leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. P denne bloggen kommer jeg primrt til skrive om bker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisrer/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

Gud er glad i Norge av Per Andreas Persson


"Jeg husker da jeg mtte Jesus for frste gang, jeg var elleve. Det var ved det store treet. Jeg s Ham. Han hadde trenchcoat og hatt. Da han s meg, lftet han p hatten, nikket, og s forsvant han blant buskene. Jeg gikk tilbake flere ganger, men det var bare den ene gangen han var der. Da jeg fortalte det til Suss i gruppen, spurte hun hva jeg gjorde der, i skogen. Jeg svarte at jeg gikk dit iblant for tenke og lytte til stillheten. Det syntes Suss var veldig rart." Gud er glad i Norge


Hver gang jeg plukker opp en bok om religisitet og religise mennesker, forventer jeg nesten instinktivt at boka a) skal pisse p religion og religise mennesker og 2) ikke makter formidle hvorfor s mange mennesker, inkludert undertegnede, har et s sterkt forhold til religion og bruker sin tro som et moralsk fundament.

Jeg fr som vanlig rett. Ikke fordi jeg er forutseende, men fordi s mange av de som skriver om litterrt om religion og religise mennesker, har en agenda som styrer pennen. De skriver om karakterer som kan tale for dem, i stedet for karakterer som taler for seg selv. De lager karikaturer av mennesker med tro, busemenn som enkelt kan jages bort med forfatterens allvitende og selvrettferdige penn.

Resultatet er zomby-bker; de er dde som f***, men lever fordi de er til. Bker som taler til de omvendte (inkludert sekulre kritikere), men som aldri besitter et hjerte som kan gi uttrykk for troens mirakel.
.
Per Andrea Perssons Gud er glad i Norge, en samling p fjorten noveller som kretser rundt religise miljer, er annerledes. Men ikke p en god mte. Hovedproblemet er samlingens korthet. Novellesamlingen er bare p nittitosider. Jeg sier ikke at det er umulig skrive korte gode noveller, bare at Perssons fjorten forsk verken utviklet seg til noe.

Samlingens andre problem er at den (som forventet) fremstiller sine religise karakterer som hallusinerende og skrullete noksagter, i tillegg til lide av forflgelsesvanvidd. De ser Jesus i trenchcoat, tror noen forgifter dem via vannet og er eks-dyreplagere som n forkynner frelse.

For det det er verdt fikk boka gode anmeldelser da den kom ut i 2007. Selv fant jeg ikke n eneste novelle som talte til meg, berrte meg, eller fikk meg til tro at det her var noen som hadde noe si meg.

Styr unna.

Tittel: Gud er glad i Norge
Utgitt: 2007
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Sider: 92

Terningkast: 1

Klagesang for Easterly av Petina Gappah


"The donor money poured in still, and we learned the benefits of creative accounting. We assured ourselves that the creative accounting did not matter because the peasants and the workers still got the benefits of creative accounting." Klagesang for Easterly


Robert Mugabe, diktatoren som styrer Zimbabwe, startet karrieren som en helt, ble en rgjerrig sjarlatan, fr han sluttet late som om han var en ordinr politiker og ble en degenerert diktator.

Hans ekstraordinre inkompetanse som leder har i de siste femten rene tatt Zimbabwe fra vre et land med store utfordringer men med gode muligheter til overkomme dem, til et land som har blitt et kroneksempel p alt som feiler alt for mange land i Afrika.

Petina Gappahs prisbelnte novellesamling "Klagesang for Easterly", handler om livet under Mugabes styre. I elleve utskte noveller introduserer hun oss for zimbabwere fra alle sosiale lag.

Fra elitemenn som tar elskerinner til hyre og venstre og blir offer for AIDS-epidemien i landet, til de bunnlst fattige som bor ulovlig og risikerer bli vekket grytidlig om morgenen av brket fra bulldosere som vil jevne deres hus og liv med jorden.

Fra psykisk syke, til koner av maktmenn som reiser til utlandet for ta en pause fra et liv hvor de er konstant redde for bli kastet ut av eget hus og erstattet av ektemannens noen og tjue r gamle elskerinne.

Felles for alle karakterene, er at de lever under Mugabes tommel. Noen har ektemenn og fedre som konkurrerer om den gamle diktatorens gunst, noen er offer for hans politiske forflgelser, og enda andre er offer for hans inkompetente konomiske politikk.

Men alt handler ikke om politikk. Det handler ogs om dd, begravelser og de vanskelige forholdene mellom de som valgte bli i hjemlandet og de som dro til Storbritannia eller USA og som de hjemme er s avhengige av konomisk.

Ikke alle novellene er gode, eller interessante. "Mupandawas dansemester", er den verste. Kjedelig og totalt retningsls. Heldigvis er novellen som kommer etter den, "Vr mann i Genve vinner en million euro" en glitrende og morsom liten sak. Mnsteret gjentar seg et par ganger; en drlig og kjedelig novelle etterflges av en informativ og frisk novelle. Til slutt overgr de gode de drlige, eller kanskje mer generst- de forglemmelige novellene.

Er du interessert i Zimbabwe, Mugabes katastrofale regime og hvordan det utarmer og har utarmet landet som en gang ble kalt "Afrikas kornkammer", er " Klagesang for Easterly" en novellesamling det er verdt f med seg.

Anbefales med forbehold.

Tittel: Klagesang for Easterly
Utgitt: 2009
Forlag: Gyldendal
Sider: 232

Terningkast: 4


Lang november i Madrid av Juan Eduardo Ziga


I ryggen hadde de byen de skulle komme til forsvare s desperat, denne byen dit det strmmet mennesker fra mange land for gjre sine kropper om til vollen foran en festning som tegnet seg skarpt mot de truende skyene: de som hadde flyktet fra umenneskelige regimer, de som drmte om en broderlig verden fordi de visste hva urettferdighet var, de disiplinerte som adld ordre, drmmerne og de rasjonelle, alle rykket frem over pne marker, tok seg fremt il leirvegger og rnner i utkanten av byen, det som skulle bli fronten. Lang november i Madrid

Et par av de beste dokumentarbkene jeg leste i fjor (fr jeg begynte blogge), handlet om norske frivillige som kjempet p republikanernes side i den spanske borgerkrigen (1936-1939). Den norske kontingenten som man anslr aldri bikket over to hundre, var en bitte liten del av de 30000 utenlandske frivillige som kjempet p republikanernes side.

Men ingen har noen gang betvilt nordmennenes ideologiske og idealistiske motiver for forlate det trygge Norge for kjempe mot fascismen.

Tvert om.

Fordi historien bare mneder etter nederlaget til republikanerne ga dem rett nr det gjelder de fascistiske regimene i Europa, gir historikere dem ofte en forsinket anerkjennelse for ha vrt s forutseende. De er prima eksempel p gode utenlandske frivillige krigere (i motsetning til en viss annen gruppe)

Som det fremgr av sitatet over, er beundringen for de utenlandske krigerne ogs finne i den Madrid-fdte forfatteren Juan Eduardo Zunigas novellesamling om borgerkrigen, Lang november i Madrid. Alle de seksten novellene i samlingen handler perioden mellom 1936-1939.

Nordmennene blir ikke nevnt spesifikt. Det gjr for s vidt heller ikke mange av de andre nasjonalitetene. De to eneste utlendingene som blir dratt frem er en franskmann og en frivillig soldat som bare blir beskrevet som utlending. Og det er kanskje ikke s overraskende all den tid mye av fokuset ikke ligger p striden i seg selv, men heller hvordan beboerne og soldatene lever og blir pvirket av krigstilstanden.

Soldatenes psykologiske tilpasningsdyktighet og hva de prioriterer gjre nr de ikke er i fronten, er nok det mest interessante i samlingen. Man kan ikke la vre fle med soldaten som, tross at han risikerer bli drept, gjr det han kan for arrangere et intimt samvr med en av det motsatte kjnn.

En annen ung republikansk soldat som har forlatt familien og hjemstedet for forsvare fremtiden, som han slr fast, mter en kvinne som mener at krigen har revet ned alle pilarene som har holdt moralen oppe.

En tredje soldat blir konfrontert med republikanernes forestende tap og m gjre et karakterdefinerende valg mellom anerkjenne det uunngelige og legge ned vpenet, eller om han skal dra tilbake til fronten og g ned med skipet.

Sivilistene i novellene, de fleste av dem i hvert fall, er langt mindre interessante og sympatiske. De er enten opptatt av trivielle ting som verdisteiner og smykker, venter p at krigen skal slutte slik at de skal selge eiendom de har arvet og kutte de siste bndene til familiemedlemmer eller selger seg selv p en eller annen mte.

De eneste sivilistene som kommer i nrheten av vre interessante, er et par kvinner med et intimt forhold (mest fordi man stusser over penheten dette blir brettet ut p i et katolsk land i 1930-rene).

Ettersom de fleste novellene handler om sivilister, vekslet jeg mellom bli irritert, kjedet og oppgitt av noveller som surret og summet og som var s dvaske at den eneste gleden jeg hadde av dem, kom da jeg leste den siste setningen i novellen.

At disse novellene i tillegg mangler hjerte eller driv som kunne ha strammet dem opp, gjr selv de korteste et ork komme gjennom.

Ikke bra.

Jeg er ikke velbevandret i litteraturen som behandler den spanske borgerkrigen, men jeg er likevel villig til satse en slant p at det finnes mange bker om emnet som er mer verdig din tid enn Lang november i Madrid. Mange bker.

Styr unna.

Tittel: Lang november i Madrid
Utgitt: 1998
Forlag: Gyldendal
Sider: 170

Terningkast: 1


Hvit mann av Henrik Hovland


Jeg er drvakt. Det er et fag. Jeg kan bedmme et ansikt i brkdelen av et sekund, eller hive en mann p dr s han tror han gr i protest. Det finnes bedre jobber, men jeg har hatt verre. Ikke alle kan vre drvakt. En m ha den rette holdningen. Poenget er holde dem som skal vre ute ute, de drukne, horene, sprytenarkoene, de fillete avvikerne, grningene, de som ikke vil passe inn, alt sppelet. Hvit mann, s. 11

Henrik Hovland er et av disse sjeldne menneskene du ikke kan annet enn si bare mtte bli forfatter. Biografien hans er spass eventyrlig. Han er utdannet tmmerhogger (er det mulig?), har jobbet som reiseleder, vrt dekksgutt i Alaska, jobbet som anleggsarbeider i USA, reporter i flere land og regioner, vrt frivillig i den franske fremmedlegionen og jobbet for FN som etterforsker.

