hits
leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. På denne bloggen kommer jeg primært til å skrive om bøker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisører/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

Bienes død av Lisa O'Donnell

Det er ikke enkelt å stable et stabilt hverdagsliv på beina når man akkurat har "drept" foreldrene sine og begravd dem i hagen. Men det er det Doyle-søstrene blir nødt til å gjøre i Lisa O'Donnells morsomme og rørende roman fra 2013.

At søstrene er henholdsvis femten og tolv, gjør sannheten om det som har skjedd og hva som kan skje når den blir avdekket (bokstavelig) både interessant og spennende. Før det skjer, blir vi i kapitler som skifter perspektiv kjent med søstrene, med deres homofile-kanskje pedofile nabo- Lennie, med Mick, som selger iskrem og dop, og med Bobby- Lennies nysgjerrige lille hund som stadig dras mot hagen til Doyle-familien.

Historien som O'Donnell forteller er så god og til tider så morsom at jeg bare måtte lese bokas tre hundre og trettifem sider uten avbrudd. Jeg ble underholdt, rørt og berørt og gjort kjent med karakterer jeg ikke kommer til å glemme med det første.

Men jeg ble også litt skuffet på slutten. Ikke mye, bare litt. Slutten klinger ikke like riktig som begynnelsen og midten, noe ved den gir meg en følelse av at den var resultatet av et hastearbeid. Den burde hatt mer trøkk og følelsesmessig kick. I stedet ender den med å være en man tilgir fordi resten av boka er så bra.

Boka hadde fortjent bedre.

Likevel, hvis du leter etter en sjeldent tilfredsstillende roman med et overskudd av fortellerglede og humor, anbefaler jeg denne varmt.

Nesten uten forbehold.

Tittel: Bienes død
Utgitt: 2013
Forlag: Juritzen forlag
Sider: 335

Terningkast: 5 

Bangkok baby av Majken van Bruggen

Bare nitten år gammel blir Julie, fortelleren og hovedpersonen i Majken Van Bruggens roman fra 2013, enke. Mannen, Leon, blir alvorlig sjuk og dør i løpet av kort tid. Før han ble syk var planen deres å reise i Øst-Asia. Nå som Leon er borte, bestemmer Julie seg for å likevel foreta reisen alene.

Når vi møter henne for første gang, er hun nylig ankommet i Hong Kong. Bak seg har hun en lang togreise med den Transsibirske jernbanen, og foran seg har hun ingen fastlagte planer. Så det koster henne ikke noe å takke ja når Helen, en halv nederlandsk, halv thailandsk kvinne, Helen, tilbyr henne både jobb og et sted å bo i Bangkok, der hun og broren, Frank, har drevet en bar i ti år.

Hvis tilbudet slår deg som mistenkelig, så kan jeg forsikre deg om at van Bruggen aldri utsetter heltinnen for noen større fare enn et ran. Det finner sted i Hong Kong, blir skildret i løpet av de første tjue sidene og koster henne veska og bildene av Leon. Deretter går alt til helvete. Ikke ved at livet til Julie blir farligere eller spennende, men ganske enkelt ved at boken og historien blir kjedeligere, mer uinteressant og uvektig.

Om historien er dårlig, er karakterene enda verre. Julie skal forestille å være nummen etter mannens bortgang, men fremstår bare som en som lar tilfeldighetene rå over seg. Hun er også en av disse litterære karakterene som sjeldent tenker slik normale mennesker gjør. Selv når hun blir vitne til abnormal atferd, forblir hun uanfektet. 

Jeg antar at det er meningen at reaksjonsmønsteret skal gjøre henne interessant, uutgrunnelig. Men det gjør det ikke. I stedet vasker det bort den lille troverdigheten boka hadde igjen. Det er uheldig. Mildt sagt.

Av de ca. 200 bøkene jeg har lest så langt i år, er «Bangkok baby» er en av de kjedeligste og mest uinteressante.  Jeg angrer på hvert eneste sekund jeg brukte på å lese de hundre og tretti sidene boka består av.

Styr unna.

Tittel: Bangkok baby
Utgitt: 2013
Forlag: Gyldendal
Sider: 0

Avtalen av Justine Lévy


"La det være sagt med en gang: Mamma er pen, svært, svært pen. Jeg pleide å betrakte hennes skjønnhet i blikket til mennene som passerte henne. Der så jeg en feber, et løfte om fare. En dag, for ti år siden, kom jeg over en forside av Vogue, en av de siste hun gjorde før hun sank, før hun gikk over til det andre livet, bohemenes og kaosets liv, det jeg føler litt skyld for, og som gjør meg redd." Avtalen


Noen mennesker burde ikke være foreldre. Alice D, moren til Louise (fortelleren og hovedpersonen i Nustine Lévys utsøkte lille roman fra 1997) er en av dem.

Alice var en ettertraktet modell da Louise kom til verden. Men det varte ikke lenge. Fire korte år etter at fortelleren ble født, var morens karriere på vei ned. Uten at hun ville erkjenne det for seg selv eller andre. Verre; hun levde som om hun var uten forpliktelser, vanskjøttet datteren hjemme og møtte sent opp på foreldremøter ruset på alkohol og piller. Faren er et spøkelse som ikke makter å gripe inn.

Flere ti år senere og ett år etter at de sist så hverandre, avtaler mor og datter å møtes på en restaurant. Louise kommer. Det gjør ikke moren. I stedet for å bli forbanna, tilskrive fraværet med morens manglende evne til å sette et annet menneske foran seg, finner Louise på den ene unnskyldningen etter den andre for å forklare avtalebruddet og vente på moren. Men hvor lenge? Og er ettergivenheten ikke bare et tegn på at hun fortsatt er under morens tommel?

"Avtalen" er en liten bok om et langt og konfliktfylt forhold mellom mor og datter. Historien er enkel, hopper frem og tilbake mellom fortiden og nåtiden og gjør det ved hjelp av et magisk og flytende språk. Nettopp språket er hovedkortet til Lévys bok. Jeg ble betatt av det, leste setninger og avsnitt opp til flere ganger. Så godt skylte det over meg.

En perle av en roman.

Tittel: Avtalen
Utgitt: 1997
Forlag: AiT Norbok AS (mitt eksemplar)
Sider: 122

Terningkast: 6

PS: Ett år og noen uker etter at jeg startet å (hovedsakelig) blogge om bøker, går bloggen og jeg i en annen retning fra 1. august. Da begynner jeg nemlig å prioritere omtaler, anmeldelser og skriverier om film foran bøker. Denne endringen betyr ikke at jeg kommer til å slutte å skrive om bøker. Det betyr bare at jeg foreløpig vil begrense bokomtaler til én i uka. Mest sannsynlig søndager.

 

Ingen savner Edward Niema av Eivind Larssen


Forlaget skriver:

Samme dag som aktuar Edward Niema mister jobben i forsikringsselskapet, forteller hans kone at hun er alvorlig syk. Edward regner på sannsynligheten for at han får beholde henne noen år til, men etter bare noen uker er hun borte.

Da han oppsøker kirken for å avtale det praktiske rundt konens begravelse, oppdager han at alt allerede er tatt hånd om. Den unge presten opplyser at Edward bare kan møte opp førstkommende lørdag. Det eneste han trenger å ta stilling til, er musikken - og slik møter han den livsglade organisten Arek, som alltid har en flaske vodka gjemt unna i den største orgelpipen.

Etter hvert blir det åpenbart for Edward at hans kone hadde hemmeligheter for ham, og han mottar et tilbud han ikke kan si nei til.

Oftere enn jeg liker opplever jeg norske skjønnlitterære bøker som alt for kalde. Språket er så kontrollert og karakterene er tilknyttet og betydelige sider ved deres karakter og dramatiske behov gis til leseren i små drypp at jeg har mistet interessen for både boka og hvordan det går med personene i den når boka endelig får en stødig kurs.

Eivind Larssens "Ingen savner Edward Niema" er sånn sett en "unorsk" roman. Historien kommer raskt i gang, vi blir fort introdusert for en karakter som er morsom, sympatisk og som allerede i løpet av de første kapitlene får et mysterium både han og vi vil oppklare.

