leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. På denne bloggen kommer jeg primært til å skrive om bøker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisører/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

MENNESKELIGE INSTRUMENTER

For noen år siden (dette var i Youtubes spede år) sendte en venn meg en video av en gjeng acapellasangere som sang Phil Collins' "In The Air Tonight" i metroen i Paris. Gruppa heter Naturally 7 og besto (og består ennå) av syv medlemmer (en av originalmedlemmene valgte å forlate gruppen i 2010).

De hadde møtt hverandre i kirken der alle var med i kirkekoret. Men i tillegg til å synge var disse guttene interessert i å skille seg ut blant alle acapellagrupper; de bestemte seg for at ethvert gruppemedlem skulle lære å lage minst ett musikkinstrument med stemmen sin. Tretten år senere startet de å gjøre seg bemerket.

De opptrådte på festivaler, i små klubber og på TV-programmer. Så kom en viss Michael Bubblé bankende på døren: Han ville ha dem med på turneen sin som oppvarmingsband og backupsangere. 

Gruppen synger en blanding av egne sanger og cover-låter. En av de mest populære coversangene som de har gjort, og som etter hvert har blitt en gjenganger i deres reportoar, er Coldplays " Fix You". En annen populær sang som de pleier å opptre med, er en av deres egne som heter " Keep the Customer Satisfied" Under kan se gruppa synge begge live.

 

DØDEN FRA ROMMET

En hårreisende og plausibel thriller.



Da Michael Crichton bestemte seg for å skrive Døden fra Rommet på slutten av 1960-tallet, hadde han allerede blitt desillusjonert med legeutdannelsen fordi han mente at legene var mer opptatt av sitt ry og renommé enn om pasientene. Hans innstilling mot dem er tydelig i boka. Den er ikke hatsk, men mer på høyde med oppgitt hoderisting over arrogansen som han nok må ha følt var overveldende vanlig blant de som praktiserte dette yrket, og hvordan denne overvurderingen av en selv førte til blindhet for feil som er åpenbare senere.

Døden fra Rommet starter med at en militær satelitt-enhet krasjer like utenfor det søvnige lille stedet Piedmont, Arizona. Slik det er vanlig når et sånt krasj skjer, blir et team bestående av to sendt ut i kjøretøy med peileutstyr. Satelitten blir sporet til Piedmont, men før de får tak i satelitten, gjør de en skremmende oppdagelse; Nesten alle byens 48 innbyggere ligger strødd omkring, døde. Det går ikke lang tid før de to fremmede som er kommet for å hente satelitten også dør.

Militæret innkaller en gruppe vitenskapsmenn til å undersøke og finne ut hva det er som har drept innbyggerne, og om det utgjør en fare for regionen og landet generelt.

Snart snubler vitenskapsmennene over årsaken, en fremmed, luftbåren og voksende mikrob som er dødelig på få sekunder. Dermed starter en kamp mot klokka for å hindre spredning og massedød.

Døden fra Rommet, eller The Andromeda Strain, kan sies å være romanen som satte Michael Crichton på kartet i sci-fi-thriller-sjangeren. En råd tråd som har gått gjennom hans forfatterskap, fra Andromeda, Juraparken, Den Tapte Verden og  og Prey, er blandingen av sci-fi-elementer og aktuell forskning. For å skape en følelse av realisme, er det vanlig i en Crichton-bok at forfatteren presenterer side opp og side ned om (en blanding av fiksjon og fakta) forskningsdata , noe som uunngåelig stopper opp fremdriften i historien og som kan være til irritasjon for enkelte.

Dersom man er villig til å pløye gjennom slik (interessant) data, vil man ikke bare sette mer pris på historien. Men jeg vil påstå at man vil møte mellom permene en av de beste forfatterne av spenningsbøker noensinne.

Dersom det er ét klagepunkt man kan klistre på Crichton, så er det det at karakterene i bøkene hans ikke er minneverdige nok. De er vitenskapsmenn, likemenn, arrogante menn. Menn som innehar noenlunde samme rolle, som forstår hverandre. En har på følelsen av at de tilhører en spesiell klubb sammen, uten at de har møtt hverandre. Det gjør at du ikke spesielt bryr deg om hva som skjer med dem. Fokuset ligger på plottet og på blandingen av plausible fiksjonsvitenskap og fakta som Crichton oppfinnsomt bygger opp til en sitrende slutt.

Terningskast: 6

En hemmelig affære av Lee Child



Et kvarter ut i actionfilmen Commando fra 1985 (der Arnold Scwarzenegger spiller elitesoldat og enslig far til en ung Alyssa Milano) lykkes en væpnede inntrengere å kidnappe datteren til Schwarzeneggers karakter, John Matrix. En av skurkene blir igjen. Han sitter i kjøkkenet til Matrix. Når Matrix raser inn med et kraftig våpen i hendene, kaster skurken opp hendene og ber Matrix om å slappe av slik at de kan snakke forretning. Skurkene vil nemlig ha Matrixs hjelp til snikdrepe overhodet til en fiktiv latin-amerikansk stat som han og den amerikanske staten hjalp tilbake til makten.

"And if you want your kid back, then you gotta cooperate. Right? Spør skurken for å understreke poenget. Matrix ser ut av vinduet, ser bilkortesjen som kjører vekk datteren vekk og snur seg mot skurken.

"Wrong." Sier han og blåser vekk skurken med en ladning bly. Dette var tross alt 1980-årene. En action-film var ikke action-film uten slagkraftige og memorable linjer.

Bøkene til den engelske forfatteren Jim Grant, bedre kjent som Lee Child, minner mye om action-filmer som var veldig "in" på åtti-og-nittitallet. Hovedkarakteren, Jack Reacher, er i likhet med John Matrix, John McClane ( Die Hard) og John Rambo (First Blood) en mann med et spesiell talent og bestemte meninger om rett og galt, godt og ondt. Dette er karakterer en ikke skal kødde med. Den som gjør det, bør ikke bare møte mannsterk opp; han/de bør bringe med seg så mange likposer som mulig.