Jeg etterlater enda flere ting, men du skjnner hvor jeg vil hen. Det mest sjokkerende er ikke alt det jeg akkurat har ramset opp, men at han, med unntak av to bker, kun har skrevet utelukkende for barn.

Jeg sier ikke at det er noe galt med skrive for barn. Men etter ha lest Hvit mann, hans frste bok, kan jeg ikke la vre assosiere hans stil med Tomas Espedal. I hvert fall til en viss grad. Han har det samme nkterne og rffe sprket, huggende setningene og evnen til blande det biografiske og det litterre p en spennende mte.

Det er det han gjr i Hvit mann. Nesten alle de seksten novellene i samlingen, har selvbiografiske elementer. Protagonistenes yrker og stedene historiene finner sted i, lner generst fra forfatterens liv.

Dermed er det ikke overraskende at en ser ham for seg der han graver grfter sammen med medsoldater som drmmer om knulle sau (i Un mois de service, den frste novellen), stiller seg hvor mye som er fakta og hvor mye som er fiksjon mens en leser Hvit mann, den andre novellen som sitatet over er hentet fra, og L, en av de andre novellene, hvor protagonisten besker en eks som ikke vil se ham og banker opp venninnen hennes til blods.

Alle novellene handler om gutter og menn som sjeldent eller aldri er dannede, omtenksomme, velartikulerte eller gode. Men de er heller ikke bare grovkjeftede, rasistiske, sexistiske eller onde.

Sprket, den nkterne stilen og historiene som fortelles er samlingens sterkeste kort. Men bare nr historiene som virkelig skinner, fr lov puste. Dessverre skjer det motsatte litt for ofte. Verdens vakreste brystvorter, den syvende og beste novellen kunne med hell vrt lengre. Det samme kunne Apasje og Frokost (den trettende og sreste novellen).

Med et par annerledes valg kunne samlingen vrt veldig god. I stedet ender den med bare vre god.

Anbefales med forbehold.

Tittel: Hvit mann
Utgitt: 1989
Forlag: Cappelen
Sider: 107

Terningkast: 3








Forbrytelser av Ferdinan von Schirach


En politibetjent sa en gang til en dommer [?] at forsvarere jo bare var bremser p rettferdighetens vogn. Dommeren svarte at en vogn uten bremser jo heller ikke var srlig brukbar. Forbrytelser, s. 101

For mange r siden, lenge etter at jeg hadde sett Martin Scorseses "Mafiabrdre", kjpte jeg boka bak filmen. Den heter "Wiseguys" og ikke "Goodfellas" som filmen, og etter at jeg var ferdig med lese den var det tre ting som surret i hodet p meg; for det frste at det var en fantastisk historie, for det andre at boka var like god som filmen, og for det tredje at jeg, tross favorisering av bker over film, i dette tilfellet (og et par andre) foretrakk filmen over boka.

Det skyldes som sagt ikke at filmen er bedre enn boka. Virkelig ikke. Men jeg har sett filmen mange nok ganger, lest boka ofte nok og sett nok dokumentarer om den virkelige gjengen til fle meg komfortabel med flgende: Ray Liottas Henry Hill er foretrekke fremfor den virkelige Henry Hill; Robert De Niro lfter Jimmy "The Gent" Conway fra vre en blle, slik den virkelige Conway var, til fremst som sofistikert, smart og umulig mislike; Joe Pescis skuespill gjr Tommy DeSimone til en morsom psykopat, den virkelige var sjeldent noe annet enn bare psykopat; og Lorraine Bracco lfter Karen Hill opp fra vre en bakgrunnsfigur til den rettmessige plassen i historien hun fortjener.

Jeg tror ikke jeg er alene om foretrekke de fiktive fremstillingene av forbrytere fremfor sannheten om dem (med noen f unntak selvflgelig). Fiktive forbrytere kan vre strategiske, beregnende, intelligente, sofistikerte, lojale, sprkmektige, vittige og s mye mer.

Kriminelle i den virkelige verden er sjelden det.

Ikke hvis vi skal tro p kriminalbetjentene og ekspertene som ofte blir intervjuet i krimdokumentarer. I virkeligheten er de kriminelle tufser som villig selger mdrene sine for lite eller ingenting og plaprete skrytepaver som ikke kan la vre inkriminere seg selv. Ikke sjelden lider de ogs av mindreverdighetskomplekser og m i desperasjon bruke serier som "The Sopranos" for fremstille seg selv i bedre lys, slik f.eks. medlemmene i mafia-familie i New Jersey gjorde mens de ble tatt opp av FBI.

Ferdinand von Schirach, den prominente tyske advokaten som brakdebuterte i 2009 med "Forbrytere", skriver om den siste gruppen. De elleve novellene som boka inneholder, handler sjelden om organiserte kriminelle, heller ikke alltid om folk som faktisk har begtt forbrytelser. I stedet kan man grovt sett si at det handler om mennesker som p en eller annen mte har kommet i kontakt med rettsapparatet. Noen med rette, og en del p grunn av misforstelser som kan minne om de Henry Fonda blir offer for i Alfred Hitchcocks "The Wrong Man". Alle er iflge omtalene av boka, inspirert av virkelige saker som von Schirach har vrt involvert med.

Novellene varierer i bde lengde og kvalitet. For min del teller det siste mer enn det frste, og med unntak av n av novellene, "Tornen", kan jeg ikke si annet at jeg er veldig, veldig imponert.

Ta den frste novellen; Tittelkarakteren, Friedhelm Fhner, er 24 r gammel nr vi frst mter ham. Snn av en lege. Men farens stand og familiens rerike historie i Rottweil, srvest i Tyskland, har ikke skaffet ham damer. Kanskje fordi han er s alvorlig og konservativ i alt han gjr. Under feiringen av farens sekstirsdag, er det likevel n som blir tiltrukket av hans serisitet; Ingrid.
Hun er tre r eldre, datter av simple apotekere og jobber som servitrise etter ha droppet ut av realskolen.

Ei uke etter deres mte er paret gift og p bryllupsreise i Egypt. Der, mens de ligger i senga, fr Ingrid Friedhelm til sverge p at han aldri vil behandle hennes like drlig som hun har blitt behandlet av andre menn. Og Friedhelm som tror at Ingrid er grepet av sentimentalitet, sverger. Men med en gang de kommer hjem og paret starter sitt samliv, oppdager Friedhelm at han gitt et lfte p falske premisser. Uten at han kan gjre noe med det. Vel, nesten ingenting. Nr han frst velger gjre noe, har det gtt over frti r. Men det er bare en detalj.

Premisset til den andre og beste novellen i samlingen hres nesten ut som pningen p en vits; et par tysk-tyrkere, en greker som er overbevist om at han er en finne og flere andre dunkle skikkelser fr et tips fra en vaskehjelper om en villa som er rede til bli "plukket". Eieren er en rik japaner med suspekte forbindelser og full pengeboks. Det siste teller for gjengen mer enn det frste, og gruppen robber huset for store verdier. Men det er bare starten. Snart har tyvene ikke bare politiet etter seg, men ogs en eier som er ikke skyr noen midler og en lokal gangster som fler seg trkket p trne.

"Forbrytelser" inneholder utskt skrevne noveller som jeg alltid drmmer om hver gang jeg plukker opp en roman eller en novellesamling; karakterer en kan bry seg om, interessant(e) historie(r), et par dryss med tankevekkende observasjoner eller argumenter om emner som betyr noe og et sprk som inviterer en inn. "Forbrytelser" inneholder alt dette og enda mer.

Utrolig takknemlig for at jeg fant denne.

Det tror jeg ogs du vil bli.

Anbefales sterkt!

Tittel: Forbrytelser
Utgitt: 2010
Forlag: Gyldendal
Sider: 180

Terningkast: 5 (ville vrt en sekser hadde det ikke vrt for "Tornen", som jeg virkelig mislikte sterkt)



Ask The Sun av He Dong


Jeg visste godt at problemet med foreldrene mine var et klasseproblem. De ble sendt til landsbygda for bli rehabilitert, gjennom hardt fysisk arbeid og gjennom kontakt med bnder og andre arbeidere, nettopp for fri seg fra sin klassetilhrighet. Men hva skulle jeg gjre for befri meg selv? Det hadde ingen fortalt meg. Spr solen, s. 82

He Dong er noe s sjeldent som en kina-fdt forfatter bosatt i Norge. Hun kom til Norge i 1985, debuterte med diktsamlingen y i 1990, og har siden utgitt flere diktsamlinger, ftt et par noveller publisert i Samtiden og Vinduet, utgitt n novellesamling og oversatt og gjendiktet flere verk. Som om ikke det var nok, er hun medisinsk utdannet og har skrevet om hvordan akupunktur kan hjelpe rykere bli kvitt uvanen sin.

En noks allsidig forfatter og et (tror jeg) helstpt menneske med andre ord.

Novellesamlingen Spr solen kom ut i 1995, inneholder seks noveller og handler stort om Kina under kulturrevolusjonen. Det er kraftige saker.

Brutaliteten treffer en i fleisen allerede i den frste novellen. Der mter vi ei sju r gammel jente som bor sammen med sin treogsytti r gamle bestemor. Faren ble forvist til et ukjent sted. Moren og broren har ogs blitt sendt bort, hvor fr vi aldri vite bortsett fra at det er p landsbygda. Den umiddelbare konsekvensen er at den lille jenta fort blir voksen; i stedet for fortsette leke gjemsel og vre barn, tvinger n omstendighetene henne til ta vare p bestemoren. Det er ikke s enkelt.

En av hindringene er tante Huang; en noenogfemti r gammel kvinne og en overbevist kommunist. Tante Huang, som ikke har noe slektsforhold til sjuringen, leder nabokomiteen, og gjennom den har hun ansvar for srge for at alle kvinnene i nromrdet kan Maos sitater og lre nrmest p rams. Svekkete mentale evner p grunn av hy alder aksepteres ikke som unnskyldning for vre glemsk. Heller ikke at noen, ens barnebarn f.eks., hjelper en med tips om enkle snarveier til mlet.

Videre har hun absolutt kontroll over melke-og-kullrasjonene i nromrdet. Det gjr ikke bare tante Huang mektig, det gjr henne ogs farlig.

