leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. På denne bloggen kommer jeg primært til å skrive om bøker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisører/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

Hver sørger for seg av Beryl Bainbridge


"For himmelens skyld," brast det ut av meg. "Verden er full av mennesker som kjenner oss. Se deg omkring. Dette stedet er proppfullt av mennesker som har gått på de samme skolene, de samme universitetene, de samme fektetimene, mennesker som har delt de samme danselærerne, musikklærerne, privatlærerne i latin og de samme tennistrenerne..." Hver sørger for seg, s. 54

"Video killed the Radio star", heter et morsomt og megetsigende refreng. Vanligvis refererer det til hvordan MTV revolusjonerte vårt konsum av musikk og hvordan musikkvideon som medium favoriserte den flamboyante musikeren, som mestret "show"-aspektet, over artister som ikke gjorde det, og dermed drepte sistes karriere. 

Men sitatet kan også brukes som et generelt og udiskutabelt utsagn om hvordan TV og film forandret alt fra musikk til kultur, endringer som allerede var stadfestet lenge før MTV.

Et eksempel som ofte blir brukt, er TV-debatten mellom presidentkandidatene John F. Kennedy og Richard Nixon. Kennedy var ung, velkledd, velfrisert, talefør og, kanskje viktigst av alt, pen. Nixon derimot var en intelligent, reflektert og eldre. Delvis fordi han omga seg med Hollywood-stjerner, og delvis fordi han hadde en familiebakgrunn hvor han hadde blitt tilgodesett med store doser selvtillit, hadde TV-tekke i rikt monn. Nixon derimot, var en mann som gjorde langt bedre inntrykk på eteren, der hans hang til å svette mye ikke spilte noen visuell rolle. 

Radio-stjernen er likevel ikke den eneste som ble offer for den eller det som er på skjermen. Det gjorde også litteraturen.

Der bøker før hadde en særskilt og opphøyd pallplass prydet med buzzord som "dannelse", "klasse", "utdannelse" og "intelligent", er noe av det første en vil høre fra unge mennesker si om bøker i dag at "de er kjedelige" eller "kjipe". Mange ville neppe rørt én eneste bok med ildtang om det ikke hadde vært et krav. Dette er spesielt mer sant om gutter enn om jenter. Og vegringen blir bare mer inngrodd jo eldre gutter blir, slik at resultatet i dag er at menn leser langt færre bøker enn det kvinner gjør, noe som igjen har noe å si for hvordan gutter presterer på skolen.

Kan man klandre dem for det?

Å lese krever langt mer konsentrasjon, disiplin og utholdenhet. Og i motsetning til film og TV, som ofte er sosiale aktiviteter, er lesing noe du gjør helt alene. Du kjøpet sjeldent popcorn og cola for å bivåne en fantasi som andre har lappet sammen. Lesing krever noe av deg.

Det er ikke dermed sagt at alt på TV eller på kinolerretet er dårligere enn alt mellom to permer. Det er det ikke. Mange filmer, de som virkelig er gode, evner ofte å konkurrere med det beste i litteraturen. Noen TV-serier, som "The Wire", "Breaking Bad" og "The West Wing" gir oss karakterer og miljøer som for alltid vil være med oss. Men TV og film kan også ødelegge for litteraturen.

Ta for eksempel Beryl Bainbridges kritikerroste og prisbelønte roman "Hver sørger for seg" ,fra 1996 (utgitt på norsk i 1999).

Boka handler om en noenogtjue år gammel og rik ung mann som kalles Morgan. Han har akkurat vært på en forretningsreise på det europeiske kontinentet der folk er opptatt av opprustningen til Vilhelm II av Tyskland og er nå på vei hjem. Skjebnens lune skal ha det til at både han, hans rike venner og bekjente, havner på det samme skipet; Titanic.

I likhet med filmen, vet vi hva som kommer. Spørsmålet er da om handlingen, historiene, intrigene og konfliktene holder koken frem til isfjellet. Dessverre er svaret nei.

I motsetning til James Camerons film, minner alle karakterene om Billy Zanes pompøse, usympatiske og karikaturaktige karakter fra filmen. Ingen av dem sier eller gjør noe som vekker leserens interesse. I hvert fall denne leseren. Og når slutten kommer, en slutt som går over tretti av bokas hundreogfemtiseks sider, blir man ikke bare irritert over at forfatteren kastet bort fire-femtedel av boka på tomt prat,  man blir også overrasket over at noen kan gjøre en slik hendelse så kald, følelsesløs og kontrollert. En blir ikke berørt. Kan leseren da klandres for at han/hun trekker på skuldren og tenker; var det meningen å være så likegyldig til disse menneskenes skjebne?

Styr unna.

Tittel: Hver sørger for seg
Utgitt: 1999
Forlag: Genesis forlag
Sider: 156

Terningkast: 1 

Ute av Morten Abrahamsen


"Hun som sitter med ryggen til oss på en barkrakk, har en topp som tilfeldigvis er akkurat så kort at man kan se en tatti i glippen over buksen. Hun har jazzbukser eller hva det nå kalles, litt døvt, på grensen til harry, men en ting er ganske klart, det er at hun har droppet truse i kveld, med så lavt skåret liv og trange bukser lar ikke det seg skjule, greit nok, men når det i tillegg viser seg at hun har platåsko, er løpet kjørt." Ute, s. 65

Fordi jeg leser en god del bøker, er det helt uunngåelig at jeg ukentlig kommer over bøker som får meg til å gruble over følgende spørsmål; er det nødvendig at det skjer noe spennende, dramatisk, interessant og/eller engasjerende i en bok for at den skal regnes som litteratur?

En del mennesker vil si at det ikke finnes litteratur som ikke er spennende, dramatisk, interessant, osv. I stedet deler de litteraturen inn i to like deler; på den ene siden bøker som snakker til en, som vekker ens følelser og berører deg, og på den andre siden; litteratur som ikke gjør det. Og buzzord som "spennende", "litterær", "dramatisk" og "engasjerende", eller "dårlig", "kjedelig", "uinteressant", er bare ord man bruker til å forsvare eller angripe en gitt posisjon.

Med andre ord; det finnes ikke et objektivt standpunkt, hvorfra vi kan vurdere og fastslå at en bok eller film er bedre enn en annen. Det finnes bare subjektive meninger, og avhengig av hvilke kanaler og status isse subjektene har, blir noe satt på en pidestall, mens noe annet blir gravd seks fot under jorda. 

De fleste er enige om at det er noe intuitivt galt med dette synet. Mostanderne vil ofte si at benektelse av eksistensen til noe som er objektivt sett bra eller dårlig, gjør erfaringen til latter. For hvis det ikke finnes noe som er bra eller dårlig, hvordan kan vi i det hele tatt gjøre vurderinger?

Hvis vi følger ut resonnementet til subjektivistene, så kan man ikke det. Da er Twilight og Hunger Games-bøkene like gode som Lord Of The Rings-bøkene, men de er også, kan man argumentere, like gode, eller i det minste ikke noe dårligere enn Hamlet, 1984, ja, hvilken som helst kanonisert klassiker.

Men ikke bare det, subjektivismen strekker også sine tentakler langt utover kulturelle underholdningsprodukter som bøker og filmer, de når langt inn i moralens enemarker, der de også sprer fornektelsen av eksistensen til den objektive moralen.

Jeg kom til å tenke på dette under lesningen av Morten Abrahamsens "Ute"

Boka handler så å si om nesten ingenting. Hovedpersonen, en ung mann som heter Martin, bor i hovedstaden. I løpet av juleperioden hvor vi følger ham, går han fra den ene festen til den andre, får seg et og annet ligg, besøker venner, ser igjen gamle bekjente, sover, kommuniserer med venner om hvor neste fest skal holdes, osv, osv.

Utover miljøskildringen og gjensynet med noe av musikken som var "in" på begynnelsen av 2000-tallet (boka kom ut i 2001, er det ingenting mellom bokas to permer som vekker interesse eller spenning. Festene er like, karakterene er stort sett like, og mer enn noe annet; ingen av dem gjør noe av substans som bør, kan eller vil interessere den jevne leseren.

Det er ikke dermed sagt at boka er dårlig skrevet. Det er den ikke. Språket flyter, nostalgifaktoren er der (sett fra 2014), og hovedkarakteren har nok selvironi til å i hvert fall ikke fremstå som en bortskjemt tomsing. Uten at det hjelper.

En bok bør ha noe å si. Og dette noe bør være litt interessant og dramatisk. Ellers blir resultatet en beskrivelsesbok om fester og venner. Ikke litteratur.

Styr unna.

Tittel: Ute
Utgitt: 2001
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Sider: 116

Terningkast: 1

M for Mord av Sue Grafton


"Ringingen fra ørene fortsatte, ble sterkere, lød som en hylende vind. Kroppen var tung av redsel. Det er en følelse jeg av og til opplever når jeg har mareritt- en overveldende trang til å løpe, uten at jeg er i stand til å røre meg av flekken. Jeg strevde for å få frem en lyd. Jeg kunne ha sverget på at det var noe der, noe som hang over meg..." M for mord, s. 175

Alle produktive forfattere har en dårlig periode. Eller i det minste en periode hvor deres seneste verker ikke tåler den uunngåelige sammenlikningen med tidligere verker fra deres penn, som offentligheten har tatt til seg og kanonisert.

Det er sant om store forfattere, og forfattere som har gått i glemmeboken. Krimforfattere er ikke noe unntak, selv om kravene som stilles til dem ikke er så høytaktet som de man har til de såkalte litterære forfatterne. Også de, om de er produktive og populære nok, vil etter hvert kjenne et forventningspress om at deres siste bok må leve opp til et glitrende tidligere verk, ofte de første utgivelsene, for å virkelig få kritikerne og lesernes oppmerksomhet.

