hits
leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. På denne bloggen kommer jeg primært til å skrive om bøker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisører/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

Øyeblikkets flaks av Matthew Quick


«Richard?» hvisket mamma til meg den kvelden hun døde. Det var alt. Ett. Enkelt. Ord. Richard? Spørsmålet kunne tydelig høres. Spørsmålet hjemsøker meg. Spørsmålet fikk meg til å tro at hele livet hennes kunne oppsummeres med bare tegnsetting. Jeg ble ikke såret, for mamma sa sitt siste ord til den innbilte-deg-meg-Richard Gere, som også omfatter meg- hennes kjødelige sønn. Jeg var Richard i det øyeblikket. I hennes bevissthet, og i min egen.» Øyeblikkets flaks

Visse bøker presenterer for leseren et eller flere elementer som både fascinerer og forundrer. I de fleste tilfeller får leseren en bakenforliggende forklaring, men i noen ganger hender det at forfatteren velger å knytte dette eller disse elementene til noe metafysisk eller filosofisk for å slippe å komme med en forklaring. Det er det som skjer mer enn en gang i Matthew Quicks «Øyeblikkets flaks», og det ville være en løgn hvis jeg ikke sa at det irriterte meg grenseløst.

En kan argumentere at siden boka handler om skjebnens lune, universets synkronisitet, tro og mangel på den og hvordan det påvirker våre handlinger og livene vi ender opp med å leve, at det ikke bør kommer som en overraskelse at et par-tre ting forblir hengende i luften. Det forstår jeg. Problemet her er at leseren blir bedt om å se bort fra det mest fascinerende elementet. Det har jeg vansker med å gjøre. Selv nå, flere dager etter at jeg ble ferdig med å lese boka.

Boka er, tross religiøsiteten til flere av karakterene, ikke en bok som handler om «overnaturlige» hendelser eller evner. Den handler om et (kanskje) usunt mor-sønn forhold, hemmeligheter, skrøner vi forteller hverandre for å beskytte oss selv og de vi er glade i, og sist men ikke minst- Richard Gere.

Som Marjorie Standiford, den dødsdømte heltinnen i Stuart O?Nan gjorde i «The Speed Queen», kjører hovedpersonen i «Øyeblikkets flaks» en enveis korrespondanse med en offentlig person.

Men mens Marjorie henvendte seg til sin favorittforfatter, Stephen King, skriver Bartholomew Neil, den snart førti år gamle helten i denne romanen, til morens favorittskuespiller; Richard Gere. Mannen moren var en så stor fan av at hun boikottet OL i Beijing, fordi Richard Gere oppfordret til det i et forsøk på å rette søkelys mot Kinas politikk i Tibet.

Bartholomews mor innbiller seg at standardbrevet som har havnet i postkassen, er håndskrevet av Gere selv. At DNA-et hans sitter i konvolutten. Bartholomew vedgår at moren at er en «kløpper til å late som», og fordi han ikke vil såre moren har han måttet bli det.

Og ikke bare når det gjelder brevet fra Richard Gere. Senere, når hjernekreften og demensen bytter om på å ri morens bevissthet som en mare, begynner hun å kalle ham Richard. Så han later som han er det. Men ikke lenge.

Etter at moren dør, må Bartholomew som i flere tiår har vært så knyttet til moren og som, hvis han ikke hadde gått ut for å gå på skolen der han blir mobbet og kirken på søndager, ville vært like uvitende om hvordan verden fungerer som en slags Mr Chance, brått møte verden på egen hånd. Men heldigvis ikke alene.

Fader McNamee, den lokale katolske presten som har vært en støttepilar for både moren og Bartholomew, bruker noen i flokken til å sende inn nødvendige papirer til rette instanser slik at vår helt kan overta leiligheten. I tillegg ordner fader McNamee med en sorgterapeut; masterstudenten Wendy.