Edwards er aktuar. Eller var. Samme dag som han blir førtidspensjonert fra jobben (mot sin vilje), forteller kona ham at hun er syk. Vant med å begripe verden og livet gjennom tall og beregninger, slår han raskt fast at det er sekstisju prosents sjanse for at hans kone- en religiøs kvinne som har jobbet som regnskapsfører i mange år- vil dø innen seks år. Men som han selv innrømmer, oppfører fremtiden seg sjeldent som fortiden, og kona dør tre uker senere.

Det nevnte mysteriet blir Edward kjent med når han skal ordne med begravelsen. Han finner ut at noen har betalt alle utgiftene for begravelsen. Til og med for en nekrolog i avisen. Like etter får han et tilbud han vanskelig kan si nei til fra en mann med en kriminell bakgrunn og et mistenkelig forbindelse til den døde kona. Deretter blir hverdagen hans både mer interessant og farligere.

Det første som falt meg inn etter at jeg leste ferdig "Ingen savner Edward Niema", var at den, i motsetning til så mange norske skjønnlitterære bøker jeg har lest i løpet av det siste, var blitt skrevet med et publikum i tankene.

Jeg trodde en gang at det var en selvfølge at en bok som har blitt skrevet og gitt ut, nødvendigvis må være skrevet for et publikum. Men i løpet av de siste årene har jeg hatt et sterkere inntrykk av at mange bøker gis ut for å gis ut, eller for å bli lest av en liten sirkel av venner og venners venner.

Det er den eneste forklaringen jeg har på at det gis ut så mange bøker uten en ordentlig historie, med hovedpersoner som nekter å ville noe, som aldri engasjerer.

Anbefales varmt!

Tittel: Ingen savner Edward Niema
Utgitt: 2014
Forlag: Schibsted forlag
Sider: 236

Terningkast: 5

 

Det stinker av Sonallah Ibrahim


Forlaget skriver:

Denne boken blir ansett som den første politiske romanen fra Egypt. Forfatteren skrev boken etter at han ble løslatt fra Nassers politiske fengsler i 1966. Boken gir et innblikk i menneskets skjebne under Nassers diktatur. Boken inneholder også et intervju med forfatteren.

Sonallah Ibrahims "Det stinker" fra 1966 er en veldig kort bok. Nittitre sider for å være presis. Nesten halvparten består av forord og et intervju med forfatteren. Til tross for den beskjedne lengden, kommer boka med tre glitrende pass; det ene forteller oss at boka forandret arabisk litteratur da den først kom ut, det andre at den "[...] nærmest er fri for begynnelsers flauser", og det tredje at boka er en beundringsverdig blottlegging av et totalitært regime.

Etter å ha lest boka to ganger, første gang med skyhøye forventninger og andre gang for å sjekke hva det er jeg har gått glipp av, har jeg konkludert at boka er et oppgulp av dimensjoner. Med forbehold om at jeg ikke er en ekspert på arabisk litteratur, egyptisk litteratur eller på Egypts historie (jeg har, som så mange andre, lest litt her og der og sett dokumentarer på Youtube), vil jeg si at Ibrahims bok ikke fortjener det ryet den har.

Til det er den for uinteressant, surrete og uvektig. I tillegg er den alt for tam til å ha fortjent et forbud. Her mistenker jeg at Nasser-regimets meningsløse paranoia blir brukt til å markedsføre boka, når slike forbud av det ene og det andre var regelen, snarere enn unntaket.

Det er ikke dermed sagt at boka og forfatteren mangler troverdighet. Så langt vil jeg ikke gå. Ibrahim tilbrakte tross alt en tid i Nassers torturkamre. Men siden boka er et skjønnlitterært verk, mener jeg det er feil å bruke forfatterens erfaringer til å bortforklare bokas svakheter. Jeg tror det ville vært annerledes om Ibrahim hadde skrevet en selvbiografi, det har han ikke gjort.

Ønsker du å lese god arabisk litteratur, er denne ikke en bok du bør nærme deg med noen entusiasme eller håp om å få bedre innsikt i Egypts historie under Nasser. Les heller Qutbs «Milepæler». Da kan du i hvert fall si at du har lest boka til mannen som startet flammen som er væpnet islamisme.

Denne vil bare kjede deg uten å gi deg noe å tygge på.

Styr unna.

Tittel: Det stinker
Utgitt: 2009
Forlag: L.S.P. Forlag
Sider: 93  

Terningkast: 1

Den siste vostjakeren av Diego Marani


Forlaget skriver:


Som gutt vokser Ivan opp i en sibirsk gulag. Etter å ha sett sin far bli brutalt drept, sier han ikke ett ord de neste tjue årene. Når gulagen til slutt åpnes og han kan vende hjem, oppdager han at han er alene ? den siste i en eldgammel stamme av jegere og sjamaner, vostjakerne. Ivan streifer om i villmarken uten annet selskap enn ulveflokkene og trommen sin av reinsdyrskinn. Men når han blir funnet av den eventyrlystne lingvisten Olga, møter han endelig noen som kan forstå hva han sier. Det viser seg at mens den sensasjonelle oppdagelsen av den siste vostjakeren er et lykketreff for noen, er han et brysomt problem for andre ? en komplikasjon som må ryddes unna for enhver pris.

Diego Marani er en av disse forfatterne som enten treffer deg med sin spesielle humor, litt forskrudde karakterer og hang til å skrive om Finland, eller så vil bøkene hans være som et spørsmålstegn på hundre og åtti sider (denne boka)/to hundre og noen og tretti sider ("Ny finsk grammatikk", anmeldt her).

Tross de lysende anmeldelsene bøkene hans er møtt med, er jeg en av de som ikke har maktet å få noe som helst av bøkene hans. Til og med "Den siste Vostjakeren", en bok med en hovedperson som tilbringer flere år i en gulag, blir løslatt og funnet av en kjærlighetssulten lingvist som er en av få som kan forstå ham, før han blir en trussel mot teoriene til Jarmo Aurtova, en finsk nasjonalist og lingvist.

Boka har flere problemer.

Det som burde være interessant nok, f.eks. Ivans opplevelser i gulagen, blir fort feid til side til fordel for det uinteressante; Jarmos teorier om finnere, språk og fornedrelsen han mener nasjonen vil bli utsatt for dersom Ivan beviser slektskap mellom finnere og en annen folkegruppe jeg skal la være å nevne her.

Humoren fungerer heller ikke. I hvert fall smilte jeg ikke én eneste gang. Til det er boka og humoren for tørr og kald. Selv når Ivan "låner" et reinsdyr fra en dyrehage og forsvinner i storbyen blir det morsomt.

Enda en av mine verste leseopplevelser i år og i juli.

Styr unna.

Tittel: Den siste Vostjakeren
Utgitt: 2015
Forlag: Pax forlag
Sider: 180

Terningkast: 1

 

 

Agnes av Peter Stamm


"Agnes er død. Drept av en historie. Det eneste jeg har igjen etter henne, er denne historien. Den begynner den dagen for ni måneder siden da vi møtte hverandre for første gang på Chicago Public Library. Det var kaldt da vi ble kjent. Kaldt, som det nesten alltid er i denne byen. Men nå er det kaldere, og det snør."


Forlaget skriver:

Agnes er død. Drept av en historie Slik begynner kjærlighetshistorien om en sveitsisk, navnløs forfatter, bosatt i Chicago, og den 20 år yngre Agnes. Etter at paret har flyttet sammen, ber Agnes forfatteren om å skrive om deres kjærlighet. Men fiksjonen begynner snart å ta overhånd over det virkelige livet. Jeg-fortelleren mister mer og mer evnen til å se den virkelige Agnes og ta vare på hennes behov.

Det som begynte som et eksperiment, utvikler seg til et spørsmål om liv og død, hvor grensene mellom realitet og fiksjon til slutt utviskes helt. Romanen er Peter Stamms mest kjente verk og er utgitt i 20 land.

Jeg ble først kjent med Peter Stamms forfatterskap i år. Det skjedde gjennom «Hver dag er natt», hans kritikerroste og nyeste roman fra 2014. Som du kan lese her, falt boka ikke helt i smak. Av flere grunner.

Kort sagt likte jeg den første halvdelen veldig godt, anslaget fenget, og både språket og karaktertegningene var det ingenting å si på.  Men så kommer den andre halvdelen, og karakterarken og historien som fortelles sporer av på en måte som gjorde at min interesse for både hennes ve og vel og historien generelt kollapset lik det kinesiske aksjemarkedet denne uken.

