leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. På denne bloggen kommer jeg primært til å skrive om bøker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisører/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

Borte med den dagen da Jón ble født av Jon Øystein Flink


"Å å-åå å-åå-ååå å-åå-ååå-åååå å-åå-ååå-åååå-åååååå å-åå-ååå-åååå-ååååååå-haru-sett n'Trofast
(burp)

han Trofast (slrslr)? eeee-eeeeee-eeee-eee-ee-ell-eer-haru sett n' Trofast (slrslr), han Trofast (våff)? a-aa-aaa- Maria? aaaa-aaaaaa-harusett a Maria; a Mariiia og n'Jhvh? Haruset a Maria? Harusett a Maria? Haru settem alle, harusett n'jhvh og n'jón, n'jhvh og a Maria; n'jón, a Maria og n'jhvh? " (s.56-57).

Leser man bøker ofte nok, vil det etter hvert bli nærmest uunngåelig å lage lister, bås, rangeringer, mentale huskelapper, og sikkert mange andre inndelingsmarkører som informerer både hvordan man bedømmer litteratur og hvordan man navigerer seg frem til gode leseopplevelser.

Min egen uoffisielle form for inndeling er ganske enkel; øverst troner forfattere som ønsker og evner å fortelle en historie; deretter kommer forfattere som er gudbenådede når det gjelder å fortelle historier, men som bare besitter et begrenset talent for å skrive; nestsist er skribenter som av en eller annen grunn har blitt populære av ren slump, og som verken evner å fortelle en god historie eller skrive godt (ta f.eks forfatteren av 50 Shades of Grey); og til slutt, i bunnen av min rangering, forfattere som jeg med glede ville sendt til forfatterhelvete der de kan bli pint for hver og en bokstav de har tastet og publisert, er pretensiøse forfattere som flenger møkkeordene sine over fleisen på de som har vært uheldige og dumme nok til å lese bøkene deres.

Jon Øystein Flink tilhører denne siste gruppen.

"Bort med den dagen da Jón ble født!" er mitt første møte med forfatteren, og med mindre noen kommer og holder en børse mot tinningen min og tvinger meg, vil jeg aldri lese ett eneste ord av denne forfatteren igjen.

Vanligvis pleier jeg å gjengi noe av handlingen for å gi de som er interessert et innblikk i hva slags historie som fortelles mellom permene, men det vil jeg ikke gjøre denne gangen. Ikke bare fordi jeg får brekningsfornemmelse over å ofre forfatteren såpass respekt, men også fordi selv forlaget ikke gadd det. Det sier noe om hvor forferdelig dårlig boka er. Den eneste grunnen til at jeg tok med utdraget øverst (fra et kapittel som bærer tittelen "N'Trofast") er for å gi enhver som vil utsette seg for denne boka eksempel på hva som venter. Et eksempel jeg håper vil sende alle og enhver flyktende vekk fra enhver bokhylle hvor denne boka står.

Styr unna! Ta heller en hammer og smadr tærne dine pannekakeflat. Det vil gi deg en bedre opplevelse enn å lese "Bort med den dagen da Jón ble født!"

Tittel: Bort med den dagen da Jón ble født!
Utgitt: 2004
Forlag: Cappelen
Sider: 109

Terningkast: Grusomt, hjerteskjærende, torturliknende dårlig. 




Det niende bohemsbud av May-Britt Schei Andersen (debutant)


Enten man anmelder bøker, filmer, teater, eller andre kunstuttrykk uten å selv være en profesjonell skribent person, er det uunngåelig at man opplever øyeblikk hvor man trykker på pauseknappen og spør seg selv hva som kvalifiserer en til å kaste terning og dømme kvaliteten på kulturproduktene til mennesker som ofte besitter et bedre talent til å skrive enn det en selv gjør.

Som en bokelsker og jevnlig anmelder opplever jeg dette stadig, uavhengig om boka jeg anmelder er skrevet av en etablert forfatter med et godt håndtverk eller en forfatterspire som fikk boka si utgitt på et lite og obskurt forlag som aldri har gått i pluss. Når boka er skrevet av en etablert forfatter, avisene har overøst ham eller henne med lovord, føler jeg et stikk av dårlig samvittighet, og mindreverdighetskomplekset jeg har i forhold til setningene jeg evner å snekre sammen slår inn. Spesielt når jeg ikke er enig med de etablerte litteraturanmelderne som får sine såkalte "blurps" på bokas omslag. Men det er ikke bare da at jeg kjenner et stikk i siden, det hender også de gangene jeg kommer over, leser og skal anmelde bøker av mindre kjente forfattere.

Som f.eks May-Britt Schei Andersen.

Hun er en ung forfatter (f. 1989) fra Trondheim, utdannet make-up-artist, og jobber som "konfirmasjonsleder hos Humanistisk forbund" (hva enn det betyr) ifølge baksideteksten av hennes debutbok fra 2010; "Det niende bohembud."

Jeg kan ikke si at jeg hadde noen som helst forventninger til boka. Likevel kan jeg, dessverre, ikke si annet enn at boka skuffet meg. La meg si litt om handlingen før jeg sier et par ord om hvorfor boka ikke falt i smak.

Hovedpersonen i boka er ei jente i slutten av tenårene, begynnelsen av tenårene som bor hjemme hos moren. Hun driver ikke med noe som helst av betydning. Eller rettere sagt, hun gjør ingenting som vekker det steindaue hjertet til det dramatiske drivet som, mener jeg, absolutt må være i hjertet av enhver bok. Det betyr ikke at hun ikke gjør noe som helst. Det gjør hun. Hun går på den ene festen etter den andre, blir stadig drita, er seksuelt promiskuøs og farer ellers gjennom livet uten å berøre eller bli berørt av noe eller noen. Det endrer seg når hun møter Johanne; ei tre år eldre ung kvinne, som også er lesbisk.

Ut av det blå oppdager hovedpersonen at hun er lesbisk. Reaksjonen er litt tankevekkende; "Må jeg plutselig klippe håret mitt kort og kaste alle skjørtene mine nå da ? Og slutte å barbere meg under armene , klippe neglene mine, bare gå i flate sko og begynne å snuse. Faen og." (s.44) Og jeg som trodde at dette var en forestilling om feminister. Så feil kan man altså ta.

Det første forholdet med Johanne er ikke like fantastisk som hun forestiller seg. I møtet med Johannes' voksne spørsmål om barn og etablering, stikker hovedpersonen. Deretter slår hun seg sammen med en annen jente, en som er like lite seriøs når det gjelder det meste som hun selv. Men leken kommer til en brå stopp når hovedpersonen vår, igjen helt ut av det blå, prøver å begå selvmord.

Slik fortsetter "Det niende bohembud". Boka er retningsløs, uengasjerende og fragmentert. Karakterenes valg og personligheter gir ikke noen som helst mening. Enda verre blir det når stadig flere karakterer dukker opp, betegnes som hovedkarakterens venn(inner) i én scene , før de forsvinner ut av historien og, antar jeg, hovedpersonens liv for alltid (i hvert fall resten av boka). Ingen forklaring blir gitt.

"Det niende bohembud" er dessverre ikke en god bok. Den er ikke en gang en dårlig nok bok til å fortjene en terningkast. Den bare er.

Anbefales ikke.

Tittel: Det niende bohembud
Utgitt: 2010
Forlag: Publica bok AS
Sider: 144

Terningkast: Ingen.

Englekraft av Bente Clod


Taper-Thilde er ei nitten år gammel år jente som bor et sted i København sammen med sin nedkjørte mor. Hun heter egentlig Mathilde, men helt siden støttebjelken som var den barnløse tanten kollapset (tross løfte om det motsatte) og døde av hjernekreft, og den buddhistiske faren bestemte seg for å flytte til Kina, har Taper-Thilde vennet seg til å leve i rennesteinen.

I tillegg til den bunnsolide dårlige selvfølelsen, inkluderer hennes nye liv flere ødeleggende elementer; først og fremst hennes rusavhengige venner som gjør det så vanskelig å holde seg nykter; og "det svarte" som har hengt omkring og over henne siden tante Lis' bortgang.

