hits
leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. På denne bloggen kommer jeg primært til å skrive om bøker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisører/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

Game av Barry Lyga


Forlaget skriver:


På bordet foran morderen lå de fire mobiltelefoner. Billige. Bruk og kast. Morderen visste ikke hvilken av dem som ville ringe, så han sørget for å ha alle sammen ladet. De hadde kommet til ham sammen med flere andre i en eske, sendt fra et sted utenbys, med instruks om å holde dem ladet og påslått til enhver tid. For morderen kunne "utenbys" like gjerne ha vært månen.

New York var hjemme. New York var trygt. New York var jaktreservatet.

Hils på Jazz Dent: sønnen til verdens mest beryktede seriemorder.

Flere måneder er gått siden Jazz hjalp politiet i Lobo's Nod med å ta seriemorderen som gikk under navnet Imitatoren. Hver dag siden det har Jazz bebreidet seg selv fordi han indirekte hjalp faren med å rømme fra fengselet. Nå er Billy Dent på frifot, klar til å drepe igjen.

Jazz' ry har bredt seg langt ut over den søvnige hjembyens grenser, og når en iherdig etterforsker fra New York kommer på døra og ber om hjelp med en ny sak, kan ikke Jazz si nei. Hat-Dog-morderen terroriserer New York, og politiet famler i blinde.

Jazz har allerede oppklart én forbrytelse, men til en høy pris. Uskyldige mennesker ble drept på grunn av ham. Kan han gjøre opp for seg ved å ta Hat-Dog-morderen? Eller vil Jazz bli fanget i morderens blodige spill?

Og et sted der ute sitter Billy og følger med ... og venter.

Barry Lygas "Game", den andre boken i om den unge seriemorderjegeren Jasper "Jazz" Dent, er på mange måter bedre enn den første boken presenterte leserne for Jazz, Connie-den afroamerikanske kjæresten hans, bløderen Howie, G. William Tanner, sheriffen i Lobo's Nod, som fakket Billy Dent, faren til Jazz og en av USAs verste seriemordere.

Spenningen er mer fortettet, skurken er mer sofistikert og plottet er mer interessant. Men så kommer slutten, og driter og pisser over det hele.

Det skjer ved at boka slutter på en cliffhanger. Jeg har ingenting mot bøker som slutter på en høy og spennende note, så lenge disse bøkene følger et mønster som er etablert av den første boka.

Harry Potter-bøkene er et godt eksempel på en bokserie som gjør dette på en god måte. Det samme er bøkene av Limony Snicket. Lygas første bok om Jazz, etablerte at hver bok skulle fokusere på én sak. Det gjør ikke denne. Den har to historier, hvorav en begynner på slutten.

Da kan jeg ikke la være med å sitte igjen med en følelse av å ha blitt lurt. Det har jeg ikke følt siden jeg leste T. Cooper og Allison Glock Coopers «Forvandlerne», og før det, et par av James Pattersons bøker, som også slutter på en cliffhanger av de latterlig store.

Boka har altså kvaliteter jeg satte pris på, men på grunn av slutten kan jeg ikke få meg selv til å gi den en bedre terningkast enn to.

Om bare forfatteren hadde kalt den «Game- Part 1».

Styr unna.

Tittel: Game
Utgitt: 2014
Forlag: Gyldendal
Sider: 483

Terningkast: 2


 


Livet er ikke en film av Jackie French


Små dråper med avvisning, ekskludering, nedvurdering, blir til en stor å som går på en blanidng av rettferdig harme, virkelighetsfjernhet og hevntørst i australske Jackie Frenchs lille, men utsøkte bok "Livet er ikke en film".

Bokas hovedperson, Mike, er som tenåringer flest: han er tilpasset, uten å være fri for bekymringer og problemer; han har et sosialt nettverk og et utseende som gjør at han er populær, men er ikke på toppen av det sosiale hierarkiet; og så er foreldrene hans skilt, uten at det har gjort ham sær og mørk.

Klassekameraten Lance er hans rake motsetning: Der Mike er omgjengelig, er Lance en som liker sitt eget selskap like godt som selskap med andre. Der Mike er en del av en sosial sirkel, er Lance et påheng. Klassekameratenes unnskyldning er at Lance ofte lyver på seg egenskaper og opplevelser.

Det er derfor ingen av dem tror på ham når han forteller dem at han stjal gift fra venner av foreldrene. Men når enkelte i klassen blir alvorlig syke og skolen blir satt i karantene, må de ta Lances historie på alvor. Og Mike, som aldri har sett på seg selv som noen helt, må plutselig bli like handlekraftig som heltene i actionfilmene han elsker.

Men, som tittelen slår fast, livet er ikke en film.

«Livet er ikke en film» er ikke en bok som gjør et stort inntrykk. Den starter langsomt, akselerer for fort i midten og slutter på en nokså ordinær og lite overraskende måte. Men boka er ikke uten sine positive sider.

Karakterene er sympatiske og troverdige, språket er enkelt og en likefrem måte som gjør uhyggen et stykke ut i historien enklere å kjøpe, og den har et par ting å si om konsum av vold og hvilke konsekvenser det kan ha. Det er ikke dermed sagt at det boka har å si er riktig, men jeg liker bøker som har noe å si.

Anbefales.

Tittel: Livet er ikke en film
Utgitt: 2009
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 126

Terningkast: 4




Ett sekund om gangen av Sofia Nordin


"Jeg flykter, farer ned trappene til tross for at det ikke er noen som kan jage meg. Det er faktisk ingen. Alle er døde. Mamma er død. Pappa er død. Lillebroren min Ludvig er død. Og sannsynligvis alle andre også."


Hedvig er tretten år. Hun har en mor og en far og en lillebror. Hun har en bestevenninne som heter Lydia. Og så har hun akkurat begynt i 7. klasse. Hun forventer å bli fjorten, og femten, og seksten, osv. Hun forventer å forelske seg, bli voksen. Hun forventer i hvert fall ikke å våkne opp en morgen og oppdage at hun har mistet alt og alle; foreldrene, sin to og et halvt år gamle lillebror, Ludvig. Lydia. Alle er døde. Borte.

Først kommer sjokket. Så frykten for det å være alene i verden. Ikke fordi hun ikke vet hvordan hun skal klare seg, det gjør hun. Takket være Ingela, den prisbelønte friluftspedagogen som lærte Hedvig og hennes de nå døde klassekameratene om hva en må gjøre for å skaffe seg mat, renser vann og holde seg varm.

Men Ingela har ikke lært Hedvig hva man skal gjøre når man oppdager at man IKKE er alene og redd for den andre.

Sofia Nordins "Ett sekund om gangen" ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for barn og ungdom. Det er ikke vanskelig å se hvorfor. Boka har et velbrukt premiss, et fint språk, nok driv og troverdige karakterer til å tilfredsstille både målgruppen og voksne som leser den.

Boka er ikke et mesterverk på noen måte. Men den leverer.

