leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. På denne bloggen kommer jeg primært til å skrive om bøker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisører/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

Sukkertøymannen av Hauk Hildebrand


Madeleine er en enkel sjel. Men ikke et enkelt menneske. Hun er en naiv romantiker. En impulsiv karakter med vedvarende svakhet for menn som kaster om seg vennlige ord for å nedlegge henne, før de forsvinner for godt. En av disse mennene er Rahman; en gift familiemann. Resultatet er den nå åtte år gamle datteren Rose. Fordi Rahman ikke ønsker å være involvert, har Madeleine latt være å fortelle Rose hvem faren hennes er. Når hun likevel av og til spør, pleier Madeleine å fortelle datteren at hun ikke har en far. Av og til når Rose insisterer på å få et bedre svar,slik barn ofte gjør når de blir eldre, sier Madeleine at han er "syk i hodet", og at Rose dermed ikke kan treffe ham.

Til tross for denne opprivende erfaringen, er Madeleine gravid igjen i femte måned. Også denne gangen er faren til hennes kommende barn en mann som kommer til å være ansiktsløs. Et spøkelse. Hun har ennå ikke fortalt Rose om at hun kommer til å bli storesøster. Som om det ikke er nok, er økonomien skakkjørt, og bekymringene det medfører opptar henne daglig. Spesielt nå med den forestående nedkomsten.

Theo Syrtveit Ulvestad sliter også med sine egne problemer. Han er akkurat sluppet ut av fengsel etter en lengre dom for å ha antaster en liten gutt. Men han er ikke en angrende synder. Tvertimot. Theo ser på seg selv som en mer sofistikert mann enn de patetiske og perverse karakterene som samfunnet setter han i samme bås med. Han ser på seg selv som et språkmektig og lærd menneske. Et menneske som, til tross for sine overtredelser, leser svensk, tysk og latinsk litteratur på originalspråket.

Ikke lenge etter løslatelsen, antaster Theo en gutt. Når han blir identifisert og bildet hans dukker opp i avisene, har ikke noe annet sted å dra enn å gå i skjul hos Dyre; en gammel venn som han deler et langt og komplisert forhold med. Men for en sofistikert person som Theo, er det ikke enkelt å overleve livet under jorden med den enkle Dyre. Spesielt savner han tilgang til litteratur. Den enkle Dyre forstår ikke Theos gnåling om at sjelen hans trenger føde. Så Theo blir selv tvunget til å gå ut for å få tak i det han trenger.

På vei tilbake fra biblioteket, kommer han en dag i kontakt med Rose. Først er han fascinert av jentas nysgjerrighet og vitebegjære natur. Men så treffer jentas uskyld ham i hjertet. Plutselig tenker han ikke like rasjonelt som han trodde han gjorde før. Han tar seg selv i å svare ærlig på hennes spørsmål. Han har til og med ingenting når hun -frivillig- blir med han hjem. Det er først når han ser det forskrekkede blikket til Dyre at han skjønner hva han har gjort. Men da er det for sent. For nå insisterer Dyre på at de må kvitte seg med henne for å unngå å bli sendt tilbake til kasjotten.

"Sukkertøymannen" er skrevet av en veletablert,prisbelønt norsk forfatter som er oversatt til "en rekke språk", ifølge baksideteksten fra forlaget. Men av grunner det ikke sies noe om, valgte forfatteren å skjule seg bak pseudonymet Hauk Hildebrand. Kanskje mente han at temaet i boka ikke helt passer til imaget offentligheten har av forfatteren. Kanskje var han for feig til å bli assosiert med en bok som dette. En drøy bok bør jeg kanskje legge til. For det er det "Sukkertøymannen" er.

For det første er historien full av klisjéer. En trygdet mor som avler frem barn med ukjente fedre, og som ikke serverer annet enn usunn mat? Sjekk.En troskyldig, ja, på grensen til idiotisk åtteåring? Sjekk. En venninne fra heltvete? Sjekk. Og så er det de utrolige sammentreffene og bokas endelige poeng; å vise at Theo er en bedre forelder enn Madeleine. 

"Sukkertøymannen" er lettlest, uinteressant svada fra ende til annen. Det eneste som er verdt å rose er at historien flyter som en bris. Så det er ikke noen tvil om at personen som førte den på papiret kan sine saker. Men dessverre er det som kom ut, langt fra verd papiret det er skrevet på.

Anbefales ikke.

Tittel: Sukkertøymannen
Utgitt: 2008
Forlag: Juritzen
Sider: 237

Terningkast: 0

The Sense of an Ending av Julian Barnes


Julian Barnes' Booker prisvinnende roman er kanskje liten, men rekker i løpet av sine hundreogfemti sider å skrive flytende, reflektert og med klokskap som bare kan komme av livslang erfaring om tid, historie og erindringenes kraft.

Boka og historien er delt i to deler. Den første presenterer oss for hovedpersonen Tony Webster, kameratene Alex og Colin, og senere Adrian. Unge tenåringsgutter i 60-åras England. I likhet med andre ungdommer er de opptatt av sex og musikk. Men i motsetning til forestillingen vi har om 60-årene, vasser de ikke i sexpartnere, mens de går på den ene sagnomsuste konserten etter den andre. Som Tony senere sier, så levde de fleste sine glade promiskuøse år i 1970-årene, mens 1950-årenes konservatisme fortsatt preget hvordan folk oppførte seg i 1960-årene.

Som ungdommer flest er de uforvarende pretensiøse. De danser til Rolling Stones, men vil heller skryte av at de hører på Tchaikovsky og Dvorák. De er spøkefulle når det forventes at de skal være alvorlige, og alvorlige når det sømmer seg å være spøkefulle. I hvert fall Tony, Alex og Colin. Adrian derimot ter seg så seriøst at Tony, Colin og Alex tviler på om han har gått glipp av de anti-autoritære revolusjonen som de tror deres generasjon er spydspissen for. Men jo bedre de blir kjent med han, jo mer blir de trukket mot hans syn og tolkning av de filosofiske spørsmålene de er opptatt av; hva kan vi vite om historien? Kan vi stole på historiske kilder, eller minnder til å gjengi en objektiv realtet/sannhet?

Jo eldre de blir, jo mer åpnes deres øyne for den hammen av illusjon av viten og skråsikkerhet som omga dem. Men erkjennelsen er bare kortvarig. Når de er såpass gamle at hver må ta forskjellige ruter for å etablere seg som voksne, presenterer livet nye muligheter og utfordringer; affærer, forhold, svik, bitterhet, sammenbrudd og oppløsning.

Mer enn førti år senere kommer hendelsene til å hjemsøke Tony. Og både han og vi lærer om minnenes kraft, og vår kapasitet til selvbedrag for å skape eller opprettholde vår versjon av historien.

Jeg plukka opp "The Sense of an Ending" ved en tilfeldighet. Jeg saumfor engelskhylla på biblioteket da jeg trakk den ut for å lese baksideteksten og se om den kunne være interessant. Men det sto ingenting på baksida. På fremsida sto det at boka hadde fått den prestisjefylte Booker-prisen i 2011. Jeg husker at jeg det vekket min interesse. Like etterpå streifet det meg hvor mange av vinnernes bøker som hadde skuffet meg. Så jeg leste noen av de første linjene i boka for å se om det var verdt å ta den med seg. I motsetning til mange bøker som starter med en bang, husker jeg at jeg ikke akkurat ble imponert over de første linjene. Jeg lånte likevel boka.

Det er jeg glad for at jeg gjorde!

"The Sense of an Ending" er en intelligent, filosoferende, morsom og makeløs liten bok. Det er en boka som slo meg omkull med sin varme, sin upretensiøse klokskap, og ja, sin tvers igjennom "britiskhet". Karakterene er sarkastiske, ironiske, lakoniske, underdriver og er ellers så korrekte som bare britier kan. I tillegg er historien som fortelles så hjerteskjærende og berører som få bøker kan.

Dersom du er på jakt etter en bok som sprenger seg ut av sin beskjedne større på alle tenkelige måter, så er "The Sense of an Ending" en bok du absolutt må lese. Du vil aldri glemme den.

Tittel: The Sense of an Ending
Utgitt: 2011
Forlag: Jonathan Cape/Random House
Sider: 150

Terningkast: 6

Vinter I Havana av Leonardo Padura


Hva er det som gjør at en bok blir oversatt til eller fra norsk? De fleste vil kanskje si at det avhenger av det kommensielle potensialet til boka. Mennesker med dette synet kaller seg gjerne realister. Og hver gang emnet kommer opp er de snare med å påpeke at forlagene, tross hagefesttalene om å ta vare på den gode litteraturen, er forretningsvirksomheter som er avhengig av ha en sunn økonomi for å holde hodet over vannet. Spesielt i dagens medieverden. Bare naive romantikere kan innbille seg selv at et forlag kan opprettholde sin virksomhet ved å oversette og gi ut poesibøker og kommafrie tankestrømsromaner om tiltaksløse men geniale unge menn, eller tiltaksløse men geniale unge feminister.

Romantikerne derimot, mener at det er forskjell på å oversette "50 Shades of Grey" og "Herr Muos omreisende divan". Eller hvilken som helst annen bok hvor handlingen finner sted i langveistan. (For hvis det er noe som forener romantikere, etter deres lavahete hat mot alt som er kommersielt, så er det deres uendelige kjærlighet for "eksotiske" bøker, gjerne fra steder hvor folk blir undertrykt eller hvor de lever et autentisk liv, adskilt fra storsamfunnet).

For ikke så lenge siden, så jeg et intervjue med den berømte engelske forfatteren Lee Child der spørsmålet kom opp. Intervjueren spurte Child hva han mente om kritikere som sa at han ikke var en særlig god skribent, og at bøkene hans var billig og tom spenning, frie for substans.

Child flirte og sa dette: Som forfatter var han opptatt av å nå flest lesere. Jo flere som plukka opp bøkene hans, enten fra biblioteket eller bokhandleren, og som hadde glede av dem, jo mer beviste det at han hadde lykkes med å gi leserne det de ville ha. Videre sa han, med et litt arrogant smil om munnen, var det han og forfattere som han som holdt forlagene i gang. Fordi Kingene, Grishamene, Rowlingene, Pattersonene solgte millioner av bøker, kunne forlagene ta seg råd til å gi ut bøker som bare solgte ti tusen eksemplarer, ble skrytt opp i skyene av kritikerne, men som det store publikum ikke brydde seg noe om.

Jeg kom til å tenke på dette da jeg leste og anmeldte Berlin-trillogien til den engelske forfatteren Philip Kerr(anmeldt her, her og her). Kerr hadde skrevet og gitt ut bøkene nesten tjue år før bøkene ble oversatt til norsk. I løpet av de årene hadde forlag etter forlag oversatt bøker, store og små (i suksessammenheng) som var langt dårligere i både kvalitet, og som hadde mindre gode utsikter til kommersiell suksess. Hvordan kunne det skje? Hvordan unngikk disse kritikerroste bøkene forlagenes nese, eller øyne, eller hva enn det er de bruker til å se potensialet i bøkene de oversetter?