Mer enn faren, mer enn moren, som Thilde kaller "fru Jensen", var tanten en kilde til inspirasjon og oppmuntring. Spesielt når det gjelder Thildes latente talent for synging. Et talent hun har holdt innelåst bak et velv av rusmidler og knusende mangel på selvtillit.

Så støter hun på den et par år yngre legedatteren Camilla. Hun er det totalt motsatte av Taper-Thilde; vakker, prinsesseaktig, vellykket og full av tro på seg selv og sine evner. Som om det ikke er nok, dater hun en like vellykket ung gutt, går på en av sosseskolene i København der hun og synger i skolens berømte kor.

En dag mens Camilla og noen av vennene hennes synger julesanger utenfor en av de store og sentrale kirkene, bestemmer Thilde for å stille seg bak dem og synge med. Først å teste seg selv, deretter med et visst alvor som vekker hennes ambisjoner. Camilla er totalt avvisende når Thilde ber om hjelp til å bli bedre. Men når Thilde "redder" faren til Camilla, griper skjebnen inn og dytter Thildes liv i riktig retning.

Ikke lenge etter blir en av Thildes venner alvorlig såret, og de mørke kreftenene som hun prøvde å overkomme, slår kraftig tilbake.

"Englekraft" er en ordinær ungdomsroman. Verken plottet, personskildringene eller miljøet hever seg over subsjangerens gammeldagse middelmådighet at man ikke kan la være å minnes og gremmes over at man leste og analyserte bøker som denne da man var ung. Her er den overdrevne og moralistiske prekenen om farene som er forbundet med hasj; den mislykkede ungdommen med et latent talent som bare venter på å bli oppdaget av rike mennesker; og de håpløse foreldrene som er skyld i alt.

Det eneste positive med "Englekraft" er at den er rimelig kort. Det vil en tenåring som vil lese en tynn og overfladisk roman sette pris på. For en voksen er boka derimot ikke verdt stort.

Anbefales ikke.

Tittel: Englekraft
Utgitt: 2004
Forlag: Pax forlag
Sider: 122

Terningkast: 0 

Another bullshit night in suck city av Nick Flynn


Den prisbelønte amerikanske poeten Nick Flynns gjør som så mange forfattere før ham; setter sitt eget liv under lupen. Men i motsetning til de fleste (en av våre hjemlige forfattere som har skrevet et seksbindsverk om livet sitt inkludert) er historien Flynn forteller om oppveksten og livet før han ble forfatter langt mer unikt og interessant. Resultatet er en diamant av en bok.

En middelaldrende, halvt edru hjemløs mann står i kø sammen med en gruppe skjebnefeller og lar seg ransake av de ansatte på et hospits for hjemløse i Boston. En ung mann står på den andre siden av mottaksrommet og betrakter ham mens mannen "beveger seg døsig effektivt forbi de døsende kroppene[...] sjekker inn verdisakene sine og kvitterer for dem." Hvis han oppfører seg pent vil han få klesskift, mat og sted å sove. Omgitt av så mange andre som er desperate etter å stjele selv sko for å finansiere sin avhengighet for rusmidler, er det likevel ikke enkelt å ikke ty til vold. Spesielt når du er en hissig alkis som har brukt det meste av livet til å svikte alle omkring seg. Særlig familien.

Den hjemløse mannen er Jonathan Flynn, en forhenværende drosjesjåfør; forhenværende sjekksvindler og fengselsfugl, ektemann, levemann, stormannsgal forfatterspire og far (av den slette sorten). Den unge mannen som ser betrakter ham heter Nick Flynn, og utover å være Jonathans sønn jobber han på hospitset. Det har han gjort i flere år.

Hvis du tror at dette er en rørende historie om en ung mann som blir gjenforent med en lenge savnet far, tar du grundig feil. Nick vet nemlig at faren er hjemløs. Faktisk har han visst i månedvis at faren mistet drosjelisensen på grunn av sin drikking, ble kastet ut av leiligheten som han leide, før han havnet på gata. Ikke at han gir blaffen. Den eneste grunnen til at Jonathan egentlig ikke bor på gata ennå, er fordi noen av Nicks kollegaer fikk medynk med ham. Noe han ikke fortjener.

Nicks bitre følelser mot faren, har sin røtter i barndommen. Ikke lenge etter at Jonathan Flynn, barnebarn av oppfinnere, forfører datteren til en velhavende Boston-familie fra Scituate (50 km utenfor Boston og et feriested for velhavende familier og prominente politikere), er resultatet bare av den gledelige sorten; et giftermål og to raske nedkomster med to sønner. Deretter faller livet fra hverandre som et korthus; Flynn blir sjekksvindler, drikker enda tettere enn vanlig fordi skrivingen ikke går så bra som han trodde, forsømmer pliktene sine som forelder og ved å forlate familien, før det hele kulminerer med at foreldrene til Jody- moren til Nick- skilles fordi faren hennes slår seg sammen med sekretæren og flytter til Florida.

Deretter blir ting bare verre.

" Nok en bedriten natt i møkkabyen" er en poetisk erindringsbok. Den benytter en rekke utsøkte virkemidler til å fortelle en historie om far og sønn, om skrivekunsten, om det amerikanske samfunnet på 1970-, og 1980-tallet. Brevutdrag, linjer fra poesi, romanaktig prosa og film-og-teatermanusaktige dialogscener gir i sum et gripende innblikk i oppløsningen til en familie, en sønns redsel for å bli som sin far (en allminnelig frykt?) og senere forsøk på å forsone seg med farens synder.

En poetisk pageturner av de absolutt sjeldne.

Anbefales på det varmeste.

Tittel: Nok en bedriten natt i møkkabyen
Utgitt: 2007
Forlag: N.W. Damm & Søn
Sider: 295

Terningkast: 6
 

Ung jente voksen mann av Eline Lund Fjæren (debutant)


Ei tretten år gammel ballettdansende jente møter en noen-og-tretti år gammel mann på settet der de filmer en musikkvideo for bandet hans. Noe klikker. Kanskje fordi hun vil vokse raskere enn sine jevnaldrende. Kanskje fordi hun har en naiv forestilling om musikere. Eller kanskje fordi det faktisk er noe ekte, som har potensiale til å vokse og bli noe varig. Uansett innleder de fort et forhold.

Det starter med relativt uskyldig klining. Men det er ikke nok for jenta. I korte kapitler hvor leseren får lov å se historien fra begges perspektiv, blir vi vitne til hvordan et slags gjensidig kjærlighetsforhold utvikler seg mellom disse to menneskene som juridisk sett ikke burde være i et forhold.

Forfatteren, som er ei ung kvinne selv, utfordrer leseren ved å la jenta være den aktive parten. Der mannen er tilbakeholdende og gir uttrykk for sin frykt for å havne i fengsel, tar jenta tyren ved hornene, som man sier, stjeler nøklene til leiligheten hans, låser seg inn og "gir seg hen til ham." Forfatteren lar ham protestere, men ikke sterkt nok til å gjøre ham uansvarlig for valget han tross alt gjør.

Som i så mange andre bøker om denne slags relasjoner, utsettes forholdet for potensielle ytre trusler; avsløring, andre partnere og endrede omstendigheter. Likevel putrer det fremover, i år etter år. Hun vokser, han blir eldre. Hun blir mer og mer "voksen", mens han fortsetter å gli gjennom livet som den ultimate kunstner som, i motsetning til vennene, ikke vil slå røtter. Han er et ideal for henne, men bare frem til illusjonene faller og realiteten står foran henne; avskallet.

Da boka kom ut i fjor sommer, skrev Dagbladets anmelder at tittelen på boka, "Ung jente, voksen mann", [...] for mange er en provoserende direkte." Jeg vil heller si at den er upretensiøs. Den er enkel, fengende og ikke til å misforstå. Den skriker også etter en reaksjon. For hva skal man mene en bok som er blottet for moralske og juridiske diskusjoner om dette forhold?