Over gjennomsnittet god barne-og-ungdomsbok.

Anbefales.

Tittel: Ett sekund om gangen
Utgitt: 2014
Forlag: Mangschou
Sider: 214

Terningkast: 4

Jegeren av Harlan Coben


Forlaget skriver:

"Jegeren" fortsetter der "Beskytteren" sluttet. Mickey Bolitar bor hos sin onkel Myron Bolitar etter at faren er død i en trafikkulykke og moren befinner seg på rehab. Han jakter etter spor som kan fortelle mer om organisasjonen Abeona Shelter og det mystiske dødsfallet til faren. Men når noen skyter mot klassevenninnen Rachel og moren hennes, befinner Mickey og vennene Ema og Spoon seg midt i et skremmende mysterium som viser seg å ha tråder helt tilbake til annen verdenskrig. Mickey må finne ut hvem som skjøt Rachel - uansett pris.

"I løpet av den siste uken hadde jeg blitt banket opp og nesten drept. Jeg hadde sett en mann bli skutt i hodet og jeg var tvunget til å stå hjelpeløst og se på mens Ema hadde vært sekunder unna å få strupen skåret over. Og da nevner jeg ikke det som var skikkelig rystende." Jegeren

Harlan Coben har solgt titalls millioner bøker ved å gjøre fortiden til et minefelt. I den andre boken i ungdomsbokserien hans om Mickey Bolitar, den femten år gamle nevøen til Myron Bolitar (helten i flere av Cobens bøker for voksne), er fortiden igjen en kilde til dødelig fare.

Bindeleddet til fortiden kalles Bat Lady. Hun heter egentlig ELizabeth Sobek og mistet familien til nazistene under andre verdenskrig. Selv ble hun reddet av et mirakel som fortsatt er skjult bak en tåke av en legende. Mickey blir venn med henne og blir involvert når fortiden nekter å la henne være i fred.

Samtidig blir Mickeys venninne, Rachel Caldwell, skutt i hodet i sitt eget hjem. Verre; moren hennes blir drept. Tross advarslene fra de voksne, velger Mickey å etterforske saken. Men ikke alene. Han får hjelp av Ema Beaumont, ei særegen venninne.

Det blir ikke ufarlig.

"Jegeren" er en helt ordinær spenningsbok. Karakterene er verken flate eller tredimensjonelle. Plottet er ikke dårlig, men det gjør heller ikke noen varig inntrykk. Faktisk er det nærmere den forglemmelige delen av skalaen. Man får et inntrykk av at Coben undervurderer sitt publikum. Det er aldri bra.

Helt ordinær bok.

Tittel: Jegeren
Utgitt: 2014
Forlag: ASchehoug
Sider: 297

Tenringkast: 3

Forvandlerne av T. Cooper og Allison Glock Cooper


"Jeg løper inn på badet og smeller døra igjen bak meg. Ser på meg selv i speilet. Alt jeg gjør, gjør denne forbaskede jenta. Løfter et øyebryn, blunker vekselvis med øynene, lager trutmunn, stikker ut tunga. Jeg er jenta i Slayer-skjorta. Det er ikke til å komme utenom." Forvandlerne, s. 20-21 (Av T. Cooper og Allison Glock-Cooper)

Forlaget skriver:

Ethan er en helt vanlig tenåringsgutt som gjerne skulle hatt litt bedre drag på jenter. Snart viser det seg at de manglende sjekkeferdighetene, er hans minste problem. En morgen våkner han opp i kroppen til Drew Bennér, en blond og over middels søt jente. Det viser seg at Ethan er en Forvandler, en eldgammel og ukjent menneskerase som lever i forskjellige kropper.

Dermed må Ethan navigere en jentekropp med alt som følger med. Samtidig har han fått en aldri så liten oppgave: Han skal gjøre verden til et bedre sted.

For noen år siden kunne man nesten ikke se en hip hop-musikkvideo uten at artisten/regissøren på slutten lovet at "fortsettelsen følger", eller "to be continued". Noen fortsettelse kom ikke, og jeg har aldri kommet over en god forklaring på hvorfor de kreative menneskene bak musikkvideoen gjorde dette. Alle aksepterte det som en liten særegenhet ved sjangeren. En enkel skyteskive for den som ønsker å påpeke de latterlige sidene i sjangeren.

Ekteparet T. Cooper og Allison Glock Coopers "Forvandlerne" har ingenting med hip hop å gjøre. Eller hvis en skal være pertentlig, så er det et par tilfeller hvor forfatterne forsøker seg på slang, ala Snoop Dogg. Det handler i stedet om identitet, kjønnsidentitet. Men boka er som en av de ovennevnte videoene, den lover, men leverer aldri. Ikke i begynnelsen. Ikke i midten, og definitivt ikke på slutten.

Kort sagt; dette er en bok hvor hovedpersonen alt for lett aksepterer den radikale forandringen han gjennomgår over en natt, hvor forklaringen bak forandringen er alt for latterlig og bare er interessant i teorien, og hvor slutten er skuffende fordi så skamløst legger opp til en oppfølger, i stedet for å gi oss et tilfredsstillende klimaks.

Styr unna.

Tittel: Forvandlerne
Utgitt: 2014
Forlag: Aschehoug
Sider: 312

Terningkast: 1

Ingenting Janne Teller


Fra bokklubben:

Pierre Anthon bestemmer seg for å slutte på skolen etter at han finner ut at det ikke er noe vits i å gjøre noe når ingenting likevel betyr noe. Han setter seg i et plommetre, begynner å kaste umodne plommer på klassekameratene, og roper at "alt er likegyldig, alt er et stort skuespill, og snart er alle døde og glemt og ingenting". Klassekameratene bestemmer seg for å få Pierre Anthon ned fra treet.

De vil vise han at det faktisk er noe som betyr noe her i verden. Noe som de kan fremlegge som bevis. Men leken får etterhvert uhyggelige konsekvenser når hver enkelt må oppgi noe kjært og legge det i "haugen av betydning", og samtidig få makten til å bestemme hva nestemann skal ofre.

I en alder av tolv år skjønner Pierre Anthon meningen med livet; at det er meningsløst. Så han slutter på skolen, abdiserer sin rolle som skolens sterkeste til Ole, tilbringer dagene med å sitte på et plommetre som vokser på skoleveien, hvorfra han utbasunerer sin filosofi om hvor betydningsløst livet er.

Medelevene, inkludert hovedpersonen, Agnes, bestemmer seg for å bevise og overbevise Pierre om det motsatte. Ved å samle en haug med ting som har betydning for dem i et forlatt sagbruk og senere ta med Pierre Anthon for å se «haugen av betydning».

Det som starter som en uskyldig lek, slutter likevel snart å være en uskyldig om enn betydningsfull lek. Tingene og «betydningene» barna krever av hverandre til haugen, fremkaller først sinne, så tårer, så ondskapsfullhet. Men vil Pierre Anthon la seg imponere?