«Agnes», Stamms litterære debut fra 1998 følger det samme sporet. Anslaget er interessant, introduksjonen til den tjuefem år gamle fysikkstudenten Agnes og hovedpersonens kurtisering av henne, minner som en romantisk indie-film. På en god måte. Men bare i første halvdel.

Da den andre halvdelen kom, mistet jeg interessen. Mest fordi hovedkarakterene og historien deres befinner seg i en kjølig boble som holder meg på avstand. Og ved alt som er hellig!- hva er det som får forfattere til å ha hovedpersoner som aldri blir navngitt? Eller rettere sagt, hvorfor velge å gjøre det og så IKKE bruke det til å gjøre et dramatisk poeng?

«Agnes» er ikke overraskende en godt skrevet roman. Men dessverre redder det ikke boka fra å være under middels interessant.

Styr unna.

Tittel: Agnes
Utgitt: 2010
Forlag: Ganesa forlag
Sider: 135 sider

Terningkast: 2

 


Ny finsk grammatikk av Diego Marani


Forlaget skriver:


I september 1943 oppdages en alvorlig såret mann på en brygge i Trieste, Italia. Det finnes ingen papirer som kan gi et hint om hvem han er, bare en brodert navnelapp i kragen på sjømannsjakken hans: Sampo Karjalainen, et finsk navn. Når han våkner, har han glemt alt - inkludert språket. Legen som behandler ham er selv finsk, og påtar seg å lære ham morsmålet på nytt. Snart sendes Sampo tilbake til Finland for å nøste opp i sin identitet og historie og finne ut av hvem han er. Dette er en gripende historie om å miste seg selv og å være uten fortid. Med stor humor og stort alvor får vi en sprelsk og annerledes fortelling fra andre verdenskrigs Italia og Finland, om identitet, språk og tilhørighet, og om krigens råskap og kjærlighetens nødvendighet.

Med fare for å gjenta meg selv; alle som er opptatt av bøker begynner på enhver ny bok med et håp om å finne diamanten i det store litterære havet, boka som får oss til å oppføre oss som en tween; uhemmet av relativistiske bremser, så entusiastisk at vi bare snakker i utropstegn om funnet vi har gjort.

De fleste bøker leverer ikke. Noen få kommer nær idealet, de får vår ros og høye terningkast, men selv disse bøkene blir ikke lenge i hukommelsens innerste hvelv. Der er det bare plass til to typer bøker; de eksepsjonelle og kanskje overraskende-de virkelig, virkelig dårlige.

Diego Maranis "Ny finsk grammatikk" er, tross de gode kritikerne den har fått av kritikere, en av de verste bøkene jeg har lest på en stund. Boka handler kort sagt om hukommelse, dens forming og viktighet for vår identitet.

Marani gjør det alt for mange skribenter med erfaring fra akademia og byråkratiske institusjoner ofte gjør når de blir forfattere: Han glemmer å fokusere på historiens hjerte. Verre; han gir oss drepende kjedelige karakterer som har så kjedelige tanker og samtaler at jeg ikke kunne lese mer enn tjue sider før jeg måtte ta en pause fra boka.

At historien foregår under andre verdenskrig, at hovedkarakteren er etterretningssoldat, gjør det enda mer uforståelig at resultat er som det er.

Utvilsomt månedens verste leseopplevelse.

Styr unna som pesten.

Tittel: Ny finsk grammatikk
Utgitt: 2013
Forlag: Pax forlag
Sider: 233

Terningkast: 0   

Gullbrillene av Giorgio Bassani


Ferrara, nord-Italia, på midten av 1930-tallet. Dr Fadigati, en aldrende øre-nese-halsspesialist, opprinnelig fra Venezia, har siden han kom til Ferrara år tidligere, vært godt likt av stedets innbyggere. Hovedsakelig fordi han er en dedikert lege som fra klokka ni om morgenen til sent på ettermiddagen deler tiden sin mellom det lokale sykehuset og privatklinikken i sentrum av byen, men delvis også fordi han, med sitt ungkarsliv og sine mystiske utflukter til Bologna, gir innbyggerne enda en grunn til å drive med favoritthobbyen; spekulasjon og ryktemakeri.

At de, tross at legen har bodd årevis i byen, ikke vet så mye om ham, stopper dem ikke. De vet nok, mener de.

De vet f.eks. at han hører på Bach, Mozart og Wagner til sent på natta. De vet at han pleier å dra til Bologna for å se opera og de vet at han har et mistenkelig nært forhold til en politikonstabel, senere en dørvakt ved rådhuset og enda flere andre. De vet også at han ikke har forsøkt å forføre noen av Ferraras kvinner, enda flere av dem mer enn gjerne ønsker å bli forført av ham. Konklusjonen er like enkel som den er farlig; Dr Fadigati er sodomist.

Det er ikke bare de voksne og gamle som er nysgjerrig på Dr Fadigatis privatliv. Også de unge lar seg både fascinere, forundre og forarge. Fortelleren, en ung mann i begynnelsen av tjueårene er en av dem.
Hans venner, jusstudenten Nino Bottecchiari og Vittorio Molon-den eneste med en familie som ikke kommer fra Ferrara, blir også involvert i forsøket på å avdekke Dr Fadigatis mål med sine utflukter til Bologna.

Også med er en fjerde ung mann, en med langt mer beregnende hensikter.

Dr Fadigati er selvfølgelig homofil. I et konservativt samfunn styrt av hardhendte fascisteri, er ikke det akkurat en atferd som blir møtt med silkehansker. Men mer enn fascistene, er det noe annet som truer med å forråde Fadigati; hans naivitet.

«Gullbrillene» er ikke verdt å lese fordi den handler om en homofil mann i mellomkrigsårene, heller ikke fordi den på en utsøkt enkel måte fanger livet på den italienske provinsen i disse årene, ikke en gang fordi den er beundringsverdig usentimental, men fordi språket og stemmen som bærer historien er magisk.

Vanligvis er språket ikke det som vinner meg over. Og hvis jeg skal være ærlig, tror jeg ikke jeg ville skrytt av boka om det var det eneste boka hadde å fare med. Heldigvis er det ikke slik. I hjertet av boka, er en god, dramatisk og interessant historie. Språket tjener denne historien på en god måte.

Hvis du ser etter en historie med hjerte, som også snakker til hodet, anbefaler jeg deg å lese Giorgio Bassanis «Gullbrillene». Du vil ikke angre på det.

Tittel: Gullbrillene
Utgitt: 1999
Forlag: Solum Forlag
Sider: 140

Terningkast: 5    

 
 

Stillheten hus av Blanca Basquet


"Min første fiolin fant jeg på en søppelfylling. Og det var en svært god fiolin, men det visste jeg selvsagt ikke da. Jeg visste imidlertid at det dreide seg om en magisk fiolin. Det skjønte jeg med det samme, bare ved å se på den, for selv om det var i ferd med å bli mørkt, skinte den, og det som skinner, er som regel magisk." Stillhetens hus


Forlaget skriver:

Stillhetens hus er en roman om kvinner, musikk og en helt spesiell fiolin. Rammen rundt historien er en klassisk konsert som finner sted i Berlin. Konserten skal til å begynne, luften er fylt med forventing, og en gammel kvinnes tilstedeværelse blant publikum gjør noen av orkesterets medlemmer nervøse. Hvem er hun? Hvilken forbindelse har hun til orkesteret? Dette er en roman med mange historier i én.

Det enkleste og kanskje vanligste en kan skrive om en bok som handler om musikkens magi, dens evne til å nære drømme, være som bankhvelv vi kan bruke til å bevare minner og transportere oss, er at den er musikalsk, eller at den synger. Jeg vet ikke om det er en klisje ennå, det spiller ingen rolle. Blanca Basquets prisbelønte spiller på noen vidunderlige strenger og var et gledelig funn.

Boka handler om musikere. De to viktigste er Teresa og (fru) Anna. Teresa er den fattige. Faren er fraværende og moren, en hardtarbeidende og oppofrende kvinne, jobber som renholder. Inntekten er så liten at de bare har råd til å bo i en leilighet med ett rom, ett bad og et kjøkken. Møbler har de ikke råd til, så de bruker den lokale søppelfyllinga som sin Ikea. Da sier det seg selv at å få det hun vil ha, det hennes jevnaldrende har, ikke er noe Terese kan regne med. Det vet hun allerede som sjuåring. Men hun vet også noe annet: Hun har en mor som elsker henne mer enn livet og som er villig til å gjøre hva som helst for at hun skal bli lykkelig.