Å si at den unge og fremtidige terapeuten er ukonvensjonell, er ikke overdrivelse. Utover sine nesten konstante utbrudd om at «livet er noe dritt», er hun allerede nå så kynisk at hun ikke går av veien for å bruke Bartholomew for å fremme sin karriere. Vår helt ser selvsagt ikke dette, ikke på en stund.

Men han ser noe annet, noe som Wendy prøver å skjule, noe Bartholomew bruker en, inntil nylig, ukjent evne for å avdekke helt.

Denne evnen og håpet om en tilfredsstillende forklaring på den blir senere i historien begravet under en bihistorie om en roadtrip til Canada med fader McNamee, den grovkjeftede katteelskeren Max, som Bartholomew møter i en sorggruppe som bare består av de to, og Bibliotekpiken, en ung og forstyrret ung kvinne som helten vår møter på sitt lokale bibliotek i Philadelphia. Og for min del, er det bokas største og mest gnagende problem.

Hvis du evner å se bort fra dette, vil du her finne en feelgood-historie som er over middels god. Karakterene er sære og flerdimensjonelle, plottet mer enn interessant nok, og den litt bittersøte slutten er både rørende og verdt å huske.

Alt i alt, en fornøyelse å lese. Ville gitt den en bedre terningkast om ikke boka hadde insistert på å la noen baller henge i luften.

Anbefales.

Tittel: Øyeblikkets flaks
Utgitt: 2015
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 271

Terningkast: 4
 
 

 

Go Ask Alice av Beatrice Sparks


«Kjære dagbok. I to dager nå har jeg forsøkt å overbevise meg selv om at bruk av LSD vil gjøre meg til «stoffmisbruker» og alle de andre sjofle, skitne, foraktelige tingene jeg har hørt om ungdom som bruker LSD og alle de andre stoffene; men jeg er så, så, så, så, så nysgjerrig.» Bare spør Alice

I begynnelsen av nittitallet ble muren like ved koranskolen jeg gikk på et tilholdssted for en håndfull tenåringsgutter som hadde droppet koranskolen og nå brukte kveldene på tvilsomme aktiviteter, inkludert røyking av hasj. Det var før borgerkrigen, og vi levde i en boble hvor foreldrene våre innbilte seg at diktaturregimet var mer godmodig enn det var, vårt land var det fremste på kontinentet både militært og sportslig, og hvor rusmidler, hos den jevne borgeren, var en stor fy.

Det var selvsagt noen mennesker som utgjorde et unntak; medlemmer av eller familiene til eliten som hadde et sugerør inn i statskassen og som søkte mer stimulerende adspredelse enn shopping i Dubai; kunstnere, musikere og skuespillere, så lenge de holdt seg unna regimekritikk og sist men ikke minst; ungdommer på kjøret.

Fordi den gjengse borgeren ikke hadde råd eller skamløshet til å vanke på de stedene eliten frekventerte og forsøkte å unngå alt som kunne bringe en i kontakt med regimets brutale håndlangere, var ungdommene de eneste hvermannsen kunne gjøre mål for sitt oppdemmede frustrasjon, maktesløs og moralske indignasjon.

Så ethvert funn av en hasjsneip, et funn vi barna for øvrig ble oppmuntret til å bistå med siden vi likevel virret omkring, feide opp og gravde ting, vakte stor oppmerksom. Og siden ethvert diktaturregime og politistat som er verdt sitt navn, ikke kan la være å rette oppmerksomheten sin mot enhver ting som samler mennesker i grupper, hendte det ofte at politiet kom ubedt og lynkjapt til åstedet for sneipfunnet, beroliget sikkerhetstjenestens lokale stasjon om menneskesamlingen ikke hadde politiske motiver, før de til slutt forsikret tilskuerne om at myndighetene ville ta affære.

Og noen dager senere forsvant en eller flere av ungdommene i et par-tre uker.

Dette var min første erfaring med rusmidler.