Janne Tellers «Ingenting» er en bok som er best når man vet minst mulig om den. Så jeg er glad for at jeg ikke leste mer enn sitatet på forsiden og åpningslinjene før jeg bestemte meg for å lese boka. Hadde jeg lest baksideteksten eller blitt fortalt om premisset og alderen på barna, ville jeg styrt unna den.

Boka er ikke dårlig. Premisset er interessant. Teller har en spennende stemme og tegner et gripende bilde av en gruppe barn som går av konseptene.

Men et par ting gjør at boka ikke klarer å gjøre et så sterkt inntrykk på meg som det den burde ha klart: For det første mister boka mange troverdighetspoeng på at barna er så unge.

Jeg sier ikke at tolv år gamle barn ikke er i stand til å gjøre grusomme ting, bare at jeg som leser ikke klarer å tro på at så unge barn kan eller vil ha så filosofiske holdninger til det. For det andre, blir bokas siste 40-50 sider bare latterlige. Da kastes det lille som var igjen av troverdighet ut av vinduet.

En ting skal boka likevel ha; det er interessant mens det varer.

Tittel: Ingenting
Utgitt: 2005
Forlag: Bazar forlag
Sider: 139

Terningkast: 3



Tilstrekkelig vakkert av Synne Sun Løes


Forlaget skriver:


Johanne er syk og vet at hun skal dø. Jenny ønsker ikke å leve lenger. De skriver brev til hverandre, og gjennom brevene får vi vite mye om de to jentene, om deres liv, deres drømmer og tanker. Dette er en ungdomsbok som det er vanskelig å legge fra seg.

"I fjor hadde jeg kortere hår. Jeg likte å ha lange øredobber med steiner i. Og høyhalsede strikkegensere som var for store. Trange bukser. Og litt slitte sko. Sekk på ryggen. Men nå bruker jeg ikke øredobber. Jeg liker best å gå i mye strikkekjoler med tights under. Og joggesko som er veldig rene og stive og kjedelige. Jeg savner meg selv sånn som jeg var for ett år siden. Jeg det å være normal. Å ha en fremtid." Tilstrekkelig vakkert

Johanne er sytten år og alvorlig syk. Hun skal dø snart og renner frem og tilbake mellom aksept og glefsende sinne og frustrasjon. Jenny er også sytten, også hun skal dø. Men i motsetning til Johanne, er hennes sykdom ikke en som angriper kroppen; den er i sinnet. Og den får henne med jevne mellomrom til å forsøke å overdose seg selv til døde.

En dag blir Johanne intervjuet i avisen. Jenny er en av dem som leser historien hennes og skriver til henne. På overflaten er jentene som dag og natt; Johanne er mor til en to år gammel jente, Jonine, og drømmer om å finne den store kjærligheten, gifte seg og bli gammel. Jenny på sin side vil heller skyte seg selv med hagle enn å bli gift, hater å sminke seg og dyrker sykdommen sin.

Likevel finner de tonen og begynner å brevveksle. Bokas første del består av Johannes side av kommunikasjonen, mens Jenny tar ordet i den andre halvdelen, før en annen karakter får anledning til å oppsummere det hele på slutten.

Det beste med «Tilstrekkelig vakkert» er bokas nakne ærlighet. Denne hudløse viljen til å legge ord på vanskelige følelser, til å ville snakke om de store temaene, gjør at man beundrer den litt. Det er det positive. Det negative med boka, i hvert fall slik jeg ser det, krever oftere enn jeg liker oppmerksomheten fra bokas fine kvaliteter.

Det første som får en til å himle med øynene, er premisset; en døende tenåring skriver om hvordan det er å dø og blir noe filosofisk anlagt. Det er en gammel klisjé. Men heldigvis er boka og hovedpersonen selv klar over det, og en aksepterer det noe motvillig etter at det skjer.

Klisjeene står også i kø på Jennys side. Hennes mor er en overfladisk vestkantkvinne. Faren bor i «Afrika», der han har giftet seg med en afrikansk kvinne som Jenny skriver er ett år eldre enn henne selv. Og Jenny og hennes nærmeste venn, Chris, lever opp til klisjeen om rike, bortskjemte og ensomme barn som er blinde for privilegiene de er omringet av og dyrker døden for å kjenne at de lever.

Et annet av bokas problemer er ett den kunne klart seg uten. Det er alle de døde karakterene. Besteforeldrene til Johannes på begge sider av familien er døde. Det samme er moren hennes, og det er også farens bror (han levde ikke lenge nok til å erfare noe særlig, men likevel). Jeg mistenker at det var en fiks måte på å forklare Johannes og farens tosomhet (før farens eneste gjenlevende familie, søsteren, flytter fra Bergen og kommer for å bo hos dem).

«Tilstrekkelig vakkert» er altså en bok man vil kalle glitrende. Men den var ok å lese.

Midt på treet.

Tittel: Tilstrekkelig vakkert
Utgitt: 2010
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 146

Terningkast: 3
 

 

Genesis av Bernard Beckett

Forlaget skriver:

Repbublikken har gjenoppstått etter en verdensomspennende pest. Innbyggerne er i sikkerhet, isolert fra resten av verden, og langt fra frie.

Anaximander er oppe til en fem timer lang muntlig eksamen. Består hun prøven, blir hun medlem av Akademiet - institusjonen som styrer samfunnet hun lever i. Emnet for prøven er selvvalgt: livet til legenden Adam Forde. I løpet av dagen tvinges kandidaten til å se den grusomme sannheten om sin egen verden i øynene.

Jeg har to, ikke likevektige oppfatninger om Bernard Becketts kritikerroste og filosofisk anlagte bok:

På den ene siden er jeg betatt av historien som blir fortalt i løpet av bokas hundre og trettifem sider, imponert over måten han har konstruert historien på og bestilte et eksemplar umiddelbart etter at den lånte kopien ble returnert til lokalbiblioteket.

På den andre siden har jeg sterke motforestillinger mot det moralske universet han tegner opp, men jeg kan ikke si hva det er jeg misliker uten å spoile boka.  

Kort sagt handler boka om ei jente som går opp til en prøve og forsvare sin tese om Adam Forde, en helt, legende og kanskje også en skurk, som var sentral i et av de mest minneverdige hendelsene i republikken Anaximander bor i.

Både republikken og grunnideene samfunnet er strukturert på, låner ikke overraskende veldig fra antikkens Athen. I starten var jeg redd for at dette skulle gjøre boka pretensiøs og kjedelig. Det er den ikke.

Filosofien er avvæpnende tilgjengelig, mysteriet rundt Adam Forde er gripende, det samme er kjærlighetshistorien på tampen og "sjakkampen" mellom Forde og en annen spesiell karakter.

Hvis du leter etter en liten og tankevekkende bok, anbefales denne varmt.

