leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. På denne bloggen kommer jeg primært til å skrive om bøker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisører/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

Uten svik av Lee Child


" Armstrong tok seg på en skinnjakke over genseren og gikk ut bakdøren. Vinden rufset ham i håret, og han lukker glidelåsen på jakken mens han gikk til porten. To skritt før han rakk dit, ble han fanget opp i kikkertsiktet.[?] mannen med øyer mot kikkertsiktet var bare 115 meter fra porten på baksiden av Armstrongs hus. Han visste det helt nøyaktig, for han hadde akkurat sjekket avstanden med en lasermåler. [?]Armstrong nådde fram til porten. Han sluttet å gå. Hundre og femten meter unna kunne mannen med kikkertsiktet mot øye bare bevege riflen ørlite mot venstre, helt til han hadde målet nøyaktig i sentrum. Han holdt pusten. Trakk fingeren bakover så det ikke lenger var noen slakk i avtrekkeren. Så klemte han den helt inn.[?] Kulen brukte en brøkdel over fire tideler av et sekund på å forflytte seg de hundre og femten meterne. Den traff Armstrong med et vått dunk høyt i pannen.» Uten svik


Forlaget skriver:

Secret Service har gitt Jack Reacher i oppdrag å drepe USAs visepresident.
Det de ikke har fortalt ham, er at hensikten er å teste hvor effektivt sikkerhetsopplegget rundt visepresidenten er. Reacher kan dette gamet, han er rask, smart og anonym - den perfekte snikmorder. Det han ikke vet, er at en gruppe attentatmenn allerede har planlagt å ta visepresidenten av dage. De er superprofesjonelle, men de har oversett ett viktig element: Jack Reacher.

"Uten svik", Lee Childs sjette bok om den tidligere militærpolitimannen Jack Reacher, har, som så mange av Reacher-bøkene, et spennende premiss: Etter et mislykket drapsforsøk på Brook Armstrong, en tidligere anonym politiker som nå overraskende er et valg og et hjerteslag unna presidentembetet, blir Jack Reacher kontaktet av Secret Service-agenten M.E. Froelich.

Hun ønsker at han skal forsøke å penetrere forsvarsverkene Secret Service har rundt visepresidenten, slik at de bedre kan forberede seg på de økende truslene mot den ferske visepresidentkandidaten. Reacher er i Atlanta, ikke særlig hipp på å bli involvert, men lar seg overtale. Delvis fordi Froelich er eksen til Joe, storebroren som ble drept år tidligere.

Reacher kaster seg ikke ut i oppgaven uten å komme til bunns i hva årsaken er, og Froelich er ikke vond å be. Hun forteller ham det hun vet, om drapsforsøket, om trusselbrevet som ble funnet på et av kontorene hos Secret Service, og hennes mistanker om at muldvarp i organisasjonen sannsynligvis samarbeider med den som ønsker å ta livet av Armstrong.    

Reacher går i gang med oppdraget. Og han finner flere hull i forsvarsverkene. Pragmatisk som han er, ber han Froelich om å avlyse visepresidentens offentlige tiltredener, eller begrense dem kraftig. Men det lar seg ikke gjøre. Visepresidenten er tross alt en politiker, og selv om han aldri har vært ærgjerrig til å ønske å være noe mer enn representant for staten sin, har utnevnelsen tent gløden i ham. Det betyr at han heller vil gå ut og hilse på folk og kysse babyer og risikere livet, enn å sitte bak flere lag med væpnede Secret Service-agenter.

Dermed blir oppdraget tofoldig; beskytte Armstrong og spore opp drapsmannen/drapsmennene. Det er lettere sagt enn gjort.

"Uten svik" er helt fantastisk. Til den ikke er det. Problemet, som først dukker opp på slutten, har å gjøre med skurkenes motivasjon. Den er temmelig overfladisk for å si det mildt. Det skuffer stort og tar boka fra å være en som absolutt fortjener en sterk femmer, til å være en som ikke knapt bør få en firer.

Anbefales med forbehold.

Tittel: Uten svik
Utgitt: 2013
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 446

Terningkast: 4



Avsløringen av Michael Crichton


?He did not want an affair with his boss. He did not even want a one-night stand. Because what always happened was that people found out, gossip at the water cooler, meaningful looks in the hallway. And sooner or later the spouses found out. It always happened. Slammed doors, divorce lawyers, child custody.? Avsløringen


Forlaget skriver:

Tom Sanders er gift og har arbeidet for et høyteknologifirma i tolv år. Da bedriften skal omorganiseres, tror alle at Tom skal bli den nye sjefen, men Meredith Johnsen, som Tom engang har hatt et forhold til, blir ansatt i steden. Hun bruker hele sin tiltrekningskraft på Tom, men da Tom ikke vil være med på leken, beskylder hun ham for seksuelle overgrep. Tom hevder at det var hun som forgrep seg på ham, med det er hun som blir trodd, han risikerer å miste jobben. Tom går til advokat, og under etterforskningen av saken, avdekkes det blant annet misligheter rundt en forestående fusjon.

En gang tidlig på 2000-tallet hadde jeg en tekno-thriller-periode. Jeg slukte opp alt, uansett kvalitet. Det var også da jeg begynte å sluke Michael Crichtons bøker. Han hadde blitt introdusert for meg av storebroren min (Gud nåde hans sjel). Den første boken jeg hjalp meg med å lese, var "En trussel fra rommet". Senere hjalp han meg med å komme gjennom "Congo". Så gikk det mange år før jeg leste ham igjen.

"Avsløringen" var en av de jeg leste sent. Men den har blitt en av mine favoritter av Crichton. Så mye faktisk at det ikke går ett år uten at jeg gjenleser boka.. Det har nå blitt over et dusin ganger og fortsatt er jeg interessert i karakterene og det sentrale temaet i boka; seksuell trakassering.

Boka og temaet er like aktuelle i dag som da Crichton først ga ut boka tidlig på 1990-tallet. Så sent som for en time siden hørte jeg på radioen at en av fem (yrkesaktive) norske kvinner sier at de opplever seksuell trakassering på jobben. Ofte i forbindelse med sosiale tilstelninger på jobben hvor alkohol drikkes.

Alkohol er også inne i bildet i "Avsløringen". Meredith, hovedpersonens tidligere elskerinne, nå sjef, bestiller det før hun inviterer Tom til kontoret sitt sent en ettermiddag. Ingen av dem blir fulle, men det er med på å endre situasjonen. Eller mer presist, hun vil mene at det bør tolkes på den måten. Ingen voksen kvinne inviterer en voksen mann hun har hatt en intimt forhold med til kontoret sitt, serverer vin uten at det signaliserer noe. Mener Meredith.

Toms argument når Meredith anklager ham for seksuell trakassering etter at han avviser henne (etter å først ha klint med henne og latt henne begynne å utføre oralsex på ham), er at han som hennes underordnede følte seg presset, og at han uansett har rett til å si nei når som helst.

Meredith er selvfølgelig av annen oppfatning. Det er også Toms sjef og mange av kollegene hans. De mener at påstanden hans, om at hun- en kvinne- skal ha trakassert ham - en fysisk sterkere mann-seksuelt, er så latterlig at den ikke fortjener et motargument. Forresten; hvilken seksuelt aktiv mann sier nei til å ligge med en så vakker kvinne som Meredith?

Selv Toms kone kan ikke la være å lure på det samme. Men overraskende nok, tror hun på mannen sin. Det hjelper ham litt, men trøsten er mager; ikke bare vil selskapet, DigiCom, sparke ham, noe som vil koste ham millioner, de vil også sverte hans navn slik at han blir en paria i bransjen. Det kan han ikke leve med.

"Avsløringen" er ikke bare en spennende, realistisk, intelligent bok, den er også rasende godt komponert, evner å overraske og gir leseren flere uforglemmelig godt realiserte karakterer.

En av Crichtons absolutt beste.

Anbefales på det varmeste.

Tittel: Avsløringen
Utgitt: 1994
Forlag: Gyldendal
Sider: 420

Terningkast: 6  

Det store togrøveriet av Michael Crichton


"Dristige og brutale ran har nådd foruroligende høyer de siste ukene, " skrev Illustrated London News 21. desember 1854, "særlig om kveldene. Det viser seg at den tro Nr Wilson hadde på at gatebelysning skulle virke hemmende på vold, ikke var berettiget, for bandittiene er frekkere enn noensinne. Så sendt som i går ble konstabelen Peter Farrell lokket inn i et smug, hvoretter en bande bøller kastet seg over ham, rundhjulte ham og tok alt han eide, tilmed uniformen. Helle ikke må vi glemme at parlamentsmedlemmet Mr Parkington for bare fjorten dager siden ble overfalt på åpen gate underveis fra Parlamentet til sin klubb. Denne voldsepidemien må myndighetene reagere raskt og effektivt på." Det store togrøveriet


Året er 1854. Dronning Victoria har sittet på tronen i sytten år. Krigen i krim, mellom Storbritannia, Frankrike, det Ottomanske riket og Sardinia  på den ene siden, og Russland på den andre, har pågått i snart ett år. Og nesten tjue år etter dets oppfinnelse, er toget modernitetens siste vidunder. Ikke bare skyfler det tusener fra London til steder der hestekjerren lenge hadde monopol på fremkomst, det brukes også som transportmiddel for viktig last, nemlig til å frakte deler av gullet den britiske imperiet bruker til å betale for den pågående og blodige krigen.