Noen forfattere lykkes. Andre gjør det ikke. Uten å påstå at det står skrevet i stein, vil jeg hevde at det er enklere for krimforfatterne å gjenta tidligere suksesser enn det er for vanlige romanforfattere, såkalte litterære forfattere. Grunnen er ganske enkelt at krimbøker er mer formulariske enn bøker med litterære ambisjoner, såkalte idébøker. Der en krimbok kan forføre leseren med handling og intrikat plott, har den ideelle litterære romanen et annet prosjekt; den søker å behandle en eller flere allmenngyldige ideer på en original måte, som i sin tur vil vekke både refleksjon og komplekse følelser hos leseren.

Det bør ikke være nødvendig å si at begge krever et talent. Hvorvidt den litterære forfatteren er mer talentfull, skal jeg ikke ta opp her, men jeg kan i hvert fall innrømme at jeg liker hvordan krimserier gir meg som leser en mulighet til å følge en hovedperson over flere bøker, som spenner over flere år. Det krever sin forfatter.

Da jeg først kom over Sue Graftons bøker, var jeg snar med å avvise dem. Jeg likte ikke gimmicken, den alfabetiske tittelserien. Jeg mente at det skrek dårlig kvalitet og simpelhet. Men for noen måneder siden overbeviste jeg meg selv om at det var på tide å droppe den snobbete holdningen og gi flere bøker og forfattere en sjanse. Ved å lese dem.

Som sagt, så gjort.

Nå er jeg tolv bøker inn i serien, og selv om det ikke gjør meg til en ekspert på Grafton, mener jeg det gjør meg berettiget til å komme med et noen få generelle påstander om hennes forfatterskap.

La oss begynne med det positive: For det første er hennes Kinsey Millhone en særegen, tøff, levende og minneverdig karakter i krimlitteraturen. Hun er den mindre patetiske versjonen av Stephanie Plum. Hun er kontrollert, alvorlig, pratsom, smart, selvstendig, feminin og realistisk. Alle disse kvalitetene gjør henne til tider beundringsverdig, til tider irriterende, og til tider bare dum.

Hvis jeg skal trekke frem én ting som har irritert meg i bok etter bok, også "M for Mord", og som har senket kvaliteten på bøkene for hver utgivelse, er forfatterens ordflom. Et par eksempler finner man på sidene trettito til trettitre, og hundreogåttini til hundreognitti. Det første eksemplet er en tjueåttelinjer, over to hundre ord lang ytre beskrivelse av eiendommen til den rike Malek-familien. Eksempel nummer to er enda lengre; trettifem linjer og beskriver utseendet og kontoret til advokaten Kinsey leier kontor av. Og ingen av beskrivelsene har noe å si for historiens plott!

Apropos plottet: Kinsey er opptatt med returen til sin av-og-på elsker når kusinen , Tasha Howard, ber henne om å ta en sak for henne. Bakgrunnen for saken er delikat; patriarken i den rike entreprenørfamilien Malek, har nettopp dødd og etterlatt seg et sammensurium av påstander om testamentet sitt. Familien, som Tasha jobber for, påstår at faren skrev et nytt testament hvor han deler formuen mellom sine lojale tre sønner. Men det testamentet er det ingen som finner. Dermed er det testamentet fra midten av 1960-årene som fortsatt er gyldig. Der blir familiens sorte får, Guy, tilgodesett med en arv som ved patriarkens bortgang er verdt 5 millioner dollar.

Brødretrioen hevder at Guy allerede på 1960-tallet fikk arven sin, den gang 10 000 dollar, før faren sparket ham ut av huset, og at han dermed ikke fortjener en rød øre. Siden ingen har hørt noe fra ham eller om ham på nesten tjue år, ønsker brødrene at Kinsey gjør noen undersøkelser og produserer en rapport når søket mislykkes, slik at de kan gå til retten og kreve at han blir erklært død.

Kinsey gjør det ingen hadde forventet; hun finner Guy i en liten by, ikke langt fra Santa Teresa. Han jobber som en altmuligmann og er en gjenfødt kristen. Når hun forteller ham om oppdraget, blir han først rørt fordi han tror at brødrene har savnet ham. Sannheten legger en liten demper på den blussende sentimentalismen, men det slukker det ikke. Hvis ikke brødrene søker hans selskap, vil nå Guy søke deres. Ikke på grunn av pengene, dem er han ikke interessert i, men for å forsone seg med brødrene.

Det går ikke særlig bra.

"M for mord" er en krimbok som mangler det meste som kan forventes av en krimbok; en interessant etterforskning, et spennende plott, en stram rytme og en god slutt.

Utover de lange og unødvendig detaljerte beskrivelsene om ting som ikke har noen som helst viktig betydning, er bokas største problem at det ikke skjer noe som helst spennende før et hundreogtjueni sider ut i boka. Min beskjedne regel er at krimforfatteren har sviktet når hun eller han lar leseren vente femti sider før det skjer noe interessant. Hundre sider uten antydning til spenning er et hån mot leseren, og når sidetallene bikker over hundre og det fortsatt ikke har skjedd noe, så er jeg som leser overhodet ikke velvillig innstilt overfor forfatterens prosjekt.

Dermed er det ikke overraskende at "M for mord" får en dårlig score.

Styr langt unna denne.

Tittel: M for mord
Utgitt1997
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Sider:  273

Terningkast: 1

Glitre av Marit Opeide


"Sterke kvinner har egen bolig og egne bilder. Og de kan gå ut og kjøpe seg pølser med brød på bensinstasjon hvis det er det de vil. Uten at noen trenger å legge seg oppi det. De gjør seg kjent med folk i strøker der de bor, merker seg forskjellen på gode og dårlige dager og tar neste skritt ut fra konklusjonen de trekker. Det er i hvert fall sånn hun forestiller seg at det skal bli fra nå av." Glitre, s. 5

Ett år før sitt sekstiende bursdag, gjør Margareta noe radikalt; hun startet ett nytt liv. Grepet av en impulsiv inspirasjon, går hun av toget i Hokksund, kjøper utstyr og hermetiske varer i byen, og bestemmer seg for å slå seg ned i en forlatt husmannsplass ved vannet Glitre.

Til tross for utfordringene hun støter på i begynnelsen, som når hun skjærer seg på en av de hermetiske boksene, og stillheten som sakte gjør henne sulten på kontakt med andre mennesker, overrasker hun seg selv og overkommer den naturlige impulsen i den første perioden om å dra tilbake til sitt relativt konfortable liv.

Så finner hun ut at hun ikke er den eneste som prøver å legge livet sitt bak seg og som lever i skogen.

I nærheten av husmannsplassen holder nemlig Rune H til. Han er en mann med en tvilsom fortid som påstår at han har blitt innviet i en eldgammel metafysisk kunnskap mens han var på gjennomreise i Andesfjellene. Og nå omgir seg med en gruppe mennesker som han øser denne kunnskapen over.

Margareta spionerer lenge på Rune H og disiplene hans. Av og til hører hun ham proklamere ting som får henne til å vurdere å bli med i gruppen, og av og til overhører hun han si ting som får henne til å himle med øynene. Men hun forblir ikke ubesluttsom lenge.

En dag kommer hun over ei nedkjølt og bevisstløs ung jente i skogen. Tross jentas dårlig forfatning, ringer ikke Margareta etter hjelp. I stedet bestemmer hun seg for å ha henne hos seg, og kanskje lirke ut av henne informasjon om hva som egentlig foregår i Runes selvhjelpsgruppe.

Det har sin pris.

"Glitre" er en pompøs, selvhøytidelig og etsende kjedelig roman fra øverste hylle.

Like etter at jeg ble ferdig med å lese romanen, prøvde jeg å ramse opp alt som var feil med romanen. Det var ikke lite. Faktisk var det så mye at jeg bestemte meg for å snu på spørsmålet; hva likte jeg ved den?

Et par dager senere har jeg ennå ikke kommet på ett aspekt eller kapittel, en flik, én side eller én karakter som vekket den minste krusning av interesse hos meg i løpet av bokas tohundreogsju sider.

Styr unna denne!

Tittel: Glitre
Utgitt:2011
Forlag: Aschehoug
Sider: 207

Terningkast: Fortjener ikke en gang terningkast null.

Bedøvelse av Eli Brodin


"Kjersti leste, og alle de uskyldige setningene i barneboken fikk en syk biklang i mine ører. Marianne kom med pappbegre, for at Synne skulle slippe å kaste opp for ofte i det samme. Jeg visste at også Kjersti og jeg, akkurat som ungen, hadde trodd oppriktig på tablettene, de smertestillende og kvalmedempende sprøytene, sikkerhetsnettet, sivilisasjonen. Jeg gikk fra Synnes pinebenk og ut i korridoren, der råtne kropper haltet omkring og dunstet av kjemikalier, og stemmen i mitt eget hode sa: Har vi ikke en lovfestet rett til å bli beskyttet mot slikt som dette?" Bedøvelse, s. 32

Det er alle foreldres verste mareritt å overleve sine barn. Det er en påstand som jeg har hørt langt flere ganger enn jeg kan huske. Og selv om jeg selv ennå ikke har blitt forelder og dermed kan skrive under på det med overbevisning, er jeg ikke i tvil om at det stemmer.

Jeg har likevel av og til lurt på om alderen på barnet som man mister spiller en rolle, og om omstendighetene rundt hvordan dødsfallet skjer har noe å si for hvor smertefullt det er å akseptere tragedien. Er det for eksempel enklere å akseptere dødsfallet til en narkoman sønn eller datter enn det er en sønn eller datter man mister til en brå ulykke? Gjør den sakte ferden mot graven, slik jeg har hørt noen beskrive livet med narkotikaavhengige, at man lettere tar innover seg bortgangen når og hvis den kommer?

Jeg kom til å tenke over disse spørsmålene under lesingen av Elin Brodins "Bedøvelse"; en bok om nettopp alle foreldres verste mareritt.