Spørsmålene dukket opp igjen da jeg leste ferdig den første boka av den kubanske forfatteren Leonardo Paduras "Havana-kvartett". Nemlig "Vinter i Havana".

Boka er et utsøkt, billedrik, atmosfærisk, humoristisk og livbejaende stykke litteratur. Den er også en god krimbok. Det siste er en bonus i mine øyne. Hadde den ikke inneholdt krimetterforskningsaspektet, ville jeg likevel vært ganske fornøyd.

Boka kom ut i 1991. Men handlingen finner sted i 1989. Politietterforsker Mario Conti har frihelg og sover av seg de fysiske virkningene etter en natt med fest og drikking når han blir ringt opp av sjefen. En fremmadstormende sjef i industriministeriet har ikke blitt sett siden torsdag 1. januar. Nå er det den 3. januar. Både mannens kone, som kommer fra en velhavende familie, og sjefene til sjefen er urolige. Dermed presses driten nedover til den tvinger Conti til å etterkomme sjefens iltre beskjed om å komme seg tilbake på jobb.

Verken sjefen eller hans kollegaer vet at Conti kjenner både den forsvunne mannen og kona hans. De gikk alle sammen på den samme videregående skolen. Den gang var Conti dypt forelsket i jenta, til Rafael kom og tok henne med storm.

Når han nå får en anledning til å åle seg tilbake til hennes side, lar han ikke sjansen gå fra seg.I starten er begge innforstått med at Contis graving tjener saken. Men jo mer han er nær henne, jo mer oppdager Conti Tamara fortsatt har den samme virkningen på ham som hun hadde tjue år tidligere. Og det er ikke bare positivt. Er det mulig at hun er involvert i mannens forsvinning? Og hvis hun er det, er han villig til å sabotere saken for å få henne tilbake?

"Vinter i Havana" er ikke oppfarende bok. Her vil du ikke finne jaktscener, seriemordere eller utspekulerte skurker. Faktisk er skurken(e) mer papetisk enn ond og utspekulert. Likevel kunne jeg ikke la være med å lese. Boka er til tider morsom, ofte fascinerende, og alltid atmosfærisk. Den har også et fintjustert tempo som verken saktner progresjonen, eller er for heseblesende.

Jeg gleder meg allerede til å lese fortsettelsen.

Tittel: Vinter i Havana
Utgitt: 2013
Forlag: Bokvennen
Sider: 252

Terningkast: 5

 

Under verden av Aurskog-Høland (debutant)


No man is an Island, entire of itself; every man is a piece of the Continent, a part of the main."  skrev den engelske poeten og presten John Donne i 1624. Linjen er ikke bare en av de mest berømte i engelsk litteratur, men den er også en av de mest siterte poetisk uttrykk for kommunitarismen. Men Donne var ikke interessert i å ta en filosofisk stilling i naturtilstand-debatten, slik for eksempel hans landsmann Thomas Hobbes var noen tiår senere. Han var i stedet interessert i å skrive om sykdom og hvordan den er et synliggjøring av en "inderlig syndefullhet".

Både den religiøse troen og lojaliteten til de samfunnsmessige institusjonene har gjennomgått markante endringer siden Donnes tid. Og ikke bare i Europa, eller Vesten. Folk har mindre og mindre tro til både representanter som statsmakt og religiøse institusjoner. Derimot vokser troen, om man kan kalle det, til individet. Det innovative individet. Det relativistisk-tenkende individet. Det frihetssøkende individet som gjør seg fri den den beklemmende klemmen til samfunnet og drar (tilbake) til naturen der det kan leve i tråd med sin egen overbevisning. Fri fra press om å leve opp til idealer og normer som er resultat av historiske krefter.

Spesielt det siste er et gjennomgående fokus for mange i dette landet. Ingenting gjør det mer konkret enn hyttekulturen. En særegen tradisjon som i det store og hele feirer evnen og viljen til å trekke seg ut av samfunnets komfort og ut i villmarkens naturlige naturlighet. Et sted individet kan puste ut rolig og finne meningen med alt mens det går turer og lever tett på livet som krybber og går i skog og mark.

Ikke overraskende har litteraturen, spesielt her i Norge, omfavnet individer som gir seg hen til naturen. Jeg kan ennå huske hvor matt jeg ble når lærerne ba oss om å lese disse romanene. Bøker med humørløse karakterer som levde et tilbaketrukket, ensomt og alvorlige liv. Bøker hvor det skjedde så lite spennende at vi ble nødt til å presse mening ut av været og trærnes i varierende tilstand av blomstring og død. Da Erlend Loes "Doppler" kom ut og harselerte med den tilbaketrukkede urkarakteren, var jeg allerede ut av skolen.

Siden "Doppler" har slike bøker fortsatt å komme ut. Og jeg har lest en god del av dem. Ikke fordi jeg har saumfert bokhandlere og biblioteker etter dem men fordi jeg tilfeldigvis plukka dem opp. Jo flere jeg har lest, jo mer har jeg blitt overbevisst om at det er en eller annen trend blant skrivende om å skrive om karakterer som også er skribenter, og som trekker seg tilbake til hytta eller et annet avsondret sted for å finne inspirasjon. Metabøker.

Ida Hegazi Høyers debutroman "Under verden" fra 2012 er en slik bok.

Hovedkarakteren, en kvinne mellom tretti-og- førti, flytter fra Oslo og til det lille stedet Hemnes i Aurskog-Høland. Hun flytter inn i ei hytte som tilhørte familien til eksmannen, men som har stått tom i førti år. Ikke bare er den falleferdig, men den stinker også. Uten at hun kan finne årsaken.

Hun har ikke flyttet bare for å komme seg unna ruinene av et havarert ekteskap. Hun er også der for å skrive. Mens hun venter på inspirasjonen, gjør hun så lite som mulig for å gli inn i lokalsamfunnet. Hun er verken interessert i å lære om deres gleder og sorger, eller for den saks skyld- deres navn. I hvert fall i begynnelsen.

Men snart forlater hun kokongen sin. Hun starter å vanke på den lokale puben, søker og får jobb i den eneste klesbutikken på stedet, og blir tatt varmt imot av den store nabofamilien.

Ikke lenge etter innleder hun et slags forhold. Og like etter kommer inspirasjonen.

I anmeldelsene av boka da den kom ut, fokuserte mange av kritikerne på det de mente var en flott refleksjon over "vanskelige sider ved ord som "heim" og "heime" , " for å sitere NRKs Marta Norheim. Og det er sant nok. Men er den refleksjonen interessant?

Delvis. En av grunnene til at boka imponerte meg, er at den- i motsetning til mange av bøkene til norske debutanter, presenterte meg for karakterer av kjøtt og blod. Det er kanskje en klisjé som stadig dukker opp i bokanmeldelser, men jeg kan ikke berømme forfatteren nok for at hun maner frem karakterer som snakker normalt, oppfører seg som ordinære mennesker og som -Gudskjelov (!) ikke stirrer inn i et speil og drømmer seg vekk.

Karakterenes interaksjon og deres små sammenstøt, altså den ytre handlingen, er umåtelig mer interessant enn den papirtynne refleksjonen. Hadde boka fokusert mer på det, er jeg overbevist om at historien og boka ville tjent på det. Dessverre valgte forfatteren ikke den ruten.

"Under verden" er dermed en bok som forspilte sjansen sin til å bare fortelle historien sin uten å kaste bort anledningen på staffasje. Men den er milevis bedre enn de fleste debutantbøker som kommer ut på norsk.

Boka er ikke noe å rope hurra for. Men forfatteren har potensiale til å bli det.

Tittel: Under verden
Utgitt: 2012
Forlag: Tiden
Sider: 185

Terningkast: 3

Buddha på loftet av Julie Otsuka


I starten av totusentallet kom jeg over en engelsk kopi av en liten og spesiell bok. En dagbok som ble ført i pennen av en japansk-amerikaner mens han, sammen med familien og i likhet med flere titusener japanere og japansk-amerikanere, satt frihetsberøvet i en interneringsleir. 

Ikke bare greide boka å gi et nøkternt bilde av livet før og etter angrepet mot Pearl Harbor som Roosevelt administrasjonen brukte til å mistenkeliggjøre mange av sine egne borgere, men mer enn noen annen bok før den inspirerte boka meg til å søke og lese andre bøker om emnet.

I månedene og årene som fulgte leste jeg flere og flere verk om denne svarte pletten i USAs historie. Både skjønnlitterære verk og dokumentariske bøker.

Det var en av grunnene til at jeg bestilte bestilte en innbunden engelsk kopi av Jamie Fords "På hjørnet av bitter og søt" etter at jeg kom over en anmeldelse. Noen måneder før boka kom på norsk. Jeg ville rett og slett ikke vente på at et av våre forlag skulle få ut fingeren og ta den med til våre breddegrader.

Dersom du har lest boka, vet du allerede at det er en bris av en bok. Både lettlest, og- for en vanlig roman, frenetisk. I hvert fall kom jeg meg fortere gjennom den enn noen av bøkene jeg leste på den tiden. Og nesten med en gang jeg var ferdig, ble jeg grepet av en dyp skuffelse.

Jeg skal ikke avsløre plottet. Det er nok å si at en scene på et hotell ble skjebnesvanger for både hovvedkarakteren og for meg og mitt, frem til da, positive inntrykk av boka.

Siden da har jeg lettet etter et skjønnlitterært verk om interneringstiden som kan reparere skaden etter "På hjørnet av bitter og søt". Etter årevis med lesing, er jeg umåtelig glad for at jeg nå har funnet boka jeg har lettet etter så lenge.

Den heter "Buddha på loftet". Skrevet av den japansk-amerikanske forfatteren Julie Otsuka.

Otsuka kommer fra en distingvert familie. Faren var romfartsingeniør, moren laboratorieassistent, og lillebroren hennes er professor i London School of Economics.

Selv uteksaminerte hun fra Yale universitet og Columbia. Både hennes debutroman "When the Emporer Wa Divine" (2002) og hennes andre og siste bok "Buddha på loftet", handler om interneringen av japansk-amerikanske borgere under andre verdenskrig.

Boka handler om en gruppe såkalte "picturebrides" eller post-ordrebrud som seiler over til USA for å leve med menn de aldri har møtt, men bare sett på bilder. De er alle unge kvinner. Den eldste er 37 år. Den yngste 13. Fra både velbemidlede familier og fattige bønder. For å overkomme frykten for det som venter, utveksler de historier, hemmeligheter og håp.

Men det varer ikke lenge før drømmeriene krasjer mot virkeligheten. Mennene som venter på dem på den andre siden av havet, i California, likner ikke på de flotte og velkledde mennene som skrev lange brev om hvor vellykket de var. Faktisk tviler mange av jentene på om mennene var de samme som figurerte på bildene. Ikke at de kan gjøre noe med det.

Historien fortelles fra et kollektivt perspektiv. Fortelleren bruker sjeldent pronomet "jeg". Her er "vi" som gjelder, enda vi kan ane konturene av et individ i periferien. Av den grunn tar det litt tid å bli vant til å skille mellom de individuelle trekkene til fortelleren og det kollektivistiske tankesettet som preger immigrantenes liv og skjebne i det nye landet. Leseren skal jobbe hardt for å sy sammen en linneær biografi for fortellerkarakteren.

