leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. P denne bloggen kommer jeg primrt til skrive om bker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisrer/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

Ung og Dum av Maureen Gibbon


"Jeg pulte med en gutt for frste gang da jeg var tretten, men jeg kom ikke fr tre kjrester senere, med Del. Han fikk meg til komme en gang vi l i sekstini i en skitten kye i en hytte vi brt oss inn i, ute i Mennonite Town. Det var all slikkingen og sugingen som gjorde utslaget." Ung og dum, s. 16

Mahanaqua, det lille stedet karakterene i Maureen Gibbons roman "Ung og dum" bor i, lever opp til alle forestillingene man har ftt om sm bakgrdssteder i USA fra Hollywood-filmer og TV-serier; de voksne er drankere og mishandler sine barn, de unge ruser seg p gress, alkohol og speed, og fremtiden tilbyr bare tre alternativer: stikke, havne i fengsel, eller bli og risikere g i foreldrenes spor.

Evangeline, heltinnen vr, velger bli. Ikke fordi hun ser lys i enden av tunnelen, men hun er smart nok til vite at ethvert realistisk alternativ starter med at hun fullfrer videregende. Hun har bare ett r igjen nr vi frst mter henne, og det er i dette ret at vi som lesere fr vre fluer p veggen mens hun gr fra ung og dum, til ....ikke helt voksen, men i hvert fall mindre ung og dum.

Tittelen refererer bde til denne perioden og til ett uttrykk som Evangeline (som bare kalles Vangie av venner) og June ofte bruker nr de snakker sammen om sex: ung og dum og full av skum. si at sex har en fremtredende plass i historien, er derfor en kraftig underdrivelse. Men det kommer ikke som en overraskelse. Ikke nr baksideteksten selger romanen som en bok som "sjokkerte" anmeldere og lesere i USA. Det som derimot er overraskende, i hvert fall for meg, er hvor lite ikke-moraliserende den er.

Boka er likevel ikke en erotika-roman. Langt ifra. Det er en oppvekstroman, enda karakterene ofte pleier vre noe yngre i slike romaner enn den myndige hovedpersonen i Gibbons bok. Det er kanskje kompromisset forfatteren gjorde; det er enklere selge en sex-fylt roman der hovedpersonene er p vei ut av videregende enn hvis de hadde vrt tidlig i tenrene, slik f.eks. filmen "Thirteen" prvde seg p i begynnelsen av 2000-tallet (vovete).

Det andre kompromisset er at Del og Evangeline er kjrester. De er unge og til tider kanskje dumme, men de har vrt sammen en stund og elsker hverandre. Det er derfor ingen ser ut til bry seg om hva de driver med. Vel...den alkoholiserte faren til Evangeline kommer p uanmeldte besk for sjekke at Del ikke overnatter i den nedslitte leiligheten hun bor alene i og som han betaler leia for. Ellers er det ingen hygaffel-veivende moralister.

De strste utfordringene som vr heltinne stter p har sitt utspring i to kilder; rusen (spesielt hva bde den ene og den andre karakteren gjr nr han/hun er pvirket) og den konomiske ddsdalen hun er fdt i som tvinger ungdom som blir igjen til ta en jobb som bare betaler minstelnn (3.5 dollar i timen).

Det siste viser seg vre enklere lse. Hun fr en jobb som servitr p en lokal restaurant/kaf. At det er en jobb som langsomt trer p kroppen er en selvflge. Det samme er ndvendigheten av flrte med de mannlige kundene for f tips som kan pne en sprek inntil en lysere fremtid. Og s snart hun skjnner dette, er hun rgjerrig nok at hun ikke mter opp ruset p jobb. Del har ingen slike planer.

Som s mange andre unge menn i byen har han ftt en jobb uten framtidsutsikter. S han drukner skuffelsen og forbitrelsen i rus. Han drikker med kollegaene, ryker gress med Evangeline nr han kommer hjem og sniffer lim nr hun ikke til stede. Det eneste limet, ser det ut til, som holder dem sammen, er nesten altoppslukende sexen. I mangel av forbilledlige forhold, blir dermed sexen en slags erstatning som begge knuger seg til for overbevise seg selv om at forholdet har en fremtid.

Evangelines bestevenninne, June, er ogs opptatt sex. Men hun er, om mulig, enda mer out-there enn vr heltinne. Gruppesex-scenen som blir beskrevet i pningslinjene, blir relativt kjapt etterfulgt av at June flytter inn hos kjresten Ray. Beslutningen overrasker Evangeline, som vet at June ikke egentlig elsker Ray. S detonerer June en annen bombe. En som blir bevis for hennes beregnende natur, og som fr konsekvenser for alle involverte.

"Ung og dum" er en autentisk, stilsikker og rff roman som ikke etterlater noen tvil om at Maureen Gibbons er et forfattertalent. Den har ogs en "levd-liv"-preg som jeg falt for og som inspirerte meg til finne ut mer om bde forfatteren og Mahanaqua.

Det siste mislyktes siden Mahanaqua, viser seg vre et oppdiktet sted. Min nysgjerrighet ble derimot tilfredsstilt nr det gjelder forfatterens biografi. Frst da forsto jeg hvorfor tittelen var "Swimming Sweet Arrow" enda vannet bare dukker opp n gang i historien og hvor autentisiteten kommer fra nr det gjelder den seksuelle volden beskrevet i boka.

Anbefales varmt!

Tittel: Ung og dum
Utgitt: 2001
Forlag: Gyldendal
Sider: 181

Terningkast: 5


Charlie Chaplin- en biografi av Peter Ackroyd

Frste gang jeg stiftet bekjentskap med Charlie Chaplin, var i en kinosal i Mogadishu i 1989 eller 1990. Fr borgerkrigen. Delvis fordi jeg enn var ung for det meste som ble vist p bde TV og p kino og delvis fordi mamma ikke hadde noe til overs for den lille eller den store skjerm og insisterte p at jeg skulle g ut og leke, mtte jeg gjre det de minste i enhver husholdning overalt p kloden hater aller mest for f tak i penger til kinobillett; kysse ringen til storebroren min (Gud nde hans sjel) og be ham vre barmhjertig med en stakkar som hadde desperat behov for se en Bollywood-film.

For det var det vi gikk for se p kino da jeg var liten. Bollywoodfilmer. Fargerike, dansefylte, patosfylte og tre timer lange indiske filmer med storheter som Mithun Chakraborty (Disco dancer), Amitabh Bachtan (Suhaag) og senere, Aamir Khan (Dil). Skuespillere med et bredt register som filleristet oss flelsesmessig gjennom skjermen, fr de sendte oss ut med et glis om munnen og gaulende p tittelrefrenget.

Den gang som n, liker kinoeiere i Mogadishu vente til setene er fulle fr de slr av lysene og setter i gang den oppsatte filmen. Det er en slags tradisjon, en de deler med den helprivate offentlige transportbransjen. Men i motsetning til transportbransjen, er kinoeiere, bde den gang og n, opptatt av underholde de betalende mens de venter, og venter, og venter...

Det var i en av disse venteperiodene, mens alle er opptatt med spekulere i hva man tror filmen kommer til handle om utfra de maleriske plakatene, at en av Chaplins kort-filmer kom p skjermen. Hadde kameratene mine og jeg ikke sittet p frste rad, ville vi antakelig aldri ofret den oppmerksomheten vr. Men det gjorde vi. Og det gjorde de rundt oss ogs. Og mindre enn fem minutter ut i filmen, satt vi alle mutt stille, grepet av en film der ingen talte et hrbart ord. Likevel forsto vi. Eller gjorde vi det?

Hvis vi skal tro Peter Ackroyds biografi er svaret bde og.

Jeg har, som s mange andre, sett en god del av Chaplins mest kjente filmer; "Mesterbokseren", "Landstrykeren", "Banken", "Immigranten", "Modern Times" og "Gullfeber". Jeg kan s vidt huske ha hrt om at han skal ha leflet med kommunisme, at karrieren hans fikk et skudd for baugen p grunn av dette etter krigen, og ikke minst- at han vokste opp fattig. Ellers visste jeg ingenting om Chaplin fr jeg kom over denne utskte biografien.

Boka tar oss med til 1800-tallets London, gnir fjesene vre i den bunnlse og desperate fattigdommen, forsker brste stvet av Chaplins tvilsomme biologiske opphav og gir oss innblikk i varietmiljet som Chaplins, hans navnefar og senere Chaplin selv var en del av.

Men dette er ikke en bok som sveiper gjennom Chaplins liv. Derimot forsker den g grundig til verks.

Det er ikke s enkelt.

Vanskelighetene (for enhver biograf) starter med Charlie selv. I et forsk p ta "narrativ kontroll" som de sier i Hollywood, forfattet skuespilleren nemlig et par selvbiografier; en i starten av karrieren, og en p slutten. At begge gir leserne viktig innblikk i hvordan Charlie ville bli husket p, er det ingen tvil om. Like lite tvil er det ogs om at bkene tkela, for ikke si visket ut, viktige aspekter av oppveksten, karrieren og privatlivet.

Det er ikke helt uforstelig. Hvem kan vel unng dandere sitt navn, liv og ry med ros(er) nr anledningen byr seg? Og er det egentlig s viktig at han utelot, forskjnna og redigerte historien om sitt liv? Kanskje. Kanskje ikke.

"Charlie Chaplin-En biografi" er en grundig researchet, overraskende, stram og helstpt biografi om et komplekst menneske og en av filmmediet frste og strste kjendiser. Du vil helt sikkert miste noen illusjoner om bde skuespilleren, regissren og privatpersonen, men du vil ha lest en minneverdig biografi.

Anbefales varmt!

Tittel: Charlie Chaplin- En biografi
Utgitt: 2014
Forlag: Font forlag
Sider: 267

Terningkast: 5




Harriet Spion av Louise Fitzhugh


" Da Harriet kom p skolen[...] var det ingen som snakket til henne. De s ikke p henne engang. Det var akkurat som om det ikke hadde kommet noen inn i vrelset. Harriet satte seg og flte seg i veien.[...] Hun s p alle ansiktene, og i alle ansikt var det en plan, og i hvert ansikt den samme planen. De hadde organisert seg. N skal jeg f, tenkte hun dystert." Harriet spion,

Enda hun bare er elleve, vet Harriet M. Welsch allerede hva hun vil bli nr hun blir stor: spion. Og fordi hun vet at velse gjr mester, ligger hun allerede i hard trening. Nr hun ikke henger med bestevennene Sport og Janie, drar hun p rekogniseringsoppdrag rundt omkring i nabolaget og noterer bde observasjonene og konklusjonene i sin kjre notatbok.

Der kan man lese om herr Harlney og hvordan han driver bensinstasjonen i hjrnet, om den hypokonderiske Agatha K Plumber som er overbevist om at hun er dende, om Santi-familien som eier kolonialbutikken og alle deres problemer, om Joe Curry, visergutten, og hans stjeling, om herr Whitherd og hans tjueseks katter som langsomt tar livet av ham, om Sports alkoholavhengige forfatterfar, om Sport og Janie ogs og mange flere.

De velhavende foreldrene til Harriet er opptatt med sitt og har overfrt oppdragelsen av enebarnet sitt til barnepiken Gamle Golly. Men de er ikke blinde eller likegyldige. Overbevist om at barndomsrene ebber ut for Harriet, er de opptatt av at hun skal bruke tiden sin p mer hensiktsmessige aktiviteter enn den konstante skriblingen i notatboka. Dermed foreslr de, nei, insisterer de at Harriet skal starte p den lokale danseskolen slik at hun lre oppfre seg mer feminin.

Harriets reaksjon er mildt sagt negativ, og det er ikke fr Gamle Golly hjelper henne med se det positive i forslaget at hun roer seg ned. Da hun senere finner ut at foreldrene til Janie ogs vil ha henne til vre mindre opptatt av kjemi og formellre og lre danse, kommer hun frem til at verden tross alt ikke kommer til g under.