Anna derimot, er rik. Hun bor i et stort hus og får det hun peker på. Og klisjé eller ikke, går moren hennes rundt og tror at det skal oppveie for omsorgen og strukturen datteren trenger. Faren har dratt sin vei i den tro at kona vet best hvordan deres felles datter bør oppdras.

Det som forener Anna og Teresa er musikken. Mer presist fiolinspilling. Teresas mestring av dette instrumentet, er mer mirakuløs og magisk enn Annas. Og troen på magien som skjer i møtet mellom musikeren, instrumentet, publikum og komponisten, er sentral for Teresas kunst. Slik er det ikke med Anna. Hun er teknikeren, perfeksjonisten som går gjennom vegger for å spille korrekt og fast.

Historien om disse to jentene, senere kvinnene, er også en historie om en helt spesiell fiolin. Den ble en gang for hundrevis av år tidligere laget av en av historiens fremste produsenter av instrumentet, blir ved en feiltakelse kastet av hushjelpen til en prominent tysk komponist og Casanova bosatt i Spania, blir like etter funnet av Teresa, stjeles, før det flere tiår senere stjeles tilbake.

Det er mer, ikke minst flere historier om tapt kjærlighet, giftig kjærlighet og uoppfylt kjærlighet. Det er et forførende språk, en forflytting i tid som er helt sømløs og levende karakterer som blir med deg. De ble i hvert fall med meg.

Høyst leseverdig. Anbefales varmt!

Tittel: Stillhetens hus
Utgitt: 2014
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 246

Terningkast: 6


   

Kill Your Friends av John Niven


"Yeah, "she says, "I know there's people out there that fink a woman can't do all the stuff I'm doing.[...] But, ya?know, I'm here, writing the lyrics and checking on the arrangements and doing all that stuff. Yeah? My songs come from in
here." She flattens a hand sincerely across her hear.[...] Cause that's what it's all about, " Crush says to the interviewer, "integrity. Yeah?[...] I remember being at her signing party a year ago when someone used the phrase ?artistic integrity? in her presence. Her brow knotted and she asked her manager-not rhetorically- "Wot's integrity? " I mean, here is a girl who can barely read. A girl who, just twelve scant months ago, would have sucked the curdled sweat from a tramp's dimpled nutbag to obtain a record deal, and yet here she is talking about "integrity" and Christ knows what other nonsense. When they sell no records, it's a nightmare. When they sell lots of records- it's a whole other nightmare. Because then these fools, these one GCSE merchants, these casualties with half a fucking thought to rub together, they suddenly think that the fact that a few hundred thousand of the Great British Public (yeah, those animals) enjoy their ditties[...] means that they have something of value to say about anything from FTSE to the Middle East peace process." Kill Your Friends

Sett med nøytrale øyne har Steven Stelfox et misunnelsesverdig godt liv. Han er tjuesju, har en viktig stilling i mellomsjiktet i den britiske avdelingen av et verdensomspennende musikkonglomerat, drar på jobbreiser til blant annet Cannes og New York, ferierer i Sørøst-Asia, ligger med vakre kvinner, snorter og drikker av sitt hjertes lyst og får betalt for å dra på festivaler og konserter for å finne og utvikle talenter.

Jobben og livet til Steven er likevel ikke så misunnelsesverdig som det kan virke som. Hovedgrunnen, vil Steven si, er at de få artistene som har ærgjerrigheten (for det handler mer om dette enn talent) som skal til for å bli pop-stjener, er så lite talentfulle og prosessen med å gjøre dem kjent og kommersielt lønnsomme så krevende at en må drikke og snorte seg gjennom arbeidsdagen for ikke å ta et barberblad og kutte pulsåren.

Mindre uutholdelig blir ikke jobben av at alle er ute etter å dolke deg i ryggen og tråkke over liket ditt, bare for å komme et trinn høyere opp på karrierestigen.

Selv er Steven fanget i midtsjiktet. Over ham er folk han mener vet enda mindre enn ham, men som- Gud vet hvordan- har klart å klore seg opp karrierestigen, og under ham er enda flere andre ambisiøse noksagter og spyttslikkere.

Som om alt dette ikke var ille nok, må Steven også konkurrere mot andre i bransjen, særlig mot Parker-Hall, en yngre, rikere og mer populær talentutvikler som jobber for en konkurrent, men som-takket være sin teft-blir rekruttert til å overta talentutviklingsavdelingen etter at Steven går berserk og dreper sjefen sin med en baseballkølle.

Med Parker-Halls inntak i selskapet og politiets manglende fremgang med etterforskningen av drapet på sjefen, tror Steven en stund ikke bare at han har kommet unna med ugjerningen, han får lyst til å begå et annet mord. Men han gjør det ikke. Ikke med en gang. Ikke når politietterforsker Alan Woodham dukker opp og begynner å stille vanskelige spørsmål. Ved forklaringen Steven ga politiet like etter funnet av sjefens blodige lik, særlig alibiet hans.

Heldigvis, viser det seg, har Woodham en akilleshæl; han har siden han var tenåring hatt en drøm om å bli musiker. Det er en drøm faren ba ham legge på hylla og kollegene håner ham for hver gang sjansen byr seg. Men Woodham har trosset alle de negative røstene og holdt drømmen i live. Og nå vil han bruke anledningen etterforskningen gir ham til å lene seg tungt mot Steven og få innpass i musikkbransjen.

Steven er velvilligheten selv en stund. Men selv han kan ikke utrette mirakler. Eller kan han det?

Akkurat når Steven tror at han har funnet ut hvordan han skal styre Woodham og undermine Parker-Hall, dukker det opp enda et mareritt: Noen var vitne til at han drepte sjefen, og denne noens krav er enda mer forskrudd enn han kan forestille seg.

Ingen debutromaner jeg har noen gang har lest har fått meg til å le deg skakk, sjokkert meg med sin mørke humor, imponert meg med sin inside-info, skremt meg med psykologien til sin hovedperson, forført meg med sitt narrativ og feid meg av banen med sin overraskende slutt så mye som John Nivens rasende festlige «Kill Your Friends». Boka handler om den såkalte «Britpop-eraen» på slutten av 1990-tallet.

1997 for å være presis.

Tony Blair og Labour er ved å komme til makten. Prinsesse Diana er ennå i live, Oasis ses fortsatt på som gjenfødelsen av det beste i britisk musikk fra 1960-tallet, Spice Girls er globale superstjerner og Steven Stelfox, i likhet med en del andre i musikkbransjen, snøfter av de som sier at internett kommer til å snu alt på hodet. Selv for musikkbransjen.

Kan ikke anbefales varmere!

Tittel: Kill Your Friends
Utgitt: 2009 (første gang i 2008)
Forlag: Vintage Books
Sider: 323

Terningkast: 6

 

 



Cellisten i Sarajevo av Steven Galloway


"In 1945, an Italian musicologist found four bars of a sonata's bass line in the remnants of the firebombed Dresden Music Library. He believed these notes were the work of the seventeenth-century Venetian composer Tomaso Albinoni, and spent the next twelve years reconstructing a larger piece from the charred manuscript fragment. The resulting composition, known as Albinoni's Adagio, bears little resemblance to most of Albinoni's work and is considered fraudulent by most scholars. But even those who doubt its authenticity have difficulty denying the Adagio's beauty. Nearly half a century later, it's this contradiction that appeals to the cellist. That something could be almost erased from existence in the landscape of a ruined city, and then rebuilt until it is new and worthwhile, gives him hope. A hope that, now, is one of a limited number of things remaining for the besieged citizens of Sarajevo and that, for many, dwindles each day." Cellisten i Sarajevo


En gang var Sarajevo en by som eksemplifiserte hvordan serbere, bosniere og kroater, tross sine religiøse forskjeller, kunne bo, leve og arbeide fredelig ved siden av hverandre. Men i 1992 oppsummerer situasjonen i byen den til hele eks-Jugoslavia: Nabo hater nabo. Vanlige menn og kvinner som før krigen hadde vanlige yrker, kriger nå mot andre vanlige menn og kvinner. Og sønner som frivillig hadde gått inn i det jugoslaviske militæret, våkner en dag og oppdager at de er ved å bli brukt mot sine og deserterer til «sine egne». Resten er fanget i midten og forsøker å overleve den vilkårlige bombingen og snikskytterne som plaffer ned alt og alle.    

