leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. På denne bloggen kommer jeg primært til å skrive om bøker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisører/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

Rødby-Puttgarden av Helle Helle



Enda det er mange forskjellige båser man kan sette bøker i, har jeg kommet frem til at det finnes to typer bøker:bøker som har en historie å fortelle, og bøker som ikke har. Noen antar at bøker som tilhører den første kategorien vanligvis er tjukkere, og at bøker med lite å melde putrer i vei før de kollapser under sin intetsigenhet. Men det er langt fra riktig.

Et ypperlig eksempel på hvor mye som kan sies på relativt få sider, er George Orwells "Kamerat Napoleon". Eksemplaret mitt teller nittifem sider, og da er forordet inkludert.

Helle Helles "Rødby-Puttgarden" er derimot på hundreogåttien sider. I motsetning til Orwell, har Helle ikke noen store ambisjoner om å si noe essensielt. Det tror jeg i hvert fall ikke. Hvis jeg skal berømme henne for noe etter å ha lest "Rødby-Puttgarden" så må det være at hun slo Knausgaard med flere år når det gjelder å innbille at kjedelig litteratur sier noe essensielt ved å være kjedelig.

Ifølge en skribent i den britiske avisen The Guardian, er Knausgaard hipsterlesernes ny favoritt fordi han har gjort god butikk på det. Helle klarte det ikke.

Da jeg plukka opp boken, basert på en venns anbefaling og på de gode anmeldelsene den fikk i sin tid, trodde jeg at jeg skulle få en bok om sære karakterer i en liten dansk by.

Det fikk jeg ikke.

"Rødby-Puttgarden" handler derimot om Jane (fortelleren) og Tine; to søstre som bor sammen. Moren er død, og faren er ikke i bildet. Tine jobba på en ferge før hun ble gravid og fikk datteren Ditte. Nå er hun hjemme med permisjon. Jane derimot, har kommet tilbake til Rødby etter å ha droppet ut studiene.

Tine skaffer Jane en jobb på fergen som skysler frem og tilbake mellom Danmark og Tyskland. Så treffer Jane en eldre gutt som er gift.

De første setningene i boka forespeiler flere dødsfall. Det narrer leseren til å forvente at det vil knytte seg noe interessant til bortgangene. Det narret i hvert fall meg til det. Men omstendighetene rundt dem, er så hinsides interessante og relevante for historien og hovedpersonenes liv at jeg vil karakterisere det som totalt unødvendig.

Dersom du liker/likte Knausgaards "Min Kamp"-bøker, så vil du sikkert like "Rødby-Puttgarden.

Ellers råder jeg deg til å holde deg unna.

Tittel: Rødby-Puttgarden
Utgitt: 2005
Forlag: Oktober
Sider: 181

Terningkast: 1

Angels flight av Michael Connelly



Sent en kveld blir to lik funnet på Angels Flight; kabelbanen i Bunker Hill i Los Angeles. Det ene liket er av en kvinne med et Latin-amerikansk utseende. Det andre er av en svart mann i begynnelsen av førtiårene.

Enda han har fri og åstedet ligger utenfor jurisdiksjonsområdet for etterforskerteamet han leder, blir Harry Bosch ringt opp av visepolitimesteren og beordret tilbake. Bosch skjønner sakens alvor når han kommer til åstedet; overalt er det åstedsgranskere og politifolk. Til og med etterforskere fra avdelingen for internsaker (AIS) er på plass.

Bosch skjønner snart at oppstusset handler om den døde mannen; Howard Elias.

 Før han kreperte, var Howard Elias en kjent lokal advokat. Hans berømmelse og velfylte konto kunne spores direkte tilbake til hans mange saksmål mot politiet i Los Angeles. Anklagene, som ofte handlet om brudd på klientenes borgerrettigheter, var ofte tvilsomme, men sørget nesten alltid for å besudle enhver polititjenestemann som ble oppført i søksmålet. 

Det siste søksmålet Elias anla, var på vegne av en klient som hevdet å ha blitt torturert av politiet. Ifølge støttespillere og venner, hadde ikke bare Elias solide bevis for sin anklage, men også planer om å fremlegge sjokkerende bevis i forbindelse med en bestialsk sak.

Både offerets familie og mange Afro-amerikanere i byen er overbevist om at drapsmannen er å finne blant politiets rekker. Bosch forstår dem, men er først skeptisk. 

Jo lenger Bosch etterforsker saken, jo klarere blir det likevel for han at familien kan ha rett. Men hans overordnede gjør det klart for han at han bør tenke seg godt om før han eventuelt presenterer en slik konklusjon. Ikke bare vil karrierer stå på spill, men det kan og vil mest sannsynlig føre til nye raserelaterte opptøyer.

"Angels Flight" er min sjette Michael Connely-boken jeg har lest frem til nå. To av bøkene har hatt advokaten Mick Haller i hovedrollen, mens fire av dem har vært Connelys primærkarakter; etterforskeren Harry Bosch.

En av grunnene til at Connely er blitt en av mine favoritter av alle krimforfattere, er hans nøkterne stil. Her er ikke de store fektene. Der f.eks altfor mange norske krimforfattere skriver om været og uendelig mange turer til kaffekroken, er Connelys bøker nesten rene for slike påfyll. Hans fokus ligger på plottet.

Vanligvis er jeg flink til å gjette hvem skurken er, men i "Angels Flight" må jeg innrømme at jeg ikke fikk det til. Slutten er ikke like actionfylt sammenliknet med f.eks "9 drager", men er likevel tilfredsstillende. Den utfyller den tematiske sirkelen på en god måte.

"Angels Flight" er dermed en solid krim fra en av sjangerens absolutt beste.

Flere norske forfattere bør lære av Connely.

Tittel: Angels Flight
Utgitt: 2000
Forlag: Gyldendal
Sider: 361

Terningkast: 5

Europa av Amalie Kasen Lerstang


Misledende bok om nesten absolutt ingenting

Etter at en eks skriver en tilsynelatende dårlig skjult og lite flatterende roman om henne, reiser hovedpersonen i Amalie Kasin Lerstangs "Europa" til en konturløs, ikke-navngitt by i Europa for å "slippe unna problemene", som forlaget skriver bak i boka.

Hun leier rom på et hospits, vandrer rundt i byen og observerer, blir ranet og avkrevd bestikkelse av politiet i klare ordelag, treffer og ligger med en eldre mann, blir kjent med en annen som hun uten videre innleder et forhold til, før hun finner ut at hun jobbe gratis på byggeplassen der han jobber.

Jeg kom over "Europa" da jeg var på jakt etter norske titler til min leseliste. Både tittelen og den korte oppsummeringen bak i boka (som dekker hele fire linjer), narret meg til å tro at boka ville være en reflektert liten bok om en karakter som reiser gjennom Europa i kjølvannet av finanskrisen. Kanskje ville boka si noe essensielt om dette nye Europa?

