leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. På denne bloggen kommer jeg primært til å skrive om bøker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisører/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

Ung og Dum av Maureen Gibbon


"Jeg pulte med en gutt for første gang da jeg var tretten, men jeg kom ikke før tre kjærester senere, med Del. Han fikk meg til å komme en gang vi lå i sekstini i en skitten køye i en hytte vi brøt oss inn i, ute i Mennonite Town. Det var all slikkingen og sugingen som gjorde utslaget." Ung og dum, s. 16

Mahanaqua, det lille stedet karakterene i Maureen Gibbons roman "Ung og dum" bor i, lever opp til alle forestillingene man har fått om små bakgårdssteder i USA fra Hollywood-filmer og TV-serier; de voksne er drankere og mishandler sine barn, de unge ruser seg på gress, alkohol og speed, og fremtiden tilbyr bare tre alternativer: stikke, havne i fengsel, eller bli og risikere å gå i foreldrenes spor.

Evangeline, heltinnen vår, velger å bli. Ikke fordi hun ser lys i enden av tunnelen, men hun er smart nok til å vite at ethvert realistisk alternativ starter med at hun fullfører videregående. Hun har bare ett år igjen når vi først møter henne, og det er i dette året at vi som lesere får være fluer på veggen mens hun går fra ung og dum, til ....ikke helt voksen, men i hvert fall mindre ung og dum.

Tittelen refererer både til denne perioden og til ett uttrykk som Evangeline (som bare kalles Vangie av venner) og June ofte bruker når de snakker sammen om sex: ung og dum og full av skum. Å si at sex har en fremtredende plass i historien, er derfor en kraftig underdrivelse. Men det kommer ikke som en overraskelse. Ikke når baksideteksten selger romanen som en bok som "sjokkerte" anmeldere og lesere i USA. Det som derimot er overraskende, i hvert fall for meg, er hvor lite ikke-moraliserende den er.

Boka er likevel ikke en erotika-roman. Langt ifra. Det er en oppvekstroman, enda karakterene ofte pleier å være noe yngre i slike romaner enn den myndige hovedpersonen i Gibbons bok. Det er kanskje kompromisset forfatteren gjorde; det er enklere å selge en sex-fylt roman der hovedpersonene er på vei ut av videregående enn hvis de hadde vært tidlig i tenårene, slik f.eks. filmen "Thirteen" prøvde seg på i begynnelsen av 2000-tallet (vovete).

Det andre kompromisset er at Del og Evangeline er kjærester. De er unge og til tider kanskje dumme, men de har vært sammen en stund og elsker hverandre. Det er derfor ingen ser ut til å bry seg om hva de driver med. Vel...den alkoholiserte faren til Evangeline kommer på uanmeldte besøk for å sjekke at Del ikke overnatter i den nedslitte leiligheten hun bor alene i og som han betaler leia for. Ellers er det ingen høygaffel-veivende moralister.

De største utfordringene som vår heltinne støter på har sitt utspring i to kilder; rusen (spesielt hva både den ene og den andre karakteren gjør når han/hun er påvirket) og den økonomiske dødsdalen hun er født i som tvinger ungdom som blir igjen til å ta en jobb som bare betaler minstelønn (3.5 dollar i timen).

Det siste viser seg å være enklere å løse. Hun får en jobb som servitør på en lokal restaurant/kafé. At det er en jobb som langsomt tærer på kroppen er en selvfølge. Det samme er nødvendigheten av å flørte med de mannlige kundene for å få tips som kan åpne en sprek inntil en lysere fremtid. Og så snart hun skjønner dette, er hun ærgjerrig nok at hun ikke møter opp ruset på jobb. Del har ingen slike planer.

Som så mange andre unge menn i byen har han fått en jobb uten framtidsutsikter. Så han drukner skuffelsen og forbitrelsen i rus. Han drikker med kollegaene, røyker gress med Evangeline når han kommer hjem og sniffer lim når hun ikke til stede. Det eneste limet, ser det ut til, som holder dem sammen, er nesten altoppslukende sexen. I mangel av forbilledlige forhold, blir dermed sexen en slags erstatning som begge knuger seg til for å overbevise seg selv om at forholdet har en fremtid.

Evangelines bestevenninne, June, er også opptatt sex. Men hun er, om mulig, enda mer out-there enn vår heltinne. Gruppesex-scenen som blir beskrevet i åpningslinjene, blir relativt kjapt etterfulgt av at June flytter inn hos kjæresten Ray. Beslutningen overrasker Evangeline, som vet at June ikke egentlig elsker Ray. Så detonerer June en annen bombe. En som blir bevis for hennes beregnende natur, og som får konsekvenser for alle involverte.

"Ung og dum" er en autentisk, stilsikker og røff roman som ikke etterlater noen tvil om at Maureen Gibbons er et forfattertalent. Den har også en "levd-liv"-preg som jeg falt for og som inspirerte meg til å finne ut mer om både forfatteren og Mahanaqua.

Det siste mislyktes siden Mahanaqua, viser seg å være et oppdiktet sted. Min nysgjerrighet ble derimot tilfredsstilt når det gjelder forfatterens biografi. Først da forsto jeg hvorfor tittelen var "Swimming Sweet Arrow" enda vannet bare dukker opp én gang i historien og hvor autentisiteten kommer fra når det gjelder den seksuelle volden beskrevet i boka. 
 
Anbefales varmt!

Tittel: Ung og dum
Utgitt: 2001
Forlag: Gyldendal
Sider: 181

Terningkast: 5


Charlie Chaplin- en biografi av Peter Ackroyd

Første gang jeg stiftet bekjentskap med Charlie Chaplin, var i en kinosal i Mogadishu i 1989 eller 1990. Før borgerkrigen. Delvis fordi jeg ennå var ung for det meste som ble vist på både TV og på kino og delvis fordi mamma ikke hadde noe til overs for den lille eller den store skjerm og insisterte på at jeg skulle gå ut og leke, måtte jeg gjøre det de minste i enhver husholdning overalt på kloden hater aller mest for å få tak i penger til kinobillett; kysse ringen til storebroren min (Gud nåde hans sjel) og be ham være barmhjertig med en stakkar som hadde desperat behov for å se en Bollywood-film.

For det var det vi gikk for å se på kino da jeg var liten. Bollywoodfilmer. Fargerike, dansefylte, patosfylte og tre timer lange indiske filmer med storheter som Mithun Chakraborty (Disco dancer), Amitabh Bachtan (Suhaag) og senere, Aamir Khan (Dil). Skuespillere med et bredt register som filleristet oss følelsesmessig gjennom skjermen, før de sendte oss ut med et glis om munnen og gaulende på tittelrefrenget.

Den gang som nå, liker kinoeiere i Mogadishu å vente til setene er fulle før de slår av lysene og setter i gang den oppsatte filmen. Det er en slags tradisjon, en de deler med den helprivate offentlige transportbransjen. Men i motsetning til transportbransjen, er kinoeiere, både den gang og nå, opptatt av å underholde de betalende mens de venter, og venter, og venter...

Det var i en av disse venteperiodene, mens alle er opptatt med å spekulere i hva man tror filmen kommer til å handle om utfra de maleriske plakatene, at en av Chaplins kort-filmer kom på skjermen. Hadde kameratene mine og jeg ikke sittet på første rad, ville vi antakelig aldri ofret den  oppmerksomheten vår. Men det gjorde vi. Og det gjorde de rundt oss også. Og mindre enn fem minutter ut i filmen, satt vi alle mutt stille, grepet av en film der ingen talte et hørbart ord. Likevel forsto vi. Eller gjorde vi det?

Hvis vi skal tro Peter Ackroyds biografi er svaret både og.

Jeg har, som så mange andre, sett en god del av Chaplins mest kjente filmer; "Mesterbokseren", "Landstrykeren", "Banken", "Immigranten", "Modern Times" og "Gullfeber". Jeg kan så vidt huske å ha hørt om at han skal ha leflet med kommunisme, at karrieren hans fikk et skudd for baugen på grunn av dette etter krigen, og ikke minst- at han vokste opp fattig. Ellers visste jeg ingenting om Chaplin før jeg kom over denne utsøkte biografien.

Boka tar oss med til 1800-tallets London, gnir fjesene våre i den bunnløse og desperate fattigdommen, forsøker å børste støvet av Chaplins tvilsomme biologiske opphav og gir oss innblikk i varietémiljøet som Chaplins, hans navnefar og senere Chaplin selv var en del av.

Men dette er ikke en bok som sveiper gjennom Chaplins liv. Derimot forsøker den å gå grundig til verks.

Det er ikke så enkelt.

Vanskelighetene (for enhver biograf) starter med Charlie selv. I et forsøk på å ta "narrativ kontroll" som de sier i Hollywood, forfattet skuespilleren nemlig et par selvbiografier; en i starten av karrieren, og en på slutten. At begge gir leserne viktig innblikk i hvordan Charlie ville bli husket på, er det ingen tvil om. Like lite tvil er det også om at bøkene tåkela, for ikke å si visket ut, viktige aspekter av oppveksten, karrieren og privatlivet.

Det er ikke helt uforståelig. Hvem kan vel unngå å dandere sitt navn, liv og ry med ros(er) når anledningen byr seg? Og er det egentlig så viktig at han utelot, forskjønna og redigerte historien om sitt liv? Kanskje. Kanskje ikke.

"Charlie Chaplin-En biografi" er en grundig researchet, overraskende, stram og helstøpt biografi om et komplekst menneske og en av filmmediet første og største kjendiser. Du vil helt sikkert miste noen illusjoner om både skuespilleren, regissøren og privatpersonen, men du vil ha lest en minneverdig biografi.    

Anbefales varmt!

Tittel: Charlie Chaplin- En biografi
Utgitt: 2014
Forlag: Font forlag
Sider:  267

Terningkast: 5

   


Harriet Spion av Louise Fitzhugh


" Da Harriet kom på skolen[...] var det ingen som snakket til henne. De så ikke på henne engang. Det var akkurat som om det ikke hadde kommet noen inn i værelset. Harriet satte seg og følte seg i veien.[...] Hun så på alle ansiktene, og i alle ansikt var det en plan, og i hvert ansikt den samme planen. De hadde organisert seg. Nå skal jeg få, tenkte hun dystert." Harriet spion,

Enda hun bare er elleve, vet Harriet M. Welsch allerede hva hun vil bli når hun blir stor: spion. Og fordi hun vet at øvelse gjør mester, ligger hun allerede i hard trening. Når hun ikke henger med bestevennene Sport og Janie, drar hun på rekogniseringsoppdrag rundt omkring i nabolaget og noterer både observasjonene og konklusjonene i sin kjære notatbok.

Der kan man lese om herr Harlney og hvordan han driver bensinstasjonen i hjørnet, om den hypokonderiske Agatha K Plumber som er overbevist om at hun er døende, om Santi-familien som eier kolonialbutikken og alle deres problemer, om Joe Curry, visergutten, og hans stjeling, om herr Whitherd og hans tjueseks katter som langsomt tar livet av ham, om Sports alkoholavhengige forfatterfar, om Sport og Janie også og mange flere.

De velhavende foreldrene til Harriet er opptatt med sitt og har overført oppdragelsen av enebarnet sitt til barnepiken Gamle Golly. Men de er ikke blinde eller likegyldige. Overbevist om at barndomsårene ebber ut for Harriet, er de opptatt av at hun skal bruke tiden sin på mer hensiktsmessige aktiviteter enn den konstante skriblingen i notatboka. Dermed foreslår de, nei, insisterer de at Harriet skal starte på den lokale danseskolen slik at hun lære å oppføre seg mer feminin.

Harriets reaksjon er mildt sagt negativ, og det er ikke før Gamle Golly hjelper henne med å se det positive i forslaget at hun roer seg ned. Da hun senere finner ut at foreldrene til Janie også vil ha henne til å være mindre opptatt av kjemi og formellære og lære å danse, kommer hun frem til at verden tross alt ikke kommer til å gå under.