Mens mange i landet er opptatt med å børste støvet av patriotismen sin, er Edward Pierce, hovedpersonen i Michael Crichtons suverene "Det store togrøveriet, opptatt med å planlegge hvordan han skal legge beslag på gullforsendelsen.

Pierce er på mange måter en mann forut sin tid. En som trosser vedtatte sannheter i det Viktorianske samfunnet om hvem som begår kriminalitet og hvorfor de gjør de. Man tror nemlig at kriminalitet og forbrytelse var en reaksjon på pressende ytre omstendigheter; mangel på husvære, føde og arbeid. Hvis man utslettet disse ytre omstendighetene, ville forbrytelse og kriminalitet forsvinne for godt. Trodde man.

At noen som Edward Pierce, tross sin elegante klesstil, dannelse, intelligens og  raffinement, ble kriminelle og begikk forbrtelser, ble ansett som mulig hvis personen trosset sin "karakter". De som hevdet at forbrtelse skyldes en annen impuls, ble ledd ut av rommet.

Pierce tar en Danny Ocean; han rekruterer medarbeidere, legger opp en intrikat plan for å få tilgang og adgang til steder og nøkler han er avhengig av for å lykkes med prosjektet, svikter de han må svikte, lyver for de han må lyve for og begår Stobritannias mest spektakulære ran på den tiden. Hvordan han gjorde det og hvorfor det likevel gikk så galt etter at pengene var i boks, er en spennende, intrikat og uimotståelig godt sammenskrudd historie.

Anbefales varmt!

Tittel: Det store togrøveriet
Utgitt: 1976
Forlag:Aschehoug
Sider: 218

Terningkast: 5

Hele Sannheten av David Baldacci


[?] tolv menn iført lange kapper svermet inn. De dro lyddempede våpen frem fra frakken, tok sikte og begynte å skyte. Idet de stormet inn, hadde kvinnen i resepsjonen nettopp løftet telefonrøret for å ringe, men linjen var død. Sekunder senere var hun også det da et prosjektil traff henne i pannen.[?] En middelaldrende analytiker hadde uheldigvis valgt dette øyeblikket til å komme inn i resepsjonen. Et øyeblikk senere lå han død ved siden av sin kollega. Noen av de bevæpnede mennene satte kursen mot kjelleren. Andre gikk fra rom til rom i første etasje, sparket opp dørene og drepte dem som befant seg der inne.[?] Da skrikene nådde Annas bevissthet, trodde hun at noen hadde kommet til å skade seg. Hun spratt opp og løp mot døren. Da hun hørte et dempet brak, skjønte hun ikke med det samme hva det var. Da hun hørte lyden igjen, gikk sannheten opp for henne. Det var noen som skjøt." Hele sannheten


Nicolas Creel er rik. Veldig rik. Hans personlige formue er på 21 milliarder dollar og stammer hovedsakelig fra Ares Corporation, et kolossalt konglomerat som produserer våpen og annet forsvar-og-krigsrelatert materiell til noen av verdens mektigste land. Selskapets hundre og femti milliarder store markedsverdi og den private formuen, hindrer likevel ikke Creel fra å drømme om enda mer penger. Og han er villig til å starte en verdenskrig for å få det til.

Her kommer Richard Pender inn. Pender eier og driver Pender & Associates, et av verdens beste selskaper i markedsføringens nyeste og mest radikale front- persepsjonsstyring. I motsetning til de fleste i reklamebransjen, betales ikke Pender & Associates store summer for å børste støvet av sannheten eller pynte den, de tar betalt for å skape sannheten. Og Nicolas Creel har spesiell sannhet å selge.

Verdens befolkning, blant dem ei tenåringsjente i Norge (hvor i landet hun er, spesifiseres ikke), blir kjent med denne «sannheten» via en viral video. Videoen, et kort og amatørmessig filmet rop om hjelp fra det som tilsynelatende er en russisk opposisjonell som kaller seg Konstantin, setter i gang raset mot konflikt.

Russland og Gorsjkov, landets leder, blir dømt kun basert på Konstantins ord. Anklagene om forfølgelse av opposisjonelle, blir selvsagt avvist av russerne. De hevder til og med at noen Konstantin ikke eksisterer. Men verden er vant med slik prat fra russerne hver gang de har vært anklaget for brudd på menneskerettighetene. Så ingen tror på det de sier. Eller rettere sagt, nesten ingen.

Anna Fischer, forloveden til Shaw, agenten og helten i flere av Baldaccis bøker, er en av de som stusser over nettsidene og «bevisene» som tytter ut av overalt og advarer mot den røde faren. Som forsker, forfatter og ekspert på internasjonal politikk, er hun trygg på at anti-Moskva-gruppene som popper opp på nettet og i media er tryllet opp. Så hun starter å lete etter en bekreftelse, noe som kan bevise at russerne plutselig ikke har gått av skaftet. Det koster henne livet.

Shaw hadde egentlig planlagt å pensjonere seg fra den overnasjonale sikkerhetsorganisasjonen han jobber for. Bli sivilist. Nyte livet med sin vakre og smarte blivende kone. Men drømmer går i tusen knas når forskningssenteret der Anna jobber blir angrepet av væpnede menn og alle senterets ansatte blir drept.

Knust av sorg og kokende av rettferdig harme, slår Shaw seg sammen med Katie James. En gang var James en velrennomert og prisbelønt journalist. Nå er hun en drukkenbolt som redaktøren er generøs nok til å gjemme vekk i nekrologavdelingen. Det er mens hun skriver om bortgangen og gravferden til en prominent skotsk politiker at Shaw og hennes veier krysses.

James ser i starten på Shaw som en bølle, og Shaw ser på James som en drukkenbolt med farlig penn. Men etter at agenten redder James? liv og senere- etter at han oppdager at journalisten har en anelse mer integritet enn sine yrkeskolleger, kommer Shaw og James litt motvillige frem til en enighet: oppspore de som massakrerte Anna og kollegene hennes. Han gjør det for å få hevn, hun for å finne en historie som kan redde karrieren.

Ingen av dem vet at Creel og hans hensynsløse leiesoldater observerer og følger hvert skritt de tar. Til de blir lei av å se paret nærme seg hiet og går til angrep.
    
«Hele sannheten» har en god del kvaliteter en ikke kan la være å sette pris på; den er sjeldent spennende, velplottet, har et par sympatiske helter og en nokså tilfredsstillende slutt. Så mitt «hat» mot boka skyldes ikke at den kommer til kort som spenningsroman, det har med hvordan den omtaler og presenterer muslimer.

Jeg har i en anmeldelse av annen bok, referert til David Baldacci som en ny Tom Clancy, en høyreorientert forfatter som skriver om supergode agenter som forsvarer det supergode USA mot superonde muslimer.

I «Hele sannheten» er skurken en amerikansk milliardær, likevel popper muslimske terrorister og heroinsmuglere opp her og der for å gi vår helt anledning til å lire av seg replikker som denne: «Jeg vet at dere lever omtrent i det niende århundret, men man må ta det enogtyvende århundret inn over seg for å unngå å have på dødscella.»

Skurken sier om muslimer at de er de eneste på planeten en ikke kan stole på med atomvåpen, fordi de- etter hans oppfatning- ønsker døden velkommen mer enn andre. Enda mer latterlig blir det når forfatteren plasserer sunni-terrorister med iranere. Man vet ikke om man skal le eller hive boka mot nærmeste vegg.

Hvis du liker gode spenningsbøker, anbefales denne. For min del blir det nok siste Baldacci-bok jeg leser.

Tittel: Hele sannheten
Utgitt: 2011
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 391

Terningkast: 4

 
 
 









Advarsel: Ambler av Robert Ludlum

" Ambler kjente et stikk i halsen- en knott, en mygg?- og klapset åndsfraværende på stikksåret med hånden. Det gikk et par sekunder før han skjønte at det ikke var noen insekter i skogen på denne tiden av året. Og først nå så han at fingertuppene hans var røde av blod. Ikke et insekt. Ikke en pil. En kule." Advarsel: Ambler

En kan anklage Robert Ludlum for en del ting: f.eks. at heltene i bøkene hans er veldig like, at noen av mursteinene han rakk å gi ut før sin død i 2001 kunne ha hatt godt av moderat trimming, og ikke minst- at forfatterskapet hans ville ha vært mer respektert om han/familien/forlaget ikke hadde leid ut prestisjen sin og navnet sitt til bøker som truer med å sparke Clive Cussler fra det jeg kaller grådighetstronen.    

