leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. På denne bloggen kommer jeg primært til å skrive om bøker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisører/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

Vend aldri tilbake av Lee Child


"Jeg tror at nittini av oss vokser opp og elsker leirbålet, mens én vokser opp og hater det. Nittini vokser opp i frykt for den hylende ulven, men én vokser opp og misunner den. Og jeg er den fyren." Vend aldri tilbake

Hver Jack Reacher-bok som ikke har klart å leve opp til de skyhøye forventningene jeg har til serien, har hatt høyst ett element jeg har kunnet peke på som det fatale svake leddet.

Enten var skurken(e) ikke truende nok, eller så tok bi-karakteren(e) og sidekicken(e) opp unødvendig mye plass, eller så brukte boka for langt tid til å suge lufta ut av rommet uten å levere nok kick med trusselen som materialiserte seg (se hele begynnelsen av «61 timer»). «Vend aldri tilbake», enda den er god, gjør seg skyldig i alt dette, noe som gjorde boka til litt av en frustrasjon.

Begynnelsen er likevel så gripende at man ikke ser skuffelsen komme. Vi møter Reacher idet han ankommer Nord-øst Virginia. Han er kommet for å møte kvinnen han snakket med i telefonen i «61 timer». Bare fordi stemmen hennes hørtes pen ut. Men når han ankommer kontoret til major Susan Turner, oppdager han at en annen har overtatt både kontoret og oppgavene hennes.

Mannen heter Morgan og er en typisk klatrer. Han er også en brannslukker, sendt for å rydde opp i rotet etter Turner. Og han er allerede godt i gang når Reacher, uvitende om at kvinnen han hadde planlagt å invitere på middag er arrestert for korrupsjon, tropper opp på militærbasen. Så blir det enda mer interessant; Morgan sikter nemlig Reacher for et mord han skal ha begått mens han fortsatt jobbet i militærpolitiet.

Uheldigvis for Morgan er Reacher ikke en som lar seg trampe på. Han er snar med å påpeke at den karrierebevisste løytnanten ikke har noen myndighet over ham, og han er sikker på at en siktelse for mord ikke bare faller fra blå himmel etter seksten år uten at det er krefter som vil rydde ham av veien.

Det siste er sant, men den første antakelsen ryddes raskt av veien når Morgan, med militærets interne regel-og-forskriftsbok i hånda, tvinger Reacher inn under sin myndighet; han blir gjeninnkalt til tjeneste.

Reacher lar seg selvsagt ikke tøyle militærregler, byråkrater eller de mektige kreftene som nesten usynlig ser ut til å manipulere alt og alle som var de marionetter. Han er villig til å gjøre det som kreves for å renvaske navnet sitt og Turners, og betale prisen- hva den enn måtte være.

Men er han villig til å ofre en annen for å nå sine mål? I de tidligere bøkene ville Reacher kanskje sagt at valget ikke var hans, men i denne-velvitende om at den han må ofre kanskje er et ukjent familiemedlem, blir han for første gang tvunget til å revurdere sitt liv og sin mentalitet som ensom ulv.

En god Reacher-bok er ikke god på samme måte som noen annen thriller. Det samme gjelder en dårlig eller skuffende Reacher-bok. Lee Childs bøker er så gode og har en slik spesiell plass i hjertet mitt i spenningssjangeren at han rangerer bare under John Grisham og Stephen King på lista mi over aktive favorittforfattere.

Så enda jeg er skuffet over «Vend aldri tilbake» fordi 1) skurkene ikke leverer og 2) fordi Turner-karakteren er langt slappere enn jeg burde være lov i en Reacher-bok, er jeg bombesikker på at den rager høyt over alle andre som ikke heter Grisham eller King til etternavn.

Det gjør treeren «Vend aldri tilbake» får av meg en langt mer relativ karakter enn ellers.

Hvilket vil si at jeg anbefaler den varmt.

Tittel: Vend aldri tilbake  
Utgitt: 2015
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 414

Terningkast: 3


 



 
 

Broderskapet av John Grisham


«De var i ferd med å tjene store penger nå. Dette var ikke det rette tidspunkt til å engste seg. Den aggressive taktikken deres ga fantastiske resultater. Posthaugen vokste for hver uke som gikk, og det samme gjorde saldoen deres i Bahamas. Svindelen var fullkommen, fordi pennevennene deres levde dobbelttilværelser. Ofrene hadde ingen å klage til.»

Tre fanger med lite å gjøre og masse tid tilbringer dagene bak murene med å presse ut brevvenner for penger. Opplegget er innbringende og uten nevneverdig risiko. Men så får de en stor og mektig fisk i kroken, og plutselig er deres fredelige og rolige dager forbi. 

Bare femten år etter utgivelsen av «Broderskapet», John Grishams tiende roman, er det litt bemerkelsesverdig hvor mye verden har endret seg: krigen mot terror er nå noe langt mer vidtfavnende enn kryssmissiler som skytes mot antatte eller faktiske leire for terrorgrupper; teknologien har gjort store fremskritt, og hvis vi skal tro meningsmålingene, er et flertall amerikanere langt mer positive til homofile enn de var rundt årtusenskiftet, da nesten ingen utfordret «Don?t ?Ask-Don?t-Tell» i det amerikanske militæret og «ekteskap» mellom homofile bare var en drøm for noen.

At et betydelig antall menn som identifiserer seg som homofile, ikke turte å komme ut av skapet fordi det fortsatt var en omdømmemessig pris en ble tvunget til å betale, er sentralt for plottet i «Broderskapet».

Ville boka vært troverdig om den ble utgitt i dag? Jeg vet ikke, men en ting er sikkert: med tanke på hvor mye som har endret seg når det gjelder normer og konvensjoner i løpet av disse femten årene, vil jeg ikke bli overrasket om biologiske argumenter som har blitt reist i forbindelse med homofilispørsmålet overføres til andre områder, nærmere bestemt jussens.

Ikke at jussen kan love et svar som vil tilfredsstille, siden også den er befolket av mennesker av alle avskygninger: Noen er dårlige, noen er verre og noen er en blanding av begge de foregående elementene.

De tre dommerne som er hovedpersonene i denne thrilleren tilhører den siste gruppen. De sitter i Trumble, et føderalt fengsel. Egentlig er det mer en leir enn et fengsel; det har ingen gjerder, ingen piggtråd, ingen væpnede vakter i vakttårn. Helt likt fengselet Malcolm Bannister, hovedpersonen i Grishams tjuefemte roman, «Svindleren», sitter i (les anmeldelsen her).

Joe Roy Spicer, den mest beregnende av de tre, var fredsdommer i Mississippi før han ble dømt for underslag.