Men det gjør den snart.

Først får Gamle Golly en kjæreste. George Waldenstei. En lubben og skilt mann som en gang hadde penger, men som først "ble fri" da han kvittet seg med både pengene og kona. Han påstår å ha startet livet på nytt, og Gamle Golly er en del av dette nye.

Siden han jobber på dagtid og Gamle Golly jobber til sent på kvelden fordi Harriets foreldre bruker sin på sosiale tilstelninger som de jamrer seg så snart de kommer hjem, overtaler George Golly til å ta med Harriet og gå på kino. Uvitende om helvetet som venter hjemme når de komme returnerer noen timer senere.

Herr Welsch og fru Welsch er nemlig stinnfulle av bekymring når trioen kommer tilbake. Harde ord blir fulgt av en spontan avskjedigelse av Gamle Golly. At fru Welsch angrer på ordene som har unnsluppet leppene hennes hjelper ikke. Gamle Golly drar.

Harriet er utrøstelig. Men det blir straks verre. Medelevene får nemlig tak i Harriets notatbok. Først er kommentarene og observasjonene morsomme, så er de hånlige, så er de spiddende ærlige (Harriets oppfatning) eller ondskapsfulle (alle andres konklusjon). Resultatet er at Harriet blir en paria i både klasserommet og i nabolaget. Men det er bare begynnelsen.

"Harriet spion" er en morsom, ærlig, rørende, brutal og uforglemmelig bok om oppveksten til ei jente med rik fantasi og en ukuelig tro på seg selv og en lunefull skjebne som snur hennes styrker til svakheter. Raskt og brutalt.

Det er også en bok som er litt forut for sin tid. Harriet er smart og tøff. Hun har en inspirerende tro på seg selv, en god del takket være Gamle Golly, men mye på grunn av seg selv og hvordan hun møter verden. Boka kan til tider minne om filmen "Mean Girls", og siden filmen er basert på boka " Queen Bees and Wannabes", lurer jeg på om ikke forfatteren av sistnevnte bok er inspirert av "Harriet spion". Blottleggingen av dagboknotatene i filmen er som tatt ut av "Harriet spion", som kom ut i 1964.

Hva sannheten enn er, så er det ingen tvil om at Louise Fitzhughs bok fortjener å bli lest og lest igjen av mange flere. Såpass god er den. Ennå.

Anbefales sterkt!

Tittel: Harriet spion
Utgitt: 1970 (min norske versjon, først utgitt i USA i 1964)
Forlag: Gyldendal
Sider: 188

Terningkast: 6

Et stort øde landskap av Kjell Askildsen


"[...] man ser så mye utålmodighet ved et stoppskilt, man kan til og med få se en og annen ulykke. Ikke sånn å forstå at jeg er en hund etter ulykker, men hvis for eksempel et fly av en eller annen grunn skulle eksplodere i luften, så ville jeg ikke hatt noe imot å være en av dem, gjerne den første, som observerer det. " Et øde landskap, s. 33

Jo mer jeg leser Kjell Askildsens novellesamlinger, jo svakere inntrykk sitter jeg igjen med umiddelbart etter at det siste ordet på den siste siden er lest, og det eneste som gjenstår er å sveipe over punktumet mens jeg gjør meg klar til å sette seg opp.

Det er først etterpå at novellene elter opp, og inspirerer meg til å gå en tur, slik mange av Askildsens karakterer ofte gjør. Grubler. Når jeg har fått nok av mine egne tanker, snakker jeg med kjente og ukjente om hva de har fått ut av den ene novellen, eller samlingen som helhet.

At andre sitter igjen med en noe annerledes tolkning kommer ikke som en overraskelse. Det gjør derimot en tolkning som speiler min, og av og til, den som er så out-there at den tvinger meg til å hente ned samlingen det gjelder ned fra hylla og gjenlese stoffet.

Noen ganger fører disse gjenlesingene til at jeg setter pris på en formulering eller et avsnitt mer enn jeg gjorde før, men det er sjeldent at jeg blir mer klokere på Askildsens hensikt.  

Godt nok humrer av formuleringene,slik jeg sikkert gjorde sist. Ryster på huet av forfengeligheten og småligheten til den ene eller den andre karakteren, også som sist. Men sirkelen ender også der den endte sist; midt i et kryss med (nesten) uendelig mange retninger. Med andre ord; forvirring og enda flere spørsmål.
 
Jeg har ofte sagt til meg selv at det kanskje ikke er meningen. Å forstå det. Kanskje er det det som er meningen. Kanskje understreker komposisjonen, dunkelheten, de noen ganger kryptiske replikkene mellom karakterer som bare er to om å forstå hverandre (noe som holder leseren på avstand) og de brå sluttene bare meningsløsheten karakterene ser overalt rundt seg.

Men så tenker jeg at en slik konklusjon er for enkel. At det bare er en god unnskyldning som skal hjelpe meg med å krysse av stoffet fra min leseliste, før jeg går videre til noe mindre...utfordrende? Kanskje, for å si det rett ut, også mindre kjedelig. 

Så leser jeg en novelle som "Jokeren", og blir nedslått igjen av meningsløsheten. Novellen er fra samlingen "Et stort øde landskap". En kort samling på bare sju noveller, utgitt i 1991. Kjøpt like før sommerferien, skvist usynlig mellom andre bøker i bokhylla, til den fikk litt oppmerksomhet i romjula.

Joachim (fortelleren) og dama hans Lucy er hjemme en lørdag i slutten av november. Men de gjør ingenting spennende, eller par-aktig. I stedet sitter Lucy og legger kabal mens Joachims ser ut og lar tankene durre om hvordan stillheten denne høstkvelden kanskje betyr at tilværelsens meningsløshet "kryper inn i en og bretter seg ut som et endeløst, nakent landskap." Tausheten mellom dem inspirer bare Joachim til å la tankene fare. Helt til Lucy avbryter dem ved å be ham først åpne, så lukke vinduet.

Like etter går Joachim ut. Og mens han er ute tror han at han ser Lucy brenne noe med et stearinlys. Vel inne prøver han å finne ut hva det var. Når han ikke umiddelbart finner det, tror han først at det var noe han innbilte seg. Så finner han ut hva det var; en joker. Så er det åtte år lange forholdet over.

Hvis du er som meg, så utbryter du kanskje, " Hva f***?!" Hva er poenget? Hvor er historien?

Samtlige noveller i samlingen lider av det samme; karakterene føles mer som sjakkbrikker enn ordentlige karakterer med et visst normalt og gjenkjennelig liv. Verre, de er som barn som har funnet på et språk foreldrene ikke forstår, for deretter å komme med utbrudd som man ikke aner opphavet til.

Dermed sitter man igjen som et spørsmålstegn når søsteren til fortelleren i den første novellen melodramatisk utbryter, "Jeg er ikke sånn, jeg er ikke sånn" og faller død om, når en mann på ser en ikke-fatal kolisjon, går hjem og informerer kona om at han hater søndager i den andre novellen, når en ektemann og far en vårdag finner en død hund i kjelleren og begraver den i grønnsakshagen, når Joachims siste ord er, " [...] hun var ikke den jeg trodde hun var."

Hver novelle etterlater en med en følelse av noe uavsluttet, noe halvbakt. Man aner konturene av noe ved endt lesing, men meningen glipper mellom ens fingre. En vag følelse av noe som kunne ha vært, som ikke er.

Hvis du har lest samlingen vil jeg høre hva du mener.

Hvis du ikke har lest den, råder jeg deg til å styre unna denne. 

Tittel: Et stort øde landskap
Utgitt: 1991
Forlag: Oktober forlag
Sider: 88 

Terninkast: 1

De 39 trinn av John Buchan


"Jeg slo på lyset, men det var ingen i rommet. Da så jeg noe innerst i rommet som fikk meg til å miste sigaren og kaldsvette der jeg sto. Min gjest lå utstrakt på ryggen. Han var spiddet til gulvet med en lang kniv som gikk gjennom hjertet hans." De 39 trinn

Mange år før jeg visste at den var basert på en bok, så jeg deler av Alfred Hitchcocks "The 39 Steps" hos en venn. Jeg fikk med meg begynnelsen, for jeg husker fortsatt at jeg stusset over sertifiseringen fra "British Board Of Film Censors" like etter at skjermen fader fra svart.

Men det skjedde et eller annet som gjorde at jeg ikke fikk med meg slutten. Det lille jeg så var likevel så gripende at jeg senere kjøpte en DVD-versjon av filmen og så den flere ganger. Ikke på noe tidspunkt la jeg merke til at adapsjonen blir fastslått på minuttmerket ut i filmen.

Uansett, det var ikke før år senere da jeg prøvde å finne gode tips på spionromaner at jeg gjenkjente tittelen på en av listene, og ikke like etter prøvde jeg å finne en uredigert versjon av John Buchans sjangerdefinerende roman fra 1915. Det var ikke så enkelt som jeg trodde først, men det ordnet seg til slutt.

Boka gjorde et enda bedre inntrykk på meg enn det filmen gjorde. Jeg sier det ikke fordi det er det de fleste purister pleier å si når man skal diskutere filmer som er basert på bøker. Legg også merke til at jeg ikke sier at boka er bedre, enda en godt kan argumentere for det, bare at inntrykket jeg sitter igjen med favoriserer denne spesifike boka over filmen.

Delvis fordi subsjangeren boka og forfatteren definerte ved utbruddet av 1. verdenskrig, den såkalte man-on-the-run-archetype, er en av mine favoritter. Og delvis fordi jeg ofte foretrekker mitt eget møte med bokas karakterer, miljø og plottsvingninger fremfor manusforfatterens destillerte scener og akter.

Trettisju år gammel har Richard Hannay allerede levd flere liv. Han har vært etterretningsoffiser, kriget i boerkrigen og jobbet som gruveingeniør i koloniene der han har tjent en slump med penger. Nå er han i gamlelandet. Nærmere bestemt i London, der han kjeder vettet av seg.

Tre måneder har han gått vanket i hovedstadens fornemme klubber, gått på teater og samtalt om aksjespekulasjon og luftige investeringer. Nesten like lenge har han truet med å fordufte fra hovedstaden, vekk fra de intetsigende samtalene, det melankolifremkallende været og fornøyelseslivet som " er like tamt som selters som har stått uten kork i solen" (s.7). Likevel har han hver kveld returnert til leiegården bak Langham Place, på Londons vestkant, og trøstet seg med en eller to drinker og utsøkt mat, servert av Paddock, tjeneren.

På en av disse dagene, i det han skal stikke nøkkelen i nøkkelhullet, dukker en mann opp fra ingenting og ber om å få komme inn og snakke med ham. Hannay gjenkjenner ham som en av beboerne på leiegården, men de har ikke aldri snakket utvekslet annet enn høflige nikk de få gangene de har har passert hverandre på trappene. Hadde han ikke kjedet seg så avsindig ville han kanskje vært brysk og mistenksom, i stedet lar han mannen komme inn, få en drink og legge fra seg børen som har tynget ham i flere måneder.

Mannen heter Franklin P. Scudder, er amerikaner, var en gang journalist og bemidlet globetrotter. Men det var hans engasjement og interesse for politikk som brakte ham ulykken som henger over ham. Scudder har kommet over en djevelsk konspirasjon som har et forestående mål om å likvidere den populære statsministeren i Hellas når han kommer på statsbesøk til London. Problemet til Scudder er at konspiratørene nå vet at han vet, og trenger et sted å gjemme seg mens han finner ut hva han skal gjøre videre.

Hannay er først ikke sikker på sannhetsgehalten i historien. At mannen selv fullstendig tror på det han forteller, er han derimot ikke i tvil om. Så han gjør det mest naturlige for en som kjeder vettet av seg og søker enhver adspredning fra de daglige rutinene; han lar Scudder bli.

Det skulle han ikke ha gjort.

"De 39 trinn" er en gnistrende, oppjaget og dreven spenningsroman som stadig overrasker.

