leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. På denne bloggen kommer jeg primært til å skrive om bøker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisører/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

En kort evaluering av psykososialt stress av Henrik Nor-Hansen


I de siste tretti førti årene har det gått inflasjon i psykiske "lidelser". Schizofreni er nå like mye en lidelse oniomani (shoppetrang) ,hamstring og abstinenser knyttet til seponering av koffein. Det som likevel har har fått mest oppmerksomhet i de siste årene, er overdiagnoseringen av ADHD og overmedisineringen som følger. Fordi psykologi og psykiatri ikke er en av de harde vitenskapene, og fordi feltet- av en eller annen grunn bli sterkt påvirket av USA-baserte psykologi-og-psykiatriforeninger- er diagnosene mer avhengige av håndsopprekningsmetoden enn av en eksakt vitenskapelig metode. Videre har legemiddelindustrien i USA en kjent innflytelse på både psykologer og psykiatre (via f.eks sponsing av konferanser, rabattordninger, og støtte til organisasjoner) noe som har ført til at 15 prosent av ungdommer på videregående har fått diagnosen, nesten tredobbelt av det mange eksperter mener er det reelle antallet som kan ha ADHD.

Henrik Nor-Hansens "En kort evaluering av psykososialt stress" handler om en ung mann, Halvor Leland. Han er en biolog som en gang leverte "en av de beste hovedfagsoppgavene" i sitt kull på Universitet i Bergen. Han lider ikke av ADHD, men av "psykososialt stress".

Når vi først møter ham, i 1988, er han på en en-manns forskningstur. Åstedet for hans granskning er ved Ådlandsvatnet på Stord, og planen er å studere skogsneglen i området.

Mens han oppholder seg på sitt tomannstelt får den unge forskeren plutselig et slags sammenbrudd. Han får konsentrasjonsvansker, er apatisk og bryr seg ikke lenger om hygienen sin. Etter to uker alene støtet han på et par unge jenter. Men han er i en såpass dårlig hygiensk forfatning at han skremmer dem fort vekk. Eller reagerte jentene på at han var naken? Like etterpå møter han et eldre par som kjører en Saab. Han spør dem om de kan gi han skyss inntil Leirvik sentrum, men på grunn av hans tilstand opplever paret hans enkle anmodning som en trussel. Så for å unngå å provosere ham, sier de ja til å kjøre ham, bare for å stikke fra ham når de stopper ved en besinstasjon og han går inn for å kjøpe pølser.

På grunn av bokas ekstreme korthet, er det greit å stoppe handlingsreferatet der. Jeg kan likevel si at Halvors "psykososiale stress" blir verre helt til den kulminerer i en situasjon som minnet meg om voldsutøvelse i tegneserier.

Stemmen som fører historien i penn er en psykolog/psykiater som (jeg antar) evaluerer hans psykiske historie etter den voldelige hendelsen i slutten av boka. Dermed bærer språk preg av en distansert tone. Fordelen med det er at sentimentaliteten er skåret vekk. Ulempen er at tretti års historie sveipes gjennom i lysets hastighet.

Boka er til tider morsom. I starten av historien fastslår rapportskriveren at "Halvor Leland leverte en av de beste hovefagsoppgavene i sitt årskull, men det ble kjent at nivået hadde vært relativt lavt." (s.15) Når ekskjæresten til en tidligere venn tilbyr seg å gi ham skyss, heter det "Kvinnen kjørte da tilsynelatende umotivert nedover riksvei 509. Leland skal ha oppfattet en vag seksuell untone." (s.25).

"En kort evaluering av psykososialt stress" er morsom, sarkastisk, ironisk, underlig, og til tider original. Bortsett fra visse små forseelser som hovedsakelig dreier seg om logiske hull, er boka en fest.

Anbefales.

Tittel:  En kort evaluering av psykososialt stress"
Utgitt: 2014
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Sider: 65

Terningkast: 5

Pinnsvinet av Julian Barnes


Politiske omveltninger har en tendens til å skape rare sengekamerater. To politiske eller personlige motpoler som kom like godt overens som bikkjer og katter kommer sammen, og plutselig er verden ikke den samme. Et eksempel som ligger mitt hjerte nært, er mitt opprinnelige hjemland, Somalia. I slutten av 2006 nedkjempet en såkalt "islamisktisk" militsgruppe den anerkjent regjeringens styrker. Seiren var kortlivet. I desember 2006 oppmuntret Bush-administrasjonen nabolandet Etiopia til å invadere landet. Som sagt så gjort. På korte tre uker sto Etiopiske soldater i Somalias hovedstad, Mogadishu. Lederen for islamist-gruppen ble tatt av amerikanske elitestyrker og fløyet til Kenya. Noen uker senere dukket han opp i et tredje naboland, Djibouti, og annonserte at han og hans fløy i militsgruppen ville bli en del av det samme parlamentet som han dømte nord og ned bare noen uker tidligere.

Snuoperasjoner som den ovennevnte skjer ikke bare i Somalia. De er å finne overalt. I Egypt der såkalte liberale grupper plutselig skiftet side i 2013 og gikk fra å stå i bresjen for demokratikampen i landet til å bistå de militære i å velte den valgte presidenten og regjeringen i landet. I Yemen og Tunisia; I Irak og Syria; Og i USA og England, omenn av mer milde grunner.

Julian Barnes' "Pinnsvinen" handler om omveltninger, om en re-kunfigurering av et lands politiske landskap i kjølvannet av Kommunismens fall, og konsekvensene av denne kollapsen.

Stojo Petkanov er mannen som sitter med sverteper. Etter å ha styrt landet sitt med jernhånd i over tretti år, blir han kastet ned fra tårnet sitt av demokratiseringsbølgen som treffer hjemlandet i starten av 1990-åra. For å vinne folkets tillit og troverdig i utlandet, bestemmes det at han skal rettsforfølges foran åpent kamera. Mannen som skal føre saken mot ham er den unge og ærgjerrige jussprofessoren Peter Solinski. Enda han har aldri ført en sak fremfor retten, og har egne svin i skogen, blir Solinski utvalgt til å fornedre, kue, sjikkanere og avsløre Petkanovs skittentøy foran TV-kameraene. Det Solinski ikke vet, er at den gamle kommunistreven har et par ess i ermet.

"Pinnsvinet" er en intelligent, fortettet, spennende og informativ liten roman. Karakterene i boka er så godt tegnet at de stiger opp av bokens sider som mennesker av kjøtt og bein. Det merkes at man er i hendene på en som vet hva han prater om (Barnes er Sovjet-ekspert) og tillegg har den engelske forfatteren en fordømt god penn. Mer enn en gang minnet han meg om spionmesteren John Le Carre. Det er alltid et pluss i min bok.

Dersom du ønsker å lese en sammensatt, spennende og intelligent bok om kollapsen av kommunismen i satelittstatene i Sovjetunionen er "Pinnsvinet" en bok jeg vil anbefale.

Les den!

Tittel: Pinnsvinet
Utgitt: 1992
Forlag:Aschehoug
Sider: 103

Terningkast: 5

A For Alibi av Sue Grafton


I lang tid har jeg , av forskjellige grunner, prøvd å unngå å lese Sue Grafton. Hver gang blikket falt på den nesten meter-lange hylleplassen som bøkene hennes okkuperer på det lokale biblioteket, har jeg tvunget meg selv til å skifte fokus. Se en annen vei. Grunnene er ganske overfladiske, til og med fordomsfulle. Uten å ha lest ett ord av Grafton, satte jeg henne i samme bås som forfattere som Mary Higgins Clark, Janet Evanovich og i mindre grad; Sidney Sheldon. Forfattere som skrev utvannet krim, og som var opptatt av kvantitet i stedet for kvalitet.

For et par uker siden, bestemte jeg meg for å overkomme min fordom og gi Grafton en sjanse. Jeg bestemte meg for å lese den første boka i hennes alfabet-serie. Dessverre var bok ikke å oppdrive. Den måtte bestilles. Siden jeg ikke var spesielt motivert, sa jeg til bibliotekaren at det ikke hastet. Planen var å enten se an om og når boka dukket opp av seg selv, eller eventuelt bare bestille et eksemplar fra bokkilden(det første og beste stedet jeg vet om til å kjøpe bøker). Men så fant jeg en gammel og gulnet kopi av "A for alibi" fra 1991.

Før jeg sier litt om handlingen i boka, er det greit å fortelle at jeg er elsker, ja, elsker! gode åpningssetninger. Jeg elsker de såpass at jeg ikke bare samler på de, men jeg tråler også nettsider og artikler som bruker tid, spalteplass og rangerer dem.

"A for alibi" har en av de beste åpningssetningene jeg har kommet over i en bok som jeg aldri har lest. Her er de første linjene :

"Jeg heter Kinsey Millhone. Jeg er privatdetektiv med tillatelse til å arbeide i staten California. Jeg er trettito år gammel, skilt to ganger, har ingen barn. I forgårs drepte jeg noen. og tanken på det plager meg." (s.5).

