leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. P denne bloggen kommer jeg primrt til skrive om bker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisrer/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

Hver srger for seg av Beryl Bainbridge


"For himmelens skyld," brast det ut av meg. "Verden er full av mennesker som kjenner oss. Se deg omkring. Dette stedet er proppfullt av mennesker som har gtt p de samme skolene, de samme universitetene, de samme fektetimene, mennesker som har delt de samme danselrerne, musikklrerne, privatlrerne i latin og de samme tennistrenerne..." Hver srger for seg, s. 54

"Video killed the Radio star", heter et morsomt og megetsigende refreng. Vanligvis refererer det til hvordan MTV revolusjonerte vrt konsum av musikk og hvordan musikkvideon som medium favoriserte den flamboyante musikeren, som mestret "show"-aspektet, over artister som ikke gjorde det, og dermed drepte sistes karriere.

Men sitatet kan ogs brukes som et generelt og udiskutabelt utsagn om hvordan TV og film forandret alt fra musikk til kultur, endringer som allerede var stadfestet lenge fr MTV.

Et eksempel som ofte blir brukt, er TV-debatten mellom presidentkandidatene John F. Kennedy og Richard Nixon. Kennedy var ung, velkledd, velfrisert, talefr og, kanskje viktigst av alt, pen. Nixon derimot var en intelligent, reflektert og eldre. Delvis fordi han omga seg med Hollywood-stjerner, og delvis fordi han hadde en familiebakgrunn hvor han hadde blitt tilgodesett med store doser selvtillit, hadde TV-tekke i rikt monn. Nixon derimot, var en mann som gjorde langt bedre inntrykk p eteren, der hans hang til svette mye ikke spilte noen visuell rolle.

Radio-stjernen er likevel ikke den eneste som ble offer for den eller det som er p skjermen. Det gjorde ogs litteraturen.

Der bker fr hadde en srskilt og opphyd pallplass prydet med buzzord som "dannelse", "klasse", "utdannelse" og "intelligent", er noe av det frste en vil hre fra unge mennesker si om bker i dag at "de er kjedelige" eller "kjipe". Mange ville neppe rrt n eneste bok med ildtang om det ikke hadde vrt et krav. Dette er spesielt mer sant om gutter enn om jenter. Og vegringen blir bare mer inngrodd jo eldre gutter blir, slik at resultatet i dag er at menn leser langt frre bker enn det kvinner gjr, noe som igjen har noe si for hvordan gutter presterer p skolen.

Kan man klandre dem for det?

lese krever langt mer konsentrasjon, disiplin og utholdenhet. Og i motsetning til film og TV, som ofte er sosiale aktiviteter, er lesing noe du gjr helt alene. Du kjpet sjeldent popcorn og cola for bivne en fantasi som andre har lappet sammen. Lesing krever noe av deg.

Det er ikke dermed sagt at alt p TV eller p kinolerretet er drligere enn alt mellom to permer. Det er det ikke. Mange filmer, de som virkelig er gode, evner ofte konkurrere med det beste i litteraturen. Noen TV-serier, som "The Wire", "Breaking Bad" og "The West Wing" gir oss karakterer og miljer som for alltid vil vre med oss. Men TV og film kan ogs delegge for litteraturen.

Ta for eksempel Beryl Bainbridges kritikerroste og prisbelnte roman "Hver srger for seg" ,fra 1996 (utgitt p norsk i 1999).

Boka handler om en noenogtjue r gammel og rik ung mann som kalles Morgan. Han har akkurat vrt p en forretningsreise p det europeiske kontinentet der folk er opptatt av opprustningen til Vilhelm II av Tyskland og er n p vei hjem. Skjebnens lune skal ha det til at bde han, hans rike venner og bekjente, havner p det samme skipet; Titanic.

I likhet med filmen, vet vi hva som kommer. Sprsmlet er da om handlingen, historiene, intrigene og konfliktene holder koken frem til isfjellet. Dessverre er svaret nei.

I motsetning til James Camerons film, minner alle karakterene om Billy Zanes pompse, usympatiske og karikaturaktige karakter fra filmen. Ingen av dem sier eller gjr noe som vekker leserens interesse. I hvert fall denne leseren. Og nr slutten kommer, en slutt som gr over tretti av bokas hundreogfemtiseks sider, blir man ikke bare irritert over at forfatteren kastet bort fire-femtedel av boka p tomt prat, man blir ogs overrasket over at noen kan gjre en slik hendelse s kald, flelsesls og kontrollert. En blir ikke berrt. Kan leseren da klandres for at han/hun trekker p skuldren og tenker; var det meningen vre s likegyldig til disse menneskenes skjebne?

Styr unna.

Tittel: Hver srger for seg
Utgitt: 1999
Forlag: Genesis forlag
Sider: 156

Terningkast: 1

Ute av Morten Abrahamsen


"Hun som sitter med ryggen til oss p en barkrakk, har en topp som tilfeldigvis er akkurat s kort at man kan se en tatti i glippen over buksen. Hun har jazzbukser eller hva det n kalles, litt dvt, p grensen til harry, men en ting er ganske klart, det er at hun har droppet truse i kveld, med s lavt skret liv og trange bukser lar ikke det seg skjule, greit nok, men nr det i tillegg viser seg at hun har platsko, er lpet kjrt." Ute, s. 65

Fordi jeg leser en god del bker, er det helt uunngelig at jeg ukentlig kommer over bker som fr meg til gruble over flgende sprsml; er det ndvendig at det skjer noe spennende, dramatisk, interessant og/eller engasjerende i en bok for at den skal regnes som litteratur?

En del mennesker vil si at det ikke finnes litteratur som ikke er spennende, dramatisk, interessant, osv. I stedet deler de litteraturen inn i to like deler; p den ene siden bker som snakker til en, som vekker ens flelser og berrer deg, og p den andre siden; litteratur som ikke gjr det. Og buzzord som "spennende", "litterr", "dramatisk" og "engasjerende", eller "drlig", "kjedelig", "uinteressant", er bare ord man bruker til forsvare eller angripe en gitt posisjon.

Med andre ord; det finnes ikke et objektivt standpunkt, hvorfra vi kan vurdere og fastsl at en bok eller film er bedre enn en annen. Det finnes bare subjektive meninger, og avhengig av hvilke kanaler og status isse subjektene har, blir noe satt p en pidestall, mens noe annet blir gravd seks fot under jorda.

De fleste er enige om at det er noe intuitivt galt med dette synet. Mostanderne vil ofte si at benektelse av eksistensen til noe som er objektivt sett bra eller drlig, gjr erfaringen til latter. For hvis det ikke finnes noe som er bra eller drlig, hvordan kan vi i det hele tatt gjre vurderinger?

Hvis vi flger ut resonnementet til subjektivistene, s kan man ikke det. Da er Twilight og Hunger Games-bkene like gode som Lord Of The Rings-bkene, men de er ogs, kan man argumentere, like gode, eller i det minste ikke noe drligere enn Hamlet, 1984, ja, hvilken som helst kanonisert klassiker.

Men ikke bare det, subjektivismen strekker ogs sine tentakler langt utover kulturelle underholdningsprodukter som bker og filmer, de nr langt inn i moralens enemarker, der de ogs sprer fornektelsen av eksistensen til den objektive moralen.

Jeg kom til tenke p dette under lesningen av Morten Abrahamsens "Ute"

Boka handler s si om nesten ingenting. Hovedpersonen, en ung mann som heter Martin, bor i hovedstaden. I lpet av juleperioden hvor vi flger ham, gr han fra den ene festen til den andre, fr seg et og annet ligg, besker venner, ser igjen gamle bekjente, sover, kommuniserer med venner om hvor neste fest skal holdes, osv, osv.

Utover miljskildringen og gjensynet med noe av musikken som var "in" p begynnelsen av 2000-tallet (boka kom ut i 2001, er det ingenting mellom bokas to permer som vekker interesse eller spenning. Festene er like, karakterene er stort sett like, og mer enn noe annet; ingen av dem gjr noe av substans som br, kan eller vil interessere den jevne leseren.

Det er ikke dermed sagt at boka er drlig skrevet. Det er den ikke. Sprket flyter, nostalgifaktoren er der (sett fra 2014), og hovedkarakteren har nok selvironi til i hvert fall ikke fremst som en bortskjemt tomsing. Uten at det hjelper.

En bok br ha noe si. Og dette noe br vre litt interessant og dramatisk. Ellers blir resultatet en beskrivelsesbok om fester og venner. Ikke litteratur.

Styr unna.

Tittel: Ute
Utgitt: 2001
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Sider: 116

Terningkast: 1

M for Mord av Sue Grafton


"Ringingen fra rene fortsatte, ble sterkere, ld som en hylende vind. Kroppen var tung av redsel. Det er en flelse jeg av og til opplever nr jeg har mareritt- en overveldende trang til lpe, uten at jeg er i stand til rre meg av flekken. Jeg strevde for f frem en lyd. Jeg kunne ha sverget p at det var noe der, noe som hang over meg..." M for mord, s. 175

Alle produktive forfattere har en drlig periode. Eller i det minste en periode hvor deres seneste verker ikke tler den uunngelige sammenlikningen med tidligere verker fra deres penn, som offentligheten har tatt til seg og kanonisert.

Det er sant om store forfattere, og forfattere som har gtt i glemmeboken. Krimforfattere er ikke noe unntak, selv om kravene som stilles til dem ikke er s hytaktet som de man har til de skalte litterre forfatterne. Ogs de, om de er produktive og populre nok, vil etter hvert kjenne et forventningspress om at deres siste bok m leve opp til et glitrende tidligere verk, ofte de frste utgivelsene, for virkelig f kritikerne og lesernes oppmerksomhet.