Jeg lærte ikke om tyngre stoffer før jeg kom til Norge og møtte ungdommer som var avhengige av kokain, piller og metamfetamin. Men måten myndighetsinstitusjoner møtte dem på var veldig annerledes fra hva jeg var vant med. I stedet for å bli sett på som kriminelle, ble brukerne sett på som syke. I hvert fall i teorien. Til og med i dag hender det jo at brukere, avhengig av hvor mye de blir tatt med, skifter kategori og går fra å være brukere til å bli rettsforfulgt.

Misbrukere er selvsagt ikke bare individer. De er også sønner, døtre, mødre, fedre og venner. Og de første deres misbruk tester er ikke statens budsjett, det er familiens. Det er de som må se på mens deres kjære nekter å ta til fornuft og akseptere hjelp. Det er de som må ile til når de blir ringt opp fra legevakta om en overdose. Og det er de som mange ganger må punge ut for at familiemedlemmet skal gjenvinne kontrollen. I hvert fall i Norge.

Det kommer sikkert ikke som noen overraskelse at det er «litt» annerledes i Somalia. Avhengighet som ide møter der ikke en like stor forståelse. Den tilhører kun brukeren, og brukeren alene. Han eller hun blir først dømt for å i det hele tatt bryte med det islamske forbudet, så for sin uvilje mot å kvitte seg med avhengigheten, og til slutt kommer den endelige straffen; familiene kutter kontakten med den avhengige. Man amputerer rett og slett medlemmet som et infisert lem. Også her i Norge.

Derfor var noe av det første som jeg spurte meg selv da jeg leste Beatrice Sparks? roman, «Bare spør Alice», for snart tjue år siden dette: hvorfor gidder foreldrene å kaste bort så mye energi på å hjelpe denne bortskjemte dr********?

Snart tjue år senere, er jeg mykere og forstår foreldrene bedre. Det hindrer meg likevel ikke fra å synes at de kaster bort sitt martyrium på en tenåring som ikke bare misbruker LSD og andre tyngre narkotiske stoffer, men som også stikker hjemmefra flere ganger og må få deres hjelp for å komme seg hjem.

Det mest interessante med boka, er ikke avhengighetshistorien, det er hvordan den så til de grader tar perioden, eller i hvert fall hvordan vi tror vi tror perioden var, på kornet. Her er ungdommer i tenårene som rettferdiggjør sitt misbruk med at foreldrene «avhumaniserer» dem når de insisterer på at de skal klippe av seg det lange og ofte uhygieniske håret. Her er ungdommer som vil røyke eller hallusinere seg bort fra det fæle øvre middelklasselivet, helt til de kommer seg til San Francisco og Oregon og møter barn som er yngre enn dem, men som faktisk har legitime grunner til å flykte fra hjemmene sine.

Ikke overraskende fører disse realitetsorienteringene til at både Alice og hennes reisefelle, kommer på bedre tanker, ringer hjem og blir tatt imot med åpne armer og ingen irettesettelse fra takknemlige familiemedlemmer. Jeg er ikke i tvil om at slikt skjer titt og ofte, men som leser kan jeg ikke unngå å bli skuffet over så mye forståelse. Jeg vil ha konflikt, at karakterene ofrer noe og kommer ut på den andre siden med arr og en helt annen måte å se livet på. Det skjer ikke her.

At det likevel tilfredsstiller hviler kun på at boka skal forestille å være en ordentlig dagbok, skrevet av en anonym tenåring. Den er den selvsagt ikke. Men i likhet med «Fargo» er jeg såpass imponert at jeg gir boka en sterk firer.

Les den.

Tittel: Bare spør Alice
Utgitt: 1991 (Min utgave, utkom første gang i 1971)
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Sider: 157

Terningkast: 4

Bare en time til av Sanne Mathiassen


«Du har dratt, og det er min jobb å ta vare på oss som er igjen. Det er jeg som må holde alt sammen nå. Det er det du har tenkt, ikke sant? Fordi du ikke klarte det selv?» Bare en time til

«Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte.» Den berømte åpningslinjen i Tolstojs «Anna Karenina» er ikke bare kjent av de fleste, det er også en av disse perfekte formuleringene som bare høres riktig ut. De fleste av oss bruker sjeldent tid på å ta en nærmere titt på den. Enda færre gjør som psykiskhelse.no gjorde for noen år siden og slår fast at formuleringen ikke er «uttrykk for en innsikt, men for en manglende innsikt. At det er motsatt.