Dessverre lever ikke "Europa" opp til dens egen reklame. Faktisk vil jeg påstå at oppsummeringsteksten lyver for den alle potensielle lesere (enten de skal kjøpe eller låne den).

Hovedpersonen tar fly fra Norge til én enkel Europeisk by. Hvilken by? Det får vi ikke vite. Men vi får vite at den har en undergrunnsstasjon, og at engelsk ikke er morsmålet. Utover det gir forfatteren ikke noen som helst annen beskrivelse som gjør byen unik.

Bak i boka står det; " I et kriserammet Europa starter hennes søken etter et felleskap blant hardt prøvede mennesker." Dette er en direkte løgn. Hun gjør ikke noe som helst for å bli kjent med i et "felleskap". Vi møter så vidt det er en håndfull menn, inkludert den ene av to karakterer som blir navngitt i boka. Hun observerer de andre på avstand, og blir ikke kjent med dem på noen som helst måte.

Forlaget påstår også at hun reiser hjemmefra "for å komme unna problemene". Dersom du lovet meg en milliard for å si hva dette problemet går ut på, ville jeg måtte konstatere at jeg ikke kom til å bli milliardær med det første.

Jeg misliker sterkt å bli ført bak lyset. Det er det jeg har blitt av Cappelen Damm.

Det vil du også bli om du kjøper eller låner denne boka basert på oppsummeringen bak i boka.

Tittel: Europa
Utgitt: 2014
Forlag: Cappelen Damm
Sider:  167

Terningkast: 0

De elskende av Vendela Vida



To år etter at hun ble enke, reiser historielæreren Yvonne fra Vermont til Datca, sør-vest i Tyrkia. Hennes avdøde mann, Peter, og hun tilbrakte bryllupsreisen der nesten tredve år tidligere. Nå vil hun bruke ei uke på å gå i de gamle sporene for å vekke minnene og forsone seg med fortiden. Deretter er planen å seile rundt i Middelhavet sammen med sønnen, hans forlovede og hennes velhavende familie og datteren.

Yvonne leier et feriehus nær stranden. Utleieren, Ali, bor vanligvis i huset med sin franske kjæreste. Men nå har både han og kjæresten flyttet ut i de ti dagene Yvonne skal bo der. Derfra tar hun daglig turer til både historiske steder fra antikken og stranden.

Hun treffer et galleri med mennesker i løpet oppholdet; eksen til mannen som har leid ut huset til henne; andre turister, og en gutt som ikke snakker engelsk, men som hun kommer tett på.

Møtet med Ahmet blir mer skjebnesvangert enn hun noensinne trodde var mulig, og snart tvinges hun til å forsone seg med skjebnens tragiske luner.

"De elskende" er en vakkert skrevet bok. Beskrivelsene er så godt tegnet at det inspirerer en til å løpe til PC-en for å booke en reise til traktene som karakterene oppholder seg i. Det er ingen tvil om at boka er vellyket når det gjelder det aspektet.

Dessverre oppleves både det tragiske bakteppet som en slags malplassert fargeklatt. Det er ikke fremtredende nok til å gi boka mer vekt, men det svever inn og ut av fokus ofte nok til at det ikke er mulig å overse det.

Inntrykket man sitter igjen med er at tragedien blir misbrukt, istedet for å være et motiv for reisen. Jeg tør påstå at boka ville vært like god, om ikke bedre, hvis motivasjonen hadde vært noe annet uten tilknytning til en tragedie.

Til tross for de skjemmende sidene nevnt over, er "De elskende" en sval bris av en leseopplevelse. Den turer frem, flenger mot deg disse vakre bildene, luktene og historiske monumentene fra Middelhavet, at du nesten bokstavelig iler etter å reise dit. Persongalleriet er levende og flott tegnet.

Slutten kommer kanskje litt brått på. Men jeg tror det har mer med at jeg så inderlig ville oppholde meg lenger i området.

Anbefales.

Tittel: De elskende
Utgitt: 2012
Forlag: Gyldendal forlag
Sider: 226

Terningkast: 4  

Tilgi meg av Harlan Coben



Haley McWaid er en uvanlig ansvarlig tenåring. Hun er flink på skolen, leder lacross-lagets ekstra treninger og foreldrene stoler såpass på henne at hun kan komme og gå som hun vil.

En morgen våkner familien og oppdager at Haley er borte. Først tror de at det er en uskyldig forklaring. Men når alle forsøkene på å finne henne, ikke gir resultater, setter panikken inn.

På den andre siden av byen jobber journalisten Wendy Tynes som programleder i et program som legger felle for og avsløre pedofile. Den siste i rekken som havner foran Tynes' avslørende kamera er en populær leder for en ungdomsklubb.

Mannen bedyrer sin uskyld. Hans ekskone og familien hennes kommer han i forsvar. Men jo mer bevisene hopper seg opp, jo mer tydelig blir det at mannen er skyldig.

Står han også bak Haleys forsvinning? Kan Wendy overbevise han om å fortelle sannheten?

Harlen Coben er en enormt populær forfatter i USA. Foruten bøkenes egen populæritet, kan æren tilskrives adapsjonen av en av bøkene i Frankrike for noen år tilbake. Nå går det nesten ikke et år uten at bransjebladene i Hollywood skriver om at filmselskapene ønsker å filme en av bøkene hans.

"Tilgi meg" er en typisk Harlan Coben-bok: Etter en sitrende åpning, avdekkes lag på lag av fortidens synder som hjemsøker både heltene og skurkene.

Sånn sett vet en hva man skal forvente av bøkene til Coben. Likevel har jeg oppdaget at det er umulig å ikke la seg gripe av plottet, vendingene og avsløringene som legges for dagen.

"Tilgi meg" er en maktdemonstrasjon av en spenningsbok. Smart, interessant og spennende.

Anbefales sterkt!

Tittel: Tilgi meg
Utgitt: 2011   
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 362

Terningkast: 5 

Brooklyn av Colm Tóibín



Ikke overraskende har irske forfattere fokusert på midten av 1800-tallet når de har skrevet om de store immigrasjonsbølgene til USA. Årene både før og etter sultkatastrofen i 1846 har preget både landet og dets folk i langt større grad enn mange andre hendelser. Det er derfor litt overraskende og for så vidt spennende også når den kritikerroste irske forfatteren, fokuserer på det glade 1950-tallet, når han velger å skrive sin immigrasjonshistorie i "Brooklyn".

Eilis Lacey bor sammen med moren og storesøsteren Rose i en liten by. Faren har vært død i flere år, og på grunn av de magre økonomiske forholdene har brødrene reist til England for å finne arbeid. Enda guttene sender penger når de kan, er familien stort sett avhengig av inntekten til Rose, som jobber som bokholder for et lokalt firma.

En dag får familien besøk av Fader Flood; en familievenn som lenge har bodd i USA. Han tilbyr å ordne med at Eilis kan komme til USA, der han også kan tilrettelegge for losji og arbeid i en klesbutikk. Eilis mistenker at moren og Rose har ordnet med dette bak hennes rygg. Men ettersom utsiktene ikke er særlig lyse hjemme med hensyn til arbeid, aksepterer hun tilbudet og reiser over Atlanteren.