Noen forfattere lykkes. Andre gjr det ikke. Uten pst at det str skrevet i stein, vil jeg hevde at det er enklere for krimforfatterne gjenta tidligere suksesser enn det er for vanlige romanforfattere, skalte litterre forfattere. Grunnen er ganske enkelt at krimbker er mer formulariske enn bker med litterre ambisjoner, skalte idbker. Der en krimbok kan forfre leseren med handling og intrikat plott, har den ideelle litterre romanen et annet prosjekt; den sker behandle en eller flere allmenngyldige ideer p en original mte, som i sin tur vil vekke bde refleksjon og komplekse flelser hos leseren.

Det br ikke vre ndvendig si at begge krever et talent. Hvorvidt den litterre forfatteren er mer talentfull, skal jeg ikke ta opp her, men jeg kan i hvert fall innrmme at jeg liker hvordan krimserier gir meg som leser en mulighet til flge en hovedperson over flere bker, som spenner over flere r. Det krever sin forfatter.

Da jeg frst kom over Sue Graftons bker, var jeg snar med avvise dem. Jeg likte ikke gimmicken, den alfabetiske tittelserien. Jeg mente at det skrek drlig kvalitet og simpelhet. Men for noen mneder siden overbeviste jeg meg selv om at det var p tide droppe den snobbete holdningen og gi flere bker og forfattere en sjanse. Ved lese dem.

Som sagt, s gjort.

N er jeg tolv bker inn i serien, og selv om det ikke gjr meg til en ekspert p Grafton, mener jeg det gjr meg berettiget til komme med et noen f generelle pstander om hennes forfatterskap.

La oss begynne med det positive: For det frste er hennes Kinsey Millhone en sregen, tff, levende og minneverdig karakter i krimlitteraturen. Hun er den mindre patetiske versjonen av Stephanie Plum. Hun er kontrollert, alvorlig, pratsom, smart, selvstendig, feminin og realistisk. Alle disse kvalitetene gjr henne til tider beundringsverdig, til tider irriterende, og til tider bare dum.

Hvis jeg skal trekke frem n ting som har irritert meg i bok etter bok, ogs "M for Mord", og som har senket kvaliteten p bkene for hver utgivelse, er forfatterens ordflom. Et par eksempler finner man p sidene trettito til trettitre, og hundreogttini til hundreognitti. Det frste eksemplet er en tjuettelinjer, over to hundre ord lang ytre beskrivelse av eiendommen til den rike Malek-familien. Eksempel nummer to er enda lengre; trettifem linjer og beskriver utseendet og kontoret til advokaten Kinsey leier kontor av. Og ingen av beskrivelsene har noe si for historiens plott!

Apropos plottet: Kinsey er opptatt med returen til sin av-og-p elsker nr kusinen , Tasha Howard, ber henne om ta en sak for henne. Bakgrunnen for saken er delikat; patriarken i den rike entreprenrfamilien Malek, har nettopp ddd og etterlatt seg et sammensurium av pstander om testamentet sitt. Familien, som Tasha jobber for, pstr at faren skrev et nytt testament hvor han deler formuen mellom sine lojale tre snner. Men det testamentet er det ingen som finner. Dermed er det testamentet fra midten av 1960-rene som fortsatt er gyldig. Der blir familiens sorte fr, Guy, tilgodesett med en arv som ved patriarkens bortgang er verdt 5 millioner dollar.

Brdretrioen hevder at Guy allerede p 1960-tallet fikk arven sin, den gang 10 000 dollar, fr faren sparket ham ut av huset, og at han dermed ikke fortjener en rd re. Siden ingen har hrt noe fra ham eller om ham p nesten tjue r, nsker brdrene at Kinsey gjr noen underskelser og produserer en rapport nr sket mislykkes, slik at de kan g til retten og kreve at han blir erklrt dd.

Kinsey gjr det ingen hadde forventet; hun finner Guy i en liten by, ikke langt fra Santa Teresa. Han jobber som en altmuligmann og er en gjenfdt kristen. Nr hun forteller ham om oppdraget, blir han frst rrt fordi han tror at brdrene har savnet ham. Sannheten legger en liten demper p den blussende sentimentalismen, men det slukker det ikke. Hvis ikke brdrene sker hans selskap, vil n Guy ske deres. Ikke p grunn av pengene, dem er han ikke interessert i, men for forsone seg med brdrene.

Det gr ikke srlig bra.

"M for mord" er en krimbok som mangler det meste som kan forventes av en krimbok; en interessant etterforskning, et spennende plott, en stram rytme og en god slutt.

Utover de lange og undvendig detaljerte beskrivelsene om ting som ikke har noen som helst viktig betydning, er bokas strste problem at det ikke skjer noe som helst spennende fr et hundreogtjueni sider ut i boka. Min beskjedne regel er at krimforfatteren har sviktet nr hun eller han lar leseren vente femti sider fr det skjer noe interessant. Hundre sider uten antydning til spenning er et hn mot leseren, og nr sidetallene bikker over hundre og det fortsatt ikke har skjedd noe, s er jeg som leser overhodet ikke velvillig innstilt overfor forfatterens prosjekt.

Dermed er det ikke overraskende at "M for mord" fr en drlig score.

Styr langt unna denne.

Tittel: M for mord
Utgitt1997
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Sider: 273

Terningkast: 1

Glitre av Marit Opeide


"Sterke kvinner har egen bolig og egne bilder. Og de kan g ut og kjpe seg plser med brd p bensinstasjon hvis det er det de vil. Uten at noen trenger legge seg oppi det. De gjr seg kjent med folk i strker der de bor, merker seg forskjellen p gode og drlige dager og tar neste skritt ut fra konklusjonen de trekker. Det er i hvert fall snn hun forestiller seg at det skal bli fra n av." Glitre, s. 5

Ett r fr sitt sekstiende bursdag, gjr Margareta noe radikalt; hun startet ett nytt liv. Grepet av en impulsiv inspirasjon, gr hun av toget i Hokksund, kjper utstyr og hermetiske varer i byen, og bestemmer seg for sl seg ned i en forlatt husmannsplass ved vannet Glitre.

Til tross for utfordringene hun stter p i begynnelsen, som nr hun skjrer seg p en av de hermetiske boksene, og stillheten som sakte gjr henne sulten p kontakt med andre mennesker, overrasker hun seg selv og overkommer den naturlige impulsen i den frste perioden om dra tilbake til sitt relativt konfortable liv.

S finner hun ut at hun ikke er den eneste som prver legge livet sitt bak seg og som lever i skogen.

I nrheten av husmannsplassen holder nemlig Rune H til. Han er en mann med en tvilsom fortid som pstr at han har blitt innviet i en eldgammel metafysisk kunnskap mens han var p gjennomreise i Andesfjellene. Og n omgir seg med en gruppe mennesker som han ser denne kunnskapen over.

Margareta spionerer lenge p Rune H og disiplene hans. Av og til hrer hun ham proklamere ting som fr henne til vurdere bli med i gruppen, og av og til overhrer hun han si ting som fr henne til himle med ynene. Men hun forblir ikke ubesluttsom lenge.

En dag kommer hun over ei nedkjlt og bevisstls ung jente i skogen. Tross jentas drlig forfatning, ringer ikke Margareta etter hjelp. I stedet bestemmer hun seg for ha henne hos seg, og kanskje lirke ut av henne informasjon om hva som egentlig foregr i Runes selvhjelpsgruppe.

Det har sin pris.

"Glitre" er en pomps, selvhytidelig og etsende kjedelig roman fra verste hylle.

Like etter at jeg ble ferdig med lese romanen, prvde jeg ramse opp alt som var feil med romanen. Det var ikke lite. Faktisk var det s mye at jeg bestemte meg for snu p sprsmlet; hva likte jeg ved den?

Et par dager senere har jeg enn ikke kommet p ett aspekt eller kapittel, en flik, n side eller n karakter som vekket den minste krusning av interesse hos meg i lpet av bokas tohundreogsju sider.

Styr unna denne!

Tittel: Glitre
Utgitt:2011
Forlag: Aschehoug
Sider: 207

Terningkast: Fortjener ikke en gang terningkast null.

Bedvelse av Eli Brodin


"Kjersti leste, og alle de uskyldige setningene i barneboken fikk en syk biklang i mine rer. Marianne kom med pappbegre, for at Synne skulle slippe kaste opp for ofte i det samme. Jeg visste at ogs Kjersti og jeg, akkurat som ungen, hadde trodd oppriktig p tablettene, de smertestillende og kvalmedempende sprytene, sikkerhetsnettet, sivilisasjonen. Jeg gikk fra Synnes pinebenk og ut i korridoren, der rtne kropper haltet omkring og dunstet av kjemikalier, og stemmen i mitt eget hode sa: Har vi ikke en lovfestet rett til bli beskyttet mot slikt som dette?" Bedvelse, s. 32

Det er alle foreldres verste mareritt overleve sine barn. Det er en pstand som jeg har hrt langt flere ganger enn jeg kan huske. Og selv om jeg selv enn ikke har blitt forelder og dermed kan skrive under p det med overbevisning, er jeg ikke i tvil om at det stemmer.

Jeg har likevel av og til lurt p om alderen p barnet som man mister spiller en rolle, og om omstendighetene rundt hvordan ddsfallet skjer har noe si for hvor smertefullt det er akseptere tragedien. Er det for eksempel enklere akseptere ddsfallet til en narkoman snn eller datter enn det er en snn eller datter man mister til en br ulykke? Gjr den sakte ferden mot graven, slik jeg har hrt noen beskrive livet med narkotikaavhengige, at man lettere tar innover seg bortgangen nr og hvis den kommer?

Jeg kom til tenke over disse sprsmlene under lesingen av Elin Brodins "Bedvelse"; en bok om nettopp alle foreldres verste mareritt.