Jeg vet ikke hva andre lesere tenker, men med en gang jeg leste disse linjene var jeg solgt.

Nevnte Kinsey Millhone blir en dag oppsøkt av en kvinne ved navn Nikki Fife. Hun er den unge kona til en skillsmisseadvokat som ble drept for åtte år siden. Faktisk ble Nikki dømt for ugjerningen og har sonet åtte år bak murene for drapet. Men ennå bedyrer hun sin uskyld. Og til tross for eksmannens slette karakter, ønsker Nikki at Kinsey skal etterforske drapet, og finne ut hvem som egentlig sendte mannen tidlig i graven.

Fordi Laurence, eksmannen til Nikki, var en rundbrenner av rang, er listen over mistenkte lang. Den inkluderer ekskona hans Gwen, en eldre kvinne med et mektig nettverk, en ukvalifisert sekretær som aldri la skjul på sin forakt for ham, en såret ung mann, og kanskje til og med kriminelle elementer. Kan Millhone finne ut av floken?

"A for alibi" er, uten tvil, en av de best skrevne krimromanene som jeg lest på en stund. Den har et språk som flyter varm kniv gjennom smør, en hovedperson som er interessant, sympatisk og gjenkjennelig, og et fengende plott. Som om det ikke nok har handlingen en rett-på-sak stil som unngår alle fallgruvene som de fleste krimbøker faller i, hvorav ett av dem er å kaste bort unødvendig mye tid på privatlivet til hovedkarakteren. I "A for alibi" får leseren en passe liten dose om Millhones privatliv, men det blir aldri gjenstand for såpeserieliknende drøvtygging, slik tilfellet er i mange, mange, mange krimbøker.

"A for alibi" er morsom, spennende, gripende og fengende.

Jeg har ingen problemer med å innrømme at jeg var en idiot som forhåndsdømte bøkene til Grafton.

Imens kan jeg anbefale "A for alibi" på det varmeste.

Tittel: A for alibi
Utgitt: 1991 (på norsk)
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Sider: 222

Terningkast: 5  

Organer til salgs av Susanne Lundin


Selvpreservasjon er et av de mest inngrodde instinkene hos alle organismer. Ingen organisme kan markere sin væren uten å søke etter føde (ved hjelp av jakt eller arbeid), innta byttet av sitt arbeid, før den reproduserer med dette ene målet for øyet: Leve. Det er et av biologiens mest rasjonelle instinkter. Men mennesker er, heldigvis, ikke som andre organismer. Ulikt alt annet levende her på jorda, danner ikke atferden vår en årsakskjede som munner ut i en biologisk forklaring. De munner derimot ut i grunner. Forskjellen er, som den norske filosofen Lars Svendsen påpekte i sin filosofibok "De sanne, det gode, det skjønne:en innføring i filosofi" (Universitetsforlaget, 2004) at grunner, i motsetning til årsaker, bygger på et moralsk fundament. Men hva om disse kommer i konflikt med hverandre? Hvilken av dem vil, eller bør komme seirende ut av det?

Spørsmålene kan fremstå som rent hypotetiske. Det er de dessverre ikke. Hvert eneste år får flere tusen nordmenn en eller annen diagnose som gjør det nødvendig med organtransplantasjon. Av disse er noen få  så heldige at organet de trenger er en lever eller en nyre, enda færre vinner lotteriet fordi de har en i familien eller vennekretsen som kan og vil donere. De fleste er ikke så heldige. De må stille seg på venteliste og vente i minst et år.

De som ikke kan eller vil vente og som har midler nok, kan reise til utlandet. Til land som Filippinene, Pakistan, India, Tyrkia, Sør-Afrika og andre, der fattige donorer enten bor eller blir fløyet inn av mellommenn og organsalgligaer med internasjonale forgreininger.

Susanne Lundins "Organer til salgs" handler om det økonomiske, etiske, moralske krasjet mellom desperate rike mennesker som lider av sykdom og som vil leve, og desperate fattige mennesker som får organene sine høstet for en brøkdel av pengene som sirkulerer i dette markedet.

For det er akkurat det det er; mennesker i nød blir hentet fra Moldova, fra Nasaret og fra favalaene i Recife i Brasil, og blir fløyet eller fraktet over grenser med løfter om titusener av kroner og oppfølging. Men så snart organene er levert, forsvinner løftene lik dug for solen. Dermed sitter de fattige i et enda dypere hull enn de gjorde før. Det eneste som er forandret, er at de - i tillegg til fattigdommen, nå har synlige merker som stigmatiserer dem og skrantende helse som gjør dem uattraktive i arbeidslivet.
 
Fordi Lundin er svensk, fokuserer hun litt på Sveriges. Der er det, i likhet med herhjemme, forbudt å selge organer. Prinsippet som underbygger det svenske organisasjonssystemet (og søsterorganer både her i Norge og mange andre land) er altruismemotivet. Troen på at mennesker, av sitt hjertes gode, skal velge å donere (noen av) organene sine slik at andre kan leve lengre. Resultatet har mildt sagt vært varierende. I Norge er ventetiden ikke mindre enn et år. I Sverige er det tre år.

Det eneste landet som har lykkes med å matche tilbud og etterspørsel er, kanskje overraskende nok, Iran.

Før landet reformerte systemet sitt, hadde landet de samme utfordringene som mange andre land; økende livsstilssykdommer, for få donorere, for lange køer, for mange som mistet livet unødig mens de sto på listen. Så bestemte landets regime seg for å oppheve forbudet mot salg av nyrer. Dermed kan mennesker som har råd til det kjøpe, og de som ikke kan får bistand fra både staten og nasjonale hjelpeorganisasjoner til å dekke utgiftene.

Til tross for forbudet i f.eks Sverige om kjøp, salg og tilrettelegging for handelen, har loven et lite smutthull; svenske borgere kan fritt reise til utlandet, kjøpe organer, komme hjem og få medisinsk bistand slik at kroppen ikke støter ut det kjøpte organet. En stilltiende aksept av handelen. Bare transaksjonen skjer utenfor landets grenser.

"Organer til salgs" er interessant, informativ, og veldig godt skrevet. Den luker ut de mange fagtunge begrepene som vanligvis dukker opp i litteraturen, og setter fokus på menneskene på begge sider av denne handelen. En av de beste bøkene jeg har lest i år.

Anbefales sterkt!

Tittel: Organer til salgs"
Utgitt: 2014
Forlag: Font Forlag
Sider: 220 

Terningkast: 5

Gourmeten av Muriel Barbery


I debutboken til den franske forfatteren Muriel Barbery (Pinnsvinets eleganse) introduseres vi for den aldrende matkritikeren Pierre Arthens. Han bor på den samme bygården der Renée var portnerske i Pinnsvinets eleganse; den andre boken fra forfatterens hånd og boka som gjorde Barbery kjent for en stor leserskare verden over. I motsetning til Renée, er Pierre ikke bare velhavende, han er også hensynsløs, selvopptatt og arrogant. Med andre ord; det perfekte eksemplet på overklassemenneskene som Renée følte seg tråkka på av. Forresten kommer Renée kort til ordet med sitt passiv-aggressive syn på de rike i starten av historien. Deretter forsvinner hun ut av historien.

Det er en gjennomgående forseelse i boka. Barbery lar forskjellige karakterer komme til ordet. Det gjør historien en smule mer interessant enn den ville vært ellers, men samtidig er det uunngåelig å bli trett av de mange karakterene og påfølgende perspektivendringene.

Til tross for de stadig skiftende vinklene som historien fortelles fra, er det ingen tvil om at Pierre er i sentrum. Han er sekstiåtte, har vært gift med Anna i førti år, og kaller seg selv "verdens største matkritiker". Ingen ydmyk sjel altså. Når legen informerer ham om at han bare har førtiåtte timer å leve (før hjertet gir seg, og før han mest sannsynlig må abdisere tittelen), er det brått tid for refleksjon over livet han har levd.

Siden tittelen på boka heter "Gourmeten" er det en underdrivelse å si at mye av refleksjonen til Pierre kretser rundt mat og drikke. Ikke bare rundt hva som er god mat og drikke, eller dårlig mat og drikke, men også hva som skal til for å lære å kjenne forskjellen. Hvor inspirasjonen til fagmannen (for det er ofte menn) kommer fra, og hvorfor en slik subjektiv mening tillegges såpass mye vekt i den moderne økonomien at gourmetens penn både kan løfte frem et bortgjemt vertshus og ruinere en prominent restaurant.