"Buddha på loftet" er en makeløs liten bok. Språklig mektig og original i sitt valg av perspektiv. Den underdriver de skjebnessvangre tumultene som hjemsøker karakterene, noe som gjør desto større inntrykk på leseren.

"Buddha på loftet" er en liten bok om store skjebner. Særs viktig, og en bok jeg kommer til å huske og gå tilbake til igjen og igjen.

Anbefales på det sterkeste!

Tittel: Buddha på loftet
Utgitt: 2014
Forlag: Forlaget Oktober
Sider: 123

Terningkast: 6

Gutter er gutter av Nick Hornby


Noen få uker etter at Marcus og moren Fiona flyttet fra Cambridge til London, har livet hans blitt bare kjipere og kjipere. Han blir mobbet på skolen. Moren er mer depressiv enn noen gang før etter at hun og den siste kjæresten slår opp. Og som om det ikke var nok, driter han seg stadig ut ved å bryte ut i spontan sang ide  verst tenkelige tidspunkt. Det eneste lyspunktet i livet er at han er dypt forelsket i den tre år eldre og antiautoritære Ellie. Men dessverre vet hun ikke at han eksisterer. Dermed er dagene hans preget av håpløs alvorlighet som han bare holder ut ved å låse de daglige miséreene i separate båser.

En annen som deler dagene i håndterbare enheter er den trettiseks år gamle ungkaren Will Tanner. Men han gjøre det av andre grunner. I motsetning til Marcus har Will ikke problemer å snakke om. Takket være en populær juleslager som den avdøde faren skrev flere tiår tidligere, har Will aldri hatt behov for å jobbe. Så han gjør ikke det. For ikke å kjede livet av seg setter han av tretti minutter til å gjøre forskjellige aktiviteter i løpet av dagen. Alene. Men Will er ikke en einstøing. Han har både løse og faste venner. Venner som inviterer han på fester. Venner med ektefeller og partnere som stadig introduserer ham for potensielle kjærester. Men Will er fast bestemt på å leve i sin egen boble. Fortsette å seile gjennom livet uten å kaste anker.

Helt til treffer han Angie. En alenemor som nylig har gått fra sin alkoholiserte ektemann. Forholdet varer ikke lenge, likevel åpner det Wills øyne for et kjøttmarked som han tidligere hadde vært blind for; enslige mødre. Skadeskutte kvinner som er på desperat jakt etter flotte menn som han. Det er i hvert fall det han sier til seg selv.

Han melder seg inn hos en lokal forening for som heter EFAS (Enslige Foreldre Alene Sammen). For å få innpass må man være forelder. Men det er ikke noen hindring for Will. Ikke bare dikter han opp en to år gammel sønn som han gir navnet Ned, han skaper også en fiktiv ekskone fra helvette.

Han etablerer kontakt med Suzie, en av mødrene. Og det er slik han kommer i kontakt med Marcus.

En dag Will og Suzie skal i parken med Suzies datter, bestemmer Suzie seg for å avlaste den depressive Fiona og bringer med Marcus. Will kan ikke la være å legge merke til at gutten ikke bare mangler motesans, kledd i hjemmesydde klær som han er, men at han også er altfor alvorlig. Han konkluderer likevel at det ikke er hans problem.

Han blir likevel mer trukket inn i Marcus og Fionas kretsløp når gjengen kjører Marcus hjem og finner Fionas bevisstløse kropp i stua. Like ved ligger en tom pillflaske.

Til tross for sin livslange aversjon mot alvorlighet, blir Will likevel mer og mer involvert i livet til denne "sprøe gjengen".

Evner han å vokse opp og hjelpe en annen gutt å gjøre det samme? Eller vil han flykte tilbake til boblen sin når alvoret truer?

"Gutter er gutter" er romanen bak filmen med samme navn. Jeg tror flere har sett filmen enn lest boka. Selv ble jeg anbefalt boka av en venninne en tid før filmen kom ut. Ikke bare kjøpte jeg et eksemplar, men boka er etter hvert blitt en av disse bøkene som jeg stadig går tilbake til.

Markus, Fiona, Will, senere Rachel (som ble spilt av Rachel Weisz) og Alistair (sønnen til Rachel) er flotte og gjenkjennelige karakterer. Boka er morsom som få andre, og den har et stort og varmt hjerte som umiddelbart gjorde meg fan av Nick Hornby.

"Gutter er gutter" er varm, hysterisk morsom, intelligent og rørende i sin omsorg for alle sine karakterer.

En glede å anbefale denne på det varmeste!

Tittel: Gutter er gutter
Utgitt: 1998
Forlag: Aschehoug
Sider: 278

Terningkast: 6

Den elskelige giftblandersken av Arto Paasilinna


Det er 1988. Den snart 78 år gamle enken Linnea Ravaska bor på torpet sitt ikke langt fra Helsinki. Men hun lever langt fra et fredelig landlig liv. Hver måned når pensjonen kommer får hun besøk av nevøen til sin avdøde mann, den snart tretti år gamle kriminelle Kauko. Sammen med ham kommer hans enda mer psykopatiske venner; Pertti og Jari.

De tar seg til rette i utendørsbadstua, forsøpler, dreper en schæfer, nasker i nærbutikken, før de stjæler en griseunge som de kapper hodet av og ber Linnea tilberede. Som om det ikke var nok insisterer Kauko på at hun skal forfatte et brev der hun overdrar formuen sin til ham. Linnea er ikke i tvil om at Kauko er villig til å gjøre det han kan for å arrangere en prematur tur til graven for henne. Likevel skriver hun under. Av ren og skjær frykt.

Men så får hun nok. Nok av å kausjonere Kauko ut hver gang han blir tatt for en eller annen overtredelse. Nok av å betale titusener til Kaukos ofre for at de ikke skal anmelde ham. Nok av å bli truet til å gi fra seg den lille pensjonen sin og måtte kjøpe nødvendige varer på krita. Nok av å innbille seg at hun hjelper den lille gutten som mistet foreldrene så altfor tidlig når gutten har vokst opp til å bli hennes verste mareritt.

Hun ringer politiet. Først tror lovens lange arm at hun bare er en sensitiv gammel dame som overdriver. De tar henne litt mer på alvor når innbyggerne på det lille stedet vitner i hennes favør. Men når politibilen kommer ulende frem til torpet, rekker banden å bli så alarmert at de stikker ut i skogen. I stedet for å sette etter dem, velger politimennene å slå seg ned og fortære gildet gjengen flyktet fra.

Linnea velger å komme seg unna til det roer seg ned. Hun drar til doktor Jaakko. En tidligere elsker som fortsatt driver en praksis i Helsinki. Jaakko tar imot henne med åpne armer. Og det varer ikke lenge før de varme følelsene som de delte i kjølvannet av bortgangen til Linneas mann, bobler opp igjen.

Men Kauko og vennene er ikke langt unna. Og hun må ty til sterke midler for å stoppe pøblene. Det er kanskje ikke i tråd med hennes prinsipper om å ikke skade liv. Men hvem har sagt at en eldre dame ikke kan dytte en ung person foran dødens ustoppelige tog?

"Den elskelige giftblandersken" er den tredje boka av den finske forfatteren Arto Paasilinnas bøker som jeg har lest i løpet av den siste måneden. Den er også så langt min absolutte favoritt!

Starten er dyster. En hund drepes på bestialsk vis. En gris havner i et bagasjerom, hvorpå den blir hentet ut når bilen krasjer og slått blodig ihjel. Jo mer jeg leste, jo mer tvilte jeg på at Paasilinna ville være morsom eller komisk. Men der tok jeg feil. 

Etter den nattmørke første delen av historien etablerer skurkene og presenterer oss for Linneas store angst og dilemma (slåss eller flykte), blir boka bare mer og mer komisk. Men her vil du ikke finne den absurde komedien som er å finne i "Harens år" og "Kollektivt selvmord". Humoren i "Den elskelige giftblandersken" er  svart som kull. Den er ikke for alle.

"Den elskelige giftblandersken" er særegen, humoristisk katt-og-mus bok av beste merke. Du vil humre. Du vil le. Og når du er ferdig med å lese den siste setningen, vil du ønske å løpe til bokhandleren eller biblioteket for å finne en annen tittel av forfatteren.

Anbefales på det sterkeste!

Tittel: Den elskelige giftblandersken
Utgitt: 2008
Forlag: Aschehoug
Sider: 175

Terningkast: 5
 

Harens år av Arto Paasilinna

Den middelaldrende finske journalisten Kaarlo Vatanen og fotografen hans er ute på oppdrag i et landlig område et sted i Finland når de brått kjører på en hare. Vatanen, som er mer forferdet over hendelsen enn kollegaen, går ut av bilen og ser dyret hinke med minkende fart inn i skogen.

I stedet for å kjøre videre og tilbake til Helsinki slik kollegaen insisterer på at de skal gjøre, løper Vatanen etter dyret. Når han kommer ut av skogen, bærende på det skjelvende haren, oppdager han at kollegaen har kjørt fra ham. Men i stedet for å hisse seg opp over sviket, tar et konsekvent valg; han vil spjælke og pleie dyrets skade frem til det får tilbake sin førlighet og kan løpe fritt igjen.

Valget betyr ikke bare at han kaster karrieren over styr og lar det skrantende ekteskapet sitt dø, men også at han fra nå av må tåle latterliggjøring og mistenkeliggjøring mens han reiser gjennom Finland. Snart er han anklaget for skatterøveri og slår seg sammen med en konspirator som mener å vite at den finske presidenten ble byttet ut med en kopi, og at det er opp til dem å redde nasjonens fremtid.

Min første introduksjon med Arto Paasilinna var "Kollektivt selvmord" for mindre enn to uker siden. Etter at jeg ble ferdig med å lese boka var de to første spørsmålene jeg kan huske å ha streifet meg disse; hvordan kan jeg ha unngått å komme over denne fantastiske forfatteren før; og hvor mange timer er det til biblioteket åpner slik at jeg kan låne flere titler av ham?.

I likhet med "Kollektivt selvmord" er "Harens år" en varm, morsom dose litteratur. Rett nok har den ikke så mange karakterer som "Kollektivt selvmord", men de som er der er minst like fantastiske, uvanlige, og minneverdige.

Vatanen er en middelaldrende mann som har mistet gnisten som han en gang hadde. Det spontane valget han gjør når han bestemmer seg for å pleie det skadete dyret sender livet hans i en skjebnesti enn den hans borgerlige liv hadde staket ut for ham. Der han før var i en maktposisjon, både sosialt og økonomisk, oppdager han nå at valget hans plutselig endrer hvordan de fleste opplever ham.

De fleste han møter, være de seg autoritetspersoner eller vanlige sivile, beundrer hans valg. Det er som om han gjør noe de selv skulle ønske at de kunne gjort. Samtidig kan de ikke la være å bli skremt av hans valg. For hvilken rasjonell person ved sine fulle fem sier opp jobben, forlater sin ektefelle og går på en slags roadtrip med en hare?