Vegard Hansen er designer, i slutten av tjueårene, og nylig skilt fra den litt impulsive Kjersti. Til tross for at hun har dumpet ham for å bli sammen med en eldre og politisk engasjert mann, er Vegard overraskende nok ikke bitter. Som personifiseringen av den moderne nittitallsmannen, er han er derimot opptatt av å få forholdet mellom seg selv og ekskona til å fungere. Ikke fordi han har noe håp om å vinne henne tilbake, men fordi han er opptatt av at datteren Synne skal ha et godt forhold til moren sin.

Man kan ikke akkurat påstå at forsøket går på skinner, men det humper og går. Men så kommer det en avsporing; Synne får blodkreft.

Hverdagen blir ikke den samme. Naturlig nok. Der avtaler om henting, brining, ferier og overnattinger preget kommuniksjonen mellom dem, handler alt nå om kjemoterapi, bivirkninger, behandlingsstopp og sorgstadier. Begge prøver å støtte den andre, vise seg fra sin beste side. For Synnes skyld. Men hva skjer når foreldrene er uenige om behandlingsalternativene? Og hva skjer når datteren, i en alder av 11, ber om lov til å dø?

"Bedøvelse" er en kort, dyster og tragisk roman om de vanskeligste valgene foreldre kan bli utsatt for, og hvor leseren, i takt med foreldrene, blir konfrontert med umulige valg.

Boka er ikke for alle. Men for den som har lyst til å lese en nøktern historie om emnet, er "Bedøvelse" en grei roman. Ikke glitrende på noen som helst måte, men den er heller ikke en tåreperser.

Anbefales med visse forbehold.

Tittel: Bedøvelse
Utgitt: 1991
Forlag: Aschehoug
Sider: 139

Terningkast: 3

Sjø av Jean Echenoz


"Politifolkene virker ikke særlig besluttsomme. De kommer til Suzy, Suzy går til dem. I de følgende dagene kommer de tilbake, hun går dit igjen, det trekker ut, de finner ingenting. Oswald er forduftet uten å etterlate noe spor..." Sjø, s. 25

Noen bøker og forfattere forsøker å overskride grensene for hva som er mulig innen sjangeren deres bøker og forfatterskap blir plassert i. En del lykkes, andre gjør det ikke.  Bøker og forfattere i den første kategorien, får mulighet til å få merkelapper «banebrytende», «uforglemmelig» og klassisk. De som forsøker og mislykkes får, i beste fall, et klaps på skulderen.

I spionlitteratursjangeren er både lesere og kritikere enige om at den engelske forfatteren John Le Carré, revitaliserte sjangeren med debutboka «Spionen som kom inn fra kulden» i. Ulikt de fleste forfattere i sjangeren, og spesielt sin samtidige landsmann Ian Flemming, viste Le Carré at det var mulig å skrive intelligent, spennende og litterært om spioner og spionvirksomhet. Hans senere bøker, blant annet  «Muldvarpen,  «Skredderen fra Panama og «Den evige gartner», stadfestet bare Le Carrés posisjon som både en eminent spenningsforfatter av litterære om geopolitikk.

Den franske forfatteren Jean Echenoz forsøker seg på det samme i romanen «Sjø». Resultatet er et skudd høyt, høyt over mål.

En protesebrukende veteran som av og til tar enkle oppdrag for etterretningstjenesten får en dag et oppdrag om å følge etter en mann. Mannen heter Franck Erik Georges Chopin, en entomolog som også jobber for etterretningstjenesten.

Chopin er sammen med Suzy Clair (født Moreno). Seks år tidligere var hun gift med en grå byråkrat som jobbet i det franske Utenriksdepartementet, Oswald, før han forsvant sporløst.

Når Chopin blir rekruttert av sjefen til å bistå med en avlyttingsoperasjon mot en kommunistisk pamp på et eksklusivt hotell i Paris, serverer han Suzy en løgn og drar på oppdraget. Det han ikke vet, er at noen har kontaktet Suzy og lovet henne en oppklaring rundt Oswalds forsvinning hvis hun kommer til hotellet der operasjonen foregår. Dermed starter forviklingene.

I «Sjø» forsøker Jean Echenoz  å skrive litterært og til tider komisk om spioner. Det lykkes han dessverre ikke med.

I min verden bør en bok om spioner, ha en viss intrige, et interessant plott og en viss intelligens. «Sjø» har ingen av delene. Intrigen drukner i et så kjedelig språk at det ofte føltes som å bli rispa med en grov og rusten kniv.  Plottet er totalt uinteressant, og slutten framkaller en intens lyst til å kaste boka mot veggen. Bare fordi den er så idiotisk.

Anbefales ikke!

Tittel: Sjø
Utgitt: 1991
Forlag: Aschehoug
Sider: 151

Terningkast: 0

Inside out av Jenny Sjåstad Hagen

"Jeg kjenner at det kribler i magen, en blanding av glede og frykt. Hvis jeg er under 120 lmbs har jeg kommet et godt stykke på veien. Da kan jeg klappe meg selv på skulderen for innsatsen, etterfulgt av et hestespark for å presse fysikken enda hardere. For helt fornøyd vil jeg ikke være uansett. Jeg har ikke noe tall i hodet som symboliserer den ultimate seier, men jeg vet at jeg er langt fra målet enda. " Inside Out, s. 67:

Alle snakker om vekt. Det virker i hvert fall slik. Det går nesten ikke én dag uten at jeg leser eller hører emnet. Om tap av vekt og økning av vekt. Om normal vekt, ideal vekt, overvekt, sykelig vekt, osv. Det er overalt. Og ofte, men ikke alltid, er det jenter og kvinner som snakker om det, blogger og vlogger om det, instagrammer om det, twitrer om det, og, ja, mobber hverandre for det.

For en del år siden, før internett demokratiserte det offentlige ordskiftet, var det bare voksne, ofte menn, som snakket om temaet. Språket var tørt, distansert, og nesten alltid begrenset samtalen seg til oppramsing av statistikk, spørreundersøkelser og forskningsdata. Den personlige vinklingen, historiene til vanlige tenåringsjenter som slet med vekten og dermed selvbildet, var nærmest fraværende.

Nå har pendelen svingt til den andre siden. Nå snakker alle om hvordan de "sliter med vekten" og hva de gjør eller har gjort for å strekke seg etter et åleglatt mål som aldri ser ut til å være oppnåelig. Der vi før var opptatt av objektive kriterier som BMI og sykelig overvekt i forhold til folkehelse, handler det meste nå om subjektive kriterier. Om opplevd vekt, i stedet for reell vekt. Om hva man ser i speilet, og ikke hva som objektivt sett er normalt i forhold til alder, kjønn og høyde.

Forskjellen mellom opplevd vekt og objektive vektkriterier, er denne; der objektive vektkriterier handler kalde fakta, kan man ikke annet enn å betegne subjektiv vektopplevelse som et minefelt. Objektive vektkriterier inviterer til nøktern diskusjon om BMI, folkehelse og liknende, mens opplevd vekt nesten bare handler om kvasivitenskapen over alle kvasivitenskaper; psykologi. Med andre ord; om helt andre ting enn om vekten.

Jenny Sjåstad Hagens "Inside out" handler om opplevd vekt.

Hovedpersonen er ei , i starten, normal tenåringsjente. Hun bor og går på skole i USA, elsker å lese og prøver å tilpasse seg det amerikanske samfunnet. I hvert fall i den korte perioden de bor der (grunnen blir ikke godt nok forklart).

En dag vemmer hun seg over sin kjærlighet for søtsaker, for den som ser tilbake på henne i speilet, og bestemmer seg for å gå ned i vekt. Det går ikke særlig bra i begynnelsen, fristelsene er mange og angriper henne fra alle kanter. Men etter hvert blir hun flinkere til å telle kaloriene, og snart spiser hun så lite at hun ikke fortærer mer enn lillesøsteren på sju år.

Både den storetende faren, og den litt mer sunnhetsopptatte moren, legger merke til endringene hun gjennomgår. Tar henne med til lege og sykehus og spesialister. Uten at det hjelper. Til slutt er det ingen vei utenom ungdomspsykiatrien, men selv da er det ikke grense på hva som kan gjøres.

Så faller vekten under 50 kg.

"Inside out" er en semi-selvbiografisk bok om ei ung jentes mareritt.

Både den halvfiktive hovedkarakteren og den 20 år gamle forfatteren, er uten tvil pene. De har familier som er glade i dem, et begrenset men uproblematisk sosialt nettverk, og ingen eksternt press om å sulte seg ihjel for å tiltrekke seg gutt x eller konkurrere med jente z. Her ligger hele fokuset på hovedpersonens indre og stort sett usynlige demoner.

Det siste gjør at jeg som leser sliter med å føle noe som helst empati med hovedpersonen. Tvert imot får jeg lyst til å fike til henne og be henne skjerpe seg. Verden er så full av problemer, og livet så kort at det ikke er tid til å sette så lite pris på et priviligert liv, når man har det.

Anbefales hvis du ikke har noe bedre å lese.

Tittel: Inside Out
Utgitt:2012
Forlag: Publica bok as
Sider: 187

Terningkast: 1

Doppler av Erlend Loe


"Jeg la igjen en lapp på kjøkkenbenken hvor jeg kort og godt fortalte at jeg hadde gått en tur i skogen og ikke visste hvor lenge jeg ville bli borte, men at de ikke skulle vente meg til middag. Dette er nå omtrent et halvt år siden og jeg har kun sett min kone en håndfull ganger siden da." Doppler, s. 33

Mange har lyst til å bare reise. Stige ned fra hverdagens berg-og-dal-bane og starte et nytt liv som ikke kretser rundt jaget etter flere ting, rundt barn, ektefeller,kollegaer og jobb som krever og krever og krever. Et liv hvor man selv bestemmer rytmen, eller forkaster rytmen om man føler for det.

Få realiserer denne drømmen. Av forskjellige grunner. Man føler kanskje at det er ens plikt å bli, at man bør være mann eller kvinne nok til å opptre ansvarsfullt. Fordi man faktisk definerer livet sitt i samvær med andre, fordi det å stikke virker som et feigt alternativ, eller fordi det å stikke egentlig ikke er så praktisk.