Sukessen på karrierefronten fører ikke overraskende til at han neglisjerer hjemmelivet. Han velfarter rundt omkring i både Frankrike og i utlandet etter mat og drikke som danner et godt partnerskap. Like opptatt er han ikke av å være tro til partneren hjemme, enda han er klar over at historiene om eskapadene hans finner sin vei tilbake til Anna (som har sine egne grunner for å bli). Han er enda mindre opptatt av hva barna mener om ham. Til og med nå som døden står på dørterskelen.

"Gourmeten" er velskrevet, atmosfærisk, og godt researchet bok. Dessverre er det siste ankeret som senker historien og karakterene til bunns. Researchen og detaljene om maten og drikkene gir sjeldent rom for karakterene å vokse, eller for historien til å bli interessant. Dertil kommer problemet med den manglende nerven i historien.

Som leser er jeg alltid på jakt etter nerven, det dramatiske behovet, eller konflikten i historien. Jeg vil gjerne lese oss mennesker som møter en utfordring, og som bruker kløkt, mot, juks, hva som helst, for å overkomme utfordringen.

Problemet med "Gourmeten" er at Pierres historie mangler noen som helst utfordring.

Dersom jeg ble bedt om en kort oppsummering av historien, ville jeg sagt at den handlet om en gammel mann som tenker tilbake på sin konfliktsløse historie om hvordan han ble matkritiker.

Den eneste gangen historien nesten får en puls, er når vi befinner oss i nåtiden og en av de andre karakterene har perspektivet. Men også denne delen av historien kommer til kort. Jeg vet ikke om andre boklesere, men personlig setter jeg lite pris på kapittel etter kapittel om diverse karakterer som gjentar de samme tankene om hvordan de forakter en person, uten at forakter fører til noen som helst handling.

Anbefales ikke.

Tittel: Gourmeten
Utgitt: 2010
Forlag: Arneberg Forlag
Sider: 135

Terningkast: 1  

 

Orkanen av Laurent Gaude


For en foratter som har noe vektig å si, er det alltid en risiko å velge å skrive om fremmede land. Utover de umiddelbare utfordringene som er knyttet til språk og geografi, vil det nesten alltid dukke opp spørsmål om forfatterens nærhet og kunnskap om karakterenes virkelighet. Er forfatteren bare en som virkelig er flink til å researche (som f.eks Michael Crichton) eller er han/hun en som har autentiske erfaringen som ligger nært opp til karakterenes omstendigheter?

Mange vil påstå at forfatterens biografi ikke spiller noen rolle. For de som mener dette er historien kongen, og boka står og faller på om forfatteren lykkes i å skrive såpass godt at leserne glemmer om hans/hennes avstand til karakterenes virkelighet, og heller blir opptatt av karakterene og deres skjebner. Det er et flott ideal. Men det er dessverre ikke slik vi ofte tenker om kulturelle produkter, inkludert bøker.

Ta for eksempel "Gudfaren", både boka og filmen. Er det sannsynlig at en forfatter (Mario Puzo) og regissør (Francis Ford Coppola) med ikke-italiensk bakgrunn kunne ha skrevet boka og laget filmen? Det er ikke utenkelig. Men både boka og filmen, gode som de var på egne premisser, fikk en økt autensitet fra det faktum at både Puzo og Coppola var italiensk-amerikanere.

Dermed kommer vi til den prisbelønte franske forfatteren Laurent Gaudé og hans kritikerroste roman "Orkanen",fra 2010.

Romanen handler kort sagt om opptakten og herjinga til orkanen Katrina i og omkring New Orleans i slutten av august 2005.

Dag for dag, time for time, følger vi en "nesten hundre år "gammel afro-amerikanske kvinne som forsatt hjemsøkes av mannens død flere ti år tidligere; en alenemor som akkurat har kommet ut av et tøft forhold og som prøver å stable et liv på beina for både seg selv og sønnen; en mann som har lagt bak seg et mareritt av en jobb på oljeplattformene i Mexicogulfen; en prest som stadig kaster seg i dypt vann for å bevise lidenskap for troen; og en gruppe fanger som er strandet i orkanens øye med et par av de forhatte fengselsvokterne.

"Orkanen" er en bok som forsøker å favne vidt. Den prøver å si noe om raserelasjonene i USA, klasseskillet og staten-og institusjonenes utilstrekkelighet. Samtidig prøver den å holde nerven i historien i høyspenn med orkanens herjinger, og de reelle farene den bringer med seg.

Dessverre lykkes boka ikke helt med prosjektet.

For det første er temaene for vektige til at bokas hundreogfemtitre sider gir nok rom til å si noe vesentlig om alle. Det er ikke dermed sagt at det er umulig. En del forfattere klarer å si viktige ting på færre sider. Orwells "Kamerat Napoleon" er det eksempel.

Dessverre er Gaudé ikke i Orwells liga. Dermed er det uunngåelig å konkludere med at Gaudé burde snevret inn bokas fokus. Han kunne for eksempel kvittet seg med de delene av boka som handlet om alenemoren og sønnen hennes uten at det kostet historien og leseren noe som helst. Faktisk ville begge tjent på det.

Til slutt kommer vi til Gaudés fremmedhet.

Ut fra det jeg har lest om forfatteren (både da jeg anmeldte Eldorado og nå), har han ikke bodd i USA. Dermed skriver han om landet og Katrina med en utenforståendes øyne. Det merkes. Historien, skikkelsene og karakterene befinner seg bak en dis, et dunkelt mørke som bare gir leseren en anledning til å se konturene av hvem de er. Med andre lærer vi ikke så mye av dem at vi bryr oss om deres skjebne når katastrofen slår over land.

Det trengte ikke å være slik.

Tittel: Orkanen
Utgitt: 2010
Forlag: Bazar
Sider: 153

Terningkast: 2
 

Gullsmedens hemmeligheter av Elia Bancelo


En av mange ting som skiller mellom barn og voksne, ja, mellom ungdomslivet og voksenlivet, er evnen og viljen til å vise og kontemplere over anger. Der barn lever i nuet, og ungdommer er overbevist om at de har svarene på alt til å en gang vurdere det, er anger noe som opptar de fleste voksne nærmest daglig. Vi angrer blant annet på at vi ikke har nok tid til våre kjære, på livsstilsvalg, på løfter vi ikke kan holde, på ikke å hevde oss mer når vi er blant venner eller kollegaer, og kanskje mer enn noe annet; på at vi ikke kjempet mer for et forhold da tegnene på slutten startet å vise seg.

Hovedpersonen i Elia Bancelos lille roman "Gullsmedens hemmelighet" er sånn sett en karakter de fleste vil kjenne seg igjen i.

Han er i midten av førtiårene, singel, og er såpass vellykket i sitt virke som smykkedesigner at han er på vei til å flytte virksomheten over Atlanteren, til New York. Men før han gjør det, bestemmer han seg for å besøke barndomsbyen, Villasanta de la Reina. Ikke for å besøke familien, siden både faren og mor er døde, men for å gjenopplive minnene fra en stormfull affære fra da han var 19.

Selv om barndomshjemmet står tomt, tar han inn på hotell. Døsig etter den lange togreisen, legger han først ikke merke til klesstilen til de andre gjestene. Men det gjør han når han etter innsjekkingen, bestemmer seg for å spasere en tur i byen.

Plutselig er det som om ingenting har forandret seg. Faktisk bærer alt preg av moten i etterkrigstiden. Hva er det som skjer? Og hva betyr det for hans planlagte gjenforening med sitt livs kjærlighet?

"Gullsmedens hemmlighet" er en liten diamant av en bok. Den er intelligent, uten å være flokete. Varm, uten å være sentimental. Og overraskende. Mer enn noe annet, er det en bok som overrasker. Den har elementer av filmer du har sett, og helt sikkert en og annen bok som du har lest. Den har likevel såpass særegne sider at de fleste lesere vil ha en glede av den.

Anbefales.

Tittel: Gullsmedens hemmelighet
Utgitt: 2006
Forlag: Gyldendal
Sider: 95

Terningkast: 4
 

 

Følge meg alle mine dager av Sunniva Lye Axelsen


"En gang, da jeg var ung, lovet jeg meg selv at jeg ikke skulle bli en av de gamle damene som står i vinduet og ser ut." skriver hovedkarakteren i Sunniva Lye Axelsens lille roman, " Følge meg alle mine dager" fra 2011. Det er ikke et løfte hun kan holde. Det har hun ikke kunnet på mange år. Likevel veksler hun mellom å stå i vinduet og se ut mens hun erkjenner sin bunnløse ensomhet, og avvise realiteten av den hjerteskjærende lodden som er blitt henne til del.

Situasjonen blir forverret av at hun lider av demens. Hendelser og erfaringer, både gode og mindre gode, som fant sted flere tiår tilbake er mer umiddelbare i hukommelsen enn å f.eks huske hvorfor hun plutselig en dag gnir grøt utover linelumsgulvet. Eller hvorfor hun brått ikke kan lese teksten på kaffeboksen på spiskammeret.