På åtti-og-nittitallet var slike helter (enten de dukket opp mellom to permer eller på filmlerretet) veldig populære. Jeg husker fortsatt hvordan vi pleide å gjøre flittig bruk av de finurlige replikkene til våre favoritthelter når vi lekte politi og røvere. Fordi vi ikke var særlig flinke i engelsk, maltrakterte vi ordene. Men det spilte ingen rolle. Hvis det hørtes riktig ut og du kunne akkompagnere replikken(ene) med tøffe grimaser som fikk deg til å se ut som om du gjennomgikk et nevrofysiologisk anfall, så var du på trygg grunn. Dersom en eller annen ikke aksepterte at han hadde blitt "truffet" og kastet seg ned død, kunne du understreke alvorligheten av regelbruddet ved å prøve å etterlikne Bruce Lees fekter og purring og hvesing. Nå er denne typen karakterer nesten avleggs. Dagens action/krim/thriller-helter er mer hustrente; de har hjemlige og forholdsmessige problemer som trer mer frem i historien.

I en samtale om Reacher, har Child sagt at karakteren hans er en gjengangskarakter som har eksistert i alle kulturer i tusenvis av år; den heltemode, mystiske moralkarakteren som dukker opp ut av intet, ordner opp i probleme, for så å forsvinne igjen. Et eksempel på en slik karakter som forlengs er blitt ikonisk, er Clint Eastwoods karakter i gjennombruddsfilmene A Fistful of Dollars (1964), For a Few Dollars More (1965) og The Good, The Bad and The Ugly (1966). I motsetning til Eastwoods karakter ( som ble inspirert av Akira Kurosawa's Yojimbo, som igjen sies å være inspirert av Dashiell Hammets roman Red Harvest fra 1929) er det ikke mye mystisk over Reacher. I hvert fall for leseren. Og i hvert fall ikke etter de 19 bøkene hvor han figurert i siden han så dagens lys i 1997.

Jeg leste min første Jack Reacher-roman for snart ti år siden. Jeg var i en John Grisham-fase, og syntes ikke noe om boka. Men for to år siden startet jeg å lese han igjen, og av en eller annen grunn som jeg ikke kan sette fingeren på, likte jeg plutselig Childs bøker. Kanskje var det på grunn av nostalgi (alt var så meget bedre før, også karakterarketypene i popkulturen!). Kanskje hadde Child blitt en bedre forfatter med årene. Uansett så var jeg i gang.

Den siste Reacher-boken som denne posten egentlig skal handle om, er fra 2011. Den heter En hemmelig affære, eller bok nummer 16 om du vil. Som et nikk til tidsånden i popkulturen (hvor musikk- og- filmskapere ser nostalgisk tilbake på 1970, 1980 og 1990-årene) reiser vi tilbake i tid med Reacher. En hemmelig affære er en såkalt pre-qual. Hendelsene i boka finner sted før Killing Floor, den første boka der Reacher dukket opp.

Reacher er fortsatt i militæret. En dag blir han innkalt av sjefen sin og blir informert om at han må dra til den lille byen Carter's Crossing i Mississippi. Der har en ung kvinne blitt funnet med skåret hals. Det lokale politiet mistenker at morderen kommer fra militærbasen ikke langt fra der kvinnens like ble funnet. Men Reachers oppdrag er ikke å etterforske drapet; han skal overse at den egentlige etterforskeren gjør jobben sin, og dersom morderen faktisk er en av deres egne, sørge for å legge lokk på saken, slik at militæret selv avgjør hva som skal skje med den eventuelt skyldige.

Det går ikke lang tid før Reacher aner ugler i mosen (som det heter) og plutselig står han foran et valg, og det er et valg som kommer til å forandre hans karriere for evig.

I en anmeldelse av Stephen Kings nyeste roman Mr Mercedes, skrev anmelderen i den britiske avisen The Guardian at det kreves to ting av han som anmelder; 1; Han må avgjøre hvorvidt boka, som et enkelt litterært verk, og 2; Hvor høyt rangerer den i forhold til forfatterskapet. Poenget er at noen forfattere ( spesielt King), er så trygge på sitt tidsprøvde evne til å skrive, og skrive bra, at de fleste vil bare ha svar på et spørsmål; Er det like bra som det han pleide å produsere på 1970-tallet og 1980-tallet (og snakker jeg om bare King)?

Det samme spørsmålet stilles hver gang en leser en Reacher-roman; Er det en bra Reacher-bok ? Og hvor havner det på lista?

Jeg har til gode å lese alle Reacher-bøkene (Personal kommer ut i August). Men i forhold til A Wanted Man (bok 17) som jeg leste for en tid tilbake, så når En hemmelig affære ikke helt opp. Den kommer langsomt i gang (i forhold til andre Reacher-bøker), og når den endelig gjør det er løsningen ganske klisjepreget. I motsetning til andre Reacher-romaner, er det lite overraskelse i løsningen. Videre er det et par ting som jeg synes er latterlige og som Child burde kutte ut (det er vanskelig å spesifisere uten å avsløre utviklingen langt inn i boka). Det er en aspekt ved boka som fikk meg til å le, fordi det var så latterlig. Det var også helt unødvendig.

Men dette er Reacher, og det er Lee Child. Du får spenning, slåssing, intrige og morsomme pek til debutboka.

Få forfattere er i stand til å skrive like spennende. Enda færre gjør det bedre.

Terningkast: 4      

BRODEREN

De beste iblant oss, er ikke hjemme i natt
De sitter og våker, i fremmede åker i natt
De kjemper for våre retter, jeg håper at du vet
For når det onde kommer, hjelper det lite med relativitet

Broderen sier at han ikke tror på krig
Sier det er usivilisert så, han lar gladelig andre ofre livet sitt
Vi lever i endetiden, det gjør vi sannelig
For det er ?kke rent få, som tror det er gratis å leve fritt

Si meg når faen ble det, så politisk ukorrekt?
Å heie på gutta våre, rope gi terrorista inn!
Vel, det er nå sånn at, jeg synes det er ganske frekt!
Å bortrelativisere prisen andre betaler for friheten din!

Broderen sier, du støtter kriger i fjerne land
Droner, spioner, over kvinner og barn
Jeg forsøker å få broderen, til å se det fra min kant
Men antenna er nede, bare han vet hva er sant

Broderen er kke dum han, han leser Platon og Sartre
Sokrates svarer?n, på hva han skal mene om folk og fe
Han tror ondskap beseires med utropstegn om man vil
Og ikke på slagmark, der patrioters blod går til spill

Gutta i skauen, de er langt fra gården si
Så tenn et lys, be til Gud om å stå dem bi
Må de alle vende hjem igjen, med alle lemmer i behold
Og må deres offer, kreve så lite som mulig vold

La oss heve glasset, for de som døde og dør i vårt navn
Trøst de etterlatte, del med dem deres savn
Vi vil aldri glemme, de døde for vår frihet og skinn
Om ikke brødre i blodet, så regner jeg hver og en som broderen min

Imperium av Robert Harris



Marcus Tullius Cicero var en romersk politiker, statsmann, forfatter, filosof, advokat og en av de største oratorene i historien. Hans brev til politiske venner, utleggelser om den dagligdagse labyrinten som var den intrigefylte og livsfarlige romerske politikken, har gitt oss et uvurderlig innblikk om hans samtid.