En dag oppdager tante Huang at sjuringen hjelper bestemoren med lre studiematerialet. Straffen ydmyker ikke bare den aldrende kvinnen, den presser ogs familien livsgrunnlag nrmere klften.

Den andre novellen i samlingen er ogs den svakeste. Den mangler den kende og eksistensielle konflikten i Ni, den frste novellen, srheten og tragedien i Bare en lek, den tredje og beste novellen i samlingen, det beske humret i den fjerde novellen, Alltid i overskyet vr, banaliteten og sviket som gjr den nestsiste novellen s gripende og desperasjonen og absurditeten som skildres i Lille ball.

Spr solen gjr noe jeg aldri har sett i en norsk novellesamling: den fr meg til bry meg om karakterene, kjenne p raseriet, overrasker meg med sine vendinger, treffer meg i hjertet med de lavmlte tragediene, sender meg p rasende leting etter flere av forfatterens novellesamlinger, fr skuffelsen over oppdage at det ikke er noen skyves til side av min takknemlighet for at denne boka eksisterer og at jeg fikk lese den.

Hvis du liker litteratur som berrer, som ikke er navlebeskuende, s anbefales Spr solen p det varmeste!

Ingen tvil om det.

Tittel: Spr solen
Utgitt: 1995
Forlag: Gyldendal
Sider: 123

Terningkast: 6


Utid av Kristin Lind


Er det ikke litt ekkelt tenke p at jeg sitter her uten truse? Hendene slipper hverandre og tar tak i kjolekanten isteden. Men barnet gr ikke, hun blir stende foran kvinnen. Du kan sjekke om jeg lyver, vet du, sier kvinnen. Utid, s. 10

De som har lest noen av mine anmeldelser av novellesamlinger vet at jeg sjeldent har noe til overs for underkommunisering, vaghet, pretensist svada, beskrivelsesoverdrivelser, karakterer som bare refereres til med n bokstav fra alfabetet (A, B, H, Z, S etc.) og noveller der det er tydelig at karakterene bare er bowlingkjegler som er stilt opp bare for bli meid ned av et vektig tema eller behandlingen av en eller flere ideer. Dette er samlinger som, s snart en er ferdig med lese dem, fr en til lure p hvem de var ment for, og hva meningen man skal f ut av dem er.

Kristin Linds novellesamling, Utid, er en av disse.

Ta den frste novellen, tittelnovellen Utid. Der mter vi ei navnls lita jente som har et underlig mte med en like navnls voksen kvinne i en park p en sommerdag. Det skjer like etter at moren forteller datteren at hun kommer til bli borte i n time.

Novellen stiller ikke sprsml ved morens skjdeslshet, i stedet er fokuset p mtet. Og for et mte! Jeg har til gode lese om et like underlig mte mellom en voksen og et barn hvor det hele henger i lufta p slutten, som om ingenting hadde skjedd. Men noe har skjedd.

Det frste som skjer og som bringer jenta og kvinnen i samtale er at kvinnens hund, Finn, driter p lekeplassen. Jenta, samvittighetsfull som bare barn er i den alderen, gr bort til kvinnen og forteller henne hva som har skjedd.

Kvinnen som sitter opptatt med lese og som har latt hunden renne rundt uten bnd, roser ikke jenta for samvittighetsfullheten. Det ville vrt alt for normalt. Det hun derimot gjr er frst beskylde jenta for ljuge, for deretter inng et underlig veddeml med henne. Ikke om penger, men om kvinnen snakker sant eller ljuger nr hun, ut av det bl, pstr overfor jenta at hun er trusels. Jeg skal ikke si hvordan novellen slutter, men la meg si at jeg ikke kan huske ha lest en like drlig novelle i hele mitt liv.

Samlingen som helhet kommer seg aldri opp fra bakken etter denne katastrofale starten. Det eneste lyspunktet, kommer i Brevet, den ellevte novellen av tretten i samlingen. Men da er det dessverre for sent.

Novellene peker mot at livet i alle dets faser og sm sidespor er en jobb, og noen ganger virkelig hardt arbeid skriver forlaget i baksideteksten. Det er ikke sant. Om noe kan lres her m det vre hvor mye tv det er mulig samle p hundreogatten sider. For her er det ikke annet lre.

Styr klart unna!

Tittel: Utid
Utgitt: 2014
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 118

Terningkast: 0

Bisettelsen har funnet sted av Jens M. Johansson


Herre, du ransaker meg og kjenner meg! Rer jeg leie i ddsriket, er du der. Tar jeg morgenrdens vinger p og slr meg ned der havet ender, s frer du meg ogs der. Bisettelsen har funnet sted

Dden. Det tomme intet hvis du ikke er religis. En viktig mellomstasjon dersom du er religis. En uunngelig kontrollpost som vi alle m gjennom. Et emne en del liker si at de liker gruble over.

Jeg er ikke en av dem.

Ikke fordi jeg ikke synes det er interessant snakke om det, det gjr jeg. Men min strste bekymring kretser lite rundt selve ddsprosessen (enda jeg foretrekker krysse over s smertefritt som mulig). I stedet er jeg mer opptatt av hvor jeg kommer til ende opp. Om troen min og mine gode gjerninger er nok. Enkle ting.

Karakterene i Jens M. Johanssons Bisettelsen har funnet sted er snn sett litt som meg. De er ikke religise mennesker, langt ifra. Selv ikke den ene presten som dukker opp p slutten. Men de og jeg har det tilfelles at bruker lite tid p tenke p dden, og jeg tror de ville vre enige med meg om at erkjennelsen ikke bringer et innsiktsniv hvor en mter dden med pne armer og et tilfreds mine.

Til det elsker jeg livet for hyt.

Likevel, nr et ddsfall inntreffer, og det gjr det i novellesamlingen, gjr karakterene det mest normale av alle ting; de tar et par yeblikk til stoppe opp, tenke og komme sammen for forsone seg med det som har skjedd. Om grublingen og forsoningen blir vellykket og gir resultater er noe annet.

Den som gr bort heter Alfred Antonsen. Han er bare frtini r nr han hjertet gir opp og han m g av scenen. Alt for ung alts. Men slik er n livet. Folk og karakterer dr unge som gamle, selv spedbarn dr. Jeg vet ikke hvilken trst som ligger i det. Det gjr heller ikke hovedpersonen i den ttende novellen, Ddsannonsene. En kan bare riste hodet av det, fr livet m videre.

Og videre m det; for den gamle moren til Alfred som sjokket gjr enda mer forvirret enn hun allerede er; for snnen som skulle ha sagt et og annet sannhetsord til faren; og ikke minst, ssteren.

Men familien, hans nrmeste, er ikke de eneste som blir pvirket av ddsfallet. Det blir ogs bestevennen Henry, en linjedommer med et stagnert liv, som aldri har tatt en risiko, og som n for frste gang vurderer g opp stupetrnet og kaste seg ut i livet. Etter ham kommer den nevnte presten, en mann som vakler s kraftig i troen at man ikke kan la vre lure p hva han fortsatt gjr i kirken. Det samme blir Samuel, en tretti r gammel fersking i begravelsesbransjen. Og ikke minst, kollegaene hans, som var til stede da Alfred utndet.

I tolv noveller blir vi introdusert for alle disse karakterene og flere andre. Felles for dem alle er Alfred, men mer enn det, er det ddens nrvr og avtrykkene den har lagt igjen etter sitt brutale besk.

Da jeg leste baksideteksten antok jeg at temaet ville tynge ned novellene, senke dem til bunns i en hengemyr av pretensist og filosofisk svada om dden. Det er dessverre det som ofte skjer. I hvert fall har det vrt min erfaring i noveller som prver ta for seg emnet. Heldigvis gr Johansson andre veier, holder fokuset p karakterene og leverer en vektig liten samling om noe srdeles viktig.

Anbefales sterkt.



Tittel: Bisettelsen har funnet sted
Utgitt: 2002
Forlag: Tiden
Sider: 157

Terningkast: 5


Alt vel, kommer snart tilbake av Marianne Monsen


Gata leiligheten ligger i, er bare et steinkast borte fra der hvor jeg bor, likevel er romma der hyere og strre, oppgangene breiere, og det er alltid lysprer i gangen. Aksjeleiligheter. Dem er bygd for andre folk enn meg. Jeg veit at jeg ikke har noe der gjre. Alt vel, kommer snart tilbake, s. 27

Enda jeg ble fdt og vokste opp i en storby, har mitt trivelige liv p bygda i de siste femten rene gjort meg noks allergisk mot byer. En snikende uro kryper inn i kroppen min nr toget, bussen eller flyet eller bilen kommer i nrheten av en, og jeg planlegger fluktruten allerede et par eller tre sekunder (noen ganger minutter) fr jeg krysser grensene til byen som skjebnen av en eller annen grunn har tvunget meg til dra til.

Det betyr ikke at jeg hater byer. Jeg har tross alt mange gode venner som bor i disse maurtuene hvor folk av alle slag lever og irriterer livskiten ut av hverandre. I tillegg liker jeg jo fiksjon, bde litteratur og film, som handler om byliv; f.eks. Crash, The Goodbye Girl, Paris Short Cuts p filmsiden, og The Age Of Innocence, George Pelecanos? bker og Ingen drmmer om Oslo av Ola Jostein Jrgensen p litteratursiden.

S med en gang jeg leste at novellene i Marianne Monsens Alt vel, kommer snart tilbake tar for seg episoder fra hverdagslivet i en norsk storby var jeg solgt.

Og la meg f si dette fr jeg sier litt mer om Monsens novellesamling; selv om mine til tider harde anfall mot bkene jeg anmelder ikke tyder p det, s mter jeg enhver ny bok med stor velvilje og entusiasme. Jeg vil ikke si at jeg elsker bker, jeg reserverer personlig det ordet til et par-tre ting her i livet, men jeg er brennende opptatt av og har stor respekt for litteratur.

Jeg ville ikke vrt en ivrig leser hvis jeg stadig mtte enhver bok med en rd penn og en dolk, klar til slakte forfatteren. Det er ikke det jeg vil kaste tiden min p. Jeg er i stedet opptatt av finne gullkornet eller diamanten i hystakken. Men siden jeg anmelder 98-99% av det jeg leser, betyr det at bkene som ikke faller i smak alltid vil vre i flertall. Snn sett er jeg like opptatt av advare de som leser bloggen og tillegger mine meninger noen som helst vekt mot de drlige bkene, like mye som jeg er opptatt av fremheve gode bker.