Men én ting kan man i hvert fall ikke si om ham; at han slikket amerikanske institusjoner opp etter ryggen. Det lot han Tom Clancy ha en eksklusiv rett på, til Clancy døde og (tilsynelatende) ga denne helt unødvendige plikten i arv til David Baldacci.

I "Advarsel ambler" er den amerikanske staten skurken. Ikke direkte, og ikke på en karikert måte. Men mest fordi Washington ikke evner å ha kontroll på sine fanatikere, som har omfavnet nødvendigheten av amerikansk hegemoni og viktigheten av å opprettholde det. Uansett hvor høy prisen måtte være. Eller bli.

Helten, Harrison "Hal" Ambler", var i mange år en av de som virret rundt frontlinjen(e) og forsvarte hjemlandets hegemoni. Han var snikmyrder i Konsulære Operasjoner. Organisasjonen som består av talentfulle spioner, ble ledet av fanatiske byråkrater med vide rammer og et overordnet mål: å sørge for at det USA alltid satt med hånda på rattet i internasjonal politikk.

Med Sovjetunionens kollaps er det ingen som truer landets posisjon. Det har tankesmiene i og utenfor Washington prekt i alle årene etter at jernteppet falt og Russland ble et kleptokrati. De samme tankesmiene har sett på den kinesiske dragen og konkludert at landets økonomiske mirakel og engasjement med Vesten, og da særlig USA, vil resultere i politisk liberalisme i Midten Rike.

I 2005 er denne spådommen ved å gå i oppfyllelse. Landet har en populær leder som tar en Gorbatsjov, og det er bare et spørsmål om tid før Beijing blir hovedstaden i verdens største demokrati. Men i deler av maktens korridorer i Washington murres det. Noen der er overbevist om at et demokratisk Kina vil snappe stafettpinnen fra USA og at dette vil innlede et kinesisk århundre. Det må stoppes.

Mens planene for hvordan dette skal gjøres marinerer i bakgrunnen, er Hal Ambler ikke på scenen. Han har ikke vært det i nærmere to år. Han er pasient nummer 5312 på en topphemmelig psykiatrisk klinikk i Virginia, der man pleier å oppbevare mennesker med verdifull informasjon i hodet som det har tørna for. Men sannheten er at det egentlig ikke har tørna for ham. Det tror han i hvert fall ikke selv. Egentlig vet han ikke hvordan han har havnet der, eller hvorfor.

For å finne ut av dette, må han rømme. Og med hjelp fra Laurel Holland, en sympatisk psykisk sykepleier, klarer han det. Men det er da hans virkelige problemer starter: for det første gjenkjennes han ikke av menneskene som burde kjent ham; dørvakten på leilighetskomplekset der han husker å ha bodd i ti år og vennene hans. Til og med de som kjente ham før han ble agent, husker ham ikke. Så ser han seg selv i speilet og skjønner delvis hvorfor; han gjenkjenner ikke ansiktet som ser tilbake på ham. Er det han som er gal eller er det verden rundt ham som har gått av skaftet?

Uansett hva svaret viser seg å bli, er én ting sikker: noen vil likvidere ham før han graver den opp. Han overlever så vidt det ene attentatet etter det andre, oppsøker folk han tror er gamle allierte, lar seg bruke når svar blir dinglet foran ham og virrer rundt i både USA og Europa for å komme til bunns i saken. Uvitende om at han er som en rotte i en labyrint.

«Advarsel ambler» er en velskrevet, velplottet og lekende spenningsroman. Uten tvil en av Robert Ludlums beste, og en av av mine favoritter fra forfatterens hånd.  

Anbefales varmt.

Tittel: Advarsel Ambler
Utgitt: 2007
Forlag: N.W.DAMM & SØN
Sider: 448

Terningkast: 5

   


Tilståelsen av John Grisham


"Hele oppsettet var tragikomisk- Keith i Slone med en serievolds-og drapsmann preget av tvilsom troverdighet for å få noen til å lytte til en eiendommelig historie mens hele byen telte med Donté Drumms siste timer. Det umake paret ville bli latterliggjort, kanskje til og med skutt. Og når han vendte tilbake til Kansas, kunne pastor Keith Schroeder finne seg tiltalt for en forbrytelse det ikke fantes noe forsvar mot. Jobben og karrieren kunne henge i en tynn tråd. Alt sammen på grunn av et krek som Travis Boyette." Tilståelsen

Første gang John Grisham behandlet dødsstraff i en av bøkene sine, var resultatet ?«Dødskammeret», en bok som etter min mening manglet det mest sentrale i Grishams bøker; et hjerte.

Hovedpersonen, Adam Hall, var forglemmelig i boka, og enda mindre imponerende da han ble spilt av Chris O?Donnell. Halls bestefar, spilt av Gene Hackman i filmen, var en usympatisk rasist og morder. Ikke akkurat en karakter leserne eller filmpublikumet var engstelige på vegne av jo nærmere han kom gasskammeret i Mississippi. Med mindre du er mot dødsstraff, selvsagt. Noe jeg ikke er.

Den andre boken som tok opp temaet, "En uskyldig mann" fra 2006, var langt, langt bedre. Faktisk vil jeg si at boka er en av Grishams beste. Minst topp fem. Og sammen med Douglas Prestons "The Monster Of Florence" og Erik Larsons "The Devil and The White City", er den en av mine absolutte favoritter blant krimdokumentarer.

"Tilståelsen" havner et sted i midten; langt bedre enn "Dødskammeret", men et par trinn under "En uskyldig mann". Det skyldes tre ting; for det første er boka irriterende mye opptatt av å preke. Den preker og preker, og preker og preker. Og akkurat i det du tror at den ugjendrivelig har fastslått poenget, preker den enda mer.

Så er det karakterene: Fordi Grisham en agenda fremstilles dødsstraffmotstanderne som uselviske, humanistiske, sympatiske og liberale. Dødsstrafftilhengerne derimot, veksler mellom å være rasistiske, korrupte, beregnende og smålige paragrafryttere som heller drar på hyttetur og golf, enn å redde et uskyldig menneske.

Det siste er ikke en spoiler. Såpass avsløres i baksideteksten. Den skyldige heter Trevor Boyette, er dømt for seksuelle forbrytelser i flere stater, og har akkurat sonet ferdig en ti år lang dom i Kansas for enda et voldtektsforsøk når han oppsøker en av heltene; Keith Schroeder.

Schroeder er en liberal prest i midten av trettiårene. Gammel nok til å være sikker på veivalget, men ung nok til ikke å ha fått troen og kallet testet. Så kommer Boyette til ham og avslører ugjerningen sin: I 1998 voldtok og kvalte han tenåringsjenta Nicole Yarber i Slone, Texas. Deretter begravde han liket hennes et sted i skogene i Missouri, for så å komme seg unna med det hele.

Men i Slone tror de at de har nappet drapsmannen. I deres øyne var det fotballtalentet Donté Drumm som kidnappet og drepte attenåringen Nicole. Han som tilsto, og han som nå er fire dager fra å bli henrettet for forbrytelsen. Med mindre nye beviser dukker opp i ellevte time.

Enda Boyette nærmest hinker inn i kirken, informerer Schroeder om den uhelbredelige hjernesvulsten som er hovedårsaken til at han nå løsner på tungebåndet og påstår at han vil redde livet til Donté Drumm, er Keith først ikke sikker på om Boyette, en mann som lyver om selv trivielle ting, snakker sant. Og viktigere, om han er villig til å bli med ham til Slone, seks hundre og femti kilometer unna, og tilstå.

Samtidig, i Slone, banker Robbie Flak, forsvarsadvokaten til Donté Drumm, hodet mot veggen. Nesten ti år, utallige anker, økonomisk ruin og sosial utstøttelse senere, står han på bar bakke og ingenting annet å tilby klienten enn tomt håp.

Så ringer Keith og informerer ham om at seksualforbryter som oppholdt seg i Slone i 1998, har oppsøkt ham i Kansas og tilstått drapet. Flak avviser først Schroeder som en av disse skrullene som pleier å dukke opp på slutten av enhver dødsstraffsak. Men prestens pågåenhet og insistering på å kjøre over seks hundre kilometer for å levere Boyettes tilståelse på et fat, mykner ham opp.

Det er da noe som truer med å få tragiske resultater skjer; Boyette forsvinner.

Selv om «Tilståelsen» er spennende, aktuell, realistisk, til tider tankevekkende og har et stort og bankende hjerte, må jeg si at det er en bok som bare kan anbefales til de allerede omvendte, som mener at det er noe aktverdig ved å forvsare drapsmenn og deler forfatterens sterke motstand mot dødsstraff.

Det gjør ikke jeg.

Les den om du må. Styr unna ellers.