Forvirringen sår frøen til paranoide tanker. Og de paranoide tankene heller enda mer bensin over forvirringens mål. Den eneste og nærmeste trøsten som lindrer den gnagende ensomheten, finner hun i Salmaene. Men troen er også en kilde til selvransakelse. Det er en prosess som gjør henne euforisk i det ene øyeblikk, for så å sende henne til bunnen av hva hun kan tåle. Den eneste personen som figurerer både i hennes drømmer og mareritt er Axel; hennes livs kjærlighet.

Hun møter ham på lærerskolen. Begge er i starten av tjueårene. Men de kommer fra to forskjellige verdener. Hun kommer fra et religiøst, konservativt hjem der hun har vært skånet for mange erfaringer. Axel er rektorsønnen som er vant til å sjarmere jentene. Han overøser henne med komplimenter, og feier over henne lik en orkan. Så forsvinner han.

Men hun gir ikke håpet om å vinne tilbake sitt hjertes utkårede. Koste hva det koste vil. 

"Følge meg alle mine dager" er en liten bok om kjærlighets ødeleggende sider, familie, mental helse, og den hjerteskjærende ensomheten som en del i vårt samfunn leve i og dør av.

Det er en bok som avslører sine hemmeligheter sakte. Den vil derfor utfordre den utålmodige leseren.

Men for den som holder ut i de kjappe hundreogtjuesju sidene boken består av, vil den belønne med en historie som berører.

Anbefales.

Tittel: Følge meg alle mine dager
Utgitt: 2011
Forlag:Cappellen Damm
Sider: 127

Terningkast: 4

The Appeal av John Grisham


En av de verste bilmodellene som noensinne er laget, er Ford Pinto. Den lille personbilen ble, som det fremgår av fornavnet, produsert av den amerikanske bilprodusenten Ford. Fra 1971, det første produksjonsåret for modellen, og frem til 1980 da modellen ble tatt ut av markedet, produserte Ford mer enn tolv millioner av modellen. Grunnen til at modellens navn stadig dukker opp blant de verste bilene som noensinne er produsert, er ikke fordi den var stygg (den prisen går til AMC Pacer) eller fordi den kom med et forhåndsvarsel om hvor dårlig kvaliteten var (slik tiilfellet var med Fiat Ritmo). Den figurerer på listen over de verste bilene som noensinne er laget fordi den hadde en tendens til å gå opp i flammer når den ble påkjørt bakfra, der Ford-ingeniørene (smart nok), hadde plassert bensintanken.

Problemet var ikke ukjent for Ford. Faktisk laget de en kostnadsanalyse knyttet til problemet tidlig i modellens produksjon. På den ene siden kalkulerte de at det ville koste 11 dollar å sikre bensintanken. Til sammen regnet de ut at det ville koste dem ikke mindre enn hundreogtrettisju millioner dollar å reparere feilen. Deretter gjorde de noe som kom til å felle dem i retten senere; de regnet ut hvor mye de ville måtte betale ut i erstatning når førere enten ble drept eller stygt skadet av flammene. Da regnestykket viste at erstatningene bare ville koste dem under 50 millioner dollar, gjorde de det kalkulatoren befalte dem: de lot være å reparere feilen. Ikke overraskende kostet det 27 mennesker livet.

Jeg hørte historien under en forelesning for noen år siden. Den streifet meg igjen da jeg leste John Grishams "Anken".

I motsetning til ovennevnte sak, er det ikke en bilprodusent som står bak den kalde beregningen, men en kjemist fabrikant ved navn Krane Chemical.

Etter å ha pumpet giftige kjemikalier i grunnvannet til den lille byen Bowmore, Mississippi, blir milliardelskapet og dets eier, Carl Trudeau, saksøkt av Jeannette Baker; en kvinne som har mistet både mannen og sin seks år gamle sønn til Kranes kjemikalier.

For å motgå saken, og for vise bondetampene i Mississippi hvor skapet skal stå, henter Krane Chemical nesten to dusin advokater fra hovedkvarteret i New York.

På den andre siden står advokatekteparet Mary Grace og Will Payton.

De har ingen erfaring med store sivile søksmål. De har ingen jurykonsulenter. Og etter seks måneders kamp i rettssalen, skylder de banken nesten en halv million dollar.

Et tap betyr ikke bare at de svikter Jeannette Baker. Det vil også bety økonomisk ruin.

Når juryen kommer tilbake og tilkjenner offeret en knusende seier, tror både Mary Grace, Will og de fleste observatører at saken er over. Det er den langt ifra.

Til tross for at aksjekursen raser, til tross for at rivalene og åtselsgribbene ler bak hans rygg mens de venter på hans kollaps, til tross for at alle dømmer ham nord og ned, er Carl Trudeau fast bestemt på å slå tilbake.

Lyset i enden av tunnelen dukker opp i form av en telefon fra en senator. Fordi han har finansiert så mange valgkamper, husker Trudeau først ikke senatoren. Men han husker ham definitivt senere.

Den folkevalgte ringreven setter ham i kontakt med en lyssky valgkampoperatør. Og ikke lenge etter spikrer de sammen en utspekulert plan.

Siden Mississippi, som en av få amerikanske stater, lar folk stemme inn dommere som skal fylle alle de ni setene i statens høyesterett, er planen å sørge for at en velvillig og konservativ kandidat tar plassen til en av de liberale i det forestående valget.

Planen krever millioner av dollar, bestikkelser, løgn og bedrageri.

Men hvis den lykkes, kan den spare Trudeaus imperium fra sikker kollaps.

"Anken" er en av Grishams beste. Den er spekkfull med intrige og spenning. Den har også det som kjennetegner Grisham på sitt aller beste; sympatiske helter og utspekulerte skurker.

Grunnen til at den likevel ikke er der oppe med "Firmaets mann", "Pelikanrapporten", "Klienten" og "Juryen", er to-delt; for det første er boka befolket av unødvendig mange karakterer. I nesten hvert eneste kapittel introduseres leseren for stadig nye karakterer. Hadde jeg ikke hatt min notatbok, ville jeg glemt halvparten av skikkelsene som dukker opp, forsvinner, for så å dukke opp igjen.

For det andre er det en vending som finner sted på slutten av boka som jeg bare måtte le av, enda det var meningen at jeg skulle bli følelsesmessig berørt. Ikke bare er den beleilig, men den er også som et svart hull som suger ut det meste av godviljen som boka og historien hadde gjort seg fortjent til frem til hendelsen.

Dermed ender terningen bare midt på treet. Dessverre.

Tittel: Anken
Utgitt: 2008
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 398

Terningkast: 3

Og så kom du av Kathleen MacMahon


Høsten 2008: Bruno Boylan er en førtini år gammel irsk-amerikaner som akkurat har mistet jobben i Lehman. Hele verden har sett ham og kollegaene komme bedrøvet ut av bankens hovedkvarter, bærende på esker med personlige eiendeler. I likhet med mange av kollegaene har Boylan ikke bare mistet jobben, han har også mistet mesteparten av sparepengene.

For å komme seg vekk fra elendigheten, bestemmer han seg for at det er på tide å oppfylle én ting som han lovet faren tretti år tidligere; reise til Irland og bli kjent med sine røtter.

I Irland er de fjerne slektningene opptatt med sitt. Arkitekten Adeline "Addie" Murphy prøver å bearbeide en traumatisk hendelse. Faren hennes, Hugh, er under etterforskning for tjenesteforsømmelse etter at en pasient omkom på operasjonsbordet hans. Og søsteren, Imelda "Della" forsøker å være der for alle, selv om hun stadig bukker mer under vekten av børen som alle legger på henne.

Så når Bruno tar kontakt med familien, er de ikke spesielt mottagne. Verken de eller mange irere har mye til overs for fjerne slektninger som brått dukker opp og som er på jakt etter røtter som forlengs har tørket ut. Men Bruno gir ikke opp så lett. Når beskjedene han legger igjen ikke blir besvart, tar han andre skritt.

En dag møter han Addie mens hun er ute med sin omplasserte hund, Lola. Mindre enn sju timer senere ligger de to med hverandre. Della er bekymret over utviklingen. Men hun vil ikke si noe i frykt for å ødelegge den lykkelige boblen søsteren plutselig befinner seg i. Det er likevel grense på hvor lenge hun kan holde tungen i munnen.

Imens bygger den økonomiske krisens bølger seg gjennom verden, på vei til Irland.

"Og så kom du" er en kjærlighetsroman som mangler det meste som man finner i slike bøker. Troverdighet, hjerte, romanse, lidenskap, og en verdig slutt.

