leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. På denne bloggen kommer jeg primært til å skrive om bøker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisører/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

Jageren Zero av Pascale Roze


«Jeg hadde lest mye om krigen i Stillehavet. Det var ikke for å trene tankevirksomheten eller skaffe meg kunnskaper, ikke engang for å få vite hva min far hadde foretatt seg de siste dagene han levde. Jeg leste og leste i en slags hypnotisk tilstand, fascinert av stedsnavn, av krigens og marinens terminologi, av tall, kart, fotografier. Men denne boken, som var skrevet i jeg-form av en ung mann på knapt atten år, den slukte jeg, det vil si jeg fortærte den, det vil at jeg ikke lenger hadde den foran meg, men i meg, jeg trengte ikke å åpne den for å se hva som sto i den[?]Den knyttet sammen alle mine evner, logikk og fantasi. Den samlet meg til en enhet omkring seg.» Jageren Zero
   
Fordi Europa var krigens største åsted under andre verdenskrig, er det ikke ofte vi hører om eller leser om kampene i Stillehavet. De få gangene vi gjør det, er sannsynligheten stor for at informasjonen vi får kommer fra en tv-serie eller film, og det er nærmest garantert at perspektivet vi får er det til amerikanerne. Vi tar det for gitt at det bør være slik, siden amerikanerne jo var heltene i den historien.

For min del er de mest interessante historiene om andre verdenskrig ikke ideologiene til partene, men menneskene som ble forført av dem, drepte og døde i deres navn og under deres fane. Hvem var de? Hva var det som motiverte dem til å se på verden sånn som de gjorde? Og hvordan levde de med seg selv etter at avgjørelsen var tatt?

En gruppe som har interessert meg lenge er kamikazesoldatene Japan sendte mot de amerikanske krigsskipene ? særlig hangarskipene som sto i front i invasjonen mot keiserriket. Spesialangrepsenheten, kalt «tokkotai, ble stiftet i 1944 av Ōnishi Takijirō, en røslig, standhaftig og desperat viseadmiral med sterk lojalitet og lite å stanse overmakten med.

Hans desperate forslag om å sende flygere i døden møtte liten entusiasme hos offiserene; ingen av dem ville melde seg frivillig til en misjon som tvang dem til å akseptere å fly jagere med en enveisbillett til døden. Dermed måtte rekruttene komme fra et annet sted, og det gjorde de: De fire tusen soldatene som man anslår tjente i enheten, besto av unge menn i slutten av tenårene og begynnelsen av tjueårene. Brorparten av enhetens medlemmer var rekrutter, og så mange som en fjerdedel var universitetsstudenter som hadde hatt planer om å studere filosofi, geografi, fysikk osv.

En av disse var Tsurukawa Oshi, forfatteren av «Jeg skal dø ved Okinawa». Både forfatteren og noen av spørsmålene over hjemsøker Laura Carlson, hovedpersonen og fortelleren i Pascale Rozes debutroman, «Jageren Zero».

Laura er bare barnet når faren dør i Stillehavskrigen. Offer for et kamikazeangrep. Tragedien tvinger Lauras mor til å vende hjem til Frankrike, til huset der hun vokste opp som enebarnet til en veteran fra første verdenskrig med skrantende helse og en religiøs og dominerende mor.

Mormorens insistering på at bortgangen til Lauras far bør glemmes så fort som mulig og morens manglende evne til å stå opp mot henne eller takle dødsfallet på en sunn måte, preger hele familiens liv og psyke i årene som følger. Morfaren blir en taus statue. Moren stenger seg inne på rommet sitt og kommer bare ut for å spise eller for å gå ut på byen for å bli skjenket full av menn med uhederlige hensikter. Mormoren styrer med jernhånd og er den eneste som ser ut til å være tilfreds. Og Laura blir enten skjent eller stengt på et kott når hun maser for mye om farens liv og fravær.

Så kommer redningen. Det skjer når Nathalie braser inn i hennes liv og endevender Lauras liv fullstendig. Laura faller for henne. Mens hun selv aldri har sett verden, har Nathalie vokst opp i Casablanca. Hun er språkmektig, sofistikert og drømmer om å bryte med det forventede ved å bli danser. Det er også hun som insisterer på at Laura skal grave, med klørne om nødvendig, etter sannheten om faren. Inspirert av venninnens pågangsmot presser hun en del informasjon ut av morfaren: faren hennes tjenestegjorde på hangarskipet Maryland.

Om informasjonen morfaren sitter med er frustrerende begrenset, er det ikke noe å si på Lauras vilje til å ringene rundt farens tragiske død. Med hjelp fra Nathalie kjøper hun alle bøker hun kan finne om krigen i Japan. En av disse er Tsurukawa Oshis «Jeg skal dø ved Okinawa»; dagboka til den da knapt atten år gamle japaneren og kamikazesoldaten.

Men Laura leser ikke bare boken. Hun fortærer den. Og som resultat, fortærer den henne. Den hjemsøker hennes drømmer og de mest intime øyeblikkene i hennes liv. Kan hun finne en måte å kjempe imot før den ødelegger hennes studieliv, kjærlighetslivet med musikkomponisten Bruno og hennes sinnsliv?

«Jageren zero» er en kort men stor- og her snakker vi stor med stor s- roman om tap, sorg og evnen til å overkomme ens demoner. Den er så velkomponert, så godt skrevet og særegen at jeg først tvilte sterkt på at dette var en debutroman. Men det er den. Det er til å miste pusten av.

Anbefales på det varmeste!

Tittel: Jageren zero
Utgitt: 1997
Forlag: J.W.Cappelens forlag a.s.  
Sider: 101

Terningkast: 6





Skuddet av Stein Morten Lier

«Tinius fikk en synkende følelse i magen. Skuddskade. Død. Ikke så langt fra der han hadde avfyrt skuddet og bommet på treet. Kunne det?? Nei, det var ikke mulig. Ikke i dette terrenget. Kula kunne ikke ha gått så langt. Det var jo hundre meter, og en million trær. Men likevel.» Skuddet

For et par dager siden debuterte traileren til «Pawn Sacrifice» på nett. Den Edward Zwick-regisserte filmen med Toby Macguire (Spider Man) i hovedrollen som sjakkgeniet Bobby Fischer (1943-2008) og Liev Schreiber (The Marchurian Candidate) som hans nemesis Boris Spassky, ble umiddelbart utropt som Macguires «The Lincoln Lawyer», altså en film som kunne rehabilitere karrieren til Macguire, slik TLL gjorde det for Matthew McConaughey.

Akkurat det er ikke det som er viktigst her. Det er derimot hva de skeptiske sier. Og det disse mer nøkterne kommentatorene sier, er at filmen overdriver viktigheten av en sjakk-kamp, og at filmen hyper opp det som var og er en kjedelig aktivitet, til en batalje som hadde noe å si for partene i den kalde krigen. Hvorvidt filmen er sannferdig er for disse kritikerne ikke så viktig som hvorvidt det hele høres riktig ut.

Det bringer oss til Stein Morten Liers «Skuddet». Som jeg skrev i min anmeldelse av «Rookie» (her), er Liers ungdomskrim mindre alvorlige enn det en venter. De er kjappe, lette og minner en om ungdomsbøker fra en annen tid hvor helten eller heltinnens hell og slumpetreffene knuste troverdigheten til pinneved i nesten hvert eneste kapittel.

At «Skuddet» dilter etter «Rookie» på det ovennevnte og kjedelige sporet kommer ikke som en overraskelse. Men boka har også en egen akilleshæl; dialogen. Jeg leser en god del bøker og ser en del filmer, men jeg kan ikke huske når jeg sist hørte så mye dårlig dialog. Og det som gjør dialogen er ikke det at den ikke er troverdig, det er at den er for ordinær og hverdagslig. Uansett om ungdom sier det eller ikke, er det noe i meg som får meg til å bite tenner når jeg leser karakterer som sier «Seff».

Plottet i seg selv er enda mindre interessant enn det i den første boken i serien om Tinius. Mens tenåringsgutten brynet seg mot en seksualforbryter i «Rookie», er motstanderne nå organiserte kriminelle.

En scene med horribel dialog tidlig i boka hvor Tinius og bestevennen utfordring hverandre, fører til at guttene bestemmer seg for å gjøre noe idiotisk: Tinius stjeler morens tjenestepistol og bruker trærne i skogen nær der han bor som målskive. Han bommer, og ikke lenge etter finner en turgåer et lik i skogen. Mannen er skutt i ryggen og verre; han har en forbindelse til moren og korrupsjonsanklagene som har fått henne suspendert.

Mediene camper utenfor huset. Tinius blir overfalt. Og plutselig står ikke bare livet hans i fare, han må kanskje også leve med det faktum at han har drept et menneske og ødelagt morens karriere.

«Skuddet» har ikke et spennende plott, setter ikke karakterene på prøve og er mer opptatt av å krysse mållinjen enn å gjøre veien dit krokete og med overraskende vendinger. I tillegg er det den dårlige dialogen. Summen av dette gjør boka til en større skuffelse enn jeg var redd for.

Kjipt.

Styr unna.

Tittel: Skuddet
Utgitt: 2014
Forlag: Aschehoug
Sider: 143

Terningkast: 2




 


 

Svindleren av John Grisham

«Jeg har en mistanke om at FBI vil overvåke meg i noen tid, minst frem til den dagen Quinn Rucker blir dømt og satt inn. Sannheten er at jeg ikke kan tillate meg å stole på noen, hverken [?] Den føderale marshaltjenesten eller FBI. Det er mange skygger i bakgrunnen, for ikke å snakke om bandittene.» Svindleren

I 1979 drepte en leiemorder hyret av en mektig narkolanger dommer John Wood, en føderal dommer i Texas. Richardo Daronco, en annen føderal dommer, ble skutt og drept i 1988 av faren til en kvinne som hadde tapt et søksmål i dommerens rettssal. Året etter, i desember 1989, eksploderte en brevbombe og tok livet av dommer Robert Smith Vance. Tjueto år senere, ble dommer John Roll et tilfeldig offer da en bevæpnet desperado åpnet ild under et politisk arrangement holdt av Demokraten Gabriell Giffords, i Arizona.

Den femte praktiserende føderale dommeren som mistet livet, var Raymond Fawcetts, og ble skutt sammen med elskerinnen sin på hytta i det landlige Virginia. Bortsett fra morderen, er det én mann som kjenner både identiteten til drapsmannen og motivet, og han er villig til å snakke.

Mannen heter Malcolm Bannister, er førtitre år og har sonet halvparten av en ti år lang dom for diverse små overtredelser og en stor forbrytelse: hvitvasking. Som de fleste andre som sitter i fengsel, bedyrer Bannister sin uskyld. Men i motsetning til de fleste andre på det føderale fengselet Maryland der han sitter, legger han ikke skylden på manglende juridisk hjelp; han klandrer seg selv for å ha vært for naiv og ærgjerrig, og mer enn noe annet- for å ha stolt på klienten sin; en mann som var villig til å selge både ham og moren sin til FBI.

At Bannister har akseptert sin skjebne er ikke det eneste som gjør soningen utholdelig; det faktum at fengselet nærmest likner på en feriekoloni, spiller også en viss rolle. Her er det ingen murer, ingen piggtråd og ingen vakttårn der væpnede vakter klør etter å plaffe ned fangene. Faktisk kan den som er fristet nok spasere ut. En og annen har gjort det, men de fleste vet hvor heldige de er og oppfører seg deretter. Inkludert Bannister, som- utover å yte juridisk hjelp til medfangene- styrer fengselsbiblioteket.