Tittel: Genesis
Utgitt: 2009
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 135

Terningkast: 5

Jeg vet hva dere gjorde i fjor sommer av Lois Duncan


"Med voksende frykt stirret hun på brevet, på den ene svarte setningen som lyste mot henne fra det krøllete papiret. Jeg blir kvalm, tenkte hun. Beina holdt på å gi etter under henne, så hun grep tak i bordkanten for å støtte seg. Det er en drøm, sa hun håpefullt til seg selv. Egentlig er jeg ikke våken og står her på kjøkkenet i det hele tatt. Jeg ligger i sengen min oppe og sover tungt, og dette er bare et mareritt.[...] Hun lukket øynene, og da hun åpnet dem igjen var papiret fremdeles i hånden hennes, med den korte setningen i svarte bokstaver... JEG VET HVA DU GJORDE I FJOR SOMMER." Jeg vet hva dere gjorde i fjor sommer


Før jeg leste «Jeg vet hva dere gjorde i fjor sommer» visste jeg to ting om boka: Den er opphavet til «Fryktens sommer», skrekkfilmen fra 1997 som gjorde Jennifer Love Hewitt til en stjerne, og den er et markedsinspirert bok, lik High School Musikal-bøkene, skapt for å tjene penger på en trend, i dette tilfellet revitaliseringen og populariteten til slasher-sjangeren som (har jeg hørt) herjet som en feber etter premieren av Wes Cravens «Scream».

Hvis du har sett «Fryktens sommer» vet du at det første er sant, mens det siste er en antakelse. Lois Duncans bok er ikke en bok som ble til på midten av 1990-tallet. Den er 1973. Samme år som William Friedkins «Eksorsisten», Robin Hardts «The Wicker Man», og ikke minst «George A. Romeros «The Crazies». Hvilket bare setter enda et utropstegn bak konstateringen av at 1970-årene er konge hva gjelder pop-kulturdefinerende bøker og filmer.

Handlingen i «Jeg vet hva dere gjorde i fjor sommer» er noe annerledes fra den til Jim Gillespies film. For det første er karakterene yngre. Hovedpersonen, Julie James, er sytten når vi møter henne. Hun var seksten da hun, kjæresten Ray, bestevennen til Ray, Barry, og Barrys litt enkle kjæreste Helen, kjørte ned og drepte tiåringen David Gregg på en fjellvei.

Ungdommene reagerer som man kan vente av ungdommer, av alle mennesker egentlig; de er forferdet over hva som har skjedd og blir bekymrer seg for konsekvensene. At de vil bli dømt er ingen av dem i tvil om. At de også vil havne i fengsel og få fremtiden ødelagt er også like sikkert. Men bare hvis de gjør det rette, det særlig Julie insisterer mest på at de skal gjøre. Uheldigvis gjør de ikke det rette. I stedet stemmer de over hva de skal gjøre, og flertallet stemmer for å stikke fra åstedet.

Men noen vet hva de gjorde, og ett år etter hendelsen, detter et brev i postkassen til Julie og til flere av de andre. Deretter kommer de blodige anfallene.

Dersom du liker gnistrende gode spenningsromaner for ungdom, er «Jeg vet hva dere gjorde i fjor sommer» sjelden god en du ikke bør gå glipp av. Spenningen er glitrende, karakterene levende og troverdig skildret, overraskelsene popper opp her og der og slutten er flott.

Det som hindrer meg fra å trille en sekser er at skurkens identitet etter hvert ikke er så vanskelig å gjette. Det er ikke en ubetydelig feil.  

Anbefales varmt.

Tittel: Jeg vet hva dere gjorde i fjor sommer
Utgitt: 1999 (Norge)
Forlag: Stabenfeldt AS
Sider: 152

Terningkast: 5
 




 

Alltid Andrea av Tor Fretheim


Forlaget skriver:

Skolen brenner, og en gutt står og betrakter det hele på god avstand. Politiet har grunn til å tro at brannen er påsatt, og etterforsker saken deretter. Vi følger gutten som er elev ved skolen, og blir kjent med et uvanlig menneske med mange hemmeligheter.

Livet er ikke alltid slik det ser ut ved første øyeblikk. Det kan rett og slett være helt omvendt eller annerledes. Alltid Andrea er en fasinerende bok som sitter i lenge etter at man har lest den. Både ungdom og voksne vil ha glede av denne boka.

Når jeg leser en bok, pleier jeg å ha en notatbok i nærheten. Der notererer jeg navn på karakterer, viktige momenter, sider med fengendende sitater, og mer. Det hjelper meg med å holde oversikt og gjør meg bedre i stand til å skrive anmeldelsene jeg skriver her på bloggen.

Jeg gjorde det samme med Tor Fretheims "Alltid Andrea". Men mer enn fire uker etter at jeg leste boka og med notatene foran meg, kan notatene ikke hjelpe meg med å forstå poenget med boka.

Boka handler om identitet og spiller på forestillingene vi har om kjønn og kjønnsidentitet. Er hovedpersonen en gutt eller ei jente? Og kan de indre kvalene han går gjennom forklare brannen han starter på skolen der han går?

Jeg stiller spørsmålene, men er egentlig totalt uinteressert i svarene. Det skyldes ene og alene at "Alltid Andrea" aldri interesserer seg for å fenge meg som leser. Tvert imot. Den holder meg på avstand, kjeder meg så grundig at hver leste side forsvinner bak en tåke av kjedelige setninger, kjedelige tanker, kjedelig karakter og spinkel historie.

En av mine verste leseopplevelser i år.

Styr unna.

tittel: Alltid Andrea
Utgitt: 2010
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 109

Terningkast: 1

Skyggebokseren av Aleksander Melli


Forlaget skriver:

Det er sommer. I to hele, evigvarende måneder skal Freddy bo i kusinens bofellesskap i et praktfullt kråkeslott av et hus. Freddy er svimmel av sol, sterke inntrykk og nyvunnen frihet. OK, så har Anita sveket ham, men storbyen er full av forlokkende fristelser og vakre jenter. Allerede første kvelden treffer han Caroline oppe i det gamle kobbertårnet. Hun er litt gammeldags kledd, men deilig. I hvert fall til hun snur seg ...

Freddy har ikke hatt det lett i de siste månedene. Ikke lett i det hele tatt. Først dumpet kjæresten Anita ham på spektakulært vis («[?]uten rom for forhandlinger»). Siden har hun både klint og ligget med en annen på en fest. På hans fest. I hans hus. Eller mer presist, huset til foreldrene hans. Men det går ut på det samme, gjør det ikke? Apropos foreldrene; de har bestemt seg for å dra til Provence på ferie. Alene. Så de har bestemt seg for å dumpe ham hos Inger Lise, kusinen i Oslo.

Den tjueto år gamle psykologistudenten Inger Lise bor på et bokollektiv sammen med to andre, tjue åringen Agnethe og en annen jente som skal være borte gjennom hele sommeren. Freddy skal overta både plassen hennes og hennes del av utgiftene.