Midt i dette helvetet, skjer litt av et mirakel, det påstår Steven Galloway, forfatteren av «Cellisten i Sarajevo» i hvert fall. En navnløs cellist trosser en dag snikskytterne, bombingen og den allestedsnærværende faren, setter seg et sted mellom de krigende partene og begynner å spille et stykke som med en viss tvil ofte tilskrives den venetianske komponisten Tomaso Albinoni, kalt Albinonis Adagio.  

En av de som er vitne til mirakelet, er Pilen. Hun er ung, kvinne og -til mange av sine mannlige kollegers overraskelse-en eksepsjonell god snikskyter. Det er ikke rart. Før krigen, da Pilen var student, var hun på universitetets skytterlag. Men i motsetning til i de glade studiedagene, er de eneste poengene som teller at hun fjerner en av fiendens soldater fra slagmarken, før han fjerner henne. Likevel, når sjefen hennes gir henne i oppgave om å passe på cellisten, skjer noe uventet: uten å utveksle ett ord med henne, utfordrer cellisten henne til å revurdere valget hun har gjort og argumentene hun bruker til å forsvare sin fortsatte deltakelse i krigen.

Kenan, eks-funksjonær i et regnskapsbyrå, snart ført og far til to, har andre og mer grunnleggende prioriteringer: Få tak i vann og mat, og selg inventaret som fortsatt kan selges for å gjøre det. Før krigen var dette ikke noe han trengte å bekymre seg over: han tjente godt nok til å fø familien, og vannet rant fra rant fra springen så regelmessig at han og alle andre tok det for gitt. Ikke nå lenger. Nå må han velge mellom å gå ut og risikere å bli plaffet ned mens han er ute og henter vann til familien og fru Ristovski, den sytti år gamle enslige naboen, eller bli inne og la alle tørste. Mellom å hente vann i en stor beholder som saktner farten hans og gjør ham til et vandrende mål, eller ta en eller få beholdere og måtte ta flere turer.

Bakeren Dragan er i en relativt mer heldig stilling. Han var heldig og klarte å få ut kona og sønnen ut av landet. Begge er nå trygge i Italia. Selv er han langt fra trygg. Hver dag må han trosse sin instinktive frykt og bruke minst halvannen time på å snirkle seg gjennom fronten for å komme seg til arbeidsplassen. Ikke fordi han elsker jobben sin så høyt, enda han etter førti år mer enn liker godt det han gjør, men fordi han må jobbe for å kunne forsørge seg selv og bidra til husholdningen hos i søsterens hjem der han bor. Problemet er at stadig færre har penger til å kjøpe ting.

I kapitler som veksler perspektiv og som fokuserer mer på alle andre enn cellisten, forteller Galloway en sterk, komprimert, rørende- men usentimental- historie om en gruppe mennesker som presses og utfordres til det ytterste og ?uavhengig av valgene de gjør, kommer ut på den andre siden som forandrede mennesker.

Det eneste som får meg til å ikke gi «Cellisten i Sarajevo» en sekser er at jeg ikke kjøper at inspirasjonshistorien fant sted. Den er for utrolig til det og ingenting av det jeg har lest etter å ha google litt, har overbevist meg om at historien står på stø bein. Men kanskje er ikke det så viktig?

Av og til er det kanskje best med en fin men usann historie, enn en grå og sann en.

Anbefales sterkt!

Tittel: Cellisten i Sarajevo
Utgitt: 2012
Forlag: Libretto Forlag
Sider: 219

Terningkast: 5   







 

Ellen Foster av Kaye Gibbons

"Mens jeg tjuvlytta ved negerhuset begynte jeg på ei liste over alt som trengs i en familie. Det er så klart mora og faren men hvis den ene ikke er der er det ok hvis den som er igjen kan telle for to. Men det er ikke hvem som helst som kan telle for mer enn seg selv. Når jeg på Mavis og familien hennes tenkte jeg at jeg kom til å sprekke hvis jeg ikke fikk meg en sjøl snart. Den gangen hadde jeg ikke tenkt ut åssen jeg skulle gå fram for å få en men jeg hadde en følelse av at det gikk an å skaffe." Ellen Foster

Ellen Fosters liv er et helvete. Tiåringens far er en ølglad og voldelig tufs. Moren har vært så tyrannisert av ham i så mange år at selv livsgnisten har gått ut av henne. Og ingen i den nære familien griper inn, av forskjellige grunner. Brødrene til Bill, Ellens far, mener at broren deres bare tukter sine nærmeste, slik en mann bør. Morens familie på side har nesten ingenting til overs for søsteren og datteren enn forakt. De mener at hun har latt seg selv bli offer og må sove som hun har redet.    

Det gjør hun også.

Med ryggen mot veggen og ingen utsikt til noe lys i enden av tunnelen, tømmer hun en dag en pilleflaske med hjertemedisin. Hun legger ikke igjen et brev, ingen inderlig bønn til datteren om å tilgi henne for at hun, med selvmordet sitt, legger datterens liv og fremtid i en enda større mørke enn det allerede var.  

For mørkere blir Ellens liv. Bill drikker enda mer enn han gjorde før, lar venner og drikkekompiser komme og gå som de vil og overfører stadig større del av ansvaret med å være forelder på Ellens små skuldre. Hun lager mat, steller huset og stjeler lønnssjekken for å betale regningene før faren bruker opp alt på å kjøpe øl. Så blir det verre; de voksne mennene som iakttar henne med glupske øyne dag inn og dag ut, bestemmer seg snart for å gjøre noe mer enn å glane uanstendig på henne.  

Fordi Ellen svelger overtredelsene i seg og ikke sier fra til noen og fordi morens familie ikke gjør noe som helst for å strekke en hjelpende hånd til henne, er det nærmeste Ellen kommer en familie den til Starletta, en jevnaldrende svart jente som går i klassen hennes og som bor nær huset der hun og faren bor.

Det er til Starlettas familie Ellen får hjelp fra når Bill bruker opp lønnen før hun rekker å betale strømregningen og strømmen blir kutta. Det er de som inviterer henne hjem for å feire jul når årstiden kommer og inkluderer henne i gaveutvekslingen sin.

Delvis av stolthet og delvis av skamfullhet, spør Ellen likevel aldri familien om hun kan bo med dem. I stedet blir hun en kasteball; først innenfor morens familie, hvor hun brukes, hånes og fornedres, og senere innenfor fostersystemet.

Alt er likevel ikke bekmørkt. Mellom bestemoren som insisterer på at hun har «øya til det svinet» og fostermoren hun ender opp hos, får Ellen et pusterom hos Julia og Roy. Julia er formingslærerinna og Roy er hennes liberale ektemann som gjør rent og tar oppvasken.

I en drømmeverden ville Ellen ende opp hos dem og alle ville leve lykkelig til sine dagers slutt, men livet er ikke en drømmeverden og Ellen må ty til desperate midler for å finne en utvei, en mulighet for et normalt liv.

Tross de hjerteskjærende omstendighetene som truer med å drukne den ti år gamle hovedpersonen, er Kaye Gibbons? «Ellen Foster» en bok hvor kjærlighet, oppofrelse og altruisme har en avgjørende rolle. Verden er altså ikke så beksvart som f.eks. den i Alice Walkers «Purpurfargen». Den er likevel mørk nok, skitten nok og frastøtende nok til at jeg ikke kommer til å glemme denne boka med det første.

Eksepsjonelt godt skrevet, tøff, hjerteskjærende og likevel-håpefull.

Anbefales sterkt!

Tittel: Ellen Foster
Utgitt: 1998
Forlag: Pax Forlag
Sider: 117

Terningkast: 6  
   

 


Vinterindianere av Anne Gjeitanger

"Ulykken er noe stort sort. Noe som gjør alt til før og etter uansett hvor mye som fortsetter. Den skjærer gjennom alt jeg kjenner, selv om mesteparten av det jeg kjenner finnes der etterpå, bare ikke broren min, slik jeg kjenner ham, ved siden av meg." Vinterindianere

En bok om en tragisk død må, utover å få oss til å gi oss innblikk i bortgangen feier over karakterene i historien, også ha noe ekstra i bakhånd. Den må gå lengre enn å konstatere, servere oss noe mer enn karakterer som er triste dag inn og dag ut og ?hvis mulig- bruke tragedien til å så konflikt mellom karakterene.