"Harens år" er en fulltreffer av en roman, full av humoristiske scener, absurde karakterer, og morsomme sammenstøt og forviklinger.

Anbefales på det sterkeste.

Tittel: Harens år
Utgitt: 2004 (1975 i Finland)
Forlag: Aschehoug
Sider: 158

Terningkast: 5
 

Vinterstengt av Jørn Lier Horst


Sent en kveld i oktober blir William Wisting, den uutgrunnelig middelaldrende etterforskeren i Jørn Lier Horsts bøker, tilkalt til et mordåsted. En hytteeier som kom for å tilbringe et par dager på hytta har ikke bare oppdaget at det har vært innbrudd i både hans og flere av nabohyttene, men han har også funnet et lik i en av hyttene. En maskert mann som blør både fra mage og hode.

Wisting oppdager raskt at eieren er Thomas Rønning. En sjarmerende TV-personlighet som leder landets mest populære snakkeprogram. Wisting tror først ikke at Rønning er involvert, men når Rønningen verken er å finne hjemme eller svarer på politiets mange henvendelser på telefon, vokser mistanken hans. Er det mulig at en av landets mest profilerte kjendiser har blod på hendene og er på rømmen? 

Som om han ikke hadde nok utfordringer, forsvinner liket av drapsofferet før det kommer frem til rettsmedisinsk. Senere kommer det frem at sjåføren på likbilen var en mann med en tvilsom bakgrunn. Men da er det allerede for sent. Den nedrente likbilen blir funnet i et avsondret område. Bak ligger et kullbrent lik. Dermed går ethvert viktig biologisk bevis som de kunne brukt til å bygge opp saken tapt.

Ikke lenge etter blir Wisting kontaktet av overvåkningspolitiet. De informerer ham om at saken hans har forgreininger til kriminelle miljøer, og hinter om at noen i hans nære omgangskrets er dypt involvert. Snart er Wisting på vingene til utlandet. For å oppklare saken, er han avhengig av hjelp fra suspekte typer med begge hendene dypt i grenseoverksridende kriminalitet.

"Vinterstengt" er den syvende krimboka om politietterforskeren William Wisting. Til sammen har forfatteren skrevet ni bøker til dags dato om Wisting. Dessverre har jeg bare rukket å lese tre av de ni bøkene. Jakthundene var den første (anmeldt her), og Hulemannen var den andre (anmeldt her).

Jeg sier dessverre fordi etter å bare ha lest tre bøker av forfatteren, kan jeg med hånden på hjertet si at han er min favoritt blant norske krimforfattere.

La meg si et par ting om hvorfor.

Frem til midten av 2000-tallet, leste jeg norsk krim med like stor appetitt som den jevne leseren. Nesbø, Fossum, Lindell, Kristensen, Staalesen, Michelet, Holt, mfl. Så ble jeg lei. Uten å påstå at det er hogget i stein, kan jeg si at et gjennomgangsproblem med mange av bøkene til disse forfatterne, er for mye beskrivelse. Det er greit med velvalgte ord som gir leseren anledning til å se for seg miljøet og scenene, men det er noe helt annet når hvert kapittel inneholder mer beskrivelse enn mennesker som gjør noe som driver handlingen frem og som får spenningen til å stige.

I motsetning til mange av sine kollegaer, har Lier en fingerspissfølelse for å gi leseren passe nok beskrivelse av scenene uten å drukne dem i intetsigende ordflom som ikke har noe å si for handlingen.

Likevel er "Vinterstengt" ikke min favoritt av han. Den er bedre enn "Jakthundene". Mer spennende, mer troverdig, og bedre plottet. Men den er et par hakk under "Hulemannen". I tillegg har jeg et par andre store problemer med den.

Jeg skal ikke dvele ved alle grunnene, men det er bare rimelig å nevne noen av dem. For det første er mitt største problem med alle bøkene av Lier, inkludert "Vinterstengt" karakteren Line. De som har lest Lier vet ikke bare at hun er journalist som jobber i VG og datteren til William Wisting, men også at hun er en av disse karakterene som i bok etter bok befinner seg på de mest beleilige stedene og i de mest utrolige situasjonene. Og i bok etter bok må faren komme og redde henne!

For det andre er det lite troverdig hvordan skurker og mordere stadig tilstår under avhør. Det skjedde i "Jakthundene" og "Hulemannen". Og det skjer i "Vinterstengt". Rett etter tilståelsen i "Vinterstengt" leser vi Wistings egne tanker om hvorfor han lykkes med å hale ut tilståelse ut av skurker når andre ikke gjør det. Forklaringen er at noen kan, mens andre ikke kan. Vi ser aldri hva som gjør at han kan.

Kriminelle tilstår av forskjellige grunner. Noen har kommet på bedre tanker og vil rense sin samvittighet. Noen tror ikke at det vil gjøre fra eller til. Noen vil legge kortene på bordet og komme frem til en avtale, før deres kompaner gjør det. De to første trenger ikke store incentiver, og dermed krever det ikke noe særlig talent. Men de siste krever et visst talent. Så langt jeg kan huske, havner skurkene Wisting haler tilståelse ut av i gruppe nummer to. Så hvordan kan det ha seg at både kollegaene og Wisting selv gir seg skussmål for å være avhørsekpert?

"Vinterstengt" er til tross for mine ovennevnte problemer med den ikke en dårlig krim. Plottet er interessant, skurken(e) passe skumle, og slutten spennende nok plottet.

Du vil ikke huske den særlig lenge. Men du vil heller ikke se på timene du brukte til å lese den som bortkastet. Det gjorde i hvert fall ikke jeg.

Tittel: Vinterstengt
Utgitt: 2011
Forlag: Gyldendal
Sider: 336

Terningkast: 3


Reiseklar av Tore Stubberud


Døden. Bare ordet får de fleste av oss, kanskje med unntak av de geistlige, til å starte å søke utgangsdøra med oppfarende blikk. Hvis vi blir nødt til å si noe, så lirer vi av oss det samme som alle andre; det er en naturlig del av livet; alle må dø en gang. Dersom vi virkelig vil pakke det inn i spesifike tilfeller, sier vi at vedkommende "sovnet inn". Eller at han/hun "gikk bort". Prikken over i-en er å legge til at den avgåtte var "omringet av sine kjære" da øyeblikket kom. Vi sier det ikke bare for å konstatere et faktum, men for å gi bortgangen en viss aura av varme og verdighet som demper ubehaget ved døden.

I Tore Stubberuds "Reiseklar" (Aschehoug, 2014) er forfatteren derimot opptatt av å konfrontere ubehaget. Dissekere det. Utgangspunktet er privat; I 2010 hadde forfatteren Stubberud et stygt fall hjemme i kjelleren. Han havnet på Sykehuset Østfold i Fredrikstad med knust skulder, og måtte vente i lengre tid på operasjon. Oppholdet ga ham ikke bare en førsteklasses utsikt til å oppleve de økonomiske begrensningene som tvinger frem korridorpasienter og dosering av tid fra behandlerne, men det ga ham også en anledning til å reflektere over både sin egen død og vår tids forhold til døden sammenliknet med den rake måten besteforeldregenerasjonen gikk døden i møte på.

Historien går frem og tilbake i tid. Episodiske barndomsminner om Glommens Hotell i Sarpsborg, "et sted for de elendige", finner sin nåtidige kontrast og tvilling i Sykehuset Østfold, "et elendig sted". Hotellets "elendige" klientell kontrasteres med pasientene som sakte men sikkert tvinges til å gi seg hen til sin egen elendighet i et forsøk på å bryte det monotone, men også for å vise en viss livsvilje.

Boka tar seg virkelig opp i midtpartiet. Historien om den religiøse bestefaren som med rak rygg og irriterende takknemlighet for livet, for hver god gjerning, og ikke minst for Guds nåde går døden i møte er bevegende og velskrevet. Bonusen er at humoren også tar seg opp.

Som du sikkert har gjettet, er store deler av boka selvbiografisk. Boka er likevel ikke en selvbiografi. Distinksjonen er ikke alltid klar, men jeg tør påstå at det meste av den første delen av boka er basert på virkelige hendelser. Men jo lenger leseren kommer inn i boka, jo mer usikker blir leseren på hva som er fakta og hva som er oppdiktet.

Det som likevel ikke er oppdiktet, er at "Reiseklar" er en av de mest fornøyelige leseopplevelsene jeg har hatt i år. Med det elendige sortiet av norske bøker som jeg har lest i år, er det en stor glede å komme over en norsk forfatter som faktisk har noe å melde. Jeg tviler på at det er tilfeldig at forfatteren, i motsetning til alle de norske forfatterne jeg har lest, er en eldre mann.

"Reiseklar" er en øm, bevegende og reflektert bok om menneskers møte med noe av det mest ubehagelige i livet.

Anbefales sterkt.

Tittel: Reiseklar
Utgitt: 2014
Forlag: Aschehoug
Sider: 255

Terningkast: 5

Boys av Anna Ringberg (debutant)


Etter nesten to ti års fravær, reiser Matti hjem for å besøke faren, Lasse. Vi vet ikke helt hvorfor de to ikke har sett hverandre i så lang tid. Ei heller hva som er den primære grunnen til at Matti nå kommer til hjemtraktene. Men det blir stykkevis og sakte avklart. I hvert fall delvis.

Før han rekker å besøke faren, møter han og kommer i prat med to menn, hvorav den ene er en bekjent. Mennene har med en hund som de forteller Matti er aggressiv og en fare for barn. De skal ta den med ut i skauen og avlive den med børsene de har med seg.

Av grunner som i hvert fall jeg aldri forsto, bestemmer Matti seg for bli med mennene. Men den planlagte avlivingen går ikke slik mennene så for seg. Hunden klarer stikke av. Men ikke før den gir Matti et lite men alvorlig bit på fingeren. I stedet for å dra til en legevakten, forbinder Matti selv skaden. Så ringer han dama, forteller at han har kommet frem, men lar være å informere henne om at han ikke har besøkt faren ennå, eller om den stygge skaden han har fått.

Senere, etter at han har tatt avskjed med mennene, bestemmer han seg for å utsette besøket og sove i bilen. Det er ikke så enkelt i den iskalde natten. Men erindringene fra barndommen, luller ham i søvn.

Imens blir vi presentert for Lasse. Snart sekstifem, singel, og til tider brysk. En mann som har levd livet, som de sier. Ikke bare har han fartet fra den ene jobben til den neste gjennom hele livet, men underveis klarte han i tillegg å havne i alkoholens vanedannende klør. Det kostet ham mer enn han kan eller vil huske. Både økonomisk, helsemessig og ikke minst- sosialt.

Men i de siste seks månedene har vært på bedrings vei.