Men det gjr den snart.

Frst fr Gamle Golly en kjreste. George Waldenstei. En lubben og skilt mann som en gang hadde penger, men som frst "ble fri" da han kvittet seg med bde pengene og kona. Han pstr ha startet livet p nytt, og Gamle Golly er en del av dette nye.

Siden han jobber p dagtid og Gamle Golly jobber til sent p kvelden fordi Harriets foreldre bruker sin p sosiale tilstelninger som de jamrer seg s snart de kommer hjem, overtaler George Golly til ta med Harriet og g p kino. Uvitende om helvetet som venter hjemme nr de komme returnerer noen timer senere.

Herr Welsch og fru Welsch er nemlig stinnfulle av bekymring nr trioen kommer tilbake. Harde ord blir fulgt av en spontan avskjedigelse av Gamle Golly. At fru Welsch angrer p ordene som har unnsluppet leppene hennes hjelper ikke. Gamle Golly drar.

Harriet er utrstelig. Men det blir straks verre. Medelevene fr nemlig tak i Harriets notatbok. Frst er kommentarene og observasjonene morsomme, s er de hnlige, s er de spiddende rlige (Harriets oppfatning) eller ondskapsfulle (alle andres konklusjon). Resultatet er at Harriet blir en paria i bde klasserommet og i nabolaget. Men det er bare begynnelsen.

"Harriet spion" er en morsom, rlig, rrende, brutal og uforglemmelig bok om oppveksten til ei jente med rik fantasi og en ukuelig tro p seg selv og en lunefull skjebne som snur hennes styrker til svakheter. Raskt og brutalt.

Det er ogs en bok som er litt forut for sin tid. Harriet er smart og tff. Hun har en inspirerende tro p seg selv, en god del takket vre Gamle Golly, men mye p grunn av seg selv og hvordan hun mter verden. Boka kan til tider minne om filmen "Mean Girls", og siden filmen er basert p boka " Queen Bees and Wannabes", lurer jeg p om ikke forfatteren av sistnevnte bok er inspirert av "Harriet spion". Blottleggingen av dagboknotatene i filmen er som tatt ut av "Harriet spion", som kom ut i 1964.

Hva sannheten enn er, s er det ingen tvil om at Louise Fitzhughs bok fortjener bli lest og lest igjen av mange flere. Spass god er den. Enn.

Anbefales sterkt!

Tittel: Harriet spion
Utgitt: 1970 (min norske versjon, frst utgitt i USA i 1964)
Forlag: Gyldendal
Sider: 188

Terningkast: 6

Et stort de landskap av Kjell Askildsen


"[...] man ser s mye utlmodighet ved et stoppskilt, man kan til og med f se en og annen ulykke. Ikke snn forst at jeg er en hund etter ulykker, men hvis for eksempel et fly av en eller annen grunn skulle eksplodere i luften, s ville jeg ikke hatt noe imot vre en av dem, gjerne den frste, som observerer det. " Et de landskap, s. 33

Jo mer jeg leser Kjell Askildsens novellesamlinger, jo svakere inntrykk sitter jeg igjen med umiddelbart etter at det siste ordet p den siste siden er lest, og det eneste som gjenstr er sveipe over punktumet mens jeg gjr meg klar til sette seg opp.

Det er frst etterp at novellene elter opp, og inspirerer meg til g en tur, slik mange av Askildsens karakterer ofte gjr. Grubler. Nr jeg har ftt nok av mine egne tanker, snakker jeg med kjente og ukjente om hva de har ftt ut av den ene novellen, eller samlingen som helhet.

At andre sitter igjen med en noe annerledes tolkning kommer ikke som en overraskelse. Det gjr derimot en tolkning som speiler min, og av og til, den som er s out-there at den tvinger meg til hente ned samlingen det gjelder ned fra hylla og gjenlese stoffet.

Noen ganger frer disse gjenlesingene til at jeg setter pris p en formulering eller et avsnitt mer enn jeg gjorde fr, men det er sjeldent at jeg blir mer klokere p Askildsens hensikt.

Godt nok humrer av formuleringene,slik jeg sikkert gjorde sist. Ryster p huet av forfengeligheten og smligheten til den ene eller den andre karakteren, ogs som sist. Men sirkelen ender ogs der den endte sist; midt i et kryss med (nesten) uendelig mange retninger. Med andre ord; forvirring og enda flere sprsml.

Jeg har ofte sagt til meg selv at det kanskje ikke er meningen. forst det. Kanskje er det det som er meningen. Kanskje understreker komposisjonen, dunkelheten, de noen ganger kryptiske replikkene mellom karakterer som bare er to om forst hverandre (noe som holder leseren p avstand) og de br sluttene bare meningslsheten karakterene ser overalt rundt seg.

Men s tenker jeg at en slik konklusjon er for enkel. At det bare er en god unnskyldning som skal hjelpe meg med krysse av stoffet fra min leseliste, fr jeg gr videre til noe mindre...utfordrende? Kanskje, for si det rett ut, ogs mindre kjedelig.

S leser jeg en novelle som "Jokeren", og blir nedsltt igjen av meningslsheten. Novellen er fra samlingen "Et stort de landskap". En kort samling p bare sju noveller, utgitt i 1991. Kjpt like fr sommerferien, skvist usynlig mellom andre bker i bokhylla, til den fikk litt oppmerksomhet i romjula.

Joachim (fortelleren) og dama hans Lucy er hjemme en lrdag i slutten av november. Men de gjr ingenting spennende, eller par-aktig. I stedet sitter Lucy og legger kabal mens Joachims ser ut og lar tankene durre om hvordan stillheten denne hstkvelden kanskje betyr at tilvrelsens meningslshet "kryper inn i en og bretter seg ut som et endelst, nakent landskap." Tausheten mellom dem inspirer bare Joachim til la tankene fare. Helt til Lucy avbryter dem ved be ham frst pne, s lukke vinduet.

Like etter gr Joachim ut. Og mens han er ute tror han at han ser Lucy brenne noe med et stearinlys. Vel inne prver han finne ut hva det var. Nr han ikke umiddelbart finner det, tror han frst at det var noe han innbilte seg. S finner han ut hva det var; en joker. S er det tte r lange forholdet over.

Hvis du er som meg, s utbryter du kanskje, " Hva f***?!" Hva er poenget? Hvor er historien?

Samtlige noveller i samlingen lider av det samme; karakterene fles mer som sjakkbrikker enn ordentlige karakterer med et visst normalt og gjenkjennelig liv. Verre, de er som barn som har funnet p et sprk foreldrene ikke forstr, for deretter komme med utbrudd som man ikke aner opphavet til.

Dermed sitter man igjen som et sprsmlstegn nr ssteren til fortelleren i den frste novellen melodramatisk utbryter, "Jeg er ikke snn, jeg er ikke snn" og faller dd om, nr en mann p ser en ikke-fatal kolisjon, gr hjem og informerer kona om at han hater sndager i den andre novellen, nr en ektemann og far en vrdag finner en dd hund i kjelleren og begraver den i grnnsakshagen, nr Joachims siste ord er, " [...] hun var ikke den jeg trodde hun var."

Hver novelle etterlater en med en flelse av noe uavsluttet, noe halvbakt. Man aner konturene av noe ved endt lesing, men meningen glipper mellom ens fingre. En vag flelse av noe som kunne ha vrt, som ikke er.

Hvis du har lest samlingen vil jeg hre hva du mener.

Hvis du ikke har lest den, rder jeg deg til styre unna denne.

Tittel: Et stort de landskap
Utgitt: 1991
Forlag: Oktober forlag
Sider: 88

Terninkast: 1

De 39 trinn av John Buchan


"Jeg slo p lyset, men det var ingen i rommet. Da s jeg noe innerst i rommet som fikk meg til miste sigaren og kaldsvette der jeg sto. Min gjest l utstrakt p ryggen. Han var spiddet til gulvet med en lang kniv som gikk gjennom hjertet hans." De 39 trinn

Mange r fr jeg visste at den var basert p en bok, s jeg deler av Alfred Hitchcocks "The 39 Steps" hos en venn. Jeg fikk med meg begynnelsen, for jeg husker fortsatt at jeg stusset over sertifiseringen fra "British Board Of Film Censors" like etter at skjermen fader fra svart.

Men det skjedde et eller annet som gjorde at jeg ikke fikk med meg slutten. Det lille jeg s var likevel s gripende at jeg senere kjpte en DVD-versjon av filmen og s den flere ganger. Ikke p noe tidspunkt la jeg merke til at adapsjonen blir fastsltt p minuttmerket ut i filmen.

Uansett, det var ikke fr r senere da jeg prvde finne gode tips p spionromaner at jeg gjenkjente tittelen p en av listene, og ikke like etter prvde jeg finne en uredigert versjon av John Buchans sjangerdefinerende roman fra 1915. Det var ikke s enkelt som jeg trodde frst, men det ordnet seg til slutt.

Boka gjorde et enda bedre inntrykk p meg enn det filmen gjorde. Jeg sier det ikke fordi det er det de fleste purister pleier si nr man skal diskutere filmer som er basert p bker. Legg ogs merke til at jeg ikke sier at boka er bedre, enda en godt kan argumentere for det, bare at inntrykket jeg sitter igjen med favoriserer denne spesifike boka over filmen.

Delvis fordi subsjangeren boka og forfatteren definerte ved utbruddet av 1. verdenskrig, den skalte man-on-the-run-archetype, er en av mine favoritter. Og delvis fordi jeg ofte foretrekker mitt eget mte med bokas karakterer, milj og plottsvingninger fremfor manusforfatterens destillerte scener og akter.

Trettisju r gammel har Richard Hannay allerede levd flere liv. Han har vrt etterretningsoffiser, kriget i boerkrigen og jobbet som gruveingenir i koloniene der han har tjent en slump med penger. N er han i gamlelandet. Nrmere bestemt i London, der han kjeder vettet av seg.

Tre mneder har han gtt vanket i hovedstadens fornemme klubber, gtt p teater og samtalt om aksjespekulasjon og luftige investeringer. Nesten like lenge har han truet med fordufte fra hovedstaden, vekk fra de intetsigende samtalene, det melankolifremkallende vret og fornyelseslivet som " er like tamt som selters som har sttt uten kork i solen" (s.7). Likevel har han hver kveld returnert til leiegrden bak Langham Place, p Londons vestkant, og trstet seg med en eller to drinker og utskt mat, servert av Paddock, tjeneren.

P en av disse dagene, i det han skal stikke nkkelen i nkkelhullet, dukker en mann opp fra ingenting og ber om f komme inn og snakke med ham. Hannay gjenkjenner ham som en av beboerne p leiegrden, men de har ikke aldri snakket utvekslet annet enn hflige nikk de f gangene de har har passert hverandre p trappene. Hadde han ikke kjedet seg s avsindig ville han kanskje vrt brysk og mistenksom, i stedet lar han mannen komme inn, f en drink og legge fra seg bren som har tynget ham i flere mneder.

Mannen heter Franklin P. Scudder, er amerikaner, var en gang journalist og bemidlet globetrotter. Men det var hans engasjement og interesse for politikk som brakte ham ulykken som henger over ham. Scudder har kommet over en djevelsk konspirasjon som har et forestende ml om likvidere den populre statsministeren i Hellas nr han kommer p statsbesk til London. Problemet til Scudder er at konspiratrene n vet at han vet, og trenger et sted gjemme seg mens han finner ut hva han skal gjre videre.

Hannay er frst ikke sikker p sannhetsgehalten i historien. At mannen selv fullstendig tror p det han forteller, er han derimot ikke i tvil om. S han gjr det mest naturlige for en som kjeder vettet av seg og sker enhver adspredning fra de daglige rutinene; han lar Scudder bli.

Det skulle han ikke ha gjort.