Den første overraskelsen, i hvert fall for meg, er hvor forut for sin tid den er med komposisjonen, karakterene og plottingen. Den andre er humoren. Sjeldent har jeg lest en spenningsroman som samtidig tar vare på det absurde i farlige omstendigheter uten at demper på kokingen under hovedpersonens føtter. Det er mektig gjort.

Anbefales sterkt!

Tittel: De 39 trinn
Utgitt: 1984 (min versjon, første gang utgitt på engelsk 1915)
Forlag: Norild Forlag
Sider: 157

Terninkast: 5

Taushetens fortrolige av Odd W. Surén


" For meg er fargen taushetens stemme. Steinen er en kropp som aldri skjer, bare er og er. Kanskje er steinen en tale for døve ører. Det aner alle som har holdt en stein i hånd og kjent den trenge gjennom sitt eget navn. Slik snakker steiner. Tausheten har noe den skulle ha sagt." Taushetens stemme, s. 10

Hva er en dårlig bok? Eller en dårlig film? Eller noe som helst? Med bøker har jeg oftere og oftere i de senere årene hatt inntrykk av at flere og flere mener at forskjellen på hva som kan stemples som en god bok og hva som kan skyves til side som en dårlig bok er en tall-lek; hvis mange nok mener at noe er bra, så er det det.

Det er ikke en spesielt ny posisjon/mening/oppfatning. En kan forestille seg at posisjonen og opposisjonen mot den har eksistert helt siden en San-mann/kvinne laget et klippemaleri for ca. 40 000 år siden og en annen San kom forbi og kritiserte verket. Men det var først da popkulturen bredte ut sine vinger at relativistene kravlet opp fra under en stein og krevde en egen plass under solen. Derfra er det mulig å trekke en linje frem til Twilight-bøkene og den smittende feberen som gjorde både bøkene og filmene til milliardindustri.

At både kritikere, forfattere som Stephen King og en del lesere pekte nese til alt knyttet til Stephenie Meyers bøker og filmene som er basert på dem førte bare til at relativistene i Twilight-leiren knurret og viste sine sylskarpe hjørnetenner. Med andre ord gjorde kritikken ingenting for å endre den (da) genuine oppfatningen hos Twilight-fansen om at bøkene og filmene var det beste siden [sett inn noe eldgammelt].

Mer enn noen annen debatt om bøker og litteratur gjorde debatten om Twilight-feberen det klart at vi nå lever i pop-bok-æraen, og at kritikk fra kulturelle dørvoktere som f.eks. aviser ikke kan hamle opp mot vennen og venninnens anbefaling og påfølgende in-gruppe-entusiasme om det man har delt. Det siste er én av grunnene redaktøren i VG oppga som moment for hvorfor de nå kutter på bokanmeldelser.

Som alle andre har jeg oppfatning om hva som utgjør en god bok og hva som er dårlig. Noen av kriteriene mine er allmenne; begynnelse-midtdel-slutt, karakterutvikling, interessant historie og malende språk som holdes i tøyler slik at det ikke løper løpsk og drukner meg som leser i beskrivelser. Noen er mindre allmenne; jeg er nemlig mottakelig for det uvanlige, til og med kjedelige. Men da bør det være uvanlig og kjedelig på en interessant måte.

På motsatt side av skalaen sitter det jeg hater. Det som frustrerer meg med sin kvalmende pretensiøsitet, platte karakterer, uinteressante plott og hav av beskrivelser som gir meg lyst til å lukke igjen boka for å få luft.

Odd W. Suréns novellesamling "Taushetens fortrolige" er et kroneksempel på det siste.

Hvis hele boka skal oppsummeres med en tanke så må det være den at den ikke er skrevet for et publikum. Hele samlingen er en sammensurium av svada, pretensiøst oppgulp og intetsigende beskrivelser som får leseren til å døse av for hvert avsnitt.

Eksempel: " For meg er fargen taushetens stemme. Steinen er en kropp som aldri skjer, bare er og er. Kanskje er steinen en tale for døve ører. Det aner alle som har holdt en stein i hånd og kjent den trenge gjennom sitt eget navn. Slik snakker steiner. Tausheten har noe den skulle ha sagt. (s. 10). Og et til: " Bare det endelige er ufattelig. Mare Nectaris. Er månen en svindler? Nei. En ensom stein i lånt lys, skinnende på minners vis. Er det klokt å reise til månen? Ikke for å finne lys." (s. 12).

Disse to eksemplene er bare fra de to første novellene; "Tausheten" og "Siste bilde". Derfra blir det bare verre og verre.

Hvis du har lest samlingen og fått noe ut av den så vil jeg gjerne høre fra deg. Virkelig.

Imens bør enhver som har sin tid kjær holde seg unna denne. Her er det ingenting, absolutt ingenting å hente.

Tittel: Taushetens fortrolige
Utgitt: 1993
Forlag: Aschehoug
Sider: 111

Terningkast: 0  

Ved foten av vulkanen av Line Baugstø


" Skolen lå ved foten av Kilimanjaro. Opp over den brunsvidde sletten reiste fjellet seg, et snødekket fjell like under ekvator, en utbrent vulkan, omspunnet av myter.[...] Vi våknet under det fjellet hver morgen. Noen ganger var det innhyllet i tåke [...] Andre ganger lå det nakent på den store sletten, grønt og frodig[...] " Ved foten av vulkanen, s. 19

Uten å påstå at det er en sannhet som er hugget i stein, tror jeg at alle som leser mer enn gjennomsnittet har noen preferanser som snevrer inn hva slags bøker de vil bruke sin tid på å lese, preferanser som med tiden skaper et permanent hull i bokhylla, et blankt punkt eller dotter i det litterære kartet.

Hullet i bokhylla mi, dottene som er etset i det litterære kartet jeg bruker til å guide meg rundt omkring i bokverdenen, er ganske enkelt norsk litteratur. Helt siden jeg gikk ut av skolen og sluttet å lese av plikt, har jeg blant annet lest litteratur fra Japan, Kina, Mauritus, Maldivene, Saudi Arabia, Rwanda, osv, men få norske litterære verker. Så (relativt) få faktisk at jeg burde sendes i en lesekrok uten annet å lese enn litteraturens svar på "Dis" (Ari Behns romaner?).

Da valget ble tatt, en gang i begynnelsen av 2000-tallet, hadde jeg mange grunner. Men ikke spør meg om å ramse dem opp, for jeg er over tretti, har en fot i graven (vi blir ikke særlig gamle, vi somaliere) og hukommelsen er ikke hva den en gang var. Den mest sannsynlige unnskyldningen jeg må ha argumentert med den gang, var sikkert at jeg hadde lest nok av plikt på skolen, og videre at mine valg av litteratur skulle være annerledes nå som jeg var ferdig med å hore meg for en karakter.

Senere har jeg sagt til meg selv at mitt forhold til norsk litteratur er likt den de fleste nordmenn har til det å feriere i Norge; vi vet at vi burde legge igjen feriekronene våre her, stimulere økonomien, besøke alle de flotte monumentene, parkene og museene herhjemme, men hva gjør en stakkar sjel når verden er flat og frister?

Et berømt sitat fra en av Somalias mest kjente diktere sa på 1970-tallet noe som kan omformuleres til noe sånt som, "Ta en tur til Bergen før du besøker Bonn". Da sitatet "went viral" som de sier i dag, var mange somaliere nemlig opptatt av å reise til utlandet; Riyad, Kuwait, Jeddah, Milano og ja, Bonn. Det gjorde at innenlandsturismen fikk en annenrangsstatus, noe som på slutten av ti-året og langt inn på åttitallet førte til at flere kunne mer denne byens eksotiske særegenheter enn de visste om noen av de store byene i eget land.

Jeg forteller ikke dette for å rettferdiggjøre mine valg, men for å kort illustrere at man overalt stiller seg på tærne, strekker hals, bare for å få bekreftet det man allerede antar om fremmedes plener. Og uavhengig om man ser det eller ikke, uavhengig om det stemmer eller ikke, øver det fremmede alltid en tiltrekning som egger vår nysgjerrighet.

Også når det gjelder litteratur.

I det siste har jeg likevel tatt en avgjørelse om å gjøre bot; der jeg har unngått norsk litteratur som... ikke pest, men som en kraftig influensa, skal jeg sample så mange norske forfattere som mulig. Romanforfattere som novellister, debutanter som veteraner, nye utgivelser som flere tiår gamle bøker som har gått ut av trykken og som bibliotekarene, hvis de har dem, må hente frem fra bakerste hylle i magasinrommet. Hvis boka ikke faller i smak, kan jeg slå meg til ro med at jeg i hvert fall har lest én bok av forfatteren fra ende til annen, og hvis forfatterens håndtverk vekker min appetitt, skal jeg med glede lese flere av forfatterens bøker.

Foreløpig har resultatet ikke vært all verden. Frem til et par uker siden, var det kun et par forfattere som imponerte meg sterkt nok (av de jeg har lest) til å få en permanent plass i hylla mi. Den første var selvskreven fra før, men bare som novellist. Men etter at jeg leste "Davids bror", "Hverdag" og "Kjære, kjære Oluf", var det unngåelig å gi Kjell Askildsen en større plass i bokhylla, denne gang romanforfatteren Askildsen.

Den andre forfatteren er Mona Høvring. Men henne skal jeg komme tilbake til en annen gang. La oss i stedet gå videre til den tredje og siste forfatteren på lista: Line Baugstø.

Det var ikke kjærlighet ved første bok. Tvert imot. Mitt første bekjentskap med forfatteren, novellesamlingen "Kvinnen i den lille gondolen", gjorde et slett inntrykk. Det var ikke før jeg leste romanen "Brist" at jeg falt for forfatteren. Senere har jeg lest flere av hennes bøker; først hennes debutroman; "Reise i gult lys", så novellesamlingen "Tilnærmelser", og nå sist hennes 1991-roman, " Ved foten av vulkanen".

Sistnevnte handler om fjortenåringen Elsa. Datteren til en mor som oppga sine studier for å bli mor, senere omreisende hustru til en mann som jobber med hjelpearbeidprosjekter for FN. Hans siste oppdrag bringer hele familien til et østafrikansk land. Mens moren dirigerer tjenerne, gartneren, boyen (!), kokken og nattevakten, prøver Elsa å tilpasse seg både det tropiske klimaet og kulturen. I hvert fall så mye som en hvit ungdom som bor i en enklave med andre hvite tilpasser seg.

Livet er likevel langt fra et paradisk; faren og morens ekteskap skranter, godt hjulpet av skubbingen fra en affære. Resultatet er en bitter overenstemmelse mellom foreldrene om at Elses mor flytter tilbake til Norge for å fortsette på psykologistudiet og tar med seg åtteåringen Jonas. Det gjør derimot ikke Elsa. Moren er nemlig redd for at hennes studier ikke vil gi henne tilstrekkelig tid til å være forelder for to barn. Dermed blir Elsa igjen sammen med faren, men bare på papiret.

Fordi faren velfarter rundt omkring i det fattige landet, må Elsa begynne på en internatskole. Den heter International School Africa, har elever fra flere dusin land, og ledes av en streng, på grensen til sadistisk, australier.

Elsas usikkerhet, følelse av isolasjon og sterke ønske om å passe inn, går snart over til selvsikkerhet, bredt sosialt nettverk og en lojalitet til sin in-gruppe som etter hvert gjør det klart at dette ikke er en vanlig oppvekstroman.

"Ved foten av vulkanen" er gripende, billedrik, brutal, gjenkjennelig og uforglemmelig bok om ei jente som prøver å navigere seg i skjæringspunktet mellom barndom og tenåring, mellom identiteter og tankesett. Hun er langt fra den ideelle hovedkarakter-modulen som preger de fleste oppvekstromaner om ungdom. Der de fleste andre bøker gjør hovedkarakteren(e) til ubesudlede engler som på det verste sniker seg ut eller smeller igjen døren, er Elsa en helstøpt karakter som frustrerer og fremkaller medfølelse på en og samme tid.