Vegard Hansen er designer, i slutten av tjuerene, og nylig skilt fra den litt impulsive Kjersti. Til tross for at hun har dumpet ham for bli sammen med en eldre og politisk engasjert mann, er Vegard overraskende nok ikke bitter. Som personifiseringen av den moderne nittitallsmannen, er han er derimot opptatt av f forholdet mellom seg selv og ekskona til fungere. Ikke fordi han har noe hp om vinne henne tilbake, men fordi han er opptatt av at datteren Synne skal ha et godt forhold til moren sin.

Man kan ikke akkurat pst at forsket gr p skinner, men det humper og gr. Men s kommer det en avsporing; Synne fr blodkreft.

Hverdagen blir ikke den samme. Naturlig nok. Der avtaler om henting, brining, ferier og overnattinger preget kommuniksjonen mellom dem, handler alt n om kjemoterapi, bivirkninger, behandlingsstopp og sorgstadier. Begge prver sttte den andre, vise seg fra sin beste side. For Synnes skyld. Men hva skjer nr foreldrene er uenige om behandlingsalternativene? Og hva skjer nr datteren, i en alder av 11, ber om lov til d?

"Bedvelse" er en kort, dyster og tragisk roman om de vanskeligste valgene foreldre kan bli utsatt for, og hvor leseren, i takt med foreldrene, blir konfrontert med umulige valg.

Boka er ikke for alle. Men for den som har lyst til lese en nktern historie om emnet, er "Bedvelse" en grei roman. Ikke glitrende p noen som helst mte, men den er heller ikke en treperser.

Anbefales med visse forbehold.

Tittel: Bedvelse
Utgitt: 1991
Forlag: Aschehoug
Sider: 139

Terningkast: 3

Sj av Jean Echenoz


"Politifolkene virker ikke srlig besluttsomme. De kommer til Suzy, Suzy gr til dem. I de flgende dagene kommer de tilbake, hun gr dit igjen, det trekker ut, de finner ingenting. Oswald er forduftet uten etterlate noe spor..." Sj, s. 25

Noen bker og forfattere forsker overskride grensene for hva som er mulig innen sjangeren deres bker og forfatterskap blir plassert i. En del lykkes, andre gjr det ikke. Bker og forfattere i den frste kategorien, fr mulighet til f merkelapper banebrytende, uforglemmelig og klassisk. De som forsker og mislykkes fr, i beste fall, et klaps p skulderen.

I spionlitteratursjangeren er bde lesere og kritikere enige om at den engelske forfatteren John Le Carr, revitaliserte sjangeren med debutboka Spionen som kom inn fra kulden i. Ulikt de fleste forfattere i sjangeren, og spesielt sin samtidige landsmann Ian Flemming, viste Le Carr at det var mulig skrive intelligent, spennende og litterrt om spioner og spionvirksomhet. Hans senere bker, blant annet Muldvarpen, Skredderen fra Panama og Den evige gartner, stadfestet bare Le Carrs posisjon som bde en eminent spenningsforfatter av litterre om geopolitikk.

Den franske forfatteren Jean Echenoz forsker seg p det samme i romanen Sj. Resultatet er et skudd hyt, hyt over ml.

En protesebrukende veteran som av og til tar enkle oppdrag for etterretningstjenesten fr en dag et oppdrag om flge etter en mann. Mannen heter Franck Erik Georges Chopin, en entomolog som ogs jobber for etterretningstjenesten.

Chopin er sammen med Suzy Clair (fdt Moreno). Seks r tidligere var hun gift med en gr byrkrat som jobbet i det franske Utenriksdepartementet, Oswald, fr han forsvant sporlst.

Nr Chopin blir rekruttert av sjefen til bist med en avlyttingsoperasjon mot en kommunistisk pamp p et eksklusivt hotell i Paris, serverer han Suzy en lgn og drar p oppdraget. Det han ikke vet, er at noen har kontaktet Suzy og lovet henne en oppklaring rundt Oswalds forsvinning hvis hun kommer til hotellet der operasjonen foregr. Dermed starter forviklingene.

I Sj forsker Jean Echenoz skrive litterrt og til tider komisk om spioner. Det lykkes han dessverre ikke med.

I min verden br en bok om spioner, ha en viss intrige, et interessant plott og en viss intelligens. Sj har ingen av delene. Intrigen drukner i et s kjedelig sprk at det ofte fltes som bli rispa med en grov og rusten kniv. Plottet er totalt uinteressant, og slutten framkaller en intens lyst til kaste boka mot veggen. Bare fordi den er s idiotisk.

Anbefales ikke!

Tittel: Sj
Utgitt: 1991
Forlag: Aschehoug
Sider: 151

Terningkast: 0

Inside out av Jenny Sjstad Hagen

"Jeg kjenner at det kribler i magen, en blanding av glede og frykt. Hvis jeg er under 120 lmbs har jeg kommet et godt stykke p veien. Da kan jeg klappe meg selv p skulderen for innsatsen, etterfulgt av et hestespark for presse fysikken enda hardere. For helt fornyd vil jeg ikke vre uansett. Jeg har ikke noe tall i hodet som symboliserer den ultimate seier, men jeg vet at jeg er langt fra mlet enda. " Inside Out, s. 67:

Alle snakker om vekt. Det virker i hvert fall slik. Det gr nesten ikke n dag uten at jeg leser eller hrer emnet. Om tap av vekt og kning av vekt. Om normal vekt, ideal vekt, overvekt, sykelig vekt, osv. Det er overalt. Og ofte, men ikke alltid, er det jenter og kvinner som snakker om det, blogger og vlogger om det, instagrammer om det, twitrer om det, og, ja, mobber hverandre for det.

For en del r siden, fr internett demokratiserte det offentlige ordskiftet, var det bare voksne, ofte menn, som snakket om temaet. Sprket var trt, distansert, og nesten alltid begrenset samtalen seg til oppramsing av statistikk, sprreunderskelser og forskningsdata. Den personlige vinklingen, historiene til vanlige tenringsjenter som slet med vekten og dermed selvbildet, var nrmest fravrende.

N har pendelen svingt til den andre siden. N snakker alle om hvordan de "sliter med vekten" og hva de gjr eller har gjort for strekke seg etter et leglatt ml som aldri ser ut til vre oppnelig. Der vi fr var opptatt av objektive kriterier som BMI og sykelig overvekt i forhold til folkehelse, handler det meste n om subjektive kriterier. Om opplevd vekt, i stedet for reell vekt. Om hva man ser i speilet, og ikke hva som objektivt sett er normalt i forhold til alder, kjnn og hyde.

Forskjellen mellom opplevd vekt og objektive vektkriterier, er denne; der objektive vektkriterier handler kalde fakta, kan man ikke annet enn betegne subjektiv vektopplevelse som et minefelt. Objektive vektkriterier inviterer til nktern diskusjon om BMI, folkehelse og liknende, mens opplevd vekt nesten bare handler om kvasivitenskapen over alle kvasivitenskaper; psykologi. Med andre ord; om helt andre ting enn om vekten.

Jenny Sjstad Hagens "Inside out" handler om opplevd vekt.

Hovedpersonen er ei , i starten, normal tenringsjente. Hun bor og gr p skole i USA, elsker lese og prver tilpasse seg det amerikanske samfunnet. I hvert fall i den korte perioden de bor der (grunnen blir ikke godt nok forklart).

En dag vemmer hun seg over sin kjrlighet for stsaker, for den som ser tilbake p henne i speilet, og bestemmer seg for g ned i vekt. Det gr ikke srlig bra i begynnelsen, fristelsene er mange og angriper henne fra alle kanter. Men etter hvert blir hun flinkere til telle kaloriene, og snart spiser hun s lite at hun ikke fortrer mer enn lillessteren p sju r.

Bde den storetende faren, og den litt mer sunnhetsopptatte moren, legger merke til endringene hun gjennomgr. Tar henne med til lege og sykehus og spesialister. Uten at det hjelper. Til slutt er det ingen vei utenom ungdomspsykiatrien, men selv da er det ikke grense p hva som kan gjres.

S faller vekten under 50 kg.

"Inside out" er en semi-selvbiografisk bok om ei ung jentes mareritt.

Bde den halvfiktive hovedkarakteren og den 20 r gamle forfatteren, er uten tvil pene. De har familier som er glade i dem, et begrenset men uproblematisk sosialt nettverk, og ingen eksternt press om sulte seg ihjel for tiltrekke seg gutt x eller konkurrere med jente z. Her ligger hele fokuset p hovedpersonens indre og stort sett usynlige demoner.

Det siste gjr at jeg som leser sliter med fle noe som helst empati med hovedpersonen. Tvert imot fr jeg lyst til fike til henne og be henne skjerpe seg. Verden er s full av problemer, og livet s kort at det ikke er tid til sette s lite pris p et priviligert liv, nr man har det.

Anbefales hvis du ikke har noe bedre lese.

Tittel: Inside Out
Utgitt:2012
Forlag: Publica bok as
Sider: 187

Terningkast: 1

Doppler av Erlend Loe


"Jeg la igjen en lapp p kjkkenbenken hvor jeg kort og godt fortalte at jeg hadde gtt en tur i skogen og ikke visste hvor lenge jeg ville bli borte, men at de ikke skulle vente meg til middag. Dette er n omtrent et halvt r siden og jeg har kun sett min kone en hndfull ganger siden da." Doppler, s. 33

Mange har lyst til bare reise. Stige ned fra hverdagens berg-og-dal-bane og starte et nytt liv som ikke kretser rundt jaget etter flere ting, rundt barn, ektefeller,kollegaer og jobb som krever og krever og krever. Et liv hvor man selv bestemmer rytmen, eller forkaster rytmen om man fler for det.

F realiserer denne drmmen. Av forskjellige grunner. Man fler kanskje at det er ens plikt bli, at man br vre mann eller kvinne nok til opptre ansvarsfullt. Fordi man faktisk definerer livet sitt i samvr med andre, fordi det stikke virker som et feigt alternativ, eller fordi det stikke egentlig ikke er s praktisk.