Hver sørger på sin egen måte, er også en annen formulering vi lett aksepterer. Men er det nå slik? Sørger hver enkelt av oss på en så særegen måte som skiller seg fra de over sju milliarder andre som lever på denne planeten? Jeg spør ikke for å bare spørre, men fordi jeg måtte stille meg dette spørsmålet mens jeg leste Sanne Mathiassens «Bare en time til».

I den korte romanen har den seksten år gamle hovedpersonens mor nylig begått selvmord, og vår heltinne og faren, og i mindre grad den åtte og trekvart år gamle lillesøsteren Veslemøy, prøver å bearbeide bortgangen. En kan si at hver av dem sørger på sin egen måte, og hver av dem er gjenkjennelig. Hovedpersonen, som også er fortelleren, går til psykolog. Faren, en permittert ungdomsskolelærer, ligger på sofaen i stua, med gardinene dratt ned. Lillesøsteren har flyttet inn til tanta i nabohuset, og får ofte ikke sove fordi hun forsøker å gjenopprette minnene hjernen langsomt visker ut.

Så langt er det ingenting ved karakterenes atferd som befinner seg utenfor det kjente, akseptable og normale i hvordan folk i den vestlige sfæren bearbeider sorg. Men denne «normaliteten» varer ikke lenge. Det skjønner vi når hovedpersonen allerede i begynnelsen av boka, går ned til fryseren, brekker av en bit av en fotformet is og konsumerer den.

Mora er bokstavelig talt med henne, i henne! I hvert fall midlertidig.

Som boka både da og senere ikke legger noen skjul på, er isen en konkret fysisk ting fra moren. Det er fotavtrykket moren laget i vinterlandskapet utenfor huset, som vår heltinne fant etter, varsomt meislet ut og nå bevarer i fryseboksen.

Før du hopper opp og utbryter «psykiske problemer» (politisk korrekt, men lite sannsynlig), eller «gærn» (ikke politisk korrekt, men mer sannsynlig), bør jeg nevne at boka verken før eller etterpå forsøker å sette hovedpersonen i en slik bås. Hennes karakterark ender ikke selvinnsikt om at hun trenger mer hjelp enn hun får. Så det er ingen scene hvor hun innrømmer at hun har et problem ved å tilstå overfor psykologen at hun gomler på isen som formet seg etter morens fotavtrykk. I stedet er det en bi-historie som involverer en av skolens populære gutter, som også går til den samme psykologen, og som hun faller for til tross for at truer henne hvis hun avslører at han går til psykolog til noen på skolen.

Jeg måtte stoppe her og stille meg et par spørsmål: Hvis dette ikke er en liten historie om ei jente med psykiske problemer som tilfeldigvis gjennomgår en tragedie, er dette da et forsøk på å gjøre både henne og historien mer sær? Og hvis det er slik, hva er vitsen med å gjøre alt bortsett fra denne siden av karakteren så j**** jordnært?

Jeg har ingenting mot særegne karakterer, faktisk liker jeg å lese om mennesker som både er underlige og som opptrer underlig. Men jeg krever en forklaring på hvorfor karakteren er slik, eller en ark som bygger opp til en blottlegging av denne særegenheten, som scorer dramatiske mål og skaper reaksjon og endring. Det skjer dessverre ikke her.

Dermed kan jeg ikke annet ennå konkludere at poenget med dette elementet er at det skal være hispterlitterært; et kjøttløst bein som leseren skal tygge på i et håp om å finne noe symboltungt å gomle på. Det fungerer sjeldent. Ikke når historien ellers er så tynn. Verre er det at slutten, i et forsøk på Gud-vet-hva, gir leseren en lusing ved å ende på en slags cliffhanger.

En fornærmelse.