Terningkast: Tilståelsen
Utgitt: 2013
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 444

Terningkast: 2  

Svindleren av John Grisham

«Jeg har en mistanke om at FBI vil overvåke meg i noen tid, minst frem til den dagen Quinn Rucker blir dømt og satt inn. Sannheten er at jeg ikke kan tillate meg å stole på noen, hverken [?] Den føderale marshaltjenesten eller FBI. Det er mange skygger i bakgrunnen, for ikke å snakke om bandittene.» Svindleren

I 1979 drepte en leiemorder hyret av en mektig narkolanger dommer John Wood, en føderal dommer i Texas. Richardo Daronco, en annen føderal dommer, ble skutt og drept i 1988 av faren til en kvinne som hadde tapt et søksmål i dommerens rettssal. Året etter, i desember 1989, eksploderte en brevbombe og tok livet av dommer Robert Smith Vance. Tjueto år senere, ble dommer John Roll et tilfeldig offer da en bevæpnet desperado åpnet ild under et politisk arrangement holdt av Demokraten Gabriell Giffords, i Arizona.

Den femte praktiserende føderale dommeren som mistet livet, var Raymond Fawcetts, og ble skutt sammen med elskerinnen sin på hytta i det landlige Virginia. Bortsett fra morderen, er det én mann som kjenner både identiteten til drapsmannen og motivet, og han er villig til å snakke.

Mannen heter Malcolm Bannister, er førtitre år og har sonet halvparten av en ti år lang dom for diverse små overtredelser og en stor forbrytelse: hvitvasking. Som de fleste andre som sitter i fengsel, bedyrer Bannister sin uskyld. Men i motsetning til de fleste andre på det føderale fengselet Maryland der han sitter, legger han ikke skylden på manglende juridisk hjelp; han klandrer seg selv for å ha vært for naiv og ærgjerrig, og mer enn noe annet- for å ha stolt på klienten sin; en mann som var villig til å selge både ham og moren sin til FBI.

At Bannister har akseptert sin skjebne er ikke det eneste som gjør soningen utholdelig; det faktum at fengselet nærmest likner på en feriekoloni, spiller også en viss rolle. Her er det ingen murer, ingen piggtråd og ingen vakttårn der væpnede vakter klør etter å plaffe ned fangene. Faktisk kan den som er fristet nok spasere ut. En og annen har gjort det, men de fleste vet hvor heldige de er og oppfører seg deretter. Inkludert Bannister, som- utover å yte juridisk hjelp til medfangene- styrer fengselsbiblioteket.

Bruddet på rutinen kommer når Bannister hører om drapet på Raymond Fawcett. Han vet at FBI står uten spor. Han vet at medieoppmerksomheten som omringer saken, er med på å øke presset på de føderale agentene om å ta gjerningsmannen fort. Og han vet at det gjør dem desperate etter å høre hva han, enda han sikkert høres ut som en av skrullene som ringer tipstelefonen, har å si.

Men Bannister er ikke villig til å snakke uten å få det han vil; sin frihet. Og dusørpengene. Både FBI-agentene som kommer til fengselet for å snakke med ham og deres leder er skeptiske til påstandene hans. Likevel, stående med ryggen mot moren blir det raskt klart at de ikke har noe annet valg enn å Bannister det han vil mot navnet på gjerningsmannen: Quinn Rucker. En medfange og narkolanger som stakk fra fengselet og som fortsatt er ettersøkt.

Rucker blir oppsporet, fanget, avhørt og tilstår til slutt. Bannister får ikke bare friheten sin og litt over hundre tusen dollar som en takk, han får også en plastisk operasjon, en ny identitet og en ny fremtid av Onkel Sam. Men like før både Bannister, statsadvokaten og FBI ser ut til å være seierrike og på vei mot solnedgangen, avslører en avlytting at Rucker og hans medarbeidere, hans nærmeste familie, vet hvor Bannister er. FBI er sikker på at det finnes en lekkasje, men hvor?

Så brister demningen når en kvinne spaserer inn i kontoret til Ruckers advokat og levere uomtvistelig dokumentasjon som gir Rucker alibi.

«Svindleren» er ikke en av Grisham mest spennende bøker. Den tar sin tid med å komme i gang, har et midtparti som til tider er litt for tregt og motstanden er ikke så oppfinnsom som man skulle ønske. Men den som liker Grisham vil få mye av det som har gjort forfatteren til en favoritt: en sympatisk helt med stålblikk på gullgryta i enden av regnbuen, karakterer med dunkle motiver, en spennende vri og en heseblesende slutt.

Anbefales.

Tittel: Svindleren
Utgitt: 2014
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 362

Terningkast: 4 
 

 

 

14th Deadly Sin av James Patterson


«My car was a reasonable barricade against the fusillade of gunfire to my left, but I wouldn?t call it safe. I heard the banshee cry of an ambulance siren, then a second one, the sounds cutting out as the EMTs parked under the freeway. I sat cross-legged on the ground next to __________. He was humming ?The Star-Spangled Banner,? breaking into words now and then. ?Mmm-mmm. Rockets? red glare. Mmm-mmm., bursting in air.? I folded the vest and put it under his head. He seamed peaceful. Maybe he was going into shock. Maybe he?d taken a hit to his spine. Maybe he was bleeding out. He said, ?It?s been good knowing you.? 14th Deadly Sin

Det finnes en god del grunner til å like bøkene til James Patterson. For det første er forfatterens primære mål å fortelle en plottdrevet historie med så lite som mulig overflødig kjøtt på beina. Kapitlene er korte og tjener dette målet. Og kanskje viktigst: Bøkene krever nesten ingenting av deg som leser. Det eneste som kreves av deg er at du lener deg tilbake og lar deg bli underholdt i de uanstendige kjappe timene det tar å fullføre hver bok.

Dessverre har det vært vanskeligere og vanskeligere å gjøre det i de siste årene. Du trenger bare å sjekke leseranmeldelsene på amazon og amazon-eide goodreads for å se at flere og flere av Pattersons fans, meg selv inkludert, sitter med at forfatteren dessverre nå er mer opptatt av å produsere bøker og ikke av å skrive gode bøker.

Klagemålet som oftest kastes mot Patterson fra fans, er at han nå oftere og oftere kløyver historiene sine i to bøker, bare for å få leserne til å kjøpe begge til full pris. Altså er han blitt en grådig industri. Det er ikke vanskelig å kjøpe klagemålet. Selv har jeg etter et par Alex Cross-bøker som endte midt i et klimaks vært inspirert til å kylle boka mot veggen og sverge på å aldri plukke opp en annen bok av forfatteren. Men så kommer jeg til fornuft, sier til meg selv at verdens mest populære forfatter ikke trenger penger, at han nok gjør dette av andre og mer edle grunner.

Det fører oss til klagemål nummer to: Pattersons avhengighet av medforfattere. Arrangementet mellom bestselgerforfatteren og samarbeidspartnere som Maxine Paetro, Chris Grabenstein, Chris Tebbetts, Michael Ledwidge, Marshall Karp, Liza Marklund mfl., ble møtt med en viss tilbakeholdenhet hos leserne fra starten.

Mange var redde for at medforfattere bare ville føye til et umusikalsk element til et forfatterskap som glitret på sin egen måte i thrillersjangeren. At de ville ta ut noe, uten å komme med noe interessant.

Med unntak av noen få bøker, kan jeg ikke si at frykten har vært ufundert. Pattersons bøker har mistet sin mojo. Alex Cross, den mest respekterte karakteren fra Pattersons penn, har blitt en vits i de siste bøkene. Det står ikke bedre til med Lindsay Boxer, Claire Washburn og Cindy Thomas i Women?s Murder Club heller. Det har det egentlig ikke gjort for meg siden det fjerde medlemmet ble tatt ut tidlig i serien. Hun er nå erstattet av en blåkopi som er ikke bare er mindre interessant, men som også føles som en slags fornærmelse. Dessverre.

Kanskje bør det derfor ikke komme som en overraskelse at «14th Deadly Sin», den fjortende boka i serien om politikvinnen Lindsay, rettsmedisineren Claire, journalisten Cindy og advokaten Yuki Castellano, er nok en skuffelse.

Selv plottet virrer overalt: En gruppe ranere som er kledd i politiuniformer gjør brutale anslag mot såkalte Pay Day-loan-sjapper og dårlig kamuflerte narkoreir. I starten er de ikke så opptatt av å drepe, men de får snart blod på tann, og like etter begynner likene å hoppe seg opp for Lindsay og kollegene hennes.

Samtidig som Lindsay jager de brutale ranerne, får Joe, hennes hjemmeværende mann, sparken fra et konsulentoppdrag. I stedet for å deppe, eller mer presist -etter at han har deppet litt-setter han i gang med å etterforske en serie med uløste drap som Lindsay er så vidt opptatt av. Snart er han på sporet av en mann som har kommet unna med fem tilfeldige knivdrap mot kvinner.