Andreas Doppler overkommer alle disse motforestillingene og stikker fra kona og barna. En dag, etter ha falt med sykkelen og ftt skrubbesr i skogomrdet et par kilometer fra huset, hjelper stillheten ham til innse hvor sterkt han misliker livet sitt og mange av menneskene omkring seg. Dermed blir ideen om eistingslivet i skogen fdt. Og s snart han kommer hjem, proklamerer han til kona og resten av familien at han drar for sl seg ned i skogen.

Overraskende nok er kona og barna imtekommende. Ikke bare aksepterer hun mannens innfall, men nr lysten til ekteskapelig samvr kommer over henne, reiser hun til Dopplers telt og krysser punktet av fra gjremlslisten sin. Det er noe hun er flink til. Og det er nettopp dette som Doppler fant tiltrekkende da de mtte hverandre, og det som byr ham mot n.

Men det er ikke bare kona han ikke kan unng. Ogs andre mennesker presser seg p. Det er ikke srlig overraskende; teltet hans ligger nr en sti som flere hundre turgere bruker daglig; kroppens hans krever at han m stikke ned til ICA-butikken i nrheten for f tak i melk, noe som er helt uunnvrlig; og uten at han har lyst til det, m han trenge seg inn p en privat eiendom og stjele diverse stsaker og annet som han har behov for.

Huseieren, et krigsbarn som heter Dsseldorf reagerer som en kunne forvente; han installerer alarmer for beskytte seg mot inntrengeren. Han forstr ikke Dopplers situasjon. Ingen gjr det. Og det blir ikke bedre nr han, plaget av drlig samvittighet, adopterer elgkalven til en elgmor som han har felt og kaller ham Bongo.

Det er ikke enkelt vre en innsiktsskende vre-middelklassemann som bor i telt sammen med en elgkalv.

"Doppler" er en innsiktsfull, ujlete latterkule av de sjeldne.

Da boka kom ut for ti r siden, framkalte premisset bare hoderisting. Jeg hadde mange nok bker om middelaldrende hvite menn som reiser fra det komfortable livet sitt, finner det de betegner som en innsikt og lirer av seg disse til stakkarne som arbeider 8-16 og lever normalt, at jeg totalt avviste boka. Det burde jeg ikke ha gjort.

I motsetning til de fleste bker i nevnte subsjanger, er "Doppler" ikke en bok som blottlegger hovedpersonens semifilosofiske innsikter i tide og utide. Han er en overbevisst, men han har et skrtt blikk p sin egen situasjon. Det er med p dempe selvforherliggjringen av seg selv som hovedkarakterene i bker som denne ofte lider av.

Anbefales.

Tittel: Doppler
Utgitt: 2004
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 158

Terningkast: 5

Velkommen Til Hard Times av E.L. Doctorow


"Da jeg kom vestover med vognene var jeg en ung mann med forventninger, om et eller annet. Gud vet hva, og da malte jeg navnet mitt i tjre p en svr steins langs ruta gjennom Missouri. Men med tida ble forventningene slitt vekk av vret, som navnet mitt fra den steinen, og jeg lrte at det var nok holde seg i live. Stygge Menn fra Bodie var ikke vanalige kjeltringer, de var en del av landet, og ikke kunne en hamle oppmed dem mer enn med stv eller haglskurer." Velkommen til Hard Times, s. 8

"[...] ... folk har en naturlig trang til klumpe seg sammen." bemerker fortelleren i E.L. Doctorows "Velkommen til Hard Times". At mennesket er et sosialt dyr er ikke noe nytt. Det er noe alle har visst intuitivt. Men vitenskapens forstrrelsesglass i de siste 200 rene, har gitt oss flere gode redskap enn noen gang fr til lre om de komplekse prosessene som gjr oss til de vi er. Som individer og som grupper.

Kunnskap om prosessene er likevel ikke lik med at vi sitter med alle svarene. Kanskje vil vi aldri gjre det. En del mener at dette er et pessimistisk syn, at de kolosale framskrittene vitenskapen har gjort i de siste flere hundre rene i nr framtid vil oppklare mange av de gamle filosofiske og moralske sprsmlene som menneskeheten har slitt med i tusenvis av. En del andre, meg selv inkludert, mener at vitenskapens innmarsj i fiolosofiens og moralens enemarker, vil skade mer enn det vil gagne menneskeheten.

Et eksempel p dette er neurologiske argumenter som begynner dukke opp i kriminalsaker, der advokater i samarbeid med forskere argumenterer for at drapsmenn og voldtektsforbrytere ikke egentlig er moralsk ansvarlige for sine forbrytelser, fordi en test viser at de har en genetisk markr som er vanlige hos folk som tidligere har begtt slike forbrytelser. Som flere har ppekt, pner dette for teste og isolere mennesker med denne typen gener. For forebygge framtidige forbrytelser. Var det noen som sa "Minority Report"?

Forestillingen om det ene, rotne eplet, som truer gruppens liv og helse er ikke noe nytt. Men, og ikke arrester meg for dette, jeg har enn til gode komme over en sjanger i litteraturen eller film som har gjort en bedre bruk av det enn Western-sjangeren.

Et eksemplar av sorten dukker opp i E.L. Doctorows "Velkommen til Hard Times". Han blir ved forskjellige anledninger referert til som Mannen fra Bodie, den Stygge Mannen fra Bodie og til slutt bare Turner. Han er en enslig, drikkefeldig og djevelsk skikkelse som rir inn, drikker uten betale, voldtar den han vil og svir alt, fr han trekker seg tilbake til helvetesporten han kom ut fra.

Det er nettopp det han gjr i en liten by i Dakota. Nr ryken har lagt seg, er bare en hndfull framtredende borgere som i live; den uoffisielle ordfreren, Blue; den indianske legen John Bear, butikkeieren Ezra Maple; en foreldrels pjokk ved navn Jimmy Fee; krigsveteranen major Munn, og horen Mollu Riordan. Sistnevnte blir funnet stygt brent og svever mellom liv og dd.

Flere av mennene er bare i live fordi de opptrdte skammelig; i stedet for kjempe og d, slik flere av deres medborgere gjorde, slo de retrett og gjemte seg som kvinner. Og n m de leve med skamflelsen og de hatske forbannelsene de fr kastet etter seg av bde kvinner og barn, spesielt Molly og Jimmy.

Som om det ikke er nok, er de overlevende delt i midten nr det gjelder hva de skal gjre videre. Enkelte, som Ezra, vil bare pakke det lille som er igjen av tingene sine og reise til byer og territorier der en har strre muligheter til stable et liv p beina. S er det en del andre. som den milde og lrde enkemannen, Blue, som vil bygge opp byen.

Ezra drar, de andre blir. Men nr vinteren kommer, vinden ljomer i byens gate, snfonnene sperrer drene, rovdyrene kommer oftere og nrmere, hestene m skytes for f noe spise og til og mord p en medborger blir vurdert, er det ikke overraskende flere som tenker at de burde sltt flge med Ezra.

Den eneste som trives, ser det ut til, er Molly. Og i det nattsvarte hatet hun nrer til Blue for hans feige oppfrsel den dagen den Stygge Mannen fra Bodie kom, ligger kimen til en hevn som vil delegge flere mennesker.

"Velkommen til Hard Times" er en kullsvart, spennende, nktern og solid roman.

Miljet er vakkert og brutalt. Karakterene er komplekse og godt tegnet. Plottet er gripende, spenningen velproporsjonert, og slutten er bekksvart og usentimental.

Uten tvil en veldig anbefalelsesverdig roman.

Tittel: Velkommen til Hard Times
Utgitt: 1979
Forlag: J.W. Cappelens Forlag AS
Sider: 172

Terningkast: 5

Glassnkkelen av Dashiell Hammett


" Jeg har gtt i to mneder uten en eneste gevinst, og snt tar p humret. Hva duger jeg vel til om hellet svikter? Og s gjr jeg et bra kupp. Eller jeg tror jeg gjr det. Og alt er like bra igjen. [...] Og s, til slutt nr jeg tror at hellet har snudd igjen, da blir jeg lurt for pengene mine av denne fyren. Det finner jeg meg ikke i. For hvis jeg finner meg i det, da er jeg ferdig, da er jeg nervevrak. Men jeg akter ikke finne meg i det." Glassnkkelen, s. 23-24.

Ned Beaumont er en degenerert gambler. Det gjr ham til en populr mann i spillebulene, pubene der han drikker for feire gevinstene eller for salve svien etter de voksende tapene, og hos damene. Han er ogs en sosial mann , en rlig venn som ikke kvier seg for servere venner gode rd og bitre sannheter, en lojal kar som ikke viker fra vennenes side nr det ryner p, og en mann som fortsatt husker viktigheten av holde ord.

Selv nr det ikke er han som har gitt lftet.

Problemene startet nr han en kveld blir oppskt av en mann som heter Walter Ivans. Broren hans, Timothy, sitter i fengsel, tiltalt for uaktsomt drap i forbindelse med nedkjringen av en fotgjenger. Og som en lojal understt til Neds beste venn, den respektable forbryterbossen Paul Madwig, regner Walter n med at Paul skal "fikse det" politiets vitne og fr ut Timothy, slik at han kan ta seg av kona si og barnet som hun skal bringe til verden i lpet av fire uker.

Nr Ned rder Paul til hjelpe Walter, fr denne gr rundt og plaprer til alle om at Paul Madwig har blitt for god til hjelpe sine nr de er i knipe, gjr Paul ingenting for avkrefte at innpasset han etter hvert har ftt i de rikes sosiale sirkler har forandret ham. Tvert imot. Han forteller Ned at han vil befeste sin allianse med den aristokratisk senatoren, Ralph Bancroft Henry, ved gifte seg med datteren til senatoren, Janet.

