leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. På denne bloggen kommer jeg primært til å skrive om bøker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisører/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

Liket Som Forsvant


Enda det er morsomt, lærerikt, nærende og underholdende å lese bøkene til forfattere som lyktes både kunstnerisk og kommersielt og som brukes som referanse i litteraturen generelt og i de respektive sjangrene spesielt, er det nesten like mye å lære av å lese forfatterne som sjelden eller aldri bli nevnt.

Kanskje mer hvis man tar over seg det enkle faktum at det er langt, langt, langt flere av den siste gruppen enn de som tilhører den eksklusive første eliten. Shakespeare og Ibsen er sjeldenheter i scenekunsten. Dickens og Flaubert og Proust og Joyce og Hamsun er dominerende stjerner blant romanforfattere. Christie, Poe, Chandler og King er andre som har dominert i det nye litterære landskapet. De er unntaket. De første navnene som streifer oss når vi blir spurt om de største i litteraturen. 

Men spar en tanke for alle de titusener av forfattere som aldri nådde opp, som aldri vil nå opp. Også de skrev/skriver, ga/gir ut bøker og ble/blir lest av et publikum med en varierende størrelse. Så ble/blir de lagt til side og glemt. Det er ofte det som skjer med de fleste skrivende. Og det er de heldige.

Resten forsvinner i et mer eller mindre altoppslukende svart hull. De mest uheldige av disse, vil oppleve at det svarte hullet av og til spytter ut bøkene deres, minus deres eget navn.

På midten av 1950-tallet hadde dette svarte hullet et navn i Australia: Cleveland Publishing. Forlaget ble etablert tidlig på 1950-tallet, før TV-en kom til landet i 1956,og ga nesten bare ut Western-bøker. Det var en populær sjanger. Australiere, akkurat som nordmenn senere, hadde sansen for tøffe helter med moralsk ryggrad og en evne til å tåle et slag mot kjaken.

Som fans av hardkokt noir godt vet, er cowboyen det nærmeste en kommer en storebror og forløper for den rakryggede sub-sjangeren vi alle er så glade i. Det betyr ikke at det ikke er noen forskjeller, det er det. Men disse forskjellene er såpass små at det ikke skal mye velvilje til for å glatte dem over. Det var i hvert fall det som skjedde da Cleveland Publishing bestemte seg for å transplantere en amerikansk karakter, privatdetektiven Larry Kent, til Australia.

Det skjer i de senere bøkene av det som etter hvert ble en serie på over 400 titler. I de første befinner detektiven seg fortsatt i hjemlandet, nærmere bestemt i New York området.

Det er der vi møter ham i «Liket som forsvant». Kent har akkurat forført en kvinne med tvilsom karakter (hun er danser på en bule, men ses på som en eskorte, altså prostituert) når han oppdaget liket av en kvinne. Siden mobiltelefoner ikke eksisterer, kjører han til den nærmeste telefonautomaten og ringer det lokale politiet.

Og det er da mysteriet begynner.

Etterforskerne fra det lokale politikontoret er så vidt på plass når det blir klart at liket er borte. Men Kent er ikke villig til å akseptere skjenneprekenen til det lokale politiet, og insisterer på at det må settes i gang en etterforskning. Det får han ikke gehør for.  Så han setter i gang sin egen.

Det lokale politiet som først er villige til å avskrive ham og hans steile holdning som et misforstått forsøk på å imponere en hore, får raskt nok av uroen han sprer rundt i byen med sin graving. Dermed inntar de en mer resolutt holdning: de vil ha ham ut av byen sin.

Men Kent er ikke en mann som lett lar seg herse med. Koste hva det koste vil.

«Liket som forsvant» er ikke en bok du vil huske fordi den har minneverdige karakterer, fantastiske vrier eller bitende replikker. Det du får er usminket, ublandet og ren underholdning fra første side til siste.

Det er verdt noe. Selv når boka ikke har en navngitt forfatter.

Les den!

Tittel: Liket som forsvant
Utgitt: 1968
Forlag: Uniprint
Sider: 127

Terningkast: 5

 


Møt meg på likhuset


New York Times kalte Ross MacDonald «den fineste forfatteren av hardkokte detektivromaner siden Raymonch Chandler». Jeg har ikke lest så mange hardkokte detektivromaner at jeg kan si meg enig eller uenig med autoritet, men jeg har lite grunn til å tro at «The Grey Lady» grunnløst kaster om seg den type ros. Det hindrer meg likevel ikke fra å si at «Møt meg på likhuset», MacDonalds niende utgivelse (ifølge Wikipedia) fra 1953, ikke lever opp til forventningene.  Men det skal jeg komme tilbake til.

«Møt meg på likhuset» har det meste av det du kan vente i en noir-bok; en rakrygget helt, vakre og dødelige kvinner, en (relativt) uskyldig mann, giftige forhold, et intrikat plott og en slutt som enten vil få deg til å klappe av beundring eller riste på hodet før den unødvendig lange oppklaringen av mysteriet får deg til å døse av.