Enda han blir oppbevart hos kusinen mens foreldrene reiser til Frankrike, er Freddy spent på hva han kan få ut av oppholdet. Å lære byen å kjenne står på lista, men det står ikke øverst. Det gjør en annen, mer pressende sak; å lege skadene etter Anitas herjing ved å finne en annen jente.

Det klarer han mye kjappere enn han har drømt om. Hun heter Caroline, er et par år yngre enn ham, er mer moden enn alderen skulle tilsi og er like hip på ham som han er på henne. Men det er før han (rimelig kjapt) oppdager Carolines store og tragiske hemmelighet. En hemmelighet som vekker til live ett talent Freddy låste inn i dypet av seg selv mange år tidligere.

«Skyggebokserens» beste kort er at hovedpersonen interessante talent, hvordan han fikk det, hvordan han har forvaltet det, eller ikke forvaltet det, og hvordan det endrer ham når han bestemmer seg for å slutte å gjemme seg og begynner å omfavne den han er.

At boka ikke velger å spille dette kortet på en smartere, mer dyptloddende måte, er dessverre også det som gjør boka så middelmådig. Den kunne og burde vært bedre enn den er, men den er det ikke. Dermed ender man med å bite tennene over de tapte mulighetene, i stedet for å klappe for det som er bra.

Men en ting skal boka ha, den er, på sin egen måte, litt unik. Særlig med tanke på en viss Oscar-nominert film som også kom ut,1999 og som den deler premiss med.

Alt i alt en grei leseopplevelse.

Les den hvis du ikke har noe bedre å ta deg til.

Tittel: Skyggebokseren
Utgitt: 1999
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 146

Terningkast: 3

 

Det blir pinlig uansett av Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland


Forlaget skriver:


To av Norges beste ungdomsbokforfattere har skrevet bok sammen! Om Susanne som pleier å ta samme buss som Elias, men plutselig ikke gjør det lenger. Om Elias som sender henne en e-post - og får svar! Om Susanne som forteller at den blå permen der mye av livet hennes er samlet, har blitt stjålet. Om Elias som klarer å stjele permen tilbake for henne. Om deres e-postforhold, og at de en dag avtaler å møtes ...


Noen bøker og historier er best når man leser dem i en dunkelt belyst boble og ikke tar dem ut i lyset. Twilight-bøkene er et eksempel på dette. De fleste som leste bøkene og er fan av filmene, så en romantisk odds-trossende historie mellom ei jente og en pen gutt. De som ikke likte boka, inkludert en av mine favorittforfattere-Stephen King, så både en dårlig skrevet serie med bøker, og en historie som hadde flere urovekkende elementer og budskap. Pedofili og stalking har blitt nevnt.

Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortlands «Det blir pinlig uansett», er ikke like «kontroversiell» som Twilight. Men også denne lille boken har en historie som er best når den leses og legges igjen langt fra dagslyset. Med det mener jeg at premisset dens fungerer best når man ikke pirker i det. Og det er fair nok. Boka er tross alt ikke en som later som den er mer enn det den er.

Historien handler om Elias, en seksten år gammel, noe sky gutt som ser ei jevnaldrende jente, Susanne, på bussen og faller for henne. Det er plausibelt nok. At Elias får e-posten hennes fra den gjennomsiktige permen hun bærer på er mindre plausibelt, men ikke nok til å få boblen til å bli allergisk mot dagslys.

Det gjør det neste; Elias skriver til Susanne. Og Susanne, enda hun viser sunn skepsis i starten, kvitter seg med skepsisen alt for fort og starter å utveksle e-post med Elias. Kort tid senere begynner hun også å betro seg til ham, fortelle ham om Karl, en 19 år gammel fyr som fremstår langt farligere i Susannes e-poster enn han egentlig viser seg å være.

Når Susanne forteller Elias at Karl har stjålet noe fra henne, melder han seg frivillig til å returnere det til henne. Men vil det føre til at Susanne blir forelsket i ham?

«Det blir pinlig uansett» er en fint skrevet bok som ikke leverer på det man forventer at den skal levere på. Her er det ingen kjærlighetshistorie som blomstrer. Ingen moralisme om faren ved å kommunisere med noen som skriver til en og forteller en at han i all hemmelighet har iakttatt en i en stund.

Alt for mange bøker jeg har lest i juli har dødd i første halvdel. «Det blir pinlig uansett» er en av disse.

Styr unna.  

Tittel: Det blir pinlig uansett
Utgitt: 2013
Forlag: Aschehoug
Sider: 111

Terningkast: 1  




Stille, stille, stille av Synne Sun Løes


Forlaget skriver:


Tove fyller 18 år, men skal ikke ha noen fest. Det er ingen å invitere. Den eneste vennen hun har, er faren. Og han begynner sakte å forsvinne. Tove har alltid bodd sammen med faren sin. Hun kan ikke tenke seg et annet liv. Så blir faren alvorlig syk, og Tove tvinges til å tenke nytt rundt sin egen tilværelse. "Stille, stille, stille" er historien om Toves vei ut i livet på egenhånd - en var, varm og humoristisk beretning om en ung jentes famlende forsøk på å få seg en venn.

Tove har alltid vært en pappajente. Ufrivillig. Moren blødde ihjel i forbindelse med fødselen og helt siden da har det vært de to. De er mer venner enn far og datter, og det er kanskje problemet. Tove har nemlig ikke andre venner. Men det endrer seg når hun møter Julian.

Julian er like gammel som henne, mistet faren sin seks måneder tidligere, bor sammen med moren,, en berømt poet. Han er også steinsamlersamler. Ikke akkurat en vanlig hobby for en tenåring. Men nettopp fordi de begge ser verden på en litt annerledes møte, er det noe som klikker mellom Julian og Tove. De blir venner.

 Uheldigvis er vennskapet ikke balansert. Mens Julian er mer komfortabel med seg selv, er Tove desperat etter å få noen annen som hun kan betro seg til i livet sitt. Og hvis hun må late som hun forstår Mira Pams «svevende» dikter for å få ønsket oppfylt, så er hun villig til å gjøre det.

Samtidig blir Toves far alvorlig syk. Kreft i bukspyttkjertelen lyder diagnosen. Vil Julian være der for henne? Og hvor langt må man egentlig strekke seg for å få en ekte venn?

Hvis «Stille, stille, stille» hadde vært en novelle, ville jeg kalt den en ledig og totalt forglemmelig liten historie om å strekke ut en hånd og våge å åpne sitt hjerte for et annet menneske. Men «Stille, stille, stille» er ikke en novelle, det er en liten roman på litt over hundre sider, hvor det skjer så lite og det er så mye luft mellom hver gang noe som helst skjer, at det er litt utilgivelig.

Ar karakterene er sympatiske, at boka er greit komponert, at språket ikke kommer i veien for det lille som er av historie, ville vært noe jeg ville rost boka for hvis boka hadde noe å melde. Når den ikke har det, holder den ikke mål.

Dessverre.

Styr unna.