Samarbeidet mellom jentegjengen, som bøkene er fundert på og som gjorde dem interessante, er nesten totalt fraværende i denne boka. Og kanskje er det like greit når Cindy er opptatt av å promotere en bok hun har skrevet og Yuki sier opp jobben hos statsadvokaten, begynner å arbeide for den andre siden og umiddelbart saksøker San Francisco-politiet for millioner i en sak som kostet en femten år gammel med lav iQ livet.

Boka er kjapp og til tider spennende. Men jeg var aldri mer enn mildt interessert. Det er aldri heldig for en Patterson-bok.

Styr unna.

Tittel: 14th Deadly Sin
Utgitt: 2015
Forlag: Century-Random House
Sider: 349

Terningkast: 2
 


 

Marsboeren av Andy Weir


"Nå er løpet kjørt. Det er min veloverveide mening. Løpet er så jævlig kjørt. Seks dager inn i det som burde være de to mest fantastiske månedene i hele mitt liv, og så er det blitt rene mareritt.[...] For å gjøre det: Jeg døde ikke på sol 6. Rewsten av besetningen trodde definitivt at jeg gjorde det, og det klandrer jeg dem ikke for. Kanskje det blir erklært en nasjonal sørgedag for meg, og på Wikipedia-siden min vil det stå:" Mark Watney er det eneste mennesket som har dødd på Mars." Og det vil antakelig være riktig. For jeg kommer utvilsomt til å dø her. Bare ikke på sol 6, da alle tror at jeg gjorde det." Marsboeren

Eksemplarisk velplottet om en Mars-ekspedisjon som går galere enn galt. Cast Away i rommet.

I Andy Weirs eksepsjonelt spenningsfylte besteselger har menneskeheten ikke bare klart å lande astronauter på den røde planeten, man har også overkommet de kolossale tekniske og psykologiske utfordringene som er knyttet til korte opphold. Men ingen av astronautene i Ares 1 og Ares 2, de første bemannede ekspedisjonsromskipene som landet på planeten, ble værende på planetens overflate i mer enn tretti dager. Det endrer seg med Ares 3, og da bare fordi alt som kan gå galt, gjør det.

At alt går som planlagt i starten blir senere en mager trøst, men i begynnelsen er det alt som teller. Både reisen og landingen går som man hadde terpet på. Det er først etter at en ventet storm blir kraftigere enn man hadde regnet med at problemene starter. Og den det går ut over er botanikeren og maskiningeniøren Mark Watney. 

Først blir Watney spiddet av en antenne som løsner fra en hab, en blanding av lab og campingvogn. Deretter kommer de katastrofale uhellene på rekke og rad; Watney blir bevisstløs, kollegene, inkludert ekspedisjonssjef Melissa Lewis, får feil informasjon fra systemet som er ment å overvåke hans biologiske livsfunksjoner, noe som fører til at de andre ekspedisjonsmedlemmene feilaktig konkluderer at han er død.

Og Mark blir forlatt i Mars.

Etter at han våkner og pleier det åpne såret, finner Watney ut at det står enda verre til enn han noen gang kunne ha et mareritt om; ikke bare er han forlatt på Mars med et ødelagt kommunikasjonssystem, han har også begrenset provisjon. Hans eneste realistiske håp og utsikt til redning er Ares 4, en ekspedisjon som skal lande 3200 km fra der han- om fire år.

Enhver gjennomsnittlig mann ville blitt nedslått av tanken og brukt morfinen i hab-en til å gå døden i møte, i stedet for å vente den. Men Watney er ikke en gjennomsnittlig mann. Det er ikke dermed sagt at han er eksepsjonell, han er bare ikke gjennomsnittlig. Til det er han for kreativt oppfinnsom og utrustet med en insisterende god humor som trer frem når pessimisme og fatalisme skal jages på dør. Nå tar han begge til hjelp for å overleve så lenge som mulig.

De praktiske behovene gir seg selv: Han må produsere nok mat og vann. Det er ikke så enkelt når det eneste man har er noen jordprøver hjemmefra, masse bakteriefri Mars-jord og ingen gjødsel. Men nød lærer en mann som er glemt igjen på Mars å?eh?bruke egenprodusert drit til å gjødsle. Den tvinger ham også til å lage vann ved å brenne hydrazin. At det er et høyst ustabilt stoff som kan eksplodere streifer ham lenge nok til at han vurderer hvordan det vil være å blåse seg selv i lufta. Så går han videre.

Som i enhver god historie, ser alt ut til å fungere for vår helt i denne fasen. Han produserer nok vann til å overleve et år, og det provisoriske drivhuset hans ser ut til å ville produsere nok poteter til at han kan overleve et stykke etter at han går tom for de smakløse rasjonspakkene fra NASA.

Så går det galere enn galt. Hab-en går i lufta. Potetplantene dør umiddelbart. Det samme gjør bakteriene i jorda de var plantet i. Men det er først når han oppdager at han også snart vil gå tom for oksygen, at tragedien blir latterlig.

Dotten over i-en i tragisk blir grundigere markert når en ung og lavt rangert kontorrotte som jobber med satellittene som går i bane rundt Mars oppdager Watneys bevegelser rundt hab-en. Den umiddelbare gleden hos både ekspedisjonsledelsen, foreldrene til Mark og alle på jorda som følger dramaet, går snart over til sjeleknusende forferdelse: Mark Watney kommer til å dø alene på Mars, og han kommer til å dø foran kamera.

Det er mulig jeg vil bli beskyldt for å overdrive når jeg sier at jeg må tilbake til Ryan David Jahns «Good Neighbors» (anmeldt her), kanskje til og med tilbake til John Grishams «A Time To Kill», for å finne en spenningsbok som er like åndeløst spennende, lærerik, forheksende og godt skrevet som Andy Weirs «Marsboeren». Men det er der jeg befinner meg.

Egentlig ville jeg ikke skrive avsnittet over. Jeg ville ikke hype boka så ut av proporsjoner at enhver som tar det jeg sier til råd, endte med å bli skuffet. Men noen ganger må man feie forsiktigheten til side og la hjertet styre tastaturet.

Intelligent. Skrekkelig spennende. Knakende troverdig. Og uten tvil et av årets høydepunkter.

Vær så snill og les den! Vær så snill!!!

Tittel: Marsboeren
Utgitt: 2015
Forlag: Pantagruel
Sider: 474

Terningkast: 6




Livvakten av Lee Child


«Han hadde slått meg tre ganger, og jeg var helt ferdig. Jeg var dypt rystet og skjønte med plutselig klarhet at jeg kom til å dø i Abbot, Maine, en dyster lørdagsmorgen sent i april. En del av meg sa hei, vi skal dø alle sammen, så hvilken rolle spiller det når og hvor det skjer.» Livvakten

Få forfattere og bøker evner å fange og holde på min oppmerksomhet like totalt som Lee Child og hans Jack Reacher-bøker. Det er noe med måten hans fettfrie setninger er konstruert på, det enkle og likevel uimotståelige ved premisset som er i hjertet av hver bok, Reachers omflakkende og frie liv (for drømmer ikke de fleste av oss av og til om en livsstil uten forpliktelser eller bagasje, med blikket festet på kun den neste horisonten?) og ikke minst- mulighetene for å se onde skurker få et velfortjent spark (mildt sagt) i baken.

I en Q&A som ligger på Youtube, blir Child spurt om to ting som ofte kommer opp når man snakker om Reacher-bøkene; for det første, hvorfor forandrer han seg ikke? Og for det andre, har han ikke lyst til å skrive om andre karakterer?

Måten Child svarer på, er like direkte, upretensiøst og friskt som Reacher selv.

For det første, sier Child, finnes det tonnevis med seriebøker hvor helten eller heltinnen forandrer seg ved slutten av hver eneste bok. Han var ikke interessert i å skrive om enda en slik skikkelse da han startet, er ikke interessert i det nå, og mener at bokmarkedet er fullt av bøker som kan tilfredsstille det behovet for den som søker det. For det andre, sier Child, er leserne mine ikke interessert i å lese om nye karakterer som ikke er Reacher. De vil bare ha Reacher, og jeg kommer til å gi dem det så lenge jeg kan.

Jeg anbefaler enhver som er interessert i skriving, markedsføring og litteraturbransjen om å se på noen av hans foredrag. Ved siden av samtalene med Stephen King og Zadie Smith, er det noe av det beste om og med forfattere på Youtube.

Men tilbake til «Livvakten».

Som tilsynelatende så mange andre ganger, er Reacher ute og streifer, denne gangen i New England, når han blir vitne til og setter stopper for en kidnapping. Offeret er tjue år gamle Richard Beck, sønnen til en rik teppeimportør. At det ikke er den første gangen han blir forsøkt kidnappet, er det manglende øret et bevis på. Men forrige gang var ikke Reacher i nærheten, og når den permitterte militærpolitimannen er ferdig ligger flere menn igjen på åstedet. Døde.

Uheldigvis er en av dem en politimann.

Det er i hvert fall det Reacher og agentvennene hans vil at Richard skal tro. Målet er å få Reacher inn i den innerste kretsen hos teppehandleren Zachary Beck. Bortsett fra at agentene ikke tror at Beck importerer orientalske tepper, slik han gir inntrykk av.