Han går jevnelig på AA-møter,jobber som frivillig på et senter der både han og vennene vanker, og bygger sakte men sikkert opp livet sitt. Til tross for fremgangen han har gjort med å temme de ødeleggende kreftene som ødela så mye av det han hadde kjært, har han ikke funnet en kvinne å dele livet med. Ikke er vi sikre på om han vil ha det heller, ettersom han har et udefinert og sporadisk forhold til en mann i omgangskretsen Grunnen til at leseren er usikker, er at han selv ser på det som noe uplanlagt og slett ikke som noe som han vil gjenta. Men han har noen i livet sitt som han setter foran alt og alle. Det blir vi i hvert fall fortalt.

Møt whippeten Boys. En lojal hund for Lasse, men en kilde til konflikt mellom eieren og naboene som ser på han som en udisiplinert plage. Konflikten mellom partene har eskalert såpass at kommunen har blitt involvert, men fordi partene er så uvillige til å gå i dialog med hverandre, er det ingen løsning i sikte.

Historien veksler mellom perspektivene til de tre.

"Boys" er et forsøk på å skrive et øyeblikksbilde om en gruppe skadete menn og et kjæledyr som prøver å finne, eller finne tilbake til, sin plass i solen.

Dessverre er det ikke særlig vellykket. For det første er historien full av klisjéer. En barndom ødelagt av alkohol; en gruppe menn som har levd lenge, men som oppfører seg og snakker som tenåringer; vennskap mellom menn som absolutt må ha rot i homoerotikk. Alt er der.

Men klisjéer trenger ikke å være kjedelige. De kan pakkes i humor, anekdoter, og interessante hendelser som dekker over klisjéene. Dessverre gjøres det ikke her. Humoren er nærmest fraværende. Det lille som er der er så barnslig at det virker myntet på fjortenåringer. Her er et eksempel: På bursdagsfesten ber en av gjestene alle tie stille. Deretter forteller han om den gang Lasse kom for å leie en buss, hvordan han var skeptisk til han, og hvordan alt endte i latter og livslangt vennskap da det viste seg at Lasse ville leie bussen for å transportere et dusin kvinner til et feriested for en orgie. Hvis du reagerer med et "hæ?" uten å smile eller le, så er vi i samme båt.

Det som likevel overbeviste meg om at jeg hadde kastet bort tiden, er dette; leseren blir gitt et inntrykk av at Lasse elsker hunden sin. En av karakterene mener til og med at den opptar en for stor plass i livet hans. Likevel, når hunden forsvinner, er hans reaksjon ikke å lete. Nei, han fortsetter å underholde og feste sammen med kameratene. Som om det ikke var nok, går han og legger seg etter festen. Uten å lete etter hunden!

Personlig synes jeg at altfor mange mennesker har et følelsesmessig usunt forhold til kjæledyrene sine (f.eks alle menneskene som demonstrerte forleden i forbindelse med drapet av hunden Tønnes), men jeg har til gode å møte noen som påstår å "elske" sitt kjæledyr og som deretter fester og sover etter at kjæredyret deres ble borte.

Jeg er ikke i tvil om at Anna Ringberg kan skrive. Hun klarte tross alt å gi ut denne boka. Men det å kunne skrive, og det å kunne skrive interessant og godt er ikke det samme.

"Boys" er kjedelig, uinteressant og utroverdig i sin karaktertegninger. En av mine absolutt verste leseropplevelser. Uten tvil.

Tittel: Boys
Utgitt: 2011
Forlag: Pax forlag
Sider: 254

Terningkast: 0

Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna


Er det temaer skjønnlitteraturen ikke bør harselere med eller skrive morsomt om? Visse lesere vil mene det. For eksempel er det ingen tvil om at en del vil mene at det å skrive morsomt om selvmord, er -om ikke sjoffelt, så i hvert fall litt taktløst. For noen lesere markerer det en slags ukryssbar grense som går på anstendigheten løs, og det vil ikke overraske meg at de mener at det ikke bare er rimelig å kritisere forfattere som overskrider denne grensen, men at det også er på sin plass å fordømme den eller de som gjør det. 

Jeg kjenner ikke til alle reaksjonene Arto Paasilinnas "Kollektivt selvmord" vakte da den kom ut for tjuefire år siden. I hvert fall fra publikum. Men hos kritikerne ble han både rost og gitt priser. Og med rette.

"Kollektivt selvmord" var Paasilinnas syttende bok etter debuten i 1972. Siiden boka kom ut i 1990 og frem til 2009 da forfatteren fikk slag og ikke var i stand til å skrive mer, rakk den populære forfatteren å gi ut atten bøker til. Trettifem bøker i løpet av forfatterskapet. Nesten én bok per år gjennom hele forfatterskapet. Hans produktivitet gjorde ham ikke bare til en av de mest nålevende forfattere i Finland, men ga ham også populæritet utenfor hjemlandets grenser. Bøkene hans er oversatt til nesten femti språk, og han er en spesiell favoritt i Tyskland og Frankrike produktivitet.

Hovedpersonen i "Kollektivt selvmord" er den middelaldrende Onni Rellonen. En femti år gammel mislykket forretningsmann. Eller rettere sagt, en forhenværende forretningsmann. Når vi møter han for første gang, driver han ikke med forretninger. Faktisk er hans økonomiske situasjon så vanskelig at han er midt i en konkursprosess.

For å komme unna stresset og kona som han kommuniserer mindre og mindre med, drar han til sommerhuset i Tavastland, sør i Finland. Men han har ikke noen planer om å bli lenge. Faktisk vil han begå selvmord.

Det er ikke første gang han forsøker å løse sine vansker ved å si farvel til livet. Faktisk har han tre forsøk bak seg. Alle mislyktes. Så også den fjerde gangen.

Han skal til å henge seg fra bjelken i en låve når han oppdager at en annen allerede har tatt stilling og skal til å gjøre det samme. Mannen som "først kom til mølla", heter Hermanni Kemppainen. En tidligere brigadesjef i den finske hæren.

De to mennene kommer i prat. Ikke bare oppdager de at de var ute i samme ærend, men de skjønner snart at deres kollektive ønske om å møte døden er langt mer ærerikt enn at de hver tar avskjed med livet alene.

Idéen vokser. Mens de sitter og drikker alkohol og prater om hva som har brakt dem til dette punktet, bemerker obersten at det årlig er 1500 selvmord i Finland. Likevel utgjør tallet bare ti prosent av alle som etter eget utsagn går med tanker om å ta sitt eget liv. Fordi de nå har fastlagt at det å dø alene ikke er særlig ærbart, og fordi de vil forsøke igjen sammen, dukker idéen opp om å samle selvmordskanditater til et seminar.

Ikke lenge etter skriver paret en annonse i en storavis. Reaksjonen overvelder dem; flere hundre brev og postkort. Fra hele landet. Arbeidet med å få oversikt er så krevende at de rekruterer en av brevskriverne; en gråkjedelig kvinne i midten av trettiårene som heter Helena Puusaari og som jobber som viserektor på et folkeuniversitet.

Seminaret finner sted. Men utover en generell enighet om og en rungende applaus for at det er ingenting som er bedre enn å dø sammen, er det først lite enighet de mest ærerike metodene som kan ta så mange mennesker sammen til døden. Uenighetene er såpass store at det nesten kommer til at diskusjonen går over til håndgemengd. Onni, Hermanni og Helena mister stadig mer av kontrollen. Men snart dukker det opp en lysende idé: Å leie buss og kjøre ut i havet i Nordkapp.

Det viser seg ikke å være så enkelt.

"Kollektivt selvmord" er ikke bare en av de morsomste bøkene jeg har lest på en stund, men også en av de mest rørende og intelligente. Som om det ikke var nok, klarer boka også å overraske gang etter gang med sine finurlige vendinger.

Persongalleriet er stort, men forfatteren lykkes likevel å gi oss unike karakterer av kjøtt og blod med en velutviklet sans for individualitet og filosofi. De fleste av dem er, i motsetning til f.eks Onni, mennesker med god økonomi. De kjører i en splitterny luksusbuss som kostet selvmordskanditaten som eier og kjører den et par millioner. Men de er ikke ubevisste sitt privilegium. Faktisk prøver de en gang å bytte bussen ut mot en skranglende. Forsøket mislykkes. Jeg skal ikke si hvordan, men det holder å si at det som utfolder seg er en av de morsomste scenene i romanen.

"Kollektivt selvmord" er ustyrlig morsom, klok, varm og besttende.

Anbefales på det sterkeste!

Tittel: Kollektivt selvmord
Utgitt: 2007 (1990 i Finland)
Forlag: Aschehoug
Sider: 234

Terningkast: 5
 

Ford County av John Grisham


Siden han debuterte i 1989 med A Time To Kill, har den amerikanske forfatteren John Grisham vært relativt produktiv. I løpet av de tjuefem årene siden A Time To Kill kom ut, har han rukket å gi skrive 26 romaner. Produktiviteten har ikke bare gjort ham til en av få forfattere i verden som har definert sin nisje, den juridiske thrilleren i Grishams tilfelle, men den har også gjort ham til en av de rikeste.

Det hender ofte at populære forfattere, graver opp og utgir refuserte noveller og kortere fortellinger som ble avvist av forlagene da disse forfatterne var ukjente navn. Grøssermesteren Stephen King er av de som har gjort det og samtidig grundig bevist at han er en fantastisk novelleforfatter. Men av en eller annen grunn, har Grisham latt være å skrive noveller. I hvert fall frem til fem år siden da han ga ut novellesamlingen "Ford County". Eller "Livet utenfor" som er den norsk tittelen.

Grisham introduserte både det fiksjonelle området (Ford County) og dets hovedstad Clanton for sine lesere allerede i sin første bok, A Time To Kill. I årene etter debuten, har Grisham skrevet tre andre romaner som finner sted i Ford County, nemlig The Summons (2002, The Last Juror (2004) og Sycamore Row (2013). I den siste boken blir områdets geografiske lokalitet presisert til det nord-vestlige Mississippi.

Enhver som husker sin amerikanske historie, vet at Mississippi etter hvert er synonymt med rotfestet rasisme, fremmedfrykt og sneversynhet. I hvert fall er det den staten som har vanskeligst med å bli kvitt sine spøkelser fra slaveri-og borgerrettighetskampen. Ettersom USA er et land der rase er et fremtredende og sensitivt tema, og siden han ikke bare er derfra, men også var aktiv i lokalpolitikken, er nesten alle bøkene som finner sted i Ford County relatert til rase, rasekonflikt og religiøs dogmatisme. Men ikke novellesamlingen "Ford County". I hvert fall ikke hovedsakelig.

Den første historien handler om en ung mann fra Box Hill i Clanton som blir hardt skadet på en byggeplass. En sykepleier ringer hjem til familien og forteller moren og de nære og de nysgjerrige som etter hvert har samlet seg i huset at den unge mannen har behov for blod. Fordi den unge mannen er et enslig barn og moren ikke kan donere, blir frivillige bedt om å melde seg. Når stillheten begynner å bli pinlig, melder unge Wayne Agnor seg og sier seg villig til å kjøre til Memphis og donere. Den neste som føler seg kallet, er en litt overvektig ung mann som heter Calvin Marr. Den tredje og siste som blir med er ikke i til stede for å melde seg frivillig. Men faren hans er det, og han insisterer på at sønnen kan og skal. De mange tilstedeværende er ikke så sikre på det, siden Roger er kjent som en drukkenbolt. Men til alles overraskelse blir Roger med, og guttene setter av gårde i Dodge Pickupen til Wayne Agnor. Snart kommer de i konflikt med utkastere og jages av politiet.