Tittel: Bare en time til
Utgitt: 2014
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 96

Terningkast: 1

Har du lest boka? Hva tenker du om at en karakter sørger på denne måten uten at det er en dramatisk "payoff"?   

 

Herlig uærlig av Ally Carter


«Kat ble stående helt stille en lang stund på fortauet[?] mens konvolutten veide tungt i hendene hennes. Hun holdt pusten og kikket inni. Fotografier. Men ikke bare fotografier: Pressmidler.[?] Alle de menneskene som sto henne nærmest, var avbildet her i svart-hvitt, og beskjeden var entydig: Arturo Taccone visste hvordan han skulle finne menneskene og tingene som betydde noe for henne.» Herlig uærlighet

Jeg tror ikke jeg er gammel nok til å si at «alt var så meget bedre før» uten et flertall av de som måtte være tilstede når jeg sier det himler med øynene og sier at jeg må slutte å sitere Youtube-kommentarer, eller hvis de er mer skånsomme, at jeg må vente til jeg befinner meg på den andre siden av femtiårene for at min klagesang skal få noen som helst troverdighet. Men, som så mange andre, kan jeg ikke la være med å ta på min «Eldre-enn-jeg-ser-ut»-hatt, ryste på huet av det ene av det andre, særlig bøker og filmer, og spørre retorisk hva vitsen er med å resirkulere gamle konsepter uten å tilføye noe ekstra som ikke er latterlig. Slik er det nå bare.

Denne siden av meg kan få meg til å fremstå som en som står med klubben hevet, har et glis om munnen og en trang til å slakte hver annen film og bok. Jeg er selvsagt ikke en slik person. Ikke i det hele tatt. Men jeg skal innrømme at grinchen i meg kommer ut og herjer langt oftere enn karakteren i Dr Zeus? kjente karakter, og at min herjing oftere går ut over én spesiell subsjanger i film som i litteratur: ungdomssjangeren. Og mer presist, seriebøker for unge.

Kall meg gærn, men jeg kan ikke la være med å konkludere med at ungdomssjangeren, særlig bokserier, er infisert av en forholdsvis ny sykdom. Denne sykdommen heter konseptforfatteren. Kjennetegnene på denne alvorlige sykdommen er følgende: Bæreren kommer ofte fra eller er inspirert av den engelsktalende litteraturverdenen, har fortid i fanfiction-foraene på nettet, tv-bransjen eller filmverdenen. Bøkene er ofte, men ikke alltid, basert på eller låner konsept fra, andre bøker eller filmer. Og i sentrum av handlingen er et uunngåelig element; en trekantromanse. 

 Hunger Games. Twilight. Og nå, «Herlig uærlig».

På baksiden blir boka beskrevet som «Ocean?s Eleven» med ungdommer, og det er ikke helt feil. Katarina Bishop, tenåringssvaret på Danny Ocean, er tross sin unge alder en erfaren tyv. Takket være faren og onkelen. Men i motsetning til hovedpersonen i den berømte filmen, har hun forlatt familiegeskjeften når vi møter henne. Hennes siste brekk, har gitt henne en plass på en eliteskole, og planen er å bli en ærlig Jane. Så er det noen som ødelegger rektors dyre bil, og plasserer alle bevisene på rommet til Katarina. At hun ikke har gjort det spiller liten rolle.

Utvisningen kommer som bestilt for faren. En italiensk gangster er på leting etter ham. Ikke for å gi ham oppdrag, men fordi flere av hans mest sjeldne malerier, malerier kunstverdenen har vært på jakt etter helt siden de ble borte under andre verdenskrig, har blitt stjålet fra eiendommen hans. Og han er overbevist om at Katarinas far Bobby Bishop, står bak brekket.

Gangsteren, Arturo Taccone, er lite villig til å akseptere Bobby Bishops forklaring; at han var i Paris og begikk et annet brekk der. Men italieneren er ikke en barbar. Han er villig til å gi familien vente med fjorten dager på å returnere maleriene.