Anne Gjeitangers «Vinterindianere» gjør ikke dette. Den første halvdelen er preget av nostalgi og tar oss med tilbake til 1960-tallet da hyttekulturen var ved å feste seg. Denne delen er både fin og var. Men så snart tragedien blir et faktum, blir boka mer opptatt av å dyrke en sorg som aldri får noen dramatiske følger. Og da blir det hele kjedeligere enn det allerede var.

Handlingen, det lille som er av det, kretser primært rundt hytteturene hovedpersonen og hennes Bærumsfamilie drar på gjennom årene til Nord-Norge. Det hele er idyllisk i starten. Familien er liten og sammensveiset, omgivelsene de bor i er som tatt ut av et brosjyrebilde og søskenkonflikten mellom Anne og lillebroren innimellom lekene, er gjenkjennelige og kommer i stand på en naturlig måte.

Så blir Annes bror kjørt ned og drept. Det er da bokas problemer tyter ut av skapet. For det første arresterer boka alt er av normal reaksjon på en slik hendelse ved å beskrive bedøve følelsesregisteret til karakterene.

Jeg har sett dette i så mange romaner i Norge at jeg ikke kan la være å stusse over det. Hva kommer det av at så mange norske bøker om noen som dør er nesten kjemisk renset for mennesker som reagerer på dødsfall med følelsesutbrudd? Er det fordi slikt ses på som unorsk, eller er det noe annet?

Hvis jeg må gjette vil jeg nok si at det skyldes at karakterer med store følelser, forbindes med kiosk-litteratur, eller populærlitteratur, og noen forfattere vil heller selge et par hundre eller tusen eksemplarer enn å bli assosiert med mennesker som faktisk oppfører seg som mennesker.

Da velger de heller å skrive om karakterer som, flere tiår etter en bortgang, fortsatt ruger på det som hendte da. Som dyrker dødsfallet og analyserer det fra alle unødvendige bauger og kanter.

«Vinterindianere» er en kjedelig og intetsigende liten bok.  

Styr unna.   

Tittel: Vinterindianere
Utgitt: 2015
Forlag: Oktober
Sider: 89

Terningkast: 1

Kvelden møtte meg av Katie Estill

"Etter det uutholdelige flaue i det å bli forstått, kjenne hjertet dunke, være ute av stand til å snakke, være bokstavelig talt slått med stumhet av den virkningen han hadde på meg- falt all anspenthet som skyldtes uvisshet, falt all denne nervøsiteten vekk som fiskeskjell under en kniv." Kvelden møtte meg

Å forsøke å komme over sorg ved å dra fra hjemstedet og til fjerne strøk danner utgangspunkt for mange bøker. Bare i løpet av den siste måneden har jeg lest to bøker hvor dette skjer. Den første var Majken van Bruggens lavmælte «Bangkok baby», fra 2013, og den andre er boka jeg skal anmelde i dag, nemlig Katie Estills «Kvelden møtte meg», fra 2002.

Det første du bør vite om «Kvelden møtte meg», er at boka ikke er en erotisk roman, slik forlaget fremstiller den som. Den er ikke engang sensuell, enda historien handler om en affære mellom en vakker ung kvinne og en tiltrekkende gresk kunstner i et dødt ekteskap.

Den unge kvinnen heter Sylvia, er amerikaner og har kommet til Hellas for å bearbeide morens bortgang. Det er i hvert fall det vi blir fortalt. Hvor dypt sorgen stikker, er vanskelig å si, siden hun- så snart Aristides Melas (mannen hun har affæren med) viser seg- knapt er opptatt av mye annet enn han, hans psykisk syke kone, Altea, og senere- Alteas rike far, som finansierer Aris bedagelige kunstnerliv.

Selv om baksideteksten gjør et poeng ut av det, er Alteas psykiske ustabilitet ikke så synlig som man skulle vente fra en karakter med diagnosen schizofreni. Hun kan føre samtaler som ikke sporer av, erkjenner både gode og vonde ting i virkeligheten og forholder seg til affæren mellom Sylvia og ektemannen på en overraskende nyansert måte enn man venter fra noen med et ustabilt sinn.

Om måten Alteas sykdom fremstilles på er overraskende, er det faktum at hun blir den mest sympatiske karakteren ikke det. Og det skulle bare mangle når hennes mann innleder en affære med en annen kvinne og har seg med nevnte kvinne i stua mens hun selv sover i ektesengen.

Når mannen i tillegg går rundt og ikke legger skjul på at han ønsker å tvangsinnlegge henne og fortsette affæren med Sylvia, kan man ikke la være å se på heltinnen og hennes elsker for det de er; hensynsløse, usympatiske og kyniske. Man kan knapt vente med at det skal gå galt for dem. Men det gjør det aldri. I stedet er det Altea som forlater scenen.

Og med hennes exit, mister boka den lille fliken av hjerte den hadde. Derfra orker man så vidt det er å lese de gjenstående sidene.

Styr unna denne som pesten.

Tittel: Kvelden møtte meg
Utgitt: 2002
Forlag: Gyldendal
Sider: 170

Terningkast: 1

 
 

 
 


Maximal utgang av Carolyn Swetland


"Tanten min var 84 år gammel da hun bestemte seg for å forlate husbåten på Sacramento-elven hvor hun bodde sammen med Clancy og å flytte inn på San Francisco flyplassen. Hun satte pengene hun hadde igjen inn på en sjekkonto i Bank of America, skaffet seg en American Expresskort, pakket en Adidas skulderveske, satte hatten på hodet og syklet til bussterminalen. Der overlot hun sykkelen til den første som måtte stjele den og tok bussen til sitt nye hjem." Maximal utgang


Leser du en kort oppsummering av Carolyn Swetlands «Maximal utgang», vil du mest sannsynlig sitte igjen med et inntrykk av at boka er en søt kort roman om å leve i nuet, engang iblant forlate de velkjente og nedtråkkede stiene, være eventyrlysten og omfavne livets angstfremkallende tilfeldigheter. Men så snart du blar inn i boka og kommer deg forbi de gripende første sidene, skjer det noe uventet- historien mister først driven, så nerven, før interessen og livligheten begynnelsen vekket dør. Og alt dette skjer før forfatteren sender både tanta og fortelleren til Afrika.

Boka blir dessverre ikke bedre av det. Tvert imot, ville den tjent mer på å bli værende i San Francisco, der Carolyn prøver uten hell å tøyle tanta og redde henne fra seg selv. Ting blir heller ikke bedre av at Clancy, den tjueseks år gamle elskeren til tanta, blir kastet til side med en gang han begynner å bli mer interessant. Det skjer etter at Carolyn ligger med ham og oppdager at han faktisk setter mer pris på tantas åttifire år gamle kropp mer enn hennes.

Denne siste erkjennelsen er etter ønsket om å bringe tanta tilbake fra Afrika, det som driver studenten Carolyn til å reise med en tour-gruppe og dra etter tanta. Reisen går ikke som planlagt, men både hun og de andre kommer til slutt frem. Hun finner tanta, blir involvert i et lite eventyr, blir kjent med en eventyrlysten tsjekker som heter Mich og som informerer henne nesten på en nonsjalant måte at han ikke har ligget med en hvit kvinne på et år. Hun hjelper ham med å bli kvitt den «kløen».

Siden boka bare er hundre og seks sider kort, skal jeg ikke si noe mer om handlingen. Men jeg kan i hvert fall si at det ikke skjer noe på slutten som løfter boka og karakterene opp til et nivå hvor boka blir noe annet enn forglemmelig.

Er du på jakt etter en bok om å omfavne livet og hvordan unge mennesker har noe å lære om dette fra de eldre, er jeg nokså sikker på at det finnes hundrevis -om ikke tusenvis av bøker- som skildrer det på en mindre pedantisk måte enn «Maximal utgang».

Les heller en av de før du vurderer å lese denne.

Tittel: Maximal utgang
Utgitt: 1995
Forlag: Pax forlag
Sider: 106

Terningkast: 1
 

Snøklokker av A.D.Miller


"I smelled it before I saw it. There was a crowd of people standing around on the pavement and in the road, most of them policemen, some talking on mobile phones, some smoking, some looking, some looking away. From the way I came, they were blocking my view, and at first I though that with all the uniforms it must be a traffic accident or maybe an immigration bust. Then I caught the smell. It was a smell like the kind you come home to if you forgot to put your rubbish out before you go on holiday- ripe but acidic, strong enough to block out the normal summer aromas of beer and revolution. It was the smell that had given it away." Snowdrops


Enda jeg liker å tro at jeg er et velinformert menneske om samtiden og de viktigste politiske og økonomiske tendensene i de mest innflytelsesrike landene i verden, blir jeg stadig minnet på hvor liten boblen jeg lever i er og hvor lite det jeg vet legger gale føringer på mine forventninger til litteratur som kommer fra visse land.