Hun blir losjert inn hos en gammel irsk enke. I samme hus bor fem andre enslige jenter, også de irske immigranter som har kommet til USA for å bidra til å løfte familienes utsikter.

Ikke lenge etter at Eilis har stablet et liv på beina, kommer det tragiske nyheter hjemmefra, og hun må velge hvorvidt hun skal forlate Brooklyn for godt, eller velge vekk familien og Irland.

"Brooklyn" er en lettfordøyelig bok om irsk immigrasjon til USA i optimismens tiår. I motsetning til mange andre bøker som tar for seg immigrantenes liv og inngang til USA, er boka overraskende fri for store lidelseshistorier. Den er optimistisk.

Karakterene er ærlige, hardtarbeidende mennesker som prøver å gjøre det beste av sin lodd. Det er derfor noen av valgene på slutten oppleves som en dolk i ryggen; et anfall bakfra uten synlig grunn.

Det er såpass skuffende at det ødela boka for meg.

Anbefales med sterkt forbehold.

Tittel: Brooklyn
Utgitt: 2010
Forlag: Tiden forlag
Sider: 305

Terningkast: 3

Vareopptelling av Erlend Loe


På 70-tallet var Nina Faber en profilert og produktiv lyriker i utakt med sin samtid. Der hennes kollegaer skrev om de politiske strømningene som herjet i nasjonen og verden, ga Faber ut diktsamling etter diktsamling om det nære og hverdagslige. Likevel var hun så vel ansett at en del mente at hun fortjente å bli anerkjent av Nordisk Råds Litteraturpris. Dessverre måtte Nina se seg selv bli ranet på høylys dag av danskere, svenskere, ja, til og med finnere.

Nå er hun bare to år unna pensjonsalderen. Hun bor alene, har mistet kontakten med sitt eneste barn, Ludvig, og har ikke gitt ut noe som helst på årevis. Men under et opphold i Tyrkia, kommer inspirasjonen brått over henne. Resultatet er en ny diktsamling som hun kaller Bosporos.

Hennes gamle redaktør, Cato Vold, forespeiler henne gull og grønne skoger. Skuffelsen er derfor stor når anmeldelsene kommer. Ikke bare slakter de Bosporos, men noen av dem er så ondskapsfulle at de minimerer hele hennes livs virke.

Det kan Nina ikke tillate.

Vareopptelling er Erlend Loes siste bok. I likhet med forfatterens tidligere bøker, er denne også en humoristisk anlagt bok. Der forfatteren blant annet tok det moderne forholdet og eistøingslivet på kornet, fokuserer han denne gangen på et mål som mange prominente forfattere har sikta seg på i en eller annen grad; nemlig bokbransjen.

I motsetning til mange slike bøker, er dessverre "Vareopptelling" ikke bredt anlagt. Den er knapt nok på hundre og tretti sider. Det er ikke dermed sagt at en bok trenger å være på flere hundre sider for å si noe essensielt. Orwells "Kamerat Napoleon" er et godt eksempel på at det ikke trenger å være så. Likevel er det noe som mangler her.

En annen svakhet ved boka er at den på slutten bikker over fra det humoristiske til det absurde mot slutten. Det tar et stort sjafs av troverdigheten til hovedkarakteren. Hun går fra å være en interessant karakter til en (tegneserie)figur.

De få svakhetene er likevel ikke nok til å skuffe stort. "Varetelling" er en av de mest fornøyelige leseopplevelsene jeg har hatt i år. Den er morsom, overraskende og absurd.

Enda et bevis på hvorfor Loe er en av Norges beste forfattere.

Tittel: Vareopptelling
Utgitt: 2013
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 129

Terningkast: 4.5



Sjiraffens tårer av Alexander McCall Smith



Enda han debuterte som forfatter i 1984, måtte den skotske professoren og forfatteren Alexander McCall Smith vente i seksten år før han for alvorlig slo gjennom. Boka som presenterte ham for et internasjonalt publikum heter "Damenes detektivbyrå nr 1" (anmeldt her) og handler om en kvinne i midten av trettiårene som åpner et detektivbyrå i Botswanas hovedstad, Gaborone.

Da jeg kom over den første boka for snart ti år siden, visste jeg ingenting om forfatterens biografi. Så jeg antok at boka var et produkt av en ferietur; en gimmick. Men jeg tok grundig feil. Ikke bare ble McCall Smith født i Zimbabwe - et av nabolandene til Botswana -(i likhet med en av mine favorittforfattere, Alexandra Fuller), men han hadde bodd og arbeidet i Botswana.

Likevel skal jeg innrømme at jeg bet tennene sammen da jeg leste den første setningen i "Damenes detektivbyrå nr 1". Jeg har ikke boka foran meg slik at jeg kan sitere den riktig, men jeg husker at den gikk rett på sak og fortalte leseren at Mma Ramotswe hadde et detektivkontor i Afrika, i skyggen av et fjell som ruver over Gaborone. Jeg husker at jeg umiddelbart reagerte på det. Var det nødvendig å fore uvitenhetsmonstret som så på kontinentet Afrika som et land på denne måten?

En del vil hevde at det er pirking. Jeg er ikke enig. Jeg mener at forfattere har et særskilt ansvar til å anerkjenne gale antakelser som leserne kan sitte med. I stedet for å skrive Afrika, kunne og burde McCall Smith ha skrevet Botswana.

Men det ble ikke slik.

"Sjiraffens tårer" er den andre boka i serien om Precious "Mma" Ramotswe. Hun driver fortsatt detektivbyrået sammen med Mma Makutsi, og er nå forlovet med J.L.B. Matekoni. Hun jobber med små og store saker.

Den største saken hun jobber angår en ung og idealistisk amerikaner som forsvant ti år tidligere. Moren hans, Andrea Curtin, kommer tilbake til Botswana og oppsøker Mma Ramotswe på anbefaling fra ambassaden. Curtin forteller Mma Ramotswe at hun ikke regner med at sønnen, Michael, er i live. Men hun vil at Mma Ramotswe skal finne ut hva som hendte.

Mma Ramotswe vil først avvise Curtis. Hun er redd for at Curtis får et falskt håp dersom hun aksepterer å ta saken. Men hendelsene i hennes egen fortid, som ble nevnt i forrige bok, tvinger henne til å likevel ta saken.

Det går ikke lang tid før hun angrer på valget sitt.

Sjiraffens tårer overrasker ikke. Til tider går den også rundt grøten. Men den er like varm, filosoferende og bedagelig som "Damenes detektivbyrå nr 1".

Det er en grei oppfølger.