Ned er ikke like overbevist som vennen at Henry-familien gjengjelder hans varme flelser. Faktisk er han noks sikker p at familien ser p ham som en pbel fra rennesteinen og at de bare er interessert i bruke ham til skaffe stemmer til senatoren, fr bde senatoren og datteren hans kaster ham til side som grdagens avis. Paul blir ikke srlig berrt av vennens rd og advarsler. Men mindre et dgn senere, kaller han Ned til seg for be om hjelp.

Senatorens eneste snn, Taylor, er dd. Og noen er villige til fabrikere bevis for henlede offentlighetens mistanker mot ham. Paul vil at Ned skal forpurre etterforskningen. Til tross for at Ned er overbevist om at Paul er uskyldig, er han ikke overraskende ukomfortabel med anmodningen. Situasjonen blir enda mer forverret nr vitnet i Timothy Ivans sak blir drept i et kuleregn.

Og igjen er det liten tvil om at fellesnevneren er Paul Madwig.

"Glassnkkelen" er en velplottet, realistisk, kort og klassisk detektivroman.

Nettopp realismen er noe av det beste i denne noir-liknende krimen.

Ned er ikke en tvers gjennom moralsk helt. Han er villig til g over grensen, bryte reglene, presse ut folk og ta et lengre opphold i den moralske grsonen enn det som var vanlig i sjangeren p den tiden. S han er ikke en Bruce Wayne. Derimot er han en mann som har akseptert den grime virkeligheten han lever i, men som likevel prver leve opp til noen idealer. Nr det lar seg gjre. Det gjr ham, og boken langt mer interessant.

Anbefales.

Tittel: Glassnkkelen
Utgitt: 1994 (mitt eksemplar, frste gang utgitt p norsk i 1953, i USA i 1931)
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Sider:175

Terningkast: 5

London 2084 av Bing & Bringsvrd


"Vanligvis pleide Robert Altermann ta vanntrikken, men akkurat i dag hadde han ftt det for seg at padling var tingen. Men s hadde han jo naturligvis regnet med at lyddusjene var i funksjon igjen. Det var noe beroligende med mkeskrik, mente han. Noe gammelt og nostalgisk fra den gang det enn fantes sjfugler." London 2084, s. 5

Det er r 2084 og verden er ikke hva den en gang var. Oppvarmingen av planeten har frt til at store deler av hovedstedene i Europa, inkludert Oslo, ligger under vann. Innbyggerne tar enten ovennevnte "vanntrukk" eller s bruker de kajakker til padle seg fram til dit de skal. Endringene har ogs gtt hardt ut over dyreriket; mange kjente og kjre dyr har blitt utryddet. Som sjfugler og elefanter og hunder. De f gjenlevende artene holdes i privateide dyrehager som driver med bde eksperimentering og avlsprogrammer. Det er iikke dermed sagt at folk ikke lenger er omgitt av dyr i hverdagen, det er de. Det er bare det at dyrene er bioniske.

I denne verdenen blir den tidligere politimannen, n privatdetektiven, Robert Altermann kontaktet av en tidligere kollega og venn, Stig Holm. Kameraten er ,i likhet med Altermann, ogs privatdetektiv. Men ikke i Norge. I stedet har han tatt med seg talentet sitt over til England. Nrmere bestemt London, der han jobber for et av de mer prominente og private etterforskningsbyrene i storbyen. Og det er nettopp jobben som bringer de to kameratene sammen igjen.

I forbindelse med en fellesoperasjon med politiet i London, har Holm og hans britiske statsansatte kollegaer nemlig kommet over flere drepte og forkullede lik. DNA-testen som ble foretatt i forbindelse med obduksjonen forteller at ett av likene tilhrer en ung mann som heter Brian Wilson. Og via Europol vet det britiske politiet n hvem som er faren; Robert.

si at det kommer som et sjokk for Altermann at han har, eller hadde, en ukjent og voksen snn er en underdrivelse. Nr den umiddelbare reaksjonen ebber ut, blir han grepet av en gnagende nysgjerrighet, og noe annet... noe han ikke visste at han hadde i seg; en faderlig harme. Dermed har han ikke noe valg: Han m reise til London og finne ut hva som foregr.

Det gr ikke lang tid fr han kommer p sporet av en kald og hensynsls morder, som er villig til g over lik for realisere en monstrs plan.

"London 2084" er en mager, mildt interessant og helt ordinr fremtidsfabel. Tross forfatternes (kanskje) velfortjente ry som Norges beste science-fiction skribenter, er dette fellesprosjektet ikke noe rope hurra for.

Fremtidsverdenen som skisseres her er nettopp det, en tynn skisse, ikke pirrende eller fantastisk, slik det br vre. Plottet er ikke srlig originalt. Eller rettere sagt, mten det realiseres p mangler originalitet og nerve.

Et eksempel p det siste er at etterforskningen frst fr en dramatisk gnist hundreogtjue sider ut i boka. S dr den noen sider senere, fr den igjen blusser opp nr det gjenstr ca. tjue sider av boka. Det er ikke bra.

"London 2084" som bde science-fiction og som krim. Dessverre.

Anbefales ikke.

Tittel: London 2084
Utgitt: 2014
Forlag: Pax forlag
Sider: 200

Terningkast: 1

Ark Angel av Anthony Horowitz


"Da kjente han lukta. Den sev opp mellom gulvplankene fra et sted dypt nede i bygningen. Brann. De hadde satt fyr p hyblokka. han visste det selv fr han fikk ye p de frste, gr rykstrimene som kom krypende inn under dra. De hadde dynket stedet med bensin, tent p og forlatt ham innespikret i det som snart ville bli verdens strste likbl. " Ark Angel, s. 65

(MILD) ADVARSEL: Anmeldelsen under inneholder spoiler om den forrige boken (Scorpia) i Alex Rider-serien.

Det ublide mtet med snikmorderens kule i slutten av "Scorpia" har, i motsetning til hva de siste sidene i den fjerde boken antydet, ikke kostet den fjorten r gamle MI6-spionen Alex Rider livet. Kulen bommet med noen f milimeter p hjertet hans, og i stedet for sende ham tidlig ham tidlig i graven, har skjebnen gitt ham en sjanse til.

Nr vi mter ham igjen, ligger han derfor og kommer seg fra skadene p et privat sykehus i London. MI6 pleier bruke sykehuset nr en av deres operativer blir skadet og de trenger medisinske fasiliteter hvor de kan kontrollere hvem som kommer og gr. Men sykehuset er ikke eksklusivt. I hvert fall ikke i den forstand at alle pasientene p en eller annen mte er tilknyttet de hemmelige tjenestene. De er likevel ikke hvem som helst. De er alle mennesker med en viss stand. Med andre ord, rike.

En av dem er den jevnaldrende gutten i rommet ved siden av. Paul. Enebarnet til en innvandret russisk oligark, Nikolai Drevin. I tillegg til all den materielle velstanden milliardene har gitt ham rd til, inkludert et heleid fotballag, samarbeider faren til Paul med den britiske regjeringen om pionere romturisme.

Hans rikdom har likevel ikke gitt snnen det han trenger mest av alt; venner. Det har gjort ham sulten p kontakt med og bnd til andre, helst jevnaldrende. Ikke overraskende klenger han seg derfor til Alex s snart den unge spionen vkner fra anestesiens tke. Og Alex som ikke har noe annet ta seg til, blir venner med ham.

Det er ikke s ufarlig som han tror.

En kveld, mens han vandrer korridorene, kommer Rider over et komplott som har som ml kidnappe gutten. En heidundrendes spoleringsfest senere, hinker angriperne ut av sykehuset og drar tilbake til hiet for slikke sine sr.

Vennskapet og takknemligheten til den rike russeren, og den pflgende invitasjonen til luksuseiendommen til familien i London og deres feriey i karibien, blir raskt dempet av vendetaen Rider blir et ml for. Bak plottet str en ndels og koterroristgruppe som kaller seg Styrke 3, og de er villige til gjre hva som helst for sende Alex Rider til graven, koste hva det koste vil.

De er ikke alene om nske det.

"Ark Angel" er actionfylt, engasjerende og spennende bok.

Horowitz kvitter seg med mange av de latterlige tilfeldighetene og sammentreffene som kappet leggene tvert av mange av bkene i serien. Det betyr ikke at han spyler hele skiten vekk. Her og der kan han ikke la vre ty til de samme grepene som jekket ned kvaliteten og skrudde opp absurditeten i de siste bkene. Men grepene er lsere her. Heldigvis.

"Ark Angel" er langt fra en perfekt bok. Men den gjr det den skal.

Anbefales med forbehold.

Tittel: Ark Angel
Utgitt: 2006
Forlag: N.W. Damm & Sn
Sider: 328

Terningkast: 4


Utakk av per Knutsen


"Det blir stadig vektlagt i offentlige ytringer, fra pressen, politikerne, byrokratene og helse-og sosialarbeiderne, hvor viktig det er at gode naboer sender ut det man kaller bekymringsmeldinger nr de aner at et barn kan komme fysisk eller mentalt til skad. Man skal ikke vre redd, sies det, for bli hengt ut hvis det skulle vise seg at man tok feil; en melding for mye er bedre enn n for lite. Og hva skjer? Jeg leverte min bekymringsmelding, men ble ikke trodd, og da jeg fulgte min overbevisning og gikk til handling, ble jeg definert som en fare for meg selv og mine omgivelser, med andre ord sinnssyk. " Utakk,

Det finnes mennesker som er gode, og mennesker som er irriterende gode. De frstnevnte er mennesker som er genuint opptatt av sine medmennesker, sprer varme og inspirerer andre til gjre verden til et bedre sted. Mennesker som derimot kan plasseres i den siste gruppen er folk som motiveres av noe annet, kanskje en psykologisk defekt, behov for nrhet, konkurransebehov osv. De studerer sine omgivelser, iler til for sluke ikke-eksisterende brann, og aner en konspiratorisk sammensvergelse som har som m knuse dem nr deres ptrengende hjelpsomhet blir mtt med irritasjon, utkastelse (fra den sosiale sirkelen) og fientlighet.

tti r gamle Ulrik Jensen tilhrer den siste gruppen. 17 r etter at han ble enkemann og en stund etter at hans oppfrsel jaget nabofamilien fra borettslaget, krysser Ulrik til slutt en ny og farlig grense nr et lesbisk par flytter inn i naboleiligheten. Resultatet er at han blir tvangsinnlagt p et psykiatrisk sykehus. Derfra formulerer han et brev, stilet til en kvinnelig advokat som han har en fortid med, hvor han redegjr for hendelsene som har frt ham til der han er i dag. Hpet er at hun, nr hun har ftt hre hele historien, vil komme og forsvare ham.