Ta engelske A.D. Millers «Snøklokker»: Handlingen foregår i Russland etter kommunismens fall. Landet henger knapt sammen, oligarkene har lagt beslag på betydelige offentlige ressurser og vanlige russere som drømmer om å komme seg opp og ut, har lidd nok og lært at den eneste måten en kan vinne på, er ved å stjele, lure og om nødvendig- drepe.

Liket som blir funnet i sitat over, er bare én av mange som pleier å dukke opp fra under snøen så snart våren smelter bort snøen i og omkring Moskva. Scenen minnet meg så sterkt om funnene av ofrene til den unge russiske seriemorderen Alexander Pichushkin, at jeg lenge var sikker på at det var det boka kom til å handle om. Det gjør den ikke. Så trodde jeg at Nick, den engelske forretningsadvokaten som er hovedpersonen i boka, kom til å ha en eller annen tilknytning til MI6. Heller ikke dette stemmer.

I stedet handler hovedhistorien om en mann som, blindet av begjær og kanskje kjærlighet, blir involvert i en bedragerisak som får tragiske konsekvenser. Det er en interessant historie, velskreven også. Men den er dessverre langt fra like fengende som bi-historien.

I den er Nick og en kollega i gang med å fullføre en låneavtale for et selskap med nære bånd til Kreml. Deres oppgave er å forsikre seg om at investeringen faktisk blir brukt til det den er ment for og at staten stiller opp som garantist hvis alt går galt og selskapet ikke makter å betale tilbake det betydelige lånet.

Lenge ser det ut til at de skal klare oppgaven med glans. Den uavhengige inspektøren de hyrer til å gå selskapet etter i sømmene, leverer en tilfredsstillende rapport. Garantien kommer inn som ventet. Lånet på flere hundre millioner dollar blir overført. Og det er da ting begynner å spore av: Inspektøren forsvinner, energiprosjektet pengene skulle finansiere viser seg å bare eksistere på papiret, pengene er borte og Kreml har ingen planer om å ære noe som helst.

Første nå, etter å ha frustrert leseren med sin nesten grenseløse naivitet, åpner Nick øynene og begynner å bruke hjernen til å orientere seg om ståa. Og sannhetene som demrer for ham, at både karrieren og livet står fare, får ham endelig til å se verden slik den er og handle deretter. Men Nick er ingen superhelt og Moskva er ikke et sted hvor ærlige mennesker vinner frem fordi de har sannhet og moral på sin side. Tvert imot ender slike mennesker døde under snøen. Moskovittene har til og med et navn for dem; snøklokker

Selv om «Snøklokker» er en godt skrevet bok med karakterer av kjøtt og blod og noe viktig og vektig å si Om Russland, subber og surrer boka for ofte og for lenge til at den gjør et varig inntrykk.

Den er altså ikke noe for deg om du leter etter en over gjennomsnittet god bok om Russland.

Dessverre.

Tittel: Snøklokker
Utgitt: 2012
Forlag: Aschehoug
Sider: 191

Terningkast: 3   

 




Ru av Kim Thúy


"Jeg kom til verden under Têt-offensiven, en av de første dagene i det nye apens år, mens de lange strengene med vimpler som var hengt opp foran husene blandet seg med smatrende maskingeværild i en eksplosjon av lyd og farge. Jeg så dagens lys i Saigon, der fragmenter av vimpler som var sprengt i tusen biter, farget jorden rød som et dryss av kirsebærblomster, eller som blodet fra to millioner oppmarsjerte soldater spredt ut over byer og landsbyer i et Vietnam som var splittet i to. Jeg ble født under en mørk himmel sprakende av fyrverkeri, prydet med lysende girlander, gjennomskåret av raketter og granater. Min fødsel var en erstatning for tapte liv. Mitt livs bestemmelse var å være en fortsettelse av min mors." Ru

Hva er det som gjør at en at bok skiller seg ut, definerer sjangeren, sub-sjangeren eller sub-sub-sjangeren sin i kort periode eller for alltid? (Det siste hender sjeldent, men det første skjer ofte og er alltid knyttet til bokas suksess og plassering på bestselgerlista)

Da den britiske forfatteren Lee Child ble spurt dette og da særlig i tilknytning til suksessen til Stig Larssons Millenium-trilogi, sa han at en bok er avhengig av en it-faktor, noe ekstra som hever den de nødvendige millimeterne over konkurrentene. Og i Stig Larssons bøker, var it-faktoren forfatterens død og krangelen mellom Larssons familie og hans samboer. Sa Child.

Child setter kanskje ting på spissen her, men så er han også en forfatter som mener at en bok først blir en bok i møtet med en leser, at PR- god eller dårlig- er viktig for at en bok skal nå så mange som mulig og at såkalte litterære bøker og forfattere er og alltid har vært gratispassasjerer på båten til populærlitteraturen.

Hvilket bringer oss til Kim Thúys «Ru», fra 2011. I likhet med andre bøker som har fått stor oppmerksomhet i de siste årene, handler Thúys bok om båtflyktninger. Men hennes delvis selvbiografiske bok vietnamesiske flyktninger og ikke afrikanske. Den veksler mellom en nåtid hvor hovedpersonen er en vellykket kvinne i trettiårene og tiden både før og etter krigen i Vietnam da vår heltinne var barn.

Boka inneholder lidelse og død, tilfeldig og villet grusomhet som ikke står tilbake for noe i f.eks. «Ikke si at du er redd», «I havet er det krokodiller» og «Håp og andre farer». Og likevel har boka ikke fått noe i nærheten av den samme oppmerksomheten som de nevnte bøkene.

Er det fordi «Ru» er episodisk og veksler mellom fortiden og fremtiden? Er det fordi den lar oss få vite at de fleste av karakterene ikke bare overlevde elendighetene? Eller skyldes det at boka forteller en håpefull historie hvor mennesker som var så utsultet at de f.eks. ikke maktet å kravle like energisk som åtte måneder gammelt barn, overlevde og ble lærer ved Princeton University?

Hva årsaken enn er, er det ingen tvil hos meg om at «Ru» er den mest velskrevne, mest poetiske og mest billedrike. Gjennom små, konsise og anekdotiske erindringsbilder forteller Thúy på en utsøkt måte om Vietnam og mange vietnameseres skjebne i de hendelsesrike tre tiårene mellom 1968 og 2009.

Det er en spennende og interessant historie. Det eneste minuset jeg kan komme på- og dette er bare pirking- er at Thúys blikk og penn tilhører elitens.

Hennes familie er rike og privilegerte; de har flere kokker og hjemmehjelpere, barna lærer fremmedspråk, kvinnene bestiller klær fra Paris og mennene-fedrene og onklene- er prominente skikkelser i landets politikk.

Men bare inntil kommunistene tar over landet, konfiskerer deres hus, riste dem løs fra sin privilegerte trone og hiver minst én av dem i indoktrineringsleir.

Ellers er det ingenting å si på «Ru». Eksepsjonell liten bok.

Tittel: Ru
Utgitt: 2011
Forlag: Perlebekk forlag
Sider: 150

Terningkast: 5 



 



Han er her igjen av Timur Vermes


"For en ung bevegelse er intet farligere enn rask suksess. Man har tatt sine første skritt, man har fått noen tilhengere, holdt en tale der, kanskje allerede innlemmet Østerrike, eller Sudetenland, og da er det bare så altfor lett å la seg overbevise om at man allerede er kommet til en slags mellometappe hvor det blir vesentlig lettere å oppnå sluttseieren." Han er her igjen

Hva om Adolf Hitler på en uforklarlig vis dukket opp i Berlin på denne siden av 2010-tallet? Og hva om han og hans ideer, i stedet for å skremme, fikk folk til å le? Jeg liker å tro at en eller annen pitchet denne ideen i Hollywood minst én gang i løpet av filmhovedstadens historie, og at forfatterspiren ble sendt hjem med en kontant beskjed om at det ikke var noe morsomt ved mannen eller hans onde ideologi.