Tittel: Stille, stille, stille
Utgitt: 2013
Forlag: Aschehoug
Sider: 112

Terningkast: 1  

16.07.2015


Forlaget skriver:


Hvert eneste år har Una fått et postkort på bursdagen sin. Et postkort fra pappa. Men dette året er postkassen tom. For første gang i sitt liv begynner Una virkelig å lure på hvem han er og hvorfor han sluttet å skrive. Selvfølgelig har hun tenkt på det før, men postkortene har alltid kommet, og livet har egentlig vært helt greit uten pappa.

Men når Leo - den mystiske, kjekke filmstudenten - dukker opp i livet hennes og begynner å stille spørsmål, endrer alt seg.

Tenåringer med en fraværende forelder, ofte en far, er temmelig vanlige i ungdomsbøker. Det som gjør femten år gamle Una er at faren hennes, en mann hun aldri har kjent, har (tilsynelatende) sendt henne et postkort på bursdagen hennes. I femten år. Men så fyller hun seksten, går til postkassa og finner ikke noe postkort der.

For første gang i livet sitt, vil hun forsøke å finne ham. Hun får hjelp av Leo, en kjekk, 19 år gammel gutt med planer om å bli filmskaper, mer presist en dokumentarist. I tillegg til å ønske å lage en film om Unas forsøk på å finne faren sin, har Leo en hemmelig motivasjon, en jeg egentlig ikke hadde sansen for.

"Pappa er et postkort" overvelder ikke en med overraskende vendinger. Boka får heller ikke følelsene til å dirre. En kan heller ikke påstå at den har et budskap som gjør inntrykk på en. Men boka har flere ting en kan beundre; en historie med driv, et ledig språk og karakterer som er troverdige og som en kan heie på.

En grei ungdomsroman altså. Ikke mer.

Anbefales med forbehold.

Tittel: Pappa er et postkort
Utgitt: 2014
Forlag: Schibsted forlag AS
Sider: 173

Terningkast: 4    

Skorpionen av Hæge Follegg Pedersen


Forlaget skriver:


"Uken etter at mor forsvant, ble det soknet i elven etter henne. Da tenkte jeg på mor, som lå i vannet. Det lange røde håret duvet som trådene på en brennmanet, og ansiktet hennes var hvitt. Hvitt som baksiden på en krabbe, tenkte jeg, og følte meg skyldig fordi jeg tenkte sånn. For hvis mor lå i vannet, var hun jo død. [...] En dag var det ingen båter mer, og ingen folk gikk og lette."

Stine har ikke hatt noen lett oppvekst, og moren har brydd seg lite om henne. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, savner Stine henne. For alt vil bli annerledes når moren kommer tilbake. Hvis hun kommer tilbake?

Konkurranse mellom søsken om foreldrenes gunst er et av litteraturens eldste temaer. Det samme kan ikke sies om foreldre som aktivt eller på en passiv aggressiv måte misliker barna sine. Eller i Høge Follegg Pedersens «Skorpionen», barnet sitt.

Femten år gamle Stine har, som baksideteksten sier, ikke hatt et enkelt liv. Faren Arne, en drømmer som planla å immigrere til Canada med moren, døde i en bilulykke samme dag som Stine ble født. Moren, Bea, måtte-fordi hun ikke hadde noe annet valg-flytte tilbake til barndomshjemmet, der faren og lillesøsteren, Vivi, ennå bodde. Et ikke lite ydmykende valg.

Frigjøringen kom først fem år senere for moren. Da døde Stines bestefar, og arven ga Bea for første gang en mulighet til å stable et liv på beina. Det gjorde hun også. At det ikke ble noe lykkelig liv for Stine, lå kanskje i kortene. Men siden ingen hadde fortalt henne om bestemorens tragiske bortgang, hvordan den fortsatt hjemsøkte moren og hvordan dette marerittet en gang gjorde det nødvendig at hun ble sendt på et lengre opphold på en psykiatrisk klinikk, ender det med at Stine klamrer seg enda sterkere til moren jo dårligere Bea behandler henne.

Så forsvinner Bea en dag, og langsomt begynner morens bagasje å flyte til overflaten. Det får konsekvenser for Jan, den late og voldelige samboeren til Bea, og mest, for Stine.

«Skorpionen» er ikke en bok med store ambisjoner. Den starter gripende, forteller en enkel historie om et vanskelig mor-datter-forhold, og gir hovedpersonen sin en god karakterark i løpet av litt over hundre sider.

Det er ikke mye som er minneverdig, men jeg likte historien som ble fortalt, brydde meg om karakterenes skjebne og kjedet meg aldri. Det er ikke ofte man kan si det om bøker.

Ofte er det enkle det beste. Også når det gjelder bøker.

Anbefales.

Tittel: Skorpionen
Utgitt: 2006
Forlag: J.W.CAPPELEN AS
Sider: 107

Terningkast: 4

Yoko er alene av Synne Sun Løes


Forlaget skriver:


Lone er 15 år, bor på et lite sted i Østfold, er adoptert fra Korea og skriver brev til en katolsk nonne, søster Milde. [...] Gjennom brevene blir vi kjent med en utrolig sjarmerende ung jente med skeive og rare blikk på verden, skolen, familien, og, ikke minst, seg selv.

Synne Sun Løes har fanget undring, tankesprangene, den første forvirrende forelskelsen, veslevoksenheten og stemmen til en 15-åring som vi blir glad i og ler med.

Yoko er alene har også mørkere sider som gir boken tyngde og forankring i en sammensatt virkelighet. Lones mor er psykolog, ofte høyt oppe, men like langt nede i kjelleren. Lone elsker moren sin, men ser også tragedien hun og familien nærmer seg. Synne Sun Løes er født i 1975, hun bor i Bergen. Dette er hennes første bok.

Hvis jeg kort skal oppsummere hva jeg mener god litteratur er, så ville jeg sagt dette: en god bok må ha et dramatisk hjerte. Med det mener jeg at når f.eks. noen spør, «hva handler den om?», slik de fleste av oss gjør når vi blir fortalt om at en bok eller film kan være spennende å se/lese, så må svaret inneholde et dramatisk poeng eller element som får oss til å ville vite hvordan det går videre. Resten er hva jeg vil kalle stemningslitteratur. De er ikke egentlig ment for et publikum, i hvert fall ikke et stort et.

«Synne Suns «Yoko er alene» er en liten ungdomsroman og fortjener ikke sikkert ikke å bli brukt som et generelt eksempel på det jeg mener feiler litteraturen i dag. Samtidig er det første som streifet meg mens jeg leste den dette; hvor er historien?

Lone, den femten år gamle hovedpersonen, er sympatisk, brevene hun skriver er vare og gir oss et godt innblikk i hennes og familiens liv (inkludert en særegen storebror som studerer religionshistorie og som har blitt buddhist), men i kapittel etter kapittel er forfatteren mer opptatt av å fange en stemning mer enn å fortelle en historie med et anslag som vekker, en midtdel som bygger på det og kompliserer ting for hovedpersonen og en slutt som fungerer som en katarsis- eller ikke.   