Finn Yarber, en bitter sekstiåring med sju år igjen av en ni år lang dom for skatteunndragelse, var liberal høyesterettsdommer og drømmer ennå om å hevne seg mot den republikanske guvernøren som felte ham.

Og den mest respektable av trekløveret, Hatlee Beecher, var føderal dommer med rik kone og hundre og førti tusen dollar i årslønn. Det var før han kjørte i fylla sammen med elskerinnen og drepte to studenter. At han sitter i et føderalt fengsel og ikke i et helvete av et statsfengsel, skyldes at den fatale ulykken skjedde på føderal grunn- på nasjonalparken Yellowstone.

Ved siden av å drive biblioteket, bistå medfangene med juridiske råd mot honorar under bordet og dømme i tvistesaker mellom fangene, er Broderskapet, som dommerne kaller seg, sentrum for en enkel og innbringende utpressingsopplegg: de utgir seg for å være unge menn i tjueårene og brevveksler med ensomme menn. Deretter hyrer de via advokaten sin en privatdetektiv til å finne personen bak de fiktive navnene, og utpresser vedkommende til å overføre tusener, noen ganger titusener av dollar, til deres konto i Bahamas.

Opplegget fungerer og pengene renner inn på konto. Men så får de en dag en kolossal fisk i nettet. De er ikke klar over det en stund. Han er bare en av førtien brevvenner de korresponderer med. En singel og reservert mann. Så reservert faktisk at de vurderer å slutte å brevveksle med ham. Men det er før mannens mektige og farlige venner finner ut om Broderskapet. Og disse vennene er villige til å gå over lik for å beskytte Broderskapets brevvenn.

Jeg leste «Broderskapet» for ca. tretten år siden. Den er ikke en av Grishams beste, men den er heller ikke en av hans verste. Jeg vil faktisk si at boka lenge truer med å ta et byks opp til det minneverdige og spektakulære, men så kommer slutten og gjør ting enklere enn jeg fullt ut setter pris på. Derfor må denne nedjusteres til en svak firer.

Likevel, hvis du er på leting etter en thriller med et beundringsverdig rett frem plott, er denne absolutt en du bør vurdere å lese.

Tittel: Broderskapet
Utgitt: 2001
Forlag: Egmont Hjemmets Bokforlag
Sider: 335

Terningkast: 4 


 


  




 

I Ripper av Stephen Hunter


"What made Jack Jack? It was not that he killed, as many have, and will, kill. That is the sad part of human nature. That was the scarlet thread. No, it was that he did so silently, efficiently, and then got away. That was the elemental essence. He got away. How did he get away?? I, Ripper

Bakerst i amerikanske Stephen Hunters, "I, Ripper" (Simon & Schuster, 2015), en ofte knakende god thriller om den legendariske seriemorderen Jack the Rippers brutale herjinger i Whitechapel sommeren og høsten 1888, bruker forfatteren sju sider på å liste opp bøker og nettsider som han støttet seg til under skrivingen av denne boka.

Lista er selvsagt ikke komplett. Med nesten 300 dokumentarbøker skrevet om saken, er noe sånt en umulighet. Men en del av bøkene, i det minste de 5-6 titlene jeg kjenner igjen og har lest selv, er gode, grundige og informative nok til at de ofte vil dukke opp på beste-av-lister.

Hunters thriller er dessverre ikke en bok jeg vil se i en slik liste. Ikke bare fordi boka er fiksjon og dermed må konkurrere med et enda større antall fiktive bøker om en plass i solen over de beste bøkene om historiens (kan man argumentere) mest berømte seriemorder, men fordi bokas andre halvdel -(delvis) med unntak av partiet som handler om det avsindig brutale drapet på tjuefem år gamle Mary Jane Kelly- er både svakere og kjedeligere enn den første halvdelen. Mest fordi Hunter forsøker å gi thrilleren et unødvendig ekstra gir ved å gjøre et par av karakterene til symboler og injiserer tankesett og ideer fra samtiden inn i fortiden, noe som for del svekker troverdigheten.

Men den første halvdelen er som sagt veldig god.

Det som gjør både denne delen og boka generelt så spesiell, er at forfatteren lar morderen komme til orde gjennom dagboken sin. Og allerede på første side merker vi at vi her har med en kald, intelligent, beregnende og raffinert karakter å gjøre. Amoralen, blodtørsten, hovmodet og raseriet kommer senere.

Kulden kommer altså først. Ripper er uanfektet, til og med filosoferende i begynnelsen. Her er de første linjene i boka: «When I cut the woman's throat, her eyes betrayed not pain, not fear, but utter confusion. Truly, no creature can understand its own obliteration. Out expectation of death is real but highly theoretical until the moment is upon us and so it was with her." ("I, Ripper", s. 3)    

Kvinnen han dreper først er Mary Ann Nichols; en førtitre år gammel gatepike som tross de røffe omstendighetene hun lever i, teoriserer Ripper, har klart å klore seg fast til livet ved å lære å lese kundene og fort avgjøre om de er en trussel eller betyr profitt. Men i likhet med Ted Bundy, den berømte amerikanske seriemorderen, er det ingenting ved den veltalende Ripper som får faresignalene til å ule. Og så snart Nichols slipper ned forsvarsverkene, kommer kniven ut.

Tjuefire år senere sitter en forhenværende journalist memoaren sin. Den handler om Ripper. Men den handler også om hvordan han - en kulturjournalist som vanligvis skrev konsert-og-teateranmeldelser- tilfeldig ble bedt om å skrive om det første drapet, og hvordan det ballet på seg etter at han møtte sin Sherlock i Thomas Dare, en professor i fonetikk med teorier om hvem morderen kan være og en entusiastisk vilje om å dele rampelyset hvis og når de løser saken. Sammen.

Kapitlene veksler rimelig konstant mellom journalisten, kalt Jeb, og Ripper. Mens Rippers kapitler er spenstige, til tider morsomme og nesten uten unntak alltid gripende, er Jebs kapitler av varierende kvalitet.

Kapitlene i den første halvdelen når han tar oss inn i Londons medieverden på slutten av attenhundretallet og beskriver hvordan han og kollegene koker sammen de berømte Ripper-brevene og skaper morderen, inkludert hans berømte navn, er både gode og interessante.

Problemene starter når Hunter gjør noen av karakterene til symboler, amoral til en dyd og tar snarveier frem til avsløringen. Da går lufta ut av ballongen.

Så godt skrevet som den er, hadde boka fortjent en bedre annen halvdel enn det den har fått. Da ville boka løftet seg over det middelmådige og blitt noe mer, kanskje uforglemmelig. I stedet er den bare sånn midt på treet.

Med tanke på hendelsene og antagonisten, er det for min del ganske skuffende med en middels Ripper-bok.