Noen vil kategorisk si at jenta, uansett hva hun gjør, er et offer. Det er den voksne mannen som begår en forbrytelse. Bare tanken om at forholdet kan være jevnbyrdig, fremstår for mange som provoserende i seg selv. Som å lefle med nedrige forbrytelser. Andre vil ha et mer nyansert syn.

Bokas hovedstyrke ligger i språket. Det er blitt kalt stilsikker, men jeg er ikke helt enig. Jeg vil heller si at det ikke skaper veidumper for den lette og ledige tonen som preger boka. Det betyr likevel ikke at det er helt vellykket. En svakhet ved språket som kan og bør trekkes frem, er likheten mellom "stemmene" til tenåringsjenta og den til hennes over tretti år gamle partner.

Jeg tilskriver det forfatterens unge alder, og ferskhet.

Hvis du ønsker å lese en drivende, kort og særegen roman, er denne å anbefale.

Tittel: Ung jente, voksen mann
Utgitt: 2013
Forlag:Oktober
Sider: 120

Terningkast: 4

Hvis du lyver av Thomas Marco Blatt


Klara bor sammen med moren, faren og lillebroren Kevin på en blokk et sted i Oslo. I likhet med mange av jentene i klassen sin, sparker hun fotball på det lokale J12-laget, Ellers tilbringer hun fritiden sin sammen med bestevennen Matias.

Familien har ikke råd til å eie hus, sies det et sted. Men Klara er like lite opptatt av familiens relativt dårlige økonomi situasjon. Det samme kan også sies om forfatteren også, ettersom emnet droppes umiddelbart etter at det tas opp. Klara er heller mer opptatt av sin gryende forelskelse i en på skolen. Men det er ikke Matias. Hun er i stedet forelsket i Sofie; ei jente som nylig har flyttet inn i nabolaget og som er to år eldre enn henne.

Til tross for at mattelæreren Andreas blir betegnet som homo, er Klara usikker på om en kan være forelsket i en med samme kjønn. Dersom du tror at hun går til Andreas og snakker om det med han, så tar du feil. Faktisk snakker hun ikke med noen som helst om det. I stedet bruker hun enhver anledning hun får til å beundre Sofie på avstand; i skolegården, på trening, på vei hjem. Og det er kanskje ikke så rart; Klara er nemlig tolv år gammel.

Situasjonen kompliseres av at "alle" rundt henne forventer at hun skal bli sammen med Matias. Det blir også slik når Sofie blir sammen med Snuser'n. Men bare på trass.

En dag blir Sofie litt syk, og alenemoren hennes som jobber skift som sykepleier, spør moren til Klara om hun kan stikke innom mens hun er på jobb. Klaras mor sier ja, og når Klara hører om det ser hun sitt snitt til å gjøre inntrykk på objektet for sin ville og hemmelige forelskelse.

"Hvis du lyver" er en var, ukomplisert og konvensjonell liten roman. Det mest iøynefallende ved den, er ikke at den handler om gryende homoseksuell forelskelse, men hvor lite vekt den legger på en ekstern konflikt i forhold til Klaras påståtte legning. Vanligvis er den eksterne motstanden den mest velbrukte verktøyet i denne sublitteraturen. At forfatteren droppet det, gjør boka tidsriktig.

Hvis du mener at romaner bør ha dramatisk temperatur, vil du synes at det er en fatal feil at det ikke finnes noen ekstern konflikt i boka. Dersom du er av motsatt mening, vil du synes at det er forfriskende at bokas miljø nærmest trekker på skulderen av Klaras påståtte legning.

Det er likevel ingen tvil om at boka er velskreven. Språket flyter, og bygger opp en troverdig verden med korte og malende setninger. Det er bokas største pryd.

Anbefales med visse forbehold.

Tittel: Hvis du lyver
Utgitt: 2014
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 142
Terningkast: 3

9. april 1940-et historisk bedrag av Aage G. Sivertsen


Snart sytti år etter at andre verdenskrig de allierte beseiret Det tredje Rike og Hitler, er krigen langt fra et uttømt emne. Det skrives artikler, utgis bøker og holdes seminarer med utgang i opptakten til, utkjempelsen og enden av krigen. Så sent som i uka som var, diskuterte man på radio hvordan vi husker og bør huske historien. Nærmere bestemt om brenningen av Finnmark bør være en obligatorisk del av historieundervisningen som alle elevene over hele landet får, eller om hver skolekrets skal få mulighet til å velge vekk historien om hendelsen og heller engasjere elevene ved å fokusere på lokale hendelser.

De som mener at tyskernes brenningen av Finnmark er så unik at den bør gis en prominent plass i den delen av krigen som fremhever krigens redsler i landet vårt, er selvfølgelig forskrekket over at noen kan og vil redusere hendelsen til en som bare var av regional betydning. Motstanderne sier blant annet at det er viktigere å gi ungdommene et lokalt utgangspunkt, og at en slik "lokalisering" av krigens hendelser vil gi ungdommer en mer virkelighetsnært forståelse av krigen og hvorfor det er så viktig å lære og huske.

Historiker Aage G. Sivertsens "9. april-et historisk bedrag" handler grunnleggende sett også om hvordan vi husker krigen. Mer presist er det forfatterens påstand at mye av hva vi har lært og husker om opptakten til denne skjebnessvangre dagen, er basert på en redigering av virkeligheten.

Blant sannhetene som forfatterens ønsker å knuse til pinneved, kan man trekke frem følgende; 1: den vedtatte sannheten om at 9. april kom som en overraskelse; og 2: at regjeringen opptrådte resolutt da tyskerne kom.

I likhet med krigen, har boka helter og skurker. De to fremste skurkene er utenriksminister Halvdan Koht (f.1873-d.1965) og forsvarsminister Birger Ljungberg (f.1884-d.1967).

Førstnevnte var kanskje det mest intellektuelle medlemmet i Nygaardsvolds regjering, likevel opptrådte han ifølge forfatteren både naivt, kanskje på grensen av tjenesteforsømmelse, da signalene om tyskernes planer begynte å komme som et godstog mot landet. Sistnevnte fortjener kanskje ikke like sterk fordømmelse ifølge forfatteren, men han bør huskes som en minister som lukket ørene for de fagmilitæres øredøvende skrik om midler og utstyr.

"9. april 1940-et historisk bedrag" er en informativ liten bok (på 222 sider). Den er skrevet med en harmdirrende penn, er godt dokumentert og har noen treffende anklageskrift mot Nygaardsvold og hans regjering.

Bør leses av alle som er opptatt av historie og landets skjebne under krigen. 

Anbefales sterkt!

Tittel: 9. april 1940-et historisk bedrag
Utgitt: 2014
Forlag: Kagge forlag
Sider: 222

Terningkast: 5

Kvinnen i den lille gondolen av Line Baugstø


For de som har lest mine anmeldelser, vil det ikke komme som en overraskelse at jeg ikke er en stor fan av norske novellesamlinger. Unntakene finnes, men generelt har jeg blitt lite imponert av kvaliteten på de fleste utgivelsene i de senere årene.

Dersom jeg skal gi en generell diagnose på hva som gjør at jeg, nesten som en ryggmargsrefleks, setter svært lave forventninger (for ikke å si gruer meg) når jeg skal begynne å lese en novellesamling av en norsk forfatter, vil jeg si at altfor mange norske novelleforfattere er mer interessert i å beskrive en historie for meg, i stedet for å fokusere på å fortelle meg en historie.

Det betyr ikke at jeg ikke setter pris på en fengende beskrivelse, eller at jeg skyr stemningsfylte noveller og bøker som pesten. Det gjør jeg ikke. Derimot mener jeg at i hjertet av enhver bok, bør historien være i sentrum. Her og der kan man tillate seg en, maks to noveller som fokuserer på steming mer enn plott. Men det er en alvorlig synd i min bok å skrive novelle etter novelle om karakterer som analyserer porene i huden og rynkene under øynene mens de stirrer inn i speilet.