Ettersom Katarinas far fotfølges av Interpol og onkelen Eddie ikke er tilgjengelig av grunner som ikke tåler nærmere titt, blir det opp til Kat, beileren og rikingssønnen Hale, brødrene Hamish og Angus, kusinen Gabrielle, kameraten Simon og lommetyven Nicholas å finne maleriene, planlegge brekket og redde dagen. Men ting går ikke helt som planlagt.

Det positive med «Herlig uærlig» er at den ikke kludrer til konseptet. Premisset er fengende nok, spenningen god nok, karakterene greit nok tegnet og brekket? jeg kan ikke akkurat si at det er oppfinnsomt, men det holder mål.

Og det er hele boka i nøtteskall; fra start til bokas siste side er det ingenting ved den som vekker stor interesse. Ikke i en grad som gjør det verdt å pløye gjennom 359-sider.

Men filmrettighetene til bøkene er solgt til Hollywood. So that?s that.

Helt gjennomsnittlig.

Les den hvis du ikke har noe bedre å ta deg til.

Tittel: Herlig uærlig
Utgitt: 2010
Forlag: Pantagruel Forlag AS
Sider: 359

Terningkast: 3




Merkelig vær i Tokyo av Hiromi Kawakami


«Jeg måtte ut i gatene, for å få bekreftet at jeg ikke var den eneste som levde, og som levde med denne hjelpeløsheten. Men samme hvor grundig jeg gransket menneskene omkring meg, fikk jeg ikke den bekreftelsen jeg trengte. Jo sterke behovet for bekreftelse, desto vanskeligere ble det å få bekreftet noe som helst. Det var da jeg støtte på Sensei.» Merkelig vær i Tokyo

Kristin Valla, forfatteren og redaktøren, skrev for noen uker siden følgende i Aftenpostens K-magasinet om «Merkelig vær i Tokyo»: «Murakami-fans vil utvilsom omfavne denne boken, men den har også en sårhet og et blikk for detaljer som leder tankene i retning av Sofia Coppolas Lost in Translation».

Jeg har ikke lest Murakamis bøker, og med unntak av debutfilmen «The Virgin Suicides» har jeg ikke hatt noen sans for Sofia Coppolas filmer (i bunn og grunn tror jeg at hun seiler på navnet mer enn på talentet, men det er en annen sak). Hvilket vil si at appelleringen til disse to kunstnerne ikke sa meg noe spesielt da jeg plukket opp boka. At jeg lånte og leste skyldes hovedsakelig at boka var nominert til Man Asian Literary Prize i 2013.

Men det skal sies, at en bok er blitt nominert eller har vunnet priser, er ikke ensbetydende med at den vil falle i smak. Det betyr bare at en eksklusiv gruppe med mennesker som man mer eller mindre har respekt for, kanskje motvillig, synes at boka har visse kvaliteter som gjør at den fortjener å bli løftet opp.

I dette tilfellet må jeg si at jeg ikke ser hva det er nominasjonsjuryen så i 2013.

Først historien: Tsukiko Omachi er en ensom trettisju, snart trettiår gammel kvinne i Tokyo. Ensomheten er tross påstanden i sitatet over delvis selvvalgt. Hun jager kjæresten på dør ved å nesten bokstavelig slutte å kommunisere i måneder på strekk. Samtidig gjør hun ingenting for å pleie båndet til familien, enda de bor i samme bydel og det ikke er noen konflikt mellom dem som hun kan bruke som en unnskyldning.

Hun unngår likevel ikke all kontakt med andre mennesker. Så sær er hun ikke. Når hun ikke er på jobb, pleier hun å gå på en lokal kneipe. Det er der hun en dag treffer Harutsuna Matsumoto, eller Sensei. Han er nesten dobbelt så gammel som henne, og han pleide å være hennes lærer på videregående.

Likevel blir hun mildt besatt av å innlede et forhold til ham. Overraskelsen, og det utrolige, er at han lenge ikke er interessert i henne. Og grunnen er like platt, som den er uforståelig. I hvert fall slik jeg ser det.