Les den hvis du ikke har noe bedre å ta deg til.

Tittel: I, Ripper
Utgitt: 2015
Forlag: Simon & Schuster
Sider: 309

Terningkast: 3
   


Hvit skygge av Deon Meyer


«Jeg sa det til deg. Du vet ikke hvordan det er her ute. Vi har store vanskeligheter. Store. Dette stedet. Det er som en tørr gresslette. Klar til å flamme opp. Vi slukker brannene. Vi løper fra den ene brannen til den neste og kveler flammene. Så dukker dere opp her og vil sette fyr på alt igjen. Jeg skal si deg[?] at vi hvis vi ikke setter en stopper for det, vil ilden vokse seg så stor og rask og bre seg så vidt at den sluker alt. Alt og alle. Ingen vil klare å stoppe den.»

De xenofobiske urolighetene i Sør-Afrika som skapte overskrifter over hele verden for noen uker siden, er ikke bare nok et bevis på hvor inkompetent ANC har skjøtet arven etter Mandela, det er også et skremmende forvarsel om hva landet har i vente hvis den politiske eliten og sivilsamfunnet ikke går sammen om å ta i tak de kroniske problemene som plager landet.  

Et av disse problemene er selvfølgelig arbeidsløshet. Tall fra februar viser at arbeidsledigheten i 2014 landet gikk ned, fra 25.40 til 24.3. Til sammenlikning var arbeidsløsheten i 2014 i Europas sykeste land, Spania, på litt under 24 prosent.

I motsetning til Spania, har ikke Sør-Afrika en storebror (noen spaniere vil si blodsuger) som Tyskland i nakken, som krever streng budsjettdisiplin. Situasjonen blir heller ikke enklere av at landet er omgitt av et hav av nød, som tvinger tusener, om ikke titusener, til å krysse landets grenser ulovlig, for å søke lykke i Regnbuenasjonen.

På toppen av de ovennevnte utfordringene kommer landets kompliserte rasehistorie, en historie som, mer enn tjue år etter at ANC kom til makten, fortsatt preger politikken og de sosiale skillene.

Fortsatt sitter det hvite mindretallet med de største verdiene, deres barn har tilgang til de beste utdannelsesinstitusjonene og de er mer eller mindre garantert en sikrere og bedre fremtid enn sine svarte eller indisk-sør-afrikanske medborgere.

Men privilegiene er ikke lenger konsentrert i hendene på hvite. De har nå fått selskap av ANC-tilknyttede japper, en horde med verdensborgermentalitet og en Wall Street-moral, eller amoral. En gjeng med sugerøret i statskassen og ingen intensjoner om å stoppe festen før hele huset kollapser. Og da vil de gjøre som eliter overalt gjør når øvrigheten slutter å være blinde for uanstendigheten som hadde pågått i øyekroken; de drar i eksil til luksuriøse omgivelser.

Mer enn noen annen sør-afrikansk forfatter jeg har kommet over, skriver Deon Meyer om alt dette og mer til. Han skriver kort og godt om det moderne Sør-Afrika. Men bøkene hans er ikke overlesset med temposenkende forundersøkelser og enetaler om landets historie. I stedet er den nødvendige bakgrunnshistorien drysset over alt, det er noe som dirrer i bakgrunnen og motiverer karakterene.

Også i «Hvit skygge».

I denne knallgode thrilleren introduserer forfatteren oss for en karakter som er helt annerledes fra Benny Griessel, den rehabiliterte drankeren og musikeren som er helten i de fleste av Meyers bøker.

Hovedpersonen i denne romanen heter Martin Lemmer, jobber som livvakt og har en nokså dyster bakgrunn. Vår helt er nemlig en dømt drapsmann. Han har sonet fire år av en dom på seks for drap under «formildende omstendigheter». De formildelsene omstendighetene var at Lemmer forsvarte en femten år gammel rumensk elev fra kampsportklassen han drev mot fire angripere. En av angriperne mistet livet.     

På grunn av dommen kan Lemmer ikke bære våpen, og det er ikke akkurat et fortrinn når man jobber som livvakt for investorer, rike japper og velhavende arvinger som er truet på livet. At Lemmer er så avslappet i forhold til dette handikappet skyldes at han mener at de fleste trusler er storm i tekopp, og at jobben hans handler mer om å berolige klienten, ikke å gi næring til paranoiaen.

Det er med denne erfaringsbaserte konklusjonen i bakhodet Lemmer går med på å være skyggen til den vakre og rike Emma Le Roux. Hun er foreldreløs, mistet broren enda før foreldrene, jobber som merkevarekonsullent selv om hun ikke trenger pengene, og sist men ikke minst; hun er overbevist om at noen ønsker henne død, og hun tror at det hele har med brorens forsvinning tjue år tidligere.

Lemmer tror at Emma både overdriver trusselbildet og at hun lyver. Men en jobb er en jobb. I tillegg er han litt nysgjerrig på å finne ut hva som motiverer henne til å lyve. Dermed tar han oppdraget og ledsager henne etter at hun insisterer på å finne en mann som ble etterlyst i nyhetene for fire drap. Hun tror at han kan være storebroren, Jacobus.

Like etter blir Emma utsatt for et alvorlig drapsforsøk. En snikskyter lykkes med å såre henne alvorlig og sette henne ut av spill. Igjen står Lemmer med blod i hendene og dårlig samvittighet for å ha undervurdert fienden. Det er det slutt på nå. I et forsøk på å rette opp feilen, børster han støvet av de rustne evnene og gir seg etter en fiende som er mektigere, farligere og med langt større rekkevidde enn han kan forestille seg.

Det som gjør «Hvit skygge» til en utsøkt thriller, er ikke grådigheten og korrupsjonen den prøver å stikke en påle i, det er at forfatteren gjør grådigheten og korrupsjonen så forståelig, så «riktig». Det er ikke dermed sagt at Meyer er opptatt av å gjøre skurkene til misforståtte mennesker; han forsøker bare å gjøre ondskapen som begås i det godes navn så godt motivert som mulig. Mer enn noe annet, mer enn de gode karaktertegningene, det overraskende plottet, og den gripende slutten, var det dette som talte til meg.

Anbefales varmt!