Den andre novellen er en av de minst interessante. Den handler om to brødre og moren deres som besøker sin respektive storebror og sønn; en selvopptatt drapsmann som sitter i dødscelle.

En gjengangerkarakter i Grishams bøker om Ford County dukker opp i den tredje novellen, "Råtne saker". Mack Stafford er en av femti advokater i Clanton som så vidt klarer å holde praksisen sin over vannet med små saker og en og annen spekulativ trussel om gruppesaksmål. Hensikten med den siste typen saker er å skremme store selskaper til å komme frem til en utenrettslig kompensasjonsavtale hvor Stafford lett kan innkassere førti prosent av det klientene vil få. En dag ringer en advokat fra New York og sier til Stafford at advokatfirmaet hans har fått til oppgave å tilby klientene hans en -selv i Staffords øyne- generøs kompensasjon. Allerede før han har lagt på røret, regner Stafford ut hvor mye han kan flå klientene for. Men hvordan skal han holde pengene unna kjerringa?

De tre siste novellene handler henholdsvis om en nøktern og grå mann som mister kona si til en kjeltringsaktig kasinoeier, og som setter i gang en hevnplan; en forsvarsadvokat som blir konfrontert med et av ofrene for en av seirene hans i retten; og til slutt: en mann som kommer hjem for å dø og forholdet som sakte vokser mellom han og kvinnen familien setter til å ta vare på han frem til livet ebber ut.

I motsetning til mange novelleforfattere i våre strøk, er Grisham en historieforteller. På sitt svakeste her (f.eks "Raymond", den andre novellen i boka) evner Grisham likevel å gi oss karakterer av kjøtt og blod. Mennesker med et behov, en vilje, og, ja, svakheter. Noen liker vi, andre misliker dem. Vi ryster på hodet av noen av deres handlinger, men vi vil ikke si at de er urealistiske. Ikke bare oppfører de seg som mennesker, men de snakker også som den gjengse mann på gata.

Kontrasten er stor til altfor mange norske novellesamlinger. Her på berget er det som om forfatterne er allergiske mot å fortelle en historie om vanlige mennesker. I stedet får vi karakterer som gjør meningsløse ting, og så er det meningen at leseren skal la seg imponere over intetsigenheten.

"Ford County" er, for det meste, en god novellesamling. Historiene har en et dramatisk driv, troverdige karakterer og humor. Det eneste store minuset er novellen "Raymond"; en svak og ofte kjedelig novelle som mangler driven, humoren, varmen og lekenheten til de andre novellene i samlingen. Men novellen er en hump på veien i en ellers solid, morsom og interessant samling fra historiefortelleren Grisham. Jeg er ikke i tvil om enhver leser er langt bedre tjent med å lese denne novellesamlingen enn noen annen norsk novellesamling i år . Les heller Kjell Askilden om igjen hvis du vil lese norske noveller med en forfatter som faktisk respekterer leserne sine nok til å skrive om interessante karakterer. 

Tittel: Ford County/ Livet utenfor
Utgitt: 2011
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 272

Terningkast: 4 (det hadde vært en 5-er uten "Raymond", i stedet blir det en sterk firer)

 


I havet er det krokodiller av Fabio Geda


Det er i slutten av nittitallet. Afghanistan. Taliban er på sitt mektigste. Kvinner kan ikke gå ut uten burka. Jenter kan ikke gå på skole. Minoriteter forfølges. Spesielt Hazaraene, som ikke bare er en minoritet i et land dominert av Pashtunere (den største etniske gruppen i Afghanistan og som også de fleste Taliban-soldatene tilhører), men de er også Shia; en religiøs minoritet som Taliban- som er Sunni- ser på som frafalne. Med andre ord; fritt vilt.

Enaitollah er ca ti år gammel og bor sammen med familien i Nawa, øst i Afghanistan. I de fleste land ville han bli sett på som et barn. Men i et Afghanistan som har vært herjet av borgerkrig, og som nå er dominert av en væpnet og ekstrem religiøs gruppe er han på terskelen til å måtte velge mellom to skjebner; å dø som hazara, eller bli tvangskonvertert til Sunni og bli kanonføde for Taliban i deres kamp mot den eneste gjenværende militære motstanden i landet; Nord-alliansen.

Faren er borte, så moren gjør skjebnesvalget for han; hun smugler han ut. Ved hjelp av en smugler krysser de grensen til Pakistan. Reisens endestasjon er den pakistanske storbyen Quetta. Der foretar moren et enda vanskeligere valg: Hun forlater ham i et gjestehus, drevet av en mann som bare kalles Rahim. Men ikke før hun har fått han til å love tre ting: At han aldri vil bruke narkotika; at han aldri vil bruke våpen mot andre, og at han aldri stjeler. Enaitollah lover, uvitende om at moren vil være borte når han våkner opp dagen etter, og at den vanskelige skjebnen som ligger foran ham vil utfordre alle disse lovnadene.

"I havet er det krokodiller" er en liten memoar. Historien fortelles kronologisk, av Enaitollah, men blir ført i pennen av den italiensk journalisten Fabio Geda. Av og til bryter Geda inn i historien og ber Enaitollah om å klargjøre det ene og det andre. Av og til gjør Enaitollah det, andre ganger understreker han at det ikke er særlig viktig for den historien han ønsker å fortelle.

Det får leseren til å stoppe og ofre en tanke eller to til redigeringens kraft i historiefortelling. Ganske ofte er dette underforstått. Ordene, avsnittene, scenene og kapitlene som blir sydd sammen til en historie som forteller om skjebnen til et eller flere menneskers (virkelige eller uvirkelige), dukker ikke ferdigskrevet opp på skriveprogrammet eller skrivearket på skrivemaskinen. De må velges og settes sammen med omhu.

Men hva blir borte og hva blir igjen når prosessen er ferdig? Og er historien mer eller mindre sann fordi vi vet at det må være flere dusin, om ikke hundrevis av sider, som havnet i søppelkurven?

Det er et spørsmål jeg er opptatt av når det gjelder selvbiografier. Spesielt selvbiografier om og fra såkalte "hotspots". Områder i verden hvor brå geopolitiske hendelser, plutselig skaper et umettelig marked for bøker som handler om området, eller mennesker derfra og deres skjebne. Fordi så mange av disse bøkene etter hvert blitt er kritisert for å dikte opp det ene og det andre, har jeg etter hvert blitt skeptisk til hver og en av dem. Det gjelder dessverre også " I havet er det krokodiller".

Boka er spennende, morsom, nøktern og rett på sak. Enaitollah virker ikke bare som en oppvakt ung mann, men også som et fantastisk menneske.

Men er alt i boka sånn som det skjedde? Jeg vet ikke. Men dersom du vil lese en historie overlevelse og den tøffe virkeligheten som mange medborgere kommer fra, er dette en flott bok å starte med.

Anbefales.

Tittel: I havet er det krokodiller
Utgitt: 2011
Forlag: Gyldendal
Sider: 182

Terningkast: 4

Fra jorden roper blodet av Birger Emanuelsen


Tallak Nybuen er en middelaldrende mann. Han bor i barndommens gård et sted i Norge. Alene. Han er ikke sosialt kastrert, men av grunner som ikke blir forklart har han valgt å leve som en slags einstøing. De sjeldne gangene han kommer i kontakt med sine sambydinger, gir han seg ikke ut i de store samtalene.

Tiden hans til går til å skjøte gården, gruble over oppveksten med faren, og å dra på jakt.

En dag mens han er ute på jakt, skadeskyter han en reinsdyrsbukk. I den påfølgende jakten, kommer han til å skade seg selv. Fordi han er langt fra gården, bestemmer han seg for å ta en hvil i en hytte på tomta som faren leide ut for flere år siden. Han tror ikke at leietakerne er der. Det oppdager han raskt er feil. 

Henrik er noe yngre enn Tallak. Men også han er en middelaldrende mann. I motsetning til Tallak har han kone og voksne barn.

Enda ankomsten hans overrasker han, hjelper Henrik Tallak med å stelle skaden. Deretter tilbyr han ham å overnatte i hytta sammen med han. Tallak takker for tilbudet og går med på å overnatte.

Både før møtet med Henrik og etterpå når de streifer omkring i skogen og prøver å finne den skadeskutte bukken, dupper Tallak inn og ut av minnene om barndommen og livet sammen med faren.

Moren stikker sin vei mens han ennå er veldig ung. Dermed blir faren sittende med hele ansvaret. Til tross for at han ikke er stødig i alt han gjør, er faren en god far. Han lærer gutten tidlig hvorda han skal utføre de forskjellige jobbene på gården. I tillegg setter han opp elgblink på tomta og lærer gutten hvordan og hvor han skal skyte for å nedlegge et dyr.

I bunnen av alle disse minnene som omtåker hodet hans, ligger det ene fundamentale spørsmålet: Hvorfor stakk moren?

"Fra jorden roper blodet" er, så langt, en av de mest kritikerroste norske bøkene i år. Kritikerne lar seg ikke bare imponere over at dette bare er Birger Emanuelsens andre bok, men også over språket hans og hvordan han har fanget opp de stilferdige karakterene som befolker bokas univers.

Dessverre kan jeg ikke si at jeg er enig med disse kritikerne. Kall meg enkel, men jeg er en leser som er glad i historier. Litteratur bør handle om mennesker som det skjer noe med, og som gjør noe med det som skjer med dem. Jeg har ikke tålmodighet med, eller sans for, bøker som handler om beskrivelse. I likhet med så mye i norsk litteratur om dagen, er det nettopp det som er problemet med "Fra jorden roper blodet".

Karakterene er uinteressante. Historien er uinteressant. Og ikke noe sted vil du finne en flik av dramatisk driv, humor, eller interessant dialog.

For at ingen skal tro at jeg er urettferdig, skal jeg bare gi et par eksemplarer: Tidlig i boka maner forfatteren frem et besøk Tallak og faren fikk en dag fra svogeren. Et uanmeldt besøk. Men faren tar imot gjesten, serverer han varm drikke, kjører han rundt i bygda og peker ut hus og tomter som er bebodd av folk som tilhørte NS. Slutt. Senere blir vi fortalt at mannen senere ble AP politiker som var en av de fremste som kjempet frem abortloven. Her utelater jeg en detalj som vil være spoiler. Men er dette virkelig så interessant? Hva var poenget med at han ble vist hvor eks-NSene bodde? Det får vi ikke vite. Hvorfor kom han på besøk den ene gangen, bare for å aldri komme tilbake igjen? Det får vi ikke vite.