Andreas Doppler overkommer alle disse motforestillingene og stikker fra kona og barna. En dag, etter å ha falt med sykkelen og fått skrubbesår i skogområdet et par kilometer fra huset, hjelper stillheten ham til å innse hvor sterkt han misliker livet sitt og mange av menneskene omkring seg. Dermed blir ideen om eistøingslivet i skogen født. Og så snart han kommer hjem, proklamerer han til kona og resten av familien at han drar for å slå seg ned i skogen.

Overraskende nok er kona og barna imøtekommende. Ikke bare aksepterer hun mannens innfall, men når lysten til ekteskapelig samvær kommer over henne, reiser hun til Dopplers telt og krysser punktet av fra gjøremålslisten sin. Det er noe hun er flink til. Og det er nettopp dette som Doppler fant tiltrekkende da de møtte hverandre, og det som byr ham mot nå.

Men det er ikke bare kona han ikke kan unngå. Også andre mennesker presser seg på. Det er ikke særlig overraskende; teltet hans ligger nær en sti som flere hundre turgåere bruker daglig; kroppens hans krever at han må stikke ned til ICA-butikken i nærheten for å få tak i melk, noe som er helt uunnværlig; og uten at han har lyst til det, må han trenge seg inn på en privat eiendom og stjele diverse søtsaker og annet som han har behov for.

Huseieren, et krigsbarn som heter Düsseldorf reagerer som en kunne forvente; han installerer alarmer for å beskytte seg mot inntrengeren. Han forstår ikke Dopplers situasjon. Ingen gjør det. Og det blir ikke bedre når han, plaget av dårlig samvittighet, adopterer elgkalven til en elgmor som han har felt og kaller ham Bongo. 

Det er ikke enkelt å være en innsiktssøkende øvre-middelklassemann som bor i telt sammen med en elgkalv.

"Doppler" er en innsiktsfull, ujålete latterkule av de sjeldne.

Da boka kom ut for ti år siden, framkalte premisset bare hoderisting. Jeg hadde mange nok bøker om middelaldrende hvite menn som reiser fra det komfortable livet sitt, finner det de betegner som en innsikt og lirer av seg disse til stakkarne som arbeider 8-16 og lever normalt, at jeg totalt avviste boka. Det burde jeg ikke ha gjort.

I motsetning til de fleste bøker i nevnte subsjanger, er "Doppler" ikke en bok som blottlegger hovedpersonens semifilosofiske innsikter i tide og utide. Han er en overbevisst, men han har et skrått blikk på sin egen situasjon. Det er med på å dempe selvforherliggjøringen av seg selv som hovedkarakterene i bøker som denne ofte lider av.

Anbefales.

Tittel: Doppler
Utgitt: 2004
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 158

Terningkast: 5    

Velkommen Til Hard Times av E.L. Doctorow


"Da jeg kom vestover med vognene var jeg en ung mann med forventninger, om et eller annet. Gud vet hva, og da malte jeg navnet mitt i tjære på en svær steins langs ruta gjennom Missouri. Men med tida ble forventningene slitt vekk av været, som navnet mitt fra den steinen, og jeg lærte at det var nok å holde seg i live. Stygge Menn fra Bodie var ikke vanalige kjeltringer, de var en del av landet, og ikke kunne en hamle oppmed dem mer enn med støv eller haglskurer." Velkommen til Hard Times, s. 8

"[...] ... folk har en naturlig trang til å klumpe seg sammen." bemerker fortelleren i E.L. Doctorows "Velkommen til Hard Times". At mennesket er et sosialt dyr er ikke noe nytt. Det er noe alle har visst intuitivt. Men vitenskapens forstørrelsesglass i de siste 200 årene, har gitt oss flere gode redskap enn noen gang før til å lære om de komplekse prosessene som gjør oss til de vi er. Som individer og som grupper. 

Kunnskap om prosessene er likevel ikke lik med at vi sitter med alle svarene. Kanskje vil vi aldri gjøre det. En del mener at dette er et pessimistisk syn, at de kolosale framskrittene vitenskapen har gjort i de siste flere hundre årene i nær framtid vil oppklare mange av de gamle filosofiske og moralske spørsmålene som menneskeheten har slitt med i tusenvis av. En del andre, meg selv inkludert, mener at vitenskapens innmarsj i fiolosofiens og moralens enemarker, vil skade mer enn det vil gagne menneskeheten.

Et eksempel på dette er neurologiske argumenter som begynner å dukke opp i kriminalsaker, der advokater i samarbeid med forskere argumenterer for at drapsmenn og voldtektsforbrytere ikke egentlig er moralsk ansvarlige for sine forbrytelser, fordi en test viser at de har en genetisk markør som er vanlige hos folk som tidligere har begått slike forbrytelser. Som flere har påpekt, åpner dette for å teste og isolere mennesker med denne typen gener. For å forebygge framtidige forbrytelser. Var det noen som sa "Minority Report"?

Forestillingen om det ene, rotne eplet, som truer gruppens liv og helse er ikke noe nytt. Men, og ikke arrester meg for dette, jeg har ennå til gode å komme over en sjanger i litteraturen eller film som har gjort en bedre bruk av det enn Western-sjangeren.

Et eksemplar av sorten dukker opp i E.L. Doctorows "Velkommen til Hard Times". Han blir ved forskjellige anledninger referert til som Mannen fra Bodie, den Stygge Mannen fra Bodie og til slutt bare Turner. Han er en enslig, drikkefeldig og djevelsk skikkelse som rir inn, drikker uten å betale, voldtar den han vil og svir alt, før han trekker seg tilbake til helvetesporten han kom ut fra.

Det er nettopp det han gjør i en liten by i Dakota. Når røyken har lagt seg, er bare en håndfull framtredende borgere som i live; den uoffisielle ordføreren, Blue; den indianske legen John Bear, butikkeieren Ezra Maple; en foreldreløs pjokk ved navn Jimmy Fee; krigsveteranen major Munn, og horen Mollu Riordan. Sistnevnte blir funnet stygt brent og svever mellom liv og død.

Flere av mennene er bare i live fordi de opptrådte skammelig; i stedet for å kjempe og dø, slik flere av deres medborgere gjorde, slo de retrett og gjemte seg som kvinner. Og nå må de leve med skamfølelsen og de hatske forbannelsene de får kastet etter seg av både kvinner og barn, spesielt Molly og Jimmy.

Som om det ikke er nok, er de overlevende delt i midten når det gjelder hva de skal gjøre videre. Enkelte, som Ezra, vil bare pakke det lille som er igjen av tingene sine og reise til byer og territorier der en har større muligheter til å stable et liv på beina. Så er det en del andre. som den milde og lærde enkemannen, Blue, som vil bygge opp byen.

Ezra drar, de andre blir. Men når vinteren kommer, vinden ljomer i byens gate, snøfonnene sperrer dørene, rovdyrene kommer oftere og nærmere, hestene må skytes for å få noe å spise og til og mord på en medborger blir vurdert, er det ikke overraskende flere som tenker at de burde slått følge med Ezra.

Den eneste som trives, ser det ut til, er Molly. Og i det nattsvarte hatet hun nærer til Blue for hans feige oppførsel den dagen den Stygge Mannen fra Bodie kom, ligger kimen til en hevn som vil ødelegge flere mennesker.

"Velkommen til Hard Times" er en kullsvart, spennende, nøktern og solid roman.

Miljøet er vakkert og brutalt. Karakterene er komplekse og godt tegnet. Plottet er gripende, spenningen velproporsjonert, og slutten er bekksvart og usentimental.

Uten tvil en veldig anbefalelsesverdig roman.

Tittel: Velkommen til Hard Times
Utgitt: 1979
Forlag: J.W. Cappelens Forlag AS
Sider: 172

Terningkast: 5 

Glassnøkkelen av Dashiell Hammett


" Jeg har gått i to måneder uten en eneste gevinst, og sånt tar på humøret. Hva duger jeg vel til om hellet svikter? Og så gjør jeg et bra kupp. Eller jeg tror jeg gjør det. Og alt er like bra igjen. [...] Og så, til slutt når jeg tror at hellet har snudd igjen, da blir jeg lurt for pengene mine av denne fyren. Det finner jeg meg ikke i. For hvis jeg finner meg i det, da er jeg ferdig, da er jeg nervevrak. Men jeg akter ikke å finne meg i det." Glassnøkkelen, s. 23-24.

Ned Beaumont er en degenerert gambler. Det gjør ham til en populær mann i spillebulene, pubene der han drikker for å feire gevinstene eller for å salve svien etter de voksende tapene, og hos damene. Han er også en sosial mann , en ærlig venn som ikke kvier seg for å servere venner gode råd og bitre sannheter, en lojal kar som ikke viker fra vennenes side når det røyner på, og en mann som fortsatt husker viktigheten av å holde ord.

Selv når det ikke er han som har gitt løftet.

Problemene startet når han en kveld blir oppsøkt av en mann som heter Walter Ivans. Broren hans, Timothy, sitter i fengsel, tiltalt for uaktsomt drap i forbindelse med nedkjøringen av en fotgjenger. Og som en lojal undersått til Neds beste venn, den respektable forbryterbossen Paul Madwig, regner Walter nå med at Paul skal "fikse det" politiets vitne og får ut Timothy, slik at han kan ta seg av kona si og barnet som hun skal bringe til verden i løpet av fire uker.

Når Ned råder Paul til å hjelpe Walter, før denne går rundt og plaprer til alle om at Paul Madwig har blitt for god til å hjelpe sine når de er i knipe, gjør Paul ingenting for å avkrefte at innpasset han etter hvert har fått i de rikes sosiale sirkler har forandret ham. Tvert imot. Han forteller Ned at han vil befeste sin allianse med den  aristokratisk senatoren, Ralph Bancroft Henry, ved å gifte seg med datteren til senatoren, Janet.