Og jeg ville vært enig dette. Det vil si- jeg var det. Men så leste jeg Timur Vermes? satiriske og bestselgende latterkanon, «Han er her igjen», og i stedet for å sitte med dårlig samvittighet over å le hjertelig av en bok med historiens kanskje største monster, spør jeg meg selv hvorfor ingen har skrevet denne boka tidligere.

Et mulig svar er at det har vært risikabelt. Særlig for tyske skribenter. I en profil om forfatteren i New York Times, skrev avisa i mai at toneangivende medier i Tyskland avskrev boka som både smakløs og simpel.

Om angrepene kommer fra et genuint sted eller om de bare føyer seg i landets faste tradisjon om å aldri nærme seg Det tredje rikets historie med noe annet enn seriøsitet, er vanskelig å si. Kanskje er det ikke et enten-eller-spørsmål. Kanskje er det litt av begge deler.

Uansett fungerte ikke viftingen med pekefingeren. Over halvannen million tyskere kjøpte boka. Den er oversatt til flere titalls språk. Og filmadapsjonen kommer senere i år.

Godt gjort av en tabloidskribent og skyggeforfatter.

Hovedpersonen selv «kommer ut av skyggene» på et uutviklet område i hovedstaden. Han vet først ikke hvor han er, og de uniformløse og lekende barna han møter kort etter og som han antar må ha fridag fra Hitlerjugende, hjelper ham ikke.

Det gjør derimot eieren av en aviskiosk i nærheten. Mest på grunn av en misforståelse. Kioskeieren tror nemlig at Føreren er en skuespiller. Godt nok en eminent en, men likevel en skuespiller.

Denne gale antakelsen som Nazi-lederen mislykket forsøker å feie til side, blir også redningen hans. Den gjør at han, gjennom en av kioskeierens kunder, snart befinner seg i underholdningsbransjen. I tv-bransjen for å være presis.

Programmet han debuterer i er en tredjeklasses sketsj og humorshow som ledes av en tysk-tyrker med litt talent, stort ego og et nisjepublikum.

Men ingen produsenter eller primadonna i underholdningsbransjen, uansett hvor store de er, kan hindre Hitler fra å gå bryte avtalen, gnistre langt sterkere enn han hadde lov til, og erobre oppmerksomheten til publikummet i studio, i de tusen hjem og senere-Youtube.

Kildene til hans popularitet er den samme som på 1930-tallet: Hans karisma, hans absurde evne til å forenkle komplekse ting og ikke minst- hans instinkt for å finne enkle løsninger.

 Den første av disse sier seg selv-kvitte seg med de hundre tusen jødene som er igjen, men både denne og andre viser seg å være vanskeligere å sette ut i livet enn Nazi-lederen setter pris på. Og det kanskje verste av alt: en del av programmets seere er Nazister som tror at han er skuespiller som gjør narr av den «store lederen» og truer ham. Og de mener det.

«Han er her igjen» er en av disse bøkene som er så god, så hysterisk morsom, så intelligent og velkomponert at jeg får et glis om munnen hver gang jeg tenker på hvordan det var å lese den.

Om du ikke har lest den, så gjør det. Du vil ikke angre på det.

Anbefales på det varmeste!

Tittel: Han er her igjen
Utgitt: 2013
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 335

Terningkast: 6  

 


Eszters arv av Sándor Márai


"Nå så jeg ham, midt i den gamle kretsen, i den gamle hagen: og vi begynte alle å leve igjen, med den gamle lidenskapen. Jeg tok på meg den lilla kjolen. Som om jeg iførte meg et av mine gamle kostymer, livets kostyme.  Jeg følte at alt det et menneske betyr- den kraften og spesielle oppførselen- mante frem et særskilt bilde hos motstanderens livsfølelse. Vi hørte alle til ham, levde i forbund mot ham, og nå, idet han nærmet seg, levde vi annerledes, mer spennende, farligere. Med slike følelser sto jeg i værelset mitt, i det gamle kostymet, foran speilet. Lajos kom tilbake med tiden og med den tidløse opplevelsen av livet. Jeg visste at han ikke hadde forandret seg. Jeg visste at Nunu ville få rett. Jeg visste at vi ikke kunne gjøre noe mot ham. Og samtidig visste jeg at jeg ennå ikke hadde noen anelse om livets sannhet, hverken mitt eget eller andres liv, og at det bare var gjennom Lajos at jeg kunne få vite sannheten- ja, gjennom den løgnaktige Lajos." Eszters arv

Da jeg startet å lese ungarske Sándor Márais «Eszters arv» ble jeg umiddelbart imponert over forfatterens økonomiske språk, karakteriseringen av karakterene og hans nøkterne evne til å bygge opp til å bygge opp spenning ved hjelp av kontrollert bruk av forvarsling. Jeg beundret også de små, nesten usynlige minene han plantet i karakterenes fortid og den utsøkt punktlige utløsningen av disse på slutten. Men så skjer slutten, og godviljen og beundringen går i tusen knas.

Sentrum i min store skuffelse over slutten og boka, er et valg Eszter, den førtifem år gamle hovedpersonen og fortelleren, gjør: Hun ofrer huset hun arvet fra foreldrene og sin integritet for Lojan, en nedrig, løgnaktig og sjofel bedrager av de sjeldne. Forklaringen på denne underkastelsen er at hun, tjue år etter at de så hverandre sist, ikke har kommet over sin forelskelse og svakhet for ham.

At han giftet seg med hennes søster, fikk barn med henne, forfalsket hennes fars signatur og nesten ruinerte familien hennes økonomisk, stopper henne heller ikke fra å slå fast at det er gjennom denne løgnaktige kjeltringen hun kan «få vite sannheten», hva nå det betyr.

Den manglende logikken i atferden hennes, får en til å spørre seg selv hvorfor menneskene rundt henne ikke griper inn mer håndfast enn det de gjør. Hvorfor storebroren Laci og beileren Tibor passivt lar sorenskriveren Endre, en annen beiler og god venn av familien, gjøre et halvhjertet forsøk på å hindre at Eszter uten motstand vifter med det hvite flagget og går med på Lojans skamløse krav om å få hennes skriftlige fullmakter til å selge huset og flytte til et bosted for kvinner som henne.

Som ikke det var nok, krever han også at hun returnerer en ring han ga henne da Vilma døde og som rettmessig tilhører Éva. Men det er bare et lite problem: Før han ga ringen til Eszter, fjernet han alt det som var av verdi fra den og pantsatte det.

Eszter, velvitende om dens falskhet, har beholdt av sentimentale grunner.  Og nå sitter hun i klistret ettersom Lojan har overbevist Éva om at tanta har arven hennes, at de tusen, til og med titusener salget innbringer, vil være en god startkapital når hun skal tvangsgiftes med sønnen til Olga, elskerinnen hans.

Jo nærmere jeg kom slutten, jo mer ventet jeg et eller annet som forklarer dette grepet som Lojan har på henne. Vet han om en eller annen hemmelighet som han holder over henne som en hammer? Er han en subtil sjarmør, en romantiker med et par esser i ermet?

Nope. Han er bare sjofel. Han er en patetisk psykopat, og han innrømmer såpass når han forteller Eszter at han ikke har et eneste moralsk fiber i kroppen. Og likevel hopper hun når han sier hopp, og skriver under på fullmakten som fratar henne huset og gjør Nunu, en nesten sytti år slektning som har bodd hos henne i mange år, nærmest hjemløs.

Forlaget kaller boka en tragedie. Det er den ikke i mine øyne. Slik jeg ser det bør en tragedie resultatet av noe uunngåelig og helst ufrivillig. Ingenting ved valget Eszter gjør er noe av dette. Kjærlighet er heller ingen god magisk forklaring på at en dannet kvinne med hodet på rett plass, ignorer sine erfaringer, sin indre stemme og dasker unna Endres hjelpende hånd for å kaste seg utfor stupet. For ingenting mer enn et løfte.

Jeg trenger noe mer enn "hun elsker ham", eller "det er kjærlighet", for å hoppe ut med henne. I mangel på det, blir både Eszter som karakter og hennes historie nesten helt uinteressante for meg. Dessverre.

Styr unna.

Tittel: Eszters arv
Utgitt: 2010
Forlag: Solum forlag
Sider: 121

Terningkast: 2