Tittel: Hvit skygge
Utgitt: 2010
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Sider: 351

Terningkast: 5




 

Etterlyst av Lee Child

«Reacher kjørte videre og begynte å tenke på de to veisperringene de hadde passert. Åtte biler og åtte politifolk på hvert sted, med lommelykter og god tid til å undersøke hver bil. Han forestilte seg at han var en etterlyst mann[?]Hva ville en sånn mann måtte gjøre for å forberede seg? Han kunne skjule en eller flere av de fatale tingene som kunne avsløre ham[?] Men det var ingen enkel sak hvis man verken hadde kunnskap eller øvelse[?] Derfor måtte han gjøre noe med det andre som kunne avsløre ham. Han måtte sørge for at han ikke lenger kjørte alene i bilen. Og det var en enkel sak, selv uten kunnskap eller øvelse. Det var lett å få til på kort varsel. Han kunne plukke opp en haiker.» Etterlyst

Den truende fysiske tilstedeværelsen og det uvikende blikket gjør Reacher ikke noens førstevalg hvis og når de skal plukke opp en haiker. Legger man til den brukne nesen og det rufsete utseendet  han har med seg fra forrige bok, overrasker det ham ikke at ingen stopper for å plukke ham opp i samfulle nitti minutter i Nebraska.

Så er det noen som gjør det.

En Chevrolet Impala med tre passasjerer; to menn og en kvinne. Salgsmedarbeidere for et softwarefirma. De har akkurat vært i Kansas og skal til Chicago. Det passer Reacher fint, siden han er på til Virginia. Planen er å ta buss fra Chicago til Virginia, der han skal treffe en kvinne han kun har snakket med på telefon.

At det ikke skal gå som planlagt, oppdager Reacher så snart han deduserer seg frem til at begge mennene ljuger for ham. Godt nok er løgnene av den trivielle sorten, men likevel. Kvinnen prater ikke ham, så hun vet han ikke helt hvor han har. Ikke med det første. Ikke før etter at den ene politisperringen etter den andre dukker opp i det tomme og flate landskapet i Omaha. Da begynner hun å snakke med ham, ved hjelp av øynene.

Bak dem setter funnet av en knivdrept mann en hel storm i bevegelse. Den gamle men dedikerte fylkessheriffen konkluderer med at drapet har noe proft over seg og anmoder det lokale FBI-kontoret om hjelp. Og både den lokale FBI-sjefen og Julia Sorenson, den ambisiøse og skandinaviskætede agenten som får saken, er mer enn klare nok til å bistå. Men det er før tiltrekker alfaene fra byråets kontraterrorenhet og ulvene fra CIA. 

Mens Sorensons etterforksning sakte børster støvet av bakgrunnsbildet, kan ikke Reacher la være med å bestemme seg for å bli involvert og redde Karen Delfunso fra bilkaprerne. Men selv Reacher oppdager at det er én ting å ville noe, og noe annet å oppnå resultater. Særlig når det å gjøre noe, betyr at han samtidig gjør seg selv til en trussel for kjeltringene, FBI og CIA.

Mange thrillere får merkelappen «unputdownable». Du ser det ofte på forsiden eller baksiden av en bok, i en blurp fra en avis eller forfatter. Men som både du og jeg har oppdaget, er det sjelden at bøkene som har dette adjektivet i blurpen gjør seg fortjent til det. Og de gangene det skjer, er det mer sannsynlig at det er en bok du motvillig vil gi en slik innrømmelse til, som en Alex Cross-bok, delt i to for å melke penger fra James Pattersons mange fans (jeg er en av dem).

Av de få bøkene jeg stolt vil innrømme virkelig fikk pulsen til å rase, er «Det øyet ikke ser» en av de mest minneverdige. «Etterlyst» er på det nivået.

Premisset er enkelt. Er det ikke slikt med noen av de beste bøkene? Det som gjør «Etterlyst» og Lee Childs bøker generelt så slike kolossale opplevelser (for min del), er hva Child gjør med premisset, hvordan han former plottet, bygger opp spenningen og utløser både små og store avsløringer.

Det beste, både her og «Det øyet ikke ser», er likevel (igjen) Reachers fantastiske deduksjoner, som en kan kalle Sherlock Holmske, bare at Lee Child gir oss et bredere vindu inntil hvordan Reachers sinn fungerer, enn det Doyle gjorde.    

Anbefales på det varmeste!

Tittel: Etterlyst
Utgitt: 2014
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 429

Terningkast: 6

Personal av Lee Child


"Then three things happened, in a neat deadly preordained rhythm as slow as the tick of an old clock, one, and two, and three, first a tiny pinprick of sudden light in the far distance, and then the snap of flags everywhere as a gust of wind blew by, and then __________ head blew apart, right next to my shoulder." Personal

Plukker du opp en av de nitten bøkene den engelske forfatteren Lee Child har skrevet om Jack Reacher , den tidligere militærpurken som Child introduserte for leserne i «The Killing Floor i 1997, vil du ofte kunne lese blurber som fremhever Reachers tøffhet, plottets magnetiske kraft, Childs skriveevner og til med påstanden om hvordan Reacher er en moderne Sherlock Holmes.

Men sjeldent eller aldri er det noen som gidder å berømme Child for noe av det jeg liker mest ved Reacher-bøkene; stedskunnskapene. Child gjør grundig research og gjør de små og store stedene som den nomadiske Reacher er innom særegne. Selv New York, en by som er beskrevet i utallige bøker.

Det er imponerende når en tenker på alle stedene han er innom. I «The Killing Floor» var det Georgia, i «Die Trying» var det Chicago og Montana, og i «Personal», den nittende boka i serien, er Reacher på vestkysten: Først i Los Angeles, så San Francisco, så Portland i Oregon og så i Seattle.  Mens han gjør dette er det noen som prøver å snikmyrde den franske presidenten. I Paris. Nesten ti tusen kilometer unna der Reacher befinner seg. Reacher leser om det og sier til seg selv at det ikke har noe med ham å gjøre. Og tar feil. Noe som skjer mer enn én gang i «Personal».

Det første tegnet på at noe ikke er som det skal, finner han på en bussholdeplass nær Fort Lewis, like utenfor Seattle. I en gjenlagt militæravis, finner han en annonse som kun består av fem ord: Jack Reacher ring Rick Shoemaker.

Bak annonsen står en mann som gjorde Reacher en tjeneste tjue år tidligere, og lik et løfte til Don Corleone, må tjenesten gjengjeldes når den kreves inn. Så Reacher svarer på annonsen, setter seg på flyet som vennen har rekvirert og deltar i en briefing om det mislykkede attentatet som han ikke trodde hadde noe med ham å gjøre.

Franskmennene har konkludert at skuddet ble avfyrt fra en leilighet halvannen kilometer unna der den franske presidenten holdt en tale bak et nytt kuleavstøttende glass. Fordi attentatmannen var så presis på en slik avstand, tror flere Vestlige etterretningsorganisasjoner at det bare er noen få menn som er i stand til det. Og en av dem er en eksepsjonell amerikansk eliteskyter som Reacher arresterte da han var i militærpolitiet. Problemet er for det første at mannen nå er ute, og for det andre at man ikke klarer å finne ham.   