Jeg fryktet at "Kvinnen i den lille gondolen" skulle skuffe meg like ettertrykkelig som så mange andre norske novellesamlinger. Heldigvis gjorde den det ikke. Og grunnen til det er at forfatteren gjorde det mest naturlige av alle ting for en god forfatter; hun fortalte gode historier.

Det gjennomgående temaet i novellesamlingen er forhold. Forhold mellom mann og kvinne, kone og mann, barn og foreldre, mellom naboer og mellom fremmede.

Den første historien, tittelhistorien, handler om en kvinne som ofrer seg for familien, ikke får noe for det og som drømmer om å komme seg vekk. Den andre historien, "Fatal oransje", er bokas mest urovekkende; den handler om en kvinne som får slag og om hennes voksne barn som tar små men ondskapsfulle skritt for å hevne seg på moren for barndommens store og små overtredelser. Både den tredje novellen, " Husmorferie" og den fjerde "Regn", handler om utroskap. Den første tar for seg en husmor som er alene på ferie i Nord-Afrika og som blir fristet til å bryte ekteskapsløftet når hun møter en ung og kjekk mann, og den andre novellen fokuserer på et par som er på ferie for å lade batteriene etter en tøff periode.

De fem andre novellene i samlingen er mer dystre enn fire første, og handler om alt fra ensomhet, til  mishandling og selvmord. Ikke akkurat noen lystige emner.

Likevel står samlingen på stødige ben. Historiene er fengende, varme, gjenkjennelige, og mer enn noe annet; interessante. Fokuset ligger på mennesker som er blitt oppskaket av hendelser i nær fortid og som prøver å komme over det.

Der mange novellesamlinger fokuserer på stemningsbeskrivelser og glemmer nesten alt som heter dramatisk driv, er denne samlingens forfatter opptatt av å utfordre karakterene sine. Det tjener både samlingen og leseren på.

Anbefales.

Tittel: Kvinnen i den lille gondolen
Utgitt: 2002
Forlag: Oktober forlag
Sider: 114

Terningkast: 5

 

Døden Går Med Flosshatt av John Dickson Carr


Enhver som leser krim, og det gjør jo de fleste, vil på et eller annet tidspunkt komme over og lese John Dickson Carr. Han er den anglofile amerikaneren som fulgte kjærligheten til de britiske øyene, slo seg ned i London, og som skrev erkebritiske krimbøker like godt, om ikke bedre, enn sine britiske kollegaer ; Christie, MacDonald etc. Resultatet har blitt at han er kjent som en av de store foregangsfigurene i krimsjangeren. Hans store produksjon, talent for intrikate plott og dialogdrevne bøker har etter hvert fått forfattere som P.D. James til å sette ham i plassere i toppsjiktet av forfattere som utformet sjangeren på 1920-og-1930-tallet.

Dette har ført til at bøkene hans, er å regne som kanoner i sjangeren. På godt og vondt. Også "Døden går i flosshatt".

I likhet med mange av Carrs andre bøker, har "Døden går i flosshatt" en humoristisk undertone som gjør bøkenes langtekkelige utleggelser utholdbare.

Det trengs.

En spøkefull kriminell terroriserer London. Hans forbrytelser er ikke så alvorlige som baksiden av boka skal ha det til. I hvert fall ikke i begynnelsen. Forbrytelsen stjeler nemlig flosshattene til prominente herrer og plasserer dem på dyr og andre flatterende ting som inviterer latter og hån mot ofrene. En av disse prominente herrene oppsøker Fell. Men ikke bare primært på grunn av hatten. Eller rettere sagt; hatter. William Bitton har nemlig blitt offer for hattetyven to ganger i løpet av tre dager. Ikke nok med det; han har også blitt frastjålet et sjeldent og unikt manuskript: manuset til den første krimromanen som noensinne ble skrevet, av Edgar Allan Poe.

Han vil at Fell skal hjelpe ham å spore opp det verdifulle manuset. Men før Fell rekker å sette på seg hatten og etterforske saken, blir Bttons journalistnevø, som jobbet med å avsløre identiteten til hattetyven, funnet drept. På hodet hans sitter en av hattene som ble stjålet fra Bitton.

Fells brede etterforskning graver raskt frem mange mistenkte, og jo flere som avhøres, jo lengre blir listen over folk som hadde motiv til å ta livet av den avdøde. Men Fell er fast bestemt på å felle gjerningsmannen. Eller gjør han det?

"Døden går i flosshatt" er , som mange av Carrs bøker en bok som avtvinger respekt. Plottet er intrikat, persongalleriet er stort, og forfatterens evne til å holde alle ballene i lufta er så komplett at man bare må ta av hatten for Carr. Etterpå husker man små og store ting som gjør at man likevel lover seg selv å aldri, aldri, aldri gå tilbake til boka; den er avsindig befolket; plottet er høyst uinteressant; den er avsindig befolket; og så er den kjedelig.

Det største problemet med bøkene til Carr er likevel at hans hovedkarakter; Dr Fell er, for å si det mildt, ikke en mann som vekker leserens følelser på noen som helst måte. Han er kald, metodisk, nøysom, intelligent og pratsom. Ikke på noe tidspunkt er du i tvil om at han er en habil etterforsker, men han er ikke en karakter som du heier på. Sånn sett kan man sammenlikne Carr med en annen amerikansk forfatter; Dean Koontz. Faktisk vil jeg gå så langt som å si at Carr er Koontz litterære tvilling. Det eneste som skiller dem, bortsett fra skriveårene, er sjangeren. Ellers er begge forfattere som skriver om karakterer som aldri fenger lesernes fantasi. Det er derfor begges bøker sjeldent er blitt filmet, og derfor Koontz f.eks aldri har fått samme status som Stephen King, selv om begge har vært aktive i omtrent like lang tid.

Jeg anbefaler at du leser "Døden går i flosshatt" hvis du ønsker å ta en tur innom krimsjangerens kanoner. Ellers vil jeg råde deg til å holde deg unna. Her er det ikke mye leseglede å hente. Dessverre.

Tittel: Døden går i flosshatt
Utgitt: 2006 (utgitt på engelsk i 1933)
Forlag: Thriller forlag AS
Sider: 263

Terningkast: 2

Mørket I Krystallkulen av Alan Bradley


I min anmeldelse av den andre boken i serien om Flavia de Luce (her), den intelligente elleve år gamle detektiven som den Canadiske forfatteren Alan Bradley introduserte for verden i 2007, skrev jeg at boka ikke falt i smak fordi språket kappet huet av ethvert tildrag til troverdighet. Det mener jeg fortsatt.

Problemet er premisset. I stedet for å være opptatt av handlingen, grepet av plottet, bli moret av de små stridene Flavia har med storesøstrene og beundre aspekter ved Flavias karakter, gjør språket alt det kan for å få leseren til å rykke tilbake, stoppe og stusse over hele premisset; en elleve-åring som er langt mer språkmektig enn er normalt.

De voldsomme støtene leseren får fra de store ordene og formuleringene som Flavia lirer av seg, kunne vært avledet hvis Bradley ikke hadde valgt å la Flavia føre ordet. Ulempen ville ha vært at bøkene kanskje ikke fremsto som like unike, men fordelen av å la en allvitende forteller fortelle ville ha vært at det lindret den gnagende følelsen i leserens bakhode om at historien handler mer om Bradley enn karakteren; om en mann i midten av sytti-årene enn om en intelligent elleveåring.

Konklusjonen jeg har gjort meg etter å ha lest de tre første bøkene, er derfor ikke bare at Bradley gjorde en alvorlig feil da han valgte å skrive historien i førsteperson, men at han egentlig ikke gadd å skrive om en troverdig barnekarakter. Uten å gå i detalj, er det verdt å huske at Flavia-bøkenes tilblivelse tilskrives en skrivekonkurranse, og jeg har en mistanke om at Bradley bare brukte sin egen stemme og sitt ordforråd og la det i munnen på en elleve-åring, i stedet for å skape en helstøpt karakter med en egen stemme.