Og de tte novellene i Marianne Monsens debutsamling Alt vel, kommer snart tilbake er virkelig gode.

For det frste gjr Monsen noe norske noveller sjeldent gjr; hun skriver klart og uten pompsitet. Det kan hres litt enkelt ut, men hvis du har lest nyere norske noveller, er det overraskende hvor f som gjr dette. Det meste som kommer ut er s full av ubetydeligheter at historien drukner i beskrivelsene, om det er noen historie.

Hvis du nsker se hvor drlig det str til, s ln/kjp en norsk novellesamling, og s les den frste siden i enhver Alice Munro-novelle. Hva ser du? Jo, du vil oppdage at Munro er opptatt av fortelle en historie, mens mesteparten av novellesamlingene som kommer ut her i vrt land, heller er opptatt av beskrive og drukne leseren i et hav av symbolikk at historien, den som burde vrt i sentrum, tynnes ut.

At det er mulig skrive om mennesker en kan bry seg og historier som berrer, beviser Monsen her. Her mter vi eldre og forelskede par som planlegger og ser frem til helgetur til Kiel, en avdanket og rappkjeftet elskerinne med en drm om finne en bedre stasjon i livet, en gruppe meieriarbeidere som ser frem til helgen mens de spekulerer over hva som kan ha skjedd med en av kollegaene deres som har et forhold til gift innvandrer, og enda flere noveller med et bankende hjerte, et upretensist sprk og mer viktigere enn noe annet; en begynnelse, en midtdel og en slutt!

Dagbladet kalte det hverdagsrealisme av brukbar standard da de anmeldte samlingen i 1998. Jeg tror ikke det var ment som kompliment. Som om det er noe stygt ved skrive tydelig!

Anbefales sterkt!

Beste noveller:

Mens jeg venter p at klokka skal bli seks
P mandag
Besket
Alt vel, kommer snart tilbake

Tittel: Alt vel, kommer snart tilbake
Utgitt: 1998
Forlag: Wigestrand forlag
Sider: 120

Terningkast: 5

Drapet p Margaret Thatcher


"Da mekanismen var satt sammen, holdt han den opp og lot meg se den. "Lpet kan foldes sammen," sa han. "Fantastisk greie. Fr plass i en kornflakespakke. Den kalles 'Enkemakeren'. Men ikke i dette tilfellet, da. Stakkars jvla Denis, hva? Han blir ndt til koke eggene sine selv fra n av." Drapet p Margaret Thatcher,

Hilary Mantel er en sjeldenhet. Ikke bare har hun blitt belnnet med to Booker-priser p uhrt kort tid, men bkene hennes er ogs en stor suksess blant den jevne leser. Siden det store flertallet av lesere sjelden eller aldri bruker tid p flge med hva den ene eller andre litterre elitegruppen mener er det ypperste p det litterre landskapet i ethvert gitt r, er det siste viktig. Det srger for at god litteratur nr flest mulig (innlysende nok), noe som i sin tur kan inspirere andre medier, hovedsakelig TV og filmbransjen, til adaptere materialet og bringe det videre til enda flere.

Det er det som har skjedd med Mantels bker. De to frste bkene om Tudortiden og mer konkret om Thomas Cromwell, en av de strste og mektigste kongehviskerne i historien, er n en kritikerrost tv-serie med stor seersuksess for BBC. Og om tidligere trender kan brukes til sp fremtiden, er det ingen tvil om at et ikke ubetydelig antall seere som aldri hadde lest eller nsket lese Mantels bker, vil stikke innom sitt lokale bibliotek eller nrmeste bokhandler og kjpe bkene.

Kanskje vil de ogs samtidig plukke opp Mantels siste bok, Drapet p Margaret Thatcher.

Som tittelen avslrer handler den ikke Tudortiden. Det er ikke en gang en roman, det er en novellesamling.

En diplomatfrue trekker gardinene til side og gir oss et interessant innsyn i de hye kretsene hun og mannen er en del av i Saudi Arabia (i Beklager forstyrre), Komma handler det om vennskap og barndom, i Harley Street blir vi kjent med det underlige personalet p en klinikk som kanskje driver med noe som ikke tler dagens lys, i Hvordan kjenner jeg deg igjen tar Rose, en forfatter som sliter med et biografiprosjekt, pause fra arbeidet og takker ja til holde et foredrag for et litterrt selskap og i Drapet p Margaret Thatcher pner en kvinne dren for en mann hun tror er sendt for fikse varmvannsberederen, bare for ende opp som gisselet til en fanatiker med planer om snikmyrde Storbritannias statsminister fra soverommet hennes.

Drapet p Margaret Thatcher er et solid hndverk fra en over gjennomsnittet god forfatter. Jeg m likevel innrmme at en del av novellene, f.eks. Lang QT-tid (den tredje novellen), Vinterferie (den fjerde i samlingen), Legemsfornrmelse (den sjette) og Endestasjonen (den niende) ikke vekket interesse.

Jeg opplevde dem trre og subbende. En av dem, Endestasjonen, klarer aldri komme seg opp av bakken til tross for et interessant premiss (hovedpersonen sitter i toget p Waterloo stasjonen nr han ser sin dde far p et annet tog).

Men ta det jeg sier med en dose salt. Jeg hadde nemlig ikke stor sans for Wolf Hall. Faktisk mener jeg at Mantel aldri har produsert noe som er i nrheten like godt som det f.eks. Julian Barnes har produsert. Han har selvflgelig bare n Booker-pris, noe som enda et bevis p at litterre priser, akkurat som andre priser, handler om mer enn kvalitet.

Det handler om politikk, nettverk, medieoppmerksomhet og andre samfunnsforhold som jeg ikke skal bruke s mye tid p her.

Det betyr ikke at Mantel ikke er god. Det er hun. Hun er bare ikke to-Booker-pris-verdig god. Til det finnes det mange andre, bde mannlige og kvinnelige forfattere, som har produsert verker som sier noe langt mer vektig enn det Mantel har gjort med sine historiske romaner.

Uansett. Hvis du skal lese sample samlingen, anbefaler jeg deg lese novellene jeg lister opp under. I motsetningen til de ovennevnte er de interessante, lekne, av og til morsomme, innsiktsfulle og har et pulserende hjerte.

Beste noveller i samlingen:
Beklager forstyrre
Drapet p Margaret Thatcher
Harley Street
Komma

Tittel: Drapet p Margaret Thatcher
Utgitt: 2014
Forlag: Forlaget Press
Sider: 187

Terningkast: 4

Heretter flger jeg deg helt hjem av Kjell Askildsen


"Kanskje du kommer til fryse i det mrke portrommet. Men du vil vre tapper, ikke sant Bertie? Vi vil begge vre tapre, for gjennom tapperhet soner vi. Den lykke jeg skal hente til oss, er tyvegods, og nr vi siden nyter lykken, er det godt vite at vi allerede har sonet for tyveriet." Heretter flger jeg deg helt hjem, s. 11,

Kjell Askildsen er ikke enkel forfatter like. Ikke fordi han skriver drlig eller ikke har noe si, men fordi mange av de mest fremtredende sidene ved det meste som han har gitt ut, nrmest er meislet til appellere til de f. Det gjelder alt fra hans stil, til karakterene han skriver om og utfordringene de mter. De berrer sjeldent.

Det er ikke tilfeldig. Karakterene i Askildsens noveller, bde de middelaldrende, de gamle og de eldre, er nesten alltid mennesker som lever et indre liv. De er, for bruke en vannmetafor, ofte mennesker som skvulper nr de blir opprrte heller enn bruse. Mennesker som reagerer p store og sm pkjenninger med et flelsesmessig uttrykk som man ikke kjenner seg igjen i. Som dermed ikke berrer.

Det er mye av det i "Heretter flger jeg deg helt hjem". Men heldigvis er den frste novellen i samlingen et av unntakene.

I den novellen mter vi en kvinne som bokstavelig talt lever et interirt liv. Hun er nemlig en hjemmevrende og barnls kvinne som er gift med en mann som ikke gir henne oppmerksomheten hun desperat trenger. Reaksjonen hennes er ikke forske f det et annet sted, men jobbe hardere med vinne hans mhet.

Uansett om man mener at hun er en drmatte, et resultat av samfunnsforholdene hun lever i, eller hvilket som helst annet inntrykk man sitter igjen med, s tviler jeg sterkt p at man kan stille seg likegyldig til henne og novellen. Hennes livssituasjon og valgene hun har gjort og fortsatt gjr, inviterer en til ta standpunkt.

Dessverre er det noe som skjer sjeldent.

De neste novellene, hvorav en foregr i London, er forglemmelige. "Mnen i Connaught Water" smuldrer bort i meningsgls svada, "Mnestrlene" drepes av drmmeri, "Sinnssykevrelset mangler moment, "Det hvite korset" kollapser p slutten, og s videre og s videre.

Det er ikke fr en kommer til en av de siste, "Intermesso" at samlingen igjen kommer til live. Der blir vi introdusert for en mann, Sverre, som har vrt utro mot kona si. Men av forskjellige grunner har han n bestemt seg for legge alle kortene p bordet. Problemet er at kona ikke vil tro p ham.

Deretter blir novellesamlingen livls igjen.

I en tidligere anmeldelse av en av Askildens novellesamlinger, skrev jeg noe snt som at jeg blir mer og mer skuffet jo flere verker av forfatteren jeg leser. Det er fortsatt sant. S hvorfor gr jeg stadig tilbake til forfatteren?

Det er det et enkelt svar p; "Hverdag". Askildsens roman fra midten av 1970-rene (anmeldt her) gjorde et s godt inntrykk p meg at jeg er overbevist om at det der ute finnes et ulest verk av Askildsen som igjen kan begeistre meg.

Snn sett er Askilden n i samme kategori som Wachowski-brdrene i min bok. Og s lenge min aktelse for "The Matrix" fr meg til se frem til enhver ny film av Wachowskiene, og det gjr jeg, vil jeg ogs ha et rom i mitt hjerte for Askildsen.

Tittel: Heretter flger jeg deg helt hjem
Utgitt: 1953
Forlag: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard)
Sider: 91


Terningkast: 1

Et stort de landskap av Kjell Askildsen


"[...] man ser s mye utlmodighet ved et stoppskilt, man kan til og med f se en og annen ulykke. Ikke snn forst at jeg er en hund etter ulykker, men hvis for eksempel et fly av en eller annen grunn skulle eksplodere i luften, s ville jeg ikke hatt noe imot vre en av dem, gjerne den frste, som observerer det. " Et de landskap, s. 33

Jo mer jeg leser Kjell Askildsens novellesamlinger, jo svakere inntrykk sitter jeg igjen med umiddelbart etter at det siste ordet p den siste siden er lest, og det eneste som gjenstr er sveipe over punktumet mens jeg gjr meg klar til sette seg opp.