Bruddet på rutinen kommer når Bannister hører om drapet på Raymond Fawcett. Han vet at FBI står uten spor. Han vet at medieoppmerksomheten som omringer saken, er med på å øke presset på de føderale agentene om å ta gjerningsmannen fort. Og han vet at det gjør dem desperate etter å høre hva han, enda han sikkert høres ut som en av skrullene som ringer tipstelefonen, har å si.

Men Bannister er ikke villig til å snakke uten å få det han vil; sin frihet. Og dusørpengene. Både FBI-agentene som kommer til fengselet for å snakke med ham og deres leder er skeptiske til påstandene hans. Likevel, stående med ryggen mot moren blir det raskt klart at de ikke har noe annet valg enn å Bannister det han vil mot navnet på gjerningsmannen: Quinn Rucker. En medfange og narkolanger som stakk fra fengselet og som fortsatt er ettersøkt.

Rucker blir oppsporet, fanget, avhørt og tilstår til slutt. Bannister får ikke bare friheten sin og litt over hundre tusen dollar som en takk, han får også en plastisk operasjon, en ny identitet og en ny fremtid av Onkel Sam. Men like før både Bannister, statsadvokaten og FBI ser ut til å være seierrike og på vei mot solnedgangen, avslører en avlytting at Rucker og hans medarbeidere, hans nærmeste familie, vet hvor Bannister er. FBI er sikker på at det finnes en lekkasje, men hvor?

Så brister demningen når en kvinne spaserer inn i kontoret til Ruckers advokat og levere uomtvistelig dokumentasjon som gir Rucker alibi.

«Svindleren» er ikke en av Grisham mest spennende bøker. Den tar sin tid med å komme i gang, har et midtparti som til tider er litt for tregt og motstanden er ikke så oppfinnsom som man skulle ønske. Men den som liker Grisham vil få mye av det som har gjort forfatteren til en favoritt: en sympatisk helt med stålblikk på gullgryta i enden av regnbuen, karakterer med dunkle motiver, en spennende vri og en heseblesende slutt.

Anbefales.

Tittel: Svindleren
Utgitt: 2014
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 362

Terningkast: 4 
 

 

 

Filmklubben av David Gilmour


«Vi snakket om 60-tallet, om The Beatles (altfor ofte, men han fant seg i det), dum drikking, klok drikking, litt mer om Rebecca («Tror du hun kommer til å dumpe meg?», Adolf Hitler, Dachau, Richard Nixon, utroskap, Truman Capote, Mojave-ørkenen, Suge Knight, lesber, kokain, heroinmoten, Backstreet Boys (mitt forslag), tatoveringer, Johnny Carson, Tupac (hans forslag), sarkasme, vektløfting, penisstørrelse, franske skuespillere, e.e. cummings. For en tid! Kanskje ventet jeg på en jobb, men jeg lot ikke livet vente. Livet satt der, rett ved siden av meg i en kurvstol. Jeg visste at det var flott mens det pågikk- samtidig som jeg på en måte forsto at et sted der inne i fremtiden ventet målsnøret på oss.» Filmklubben

Jeg plukka opp David Gilmours bok, «Filmklubben», i den tro at den ville være en bris av en roman. Jeg håpet også at jeg, hvis jeg var heldig, ville finne mellom dens to permer et par-tre anekdoter om filmer som jeg ikke hadde sett, men som ville bli inspirert eller påminnet om å se.

Håpet ble oppfylt, men antakelsen om at boka ville bli lest og levert tilbake uten at den gjorde et varig inntrykk på meg, ble pulverisert; Først ble jeg forført av Gilmours skrivestil, så ble jeg litt provosert av valget karakteren og forfatteren David Gilmour gjør tidlig i boka: Han lar sønnen, Jesse, slutte på skolen.

Alle og enhver som har vært barn eller forelder vil kjenne seg igjen i scenene tidlig i boka hvor Gilmour og sønnen diskuterer frem og tilbake om hensikten med å gå på skole (farens posisjon) eller meningsløsheten ved det når man mistrives og ikke presterer (Jesses argument).

Som en god forelder prøver David Gilmour å hjelpe sønnen med leksene, men uansett hva han gjør eller sier til sin ellers veloppdragne og samvittighetsfulle sønn, er det ingenting som når frem.

Da gjør Gilmour valget som overrasker sønnen og gjør ekskona og moren til Jesse, Maggie, perpleks, så betenkt, før hun motvillig omfavner det; han lar Jesse slutte på skolen.

Gilmours litt skjødesløse veiving med det hvite flagget, et valg han forsvarer med at det var et tapt slag, kommer med to betingelser: For det første må Jesse gå med på å aldri bruke narkotika, og for det andre må han se tre filmer i uken sammen med sin faren. 

I årene som følger frem til Jesse blir myndig, ser og analysere far og sønn mange filmer; fra «På vei mot livet» (Francois Truffaut) og andre filmer fra den nye franske bølgen, til Paul Verhoevens «Basic Instinct» og «Showgirls». Fra Hitchcocks «Notorious» og William Friedkins «Eksorsisten», til Quentin Tarantinos «Pulp fiction» og «True Romance».

Mellom analysen av de ovennevnte og andre filmer og samtaler om emnene i sitatet øverst, lever far og sønn livet; den arbeidsløse tv-journalisten blir lovet oppdrag, mister det, får andre som han ikke tjener stort på, drar på ferie til Kuba med sønn og ekskone; Jesse blir besatt av en kanadisk-asiatisk hjerteknuser som heter Rebecca og som Gilmour-faren og forfatteren- referer til som «hurpe», dumper henne før hun sluker ham hel, går tilbake til henne, møter en annen jente, blir musiker og bryter først det ene løftet, og til slutt det andre.

Utover den lette og enkle skrivestilen, er det flere ting man kan berømme Gilmour for: Mot sterke odds klarer han for det første å gjøre sitt og sønnens opplevelser sammen til noe mer enn et prosjekt som var bok før det ble levd. Eller er jeg litt kynisk nå?

Uansett kunne jeg ikke la være å vurdere dette da jeg var ferdig med boka. Jeg var så provosert av Gilmours «hands off»-metode når det kommer til barneoppdragelse at jeg var villig til å skrive ham diverse motiver på det tidspunktet. Jeg har moderert meg litt i etterkant, men fortsatt er det noe i meg som får meg til å riste på huet når jeg tenker på Gilmours parole om at «lykkelige barn lever lykkelig».

Det skriker uansvarlighet, hippie, og øvre middelklasse-pretensiøst i mine ører.

Men kanskje tar jeg feil.

Anbefales med forbehold.

Tittel: Filmklubben
Utgitt: 2010
Forlag: Libretto forlag
Sider: 208

Terningkast: 4



 

Si det Elen Fossheim Betanzo


"Hedvig og Ingvild hikster av latter og må støtte seg til hverandre for ikke å falle over ende på gata. De tabbet seg ut! De gikk feil da filmen var slutt, de gikk inn i maskinrommet i stedet for ut av salen. Den stakkars gutten som spilte av filmen, ble nervøs og rødmet som en gal, stammet fram et «hva gjør dere her?». Nå står de på gata og skriker av latter. Folk som ser dem, tror de er søstre eller venninner. Men det er de ikke. De er mor og datter.» Si det

Ingvild er fjorten og har ingen far. Iallfall ikke en som har vært del av livet hennes. Men hun har kjent på savnet, og hver gang hun har giddet å ta det opp med moren har svaret vært like intetsigende som morens fortid før Ingvild kom til verden. Heldigvis, og kanskje litt uheldigvis, skal det nå bli endring på dette.

Foranledningen er et oppdrag Ingvilds journalist-mamma, Hedvig, får av avisen midt i sommerferien. Hun får i oppdrag om å dra til Rakbygda, et lite sted på Østlandet, og dekke en korrupsjonsskandale med potensiale til å skape nasjonale overskrifter.

Uheldigvis er verken saken eller Hedvigs forsøk på nøste opp i den ikke noe «Si det» bryr seg om å gi oss innblikk i. Det den derimot bruker altfor mange unødvendige sider på, er monotone beskrivelser av som viser oss helt ordinære sommerdager, men som aldri gir oss følelsen av årstiden.

I det hele tatt holder boka oss på avstand. Vi kommer aldri nære nok på karakterene til å bry oss om forholdet de har til hverandre; ikke det mellom Ingvild og Hedvig, ikke det mellom Ingvild og Jonas-en av bygdas sønner som hun møter og blir litt forelsket i-, og garantert ikke det skakkjørte «forholdet» som er grunnlaget for Hedvigs flukt fra bygda mange år tidligere.

Det skyldes flere ting: forholdet mellom Ingvild og Hedvig blir aldri interessant nok. Ikke en gang etter at boka blottlegger det litt for konstruerte mysteriet rundt Hedvigs fortid.

Ingvilds sommerflørt med Jonas likner på så mange andre i liknende bøker, og når boka ikke klarer ikke å gi dem en særegen klatt med farge, forblir begge uinteressante. De to mest karakterene som vekker nysgjerrighet og avslører et hint dybde, får alt for kriminelt få sider å boltre seg på.

Da var jeg sikker på at boka ikke var interessert i å redde seg selv fra den totale glemselen.

Styr unna.

Tittel: Si det
 Utgitt: 2010
Forlag: Gyldendal
Sider: 111

Terningkast: 1

  

Big game av Dan Smith


"And then I saw it. Not far ahead. A shape through the branches. It was the biggest animal I had ever seen, standing proud and straight, its head turned in my direction. Its antlers were enormous, spanning at least as wide as I could hold my arms. Straightening my back and taking a deep breath, I raised the bow and drew the string to my cheek. I closed  one eye and aimed, allowing my breath to leave my lungs in a steady stream. Now. When I released the string, the arrow hummed across the forest. It cut through the air, covering the short distance in an instant a deadly missile of wood and feather, fired straight and true." Big game

Å adaptere en bok for lerretet er kunst. Å adaptere et filmmanus til en bok er grådighet. Eller i det minste et suspekt foretagende. Jeg vet at dette ikke er en sannhet som er hogget i stein, men det er ikke langt fra; det er en intuitiv sannhet. Det mener jeg i hvert fall.

Ingenting beviser dette mer enn det som ligger an til å bli årets største film; Star Wars: The Force Awakens.

Disney, det store multinasjonale studioet som kjøpte rettighetene til Star Wars fra George Lucas, annonserte tidligere i år at ikke mindre enn 20 bøker vil komme fra Disney Publishing Worldwide før premieren av den J.J. Abrams-regisserte filmen den 18. desember 2015.

Bøkene skal ifølge pressemeldingen være en blanding av barne-ungdoms-og voksenbøker. Videre sa selskapet at disse bøkene ikke bare vil inneholde pek om plottet i filmen, men også hint om universet, historietrådene og karakterene filmserien som kommer etter «The Force Awakens». Samtidig sa pressemeldingen at bøkene som hadde blitt utgitt og lest grådig av fansen i tiårene etter den første filmen- et titalls bøker- ikke vil være del av «kanonen». De teller altså ikke.

Hvis en ønsker å være generøs kan en si at Disneys grådighet er berettiget av prisen de betalte for rettighetene; de ønsker bare å få investeringen sin tilbake så rask som mulig. Man kan til og med si at det store Star Wars-universet med alle dets folkeslag, mørke krefter og klassiske helter, gjør det mindre skamløst å gi flere titalls forfattere og redaktører relativt fritt spillerom til å bygge på Lucas? originale konsepter. Men kan man si det samme om High School Musikal-filmene?