Hovedgrunnen til at krim og spenningsbøker selger bedre enn såkalte litterære bøker, er ikke fordi det store publikumet har samme forhold til litteratur som til junk-food. Eller ikke bare det. Jeg tror genuint at krim-og-spenningsforfattere, i motsetning til sine kolleger på den litterære siden av gjerdet, er langt flinkere til å huske at de fleste mennesker, uansett bakgrunn, bare vil ha en god historie med noen som vil noe og noen som står i veien for dem. Så enkelt, og likevel?

Styr unna.

Tittel: Yoko er alene
Utgitt: 1999
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 150

Terningkast: 2

Weetzie Bat av Francesa Lia Block


Weetzie Bat, tittelpersonen i Francesca Lia Blocks roman fra 1999 (i Norge, kom ut i USA i 1989), bor i Los Angeles og er, enda hun ikke selv har noen forbindelse til filmbransjen, opptatt av stjernestøvet den har drysset over østkyst-byen.

 Hun er, ifølge sine egne ord, en av byens vanlige innbyggere som faktisk ser det magiske ved byen; de legendariske danseklubbene, de berømte gatene og restaurantene og de historiske kinoene.

Når hun ikke er på jobben (hun er servitør), henger hun sammen med Duke. Han er ifølge Weetzie «skolens flotteste gutt» og kjører en Pontiac 1955-modell. Han er også homo, og bor sammen med bestemoren sin, Fi-Fi.

Dukes legning kommer frem alt for sent. Før det inviterer han stadig Weetzie på kino, på konserter og lærer henne å surfe, noe som får en til å tro at romantikk ligger i lufta. Når det blir tydelig at det ikke er så, blir historien også fragmentert og går i flere uinteressante retninger.

Fi Fi dør. Duke arver huset hennes og lar Weetzie flytte inn. Kort tid etter får begge kjæreste, og begge kjærestene flytter også inn i Dukes hus. Og ikke lenge etter bestemmer Duke, Weetzie og Dick, kjæresten til Duke, seg for å lage barn sammen. Uten å først informere Weetzies kjæreste, My Secret Agent Lover Man(!).

Litt på grunn av språket, men hovedsakelig på grunn av de «progressive» temaene Frances Lia Block tar opp, har en del kalt «Weetzie Bat» «original» og «banebrytende».

 Selv hadde jeg store problemer med bokas mangel på fokus, driv og overfladiske «originalitet»-mest ved å gi dyr og karakterer sære navn. En kan gjerne ha en hund som heter Slinkster Dog og kalle et barn Cherokee (er det rasistisk?), men en bok, hvor enn kort den er, bør ha en historie, gjerne en god en, å fortelle.

«Weetzie Bat» har dessverre ikke det.

Den er bare kjedelig og en anelse pretensiøs.

Styr unna.

Tittel: Weetzie Bat
Utgitt: 1999
Forlag: Gyldendal
Sider: 90

Terningkast: 1


 

I Hunt Killers av Barry Lyga


"Et lik var ikke noe nytt i Lobo?s Nod. Sist gang det hadde dukket opp et lik, hadde Jazz fått livet snudd på hodet, og det hadde ennå ikke rettet seg opp. Selv om mange år var gått siden da og alle hadde lagt den tiden bak seg, kunne Jazz fortsatt bli redd for at livet hans aldri skulle komme i vater igjen." I Hunt Killers


Jasper «Jazz» Dent er tilsynelatende en normal syttenåring. Han går på skole, henger med sine utvalgte venner (primært den sykelige Howie), går på kino med kjæresten, Connie, og tar ut søppelet. Men Jazz er ikke normal. Ikke i egne øyne, og i hvert fall ikke i øynene til mange i den lille byen Lobo?s Nod. Det er ikke så rart. Jazz er nemlig sønnen til USAs verste seriemorder- Billy Dent.

Inntil fire år siden, trodde Jazz at faren var normal. En kan til og med si at han beundret ham for å ha blitt og tatt ansvar da moren forsvant brått. Da var Jazz åtte år gammel. Likevel, bitterheten mot moren satt i lenge. Så brøt faren sine egne regler, drepte lokale kvinner og ble tatt av G. William Tanner, sheriffen i Lobo?s Nod. Nå har det rommet bitterheten opptok, fylt av spørsmål; stakk moren eller ble hun farens 123. offer?

Et annet spørsmål som virrer i hodet til Jazz, er dette: er han sin fars sønn eller kan han velge en egen sti?

Behovet for å finne et definitivt svar på spørsmålet blir kritisk da Lobo?s Nod blir hjemsøkt av enda en annen seriemorder. Mens Billy Dent var opptatt av å være oppfinnsom og original, blir det fort tydelig at denne nye morderen er opptatt av noe annet: Billy Dent.

Morderen kaller seg Imitatoren, er hengiven fan av Billy Dent, stor beundrer av hans arbeid og oppsatt på å gjenskape de brutale og grufulle drapene ned til minste detalj.

G. William Tanner, den tålmodige og iherdige sheriffen som tok Billy, er ikke begeistret når Jazz oppsøker ham og forteller ham om sine teorier om morderen. Den manglende entusiasmen skyldes delvis stolthet, Tanner er tross alt den som klarte det FBI ikke klarte.

Men hovedgrunnen er egentlig at Tanner er opptatt av at Jazz skal ha et normalt liv. Jazz tror selvfølgelig ikke det. Han tror sheriffen ikke kjøper teorien. Senere, når likene hopper seg opp og sheriffen fortsatt er lite villig til å støtte seg til innsikten til en tenåring, tror Jazz at Tanners bare er stivsinnet.

Så Jazz gjør det tenåringshelter i bøker som denne pleier å gjøre: med hjelp fra Howie og delvis fra Connie bestemmer han seg for å finne morderen selv. Det han ikke vet er at morderen er langt mer opptatt av han enn han noensinne kan forestille seg. Og en dag kommer Imitatoren på besøk.

Selv om jeg setter pris på bøker som «I hunt killers» mens jeg leser dem, er det ofte svaret på et spørsmål som avgjør hvorvidt jeg liker eller misliker boka, og det er dette: er boka troverdig?

Enhver fiksjon er avhengig av at leseren gir fantasien et litt rom, at man ikke arresterer boka, filmen, teaterstykket eller novella på hver lille ting. Men jeg har svakhet for helter som blør ut troverdighet, som skader seg når de hopper fra en høy bygning eller blir merket for livet når de angripes av en voksen seriemorder.

Jeg vil rett og slett ha en helt som likner John McClane i voksenlitteratur, og en miniatyr i ungdomsbøker.**

«I hunt killers» har ikke en slik helt.

Skuffende.