Det er frst etterp at novellene elter opp, og inspirerer meg til g en tur, slik mange av Askildsens karakterer ofte gjr. Grubler. Nr jeg har ftt nok av mine egne tanker, snakker jeg med kjente og ukjente om hva de har ftt ut av den ene novellen, eller samlingen som helhet.

At andre sitter igjen med en noe annerledes tolkning kommer ikke som en overraskelse. Det gjr derimot en tolkning som speiler min, og av og til, den som er s out-there at den tvinger meg til hente ned samlingen det gjelder ned fra hylla og gjenlese stoffet.

Noen ganger frer disse gjenlesingene til at jeg setter pris p en formulering eller et avsnitt mer enn jeg gjorde fr, men det er sjeldent at jeg blir mer klokere p Askildsens hensikt.

Godt nok humrer av formuleringene,slik jeg sikkert gjorde sist. Ryster p huet av forfengeligheten og smligheten til den ene eller den andre karakteren, ogs som sist. Men sirkelen ender ogs der den endte sist; midt i et kryss med (nesten) uendelig mange retninger. Med andre ord; forvirring og enda flere sprsml.

Jeg har ofte sagt til meg selv at det kanskje ikke er meningen. forst det. Kanskje er det det som er meningen. Kanskje understreker komposisjonen, dunkelheten, de noen ganger kryptiske replikkene mellom karakterer som bare er to om forst hverandre (noe som holder leseren p avstand) og de br sluttene bare meningslsheten karakterene ser overalt rundt seg.

Men s tenker jeg at en slik konklusjon er for enkel. At det bare er en god unnskyldning som skal hjelpe meg med krysse av stoffet fra min leseliste, fr jeg gr videre til noe mindre...utfordrende? Kanskje, for si det rett ut, ogs mindre kjedelig.

S leser jeg en novelle som "Jokeren", og blir nedsltt igjen av meningslsheten. Novellen er fra samlingen "Et stort de landskap". En kort samling p bare sju noveller, utgitt i 1991. Kjpt like fr sommerferien, skvist usynlig mellom andre bker i bokhylla, til den fikk litt oppmerksomhet i romjula.

Joachim (fortelleren) og dama hans Lucy er hjemme en lrdag i slutten av november. Men de gjr ingenting spennende, eller par-aktig. I stedet sitter Lucy og legger kabal mens Joachims ser ut og lar tankene durre om hvordan stillheten denne hstkvelden kanskje betyr at tilvrelsens meningslshet "kryper inn i en og bretter seg ut som et endelst, nakent landskap." Tausheten mellom dem inspirer bare Joachim til la tankene fare. Helt til Lucy avbryter dem ved be ham frst pne, s lukke vinduet.

Like etter gr Joachim ut. Og mens han er ute tror han at han ser Lucy brenne noe med et stearinlys. Vel inne prver han finne ut hva det var. Nr han ikke umiddelbart finner det, tror han frst at det var noe han innbilte seg. S finner han ut hva det var; en joker. S er det tte r lange forholdet over.

Hvis du er som meg, s utbryter du kanskje, " Hva f***?!" Hva er poenget? Hvor er historien?

Samtlige noveller i samlingen lider av det samme; karakterene fles mer som sjakkbrikker enn ordentlige karakterer med et visst normalt og gjenkjennelig liv. Verre, de er som barn som har funnet p et sprk foreldrene ikke forstr, for deretter komme med utbrudd som man ikke aner opphavet til.

Dermed sitter man igjen som et sprsmlstegn nr ssteren til fortelleren i den frste novellen melodramatisk utbryter, "Jeg er ikke snn, jeg er ikke snn" og faller dd om, nr en mann p ser en ikke-fatal kolisjon, gr hjem og informerer kona om at han hater sndager i den andre novellen, nr en ektemann og far en vrdag finner en dd hund i kjelleren og begraver den i grnnsakshagen, nr Joachims siste ord er, " [...] hun var ikke den jeg trodde hun var."

Hver novelle etterlater en med en flelse av noe uavsluttet, noe halvbakt. Man aner konturene av noe ved endt lesing, men meningen glipper mellom ens fingre. En vag flelse av noe som kunne ha vrt, som ikke er.

Hvis du har lest samlingen vil jeg hre hva du mener.

Hvis du ikke har lest den, rder jeg deg til styre unna denne.

Tittel: Et stort de landskap
Utgitt: 1991
Forlag: Oktober forlag
Sider: 88

Terninkast: 1

Taushetens fortrolige av Odd W. Surn


" For meg er fargen taushetens stemme. Steinen er en kropp som aldri skjer, bare er og er. Kanskje er steinen en tale for dve rer. Det aner alle som har holdt en stein i hnd og kjent den trenge gjennom sitt eget navn. Slik snakker steiner. Tausheten har noe den skulle ha sagt." Taushetens stemme, s. 10

Hva er en drlig bok? Eller en drlig film? Eller noe som helst? Med bker har jeg oftere og oftere i de senere rene hatt inntrykk av at flere og flere mener at forskjellen p hva som kan stemples som en god bok og hva som kan skyves til side som en drlig bok er en tall-lek; hvis mange nok mener at noe er bra, s er det det.

Det er ikke en spesielt ny posisjon/mening/oppfatning. En kan forestille seg at posisjonen og opposisjonen mot den har eksistert helt siden en San-mann/kvinne laget et klippemaleri for ca. 40 000 r siden og en annen San kom forbi og kritiserte verket. Men det var frst da popkulturen bredte ut sine vinger at relativistene kravlet opp fra under en stein og krevde en egen plass under solen. Derfra er det mulig trekke en linje frem til Twilight-bkene og den smittende feberen som gjorde bde bkene og filmene til milliardindustri.

At bde kritikere, forfattere som Stephen King og en del lesere pekte nese til alt knyttet til Stephenie Meyers bker og filmene som er basert p dem frte bare til at relativistene i Twilight-leiren knurret og viste sine sylskarpe hjrnetenner. Med andre ord gjorde kritikken ingenting for endre den (da) genuine oppfatningen hos Twilight-fansen om at bkene og filmene var det beste siden [sett inn noe eldgammelt].

Mer enn noen annen debatt om bker og litteratur gjorde debatten om Twilight-feberen det klart at vi n lever i pop-bok-raen, og at kritikk fra kulturelle drvoktere som f.eks. aviser ikke kan hamle opp mot vennen og venninnens anbefaling og pflgende in-gruppe-entusiasme om det man har delt. Det siste er n av grunnene redaktren i VG oppga som moment for hvorfor de n kutter p bokanmeldelser.

Som alle andre har jeg oppfatning om hva som utgjr en god bok og hva som er drlig. Noen av kriteriene mine er allmenne; begynnelse-midtdel-slutt, karakterutvikling, interessant historie og malende sprk som holdes i tyler slik at det ikke lper lpsk og drukner meg som leser i beskrivelser. Noen er mindre allmenne; jeg er nemlig mottakelig for det uvanlige, til og med kjedelige. Men da br det vre uvanlig og kjedelig p en interessant mte.

P motsatt side av skalaen sitter det jeg hater. Det som frustrerer meg med sin kvalmende pretensisitet, platte karakterer, uinteressante plott og hav av beskrivelser som gir meg lyst til lukke igjen boka for f luft.

Odd W. Surns novellesamling "Taushetens fortrolige" er et kroneksempel p det siste.

Hvis hele boka skal oppsummeres med en tanke s m det vre den at den ikke er skrevet for et publikum. Hele samlingen er en sammensurium av svada, pretensist oppgulp og intetsigende beskrivelser som fr leseren til dse av for hvert avsnitt.

Eksempel: " For meg er fargen taushetens stemme. Steinen er en kropp som aldri skjer, bare er og er. Kanskje er steinen en tale for dve rer. Det aner alle som har holdt en stein i hnd og kjent den trenge gjennom sitt eget navn. Slik snakker steiner. Tausheten har noe den skulle ha sagt. (s. 10). Og et til: " Bare det endelige er ufattelig. Mare Nectaris. Er mnen en svindler? Nei. En ensom stein i lnt lys, skinnende p minners vis. Er det klokt reise til mnen? Ikke for finne lys." (s. 12).

Disse to eksemplene er bare fra de to frste novellene; "Tausheten" og "Siste bilde". Derfra blir det bare verre og verre.

Hvis du har lest samlingen og ftt noe ut av den s vil jeg gjerne hre fra deg. Virkelig.

Imens br enhver som har sin tid kjr holde seg unna denne. Her er det ingenting, absolutt ingenting hente.

Tittel: Taushetens fortrolige
Utgitt: 1993
Forlag: Aschehoug
Sider: 111

Terningkast: 0

Du er ikke den eneste av Trond Arntzen


"Har du drlig samvittighet?
"Det har vi alle. Min mor var suicidal. Etter to r i terapi ringte psykologen hennes meg og inviterte til en stttegruppe. P mtet ble vi fortalt at vi mtte leve vre egne liv." Du er ikke den eneste, s. 46

Stemningsnoveller, noveller hvor fokuset ligger p beskrivelse av sm krusninger i karakterenes liv, er som orientering i tjue minusgrader; frustrerende, lite givende, og en opplevelse du helst vil glemme. Mest av alt lite givende.

Ta for eksempel novellen "Jeg husker for mye" av Trond Arntzen (en del av samlingen " Du er ikke den eneste"): over fire korte sider, mter vi en navnels eldre mann som bor p pleiehjem. Kona er dd, men mannen har enn ikke gitt slipp p henne.

For holde minnet om henne levende sitter han i et mrkt rom og mimrer over ting hun sa. Som at snnen deres likner p ham. Nr snnen, kona hans og barnebarna kommer p besk og svigerdatteren sier at et av barnebarna likner p ham, forsterker det hans mimringsdyrkelse. Slutt. (Obs: oppsummeringen er langt mer sjeners mot novellen enn det novellen fortjener, men pytt)

Som leser er det beste jeg vet finne en forfatter som forteller noe som berrer meg. Helst vil jeg bli begeistret, naturlig nok. Men jeg vil ogs bli opprrt, utfordret og overrumplet. Det jeg derimot misliker mer enn noe annet, er lese en historie som bare fremkaller likegyldighet. Og hvis det er n ting stemningsnoveller ofte er mestre p, er det meningslse historier, scener og samspill mellom karakterer som fr meg til riste p huet og sprre hva hele poenget var (ikke fordi novellene er komplekse, men fordi jeg virkelig ikke vet hva det er en leser som betaler 200-300 kr skal f ut av en slik novelle).