Den lille, overfladiske, men svært lukrative tv-filmen fra- hvem ellers? -Disney, har ikke bare solgt uanstendig mange dvd-er, den har også skapt en bokserie som består av ikke mindre enn 19 bøker. Alle utgitt på tre år! Akkurat det er kanskje ikke så overraskende når man leser at den første boken i serien, som kom ut seks måneder etter filmen, solgte ca. 4.5 millioner eksemplarer. Bare i USA. Den andre boken i serien, var ikke like suksessfull, men også den må ha vært innbringende nok til å rettferdiggjøre de sytten andre som ble utgitt etterpå. 

Det er en av grunnene jeg, enda piggene mine instinktivt spretter ut hver gang jeg hører om eller kommer over en bok som er basert eller inspirert av et filmmanus, ikke kan klandre produsentene bak «Big game» for å dyppe tåa i det lukrative ungdomslitteraturmarkedet. Ikke når de har rekruttert en så habil forfatter som Dan Smith, en av mine nye favorittforfattere når det gjelder spenningsbøker for ungdom.

Konseptet som er kjernen i «Big game», både filmen, som kom ut i Finland i fjor og boka, er gjenkjennelig: En morløs tolv, snart tretten, år gammel gutt- Oskari- som mobbes på grunn av sin ikke truende fysikk og sine manglende evner med pill og bue, får på sin trettende bursdag en sjelden sjanse til å overraske alle og bli helt.

Både boka og filmen finner sted i Finland. Men ikke i en moderne del du og jeg kjenner igjen. Og mest sannsynlig deler mange finner denne uvitenheten. Til og med finske samer, tør jeg vedde. Oskari er (mer enn antydes det) finsk same, bor i en avsides del av landet hvor jakt er en sentral del av innbyggernes identitet. Inkludert overgangsritualene.

Før en gutt blir mann, kreves det i dette området og hos Oskaris folk at man alene nedlegger en elg, eller et annet dyr det står respekt av. Med pil og bue.  Så langt i livet har Oskari ikke bevist at han er i stand til å overkomme en slik oppgave, men faren heier på ham og tror på ham. Tror han.

At sannheten er en annen, at faren egentlig tror at han er så svak som alle andre i landsbyen tror, blir tydelig når han ? med hjelp fra farens kart- finner en skjult skatt i skogen; et dyr som allerede er felt og som faren utvilsomt ønsker at Oskari skal ta æren for.

Skuffelsen og raseriet rekker han likevel ikke å dvele ved. Mens han fortsatt er i den vinterkledde skogen, skjer noe mildt sagt uventet: Et fly styrter. Men ikke et hvilket som helst fly; Air Force One. Og i en redningskapsel finner Oskari en verdifull last: presidenten av USA.

Men Oskari og presidenten er ikke alene i skogen. Det er også de som sto bak nedskytingen av flyet.  Planen deres er ikke å fange presidenten, de ønsker i stedet å jage ham. Men ingen av dem, har regnet med at en tretten år gammel gutt skal komme i veien for planene deres, for ikke å snakke om å forpurre dem.

Det er det Oskari er oppsatt på. Så går det galere enn galt.

«Big game» er en filmatisk, spenningsfylt og rørende bok om å se sine redsler i øynene, prøve å overkomme vansker og kanskje overleve for å kunne fortelle om det. Boka skal også ha honnør for aldri å late som den er noe annet enn det den er, for ikke å late som den tråkker nye stier. Men denne styrken er samtidig også bokas største svakhet; verken konseptet og plottets vendinger byr på alt for store overraskelser.

En anmeldelse av boka som jeg kom over for en stund siden hevdet at boka stikker seg ut blant bøker i sjangeren ved å ikke ha ei tøff jente og/eller kvinne. Slik jeg leste anmeldelsen, er denne mangelen noe som er såpass «kriminelt» at det bør brukes mot den. Jeg er selvsagt sterkt uenig i dette og finner et slikt «krav» litt hårreisende. Denne anmeldelsen er lang nok, så jeg skal ikke plapre mer om dette her. Men hvis du må ha ei tøff jente i en ungdomsbok eller prominente kvinnelige karakterer, er denne ikke en bok du bør plukke opp.

For de fleste som liker gode og spennende historier derimot, anbefaler jeg denne.

Tittel: Big game
Utgitt: 2015
Forlag: Gyldendal
Sider: 253

Terningkast: 4

 


Broen til Terabithia av Katherine Paterson


«Vi trenger et sted,» sa hun, «som er bare vårt. Et sted, som er så hemmelig at vi aldri skal fortelle det til en levende sjel.[?] Det er et hemmelig land,» fortsatte hun, «og du og jeg er konge og dronning.» Broen til Terabithia

På baksiden og takksigelsessiden i Katherine Patersons «Broen til Terabithia» informeres leseren om den tragiske bortgangen som inspirerte boka: dødsfallet til «Lisa», en venninne av Patersons sønn, David, som boka er dedikert til.

Dedikasjoner som denne og bøker som er inspirert av dødsfall i den (relativt) nære omgang-og-familiekretsen til den som har skrevet boka, får meg ofte til vakle; bør jeg gi hodet pause, gi den en eksklusiv sjanse til å snakke til hjertet og rose den basert på hvor vellykket den er til å få meg til å føle, eller skal jeg dømme den på lik linje som alle andre bøker og med det risikere å sitte med litt dårlig samvittighet for å stampe på et sårbart og blottlagt hjerte?

Spørsmålet streifer meg hver gang jeg leser disse bøkene, som kan kategoriseres som «sorgbearbeidelseslitteratur». Gode som dårlige, selv om jeg må innrømme at det er en lettelse, en stor lettelse til og med, når en leser gode bøker om sorg. De dårlige, og verre, de pretensiøse, som Michel Rostains «Sønnen», fremkaller noe sterkere enn dårlig samvittighet: De gjør meg litt sint. Og hvis du har lest Rostains bok, skjønner du det nok.

I stedet for å skrive en grei bok om sorg, velger Rostain å skrive en håpløs en hvor han inntar rollen som sin døde sønn. Dette valget kastet meg ikke bare av hesten, det gjorde meg også mer og mer forbanna for hver side jeg leste. Ikke fordi boka er dårlig skrevet, men fordi Rostain mer enn noen annen skribent jeg har kommet over, bare er opptatt av lidelsesdyrking. Det ble litt for mye for meg.

Katherine Patersons «Broen til Terabithia» gjorde meg også utrolig irritert, men heldigvis ikke fordi hun vasser i sorgdyrking. Hun gjør noe annet og kanskje like irriterende: hun gjør karakteren sønnens venninne har inspirert til en (nesten) perfekt karakter at hun aldri blir interessant. I tillegg gjør boka en sjokkerende dårlig jobb i å selge de bærende ideene om vennskap, fantasiens magi og hvorfor vi må holde fast ved begge selv når tragedien er et faktum.

Problemene starter med hovedkarakteren; Jess, femteklassingen som er hovedpersonen, er som barn flest i den alderen; han er opptatt av å passe inn, tilpasse seg om nødvendig. Det er derfor han lar sin kjærlighet for tegning, favoritthobbyen, komme i annen rekke og begynner å trene på å bli bedre til å løpe fort. Målet er å bli såpass god at han kan konkurrere mot sine jevnaldrende, og det blir nådd rimelig kjapt.

Men det er før Leslie Bruke og familien hennes flytter fra Arlington til Lark Creek. Hun er ei guttejente som kler seg som en gutt, har en frisyre som en gutt og løper som en gutt. Eller rettere sagt, fortere enn alle gutta. Inkludert Jess.

Alle blir selvsagt målløse. Guttene vil sende henne til «jentesiden» av skolegården der jentene pleier å henge sammen, hoppe tau og prate om gutter. Men ikke Jess. Han anerkjenner taper og står opp for Leslie, og dermed er spiren til vennskapet sådd.

I tiden som følger henger de sammen, «beseirer fiender av mange slag», som det heter på i baksideteksten og skaper et fantasiland der hun er dronning og han konge. For første gang i livet har Jess ikke bare en jevnaldrende god venn (musikklæreren, Mrs. Edmund, som Jess er forelsket i og som er den eneste som oppmuntrer ham i alt, teller ikke), nå våkner han også hver morgen med en gnist i hjertet.

 Men kan denne gnisten overleve når tragedien er et faktum?

«Broen til Terabithia» er ikke en bok for den setter pris på troverdige og sammensatte unge karakterer, fantasi eller god historiefortelling. At den har fått den mottakelsen den har fått, kan jeg bare forklare med «It-faktoren» at en av karakterene er inspirert av ei jente som døde, og at boka er skrevet som en mors trøst til sønnen.

Jeg beundrer hensikten, men resultatet falt dessverre ikke i smak. Langt fra.

Styr unna.

Tittel: Broen til Terabithia»
Utgitt: 2007
Forlag: Gyldendal
Sider: 165

Terningkast: 1
 




 

Øyeblikkets lov av John Sandford


«Hva er det du ler av?» hylte Candy til ham. «Ler du av oss?» Smilet ble bredere, men han viftet med fingrene og sa; «Nei, nei, jeg ler ikke?»  «Faen ta deg,» sa hun og skjøt ham i ansiktet. Smellet var som en bombe i det lille kontoret. De fire kvinnene skrek og kastet seg på gulvet. Mannen bare datt sammen, mens blodet sprutet på den brungule veggen bak hodet hans, og Georgie snurret rundt og sa: «Ut.» De var ute gjennom døren i løpet av noen sekunder...» Øyeblikkets lov

For en tid tilbake leste jeg John Sandfords «Nattjegere». Jeg likte boka umiddelbart, og senere, på denne siden av «Nightcrawlers» med Jake Gyllenhaal, har jeg lett høyt og lavt etter bøker fra frilansjournalistikkens spenningsfylte periferi. Så langt har jeg ikke funnet noe som har falt i smak. I hvert fall på litteraturfronten.

Noe sier meg at det både boka og filmen er alt for spesifikke og særegne til å ha mange tvillinger eller være en del av en sub-sjanger. Men håpet lever i meg ennå, selv om de resultatløse søkene av og til truer med å sniffe det ut. 

En måte jeg pleier å bekjempe denne typen håpløshet på, er å se eller lese igjen filmen eller boka som gjorde meg noe bedrøvet på denne ikke-eksisterende sub-sjangerens vegne, men når man har sett filmen og lest boka for ente gang, kommer man til et punkt hvor man skjønner at man bør ta en pause fra akkurat denne filmen og boka og se eller lese noe annet av samme opphavsperson.

I Dan Gilroys tilfelle er det ikke noen bred eller mangeårig filmografi en kan fråtse i. John Sandford derimot, har en del bøker bak seg. Førtifem bøker for å være presis. De fleste av disse bøkene, tjuefem av dem, er i den såkalte «Prey-serien» som handler om Lucas Davenport, en til tider egenrådig etterforsker i politiet i Minneapolis.

Da jeg bestemte meg for å lese Sandford igjen og jeg var sikker på at han ikke hadde skrevet noe i samme gate som Nattjegere», var det derfor nesten uunngåelig at boka jeg kom til å lese ville være en Lucas Davenport-roman. Meg bekjent er ingen av Sandfords andre serier oversatt til norsk, og det er kanskje like greit.