Dermed settes Reacher på saken. Men han er ikke alene. Uten at han ber om det blir han satt sammen med Casey Nice, en ung og uerfaren grønnskolling fra CIA, som er utplassert i Utenriksdepartementet. Som om det ikke er nok, lider hun av panikkanfall og popper angstpiller som drops. Reacher tar det på strak arm.

Tom O?Day, sjefen til Reachers venn, insisterer at Nice og Reacher flyr direkte til Paris for å starte jakten. Men Reacher har aldri likt å bli fortalt hvordan han skal etterforske en sak, det er heller ikke en uvane han har tenkt å starte nå.

Det første skrittet hans blir derfor å dra til snikskytterens hjem i Arkansas. Undersøke hva slags skitt og spor han har lagt igjen og se om det bekrefter hva O?Day og etterretningsorganisasjonene tror, eller om mistankene bare er basert på panikk fordi man tror at skuddet mot den franske presidenten var en test før det egentlige showet: det forestående G8-møtet i London.

Bekreftelsen finner Reacher. Deretter drar han, for første gang, utenlands; først til Paris, der han og Nice må samarbeide med britiske og russiske kollegaer, og senere, London, hvor John Kott, mannen Reacher arresterte for mange år siden, har forberedt en felle.

Verre er at Kott ikke er alene. Noen har hjulpet ham siden han slapp ut av fengsel. Noen med midler og makt.

Å si at «Personal» er smart, fartsfylt, actionpakket, overraskende, ofte morsom (på bekostning av franskmenn og briter) og lever opp til de skyhøye forventningene jeg hadde, vil ikke være særlig overraskende. Det er liksom slik det skal være i en Jack Reacher-bok. Men «Personal» gir også Reacher-fans noe litt ekstra; korte glimt av Reachers barndom og morens historie under krigen.

Det gjør Reacher mer menneskelig.

Og bra er det.

Anbefales sterkt!

Tittel: Personal
Utgitt: 2014
Forlag: Transworld Publishers
Sider: 393

Terningkast: 5

 
 


Prosessen av John Grisham


For femten år siden introduserte en av lærerne mine meg for en forfatter som sakte men sikkert har blitt en av mine absolutte favoritter; John Grisham. Den innbundne engelske kopien som hun la i hendene mine hadde et omslag som viste konturene av en dresskledd ung mann som løp med et fast grep om en dokumentveske. Over og bak ham lyste profilen av et ansikt ned på ham. Det var først etterpå, etter at jeg leste boka og så filmen at jeg knyttet kopien læreren min lånte meg til filmens utgivelse. Og siden jeg ikke hadde sett en eneste Tom Cruise-film før "Firmaets Mann", var det også først etter filmen at jeg kunne sette navn på profilen på omslaget.

Siden den gang har både John Grisham og Tom Cruise vært to gjengangere i min underholdningsmeny. Grishams bøker, og da særlig hans juridiske thrillere, har en prominent plass i min bokhylle. Cruise har kanskje ikke en like stor eller prominent plassering i mitt hjerte eller min DVD-hylle, men han er likevel en av få skuespillere som får meg inn i kinosalen. Sist det skjedde var nå i sommer da jeg så "Edge of Tomorrow".

Men tilbake til Grisham.

Få forfattere i de siste tjuefem årene har vært like suksessfull som Grisham. Enda færre har definert sin nisje i like stor grad. Og enda færre igjen har like ofte produsert over gjennomsnittet bra selv i formsvake år.

"Prosessen" , hans nittende juridiske thriller, kom ut i 2011. Det er ikke en av hans beste. Det er heller ikke hans svakeste. Den plassen må "The King of Torts", "The Summons" og for så vidt "The Broker" konkurrere om. Og overraskende nok er det humoren mer enn plottet som redder "Prosessen" fra en forglemmelig bunnplassering sammen med nevnte titler.

Oscar Finley og Wally Figg er to middelaldrende og ambulansejagende advokater som driver et lite advokatfirma. Finnley & Figg. Både firmaet og partnerne holder så vidt hodet over vannet økonomisk. Det hindrer dem likevel ikke fra å stadig referere til firmaet som "boutique-firma". De sørger for å legge vekt på ordets franske opphav for å gi firmaet og partnerskapet et skinn av eksklusivitet. Ikke at det er mange igjen i Chicago som lenger tror på dem.

En annen som har mistet mistet troen er David Zinc. Men ikke fordi han ikke får lønn for strevet. Tvert imot. Zinc jobber i et av de største advokatfirmaene i Chicago og tjener 300 000 dollar i året. En inntekt som er dobbelt så høy som det Finley og Figg drar inn i året. Som om det ikke er nok, er han også godt gift med den skjønne kunststudenten Helen. Han burde være jublende lykkelig. I stedet er han bunn ulykkelig.

En morgen stopper det brått for David. Han klarer rett og slett ikke mer av det samme kjøret. Han løper ut av glasspalasset til advokatfirmaet sitt og søker trøst i bunnen av flaska i den nærmeste puben. Flere timer senere stiger han sjanglende inn i Finnley & Figgs kontor uten å legge merke til den Vietnamesiske massasjeklinikken ved siden av. Han er full, men klarer å presentere sin CV før han ber om å få en jobb.

Først har Walley og Oscar lite lyst til å innvilge Davids ønske. Ikke bare er han for full til å bli tatt på alvor, men enda viktigere er at firmaet har så dårlig råd at sekretæren, Mrs Gibson, stadig må skille mellom Oscar og Walley fordi de krangler som to bikkjer om fordelingen av den magre salæret som nå og da kommer inn. Ikke hjelper det at Oscars kone og datter blåser vekk det lille han karer inn, eller at Walley oftere har ideer om hvordan firmaet skal bruke det lille det tjener, enn om hvordan de skal forbedre bunnlinjen.

Når paret likevel aksepterer Davids ønske er det først og fremst av en grunn; fordi de håper å sko seg på prestisjen fra hans Harvard-utdannelse når de skal henge seg på en gruppesøksmål.

Gruppesøksmål, eller class-action, er et søksmål hvor en gruppe advokater samler sine ressurser og klienter for å legge an sak mot et selskap. Helst et multinasjonalt selskap som omsetter for milliarder.

Hensikten er sjeldent å føre saken foran en domstol. I stedet er grunnideen å skremme selskapet/selskapene nok til at de ber om et forlik. Deretter tar advokatene førti prosent av det tilkjente beløpet.