Mange av novellene i " Du er ikke den eneste", sliter med det samme som novellen over. De verste surrer rundt i en meningsls sirkel, fr de slutter brtt. Uten gi leseren noe tygge i. Blant disse er "Mamma reiser seg", Han satt i en av de nye hagestolene", "Taxien stopper" , "Han ligger i senga" og flere andre.

Unntakene finnes; "Det er heller ikke det samme", om en hardtarbeidende butikksjef med problemer hjemme er m; " Kjell knullet visst allerede Hanne", som handler om ei ung kvinne som finner ut at mannen hun hadde vrt sammen med i halvannet r, har ligget med en av bestevenninnene ei uke etter at de bestemte seg for ta en pause fra hverandre, er morsom p en Rachel-Ross-aktig mte; i "Hun ringte p", mter vi en lrer som fr en kurskamerat som hun bare kjenner overfladisk p besk, blir offer for sing av hemmeligheter og private problemer, fr tragedien er et faktum, og i "Jeg s den for sent" opplever ei ung kvinne en skjebnesvanger tragedie i det hun str p terskelen av et gjennombrudd som atlet. En var og rrende novelle.

Gode som de ovennevnte enn novellene er, kommer de alle til kort mot min favoritt fra samlingen; "Han mtte henne i garderoben". Hovedpersonen, en navnels ensom ulv, er p et utested og prver, som de fleste andre menn p stedet, skre. Det gr ikke bra. Ikke fr ved stengetid. Da fr han ye p en kvinne som er "ti-femten r eldre enn de andre", men han er ikke kresen. Han er ogs ikke like full som henne. Hun er totalt blind for flrtingen hans i begynnelsen, bare opptatt av snakke om mannen som stakk to r tidligere, om hvordan hun og mannen skal dele p tingene eier sammen, og hvordan hun skal starte p nytt. Underveis kipper hun av seg skoene, tar imot hans nr han tilbyr, og inviterer ham hjem. Frst nr de kommer hjem merker hun at den frosne bakken nesten har gitt ham frostskader p trne. Dermed ligger hun med ham. Enkel, morsom, gjenkjennelig og, p sin egen mte, romantisk.

Forskjellen p de drlige novellene i samlingen (9 av 13) og de gode (4 av 13), er at den frste gruppen mangler hjerte, humor, gjenkjennelsesfaktoren og en ordentlig historie med begynnelse, midtdel og slutt. Og kanskje enda viktigere; i hver av de fire beste gjennomgr hovedkarakterene en endring. De er ikke de samme menneskene p slutten som de var i begynnelsen.

I sum kan jeg likevel ikke si at samlingen er noe du m lpe til biblioteket eller bokhandleren og lese. Dessverre.

Tittel: Du er ikke den eneste
Utgitt: 2007
Forlag:Aschehoug
Sider: 103

Terningkast: 2





Jeg burde ha sperret deg inne av Hilde Lindset


"Hun er tretten, tenkte han da de svingte inn p riksveien. Jeg er syvogtyve. Nr hun er tyve, er jeg trettifire. Men trettifire er fortsatt ungt. Han tenkte at han burde ringe Erle. Si at han ble litt forsinket, at han skulle kjre Marte hjem frst. [...] Men antakeligvis kom ikke Erle til se det. Hun kunne ha en tendens til forenkle. Trekke raske slutninger." Jeg burde ha sperret deg inne, s. 37

I min anmeldelse av Karine Nyborgs "Ikke rart det kommer krker" i gr, skrev jeg blant annet at norske novellesamlinger og norske novelleforfattere oftere og oftere er mer opptatt av beskrivelser (og stemning) enn av fortelle en historie. Det var en av grunnene til at jeg ga Nyborgs novellesamling en drlig score. Hilde Lindsets novellesamling "Jeg burde ha sperret deg inne" (Cappelen Damm, 2012) lider av de samme skavankene som Nyborgs bok. Men i motsetning til Nyborgs samling, er det flere interessante noveller i Lindsets utgivelse.

En av dem er pningsnovellen, "Akt". En eldre enkemann ringer til sin voksne datter og varsler henne om at han vil stikke innom for avslre en nyhet. Datteren er egentlig opptatt med pusse opp boligen, men gr med p ta imot faren. Det angrer hun p nr han avslrer at han bde har startet g p malekurs, og blitt sammen med den eldre kvinnen som er (naken( modell for kursets elever. Det blir en kilde til konflikt.

I den andre novellen "Med og uten Helene" er et middelaldrende par p ferie sammen nr servitrisen som betjente dem plutselig blir borte. Forsket hans p finne ut hvor det ble av henne, ender opp med gi ham en ny innsikt.

Den tredje novellen ,"Omvei, er den mest interessante i hele samlingen. En tjekk sjuesju r gammel lrer med en suspekt fortid, tilbyr seg en ettermiddag kjre hjem en av elevene; den tretten r gamle Marte. Han vet at hun er forelsket ham, akkurat som mange av de andre jentene i klassen. Men det hun ikke vet om, er at han, kanskje, ogs er litt forelsket i henne. Og det har han tenkt vise i lpet av turen.

Tittelnovellen heter egentlig "Snnen". Der blir vi introdusert for en eldre kar, ektemann og far som med vilje har unngtt se snnen i lang tid. Nr kona og moren til den voksne snnen likevel tvinger frem et gjensyn, blir resultatet en overraskende tragedie.

"Jeg burde ha sperret deg inne" er en novellesamling som bare av og til gnistrer. P sitt beste, som i de ovennevnte novellene, er samlingen levende, gripende, til tider morsom og dramatisk. Men i de fleste tilfellene varierer kvaliteten; fra noveller som bare oppleves som ddfdte, til en og annen som fungerer frem til slutten, der forfatteren tar en motorsag og kapper av vingene som er p nippet til f novellen(e) til fly til himmels.

Anbefales med et stort forbehold.

Tittel: Jeg burde ha sperret deg inne
Utgitt: 2012
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 143

Terningkast: 2

Beste noveller: "Akt", " Med og uten Helene" og "Snnen".

Ikke rart det kommer krker av Karine Nyborg


"Helga var der jo. Helga fylte avstanden. Helga kunne ha fylt en hvilken som helst avstand. Men rene gikk og Yngve ble lang og tynn og ikke sterk, han ble veik, en som trakk seg unna og s i gulvet, en som bare sjelden kom faren i mte og da med tiggerblikket, og en kveld gikk det for langt, ikke bare n kveld, mange..." (Bryllupet, s. 14)

Etter to tir som leser, har jeg kommet til den konklusjonen at ikke alle som kan skrive, br skrive. Hres det frekt ut? Jeg hper ikke det. Det er bare en observasjon. Jeg har lest roman etter roman, diktsamling etter diktsamling (spesielt samtidige lyrikere) og novellesamling etter novellesamling, og funnet ut at mindre enn to av ti har noe substansielt melde.

Romanene, spesielt de norske, handler om en hovedkarakter som ofte har flere biografiske likheter med forfatteren selv og som ofte skriver p en bok (bare i den siste uken har jeg lest tre norske debutantbker hvor forfatteren skriver om en som er ung og forfatter, lik dem selv); novellesamlingene, srlig de norske, er beskrivelsesorgier hvor man skyr handling, karakterutvikling som pesten. Og dermed str man igjen med svada som dette; "[...] og Idun mangler hud, hvem som helst kan invadere henne, ta for seg av henne, en dampende klump av lever og tarmer, ikke rart det kommer krker, ingen jeg kjenner er snn. Jeg er ikke snn. Jeg ville elske en som var snn." ("Ikke rart det kommer krker", side 91)

Gjr det meg til en snobb? Det er ikke umulig at noen vil mene det. Selv synes jeg bare at jeg ganske enkelt vet hva jeg vil bruke tiden min p.

Som leser er jeg tiltrukket av forfattere som bde har noe fortelle, og som har spass respekt for meg som leser at de forteller meg den historien uten fikse sidesprang og tvete sprk Det betyr ikke at jeg skyr eksperimentelle skrifter som pesten, men generelt er jeg interessert i lese verkene til forfattere som ikke er navlebeskuende, som nsker si noe om samtiden og sakene som opptar verden.

Med andre ord; minst mulig om hvordan det var g p forfatterstudiet i B og mer om sosiale emner. Ellers m lesere som nsker lese litteratur som tar opp samfunnets mindre vakre sider bare lese krimbker, fordi det er der forfattere som vil fortelle interessante historier har immigrert til.

Karine Nyborg skriver ikke krim. Men hun kunne ha skrevet interessant om novellesamlingen "Ikke rart det kommer krker" hadde fortsatt i samme spor som pningsnovellen, "Bryllupet". Der mter vi en far som er p vei til snnens bryllup. "Han vet godt at han er invitert for skyld." erkjenner hovedpersonen tidlig i novellen, men han har et hp om forsone seg med sitt eneste barn fr dagen er omme. S mter han en polsk mann, og alt gr galt.

Ingen av de ti novellene som flger vekker den minste interesse. Ikke en gang den tredje novellen, som handler om en bitter ung mann som m ta vare p sin vanskelige mor, til tross for at den inneholder drmmer om drepe moren og et tungekyss mellom mor og snn. Hver og en av dem drepes av lange, kjedelige, intetsigende beskrivelser som stamper ut ethvert tegn til historiefortelling.

Dermed kan jeg ikke anbefale denne med god samtidighet. I hvert fall ikke hele samlingen. "Bryllupet" er derimot en god novelle. Dersom du skal lese noe fra denne samlingen, s la det bli den. Dropp resten.

Tittel: Ikke rart det kommer krker
Utgitt: 2013
Forlag: Aschehoug
Sider: 134

Terningkast: 1 (for "Bryllupet")

Kvinnen i den lille gondolen av Line Baugst


For de som har lest mine anmeldelser, vil det ikke komme som en overraskelse at jeg ikke er en stor fan av norske novellesamlinger. Unntakene finnes, men generelt har jeg blitt lite imponert av kvaliteten p de fleste utgivelsene i de senere rene.