I Robert Harris' spennende historiske roman, ser vi Cicero gjennom øynene til hans slave og sekretær, Tiro. Tiro var ikke en vanlig slave. Ifølge historiske dokumenter skal han ha skrevet fire bøker om de trettiseks årene han tjente Cicero. Desverre er bøkene gått tapt for oss. Men Harris gjør et fantastisk forsøk på å ta oss med tilbake.

Historien tar til i konsulåret til Servilius Vatia og Claudius Pulcher ( to av den grusomme romerske generalen og senere diktatoren Sullas nærmeste støttespillere) i år 79 f.kr. Cicero er en sykelig ung mann med ambisjoner langt over det en mann uten en stamtavle eller militær erfaring kan tillate seg. Han rekvirerer Tiro fra slaverekken i farens eie og tar han med seg til Hellas der han har tenkt å studere filosofi og retorikk hos de greske mesterne. På den tiden var Quintus Hortensius den fremste advokaten og oratoren i Roma (s.16). Så Ciceros reise hadde også en fordekt agenda om å studere nærmere de retoriske læremesterne til Hortensius, også de i Hellas.

Når han kommer tilbake fra sine reiser, er hans fremste ønske å bli senator. Men for å bli senator er kravene, bortsett fra å være trettién år gammel, at man har minst én million sestertier. Cicero kommer ikke fra penger. Så den eneste utveien for å klatre oppover karrierestigen, er å gifte seg til penge. Noe han gjør.

Valget faller på den sytten år gamle Terentia. Ikke hadde hun bare penger, men hennes søster var vestalinne- en prestinne, en posisjon nesten bare forbeholdt kvinner med adelige aner.

Hans senatorstilling innebærer et års tjeneste i provinsene. Hans lodd faller på Sicilia. Etter det obligatoriske året i Sicilia, kommer han tilbake til Roma i den tro at hans harde og ærerike arbeid i provinsen har gitt ham et godt ry i Roma. Overraskelsen er derfor stor når han blir møtt med skuldertrekk og latter. Men det varer ikke lenge før latteren går over til kalde blikk, så fiendtlig mumling, og så trusler.

Saken som snart skaffer ham bitre fiender og økonomisk belastning, kommer i form av en siciliansk klient; Sthenius fra Thermae. Han er en mann som skjebnen, eller rettere sagt, den romerske stattholderen Gaius Verres, har vært brutal mot. Cicero er først motvillig til å ta imot han fordi Sicilianerne ikke er romerske borgere. De har ikke stemmerett, og for den ambisjonsrike Cicero, er det nesten bare det som teller. Men han tar likevel imot Sicilianeren når han kommer på at mannen har bronsefigurer.

Sthenius' historie er historien om en korrupt statstjenestemann ulik de fleste; Verres anklager de rikeste på øya hvor han er eneveldig for spionasje, robber deres eiendeler, frigir pirater mot betaling, henretter romerske borgere som vanlige forbrytere ved korsfestelse og som om ikke det var nok, krever han betaling for at bøddelen skal gi ofrene rask død. Sthenius kunne levd med å ha blitt økonomisk ruinert. Men Verres har nå forfalsket rettsdokumentene i Sicilia slik at de viser at han var til stede i en rettsak hvor han ble dømt til døden. Romersk lov sier at en slik dødsdømt mann ikke kan oppholde seg i Roma. Men Sthenius er likevel der, hjemme hos Cicero.

Robert Harris' "Imperium" er den første delen av trilogi om Ciceros liv og karriere. I et forfatterskap som inkluderer imponerende historisk-fiksjon som "Fedreland" , som jeg anmeldte her, og Enigma, som jeg også anmeldte, er Imperium et verk som topper dem alle. Jeg har stor sans for rettsdramaer, og få rettsdramaer er mer spennende å lese om enn om den virkeligere rettssaken mot Verres som fant sted under konsulåret til den romerske generalen Pompeius Magnus og hans medkonsul, Crassus ( mannen som slo ned på slaveopprøret ledet av Spartakus, og den rikeste romeren i historien). Her møter vi store og transformative historiske skikkelser; Pompeius, Caesar, Cicero, Cato den Yngre, Servilius (moren til Brutus) etc.

Historien fortelles i en muntlig stil som sveiper over detaljer i romersk hverdag og politiske intriger. Hele tiden jages handlingen fremover, og jeg hadde vansker med å legge boken fra meg for å sove. Når jeg sto opp, kunne jeg ikke vente med å sette i gang med lesingen. Etter at jeg var ferdig og det hadde gått noen dager, ville jeg lese boka på nytt. Det er et lite tegn på hvor vellykket Harris er her med Imperium.

Enhver som er kjent med romersk historie, vet hvordan det ender. Likevel er det utrolig artig å sitte og lese Imperium.

Jeg er nå i gang med oppfølgeren Lustrum. Så langt er det eneste minuset jeg kan komme på at Harris har tatt en pause fra trilogien for å fullføre tekno-thrilleren Frykt indeksen (som jeg har lest på engelsk). Det er uklart når den tredje og siste boka kommer, men jeg håper at Harris er i gang.

Terningkast: 6

Huleboeren av George Dawes Green


En gang var Romulus Ledbetter et lovende piano-talent på den prestisjefylte skolen Juliard i New York. Ikke nå lenger. Nå er han en "mentalt veltilpasset" schizofren ( ifølge datteren Lulu) som har bodd på gata i de siste sytten årene etter at kona Sheila kastet han ut.

Han bor i en hule i en park, spiser fra søppeldynger, og snakker utrettelig om sin erkenemesis- Stuyvesant - som holder til Chryslerbygningen og som sender J-stråler og K-stråler for å prøve å kontrollere Romulus.

En natt midt på vinterstid, ser Romulus noe rart på TV-en; en skikkelse legger et lik utenfor hula hans. Neste morgen finner både han og politiet ut at liket er virkelig nok. Det tilhører en ung tidligere modell. Politiet og rettsmedisineren påstår at modellen døde av kulde, at han ikke er drept av noen. De forteller han at han innbiller seg ting, slik han har for vane å gjøre. Men Romulus er sikker på sin sak. Stuyvesant skal ikke hindre han- en fri mann- fra å avsløre sannheten om hva som skjedde med modellen.