Ned er ikke like overbevist som vennen at Henry-familien gjengjelder hans varme følelser. Faktisk er han nokså sikker på at familien ser på ham som en pøbel fra rennesteinen og at de bare er interessert i å bruke ham til å skaffe stemmer til senatoren, før både senatoren og datteren hans kaster ham til side som gårdagens avis. Paul blir ikke særlig berørt av vennens råd og advarsler. Men mindre et døgn senere, kaller han Ned til seg for å be om hjelp.

Senatorens eneste sønn, Taylor, er død. Og noen er villige til å fabrikere bevis for å henlede offentlighetens mistanker mot ham. Paul vil at Ned skal forpurre etterforskningen. Til tross for at Ned er overbevist om at Paul er uskyldig, er han ikke overraskende ukomfortabel med anmodningen. Situasjonen blir enda mer forverret når vitnet i Timothy Ivans sak blir drept i et kuleregn.

Og igjen er det liten tvil om at fellesnevneren er Paul Madwig.

"Glassnøkkelen" er en velplottet, realistisk, kort og klassisk detektivroman.

Nettopp realismen er noe av det beste i denne noir-liknende krimen.

Ned er ikke en tvers gjennom moralsk helt. Han er villig til å gå over grensen, bryte reglene, presse ut folk og ta et lengre opphold i den moralske gråsonen enn det som var vanlig i sjangeren på den tiden. Så han er ikke en Bruce Wayne. Derimot er han en mann som har akseptert den grime virkeligheten han lever i, men som likevel prøver å leve opp til noen idealer. Når det lar seg gjøre. Det gjør ham, og boken langt mer interessant.

Anbefales. 

Tittel: Glassnøkkelen
Utgitt: 1994 (mitt eksemplar, første gang utgitt på norsk i 1953, i USA i 1931)
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Sider:175

Terningkast: 5

London 2084 av Bing & Bringsværd


"Vanligvis pleide Robert Altermann å ta vanntrikken, men akkurat i dag hadde han fått det for seg at padling var tingen. Men så hadde han jo naturligvis regnet med at lyddusjene var i funksjon igjen. Det var noe beroligende med måkeskrik, mente han. Noe gammelt og nostalgisk fra den gang det ennå fantes sjøfugler." London 2084, s. 5

Det er år 2084 og verden er ikke hva den en gang var. Oppvarmingen av planeten har ført til at store deler av hovedstedene i Europa, inkludert Oslo, ligger under vann. Innbyggerne tar enten ovennevnte "vanntrukk" eller så bruker de kajakker til å padle seg fram til dit de skal. Endringene har også gått hardt ut over dyreriket; mange kjente og kjære dyr har blitt utryddet. Som sjøfugler og elefanter og hunder. De få gjenlevende artene holdes i privateide dyrehager som driver med både eksperimentering og avlsprogrammer. Det er iikke dermed sagt at folk ikke lenger er omgitt av dyr i hverdagen, det er de. Det er bare det at dyrene er bioniske.

I denne verdenen blir den tidligere politimannen, nå privatdetektiven, Robert Altermann kontaktet av en tidligere kollega og venn, Stig Holm. Kameraten er ,i likhet med Altermann, også privatdetektiv. Men ikke i Norge. I stedet har han tatt med seg talentet sitt over til England. Nærmere bestemt London, der han jobber for et av de mer prominente og private etterforskningsbyråene i storbyen. Og det er nettopp jobben som bringer de to kameratene sammen igjen.

I forbindelse med en fellesoperasjon med politiet i London, har Holm og hans britiske statsansatte kollegaer nemlig kommet over flere drepte og forkullede lik. DNA-testen som ble foretatt i forbindelse med obduksjonen forteller at ett av likene tilhører en ung mann som heter Brian Wilson. Og via Europol vet det britiske politiet nå hvem som er faren; Robert.

Å si at det kommer som et sjokk for Altermann at han har, eller hadde, en ukjent og voksen sønn er en underdrivelse. Når den umiddelbare reaksjonen ebber ut, blir han grepet av en gnagende nysgjerrighet, og noe annet... noe han ikke visste at han hadde i seg; en faderlig harme. Dermed har han ikke noe valg: Han må reise til London og finne ut hva som foregår.

Det går ikke lang tid før han kommer på sporet av en kald og hensynsløs morder, som er villig til å gå over lik for å realisere en monstrøs plan.

"London 2084" er en mager, mildt interessant og helt ordinær fremtidsfabel. Tross forfatternes (kanskje) velfortjente ry som Norges beste science-fiction skribenter, er dette fellesprosjektet ikke noe å rope hurra for.

Fremtidsverdenen som skisseres her er nettopp det, en tynn skisse, ikke pirrende eller fantastisk, slik det bør være. Plottet er ikke særlig originalt. Eller rettere sagt, måten det realiseres på mangler originalitet og nerve.

Et eksempel på det siste er at etterforskningen først får en dramatisk gnist hundreogtjue sider ut i boka. Så dør den noen sider senere, før den igjen blusser opp når det gjenstår ca. tjue sider av boka. Det er ikke bra.

"London 2084" som både science-fiction og som krim. Dessverre.

Anbefales ikke.

Tittel: London 2084
Utgitt: 2014
Forlag: Pax forlag
Sider: 200

Terningkast: 1   

 

Ark Angel av Anthony Horowitz


"Da kjente han lukta. Den sev opp mellom gulvplankene fra et sted dypt nede i bygningen. Brann. De hadde satt fyr på høyblokka. han visste det selv før han fikk øye på de første, grå røykstrimene som kom krypende inn under døra. De hadde dynket stedet med bensin, tent på og forlatt ham innespikret i det som snart ville bli verdens største likbål. " Ark Angel, s. 65

(MILD) ADVARSEL: Anmeldelsen under inneholder spoiler om den forrige boken (Scorpia) i Alex Rider-serien.

Det ublide møtet med snikmorderens kule i slutten av "Scorpia" har, i motsetning til hva de siste sidene i den fjerde boken antydet, ikke kostet den fjorten år gamle MI6-spionen Alex Rider livet. Kulen bommet med noen få milimeter på hjertet hans, og i stedet for å sende ham tidlig ham tidlig i graven, har skjebnen gitt ham en sjanse til.

Når vi møter ham igjen, ligger han derfor og kommer seg fra skadene på et privat sykehus i London. MI6 pleier å bruke sykehuset når en av deres operativer blir skadet og de trenger medisinske fasiliteter hvor de kan kontrollere hvem som kommer og går. Men sykehuset er ikke eksklusivt. I hvert fall ikke i den forstand at alle pasientene på en eller annen måte er tilknyttet de hemmelige tjenestene. De er likevel ikke hvem som helst. De er alle mennesker med en viss stand. Med andre ord, rike.

En av dem er den jevnaldrende gutten i rommet ved siden av. Paul. Enebarnet til en innvandret russisk oligark, Nikolai Drevin. I tillegg til all den materielle velstanden milliardene har gitt ham råd til, inkludert et heleid fotballag, samarbeider faren til Paul med den britiske regjeringen om å pionere romturisme.

Hans rikdom har likevel ikke gitt sønnen det han trenger mest av alt; venner. Det har gjort ham sulten på kontakt med og bånd til andre, helst jevnaldrende. Ikke overraskende klenger han seg derfor til Alex så snart den unge spionen våkner fra anestesiens tåke. Og Alex som ikke har noe annet å ta seg til, blir venner med ham.

Det er ikke så ufarlig som han tror.

En kveld, mens han vandrer korridorene, kommer Rider over et komplott som har som mål å kidnappe gutten. En heidundrendes spoleringsfest senere, hinker angriperne ut av sykehuset og drar tilbake til hiet for å slikke sine sår.

Vennskapet og takknemligheten til den rike russeren, og den påfølgende invitasjonen til luksuseiendommen til familien i London og deres ferieøy i karibien, blir raskt dempet av vendetaen Rider blir et mål for. Bak plottet står en nådeløs og økoterroristgruppe som kaller seg Styrke 3, og de er villige til å gjøre hva som helst for å sende Alex Rider til graven, koste hva det koste vil.

De er ikke alene om å ønske det.

"Ark Angel" er actionfylt, engasjerende og spennende bok.

Horowitz kvitter seg med mange av de latterlige tilfeldighetene og sammentreffene som kappet leggene tvert av mange av bøkene i serien. Det betyr ikke at han spyler hele skiten vekk. Her og der kan han ikke la være å ty til de samme grepene som jekket ned kvaliteten og skrudde opp absurditeten i de siste bøkene. Men grepene er løsere her. Heldigvis.

"Ark Angel" er langt fra en perfekt bok. Men den gjør det den skal.

Anbefales med forbehold.

Tittel: Ark Angel
Utgitt: 2006
Forlag: N.W. Damm & Søn
Sider: 328

Terningkast: 4


Utakk av per Knutsen


"Det blir stadig vektlagt i offentlige ytringer, fra pressen, politikerne, byrokratene og helse-og sosialarbeiderne, hvor viktig det er at gode naboer sender ut det man kaller bekymringsmeldinger når de aner at et barn kan komme fysisk eller mentalt til skad. Man skal ikke være redd, sies det, for å bli hengt ut hvis det skulle vise seg at man tok feil; en melding for mye er bedre enn én for lite. Og hva skjer? Jeg leverte min bekymringsmelding, men ble ikke trodd, og da jeg fulgte min overbevisning og gikk til handling, ble jeg definert som en fare for meg selv og mine omgivelser, med andre ord sinnssyk. " Utakk,

Det finnes mennesker som er gode, og mennesker som er irriterende gode. De førstnevnte er mennesker som er genuint opptatt av sine medmennesker, sprer varme og inspirerer andre til å gjøre verden til et bedre sted. Mennesker som derimot kan plasseres i den siste gruppen er folk som motiveres av noe annet, kanskje en psykologisk defekt, behov for nærhet, konkurransebehov osv. De studerer sine omgivelser, iler til for å sluke ikke-eksisterende brann, og aner en konspiratorisk sammensvergelse som har som må å knuse dem når deres påtrengende hjelpsomhet blir møtt med irritasjon, utkastelse (fra den sosiale sirkelen) og fientlighet.