Tittel: Sjifarrens tårer
Utgitt: 2006
Forlag: Cappelen
Sider: 205

Terningkast: 4

 

Damenes detektivbyrå nr 1 av Alexander McCall Smith



For snart ti år siden, kom jeg tilfeldigvis over Alexander McCall Smiths første bok om Precious Ramotswe. Det var noe særegent ved det hele; en skotsk forfatter som skriver om en kvinnelig privatdetektiv i et afrikansk land få har hørt om, nemlig Botswana. I tillegg til alle disse uvanlige aspektene, er bøkene om Precious Ramotswe mer filosoferende enn hardkokte. Her er poenget ikke selve løsningen på de små og store mysteriene, men eien frem dit.

Precious Ramotswe er i midten av trettiårene. Hun har et mislykket ekteskap bak seg, og som om det ikke var nok dør faren hennes. Men Obed sørger for sitt eneste barn; han har lagt en god del av det han tjente i de Sør-afrikanske gruvene til side for henne.

Precious, som gjerne bare kalles Mma Ramotswe, tar en del av arven og åpner et detektivbyrå i Gaborone, Botswanas hovedstad. Det er det første av sitt slag i landet, og hun kaller det "Damenes detektivbyrå nr 1". Damene i forretningsnavnet referer til henne og assistenten hennes, Mma Makutsi, en ypperlig sekretær som har strevd med å finne jobb.

Detektivbyrået tar alle mulige saker; utro ektemenn, svindlersaker og forsvinninger. Avdekking av sannheten er bare et springbrett til å si noe om straffens natur, og hva som egentlig er en rettferdig løsning.

"Damenes detektivbyrå nr 1" er en drivende, varm, og til tider morsom lesning. Precious Ramotswe er en uvanlig kvinne, i et land som er en oase i en urolig region.

Jeg leste en del av serien for noen år siden, men har bestemt meg for å lese bøkene på nytt og anmeldelde dem her.

"Damenes detektivbyrå nr 1" er ikke en bok(serie) om de store krimmysteriene. Noen av skurkene er desperate mennesker som bryter loven, og dermed stilles det spørsmål ved straffens nytte i slike tilfeller. Andre ganger handler det om onde karakterer som må straffes.

Så kan det stilles spørsmål ved valgene som Precious gjør i sin jakt på en balansert løsning.

Anbefales med forbehold.

Tittel: Damenes detektivbyrå nr 1
Utgitt: 2004
Forlag: Cappelen
Sider: 215

Terningkast 4

Xi Jinping i Latin Amerika



Kinas president Xi Jinping er disse dager på statsbesøk i flere fremtredende Latin amerikanske land. VM-arrangøren Brasil som også var vert for BRICS-møtet, sto først i køen. Der tilbrakte Xi tre ekstra dager etter at Putin, Zuma og Modi hadde reist hjem. Handel-og investeringsavtaler verdt milliarder dollar ble utvekslet.

Liknende avtaler ble skrevet under og skålt over med champagne i Buenos Aires. Argentinas president Christina Fernandez var synlig lettet over at kineserne er villige til å streke Argentina en hånd både når det gjelder økonomisk - ved å låne Argentina penger til infrastrukturinvestering i milliardklassen- og politisk i det landet prøver å holde unna finansgriperne i USA. Det siste kan vise seg å være mer verdt for Argentina på kort sikt enn milliardene Kina har lovet at Argentina skal få i lån og kreditt.

En del eksperter påpeker at Jinping og Kina med disse besøkene markerer seg overfor USA. Der Kina før forsøkte å gå forsiktig frem i dørene når det gjelder USAs nære innflytelsesområde, gjør kineserne nå det tydelig at også de kan og vil leke i USAs bakgård. Ikke nok med det; de er villige til å leke med amerikanernes erkerivaler i regionen: Venezuela, Cuba og i mindre grad Argentina.

Noen eksperter hevder at milliardene Kina og Jinping pøser over Latin Amerikanske land ikke noen motreaksjon mot USA uttalte politikk om å tøyle Kinas fremgang i Øst-Asia ved å inngå eller styrke allianser i Kinas nabolag. Derimot mener disse ekspertene at Kinas inntok i Latin Amerika, er en naturlig videreføring av Kinas umettelige behov for råmidler. Brasil og Venezuela har olje, og Argentina har ikke bare biff og soya, men representerer også en gunstig investering på et tidspunkt da alle finansinstitusjoner og land nekter landet lån.

Konsekvensene av alle disse manøvrene kan fort bli store. Faktisk er det mye som tyder på at det allerede skjer. New York Times skriver i dag at kinesisk turisme i Vietnam har gått ned med tretti prosent etter urolighetene for noen måneder siden, der protester førte til angrep og plyndring av kinesiske forretninger i landet.

Foreløpig er konsekvensene på det økonomiske plan. Men dersom konfrontasjonene og partenes posisjoner hardner til, er det fare for at ting eskalerer.

En kan bare håpe på at så ikke skje. 

Samleren av John Fowles



Miranda er i starten av tjueårene. Hun er en spirende kunstner som har fått stipend til å gå på en prestisjefylt kunstskole i London. Hun har en jevnaldrende beiler og medstudent som hun holder på avstand fordi hun er vilt forelsket i en mann som er mer enn gammel nok til å være faren hennes.

Hun har også en hemmelig beundrer. Han studerer henne på avstand, vet hvem vennene hennes er og hvor hun vanker. Han fotograferer henne og beundrer hennes skjønnhet. Men snart bildene sin potens og spenning. Han bestemmer seg for at han introduserer seg for henne. Men siden han er sikker på at hun ikke vil se forskjell på luften hun puster i og han selv, ser han ikke en annen vei enn å fange henne og sperre henne inne. Det vil ikke bare gi han anledning til beundre henne på nær avstand slik han gjør med sommerfuglsamlingen sin, men også en mulighet til å tilkjennegi sin kjærlighet. 

Så forsvinner Miranda sporløst en dag.

John Fowles' "Samleren" er en klassiker innen krimsjangeren. Hovedfortelleren i boka er gjerningsmannen. Det er ikke bare et smart og uhyggelig grep som gjør psykopaten skremmende sympatisk, men også et som var veldig uvanlig da boka kom ut i 1963. 

Hovedkarakterens karakterisering, karakter og ark er så uvanlige at en stadig blir overrasket og forundret over hans handlinger. På mange måter er han storebroren til Thomas Harris' Hannibal Lector. Men bare når det gjelder visse aspekter. Han er smart, men ikke dannet, psykopatisk men likevel "mild".

Mer enn noe annet er det en banalitet ved hans ondskap som er så godt gjennomført at en ikke kan annet enn å klappe for Fowles' valg frem til siste side.

"Samleren" er helstøpt psykologisk krim som troner over de fleste krimklassikere.

Anbefales sterkt!

Tittel: Samleren
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 1963
Sider: 251

Terningkast: 6

Engel av nylon av Helene Uri


Én av påstandene som Amal Aden fremmet i sin første bok - Se oss- var at somaliske foreldre ikke evner å elske barna sine. Tygg på den litt. Somaliske foreldre evner ikke å elske barna sine. Det er ikke urimelig å kalle det en uhyrlig påstand, men siden boka var full av titalls (om ikke hundretalls) liknende påstander, var det få som la merke til denne, eller gadd å huske.