George Dawes Greens krimdebut fra 1994, har en av de mest originale skikkelsene jeg har lest om i krimlitteraturen. Romulus er åpenbart syk, og når vi først møter han, krangler han med en sosialarbeider som datteren har sendt til hulen for å se til han. Han beskylder han for å være en utsending fra sin nemesis, som hater å se en fri mann leve sitt liv, slik Romulus gjør. Han er en mann med integritet, som elsker og er stolt av sin politi-datter. I motsetning til de fleste har hun ikke gitt opp med å forsøke å få han til å komme inn fra gata. På samme måte som hun er tvilende til hans telefoner midt på natten om hva han ser, er vi som lesere også usikre på Romulus' ord og observasjoner. Selv når han forteller sannheten, legger han på så tjukt at det er vanskelig å skjelne mellom fantasi og virkelighet.

Det beste en kan si om "The Caveman's Valentine" eller "Huleboeren" som boka heter på norsk, er at Romulus oppleves som en frisk karakter. Han er ikke en av disse grå og kjedelige karakterene som vanligvis befolker krimsjangeren; skilte drukkenbolter som sliter med privatlivet med den nyeste dama. Dersom det er noe som får meg til å ville rive av meg håret, så er det krimbøker om etterforskere som drikker for mye og som sliter med samboeren eller kjæresten sin.

Heldigvis er " The Caveman's Valentine" ikke en slik bok.

Det er likevel visse ting som gjør at boka er svakere enn mange krimbøker; løsningen er kjedelig og visse sammentreff er så utrolige at en må ignorere dem lik en elefant i et rom.

Dersom du liker krim med en ukonvonsjonell karakter i hovedrollen, så er "The Caveman's Valentine" en perfekt bok. Plottmessig er den bedre enn enhver norsk krimbok, men for en som er vant med plottinga til f.eks Jeffery Deaver, så skuffer boka.

Terningkast : 4

Happy Go Lucky



Få filmer får seeren til å gå ut i livet med et nytt blikk på tilværelsen. For snart ti år siden, var det Vår, Sommer, Høst, Vinter, Vår, som sendte meg ut av kinosalen med et fårete smil og gnagende lyst til å ta en lang spasertur for å fundere over det jeg hadde sett på skjermen.

Fire år etter at den kom ut, så jeg endelig en film så morsom, så livsbekreftende, så inderlig elskverdig, at jeg skulle ønske at det var mulig å få tak i en neuralyzer, slik at jeg kunne slette erfaringen av å ha sett Happy-Go-Lucky og ha opplevelsen av å se den for første gang igjen.

Happy-Go-Lucky handler om Pauline " Poppy" Cross. Hun er en livsglad tretti år gammel førskolelærer i Camden. Hun deler leilighet med bestevenninnen Zoe, og tilbringer fritiden med å gå på diskotek, lære å danse, gå på bokhandlere og ellers nyte livet.

En dag får Poppy lyst til å lære å kjøre bil. Det er da hun møter den grinete kjørelæreren Scott. Han er det motsatte av Poppy; negativ, sint og rasistisk. Men Poppy er ikke den som lett gir opp på mennesker.

Happy-Go-Lucky er ikke en film som setter sin lit til et plott som har en definert resolusjon. Det er en film om karakterstudie, om mennesker som fra et spesielt sted, og en karakter med en livsfilosofi som er så inderlig elskverdig at man er redd for at hun skal bli knust av verden. Hva er det som driver Poppy til å overse verdens iboende ondskap og møte den med en slik omsorg, latter og vennlighet ? Det er best å finne ut av det selv.

Men en ting kan jeg fortelle; Ut fra de titalls filmer jeg ser hver måned, måned etter måned, er det sjeldent at jeg ser en film som er så god som denne.

Dersom du ser etter en komedie med karakter, om en karakter du vil elske, så kan Happy-Go-Lucky anbefales på det sterkeste. Du vil sent glemme møtet med Poppy og Zoe og Dawn og Scott. 

Syndefall av Paal Pettersen



Enhver som elsker å lese, er innforstått med at man av og til (kanskje altfor ofte) kommer over noen bøker som utfordrer ens tålmodighet. De kan være dårlig skrevet, eller klisjepreget, eller kjedelige, eller ordrike og kjedelige. Paal Pettersens " Syndefall" havner i den siste kategorien.

Boka er på 480 sider og innholder én scene som kan kalles spennende. Resten er så umåtelig kjedelig at jeg på slutten lurte på om jeg ville være i stand til å plukke opp en annen bok etterpå. Den gjorde meg litteraturdeprimert (om noe sånt finnes, og hvis det ikke gjør det, BØR det bli en legitim diagnose!). Det som gjør det enda verre, er at karakterene heller ikke er originale.

Hovedetterforskeren er norsk og hans sidekick er en med utenlandsk opprinnelse. Minner det deg om en viss spesiell og suksessfull krimserie?

En skal ikke ha lest så mange krimbøker for å se at forfatteren prøver å følge i Jussi Adler Olsens spor. Men i motsetning til Olsen, evner forfatteren ikke å få oss til å bry oss om karakterene, ei heller skape spenning og fremdrift i stoffet som gjør at man vil bla videre. Den eneste grunnen til at jeg leste boka ferdig, er at jeg alltid fullfører lesningen når jeg først har startet å lese den. Det spiller ingen rolle om den er bra eller dårlig. Eller rettere sagt; det er enda viktigere å lese ferdig en dårlig bok som jeg er lite motivert til å lese videre. Jeg ser på det som en slags utfordring.

Plottet, det som er av det, er som følger; En seriemorder som lider av religiøst vanvid (av pressen døpt Mannen med ljåen) herjer i hovedstaden. Jeremias Jensen, en etterforsker av "den gamle skolen" jobber med makkeren "Robin" Dharria Maharaj (født på Furuset til Indiske foreldre) for å nøste opp i "mysteriet".

Dersom det er én bok du skal holde deg unna som SARS-infestertert, Ebola-spredende vert, så er det denne boka.

Jeg leste bak i boka og forventet en bok med en viss gotisk krimroman fra Norge. I stedet har jeg fått en av de verste leseopplevelsene noensinne. Den eneste gleden jeg kan assosiere med denne boka, er at jeg heldigvis ikke kjøpte den; jeg lånte den.