En ære å anbefale!

Tittel: Ved foten av vulkanen
Utgitt: 1991
Forlag: Oktober forlag
Sider: 158

Terningkast: 6

Herr Leonard Leonard av Kjell Askildsen


" De eiendommeligheter jeg hadde vært vitne til hadde inngitt meg en rastløshet som ikke lot meg i fred. Jeg forsøkte å overbevise meg om at dette bare i meget liten grad angikk meg selv, og at jeg, da jeg forlot Rolf-Isak, hadde handlet overensstemmende med mitt temperament. Hvem ville bebreide meg det? og i tilfelle: med hvilken rett?" Herr Leonard Leonard, s. 19

Leonard er en ensom, forfengelig, selvgod, hovmodig, kverulant og smålig mann. Personligheten er med andre ord ikke en honningkrukke som tiltrekker seg andre mennesker. Men han har bekjente, en venn også; Rolf-Isak.

En avtale med denne vennen, bringer Leonard en dag til en bygning hvor det pågår byggearbeid. Når avtaletimen kommer uten at Rolf-Isak viser seg, malersvennene ikke gidder å hjelpe ham med å finne vennen, bringer leting ham til et låst rom. Inni står en mann foran et speil og barberer seg, og den korte og noe uvanlige interaksjonen mellom Leonard og mannen er symptomatisk for historien som følger.

Her er brå forelskelser, tankerekker som spiser sin egen hale, og fremmede som blottlegger private forhold for fremmede de akkurat har møtt på gata for å spørre om fyr til sigaretten.

Det uvirkelige og drømmeaktige som omgir hele historien er interessant nok, men det har ikke en dramatikk, ikke noe som står på spill, selv om den ene etter den andre av karakterene føler frykt og angst (for blant annet en dykkerdrakt).

Frykt er skyld i at Rolf-Isak ikke møtte opp. Det finner Leonard ut når en gutt kommer rennende med et brev fra kameraten hvor han beklager det inntrufne og hinter om hva som kan være årsaken.

Leonard slår seg først tilfreds med saken og forsøker å gå videre med livet sitt. Men nysgjerrig drar i ham, og ikke lenge etter den brutte avtalen oppsøker han Rolf-Isak. Historien han forteller for å forklare hva som har oppskaket ham i det siste, er uvirkelig og samtidig relativt intrigefull.

Fordi han ikke har noe bedre å ta seg til, slår Leonard seg sammen med en bande bestående av Rolf-Isak, hans søster Lina og en ung kvinne som heter Vera. Sammen skal de gå til bunns i historien. 

Problemet, ett av dem, materialiserer seg kort tid etter når Leonard innser at han bare har en birolle i stykket. Det gjør ham oppsatt på å gjenopprette balansen han  mener lå til grunn for forholdet med kameraten; hans overlegenhet.

Så er det Vera, men det er en annen historie.

"Herr Leonard, Leonard" er en til tider morsom, til tider absurd og nesten alltid uvirkelig roman om drømmer og ensomhet. Det er også, om man vil, en bok om fofengelighet og smålighetens kunst. Det det ikke er, slik jeg ser det, er en god leseopplevelse.

Problemet ligger ikke i språket, som er fantastisk, ei heller komposisjonen, som er upåklagelig,heller ikke humoren; problemet ligger primært i to ting: For det første blir karakterene aldri sympatiske nok til at jeg bryr meg om dem (noe som delvis kommer av at de egentlig aldri risikerer noe av betydning). Og for det andre er det altfor mye smålig grubleri som jeg ikke finner spesielt interessant.

Hvis du skal lese hele Askildsens forfatterskap anbefaler jeg deg å ikke starte med denne. Den er ikke representativ for Askildsens ellers jordnære, folkelike og fantastiske forfatterskap. Start heller med utgivelsene til forfatteren fra 1970-årene.

Anbefales ikke.

Tittel: Herr Leonard Leonard
Utgitt: 1955
Forlag: Oktober
Sider: 96

Terninkast: 2   

Høstreise av Eli Sol Vallernes


"En gammel kvinne bor alene i egen leilighet. Alle de andre i gården bor i leiligheter med fire rom og balkong. Når hun møter dem i trappen, nikker hun og smiler, men hun inviterer dem ikke inn. Inne hos den gamle damen er det gjemt en hel verden. [...] Her inne er det fjelltopper, her er det bekker og her er dyr." Høstreise, s. 10

Alderdom, hva er nå det? Det første som streifer de fleste er ofte de fine assosiasjonene; pensjonalder, besteforeldre, mer frihet, visdom og klokskap. Senere kommer de mindre fine, til og med skremmende og uunngåelige assosiasjonene; skrøpelighet, glemskhet, forfall og til slutt...død. Endestasjonen på livets reise, en endestasjon som forøvrig har en del likheter med den vi alle starter i.

Den åtti år gamle enken og hovedpersonen i Eli Sol Vallernes' "Høstreise", Sigrid Vang, er fanget mellom disse to stasjonene. Og hva verre er; hun vet ikke hva som er frem og hva som er bak. Fortiden og nåtiden "glir over i hverandre", som det heter i baksideteksten.

Det ville vært like riktig å si at fortiden strekker ut sine klør gjennom årtier og krafser og rister i henne så kraftig at det går utover hennes skrantende helse. Resultatet er fall, blodige merker og fallende vekt.

Hadde hun ikke bodd alene, ville de stadig skiftende hjemmepleierne antatt at det var noen som mishandlet henne. Men man har observert hennes kamp mot usynlige demoner når hun blitt innlagt på sykehus, og likevel har man konkludert at det er best å la henne fortsette å bo i leiligheten, alene, inntil man finner en ledig plass til på en institusjon.

Familien er ikke å se noe sted. I hvert ikke stort. Den eneste som tar seg tid til å stikke innom, er barnebarnet Vibeke. Moren hennes, Sigrids datter, har fått opp til halsen av Sigrids emosjonelle og psykologiske demoner og holder seg på god avstand. Hun rasjonaliserer det ved å fortelle seg selv at det ikke er mulig å hjelpe noen som ikke vil legge ord på plagene sine. Uvitende om skammen som holder Sigrids hemmelighet i en tvangstrøye.

"Høstreise" er en melankolisk, askegrå bok om alderdom, hemmeligheter og om hvilke krefter vår fortid kan øve på oss.

Men mer enn noe annet er "Høstreise" en bok om å eldes, hvor vanskelig, krevende og vondt det kan være for både den det gjelder og for omgivelsene. Spesielt den nære familien.

"Høstreise" er dermed ikke en bok som kan anbefales uten videre, selv om den har mange gode kvaliteter; god kompisjon, originalitet, et språk som både føles klart og samtidig dunkelt (som dermed gjenspeiler Sigrids tilstand), og en tone som -tross emnet- gjør lesingen til en bris.

Anbefales med visse forbehold.

Tittel: Høstreise
Utgitt: 2002
Forlag: Aschehoug
Sider: 131

Terningkast: 4  
  

Tyskland av Liv Mossige


" Ute på tunet holder mor kaninen fast over nakken, den hviler hodet mot hoggestabben, den hviler ikke, den spreller for å komme løs, den hyler, det er ikke til å høre på det hylet, før mår sl¨r den mellom øynene med hammeren, og den blir stille, og kroppen faller til ro." Tyskland, s. 55

Hanne bor sammen med moren og søsteren et sted i Norge. Fordi faren er død, har kvinnene i familien blitt mer og mer vant til å forsørge seg selv. Uvanlig er det, siden dette er 1940-årenes Norge. Men livet er nå noen ganger slik. Lyspunktet er at Hannes søster er forelsket og skal gifte seg snart. At mannen er en tysk soldat virker først ikke problematisk. Ikke mens Tyskland fortsatt ikke er beseiret. Men når den dagen kommer, havner familien på tapernes side. Det har sin pris.

"Tyskland" (Cappelen Damm, 2014) er, for å sitere en viss anmelder "ein annleis roman om krigen". Vanligvis antar vi at "annerledes" betyr at noe er bra på en særegen måte. Det er i hvert fall det som faller meg inn når jeg hører at noe er annerledes. Så feil kan man altså ta.

"Tyskland" er "annerledes" på samme måte som en utrolig dårlig film får deg til å si wow. Den er drepende kjedelig. Full av uinteressante karakterer, dårlig dialog, irriterende dumme setninger som denne ; " Når man ikke ser dem som sover, hvordan kan man vite at de ikke er døde?" (s.90), og denne; "Bokstaven er min, i hans navn." (s.119), og denne; " Skal du også dit, spør jeg. Det heter Tyskland. Vi skal dit, hvisker jeg. Det er et land, dit vi skal. Ikke som her." (s.137-138).

Boka er likevel nominert en av seks finalister til P2s Lytterpris for 2014. Jeg vet ikke hvem disse lytterne som stemte på boka er, men det er ingen tvil om at de selv fortjener en pris. Jeg vet ikke for hva, kanskje for å være "annleiskjende"?

Uansett, om du er opptatt av historie, interessante karakterer, levende dialog eller krigen, er dette ikke en bok for deg. Langt ifra. Derimot er det et kroneksempel på at det går an å gjøre denne interessante og skjebnesvangre perioden så kjedelig at man skulle trodd at det handlet om maling som tørker. Et makkverk av dimensjoner.

Styr unna!

Tittel: Tyskland
Utgitt: 2014
Forlag: Cappelen damm
Sider: 206

Terningkast: 0 

Brist av Line Baugstø


"Hun hadde fylt livet med trivialiteter, og sagt seg fornøyd med det. Hun hadde trodd at hun kunne beholde kontrollen på den måten, og hadde ikke sett hvor skjørt boltverket hennes var." Brist, s. 127-128

En tirsdag morgen i september står Gunn opp og starter dagen på omtrent samme måte som hun normalt gjør: slår av vekkerklokka for å gi mannen, Frode, noen ekstra minutter til å ligge under dyna, vekker den fem år gamle datteren Andrea, gjør både henne og seg selv klar, lager frokost, og vinker Frode og Andrea av gårde til barnehagen før hun selv drar på jobb. En normal dag hos familien Hagen.

Det er først når hun kommer tilbake fra jobben på ungdomsskolen der hun jobber som lærer i åttende trinn at "den vante tilværelsen" brister. Over brødboksen ligger nemlig en håndskrevet beskjed fra Frode der han ganske kort forteller at han må reise bort og ikke kommer tilbake.

Først tror hun at beskjeden er dårlig formulert, og at det er det som gir henne bange anelser. Hun blir ikke mindre forvirret når hun finner stresskofferten med matpakken hans smurte til seg selv i entréen, heller ikke når hun sjekker skapet hans og ser at han ikke har tatt med seg klærne sine.

Snart går likevel forvirringen over til sjokk. Det første knyttneveslaget som får livet til å starte å rakne kommer når hun ringer Frodes arbeidsgiver, Chemo Kraft, og blir fortalt at mannen hennes ikke har jobbet hos dem på flere måneder. Deretter får hun en telefon fra Kredittkassen som etterlater henne med gapende kjeft og et boblende raseri: Mannen har ikke bare tatt opp forbrukerlån og lån på huset, han har også gjort innhogg i sparekontoen til Andrea.

Spørsmålene hjernen bombaderer med er så mange og forvirringen så total at hun ser seg nødt til å sykmelde seg selv for å finne et garn som kan få henne ut av labrynten. Det er ikke enkelt.

For det første vet vennene og de tidligere kollegaene til Frode lite, noe som ikke akkurat kommer som en overraskelse siden Frode ikke var en mann som likte å snakke om sine problemer. For det andre slår gravingen stadig tilbake på henne; hvordan kan hun som var...er kona hans, vite så lite om en mann hun har delt et samliv med i snart ti år?