Som en gammel filolog og akedemiker kjenner Ulrik retorikens kunst, noe som kommer frem i starten av historien der han skamlst lar rosen og beundringen for brevmottakeren nrmest dryppe fra hver bokstav. Ikke bare forgyller han hennes fortreffelige profesjonelle egenskaper og karriere som advokat, han minner henne ogs om at han og hans avdde kone har fulgt hennes profilerte karriere i mediene med stor glede. Men det er ikke bare hennes kvaliteter som advokat som har overbevist ham om at hun er den rette til ta saken hans, understreker Ulrik. Derimot var det hennes uttalte empati med en av hennes srdeles brutale klienter som har ftt ham til skrive til henne og nske bruke hennes utmerkede tjenester.

Hans desperate situasjon krever intet mindre.

Situasjonen det er snakk om, handler om kidnapping. Men det er ikke s alvorlig som det hres ut som, er Ulrik snar med ppeke. Eller som han sier selv; "Et sammenfall av misforstelser, omstendigheter og, for si det forsiktig, vond vilje fra flere av de involverte har brakt meg hit." (s.5).

Den vonde viljen kan spores direkte tilbake til den beregnende, falske, konspiratoriske og fientlige forkvinnen for borettslaget, got Jeppesen. Spenningen dem imellom gr tilbake til 1980-rene; den gang spurte valgkomiteen Ulrik om stille opp til valg som leder. I et anfal av ydmykhet, blandet med hovdmodig nedvurdering av stillingen, takket han nei til henvendelsen. Avvisningen gjorde gots oppstigning mulig, og siden da har hun brukt enhver anledning til underminere hans senioritet, autoritet og respektabilitet i blokken.

Nr et lesbisk par, en svart og en hvit, flytter inn i leiligheten ved siden av, vrer Ulrik en sjanse til knytte sosiale rtter fr got forgifter deres sinn med ubegrunnet sladder.

S gr det galt.

"Utakk" en m, morsom og til tider tankevekkende roman om hjerteskjrende ensomhet, subjektivitet, forandringens pris og kjrlighetens uddelighet.

Sprket flyter som en vann som rolig duver nedover en elv. Det bde forfrer og hensetter deg til en tilstand hvor du som leser ikke kan unng lukke resten av verden ute. I hvert fall i den korte tiden det tar lese denne fantastiske lille romanen.

Anbefales sterkt!

Tittel: Utakk
Utgitt: 2006
Forlag:Cappelen
Sider: 119

Terning: 6


Tuktens lykkelige r av Fleur Jaeggy


"Jeg hadde allerede tilbragt nesten syv r p kostskoler, og enn var det ikke slutt. Nr man befinner seg innenfor, forestiller man seg storslagne ting om verden utenfor, men nr man kommer ut, vil man iblant gjerne hre lyden av skoleklokken igjen." Tuktens lykkelige r, s. 19

Jeg har stor sans for bker og filmer hvor handlingen finner sted p et relativt lite og avgrenset sted, plass og/eller rom (bde bokstavelig og ikke). En oppgang/blokk, en y, et skip, et tog, en kostskole osv. Historien kan handle om n karakter eller flere, det er jeg ikke spesielt opptatt av. Eller rettere sagt; jeg foretrekker nr historien fokuserer p flere karakterer med forskjellige bakgrunn (klasse, kjnn, religion etc), verdier og ml, for det er noe med individets forhold, avvisning av og tilpasning til gruppen som jeg finner fascinerende. Selv etter alle filmene jeg har sett og bkene jeg har lest om emnet.

Jeg tror min bunnlse interesse for denne typen filmer og bker bunner i to ting, i hvert fall for min del; for det frste liker jeg ta inn over meg det fiktive universet i boka eller filmen, g i tflene til karakteren(e) og se verden fra en helt annen side enn det verdiene mine tolererer i den virkelige verden; for det andre finner jeg alltid (om filmen/boka er noe tess) en eller annen filosofisk ntt som jeg kan ta med meg hjem, og som gir meg en bedre innsikt, eller inspirerer meg til ske opp flere filmer av den samme filmskaperen eller forfatteren.

Det betyr ikke at jeg drar p kino for finne slike filmer og bker og forkaster alt annet, men jeg har etter hvert lrt at noen av de mest interessante filmene og bkene som jeg noen gang har lest, handler om denne dragkampen mellom individet og gruppen/samfunnet. Fra "Gudfaren" (bde filmen og boka), "Frihetens regn" (bde filmen og Stephen Kings novella "Rita Hayworth in The Shawshank Redemption"), "A Separation" (fra Iran), "G aldri fra meg" (bok) og mange, mange flere.

Den sveitsiske forfatteren Fleur Jaeggys roman "Tuktens lykkelige r" er ikke like engasjerende som de ovennevnte bkene, men den har en sregenhet, et nrmest poetisk sprk og underfundig klokhet som grep meg sterkt og holdt p oppmerksomheten min fra ende til annen.

Boka handler om en navnels jente, en legedatter, som tilbringer ni r av livet sitt p en kostskole. Fra hun er tte til hun er sytten. Vi mter henne frst nesten midtveis, ikke lenge etter andre verdenskrig, der hun gr p en internasjonal og ren jenteskole. Verken skolen eller livet p skolen er s annerledes fra det vi vanligvis ser p film eller leser i bker om kostskoler; klikker, strenge voksne, en og annen som kastes ut av flokken (i dette tilfellet ei afrikansk jente, datteren til en afrikansk president, som de andre elevene unngr fordi alle de voksne duller med henne). Det som derimot er litt uvanlig, spesielt med tanke p at dette finner sted like etter krigen, er at hovedkarakteren forelsker seg i ei annen jente; Frdrique.

Dette er likevel ikke en dramatisk og sentimental historie om overkomme drlige odds. Ei heller en dyster bok om hvor vanskelig alt var, hadde det bare s vrt. I stedet er det noe midt imellom; verken dirrende av lidenskapelig eller full av brannhet fra fordmmelsene til moralistiske karakterer. Dermed fles hele boka som et ufullstendig produkt. Det tjener verken leseren eller karakterene p.

Anbefales ikke.

Tittel: Tuktens lykkelige r
Utgitt: 1998
Forlag: Salum Forlag
Sider: 135

Terningkast: 2

Scorpia av Anthony Horowitz


"Tigeren tok et skritt framover- Den gjorde seg klar til hoppe p ham. ynene ble mrkere. Kjeven hang pen og viste fram to rekker av hvite, sylskarpe tenner. Den knurret en gang til, hyere og lenger denne gangen. S hoppet den." Scorpia, s. 59

Det er ikke bare bare vre en fjorten r gammel spion for MI6: oppdragene er livsfarlige, de er noen ganger ufrivillige, kollegaene dine er voksne som av og til oppfrer seg som om de ikke bryr seg om deg, de f nre personene i livet ditt skjnner ikke hva du gr gjennom, og som om det ikke er nok, frer det store fravret ditt til at du faller s langt bak medelevene i alle fag at skolen skriver til vergen din og truer med at du like gjerne kan glemme avgangseksamenen.

I kjlvannet av hendelsene i "Eagle Strike" frer nettopp det siste til at Jack Starbright, den amerikanske studenten og hushjelpen som ble Alexs verge, tvinger Alex til g p sommerskole. Protestene hans mot kaste bort tida p sitte lutende over lrebkene, tas ikke til flge.

Men furtingen hans visner bort s snart han blir kjent med privatlreren; Charlie Grey er bde ung, omgjengelig og hip. Og ikke lenge etter at de to kommer i gang med undervisningen, begynner Alex gjre store framskritt. Faktisk er framgangen hans s stor at han tar igjen medelevene, noe som tilfeldigvis gjr at han kan bli med p klassereisen som dette ret gr til Italia, nrmere bestemt Venezia.

I motsetning til klassekameratene, har Rider ikke bare tenkt g p muser og ta gondol; han er fast bestemt p ta leiemorderen Yassen Gregorovitchs rd fra "Eagle Strike" og finne Scorpia.

Det blir ikke enkelt. Men til slutt kommer han over et usannsynlig spor: en slvskorpion p siden av en lystbt med tre passasjerer; to menn og en vakker og selvsikker kvinne. Det er et heller tynt spor innrmmer Alex for seg selv, men siden det er det eneste velger han skygge kvinnen og se hvor det ender. Palasset kvinnen ender opp i ser ikke mer fornem ut enn de fleste andre i Venezia, men beliggenheten er ganske eksklusiv. Det er ogs maskeradeballet som skal holdes der den samme kvelden.

Ved sprre seg for, finner Alex ut at palasset har et navn, enkepalasset, og eies av kvinnen i bten, Julia Rothman. Bortsett fra vre rik og vakker, er enken et hensynslst medlem av styret i Scorpia. Hun er ogs en gammel bekjent av faren til Alex.