"De 39 trinn" er en gnistrende, oppjaget og dreven spenningsroman som stadig overrasker.

Den frste overraskelsen, i hvert fall for meg, er hvor forut for sin tid den er med komposisjonen, karakterene og plottingen. Den andre er humoren. Sjeldent har jeg lest en spenningsroman som samtidig tar vare p det absurde i farlige omstendigheter uten at demper p kokingen under hovedpersonens ftter. Det er mektig gjort.

Anbefales sterkt!

Tittel: De 39 trinn
Utgitt: 1984 (min versjon, frste gang utgitt p engelsk 1915)
Forlag: Norild Forlag
Sider: 157

Terninkast: 5

Taushetens fortrolige av Odd W. Surn


" For meg er fargen taushetens stemme. Steinen er en kropp som aldri skjer, bare er og er. Kanskje er steinen en tale for dve rer. Det aner alle som har holdt en stein i hnd og kjent den trenge gjennom sitt eget navn. Slik snakker steiner. Tausheten har noe den skulle ha sagt." Taushetens stemme, s. 10

Hva er en drlig bok? Eller en drlig film? Eller noe som helst? Med bker har jeg oftere og oftere i de senere rene hatt inntrykk av at flere og flere mener at forskjellen p hva som kan stemples som en god bok og hva som kan skyves til side som en drlig bok er en tall-lek; hvis mange nok mener at noe er bra, s er det det.

Det er ikke en spesielt ny posisjon/mening/oppfatning. En kan forestille seg at posisjonen og opposisjonen mot den har eksistert helt siden en San-mann/kvinne laget et klippemaleri for ca. 40 000 r siden og en annen San kom forbi og kritiserte verket. Men det var frst da popkulturen bredte ut sine vinger at relativistene kravlet opp fra under en stein og krevde en egen plass under solen. Derfra er det mulig trekke en linje frem til Twilight-bkene og den smittende feberen som gjorde bde bkene og filmene til milliardindustri.

At bde kritikere, forfattere som Stephen King og en del lesere pekte nese til alt knyttet til Stephenie Meyers bker og filmene som er basert p dem frte bare til at relativistene i Twilight-leiren knurret og viste sine sylskarpe hjrnetenner. Med andre ord gjorde kritikken ingenting for endre den (da) genuine oppfatningen hos Twilight-fansen om at bkene og filmene var det beste siden [sett inn noe eldgammelt].

Mer enn noen annen debatt om bker og litteratur gjorde debatten om Twilight-feberen det klart at vi n lever i pop-bok-raen, og at kritikk fra kulturelle drvoktere som f.eks. aviser ikke kan hamle opp mot vennen og venninnens anbefaling og pflgende in-gruppe-entusiasme om det man har delt. Det siste er n av grunnene redaktren i VG oppga som moment for hvorfor de n kutter p bokanmeldelser.

Som alle andre har jeg oppfatning om hva som utgjr en god bok og hva som er drlig. Noen av kriteriene mine er allmenne; begynnelse-midtdel-slutt, karakterutvikling, interessant historie og malende sprk som holdes i tyler slik at det ikke lper lpsk og drukner meg som leser i beskrivelser. Noen er mindre allmenne; jeg er nemlig mottakelig for det uvanlige, til og med kjedelige. Men da br det vre uvanlig og kjedelig p en interessant mte.

P motsatt side av skalaen sitter det jeg hater. Det som frustrerer meg med sin kvalmende pretensisitet, platte karakterer, uinteressante plott og hav av beskrivelser som gir meg lyst til lukke igjen boka for f luft.

Odd W. Surns novellesamling "Taushetens fortrolige" er et kroneksempel p det siste.

Hvis hele boka skal oppsummeres med en tanke s m det vre den at den ikke er skrevet for et publikum. Hele samlingen er en sammensurium av svada, pretensist oppgulp og intetsigende beskrivelser som fr leseren til dse av for hvert avsnitt.

Eksempel: " For meg er fargen taushetens stemme. Steinen er en kropp som aldri skjer, bare er og er. Kanskje er steinen en tale for dve rer. Det aner alle som har holdt en stein i hnd og kjent den trenge gjennom sitt eget navn. Slik snakker steiner. Tausheten har noe den skulle ha sagt. (s. 10). Og et til: " Bare det endelige er ufattelig. Mare Nectaris. Er mnen en svindler? Nei. En ensom stein i lnt lys, skinnende p minners vis. Er det klokt reise til mnen? Ikke for finne lys." (s. 12).

Disse to eksemplene er bare fra de to frste novellene; "Tausheten" og "Siste bilde". Derfra blir det bare verre og verre.

Hvis du har lest samlingen og ftt noe ut av den s vil jeg gjerne hre fra deg. Virkelig.

Imens br enhver som har sin tid kjr holde seg unna denne. Her er det ingenting, absolutt ingenting hente.

Tittel: Taushetens fortrolige
Utgitt: 1993
Forlag: Aschehoug
Sider: 111

Terningkast: 0

Ved foten av vulkanen av Line Baugst


" Skolen l ved foten av Kilimanjaro. Opp over den brunsvidde sletten reiste fjellet seg, et sndekket fjell like under ekvator, en utbrent vulkan, omspunnet av myter.[...] Vi vknet under det fjellet hver morgen. Noen ganger var det innhyllet i tke [...] Andre ganger l det nakent p den store sletten, grnt og frodig[...] " Ved foten av vulkanen, s. 19

Uten pst at det er en sannhet som er hugget i stein, tror jeg at alle som leser mer enn gjennomsnittet har noen preferanser som snevrer inn hva slags bker de vil bruke sin tid p lese, preferanser som med tiden skaper et permanent hull i bokhylla, et blankt punkt eller dotter i det litterre kartet.

Hullet i bokhylla mi, dottene som er etset i det litterre kartet jeg bruker til guide meg rundt omkring i bokverdenen, er ganske enkelt norsk litteratur. Helt siden jeg gikk ut av skolen og sluttet lese av plikt, har jeg blant annet lest litteratur fra Japan, Kina, Mauritus, Maldivene, Saudi Arabia, Rwanda, osv, men f norske litterre verker. S (relativt) f faktisk at jeg burde sendes i en lesekrok uten annet lese enn litteraturens svar p "Dis" (Ari Behns romaner?).

Da valget ble tatt, en gang i begynnelsen av 2000-tallet, hadde jeg mange grunner. Men ikke spr meg om ramse dem opp, for jeg er over tretti, har en fot i graven (vi blir ikke srlig gamle, vi somaliere) og hukommelsen er ikke hva den en gang var. Den mest sannsynlige unnskyldningen jeg m ha argumentert med den gang, var sikkert at jeg hadde lest nok av plikt p skolen, og videre at mine valg av litteratur skulle vre annerledes n som jeg var ferdig med hore meg for en karakter.

Senere har jeg sagt til meg selv at mitt forhold til norsk litteratur er likt den de fleste nordmenn har til det feriere i Norge; vi vet at vi burde legge igjen feriekronene vre her, stimulere konomien, beske alle de flotte monumentene, parkene og museene herhjemme, men hva gjr en stakkar sjel nr verden er flat og frister?

Et bermt sitat fra en av Somalias mest kjente diktere sa p 1970-tallet noe som kan omformuleres til noe snt som, "Ta en tur til Bergen fr du besker Bonn". Da sitatet "went viral" som de sier i dag, var mange somaliere nemlig opptatt av reise til utlandet; Riyad, Kuwait, Jeddah, Milano og ja, Bonn. Det gjorde at innenlandsturismen fikk en annenrangsstatus, noe som p slutten av ti-ret og langt inn p ttitallet frte til at flere kunne mer denne byens eksotiske sregenheter enn de visste om noen av de store byene i eget land.

Jeg forteller ikke dette for rettferdiggjre mine valg, men for kort illustrere at man overalt stiller seg p trne, strekker hals, bare for f bekreftet det man allerede antar om fremmedes plener. Og uavhengig om man ser det eller ikke, uavhengig om det stemmer eller ikke, ver det fremmede alltid en tiltrekning som egger vr nysgjerrighet.

Ogs nr det gjelder litteratur.

I det siste har jeg likevel tatt en avgjrelse om gjre bot; der jeg har unngtt norsk litteratur som... ikke pest, men som en kraftig influensa, skal jeg sample s mange norske forfattere som mulig. Romanforfattere som novellister, debutanter som veteraner, nye utgivelser som flere tir gamle bker som har gtt ut av trykken og som bibliotekarene, hvis de har dem, m hente frem fra bakerste hylle i magasinrommet. Hvis boka ikke faller i smak, kan jeg sl meg til ro med at jeg i hvert fall har lest n bok av forfatteren fra ende til annen, og hvis forfatterens hndtverk vekker min appetitt, skal jeg med glede lese flere av forfatterens bker.

Forelpig har resultatet ikke vrt all verden. Frem til et par uker siden, var det kun et par forfattere som imponerte meg sterkt nok (av de jeg har lest) til f en permanent plass i hylla mi. Den frste var selvskreven fra fr, men bare som novellist. Men etter at jeg leste "Davids bror", "Hverdag" og "Kjre, kjre Oluf", var det unngelig gi Kjell Askildsen en strre plass i bokhylla, denne gang romanforfatteren Askildsen.

Den andre forfatteren er Mona Hvring. Men henne skal jeg komme tilbake til en annen gang. La oss i stedet g videre til den tredje og siste forfatteren p lista: Line Baugst.

Det var ikke kjrlighet ved frste bok. Tvert imot. Mitt frste bekjentskap med forfatteren, novellesamlingen "Kvinnen i den lille gondolen", gjorde et slett inntrykk. Det var ikke fr jeg leste romanen "Brist" at jeg falt for forfatteren. Senere har jeg lest flere av hennes bker; frst hennes debutroman; "Reise i gult lys", s novellesamlingen "Tilnrmelser", og n sist hennes 1991-roman, " Ved foten av vulkanen".

Sistnevnte handler om fjortenringen Elsa. Datteren til en mor som oppga sine studier for bli mor, senere omreisende hustru til en mann som jobber med hjelpearbeidprosjekter for FN. Hans siste oppdrag bringer hele familien til et stafrikansk land. Mens moren dirigerer tjenerne, gartneren, boyen (!), kokken og nattevakten, prver Elsa tilpasse seg bde det tropiske klimaet og kulturen. I hvert fall s mye som en hvit ungdom som bor i en enklave med andre hvite tilpasser seg.

Livet er likevel langt fra et paradisk; faren og morens ekteskap skranter, godt hjulpet av skubbingen fra en affre. Resultatet er en bitter overenstemmelse mellom foreldrene om at Elses mor flytter tilbake til Norge for fortsette p psykologistudiet og tar med seg tteringen Jonas. Det gjr derimot ikke Elsa. Moren er nemlig redd for at hennes studier ikke vil gi henne tilstrekkelig tid til vre forelder for to barn. Dermed blir Elsa igjen sammen med faren, men bare p papiret.

Fordi faren velfarter rundt omkring i det fattige landet, m Elsa begynne p en internatskole. Den heter International School Africa, har elever fra flere dusin land, og ledes av en streng, p grensen til sadistisk, australier.

Elsas usikkerhet, flelse av isolasjon og sterke nske om passe inn, gr snart over til selvsikkerhet, bredt sosialt nettverk og en lojalitet til sin in-gruppe som etter hvert gjr det klart at dette ikke er en vanlig oppvekstroman.

"Ved foten av vulkanen" er gripende, billedrik, brutal, gjenkjennelig og uforglemmelig bok om ei jente som prver navigere seg i skjringspunktet mellom barndom og tenring, mellom identiteter og tankesett. Hun er langt fra den ideelle hovedkarakter-modulen som preger de fleste oppvekstromaner om ungdom. Der de fleste andre bker gjr hovedkarakteren(e) til ubesudlede engler som p det verste sniker seg ut eller smeller igjen dren, er Elsa en helstpt karakter som frustrerer og fremkaller medflelse p en og samme tid.