Åtti år gamle Ulrik Jensen tilhører den siste gruppen. 17 år etter at han ble enkemann og en stund etter at hans oppførsel jaget nabofamilien fra borettslaget, krysser Ulrik til slutt en ny og farlig grense når et lesbisk par flytter inn i naboleiligheten. Resultatet er at han blir tvangsinnlagt på et psykiatrisk sykehus. Derfra formulerer han et brev, stilet til en kvinnelig advokat som han har en fortid med, hvor han redegjør for hendelsene som har ført ham til der han er i dag. Håpet er at hun, når hun har fått høre hele historien, vil komme og forsvare ham.

Som en gammel filolog og akedemiker kjenner Ulrik retorikens kunst, noe som kommer frem i starten av historien der han skamløst lar rosen og beundringen for brevmottakeren nærmest dryppe fra hver bokstav. Ikke bare forgyller han hennes fortreffelige profesjonelle egenskaper og karriere som advokat, han minner henne også om at han og hans avdøde kone har fulgt hennes profilerte karriere i mediene med stor glede. Men det er ikke bare hennes kvaliteter som advokat som har overbevist ham om at hun er den rette til å ta saken hans, understreker Ulrik. Derimot var det hennes uttalte empati med en av hennes særdeles brutale klienter som har fått ham til å skrive til henne og ønske å bruke hennes utmerkede tjenester.

Hans desperate situasjon krever intet mindre.

Situasjonen det er snakk om, handler om kidnapping. Men det er ikke så alvorlig som det høres ut som, er Ulrik snar med å påpeke. Eller som han sier selv; "Et sammenfall av misforståelser, omstendigheter og, for å si det forsiktig, vond vilje fra flere av de involverte har brakt meg hit." (s.5).

Den vonde viljen kan spores direkte tilbake til den beregnende, falske, konspiratoriske og fientlige forkvinnen for borettslaget, Ågot Jeppesen. Spenningen dem imellom går tilbake til 1980-årene; den gang spurte valgkomiteen Ulrik om å stille opp til valg som leder. I et anfal av ydmykhet, blandet med hovdmodig nedvurdering av stillingen, takket han nei til henvendelsen. Avvisningen gjorde Ågots oppstigning mulig, og siden da har hun brukt enhver anledning til å underminere hans senioritet, autoritet og respektabilitet i blokken.

Når et lesbisk par, en svart og en hvit, flytter inn i leiligheten ved siden av, værer Ulrik en sjanse til å knytte sosiale røtter før Ågot forgifter deres sinn med ubegrunnet sladder.

Så går det galt.

"Utakk" en øm, morsom og til tider tankevekkende roman om hjerteskjærende ensomhet, subjektivitet, forandringens pris og kjærlighetens udødelighet.

Språket flyter som en vann som rolig duver nedover en elv. Det både forfører og hensetter deg til en tilstand hvor du som leser ikke kan unngå å lukke resten av verden ute. I hvert fall i den korte tiden det tar å lese denne fantastiske lille romanen.

Anbefales sterkt!

Tittel: Utakk
Utgitt: 2006
Forlag:Cappelen
Sider: 119

Terning: 6


 

Tuktens lykkelige år av Fleur Jaeggy


"Jeg hadde allerede tilbragt nesten syv år på kostskoler, og ennå var det ikke slutt. Når man befinner seg innenfor, forestiller man seg storslagne ting om verden utenfor, men når man kommer ut, vil man iblant gjerne høre lyden av skoleklokken igjen." Tuktens lykkelige år, s. 19

Jeg har stor sans for bøker og filmer hvor handlingen finner sted på et relativt lite og avgrenset sted, plass og/eller rom (både bokstavelig og ikke). En oppgang/blokk, en øy, et skip, et tog, en kostskole osv. Historien kan handle om én karakter eller flere, det er jeg ikke spesielt opptatt av. Eller rettere sagt; jeg foretrekker når historien fokuserer på flere karakterer med forskjellige bakgrunn (klasse, kjønn, religion etc), verdier og mål, for det er noe med individets forhold, avvisning av og tilpasning til gruppen som jeg finner fascinerende. Selv etter alle filmene jeg har sett og bøkene jeg har lest om emnet.

Jeg tror min bunnløse interesse for denne typen filmer og bøker bunner i to ting, i hvert fall for min del; for det første liker jeg å ta inn over meg det fiktive universet i boka eller filmen, gå i tøflene til karakteren(e) og se verden fra en helt annen side enn det verdiene mine tolererer i den virkelige verden; for det andre finner jeg alltid (om filmen/boka er noe tess) en eller annen filosofisk nøtt som jeg kan ta med meg hjem, og som gir meg en bedre innsikt, eller inspirerer meg til å søke opp flere filmer av den samme filmskaperen eller forfatteren.

Det betyr ikke at jeg drar på kino for å finne slike filmer og bøker og forkaster alt annet, men jeg har etter hvert lært at noen av de mest interessante filmene og bøkene som jeg noen gang har lest, handler om denne dragkampen mellom individet og gruppen/samfunnet. Fra "Gudfaren" (både filmen og boka), "Frihetens regn" (både filmen og Stephen Kings novella "Rita Hayworth in The Shawshank Redemption"), "A Separation" (fra Iran), "Gå aldri fra meg" (bok) og mange, mange flere.

Den sveitsiske forfatteren Fleur Jaeggys roman "Tuktens lykkelige år" er ikke like engasjerende som de ovennevnte bøkene, men den har en særegenhet, et nærmest poetisk språk og underfundig klokhet som grep meg sterkt og holdt på oppmerksomheten min fra ende til annen.

Boka handler om en navneløs jente, en legedatter, som tilbringer ni år av livet sitt på en kostskole. Fra hun er åtte til hun er sytten. Vi møter henne først nesten midtveis, ikke lenge etter andre verdenskrig, der hun går på en internasjonal og ren jenteskole. Verken skolen eller livet på skolen er så annerledes fra det vi vanligvis ser på film eller leser i bøker om kostskoler; klikker, strenge voksne, en og annen som kastes ut av flokken (i dette tilfellet ei afrikansk jente, datteren til en afrikansk president, som de andre elevene unngår fordi alle de voksne duller med henne). Det som derimot er litt uvanlig, spesielt med tanke på at dette finner sted like etter krigen, er at hovedkarakteren forelsker seg i ei annen jente; Frédérique.

Dette er likevel ikke en dramatisk og sentimental historie om å overkomme dårlige odds. Ei heller en dyster bok om hvor vanskelig alt var, hadde det bare så vært. I stedet er det noe midt imellom; verken dirrende av lidenskapelig eller full av brannhet fra fordømmelsene til moralistiske karakterer. Dermed føles hele boka som et ufullstendig produkt. Det tjener verken leseren eller karakterene på.

Anbefales ikke.

Tittel: Tuktens lykkelige år
Utgitt: 1998
Forlag: Salum Forlag
Sider: 135

Terningkast:  2

Scorpia av Anthony Horowitz


"Tigeren tok et skritt framover- Den gjorde seg klar til å hoppe på ham. Øynene ble mørkere. Kjeven hang åpen og viste fram to rekker av hvite, sylskarpe tenner. Den knurret en gang til, høyere og lenger denne gangen. Så hoppet den." Scorpia, s. 59

Det er ikke bare bare å være en fjorten år gammel spion for MI6: oppdragene er livsfarlige, de er noen ganger ufrivillige, kollegaene dine er voksne som av og til oppfører seg som om de ikke bryr seg om deg, de få nære personene i livet ditt skjønner ikke hva du går gjennom, og som om det ikke er nok, fører det store fraværet ditt til at du faller så langt bak medelevene i alle fag at skolen skriver til vergen din og truer med at du like gjerne kan glemme avgangseksamenen.

I kjølvannet av hendelsene i "Eagle Strike" fører nettopp det siste til at Jack Starbright, den amerikanske studenten og hushjelpen som ble Alexs verge, tvinger Alex til å gå på sommerskole. Protestene hans mot å kaste bort tida på å sitte lutende over lærebøkene, tas ikke til følge.

Men furtingen hans visner bort så snart han blir kjent med privatlæreren; Charlie Grey er både ung, omgjengelig og hip. Og ikke lenge etter at de to kommer i gang med undervisningen, begynner Alex å gjøre store framskritt. Faktisk er framgangen hans så stor at han tar igjen medelevene, noe som tilfeldigvis gjør at han kan bli med på klassereisen som dette året går til Italia, nærmere bestemt Venezia.

I motsetning til klassekameratene, har Rider ikke bare tenkt å gå på muséer og ta gondol; han er fast bestemt på å ta leiemorderen Yassen Gregorovitchs råd fra "Eagle Strike" og finne Scorpia.

Det blir ikke enkelt. Men til slutt kommer han over et usannsynlig spor: en sølvskorpion på siden av en lystbåt med tre passasjerer; to menn og en vakker og selvsikker kvinne. Det er et heller tynt spor innrømmer Alex for seg selv, men siden det er det eneste velger han å skygge kvinnen og se hvor det ender. Palasset kvinnen ender opp i ser ikke mer fornem ut enn de fleste andre i Venezia, men beliggenheten er ganske eksklusiv. Det er også maskeradeballet som skal holdes der den samme kvelden.

Ved å spørre seg for, finner Alex ut at palasset har et navn, enkepalasset, og eies av kvinnen i båten, Julia Rothman. Bortsett fra å være rik og vakker, er enken et hensynsløst medlem av styret i Scorpia. Hun er også en gammel bekjent av faren til Alex.