Fakta:
Tittel: Syndefall
Forlag: Juritzen forlag
Utgitt: 2012
Sider: 480

Terningkast: 0 (klisjepreget, kjedelig, lang, depresjonsfremkallende)

 

Ingen drømmer om Oslo

Snart tre år etter tragedien som fant sted den 22. juli, er det påfallende (og overraskende) få skjønnlitterære bøker og forfattere som har behandlet hendelsen. Det er kanskje ikke så rart. Ikke lenge etter blodbadet, dannet det seg en slags konsensus om at det ville være respektløst å gå løs på det som skjedde med fiksjonens penn. I hvert fall her i Norge. En måtte vente til vi fikk litt avstand til denne svarte dagen.

Midt i denne svarte venteperioden ble det kjent at en dansk teatergruppe ikke bare hadde tenkt å sette opp et stykke omkring hendelsen, men at de ivlle basere stykket på manifestet til ABB. Ramaskriket som fulgte stoppet ikke stykket "Manifest 2083" fra å bli produsert, ei heller at det ble sendt på dansk TV. Men jeg tror at det var med på å åpne døra for norske forfattere.

Siden den gang har noen veldig få forfattere våget seg ut i dette minefeltet. Ikke direkte. Og ikke på en dyptloddende måte, men her og der har noen forfattere pirket rundt hendelsen. Anne Holts "Skyggedød" er et eksempel, enda hendelsene i boka stopper før tragedien inntreffer. Jørgen Jægers "Ridderkorset" er en annen bok, selv om den heller ikke direkte handler om den dagen, men tar for seg høyreekstremismen og hatskulturen som ga grobunn for ABB.

De ti novellene i Ola Jostein Jørgensens andre bok "ingen drømmer om oslo" handler prisverdig nok om Osloboere (mange av dem er innflyttere, ingen av dem innvandrere) som bor, jobber, spaserer rundt og forelsker i hovedstaden i dagene før og etter 22. juli. De fleste er ungen mennesker i tjue og trettiårene. Det er mennesker som har rømt til hovedstaden fra mindre steder rundt omkring i landet (som det aldri konkret nevnes) for å studere og leve utenfor småbyens og foreldrenes sosiale kontroll. De er velutdannede og i etableringsfasen. De har gode jobber, røyker hasj uten å gjøre et stort nummer av det, og har et kynisk syn på byen.

Ugjerningene til ABB står ikke i fokus. Men de er der hele tiden og summer i bakgrunnen mens karakterene lever sine liv. ABB nevnes ikke én gang, men han er der. I skyggene. Som en busemann som får ironigenerasjonen i byen til å plutselig bli grepet av et oppriktig behov om å vise verden hvor glad de er i byen "sin". De går i t-skjorter med " I heart oslo" påskrevet. På sosiale medier bruker de kommunevåpenet som statusbilde/avatar. De kjøper germini når røde roser ikke er å oppdrive, slik at de kan være med på å vise at hatet ikke har beseiret byen.

Novellesamlingen virker å være inspirert av multiplotfilmen. Spesielt multiplotfilmen New York, I Love You (som er oppfølgeren til den mer krikerroste Paris je t'aime fra 2006). Forfatteren går til og med så langt at han henter en skuespiller fra NYILY til Oslo. Men en nærmere og mer hjemlig sammenlikning er Erik Poppes film fra 2004, "Hawaii, Oslo".

I likhet med Poppe, viser forfatteren en gruppe karakterer som forenes av en tragedie. I Poppes film var det en bilulykke som brakte karakterene sammen. Her er tragedien større, men merkelig nok føles den ikke som like vektig. Og det er der problemet med denne novellesamlingen ligger.

Karakterene opplever tragedien, men det er sjeldent at de reflekterer over det. Ei heller er deres reaksjon troverdig i forhold til hvordan vi alle husker hva som ble sagt og skrevet i timene og dagene etter tragedien. Her er det ingen som krangler eller spekulerer om hvem som står bak terroren mens hendelsene utfolder seg på skjermen. Ingen som snakker politikk. Ingen som spør hvordan det kunne skje. Det er trygt. Karakterene er trygge.

En kan argumentere at det er begrenset hvor mye refleksjon så mange karakterer kan tillate seg på å gjøre på 160 sider. kanskje har ikke det vært fokuset for forfatteren. Men jeg kan ikke la være med å bli kvitt følelsen av at det kunne vært så mye bedre!

Forfatteren har talent nok.

Dersom du har lyst til å lese en lettfordøyelig bok som dypper tåa i hendelsene rundt 22. juli, så anbefales denne. De tre novellene under er mine favoritter. To av dem berører nesten ikke 22. julie, mens den tredje gjør det og er også den som er mest reflekterende om hendelsene på den dagen og dagene som kom etter.

Favorittnoveller fra samlingen:

Hunden
Hensikten med hagefesten
En kjærlighetshistorie.

Fakta:
Tittel: Ingen drømmer om oslo
Forfatter: Ole Jostein Jørgensen
Forlag: Tanum forlag
Utgitt: 2014

Til døden skiller oss ad

Er 'kke no'n bitch når jeg innrømmer det
At jeg falt, da ho tok alt
Jeg elsk a, så det er kk rart det smalt

Ho skreik mot meg
Jeg skreik mot ho
Det er nå sånn det blei slutt, til slutt

Så jeg bur for mæ
Og de bur for sæ
Men du kan tenke deg at, fammen ikke har det så greit

Vi slåss om han
Ho sårer han
Men ho vil kke vedkjenne seg det, tispa gir fan i det

Ho treffer meg
Jeg treffer ho
Busta fyk, så vi svir gladelig ned alle stier og bro

Han Kappemannen
Han Dommeren
Tro'ru kke han prøver å skille oss ad!