Det er ukontroversielt å hevde at foreldre over hele verden elsker barna sine. Det er normen. Selvfølgelig finnes det en del som ikke gidder, eller evner. Men slike mennesker utgjør en veldig liten minoritet, og det er uærlig å hevde at disse er representative for en hel etnisk gruppe, nasjon etc.

Men det var nettopp det Amal Aden gjorde.

Noen kan hevde at det er en ren subjetiv (ofte kulturinformert) vurdering for hva man mener med "å elske barna"sine. Derfor kan en person fra en kultur se på hvordan en annen person med en annen kultur oppdrar avkommet sitt og kalle det forsømmelse og/eller mishandling.

Relativiteten gjør seg også gjeldende her.

Dersom vi fortsetter på relativitetssporet, er det nærliggende å anta at de som vil forsvare Amal Aden vil hevde at hennes målestokk for hvordan man avgjør hvorvidt noen elsker og noen annen er elsket, eller i motsatt fall- hvordan noen ikke elsker, og noen andre ikke er elsket, er den norske. Så kan man spørre seg; er det virkelig slik at nordmenn er så samstemte om hva kjennetegner foreldre som elsker barna sine og de som ikke gjør det?

Beate i Helene Uris "Engel av nylon" er på utsiden en vanlig norsk kvinne; hun er i slutten av trettiårene, har en jobb hun trives med og er gift med Bernt (som hun traff på fest hos bestevenninnen Karianne). Historien går frem og tilbake, veksler mellom fortid og nåtid. Så vi møter Beate og Bernt som ektefolk før vi reiser med dem tilbake i tid. Til bryllupet der Beate motvillig inviterer moren, til Singapore der bryllupsreisen går og der deres første barna, Sofie (eller bare Fie som hun blir kalt), blir unnfanget.

Beates store krise kommer dagen etter at Fie kommer til verden. Hun oppdager nemlig at hun ikke elsker Fie. Derfra starter kvalene hennes bare å vokse og vokse, helt til de kulminerer i en tragedie som forandrer alt og alle omkring henne.

"Engel av nylon" er en finstemt liten bok. Full av små vakre øyeblikk, morsomme tankerekker, og underfundighet. Bokas fortellerperspektiv veksler mellom Beate og lillesøsteren Janna (som er en vellyket kunstner). Valget er veldig bra, og de forskjellige perspektivene er med på fremheve avgjørende detaljer som farger vår forståelse av hva som har skjedd/skjer.

Til tider merkes Uris hånd i Beates historie med små utlegg om språk og språkfilosofi. Det er kanskje ikke til å unngå når Uri er språkforsker. Men det skurret i mine ører og tok meg ut av historien i kort tid.

Ellers er "Engel av nylon" er en rørende liten roman. En gledelig overraskelse.

Tittel: Engel av nylon
Utgitt: 2003
Forlag: Gyldendal forlag
Sider: 225

Terningkast: 5

.

Bivirkninger av Elin Brodin



Da rettssaken mot seriemorderen Richard Ramirez, også kjent som The Night Stalker, startet i slutten av julie 1988, ble en god del av tilskuerbenkene okkupert av en gruppe kvinner i alle aldre som brukte hver anledning de fikk til å buse ut med sine kjærlighetsklæringer til Ramirez. De var uberørt av at mannen hadde voldtatt, skutt og knivdrept fjorten mennesker midt på natta i deres eget hjem. Ei heller la de for dage noen form for respekt eller empati for ofrenes pårørende som satt på benkene omkring dem.

Psykopater, både de som ikke tyr til grov vold (som utgjør majoriteten) og de som gjør det (som Ramirez), har vekket fascinasjon og interesse i lang tid. Hvordan tenker de? Hva hindrer de fleste av dem fra å ty til vold?

I en artikkel på den amerikanske nettsiden psychologytoday.com, sies det at kjennetegnene på psykopater (og sosiopater), er at de ikke bryr seg om lover og sosiale normer (ofte er de så narsissistiske at de mener at slike lover og normer er for annenrangsmennesker, som de mener alle andre enn de selv er), er avstumpet følelsesmessig og mangler evne til empati, overser andre menneskers rettigheter og at de til slutt er voldelige.

Ettersom de fleste psykopater og sosiopater (begreper som ofte brukes om hverandre), klarer å gå gjennom livet uten å ty til vold, blir bildet mer diffust. En interessant teori sier at en av grunnene til at mange psykopater og sosiopater lever normale liv, er fordi de søker seg til yrker og stillinger som gir dem anledning til å utøve makt og autoritet. Slik får de utløp for sin aggresjon uten å bruke vold.

Men hva med menneskene rundt dem? Hva med ansatte som er fanget i en jobbet der hierarkiet toppes av en psykopat? Eller hva med ektefellene, samboerne, barna og vennene til disse menneskene? Hvordan forholder de seg til disse menneskene som krever så mye plass, uten å ofte gi noe som helst tilbake?

Mange av oss er kjent med kvinner og noen få menn som har vært eller er fanget i forhold der de ofre vold og/eller psykisk/verbal mishandling. Jeg har ikke nok fingre til å telle alle de gangene jeg har gitt råd om at offeret umiddelbart måtte komme seg ut av et tærende forhold. Nesten like mange ganger har jeg hoderistende sett at ofrene, mennesker som jeg ellers var smarte og vellykede, kaste fornuften til side og gå tilbake til sine gjerningsmenn.

Og hver gang det har skjedd, har jeg kastet opp armene og ristet på hodet, fordi jeg kom frem til at jeg ikke skjønte noen ting. For hvordan kan det være at fornuftige mennesker, mennesker som frem til de støtte på denne "kraften" som passifiserte dem slik, hadde en uklanderlig dømmekraft, kaster alt det de har på båt for gå inn i et servilt forhold til mennesker som ikke ga dem noe som helst tilbake?

De av "ofrene" som har klart å bryte med sine misbrukere, har senere fortalt at de virkelig trodde at de kunne forandre deres gjerningsmenn til nyttige og gode mennesker. Det er en villfarelse som spesielt rammer unge kvinner, men også en del menn.

Jeg vil påstå at Max i Elin Brodins roman "Bivirkninger" en av disse mennene.

Han er, i likhet med hovedpersonen Una, i førtiårene. Han har en tenåringsdatter fra ekteskapet sitt med Jenny. Nå er han stefar til Unas ni år gamle sønn, Severin.

Max var gift da han innledet et forhold til Una, et faktum Una er stolt av. Bruddet har ikke bare forsuret den lille fliken av et forhold som Jenny og Max opprettholder på grunn av datteren, men det har også gitt Una mer og mer makt til å kontrollere forholdet mellom Max og datteren Nicoline.

Unas overordnede mål er å kontrollere menneskene rundt seg. Hun er kalkulerende, manipulerende, kald, fjern og først og fremst en megge (hun bruker betegnelsen fritt om andre kvinner som hun oppfatter som en trussel mot sin autoritet).