Søksmålet Finley & Figg har til hensikt å bli rike på, er anlagt i Florida. Der har en av de største og mest kjente gruppesøksmålsadvokatene i USA saksøkt det New Jersey-baserte legemiddelfirmaet Varrick Labs fordi selskapets populære anti-kolestrolmedisin antas å drepe de mange overvektige brukerne som ser på det som et mirakelmedisin. Dersom advokatene vinner frem, er de garantert et stort tjafs av Varricks verdier. Og Finley & Figgs kan ikke la være å sikle bare noen gjentar de tjuefem milliarder dollarene legemiddelfirmaet omsetter for årlig.

Før de kan ta sin velfortjente bit av Varrick, er Walley, Oscar og David nødt til å bruke penger de ikke har. På reklame. På å bestikke klienter for å skrive under representasjonskontrakter. På å vise seg frem for de andre gruppesøksmålsadvokatene, enda disse haine er langt mer velfødde på forlikspenger enn det lille firmaet noen gang har vært i nærheten av.

Overraskelsene er ikke få. Drømmene er ikke beskjedne. Men etter tjue år i rennesteinen av den juridiske verden, er det på tide at Finley, Figg og Zinc tar skjebnen ved hornene.

"Prosessen" største styrke er humoren. Grisham er en mester i å latterliggjøre den overdrevne trangen hos advokater til å vise seg for sine egne og andre. Her er patetiske men sympatiske karakterer som er godt klar over sin marsvinskjebne, men som likevel drømmer om den store og avgjørende saken som vil gjøre dem i stand til å gå av hjulet.

Dersom du liker Grisham, vil "Prosessen være et greit tilskudd i samlingen. Men hvis du aldri har lest forfatteren, så er det ikke en bok jeg vil anbefale. Boka bruker god tid på å komme i gang, og når den endelig gjør det er spenningsnivået ikke på høyde med det vi er vant med fra Grishams side.

Kort betyr det at Grisham, naturlig nok, blåser mange av banen. Men jeg hadde forventet noe bedre enn dette.

Tittel: Prosessen
Utgitt: 2013
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 416

Terningkast: 3


  

Roses Are Red av James Patterson


Siden debuten i 1976 har den amerikanske forfatteren James Patterson sakte men sikkert steget til tronen over spenningsforfattere. Mange, blant annet berømtheter som Stephen King, har hevdet at han ikke skriver særlig bra, og det er en del sannhet i det. Men ingen kan bestride at det er et sulten marked for forfatterens heseblesende bøker.

Snart førti år etter hans første bok kom ut og solgte "bare" 10 000 eksemplarer, har Patterson solgt mer enn tre hundre millioner bøker. Over trettifem av hans bøker har tronet øverst på den prestisjefylte New York Times bestseller list. Hans produktivitet (han utgir opptil flere bøker i året) og lesernes appetitt, har ført hans prestasjoner inn i Guiness rekordbok.

Av hans snart 140 bøker, har jeg ikke lest mer enn en et dusin. De fleste av bøkene fra forfatteren som jeg har lest er bøkene med politietterforskeren, kriminologen og psykologen Alex Cross. Tre-fire av titlene tilhører de såkalte Women's Murder Club-bøkene som handler om en gjeng kvinner som tilfeldigvis også innehar viktige stillinger innen politi, justis og medisin i San Francisco.

"Roser er røde" er en den sjette boka med Alex Cross. Det er også en av mine favoritter, selv om jeg har et par innsigelser mot den. Noe jeg skal komme tilbake til.

Boka starter forrykende. Tidlig en morgen står en kvinne i midten av tjueårene utenfor Citibanks filial i Silver City ,Maryland, og venter på at banken skal åpne. Hun heter Brianne Parker. Og hun er der for å ta ut penger. Mye penger.

Når en av de bankansatte endelig åpner, tar Parker på seg en Bill Clinton-maske, fisker frem en pistol og truer seg inn og frem til filialsjefen. Hun forteller filialsjefen at hun må være ute av banken med det hun skal ha i løpet av seks minutter. Dersom alarmen blir utløst eller hun blir forhindret på en annen måte, vil det ikke bare sette livene til de bankansatte i fare, men det vil også koste livet til bankfilialens familie. Alvoret i truslene hennes blir fastslått når telefonen ringer og filialsjefen hører den desperate stemmen til mannen hjemme.

Parker får viljen sin. Mindre enn et minutt over fristen er hun ute på parkeringsplassen. Men det redder ikke livet til bankfilialens mann og barn.

Alex Cross er hjemme med familien når en av hans nære kollegaer i FBI, Kyle Craig, kommer på besøk. Cross vet med en gang at Craig ønsker hans hjelp.

Like etter blir en annen bank ranet. Denne gang er det i Virginia. Og også denne gang tar ranerne liv.

Verken FBI eller Cross skjønner hensikten med nedslaktningen. Er motivet for ranerne økonomisk eller er det seriemord? Og hvem står bak?

Det går ikke lang tid før Cross kommer på sporet av ranerne. Men ranerne er bare en fassade for et monster som snart peker seg ut Cross som et mål. Og Mesterhjernen, som monsteret blir kalt, er mer utspekulert og intelligent enn noe Cross noen gang har kommet over.

"Roser er røde" er, i likhet med mange av Pattersons bøker, en bok som tvinger leseren til å lese i et tjafs. Kapitlene er korte. Setningene og handlingen er så oppjaget, så kinetiske, at de nærmest eksploderer i synapsene. Det er produktet av et talent etter min mening. At Patterson ikke bare har skapt sin nisje, men stadig gjenproduserer dette, kan jeg ikke annet enn å si er genialt.

Det er spenningsaspektet. Men er det kvalitet? Det er et vanskelig spørsmål som antakelig krever mange tusen ord og kanskje en avhandling å svare på. Siden dette ikke er en avhandling skal jeg nøye meg med et gjennomgående problem jeg har med Pattersons bøker.

Når jeg er midt i lesingen, kan jeg ikke annet enn å beundre talentet hans og hans evne til å overraske. Det er først etter at jeg er ferdig med boka og tar noen minutter til å tenke over hva jeg nettopp har lest at spørsmålene og hullene materialiserer seg.

"Roser er røde" er sånn sett en typisk Patterson bok. Den er sitrende spennende, full av action, vendinger og blodige massedrap. Ofrene er nesten alltid ansiktsløse. De er sifre som bare skal understreke skurkens brutalitet.

Her er det heller ikke tid til nøysom etterforskning eller effektivt politiarbeid. For eksempel venter både Washington-politiet og FBI på at Cross skal prate med et vitne og gi sin vurdering om vitnets troverdighet, selv om vitnet legger frem konkrete bevis som kan ettergås og bekrefte informasjonen vitnet legger frem. Flere andre ganger blir Cross spurt om sin vurdering om en ting, bare for å lire av seg - nesten ord for ord- det samme som en annen etterforsker la frem. Det er som om alle sitter og er enige om at ingen informasjon er av verdi før Cross påpeker at den er det.