Overveldet søker hun trøst og støtte hos søsteren Lilla. Det letter på den stadig tyngre byrden hun har båret på, men selv Lilla har lite å stille opp med når politiet banker på døren og anklager Frode for uhyrlige handlinger. At hun ljuger for dem, gjør ting bare verre. Og snart må både de, altså politiet, og leseren stille et opplagt spørsmål: er hun virkelig så blind og uvitende som hun gir seg ut for å være, eller er det noe mer ved henne? Noe urovekkende.

Line Baugstøs "Brist" er en roman om brudd, hemmeligheter og hvor langt vi er villige til å gå for den og det som ligger vårt hjerte nærmest.

Som det kommer frem av handlingsreferatet, låner forfatteren virkemidler fra krim/thriller-sjangeren for å fortelle en historie om kollapsingen av et ekteskap og en familie. Vi kastes ut i forvirringens sjø nesten umiddelbart og følger Gunn i det hun forsøker å finne ut av floken. Det fungerer. 

Det eneste minuset som er verdt å nevne er at Gunn til tider, som Lilla bemerker et sted, oppfører seg som en idiot. Det trekker ned på realismen og troverdigheten.

Ellers er "Brist" en kule av en roman.

Anbefales!

Tittel: Brist
Utgitt: 1994
Forlag: Oktober
Sider: 165

Terningkast: 4

Historiens kraftlinjer av Espen Haavardsholm


"... et sted var det noe som manglet. Han jobbet ikke for seg sjøl. Han jobbet ikke for sin egen klasse. Han jobbet for en fremmed klasse. Han jobbet for en fremmed makt. De sa han levde i et land med arbeiderstyre. Men Gunnar visste at han levde i et okkupert land, i et land der en fremmed klasse hersket." Historiens kraftlinjer, s. 18

For noen år siden hadde jeg en venn som var en streit og beundringsverdig kar. Ujålete var han, lojal og spøkefull også. Men han var ikke perfekt, hvem av oss er det? Hans feil, en av dem i hvert fall, var at han var en fundamental idealist. Et menneske med en grensesløs optimisme og rosafargede briller som hadde en hytte på toppen et fjell som ga en perfekt utsikt over det forjettede land der elver av melk og honning buktet seg som en slange i et landskap inspirert av "What Dreams May Come".

Før han flyttet ut av landet for å realisere innfallene sine, var det ikke rent få av oss i kameratgjengen som hadde glede av å stikke hull i de luftige ideene og bevingede drømmeriene som tytet ut av munnen hans. Vi lirte av oss den ene linjen etter den andre om verdens uforanderlighet, overmakten, alt som sto i veien før kunne komme frem dit han allerede var i hodet sitt. Men han lot seg ikke bli jekket ned, realitetsorientert, gjort til en vanlig, kynisk hvermannsen som har tapet munnen til sjelen og tvunget den til å akseptere at lite kan forandres, at det er bedre og tryggere å være på sidelinjen, observere. Det er jeg glad for.

Senere, da jeg ble eldre, angret jeg selvfølgelig på kommentarene mine. Ikke så mye fordi jeg hadde endret min mening om at idealisme som ikke er krydret med en viss realisme leder til et bedre liv eller en raskere realisering av drømmer, men fordi jeg har kommet til den erkjennelsen at mennesker som kameraten min er en av hovedgrunnene til at ting forandrer seg til det bedre for oss alle. Det betyr ikke at de ikke knuser noen vaser når de springer ut for å omfavne verden og dens muligheter eller går seg bort i det de utforsker umerkede stier på ukjent terreng, men i sum løfter idealistene taket for hvor høyt våre drømmer kan stige og hvor vidt vår verden kan ekspanseres slik at det blir rom for flere.

Hovedpersonen i Espen Haavardsholds "Historiens kraftlinjer" er, som min tidligere kamerat, en idealist. Eller rettere sagt; han VIL bli en idealist. Tjuefire år gammel, skilt og desillusjonert med politikken som føres av Sosialdemokratene som lenge siden sviktet arbeiderne til fordel for pengemakten, lefler han med marxisme-leninismen som appellerer til stadig flere i Norge, også i Sarpsborg der han bor.

Men Gunnar Haram er ikke en som kaster seg ut i sjøen uten å først dyppe tåa i vannet for å sjekke temperaturen. Før han hengir seg til kommunismen, vil han først se hva slags fremtid den har å by for Norge og for dets arbeidende klasse. Sovjet er ikke et alternativ. Heller ikke Cuba eller Kina. I stedet blir det Albania, der proletariats diktaturetter har produsert, statistisk sett, mirakuløse resultater.

Han vet ikke stort mer om Albania enn det han har lest i en roman, pluss noen brosjyrer han har kjøpt på en bokhandler. Men det bekymrer ham ikke spesielt. Faktisk er han en av de mer informerte om reisens mål sammenliknet med reisefellene; sosialarbeideren Turid, førskolelæreren Laila, historiestudenten Åsmund, journaliststudenten Astri, forfatteren Simon, mfl.

De fleste av reisefellene til Gunnar er mer overbeviste enn ham. Likevel blir selv de slått av tidsreisen bakover som de opplever når de lander i Tirana. Det er som om de har landet i en verden fanget i århundreskiftet. Å sette ord på denne observasjonen blir ikke akkurat møtt med forståelse, og enda verre; umiddelbart etter ankomsten blir idealistene minnet på at burde ha lest mer om landet de har kommet til og kvittet seg med skjeggene (som forbindes med det patriarkalske samfunnet før proletariatets diktatur tok over) og de korte skjørtene (som blir sett på som symbol på vestlig liberalisme). Kameratene blir underlagt tvungen klipping og shopping av passende antrekk. Deretter går turen til hotellet hvor de blir lovet en politisk diskusjon om overtrampen.

De får en rutinemessig omvisning i tekstilfabrikker, barnehager, arkeologiske funnsteder, revolusjonsmuseer, traktorfabrikker, pionerleire, kollektivbruk, sjukehus, koppertrådfabrikker og elektrisitetsverk. Informeres om resultatene arbeidernes diktatur har produsert til tross for konspirasjonene fra utlandet, både fra Vesten og fra Sovjetpampene som forlengst har lagt alle pretensjoner til side og åpnet dørene for kapitalismens krefter.

Gunnar er først skeptisk til det han blir fortalt. Det gjør ham verken populær hos de albanske vertene eller de norske kameratene.

Så møter han Mihal.

"Historiens kraftlinjer" er en dempet, dyptloddende og politisk roman om idealisme, samfunnskritikk, desillusjon og politisk oppvåkning. Den er også et ypperlig eksempel på litteraturen som ble skrevet i denne perioden (1970-årene) her i Norge: politisk, engasjerende, ektefølt og samfunnsengasjert. Kontrasten er stor til bøkene som skrives i dag, og sammenlikningen får dessverre samtidslitteraturen til å se ut som et barn som er mer opptatt av tærne på føttene enn om verden omkring.

"Historiens kraftlinjer" utfordret samtidsforfatterne til å engasjere seg på vegne av arbeiderne. Skrive om dem og deres livssituasjon uten store fekter. Sånn sett er den en idealistisk bok. Men i motsetning til kameraten min, gjør den seg ikke blind for realitetene som står i veien for det forjettede land.

Anbefales sterkt!

Tittel: Historiens kraftlinjer
Utgitt: 1974
Forlag: Gyldendal 
Sider: 117

Terninkast: 5

En uvanlig leser av Alan Bennett


" Leser de, Summers?" sa hun til sjåføren på veien til Northampton.
"Leser, ma'am?"
"Bøker?"
"Når jeg får sjansen, ma'am. Jeg får liksom aldri tid."
"Det er det mange som sier. Man må lage seg tid." En uvanlig leser, s. 23-24

Hvorfor leser du bøker? Å si at de fleste av oss som er glad i å lese har blitt stilt dette spørsmålet, er en underdrivelse. Selv har jeg fått spørsmålet så ofte at jeg ikke kan huske antallet. En del ganger ligger det en genuin nysgjerrighet bak det, en forundring over at noen, uten ytre press fra lærere eller professorer eller andre som kan øve press, velger å separere seg fra flokken (fysisk eller koble av mentalt) for å tilbringe tid med (ofte) fiktive karakterer. Men ofte er det hån, misbilligelse og stempling som skvulper under overflaten. Det gjorde det da jeg var tenåring, og jeg tror ikke at barns karakter har endret seg så radikalt i årene som har gått.

Tro du meg.

Da jeg gikk på barneskole (og før jeg ble interessert i bøker), var det en stillferdig gutt som alltid leste. Han leste i timene, i friminuttene, på vei til og fra skolen, og fordi dette stort sett gjorde ham venneløs (noe han ikke så ut til å bry seg om), var han en vandrende gåte.

De få tingene vi visste om ham, at faren hans eide en bokhandel (noe som i seg selv var suspekt ifølge hviskningene til de voksne, siden det betydde at han måtte ha gode kontakter i kulturdepartementets sensuravdeling), at moren jobbet på en statlig klinikk som sykepleier, og at han ikke sparket fotball, gjorde ham ikke mindre gåtefull. Og siden han ikke serverte oss svarene på et fat og skilte seg ut, ble han et mål for alt det vi kunne skrape opp av hån, spydige kommentarer og ondskapsfulle påfunn.

Jeg kom til å tenke på dette da jeg leste Alan bennetts "En uvanlig leser". Spesielt da jeg leste denne replikkutvekslingen mellom den uvanlige leseren og privatsekretæren hennes:

"Å lese er å trekke seg tilbake. Å gjøre seg utilgjengelig. Man ville følt seg roligere hvis beskjeftigelsen i seg selv var mindre... selvisk,"

"Selvisk?"

Jeg stoppet, satte meg opp og brynet over dette i noen sekunder, før jeg bestemte meg for å utsette grublingen og lese ferdig boka. Jeg har hørt lesning bli kalt det ene og det andre, men jeg har personlig aldri møtt eller lest det bli referert til med dette ene ordet; selvisk. Er det virkelig det? Eller er det en beksrivelse som bare treffer dersom ens jobb og private liv er ett?

Hovedpersonen i "En uvanlig leser" er nemlig dronning Elisabeth II (av Storbritannia). Etter et langt liv hvor hun har reist og sett verden, møtt og gitt ærestittel til den ene berømte forfatteren etter den andre uten å ha lest deres verker, blir hun en dag mens hun er ute med hundene, oppmerksom på bokbussen fra City of Westminister bak residensen sin.

Både sjåføren og den eneste låneren som blir betjent, Norman, fortumles av dronningens tilstedeværelse. Men det går fort over. Fra forfjamsede forsøk på å spikre sammen ord til forståelige setninger, går snart praten over til hva som sømmer seg å lese for noen som har passert pensjonsalderen med nesten et par tiår. Alternativene er mange og overveldende. Dermed tvinges dronningen til å børste støvet av minnene om hva hun likte for flere tiår siden for å innskrenke alternativene. Til slutt faller valget på en kjærlighetsroman.

I dagene, ukene, og månedene som følger øker tiden dronningen henvier til stille stunder med en bok. Det reagerer mange på.

Fremst av de som blir mer og mer alarmert av dronningens nye hobby, er hennes private sekretær, sir Kevin Scatchard; en Harvard-utdannet Kiwi (Newzealandsk) som har blitt hyret til å modernisere Buckingham Palaces rigide rutiner og folkeliggjøre dronningen. Det er han som får staben til å få bøkene hun låner til å forsvinne, sikkerhetstjenesten til å behandle lektyren som potensielle bomber og Norman, dronningens eneste hobbykamerat, til å forsvinne.

Men det er ikke bare han Elisabeths nyvunne kjærlighet for litteratur får til å reagere; staben setter ikke pris på å få spørsmål om hva de leser, bli anbefalt hva de skal lese og senere spurt om hva de har lest; hennes undersåtter som møter henne på hennes reiser foretrekker å snakke om den frustrerende trafikken på motorveiene enn å bli spurt hva de leser og bli fortumlet i forsøket på å finne et svar; selv statsministeren og ministrene hans misliker å få spørsmål om de har lest Balzac og deretter bli fortalt at et dusin ville svart bekreftende hvis hun hadde stilt det samme spørsmålet til Macmillans regjering. 