Tittel: I hunt killers
Utgitt: 2013
Forlag: Gyldendal
Sider: 347

Terningkast: 2


Hundene sover av Sonya Hartnett


"Vi må være nådeløse," snerret Edward, "for vi lever et nådeløst liv: det burde du skjønne, du av alle. Dette er livet vårt, Jordan, dette huset, denne jorda, akkurat den faren, den moren- det finnes ingen medlidenhet, ingen nåde, det finnes antakelig ingen utvei engang. Det er hardt, Jordan, og vi må være harde om vi skal overleve, og alt vi kan er å gjøre det vi makter for å knuse alt som truer med å gjøre det verre." Hundene sover


Willow-familien er tilsynelatende en gjennomsnittlig landlig australsk familie. De bor på et lite sted, driver Bonaparte, en liten gård som er så lite lønnsom at de er avhengige av inntekten de får fra å huse husvognturister og andre reisende, og viktigst av alt- familiens medlemmer har et nært forhold til hverandre. Særlig barna.

Forholdet mellom tjue år gamle Jordan og tjuetre år gamle Michelle er likevel det mest spesielle av alle. De henger sammen, betror seg til hverandre og støtter hverandre. Sammen har de også en hemmelighet som bare noen få av søsknene vet, en hemmelighet som ville få faren til å bli langt mer brutal mot Jordan enn det han allerede er.

Hemmeligheten kommer selvsagt ut. En av søsknene plaprer til Bow Fox, en amatørkunstner som bor midlertidig på gården. Fox har en egen agenda, og i stedet for å gå til Griffin Willow, familiens brutale og enerådige hersker og far, går han til Jordan og avslører det han vet. Jordan blir først oppskaket, så forbannet, så planlegger han en brutal hevn. Å si hva den går ut på, vil være en spoiler, men jeg kan si at familiens nesten ville hunder er en del av det.   

Hvis en liker bøker som holder kortene tett inn til brystet, som frister deg med små hint om noe urovekkende, vil man elske Sonya Hartnetts kritikerroste roman, «Hundene sover». Men hvis du er en som forventer at boka overrasker og begeistrer når den legger alle kortene på bordet, tror jeg du vil bli dypt skuffet. For boka sitter dessverre ikke på den vinnende hånden den lenge narrer en til å tro den sitter med.  

Historiens manglende pay-off er likevel ikke den eneste skuffelsen boka serverer. Også det meste som gjelder karakterene skuffer. I første halvdel av boka skjønner man ikke hvorfor de oppfører seg sånn som de gjør, så forstår man dem bedre i andre halvdel, før slutten snur på alt og sparker alle karakterene tilbake til utgangspunktet uten at vi forstår hvorfor karakterene så tvert bryter sin utvikling.

En mer generøs leser enn meg vil kanskje si at karakterene kompromitterer seg selv på slutten fordi «familien kommer først». Selv kjøper jeg ikke den. Ikke fordi boka ikke gir en nok ammunisjon til å forsvare det argumentet, men fordi jeg ikke har noe til overs for bøker som selger en slutt hvor karakterene nærmest skifter mening og går hjem, i stedet for å gå linja ut.

Skuffende.

Tittel: Hundene sover
Utgitt: 2009
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 127

Terningkast: 2
   

Sandor av Mathis Mathisen


"Krigen. Umerkelig kom den nærmere for hver dag, vokste usynlig opp gjennom tausheten i Karabán. Folk stimlet sammen i den lille ortodokse kirken, i katolikkenes forsamlingslokale i Kommunehuset og i moskéen på torget. Som om Gud plutselig var kommet til landsbyen og var overalt. De mumlende bønnene lød som besvergelser. Salmesangen skar gjennom angsten som triumferende rop. Numne av velsignelse og klingende bjeller gikk folk hjem i flokker. Gatene ble liggende øde, vinduene truende mørke. Vinden slo ned fra fjellene og trommet løs på bølgeblikktakene." Sandor


Jeg forestiller meg at Mathis Mathisens tok flere runder med seg selv før han satte seg ned på begynnelsen av 1990-tallet og skrev «Sandor». Men kanskje kom forslaget fra forlaget. Kanskje ble han spurt om han ikke kunne produsere en kort bok som gjorde de pågående grusomhetene på Balkan enklere å forstå. Uansett, resultatet ble en bok på ca. 76 sider som er mer tankevekkende, øm, intelligent og litt magisk enn den hadde noen rett til.

Historien foregår i Bosnia, på den lille landsbyen Karabán. Der bor femten år gamle Sandor med familien; faren- en kommunist som fikk den ene foten sprengt av da han som tenåring kjempet mot tyskerne, sigøynermoren og storesøsteren Maritza.

Karabán representerer i starten av historien Jugoslavia på sitt beste; ortodokse serbere, katolske kroater og bosniske muslimer lever sammen, ler sammen, pleier hverandre, oppdrar og utdanner hverandres barn. Men jo nærmere krigen kommer, jo mer blir de forskjellige etniske skillelinjene tydeliggjort.

Nesten over natten er kroater opptatt av å fremheve sin kroatiskhet. Serbere blir opptatt av å forsvare det den serbisk-dominerte sentralregjering sier og gjøre. Og muslimene som sjeldent eller aldri før har vært opptatt av å markere sin religiøsitet, kler seg nå annerledes og går oftere på moskeen.

Men det er ikke før våpnene dukker opp, etterfulgt av ukjente uniformerte menn, at livet raskt blir dårlig. Skillelinjene mellom de etniske gruppene øker konfliktnivået. Det fører til at naboer blir usikre på naboer. Og usikkerheten skaper frykt, som i sin tur får en del av landsbybeboerne til å flykte.

Så blir det verre: Skolen overtas av desperate og traumatiserte flyktninger fra områdene rundt landsbyen. Generøsiteten flyktningene ble møtt med synker med ressursenes minking.

Og til slutt skjer det uunngåelige, det verste: Stephan, en av landsbyens kroater, blir skutt i hodet. Dr Ibrahim, legen som har pleiet alt og alle, blir funnet i den lokale elven. Død.

For Sandors del blir det verre enn verst når han blir skilt fra familien. Mens familien lykkes med å flykte ut av konfliktnettet som raskere og raskere snører seg om Karabán og Bosnia, blir femtenåringen tvunget til å navigere seg gjennom et minefelt av et konfliktområde hvor alle og enhver tolker alt fra hudfarge, religion og politikk, til holdninger og preferanser for å avgjøre om man er en absolutt alliert eller bitter fiende som fortjener å dø.

Jeg hadde ikke spesielt høye forventninger til «Sandor». Jeg trodde ikke at en barne-og-ungdomsbok, skrevet av en utenforstående i 1993, altså tidlig i konflikten, ville være noe annet en lettvekter om en kompleks konflikt. «Sandor» er ikke en sjokkerende vektig bok, men den er langt mer øm, klok, sammensatt og velskrevet enn den hadde noen rett til.

Så hvis du har lyst til å lese en intelligent og kort bok om konflikten i Balkan, anbefales denne varmt.

En gledelig overraskelse.

Tittel: Sandor
Utgitt: 1993
Forlag: Aschehoug
Sider: 76

Terningkast: 5