Starten er spennende nok. En fire år gamle gutt, enebarnet til den retirerte (boka bruker faktisk dette ordet i stedet for pensjonert) eiendomsmagnaten Abel Johnson og hans unge kone, Helen, forsvinner en morgen sammen med sjåføren sin. Mindre enn tre timer senere mottar familien et brev med krav om løsesum på 50 000 dollar. Pengene skal leveres samme dag, og ikke overraskende loves de fortvilte foreldrene at gutten vil få en brå og voldelig død om de kontakter politiet. Det gjør de ikke heller.

Det blir derimot Howie Cross. Han er ikke en detektiv, ikke offisielt. Han driver i stedet en tilsynsverge-tjeneste som har sugerøret i statens rehabiliteringsindustri. Altså er han en barnevakt for kriminelle som har fått betingede dommer og som må holde seg på matta for ikke å åke inn.

Fred Miner, sjåføren til Johnson-familien, mannen som er mistenkt for forbrytelsen er av Cross? klienter.  Mer enn det, partneren til Cross, Alex Linebarge, skrev en positiv rapport om Miner. Nå er det mye som taler for at rapporten kan koste firmaet dets ry.

Så Cross blir involvert. Det samme blir FBI etter at Abel Johnson gjør det mest idiotiske som han kunne gjøre; betale. I stedet for å ende marerittet, gjør pengene tingene verre. Gutten forblir borte, og likene begynner å hoppe seg opp.

Det går ikke lang tid før Cross innser at en kalkulerende gjerningsperson hele tiden ligger et par skritt foran ham. Og denne er villig til å eliminere hvem som helst for å komme seg unna. 

Hvorfor du bør lese den

Det beste som kan sies om «Møt meg på likhuset» er at den er intrikat plottet. Det er samtidig også noe av det som gjør at den ikke helt blir vellykket. Og grunnen er ganske enkel: i stedet for å gjøre boka kompleks, får det surrete plottet boka til å fremstå som tung og langsom. At skurkene aldri blir farlige, at de kvinnelige karakterene ikke gis rom til å puste før på slutten og at replikkene mangler krutt hjelper heller.

Det er synd.

Anbefales med forbehold.

Tittel: Møt meg på likhuset
Utgitt: 1969 (1953 i USA)
Forlag: Gyldendal
Sider: 185

Terningkast: 3

After Dark My Sweet av Jim Thompson


Bill "Kid" Collins er mye; impulsiv, av og til paranoid, eksbokser, småkriminell, gæren og nå en rømling fra en psykiatrisk institusjon. Men han er ikke hva man vil kalle en beregnende type. Det er derimot Fay Anderson, enken han møter på en kneipe mens han er på rømmen. Hun er også farlig glad i alkohol og tvilsomme menn, i den rekkefølgen. Og når Collins slår ned en mann foran henne, titter hun opp fra glasset og blir oppmerksom på ham. Det endrer kursen livet hans var på. 

Ikke at han har noe imot det. Boksekarrieren var død allerede før han ble lagt inn på psykiatrisk. Han har derfor ingen illusjoner om å gjøre et comeback. I hvert fall ikke i ringen. Men det betyr ikke at han ikke har de samme drømmer og håp som unge menn på egen alder: etablere seg, leve fritt og komfortabelt, og nyte omgang med det motsatte kjønn.

Sånn sett kan man si at han spreller ved vannkanten og er mer enn klar nok til å bli plukket opp av en kvinne som Fay Anderson. At hun gjør det med en blanding av likegyldighet og overlegenhet, får ikke entusiasmen hans til å skrumpe. Tvert om. Den øker bare hans fascinasjon for henne og krydrer den magnetiske tiltrekningen hun har på ham.

Beruselsen er likevel bare kortvarig. Kort tid etter at hun har brakt til huset sitt, avslører hun motivasjonen sin: både hennes kompanjong og hun selv ønsker hans hjelp med å kidnappe et barn. Sønnen til en av statens rikeste menn.

Collins er naturlig nok skeptisk. For det første byr forbrytelsen ham imot. Greit nok har han både slått menn og stjålet fra dem. Men han har aldri sunket så dypt at han har måttet skade barn. For det andre er han ganske sikker på at folk som Fay og partneren hennes, folk med større grådighet enn skrupler, før eller senere vil konkludere at det er enklere og bedre å spandere en kule på typer som ham enn det er å forære en andel av byttet.

Likevel velger han å skyve mistankene sine til side og fokusere på de praktiske utfordringene knyttet til planen. Og når Onkel Bud, Fays partner, forklarer planen, må Collins motvillig innrømme at den er godt gjennomtenkt. Det er kanskje ikke spesielt overraskende med tanke på at onkel Bud en gang var en purk. Han vet åssen kollegaene tenker, og han er ikke i tvil om at den kvart millionen som de kommer til å kreve for guttebarnet er så godt som deres.