En re anbefale!

Tittel: Ved foten av vulkanen
Utgitt: 1991
Forlag: Oktober forlag
Sider: 158

Terningkast: 6

Herr Leonard Leonard av Kjell Askildsen


" De eiendommeligheter jeg hadde vrt vitne til hadde inngitt meg en rastlshet som ikke lot meg i fred. Jeg forskte overbevise meg om at dette bare i meget liten grad angikk meg selv, og at jeg, da jeg forlot Rolf-Isak, hadde handlet overensstemmende med mitt temperament. Hvem ville bebreide meg det? og i tilfelle: med hvilken rett?" Herr Leonard Leonard, s. 19

Leonard er en ensom, forfengelig, selvgod, hovmodig, kverulant og smlig mann. Personligheten er med andre ord ikke en honningkrukke som tiltrekker seg andre mennesker. Men han har bekjente, en venn ogs; Rolf-Isak.

En avtale med denne vennen, bringer Leonard en dag til en bygning hvor det pgr byggearbeid. Nr avtaletimen kommer uten at Rolf-Isak viser seg, malersvennene ikke gidder hjelpe ham med finne vennen, bringer leting ham til et lst rom. Inni str en mann foran et speil og barberer seg, og den korte og noe uvanlige interaksjonen mellom Leonard og mannen er symptomatisk for historien som flger.

Her er br forelskelser, tankerekker som spiser sin egen hale, og fremmede som blottlegger private forhold for fremmede de akkurat har mtt p gata for sprre om fyr til sigaretten.

Det uvirkelige og drmmeaktige som omgir hele historien er interessant nok, men det har ikke en dramatikk, ikke noe som str p spill, selv om den ene etter den andre av karakterene fler frykt og angst (for blant annet en dykkerdrakt).

Frykt er skyld i at Rolf-Isak ikke mtte opp. Det finner Leonard ut nr en gutt kommer rennende med et brev fra kameraten hvor han beklager det inntrufne og hinter om hva som kan vre rsaken.

Leonard slr seg frst tilfreds med saken og forsker g videre med livet sitt. Men nysgjerrig drar i ham, og ikke lenge etter den brutte avtalen oppsker han Rolf-Isak. Historien han forteller for forklare hva som har oppskaket ham i det siste, er uvirkelig og samtidig relativt intrigefull.

Fordi han ikke har noe bedre ta seg til, slr Leonard seg sammen med en bande bestende av Rolf-Isak, hans sster Lina og en ung kvinne som heter Vera. Sammen skal de g til bunns i historien.

Problemet, ett av dem, materialiserer seg kort tid etter nr Leonard innser at han bare har en birolle i stykket. Det gjr ham oppsatt p gjenopprette balansen han mener l til grunn for forholdet med kameraten; hans overlegenhet.

S er det Vera, men det er en annen historie.

"Herr Leonard, Leonard" er en til tider morsom, til tider absurd og nesten alltid uvirkelig roman om drmmer og ensomhet. Det er ogs, om man vil, en bok om fofengelighet og smlighetens kunst. Det det ikke er, slik jeg ser det, er en god leseopplevelse.

Problemet ligger ikke i sprket, som er fantastisk, ei heller komposisjonen, som er upklagelig,heller ikke humoren; problemet ligger primrt i to ting: For det frste blir karakterene aldri sympatiske nok til at jeg bryr meg om dem (noe som delvis kommer av at de egentlig aldri risikerer noe av betydning). Og for det andre er det altfor mye smlig grubleri som jeg ikke finner spesielt interessant.

Hvis du skal lese hele Askildsens forfatterskap anbefaler jeg deg ikke starte med denne. Den er ikke representativ for Askildsens ellers jordnre, folkelike og fantastiske forfatterskap. Start heller med utgivelsene til forfatteren fra 1970-rene.

Anbefales ikke.

Tittel: Herr Leonard Leonard
Utgitt: 1955
Forlag: Oktober
Sider: 96

Terninkast: 2

Hstreise av Eli Sol Vallernes


"En gammel kvinne bor alene i egen leilighet. Alle de andre i grden bor i leiligheter med fire rom og balkong. Nr hun mter dem i trappen, nikker hun og smiler, men hun inviterer dem ikke inn. Inne hos den gamle damen er det gjemt en hel verden. [...] Her inne er det fjelltopper, her er det bekker og her er dyr." Hstreise, s. 10

Alderdom, hva er n det? Det frste som streifer de fleste er ofte de fine assosiasjonene; pensjonalder, besteforeldre, mer frihet, visdom og klokskap. Senere kommer de mindre fine, til og med skremmende og uunngelige assosiasjonene; skrpelighet, glemskhet, forfall og til slutt...dd. Endestasjonen p livets reise, en endestasjon som forvrig har en del likheter med den vi alle starter i.

Den tti r gamle enken og hovedpersonen i Eli Sol Vallernes' "Hstreise", Sigrid Vang, er fanget mellom disse to stasjonene. Og hva verre er; hun vet ikke hva som er frem og hva som er bak. Fortiden og ntiden "glir over i hverandre", som det heter i baksideteksten.

Det ville vrt like riktig si at fortiden strekker ut sine klr gjennom rtier og krafser og rister i henne s kraftig at det gr utover hennes skrantende helse. Resultatet er fall, blodige merker og fallende vekt.

Hadde hun ikke bodd alene, ville de stadig skiftende hjemmepleierne antatt at det var noen som mishandlet henne. Men man har observert hennes kamp mot usynlige demoner nr hun blitt innlagt p sykehus, og likevel har man konkludert at det er best la henne fortsette bo i leiligheten, alene, inntil man finner en ledig plass til p en institusjon.

Familien er ikke se noe sted. I hvert ikke stort. Den eneste som tar seg tid til stikke innom, er barnebarnet Vibeke. Moren hennes, Sigrids datter, har ftt opp til halsen av Sigrids emosjonelle og psykologiske demoner og holder seg p god avstand. Hun rasjonaliserer det ved fortelle seg selv at det ikke er mulig hjelpe noen som ikke vil legge ord p plagene sine. Uvitende om skammen som holder Sigrids hemmelighet i en tvangstrye.

"Hstreise" er en melankolisk, askegr bok om alderdom, hemmeligheter og om hvilke krefter vr fortid kan ve p oss.

Men mer enn noe annet er "Hstreise" en bok om eldes, hvor vanskelig, krevende og vondt det kan vre for bde den det gjelder og for omgivelsene. Spesielt den nre familien.

"Hstreise" er dermed ikke en bok som kan anbefales uten videre, selv om den har mange gode kvaliteter; god kompisjon, originalitet, et sprk som bde fles klart og samtidig dunkelt (som dermed gjenspeiler Sigrids tilstand), og en tone som -tross emnet- gjr lesingen til en bris.

Anbefales med visse forbehold.

Tittel: Hstreise
Utgitt: 2002
Forlag: Aschehoug
Sider: 131

Terningkast: 4

Tyskland av Liv Mossige


" Ute p tunet holder mor kaninen fast over nakken, den hviler hodet mot hoggestabben, den hviler ikke, den spreller for komme ls, den hyler, det er ikke til hre p det hylet, fr mr slr den mellom ynene med hammeren, og den blir stille, og kroppen faller til ro." Tyskland, s. 55

Hanne bor sammen med moren og ssteren et sted i Norge. Fordi faren er dd, har kvinnene i familien blitt mer og mer vant til forsrge seg selv. Uvanlig er det, siden dette er 1940-renes Norge. Men livet er n noen ganger slik. Lyspunktet er at Hannes sster er forelsket og skal gifte seg snart. At mannen er en tysk soldat virker frst ikke problematisk. Ikke mens Tyskland fortsatt ikke er beseiret. Men nr den dagen kommer, havner familien p tapernes side. Det har sin pris.

"Tyskland" (Cappelen Damm, 2014) er, for sitere en viss anmelder "ein annleis roman om krigen". Vanligvis antar vi at "annerledes" betyr at noe er bra p en sregen mte. Det er i hvert fall det som faller meg inn nr jeg hrer at noe er annerledes. S feil kan man alts ta.

"Tyskland" er "annerledes" p samme mte som en utrolig drlig film fr deg til si wow. Den er drepende kjedelig. Full av uinteressante karakterer, drlig dialog, irriterende dumme setninger som denne ; " Nr man ikke ser dem som sover, hvordan kan man vite at de ikke er dde?" (s.90), og denne; "Bokstaven er min, i hans navn." (s.119), og denne; " Skal du ogs dit, spr jeg. Det heter Tyskland. Vi skal dit, hvisker jeg. Det er et land, dit vi skal. Ikke som her." (s.137-138).

Boka er likevel nominert en av seks finalister til P2s Lytterpris for 2014. Jeg vet ikke hvem disse lytterne som stemte p boka er, men det er ingen tvil om at de selv fortjener en pris. Jeg vet ikke for hva, kanskje for vre "annleiskjende"?

Uansett, om du er opptatt av historie, interessante karakterer, levende dialog eller krigen, er dette ikke en bok for deg. Langt ifra. Derimot er det et kroneksempel p at det gr an gjre denne interessante og skjebnesvangre perioden s kjedelig at man skulle trodd at det handlet om maling som trker. Et makkverk av dimensjoner.

Styr unna!

Tittel: Tyskland
Utgitt: 2014
Forlag: Cappelen damm
Sider: 206

Terningkast: 0

Brist av Line Baugst


"Hun hadde fylt livet med trivialiteter, og sagt seg fornyd med det. Hun hadde trodd at hun kunne beholde kontrollen p den mten, og hadde ikke sett hvor skjrt boltverket hennes var." Brist, s. 127-128

En tirsdag morgen i september str Gunn opp og starter dagen p omtrent samme mte som hun normalt gjr: slr av vekkerklokka for gi mannen, Frode, noen ekstra minutter til ligge under dyna, vekker den fem r gamle datteren Andrea, gjr bde henne og seg selv klar, lager frokost, og vinker Frode og Andrea av grde til barnehagen fr hun selv drar p jobb. En normal dag hos familien Hagen.

Det er frst nr hun kommer tilbake fra jobben p ungdomsskolen der hun jobber som lrer i ttende trinn at "den vante tilvrelsen" brister. Over brdboksen ligger nemlig en hndskrevet beskjed fra Frode der han ganske kort forteller at han m reise bort og ikke kommer tilbake.

Frst tror hun at beskjeden er drlig formulert, og at det er det som gir henne bange anelser. Hun blir ikke mindre forvirret nr hun finner stresskofferten med matpakken hans smurte til seg selv i entren, heller ikke nr hun sjekker skapet hans og ser at han ikke har tatt med seg klrne sine.

Snart gr likevel forvirringen over til sjokk. Det frste knyttneveslaget som fr livet til starte rakne kommer nr hun ringer Frodes arbeidsgiver, Chemo Kraft, og blir fortalt at mannen hennes ikke har jobbet hos dem p flere mneder. Deretter fr hun en telefon fra Kredittkassen som etterlater henne med gapende kjeft og et boblende raseri: Mannen har ikke bare tatt opp forbrukerln og ln p huset, han har ogs gjort innhogg i sparekontoen til Andrea.

Sprsmlene hjernen bombaderer med er s mange og forvirringen s total at hun ser seg ndt til sykmelde seg selv for finne et garn som kan f henne ut av labrynten. Det er ikke enkelt.

For det frste vet vennene og de tidligere kollegaene til Frode lite, noe som ikke akkurat kommer som en overraskelse siden Frode ikke var en mann som likte snakke om sine problemer. For det andre slr gravingen stadig tilbake p henne; hvordan kan hun som var...er kona hans, vite s lite om en mann hun har delt et samliv med i snart ti r?