Hva verre er, hele Tallaks uvitenhet om sannheten om fortiden, hviler på at han ikke har lest dokumentene faren har lagt igjen. Hvorfor har han ikke lest dem? Det får vi ikke noe godt svar på. Og hvorfor har faren, som vi jo kan regne med var bitter over det kona gjorde, ikke sagt noe til Tallak? Ifølge kritikerne er det fordi alle disse karakterene er grepet av uutgrunnelig taushet som visstnok menn i bygd lider av i det ganske land.

Enhver leser med behov for en bok og historie som ikke kaster bort tiden og energien, bør holde seg unna "Fra jorden roper blodet".

Uten tvil en av de verste bøkene i år.

Tittel: Fra jorden roper blodet
Utgitt: 2014
Forlag: Tiden
Sider: 222

Terningkast: 0

Blodig Gjeld av Peter Temple

 


Vietnamveteranen Jack Irish hadde en vakker kone, ei lita jente og en velfungerende advokatpraksis. Men det var før en av hans klienter drepte kona og formørket hans verden.

Nå er det år siden han avviklet praksisen og startet å jobbe som rådgiver og pengeinnkrever. I tillegg tar han av og til oppdrag som oppsporer av gjeldstyngede som har gått under jorden for å unngå sine kreditorer. Det er ikke en ufarlig jobb.

Når han ikke jobber, er han og noen utvalgte venner ofte på travbanen og gambler store summer . Men i motsetning til mange av de andre gamblerne har Irish og kameratene en større plan: De vil ale frem en egen travhest og en fersk jockey.

Irish er opptatt med sitt når han en kveld ignorer beskjeden fra en tidligere klient. En dømt morder ved navn Daniel "Danny" McKillop. En mann han var forsvarer for mens han fortsatt sørget over tapet til kona. Han hører den desperate beskjeden først dagen etter. Men da er det for sent.

McKillop dør i en væpnet konfrontasjon med politiet. Til tross for tragedien, har politimennene sitt på det rene. Selv er Irish i tvil. Forsvarte han klienten slik han burde den gang, eller var han så omtåket av alkoholen og sorgen at han ikke orket å snekre sammen et skikkelig forsvar?

Irish bestemmer seg for å gjøre bot. Han starter å etterforske saken. Det vil ikke bringe McKillop tilbake fra graven, men det vil i hvert fall lindre hans dårlige samvittighet.

McKillop ble dømt til ti års fengsel og sonet åtte for bildrapet på en ung aktivist. Påtalemyndightenes sak bygget på vitneprovet til et vitne som ikke bare så McKillop stikke fra åstedet, men som også noterte seg deler av registreringsnummeret. McKillops forsvar var at han var så full at han ikke husket hvor han var eller hva han gjorde. Men politiet, påtalemyndighetene og Irish selv var ikke i tvil om at han var skyldig da offerets blod ble funnet på bilen hans.

Irish starter likevel snart å tvile på konklusjonen som tvang han til å overtale klienten til å innrømme skyld for snart ti år siden. Og ikke lenge etter begynner folk med tilknytning til saken å dø som fluer.

"Blodig gjeld" er den første boka i det som etter hvert er blitt en serie fra den Australske forfatteren Peter Temple. Det er også min introduksjon til forfatterskapet til Temple. Så selv om jeg, i likhet med mange krimlesere, er kjent med at Temple ofte blir betegnet som verdens beste krimforfatter, har jeg bare lest denne ene boken av han, og kan derfor ikke snakke om forfatterskapet og hvor det plasserer seg etter min vurdering.

Jeg kan likevel si at "Blodig gjeld" er en helt ok krim. Hovedplottet er interessant nok. Her er barske karakterer, brutale metoder, konspirasjon og spennende jaktscener.

Problemet med boka, slik jeg ser det, er partiene som handler om gambling og hestesport. Hver gang etterforskningen og handlingens spenning begynner å få leseren til å sette seg opp, kommer flere sider, noen ganger et helt kapittel om hestesport. Ikke bare ødelegger det rytmen og spenningen, men det er - med all respekt- gørr kjedelig. Enda verre er det at ingenting ved denne bi-historien har noen som helst spenningskurv. Ei heller noen påvirkning på eller forbindelse til hovedhistorien.

Hadde boka begrenset bi-historien, så ville jeg sittet igjen med et bedre inntrykk av boka enn det jeg nå gjør.

"Blodig gjeld" er en grei krim. Ikke så god at den vil være særlig minneverdig. Men ikke så forferdelig at jeg angrer på å ha lest den.

Tittel: Blodig gjeld
Utgitt: 2014
Forlag: Press forlag
Sider: 264

Terningkast: 3

I den korte enden av Sonnenallee av Thomas Brussig


Før arabiske immigranter og fremmedarbeidere bosatte seg i i gata og området som omringer det i såpass stort antall at det startet å bli referert til som "Lille Beirut" eller "Gaza Strip", var Sonnenallee et markant punkt i den kalde krigens historie. Gata, som forbinder distriktene Neukölln og Treptow-Köpenick i Berlin, er 5 kilometer lang. Bortsett fra en stripe med brostein som går på tvers av kjørefeltet på et punkt i veien, er det ingenting som tilsier at det er noe ekstraordinært ved den. Noen gang. Men den lille stripen med brostein er viktig. En gang markerte den en skillelinje mellom to verdener. To politiske tankesett i ideologisk brytekamp.

Før muren falt, krysset Berlinmuren her. Den veldige, skrekkelige og ikoniske muren som skilte Vest-Tyskland på den ene siden og DDR på den andre. Vestlige verdier, kapitalisme og Rock på den ene siden. Kommunisme, planøkonomi, overvåking og statssanksjonert pop kultur.

I Thomas Brussigs satiriske roman " I den korte enden av Sonnenallee" blir livet på den andre siden av muren avdekket i all sin absurditet og ordinæritet midt oppe i alt det utenforstående så på som ekstraordinært.

Historien følger en gjeng venner som alle bor i området.

Michael "Micha"Kuppisch bor sammen med sin hjemmeværende mor, sin trikkekjørende far, søsteren og til tider broren som tjenestegjør i militæret og onkelen som ofte kommer over fra Vest.

Micha er som tenåringer flest; keitete, rampete, dypt lojal mot vennene vennene sine, og -om mulig- enda dypere forelsket i Miriam. Hun går i parallellklassen og er populær blant guttene. Dessverre vet hun ikke at de eksisterer. Eller, hvis hun gjør det, er hun utrolig flink til ikke å vise det. I stedet er hun opptatt av den endeløse listen med gutter som stadig venter på henne utenfor skolen med motorsykkelhjelm eller flashy biler.

Når Micha og vennene klarer å fri seg fra sine stadige forsøk på å iscenesette situasjoner hvor de kan tiltrekke seg Miriams oppmerksomhet, er de opptatt av Vestlig musikk. De hører på forbudte sanger som Hiroshima og Moscow, Moscow. Kjører i timevis for å prøve å kjøpe Rolling Stones plate(r) fra narkomane hipstere som er opptatt av å fornærme kundenes musikksmak enn av å selge plater.

Livet blir ikke enklere av at de hisser seg på seg en avsnittsbetjent med store ambisjoner. Men onkel Heinz sier at det ikke kan fortsette sånn. Han smugler varer til dem fra Vest, mens han insisterer på at systemet en gang er nødt til å kollapse under sine mangler og absurditet. Søsteren hans, Michas mor, er ikke like optimistisk. Hun forholder seg til verden slik den er. Derfor sørger hun for at naboen, som hun er sikker på tilhører STASI, ser at de abonnerer på partiavisen Neues Deutschland. I tillegg insisterer hun på at Micha må utmerke seg akademisk slik at han kan bli sendt til Moskva for å studere.

Men Micha har ikke planer om å bli en utmerket elev. Eller en solid borger.

"I den korte enden av Sonnenallee" er en kort roman. Et hundreogtjuesju sider for å være presis. Men til tross for dens korte lengde, klarer den å si mye vettugt. Enda mer imponerende er det at den evner å si det vettuge på en morsom måte.

Karakterene er levende, og har særegne og individuelle karakteristikker som gir leseren en nøkkel til å forestille seg et liv for dem både før og etter hendelsene i boka. Forfatteren er så økonomisk, likevel så ledig med språket sitt, at han gir oss denne reservoaren uten å skrive side opp og side ned av bakhistorie.

" I den korte enden av Sonnennallee" er ikke primært ikke en bok om DDR. Det er mer en oppveksthistorie i DDR. Ungdommene som historien handler er såpass gamle nå at de er klar at noe ikke er som det skal være. Men det opptar ikke konstant deres livsverden  Der de voksne enten har bukket under for frykten og er medgjørlige eller er så fatalistiske at de utfordrer skjebnen med små hverdagslige protester, er ungdommene opptatt av store fekter. Både i kjærlighet og når det gjelder samfunnsendringer. Men fordi de ikke har noen rollemodell som kan jekke ned de bombastisk og ofte idiotiske ideer, gir de seg ut på farlige- men komiske- veier for å realisere endring.

" I den korte enden av Sonnenallee" er øm, morsom, varm, og til tider- poetisk. Den gir ikke bare et innblikk i livet i DDR fra ungdommenes ståsted. Den er livsbejaende i tillegg.

Det er en av disse sjeldne bøkene du tripper av glede og ikke kan vente med å prakke på venner.

Anbefales på det sterkeste!

Tittel: I den korte enden av Sonnenallee
Utgitt: 2002
Forlag: Tiden forlag
Sider: 127

Terningkast: 6

Roses Are Red av James Patterson


Siden debuten i 1976 har den amerikanske forfatteren James Patterson sakte men sikkert steget til tronen over spenningsforfattere. Mange, blant annet berømtheter som Stephen King, har hevdet at han ikke skriver særlig bra, og det er en del sannhet i det. Men ingen kan bestride at det er et sulten marked for forfatterens heseblesende bøker.

Snart førti år etter hans første bok kom ut og solgte "bare" 10 000 eksemplarer, har Patterson solgt mer enn tre hundre millioner bøker. Over trettifem av hans bøker har tronet øverst på den prestisjefylte New York Times bestseller list. Hans produktivitet (han utgir opptil flere bøker i året) og lesernes appetitt, har ført hans prestasjoner inn i Guiness rekordbok.

Av hans snart 140 bøker, har jeg ikke lest mer enn en et dusin. De fleste av bøkene fra forfatteren som jeg har lest er bøkene med politietterforskeren, kriminologen og psykologen Alex Cross. Tre-fire av titlene tilhører de såkalte Women's Murder Club-bøkene som handler om en gjeng kvinner som tilfeldigvis også innehar viktige stillinger innen politi, justis og medisin i San Francisco.

"Roser er røde" er en den sjette boka med Alex Cross. Det er også en av mine favoritter, selv om jeg har et par innsigelser mot den. Noe jeg skal komme tilbake til.

Boka starter forrykende. Tidlig en morgen står en kvinne i midten av tjueårene utenfor Citibanks filial i Silver City ,Maryland, og venter på at banken skal åpne. Hun heter Brianne Parker. Og hun er der for å ta ut penger. Mye penger.