Dessverre har han ikke tatt med i betraktning Collins? paranoia, Fays kverulerende natur, politiets oppfinnsomhet og skjebnens lune.  

Før det hele er over, er flere av deltakerne døde. Og hva verre er, Collins er overbevist om at en av hans medskyldige ønsker å drepe barnet.

Hvorfor du bør lese den

«I kveld min elskede» er ikke like god som «Hard by», heller ikke er den i like stor grad et karakterstudie  som «Fikserne». Den er likevel røff, intrigefull, spennende og godt skrevet noir.

Fokuset er ikke, som man skulle tro, på kidnappingen, forhandlingene med politiet eller på overraskende vendinger. I stedet er det et slags kammerspill, der det meste av handlingen finner sted innendørs. Det er klaustrofobisk, sitrende og uten tvil interessant. Men det kunne vært bedre. Mye bedre.

Anbefales med forbehold.

Tittel: I kveld, min elskede
Utgitt: 1992 (utgitt i 1955 i USA)
Forlag: Cappelen
Sider: 173

Terningkast: 3

#bok #bøker #anmeldelse #noir-bøker

Wild Town av Jim Thompson


"Bugs kunne ikke se inntrengeren skikkelig; bare at det var noen der. Bare en utydelig skygge blant de andre mørke skyggene i rommet. Men det var nok." Hard by

Fillebyen, det lille stedet vest i Texas som John Thompson skriver om i «Hard by», er alt det man forbinder med staten: vill, korrupt og røff. Det er også, i likhet med staten, et sted som holdes i live av oljen som ligger under bakken. Det er den som har gjort pioner ut av menn som Mike Hanlon, den gamle og nå lamme streberen som var den første som ble rik på det svarte gullet i Fillebyen, og det er den som har trukket ambisiøse og ikke rent lite tvilsomme unge menn og kvinner til byen. En av disse David «Bugs» McKenna.

Bugs har akkurat kommet ut av fengsel. Det tredje lengre oppholdet hans i kasjotten. Men han er fast bestemt på å holde seg på matta fremover. Dessverre er ikke Fillebyen et sted for folk som ønsker å rehabilitere seg og holde seg på den smale veien. Det finner Bugs først ut senere.

For i starten virker alt rosenrødt. Ufattelig og utrolig rosenrødt, hvis man spør Bugs. I stedet for å bli hundset med av lovens lange arm og avvist av ethvert sted han søker arbeid slik han har blitt andre steder i staten, tas han imot med åpne armer.

Sheriffen hjelper ham med å få jobb som husdetektiv på Hanlon Hotel, byens eneste hotell (oppkalt etter eieren), og flere av stedets mest ettertraktede kvinner sjarmeres av hans røffe språk og landsens væremåte. Han har aldri vært bemidlet nok til å tro på hell, og det er ikke en uvane han har tenkt å starte nå. Likevel er det det han blir nødt til å gjøre når hammeren han venter skal falle og knuse avbrekket skjebnen luller ham med ikke viser seg på måneder.

Men den kommer, og faller og setter ham i en umulig situasjon.

Det starter med en vennlig bønn om hjelp, som han ikke kan besvare. Deretter forsvinner 5000 dollar fra hotellets kasse. Og til slutt er en mann død.

Enda han ikke kan bevise det, er sheriffen sikker på at Bugs har noe med dødsfallet å gjøre. Det kan Bugs leve med. Verre er det at noen andre vet at han var på rommet til offeret da mannen fløy ut av vinduet på hotellrommet. Og denne noen krever penger for å holde informasjonen for seg selv. Penger Bugs ikke har.

Så han bestemmer seg for å finne tyven som stjal hotellets penger og bruke pengene til å betale utpresseren. Men det er lettere sagt enn gjort. Særlig når du aldri har vært detektiv.

Hvorfor du bør lese den

«Hard by» er en hardkokt noir-bok, og den har det du kan vente i slike bøker; korrupte og semi-korrupte karakterer i offentlig tjeneste, damer som er røffe i kantene, en helt med en dunkel moral og med en enda dunklere bakgrunn og en rik gammel mann. Det siste er kanskje ikke et offisielt kjennetegn ved sjangeren, men det bør være det all den tid så mange av bøkene i sjangeren har med en slik karakter.

Thompson er en ny forfatter for meg. Jeg har bare lest én annen bok av ham; «Fikserne». Så jeg kan ikke komme med et generelt syn på forfatterskapet hans. Allikevel kan si at «Fikserne» og nå «Hard by» ga mersmak, og at jeg definitivt kommer til å lese mer av ham.

Dermed kommer det ikke som en overraskelse at jeg anbefaler «Hard by». Det er ikke en bok du lese, men hvis du liker noir-bøker og hardkokt krim, er denne en du bør vurdere etter å ha lest klassikerne i sub-sjangeren.

Tittel: Hard by
Utgitt: 1995 (min utgave, utgitt 1957 i USA)
Forlag: J.W. Cappelens forlag A.S
Sider: 153

Terningkast: 4     

hits