Avsporingen starter i begynnelsen: Addie får vite av faren at den amerikanske slektningen som har lagt igjen beskjedene i svareren, snoker omkring huset. Hun deler farens skepsis til mannen, og hun er like lite interessert i å huse mannen og besvare hans spørsmål. Men når hun møter Bruno, snakker med han, forsvinner all skepsisen ut av vinduet. Plutselig er den traumatiserte Addie så forelsket at hun er sikker på at hun både vil ligge med Bruno, og at han er den rette. Dette skjer seks timer etter at de to møtes.

Utviklingen byr ikke på noen som helst overraskelse. Vel, kanskje to. Selv om Addie og Bruno blir sammen i september, og Bruno nærmest flytter inn i kjelleren sammen med Addie, er det først i slutten av desember, på julemiddagen, at Addie introduserer ham for faren. Den eneste grunnen til at dette skjer, er at Addie er redd for at Hugh skal være uhøflig mot Bruno!

Den andre overraskelsen kommer på slutten. Fordi den er så sentral, skal jeg ikke si hva det er. Men la meg si at det er en av de verste vendingene jeg har kommet over i en bok på lang tid. Den er som hentet fra en såpeserie, eller en dårlig TV-film. Der det er meningen at leseren skal bli følelsesmessig engasjert, brast jeg ut i latter over hvor latterlig det var.

Jeg anbefaler deg å lese "Og så kom du" dersom du virkelig vil kaste bort timer på å lese en bok som ikke gir deg noe som helst tilbake.

En av mine verste leseopplevelser i år.

Tittel: Og så kom du
Utgitt: 2013
Forlag: Bazar Forlag
Sider: 318

Terningkast: 2

 
 

Irenes fitte av Louis Aragon

En kan si mye om franskmenn; at de er raffinerte; at de er arrogante; at de er dannet; at de er overlegne; at franske kvinner evner å spise akkurat det de vil uten å legge på seg; at franske menn alltid er på utkikk etter en ekstra partner i tillegg til den de har; og ikke minst; at de skriver de mest perverse erotikabøker.

"Irenes fitte" er en av dem.

I likhet med "Historien om øyet", erotikanovellen til Georges Bataille (som jeg anmeldte her), ble Louis Aragons "Irenes fitte" utgitt i 1928. I motsetning til Batailles, er "Irenes fitte" , ifølge baksideteksten, bare en del av den opprinnelige teksten fordi forfatteren rev istykker og brente resten. Heldigvis er teksten ikke så opphakket at en ikke kan summere seg frem til en kort, men sammenhengende historie.

En eldre mann flytter inn hos slektninger på et lite sted som bare refereres til som "provins C", øst i Frankrike. Han blir vel tatt imot, uten at det legger en demper på hans forakt for både dem, provinsen og alle andre som bor der. For å ha så lite som mulig å gjøre med dem, stenger han seg inne på rommet, og bruker tiden på å skrive. De eneste gangene han kommer seg ned i starten, er når han må dele bord og måltid med slektningene. Men selv da gjør han alt han kan for å delta minst mulig i konversasjonen. Tausheten kan likevel ikke redde ham fra å høre slektningenes stadige prat om det lokale bordellet.

En dag når han får nok av skrivingen, drar han ned til bordellet. Besøket blir ikke helt vellykket. Han kommer før han tiden. Men hendelsen utløser en erindrings-og erkjennelsestrang. Og jo mer han erindrer og bekjenner jo bedre innsikt får vi i hvem han er, og hva som har gjort ham til den han er.

Til tross for bokas korthet, er dette en av de få bøkene jeg har strevd mest med. Boka er en blanding av surrealistiske deler som fremstår som ren svada, og mer edru deler hvor hovedpersonen klarer å artikulere seg i mer forståelig prosa. La meg gi deg et eksempel:

" Gi meg fossefall virvelvinder sykloner onkys speilenes bunn øynenes dyp sorg skitt fotografi kakerlakker forbrytelse ibenholt betel afrikanske sauer med menneskeansikter prestesleng gi meg blekk sprutblekk spillolje skråtobakk råtne rettener nordenvind pest gi meg søppel og melankoli...(s.8). Ordstrømmen fortsetter i åtte flere linjer.

Boka er ikke like full av erotiske scener som f.eks "Historien om øyet", men tittelkarakteren-og hovedkarakterens forhold er så perverst at det av og til overgår det meste i Batailles novella.

Dessverre er "Irenes fitte" like fengende som tittelen. De surrealistiske delene kjedet meg, karakterenes kjølige distanse holdt meg på avstand, og plottet mangler driv som får leseren til å ville lese videre. Den eneste grunnen til at du skal lese boka, bortsett fra tabuet som sakte blir avslørt, er for å finne ut hvem denne Irene er, og hva som eventuelt er så interessant ved den at den har gitt boka sin tittel.

Jeg kan love deg at det ikke like interessant som du tror.

Tittel: Irenes fitte
Utgitt: 2003
Forlag: Spartacus Forlag
Sider: 93

Terningkast: 3

Jeg er ei kommunistkjerring av Dan Lungu


Den egyptiske forfatteren Alaa Al Aswany (Yacoubian-bygningen) skrev onsdag (17/9) en artikkel i New York Times. Tittelen på artikkelen var "Is Egypt Doomed to Autocracy?". På slutten av artikkelen skriver Aswany om en gruppe i Egypt med det spesielle navnet "Vi er lei oss, herr President". Gruppens grunnleggende hensikt er å kommunisere at de angrer på revolusjonen som fant sted i 2011, en revolusjon som de mener var verket til utakknemlige barn som satte seg opp mot nasjonens "far".

Jeg kom på artikkelen da jeg leste den rumenske forfatteren Dan Lungus "Jeg er ei kommunistkjerring". Hovedpersonen i boka er en eldre kvinne som heter Emilia Apostolae (født Emilia Burac). Hun en er forhenværende fabrikkarbeider som bor sammen med sin mekanikermann. Enda både fremmede og hennes egen datter som bor i Canada fortaller henne at livet er bedre nå som Ceausescos kommunistregime er borte, merker hun ikke noe til det. Faktisk mener hun at alt bare har forandret seg til det verre.

For oppklare sin egen historie, forteller Emilia historien om sin egen barndom, ungdom, og voksne liv både før og etter kommunismens fall. Det er både en personlig historie og en historie om nostalgi, revolusjoner og deres uante konsekvenser, og ikke minst erindring.

"Jeg er ei kommunistkjerring" er morsom, varm, informerende og klok.

Emilia og de mange karakterene omkring henne er gjenkjennelige. De har alle svakheter og styrker som er rotfestet i forståelige motiver. Der f.eks Emilia ofte velger å fremheve de positive aspektene i livet under kommunistregimet, er datteren opptatt av hvor ille alt var før revolusjonen. Emilia sitter i Romania og baserer sin konklusjon på statusen og den faste inntekten hun mistet med demokratiseringen av landet, og Alicia sitter i Canada der hun jobber som ingeniør og har lite forståelse for alle som strever i hjemlandet mens lederne av det demokratiske Romania lever som konger.

Anbefales

Tittel: Jeg er ei kommunistkjerring
Utgitt: 2014
Forlag:
Sider: 221

Terningkast: 4

Historien om øyet av Georges Bataille


"Historien om øyet" er en liten novella på litt over hundre sider, utgitt i 1928. Hovedgrunnen til at boka, tross sin beskjedne størrelse, fortsatt tiltrekker seg oppmerksomhet, er at den er en av klassikerne i erotikasjangeren.

Innholdet er så kinkig, perverst, kvalmende, skandaløst, at forfatteren måtte gi ut boka under pseudonymet Lord Auch i 1928.

Det var ikke før i hippie-eraen i 1967 at boka kunne gis ut med forfatterens navn på forsiden. I etterordet forteller oversetteren at utgaven som ble gitt ut i Frankrike i 1967 er såpass omskrevet at den skiller seg fra originalen. Dermed eksisterer det to forskjellige versjoner på fransk. Oversetteren understreker at han brukte originalutgaven fra 1928 da han skulle oversette novellaen til norsk, uten at han grunngir valget sitt.

Historien fortelles av en hovedkarakter som aldri blir nevnt. Han er en tenåring som bor på et sted som bare refereres til som X sammen med sin tålmodige mor og faren som han beskriver som en "åndsvak katolsk general" (s.29). En dag møter han en jevnaldrende fjern slektning, Simone, på stranden. Gnister oppstår, og snart innleder paret et forhold.

Til tross for sin unge alder, er det ikke grense på de seksuelle fantasiene de setter ut i livet. Her er trekanter (sammen med en jevnaldrende og forstyrret jente som heter Marcelle), orgier, oralsex, analsex, pissing på kjønnsorganer, egg-fetisj, voyeurisme, likskjending og mye mer.

Over korte vignetter blir vi kjent med to unge mennesker som sjelden er opptatt av annet enn sitt kjødelige forhold. Bortsett fra moren til Simone, kunne de voksne like gjerne vært spøkelser. De eneste andre karakterene som er lenge nok i historien til å virke inn på paret, er den mentalt forstyrrede Marcell og en engelskmann som bare kalles Sir Edmond.