Når en av de bankansatte endelig åpner, tar Parker på seg en Bill Clinton-maske, fisker frem en pistol og truer seg inn og frem til filialsjefen. Hun forteller filialsjefen at hun må være ute av banken med det hun skal ha i løpet av seks minutter. Dersom alarmen blir utløst eller hun blir forhindret på en annen måte, vil det ikke bare sette livene til de bankansatte i fare, men det vil også koste livet til bankfilialens familie. Alvoret i truslene hennes blir fastslått når telefonen ringer og filialsjefen hører den desperate stemmen til mannen hjemme.

Parker får viljen sin. Mindre enn et minutt over fristen er hun ute på parkeringsplassen. Men det redder ikke livet til bankfilialens mann og barn.

Alex Cross er hjemme med familien når en av hans nære kollegaer i FBI, Kyle Craig, kommer på besøk. Cross vet med en gang at Craig ønsker hans hjelp.

Like etter blir en annen bank ranet. Denne gang er det i Virginia. Og også denne gang tar ranerne liv.

Verken FBI eller Cross skjønner hensikten med nedslaktningen. Er motivet for ranerne økonomisk eller er det seriemord? Og hvem står bak?

Det går ikke lang tid før Cross kommer på sporet av ranerne. Men ranerne er bare en fassade for et monster som snart peker seg ut Cross som et mål. Og Mesterhjernen, som monsteret blir kalt, er mer utspekulert og intelligent enn noe Cross noen gang har kommet over.

"Roser er røde" er, i likhet med mange av Pattersons bøker, en bok som tvinger leseren til å lese i et tjafs. Kapitlene er korte. Setningene og handlingen er så oppjaget, så kinetiske, at de nærmest eksploderer i synapsene. Det er produktet av et talent etter min mening. At Patterson ikke bare har skapt sin nisje, men stadig gjenproduserer dette, kan jeg ikke annet enn å si er genialt.

Det er spenningsaspektet. Men er det kvalitet? Det er et vanskelig spørsmål som antakelig krever mange tusen ord og kanskje en avhandling å svare på. Siden dette ikke er en avhandling skal jeg nøye meg med et gjennomgående problem jeg har med Pattersons bøker.

Når jeg er midt i lesingen, kan jeg ikke annet enn å beundre talentet hans og hans evne til å overraske. Det er først etter at jeg er ferdig med boka og tar noen minutter til å tenke over hva jeg nettopp har lest at spørsmålene og hullene materialiserer seg.

"Roser er røde" er sånn sett en typisk Patterson bok. Den er sitrende spennende, full av action, vendinger og blodige massedrap. Ofrene er nesten alltid ansiktsløse. De er sifre som bare skal understreke skurkens brutalitet.

Her er det heller ikke tid til nøysom etterforskning eller effektivt politiarbeid. For eksempel venter både Washington-politiet og FBI på at Cross skal prate med et vitne og gi sin vurdering om vitnets troverdighet, selv om vitnet legger frem konkrete bevis som kan ettergås og bekrefte informasjonen vitnet legger frem. Flere andre ganger blir Cross spurt om sin vurdering om en ting, bare for å lire av seg - nesten ord for ord- det samme som en annen etterforsker la frem. Det er som om alle sitter og er enige om at ingen informasjon er av verdi før Cross påpeker at den er det.

Dersom du ønsker en spenningsbok med et nesten uforlignelig driv, så er "Roser er røde" en utmerket bok og et valg du ikke vil angre på. Bare ikke kast tida bort på å tenke over innholdet når du er ferdig med å lese den.

Tittel: Roser er røde
Utgitt: 2002
Forlag:
Sider: 265 

Terningkast: 4 (* bare for spenningens skyld, eller midt på treet)

Bomskudd fra dansk forfatterpar


Etter å ha sonet nesten to år for drapsforsøk på sin eksforlovede, slipper Ukrainske Natasja ut av et fengsel i Nordsjæland. Planen er å bli gjenforent med datter, og gjøre alt hun kan for å unngå at de blir sendt ut og tilbake til Ukraina.

Det første skrittet i planen er åpenbart å utøve vold mot politimennene som eskorterer henne. Deretter kommer flukten og stjæling av bil for å komme seg til flyktningsleiren der datteren ennå bor.

Imens finner politiet liket av hennes eksforlovede. Fastspent til beltet i passasjersetet i sin egen bil, og med halsen brutalt skåret over.

Politiet mistenker Natasja for ugjerningen og velger å bruke datteren hennes som åte. Men det er ikke bare de som ønsker å få tak i den lille jenta. Og snart oppdager både politiet, Natasja og sykepleiren Nina som etter hvert er blitt en slags mor for jenta, at noen er villig til å gå over lik for å skade barnet. 

"Nattergalens død" er den tredje krimboka om sykepleieren Nina fra det danske forfatterparet Lene Kaaberbøl og Agnete Friis. Boka er min første introduksjon til forfatterne, og dessverre kan jeg ikke si at det er en gledelig introduksjon.

Før jeg går i detalj om mine tanker om boka, er det nødvendig å si litt om hva den er og hva den prøver seg på.

I motsetning til det som fremgår av min korte oppsummering over, er det en parallellhandling til de nåtidige hendelsene. Disse hendelsene finner sted i 1934/35 i en landsby i Ukraina. Som mange lesere sikkert gjetter, er det meningen at hendelsene i fortiden danner grunnlaget for valg og hendelser i nåtiden. Jo lenger vi kommer inn i historien, jo mer karakteren(e) nøster opp, jo mer bør det bli klart hva fortidens mysterium består i, slik at leseren kan få sin velfortjente aha-øyeblikk.

Dessverre mislykkes prosjektet nesten totalt. Av mange grunner. Men jeg skal begrense meg til to.

For det første er det ingen som undersøker fortidens hendelser. Ingen. Ikke hovedkarakteren. Ikke støttekarakterene. Ingen. Dermed er det ingen som avdekker fortidens nøst og kommer frem til en erkjennelse. I stedet blir det hele oppsummert av hovedskurken i en slags monolog.

Når karakterene får høre forklaringen på slutten, er reaksjonen skuldertrekking. Dermed sitter leseren der og skjønner lite av hvorfor det var nødvendig å lese kapittel etter kapittel om den gang da Stalins katastrofale politikk førte til lidelse og død for titalls millioner. Ikke bare forringer parallellhistorien det som skjedde, men så lite av det har noe å si for historien og de fleste karakterene at det ville vært nok med en prolog på et par sider.

Det er mulig at en del andre lesere ikke vil se et problem i dette. Men jeg har mine tvil.

For det andre er det min oppfatning at en krimbok er avhengig av at hovedkarakteren er instrumental i å løse mysteriet/forbrytelsen i boka. Det er ikke tilfelle i "Nattergalens død". Faktisk kan jeg ikke huske å ha lest om en mindre aktiv hovedkarakter i en krimbok. Noen gang.
 
Siden boka er den tredje i rekken med denne karakteren av forfatterne (og jeg ikke har lest de to andre), vet jeg ikke om dette er spesielt for denne boka, eller om det er et bevisst valg fra forfatternes side. Og hvis det er et bevisst valg, hvordan rettferdiggjør de en hovedkarakter som- i hvert fall i denne boka- ikke tar noen etterforskningsskritt i det hele tatt?

Til tross for mine mange problemer med boka, skal jeg innrømme at boka har visse spenningsmomenter. Parallellhistorien har en tidskoloritt og en viss paranoia som jeg likte godt. Leseren blir på en troverdig måte transportert til epoken, og jeg skulle virkelig ønske at boka hadde bestått av bare den delen. I stedet gaper boka for mye og når ikke opp i forhold til det den setter fore. I hvert fall i mine øyne.

"Nattergalens død" er alt for mager i forhold til hva den lover. Lesere som ikke ønsker å kaste bort tiden på potensial, bør derfor styre unna. Et bomskudd med andre ord.

Tittel: Nattergalens død
Utgitt: 2013
Forlag: Gyldendal
Sider: 314

Terningkast: 2
















Under åpen himmel av Jesus Carrasco


I Jesús Carrascos lille debutroman, møter vi en navneløs og redd liten gutt på flukt. Når vi først møter han, sitter han i bunnen av det som en gang var en liten brønn. Vi blir forledet til å anta at han har falt ned dit, men jo mer han overhører ropene til letemannskapet som roper hans navn, jo mer tydelig blir det at handler om noe annet. Kanskje rømmer han hjemmefra på grunn av en eller annen liten frustrasjon.

Når stemmene og levenet omkring graven dør ut, klatrer gutten ut og legger ut på vandring. Det landlige landskapet han traver gjennom og korte tilbakeblikk til livet i hjemtraktene, forteller oss ikke bare at menneskene som bor i området er enkle landsens folk, men også at handlingen finner sted noe tilbake i tid. 

Det blir aldri spesifisert hvilket år eller tiår det er. Men de kummerlige forholdene i landsbyen der gutten kommer fra, hvor få har innlagt vann, og hvor disse få nyter en ærbødighet som grenser til servilitet fra de mange som må hente vannet sitt fra landsbyens brønn, tyder på at vi befinner oss en gang like etter krigen. Det er min antakelse.

Det er også mulig at historien ikke finner sted i Spania, der forfatteren kommer fra, men i et spansktalende land i Latin-amerika. Hvis vi antar det, kan historien plutselig forskyves frem i tid og være dagsaktuell.

Uansett, ikke lenge etter at ålte seg ut av brønnen, treffer gutten en gammel gjeter og dyrene hans. Først er han skeptisk og redd . Det er han forøvrig mot alle voksne han får øye på, fordi han tror at de er opportunister som vil levere han tilbake til letemannskapet. Men han stoler på den gamle mannen. Det hjelper at mannen generøst tilbyr fersk melk og mat. 

Snart slår gutten og den gamle mannen seg sammen. Mannen lærer gutten hvordan han skal melke, gjete og i det hele tatt bruke naturen omkring til å holde både dyrene og seg selv i live.

Men idyllen er ikke langvarig.

"Under åpen himmel" er en merkelig liten bok. Det er en bok som er så flink til å holde kortene tett inntil bryster. Her og der drysser den ut små informasjonskorn som leseren selv må sette sammen for å danne en helhetlig dramaturgi. Det blir ikke enkelt når farene gutten flykter fra ikke blir avslørt før langt inn i boka. Og når det endelig blir avslørt er det ikke nok til å vekke stor spenning.

Historien og bokas styrke ligger i sin beskrivelse av det landlige livet. Man sitter igjen med et inntrykk av at forfatteren skriver om et levd liv.

Forholdet mellom gutten og den gamle mannen er også fint beskrevet. Uten å avsløre hvordan det går til, skal jeg påpeke at det er noe helt annet enn det man f.eks ser i mange bøker som parer opp en ung gutt/mann med en eldre person. I motsetning til andre bøker, er "Under åpen himmel" befriende fri for sentimentalitet.

Dersom du ønsker å lese en lavmælt historie fra ukjente trakter, er denne verd å plukke opp. Det er ikke en spektekulær bok, men den gjør det meste ut av sin setting og karakterer.

Anbefales.

Tittel: Under åpen himmel
Utgitt: 2014
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 158

Terningkast: 4

hits