De er derimot overbevist om at den luksuriøse livsstilen og den velbevoktede eiendommen finansieres med narkotikapenger. Men overbevisning er ikke akkurat noe retten vil akseptere som gyldig bevis, og siden alle forsøk på infiltrering har mislykkes, er Reacher nå de føderale agentenes siste utvei.

Selv er Reacher ikke motivert av edle hensikter. Han bryr seg egentlig ikke om hva som skjer med Zachary Beck, hans kone Elizabeth eller Richard. Den eneste han ønsker å få has på, er et spøkelse han trodde han hadde begravd flere tiår tidligere, men som nå ser ut til å ha oppstått og inntatt en mektig posisjon i Becks nettverk av kjeltringer.

Så går alt som kan gå galt galt. Og plutselig blir Reacher tvunget til å se døden i øynene. Kanskje for første gang.

Jeg leste livvakten for over ti år siden. Men da jeg var innom mitt lokale bibliotek, kunne jeg ikke la være å ville lese den, for å se om den er like god, spennende og actionfylt som jeg husker at den var for så mange år siden. Og svaret er ja.

Det eneste som jeg syntes var litt skuffende, er at skurken ikke dukker opp på nåtidsplanet før helt på slutten. Ellers er «Livvakten» en gjennomført og fabelaktig godt komponert thriller som ikke kan annet enn å gjøre en fylt av beundring for håndverket som ligger bak et kunstverk av en bok som denne.

Les den!

Tittel: Livvakten
Utgitt: 2007
Forlag: N.W.DAMM & SØN
Sider: 415

Terningkast: 5



 

 

Jaget Vilt av Geoffrey Household


"Det er en viss tilfredsstillelse ved å sitte som fange i Tower of London. Det plasserer liksom en mann i selskap med de store, selv om det er aldri så ufortjent. Mon forbryterne i Dartmoor-fengselet føler det på samme måte? Sannsynligvis gjør de det. Når alt kommer til alt, betyr en dom på tyve år at man har nådd toppen av sin karriére." Jaget vilt, s. 5

Claudio Howard-Wolfersan er ren og pen på fingrene, har dametekke og forfinet smak og måte å føre seg frem på som bare kan komme fra et privilegert liv. Men hverken hans dannede stil eller standen han tilhører kan få ham ut av klemmen han nå befinner seg i; Claudio sitter nemlig i Tower of London, anklaget for høyforræderi mot Storbritannia, fordi myndighetene tror at han er en overbevist kommunist, en trent spion og en farlig infiltratør som sto på nippet til å stjele atomhemmeligheter.

Det beskyttede livet han har levd, godt krydret med hovmod, gjør Claudio blind for alvoret i anklagene staten stabler opp mot ham. I stedet for å ta inn over seg de seriøse beskyldningene, står han fast på at de er et resultat av den paranoide atmosfæren i landet, der den røde fare, forestilt eller reell, ses overalt. Og det er bare et spørsmål om tid, tror han, før alle andre ser hvor latterlige anklagene er.

Mens han venter på dommen, forteller han om den strabasiøse ferden som førte ham fra et privilegert liv i Ecuador, der faren hadde immigrert med pengene sine og giftet seg med en lokal kvinne, til det mest berømte fangehullet på de britiske øyer.

Det er en morsom, latterlig, spennende, medrivende og velskreven historie om klassebevissthet, blindt mot, spionasje, paranoia, gjemte skatter, sammensatte kvinner og tafattheten til etterretningsorganisasjonene (både de britiske, de amerikanske og de sovjetiske).

Historien minner en god del om John Buchans «De 39 trinn». I likhet med Richard Hannay, har Claudio en nokså vag fortid som spion for imperiet. I Hannays tilfelle var det i Rhodesia, Claudio på sin side, spionerte mot den tyske kolonien i Ecuador. Men oppdraget var så preget av fornøyelse at man tviler sterkt på hvor mye spionasje han drev med mellom all gitarspillingen (som var jobben hans på koloni-klubbene) drikkingen og jakten på det motsatte kjønn. Med andre ord; hvor mye er selvskryt og hvor mye er fakta?

Uansett hva sannheten er, drar Claudio til London etter farens død. Delvis av sentimentale grunner, men primært for å oppfylle et av gamlingens ønsker, som er å «grave opp» noen verdifulle smykker på familiens gamle gods.

Det er bare et problem: fire tiår etter at Claudios far forlot hjemlandet, har myndighetene rekvirert huset og eiendommen og gjort stedet et senter for atomforsking. Fordi han ikke tror at et vennlig brev om å ta en titt på eiendommen vil gi resultater, ser han ikke noen annen utvei enn å snike seg inn. Han regner med at det er en overkommelig oppgave. Og det er det også. Han tror også at retretten vil være det enkleste. Og tar feil.

Det er nå problemene starter.

Myndighetene tror selvfølgelig ikke på historien Claudio ønsker å fortelle. Det gjør ikke vi heller. Ikke etter at anklageren avslører det ene og det andre om Claudios fortid i England, om hans medlemskap i kommunistpartiet i slutten av 1930-årene og hans forbindelse til Moskva.

Og derfra blir det bare verre.

«Jaget vilt» er en sammensatt og overraskende roman: Den er morsom og spennende, paranoid og nøktern, satirisk og alvorlig, mm.

Den overgår ens forventninger gang etter gang. Det er det ikke ofte man kan si om en sjangerbok.

Les den!

Tittel: Jaget vilt
Utgitt: 1955
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Sider: 157

Terningkast: 5

Mareritt i Rom 16 av Stephen King


"Hvis du sier at din far hatet deg som barn, kan du gå ut og sprenge nabolaget, voldta en ungjente eller sette fyr på Pytiariddernes Bingosalong og fremdeles kreve påtaleunnlatelse." Mareritt i rom 16, s. 59

USA er et kontrastfylt land. Det er verdens største militære og økonomiske supermakt, og samtidig har det flere titalls millioner som lever i bunnløs fattigdom. Det er hjem til verdens beste teknologi-og internettselskaper, likevel er gjennomsnittshastigheten på linjene så lave at landet kommer på 27. plass, seks plasser etter Norge, i diverse rangeringer over land med best internetthastighet.

At landets internettbrukere nå trues av nettselskapenes behov for å få mulighet til å skape et klasseskille på internett (se net neutrality-debatten), vil sannsynligvis ikke bedre situasjonen, men det er ofte slik der borte; når pengemakten står mot befolkningen, er det ofte pengemakten som kommer seirende ut av det.

Det er kanskje ikke så overraskende, vil noen si. Det er slik det er overalt i verden. Og det er sant nok. Men jeg tror ikke at jeg er på tynn is når jeg påstår at i ingen industrialisert og demokratisk land er de politiske knivene så skarpe, de økonomiske maktene så underminerende og de ideologiske linjene så uforsonlige som de er i USA.

Resultatet er at spillerne på den politiske arenaen konstant er i kriseberedskap. Eller mer generøst; det er det media og politikerne i de forskjellige partiene liker å formidle. Ikke overraskende fører denne mentaliteten til at den ene politikeren etter den andre fortelleren tilhengerne og enhver annen som vil høre det, at partiet eller landet eller nasjonen står foran et historisk valg, det viktigste i manns minne. Foran hver bidige valg!

Meningen med innlegget er ikke å snakke i det uendelige om amerikansk politikk, men bare kort skissere det politiske klimaet omkring litteraturen der i landet, og mer konkret hva som førte til at grøssermesteren Stephen King selv ba utgiveren om å slutte å trykke "Mareritt i rom 16", en av bøkene han ga ut under pseudonymet Richard Bachman.

I en artikkel i The Guardian i februar 2013, nevner King selv et par hendelser som fikk begeret til å renne over: Den ene fant sted i februar 1996, da Barry Loukaitis, en fjorten år gammel år gutt, stormet matteklassen sin, drepte mattelæreren og to medelever, før han siterte en av bokas mest kjente replikker; " Dette slår algebra, gjør det ikke?". Året etter dro Michael Carneal, også fjorten, til skolen sin i Kentucky, drepte tre og skadet fem. I skapet hans fant man senere et eksemplar av "Mareritt i rom 16". Det var dråpen for Stephen King.

Bare et par år senere, i 1999, kom Colombine-massakren. Den kostet 13 menneskeliv, skapte en unik nasjonal trauma, og var det store startskuddet for en debatt som med forstørrelsesglass sporet årsakene tilbake til alt fra Marilyn Manson og voldelige videospill, til sekulariseringen av det amerikanske samfunnet og våpendyrkelse. Men merkelig nok ikke bowling, som var det siste guttene gjorde før de dro til skolen og drepte uskyldige lærere og elever (se Michael Moores "Bowling for Colombine").