I den tredje boken i serien om Flavia, møter vi den intelligente elleve-åringen mens hun sitter foran en sigøynerkvinne og blir spådd. Ut fra hennes interesse for kjemi skulle man ikke tro at Flavia ville være opptatt av, men der er hun altså.

Når spåkonen bemerker at hun aldri har sett krystallkulen sin så full av mørke, rykker Flavia bakover og tumultene som oppstår fører til at teltet brenner ned.

Plaget av dårlig samvittighet, inviterer Flavia kvinnen , som hun finner ut heter Fenella Faa, til å bo på familiens eiendom. Faa, som ikke er ukjent i området, minner Flavia om at Haviland de Luce (faren til Flavia) ikke er kjent for å like sigøynere, og spesielt ikke en som har vært mistenkt for kidnappingen av et barn. Til tross for at informasjonen gir henne gåsehud, står Flavia ved sitt ord. Det skulle hun ikke ha gjort.

Like etter at Fenella slår seg ned med vognen sin på den andre siden av de Luce-familiens eiendom, blir den eldre kvinnen overfalt og alvorlig skadet. Ikke lenge etter blir en av landsbyens sorte får funnet hengt.

Dermed er Flavia i gang.

"Mørket i krystallkulen" er i likhet med de to foregående bøkene i serien, og til tross for at den er en krimbok, en bok som tar seg sin tid. Den er på over tredhundreogtretti sider, men kjennes som om den er minst dobbelt så lang. Ikke bare skjer det lite, men språket er som våte klær som drar ned nesten ethvert tildrag til fornøyelse.

Her og der er det humoristiske scener, men de er dessverre så få og det er så langt mellom dem at de ikke klarer boken fra å drukne.

Anbefales ikke.

Tittel: Mørket i krystallkulen
Utgitt: 2012
Forlag: Press forlag
Sider: 335

Terningkast: 1
 



En liten prinsesse av Frances H. Burnett


Utover kvalitetene som har stadfestet deres plass i den kulturelle skattebingen, er det minst én grunn til at jeg stadig går tilbake til klassiske bøker, enten de er barne-, -ungdoms-eller voksenbøker; på grunn av de nostalgiske følelsene som jeg har til verkene.

Ta "En liten prinsesse" for eksempel; det er en barnebok som jeg leste for mange, mange år siden. Utgaven som gjorde meg kjent med Frances H. Burnetts fantastiske barnebok, var på engelsk(dette er en del år før jeg kom til Norge), og fordi det var en bok vi hadde fått i oppgave om å lese på den engelske privatskolen jeg gikk på, kan jeg fortsatt huske at jeg ikke likte boka. Det var ikke før kom til Norge og fant en norsk oversettelse at jeg lærte å sette pris på boka.

En del har kalt den Oliver Twists romantiske søster. I motsetning til Dickens' klassiske roman, er hovedpersonen Sara Crewe, hovedpersonen i boka, ikke en karakter av sin samtid. Hun er et ideal; god, omtenksom, kunnskapsrik, vitebegjærlig, lojal, klok, oppofrende, altruistisk, mm. Hun er et barn av romantikken; den litterære strømningen på 17-og 1800-tallet som uttrykte ønske om å  "ta opp i seg universelle problemstillinger" og hadde som mål om å "være progressiv, grensesprengende og frihetssøkende." (s.219).

Som Leif Løghaug skriver i etterordet, er det mange som anklaget romantikkens forfattere for å være "Disney-istiske" lenge før Disney, og det delvis sant. Burnett, og mange som delte hennes standpunkt om litteraturens mål og mening på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, var mer opptatt av å eventyrifisere den harde virkeligheten i Victoria-tiden. Ikke fordi de var avskåret fra dens påkjenninger (spesielt ikke Burnett, som-tross vanskelige kår-, klarte å kare seg og familien opp fra vanskelige kår ved hjelp av sitt skrivetalent), men fordi de ville se på virkeligheten på en annen måte.

Det gjør også hovedpersonen; Sara Crewe er et barn, og en karakter, som hengir seg til forestillingsevnen. Både i medgang og motgang. Hun forestiller seg at hun er en prinsesse og oppfører seg deretter. Selv når hun mister faren og går fra å være stueelev med en egen fransk stuepike til å måtte leve i kvistværelset på eliteskolen til Frøken Minchin, streber hun hardt for å leve opp til idealet.

Det er noe av det som gjør boka så fantastisk.

Hvis du ennå ikke har lest boka, så bør du gjøre det snart. Og hvis du har lest den før, så anbefaler jeg deg å lese den på nytt. Det er den verd.

Tittel: En liten prisesse
Utgitt:2010 (min utgave, original utgitt 1904 som roman, før det som føljetong)
Forlag:Transit As
Sider: 219

Terningkast: 6

J For Jaget av Sue Grafton


I den tiende boken om den noen og tredve år gamle privatdetektiven Kinsey Millhone, sender Sue Grafton sin nå berømte detektiv for første gang til utlandet. Nærmere bestemt til resortbyen Viento Negro, i Mexico. Arbeidsgiveren er California Fidelity, forsikringsselskapet som huset Kinseys detektivkontor, før selskapets kyniske effektivitetskonsulent terminerte avtalen Kinsey hadde med selskapets kuede leder, Mac Voorhies.

Nå kommer Voorhies med hatten i hånda og gir Millhone et tilsynelatende enkelt oppdrag; en av selskapets ansatte kommer tilbake fra ferie og påstår hardnakket at han så en av selskapets tidligere klienter, Wendell Jaffe, Problemet er at Jaffe døde for fem år siden, og selskapet har etter lang tids kamp i retten nylig betalt ut livsforsikringen på en halv million dollar til enken. Voorhies vil at Kinsey skal reise til Mexico på selskapets regning og bekrefte eller avkrefte påstanden fra den ansatte.

Enda Kinsey fortsatt er sår etter den uforskammede behandlingen hun fikk fra selskapet, drar hun til Mexico av to grunner; for det første anser hun Voorhies som en venn, og for det andre er det bare idiotisk å avvise et tilbud om et par dagers gratis opphold på en ferieresort.

Dermed setter hun seg på flyet og reiser til Mexico.

Etter et par dager med nitidige undersøkelser står hun fortsatt uten spor. I stedet for å sitte ved bassengkanten og sole seg på "fiendens" regning, ringer hun Voorhies og informerer ham om resultatet. Likevel insisterer Voorhies på at hun skal bli værende der i et par dager, og så komme hjem. Siden hun ikke har noe annet hun skal, protesterer hun ikke.

Like etter dukker Jaffe opp. Så starter problemene.

"J for jaget" er ikke en av de beste bøkene i serien om Kinsey Millhone. Den er ikke en gang blant de gode. Den er et hakk under, halvannet trinn over de verste.

Plottet er uinteressant, sidehistorien om Kinseys slektninger dreper det lille som er av driv, og slutten uinspirert

Igjen er det språket som står igjen som det eneste elementet som er verd å rose. Men som jeg har skrevet før, er ikke det nok.

Anbefales ikke.

Tittel: J for jaget
Utgitt: 1995
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Sider: 293

Terningkast: 1

Mannen som ikke ville hjem Roger Pihl


Jeg husker ikke hvem som sa det, men et sitat som har blitt sittende gjennom årene sa dette; ideer for historier (være de seg for film eller bøker) er som skjeletter; ensartede, mystiske, blanke og fettfrie; det er først når forfatteren er ferdig med det ordentlige arbeidet-utførelsen- at noe særegent dukker opp. Det er da, og først bare da, at man kan bedømme ideens meritter, og hvorvidt den er verdt papiret den er skrevet på.