Makten hun utøver over sine omgivelser er aldri voldelig. Likevel er menneskene rundt henne så veike at det går på troverdigheten løs. Spesielt gjelder dette Max.

I starten blir vi presentert for han som en tilforlatelig mann som Una kapret. Ettersom Una ikke er rik, eller overveldende pen, er det ikke unaturlig å tenke at det handlet om sex for han i starten. Men når Una ligger med en mann etter at de har vært samboere i nesten to år, og så attpåtil krever at han skal be henne om tilgivelse for sin tilkortkommenhet, noe han gjør, mister karakteren den siste fliken av troverdighet han hadde.

Senere går det bare enda mer nedover.

"Bivirkninger" er mer en bok om en kvinnelig drittsekk enn en kvinnelig psykopat. Mer enn det, er det til tider en bok om veike karakterer som ter seg på en måte som jeg tviler vanlige mennesker gjør. Til tider oppleves de andre karakterene som kjegler som er pent satt opp for Una, enn som karakterer av kjøtt og bein.

Likevel er "Bivirkninger" en morsom liten bok.

Anbefales med forbehold.

Tittel:Bivirkninger
Utgitt: 2007
Forlag: Juritzen forlag
Sider: 2008

Terningkast: 3

Hulemannen av Jørn Lier Horst



Det er desember, adventstid. Snøen daler ned fra en grå himmel og farger alt hvitt. Folk virrer som vanlig rundt og planlegger julefeiringen. Også William Wisting og journalistdatteren Line som skal feire julen hjemme med den aldrende faren til Wisting.  

Men funnet av liket til einstøingen Viggo Hansen, legger brått en umiddelbar demper på festiviteten.

Liket har ligget uoppdaget i offerets hus i fire måneder. Dette faktumet berører og bedrøver både William Wisting og Line ettersom Hansen bodde noen få hus unna der de selv bor.

Når de rettsmedisinske undersøkelsene utelukker at Hansen har vært offer for en kriminell handling og åstedet blir frigitt, bestemmer Line seg for å skrive om Hansen. Hun vil fokusere på hvordan et menneske kan være så ensomt i verdens rikeste land at ingen har ofret det en tanke mens han har ligget død og mumifisert i stua si i flere måneder. 

Imens er Wisting opptatt med et annet lik som blir funnet umiddelbart etter likfunnet i hans eget nabolag. Denne gangen ligger offeret bokstavelig talt under et juletre. I likhet med Hansen, har det seneste liket også ligget dødt i flere måneder. Men i motsetning til Hansen, er det ingen tvil om at det denne gangen handler om drap.

Når fingeravtrykk funnet på en brosjyre som offeret hadde på seg, viser seg å tilhøre en massemorder på flukt, vokser sakens vidttrekkende konsekvenser langt ut over Norges grenser. Men snart trues politiets hemmelige operasjon av pressens pågåenhet, og jo nærmere de kommer monstret, jo mer øker risikoen for at presseoppslagene vil forkludre alt

Jørn Lier Horsts "Hulemannen" er den andre boka av forfatteren jeg har lest. Den første var "Jakthundene" (du kan lese anmeldelsen min her). Jeg hadde en del problemer med "Jakthundene". Blant bokas tilkortkommenheter, var slutten, som desseverre var en skikkelig anti-klimaks.

"Hulemannen" er etter min mening et hakk bedre enn "Jakthundene". Plottet er (i mine øyne) enda mer interessant enn hva som var tilfellet med "Jakthundene". Spenningen er også enda bedre dosert.

"Hulemannen" har, i tillegg til noen beleilige tilfeldigheter, enkelte scener og hendelser som minnet meg om den første filmen i filmparodi-serien "Scary Movie". Jeg ble rett og slett tatt på senga av at Horst, som ellers er så god, ville nedverdige seg til et så billig triks.

"Trikset", som finner sted på slutten av boka, og som vil være en skikkelig spoiler, skal jeg ikke avsløre. Men det er med på å trekke boka ned.

Likevel; "Hulemannen" er bra krim. Ikke mer. Ikke mindre.

Tittel: Hulemannen
Forlag: Gyldendal forlag
Utgitt: 2013
Sider: 350

Terningkast: 3

ODELSGUTT



Han skjøtta odelsgården
Hele året jobba han
En dag kom brev som sa tiden var overmoden
Han måtte pakke og dra tilbake til Afghanistan

Han strever som han gjorde sist
dukker for en kule, bombene drønner
Overlever enda en dag, er litt trist
Mistet enda en i dag, en av Norges sønner

"Mamma, kan ikke du skrive
brev, det er lenge sia sist!
Vi er ute daglig for å krige
i en gammel, råtten tvist

Så mora går og forfatter
om ymse store og mindre ting
Om følas voksing, og avisas debatter
Og hvor glad hu er i gutten sin

Hver gang han må ut på patrulje
Tar han alltid breva med
Det styrker hans tro og vilje
når han på TV ser protestene, hjemme

Han kalles en forbryter
På universitetenes kafé
De leser om Aristoteles' dyder
Mens han dør i deres sted

Når odelsgutten kommer hjem
sender de han til mora i en boks
Kongen sender en hilsen og en klem
Kommentarene sier han var en torsk

Vi kan krangle så busta fyker
Men la oss først takke de
Som i navnet vårt drar og kriger
For frihet og demokrati

Uten et ord av Linwood Barclay



En skjebnesvanger kveld lyver fjorten år gamle Cynthia for foreldrene sine ved å fortelle dem at hun skal hjem til bestevenninnen Pamela "Pam" Forster. Egentlig treffer hun den tre år eldre hemmelige kjæresten, Vince (et problembarn som har en kjent kriminell far).

Når foreldrene oppdager løgnen hennes, kjører faren hennes rundt og leter etter henne. Han finner henne full i Vinces bil, og tar henne med seg hjem. Foreldrene er rasende fordi hun ikke bare løy for dem, men også fordi hun har rørt alkohol når hun er så ung. Cynthia på sin side er dødsflau og sint for at foreldrene behandler henne som et barn. Omtåket av alkoholen skriker hun at hun skulle ønske at de alle var døde.

Neste morgen våkner Cynthia og finner raskt ut at alle er sporløst borte; moren Patricia, faren Clay og storebroren Todd.

Først tror hun at de prøver å straffe henne. Så hun gjør det hun vanligvis gjør; dusjer, spiser og drar på skolen. Men det går ikke mange timer før hun oppdager at noe er fryktelig feil.

Tjuefem år senere vet Cynthia ennå ikke hva som skjedde den mai-natten, noe som gnager henne ennå. Som et siste forsøk på å avdekke sannheten, drar Cynthia tilbake til barndomshjemmet for å filme en episode av nyhet-og reportasjeprogrammet Deadline.

Hun håper at en eller annen som ser på, sitter igjen med informasjon som ikke kom frem under etterforskningen.