Overveldet sker hun trst og sttte hos ssteren Lilla. Det letter p den stadig tyngre byrden hun har bret p, men selv Lilla har lite stille opp med nr politiet banker p dren og anklager Frode for uhyrlige handlinger. At hun ljuger for dem, gjr ting bare verre. Og snart m bde de, alts politiet, og leseren stille et opplagt sprsml: er hun virkelig s blind og uvitende som hun gir seg ut for vre, eller er det noe mer ved henne? Noe urovekkende.

Line Baugsts "Brist" er en roman om brudd, hemmeligheter og hvor langt vi er villige til g for den og det som ligger vrt hjerte nrmest.

Som det kommer frem av handlingsreferatet, lner forfatteren virkemidler fra krim/thriller-sjangeren for fortelle en historie om kollapsingen av et ekteskap og en familie. Vi kastes ut i forvirringens sj nesten umiddelbart og flger Gunn i det hun forsker finne ut av floken. Det fungerer.

Det eneste minuset som er verdt nevne er at Gunn til tider, som Lilla bemerker et sted, oppfrer seg som en idiot. Det trekker ned p realismen og troverdigheten.

Ellers er "Brist" en kule av en roman.

Anbefales!

Tittel: Brist
Utgitt: 1994
Forlag: Oktober
Sider: 165

Terningkast: 4

Historiens kraftlinjer av Espen Haavardsholm


"... et sted var det noe som manglet. Han jobbet ikke for seg sjl. Han jobbet ikke for sin egen klasse. Han jobbet for en fremmed klasse. Han jobbet for en fremmed makt. De sa han levde i et land med arbeiderstyre. Men Gunnar visste at han levde i et okkupert land, i et land der en fremmed klasse hersket." Historiens kraftlinjer, s. 18

For noen r siden hadde jeg en venn som var en streit og beundringsverdig kar. Ujlete var han, lojal og spkefull ogs. Men han var ikke perfekt, hvem av oss er det? Hans feil, en av dem i hvert fall, var at han var en fundamental idealist. Et menneske med en grensesls optimisme og rosafargede briller som hadde en hytte p toppen et fjell som ga en perfekt utsikt over det forjettede land der elver av melk og honning buktet seg som en slange i et landskap inspirert av "What Dreams May Come".

Fr han flyttet ut av landet for realisere innfallene sine, var det ikke rent f av oss i kameratgjengen som hadde glede av stikke hull i de luftige ideene og bevingede drmmeriene som tytet ut av munnen hans. Vi lirte av oss den ene linjen etter den andre om verdens uforanderlighet, overmakten, alt som sto i veien fr kunne komme frem dit han allerede var i hodet sitt. Men han lot seg ikke bli jekket ned, realitetsorientert, gjort til en vanlig, kynisk hvermannsen som har tapet munnen til sjelen og tvunget den til akseptere at lite kan forandres, at det er bedre og tryggere vre p sidelinjen, observere. Det er jeg glad for.

Senere, da jeg ble eldre, angret jeg selvflgelig p kommentarene mine. Ikke s mye fordi jeg hadde endret min mening om at idealisme som ikke er krydret med en viss realisme leder til et bedre liv eller en raskere realisering av drmmer, men fordi jeg har kommet til den erkjennelsen at mennesker som kameraten min er en av hovedgrunnene til at ting forandrer seg til det bedre for oss alle. Det betyr ikke at de ikke knuser noen vaser nr de springer ut for omfavne verden og dens muligheter eller gr seg bort i det de utforsker umerkede stier p ukjent terreng, men i sum lfter idealistene taket for hvor hyt vre drmmer kan stige og hvor vidt vr verden kan ekspanseres slik at det blir rom for flere.

Hovedpersonen i Espen Haavardsholds "Historiens kraftlinjer" er, som min tidligere kamerat, en idealist. Eller rettere sagt; han VIL bli en idealist. Tjuefire r gammel, skilt og desillusjonert med politikken som fres av Sosialdemokratene som lenge siden sviktet arbeiderne til fordel for pengemakten, lefler han med marxisme-leninismen som appellerer til stadig flere i Norge, ogs i Sarpsborg der han bor.

Men Gunnar Haram er ikke en som kaster seg ut i sjen uten frst dyppe ta i vannet for sjekke temperaturen. Fr han hengir seg til kommunismen, vil han frst se hva slags fremtid den har by for Norge og for dets arbeidende klasse. Sovjet er ikke et alternativ. Heller ikke Cuba eller Kina. I stedet blir det Albania, der proletariats diktaturetter har produsert, statistisk sett, mirakulse resultater.

Han vet ikke stort mer om Albania enn det han har lest i en roman, pluss noen brosjyrer han har kjpt p en bokhandler. Men det bekymrer ham ikke spesielt. Faktisk er han en av de mer informerte om reisens ml sammenliknet med reisefellene; sosialarbeideren Turid, frskolelreren Laila, historiestudenten smund, journaliststudenten Astri, forfatteren Simon, mfl.

De fleste av reisefellene til Gunnar er mer overbeviste enn ham. Likevel blir selv de sltt av tidsreisen bakover som de opplever nr de lander i Tirana. Det er som om de har landet i en verden fanget i rhundreskiftet. sette ord p denne observasjonen blir ikke akkurat mtt med forstelse, og enda verre; umiddelbart etter ankomsten blir idealistene minnet p at burde ha lest mer om landet de har kommet til og kvittet seg med skjeggene (som forbindes med det patriarkalske samfunnet fr proletariatets diktatur tok over) og de korte skjrtene (som blir sett p som symbol p vestlig liberalisme). Kameratene blir underlagt tvungen klipping og shopping av passende antrekk. Deretter gr turen til hotellet hvor de blir lovet en politisk diskusjon om overtrampen.

De fr en rutinemessig omvisning i tekstilfabrikker, barnehager, arkeologiske funnsteder, revolusjonsmuseer, traktorfabrikker, pionerleire, kollektivbruk, sjukehus, koppertrdfabrikker og elektrisitetsverk. Informeres om resultatene arbeidernes diktatur har produsert til tross for konspirasjonene fra utlandet, bde fra Vesten og fra Sovjetpampene som forlengst har lagt alle pretensjoner til side og pnet drene for kapitalismens krefter.

Gunnar er frst skeptisk til det han blir fortalt. Det gjr ham verken populr hos de albanske vertene eller de norske kameratene.

S mter han Mihal.

"Historiens kraftlinjer" er en dempet, dyptloddende og politisk roman om idealisme, samfunnskritikk, desillusjon og politisk oppvkning. Den er ogs et ypperlig eksempel p litteraturen som ble skrevet i denne perioden (1970-rene) her i Norge: politisk, engasjerende, ekteflt og samfunnsengasjert. Kontrasten er stor til bkene som skrives i dag, og sammenlikningen fr dessverre samtidslitteraturen til se ut som et barn som er mer opptatt av trne p fttene enn om verden omkring.

"Historiens kraftlinjer" utfordret samtidsforfatterne til engasjere seg p vegne av arbeiderne. Skrive om dem og deres livssituasjon uten store fekter. Snn sett er den en idealistisk bok. Men i motsetning til kameraten min, gjr den seg ikke blind for realitetene som str i veien for det forjettede land.

Anbefales sterkt!

Tittel: Historiens kraftlinjer
Utgitt: 1974
Forlag: Gyldendal
Sider: 117

Terninkast: 5

En uvanlig leser av Alan Bennett


" Leser de, Summers?" sa hun til sjfren p veien til Northampton.
"Leser, ma'am?"
"Bker?"
"Nr jeg fr sjansen, ma'am. Jeg fr liksom aldri tid."
"Det er det mange som sier. Man m lage seg tid." En uvanlig leser, s. 23-24

Hvorfor leser du bker? si at de fleste av oss som er glad i lese har blitt stilt dette sprsmlet, er en underdrivelse. Selv har jeg ftt sprsmlet s ofte at jeg ikke kan huske antallet. En del ganger ligger det en genuin nysgjerrighet bak det, en forundring over at noen, uten ytre press fra lrere eller professorer eller andre som kan ve press, velger separere seg fra flokken (fysisk eller koble av mentalt) for tilbringe tid med (ofte) fiktive karakterer. Men ofte er det hn, misbilligelse og stempling som skvulper under overflaten. Det gjorde det da jeg var tenring, og jeg tror ikke at barns karakter har endret seg s radikalt i rene som har gtt.

Tro du meg.

Da jeg gikk p barneskole (og fr jeg ble interessert i bker), var det en stillferdig gutt som alltid leste. Han leste i timene, i friminuttene, p vei til og fra skolen, og fordi dette stort sett gjorde ham vennels (noe han ikke s ut til bry seg om), var han en vandrende gte.

De f tingene vi visste om ham, at faren hans eide en bokhandel (noe som i seg selv var suspekt iflge hviskningene til de voksne, siden det betydde at han mtte ha gode kontakter i kulturdepartementets sensuravdeling), at moren jobbet p en statlig klinikk som sykepleier, og at han ikke sparket fotball, gjorde ham ikke mindre gtefull. Og siden han ikke serverte oss svarene p et fat og skilte seg ut, ble han et ml for alt det vi kunne skrape opp av hn, spydige kommentarer og ondskapsfulle pfunn.

Jeg kom til tenke p dette da jeg leste Alan bennetts "En uvanlig leser". Spesielt da jeg leste denne replikkutvekslingen mellom den uvanlige leseren og privatsekretren hennes:

" lese er trekke seg tilbake. gjre seg utilgjengelig. Man ville flt seg roligere hvis beskjeftigelsen i seg selv var mindre... selvisk,"

"Selvisk?"

Jeg stoppet, satte meg opp og brynet over dette i noen sekunder, fr jeg bestemte meg for utsette grublingen og lese ferdig boka. Jeg har hrt lesning bli kalt det ene og det andre, men jeg har personlig aldri mtt eller lest det bli referert til med dette ene ordet; selvisk. Er det virkelig det? Eller er det en beksrivelse som bare treffer dersom ens jobb og private liv er ett?

Hovedpersonen i "En uvanlig leser" er nemlig dronning Elisabeth II (av Storbritannia). Etter et langt liv hvor hun har reist og sett verden, mtt og gitt restittel til den ene bermte forfatteren etter den andre uten ha lest deres verker, blir hun en dag mens hun er ute med hundene, oppmerksom p bokbussen fra City of Westminister bak residensen sin.

Bde sjfren og den eneste lneren som blir betjent, Norman, fortumles av dronningens tilstedevrelse. Men det gr fort over. Fra forfjamsede forsk p spikre sammen ord til forstelige setninger, gr snart praten over til hva som smmer seg lese for noen som har passert pensjonsalderen med nesten et par tir. Alternativene er mange og overveldende. Dermed tvinges dronningen til brste stvet av minnene om hva hun likte for flere tir siden for innskrenke alternativene. Til slutt faller valget p en kjrlighetsroman.

I dagene, ukene, og mnedene som flger ker tiden dronningen henvier til stille stunder med en bok. Det reagerer mange p.

Fremst av de som blir mer og mer alarmert av dronningens nye hobby, er hennes private sekretr, sir Kevin Scatchard; en Harvard-utdannet Kiwi (Newzealandsk) som har blitt hyret til modernisere Buckingham Palaces rigide rutiner og folkeliggjre dronningen. Det er han som fr staben til f bkene hun lner til forsvinne, sikkerhetstjenesten til behandle lektyren som potensielle bomber og Norman, dronningens eneste hobbykamerat, til forsvinne.

Men det er ikke bare han Elisabeths nyvunne kjrlighet for litteratur fr til reagere; staben setter ikke pris p f sprsml om hva de leser, bli anbefalt hva de skal lese og senere spurt om hva de har lest; hennes understter som mter henne p hennes reiser foretrekker snakke om den frustrerende trafikken p motorveiene enn bli spurt hva de leser og bli fortumlet i forsket p finne et svar; selv statsministeren og ministrene hans misliker f sprsml om de har lest Balzac og deretter bli fortalt at et dusin ville svart bekreftende hvis hun hadde stilt det samme sprsmlet til Macmillans regjering.