Han skjenner mæ
Så faen råda ha' ho
Sier; alt av ditt ska deles i to

Men argumenta has
Er, som en sval bris, som varm piss
Har kke en fan, sjans, kan kke overkomme hennes kvinnelist

Så det blir besøksforbud
Bak murene en tur
Men enn om jeg er ner, så e jeg faen ennå ikke knust

Han gutten min
Han sønn min
Sitter nok et sted, og speider blindt etter fattern sin

Han er gla' meg
Seb, pappa e gla i deg!
Ofrer alt, finn i fei,frem en vei til deg

Om jeg må selle alt
Gi Gamle-Erik alt
Så gjør jeg det, som en mann, kommer frem til han

Og nå vi blir forent
Vil vi forbli forent
Slik det allti var ment

Til døden skiller oss ad
Til døden skiller oss ad
Ja, til døden skiller oss ad

 

Hu dama til Even

Hu dama til Even
Hu er en ener
Men han vet nå ikke det

Han kaller a fitta
Av og til tispa
Og hu ler kjærlig av det

En kveld tar han og stikker
Ned hånda i hennes bukser
Han eier ikke skam

Jentene sier hu er billig
Guttene at hu er villig
Hu vil nok aldri gå fra ham

Av og til bevrer
Leppa, kroppen skjelver
For jeg elsker a inderlig

Hjertet vil si det
Huet sier «Ti stille»!
«Du kan kke kjempe i hennes krig»

Så jeg lar ulven
Rovdyret, Even
Skamfer a med tusen bit

Hu dama til Even
Hu var en ener
Nå har a unger alene, og strever med sitt

Jeg så a på gata
Gikk taus forbi a på Plata
På vei til patrisierhuset mitt

Spør ikke om jeg angrer
Eller om jeg klandrer
Meg selv for sånn som det ble

Tårene speiler
Skylden hamrer og negler
Og børen tvinger meg på begge kne

Men når gjengen kommer sammen
Og nostalgien varmer som flammen
Tar latteren skyldens brodd

Ingen av oss vil åpent angre
Eller klandre noen av de andre
For vi mener hu burde tatt grep om sin lodd

Hu dama til Even
Er ikke med oss lenger
Jeg håper hu er lykkelig der hu er

Jeg håper hu daglig våkner
Til regnbue og grønne enger
Og omgis av bedre venner enn hu fikk her



Metafysisk kor

Far sier at meningen med livet
er en øl i hånda og kvinne i huset
Noen få lojale venner
og lønn for det en strever

Har han rett i det?
Har hun funnet Visdommens tre?
Det er det han sikkert tror
Men han har ikke konfrert med mor

Mor er mer nøktern og konservativ
Hun lever et sømmelig, kristent liv
Hun er i kirka hver søndag
Hun tror alt skal gå til, når en er på Jesus' lag

Har hun rett i det?
Har hun funnet Visdommens tre?
Det er det hun sikkert tror
Og det opprører min storebror

Min bror er en uforbederlig ateist
Han kaller seg selv en rasjonell realist
Han sier vi fødes, lever, før vi dør
Og vår væren er like meningsløs som før

Har han rett i det?
Har han funnet Visdommens tre?
Det er det han sikkert tror
Og jeg spiller fjerde fiolin, i dette metafysiske kor




 

Hore av Nelly Arcan

Et av de enkleste quizspørsmålene som dukker opp minst én gang i ens vennekrets og som garantert vekker energisk skrål og nervøs barnslig latter er denne; hva er verdens eldste yrke? En er så vidt over fjorten når svaret kommer en for øre; prostitusjon.

Det er ikke så mange som er interessert i å spørre hva det nest eldste er. Instinktet mitt sier forfatteren, eller rapportøren. Historikerne sier at det ikke kan stemme, siden menneskene først begynte å skrive mellom. 5000-7000 år siden. Men ettersom massepublikasjonen først slo gjennom for ca. 700 år siden, så tror jeg det er trygt å si at de muntlige historiefortellerne (rapportørene) har hatt mye å si for formidlingen av historie, myter og legender. Om ikke for noe annet, så er det morsomt forestille seg en kar som fikk godtgjørelse av tilhørere for å fortelle om sine seksuelle (og kanskje skandaløse) eskapader med nabolandsbyens kvinner. Den gang for mange tusen år siden, var seksualmoralen annerledes. Naturlig nok. Det er ikke umulig å forestille seg at det ikke ble sett på med blide øyne dersom landsbyens Don Juan forførte jentene og kvinnene i landsbyen, for så å lufte sine private gjøremål. Men fortelle om sex gjorde de sikkert. Kanskje i vitseform, eller i eventyrform.

Poenget mitt er at litteraturen om sex, både hentydning og eksplisitt utlegging om hva som skjer mellom en mann og en kvinne når de er intime med hverandre, ikke er noe nytt. Kama Sutra er et ypperlig eksempel for den som trenger å bli kurert for villfarelsen om at det bare er den såkalte "moderne" mannen og kvinnen som har perfeksjonert seksualitetens ytre utskeielsesgrenser.

Likevel forteller mediene oss at vi stadig blir sjokkert over halvbiografiske og litterære verker om sex og seksualitet. For bare noen få år siden var det 50 Shades of Grey-serien. Noen år før det var det Mads Larsens Pornopung som satte mange samfunnsdebattanters penner i flammer. To år før han debuterte Kanadiske Nelly Arcan med boka "Hore"

Jeg må innrømme at jeg ikke er vel bevandret i erotica-sjangeren. Det er et bevisst valg. Ikke fordi jeg er prektig ( det tror jeg i hvert fall ikke), men fordi jeg har oppdaget to sannheter om slike bøker: For det første så er det utrolig vanskelig å skrive det godt. Det holder ikke å ha et skrivetalent; mange kjente forfattere kan ikke skrive om sex uten at det virker svulstig, kleint eller overdrevent detaljert (fordi forfatteren tror at inngående detaljer skaper intimitet). For det andre er bøkene og karakterenes psykologi klisjepreget. Det er begrenset hvor mange bøker med kvinnelige karakterer med farskompleks og gutter/menn med perverst forhold til moren sin en gidder å lese (selv i krimbøker/filmer der den siste karakterarketypen er så vanlig)

Arcans bok skiller seg ikke særlig ut. Den har alt det du kan forvente; Jente som hater moren sin, har et suspekt forhold til og perverse tanker om faren sin, hater og beundrer andre kvinner (fordi de ser ned på henne), mimrer over barndommen og hvordan hun hatet de andre jentene fordi de fikk seksuell oppmerksomhet før henne, osv, osv. Du skjønner tegninga. Hele boka er en tankestrøm. Her er det ikke et plot, ingen historie som når en forløsning.