Bokas største minus, er ikke at en ikke kjøper et forhold mellom mennesker med et så stort alderssprik; det er at hele historien, fra turene på markedene til samtalene om sopp, blekksprutkjøtt, reisetekanner og ekskona til Sensei som stakk femten år tidligere, og mer, aldri, og da mener jeg aldri, vekker interesse.

Hvis en velger å være generøs kan man si at Tsukiko og Senseis tur til øya der eksona skal ha oppholdt seg sist han hørte fra henne, vekker en gnist. Men Tsukiko dynger flere baljer med vann over gnisten omgående, og historien svinger tilbake inn på det samme, kjedelige, gamle sporet. Helt til slutten.

Det andre minuset er at deler av dialogen enten er for rar, for latterlig eller for utroverdig. For eksempel spør en karakter Tsukiko et sted om hun vet han giftet seg med en felles bekjent. Når hun sier nei, sier den andre, «Ikke så rart. Jeg fortalte nesten ingen det.»  Senere finner replikkvekslingen under sted mellom Tsukiko og Sensei:

«Men jeg vil dra et sted sammen med deg.» Jeg satte meg opp. Så Sensei inn i øynene mens jeg sa det.
«Jeg drar ingen steder,» svarte Sensei og så meg rett i øynene.
«Men jeg vil, Sensei! Jeg vil!» (s.125-126).

Enda senere trygler (og da mener jeg ikke spør eller foreslår, men trygler) Tsukiko Sensei om at han må ta henne med til Disneyland.

Jeg er ikke i tvil om at det finnes lesere som er villige til å strekke seg langt nok til å kjøpe at en trettiåring, enten hun bor i Tokyo eller Zambia, snakker slik, eller er opptatt av Disneyland som Tsukiko er.

Jeg er ikke en av disse. Jeg tror ikke de fleste er.

Styr unna.

Tittel: Merkelig vær i Tokyo
Utgitt: 2015
Forlag: Forlaget Press
Sider: 195

Terningkast: 1      




 

We are all completely beside ourselves av Karen Joy Fowler


"The world runs," Lowell said, "on the fuel of this endless, fathomless misery. People know it, but they don't mind what they don't see. Make them look and they mind, but you're the one they hate, because you're the one that made them look." We are all completely beside ourselves

I 1997 skjedde det noe som merket meg for livet og som, selv nå når jeg skriver disse ordene og hjernen min spiller minnet på loop, får meg til å bite tennene hardt sammen, ryste demonstrativt på hodet og lyst til å sitere det siste verset i Timbuktus «Resten av ditt liv» for den som har skylden for dette arret (Jeg hoppas du aldri någonsin igjen kan komma ihåg en pin-kod, asså aldri, även när du får en ny. Och må din klocka alltid gå tjugo minuter för sakta så att du alltid kommer för sent. [...] Och må dina hårddiskar för evigt alltid krascha).

Det skal sies, det er et arr en bør sette «relativt» foran. Med andre ord; det er ikke et som bør blottes og vist frem med en viss stolthet i tide og utide. Men siden det er et som spøker i bakgrunnen hver gang jeg skriver om bøker og film, og siden jeg ikke kan skrive om boka jeg skal anmelde i dag uten å dumpe en gorilla av en spoiler tidlig i denne anmeldelsen (noe annet er dessverre ikke mulig), er det mer enn passende at jeg bruker noen ord på å vise frem spøkelset som har hengt over meg i snart tjue år.

Dette skjedde: En ettermiddag, jeg husker ikke hvilken måned det var, spurte jeg moren min om penger slik at jeg kunne dra på kino. Jeg var blakk som en ?ikke kirkerotte, vi har ikke kirker der jeg kommer fra.( Eller rettere sagt, vi hadde én, men den var sønderknust slikt som mye annet i Mogadishu). Kanskje moskerotte? Yes! Stavelsesprogrammet på Word aksepterer «moskerotte», så jeg antar at det er en grei.