Drevet av nsket om finne ut mer om farens fortid, og deretter lysten til hevne ham, frer til at Alex tilbyr sine tjenester til Scorpia. Det gjr ham brtt til en bitter fiende av alle han har kalt sine kollegaer og venner.

"Scorpia" er en spennende bok. Drevet av et bedre plott og en bedre skurk enn "Eagle Strike", tar historien oss gjennom flere land i Europa, lrer bde oss og Alex mer om foreldrenes skjebne, fr det hele rundes av i en mindre god finale i London.

Som jeg har skrevet fr i forbindelse med anmeldelsene av de andre bkene i denne serien, er leseren ndt til overse flere usannsynlige sammentreff, noen latterlige valg og av og uovebeviende forsk p skrive inn nye karakterer i skjebnen til hovedpersonens liv (f.eks bestevenner som aldri har vrt presentert i de andre bkene). Ellers er "Scorpia" er en kraftig forbedring sammenliknet med "Eagle Strike". Uten tvil.

Anbefales.

Tittel: Scorpia
Utgitt: 2005
Forlag: N.W. Damm & Sn
Sider: 346

Terningkast: 4

Jeg burde ha sperret deg inne av Hilde Lindset


"Hun er tretten, tenkte han da de svingte inn p riksveien. Jeg er syvogtyve. Nr hun er tyve, er jeg trettifire. Men trettifire er fortsatt ungt. Han tenkte at han burde ringe Erle. Si at han ble litt forsinket, at han skulle kjre Marte hjem frst. [...] Men antakeligvis kom ikke Erle til se det. Hun kunne ha en tendens til forenkle. Trekke raske slutninger." Jeg burde ha sperret deg inne, s. 37

I min anmeldelse av Karine Nyborgs "Ikke rart det kommer krker" i gr, skrev jeg blant annet at norske novellesamlinger og norske novelleforfattere oftere og oftere er mer opptatt av beskrivelser (og stemning) enn av fortelle en historie. Det var en av grunnene til at jeg ga Nyborgs novellesamling en drlig score. Hilde Lindsets novellesamling "Jeg burde ha sperret deg inne" (Cappelen Damm, 2012) lider av de samme skavankene som Nyborgs bok. Men i motsetning til Nyborgs samling, er det flere interessante noveller i Lindsets utgivelse.

En av dem er pningsnovellen, "Akt". En eldre enkemann ringer til sin voksne datter og varsler henne om at han vil stikke innom for avslre en nyhet. Datteren er egentlig opptatt med pusse opp boligen, men gr med p ta imot faren. Det angrer hun p nr han avslrer at han bde har startet g p malekurs, og blitt sammen med den eldre kvinnen som er (naken( modell for kursets elever. Det blir en kilde til konflikt.

I den andre novellen "Med og uten Helene" er et middelaldrende par p ferie sammen nr servitrisen som betjente dem plutselig blir borte. Forsket hans p finne ut hvor det ble av henne, ender opp med gi ham en ny innsikt.

Den tredje novellen ,"Omvei, er den mest interessante i hele samlingen. En tjekk sjuesju r gammel lrer med en suspekt fortid, tilbyr seg en ettermiddag kjre hjem en av elevene; den tretten r gamle Marte. Han vet at hun er forelsket ham, akkurat som mange av de andre jentene i klassen. Men det hun ikke vet om, er at han, kanskje, ogs er litt forelsket i henne. Og det har han tenkt vise i lpet av turen.

Tittelnovellen heter egentlig "Snnen". Der blir vi introdusert for en eldre kar, ektemann og far som med vilje har unngtt se snnen i lang tid. Nr kona og moren til den voksne snnen likevel tvinger frem et gjensyn, blir resultatet en overraskende tragedie.

"Jeg burde ha sperret deg inne" er en novellesamling som bare av og til gnistrer. P sitt beste, som i de ovennevnte novellene, er samlingen levende, gripende, til tider morsom og dramatisk. Men i de fleste tilfellene varierer kvaliteten; fra noveller som bare oppleves som ddfdte, til en og annen som fungerer frem til slutten, der forfatteren tar en motorsag og kapper av vingene som er p nippet til f novellen(e) til fly til himmels.

Anbefales med et stort forbehold.

Tittel: Jeg burde ha sperret deg inne
Utgitt: 2012
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 143

Terningkast: 2

Beste noveller: "Akt", " Med og uten Helene" og "Snnen".

Ikke rart det kommer krker av Karine Nyborg


"Helga var der jo. Helga fylte avstanden. Helga kunne ha fylt en hvilken som helst avstand. Men rene gikk og Yngve ble lang og tynn og ikke sterk, han ble veik, en som trakk seg unna og s i gulvet, en som bare sjelden kom faren i mte og da med tiggerblikket, og en kveld gikk det for langt, ikke bare n kveld, mange..." (Bryllupet, s. 14)

Etter to tir som leser, har jeg kommet til den konklusjonen at ikke alle som kan skrive, br skrive. Hres det frekt ut? Jeg hper ikke det. Det er bare en observasjon. Jeg har lest roman etter roman, diktsamling etter diktsamling (spesielt samtidige lyrikere) og novellesamling etter novellesamling, og funnet ut at mindre enn to av ti har noe substansielt melde.

Romanene, spesielt de norske, handler om en hovedkarakter som ofte har flere biografiske likheter med forfatteren selv og som ofte skriver p en bok (bare i den siste uken har jeg lest tre norske debutantbker hvor forfatteren skriver om en som er ung og forfatter, lik dem selv); novellesamlingene, srlig de norske, er beskrivelsesorgier hvor man skyr handling, karakterutvikling som pesten. Og dermed str man igjen med svada som dette; "[...] og Idun mangler hud, hvem som helst kan invadere henne, ta for seg av henne, en dampende klump av lever og tarmer, ikke rart det kommer krker, ingen jeg kjenner er snn. Jeg er ikke snn. Jeg ville elske en som var snn." ("Ikke rart det kommer krker", side 91)

Gjr det meg til en snobb? Det er ikke umulig at noen vil mene det. Selv synes jeg bare at jeg ganske enkelt vet hva jeg vil bruke tiden min p.

Som leser er jeg tiltrukket av forfattere som bde har noe fortelle, og som har spass respekt for meg som leser at de forteller meg den historien uten fikse sidesprang og tvete sprk Det betyr ikke at jeg skyr eksperimentelle skrifter som pesten, men generelt er jeg interessert i lese verkene til forfattere som ikke er navlebeskuende, som nsker si noe om samtiden og sakene som opptar verden.

Med andre ord; minst mulig om hvordan det var g p forfatterstudiet i B og mer om sosiale emner. Ellers m lesere som nsker lese litteratur som tar opp samfunnets mindre vakre sider bare lese krimbker, fordi det er der forfattere som vil fortelle interessante historier har immigrert til.

Karine Nyborg skriver ikke krim. Men hun kunne ha skrevet interessant om novellesamlingen "Ikke rart det kommer krker" hadde fortsatt i samme spor som pningsnovellen, "Bryllupet". Der mter vi en far som er p vei til snnens bryllup. "Han vet godt at han er invitert for skyld." erkjenner hovedpersonen tidlig i novellen, men han har et hp om forsone seg med sitt eneste barn fr dagen er omme. S mter han en polsk mann, og alt gr galt.

Ingen av de ti novellene som flger vekker den minste interesse. Ikke en gang den tredje novellen, som handler om en bitter ung mann som m ta vare p sin vanskelige mor, til tross for at den inneholder drmmer om drepe moren og et tungekyss mellom mor og snn. Hver og en av dem drepes av lange, kjedelige, intetsigende beskrivelser som stamper ut ethvert tegn til historiefortelling.

Dermed kan jeg ikke anbefale denne med god samtidighet. I hvert fall ikke hele samlingen. "Bryllupet" er derimot en god novelle. Dersom du skal lese noe fra denne samlingen, s la det bli den. Dropp resten.

Tittel: Ikke rart det kommer krker
Utgitt: 2013
Forlag: Aschehoug
Sider: 134

Terningkast: 1 (for "Bryllupet")

K For Kadaver av Sue Grafton


"P en mte er det vanskelig si hva som er mest frasttende: seksuell pornografi eller drapspornografi. Begge forteller om vold, om fornedrelse og undergang, om de ydmykelsene vi mennesker utsetter hverandre for nr vi er i lidenskapens vold. Noen former for sex er like kaldblodige som drap, noen former for drap er like pirrende for gjerningsmannen som seksualakten." K for Kadaver, s. 85

En kveld i februar, mens hun sitter og ordner kvitteringer og bilag til regnskapsfreren, blir privatdetektiven Kinsey Millhone oppskt av en middelaldrende og herjet kvinne. Hun heter Janice Kepler, jobber som servitr og er moren til Lorna Kepler, ei ung kvinne som ble funnet dd et r tidligere.

Da liket til Lorna ble funnet i gartnerhytta hun leide p et av de mindre ettertraktede delene av Santa Teresa, hadde hun allerede vrt dd i flere dager. Politiets etterforskning og obduksjonen som ble foretatt etter funnet, konkluderte at det ikke kunne bevises at Lornas dd var resultatet av en forbrytelse, noe som frte til at saken ble henlagt. Glemt av alle, bortsett fra Janice.

I motsetning til dtrene og ektemannen, har Janice ikke maktet sl seg til ro med politiets forklaring. Hun er overbevist om at det ligger noe bak datterens dd.

Kanskje mer enn de fleste, er Kinsey tilbyelig til se ting fra den srgende morens side. Hun tror at ofrene for uoppklarte drap hvilelst vandrer omkring etter rettferdighet. Det er ikke dermed sagt at hun tror at de hjemsker de levende, men hun er ikke i tvil om at hun er en av dem som blir sterkt plaget nr hun vet at rettferdigheten ikke har skjedd fyllest. Og i Lorna Keplers sak er det mye som sier henne at s er tilfellet. Spesielt etter at Janice gir henne en VHS-tape som hun ble dumpet i postkassen hennes fire uker tidligere, en pornofilm hvor Lorna har en fremtredende rolle.