«Øyeblikkets lov» er for min del en bok som beviser at «Nattjegere» mest sannsynlig var et lykketreff. Der den var spennende og uforutsigbar, er denne som en semitrailer du ser komme på lang avstand. Skurkene, med kanskje unntak av én, er amatører, svingningene hever ikke pulsen og noen av karakterene oppfører seg så idiotisk at man heller ser på at de blir ofre for sin dumhet enn å bli reddet.  Det er da jeg vet at en bok har mistet meg fullstendig.

Starten er forrykende nok: Davenport og hans kolleger har sporet opp og lagt en felle for en gruppe voldelige ranere som har herjet i både Minnesota og de omkringliggende statene.  Nå er det eneste som gjenstår å bare plukke dem opp etter at de har fullført sitt siste brekk, få dømt dem og kaste nøkkelen. Men operasjonen går ikke som planlagt.

Candy og Georgine LaChaise, de to sprøe bankranerne som leder ranet skyter overraskende en av tilskuerne. Skuddvekslingen mot dem når de kommer ut ut av banken, resulterer i et skandaløst blodbad. Begge kvinnene blir drept og Davenport og hans kolleger mistenkes for å ha lagt opp til en massakre. Og dette er før Candys ustabile ektemann, som også er Georgines bror, finner ut om familietragedien.

Fra bak fengselsmurene, der han har sonet ferdig halvparten av en dom, planlegger Dick LaChaise ikke bare flukten sin, men også en utspekulert, raskt og blodig hevn.

Han rekrutterer gamle venner fra høyreekstreme og myndighetsfiendtlige grupper, myrder for å vinne sin frihet, kidnapper og truer de han må, og samler et våpenarsenal som kan meie ned hvem som helst. Så går han til angrep. Ikke bare mot politimennene som mediene har navngitt som de som skjøt Candy og Georgie, men også deres familier.

Og bak det hele står en hensynsløs, patetisk og kynisk muldvarp. Men det vet Davenport ikke om. Ikke før det er for sent.

"Øyeblikkets lov" mangler det eneste og viktigste kortet som teller i bøker som denne: spenning. Med unntak av åpningsscenen, kan jeg ikke huske én scene eller en utvikling av plottet som gjorde boka mer interessant eller sitrende. Faktisk skjedde det motsatte oftere og oftere; det som burde vært spennende ble druknet i kjedelige beskrivelser, og resten føltes som en dans rundt grøten som bare este ut bok, uten å gi leseren noe å bite i. 

Det er litt utilgivelig i min bok.

Styr unna.  

Tittel: Øyeblikkets lov
Utgitt: 1997
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Sider: 301

Terningkast: 1








Neverhome av Laird Hunt


"We had come to a field as long and wide as you like with us on one side and them on the other. It was their boys in their soldier hats and us in ours. If we'd been wearing the same colors, you could have thought it was a mirror. Like the central job of it was we were fixed to fire at ourselves." Neverhome

Fremragende og særegent om den amerikanske borgerkrigen og om finne sin plass i solen.

Det meste jeg vet om den amerikanske borgerkrigen, kommer fra et dusin bøker som, enda de var dyptpløyende og nyanserike, kan beskyldes for å ha et skråblikk på denne konflikten i Nordstatenes favør. Noen vil si at et slikt standpunkt er uunngåelig, siden det motsatte kan og vil bli oppfattet som et forsvarsskrift for Sørstatenes store skamplett; slaveriet.

Motargumentet mot denne beskyldningen, et som blir brukt den dag i dag av en betydelig gruppe mennesker i statene som tapte krigen og som for øvrig også dukker opp i Laird Hunts fantastiske roman, «Neverhome», er at opprettholdelsen av slaveriet som institusjon ikke motiverte alle de som kjempet og døde i konføderasjonsstatenes navn. Og dermed er debatten i gang.

Verken fagbøker, skjønnlitteratur, film eller tv-serier, uansett hvor gode de er eller hvor mange lesere eller seere de får, kan gjøre noe særlig for å endre slike fasttømrede og rigide holdninger om fortiden. Men filmer og bøker ? særlig bøker- kan hjelpe oss å komme nærmere menneskene, uansett hvilken side de var på, og gjøre et forsøk på å forstå hvordan de levde og så på verden den gang, og kanskje mer interessant; hva som motiverte de som bestemte seg for å ta til våpen mot broren sin. Eller søsteren sin.

Mange av de mest berømte og kjente litterære bøkene om denne krigen og de som levde, kjempet og døde under den, har en tendens til å være en anelse sentimentale eller nostalgiske mursteiner som bruker romanse som et lim for å holde leseren fast.

Heldigvis og beundringsverdig nok, styrer den Singapore-fødte amerikanske forfatteren Laird Hunt unna dette. Han gjør også noe en sjeldent eller aldri ser; han fokuserer på én karakters odysse fra start til slutt. Fra krigens relativt optimistiske start til dens slutt, da de som ikke ligger igjen i slagmarken, døde, døende eller lemmeløse, drar hjem til sine kjære med tikkende bomber i hodet.

At denne karakteren er en kvinne som utgir seg for å være mann, vil kanskje i begynnelsen få en del til å rope om gimmick og anta at boka er en lettvekter på grunn av denne velbrukte kamuflasjen. Men la det være sagt; Hunt er ikke en forfatter som er opptatt av de store faktene, og han bruker aldri hovedpersonens rollespill på krigens teater til å ta med leseren på en forviklingskomedie, han bruker heller ikke trusselen om avsløring som en øks som får leseren til å bla febrilsk frem for å se om og når Ash, fortelleren og hovedpersonen, får masken revet av seg.

Reisen starter i Indiana. Ash, vår heltinne, er en ung kvinne som bor på gården hun arvet fra sin døde mor sammen med sin livsglade, svaksynte og noe «svake» ektemann, Bartholomew. Når krigen kommer og «alle» ser ut til å melde seg frivillig, gjør Ash det også. Delvis fordi Bartholomew ikke kan, og delvis fordi hun, enda så glad hun er i ektemannen, er villig til å dra fra ektemannen for å se noe annet enn Indiana og dets landlige liv. Hun vil oppleve noe.

Til tross for sitt kjønn og de herskende konvensjonene på denne tiden, er Ash ikke en fersking når det gjelder våpen og det å drepe. Hver uke, hele året, pleier hun å dra på jakt i nærområdet. Å ta livet av dyr er selvsagt noe annet enn å drepe et menneske, spesielt på nær avstand. Om det har hun ingen illusjoner. Men hun er heller ikke i tvil om at blodsutgytelsen ikke vil vekke en like stor vemmelse som hvis hun hadde vært totalt uerfaren med drapsvåpen.

Også her tar romanen befriende nok en annen retning enn den kjente stien. Den som tilsier at hun må henge med hodet og være «kvinne» over å pumpe fiendens kropper med bly. Hun oppfører seg altså som en av gutta.

Den første gangen hun ikke gjør det, er når hun og medsoldatene marsjerer inn i en liten by og tilbyr jakken sin til en ung kvinne som ved et uhell får visse deler av kroppen blottlagt. Fordi soldatlivet er nå som det er, fører episoden til at hun får kallenavnet «Galant Ash», og hun får til og med en ballade skrevet om seg.

Uheldigvis får medgangen henne til å droppe forsvarsverkene, stole på sine medsoldater. Og en dag får denne mangelen på årvåkenhet en miserabel pris; hun og to medsoldater blir tatt til fange av lovløse som er opptatt av én ting; dusøren sørstatsgeneralene har lovet ut til den som bringer dem hodet til krigførende fra Nordstatene. Levende eller død.

«Neverhome» er en fabelaktig god historie, fortalt med en særegen, gripende og usentimental stemme som er så musikalsk at man ikke kan la være å bli forført og henført av den. Bokas karakterer lever og puster og spretter ut av sidene med en så sterk livsenergi og et så insisterende krav på eksistens at man til slutt ville sverge på at den var et historisk dokument.

Og det er før den tragiske slutten som, enda den fikk meg til å sukke, overbeviste meg om at boka ikke bare er den beste romanen jeg har lest om den amerikanske borgerkrigen, men også en av de beste bøkene jeg har lest i år.

Fantastisk!

Tittel: Neverhome
Utgitt: 2015
Forlag: Chatto & Windus
Sider: 243

Terningkast: 6
 
     

 
 



Knust suppe av Jenny Valentine



"Det var ikke mitt. Jeg hadde ikke mistet det, men gutten i køen sa jeg hadde det. Han bare stod der med et sånt jeg-vet-jeg-har-rett-uttrykk i ansiktet. Utenpå lo jeg av det, men innvendig følte jeg meg som en idiot. Jeg hadde ingen anelse om at det hadde skjedde noe viktig." Knust suppe

Det er ikke ofte at en leser en bok som er flott konstruert, godt skrevet, som har troverdige karakterer og en relativt interessant historie å fortelle, men som ? tross tragediene karakterene overlever og har overlevd- aldri snakker til hjertet.

Kritikerroste og prisbelønte Jenny Valentines «Knust suppe» er en slik bok.

Det var ikke det jeg hadde forventet. Og skylden er like mye min som forfatterens. Min del var at jeg antok at forfatterens andre bok på norsk, ville være like livsbejaende og litt rar som «Jakten på Violet Park», hennes første bok på norsk (Cappelen Damm). Også den ble utgitt på norsk i 2011, men mens boka om den farløse gutten som gjør et merkelig funn på en drosjesentral, hadde hjerterom og en stemme som tok en med storm, er «Knust suppe» fri for alt som gjorde «Jakten på Violet Park» til en underlig men minneverdig leseopplevelse.

I likhet med Lucas Swain (hovedpersonen og fortelleren i «Jakten på Violet Park»), er Rowan Clark, den femten år gamle heltinnen i «Knust suppe», en overlever. Hun er den eneste modne i et familie hvor faren har stukket, storebroren er død og moren går på diverse medisiner når hun ikke snakker med fotografiene til den avgåtte sønnen. Dermed faller ansvaret for lillesøsteren og energibunten Stroma på henne, det samme gjør også arbeidet med å holde huset og familien i gang.

Redningen, eller avbrekket for å være mer presis, kommer som bestilt når hun møter Harper Green. Han er tre år eldre, litt av en hippie og kommer fra New York. Det tilfeldige møtet er foranlediget av en misforståelse; Harper tror at Rowan er jenta han så miste et bilde, og Rowans insistering på at han tar feil treffer henne i fjeset når hun ser hvem som er på bildet: broren Jack.

Den naturlige antakelsen om at han kanskje forsøkte å flørte med henne, går fort over til forundring og spørsmål; hvordan har han egentlig fått tak i bildet? Og hva vet han om tragedien som drepte Jack.

Delvis motivert av disse spørsmålene og delvis fordi hun inderlig søker et pusterom der hun kan fokusere på noe som ikke innebærer ansvar og konstant bevissthet på den tunge skyen som er brorens bortgang, innleder Rowan sakte et forhold til den amerikanske gutten.

Samtidig blir Rowan bedre kjent med en annen jente. Bee er omtrent like gammel som henne, men er allerede mor til en to år gammel sønn. Det faktum at begge har måttet bli voksne for tidlig, gjør ikke bare at jentene forstår hverandre bedre, det motiverer dem også til å støtte hverandre når behovet melder seg. 

Men så kommer en vri som ikke bare setter Rowans og Bees forhold i et annet lys, Harper kommer også med en avsløring som vil endre hans og Rowans forhold. Kanskje for alltid.

Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men gode karaktertegninger, en grei historie, en god vri og en god penn, kan ofte resultere i en bok som er død som stein, kjedelig som å se maling tørke og følelsesmessig like flat som en asytoli-linje.

Styr unna.

Tittel: Knust suppe
Utgitt: 2011
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 186

Terningkast: 1
 


 








Theodore Boone-Kidnappingen av John Grisham


"The abduction of April Finnemore took place in the dead of night, sometime between 9:15 p.m., when she last spoke with Theo Boone, and 3:30 a.m., when her mother entered her bedroom and realized she was gone. The abduction appeared to have been rushed; whoever took April did not allow her to gather her things. Her laptop was left behind. Though her bedroom was fairly neat, there was some clothing strewn about, which made it difficult to determine if she had been able to pack. Probably not, the police thought. Her toothbrush was still by the sink. Her backpack was by her bed. Her pajamas were on the floor, so she at least had been allowed to change. Her mother, when she wasn't crying or ranting, told the police that her daughter's favorite blue-and-white sweater was not in the closet. And April's favorite sneakers were gone, too." Theodore Boone-Kidnappingen

Theodore Boone, den tretten år gamle advokat/dommer-spiren og hovedpersonen i John Grishams populære ungdomsbøker, trenger ikke å være frivillig på suppekjøkkenet for hjemløse i Strattenburg, slik han pleier å gjøre én gang i uken sammen med foreldrene, for å vite at en god del mennesker i den lille og idylliske byen han bor i, har et kjipt liv. Han trenger bare å ta en prat med sin jevnaldrende gode venninne, April Finnemore.

Venninnens kvaler, angst og ustabile liv er det (naturlig nok) foreldrene som har skylda for. Faren er en ansvarsløs dott som kaller seg antikvitetshandler når troen på at amatørmusikerkarrieren har en fremtid ikke får ham til å dumpe familien til fordel for rockebandet og veien.

Moren har ikke slike illusjoner. Hennes drømmer døde samtidig med ekteskapet til faren, og den eneste grunnen til at hun klarer å leve med det- om man kan kalle kjeklingen og det miserable forholdet dem imellom for et liv- er at hun drikker. Hun bruker også narkotika, og det samme gjør faren.

Hvorfor de holder ut med hverandre er like mye et mysterium for April som for de som står paret nær nok til å kjenne til deres elendige forhold. Den eneste grunnen til at April, i motsetning til storebroren og storesøsteren, har blitt værende, er ene og alene fordi hun fortsatt er et barn. Ennå noen år yngre enn søsknene da de kom seg ut.

En natt forsvinner April. Fordi han var den siste som pratet med henne i live, blir Theodore fort involvert. Og snart oppdager både han, foreldrene, politiet og Aprils mor, May Finnemore, at April hadde noen hemmeligheter som hun ikke var villig til å dele med noen.

Den fremste av disse er at hun brevvekslet med en fjern slektning av moren, en ung mann som heter Jack Leeper. Alarmklokkene kimer ikke fordi Leeper kommuniserte med April uten morens viten, og brevene inneholder ikke noe som vekker sterk uro. Det gjør de derimot fordi Leeper er dømt for kidnapping og sonet straffet, helt til han rømte fra fengselet.

Politiets mistanker faller naturlig nok på ham, og mens de etterlyser ham og etterforsker saken, setter Theodore i gang sin egen leteaksjon og etterforskning. Han holder foreldrene utenfor, men rekrutterer både klassekamerater og onkel Eddie, farens bror og en gang foreldrenes partner i advokatfirmaet. Til han mistet advokatlisensen under mystiske omstendigheter som verken foreldrene eller Eddie vil snakke om.

Ikke lenge etter finner man et lik i den lokale elven.    

To bøker inn i denne serien, begynner jeg å komme til visse konklusjoner om serien; for det første er dette ikke en bokserie for den er opptatt av kompleks plotting, karakterer som setter livet i fare eller gode skurker. Bøkenes styrke kommer fra karaktertegningene, Grishams uovertrufne evne til å fortelle en historie som, tross at den er en spenningsroman som ikke er så spennende som man kunne ha håpet på, aldri blir kjedelig. I hvert fall var jeg aldri det.

Det mener jeg er godt nok til å fortjene en svak firer.

Anbefales med forbehold.

Tittel: Theodore Boone-Kidnappingen
Utgitt: 2012
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 220

Terningkast: 4



 



Theodore Boone-advokatspire av John Grisham


"At the age of thirteen, Theo was still undecided about his future. One day he dreamed of being a famous trial lawyer, one who handled the biggest cases and never lost before juries. The next day he dreamed of being a great judge, noted for his wisdom and fairness. He went back and forth, changing his mind daily." Theodore Boone-Advokatspire

Med en far og en mor som begge er advokater og en onkel som også var advokat før han mistet æren og lisensen i en hendelse ingen i familien vil snakke om, er det ikke så rart at Theodore Boone drømmer om en fremtid i den juridiske verden. Helst i hjembyen Strattenburg. At den fremtiden ligger minst ti år frem i tid er frustrerende, men Theodore er ikke typen som henger med huet; når livet gir ham sitroner, lager han limonade.

Han gjør det på to måter: for det første prosederer han saker foran dyreretten, der man ikke trenger å være advokat, eller voksen; og for det andre gir han juridiske råd til jevnaldrende, f.eks. hvis økonomien til foreldrene dine skranter og banken truer med å kaste dere ut.

Eller hvis du har en slektning som sitter på informasjon som kan være avgjørende i en av de største drapssakene i Strattenburgs historie, men som samtidig er redd for å kontakte politiet på grunn av sin juridiske status.

Drapet som er sentrum i «Theodore Boone-advokatspire», skjer på Strattenburgs vestkant. Der blir førtiseks år gamle Myra Duffy brutalt drept i sitt eget hjem mens mannen, forretningsmannen Pete Duffy, spiller golf ikke langt fra huset.

Politiet og påtalemyndighetenes mistanker faller naturlig nok først på førtiniåringen. Mer enn noen andre, er det han som har mest å tjene på konas alt for tidlige død. Ekteskapet skrantet, det samme gjorde Pete Duffys forretninger.

Begge problemene er nå løst ved. Ikke bare står han fritt til å dyppe nebbet i havet etter fisk igjen, han er også nå én million rikere, takket være livsforsikringen til kona.
Duffy bedyrer selvsagt sin uskyld, og siden politiet ikke finner drapsvåpenet hviler mye av saken på indisier.

Men det er før en viss trettenåring som foretrekker å sitte på tilhørerbenken enn å renne rundt sammen med jevnaldrende, kommer på banen med et eksplosivt vitne som kan avgjøre saken.

«Theodore Boone» er ikke en spenningsfylt pageturner. Den er heller ikke en Harry Potter for en ny generasjon, slik Grisham skal ha sagt halvt i spøk at han ønsker den skal bli. Den er derimot nok et medrivende eksempel på Grisham utsøkte og mesterlige evne til å fortelle en historie. Forfatterens evne til å kjapt gi leserne karakterer de kan bry seg om og heie frem, er like uovertruffent her som i hans bøker for voksne.

Samtidig skulle jeg ønske at plottet hadde vært noe strammere, spenningen mer drivende og slutten mer trøkkfylt. Jeg tror det ville løftet boka fra en sterk firer til en femmer.

Vel, vi får se om neste bok i serien tar den utfordringen.

Anbefales med forbehold.

Tittel: Theodore Boone-advokatspire
Utgitt: 2012
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 256

Terningkast: 4


Rookie av Stein Morten Lier


«Da han svingte inn [i] sin egen vei, fikk han øye på en mann som sto skjult bak en trestamme rett ved rekkehuset. Det så ut som om han gjemte seg. Tinius fikk frysninger. Han slo blikket ned, gikk rolig videre og holdt øye med fyren mens han forsøkte å notere seg så mye som mulig om ham: klær, utseende, spesielle kjennetegn. Men det var ikke mye han så. Skyggene slukte mannen.» Rookie

I de siste årene har flere og flere av mine favorittkrimforfattere og en del andre krimskribenter som jeg ennå ikke har fått smak for, begynt å skrive krimbøker for ungdom. Harlan Coben gjør det. John Grisham gjør det. James Patterson gjør det, selv om ikke akkurat det overrasker; mannens penn kan sjeldent la være å gulpe opp noe for hvert marked, hver måned; til og med når hver utgivelse skreller av et lag av den lille respekten jeg har igjen for forfatterskapet hans.

Her hjemme har Jørn Lier Horst startet å skrive for ungdom. Det samme har Stein Morten Lier.

Liers første bok i Tinius-serien, heter Rookie. Der introduseres vi for tenåringsgutten Tinius: Han er alenebarn, bor med moren som er ansatt i Vold og Sedelighetsavsnittet, og siden eplet ikke faller langt fra treet går Tinius med en dårlig skjult drøm om å bli etterforsker.

Drømmen har likevel ikke gjort ham til en Nancy Drew. Han kan like mye om lover og regler og etterforskningsmetoder som enhver som ser på krimserier. Han leser nemlig ikke. Det gjør Malin, lærerens kjæledegge og kanskje en fremtidig kjæreste. Men ikke i denne boken. Ikke etter at hun sladrer til læreren om at Tinius har hacket Facebooksiden hans og endret og tilføyd en del ting til informasjonen som ligger der.

Overtredelsen fører ikke til utvisning. I stedet åler Tinius seg enkelt unna trøbbel ved å henvise til prinsippet om at han er uskyldig til det motsatte kan bevises. Moren er enig, feier hendelsen under teppet og sender læreren vennlig på dør. Dessverre er dette noe som gjentar seg litt for ofte i boka, noe som undergraver alvoret av det som foregår.

I et forsøk på å finne noe flaut som han kan bruke mot Malin, hacker Tinius Facebooksiden hennes. Han finner først ingenting utenom det vanlige, men så kommer han over en ekstern gruppe som er opprettet av en mann som kaller seg Andreas Lund, en mann Tinius mistenker for å ha uhederlige hensikter.

Omtrent samtidig herjer en sex-forbryter i området. Mannen lokker jenter i bilen sin og misbruker dem. Etterforskerne, ledet av en av morens kolleger, tror at gjerningsmannen og oppretteren av Facebookgruppen er en og samme mann. De er også nokså sikre på at han har peilet seg ut Malin som sitt neste offer, og jobber med å lure henne i en felle.

Tinius bestemmer seg for å ta affære, lokke ut forbryteren fra skjulet sitt ved å utgi seg for å være Malin. Ikke overraskende setter denne naive og amatørmessige atferden livet hans i ekstrem fare.

«Rookie» er kort, kjapp, ofte spennende og rett på sak. Jeg hadde forventet meg en bok med samme alvorsnivå som Cobens bøker Mickey Bolitar-bøker, i det minste en bok med et mer komplekst plott enn det «Rookie» byr på. Dermed var jeg dømt til å bli skuffet. Jeg tror det er like mye min feil som forfatterens.
 
Mitt råd er derfor at du senker ned forventningene betraktelig. Da vil du få mer ut av den enn jeg gjorde.

Helt ordinær.