Nettopp den selvvalgte isolasjonen brukes delvis som en unnskyldning for noen av de perverse seksuelle utskeielsene til det unge paret. Når Simon et sted i historien pisser på ansiktet til en død person, skriver fortelleren at Simon "ikke var i stand til å forstå døden slik man vanligvis forstår den" fordi hun oppfatter den dødes død på lik linje som vanlig død. Dette skjer like etter at paret har sex ved siden av liket.

Etter å ha lest "Historien om øyet" , er jeg ikke i tvil om at den hører til blant toppsjiktet av erotikabøker. For det første er den veldig bra skrevet. Ifølge venninnen som anbefalte den, og som er litt av en ekspert på sjangeren, er det ikke alltid sånn fordi sjangeren tiltrekker seg altfor mange dårlige skribenter. Mitt eget sammenlikningsgrunnlag er ganske magert, siden jeg bare har lest en håndfull titler (f.eks Historien om O og Hore).

Likevel må jeg si at det nøkterne språket, den direkte stilen, og begrensingen av det psykologiske babbelet som bøkene i sjangeren altfor ofte hengir seg for å låne en viss respektabilitet til smusset, gjorde at jeg sitter med et bedre inntrykk av boka enn det som vanligvis er tilfellet når jeg har lest en bok i denne sjangeren.

For det andre er det ingen dødpunkter. I tillegg er språkbruken potent nok og perversitetene som skjer mellom dens to permer ennå sjokkerende nok åttiseks år etter utgivelsen at boka ga meg hakeslep.

Anbefales.

Tittel: Historien om øyet
Utgitt: 2002
Forlag: Spartacus forlag
Sider: 122

Terningkast: 4
  

Det siste dyret av Bård Torgersen


Thomas Strand er en ung journalist som jobber for Dagbladet. Men som med så mange andre kollegaer er journalistjobben bare en mellomstasjon til den egentlige drømmen; nemlig å bli forfatter. I motsetning til mange som går med drømmen, klarer han å realisere den. Hans første bok handler om sjimpansen Adam som en dag gjør krav på å bli behandlet som et menneske. Kritikerne kan ikke få roset Thomas sterkt nok for «hans allegoriske roman» som de videre konkluderer er som en «brannfakkel» i innvandringsdebatten.

I kjølvannet av suksessen blir Thomas en hjemmeværende pappa. Når han ikke mater, skifter bleier på eller prøver å få datteren Emilie til å sove, forsøker han å finne inspirasjon til sin andre bok. Som om det ikke er nok, blir han stadig kontaktet av en bitter onkel som mener at Thomas urettmessig har arvet en del verdifulle malerier fra den avdøde bestefaren.

Imens holder verden på å gå under. Bokstavelig talt.

Bård Torgersens «Det siste dyret» er en merkelig liten sak. Den er mørk uten å være helsvart. Morsom, uten å fremkalle den store latteren. Og sær, uten å være så oppfinnsom.

Den holder lenge kortene tett inntil brystet, før den kaster dem brått i lufta. Så er det opp til leseren å avgjøre om historien og forfatteren holdt en vinnende hånd, eller om det hele var en luftspeiling.

Dersom jeg skal oppsummere mitt inntrykk av den på en enkel måte, så er det første som faller meg inn at romanen er ufokusert. Den virrer hit, så dit, før den slutter brått.

Boka er langt fra dårlig. Språket er levende og gripende, hovedpersonen er sympatisk og gjenkjennelig, humoren fremkaller et og annet flir, og boka er stram uten å være oppfarende.

Den er ikke fullt så god som starten av romanen forledet meg til å tro. Men den er heller ikke så dårlig som jeg hadde fryktet.

Anbefales hvis du ikke har noe bedre å lese.

Tittel: Det siste dyret
Utgitt: 2008
Forlag: Oktober
Sider: 181

Terningkast: 3
     

Løpe av Jean Chenoz



En sommer for lenge, lenge siden, inviterte en venn meg på en løpetur. Han var en spinkel løpefanatiker, kameraten min. Høy, med lange lemmer og for lite kroppsfett til å bygge opp noen muskler. Så han løp ikke for å bli kvitte seg med noen overflødige kiloer, eller fordi han var opptatt av å løping for løpingens skyld. Nei, kameraten min hadde større ambisjoner. Han ville jage klokka, sette opp sine evner mot andres, seire, tape, børste nederlagets støv av seg og begynne på nytt. Det var derfor at han noen måneder før den ovennevnte dagen, hadde blitt medlem av den lokale idrettsklubben. Der han før måtte mase på den ene etter den andre i kameratgjengen før han til slutt fant én som var villig til å bli med på hans fem kilometer lange løpeturer, hadde han nå funnet andre som hadde like stor glede av å sette den ene foten foran den andre i et stadig økende tempo.

Jeg kom til å tenke på denne kameraten og denne perioden for så lenge siden mens jeg leste Jean Chenozs "Løpe". Kameraten min, i likhet med hundrevis, om ikke tusener som elsker løping, kom aldri i nærheten av den samme suksessen som Emil Zatopek, hovedpersonen i boka. Men han og Zatopek hadde noe felles; den genuine, altomfattende kjærligheten til denne sporten. Da jeg motvillig løp ved siden av kameraten min for mange år siden, forsto jeg ikke hvordan noen kan ha glede han hadde av sporten. Mer enn det, jeg skjønte ikke at det var noen glede å hente fra den. Jeg pleide å spørre ham hva vitsen var med å løpe dag inn og dag ut i kilometer etter kilometer i skog og mark. Og kameraten min pleide å si; Jeg liker det.

Jeg forsto det ikke den gangen. Men jeg tror at jeg gjør det nå.

"Løpe" er en roman med store selvbiografiske elementer og handler om den store tsjekkiske løperen Emil Zupatek. Hvis du Googler navnet hans får du opp et bilde av mann med en begynnende måne. Det første som slår deg vil kanskje være at han ser ut som en løper som har lidd seg gjennom ett ulidelig løp. Det er ikke helt riktig. Det andre som vil streife deg er at du helt sikkert har sett bildet før. Og det har du også.

Emil Zupatek var i årene etter andre verdenskrig den atleten som definerte hva det ville si å være en langdistanseløper. Men han var mer enn det.

"Løpe" gir deg et fantastisk innblikk i Zupateks liv og prestasjoner. Boka vil også ta deg med på en utmålt tur gjennom Europa like før og etter andre verdenskrig som vil tenne en gnist i deg til å ville utforske de forskjellige elementene; fremveksten av den moderne atleten; Tsjekkoslovakias historie under andre verdenskrig; invasjonen av landet i 1968; livet under jerneteppet, og mye mer.

"Løpe" er en liten bok på hundreogtjueto sider. Til tross for det, klarer den si noe vettugt om sporten, om individuell triumf, om den diktaturiske kommunismens kvelende overgrep, om håp og menneskelighet. Boka er varm , intelligent, human, opprørende, trist, morsom og inspirerende.

En leseopplevelse av de sjeldne.

Anbefales på det aller, aller sterkeste!

Tittel: Løpe
Utgitt: 2011
Forlag: Aschehoug
Sider: 122

Terningkast: 6

 


 

Døden henger i en tråd av Alan Bradley


Frem til midten av totusentallet, leste jeg flere titalls bokserier hvor hovedkarakterene var barn og unge. Harry Potter-bøkene, Enders spill-bøkene, Alex Rider-serien, osv. Så sa det plutselig stopp. Ut av det blå fikk jeg brått nok av bøker hvor barn og unge, enten ved hjelp av fysiske eller mentale krefter overvinner voksne skurker som ser ut som om de hadde blitt foret på testestoren siden barneskolen.

Det betyr ikke at jeg sluttet å lese ungdomsbøker, eller barnebøker. Men jeg bestemte meg for at jeg unngå barne-og ungdomsserier som pesten. Jeg har ennå verken lest Twilightserien, eller Hunger Games-bøkene. Jeg kan ikke akkurat si at jeg angrer, siden jeg brukte tiden til å igjen lese klassikerne i undersjangeren.

Jeg brøt først min uoffisielle boikott da en venn ga meg "Det søte i bunnen av kaken" som en gave. Men ikke uten en respektabel motstand. Noen uker at gaven ble pakket ut, spurte vennen om jeg likte boka. Jeg unnskyldte meg med at jeg ikke hadde hatt tid, men at jeg skulle prioritere den. Det gjorde jeg også.

Det angret jeg ikke på. Ikke bare var "Det søte i bunnen av kaken" en morsom, oppfinnsom liten perle, den var, og er fortsatt, en av de beste introduksjonsbøkene til en serie som jeg har lest i løpet av de siste årene.