Det m ta slutt. Sir Kevin tar kontakt med den eneste han tror dronningen er villig til lytte til: Sir Claude Pollington. Mannen som hadde stillingen hans fr ham, som tjente hennes bestefar George V, hennes onkel Edvard, hennes far George VI og henne selv fr han mtte pensjonere seg.

"En uvanlig leser" en varm, hysterisk morsom og klok bok om litteratur, plikt, og vrt behov for skape oss et pustehull, en krok, der vi i ensomhet kan hengi oss til en verden av store og sm skjebner, til opprr og kjrlighet, til refleksjon og til erkjennelse.

Det er en bok som er strre enn sin strrelse, som sier noe viktig uten gjemme seg bak et diffust sprk, eller en historie som ikke berrer. En bok etter min smak.

Anbefales sterkt!

Tittel: En uvanlig leser
Utgitt: 2008
Forlag: Pax forlag
Sider: 117

Terningkast: 5

Det som skjer av Arne Sundelin


"Det finnes en psykologisk teori som hevder at man ikke bare er brer av sine egne traumer, men ogs sine foreldres. Jeg tenker p tungsinnet som jeg av og til rammes av, og da kan jeg innbille meg at det kommer fra henne. At jeg er brer av hennes mrke." Det som skjer, s. 79

En hstdag i 1985 rydder og vasker en eldre dame leiligheten sin og skriver en liste over ting hun trenger handle til helgen. Nederst p lista str det, "Godteri til Nisse". Nisse er barnebarnet Nils. Men hun tar ikke med seg lista nr hun senere spaserer ut av leiligheten. Den er plutselig ikke s viktig lenger. Ingenting er det.

Timer senere ser en sykepleier noe i kanalen som skjrer gjennom Sdertlje. Usikkerheten egger henne til ta en nrmere titt, og det er frst da at hun oppdager at det som fanget oppmerksomheten hennes er et lik.

Identifiseringen er ikke enkel. Hun har ikke p seg papirer som kan identifisere henne, har kvittet seg med gifteringen som hadde sittet s lenge i ringfingeren at den har etterlatt sitt avtrykk i huden, og det er heller ingen som har meldt henne savnet.

Det gr et par dager fr myndighetene finner ut hvem det er og informerer familien. De er ikke overrasket. Faktisk er det frste den ene snnen, Anders, sier til broren, Arne, nr han skal fortelle om morens skjebne at "Hun fikk det som hun ville." Og det er sant nok. Moren, Birgitta, hadde nemlig to ganger tidligere forskt beg selvmord; n gang ved ta nesten to dusin sovetabletter, og n gang ved forske drukne seg selv p en badestrand.

Nesten elleve r etter hendelsen, vil Arne, som n er forfatter, endelig bryte tausheten som har omringet morens bortgang. Broren, derimot, har gtt videre for lenge siden, og faren har startet et nytt liv med en ny kvinne i Helsingborg og vil ndig grave i fortiden. Det er i hvert fall den antakelsen Arne sitter med nr han gr i gang med prosjektet. Bak brorens og farens rygg.

Men er det mulig skrive en troverdig erindringsbok uten prate, sammenlikne minner og rdfre seg med noen av menneskene som var til stede? Og hvordan kan man stole p at fantasien ikke blander seg inn, fargelegger minnene og re-konstruerer fortiden p en mte som ikke stemmer med det som virkelig skjedde? Og for leserens del; er det vi fr egentlig en erindringsbok eller er det en roman, slik omslaget pstr? Videre; er Arne i boka en karakter eller er det forfatteren, Arne Sundelin?

"Det som skjer" er en bok som innbyr til diskusjon om disse veldig interessante sprsmlene. Svarene er ikke gitt, ikke fullt og helt. Og det er det som gjr boka gripende, tankevekkende og god.

At den i tillegg er humoristisk vil kanskje komme overraskende p de som ikke tror at en bok hvor noen begr selvmord kan vre morsom. Det skal sies; boka er ikke en komedie, men den har visse scener som gr at man av og til gliser. Et eksempel begs like etter at Arnes mor mislykkes med selvmordet p badestranden: Moren kommer opp av vannet, oppdager at vesken hun la igjen p stranden er stjlet og grter over krenkelsen.

Slik sm morsomme ntter finner man over hele boka, og det er med p krydre leseopplevelsen.

Uten tvil en bok jeg ikke kommer til glemme med det frste.

Anbefales sterkt!

Tittel: Det som skjer
Utgitt: 2001
Forlag: Bokvennen forlag
Sider: 126

Terningkast: 5

Blond av Tomas Espedal


"Mor var vakker, altfor vakker var hun, og det er ikke heldig for en gutt ha en altfor vakker mor. Det er uheldig for en liten mann som enn ikke har sett og kjent andre kvinner, ha en mor som er vakrere enn som det som er normalt. han vil senere komme til sammenligne, og denne sammenligningen vil gjre ham ulykkelig.... " Blond, s. 9

Vi som elsker lese er ofte nesten like opptatt av forfatterne bak bkene vi leser eller har lest, som vi er av bkene selv. Vi vil vite hva i deres privatliv, om noe, som inspirerte dem til skrive de bkene de skriver. Om noen av karakterene er basert p virkelige personer; kjrester, foreldre, venner, eller kjente kulturskikkelser. Og ikke minst vil vi vite hvilken brist, tragedie og/eller ulykkelig oppvekst, liv eller omstendighet som, oppskriftsmessig, har gjort dem til kunstnere. Akkurat det siste er, sammen med mordere i grsserfilmer, en klisj som ikke vil d uansett hvor mange staker den blir spiddet med.

Ca ti sider fr slutten i Tomas Espedals lille (og selv/semi-biografiske) roman "Blond", satt jeg med hjertet i halsen fordi jeg ble grepet av en scene som jeg sikker p ville f en tragisk utgang, og som samtidig forklarer hvorfor barnet Tomas Espedal, ble forfatteren Tomas Espedal. Jeg skal ikke avslre hvordan det ender, men jeg skal innrmme at det er lenge siden jeg har lest en s insisterende, urovekkende og intens scene i en bok.

Tross scenen nevnt over, er boka ikke en thriller, krim eller grsser. Det er en erindringsbok. Delvis om Tomas, delvis om ssteren og faren, men mest om forholdet mellom moren og Tomas.

pningslinjene i sitatet over luller en til tro at boka kmmer til handle om en gutt som i likhet med en del menn (en del vil si de fleste menn) blir forevig delagt av sitt behov for idealisere og opphye moren, og videre at denne idealiseringen gjr enhver kvinne som kommer inn i hans liv sjansels. Vel, antakelsen er delvis riktig, men den er langt fra rettferdig mot Espedals prosjekt. Det er mer komplekst enn man frst tror.

Og komplekst er nkkelordet her.

Det ser man i det konfliktfylte forholdet mellom Espedals mor og mormoren. Begge er sterke individer som er opptatt av hevde seg, kritisere alt og alle rundt seg, og danner en sterk kontrast til mennene i familien; den sykkelsportelskende farfaren til Tomas og den hippieaktige og kommunistiske faren. At det er kultursmaken, estetikken og personlighetstrekkene til kvinnene som blir nordstjernen Tomas og lillessteren navigerer etter og senere gjr opprr mot , er dermed kanskje ikke s overraskende. Faren og farfaren er, personligsmessig, bare for dvergplaneter regne i forhold til kvinnene i Espedalfamilien.

S nr tenringsgutten Tomas gjr opprr mot A-4-skjemaet han blir presset til passe inn i av bde moren (og faren) og samfunnet, er det moren som er mlet. Det er hun han slss mot, ikke faren. Det er ogs hun som ,uvitende, gir ham nkkelen til kongeriket; i denne opprrsperioden hvor de falske sykedagene og fravret stadig ker, begynner han lese flere og flere av romanene moren tar med seg fra besteforeldrenes hus p Torgallmenningen. En av dem er Balzacs "Historien om den tapte tid", og den forandrer alt.

"Blond" er en m, morsom, til tider overraskende erindringsbok om en litt spesiell barndom til en av Norges beste forfattere.

Den er ikke som erindringsbker flest. Bde moren, mormoren, ssteren og Tomas Espedal selv likner til tider p romankarakterer, og noen av situasjonene og gjenfortellingene drar strikken vel langt og gjr at jeg tviler litt p sannhetsgehalten. Ikke fordi de er for fantastiske, men fordi komposisjonen gjr at de fr et anstrk av fiksjon over seg og fr meg til gruble over hva som er sant, hva som er usant og som er pyntet p.

Uansett, det er ingen tvil om at Espedal er en god forteller. Og "Blond" er en unik erindringsbok. Sant eller ikke.

Anbefales sterkt!

Tittel: Blond
Utgitt: 1996
Forlag: Gyldendal
Sider: 125

Terningkast: 5

Du er ikke den eneste av Trond Arntzen


"Har du drlig samvittighet?
"Det har vi alle. Min mor var suicidal. Etter to r i terapi ringte psykologen hennes meg og inviterte til en stttegruppe. P mtet ble vi fortalt at vi mtte leve vre egne liv." Du er ikke den eneste, s. 46

Stemningsnoveller, noveller hvor fokuset ligger p beskrivelse av sm krusninger i karakterenes liv, er som orientering i tjue minusgrader; frustrerende, lite givende, og en opplevelse du helst vil glemme. Mest av alt lite givende.

Ta for eksempel novellen "Jeg husker for mye" av Trond Arntzen (en del av samlingen " Du er ikke den eneste"): over fire korte sider, mter vi en navnels eldre mann som bor p pleiehjem. Kona er dd, men mannen har enn ikke gitt slipp p henne.

For holde minnet om henne levende sitter han i et mrkt rom og mimrer over ting hun sa. Som at snnen deres likner p ham. Nr snnen, kona hans og barnebarna kommer p besk og svigerdatteren sier at et av barnebarna likner p ham, forsterker det hans mimringsdyrkelse. Slutt. (Obs: oppsummeringen er langt mer sjeners mot novellen enn det novellen fortjener, men pytt)

Som leser er det beste jeg vet finne en forfatter som forteller noe som berrer meg. Helst vil jeg bli begeistret, naturlig nok. Men jeg vil ogs bli opprrt, utfordret og overrumplet. Det jeg derimot misliker mer enn noe annet, er lese en historie som bare fremkaller likegyldighet. Og hvis det er n ting stemningsnoveller ofte er mestre p, er det meningslse historier, scener og samspill mellom karakterer som fr meg til riste p huet og sprre hva hele poenget var (ikke fordi novellene er komplekse, men fordi jeg virkelig ikke vet hva det er en leser som betaler 200-300 kr skal f ut av en slik novelle).

Mange av novellene i " Du er ikke den eneste", sliter med det samme som novellen over. De verste surrer rundt i en meningsls sirkel, fr de slutter brtt. Uten gi leseren noe tygge i. Blant disse er "Mamma reiser seg", Han satt i en av de nye hagestolene", "Taxien stopper" , "Han ligger i senga" og flere andre.

Unntakene finnes; "Det er heller ikke det samme", om en hardtarbeidende butikksjef med problemer hjemme er m; " Kjell knullet visst allerede Hanne", som handler om ei ung kvinne som finner ut at mannen hun hadde vrt sammen med i halvannet r, har ligget med en av bestevenninnene ei uke etter at de bestemte seg for ta en pause fra hverandre, er morsom p en Rachel-Ross-aktig mte; i "Hun ringte p", mter vi en lrer som fr en kurskamerat som hun bare kjenner overfladisk p besk, blir offer for sing av hemmeligheter og private problemer, fr tragedien er et faktum, og i "Jeg s den for sent" opplever ei ung kvinne en skjebnesvanger tragedie i det hun str p terskelen av et gjennombrudd som atlet. En var og rrende novelle.

