leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. På denne bloggen kommer jeg primært til å skrive om bøker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisører/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

Frokost på Tiffany av Truman Capote


«Jeg blir ikke tent på en mann før han er toogførti. Denne dumme jenta som hele tiden sier at jeg burde til en hjernekrymper, hun påstår at jeg lider av farsbinding. Noe så inn i hampen merde. Jeg har ganske enkelt trenet meg opp til å like eldre menn, og det er det lureste jeg noen gang har gjort.» Frokost på Tiffany, s. 24

Nesten hver gang adapsjon av bøker til film diskuteres, er det uunngåelig at minst én av deltakerne i diskusjonen tidlig slår fast at filmen var bra, men at boka er bedre. Det spiller ikke en rolle om adapsjonene som diskuteres er de eksepsjonelt gode, som «Gudfaren» (1 og 2), «Psycho» og «Frihetens regn», eller de dårlige, som «Gulliver?s Travels» (2010-versjonen med Jack Black og Emiliy Blunt), «How Stella Got Her Groove Back» og «Hannibal».

«Frokost på Tiffany» kan føyes til den siste gruppen.

Overraskende? Det tok meg litt på senga også. Enda jeg hadde sett filmen først, liker jeg Capotes forfatterskap sånn passe, i hvert fall nok til at jeg trodde at boka i det minste måtte være på høyde med filmen. Det er den ikke. Ikke i mine øyne.

Dens første problem er at Holly Golightly ikke er så sjarmerende, elegant og tøff det Audrey Hepburn klarte å fremstille henne som i filmen. Som med så mange adapsjoner kan noe av det forklares bort med filmmediets kraft og hvordan det visuelle enklere etser seg fast til minnet sammenliknet med ordene på papiret.

Men brorparten av skylda stammer fra boka; der Holly i filmen fremstår som en som er nødt til å albue seg frem i verden ved hjelp av motebevissthet og ved å bruke eldre menn som en bro til et bedre liv, er Holly i boka bare grunn, naiv og usympatisk.

Er det fordi det er enklere å kreditere Holly for overlevelsesinstinktet i filmen, der hun er eldre, enn i boka, hvor hun er to måneder fra å fylle 19 år? Det mener jeg. Først når Doc Golightly dukker opp og forteller «Fred» om at Holly er kona hans, at hun egentlig ikke heter Holly og vi får se hvordan hun reagerer på å bli outa, får hun en mer sammensatt dimensjon.

Det er først da at historien og novellaen starter å putre. Dessverre gjøres det ingenting med dette. Historien går tilbake på det gamle sporet.

Det andre og mer fatale problemet boka har, er perioden den er lagt til. Boka finner sted et par år før krigen slutter. Naziregimet står fortsatt relativt sterkt. Nødvendige basisvarer rasjoneres. Det gjør det vanskeligere å sluke lettsvevenheten og bekymringsløsheten til Holly og den åpne nazisympatien som beskrives. Da er det enklere å kjøpe Hollys ønske og vilje til å oppfinne seg selv i 1960-årene, et tiår som jo huskes for sosiale, politiske og økonomiske omrokkeringer av kortstokkene.

Kanskje skyldes det mitt behov for en dramatisk motor, kanskje er det jeg som leser boka for snevert. Men uansett hva det måtte skyldes, kan jeg ikke si at jeg hadde noen som helst fornøyelse av å lese «Frokost på Tiffany».

Hadde du? I så fall vil jeg høre hva som traff deg.

I mellomtiden kan jeg ikke annet enn å anbefale at den eller de som setter pris på en historie med hjerte, dramatisk driv og tilfredsstillende klimaks på en velfortalt historie, styrer unna denne.

Tittel: Frokost på Tiffany
Utgitt: 1992 (min utgave)
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Sider: 94

Terningkast: 1

Running Wild av J.G. Ballard


"Ektemenn og hustruer ble skutt ned mens sengene ennå var varme etter natten, knivstukket i sine dusjkabinetter, henrettet med elektrisitet i sine bad eller knust mot garasjedørene av sine egne biler. I løpet av det alle er enige om ikke var mer enn 20 minutter, ble 32 mennesker brutalt men effektivt drept. " Pangbourne-massakren, s. 10

Spørsmål: Hva er verre mellom det verste i ens mareritt og det verste som en ikke engang har drømt om? Umiddelbart er det naturlig å si at det er verre med det ukjente; skrekken som kryper nærmere og nærmere uten at du er klar over det, før den overfaller deg i ditt mest sårbare øyeblikk. Det er i hvert fall min umiddelbare mening.

I J.G. Ballards "Pangbourne-massakren" blir mange av beboerne utsatt for dette utenkelige marerittet.

Dagen er 25. juni 1988. Solskinn og varme, og ingen utsikter til at beboerne i det eksklusive boligområdet vest i London skal gjøre noe annet enn det de vanligvis gjør; de ærgjerrige foreldrene skal på jobb og legge enda flere pengeposer til formuen, selv om de allerede er såpass rike at de aldri trenger å jobbe en dag til; barna deres, prinsene og prinsessene i fremtidens London, skal på skole, der de skal lære hvordan de skal bli som foreldrene sine fortest mulig. Med andre ord; en helt normal dag.