I denne perioden var det helt uunngåelig at Stephen Kings bok ble nevnt, analysert, bannlyst og erkjent uskyldig. Alt samtidig. Etter å ha lest boka, skjønner jeg ikke at det skjedde, for boka er ikke like blodig og grusom som ryktet dens skal ha det til. Tvert imot er den overraskende morsom, ærlig og frisk. Og det er kanskje ikke så rart, siden King begynte å skrive historien da han selv gikk på videregående i 1966.

Charles «Chuck» Decker, fortelleren, er en, mildt sagt, vanskelig elev. Han er et forstyrrende element i klasserommet, oppsetsig og anti-autoritær. Definisjonen på en sint og retningsløs tenåring. Skolen og administrasjonen på skolen har lenge prøvd å hjelpe ham, men er nå kommet til veis ende med ham etter at han angrep og sendte en av lærerne på sykehus.

Like etter et møte hvor han håner og hudfletter rektor, går Charles ned til skapet sitt, tar ut en pistol, går til algebratimen, dreper mattelæreren, Mrs. Underwood, og tar klassekameratene som gisler. Hensikten er ikke klar i starten, verken for leseren eller Charles selv. Men etter hvert som timene skrider frem og politiet og deres snikskyttere posisjonerer seg, vinner Charles flere og flere av medelevene til seg og sitt tankesett. Og det er der skrekken ligger.

Hvorfor du bør lese den

«Mareritt i rom 16» er skremmende morsom, realistisk, absurd og uforglemmelig. Charles minnet meg mye om mange av karakterene i Quentin Tarantinos filmer; anti-autoritær, rappkjefta, uanfektet av volden han utfører og full av minneverdige observasjoner og replikker. Du heier på ham, enda det han har gjort er forferdelig. Du unnskylder det med at det er en reaksjon på tyranniet han har blitt fostra opp på hjemme av den eks-militære faren. At han ikke vet bedre.

Men er det virkelig slik? Les og avgjør selv.

Anbefales sterkt!

Tittel: Mareritt i rom 16
Utgitt: 1977
Forlag: FREDHØIS FORLAG A/S
Sider: 205

Terningkast: 5

De 39 trinn av John Buchan


"Jeg slo på lyset, men det var ingen i rommet. Da så jeg noe innerst i rommet som fikk meg til å miste sigaren og kaldsvette der jeg sto. Min gjest lå utstrakt på ryggen. Han var spiddet til gulvet med en lang kniv som gikk gjennom hjertet hans." De 39 trinn

Mange år før jeg visste at den var basert på en bok, så jeg deler av Alfred Hitchcocks "The 39 Steps" hos en venn. Jeg fikk med meg begynnelsen, for jeg husker fortsatt at jeg stusset over sertifiseringen fra "British Board Of Film Censors" like etter at skjermen fader fra svart.

Men det skjedde et eller annet som gjorde at jeg ikke fikk med meg slutten. Det lille jeg så var likevel så gripende at jeg senere kjøpte en DVD-versjon av filmen og så den flere ganger. Ikke på noe tidspunkt la jeg merke til at adapsjonen blir fastslått på minuttmerket ut i filmen.

Uansett, det var ikke før år senere da jeg prøvde å finne gode tips på spionromaner at jeg gjenkjente tittelen på en av listene, og ikke like etter prøvde jeg å finne en uredigert versjon av John Buchans sjangerdefinerende roman fra 1915. Det var ikke så enkelt som jeg trodde først, men det ordnet seg til slutt.

Boka gjorde et enda bedre inntrykk på meg enn det filmen gjorde. Jeg sier det ikke fordi det er det de fleste purister pleier å si når man skal diskutere filmer som er basert på bøker. Legg også merke til at jeg ikke sier at boka er bedre, enda en godt kan argumentere for det, bare at inntrykket jeg sitter igjen med favoriserer denne spesifike boka over filmen.

Delvis fordi subsjangeren boka og forfatteren definerte ved utbruddet av 1. verdenskrig, den såkalte man-on-the-run-archetype, er en av mine favoritter. Og delvis fordi jeg ofte foretrekker mitt eget møte med bokas karakterer, miljø og plottsvingninger fremfor manusforfatterens destillerte scener og akter.

Trettisju år gammel har Richard Hannay allerede levd flere liv. Han har vært etterretningsoffiser, kriget i boerkrigen og jobbet som gruveingeniør i koloniene der han har tjent en slump med penger. Nå er han i gamlelandet. Nærmere bestemt i London, der han kjeder vettet av seg.

Tre måneder har han gått vanket i hovedstadens fornemme klubber, gått på teater og samtalt om aksjespekulasjon og luftige investeringer. Nesten like lenge har han truet med å fordufte fra hovedstaden, vekk fra de intetsigende samtalene, det melankolifremkallende været og fornøyelseslivet som " er like tamt som selters som har stått uten kork i solen" (s.7). Likevel har han hver kveld returnert til leiegården bak Langham Place, på Londons vestkant, og trøstet seg med en eller to drinker og utsøkt mat, servert av Paddock, tjeneren.

På en av disse dagene, i det han skal stikke nøkkelen i nøkkelhullet, dukker en mann opp fra ingenting og ber om å få komme inn og snakke med ham. Hannay gjenkjenner ham som en av beboerne på leiegården, men de har ikke aldri snakket utvekslet annet enn høflige nikk de få gangene de har har passert hverandre på trappene. Hadde han ikke kjedet seg så avsindig ville han kanskje vært brysk og mistenksom, i stedet lar han mannen komme inn, få en drink og legge fra seg børen som har tynget ham i flere måneder.

Mannen heter Franklin P. Scudder, er amerikaner, var en gang journalist og bemidlet globetrotter. Men det var hans engasjement og interesse for politikk som brakte ham ulykken som henger over ham. Scudder har kommet over en djevelsk konspirasjon som har et forestående mål om å likvidere den populære statsministeren i Hellas når han kommer på statsbesøk til London. Problemet til Scudder er at konspiratørene nå vet at han vet, og trenger et sted å gjemme seg mens han finner ut hva han skal gjøre videre.

Hannay er først ikke sikker på sannhetsgehalten i historien. At mannen selv fullstendig tror på det han forteller, er han derimot ikke i tvil om. Så han gjør det mest naturlige for en som kjeder vettet av seg og søker enhver adspredning fra de daglige rutinene; han lar Scudder bli.

Det skulle han ikke ha gjort.

"De 39 trinn" er en gnistrende, oppjaget og dreven spenningsroman som stadig overrasker.

Den første overraskelsen, i hvert fall for meg, er hvor forut for sin tid den er med komposisjonen, karakterene og plottingen. Den andre er humoren. Sjeldent har jeg lest en spenningsroman som samtidig tar vare på det absurde i farlige omstendigheter uten at demper på kokingen under hovedpersonens føtter. Det er mektig gjort.

Anbefales sterkt!

Tittel: De 39 trinn
Utgitt: 1984 (min versjon, første gang utgitt på engelsk 1915)
Forlag: Norild Forlag
Sider: 157

Terninkast: 5

Velkommen Til Hard Times av E.L. Doctorow


"Da jeg kom vestover med vognene var jeg en ung mann med forventninger, om et eller annet. Gud vet hva, og da malte jeg navnet mitt i tjære på en svær steins langs ruta gjennom Missouri. Men med tida ble forventningene slitt vekk av været, som navnet mitt fra den steinen, og jeg lærte at det var nok å holde seg i live. Stygge Menn fra Bodie var ikke vanalige kjeltringer, de var en del av landet, og ikke kunne en hamle oppmed dem mer enn med støv eller haglskurer." Velkommen til Hard Times, s. 8

"[...] ... folk har en naturlig trang til å klumpe seg sammen." bemerker fortelleren i E.L. Doctorows "Velkommen til Hard Times". At mennesket er et sosialt dyr er ikke noe nytt. Det er noe alle har visst intuitivt. Men vitenskapens forstørrelsesglass i de siste 200 årene, har gitt oss flere gode redskap enn noen gang før til å lære om de komplekse prosessene som gjør oss til de vi er. Som individer og som grupper. 

Kunnskap om prosessene er likevel ikke lik med at vi sitter med alle svarene. Kanskje vil vi aldri gjøre det. En del mener at dette er et pessimistisk syn, at de kolosale framskrittene vitenskapen har gjort i de siste flere hundre årene i nær framtid vil oppklare mange av de gamle filosofiske og moralske spørsmålene som menneskeheten har slitt med i tusenvis av. En del andre, meg selv inkludert, mener at vitenskapens innmarsj i fiolosofiens og moralens enemarker, vil skade mer enn det vil gagne menneskeheten.

Et eksempel på dette er neurologiske argumenter som begynner å dukke opp i kriminalsaker, der advokater i samarbeid med forskere argumenterer for at drapsmenn og voldtektsforbrytere ikke egentlig er moralsk ansvarlige for sine forbrytelser, fordi en test viser at de har en genetisk markør som er vanlige hos folk som tidligere har begått slike forbrytelser. Som flere har påpekt, åpner dette for å teste og isolere mennesker med denne typen gener. For å forebygge framtidige forbrytelser. Var det noen som sa "Minority Report"?