Tittel: Rookie
Utgitt: 2012
Forlag: Aschehoug
Sider: 150

Terningkast: 3
 



 

 

Det tause språket av Birgit Alm


"Hver kveld utfører jeg et treningsprogram for mage og hengerumpe jeg ikke har, men som jeg står i fare for å få, hvis jeg ikke passer meg! Jeg er i krig med hormonene som danser hissig rundt i kroppen min for å omforme meg til noe jeg ikke vil bli. Kvinne, voksen. Stor jente med rumpeballer." Det tause språket

Visse «lidelser» og «sykdommer» kommer jeg aldri til å forstå meg på. Som depresjon, ADHD, fedme, anoreksi og bulimi. «Sykdommer» som knapt eksisterte for noen tiår siden, men som stadig flere nå blir diagnostisert med her i landet. (En del vil hevde at de eksisterte, men at det var knyttet skam til det å vedkjenne seg dem, eller at vi har bedre kunnskap og metoder til å identifisere dem)

Selv om jeg ikke akkurat kan påstå at jeg er ekspert på emnet, har jeg lest nok om det til at min perpleksitet ikke kan sies å komme fra at «sykdommenes» kompleksitet unngår meg, eller at jeg er kunnskapsløs.

Dermed kan jeg ikke la være med å falle på en konklusjon deles av mange, og som ikke akkurat er ny; for det første at de ovennevnte «sykdommene» og «lidelsene», i det omfanget de eksiterer i dag og blir medisinert, er et moderne fenomen; mer presist, et moderne fenomen i rike land og hos relativt rike klasser (uansett land); og for det andre at det har gått inflasjon i diagnostiseringen av dem.

Hovedproblemet med de ovennevnte «sykdommene» og «lidelsene», er at så mye av diagnostiseringen avhenger av selvrapportering. Mennesker som utad har sine grunnleggende behov mer enn oppfylt, sliter med det ene og det andre. Nå er det ikke akkurat overraskende eller nytt at folk som har føde og tak over hodet ikke er lykkelige hele tiden, men når stadig flere som «har alt» sier at de er mer ulykkelige og sliter mer med selvbildet sammenliknet med andre som har mindre, mener jeg at noe er galt fatt.

Er det virkelig sånn, eller handler om innstilling?

I en artikkel om dyr i dyrehage og depresjon og hvorfor man ikke finner tilsvarende melankolske dyr i naturen, sa Irene Pepperberg, en komparativ psykologiekspert fra Harvard, følgende til New York Times: «Et dyr i naturen har ikke råd til å være depressivt.  Det ville ganske enkelt bli drept eller sulte i hjel, siden miljøet det lever i krever konstant årvåkenhet.» Noe anekdotisk forteller Pepperberg avisen like etter om sine jødiske besteforeldre som overlevde krigen og hvordan selve ideen om å være depressiv falt dem inn.

Men om så var, om Pepperbergs besteforeldre hadde vært depressive under krigen, så ville det ikke vært noe problem å forstå det. Hva er vel mer depressivt enn en krig, attpåtil hvor den vanlige grusomhetens vilkårlighet er gjort verre med en systematisk forfølgelse?

Nå blekner de fleste lidelser hvis man skulle sammenlikne dem med den til generasjonen som levde under krigen. Men selv når man legger de lidelsene til side og tar livssituasjon og diverse andre faktorer, er det ofte vanskelig å forstå hva som gjør at et menneske utvikler depresjon, anoreksi og bulimi, og hva som hindrer det fra å utvikle disse «sykdommene»/«lidelsene».

Spørsmålet streifet meg da jeg leste Birgit Alms korte «Det tause språket» fra 1993.

Boka handler om ei jente som sliter med anoreksi, så med bulimi, fra hun er tretten til hun blir nitten. Antakelig lengre, siden historien ikke ender med at hun overkommer problemene.

Jenta sliter ikke på hjemmebane. Tvert imot. Faren er baker og har et sunt forhold til mat og bryr seg ikke om hvor mye han veier. Det samme er sant om den hjemmeværende moren, enda hovedpersonen selv mener at moren burde gjøre noe for å kvitte seg med valkene sine.

Hun er ikke mobbeoffer, og ingen av jentene hun vanker med ser ut til å bry seg om vekt i samme grad som hun gjør. Og likevel er det ingenting som opptar henne mer i de seks årene vi følger henne enn trangen til å spise så lite at hormonene går i dvale, eller overspise og gjøre det å kaste opp til en vane.

På sitt beste beskriver boka karakterens urokkelige behov for å veie maten og telle kaloriene hun inntar, hennes uttalte mål om å «bli kjønnsløs» og hennes forvrengte syn på kroppen sin. Språket er vart og gnistrer til tider av intuitiv kunnskap og psykologisk forståelse.

På den andre siden sliter boka med noen av de samme problemene en del forfattere sliter med når de skriver om unge karakterer; tankene og formuleringsevnene blir lite troverdige, og karakterens stemme blir en stram linje som ikke tar hensyn til karakterens vekst. 

Det største minuset er likevel at jeg ikke tar "sykdommen" "lidelsen" på alvor.

Fint skrevet, alvorlig og øm. Men ikke akkurat en bok du vil huske.

Anbefales hvis du ikke har noe bedre å lese.

Tittel: Det tause språket
Utgitt: 1993
Forlag: J.W.Cappelens forlag a.s
Sider: 72

Terningkast: 3

 
 





Minn venn Matt og horen Hena av Adam Zameenzad


«Min venn Matt er en smarting. Han vet alt. Alt! Hvorfor fugler kan fly, men ikke mennesker- dritten deres er dødelig for dem som går under; hva sjiraffmammaen gjør når hun kjefter på sjiraffungen- strekker den opp; når det er aller verst å pelle seg i nesa- når du nettopp har pelt deg i ræva; hvordan du kan vite størrelsen på dingsen til en mann uten å se etter- ved å holde rundt den; hvor treåndene og fjellåndene møtes for å danse om natta- ved foten av hverandre. Han vet også når kuene vil og når de ikke vil; hvilke vannhull som er djupe og hvilke vannhull som er grunne; hvor de døde havner når de dør; hvilke skyer som er regnskyer og hvilke som virvler opp støv? Lista er uendelig. Lista over alt det Matt veit.» Min venn Matt og Horen Hena

På de fleste små steder er det som de fleste spiller en rolle. Det samme gjelder i en venneflokk. Iallfall i landsbyen niåringen Kimo bor i og i venneflokken han er del av. Den består bare av fire faste medlemmer; Matt er den som har svaret på alt. Eller nesten alt. De få gangene han gir deg et galt svar, får han deg til å; «[?]føle deg dum. Som om det er din skyld at du var så dum at du trodde på ham. Som om han tulla og fleipa med deg og du beit på.» Golam er en av få muslimer i landsbyen og har et nydelig og et avvæpnende smil. Så er det Hena; hun vet ikke like mye Matt, men takket være at hennes fars store landeiendom har hun en litt overlegen væremåte som gjør at alle guttene gledelig lystrer hennes minste vink. Kimo, hovedpersonen, er den store og sterke, og siden Henas ordrer ofte innebærer kroppsarbeid, er han også den som mest ambivalent i gruppen i forhold til Hena.  

Firkløveren bor i en landsby, i et navnløst østafrikansk land på slutten av 1980-tallet, og er skiller seg ikke noe spesielt ut fra sine jevnaldrende. De går på landsbyens skole, som er drevet av misjonærer, er ennå unge nok til å se eventyr rundt neste hjørne og naive nok til å jage etter den.  Til og med når det betyr at de må følge Matts innfall om å dra hjemmefra midt på kvelden og gå tjue kilometer til nærmeste by, der den årlige dansen for åndene finner sted.

Det faktum at landsbyen har vært spart for konsekvensene av det politiske kaoset som runger i sentrale strøk i landet, har lullet de voksne til å tro at de vil bli spart, og barna til å glemme om de voksnes samtaler om slikt nesten like fort de overhører ryktedelingen og spekulasjonene. Men det blir det raskt slutt på.

Mens Kimo, Matt, Hena og Golam tar en snarvei gjennom skogen nær landsbyen, kommer de over en brutal scene. Senere kommer geriljaen som kjemper mot regjeringen og kidnapper de hvite misjonærene, og ikke lenge etter forsvinner moren, faren og bestemor Lærpupp (egentlig heter hun Pearl, men både Kimo og bestevennene kaller bestemoren kaller henne aldri noe annet når de er sammen).

Nå er kaoset som har gjort store deler av landet til en slagmark, som har sendt tusener på tusener på flukt og skapt en sultkatastrofe som har vakt internasjonal oppmerksomhet, plutselig her- i landsbyen. Eventyret er slutt, og de fire vennene må brått bli langt mer voksne enn sinnet eller kroppen er klar for.

Forlaget kaller «Min venn Matt og horen Hena» et «rystende møte med noen av de mørkeste sidene ved virkeligheten.» Kanskje er jeg blitt nummen, men boka er verken brutal, mørk rystende. Den er ikke en gang spesielt blodig, enda store deler av den handler om og skildrer en borgerkrig.

Hovedskylden for at boka aldri traff meg, skyldes ene og alene at boka mister enhver flik av troverdighet etter noen og nitti sider. Fra nittifire for å være presis. Da jeg var ferdig med å lese scenen og kom til side hundre, visste jeg at jeg ville lese de hundre og tjueto som gjensto bare av plikt. Jeg var ikke frustrert. Jeg var ikke skuffa. Bare likegyldig.

Styr unna.

Tittel: Minn venn Matt og horen Hena»
Utgitt: 1993
Forlag: Pax forlag
Sider: 222

Terningkast: 2



Tyvenes gate av Mathias Énard


"Alt stilnet. Hasjen roet meg ned. Et rolig, svart slør la seg over byen, plutselig var jeg langt borte, bak en mur mellom kroppen min og verden, jeg tenkte på bokhandleren, på parkeringsvakten, sjeik Nureddin, Bassam, som om de var fullstendig fremmede for meg, som om alt det der var uten betydning. Tanger var mørk blindvei, en korridor stengt av havet; Gibraltarstredet var en revne, en avgrunn som stengte for drømmene våre; Nord var et synsbedrag. Jeg så nok en gang at jeg var fortapt[...]" Tyvenes gate

Et beundringsverdig forsøk på å si noe viktig og vektig om fundamentalisme, revolusjoner, religion, den økonomiske krisens konsekvenser og flyktningsproblemet i Middelhavet resulterer i en bok som strekker seg for tynt og som forenkler ting.

Lakhdar, hovedpersonen i franske Mathias Enards roman, eksemplifiserer på mange måter bildet vi har av gutter i slutten av tenårene i arabisktalende land: Han bor i et enevelde, hans fremtid er like grå som den til jevnaldrende gutter (jentene er det enda verre med). Ikke overraskende er han også fostret opp med religiøst konservative verdier, og på denne siden av 11. september, sier Enard, gjør disse verdiene ham både seksuelt frustrert og mål for rekruttering fra voldelige radikale grupper, som kan love ham en sikker retning her i livet og noe enda bedre på den andre siden av graven.

Når vi først møter ham, i 2011, står alt han kjenner på gyngende grunn. Den såkalte arabiske våren, flammer opp i nabolandene og får den vanligvis torturelskende kongen til å benåde et hoppetall med politiske fanger som lenge har råtnet i regimets fengsler. Hans avstandsforelskelse (eller er det bare begjær?)i kusinen Meryem har nådd et så frustrerende og uholdbar nivå at han, med hennes samtykke, gjør noe med den, noe som bare gjør ting verre. Og bestekameraten Bassam, som han pleier å røyke, drikke alkohol og glane på damer med, får nye, langskjeggete og pengesterke venner.