Slik blir det ikke. Mindre enn to timer etter at beboerne står opp, blir 32 voksne, foreldre, tjenestefolk og vakter, drept der de står eller sitter; skutt ved kjøkkenbordet og på plenen utenfor huset, knivstukket i dusjen, slått bevisstløse med elektrisk støt, før de ble henrettet med børse eller pistol. Deretter, når blodbadet er over, blir 16 av beboernes barn bortført.

Tilbake står politiet og sikkerhetstjenestene med haken på slep og ingen svar å komme med til politikerne og opinionen som krever svar, en løsning på mysteriet. Men ingen løsning materialiserer seg. Og her kommer Dr Richard Greville inn; enda hans tittel ikke skulle tyde på at han er det som trengs og enda hans siste oppdrag for myndighetene resulterte i en rapport som førte til at han en stund ble frosset ut, blir psykiateren midlertidig benådet av innenriksministeriet og bedt om å gjennomgå saksmaterialet og deretter skrive en rapport.

Psykiateren er usikker på hva han kan utrette når både Scotland Yard og MI5, som har produsert det meste av materialet han blir bedt om å gjennomgå, ikke har maktet å løse mysteriet. Men han gjør det som forventes av ham; han pløyer gjennom dokumenter, besøker åstedene og ser på åstedsfilmene som etterforskerne tok like etter at marerittet var et kjent faktum.

Mot alle forventninger og med litt hjelp fra omstendighetene, begynner et svar å stige opp til overflaten. Men det er et svar som verken opinionen eller sjefene til dr Grenville er villige til å underholde.

Hvorfor du bør lese den.

"Pangbourne-massakren" er en liten novella med et gripende premiss, en fortettet handling og et utsøkt og presist språk.

Dette er likevel ikke en bok du leser for løsningens skyld, men derimot for reisen frem dit. Det kan hende at en del vil skuffes over akkurat dette.

Det ble ikke jeg.

Anbefales!

Tittel: Pangbourne-massakren
Utgitt: 1991
Forlag: Aschehoug
Sider: 65

Terningkast: 4

Dolan's Cadillac av Stephen King


"He slipped, Dolan. That's all you have to know. And Elizabeth was there, at the wrong place and the wrong time, to see the slip. She went to the police, and the police sent her to the FBI. And she was questioned, and she said yes, she would testify. They promised to protect her. But they either slipped or they underestimated Dolan. Maybe it was both. Whatever it was, she got into her car one night, and the dinamite wired to the ignition made me a widower." Dolan's Cadilac

For sju år siden var Robinson en lykkelig middelaldrende mann: Han var gift med kvinnen i sitt liv, Elizabeth; han hadde en jobb som han trivdes med, som lærer på en barneskole i Las Vegas; og han hadde fortsatt en respektabel manke. Ikke nå lenger.

Elizabeth, som også var lærer på den samme skolen hvor Robinson jobbet, og fortsatt jobber, ble vitne til en kriminell hendelse hvor den mektige mafiabossen Dolan var delaktig i. I motsetning til de fleste, velger Elizabeth å gjøre det rette; hun går til det lokale politiet, som henviser henne til den føderale politietaten- FBI. Ikke bare forteller hun dem om hva hun har sett, men hun går med på å vitne når rettsaken kommer opp. For det lokale politiet og for FBI, som hadde etterforsket Dolan i årevis uten å noen gang få noe på ham, representerer Elizabeth et kolossalt gjennombrudd. Men gleden er kortvarig: En kveld setter Elizabeth seg inn i bilen, skrur på tenninga og blir blåst til himmels.

Dolan blir frikjent, og livet går videre for alle. Men ikke Robinson.

Han skygger Dolan. Studerer ham fra en god avstand mens mafiosen holder overdådige fester, omgir seg med vakre kvinner, kjøper den ene luksusbilen etter den andre og farter mellom husene sine i Las Vegas og Hollywood Hills. Observerer og venter. I sju, lange år. Så får han en dag en idé. Fra en film.

I filmen lurer en gjeng ranere en pengetransportbil med omkjøringsskilt, helt til bilen ender opp i ørkenen der ranerne beleirer den. Kan han gjøre det samme med Dolan? Robinsons rasjonelle side tviler sterkt på at en slik plan kan bli en suksess. Men i sju år har stemmen til Elizabeth hvisket ham i bakhodet og krevd blodig hevn. Og Robinson er ikke en mann som vil nekte sin elskede det hun ønsker mest av alt.

"Dolan's Cadillac" er en novella fra samlingen "Nightmares & Dreamscapes", utgitt i 1993. Det er også en typisk Stephen King-novella; plausibel, gripende, konsentrert, og kanskje mer enn noe annet- varm. Det siste er at noe som kjennetegner det beste fra Kings penn. Og "Dolan's Cadillac" er uten tvil noe av det beste som King har produsert.

Les den!

Tittel: Dolan's Cadillac
Utgitt: 1993
Forlag: Viking
Sider: 69

Terningkast: 6

hits