Drevet av ønsket om å finne ut mer om farens fortid, og deretter lysten til å hevne ham, fører til at Alex tilbyr sine tjenester til Scorpia. Det gjør ham brått til en bitter fiende av alle han har kalt sine kollegaer og venner.

"Scorpia" er en spennende bok. Drevet av et bedre plott og en bedre skurk enn "Eagle Strike", tar historien oss gjennom flere land i Europa, lærer både oss og Alex mer om foreldrenes skjebne, før det hele rundes av i en mindre god finale i London.

Som jeg har skrevet før i forbindelse med anmeldelsene av de andre bøkene i denne serien, er leseren nødt til å overse flere usannsynlige sammentreff, noen latterlige valg og av og uovebeviende forsøk på å skrive inn nye karakterer i skjebnen til hovedpersonens liv (f.eks bestevenner som aldri har vært presentert i de andre bøkene). Ellers er "Scorpia" er en kraftig forbedring sammenliknet med "Eagle Strike". Uten tvil.

Anbefales.

Tittel: Scorpia
Utgitt: 2005
Forlag: N.W. Damm & Søn
Sider: 346

Terningkast: 4 

Jeg burde ha sperret deg inne av Hilde Lindset


"Hun er tretten, tenkte han da de svingte inn på riksveien. Jeg er syvogtyve. Når hun er tyve, er jeg trettifire. Men trettifire er fortsatt ungt. Han tenkte at han burde ringe Erle. Si at han ble litt forsinket, at han skulle kjøre Marte hjem først. [...] Men antakeligvis kom ikke Erle til å se det. Hun kunne ha en tendens til å forenkle. Trekke raske slutninger." Jeg burde ha sperret deg inne, s. 37

I min anmeldelse av Karine Nyborgs "Ikke rart det kommer kråker" i går, skrev jeg blant annet at norske novellesamlinger og norske novelleforfattere oftere og oftere er mer opptatt av beskrivelser (og stemning) enn av å fortelle en historie. Det var en av grunnene til at jeg ga Nyborgs novellesamling en dårlig score. Hilde Lindsets novellesamling "Jeg burde ha sperret deg inne" (Cappelen Damm, 2012) lider av de samme skavankene som Nyborgs bok. Men i motsetning til Nyborgs samling, er det flere interessante noveller i Lindsets utgivelse.

En av dem er åpningsnovellen, "Akt". En eldre enkemann ringer til sin voksne datter og varsler henne om at han vil stikke innom for å avsløre en nyhet. Datteren er egentlig opptatt med å pusse opp boligen, men går med på å ta imot faren. Det angrer hun på når han avslører at han både har startet å gå på malekurs, og blitt sammen med den eldre kvinnen som er (naken( modell for kursets elever. Det blir en kilde til konflikt.

I den andre novellen "Med og uten Helene" er et middelaldrende par på ferie sammen når servitrisen som betjente dem plutselig blir borte. Forsøket hans på å finne ut hvor det ble av henne, ender opp med å gi ham en ny innsikt.

Den tredje novellen ,"Omvei, er den mest interessante i hele samlingen. En tjekk sjuesju år gammel lærer med en suspekt fortid, tilbyr seg en ettermiddag å kjøre hjem en av elevene; den tretten år gamle Marte. Han vet at hun er forelsket ham, akkurat som mange av de andre jentene i klassen. Men det hun ikke vet om, er at han, kanskje, også er litt forelsket i henne. Og det har han tenkt å vise i løpet av turen.

Tittelnovellen heter egentlig "Sønnen". Der blir vi introdusert for en eldre kar, ektemann og far som med vilje har unngått å se sønnen i lang tid. Når kona og moren til den voksne sønnen likevel tvinger frem et gjensyn, blir resultatet en overraskende tragedie.

"Jeg burde ha sperret deg inne" er en novellesamling som bare av og til gnistrer. På sitt beste, som i de ovennevnte novellene, er samlingen levende, gripende, til tider morsom og dramatisk. Men i de fleste tilfellene varierer kvaliteten; fra noveller som bare oppleves som dødfødte, til en og annen som fungerer frem til slutten, der forfatteren tar en motorsag og kapper av vingene som er på nippet til å få novellen(e) til å fly til himmels.

Anbefales med et stort forbehold.

Tittel: Jeg burde ha sperret deg inne
Utgitt: 2012
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 143

Terningkast: 2

Beste noveller: "Akt", " Med og uten Helene" og "Sønnen". 

Ikke rart det kommer kråker av Karine Nyborg


"Helga var der jo. Helga fylte avstanden. Helga kunne ha fylt en hvilken som helst avstand. Men årene gikk og Yngve ble lang og tynn og ikke sterk, han ble veik, en som trakk seg unna og så i gulvet, en som bare sjelden kom faren i møte og da med tiggerblikket, og en kveld gikk det for langt, ikke bare én kveld, mange..." (Bryllupet, s. 14)

Etter to tiår som leser, har jeg kommet til den konklusjonen at ikke alle som kan skrive, bør skrive. Høres det frekt ut? Jeg håper ikke det. Det er bare en observasjon. Jeg har lest roman etter roman, diktsamling etter diktsamling (spesielt samtidige lyrikere) og novellesamling etter novellesamling, og funnet ut at mindre enn to av ti har noe substansielt å melde.

Romanene, spesielt de norske, handler om en hovedkarakter som ofte har flere biografiske likheter med forfatteren selv og som ofte skriver på en bok (bare i den siste uken har jeg lest tre norske debutantbøker hvor forfatteren skriver om en som er ung og forfatter, lik dem selv); novellesamlingene, særlig de norske, er beskrivelsesorgier hvor man skyr handling, karakterutvikling som pesten. Og dermed står man igjen med svada som dette; "[...] og Idun mangler hud, hvem som helst kan invadere henne, ta for seg av henne, en dampende klump av lever og tarmer, ikke rart det kommer kråker, ingen jeg kjenner er sånn. Jeg er ikke sånn. Jeg ville elske en som var sånn." ("Ikke rart det kommer kråker", side 91)

Gjør det meg til en snobb? Det er ikke umulig at noen vil mene det. Selv synes jeg bare at jeg ganske enkelt vet hva jeg vil bruke tiden min på.

Som leser er jeg tiltrukket av forfattere som både har noe å fortelle, og som har såpass respekt for meg som leser at de forteller meg den historien uten fikse sidesprang og tøvete språk Det betyr ikke at jeg skyr eksperimentelle skrifter som pesten, men generelt er jeg interessert i å lese verkene til forfattere som ikke er navlebeskuende, som ønsker å si noe om samtiden og sakene som opptar verden.

Med andre ord; minst mulig om hvordan det var å gå på forfatterstudiet i Bø og mer om sosiale emner. Ellers må lesere som ønsker å lese litteratur som tar opp samfunnets mindre vakre sider bare lese krimbøker, fordi det er der forfattere som vil fortelle interessante historier har immigrert til.

Karine Nyborg skriver ikke krim. Men hun kunne ha skrevet interessant om novellesamlingen "Ikke rart det kommer kråker" hadde fortsatt i samme spor som åpningsnovellen, "Bryllupet". Der møter vi en far som er på vei til sønnens bryllup. "Han vet godt at han er invitert for skyld." erkjenner hovedpersonen tidlig i novellen, men han har et håp om å forsone seg med sitt eneste barn før dagen er omme. Så møter han en polsk mann, og alt går galt.

Ingen av de ti novellene som følger vekker den minste interesse. Ikke en gang den tredje novellen, som handler om en bitter ung mann som må ta vare på sin vanskelige mor, til tross for at den inneholder drømmer om å drepe moren og et tungekyss mellom mor og sønn. Hver og en av dem drepes av lange, kjedelige, intetsigende beskrivelser som stamper ut ethvert tegn til historiefortelling.

Dermed kan jeg ikke anbefale denne med god samtidighet. I hvert fall ikke hele samlingen. "Bryllupet" er derimot en god novelle. Dersom du skal lese noe fra denne samlingen, så la det bli den. Dropp resten. 

Tittel: Ikke rart det kommer kråker
Utgitt: 2013
Forlag: Aschehoug
Sider: 134

Terningkast: 1 (for "Bryllupet")

 

K For Kadaver av Sue Grafton


"På en måte er det vanskelig å si hva som er mest frastøtende: seksuell pornografi eller drapspornografi. Begge forteller om vold, om fornedrelse og undergang, om de ydmykelsene vi mennesker utsetter hverandre for når vi er i lidenskapens vold. Noen former for sex er like kaldblodige som drap, noen former for drap er like pirrende for gjerningsmannen som seksualakten." K for Kadaver, s. 85

En kveld i februar, mens hun sitter og ordner kvitteringer og bilag til regnskapsføreren, blir privatdetektiven Kinsey Millhone oppsøkt av en middelaldrende og herjet kvinne. Hun heter Janice Kepler, jobber som servitør og er moren til Lorna Kepler, ei ung kvinne som ble funnet død et år tidligere.

Da liket til Lorna ble funnet i gartnerhytta hun leide på et av de mindre ettertraktede delene av Santa Teresa, hadde hun allerede vært død i flere dager. Politiets etterforskning og obduksjonen som ble foretatt etter funnet, konkluderte at det ikke kunne bevises at Lornas død var resultatet av en forbrytelse, noe som førte til at saken ble henlagt. Glemt av alle, bortsett fra Janice.

I motsetning til døtrene og ektemannen, har Janice ikke maktet å slå seg til ro med politiets forklaring. Hun er overbevist om at det ligger noe bak datterens død. 

Kanskje mer enn de fleste, er Kinsey tilbøyelig til å se ting fra den sørgende morens side. Hun tror at ofrene for uoppklarte drap hvileløst vandrer omkring etter rettferdighet. Det er ikke dermed sagt at hun tror at de hjemsøker de levende, men hun er ikke i tvil om at hun er en av dem som blir sterkt plaget når hun vet at rettferdigheten ikke har skjedd fyllest. Og i Lorna Keplers sak er det mye som sier henne at så er tilfellet. Spesielt etter at Janice gir henne en VHS-tape som hun ble dumpet i postkassen hennes fire uker tidligere, en pornofilm hvor Lorna har en fremtredende rolle.