Det store skjelvet som gjør om alt kommer når hans konservative far en dag tar ham og Meryem på fersken. I motsetning til Sjeik Nureddin, lederen for den fundamentalistiske gruppen som han senere blir kjent med via Bassam, klandrer faren ham for den syndelige atferden, ikke Meryem for å ha forført ham, som Nureddin mener han burde gjort. Så mens Meryem blir sendt til landsbygda uten noen synlige skrammer på kroppen, banker faren ham opp før han blir kastet ut av huset.

Plutselig er han hjemløs.

Han kan ikke søke hjelp hos slektninger. Han kan heller ikke bo hos Bassam, siden (og dette er bare min antakelse) ingen familie vil huse en ungdom som er irettesatt for noe så syndig som sex utenfor ekteskapet. Dermed må han vandre gatelangs, vaske seg på moskeer og sove på tilfeldige steder i de neste ti månedene. Først da, når begeret hans er ved å renne over med hensynsløsheten og hjerteråheten han har blitt møtt med, kommer Bassam med redningen: «Muslimsk forsamling for spredning av Koranens tanker»; en islamistgruppe ledet av Sjeik Nureddin, en karismatisk mann i trettiårene som akkurat har kommet hjem fra «Arabia».

Sjeik Nureddin tar ikke bare Lakhdars side mot faren, han aksepterer også Bassams skryt om hans fromhet, skikkelighet, arbeidsomhet og kjærlighet for det skrevne ord. Før Lakhdar rekker å vise sin ydmykhet ved å si at Massam er alt for generøs, og presisere at hans kjærlighet for det skrevne ord begrenser seg til pulpromaner med rappkjeftede detektiver og barmfagre blondiner/femme fatale, tilbyr sjeiken ham et sted å bo og jobb på organisasjonens bokhandler.

I en ordinær og lite overraskende bok, ville Lakhdar herfra sakte bli dratt inn i noe han ikke skjønner rekkevidden av. Blitt brukt til å utføre onde gjerninger. Fortalt at han gjorde det for Gud, mot imperialisme, mot den store Satan, osv., osv., osv.

Men «Tyvenes gate» er heldigvis ikke en slik bok, og Lakhdar er ikke en slik karakter. Han er ikke Bassam, som «lot seg føre som den hundevalpen eller det barnet han aldri hadde sluttet å være.» Så han hopper av dette toget tidsnok, men ikke før han har deltatt i handlinger som, enda de ikke akkurat er så fæle eller koster liv og lemmer, gjør ham skamfull.

Deler av æren for at Lakhdar aldri lar den fundamentalistiske feberen som Bassam har blitt smittet med, også gjøre ham til et offer, er Judit. Hun er fra Barcelona, studerer arabisk litteratur på et universitet der, og har, sammen med en venninne, Elena, kommet til Tanger på ferie. Lakhdar har så vidt forsont seg med at han aldri vil se Meryem når han blir kjent med henne. Et platonisk forhold blir til noe mer seriøst, særlig fordi Lakhdar er en romantiker av rang som ikke skammer seg over å bruke poesi og lange sentimentale brev mot Judits forsvarsverker.

Da skjer noe litt uunngåelig: radikale islamister (eller er det provokatører i kongens tjeneste) starter å begå voldshandlinger; på en kafé i Tanger blir kunder angrepet av en desperado med kniv, og mer alvorlig; en bombe går av i Marrakech. Like etter får Lakhdar vite at Bassam er blitt sett i den berømte feriebyen, og sjeiken og hans medarbeidere går under jorden.

Står sjeikens gruppe bak angrepene? Og hva skjer når Judit må reise hjem til et Spania for å fortsette engasjementet mot raseringen av sikkerhetsnettet som foreldrenes generasjon hadde planlagt å gi hennes generasjon i arv? Lakhdar tar den ene sjeleknusende jobben etter den andre for å komme seg til Europe, til Judit; først på en ferge som håndterer en betydelig trafikk mellom Tanger og Andalusia, og senere hos en begravelsesagent som tjener rått på å plukke opp likene til alle de som har druknet i havet mens de var på vei til Europa. Og hele tiden kan han ikke la være med å spørre seg; venter Judit, eller har hun fått seg en annen?

«Tyvenes gate» er så mange ting; den er ens slags oppvekstroman, en bok som forsøker å ta Marokkos utfordringer på kornet, et verk som forsøker å si noe om verden på denne siden av 11. september og finanskrisen og det er en bok om immigrasjon og immigranter og desperasjonen som tvinger dem til å se farene i øyet, bare for å komme seg til steder og land som har nok med sitt.

Til tross for at jeg er en person som er opptatt av alle de ovennevnte emnene, klarte likevel ikke boka å begeistre meg. Problemet er karakterene eller språket, det er at historien tar en annen retning hver gang hovedplottet eller en av bi-historiene holder på å bli interessante. Som om det ikke var nok, forenkler forfatteren ting.

Et eksempel på dette er hvordan han gjør fundamentalister til en gjeng med sauer, idioter som lar seg lede lik bikkjer og barn, noe jeg mener både infantiliserer og ufarliggjør slike grupper. Man sitter da igjen med både en følelse av ikke å ha blitt tatt på alvor som voksen og leser og et spørsmål som blir hengende i luften: Var det alt?
 
Det er aldri godt.

Er du interessert i Marokko, opptatt av immigrasjon, flyktningsproblemet i Middelhavet og den økonomiske krisens konsekvenser i Sør-Europa, er denne ikke så verst. Bare ikke ha for høye forventinger.

Tittel: Tyvenes gate
Utgitt: 2015
Forlag: Aschehoug
Sider: 300

Terningkast: 3   
  


 

 

Innsjøen av Banana Yoshimoto


"Akkurat nå er jeg også utslitt og har ikke ork til å begynne på noe nytt forhold, men om en stund, tenkte jeg, så vil jeg være forelsket og leve et ungt og lystig liv. Jeg har lyst til å bruke tiden man har her i livet på unødvendige og deilige ting som det å gå på kino, krangle, vente på hverandre på avtalt sted, spise noe godt ute[...] og alt slikt. Jeg har ikke lyst til å ha noe med det tunge å gjøre. Det var jo det jeg ønsket meg, men blir jeg sammen med denne fyren her, ser det ikke ut til at vi kan reise til varme kilder og sex blir rene botsøvelsen. Æsj, dette har jeg ikke lyst på, jeg har lyst til å ha det moro i livet, tenkte jeg da, jeg tenkte det lett." Innsjøen
 
Chihiro befinner seg i et veikryss i livet. Moren, som Chihiro har pleid en stund, har dødd nylig etter lengre tids sykdom. Faren lever, men kunne like gjerne vært død for hennes del. Karrieren som maler og designer går på skinner, men ikke like glatt som den gjorde for en tid tilbake da hennes pensel glitret og hun gjorde seg bemerket nok til å komme på tv. Og i privatlivet skjer det ingenting. Det vil si inntil hun får øye på den lavmælte og reserverte naboen, Nakajima.

Doktorgradsstudenten har mange ting tilfelles med Chihiro: Som henne har han blitt fostret opp av en mor som har klemt ham så sterkt og så lenge at avtrykket av henne fortsatt sitter i ham. Men i motsetning til Chihiros mor, har Nakajimas mor hatt en forståelig grunn til å gi ham nevrosene sine i arv.

Han ble nemlig bortført som barn av en kult, og hadde ikke moren satt himmel og jord i bevegelse for å få sønnen hjem, ville han fortsatt mest sannsynlig delt en usikker skjebne med de andre barna som kulten hadde snappet fra rundt omkring i Japan.

Chihiro har ikke opplevd noe så traumatisk, likevel finner de hverandre. Først forsiktig, veldig forsiktig, før de sakte finner en viss balanse mellom det vante skyttergravslivet og det voksende behovet for å gå opp og møte den andre på åpent landskap. Med alle farene det innebærer.

En av blurpene på baksiden av «Innsjøen» sier noe sånt som at en av bokas sterkeste sider er hvordan den får sagt noe vektig uten at det egentlig skjer så mye. Jeg leste blurpen før jeg leste boka, og enda jeg vanligvis skyr som pesten bøker som sier «noe vektig uten at det egentlig skjer så mye» (fordi jeg har erfart at de fleste av dem bare er pretensiøse fis), tok jeg en sjanse på Banana Yoshimotos roman.

Jeg kan ikke si at boka overbeviste meg om at jeg er et fjols med en snever litteratursmak. Men det skal også sies; den sendte meg heller ikke tilbake til min litterære skyttergrav. Det er verdt noe.

Karakterene er mangesidige og interessante, språket er til tider poetisk, og den siste tredelen er god nok til å fortjene en treer på terningen.

Hvis du er interessert i Japan, japansk litteratur, karakterer og bøker som ikke er interessert i gi deg en klem, men som nøyer seg med å bare gi deg et vink, så «Innsjøen» en bok for deg. Ellers kan du greit hoppe over denne.

Tittel: Innsjøen
Utgitt: 2013
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 149

Terningkast: 3

Siste skanse av Michael Connelly


«Da han leste gjennom katalogene over byens uhyrligheter, kjente Bosch at en velkjent styrke begynte å gripe tak i ham og strømme gjennom blodårene på nytt. Han hadde bare vært tilbake på jobb i en time, og han var allerede på jakt etter en drapsmann. Det spilte ingen rolle hvor lenge siden blodet var spilt. En drapsmann var på frifot, og Bosch var på vei. Som den fortapte sønn som vente hjem, visste han at han var tilbake på rett plass nå. Han ble nok en gang døpt i den eneste sanne kirkes vann. Den blå religions kirke. Og han visste at han ville finne sin frelse hos de som for lengst var fortapt, at han ville finne den i disse nedstøvede biblene der de stilte seg på rad og rekke og det var gjenferd på hver eneste side.» Siste skanse

Harry Bosch er tilbake. Etter tre år i «villmarken» som privatdetektiv, kommer Bosch inn fra kulden og får tilbake skiltet og pistolen. Men ikke før det har kostet noen en viss politisk kapital, og heller ikke uten at noen truer med at det vil koste enda mer når Bosch, i sin iver etter å gjøre det rette, blir for overivrig og maler utenfor strekene.

Fremst av de som satser på ham, er hans gamle partner, Kizmin Rider. Tidligere medlem av trekløveret som inkluderte Boschs første partner Jerry partner. Mens Edgars karriere har stagnert på Hollywood-avdelingen, har Rider, takket være sin kløkt og politiske fingerspissfølelse, klart å få mektige venner på toppen. Nå bruker hun disse mektige vennene til å gi Bosch skiltet tilbake.

Men både Rider og den nye sjefen vet at Bosch er verdt prisen de eventuelt må betale for at han går over streken. Og Irving S. Irving, visepolitisjef og Boschs evige nemesis, er beredt til å bruke den minste av Bosch overtredelser som en stige eller pressmiddel for å ta det endelige steget opp til tronen. Slik han ser det er det bare et spørsmål om når, ikke om.

Ikke at Bosch er særlig bekymret. Han og Rider er mer opptatt av den 17 år gamle kalde saken de har fått i fanget.

Sommeren 1988 forsvant 16 år gamle Rebecca Verloren fra rommet sitt. Den første feilen de opprinnelige etterforskerne gjorde var å anta at den unge jenta hadde rømt på grunn av en eller annen grunn som foreldrene ikke villige til å si.