Jeg kom til å tenke på dette da jeg leste Roger Pihls roman "Mannen som ikke ville hjem." (Juritzen forlag, 2014). Premisset for romanen er fengende nok; hovedpersonen, Valdemar Vågen, er en middelaldrende mann som mistet kona og sine to døtre tolv år tidligere. Siden tragedien har Valdemar, i stedet for å sørge, begravet seg i arbeid. Mer presist jobben som sjef for software-firmaet Global Village. Dedikasjonen har kastet av seg både økonomisk og når det gjelder prestisje. Hans ene årlige tale på firmaets kongress, har gjort ham til Norges Steve Jobs. Han har til og med kopiert Jobs' berømte replikk; "Jo, og én ting til." før lanseringen av et spektakulært nytt produkt.

En dag, like før årets kongress, mens han er ute og sykler, blir Valdemar påkjørt. Han kommer fra det med livet i behold, og de fysiske skadene er heller ikke uoverkommelige. Men noe skjer med Valdemars ånd etter et par dager på sykehuset; omsorgen og selskapet med andre menneske som er opptatt av hans ve og vel, gjør ham for første gang oppmerksom på det bunnløse ensomme livet han lever. Dette blir enda kraftigere understreket av at den eneste som besøker ham for å se hvordan det står til med helsa hans, er en torpedo som har tatt noen oppdrag for ham i løpet av årene. (Den eneste andre som besøker ham, er et av styremedlemmene, og han kommer bare for å fortelle pasienten om alle de kjedelige oppgavene han nå må gjøre i Valdemars fravær, og at styret i Valdemars fravær har vedtatt å gi seg selv et stort utbytte).

Besøket fra styremannen overbeviser Valdermar om korrektheten av beslutningen han har tatt; han vil ikke dra hjem.

Det skal vise seg å ikke være så enkelt å bli værende på sykehuset, og snart må han ty til skitne og smertefulle triks for å forlenge oppholdet.

"Mannen som ikke ville hjem" har et godt premiss. Det er fengende, samtidig som det berører noe som absolutt er aktuelt; den bunnløse ensomheten mange føler, lever med og dør i, i verdens rikeste land.  

Dessverre er ikke utførelsen noe å rope hurra for. Grunnen er ganske enkel; boka, som Tor Åge Bringsværd fastslår er "satire i verdensklasse" på forsiden, er ikke morsom nok. En del scener som skal være morsomme er så alvorlige at ikke en gang et smil, for ikke å snakke om latter, vekkes hos leseren. En del andre er bare tegneseriefilmaktige, som da Valdemar kaster seg fra toppen av et tak (og overlever(!)) , i et forsøk på å komme såpass til skade at sykehuset lar ham få bli der i noen flere dager. Den absurde vendingen som boka tar i den siste halvdelen, vekker heller ikke lattermusklene.

Dermed sitter vi igjen med en bok som hadde et stort potensiale, men som dessverre kommer til kort.

Anbefales ikke.

Tittel: Mannen som ikke ville hjem
Utgitt: 2014
Forlag: Juritzen forlag
Sider: 237

Terningkast: 2

Ondskapens by av Kristian Lundberg


Grytidlig en kald morgen i november sitter politimannen Nils Forsberg og flere av kollegaene hans i en anonym tjenestebil og overvåker en leilighet i den belastede bydelen Rosengård, i Malmö. Leiligheten er et transittmottak for øst-europeiske prostituerte. Et sted der drømmelivet de ble forespeilt i det rike Sverige, blir banket og voldtatt ut av deres sinn, før de selges videre til neste ledd i elendighetskjeden. Det har Nils og kollegaene intensjon om å sette en stopper for.

Etter å ha overvåket traffickingringen i lang tid, er etterforskingens siste ledd forholdsvis enkel; å overvåke transportbilen fra det øyeblikket den krysser grensen og frem til den leverer "pakken" sin i leiligheten. Deretter er planen å slå til med full styrke, arrestere alle, overtale kvinnene til å vitne og dermed sprenge hele kjeden.

Men nesten ingenting går som planlagt; Først avviker en av kollegaene fra planen når han stopper transportbilen ved grensen. Deretter klarer den samme etterforskeren å miste bilen av syne midtveis. Timer går uten at bilen dukker opp, og Forsberg bestemmer, av desperasjon, at de ikke har noe annet valg enn å slå til mot leiligheten. De har så vidt rukket å åpne døren før det blir klart for dem alle at operasjonen har blitt komprimitert; eimen av død og fordervelse tvinger dem til å umiddelbart trekke seg tilbake. Når de samler seg sammen og kommer over overraskelsen, oppdager de to nakne kvinnelik i badekaret på badet.

Med ledelsen på nakken og mediene snusende omkring, må Forsberg bringe på det rene hvordan operasjonen kunne mislykkes til de grader. Ble smuglerne bare nervøse, eller ble de advart om å holde seg unna? Og hvis de ante ugler i mosen da de ble stoppet ved grensa, hvordan forklarer det at kvinnene i leiligheten allerede hadde vært døde i minst to døgn?

Det går ikke lang tid før Forsberg mistenker at de har en eller flere utro tjenestemenn blant sine rekker. En mann som har noe å skjule. Og han selv er en av dem.

De to såkalte "blurpene" (korte anmeldelsestekst) kan ikke annet enn å skape høye forventinger hos enhver som ser dem. Den ene, skrever av "Kulturnytt" sier om forfatteren, Kristian Lundberg; "Han er bedre enn Henning Mankell, Håkan Nesser og Åke Edwardson". Den andre "blurpen" sier ganske enkelt at boka er så vakker at man får tårer i øynene. Den siste tilskrives Dagens Nyheter, Sveriges største dagsavis.

Bortsett fra passasjene som handler om byens sosiale og klassemessige skiller og socialdemokraternes hamskifte og inntok i lokalpolitikken, kan jeg ikke si at noen av anmeldelsene treffer. "Ondskapens by" er rett og slett en forferdelig dårlig krim.

Plottet er amatørmessig, etterforskningen er nærmest ikke-eksisterende, skurken dukker aldri opp, de interne stridighetene er barnslige, og de kvinnelige karakterene er helt latterlige.

Jeg vet ikke hvem som skrev anmeldelsen for "Kulturnytt" i Sverige, men i en perfekt verden ville den personen bli saksøkt for ærekrenkelse.

Styr unna denne!

Tittel: Ondskapens by
Utgitt: 2008
Forlag: Publicom forlag
Sider: 196

Terningkast: 1 (for passasjene om den fascistiske vinden som blåser over byen)

Eneboeren av Finn Carling


I Finn Carlings "Eneboeren" møter vi en havarert Afrikafarer på tampen av sitt liv som prøver å erindre over hva som brakte ham dit han er. Det er ikke en lystig historie.

En eldre fremmedkriger og flyger som kjemper på siden av en opprørsgruppe som prøver å styrte en ikke-navngitt afrikansk diktator, nødlander i "savannaen" når han en dag får et problem med flyet. Raskt oppdager han at problemet ikke av mekansk art, men stammer fra det enkle faktum at flyet er tomt for drivstoff. En liten lapp som han finner senere forteller ham at det ikke et uhell, men en villet sabotasje, utført av en del av hans egne; Såpass hatet han gjorde seg blant kampfellene med sin arrogante fremferd og sine til tider onde påfunn.

Det er ikke spesielt overraskende skal det vise seg.

Mens han prøver å ta over seg situasjonen han er i, mimrer han over fortiden, og jo mer som avdekkes, jo mer tydelig blir det at han er en sadistisk sosiopat, et forstyrret sinn som har kommet til kontinentet av alt annet enn idealistiske grunner.

"Eneboeren" er en liten bok. Knapt ethundreogtjueen sider. Men den rommer så mye ondskap, grusomheter og sadisme at mørket truer med å sprenge seg ut av sidene.

Baksiden av boka lover at historien skal handle om ondskapens banalitet. Og for en gangs skyld overdriver ikke bakteksten. Jeg kan knapt huske å ha lest om en mer forstyrret og ond karakter i år. Sett i større sammenheng er Finn Carlings hovedperson, Alex Hurt, lillebroren til Kurtz; den mytiske figuren i Joseph Conrads "Mørkets hjerte".