Dersom du ønsker en spenningsbok med et nesten uforlignelig driv, så er "Roser er røde" en utmerket bok og et valg du ikke vil angre på. Bare ikke kast tida bort på å tenke over innholdet når du er ferdig med å lese den.

Tittel: Roser er røde
Utgitt: 2002
Forlag:
Sider: 265 

Terningkast: 4 (* bare for spenningens skyld, eller midt på treet)

ENGELEN I ARKHANGELSK

Stalins spøkelse hjemsøker Russland



Det er få forfattere som overgår Robert Harris når det gjelder historiske thrillere. Siden han bang-debuterte med Fedreland (anmeldt her) i .... , har han skrevet ... om alt fra de siste årene i den romerske republikken (den første boken, Lustrum er anmeldt her), til kodeknekkere under andre verdenskrig, til nevnte Fedreland som ga oss et skremmende bilde av en verden der Hitler vant krigen og Det Tredje Rike hersker i Europa. 

Boken jeg skal anmelde her, "Engelen i Arkhangelsk" tar for seg Stalins spøkelse; om dets potens og betydning i Russland etter Kommunismens fall.

Christopher Richard Andrew "Fluke" Kelso er en engelsk Sovjet-ekspert som har skrevet inngående om Sovjet og Stalin. Hans siste og mest populære bok gjorde ham ikke bare en stjerne blant Sovjet-eksperter, men har også gjort ham til en slags poster-boy for røstene som har oppmuntret de nye maktene i Kreml til å åpne de virkelige arkivene om Stalins herjinger.

Enda det er en del år siden Kelsos bok kom ut, blir han overraskende nok invitert til et symposium i Moskva i forbindelse med åpningen av en del av arkivene. Til tross for den gode atmosfæren, unngår det ikke Kelso at en del av kollegaene hans mener at han tar for stor plass til å være en som ikke har produsert noe som helst på årevis.

Når en eldre mann med fortid i Stalins innerste krets en kveld oppsøker ham på hotellet og forteller ham om en notatbok som Stalin førte, og som forsvant i timene etter diktatorens død, er Kelso først skeptisk. Men skepsisen hans blir fort meiet ned av hans sterke ønske om å bevise for sine kollegaer, sin ekskone og kanskje også for seg selv, om at han fortsatt har nese for stoff og ledetråder som har avgjørende betydning for feltet sitt.

I et Russland der oligarkene stjeler offentlige rikdommer midt på lyse dagen, og mord og forsvinninger er dagligdags, er det mange som ser på fortiden spøkelser med nostalgiske blikk, mens andre ser et mareritt. Begge er villige til å drepe for å få viljen sin. Og i midten er Kelso.

Jeg har lest de fleste av Robert Harris' bøker, og sett alle filmene basert på adapsjonene av noen av bøkene (Fedreland, Enigma, The Ghostwriter). Han er en av mine favorittforfattere. Så da jeg bestemte jeg meg for å lese "Engelen i Arkhangelsk" var jeg både spent og sikker på at jeg ikke ville bli skuffet.

Dessverre lever ikke boka opp til forventningene jeg hadde til den (basert på min erfaring med Harris' forfatterskap). Temaet er interessant nok: Stalins herjinger kostet mellom førtifem-og-seksti millioner mennesker livene deres. Likevel er mannen populær blant Russere. Hvordan kan det ha seg?

Det er et spørsmål mange utenforstående stiller. Inkludert Kelso. Men det er ikke et særlig spennende spørsmål. Og derfor er "Engelen i Arkhangelsk" heller ikke en spennende bok.

Boka starter lovende nok med en fantastisk beskrivelse av hva som skjer når de forskjellige Sovjet-pampene manøvrerer seg frem mens Stalin ligger på dødsleiet. Men så blir det lovende anslaget druknet i over to hundre sider hvor det ikke skjer noe særlig spennende. Når spenningen igjen tar seg opp på de siste femti sidene er det så vidt en gidder å heve øyenbrynene.

"Engelen i Arkhangelsk" er blodfattig og ofte kjedelig. Absolutt Harris' verste.

Tittel: Engelen i Arkhangelsk
Utgitt: 1998
Forlag: J.W. Cappelens forlag
Sider: 360

Terningkast: 2

JANSONDIREKTIVET



Nesten alle som er suksessfulle i en gitt nisje vil før eller senere få kritikere som skriker høyt om at han/hun/de ikke tør ta risiko. De holder seg på sitt trygge spor og gjør det de kan best. Det er tilfellet i alle livets områder, men mer enn noe annet så er underholdningsartister en gruppe som oftest blir ofre for en slik kritikk.

Ta for eksempel Tom Hanks, Tom Cruise, Bruce Springsteen eller Stephen King; ikke en av disse kunstnerne har unngått denne kritikken. Da Tom Hanks' siste film "Saving Mr Banks" hadde premiere i USA og England i fjor, var kritikken at rollen var en "Tom Hanks rolle" (i betydningen en positiv karakter som griper omgivelsene med sin posivitet). Da traileren til den siste filmen til Tom Cruise dukka opp på nett, så kunne man høre det kollektive sukket til både filmkritikere og cinefilister. En kommentar som stadig dukket opp, gikk ut på at han allerede hadde laget den, og at publikum hadde sett den da den het Oblivion. Ingen ville høre på Cruise når han påsto at både rollen og filmen var noe han ikke hadde gjort før.

Enhver Stephen King-roman påkaller påstander om at forfatteren ikke kan skrive en god nok slutt. Likevel er Tom Hanks fortsatt suksessfull (både kommersielt og kritikermessig, spesielt i fjor da han var med i to kritikerroste filmer). Tom Cruises siste film " Edge Of Tomorrow" er en av best anmeldte filmene i år, og Stephen King er mer aktuell og relevant enn noensinne (med kriminalromanen Mr Marcedes, TV-serien Under The Dome mm.) Disse underholderne (en absolutt hedersbetegnelse i min verden) vet hva seerne og leserne deres vil ha, og de leverer det. År etter år. Selvsagt er ikke populæritet ensbetydende med kvalitet (Twilight og Hunger Games-bøkene er noen eksempler på at det ikke alltid er tilfellet), men det er ikke ubetydelig.

Robert Ludlum, forfatteren bak blant annet bøkene som Jason Bourne-filmene var basert på, var en forfatter som visste hva leserne hans ville ha, og som leverte. Forfatterskapet hans var rotfestet i 1970-åras paranoia mot statsmakten og statlige institusjoner. Bøkene er mursteiner der desillusjonerte agenter blir forrådt av ansiktsløse byråkrater med globale maktambisjoner.