Av en eller annen grunn, gjorde jeg ingenting for å lete etter oppfølgeren. Da jeg så den utstilt på en av hyllene på biblioteket, kjente jeg en varm iling i meg. Og denne gang trengte jeg ikke min venns oppfordring for å prioritere den.

Oppfølgeren heter "Døden henger i en tynn tråd".

Vi møter 11-åringen Flavia de Luce mens hun, som vanlig, tenker på sin egen død og menneskekroppens forgjengelighet på den lokale kirkegården. Hun blir forstyrret når to fremmede dukker opp; en mann og en kvinne. Mannen er den berømte dukkespilleren Rupert Porson, og kvinnen er assisten hans. Porson og hans medhjelper har problemer med bilen, og dermed blir de strandet i Bishop's Lacey; den lille landsbyen der Flavia bor.

Når beboerne i landsbyen får vite om Porsons tilstedeværelse i deres landsby, ber de han innstendig om å holde en forestilling for dem i kirken. Porson er først motvillig, men når landsbyen kaster barna foran seg, går han med på å holde en forestilling. Det skulle han ikke ha gjort.

"Døden henger i en tynn tråd" er en bok som etterlot meg med en gnagende skuffelse. For det første skjer det lite spennende i de første hundreogtretti sidene. Det er kriminelt dårlig. Hvis jeg ikke hadde vært innstilt på å lese boka fra ende til annen fra starten av, ville jeg hoppet av et stykke før. Og med tanke på det jeg vet om det som skjer i de neste ca. to hundre sidene, kan jeg ikke si at jeg ville gått glipp av noe spesielt.

Det eneste som redder boka fra en total kollaps, er humoren. Men også den undergraves av det overdrevne voksne språket, og de filosofiske og unødvendig smarte grublingene til Flavia. Er det mulig at jeg ble så blindet av beundring for "Det søte i bunnen av kaken" at jeg glatt overså det utrolige ordforrådet til elleveåringen Flavia? Det er mulig. Men igjen og igjen tok jeg meg selv i å reagere på språket. Jeg tror ikke jeg er alene om å bli forundret hvis og når jeg kommer over en 11-åring som gir beskrivelser som "kulinariske uskeielser".


Dersom du kan overse dette, kan boka gi deg en viss leseglede. Men dessverre ikke nok.

Tittel: Døden henger i en tynn tråd
Utgitt: 2011
Forlag: Forlaget Press
Sider:  316

Terningkast: 2

The Wisdom Of Father Brown av G.K. Chesterton


For mange år siden, da jeg fortsatt var ung og mester i å komme med bastante konklusjoner om det meste, kom jeg frem til at jeg hatet detektivbøker. Jeg hadde lest noen få, ganske dårlige eksemplarer av undersjangeren, og basert på den dårlige opplevelsen konkluderte jeg med at verken sjangeren eller forfatterne  hadde noe av verdi å fortelle meg. Så hvorfor kaste bort penger og tid på bøker som ikke var opptatt av det som berørte meg? (På den tiden var det krigsepos og fantasy).

I mellomtiden prøvde venner og bekjent å prakke på meg diverse bøker som de mente ville kurere min inngrodde skepsis. Klassikere av Christie, Poe, Doyle, Carr, og ikke minst, Chesterton. Men jeg bet ikke på kroken.

Det var ikke før jeg tilfeldigvis kom over "Young Sherlock Holmes" på TV i starten av totusentallet at noe klikket. Jeg kan fortsatt ikke forklare hvorfor akkurat denne høyst ordinære filmen åpnet slusene. Men så snart rulleteksten kom på skjermen, ble jeg grepet av et sitrende behov for bøkene om den berømte detektiven. Når jeg fant ut at noen av bøkene ikke var tilgjengelige på biblioteket, bestilte jeg en engelsk utgave. Da jeg var ferdig med Holmes-bøkene, var det perioder hvor jeg bare leste Christie, eller Poe, eller Carr.

Av en eller annen grunn, glemte jeg å lese bøkene til Chesterton. Kanskje er det fordi de andre forfatterne er så mye mer prominente. Kanskje har rehabiliteringen av min aversjon mot den klassiske detektivromanen, ikke kommet så langt som jeg liker å tro. Eller kanskje er jeg bare glemsk.

Jeg skulle gjerne sagt at jeg husket Chesterton, og at hans noveller sto på min stadig voksende leseliste. Men det ville ikke være sant. Jeg kom over "Den kloke fader Brown" ved en tilfeldighet mens jeg saumfor bokhyllene på biblioteket. En av bi-produktene av dette , ved å la tilfeldighetene kaste terningen, er at man av og til finner en eller to diamanter.  Det er mulig at det ikke fungerer for alle, men for min egen del har denne målløsheten resultert i en del fantastiske bokfunn. Bøker som jeg aldri ville hørt om. Bøker som jeg hadde hørt om, men glemt å sette på min leseliste, osv. Det er også tilfellet denne gangen.

"Den kloke fader Brown" minner ofte om bøkene til John Dickson Carr. Novellene presenterer oss for små kriminelle gåter som fokuserer på diverse klassiske nøtter fra krimlitteraturen; lukket-rom forbrytelse; mystisme, spiritisme og forbannelse. Her er unge elskende som ikke kan få hverandre, sjalu ektemenn, veteraner som blir hjemsøkt i sine hjem, Prøyssiske prinser på jakt etter gull, utpressing, drevne lurendreiere og mer.

Samlingen er ikke helt perfekt. Den femte novellen ("Den purpurfargete parykken") den sjette (Gongongenes gud) og den niende og siste novellen (Fader Browns eventyr) er de minst gode i samlingen. De andre novellene varierer mellom de veldig gode (Hr. Glass' fravær, Tyvenes paradis, Maskinens feiltakelse) til de som bare er gode (Oberst Crays salat, John Boulnois' merkelige forbrytelse og Cæsars hode).

Helhetlig er samlingen likevel imponerende. Og jeg nøler ikke med å anbefale boka.

Tittel: Den kloke fader Brown"
Utgitt: 1994
Forlag: Norild forlag
Sider: 172

Terningkast: 4


Den senile landmåleren av Arto Paasilinna


Da den finske journalisten Arto Paasilinna satte seg ned for å skrive absurde og morsomme bøker om mennesker på siden av det finske storsamfunnet i starten av 1970-årene, kunne han ikke forestille seg at bøkene skulle gjøre ham til en av landets mest populære forfattere, samtidig som de satte finsk litteratur på kartet. Men det var akkurat det som skjedde.

Siden debuten i 1972 og frem til et slag gjorde ham ute av stand til å skrive mer i 2009, produserte forfatteren trettifem bøker. Ifølge Wikipedia er bøkene blitt oversatt til mellom tjuesju-og- førtiåtte språk (avhengig av om du setter din lit til den norske siden til forfatteren i Wikipedia, eller den engelske), og sju millioner kopier har blitt solgt over disk i løpet av de siste førtito årene. Av disse har norske lesere kjøpt over to hundre tusen. Et respektabelt salgstall som blir enda mer imponerende når man tar med i beregningen at Paasilinna ikke skriver krim. 

Det betyr ikke at Paasilinnas bøker ikke faller i en sjanger. Det gjør de. Noen har kalt dem komedier. Andre har lånt den forholdsvis nye merkelappen dramedy. Altså en blanding av drama og komedie. En del kritikere har også brukt absurdisme om bøkene. Selv liker jeg å referere dem til som dramedier.

Uansett hva man velger å kalle dem, så er bøkene i hvert fall særegne på en måte som har tiltrukket en større oppmerksomhet til finsk litteratur. Det har hjulpet flere forfattere med å bli oversatt til andre språk. Paasilinnas prestasjoner strekker seg likevel lengre enn å åpne bare åpne dørene for kollegaer. Med sin empatiske penn, har han i løpet av sitt forfatterskap klart å trekke oppmerksomhet til grupper som har falt av lasset under hjemlassets stormløp inn i globaliseringsalderen.
 
Sånn sett er "Den senile landmåleren" bare en i rekken.

Tittelen referer til den sekstiåtte år gamle og pensjonerte landmåleren Taavetti Rytkönen. Når vi først møter han står han midt i trafikken i Helsingforsi. Han vet ikke hvor han har vært, eller hvor han skal. En av de som stopper opp, er drosjesjåføren Seppo Sorjonen. I likhet med de andre trafikantene ønsker han bare å få den gamle mannen vekk fra veien. Men når Taavetti svarer Seppos vennlighet med å sette seg i baksetet og gir ham beskjed om å sette "gassen i bånn", starter en reise utenom den vanlige.

Dessverre kan jeg ikke si at det er en spesielt interessant reise.

Mitt første problem er at premisset faller fra hverandre før det har gått førti sider.