Like etter starter merkelige ting å skje, og ikke lenge etter det begynner likene å hoppe seg opp.

Den USA-fødte kanadiske journalisten-og- forfatteren Linwood Barclay, hadde skrevet en del bøker, før han endelig slo gjennom med "Uten et ord" i 2008 i Storbritannia.

Hans stil minner mye om den amerikanske forfatteren Harlan Coben: En skjebnessvanger hendelse i nær eller umiddelbar frotid hjemsøker hovedkarakteren(e), og de må søke å avdekke fortidens hemmeligheter for å finne sannheten.

I motsetning til et par andre bøker av Barclay som jeg har lest, må jeg si at "Uten et ord" er litt skuffende. Plottet er spennende nok, og jeg leste boken i en sitting. Men karakterene er noen av de verste jeg har kommet over i det siste. Jeg skal ikke gå i detalj, men la meg si at etter å ha lest to tredjedels av boka, hadde jeg lite til overs for Cynthia, og ristet på hodet av Terry. Jo lenger en kommer i historien, jo mindre rasjonelle og voksne oppførte de seg.

Det hele blir enda verre av løsningen. Prikken over i-en er et dokument som dukker opp helt på tampen av boka, og som er så sørpasøtt at det truer med å fremkalle brekningsfornemmelse.

"Uten et ord" er en velskreven og velplottet bok som stadig blir torpodert av karakterene. En som er sulten på spenning vil få nok å bite i, men mest sannsynlig vil du sitte igjen med en besk smak etterpå.

Tittel: Uten et ord
Utgitt: 2009
Forlag: Vega forlag
Sider: 430

Terningkast: 3

 

Mine foreldres ånd stiger i regnet av Patricio Pron


I likhet med en del andre Sør-Amerikanske land, var 1970-årene og begynnelsen av 1980-årene veldig turbulente år for Argentina, og det argentinske folk. Mange argumenterer for at turbulensen kan spores enda flere år tilbake i tid, til militærkuppet mot Juan Perón og peronistene i 1955. Men konsekvensene av kuppet mot enken til Juan Perón, Isabel (som overtok styringen etter mannens bortgang, og som mange glemmer var den første kvinnen-uten kongelig blod- til å innta rollen som statsoverhode), var langt mer vidttrekkende for Argentina.

Fra den 2. august 1976 til 1983 drepte diktaturregimet (ledet av Jorge Rafael Videla) mellom 15 000 og 30 000 argentinske borgere. Studenter, intellektuelle, aktivister, fagforeningsfolk etc. Mange av de assosiasjonene utlendinger har om Argentina er på en eller annen måte forbundet med disse årene; forsvinningene, torturen på politistasjoner, mødrene på Maiplassen, og ikke minst det uforglemmelige faktum at mange av som ble borte, ble fløyet ut med bundne lemmer og kastet levende i havet fra helikopter eller fly.

Patricio Prons " Mine foreldres ånd stiger i regnet" handler om disse årene, og hvordan spøkelsene fra denne tiden fortsatt hjemsøker foreldregenerasjonen og barna som vokste opp i denne epoken.

Boka er en blanding av fiksjon og fakta. Forfatteren skriver i etterordet at det meste er sant, men at han har tatt seg noen friheter her der, uten at han nevner hvor. Men grunnhistorien er sann nok:

Etter å ha bodd en del år i Tyskland der han har jobbet på et universitet, blir Pron en telefon i august 2008 som forteller ham at faren er alvorlig syk. Han tar permisjon fra jobben og reiser hjem for å være hos familien. Der kommer han over notater og avisklipp som faren har organisert i forbindelse med forsvinningen av en mann ved navn Alberto José "Burdi" Burdisso.

Etter hvert som Pron lærer om forsvinningen og tilknytningen den har til foredlrenes fortid, vekkes spøkelsene fra fortiden som han har gjort alt for å fortrenge.

Patricio Prons bok er en slags memoar, men store deler av den handler om minnene og erfaringene til andre mennesker. Det handler om foreldregenerasjonen, om hvordan den har blitt fortalt, om hvordan den bør fortelles.

Historien som fortelles er gripende.

Men jeg har likevel to problemer med boka: Når vi møter Pron er han en pilleetende bohem som sover på sofaene til venner og bekjente (ikke fordi han har dårlig råd, men fordi han frivillig har flyttet ut av leiligheten han bodde i for å gjøre nettopp dette). Senere påstår Pron at hans pillemisbruk, er knyttet til spøkelsene fra fortiden. Det gjør hans del av historien banal. Her mistenker jeg at forfatteren unødig har gitt seg hen til psykologisering av valgene han har gjort. Mer konkret hans avhengighet.

Mitt andre problem med boka, er at Pron i deler av historien hengir seg til drømmerier (bokstavelig talt små snuter som alle starter med "jeg drømte") som ikke passer inn i den realismen som ellers preger store deler av boka.

Ellers er "Mine foreldres ånd stiger i regnet" en fantastisk liten bok. Språket flyter, historien berører, og her og der er det noen morsomme og sitatbare gullkorn.

Anbefales!

Tittel: Mine foreldres ånd stiger opp fra regnet
Ugitt: 2011
Forlag: PAX
Sider: 255

Terningkast: 4
 

 

Levende begravet av Peter James



MICHAEL HARRISON er i slutten av tjueårene. Han er vellykket i forretningslivet, pen, og er bare dager unna fra å gifte seg med sitt livs kjærlighet, Ashley. Han er også en spøkefull som har utsatt vennene sine for mange skøyerstreker. Nå, i forbindelse med utdrikkingslaget hans, bestemmer vennene hans seg for at det er på tide å kollektivt hevne seg på han ved hjelp av en grov spøk.

De begraver Michael i en solid teak-kiste med et pornoblad, en flaske whiskey, en lommelykt og en walkietalkie.

De vet at han er mildt klaustrofobisk. De hører hans protester gjennom walkietalkieen når de skuffer jord over kisten, men bare ler og sier at han må tåle å ligge der i noen timer mens de sitter og hygger seg på pub og strippeklubb.

På vei til puben, skjer imidlertid en kolossal tragedie; de halvfulle kameratene havner i en bilulykke. Tre av guttene dør momentant. Den fjerde blir alvorlig såret og havner i koma.

Politifullmektig Roy Grace er opptatt med en rettssak der hans tro på det overnaturlige plutselig ikke bare truer med å velte en sak mot en brutual kriminell men også karrieren hans som etterforsker, når han blir kontaktet av en kollega, Glenn Benson.

Glenn blir stresset av Michaels forlovede ,Ashley, som insisterer på at det har skjedd noe kriminelt med Michael. Hun krever at politiet handler.

Det politiet og Michael ikke vet er at det er noen som vet at han ligger der, og som er villige til å gjøre hva som helst for å sørge for at han aldri kommer ut av kisten i live.

LEVENDE BEGRAVET er den første boka av Peter James som jeg har lest. Det burde jeg ha blitt arrestert for for lenge siden.