Gode som de ovennevnte enn novellene er, kommer de alle til kort mot min favoritt fra samlingen; "Han mtte henne i garderoben". Hovedpersonen, en navnels ensom ulv, er p et utested og prver, som de fleste andre menn p stedet, skre. Det gr ikke bra. Ikke fr ved stengetid. Da fr han ye p en kvinne som er "ti-femten r eldre enn de andre", men han er ikke kresen. Han er ogs ikke like full som henne. Hun er totalt blind for flrtingen hans i begynnelsen, bare opptatt av snakke om mannen som stakk to r tidligere, om hvordan hun og mannen skal dele p tingene eier sammen, og hvordan hun skal starte p nytt. Underveis kipper hun av seg skoene, tar imot hans nr han tilbyr, og inviterer ham hjem. Frst nr de kommer hjem merker hun at den frosne bakken nesten har gitt ham frostskader p trne. Dermed ligger hun med ham. Enkel, morsom, gjenkjennelig og, p sin egen mte, romantisk.

Forskjellen p de drlige novellene i samlingen (9 av 13) og de gode (4 av 13), er at den frste gruppen mangler hjerte, humor, gjenkjennelsesfaktoren og en ordentlig historie med begynnelse, midtdel og slutt. Og kanskje enda viktigere; i hver av de fire beste gjennomgr hovedkarakterene en endring. De er ikke de samme menneskene p slutten som de var i begynnelsen.

I sum kan jeg likevel ikke si at samlingen er noe du m lpe til biblioteket eller bokhandleren og lese. Dessverre.

Tittel: Du er ikke den eneste
Utgitt: 2007
Forlag:Aschehoug
Sider: 103

Terningkast: 2





Kjre kjre Oluf av Kjell Askildsen


"Nr Oluf Gabrielsen tenkte tilbake p sitt liv- og det hadde han gjort ofte i de siste mnedene- ble han deprimert. Ikke at livet hadde fart srlig ille med ham, han kunne ikke skilte med tragedier, tvert om: han visste ikke om at han hadde hatt en eneste sorg. Derimot hadde han hatt gleder. Han visste at han hadde vrt lykkelig, at han i hvert fall hadde trodd han var det, og det betraktet han som samme sak. Og likevel ble han alts deprimert." Kjre, kjre Oluf, s. 7.

Det var noe med 1970-rene. Noe i lufta, i verden. Noe som gjorde politikken turbulent, religion aktuell, klasser radikalisert, litteraturen vekselvis desillusjonert og radikal, og filmer som "Haisommer", "Star Wars", "Gudfaren" og "Eksorsisten" overbeviste, kanskje for frste gang, de store massene om at film kunne vre bde kompleks, underholdende og kvalitetsmessig p hyde med litteraturen, noe som srget for at den som medium tok frersetet nr det gjelder sette dagsorden i kulturen.

I Norge var 1970-rene ikke et tir man ser tilbake p med stolthet nr det gjelder norsk film. Dermed m man g til litteraturen for finne fiksjon feminisme, likestilling, kommunisme, maoisme, revolusjon, sosial uro og fattigdom; litteratur som problematiserer og kommenterer saker og ting som folk var opptatt av, mens de var opptatt av det.
`
n bok som, nesten uten konkurranse, har sttt som kongen p haugen og som de fleste anbefaler nr du spr om hva man br lese om 1970-ras Norge er, nesten uten unntak "Gymnaslrer Pedersen". En bok som som frst kom ut i begynnelsen av 1980-ra, men som du, dine venner, din mor og far, til og med naboen og kanskje bikkja hans har lest. En bok skrevet i etterpklokskapens svalende lys.

De f som ikke har subba seg gjennom de endelse setningene, har kanskje sett filmen fra 2005, og jeg tror ikke at jeg er alene om mene at ml-ene i filmen var langt mer stilige og pene i tyet enn de hplst idealistiske og rufsete som jeg forestilte meg.

Uansett, for nesten et par uker siden bestemte jeg meg av en eller annen grunn lese norsk litteratur fra denne perioden. Mine eneste krav var flgende; 1) boka mtte vre skrevet p syttitallet, og 2; forfatteren mtte vre fremtredende nok eller ha utgitt flere enn to bker fra denne perioden, slik jeg eventuelt kunne g tilbake til brnnen om forfatterskapet falt i smak. At en av de frste som oppfyller begger kravene er Kjell Askildsen kommer kanskje ikke som en overraskelse for deg, men for min egen del var det akkurat det som skjedde.

Grunnen er kort sagt den at jeg har det med sette forfattere i bs. Stephen King er en skrekkromanforfatter, James Patterson er mesteren av den oppjagede thrilleren, Hanne rstavik er en sring om viss forfatterskap jeg enn ikke vet hva jeg skal mene om, og Kjell Askildsen er en novelleforfatter. Dette til tross for at jeg har lest et par av hans nyere romaner (som dessverre ikke falt i smak).

N m jeg mest sannsynlig revurdere mitt syn p Askildsen. Kanskje han er en av f forfattere her til lands som, mer enn noen andre, mestrer begge til fulle. "Hverdag" (anmeldt her) ga meg lyst til hoppe opp og juble, det gjorde "Kjre Oluf" ogs. Nesten. Frst litt om boka.

Oluf Gabrielsen er trettini, jobber p universitetsbiblioteket og er gift med lreren Astrid. Men ekteskapet henger i en tynn trd, i hvert fall pstr Astrid det. Fr hun bestemmer seg for om hun skal la trden ryke eller lappe den, drar hun hjem til tanten sin, Vera. Tilbake sitter Oluf, en typisk 1970-tallsmann; blind, hovmodig, mer opptatt av seg og sitt og uvitende om hvor Astrids misnye med ekteskapet kan ha kommet fra. Reaksjonen hans er barnslig; i et forsk p vise henne at han er likegyldig til hennes fravr, inviterer han en uteligger til komme og bo i leiligheten, sove i ektesengen. Handlingens fornuft er like diffus for ham som den er for andre, og det gr ikke lang tid fr den ender i en tragedie.

En dag kommer Oluf hjem og finner den hjemlse mannen p badet. Dd. Han har begtt selvmord.

Olufs reagerer med forferdelse, naturlig nok. Men hans forferdelse vokser aldri til et trauma, slik en skulle tro. Til det er han litt for selvopptatt, eller s er det som de sier; at folk var med hardfre fr. Uansett, livet hans fortsetter som fr; han gr p puber, og samtaler med kjente og ukjente om stort og smtt. En av disse er Kristian; en ung kommunist som, til Olufs overraskelse, ikke er revolusjonsromantiserende tufs. Samtidig mter han ogs en annen av hovedstadens pubvandrere; Frank.

Begge fester seg til Olufs liv og leder ham nedover en sti som frer ham lenger og lenger vekk fra den han er, og merkelig nok til et sted, nrmere Astrid. Men han m likevel gjre et valg nr han kommer til krysset.

"Kjre, kjre Oluf" er en morsom, varm, leken og imponerende roman om kjrlighet, private og politiske omveltninger og valgene menn og kvinner foretok da hele det norske samfunnet sto foran et veiskille p 1970-tallet, valg som fortsatt resonnerer.

"Kjre, kjre Oluf" er, i likhet med "Hverdag", en roman om politisk oppvkning og hvordan det politiske blir privat og det private politisk. Likevel, dette er langt fra en bok som bruker fiktive karakterer til kamuflere et polisk prosjek. Tvert imot, jeg har sjeldent sett en forfatter som like smlst og varsomt syr sfrene sammen. Her er karakterene ,deres ml, karakter, motstand og overgivelse i sentrum for et lite og gjenkjennelig drama.

En av Askildsens beste!

Tittel: Kjre, kjre Oluf
Utgitt: 1974
Forlag: Aschehoug
Sider: 111

Terningkast: 5

Venterommet i Atlanteren av Mona Hvring

"Jeg konfronterte ikke B med opplysningene jeg hadde kommet over. Jeg ville sikre meg. Jeg ville vre snedig. Jeg tenkte at det kunne vre greit ha noe p henne. Jeg kjente meg utspekulert, allerede klar til ta hevn over en enn ikke utfrt urett." Venterommet i Atlanteren, s. 64

I bker som p film-og-TV-skjermen liker de fleste av oss heie p hovedkarakteren (e). Vi liker sette oss i deres sted, stemple mlet for deres handlinger som noe som er av verdi (enten det er materielle ting eller mer abstrakte ting) og deretter flge dem strekke seg etter mlet med mer eller mindre prisverdige og oppfinnsomme metoder.

Men karakterene vi leser om eller mter p den lille eller store skjermen er ikke alltid "gode". De er ogs urlige, sjofle, lurendreiere, tyver og mordere. Likevel heier vi ogs p dem. Hvorfor det?

Uten bable for mye om det, tror jeg personlig at to ting avgjr hvorvidt det store lese-og-kinogende publikum omfavner suspekte karakterer som objekt for identifikasjon, beundring og dyrking: 1: Urinstink. Vi beundrer Don Vito Corleone og Michael Corleone fordi de, tross den suspekte geskjeften de livnrer seg i, har beundringsverdige ml; beskytte familien, albue seg til en plass under solen i en verden der ingen gir deg noe gratis av barmhjertighet, og holde stien sin minst mulig besudlet; vi beundrer Dexter Morgan fordi han gjr det rettssystemet ikke klarer eller vil gjre; rydde mordere av veien; og vi beundrer Dr Hannibal Lecter fordi han, til tross for sin hrreisende smak, har et overskudd av sjarm og en stort sett beundringsverdig dannelse og klasse.

2: Sjarm. Vi har alle mtt p et tidspunkt mtt noen som stadig gjr ting de fleste blir skjent eller straffet for, men som i kraft av sin personlighet, talefrhet og utstrling gjr seg til en vi fr drlig samvittighet av straffe. Sjarmren er ofte kul, interessant og midtpunktet. Og hvem har vel lyst til sende en slik person i skammekroken?

Hvis karakteren(e) som oppfrer seg suspekt, nedrig og kjeltringsaktig ikke kan settes i en av de ovennevnte bsene av leseren eller seeren, gr det ikke lang tid fr deres karakterfeil blir gjenstand for fordmmelse.

Det er nettopp det som skjer i Mona Hvrings "Venterommet i Atlanteren".

Hovedpersonen i boka, tjuefem r gamle Olivia, har akkurat blitt dumpet av kjresten og samboeren Kristian nr hun fr en , for de fleste, deprimerende nyhet; tanten got, som hadde vrt p snarvisitt fra Island, har ddd. Men Olivia er ikke like berrt av nyheten som andre vanligvis blir nr en slektning gr bort. For det frste kjente hun knapt tanten. Og for det andre hadde got passert tti fr hun tok avskjed med livet, noe som i Olivias verden ikke er spesielt overraskende...eller trist.

Det som opptar henne, er derimot morens insistering om at hun m komme p begravelsen. Hun har lite lyst til utsette seg for slekten "med alt [...] det innebrer av besvr og engstelser." (s. 9). Men moren lykkes med rive ned hennes motstand med bearbeidelser, som en proff. For beskytte seg mot anfallene fra bde moren og slekta gjr hun som mange andre gjr nr de skal manne seg opp til noe; hun drikker s tett at hun nrmest sjangler inn i kirken.

Moren er for opptatt av regissere begravelsen at hun ikke bruker anledningen til ppeke enda en feil ved datteren. Det sparer hun til etter begravelsen.

Ritualene forlper som normalt. Eller rettere sagt; normalish. Pkjenningen som var sittingen, stingen, salmesyngingen og maten p hotellet slr seg sammen, forverrer Olivias svimmelhet og sender henne til toalettet for kvitte seg med inneholdet i magen. Det er ikke ideelt mte en potensielt partner mens du sitter p knrne og stirrer p maten du nettopp kastet opp, men det er det som skjer med Olivia nr en av hotellets medarbeidere, B (Belinda), spr fra utsiden om hun trenger hjelp.