Grunnen er ganske enkel; i stedet for å kjøre den tydeligvis syke mannen til sykehus eller ringe politiet, aksepterer Seppo Taavettis absurde påstand om han frykter å bli satt i kasjotten hvis de går til politiet. Videre overbeviser den gamle mannen Seppo om at de, i stedet for politiet, bør slå seg sammen om å oppklare hvem han er.

Senere møter de tilfeldigvis et nært familiemedlem av Taavetti på en restaurant. Når Seppo forklarer hva som har skjedd, insisterer mannen bare på at han kom bort for å hilse, men at han ikke kan ta Taavetti inn fordi han ikke har nok plass i huset. Deretter blir vi fortalt at Seppo villig lar seg sparke fra jobben fordi han heller vil reise rundt i landet med denne senile mannen. Hvorfor gjør han det? Det sies det ingenting om.

Dersom boka hadde hatt nok morsomme og absurde scener som dekket over manglene, ville det gjort lesingen utholdelig. Det gjør det ikke. Faktisk må leseren vente til del tre i boka (en inndeling som forresten ikke mening), før vi møter karakterer som burde vært presentert langt tidligere. Det er først da de tolv kvinnelige franske naturistene dukker opp. Det er også først da boka våkner til live. Men da er det dessverre allerede for sent.

"Den senile landmåleren" har for lite av det meste som vi forventer fra en Arto Paasilinna-bok; absurditet, komedie og realitetsnære motivasjoner.

Dersom du vurderer å lese forfatteren, er denne ikke å anbefale.

Tittel: Den senile landmåleren
Utgitt: 2009
Forlag: Aschehoug
Sider:  190

Terningkast: 2
 

Volomari Volotinens første kone og andre gamle ting av Arto Paasilinna


Enda tenårene har albuet seg opp til opp til den mest prominente plassen når man snakker om hvilke år i menneskets liv som preger dets fremtid mest, er det mye mer som taler for at årene før påvirker oss på like mange fundamentale måter. Kanskje enda mer. Våre fortrinn, mangler, fobier, komplekser og nevroser sås i disse årene. Volomari Volotinen, hovedpersonen i Arto Paasilinnas tjueførste roman, er bare en av dem som kan skrive under på det.

Til tross for baksidetekstens antydning, blir ikke frøene til hans milde nevrose sådd "idet lynet slår ned i naboens okseflokk" i midten av juni 1942. Det skjer først ti år senere.

Like etter Sommer OL i Helsingfors i 1952, mens han selv er ute, startet det å brenne i verkstedet til familien. Så sprer den seg til torpet og våningshuset. Når brannen endelig slukkes har den ikke bare forvandlet bygningene til aske, den har også krevd mange verdifulle samleobjekter som har vært i familiens besittelse i mange år, og som barna skulle få i arv. Som den gamle klokka moren selv fikk i arv. Og en kiste fra 1700-tallet som bugnet av gamle ting, hvorav én av disse var en børse fra trettiårskrigen.

Volomari lover seg selv at han vil "samle på enda eldre ting som erstatning". Det gjør han også. Men først blir han advokat, og senere en kakse i et reassuranseselskap. Hans voksende økonomi og reisevirksomheten som jobben krever av ham, bringer ham i kontakt med diverse mennesker som er villige til å selge eller gi ham små og store historiske gjenstander: En truse fra skuespilleren som spilte Tarzan, Johnny Weissmuller; en korketrekker som skal ha tilhørt den legendariske skogarbeideren Nätti Jussi; runer; en sofa som en gang tilhørte en fornem Parisisk frue; og ikke minst: 10 000 år gammelt fittehår fra Alta.

Selv om "Volomari Volotinens første kone og andre ting" bringer oss på en reise gjennom Finland, Øst-Europa, Paris, London og helt til Saudi Arabia, er den nesten fri for den absurde komedien som jeg pladask for i " Harens år", Den elskelige giftblandersken" og "Kollektivt selvmord".

Den eneste gode latteren kommer først på slutten. Da beskriver Paasilinna en reise Volomari foretar til Alta sammen med en del forskere. Utgravingen resulterer ikke bare i funnet av nevnte fittehår, men følges av en absurd konfrontasjon som viser hva Paasilinna er i stand til når han er på sitt beste.

Det er han dessverre ikke i denne boka.

Tittel: Volomari Volotinens første kone og andre ting."
Utgitt: 2012
Forlag: Aschehoug
Sider: 174

Terningkast: 2

Min fars hemmelighet av Boualem Sansal


En av de tingene jeg har lært om meg selv i løpet av de over tjue årene jeg har hatt lesing av skjønnlitteratur som seriøs hobby, er at jeg virkelig misliker sterkt bøker med en agenda. Bøker hvor karakterene bare er megafoner for forfatterens flersidige utlegg om det ene og det andre. Bøker som forventer at en skal fortsette å lese av plikt, og fordi forfatteren har evnet å vekke noen som helst interesse gjennom karakterene eller plottet.

Boualem Sansals "Min fars hemmelighet" er en slik bok.

Det er april 1994. Rachel og Malrich er brødre, men lever totalt forskjellige liv. Mens Rachel er en vellykket ingeniør som jobber for et multinasjonalt amerikansk firma i Paris og er etablert med den vakre Ophélie, bor den småkriminelle Malrech i de sosiale boligene utenfor den franske hovedstaden der "islamister" sakte men sikkert albuer seg til stadig større innflytelse over alt og alle. Rachels flere forsøk på å rekke en hjelpende hånd til lillebroren, har ikke hjulpet. Men det endrer seg snart.

En kveld mens Rachel sitter hjemme og ser på nyhetene, hører han at islamistiske opprørere har gått inn i Ain Ded; den bortgjemte landsbyen i Algerie der foreldrene ennå bor. Når han henvender seg til den algeriske ambassaden, finner han ikke faren og moren i oversikten over de omkomne. I hvert fall ikke ved deres riktige navn: Hans og Aicha Schiller. Men han får bekreftet at de er blant de omkomne i den nattlige massakren.

Rachel bestemmer seg for å reise til Algerie.

Mer enn den fysiske avstanden han må tilbakelegge, er Rachels reise, og senere Malrichs, en anledning til å følge familiens historie bakover i tid. Dermed lærer vi om brødrenes noe interessante opprinnelse; hvordan faren deres, en tysker, ender opp i Algerie der han ender med å kjempe på den algeriske Frigjøringshærens side i deres blodige krig mot franskmennene; hans møte, forelskelse, og giftermål med søsteren til en av krigskameratene, og senere, foreldrenes avgjørelse om å sørge for barnas fremtid ved å sende dem til Frankrike, der en av farens venner er villig til å ta vare på dem som sine egne.

En tredjedel ut i historien, finner både Rachel og vi ut av hemmeligheten til faren. Deretter følger nesten to hundre sider med den mest melodramatiske, svulstige, agendafylte historieutviklingen jeg kan huske å ha kommet over i noen bok jeg har lest i år.

Forfatteren greier å skrive om fortidens synder, men greier å være totalt blind for en verdensbegivenhet som er relatert til det han er opptatt av, og som finner sted mens historien foregår! Stikkordet er Rwanda.

Boka er full av bombastiske og absolutte proklameringer, manglende nyanser og generaliseringer. Det er likevel ingenting mot de teatralske valgene både Rachel og Malrich gjør.

Rachels valg kan jeg dessverre ikke beskrive uten å ødelegge historien, og om Malrichs teatralske utbrudd når han besøker graven til foreldrene vil jeg bare si dette; det er like latterfremkallende som det virale videoklippet som herjet nettet for noen uker siden der en japansk politiker hylte og gråt mens han tilsto korrupsjon. Det er en ting å overdrive for å slippe sterke sanksjoner, slik for eksemepl den japanske politikeren har blitt beskyldt for, noe annet er det å skrive så latterlig at man får leserne til å le når det er meningen at de skal gråte. Da er det noen som har mislykkes grovt.

Etter de første åtti sidene , greier "Min fars hemmelighet" å falle sammen som et korthus. Deretter innbiller den seg at leseren er interessert i en historie som kort kan oppsummeres med at den eldste sønnen reiser omkring til steder faren har vært fordi han har dårlig skyldsfølelse.

Dersom du tror at det skjer noe interessant på disse reisene, så kan jeg forsikre deg om at det ikke er tilfellet. Når det gjelder karakterene så blir de mer og mer karikaturer. Dialogen og replikkene som kommer ut av munnene deres, likner mer og mer på konfrontasjonsscener hentet fra B-Western. Og slutten, som skal være trist og tankevekkende, mister all troverdighet når Malrech beskriver broren sin.

"Min fars hemmelighet" er et av de mest makeløse makkverkene jeg har kommet over på en stund.

Du er velkommen til å lese den. Men du er i det minste advart. 

Tittel: Min fars hemmelighet
Utgitt: 2013
Forlag: Kagge forlag
Sider: 245

Terningkast: 0

hits