En slik bok, der forfatteren eller hovedkarakteren forfølger en tanke i flere avsnitt og sider (her ofte uten noe punktum), er avhengig av et musikalsk språk. Og det er her boka virkelig presterer. Her er treffende refleksjon om "yrket", kundene, andre kvinner, foreldrene og barndommen. Om kundene skriver hun blant annet; " ... og man må se dem der de kler på seg i all hast, høre dem løpe bortover korridoren mot heisen, man må se dem for seg med ansiktet i tilforlatelige folder, som om ingenting var skjedd, som om det å betale en kvinne for å få ligge med henne bare utenkelig dersom man skulle støte på et vitne." (s. 37). Om kvinner ; " ... kvinner har ofte altfor mye av det de har, de er alltid for mye av det de er,de er etter hva man sier, naglet til kjønnet sitt, ute av stand til å skrive sin egen historie på nytt eller tenke seg et liv utenfor spørreundersøkelsene i motebladene... uten annet mål i livet enn å se seg i speilet og sammenlikne seg med andre." (s.51-52).

Arcan skrev boka på fransk (hun var fra Quebec) og slektskapet med fransk erotica er der. Jeg tør påstå at "Hore" er lillesøsteren til Catherine Millets skandaløse selvbiografi fra 2002 (Catherine Ms seksuelle liv). Men i motsetning til Millets bok, er "Hore" tørr og uinteressant. Der Millets bok gir deg (i det minste) et bilde av en epoke, av en gruppe hedonistiske mennesker, gjør " Hore" ikke noe forsøk på å si noe meningsfullt om karakteren/forfatteren, eller byen Montréal der handlingen finner sted.

Men språket er fin. Og det er jo noe, er det ikke?

Tittel: Hore
Utgitt:2004
Forlag:Kagge forlag
Sider: 127

Terningkast: 3

 

 

Terningkast: 3

 

Nabogutten Irene Sabatini

Irene Sabatinis prisvinnende roman er aktuell nok. Men er den god nok ?



I Irene Sabatinis roman som vant Orange Award, en av de mest høythengende litteraturprisene for kvinner i den engelsktalende verden, møter vi tenåringen Lindiwe Bishop. Hun bor i Zimbabwes nest største og tidligere mest pulserende industruby, Bulawayo. Historien som fortelles tar til samtidig som landets svarte gjentar makten fra det hvite mindretallet som hadde styrt landet frem til da.

Lindiwe bor sammen med sin sterkt religiøse mor, faren , en dame som faren uoffisielt har tatt til seg, og en slektning som driver dank etter å ha tjenestegjort under frigjøringskrigen.

Lindiwes familie er naboer med en hvit familieMcKenzie-ene. En natt mens Lindiwer og familien sover brennes huset ned og fruen i huset, Mrs McKenzie, blir funnet drept. Den sytten år gamle sønnen i huset Ian, blir arrestert og tiltalt for mordet på stemoren og kastet i fengsel. Over et år senere slippes han ut da det viser seg at saken mot han var svakere enn antatt, og at tilståelsen som han skrev under på ble fremtvunget med trusler fra politiets side.

Lindiwe er tiltrukket av denne gutten, og historien som følger kan best beskrives som en blanding mellom postkort-forelskelse/romantikk og lidelsesturisme.

I de siste årene har det kommet en del bøker av kvinnelige forfattere som følger denne formelen. Det er snart en egen sjanger. Det beste eksemplet på sjangeren er Tatiana De Rosnays " SARAS NØKKEL".

Nabogutten forsøker å fortelle en kjærlighetshistorie mens de politiske og økonomiske og historiske tilstandene skurrer i bakgrunnen. Når det ikke er noe ekstraordinært eller en gang spesielt med kjærlighetshistorien, må behandlingen av det politiske, det økonomiske og det historiske være så godt behandlet at det gjør lesningen verdt.

Det gjør det desverre ikke.

Lindiwe sveiper gjennom livet og til tross for at hun kaller seg "farget", ikke helt svart, virker det som om hele hennes karakter ble basert på en europeisk tenåringsjente og senere kvinne. Blikket hennes virker som den til en utenforstående; en som er så distansert fra det livet som andre zimbabwesere lever. Det gjør det vanskeligere å tro på henne som karakter og bry seg om historien hennes mellom disse sidene.

Boka gir heller ikke et nyansert eller interessant bilde av tilstandene i Zimbabwe. Bare flyktige og overfladiske korte beskrivelser som det sikkert var meningen skulle gi boka tyngde. Det gjør det desverre ikke. Mest fordi vi ser på lang avstand at det er det som er intensjonen.

Etter hundre og femti sider ( mindre enn halvparten av boka) så jeg mer frem til å bli ferdig med boka mer jeg brydde meg om karakterenes historie eller deres skjebne.

Noe av skylda må jeg ta på min egen kappe. Etter å ha lest baksiden av boka, fikk jeg inntrykk av at boka ville gi meg en innsikt i Zimbabwes politikk.

Det er desverre ikke en slik bok. Og dersom du søker en slik bok du også, så bør du styre unna denne.

Terningskast : Tre

Dødsfellen av Jeffery Deaver

Forestill deg dette: Du dobbeltklikker på ikonet til din foretrukne nettleser. Når du får den opp, skriver du adressen til siden du vil besøke, eller du søker noe via en søkemotor. Du får resultatet du leter etter og er fornøyd. Punktum.



For de fleste er dette hverdagen når vi bruker internettet. Når noen spør oss, eller når vi selv begynner å lure, dobbeltsjekker vi at brannmuren og antivirus-programmet er oppdatert og beskytter oss.

I Jeffery Deavers " Dødsfellen ( The Blue Nowhere på engelsk) fra 2001, er premissen enkel; Hva om det var en hacker, eller rettere sagt, en cracker, som var i stand til å aggere som drosjesjåfør for pakkene du søker etter ? De fleste av oss tenker sjeldent på at informasjonen vi ofte søker, blir sendt til vår datamaskin som pakker, som så blir samlet, tolket grafisk og vist på skjermen vår. Men det er nettopp det som skjer.

Crackeren i Deavers "Dødsfellen" snapper opp informasjonskapslene til utvalgte PC-er til folk med maksimal beskyttelse. Så legger han en "bakdør" i informasjonskapselen, som så kommer frem til offeret, forbi brannmuren (som tror at det bare er informasjonskapsel).

Crackeren som gjør dette, kaller seg Phate. Han er en guru; en programsamurai som har oppnådd det høyeste nivået i programverdenen. Men nå er han på jakt etter ofre i den virkelige verden i hjertet av Silicon Valley i California.

Datakrim-avdelingen i California-politiet og FBI kommer ikke noen vei. Den eneste utveien, er å rekruttere hackeren Wyatt Gillette.

Gillette har akkurat fullført det første året av en treårig dom for datakriminalitet. Til grunn for den strenge dommen, ligger en anklage om at han har brutt Pentagons siste krypteringsprogram.