Det må ta slutt. Sir Kevin tar kontakt med den eneste han tror dronningen er villig til å lytte til: Sir Claude Pollington. Mannen som hadde stillingen hans før ham, som tjente hennes bestefar George V, hennes onkel Edvard, hennes far George VI og henne selv før han måtte pensjonere seg.

"En uvanlig leser" en varm, hysterisk morsom og klok bok om litteratur, plikt, og vårt behov for å skape oss et pustehull, en krok, der vi i ensomhet kan hengi oss til en verden av store og små skjebner, til opprør og kjærlighet, til refleksjon og til erkjennelse.

Det er en bok som er større enn sin størrelse, som sier noe viktig uten å gjemme seg bak et diffust språk, eller en historie som ikke berører. En bok etter min smak.

Anbefales sterkt!

Tittel: En uvanlig leser
Utgitt: 2008
Forlag: Pax forlag
Sider: 117

Terningkast: 5 

Det som skjer av Arne Sundelin


"Det finnes en psykologisk teori som hevder at man ikke bare er bærer av sine egne traumer, men også sine foreldres. Jeg tenker på tungsinnet som jeg av og til rammes av, og da kan jeg innbille meg at det kommer fra henne. At jeg er bærer av hennes mørke." Det som skjer, s. 79

En høstdag i 1985 rydder og vasker en eldre dame leiligheten sin og skriver en liste over ting hun trenger å handle til helgen. Nederst på lista står det, "Godteri til Nisse". Nisse er barnebarnet Nils. Men hun tar ikke med seg lista når hun senere spaserer ut av leiligheten. Den er plutselig ikke så viktig lenger. Ingenting er det.

Timer senere ser en sykepleier noe i kanalen som skjærer gjennom Södertälje. Usikkerheten egger henne til å ta en nærmere titt, og det er først da at hun oppdager at det som fanget oppmerksomheten hennes er et lik.

Identifiseringen er ikke enkel. Hun har ikke på seg papirer som kan identifisere henne, har kvittet seg med gifteringen som hadde sittet så lenge i ringfingeren at den har etterlatt sitt avtrykk i huden, og det er heller ingen som har meldt henne savnet.

Det går et par dager før myndighetene finner ut hvem det er og informerer familien. De er ikke overrasket. Faktisk er det første den ene sønnen, Anders, sier til broren, Arne, når han skal fortelle om morens skjebne at "Hun fikk det som hun ville." Og det er sant nok. Moren, Birgitta, hadde nemlig to ganger tidligere forsøkt å begå selvmord; én gang ved å ta nesten to dusin sovetabletter, og én gang ved å forsøke å drukne seg selv på en badestrand.

Nesten elleve år etter hendelsen, vil Arne, som nå er forfatter, endelig bryte tausheten som har omringet morens bortgang. Broren, derimot, har gått videre for lenge siden, og faren har startet et nytt liv med en ny kvinne i Helsingborg og vil nødig grave i fortiden. Det er i hvert fall den antakelsen Arne sitter med når han går i gang med prosjektet. Bak brorens og farens rygg.

Men er det mulig å skrive en troverdig erindringsbok uten å prate, sammenlikne minner og rådføre seg med noen av menneskene som var til stede? Og hvordan kan man stole på at fantasien ikke blander seg inn, fargelegger minnene og re-konstruerer fortiden på en måte som ikke stemmer med det som virkelig skjedde? Og for leserens del; er det vi får egentlig en erindringsbok eller er det en roman, slik omslaget påstår? Videre; er Arne i boka en karakter eller er det forfatteren, Arne Sundelin?

"Det som skjer" er en bok som innbyr til diskusjon om disse veldig interessante spørsmålene. Svarene er ikke gitt, ikke fullt og helt. Og det er det som gjør boka gripende, tankevekkende og god.

At den i tillegg er humoristisk vil kanskje komme overraskende på de som ikke tror at en bok hvor noen begår selvmord kan være morsom. Det skal sies; boka er ikke en komedie, men den har visse scener som gør at man av og til gliser. Et eksempel begås like etter at Arnes mor mislykkes med selvmordet på badestranden: Moren kommer opp av vannet, oppdager at vesken hun la igjen på stranden er stjålet og gråter over krenkelsen.

Slik små morsomme nøtter finner man over hele boka, og det er med på å krydre leseopplevelsen.

Uten tvil en bok jeg ikke kommer til å glemme med det første.

Anbefales sterkt!

Tittel: Det som skjer
Utgitt: 2001
Forlag: Bokvennen forlag
Sider: 126

Terningkast: 5

 

Blond av Tomas Espedal


"Mor var vakker, altfor vakker var hun, og det er ikke heldig for en gutt å ha en altfor vakker mor. Det er uheldig for en liten mann som ennå ikke har sett og kjent andre kvinner, å ha en mor som er vakrere enn som det som er normalt. han vil senere komme til å sammenligne, og denne sammenligningen vil gjøre ham ulykkelig.... " Blond, s. 9

Vi som elsker å lese er ofte nesten like opptatt av forfatterne bak bøkene vi leser eller har lest, som vi er av bøkene selv. Vi vil vite hva i deres privatliv, om noe, som inspirerte dem til å skrive de bøkene de skriver. Om noen av karakterene er basert på virkelige personer; kjærester, foreldre, venner, eller kjente kulturskikkelser. Og ikke minst vil vi vite hvilken brist, tragedie og/eller ulykkelig oppvekst, liv eller omstendighet som, oppskriftsmessig, har gjort dem til kunstnere. Akkurat det siste er, sammen med mordere i grøsserfilmer, en klisjé som ikke vil dø uansett hvor mange staker den blir spiddet med.

Ca ti sider før slutten i Tomas Espedals lille (og selv/semi-biografiske) roman "Blond", satt jeg med hjertet i halsen fordi jeg ble grepet av en scene som jeg sikker på ville få en tragisk utgang, og som samtidig forklarer hvorfor barnet Tomas Espedal, ble forfatteren Tomas Espedal. Jeg skal ikke avsløre hvordan det ender, men jeg skal innrømme at det er lenge siden jeg har lest en så insisterende, urovekkende og intens scene i en bok.

Tross scenen nevnt over, er boka ikke en thriller, krim eller grøsser. Det er en erindringsbok. Delvis om Tomas, delvis om søsteren og faren, men mest om forholdet mellom moren og Tomas.

Åpningslinjene i sitatet over luller en til å tro at boka kmmer til å handle om en gutt som i likhet med en del menn (en del vil si de fleste menn) blir forevig ødelagt av sitt behov for å idealisere og opphøye moren, og videre at denne idealiseringen gjør enhver kvinne som kommer inn i hans liv sjanseløs. Vel, antakelsen er delvis riktig, men den er langt fra rettferdig mot Espedals prosjekt. Det er mer komplekst enn man først tror.

Og komplekst er nøkkelordet her.

Det ser man i det konfliktfylte forholdet mellom Espedals mor og mormoren. Begge er sterke individer som er opptatt av å hevde seg, kritisere alt og alle rundt seg, og danner en sterk kontrast til mennene i familien; den sykkelsportelskende farfaren til Tomas og den hippieaktige og kommunistiske faren. At det er kultursmaken, estetikken og personlighetstrekkene til kvinnene som blir nordstjernen Tomas og lillesøsteren navigerer etter og senere gjør opprør mot , er dermed kanskje ikke så overraskende. Faren og farfaren er, personligsmessig, bare for dvergplaneter å regne i forhold til kvinnene i Espedalfamilien.

Så når tenåringsgutten Tomas gjør opprør mot A-4-skjemaet han blir presset til å passe inn i av både moren (og faren) og samfunnet, er det moren som er målet. Det er hun han slåss mot, ikke faren. Det er også hun som ,uvitende, gir ham nøkkelen til kongeriket; i denne opprørsperioden hvor de falske sykedagene og fraværet stadig øker, begynner han å lese flere og flere av romanene moren tar med seg fra besteforeldrenes hus på Torgallmenningen. En av dem er Balzacs "Historien om den tapte tid", og den forandrer alt.

"Blond" er en øm, morsom, til tider overraskende erindringsbok om en litt spesiell barndom til en av Norges beste forfattere.

Den er ikke som erindringsbøker flest. Både moren, mormoren, søsteren og Tomas Espedal selv likner til tider på romankarakterer, og noen av situasjonene og gjenfortellingene drar strikken vel langt og gjør at jeg tviler litt på sannhetsgehalten. Ikke fordi de er for fantastiske, men fordi komposisjonen gjør at de får et anstrøk av fiksjon over seg og får meg til å gruble over hva som er sant, hva som er usant og som er pyntet på.

Uansett, det er ingen tvil om at Espedal er en god forteller. Og "Blond" er en unik erindringsbok. Sant eller ikke.

Anbefales sterkt!

Tittel: Blond
Utgitt: 1996
Forlag: Gyldendal
Sider: 125

Terningkast: 5 

Du er ikke den eneste av Trond Arntzen


"Har du dårlig samvittighet?
"Det har vi alle. Min mor var suicidal. Etter to år i terapi ringte psykologen hennes meg og inviterte til en støttegruppe. På møtet ble vi fortalt at vi måtte leve våre egne liv." Du er ikke den eneste, s. 46

Stemningsnoveller, noveller hvor fokuset ligger på beskrivelse av små krusninger i karakterenes liv, er som orientering i tjue minusgrader; frustrerende, lite givende, og en opplevelse du helst vil glemme. Mest av alt lite givende.

Ta for eksempel novellen "Jeg husker for mye" av Trond Arntzen (en del av samlingen " Du er ikke den eneste"): over fire korte sider, møter vi en navneløs eldre mann som bor på pleiehjem. Kona er død, men mannen har ennå ikke gitt slipp på henne.

For å holde minnet om henne levende sitter han i et mørkt rom og mimrer over ting hun sa. Som at sønnen deres likner på ham. Når sønnen, kona hans og barnebarna kommer på besøk og svigerdatteren sier at et av barnebarna likner på ham, forsterker det hans mimringsdyrkelse. Slutt. (Obs: oppsummeringen er langt mer sjenerøs mot novellen enn det novellen fortjener, men pytt)

Som leser er det beste jeg vet å finne en forfatter som forteller noe som berører meg. Helst vil jeg bli begeistret, naturlig nok. Men jeg vil også bli opprørt, utfordret og overrumplet. Det jeg derimot misliker mer enn noe annet, er å lese en historie som bare fremkaller likegyldighet. Og hvis det er én ting stemningsnoveller ofte er mestre på, er det meningsløse historier, scener og samspill mellom karakterer som får meg til å riste på huet og spørre hva hele poenget var (ikke fordi novellene er komplekse, men fordi jeg virkelig ikke vet hva det er en leser som betaler 200-300 kr skal få ut av en slik novelle).

Mange av novellene i " Du er ikke den eneste", sliter med det samme som novellen over. De verste surrer rundt i en meningsløs sirkel, før de slutter brått. Uten å gi leseren noe å tygge i. Blant disse er "Mamma reiser seg", Han satt i en av de nye hagestolene", "Taxien stopper" , "Han ligger i senga" og flere andre.

Unntakene finnes; "Det er heller ikke det samme", om en hardtarbeidende butikksjef med problemer hjemme er øm; " Kjell knullet visst allerede Hanne", som handler om ei ung kvinne som finner ut at mannen hun hadde vært sammen med i halvannet år, har ligget med en av bestevenninnene ei uke etter at de bestemte seg for å ta en pause fra hverandre, er morsom på en Rachel-Ross-aktig måte; i "Hun ringte på", møter vi en lærer som får en kurskamerat som hun bare kjenner overfladisk på besøk, blir offer for øsing av hemmeligheter og private problemer, før tragedien er et faktum, og i "Jeg så den for sent" opplever ei ung kvinne en skjebnesvanger tragedie i det hun står på terskelen av et gjennombrudd som atlet. En var og rørende novelle. 