Dersom jeg skal gi en generell diagnose p hva som gjr at jeg, nesten som en ryggmargsrefleks, setter svrt lave forventninger (for ikke si gruer meg) nr jeg skal begynne lese en novellesamling av en norsk forfatter, vil jeg si at altfor mange norske novelleforfattere er mer interessert i beskrive en historie for meg, i stedet for fokusere p fortelle meg en historie.

Det betyr ikke at jeg ikke setter pris p en fengende beskrivelse, eller at jeg skyr stemningsfylte noveller og bker som pesten. Det gjr jeg ikke. Derimot mener jeg at i hjertet av enhver bok, br historien vre i sentrum. Her og der kan man tillate seg en, maks to noveller som fokuserer p steming mer enn plott. Men det er en alvorlig synd i min bok skrive novelle etter novelle om karakterer som analyserer porene i huden og rynkene under ynene mens de stirrer inn i speilet.

Jeg fryktet at "Kvinnen i den lille gondolen" skulle skuffe meg like ettertrykkelig som s mange andre norske novellesamlinger. Heldigvis gjorde den det ikke. Og grunnen til det er at forfatteren gjorde det mest naturlige av alle ting for en god forfatter; hun fortalte gode historier.

Det gjennomgende temaet i novellesamlingen er forhold. Forhold mellom mann og kvinne, kone og mann, barn og foreldre, mellom naboer og mellom fremmede.

Den frste historien, tittelhistorien, handler om en kvinne som ofrer seg for familien, ikke fr noe for det og som drmmer om komme seg vekk. Den andre historien, "Fatal oransje", er bokas mest urovekkende; den handler om en kvinne som fr slag og om hennes voksne barn som tar sm men ondskapsfulle skritt for hevne seg p moren for barndommens store og sm overtredelser. Bde den tredje novellen, " Husmorferie" og den fjerde "Regn", handler om utroskap. Den frste tar for seg en husmor som er alene p ferie i Nord-Afrika og som blir fristet til bryte ekteskapslftet nr hun mter en ung og kjekk mann, og den andre novellen fokuserer p et par som er p ferie for lade batteriene etter en tff periode.

De fem andre novellene i samlingen er mer dystre enn fire frste, og handler om alt fra ensomhet, til mishandling og selvmord. Ikke akkurat noen lystige emner.

Likevel str samlingen p stdige ben. Historiene er fengende, varme, gjenkjennelige, og mer enn noe annet; interessante. Fokuset ligger p mennesker som er blitt oppskaket av hendelser i nr fortid og som prver komme over det.

Der mange novellesamlinger fokuserer p stemningsbeskrivelser og glemmer nesten alt som heter dramatisk driv, er denne samlingens forfatter opptatt av utfordre karakterene sine. Det tjener bde samlingen og leseren p.

Anbefales.

Tittel: Kvinnen i den lille gondolen
Utgitt: 2002
Forlag: Oktober forlag
Sider: 114

Terningkast: 5

A Thousand Years of Good Prayers av Yiyun Li


Av forskjellige grunner har jeg ikke stor sans for noveller. Jeg leser heller en flere hundre sider lang murstein enn sette meg ned med en kort novellesamling. Spesielt hvis samlingen er skrevet av en ung forfatter. Jeg kan ramse opp den ene grunnen etter den andre for hvorfor det har blitt slik. Noen er grunner er gode , andre kanskje ikke fullt s gode. Her skal jeg bare nye meg med nevne de to fremste.

For det frste har jeg oppdaget at noveller, i hvert fall mange av de jeg har kommet over, er (kanskje av ndvendighet) mer navlebeskuende enn - muligens- noen annen fiksjonsform. Novellesamling etter novellesamling handler om karakterer som gjr lite annet lese himmelen og vret. Eller skikkelser som oppfrer seg uordinrt uten at det er spesielt interessant.

Et godt eksempel er en novellesamling jeg leste ganske nylig. Den frste novellen i samlingen presenterer oss for ei lita jente som blir med moren til parken. Jenta svinger seg p husken mens moren er opptatt med noe. S kommer en hund bort til sandkassen og gjr fra seg fr den lper tilbake til eieren sin, en kvinne. Jenta gr av husken, gr bort til dama og forteller henne hva hunden har gjort. I stedet for g og sjekke, slik kanskje en normal voksen ville gjort, sier den voksne kvinnen at hun ikke s hva hunden gjorde. Deretter anklager hun den lille jenta for fare med lgn. Nr jenta sier at hun ikke lyver, endrer kvinnen samtaleemnet. Helt uten noen foranledning, spr hun brtt jenta om hun vil gjette hvorvidt kvinnen har p seg ei truse eller ei. Av en eller annen grunn gr den lille jenta med p leken. Jenta gjr et valg og gjetter at den voksne kvinnen har p seg ei truse. Kvinnen pstr at hun ikke gjr det, hvorp hun utfordrer den lille jenta til stikke hunden under kjolen og sjekke hvis hun vil se hvor feil hun tar. Jenta er frst skeptisk, men etter ha tenkt litt p det prver hun stikke hnda under kjolen til kvinnen. Og hva gjr kvinnen? Jo, hun dasker jenta p hnda og anklager henne for vre persvers. Like etter kommer jentas mor bort og tar jenta med seg. Snipp, snapp, snute.

Flere mneder etter at jeg leste novellesamlingen, har jeg fortsatt ikke skjnt meningen med denne novellen. Om det er noen.

Den andre grunnen til at jeg har lite sans for novellesamlinger, er at jeg sjeldent kommer over novelleforfattere som er interessert i fortelle en historie med gjenkjennelige karakterer med relaterbare problemer og utfordringer. Dermed gr jeg tilbake til mesterne; Aukrust, Munro, Hemingway etc. Forfattere som faktisk evner og vil fortelle en historie.

Det betyr ikke at jeg aldri leser noveller. Tvert imot. Minst n gang i mneden gjr jeg mitt beste for oppdatere meg p nye utgivelser. Alltid p jakt etter en fersk forfatter som evner fortelle korte men interessante historier.

Det var i forbindelse med denne jakten at jeg kom over "Tusen rs inderlig bnn" av den kinesisk-amerikanske forfatteren Yiyun Li. Debuten med samlingen kom i 2005. Forfatteren ble belnt med flere prestisjefylte priser, og likevel mtte norske lesere vente til 2013 fr boka ble fanget opp av Gyldendal forlag og oversatt til norsk. Det var p tide.

Historiene i samlingen kretser rundt individer og familier i det skalte "nye" Kina. Unge og gamle. Mennesker som frst ble terrorisert og ydmyket under kulturrevolusjonen, fr de ble overrent av marked-og globaliseringskreftene etter at Deng Xiaoping satte i gang sine konomiske reformer p 1970-og- 1980-tallet.

Den frste historien er ogs min favoritt i samlinge og heter "Til overs". Der mter vi femtien r gamle Lin Mei. Hun har nylig blitt "pensjonert" fra tekstilfabrikken Den rde stjerne. Der hadde Mei jobbet i flere tir, og bde hun og hennes kollegaer ante ingenting fr det selektive privatiseringsmaskineriet som kommunistpartiet n frer, plutselig gjr dem offer for en organisert konkurs. Eller en "intern reorganisering" som ledelsen kaller det. Uanset hva man kaller det, str Mei brtt p bar bakke. For unng ta av det lille hun hadde spart til alderdommen, sier hun ja til til gifte seg med en den 76 r gamle og Alzheimersyke enkemannen Tang. Det kommer hun til angre p snart.

I den andre historien mter vi det pensjonerte ekteparet herr og fru Su. De har to barn; snnen Jian, som studerer p universitet, og datteren Beibei, som lider av cerebral parese. Fru Su og herr Su har f venner. Faktisk har de bare to; den korrupsjonsdmte og nylig lslatte fru Fong, og hennes naive og utro ektemann, herr Fong. Til tross for vennskapet, har parene hemmeligheter for hverandre. n av de er til og med villig til g langt for begrave hemmeligheten.

Nr vi kommer s langt som til den tredje historien, "Prinsessen av Nebraska", mister historiene noe. Realismen som preget de to frste historiene erstattes av melodramatiske fortellinger. En middelaldrende lege prver overtale en ung kvinne til ikke abortere fostret til en atten r gammel homofil elsker som han ikke har hrt fra p en stund. En landsby som var bermt for produsere evnukker til keiserne i Qing dynastiet, blir bde beret og forferdet nr en av deres innbyggere nedkommer med en gutt som er prikklik diktatoren som leder landet. En homofil ung mann kommer tilbake for redde sin tidligere Marxistiske mor fra sin kristne nyreligisitet. Snn fortsetter det til samlingens andre fyrverkeri, og min andre favoritt fra samlingen.

I "Persimoner" mter vi en gruppe menn i et jordbruksomrde hvor det ikke har regnet i lang tid. I mangel av noe bedre ta seg til gjenforteller mennene for hverandre historien til Lao Da. En medborger som dro til provinshovedstaden for ta loven i egen hnd. Jeg skal ikke delegge novellen ved avslre hva som skjer videre , eller hvorfor Lao Da fler at han m gjre det han gjr. Novellen er s god og historien som fortelles s interessant at jeg ikke hadde noen utfordringer med overse at den ene etter den andre av fortellerne gjenforteller til de andre ting de allerede vet. Dersom du har sett den Amerikanske TV-serien Criminal Minds, s er du kjent med trikset hvor karakterene sitter p flyet og snakker om forskjellige statistikker om og karakteristikker seriemord og seriemordere som alle nikker til. Informasjonen er til seeren, ikke til de andre karakterene.

"Tusen rs inderlig bnn" er en novellesamling som stort sett imponerer. Den er til tider hjerteskjrende, opprrende og innsiktsfull. Dersom du vil lese om det "nye" Kina, er dette en god inngang.

Anbefales

Tittel: Tusen rs inderlig bnn"
Utgitt: 2013
Forlag: Gyldendal
Sider: 240

Terningkast: 5

Ford County av John Grisham


Siden han debuterte i 1989 med A Time To Kill, har den amerikanske forfatteren John Grisham vrt relativt produktiv. I lpet av de tjuefem rene siden A Time To Kill kom ut, har han rukket gi skrive 26 romaner. Produktiviteten har ikke bare gjort ham til en av f forfattere i verden som har definert sin nisje, den juridiske thrilleren i Grishams tilfelle, men den har ogs gjort ham til en av de rikeste.