Fordi dette er mitt første møte med Carling, visste jeg ikke hva jeg kunne og burde forvente av boka. Jeg kan likevel utelukke at jeg forventet å bli like forstyrret av boka som det jeg ble.

Forfatteren overøser ikke leserne med lange beskrivelser om vold og sadisme. Derimot mestrer han evnen til å gi leseren noen uforglemmelige og kontrollerte utbrudd, før han lar oss få pusterom til å fordøye det vi har lest. Frem til neste eksplosjon.

Språket er konsentrert, avsløringene dosert og slutten er tvetydig nok til å sende leserne hjem med nok å gruble over.

Det gjør "Eneboeren" til en av disse bøkene som får leseren til å dra seg selv i ørene for ikke å ha oppdaget forfatteren tidligere, og til å love å finne rom for bibliografien til forfatteren i leselisten sin.

Imens kan jeg varmt anbefale "Eneboeren"!

Tittel: Eneboeren
Utgitt: 2004
Forlag: Gyldendal
Sider: 120

Terningkast: 5  

I For Indisier av Sue Grafton


Verken "G for gissel" eller "H for hasard", de to foregående bøkene i Sue Graftons alfabetserie om privatdetektiven Kinsey Millhone falt i smak hos meg, og jeg begynte å tro at serien var i en nedadstigende spiral når det gjelder kvalitet. Men så kommer "I for indisier" og beviser alle mine antakelser feil.

Et par ting har forandret seg i livet til Kinsey Millhone etter hendelsene i "H for hasard"; i privatlivet sitt har hun tatt en pause fra sitt av-og-på forhold med den gifte politimannen Jonah Robb (det er komplisert, som Kinsey pleier å si); California Fidelity, forsikringsselskapet som huset Millhones kontor, tok rådet til sin effektivitetskonsulent og terminerte den gjensidig nyttige avtalen som ga henne gratis kontorlokaler mot at hun etterforsket noen saker i måneden for dem; og som om det ikke var nok, har eiendomsprisene skutt i været, noe som har økt leiekostnadene for både næringsmarkedet og i det private boligmarkedet.

Det tvinger Kinsey til å ta alle store og små saker som kommer hennes vei, til og med stevningsleveringssaker som bare betaler ca. 20 dollar, og bare når oppdraget er utført.

Det er derfor oppdraget fra advokatfirmaet Kingman & Ives, der hun leier lokale, kommer som manna fra himmelen. En av partnerne, Lonnie Kingman, har vært så uheldig at han har mistet sin veteranetterforsker til hjerteattakk, bare et par uker før han Lonnie skal i retten i forbindelse med et sivilt søksmål mot en mann som ble anklaget og frikjent for drapet på sin rike kone.

Selv om drapet fant sted seks år tidligere, og mannen ikke kan bli rettsforfulgt for drapet igjen, vil Lonnie at Kinsey skal gjennomgå saksdokumentene og finne flere bevis.

Kinsey setter i gang etterforskningen sin med en sult og pågang som minner om den Kinsey vi kjenner fra de første bøkene (før "G for gissel" og "H for hasard"). Raskt kommer hun til en foruroligende konklusjon; den avdøde privatdetektiven, en veteranetterforsker som en gang var forretningspartner med Kinseys mentor i yrket, har gjort et slapt arbeid. Enda verre; det ser ut som om han har fakturert Lonnie for arbeid og reiser som aldri fant sted.

Dermed må hun ta notatene og dokumentene fra hverandre, systematisere etterforskningen og finne nye fakta som kan redde det vaklende søksmålet.

Kollapser saken vil det ikke bare betyr at urettferdigheten seirer, men det vil også gi mannen de alle tror er en morder en premie; en arv på over 2.6 millioner dollar.

"I for indisier" bringer både Kinsey og Grafton tilbake fra det middelmådiges land og tilbake i god og gammeldags form. Spenningen er sitrende, karakterene interessante og levende og plottet er komplisert nok til at leseren febrilsk blar sidene for å finne ut hvordan det kommer til å ende. Jeg gjorde i hvert fall det.

Som vanlig er språket upåklagelig; stramt og fritt for unødvendig fett.

Den eneste innvendingen jeg har mot boka, knytter seg til en episode i boka hvor en gjerningsperson for en forbrytelse blir konfrontert av Kinsey og tilstår uten pressmiddel. Det trekker bokas troverdighet og scenens alvor ned.

Ellers er boka å anbefale.

Tittel: I for indisier
Utgitt: 1995
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Sider: 268

Terningkast: 5 

Ufullendt historie av Volker Braun


I midten av 1970-årene i DDR; Karin er ung og ugjenkallelig forelsket i Frank. Men i et land hvor statens kvelende ideologi krever absolutt lydighet og absolutt kontroll, er selv kjærligheten mellom to unge mennesker ikke fri for inngripen fra statens side.

Motstanden personiferes gjennom Karins far, en OVERBEVIST og INFORMERT borger som krever av datteren at hun skal bryte det gryende forholdet uten å fortelle henne mer enn at gutten vil støte på problemer i nær fremtid. Når Karin krever svar av faren, sier han bare at hennes fortsatte forbindelse bare vil mistenkeliggjøre familien og ødelegge all den velviljen og anseelsen som han har bygget opp i løpet av mange år.

Karin velger å ikke høre på faren. Faktisk går hun så langt som å informere Frank om hva faren har sagt. Så gir hun seg hen til ham og blir gravid, uvillig til å erkjenne de mørke kreftene som er på vei for å knuse både hun og hennes utvalgte.

Volker Brauns "Ufullendt historie" er en liten roman som rommer så mye; paranoia, kjærlighet, ekstremisme, svik, banal ondskap og skremmende likegyldighet.

Der for eksempel "Den korte enden av Sonnenallee" (anmeldt her) bruker svart komikk og absurdisme for å gi leseren et innblikk i livet i DDR, er "Ufullendt historie" alvorlig, tung og fortettet. Få bøker har gitt meg sterkere følelse om den klamme hånden til statsmakten i landet, og enda færre har fått meg til å stoppe for å ta en pust i bakken av åndenød.

"Ufullendt historie" er en bragd av en bok. At den kom ut midt i perioden handlingen historien finner sted, og at den ble forbudt i DDR gjør den ikke bedre. Autensiteten er bare prikken over i-en.

Les den!

Tittel: Ufullendt historie
Utgitt: 1977
Forlag: Aschehoug
Sider: 80

Terningkast: 6

Et Enkelt Drap av Theodor Kallifatides


Det er tidlig vår. En pjokk og onkelen hans som bruker det milde været til å fiske finner en flytende plastsekk i sjøen. Inni er det en ung kvinne, skutt tre ganger.

Saken havner på bordet til den nyutnevnte lederen for voldsavsnittet i Botkyrka Kommune, Kristina Vendel. Hun er trettitre år, filosofiutdannet og nokså ærgjerrig. Politiyrket var ikke hennes første valg, men siden omstendighetene førte henne på sporet har hun satt all sin energi og alle evner inn på å glitre i jobben. Det har hun også gjort. Godt hjulpet av sine prestasjoner og de politiske reformene av institusjonenes ansettelsesprosesser, har hun kommet seg raskt oppover karrierestigen. Nå leder hun voldsavsnittet i Botskyrka Kommune, et sted hvor kravene til avdelingen langtfra står i stil med ressursene som er tilgjengelig for politiet generelt, og avdelingen hennes spesielt.

Som om det ikke er nok, må hun stadig ta hensyn til de såre følelsene som ennå eksisterer i avdelingen over hennes utnevnelse, en utnevnelse som en del i avdelingen mener var en grov overtramp mot menn med langt mer erfaring og lederevner enn henne. I tillegg står hennes støttespillere som tvang gjennom utnevnelsen i kulissene og venter på at hun skal at deres tillit til henne var bryet verd.

Med alt dette i minnet, er liket i sjøen et mareritt av en sak.