Det var før tenåringsjentas lik ble funnet mindre enn en halv kilometer fra huset, død. Etterforskernes andre feil var å tro at Verloren-jenta hadde begått selvmord, og dermed kastet de bort verdifull tid på å vente på rettsmedisinerens konklusjoner før de åpnet en mordetterforskning.

Den tredje feilen blir tydelig først nå: DNA-spor funnet i pistolen, peker mot at drapsmannen er en ung mann som bare var et par år eldre enn Rebecca Verloren. En ung mann med nynazistiske sympatier og forbindelser.

Enda sjefen og kollegen er overbevist om at saken bare krever få støttepilarer før den selges for enhver jury, er Bosch mindre sikker. Han tviler ikke på at DNA-sporet er viktig, men instinktet han har utviklet og skjerpet i over et kvart århundre, forteller ham at det biologiske sporet ikke forteller hele historien. 

Mens Bosch følger sin nese og Rider henger med og spenningen øker for hver ny utvikling, gjør Connelly noe smart: han lar noen av karakterene spisse i bakgrunnen knivene de kommer til å bruke å dolke både venner og fiender i ryggen med.

Det er ikke noe man setter pris på før i den siste boken, «Utfor kanten» (Les anmeldelsen her), men når man gjør det kan man ikke annet enn å beundre forfatterens evne og vilje til å overraske leserne sine.

«Siste skanse» er en spenningsmettet, godt skreven roman som både overrasker og underholder. Et utsøkt håndverk av en krimroman.

Anbefales varmt!

Tittel: Siste skanse
Utgitt: 2007
Forlag: Gyldendal
Sider: 344

Terningkast: 5


 


Kongens råd av Ørjan N Karlsson


"Mannen med maskinpistolen stirret rett på meg. Bruker nok et ekstra sekund eller to på å innse at det faktisk er en person i treet. Så svinger våpenet i min retning. En kontrollert, innøvd bevegelse. [?] Jeg slipper greinen, og faller. Et bløtt poff. Skudd med lyddemper." Kongens råd

Intelligent, spennende, aktuell og til tider morsom krim om spioner, kontraspioner og makten som utøves på siden av loven og demokratiet.

Timer inn i nyåret 1958 blir den tidligere motstandsmannen og legen Tormod Risør vekket av en telefon. Risør, nå en fallert dranker som ikke har praktisert medisin på en stund, kjenner ikke oppringeren, men oppringeren kjenner ham. Iallfall godt nok til å vite om Risørs patriotiske tjeneste og hvordan man kan børste støvet av den.

Kort tid etter samtalen blir Risør hentet av en bil og kjørt til en rivningsklar bygning et sted i Oslo. Der møter han menneskene som kommer til å hjemsøke marerittene hans i årene som følger: først offiserer fra overvåkningstjenesten som danner førstelinjen i den eksistensielle kampen mot sovjetiske etterretningsorganisasjoner, og deretter, trusselen, en sovjetisk spion, en quisling som heter Sverre Løvenquist.

Risør har ikke noen sympati for Løvenquists misjon, men han kan ikke la være å protestere på torturen offiserene har brukt mot ham. Den hippokratiske eden kan likevel ikke redde ham fra å velge side. Ikke når nasjonens sikkerhet står på spill, som en av offiserene minner ham på. Dermed må Risør bistå avhørsspesialistene med å holde Løvenquist i live.

Neste dag hører han på radio at Løvenquist og kona hans omkom i en bilulykke. Risør er sikker på at paret har blitt drept. Mindre sikker på er han hvorfor. Men selv det kommer ikke til å bety så mye for ham som det gnagende behovet etter å vaske av seg blodet han er blitt besudlet med. Ved å avdekke sannheten. Hvis han kan. 

I nåtidens Oslo møter vi (igjen) Kyrre Kaupang, enslig katteeier, squashspiller og etterretningsspesialist. Medlem av Stiftelsen, en «vital og halvdemokratisk levning fra den kalde krigen», for å sitere baksiden av boka.

Både Kyrre og Stiftelsen lærer at Norges ambassadør i USA, er blitt funnet med buksa nede og død på det samme hotellet som var så sentralt i Strauss-Kahn-skandalen. Narkotika, Viagra og dyr champagne er i bildet. Det gjør også en kvinne. Men ingen vet hvem hun er eller hvor hun er. Enda mer mystisk: man kan ikke finne noen spor av henne på rommet.

Enda det meste tyder på at ambassadøren døde av hjerteinfarkt, skriker omstendighetene etter en etterforskning, og Stiftelsen, med Kyrre og kollegene Lorents Sølvberg i spissen, er mer enn oppsatte på å oppklare det lille mysteriet. Det er før de får ordre fra høyeste hold om å lukke saken og fokusere på noe annet.

Nest etter å drepe familien til protagonisten, vet jeg ikke om noe annet som pleier å inspirere helten til å ture frem for å avdekke sannheten og tjene rettferdighets sak. Og ikke overraskende dropper ikke Kyrre og Lorents saken. I stedet rekrutterer Kaira, en kollega som er sykmeldt.

Samtidig skaper en kvinnelig oligark og tidligere venn av Putin bølger i norsk næringsliv. Ingen vet så mye om henne, men suksessen som har gjort det mulig for henne å etablere virksomheten sin under radaren og hennes nå voksende profil, etterlater nesten tvil om at hun har mektige venner.

Er dette venner som støtter henne fordi de ser på henne som en ideell gallionsfigur de kan bruke mot Putin på denne siden av Ukraina-konflikten, eller ligger det noe mer bak?

«Kongens råd» er, for min del, den mest unorske norske krimromanen jeg har noen gang har lest. Ikke fordi flere store europeiske hovedsteder spiller en cameorolle i historien. Heller ikke fordi boka gjør noe få norske krimbøker gjør og tar for seg en hyperaktuell internasjonal sak, i dette tilfellet det kompliserte forholdet vi har med bjørnen i nord.

Jeg kaller den unorsk ganske enkelt fordi den er nærmest kjemisk rengjort for de fleste elementene jeg misliker så sterkt ved norske krimbøker; den overdrevne bruken av beskrivelser (vær så snill og slutt med det!), infantiliseringen av skurkene og ikke minst: humørløsheten.

Misforstå meg ikke: Jeg vil ikke at en krimbok skal være en latterkule, men jeg kan ikke si hvor befriende det er å lese en krimbok hvor karakterene har en humoristisk sans og forfatteren ikke er for snerpete til å blunke til leserne sine ved å skrive replikker som denne; "Skal jeg dra en Petter Northug og stikke av?" Eller; "Mine datakunnskaper er på Commodore 64-nivå."

En forfatter som tøyler iveren til å beskrive i hjel hver grå himmel og grener som rasler, annonserer at han eller hun er trygg nok på historien til ikke å ville kaste bort sider på slikt. Gode og morsomme replikker forteller meg at forfatteren vil vise meg hvem karakterene er.

Begge disse tingene overbeviser meg at jeg har foran meg en forfatter som tar meg seriøst som leser. En forfatter jeg mer gjerne applauderer når han eller hun lykkes.

Og lykkes gjør Ørjan N. Karlsson!

«Kongens råd» er intelligent, spennende og hyperaktuell om spioner, kontraspioner, prisen en del mener vi må betale for å beskytte Norges suverenitet og vanskene med å leve med dette valget. 

Det er alt for tidlig til å utrope noen bok til en av årets bøker, men noe sier meg at jeg, når desember kommer, vil komme til å referere til denne som en av årets absolutt beste krimbøker.

Hvis du er opptatt av internasjonal politikk, spionlitteratur, den kalde krigen, i det hele tatt- god krim, bør du snarest lese "Kongens råd".
 
Anbefales varmt!

Tittel: Kongens råd
Utgitt: 2015- I bokhandleren fra 14.05.15
Forlag: Gyldendal (Leseeksemplar)  
Sider: 370

Terningkast: 5







 


Vi dyra av Justin Torres


«Vi må klare oss sjøl.[...] Etter en stund begynte Manny igjen, han snakket til seg selv, la planer, sa: «Det er det vi må gjøre, vi må finne ut en måte å snu tyngdekraften på, sånn at vi kan falle oppover, gjennom lufta og skyene og helt opp til himmelen», og mens han dette, begynte dette bildet å danne seg i hodet mitt: brødrene mine og jeg som fektet med armene, som steg, mens verden ble mindre og mindre, og vi falt opp forbi stjernene, gjennom verdensrommet og den svarte tomheten, vi svevde oppover, helt til vi var trygge som såkorn lukket inn i Guds knyttneve.» Vi dyra

 Å få barn med sin seksten år gamle kjæreste mens man selv er fjorten, er ikke en god ide. Å dra til Texas før man har fått førerkortet fordi man ikke vil leve i synd gjør vondt verre. Sier konvensjonene. Men moren og faren til fortelleren i Justin Torres? debutroman, «Vi dyra», var ikke de som lot seg hindre av slikt.

I realiteten var valget delvis tatt for dem da fortellerens mor ble gravid med eldstebroren Manny, men det er ikke så viktig i den store sammenhengen. Det som teller er at moren og faren (som aldri referert til med navn), da de ble møtt med staten New Yorks ufleksible lover mot giftermål mellom en fjortenåring og en sekstenåring, dro til Texas, der man har mer forståelse det spontane, for hjertets valg.  

Det som følger er ikke så overraskende: lavere økonomisk mobilitet, alkoholkonsum som til tider er ute av kontroll, vold og påfølgende forsoning, og et hjemmemiljø som er fattig på stabilitet, men som er rikt på oppfinnsomhet, eventyr og improvisert grensesetting.

Vi er i Brooklyn. Perioden hoveddelen av historien finner sted i, er ikke spesifisert. Men det er langt nok tilbake i tid at en del atferd som samfunnet karakteriserer som avvikende, fører til at man blir tvangsinnlagt på en psykiatrisk institusjon.  

Her vokser fortelleren opp sammen med sin puertorikanske far, sin hvite mor og storebrødrene Joel og Manny. Som forlaget skriver i baksideteksten, river brødrene seg gjennom barndommen- «[?] moser hverandre med tomater, lager drager av søppel, gjemmer seg når foreldrene slåss, lister seg rundt i huset mens mor sover nattevakten av seg.»

En strukturert hverdag er et fremmed konsept i dette huset. Det er så at familien knapt har nok å spise når faren i familien tar et av sine sjeldne forsvinningsnumre. I tillegg må guttene takle morens depresjoner og humørsvingningene som forvandler henne til en giddeløs sofagris. Det gjør de ved å stort sett leve utenfor huset.

En dag møter de en ung gutt som bare blir kalt «Grice-gutten». Han er et par eldre enn Manny, bor i nabolaget og har visse tilbøyeligheter som kanskje, eller kanskje ikke, blir skjebnesvangre for fortelleren.

«Vi dyra» er med sine hundre og tjuetre sider en ganske kort roman. Den er heller ikke på noen måte en bok som imponerer stort med historien den forteller, plottet eller karakterarkene til skikkelsene vi møter. Jeg skulle gjerne sagt at det var. Jeg hadde håpet det. Men det er dessverre ikke det Torres byr på her. I stedet er det språket som tar hele fokuset. Om du faller for dets finstemte, nesten poetiske kraft, vil du like det debutanten Torres serverer. Ellers vil du vente på en uventet utvikling, noe interessant, som aldri kommer.

Les den hvis du ikke har noe bedre å ta deg til.

Tittel: Vi dyra
Utgitt: 2013
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 123

Terningkast: 3

 

 

 

 

hits