Det hender ofte at populre forfattere, graver opp og utgir refuserte noveller og kortere fortellinger som ble avvist av forlagene da disse forfatterne var ukjente navn. Grssermesteren Stephen King er av de som har gjort det og samtidig grundig bevist at han er en fantastisk novelleforfatter. Men av en eller annen grunn, har Grisham latt vre skrive noveller. I hvert fall frem til fem r siden da han ga ut novellesamlingen "Ford County". Eller "Livet utenfor" som er den norsk tittelen.

Grisham introduserte bde det fiksjonelle omrdet (Ford County) og dets hovedstad Clanton for sine lesere allerede i sin frste bok, A Time To Kill. I rene etter debuten, har Grisham skrevet tre andre romaner som finner sted i Ford County, nemlig The Summons (2002, The Last Juror (2004) og Sycamore Row (2013). I den siste boken blir omrdets geografiske lokalitet presisert til det nord-vestlige Mississippi.

Enhver som husker sin amerikanske historie, vet at Mississippi etter hvert er synonymt med rotfestet rasisme, fremmedfrykt og sneversynhet. I hvert fall er det den staten som har vanskeligst med bli kvitt sine spkelser fra slaveri-og borgerrettighetskampen. Ettersom USA er et land der rase er et fremtredende og sensitivt tema, og siden han ikke bare er derfra, men ogs var aktiv i lokalpolitikken, er nesten alle bkene som finner sted i Ford County relatert til rase, rasekonflikt og religis dogmatisme. Men ikke novellesamlingen "Ford County". I hvert fall ikke hovedsakelig.

Den frste historien handler om en ung mann fra Box Hill i Clanton som blir hardt skadet p en byggeplass. En sykepleier ringer hjem til familien og forteller moren og de nre og de nysgjerrige som etter hvert har samlet seg i huset at den unge mannen har behov for blod. Fordi den unge mannen er et enslig barn og moren ikke kan donere, blir frivillige bedt om melde seg. Nr stillheten begynner bli pinlig, melder unge Wayne Agnor seg og sier seg villig til kjre til Memphis og donere. Den neste som fler seg kallet, er en litt overvektig ung mann som heter Calvin Marr. Den tredje og siste som blir med er ikke i til stede for melde seg frivillig. Men faren hans er det, og han insisterer p at snnen kan og skal. De mange tilstedevrende er ikke s sikre p det, siden Roger er kjent som en drukkenbolt. Men til alles overraskelse blir Roger med, og guttene setter av grde i Dodge Pickupen til Wayne Agnor. Snart kommer de i konflikt med utkastere og jages av politiet.

Den andre novellen er en av de minst interessante. Den handler om to brdre og moren deres som besker sin respektive storebror og snn; en selvopptatt drapsmann som sitter i ddscelle.

En gjengangerkarakter i Grishams bker om Ford County dukker opp i den tredje novellen, "Rtne saker". Mack Stafford er en av femti advokater i Clanton som s vidt klarer holde praksisen sin over vannet med sm saker og en og annen spekulativ trussel om gruppesaksml. Hensikten med den siste typen saker er skremme store selskaper til komme frem til en utenrettslig kompensasjonsavtale hvor Stafford lett kan innkassere frti prosent av det klientene vil f. En dag ringer en advokat fra New York og sier til Stafford at advokatfirmaet hans har ftt til oppgave tilby klientene hans en -selv i Staffords yne- geners kompensasjon. Allerede fr han har lagt p rret, regner Stafford ut hvor mye han kan fl klientene for. Men hvordan skal han holde pengene unna kjerringa?

De tre siste novellene handler henholdsvis om en nktern og gr mann som mister kona si til en kjeltringsaktig kasinoeier, og som setter i gang en hevnplan; en forsvarsadvokat som blir konfrontert med et av ofrene for en av seirene hans i retten; og til slutt: en mann som kommer hjem for d og forholdet som sakte vokser mellom han og kvinnen familien setter til ta vare p han frem til livet ebber ut.

I motsetning til mange novelleforfattere i vre strk, er Grisham en historieforteller. P sitt svakeste her (f.eks "Raymond", den andre novellen i boka) evner Grisham likevel gi oss karakterer av kjtt og blod. Mennesker med et behov, en vilje, og, ja, svakheter. Noen liker vi, andre misliker dem. Vi ryster p hodet av noen av deres handlinger, men vi vil ikke si at de er urealistiske. Ikke bare oppfrer de seg som mennesker, men de snakker ogs som den gjengse mann p gata.

Kontrasten er stor til altfor mange norske novellesamlinger. Her p berget er det som om forfatterne er allergiske mot fortelle en historie om vanlige mennesker. I stedet fr vi karakterer som gjr meningslse ting, og s er det meningen at leseren skal la seg imponere over intetsigenheten.

"Ford County" er, for det meste, en god novellesamling. Historiene har en et dramatisk driv, troverdige karakterer og humor. Det eneste store minuset er novellen "Raymond"; en svak og ofte kjedelig novelle som mangler driven, humoren, varmen og lekenheten til de andre novellene i samlingen. Men novellen er en hump p veien i en ellers solid, morsom og interessant samling fra historiefortelleren Grisham. Jeg er ikke i tvil om enhver leser er langt bedre tjent med lese denne novellesamlingen enn noen annen norsk novellesamling i r . Les heller Kjell Askilden om igjen hvis du vil lese norske noveller med en forfatter som faktisk respekterer leserne sine nok til skrive om interessante karakterer.

Tittel: Ford County/ Livet utenfor
Utgitt: 2011
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 272

Terningkast: 4 (det hadde vrt en 5-er uten "Raymond", i stedet blir det en sterk firer)




Ingen drmmer om Oslo

Snart tre r etter tragedien som fant sted den 22. juli, er det pfallende (og overraskende) f skjnnlitterre bker og forfattere som har behandlet hendelsen. Det er kanskje ikke s rart. Ikke lenge etter blodbadet, dannet det seg en slags konsensus om at det ville vre respektlst g ls p det som skjedde med fiksjonens penn. I hvert fall her i Norge. En mtte vente til vi fikk litt avstand til denne svarte dagen.

Midt i denne svarte venteperioden ble det kjent at en dansk teatergruppe ikke bare hadde tenkt sette opp et stykke omkring hendelsen, men at de ivlle basere stykket p manifestet til ABB. Ramaskriket som fulgte stoppet ikke stykket "Manifest 2083" fra bli produsert, ei heller at det ble sendt p dansk TV. Men jeg tror at det var med p pne dra for norske forfattere.

Siden den gang har noen veldig f forfattere vget seg ut i dette minefeltet. Ikke direkte. Og ikke p en dyptloddende mte, men her og der har noen forfattere pirket rundt hendelsen. Anne Holts "Skyggedd" er et eksempel, enda hendelsene i boka stopper fr tragedien inntreffer. Jrgen Jgers "Ridderkorset" er en annen bok, selv om den heller ikke direkte handler om den dagen, men tar for seg hyreekstremismen og hatskulturen som ga grobunn for ABB.

De ti novellene i Ola Jostein Jrgensens andre bok "ingen drmmer om oslo" handler prisverdig nok om Osloboere (mange av dem er innflyttere, ingen av dem innvandrere) som bor, jobber, spaserer rundt og forelsker i hovedstaden i dagene fr og etter 22. juli. De fleste er ungen mennesker i tjue og trettirene. Det er mennesker som har rmt til hovedstaden fra mindre steder rundt omkring i landet (som det aldri konkret nevnes) for studere og leve utenfor smbyens og foreldrenes sosiale kontroll. De er velutdannede og i etableringsfasen. De har gode jobber, ryker hasj uten gjre et stort nummer av det, og har et kynisk syn p byen.

Ugjerningene til ABB str ikke i fokus. Men de er der hele tiden og summer i bakgrunnen mens karakterene lever sine liv. ABB nevnes ikke n gang, men han er der. I skyggene. Som en busemann som fr ironigenerasjonen i byen til plutselig bli grepet av et oppriktig behov om vise verden hvor glad de er i byen "sin". De gr i t-skjorter med " I heart oslo" pskrevet. P sosiale medier bruker de kommunevpenet som statusbilde/avatar. De kjper germini nr rde roser ikke er oppdrive, slik at de kan vre med p vise at hatet ikke har beseiret byen.

Novellesamlingen virker vre inspirert av multiplotfilmen. Spesielt multiplotfilmen New York, I Love You (som er oppflgeren til den mer krikerroste Paris je t'aime fra 2006). Forfatteren gr til og med s langt at han henter en skuespiller fra NYILY til Oslo. Men en nrmere og mer hjemlig sammenlikning er Erik Poppes film fra 2004, "Hawaii, Oslo".

I likhet med Poppe, viser forfatteren en gruppe karakterer som forenes av en tragedie. I Poppes film var det en bilulykke som brakte karakterene sammen. Her er tragedien strre, men merkelig nok fles den ikke som like vektig. Og det er der problemet med denne novellesamlingen ligger.

Karakterene opplever tragedien, men det er sjeldent at de reflekterer over det. Ei heller er deres reaksjon troverdig i forhold til hvordan vi alle husker hva som ble sagt og skrevet i timene og dagene etter tragedien. Her er det ingen som krangler eller spekulerer om hvem som str bak terroren mens hendelsene utfolder seg p skjermen. Ingen som snakker politikk. Ingen som spr hvordan det kunne skje. Det er trygt. Karakterene er trygge.

En kan argumentere at det er begrenset hvor mye refleksjon s mange karakterer kan tillate seg p gjre p 160 sider. kanskje har ikke det vrt fokuset for forfatteren. Men jeg kan ikke la vre med bli kvitt flelsen av at det kunne vrt s mye bedre!

Forfatteren har talent nok.

Dersom du har lyst til lese en lettfordyelig bok som dypper ta i hendelsene rundt 22. juli, s anbefales denne. De tre novellene under er mine favoritter. To av dem berrer nesten ikke 22. julie, mens den tredje gjr det og er ogs den som er mest reflekterende om hendelsene p den dagen og dagene som kom etter.

Favorittnoveller fra samlingen:

Hunden
Hensikten med hagefesten
En kjrlighetshistorie.

Fakta:
Tittel: Ingen drmmer om oslo
Forfatter: Ole Jostein Jrgensen
Forlag: Tanum forlag
Utgitt: 2014

hits