Verken pressedekningen, eller sjekking og dobbeltsjekking av savnetlisten gir etterforskerne noen ledertråd. Det er først når rettslegen undersøker hennes tenner at de finner ut at hun sannsynligvis ikke er fra Sverige. Videre etterforskning viser at liket kan ha ligget under isen i sjøen i mer enn et halvt år. Dermed må de gå lenger tilbake i tid enn først antatt. Det er da de kommer over en anmeldelse. Fra Estland.

Offeret viser seg å være en ung kvinne ved navn Natasha Filippovna. Og hun er ikke den første fra Filippovna-familien som blir drept i Sverige.

"Et lite mord" er en ganske ordinær krimbok. Samtidig er det en bok som prøver å være uordinær. La meg forklare; den er ordinær fordi den ikke har noen overraskende vendinger, en utspekulert skurk, eller etterforskningstriks eller innsikt som krever stor deduksjon. Den er med andre ord veldig hverdagslig krim, hvis det er noe som heter det. Men på samme tid prøver den å gi leseren noe litt ekstra, og dette lille ekstra er hva man kan kalle en hverdagsfilosofering om livet, døden, forhold, en klatt om religion og litt om musikk.

Det er greit nok å skrive en filosoferende bok, men det er sjeldent at filosofering lykkes innen krim. Med mindre man inkorporerer filosofien i plottet og løsningen. Det er ikke tilfellet her. Dermed blir det et sidespor som av og uventet kjører inn i plottets hovedfelt, bare for å svinge ut og blir borte frem til en annen anledning dukker opp. 

Siden plottet i seg selv ikke er noe å skrive hjemom, er språket derimot en fornøyelse. Det er så klart, ujålete og stramt at det kan få en flat ball til å sprette. Hvis boka hadde vært en roman, er jeg sikker på at jeg ville likt den bedre enn jeg gjør. Men fordi boka er en krim, har jeg som leser en del forventninger til hva og hvordan den skal være. Disse infrir ikke boka.

Men det er bare min oppfatning.

Tittel: Et enkelt drap
Utgitt: 2005
Forlag: Bazar forlag
Sider: 285

Terningkast: 2

H For Hasard av Sue Grafton


I den åttende boken om privatdetektiven Kinsey Millhone, sender Sue Grafton sin populære heltinne undercover i forsikringssvindelens underverden. Resultatet er dessverre ikke noe å skrive hjem om.

Kinsey Millhone har akkurat kommet tilbake fra et oppdrag i San Diego og så vidt rukket å parkere bilen utenfor kontoret når hun finner ut at en av hennes gode venner fra California Fidelity , Pernell Perkins, er skutt og drept. Politiet står uten spor. Likevel anmoder de ikke Kinsey om bistand. Ikke at hun har tid til å bidra med noe heller.

Effektiviseringseksperten som dukket opp i slutten av "G for gissel" har nemlig satt California Fidelity på hodet. Alle som ikke er effektivisert ut, går på tåhev. Og nå er turen kommet til Kinsey og hennes avtale med selskapet. I motsetning til lederen for CF, mener den nye mannen at selskapet kaster bort plass på Kinsey. Videre mener han at avtalen selskapet har med Kinsey, hvor hun etterforsker noen saker for dem i bytte mot å ikke fakturere henne for leien, ikke er til fordel for selskapet.

Enda hun ikke ønsker å danse etter pipa hans, velger hun å ta en fillesak for å bevise sin nytte for selskapet. En tilsynelatende enkel sak om forsikringssvindel.

Bibianna Diaz, målet for etterforskningen, har sendt inn nøvendige papirer og vil kassere inn på en nylig opptegnet forsikringspolisé. Hun hevder at både hun og bilen ble skadet i en ulykke som ikke var hennes skyld. California Fidelity mistenker derimot at ulykken var fingert, og at Bibianna er en svindler.

Kinseys sporer opp Diaz og finner bevis for at selskapets mistanker har noe for seg. Så går det alvorlig galt. Og plutselig er Kinsey fanget i et nett av grådige svindlere, ærgjerrige politifolk og drapsmenn.

En fjerdedel ut i "H for hasard" er det en scene som er særdeles viktig for hva leseren skal mene om boka; Kinsey har sporet opp, fulgt etter og funnet klare beviser for Bibiannas svindel. I stedet for å trekke seg ut, skrive sin rapport og innkassere honoraret/rosen, bestemmer hun seg for å gå undercover. Hensikten er å finne flere bevis, enda de bevisene hun allerede har er nok for domfellelse. Den unødvendige cover-jobben ender med en skyteepisode som sender henne enda dypere ned i coverjobben.

Hvis du bestemmer deg for å akseptere at hun gjør det lille ekstra for å innhente beviser, så vil du synes sannsynligvis like "H for hasard". Jeg er ikke av samme mening.

Dermed ender jeg med å like "H for hasard" sånn passe.

Men jeg råder deg til å hoppe over den.

Tittel: H for hasard
Utgitt: 1996
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Sider: 239

Terningkast: 2

Sue Grafton på lavbluss


Kinsey Millhone får et rimelig enkelt oppdag av sin nyeste klient; finn moren min. Klienten, Irene Gersh, er en velhavende og middelaldrende frue som ikke har hørt fra moren sin på et halvt år, og nå er hun redd for at noe ille har skjedd med moren.

Før Millone reiser til Brawley i San Diego, der den savnede Agnes Grey bodde sist, får hun en telefon fra en forsvarsadvokat som hun samarbeidet med for en tid tilbake. Han ringer ikke for å tilby henne et oppdrag, men derimot for å informere henne at en felles bekjent, klient og kriminell, har satt fire mennesker på en dødsliste fra fengselscellen. Kinsey er en av dem.

Nyheten både bekymrer og gjør Millhone stolt; den bekymrer henne fordi advokaten foreslår at hun enten må hyre beskyttelse selv eller gå til politiet og be dem om hjelp, noe som vil uansett hva hun gjør vil begrense hennes bevegelsesfrihet og evne til å gjøre jobben sin; samtidig gjør den henne litt stolt over at hun er på en eksklusiv liste som blant annet inkluderer en av de mest prominente dommerne i Santa Teresa.

Med dette i bakhodet, reiser hun til Brawley. Den lille byen i ørkenen er tilholdssted for en del mennesker som har flyktet fra sine problemer, være de seg økonomiske, sosiale eller kriminelle. Noen av disse, en gruppe på mer enn et dusin, har overtatt husvognen der Agnes bodde inntil nylig. Naboene vet ingenting om hvor hun er å finne . Men det går ikke lang tid før Kinsey gjør det; på et sykehus.

Blant de mange tingene som feiler den gamle damen, er demens. Det er derfor Kinsey ikke legger særlig vekt på kvinnens forvirrete tirade og synlige redsel når hun blir informert om at hun skal bringes tilbake til Santa Teresa.

Det burde hun ha gjort.

"G for gissel" er den sjuende boka i Sue Graftons besteselgende alfabetserie om privatdetektiven Kinsey Millhone, den sjette i rekken som denne leseren har lest.

Bokas hovedplott er en forbrytelse som fant sted i begynnelsen av 1940. Sånn sett kan kan si at dette handler om en "cold case", den eldste som Kinsey noen gang har jobbet med.

I historier denne er det viktig at mysteriet i fortiden, eller fortidsplanet av historien om du vil, har sin egen spenningskurve. Det skal være unødvendig å si at det samme bør være tilfellet med nåtidsplanet. Dessverre lykkes ikke "G for gissel" med noen av forsøkene.

Både forbrytelsen i fortiden og etterdøningen(e) i nåtiden mangler nerve. Boka prøver å kompensere for dette ved å sy inn trusselen mot Kinseys liv, uten at det hjelper nevneverdig.

Det eneste som er rosverdig er språket. I likhet med de andre bøkene i serien som jeg har lest, er språket her også fritt for stafasje og fett. Det gjør at verken handlingen ikke kaster bort leserens tid på unødvendig mye annet.

Dessverre er det ikke nok.

Tittel: G for gissel
Utgitt:
Forlag: Tiden
Sider:

Terningkast: 2

hits