Å ta han ut av fengselet er i seg selv et brudd på loven. Å ta han ut og la han røre en datamaskin, er et enda grovere brudd.

Men etterforskerne har ikke noe valg. Særlig ikke når Phate stikker ned og dreper et medlem i gruppen.

Spenningsforfatteren Deaver ble først viden kjent for "Knokkelsamleren". Boka ble filmet med Denzel Washington i rollen som den lamme men briljante etterforskeren Lincoln Rhyme og Angelina Jolie som hans uredde partner, Amalie Sachs. Deaver er det jeg vil kalle en smart James Patterson. Hans bøker er kjent for upåklagelig og interessant plott, smarte skurker, uventede vendinger og nesten alltid - en sjokkerende slutt.

Etter å ha lest ti av elleve Lincoln Rhyme-bøker, og to av tre Kathryn Dancer-bøker, har jeg ennå til gode å komme over én bok som jeg er skuffet over. Selv hans svakeste, Insektgutten, er bedre enn hva noen norsk krimforfatter kan prestere (Nesbø inkludert).

Dødsfellen er ikke noe unntak. Det er en bok som får deg til å bla febrilsk fremover. Ikke bare er Phate en utspekulert skurk, men etterforskerne kan heller ikke stole på Gillette, som har sine egne grunner til å insistere på å bli sluppet ut for å bistå politiet.

Ettersom boka er over ti år gammel, kan det virke som om språket angående nettet snakker ned til leseren. Jeg husker klart at jeg var en ivrig nettsurfer for ti år siden, og det er utrolig hvor lite vi visste om nettet og sikkerheten (eller mangel på det).

Terningkast: 5

Murder on a Sunday Morning

    « Before he came up for cross-examination there was a break. I went out to have a cigarette. As I pulled my cigarette out he looked at me, and there's no love lost between us. And he said; " Suck down another cancer-stick."And I just looked at him and I said; " I always enjoy a cigarette before sex." Cause I wanted him to know.... I was gonna screw him. I don't think the message was lost on him. And I did.» Pat McGuinness, advokat



Livet er så vakkert og kan samtidig være så grusomt. Det trekker i deg, frem og ned, ned og frem. Det er hatsk, og samtidig ? på sitt beste- bekreftende.

For et eller to år siden, jeg husker ikke presist, leste jeg en historie i avisen. Det handlet om ei ung og idealistisk jente;en av disse menneskene vi er glade for eksisterer fordi de gir oss noe å strebe oss mot, samtidig som vi også speiler oss mot dem og graver ansiktene i hendene fordi vi skjønner at vi kommer til kort. Denne jenta hadde akkurat kommet tilbake fra et frivillig oppdrag hvor hun arbeidet med mindre velstilte mennesker. Hun skulle være hjemme i Oslo i en kort periode før hun dro igjen. Dessverre skjedde det ikke. I stedet ble hun truffet av noe tungt mens hun gikk under en bygning og døde momentant.

Det er vanskelig å si noe meningsfylt om sånt. Noen ganger er livet så fullt av uforståelighet at en må frastå å tale. Ordene vil bare føre til å belyse hvor lite vi vet. Det er som å prøve å krysse et forhistorisk og spindeldekt togspor, bare for å bli maltraktert av et rasende hus som kommer ut av den tomme lufta som en delorean.

I Jean-Xavier de Lestrades dokumentar « Murder On a Sunday Morning» er vi fluene på veggen når liksompåkjørselen ovenfor skjer. Men den vi er vitne til er like virkelig som du og jeg.

Vi befinner oss i Jacksonville, Florida. Det er i starten av mai. Den 7. mai i år 2000 for å være presis.Varmt. Som vanlig. Mellom klokka 7:30 og 8:00 befinner ekteparet James og Marianne Stevens seg på et av motellene til kjeden Ramada In. De spiser frokost. På vei tilbake til rommet, blir de stanset av en pistolviftende gjerningsmann. Han beordrer Marianne til å gi han veska. Hun skal til å gjøre det, men uvisst av hvilken grunn skyter han Marianne i ansiktet. Hun dør på stedet.

Politiet kommer til åstedet og James gir dem signalementet på gjerningsmannen. Ikke langt unna er femten år gamle Brenton Butler på vei til den lokale Blockbuster (videoutleiekjede) for å fylle et søknadsskjema. Brenton blir stoppet av en politibil som nettopp har mottatt signalementet på gjerningsmannen som drepte Marianne Stevens. Han skal være en Afroamerikansk ung mann i tjueårene. Det er nok.

Politiet ber Butler sette seg inn i bilen. Brent gjør som politiet sier. Han blir satt inn bak i bilen. Så kjøres han til Ramada In hvor han blir konfrontert med den opprørte ektemannen til offeret. Jo, sier Stevens. Brenton var den som skjøt kona hans.

Brenton blir kjørt til politistasjonen hvor han blir plassert i et lydtett rom. Der får han opplyst at foreldrene er informert. Hvorfor kommer de ikke? Brenton får ikke noe svar på det. Han blir avhørt i tolv timer. Så blir han kjørt til en skog mellom hvor han blir tatt og Ramada In. Politiet er sikre på at det var der han kvittet med seg våpenet.

Siden Brenton-familien ikke har råd til en advokat, blir det utnevnt en offentlig advokat. Førtini år gamle Pat McGuinness hører om forbrytelsen først på radio. Han synes at gutten har kastet bort livet sitt og livet til fru Stevens. Når han blir utnevnt for gutten og snakker med han, synes ikke bare at guttens historie høres sannsynlig ut. Han blir forbanna når han får vite hva som har skjedd.

Fordi Stevens-paret var turister og turismenæringen er så viktig, er statsadvokatens kontor opptatt av rask etterforskning og rettsak.

Det er sjelden en ser dokumentarer så fylt med drama, karaktersterke skikkelser og sosial kommentar som «Murder On a Sunday Morning». Der Ken Burns « The Central Park Five» som jeg anmeldte her, er Jean-Xavier de Lestrades dokumentar et drama i sanntid. På en del områder minner det om den brasilianske dokumentaren «Bus 174», bare noen trinn mindre tragisk. Dokumentaren gir et fantastisk innblikk i hvordan rettsvesenet fungerer, og hvordan det kan ligge andre motiver bak rettsforfølgelser enn de idealistiske grunnene som ofte blir uttalt.

Se denne!

(Tilgjengelig gratis på Youtube)

hits