Gode som de ovennevnte enn novellene er, kommer de alle til kort mot min favoritt fra samlingen; "Han møtte henne i garderoben". Hovedpersonen, en navneløs ensom ulv, er på et utested og prøver, som de fleste andre menn på stedet, å skåre. Det går ikke bra. Ikke før ved stengetid. Da får han øye på en kvinne som er "ti-femten år eldre enn de andre", men han er ikke kresen. Han er også ikke like full som henne. Hun er totalt blind for flørtingen hans i begynnelsen, bare opptatt av å snakke om mannen som stakk to år tidligere, om hvordan hun og mannen skal dele på tingene eier sammen, og hvordan hun skal starte på nytt. Underveis kipper hun av seg skoene, tar imot hans når han tilbyr, og inviterer ham hjem. Først når de kommer hjem merker hun at den frosne bakken nesten har gitt ham frostskader på tærne. Dermed ligger hun med ham. Enkel, morsom, gjenkjennelig og, på sin egen måte, romantisk.

Forskjellen på de dårlige novellene i samlingen (9 av 13) og de gode (4 av 13), er at den første gruppen mangler hjerte, humor, gjenkjennelsesfaktoren og en ordentlig historie med begynnelse, midtdel og slutt. Og kanskje enda viktigere; i hver av de fire beste gjennomgår hovedkarakterene en endring. De er ikke de samme menneskene på slutten som de var i begynnelsen.

I sum kan jeg likevel ikke si at samlingen er noe du må løpe til biblioteket eller bokhandleren og lese. Dessverre.

Tittel: Du er ikke den eneste
Utgitt: 2007
Forlag:Aschehoug
Sider: 103

Terningkast: 2





Kjære kjære Oluf av Kjell Askildsen


"Når Oluf Gabrielsen tenkte tilbake på sitt liv- og det hadde han gjort ofte i de siste månedene- ble han deprimert. Ikke at livet hadde fart særlig ille med ham, han kunne ikke skilte med tragedier, tvert om: han visste ikke om at han hadde hatt en eneste sorg. Derimot hadde han hatt gleder. Han visste at han hadde vært lykkelig, at han i hvert fall hadde trodd han var det, og det betraktet han som samme sak. Og likevel ble han altså deprimert." Kjære, kjære Oluf, s. 7.

Det var noe med 1970-årene. Noe i lufta, i verden. Noe som gjorde politikken turbulent, religion aktuell, klasser radikalisert, litteraturen vekselvis desillusjonert og radikal, og filmer som "Haisommer", "Star Wars", "Gudfaren" og "Eksorsisten" overbeviste, kanskje for første gang, de store massene om at film kunne være både kompleks, underholdende og kvalitetsmessig på høyde med litteraturen, noe som sørget for at den som medium tok førersetet når det gjelder å sette dagsorden i kulturen.

I Norge var 1970-årene ikke et tiår man ser tilbake på med stolthet når det gjelder norsk film. Dermed må man gå til litteraturen for å finne fiksjon feminisme, likestilling, kommunisme, maoisme, revolusjon, sosial uro og fattigdom; litteratur som problematiserer og kommenterer saker og ting som folk var opptatt av, mens de var opptatt av det. 
`
Én bok som, nesten uten konkurranse, har stått som kongen på haugen og som de fleste anbefaler når du spør om hva man bør lese om 1970-åras Norge er, nesten uten unntak "Gymnaslærer Pedersen". En bok som som først kom ut i begynnelsen av 1980-åra, men som du, dine venner, din mor og far, til og med naboen og kanskje bikkja hans har lest. En bok skrevet i etterpåklokskapens svalende lys.

De få som ikke har subba seg gjennom de endeløse setningene, har kanskje sett filmen fra 2005, og jeg tror ikke at jeg er alene om å mene at ml-ene i filmen var langt mer stilige og pene i tøyet enn de håpløst idealistiske og rufsete som jeg forestilte meg.

Uansett, for nesten et par uker siden bestemte jeg meg av en eller annen grunn å lese norsk litteratur fra denne perioden. Mine eneste krav var følgende; 1) boka måtte være skrevet på syttitallet, og 2; forfatteren måtte være fremtredende nok eller ha utgitt flere enn to bøker fra denne perioden, slik jeg eventuelt kunne gå tilbake til brønnen om forfatterskapet falt i smak. At en av de første som oppfyller begger kravene er Kjell Askildsen kommer kanskje ikke som en overraskelse for deg, men for min egen del var det akkurat det som skjedde. 

Grunnen er kort sagt den at jeg har det med å sette forfattere i bås. Stephen King er en skrekkromanforfatter, James Patterson er mesteren av den oppjagede thrilleren, Hanne Ørstavik er en særing om viss forfatterskap jeg ennå ikke vet hva jeg skal mene om, og Kjell Askildsen er en novelleforfatter. Dette til tross for at jeg har lest et par av hans nyere romaner (som dessverre ikke falt i smak).

Nå må jeg mest sannsynlig revurdere mitt syn på Askildsen. Kanskje han er en av få forfattere her til lands som, mer enn noen andre, mestrer begge til fulle. "Hverdag" (anmeldt her) ga meg lyst til å hoppe opp og juble, det gjorde "Kjære Oluf" også. Nesten. Først litt om boka.

Oluf Gabrielsen er trettini, jobber på universitetsbiblioteket og er gift med læreren Astrid. Men ekteskapet henger i en tynn tråd, i hvert fall påstår Astrid det. Før hun bestemmer seg for om hun skal la tråden ryke eller lappe den, drar hun hjem til tanten sin, Vera. Tilbake sitter Oluf, en typisk 1970-tallsmann; blind, hovmodig, mer opptatt av seg og sitt og uvitende om hvor Astrids misnøye med ekteskapet kan ha kommet fra. Reaksjonen hans er barnslig; i et forsøk på å vise henne at han er likegyldig til hennes fravær, inviterer han en uteligger til å komme og bo i leiligheten, sove i ektesengen. Handlingens fornuft er like diffus for ham som den er for andre, og det går ikke lang tid før den ender i en tragedie.

En dag kommer Oluf hjem og finner den hjemløse mannen på badet. Død. Han har begått selvmord.

Olufs reagerer med forferdelse, naturlig nok. Men hans forferdelse vokser aldri til et trauma, slik en skulle tro. Til det er han litt for selvopptatt, eller så er det som de sier; at folk var med hardføre før. Uansett, livet hans fortsetter som før; han går på puber, og samtaler med kjente og ukjente om stort og smått. En av disse er Kristian; en ung kommunist som, til Olufs overraskelse, ikke er revolusjonsromantiserende tufs. Samtidig møter han også en annen av hovedstadens pubvandrere; Frank.

Begge fester seg til Olufs liv og leder ham nedover en sti som fører ham lenger og lenger vekk fra den han er, og merkelig nok til et sted, nærmere Astrid. Men han må likevel gjøre et valg når han kommer til krysset.

"Kjære, kjære Oluf" er en morsom, varm, leken og imponerende roman om kjærlighet, private og politiske omveltninger og valgene menn og kvinner foretok da hele det norske samfunnet sto foran et veiskille på 1970-tallet, valg som fortsatt resonnerer.

"Kjære, kjære Oluf" er, i likhet med "Hverdag", en roman om politisk oppvåkning og hvordan det politiske blir privat og det private politisk. Likevel, dette er langt fra en bok som bruker fiktive karakterer til å kamuflere et polisk prosjek. Tvert imot, jeg har sjeldent sett en forfatter som like sømløst og varsomt syr sfærene sammen. Her er karakterene ,deres mål, karakter, motstand og overgivelse i sentrum for et lite og gjenkjennelig drama.

En av Askildsens beste!

Tittel: Kjære, kjære Oluf
Utgitt: 1974
Forlag: Aschehoug
Sider: 111

Terningkast: 5

Venterommet i Atlanteren av Mona Høvring

"Jeg konfronterte ikke Bé med opplysningene jeg hadde kommet over. Jeg ville sikre meg. Jeg ville være snedig. Jeg tenkte at det kunne være greit å ha noe på henne. Jeg kjente meg utspekulert, allerede klar til å ta hevn over en ennå ikke utført urett." Venterommet i Atlanteren, s. 64

I bøker som på film-og-TV-skjermen liker de fleste av oss å heie på hovedkarakteren (e). Vi liker å sette oss i deres sted, stemple målet for deres handlinger som noe som er av verdi (enten det er materielle ting eller mer abstrakte ting) og deretter følge dem strekke seg etter målet med mer eller mindre prisverdige og oppfinnsomme metoder.

Men karakterene vi leser om eller møter på den lille eller store skjermen er ikke alltid "gode". De er også uærlige, sjofle, lurendreiere, tyver og mordere. Likevel heier vi også på dem. Hvorfor det?

Uten å bable for mye om det, tror jeg personlig at to ting avgjør hvorvidt det store lese-og-kinogående publikum omfavner suspekte karakterer som objekt for identifikasjon, beundring og dyrking: 1: Urinstink. Vi beundrer Don Vito Corleone og Michael Corleone fordi de, tross den suspekte geskjeften de livnærer seg i, har beundringsverdige mål; beskytte familien, albue seg til en plass under solen i en verden der ingen gir deg noe gratis av barmhjertighet, og holde stien sin minst mulig besudlet; vi beundrer Dexter Morgan fordi han gjør det rettssystemet ikke klarer eller vil gjøre; rydde mordere av veien; og vi beundrer Dr Hannibal Lecter fordi han, til tross for sin hårreisende smak, har et overskudd av sjarm og en stort sett beundringsverdig dannelse og klasse.

2: Sjarm. Vi har alle møtt på et tidspunkt møtt noen som stadig gjør ting de fleste blir skjent eller straffet for, men som i kraft av sin personlighet, taleførhet og utstråling gjør seg til en vi får dårlig samvittighet av å straffe. Sjarmøren er ofte kul, interessant og midtpunktet. Og hvem har vel lyst til å sende en slik person i skammekroken?

Hvis karakteren(e) som oppfører seg suspekt, nedrig og kjeltringsaktig ikke kan settes i en av de ovennevnte båsene av leseren eller seeren, går det ikke lang tid før deres karakterfeil blir gjenstand for fordømmelse.

Det er nettopp det som skjer i Mona Høvrings "Venterommet i Atlanteren".

Hovedpersonen i boka, tjuefem år gamle Olivia, har akkurat blitt dumpet av kjæresten og samboeren Kristian når hun får en , for de fleste, deprimerende nyhet; tanten Ågot, som hadde vært på snarvisitt fra Island, har dødd. Men Olivia er ikke like berørt av nyheten som andre vanligvis blir når en slektning går bort. For det første kjente hun knapt tanten. Og for det andre hadde Ågot passert åtti før hun tok avskjed med livet, noe som i Olivias verden ikke er spesielt overraskende...eller trist.

Det som opptar henne, er derimot morens insistering om at hun må komme på begravelsen. Hun har lite lyst til å utsette seg for slekten "med alt [...] det innebærer av besvær og engstelser." (s. 9). Men moren lykkes med å rive ned hennes motstand med bearbeidelser, som en proff. For å beskytte seg mot anfallene fra både moren og slekta gjør hun som mange andre gjør når de skal manne seg opp til noe; hun drikker så tett at hun nærmest sjangler inn i kirken.

Moren er for opptatt av å regissere begravelsen at hun ikke bruker anledningen til å påpeke enda en feil ved datteren. Det sparer hun til etter begravelsen.

Ritualene forløper som normalt. Eller rettere sagt; normalish. Påkjenningen som var sittingen, ståingen, salmesyngingen og maten på hotellet slår seg sammen, forverrer Olivias svimmelhet og sender henne til toalettet for å kvitte seg med inneholdet i magen. Det er ikke ideelt å møte en potensielt partner mens du sitter på knærne og stirrer på maten du nettopp kastet opp, men det er det som skjer med Olivia når en av hotellets medarbeidere, Bé (Belinda), spør fra utsiden om hun trenger hjelp.