"Jansondirektivet" er sånn sett ikke en bok som tråkker nye spor. Men så er det heller ikke det som er poenget. Det som leseren derimot får, er 605 sider med spenning, overraskelser og mord gjennom store Europeiske og Amerikanske storbyer.

Paul Janson er en middelaldrende eksspion. En dag blir han kontaktet av en kvinne som representerer stiftelsen til en kolosal filantrop og Fredsprisvinner som er blitt tatt til fange av en gruppe ekstremister. Janson setter sammen en gruppe og lykkes med å befri gisselet. Men like etter ser han på i det helikopteret som flyr gisselet og de andre i teamet hans eksploderer midt i luften.

Plutselig er han en jaget mann.

Da jeg fikk boka for første gang, hadde jeg lite lyst til å lese en mursteinsroman til (jeg hadde akkurat lest en på 800 sider). Så jeg lot boka ligge. Men den var der, stirret på meg, utfordra meg til å plukke den opp.

Jeg angrer ikke på at jeg gjorde det. Boka sitrer av spenning, og klimakset er helt fastastiskt.

Det er ikke en overdrivelse å si at det er en av de beste spenningsbøkene jeg har lest på en stund.

Fakta:
Tittel: JANSONDIREKTIVET
Forfatter: ROBERT LUDLUM
Forlag: N.W. DAMM & SØNN
Sider: 605

Terningkast: 5

 

Muldvarpen



Helt siden jeg plukket opp John Le Carrés " Den Evige Gardner" for år siden, har jeg hatt stor sans for forfatteren. Men av en eller annen grunn har jeg ikke lest en av hans mest kjente og kritikerroste verker; nemlig boken jeg nå skal anmelde: Muldvarpen.

Bokens originale tittel er Tinker, Tailor, Soldier Spy. Hentet fra et engelsk barnerim som det ikke er nødvendig å gå inn på her.

Handlingen tar til i starten av 1970-årene. Lederen for den britiske Etterretningstjenesten, Kontroll, mistenker at en Sovjetstyrt dobbelagent befinner seg i hjertet av tjenesten han leder. Forsøket på å avdekke hvem denne forræderen er kommer langt nok til å identifisere en gruppe på fem høytstående menn i tjenesten før operasjonen som skal avdekke navnet går forferdelig galt. Mange mennesker bøter med livet. Uskyldige som ikke fullt så uskyldige.

Ikke lenge etter, møter vi George Smiley; forhenværende høyrehånd til Kontroll, intelligent, men avskåret fra tjenesten etter skandalen som gjorde at han ble avskjediget. Nå blir Smiley trukket tilbake til tjenesten. Han får i oppgave å nøste i mysteriet og finne ut hvem muldvarpen er uten at de mistenkte aner at de er under mistanke, eller blir gått etter i sømmene.

En av de fem hovedmistenkte, er Smiley selv.

I motsetning til mange forfattere av spenningsbøker, og særlig bøker om spioner, så er Le Carré en forfatter som virkelig prøver å si noe mer om spionvirksomhetens natur, dens moralske gråsoner og hvordan menneskene som arbeider i denne (til tider livsfarlige) bransjen holder ut, elsker, tjenestegjør og rettferdiggjør sine handlinger overfor seg selv og de rundt seg.

Le Carrés nisje i litteraturverdenen er preget av folk som kalles spenningsmestere og grøssermestere og psykologisk-thriller-mester, etc. Men Le Carré er en helt annen sort skribent. Han har overgått begrensningene i sjangeren. Han er rett og slett bare en forfatter, og en fordømt god en.

Muldvarpen er en tettpakket bok som krever tålmodighet. Men det er en bok som belønner den oppmerksomme, og på litt over 200 sider er den ikke særlig lang.

Terningskast: 5

DØDEN FRA ROMMET

En hårreisende og plausibel thriller.



Da Michael Crichton bestemte seg for å skrive Døden fra Rommet på slutten av 1960-tallet, hadde han allerede blitt desillusjonert med legeutdannelsen fordi han mente at legene var mer opptatt av sitt ry og renommé enn om pasientene. Hans innstilling mot dem er tydelig i boka. Den er ikke hatsk, men mer på høyde med oppgitt hoderisting over arrogansen som han nok må ha følt var overveldende vanlig blant de som praktiserte dette yrket, og hvordan denne overvurderingen av en selv førte til blindhet for feil som er åpenbare senere.

Døden fra Rommet starter med at en militær satelitt-enhet krasjer like utenfor det søvnige lille stedet Piedmont, Arizona. Slik det er vanlig når et sånt krasj skjer, blir et team bestående av to sendt ut i kjøretøy med peileutstyr. Satelitten blir sporet til Piedmont, men før de får tak i satelitten, gjør de en skremmende oppdagelse; Nesten alle byens 48 innbyggere ligger strødd omkring, døde. Det går ikke lang tid før de to fremmede som er kommet for å hente satelitten også dør.

Militæret innkaller en gruppe vitenskapsmenn til å undersøke og finne ut hva det er som har drept innbyggerne, og om det utgjør en fare for regionen og landet generelt.

Snart snubler vitenskapsmennene over årsaken, en fremmed, luftbåren og voksende mikrob som er dødelig på få sekunder. Dermed starter en kamp mot klokka for å hindre spredning og massedød.

Døden fra Rommet, eller The Andromeda Strain, kan sies å være romanen som satte Michael Crichton på kartet i sci-fi-thriller-sjangeren. En råd tråd som har gått gjennom hans forfatterskap, fra Andromeda, Juraparken, Den Tapte Verden og  og Prey, er blandingen av sci-fi-elementer og aktuell forskning. For å skape en følelse av realisme, er det vanlig i en Crichton-bok at forfatteren presenterer side opp og side ned om (en blanding av fiksjon og fakta) forskningsdata , noe som uunngåelig stopper opp fremdriften i historien og som kan være til irritasjon for enkelte.

Dersom man er villig til å pløye gjennom slik (interessant) data, vil man ikke bare sette mer pris på historien. Men jeg vil påstå at man vil møte mellom permene en av de beste forfatterne av spenningsbøker noensinne.

Dersom det er ét klagepunkt man kan klistre på Crichton, så er det det at karakterene i bøkene hans ikke er minneverdige nok. De er vitenskapsmenn, likemenn, arrogante menn. Menn som innehar noenlunde samme rolle, som forstår hverandre. En har på følelsen av at de tilhører en spesiell klubb sammen, uten at de har møtt hverandre. Det gjør at du ikke spesielt bryr deg om hva som skjer med dem. Fokuset ligger på plottet og på blandingen av plausible fiksjonsvitenskap og fakta som Crichton oppfinnsomt bygger opp til en sitrende slutt.

Terningskast: 6

hits