Kinsey tar saken, uvitende om at jakten på rettferdigheten vil tvinge henne til å krysse en moralsk grense hun aldri har krysset før.

«K for Kadavar» er en metodisk, kompetent og ordinær krimbok. Hvis det er det du er på jakt etter.  Selv ville jeg delvis ha noe mer av en del ting og delvis mindre av andre. Jeg ville ha mer spenning og mer kompleksitet. Samtidig ville jeg ha mindre svada, prat, bortkastede beskrivelser over miljø og karakterer som til slutt viser seg ikke å bety noe som helst for slutten.

For å si det på en annen måte; av de ti bøkene i serien som jeg har lest  (har ennå ikke lest «B for Bedrag») er denne den absolutt kjedeligste i rekken.  Uten tvil.

Hvis du skal lese hele serien, så er det uunngåelig at du leser denne. Men dersom du er på jakt etter en enkeltstående og god krimbok, er denne ikke noe jeg vil anbefale. Dessverre.

Tittel: K for Kadaver
Utgitt: 1997
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Sider: 296

Terningkast: 2



Min andre verden av Martin Walser


"Jeg må forsøke å leve meg inn i dem som etter hvert synes jeg er skrullete.I mitt nåværende miljø kan jeg ikke håpe på at man, dersom jeg faktisk begynner å bli skrullete, ville behandle meg med en så vennlig omtanke som Konrad behandles med i landsbyen. Der jeg nå bor. blir man, når man begynner å bli skrullete, ikke lenger ansett som fullverdig. Man kommer ikke i betraktning mer." (Min andre verden, s. 12)

En gang var Augustin Feinlein en kjær ektemann, en respektert psykiatrilege og en beundret sjef på det psykiatriske sykehuset på Letzlingen. Ikke nå lenger.

Hans livs kjærlighet er nå gift med hans populære, kverulante, yngre og ambisiøse rival, hans kollegaer svikter ham og går en etter en over til fiendens rekker, og som om det ikke er nok forsømmer den lokale kirken og dens menighet de uvurderlige relikviene som en av hans forfedre reddet i begynnelsen av 1800-tallet.

Augustins reaksjon på alle disse stormene, ja overtrampene, er, utad, sømmelig, stødig og upåklagelig. Han prøver så godt det lar seg gjøre å være lykkelig på eksens vegne og holde ut de små stikkene og undermineringene til rivalenen, doktor Bruderhofer. Det er derfor han til de grader blir tatt på senga når han hører det nyeste rivalen vil bruke mot ham for å overta hans stilling som overlege; hans relikvieforskning.

Bruderhofs anklage er at Augustins iherdige forsøk på å forsøk på å ære forfaren ved å forske på dette interessante området, i beste fall tar hans oppmerksomhet bort fra lederjobben, noe som er en tjenesteforsømmelse, og i verste fall risikerer å gjøre sykehuset og dets velronemerte ansatte til latter, noe som vil besudle alle de gode legenes navn og renomé.

Augustin prøver å slå tilbake. Men da er det kanskje for sent.

"Min andre verden" er en klok, kontemplativ og kort roman om kjærlighet, tro og tvil. Dersom du leser dette og tenker at det høres tungt ut, så kan jeg forsikre deg om at den tyske forfatteren Martin Walser mer enn evner å skrive om det komplekse på en enkel måte. Det er en bragd.

Boka er varm uten å være sentimental, humoristisk på sin egen måte, og informativ om den katolske religionens intrikate trosritualer, uten å lesse leseren med trettende informasjonsdump. I min bok er det enda et tegn på forfatterens glitrende talent.

Det er ikke dermed sagt at "Min andre verden" er en bok for alle. Men for enhver leser som er opptatt av troens plass i det moderne livet, historie og tysk litteratur, er denne absolutt å anbefale.

Les den!

Tittel: Min andre verden
Utgitt: 2013
Forlag: Salum forlag
Sider:94

Terningkast: 5  

1920 av Jon Ewo


"Løp!" freser jeg og sprinter rundt hjørnet ved Markveien. Otto og jeg tar en hundremeterspurt oppover gata hvor automobilene står tett. Vi sprinter fram til et hjørne. Bak oss følger politiet på med sirener som skjærer gjennom bein og brostein og får huskvartalene til å dirre." s. 31

I en era hvor individets frie valg er opphøyet til nesten en religion, er det sjeldent at vi stopper opp og reflekterer over kreftene utenfor vår kontroll som, med en usynlig hånd, har styrt -og styrer våre liv. De kulturelle, økonomiske, religiøse og historiske prosessene som i sum har ført til at vi lever det livet vi i dag.

En av grunnene til at vi unngår det, tror jeg, er fordi det gjør oss så små. Plutselig og ugjenkallelig forvandler erkjennelsen oss fra å være sentrum i egne univers, mestre over sine skjebner, til en dott i et overveldende stort univers.

Det strider mot alt det vi har hørt og lært fra de fleste rundt oss. Fra individuelle mennesker eller institusjoner som vi stoler på, og som sosialiserer oss inn i samfunnet vi lever i. Så vi benekter realiteten av disse kreftene, eller så ignorerer vi dem. Men ingenting vi gjør kan viske ut det faktum at alle disse kreftene følger oss, og vil fortsette å følge oss som våre egne skygger gjennom hele livet. (Med mindre du er Lucky Luke)

Fordi jeg er interessert i nettopp slike spørsmål, setter jeg stor pris på bøker som omskriver den kjente historien, omgjør de vedtatte sannhetene. Det betyr ikke at jeg liker alt i denne subsjangeren. Eksempel på et segment under denne subsjangeren som jeg styrer unna, eller som jeg i hvert fall ikke setter pris på, er bøker som berører religion. Derav kan du konkludere at jeg ikke er en stor fan av Da Vinci-koden, eller noen av Robert Langdon-bøkene til den amerikanske forfatteren Dan Brown.

Mine favoritter handler ofte om politikkens verden. Om Nazi-Tyskland (som i Robert Harris' "Fedreland", eller Philip Kerrs "Berlin-trilogi"), om den Romerske republikk (igjen Robert Harris' bøker om Cicero, eller Steven Saylors tjukke bøker om Romerrikets tilblivelse og fall) og mange andre.

Så da jeg kom over Jon Ewos "1920" , var ikke spørsmålet om jeg burde lese den, men når jeg skulle finne tid til å gjøre det. Da jeg fikk et par uventede ledige timer i går, bestemte jeg meg for at bokas lengde (175 sider) gjorde den til et ypperlig valg.

I prologen blir vi fortalt at Sverige, i stedet for å gi slipp på Norge i 1905, tok til våpen mot de opprørske nordmennene. Resultatet ble som ventet; nordmennene ble knust. For å hele salt på såret, sto det siste slaget på Stortinget, der hundreogsekstito av opprørerne forskanset seg. Hundreogtrettifem av falt med våpen i hånd, mens tjuesju ble tatt til fange.

Faren til vår seksten år gamle Håkon Lie, var en av dem. Men det er ikke mye kamp i ham igjen femten år senere. For å døyve smerten fra det bitre nederlaget, marerittoppholdet på torturkamrene på Akershus festning og tapet av kona (hun døde under soningen), drikker han seg sakte ihjel. Resten av tiden bebreider han sønnen for ikke å gjøre nok eller bry seg nok om storesøsteren Maria, som sitter fengslet på Akershus for å ha delt ut flygeblader mot regimet.

I motsetning til resten av familien, og fordi han har sett hvilken pris familien har måttet for å kjempe mot regimet, er Håkon apolitisk. Han er bare opptatt av å bli en bedre bokser, vinne i de ulovlige kampene som undergrunnspromotøren Møller pleier å arrangere og bruke premiepengene til å sende søsteren det hun trenger.

Men Håkon er ikke en erfaren bokser. Han har tapt like mange kamper i ringer som han har vunnet. Det eneste som gjør at han kan gå med hodet hevet, er at han aldri gir opp. Ikke at det hjelper ham mot hans første motstander, den ett år eldre Otto Von Porat.

Håkon tror først at han kan leve med tapet, fordi han regner med at han bare kan si ifra til Møller om at han er klar til å ta en annen kamp. Den muligheten forsvinner ut av vinduet når Møller blir arrestert og sendt til Akershus festning.

Dermed er det bare et alternativ som gjenstår; Gjedda. En uærlig, kaldblodig, svikefull kjeltring. Men er man desperat, så er man desperat. Gjedda tar imot Håkon med åpne armer, mest fordi han akkurat har mistet en lakei til Spesialpolitiet (SP), men også fordi delvi fordi han har sett ham slåss i ringen.

Gjedda og gjengen hans planlegger å rane Svenske Bank. Håkon er først skeptisk, men er realistisk nok til å se hvor kneplet han er, og hvor uunngåelig det er at han blir med. Og det gjør han.

Det angrer han snart på.

"1920" er en spennende og ukomplisert liten roman. Den prøver ikke å gape for mye, ikke opptatt av å bygge opp denne verdenen utover tynne pennestrøk og få velvalgte detaljer som gir leseren akkurat nok til å friste leseren. I stedet fokuserer den på Håkons politiske oppvåkning, samtidig som boka kaster et og annet kjøttbein til leseren i form av virkelige skikkelser som leseren vil kjenne igjen (skikkelser som senere ble avgjørende i verdenshistorien).

Selv om baksideteksten ikke sier noe om det, etterlater bokas slutt ingen tvil om at dette bare er den første boken i en serie. Det klapper jeg for.

Og hvis det ikke var klart nok, så anbefales denne. Det er det ingen tvil om.

Tittel: 1920
Utgitt: 2013
Forlag_ Cappelen Damm
Sider: 175

Terningkast: 5

      
 

hits