Det er sjeldent en kommer en kriminalroman med et så fengende premiss, og som attpåtil leverer åndeløs spenning fra første kapittel og frem til den siste og firehundreogseksiførste siden.

LEVENDE BEGRAVET er en bok uten dødpunkter. Karakterene er interessante, plottet gripende og slutten fikk meg til å klappe for James.

Dersom du ser etter krim fra øverste hylle, anbefales "LEVENDE BEGRAVET" på det varmeste.

Nå skal jeg løpe, ikke gå, til biblioteket eller bokhandleren for å finne flere Peter James-bøker!

Tittel: Begravet levende
Utgitt: 2008
Forlag:Schibsted Forlag AS
Sider: 461

Terningkast: 6

ENGELEN I ARKHANGELSK

Stalins spøkelse hjemsøker Russland



Det er få forfattere som overgår Robert Harris når det gjelder historiske thrillere. Siden han bang-debuterte med Fedreland (anmeldt her) i .... , har han skrevet ... om alt fra de siste årene i den romerske republikken (den første boken, Lustrum er anmeldt her), til kodeknekkere under andre verdenskrig, til nevnte Fedreland som ga oss et skremmende bilde av en verden der Hitler vant krigen og Det Tredje Rike hersker i Europa. 

Boken jeg skal anmelde her, "Engelen i Arkhangelsk" tar for seg Stalins spøkelse; om dets potens og betydning i Russland etter Kommunismens fall.

Christopher Richard Andrew "Fluke" Kelso er en engelsk Sovjet-ekspert som har skrevet inngående om Sovjet og Stalin. Hans siste og mest populære bok gjorde ham ikke bare en stjerne blant Sovjet-eksperter, men har også gjort ham til en slags poster-boy for røstene som har oppmuntret de nye maktene i Kreml til å åpne de virkelige arkivene om Stalins herjinger.

Enda det er en del år siden Kelsos bok kom ut, blir han overraskende nok invitert til et symposium i Moskva i forbindelse med åpningen av en del av arkivene. Til tross for den gode atmosfæren, unngår det ikke Kelso at en del av kollegaene hans mener at han tar for stor plass til å være en som ikke har produsert noe som helst på årevis.

Når en eldre mann med fortid i Stalins innerste krets en kveld oppsøker ham på hotellet og forteller ham om en notatbok som Stalin førte, og som forsvant i timene etter diktatorens død, er Kelso først skeptisk. Men skepsisen hans blir fort meiet ned av hans sterke ønske om å bevise for sine kollegaer, sin ekskone og kanskje også for seg selv, om at han fortsatt har nese for stoff og ledetråder som har avgjørende betydning for feltet sitt.

I et Russland der oligarkene stjeler offentlige rikdommer midt på lyse dagen, og mord og forsvinninger er dagligdags, er det mange som ser på fortiden spøkelser med nostalgiske blikk, mens andre ser et mareritt. Begge er villige til å drepe for å få viljen sin. Og i midten er Kelso.

Jeg har lest de fleste av Robert Harris' bøker, og sett alle filmene basert på adapsjonene av noen av bøkene (Fedreland, Enigma, The Ghostwriter). Han er en av mine favorittforfattere. Så da jeg bestemte jeg meg for å lese "Engelen i Arkhangelsk" var jeg både spent og sikker på at jeg ikke ville bli skuffet.

Dessverre lever ikke boka opp til forventningene jeg hadde til den (basert på min erfaring med Harris' forfatterskap). Temaet er interessant nok: Stalins herjinger kostet mellom førtifem-og-seksti millioner mennesker livene deres. Likevel er mannen populær blant Russere. Hvordan kan det ha seg?

Det er et spørsmål mange utenforstående stiller. Inkludert Kelso. Men det er ikke et særlig spennende spørsmål. Og derfor er "Engelen i Arkhangelsk" heller ikke en spennende bok.

Boka starter lovende nok med en fantastisk beskrivelse av hva som skjer når de forskjellige Sovjet-pampene manøvrerer seg frem mens Stalin ligger på dødsleiet. Men så blir det lovende anslaget druknet i over to hundre sider hvor det ikke skjer noe særlig spennende. Når spenningen igjen tar seg opp på de siste femti sidene er det så vidt en gidder å heve øyenbrynene.

"Engelen i Arkhangelsk" er blodfattig og ofte kjedelig. Absolutt Harris' verste.

Tittel: Engelen i Arkhangelsk
Utgitt: 1998
Forlag: J.W. Cappelens forlag
Sider: 360

Terningkast: 2

Stiklinger av Aubur Ava Ólafsdóttir



AUBUR AVA ÓLAFSDÓTTIRS "STIKLINGER" er full av bedagelige varme dager og enkle men gode mennesker.

ARNLJÓTUR "LOBBI" THÓRIR, hovedpersonen i "Stiklinger" er en tjueto år gammel ung mann. Når vi først møter ham er han i barndomshjemmet for å spise avskjedsmiddag med faren og den utviklingshemmede tvillingbroren, Josef. Moren har vært død i et par år. Omkommet i en bilulykke. Tragedien henger fortsatt over familien, men alle prøver å gå videre på sin egen måte. 

For å få avstand til tragedien, men også for å dra ut i verden og finne ut hva han egentlig vil, tar Lobbi en ubetalt jobb som gartner på et flere hundre år gammelt kloster i en liten landsby Frankrike. På grunn av annet forefallende arbeid, har hagen vært vanskjøtet i lang tid. Men Lobbi tror at han kan gjenvende den til dens historiske prakt.

Ikke lenge etter ankomsten får Lobbi et brev fra en person i fortiden hans, og snart endrer livet hans seg radikalt.

Av en eller annen grunn har jeg stor sans for bøker som finner sted i middelhavsområdene. Det er noe med været, menneskenes lyne og deres perspektiv på livet som er så livsbekreftende at det er sjeldent jeg har lest ferdig en bok om dette området uten å ha et smil om munnen på slutten.

Aubur Ava Ólafsdóttir er fra Island (så langt fra middelhavet det er mulig å komme), men har her lykkes med å skrive en varm, bedagelig og rørende middelhavisk roman.

Her er det ikke mye dramatikk (hvis du ekskluderer morens død, som vi finner ut om i korte tilbakeblikk). Men de små og store hverdagshendelsene er fint akkompagnert. De er realistiske, men har en egen koloritt som gjør dem unike.

Dersom en skal kritisere boken for noe, så er det kanskje det at karakterene er for naive. Her er alle mennesker gode, optimistiske og trofaste. De dumme, kyniske, eller likegyldige har ikke en plass her. Man kan også si at denne optimismen (som er en tanke urealistisk) også berører bilulykken. Dialogen som finner sted i tilknytning til tragedien er forferdelig malplassert.

Ellers er "Stiklinger" en grei sommerlektyre.

Tittel: Stiklinger
Utgitt: 2013
Forlag: Pax
Sider: 266

Terningkast: 4

hits