Forestillingen om det ene, rotne eplet, som truer gruppens liv og helse er ikke noe nytt. Men, og ikke arrester meg for dette, jeg har ennå til gode å komme over en sjanger i litteraturen eller film som har gjort en bedre bruk av det enn Western-sjangeren.

Et eksemplar av sorten dukker opp i E.L. Doctorows "Velkommen til Hard Times". Han blir ved forskjellige anledninger referert til som Mannen fra Bodie, den Stygge Mannen fra Bodie og til slutt bare Turner. Han er en enslig, drikkefeldig og djevelsk skikkelse som rir inn, drikker uten å betale, voldtar den han vil og svir alt, før han trekker seg tilbake til helvetesporten han kom ut fra.

Det er nettopp det han gjør i en liten by i Dakota. Når røyken har lagt seg, er bare en håndfull framtredende borgere som i live; den uoffisielle ordføreren, Blue; den indianske legen John Bear, butikkeieren Ezra Maple; en foreldreløs pjokk ved navn Jimmy Fee; krigsveteranen major Munn, og horen Mollu Riordan. Sistnevnte blir funnet stygt brent og svever mellom liv og død.

Flere av mennene er bare i live fordi de opptrådte skammelig; i stedet for å kjempe og dø, slik flere av deres medborgere gjorde, slo de retrett og gjemte seg som kvinner. Og nå må de leve med skamfølelsen og de hatske forbannelsene de får kastet etter seg av både kvinner og barn, spesielt Molly og Jimmy.

Som om det ikke er nok, er de overlevende delt i midten når det gjelder hva de skal gjøre videre. Enkelte, som Ezra, vil bare pakke det lille som er igjen av tingene sine og reise til byer og territorier der en har større muligheter til å stable et liv på beina. Så er det en del andre. som den milde og lærde enkemannen, Blue, som vil bygge opp byen.

Ezra drar, de andre blir. Men når vinteren kommer, vinden ljomer i byens gate, snøfonnene sperrer dørene, rovdyrene kommer oftere og nærmere, hestene må skytes for å få noe å spise og til og mord på en medborger blir vurdert, er det ikke overraskende flere som tenker at de burde slått følge med Ezra.

Den eneste som trives, ser det ut til, er Molly. Og i det nattsvarte hatet hun nærer til Blue for hans feige oppførsel den dagen den Stygge Mannen fra Bodie kom, ligger kimen til en hevn som vil ødelegge flere mennesker.

"Velkommen til Hard Times" er en kullsvart, spennende, nøktern og solid roman.

Miljøet er vakkert og brutalt. Karakterene er komplekse og godt tegnet. Plottet er gripende, spenningen velproporsjonert, og slutten er bekksvart og usentimental.

Uten tvil en veldig anbefalelsesverdig roman.

Tittel: Velkommen til Hard Times
Utgitt: 1979
Forlag: J.W. Cappelens Forlag AS
Sider: 172

Terningkast: 5 

Seks år av Harlan Coben


"Mannen som hadde giftet seg med mine drømmers kvinne, ser ut til å ha vært gift med en annen kvinne- for ikke å snakke om at han nå var, vel, død. For å si det på en annen måte: Natalie var ikke i begravelsen til sin mann. Det har krav på en slags respons fra meg, har det ikke?" (s.33)

Den amerikanske spenningsforfatteren Harlan Coben har blitt mer og mer populær i de siste årene. Ikke bare er han godt likt av kritikerne, men hans spenningsromaner, som ofte foregår i og omkring New Jersey der forfatteren selv bor, har også vunnet en stor leserskare over hele verden.

Jeg er en av dem.

I likhet med noen av sine berømte kollegaer, som Stephen King og James Patterson, har Coben skapt seg en nisje i det litterære landskapet. Der King for eksempel kan sies å skrive (dramatiske) grøssere med et særegent hjerte og Patterson (med sin store produktivitet) utgir den ene høyoktan action-boka etter den andre, kan man oppsummere Cobens forfatterskap ved å si at han skriver spenningsbøker med et stort hjerte.

Som leser har jeg stort sett ikke noe å si på hans evne til å holde leseren åndeløst fanget. Men jeg kan ikke si at jeg er like imponert over hvordan han håndterer de romantiske delene, aspektene eller understrømningene som etter hvert er blitt en obligatorisk del av hans bøker. I stedet for å styrke protagonistens motivasjon, få meg som leser til å heie enda sterkere på ham, får disse romantiske bi-historiene (som ofte får hovedkarakterene til å komme med svulstige erklæringer) leseren- i dette tilfellet meg- til å himle med øynene.

Før jeg legger frem et eksempel på denne, i mine øyne fatale feilen, la meg gi deg et kort hint om hva boka handler om: Jake Fisher er en intelligent og ung statsviter med en stor fremtid som professor i statsvitenskap. Hans kjærlighetsliv er dessverre ikke like lovende som hans yrkesliv. Faktisk er det heller ganske dødt. Jake har nemlig akkurat blitt dumpet av sitt livs store kjærlighet; kunstneren Natalie Avery. Grunnen hun oppgir er like sårende som den er enkel: Hun har bestemt seg for å gå tilbake til en ekskjæreste; kirurgen Todd Sanderson. Som om det ikke er nok, inviterer hun ham til bryluppet. Ingen forventer at han skal dra, men Jake drar. Sitter bakerst i en av de bakerste benkene og betrakter kvinnen i sitt liv gi sitt ja til en annen mann. Etter seremonien, kommer Natalie bort til ham og gjør et par ting klinkende klart for ham; at hun ikke elsker ham mer, og at hun vil at han skal glemme henne og la dem få leve i fred.

Jake går motvillig med på det. Han lover det. Og i seks år, seks lange år hvor det ikke har gått en dag uten at han har tenkt på henne, på den første gangen de traff hverandre på en retreat for spirende skribenter i Vermont, holder han løftet sitt. Så forandrer alt seg.

Det starter med en nekrolog som blir publisert i studentavisen på Colleget der han underviser. Todd Sanderson er død. For første gang på seks år vekkes Jakes rustne livsmotor. Dermed skjer det uunngåelige; han setter seg på første fly til Palmetto Bluff, South Carolina, der Natalie og Todd skal ha slått seg ned, og der begravelsen skal finne sted. Så kommer sjokket; den døde mannen er Todd Sanderson, men enken er slett ikke hans Natalie! Han blir enda mer forvirret når søsteren til Natalie, som var til stede under bryluppet, later som om hun aldri har møtt ham.

Bestevennen Benedict råder ham til å gå videre med livet sitt. Møte en annen, glemme Natalie. Men det makter han ikke. Senere erkjenner han overfor noen at ;"Latteren hennes var selve livet.[...]Vi fant et sjeldent og spesielt sted, et sted med farge og tekstur, og når du er så heldig å finne det, angrer du på hvert øyeblikk i livet da du ikke befant deg på det stedet, for det føles som bortkastet."(s.187) Er det rart at han blir beskyldt for å gå med rosafargede briller?

Gravingen hans vekker opp makter som er villige til å gå over lik for å få det som de vil, og Jake oppdager raskt at han burde ha tatt rådet til bestevennen og latt fortiden ligge i fortiden. Men da er det allerede for sent.

"Seks år" en heseblesende, spenningsfylt, fettfri og strøken spenningsroman. Karakterene, spesielt hovedpersonen, er sympatiske, utviklingen av plottet er troverdig, og slutten er ikke mindre enn fantastisk.

Det eneste som får boka til å skurre er kjærlighetsforholdet som er så sentralt for handlingen. I stedet for å fremstå som et forhold tuftet på voksne menneskers gjensidige tiltrekning og affeksjon for hverandre, sitter jeg igjen med et inntrykk av å ha lest om et tenåringsforhold. Selv språket Jake bruker om Natalie høres som om det er tatt fra en tenåringsroman for jenter. En gang når han skal beskrive hvordan forholdet mellom han og Natalie var, sier han dette; " Du synes synd på andre fordi de aldri kommer til å oppleve disse ustanselige utbruddene av lidenskap. Natalie fikk meg til å føle meg levende. Hun fikk alt rundt oss til å sprake og overraske." (s.187) Jeg vet ikke om andre, men denne lange passasjen (som forresten er på over tjueni linjer) hakket løs på troverdigheten til hele historien. Ikke fordi jeg har et problem med folk som er forelsket eller store kjærlighetserklæringer, men det er en tid og sted for alt. Og disse pompøse linjene skurret i denne boka.

Det er likevel en liten rift i en ellers solid og velplottet spenningsroman. En jeg, tross de svulstige delene, ikke har noe problem med å anbefale på det varmeste. Dette er Harlan Coben i toppform.

Tittel: Seks år
Utgitt: 2014
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 318

Terningkast: 5   

hits