Kinsey tar saken, uvitende om at jakten p rettferdigheten vil tvinge henne til krysse en moralsk grense hun aldri har krysset fr.

K for Kadavar er en metodisk, kompetent og ordinr krimbok. Hvis det er det du er p jakt etter. Selv ville jeg delvis ha noe mer av en del ting og delvis mindre av andre. Jeg ville ha mer spenning og mer kompleksitet. Samtidig ville jeg ha mindre svada, prat, bortkastede beskrivelser over milj og karakterer som til slutt viser seg ikke bety noe som helst for slutten.

For si det p en annen mte; av de ti bkene i serien som jeg har lest (har enn ikke lest B for Bedrag) er denne den absolutt kjedeligste i rekken. Uten tvil.

Hvis du skal lese hele serien, s er det uunngelig at du leser denne. Men dersom du er p jakt etter en enkeltstende og god krimbok, er denne ikke noe jeg vil anbefale. Dessverre.

Tittel: K for Kadaver
Utgitt: 1997
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Sider: 296

Terningkast: 2



Min andre verden av Martin Walser


"Jeg m forske leve meg inn i dem som etter hvert synes jeg er skrullete.I mitt nvrende milj kan jeg ikke hpe p at man, dersom jeg faktisk begynner bli skrullete, ville behandle meg med en s vennlig omtanke som Konrad behandles med i landsbyen. Der jeg n bor. blir man, nr man begynner bli skrullete, ikke lenger ansett som fullverdig. Man kommer ikke i betraktning mer." (Min andre verden, s. 12)

En gang var Augustin Feinlein en kjr ektemann, en respektert psykiatrilege og en beundret sjef p det psykiatriske sykehuset p Letzlingen. Ikke n lenger.

Hans livs kjrlighet er n gift med hans populre, kverulante, yngre og ambisise rival, hans kollegaer svikter ham og gr en etter en over til fiendens rekker, og som om det ikke er nok forsmmer den lokale kirken og dens menighet de uvurderlige relikviene som en av hans forfedre reddet i begynnelsen av 1800-tallet.

Augustins reaksjon p alle disse stormene, ja overtrampene, er, utad, smmelig, stdig og upklagelig. Han prver s godt det lar seg gjre vre lykkelig p eksens vegne og holde ut de sm stikkene og undermineringene til rivalenen, doktor Bruderhofer. Det er derfor han til de grader blir tatt p senga nr han hrer det nyeste rivalen vil bruke mot ham for overta hans stilling som overlege; hans relikvieforskning.

Bruderhofs anklage er at Augustins iherdige forsk p forsk p re forfaren ved forske p dette interessante omrdet, i beste fall tar hans oppmerksomhet bort fra lederjobben, noe som er en tjenesteforsmmelse, og i verste fall risikerer gjre sykehuset og dets velronemerte ansatte til latter, noe som vil besudle alle de gode legenes navn og renom.

Augustin prver sl tilbake. Men da er det kanskje for sent.

"Min andre verden" er en klok, kontemplativ og kort roman om kjrlighet, tro og tvil. Dersom du leser dette og tenker at det hres tungt ut, s kan jeg forsikre deg om at den tyske forfatteren Martin Walser mer enn evner skrive om det komplekse p en enkel mte. Det er en bragd.

Boka er varm uten vre sentimental, humoristisk p sin egen mte, og informativ om den katolske religionens intrikate trosritualer, uten lesse leseren med trettende informasjonsdump. I min bok er det enda et tegn p forfatterens glitrende talent.

Det er ikke dermed sagt at "Min andre verden" er en bok for alle. Men for enhver leser som er opptatt av troens plass i det moderne livet, historie og tysk litteratur, er denne absolutt anbefale.

Les den!

Tittel: Min andre verden
Utgitt: 2013
Forlag: Salum forlag
Sider:94

Terningkast: 5

1920 av Jon Ewo


"Lp!" freser jeg og sprinter rundt hjrnet ved Markveien. Otto og jeg tar en hundremeterspurt oppover gata hvor automobilene str tett. Vi sprinter fram til et hjrne. Bak oss flger politiet p med sirener som skjrer gjennom bein og brostein og fr huskvartalene til dirre." s. 31

I en era hvor individets frie valg er opphyet til nesten en religion, er det sjeldent at vi stopper opp og reflekterer over kreftene utenfor vr kontroll som, med en usynlig hnd, har styrt -og styrer vre liv. De kulturelle, konomiske, religise og historiske prosessene som i sum har frt til at vi lever det livet vi i dag.

En av grunnene til at vi unngr det, tror jeg, er fordi det gjr oss s sm. Plutselig og ugjenkallelig forvandler erkjennelsen oss fra vre sentrum i egne univers, mestre over sine skjebner, til en dott i et overveldende stort univers.

Det strider mot alt det vi har hrt og lrt fra de fleste rundt oss. Fra individuelle mennesker eller institusjoner som vi stoler p, og som sosialiserer oss inn i samfunnet vi lever i. S vi benekter realiteten av disse kreftene, eller s ignorerer vi dem. Men ingenting vi gjr kan viske ut det faktum at alle disse kreftene flger oss, og vil fortsette flge oss som vre egne skygger gjennom hele livet. (Med mindre du er Lucky Luke)

Fordi jeg er interessert i nettopp slike sprsml, setter jeg stor pris p bker som omskriver den kjente historien, omgjr de vedtatte sannhetene. Det betyr ikke at jeg liker alt i denne subsjangeren. Eksempel p et segment under denne subsjangeren som jeg styrer unna, eller som jeg i hvert fall ikke setter pris p, er bker som berrer religion. Derav kan du konkludere at jeg ikke er en stor fan av Da Vinci-koden, eller noen av Robert Langdon-bkene til den amerikanske forfatteren Dan Brown.

Mine favoritter handler ofte om politikkens verden. Om Nazi-Tyskland (som i Robert Harris' "Fedreland", eller Philip Kerrs "Berlin-trilogi"), om den Romerske republikk (igjen Robert Harris' bker om Cicero, eller Steven Saylors tjukke bker om Romerrikets tilblivelse og fall) og mange andre.

S da jeg kom over Jon Ewos "1920" , var ikke sprsmlet om jeg burde lese den, men nr jeg skulle finne tid til gjre det. Da jeg fikk et par uventede ledige timer i gr, bestemte jeg meg for at bokas lengde (175 sider) gjorde den til et ypperlig valg.

I prologen blir vi fortalt at Sverige, i stedet for gi slipp p Norge i 1905, tok til vpen mot de opprrske nordmennene. Resultatet ble som ventet; nordmennene ble knust. For hele salt p sret, sto det siste slaget p Stortinget, der hundreogsekstito av opprrerne forskanset seg. Hundreogtrettifem av falt med vpen i hnd, mens tjuesju ble tatt til fange.

Faren til vr seksten r gamle Hkon Lie, var en av dem. Men det er ikke mye kamp i ham igjen femten r senere. For dyve smerten fra det bitre nederlaget, marerittoppholdet p torturkamrene p Akershus festning og tapet av kona (hun dde under soningen), drikker han seg sakte ihjel. Resten av tiden bebreider han snnen for ikke gjre nok eller bry seg nok om storessteren Maria, som sitter fengslet p Akershus for ha delt ut flygeblader mot regimet.

I motsetning til resten av familien, og fordi han har sett hvilken pris familien har mttet for kjempe mot regimet, er Hkon apolitisk. Han er bare opptatt av bli en bedre bokser, vinne i de ulovlige kampene som undergrunnspromotren Mller pleier arrangere og bruke premiepengene til sende ssteren det hun trenger.

Men Hkon er ikke en erfaren bokser. Han har tapt like mange kamper i ringer som han har vunnet. Det eneste som gjr at han kan g med hodet hevet, er at han aldri gir opp. Ikke at det hjelper ham mot hans frste motstander, den ett r eldre Otto Von Porat.

Hkon tror frst at han kan leve med tapet, fordi han regner med at han bare kan si ifra til Mller om at han er klar til ta en annen kamp. Den muligheten forsvinner ut av vinduet nr Mller blir arrestert og sendt til Akershus festning.

Dermed er det bare et alternativ som gjenstr; Gjedda. En urlig, kaldblodig, svikefull kjeltring. Men er man desperat, s er man desperat. Gjedda tar imot Hkon med pne armer, mest fordi han akkurat har mistet en lakei til Spesialpolitiet (SP), men ogs fordi delvi fordi han har sett ham slss i ringen.

Gjedda og gjengen hans planlegger rane Svenske Bank. Hkon er frst skeptisk, men er realistisk nok til se hvor kneplet han er, og hvor uunngelig det er at han blir med. Og det gjr han.

Det angrer han snart p.

"1920" er en spennende og ukomplisert liten roman. Den prver ikke gape for mye, ikke opptatt av bygge opp denne verdenen utover tynne pennestrk og f velvalgte detaljer som gir leseren akkurat nok til friste leseren. I stedet fokuserer den p Hkons politiske oppvkning, samtidig som boka kaster et og annet kjttbein til leseren i form av virkelige skikkelser som leseren vil kjenne igjen (skikkelser som senere ble avgjrende i verdenshistorien).

Selv om baksideteksten ikke sier noe om det, etterlater bokas slutt ingen tvil om at dette bare er den frste boken i en serie. Det klapper jeg for.

Og hvis det ikke var klart nok, s anbefales denne. Det er det ingen tvil om.

Tittel: 1920
Utgitt: 2013
Forlag_ Cappelen Damm
Sider: 175

Terningkast: 5


hits