Samtalen blir starten på et merkelig forhold.

Kort etter deres første møte finner Olivia nemlig ut at Bé har løyet om et par særdeles viktige ting om seg selv og livet sitt. Ikke at det forhindrer henne fra å innlede et (semi)-forhold med Bé, og at dette forholdet blir mer alvorlig når Olivia inviterer sin nye venninne til Island, der Olivia har arvet huset til tanten. Og derfra blir Olivia enda mer nedrig.  

Dermed dukker spørsmålet opp; hvor uanfektet, ikke-dømmende skal leseren være i forhold til en karakter som innleder forhold til ikke én, men to personer, som hun ikke burde gjøre? Og enda mer pressende; hva skal en mene når disse valgene ikke konfronteres med noen som helst konflikt eller motstand? Er det nettopp det, at handlinger blir gjort uten at de motgås, som gjør dem beundringsverdige? Fordi de er...?

"Venterommet i Atlanteren" er ikke en dårlig bok. Den har en nokså retningsløs hovedperson som er altfor opptatt av seg selv til å gjøre annet enn å synes synd på seg selv, gjøre det som faller henne inn og rettferdiggjøre valgene med idiotiske utsagn som sitatet over. Ikke helt ulik jevnaldrende i samtidslitteraturen. At hun har en viss humoristisk sans, spesielt i forhold til moren og Kristian, gjøre henne, til tider, tålelig. Resten av tiden er hun uten sjarm og totalt uinteressant som karakter, og det er synd, siden det kunne demmet for de moralsk nedrige valgene hun gjør.

Likevel, nettopp fordi boka ikke er dårlig (skrevet) blir feilene desto mer fremtredende og irriterende. De er som små kutt som får et offer til å forblø, sakte. Og det største såret kommer fra hovedpersonens moralsk nedrige valg. 

Hvis du mener at du som leser kan forholde deg uanfektet av de moralske aspektene ved karakterers handlinger, er denne å anbefale. I motsatt fall vil du ikke finne spesielt mye å hente her, bortsett fra et par latter og noen fine scener.

Leses på egen risiko.

Tittel: Venterommet i Atlanteren
Utgitt: 2012
Forlag: Oktober forlag
Sider: 118

Terningkast: 2

SPOILERSPØRSMÅL

 

Er det noen boklesere som noen gang har tatt seg selv i å heie på en karakter som innleder et forhold med ikke én, men to personer de vet er i et forhold?

Hverdag av Kjell Askildsen


"Skjønt[...], det var ikke lenger som før, da vi gikk på skolen- eller skulle gått. De fleste av oss ga jamt faen. Hva skulle vi med skole. Som om vi ikke hadde annet å ta oss til enn å bli proppa full med konger og profeter og diktere og faen og hans oldemor. Skolen var en jævla vits, den saken var vi enig om." Hverdag, s. 10

Jeg er, med skam å melde, en av de som det har tatt lang tid å oppdage og lære å sette pris på den eminente Kjell Askilsen. Den første gangen jeg leste ham var i begynnelsen av 2000-tallet, men av en eller annen grunn var jeg ikke akkurat da i humør til å sette pris på noveller, og siden vennen som hadde lånt meg samlingen beskrev ham som en novellist, skjøv jeg hele forfatterskapet til side.

I årene siden har det ikke vært mangel på venner og bekjente som har forsøkt å overtale meg til å lese ham. Gang etter gang sa jeg, kanskje av ren høflighet, at jeg kom til å gjøre det, uten at entusiasmen deres smittet og inspirerte meg til å flytte forfatteren lengre frem i køen på leselista mi.

Det endret seg først for et par år siden. Boka som åpnet slusene var "Thomas F's siste nedtegnelser til almennheten", hans mest kjente novellesamling. Det var, litterært sett, en sjelsettende opplevelse. Dagen etter at jeg leste samlingen, dro jeg tilbake til biblioteket på Lillehammer og lånte et halvt dusin av Askildsens bøker, hvorav et par av dem var små romaner.

Jeg har ennå til gode å lese en norsk forfatter som skriver så nøkternt, ujålete, jordnært om karakterer som er smarte, gjør dumme ting, moraliserer, hykler, lever og er så realistiske at de nesten materialiserer seg foran en i kjøtt og bein. Det er likevel ikke det jeg liker best ved Askildsens forfatterskap. Det er derimot hans evne til å mennesker som er av sin samtid; de er kvinnesaksaktivister, AKP-ere, nynazister, anti-kommunister, alkiser, fengselsfugler, misogynister og gjerdesittere som ikke tar stilling til det ene eller det andre. De fleste av dem har likevel en ting tilfelles; de er alle lei av LO og AP-pampene.

I en periode hvor det ser ut som om alle karakterene lever i tuer hvor de er lite eller aldri opptatt av, eller tar stilling til saker som opptar landet, kontinentet og verden, er det forfriskende å lese om karakterer som faktisk mener noe om ting om sin samtids omveltninger.

"Hverdag", Askildsens roman fra 1976, er ikke noe unntak.

Atten år gamle Johan har droppet ut av skolen og tjener litt på å levere aviser sammen med Halvor, en ihuga kommunist. Når han ikke jobber, henger han sammen med kameratgjengen; bilknabberen Hans, syrehodet Sverre, den suspekte Tobben, bensinstasjonarbeideren Goffen og den smarte Sivert som mistet faren da han var tolv og som har vært forbanna mot alle autoritetstyper siden den gang.

Selv om Johan ser på seg selv som den vellykkede i kameratgjengen, er livet hans heller ikke akkurat dans på roser; faren, Kristian, sitter inne på Ullersmo for drap, og moren, Marion, jobber på en ølkneip der mennene ikke vil holde fingrene av fatet.

Men livet er uten lyspunkter. For det første er det sommer, og viktigere- Johan har møtt den fantastiske Berit. Johan er ikke uvant med at jenter av og til er interessert i ham, men ingen av jentene som fisket ham opp før har vært i Berits kaliber. Ikke bare har hun jobb, på en Narvesen-kiosk, men hun er også intelligent, empatisk og politisk. Hun er ikke politisk på samme måte som Halvor, men hun er opptatt nok av det som skjer i landet at deres første krangel etter at de blir sammen, handler om Hammerverk-konflikten i Stavanger, en sak om ulovlig oppsigelse.

Johan kan med grunn påpeke at hun er mer opphengt i andres problemer enn noe langt nærmere hjemme, nemlig det faktum at moren hennes har kastet ut faren, og at han nå bor på gata i likhet med fem hundre andre i hovedstaden. Men han gjør det ikke. Kanskje fordi han skjønner at hun føler seg like maktesløs til å gjøre noe med det, og det er en frustrasjon som han deler. Og det er en frustrasjon som bare forsterkes hver gang han besøker faren, uten moren. 

Senere finner han ut hvorfor moren stadig gjør alt hun kan for å holde en distanse til faren: hun har møtt en annen. Konfrontasjonen som følger, og som han håper skal vekke hennes dårlige samvittighet, slår tilbake på ham; i stedet for å få henne til å kvitte seg med elskeren, gjør hun ham til en medsvoren.

Så reiser Berit på ferie, alene. Og det meste går til helvete.

"Hverdag" er en liten roman som sakte men sikkert vokser og vokser, helt til man kommer til slutten og sitter der, full av beundring for at en så liten bok kan romme så mye. Den største rosen jeg kan gi den, er at den er som en Mike Leigh-film, om Mike Leigh laget en film om rotløs ungdom i Oslo. Det er jordnært, varmt, gripende, morsomt og full av realisme.

En diamant av en liten roman.

Anbefales på det sterkeste!

Tittel: Hverdag
Utgitt: 1976
Forlag: Oktober
Sider: 115

Terningkast: 6

Silke av Alessandro Baricco


"Da han våket, så Hervé Joncour at rundt ham gjorde hele landsbyen seg i stand til oppbrudd.[...] Han så bevæpnede menn og barn som ikke gråt. Han så folk med stumme ansikter, slike ansikter som folk har når de er på flukt. Og han så et tre i veikanten. Og dinglende fra en gren med et rep rundt halsen: guttungen som hadde ført ham dit." Silke, s. 93.

Året er 1861. Den eminente Gustave Flaubert er i gang med å skrive sitt store verk om Karthago i kjølvannet av den første punerkrigen (ca. 240 f.Kr). Abraham Lincoln leder en krig som vil koste ham livet, og handelsmannen Hervé Joncour er trettito år, bor i den sør-franske byen Lavilledieu, gift med den skjønne Héléne,  og allerede en erfaren og bereist handelsmann. Handelsvaren; silke.

Hadde det vært opp til faren, som også er borgermesteren på det lille stedet, ville Hervé fått en militær karriere. Men så kom skjebnen i veien i skikkelse av en eksentrisk, lokal handelsmann ved navn Baldabiou.

Åtte år tidligere led nemlig den europeiske silkeormbestanden under en epidemi uten kjente årsaker, og det tvang forretningsmennene som allerede ikke hadde gått under til å se til Afrika og Midtøsten for å importere silkeormegg.

Det var i denne perioden at Baldabiou, som søkte en ung mann han kunne stole på, møtte fenriken Hervé, som akkurat da var på perm og besøkte familien. Hadde Hervés far ikke blitt grundig ydmyket av Baldabiou da mannen først kom til Lavilledieu for å starte foretaket, et foretak som borgermesteren hadde sine tviler om, men som viste seg å bli en økonomisk gullgruve for stedet, ville kanskje Hervé reist tilbake til Paris og fortsatt sin militære karriere. Men sånn ble det ikke.

Hervé blir fort en velhavende mann. Og Afrika-og- Midtøsteneventyret blir det slutt på.

Epidemien når nemlig både Afrika, Midtøsten og hele veien til India. Silkeormeggimporten synker dramatisk, spinnerier ligger igjen uvirksomme, og investorer-mange av dem beskjedne, lovlydige og konservative mennesker, taper stadig mer penger.

Den gang som nå, er det Baldabiou som kommer med løsningen som løfter opp hele Lavilledieu: han fastslår at deres eneste redning ligger i Japan, og at det er dit Hervé må sendes til om fremtiden skal sikres.

Grunnene Baldabiou støtter seg er fornuftige nok; etter flere hundre års isolasjon, har Japan nylig og etter trusler fra amerikanerne, åpnet døra på gløtt for at utlendinger- under streng kontroll, kan handle med landet. Haken er at handelen, i hvert fall den offisielle, bare innebærer at Japan selger silken sin til verden. Men ikke eggene. Brudd på eksportforbudet av silkeormegg, medfører alvorlig straff.

Silkeprodusentene i Lavilledieu som aldri ville "ha drømt om å bryte så mye som en eneste lov i sitt eget land", gir nå sin tilslutning til Baldabious forslag om at Hervé blir sendt til Japan, "verdens ende", for å få tak i japansk silkeormegg, selv om det betyr at han må benytte seg av dunkle kanaler. Tanken om å bryte loven på den andre siden av kloden synes de er rimelig fornuftig.

Dermed reiser Hervé til Japan. Det er en reise som kommer til å forandre ham og Lavilledieu.

"Silke" er forførende, magisk,gripende og varm fortelling (forfatteren er opptatt av å ikke kalle det en roman) om kjærlighet,begjær og grådighet i en tid hvor verden gjennomgikk enorme forandringer.

I min anmeldelse av "Partisanens datter" i går (som du kan lese her) skrev jeg et par ord om det magiske ved den munntlige fortelleformen. La meg si et par flere ord om det her; jeg er nå overbevist om at den munntlige stilen, som er mer opptatt av å fortelle en historie enn å beskrive ihjel ting som ikke fremmer historien, er den ypperste form for litteratur.

"Silke" er et ypperlig eksempel på hvor enkelt og samtidig uimotståelig det kan gjøres.

Anbefales sterkt!

Tittel: Silke
Utgitt: 1997
Forlag: Aschehoug
Sider: 126

Terningkast: 5

hits