Samtalen blir starten p et merkelig forhold.

Kort etter deres frste mte finner Olivia nemlig ut at B har lyet om et par srdeles viktige ting om seg selv og livet sitt. Ikke at det forhindrer henne fra innlede et (semi)-forhold med B, og at dette forholdet blir mer alvorlig nr Olivia inviterer sin nye venninne til Island, der Olivia har arvet huset til tanten. Og derfra blir Olivia enda mer nedrig.

Dermed dukker sprsmlet opp; hvor uanfektet, ikke-dmmende skal leseren vre i forhold til en karakter som innleder forhold til ikke n, men to personer, som hun ikke burde gjre? Og enda mer pressende; hva skal en mene nr disse valgene ikke konfronteres med noen som helst konflikt eller motstand? Er det nettopp det, at handlinger blir gjort uten at de motgs, som gjr dem beundringsverdige? Fordi de er...?

"Venterommet i Atlanteren" er ikke en drlig bok. Den har en noks retningsls hovedperson som er altfor opptatt av seg selv til gjre annet enn synes synd p seg selv, gjre det som faller henne inn og rettferdiggjre valgene med idiotiske utsagn som sitatet over. Ikke helt ulik jevnaldrende i samtidslitteraturen. At hun har en viss humoristisk sans, spesielt i forhold til moren og Kristian, gjre henne, til tider, tlelig. Resten av tiden er hun uten sjarm og totalt uinteressant som karakter, og det er synd, siden det kunne demmet for de moralsk nedrige valgene hun gjr.

Likevel, nettopp fordi boka ikke er drlig (skrevet) blir feilene desto mer fremtredende og irriterende. De er som sm kutt som fr et offer til forbl, sakte. Og det strste sret kommer fra hovedpersonens moralsk nedrige valg.

Hvis du mener at du som leser kan forholde deg uanfektet av de moralske aspektene ved karakterers handlinger, er denne anbefale. I motsatt fall vil du ikke finne spesielt mye hente her, bortsett fra et par latter og noen fine scener.

Leses p egen risiko.

Tittel: Venterommet i Atlanteren
Utgitt: 2012
Forlag: Oktober forlag
Sider: 118

Terningkast: 2

SPOILERSPRSML

Er det noen boklesere som noen gang har tatt seg selv i heie p en karakter som innleder et forhold med ikke n, men to personer de vet er i et forhold?

Hverdag av Kjell Askildsen


"Skjnt[...], det var ikke lenger som fr, da vi gikk p skolen- eller skulle gtt. De fleste av oss ga jamt faen. Hva skulle vi med skole. Som om vi ikke hadde annet ta oss til enn bli proppa full med konger og profeter og diktere og faen og hans oldemor. Skolen var en jvla vits, den saken var vi enig om." Hverdag, s. 10

Jeg er, med skam melde, en av de som det har tatt lang tid oppdage og lre sette pris p den eminente Kjell Askilsen. Den frste gangen jeg leste ham var i begynnelsen av 2000-tallet, men av en eller annen grunn var jeg ikke akkurat da i humr til sette pris p noveller, og siden vennen som hadde lnt meg samlingen beskrev ham som en novellist, skjv jeg hele forfatterskapet til side.

I rene siden har det ikke vrt mangel p venner og bekjente som har forskt overtale meg til lese ham. Gang etter gang sa jeg, kanskje av ren hflighet, at jeg kom til gjre det, uten at entusiasmen deres smittet og inspirerte meg til flytte forfatteren lengre frem i ken p leselista mi.

Det endret seg frst for et par r siden. Boka som pnet slusene var "Thomas F's siste nedtegnelser til almennheten", hans mest kjente novellesamling. Det var, litterrt sett, en sjelsettende opplevelse. Dagen etter at jeg leste samlingen, dro jeg tilbake til biblioteket p Lillehammer og lnte et halvt dusin av Askildsens bker, hvorav et par av dem var sm romaner.

Jeg har enn til gode lese en norsk forfatter som skriver s nkternt, ujlete, jordnrt om karakterer som er smarte, gjr dumme ting, moraliserer, hykler, lever og er s realistiske at de nesten materialiserer seg foran en i kjtt og bein. Det er likevel ikke det jeg liker best ved Askildsens forfatterskap. Det er derimot hans evne til mennesker som er av sin samtid; de er kvinnesaksaktivister, AKP-ere, nynazister, anti-kommunister, alkiser, fengselsfugler, misogynister og gjerdesittere som ikke tar stilling til det ene eller det andre. De fleste av dem har likevel en ting tilfelles; de er alle lei av LO og AP-pampene.

I en periode hvor det ser ut som om alle karakterene lever i tuer hvor de er lite eller aldri opptatt av, eller tar stilling til saker som opptar landet, kontinentet og verden, er det forfriskende lese om karakterer som faktisk mener noe om ting om sin samtids omveltninger.

"Hverdag", Askildsens roman fra 1976, er ikke noe unntak.

Atten r gamle Johan har droppet ut av skolen og tjener litt p levere aviser sammen med Halvor, en ihuga kommunist. Nr han ikke jobber, henger han sammen med kameratgjengen; bilknabberen Hans, syrehodet Sverre, den suspekte Tobben, bensinstasjonarbeideren Goffen og den smarte Sivert som mistet faren da han var tolv og som har vrt forbanna mot alle autoritetstyper siden den gang.

Selv om Johan ser p seg selv som den vellykkede i kameratgjengen, er livet hans heller ikke akkurat dans p roser; faren, Kristian, sitter inne p Ullersmo for drap, og moren, Marion, jobber p en lkneip der mennene ikke vil holde fingrene av fatet.

Men livet er uten lyspunkter. For det frste er det sommer, og viktigere- Johan har mtt den fantastiske Berit. Johan er ikke uvant med at jenter av og til er interessert i ham, men ingen av jentene som fisket ham opp fr har vrt i Berits kaliber. Ikke bare har hun jobb, p en Narvesen-kiosk, men hun er ogs intelligent, empatisk og politisk. Hun er ikke politisk p samme mte som Halvor, men hun er opptatt nok av det som skjer i landet at deres frste krangel etter at de blir sammen, handler om Hammerverk-konflikten i Stavanger, en sak om ulovlig oppsigelse.

Johan kan med grunn ppeke at hun er mer opphengt i andres problemer enn noe langt nrmere hjemme, nemlig det faktum at moren hennes har kastet ut faren, og at han n bor p gata i likhet med fem hundre andre i hovedstaden. Men han gjr det ikke. Kanskje fordi han skjnner at hun fler seg like maktesls til gjre noe med det, og det er en frustrasjon som han deler. Og det er en frustrasjon som bare forsterkes hver gang han besker faren, uten moren.

Senere finner han ut hvorfor moren stadig gjr alt hun kan for holde en distanse til faren: hun har mtt en annen. Konfrontasjonen som flger, og som han hper skal vekke hennes drlige samvittighet, slr tilbake p ham; i stedet for f henne til kvitte seg med elskeren, gjr hun ham til en medsvoren.

S reiser Berit p ferie, alene. Og det meste gr til helvete.

"Hverdag" er en liten roman som sakte men sikkert vokser og vokser, helt til man kommer til slutten og sitter der, full av beundring for at en s liten bok kan romme s mye. Den strste rosen jeg kan gi den, er at den er som en Mike Leigh-film, om Mike Leigh laget en film om rotls ungdom i Oslo. Det er jordnrt, varmt, gripende, morsomt og full av realisme.

En diamant av en liten roman.

Anbefales p det sterkeste!

Tittel: Hverdag
Utgitt: 1976
Forlag: Oktober
Sider: 115

Terningkast: 6

Silke av Alessandro Baricco


"Da han vket, s Herv Joncour at rundt ham gjorde hele landsbyen seg i stand til oppbrudd.[...] Han s bevpnede menn og barn som ikke grt. Han s folk med stumme ansikter, slike ansikter som folk har nr de er p flukt. Og han s et tre i veikanten. Og dinglende fra en gren med et rep rundt halsen: guttungen som hadde frt ham dit." Silke, s. 93.

ret er 1861. Den eminente Gustave Flaubert er i gang med skrive sitt store verk om Karthago i kjlvannet av den frste punerkrigen (ca. 240 f.Kr). Abraham Lincoln leder en krig som vil koste ham livet, og handelsmannen Herv Joncour er trettito r, bor i den sr-franske byen Lavilledieu, gift med den skjnne Hlne, og allerede en erfaren og bereist handelsmann. Handelsvaren; silke.

Hadde det vrt opp til faren, som ogs er borgermesteren p det lille stedet, ville Herv ftt en militr karriere. Men s kom skjebnen i veien i skikkelse av en eksentrisk, lokal handelsmann ved navn Baldabiou.

tte r tidligere led nemlig den europeiske silkeormbestanden under en epidemi uten kjente rsaker, og det tvang forretningsmennene som allerede ikke hadde gtt under til se til Afrika og Midtsten for importere silkeormegg.

Det var i denne perioden at Baldabiou, som skte en ung mann han kunne stole p, mtte fenriken Herv, som akkurat da var p perm og beskte familien. Hadde Hervs far ikke blitt grundig ydmyket av Baldabiou da mannen frst kom til Lavilledieu for starte foretaket, et foretak som borgermesteren hadde sine tviler om, men som viste seg bli en konomisk gullgruve for stedet, ville kanskje Herv reist tilbake til Paris og fortsatt sin militre karriere. Men snn ble det ikke.

Herv blir fort en velhavende mann. Og Afrika-og- Midtsteneventyret blir det slutt p.

Epidemien nr nemlig bde Afrika, Midtsten og hele veien til India. Silkeormeggimporten synker dramatisk, spinnerier ligger igjen uvirksomme, og investorer-mange av dem beskjedne, lovlydige og konservative mennesker, taper stadig mer penger.

Den gang som n, er det Baldabiou som kommer med lsningen som lfter opp hele Lavilledieu: han fastslr at deres eneste redning ligger i Japan, og at det er dit Herv m sendes til om fremtiden skal sikres.

Grunnene Baldabiou sttter seg er fornuftige nok; etter flere hundre rs isolasjon, har Japan nylig og etter trusler fra amerikanerne, pnet dra p gltt for at utlendinger- under streng kontroll, kan handle med landet. Haken er at handelen, i hvert fall den offisielle, bare innebrer at Japan selger silken sin til verden. Men ikke eggene. Brudd p eksportforbudet av silkeormegg, medfrer alvorlig straff.

Silkeprodusentene i Lavilledieu som aldri ville "ha drmt om bryte s mye som en eneste lov i sitt eget land", gir n sin tilslutning til Baldabious forslag om at Herv blir sendt til Japan, "verdens ende", for f tak i japansk silkeormegg, selv om det betyr at han m benytte seg av dunkle kanaler. Tanken om bryte loven p den andre siden av kloden synes de er rimelig fornuftig.

Dermed reiser Herv til Japan. Det er en reise som kommer til forandre ham og Lavilledieu.

"Silke" er forfrende, magisk,gripende og varm fortelling (forfatteren er opptatt av ikke kalle det en roman) om kjrlighet,begjr og grdighet i en tid hvor verden gjennomgikk enorme forandringer.

I min anmeldelse av "Partisanens datter" i gr (som du kan lese her) skrev jeg et par ord om det magiske ved den munntlige fortelleformen. La meg si et par flere ord om det her; jeg er n overbevist om at den munntlige stilen, som er mer opptatt av fortelle en historie enn beskrive ihjel ting som ikke fremmer historien, er den ypperste form for litteratur.

"Silke" er et ypperlig eksempel p hvor enkelt og samtidig uimotstelig det kan gjres.

Anbefales sterkt!

Tittel: Silke
Utgitt: 1997
Forlag: Aschehoug
Sider: 126

Terningkast: 5

hits