Uansett. Jeg spurte mamma om jeg kunne bomme penger til en kinotur, og da skjedde noe som skjedde sjeldent. Eller mer presist, noe som skjedde først etter at jeg hadde måttet gjøre et eller annet som jeg hadde lite lyst til å gjøre, som å rydde rommet mitt, eller ville, som å handle, eller mente (den gang) var under min verdighet, som å hjelpe til med noe som helst i huset. Min unnskyldning for det og det meste annet var ikke så mye at jeg var en ung mann, selv om jeg mente at jeg var det, men at jeg var den yngste. Hva kan jeg si, det var en lodd jeg skrapa entusiastisk hver gang sjansen bød seg. Hvilket vil si nesten hver dag.

Ingen av kameratene mine trengte å bruke slike triks. De hadde fått utdelt andre lodd. De var mellombarn eller det eldste barnet i huset. Anonyme eller den rampelyset var på. Dermed kommer det kanskje ikke som en overraskelse at de var sjalu på meg og ertet meg for hvordan jeg skamløst brukte noe så «tilfeldig» som det å være det sistefødte barnet til min fordel.  I 1997 gikk denne ertingen over grensen.

I et forsøk på å la meg få svi for hellet skjebnen hadde gitt meg i gave, avslørte en av kameratene mine slutten på filmen jeg skulle bruke pengene jeg hadde oppført meg som en skyldstynget puddel for å få tak i. Hadde filmen vært en dårlig en, eller til og med gjennomsnittlig og god, ville jeg ha glemt episoden som så mye annet fra 1997. At jeg ikke gjorde det, skyldes at det ikke var en hvilken som helst film. Det var «The Usual Suspects». Eller «De mistenkte».

Hvis du har sett «The Usual Suspects, vet du hvor kriminelt kameraten min oppførte seg. Men det er i hans fotspor jeg må gå i å kunne si noe som helst som er verdt å si om Karen Joy Fowles Bookerprisnominerte «We are all completely beside ourselves».

Det som teller, som gjør meg til en mindre drittsekk enn kameraten min var, er at jeg ikke vil avsløre gorillaen i bokas sentrum uten å advare deg om at det er det jeg kommer til å gjøre i de kommende avsnittene.

Til tross for at jeg mener at Fowles forfekter et- moralsk sett- farlig standpunkt, avslører jeg ikke bokas viktigste plottpoeng fordi jeg ikke likte boka. Tvert imot. Jeg ikke bare likte boka, jeg likte den veldig, veldig godt. Så jeg hvor mye enn det teller, kommer jeg til å gi den en sterk femmer på terningen. En femmer som lett kunne vært en sekser, hadde det synet Fowles har på visse ting ikke provosert meg så kraftig og skremt meg. Det synes jeg fortjener et øye mindre på terningen.

For å gjenta; Under kommer jeg til å avsløre et, mildt sagt, sentralt plottpoeng i boka. Jeg håper derfor at du stopper med å lese nå, løper til ditt nærmeste bibliotek eller bokhandleren du pleier å frekventere og får tak i denne perlen. Seriøst. Løp. Ikke gå.

Ikke les videre.

Først en kjapp oversikt: Historien som fortelles går over mer enn tre tiår. Fra 1970-årene til 2010-tallet. Fortelleren, Risenart Cooke, blir i de fleste av disse årene hjemsøkt av et eneste spørsmål: hva skjedde med søsteren Fern?

Baksideteksten, i hvert fall den versjonen jeg har lest, gjør en god jobb med ikke å avsløre at Fern ikke er en vanlig søster. Eller menneske. Fern er en sjimpanse. Hun ender opp hos Cooke-familien som en del av et forskningsprogram som skal finne ut om det går an å oppdra en sjimpanse som et menneske, og hva man eventuelt kan lære av et slikt eksperiment.

Som Fowle dokumenterer i etterordet var slike forsøk verken uhørte eller nye på 1970-tallet. Forsøk på å gi aper, og da særlig sjimpanser, menneskelige egenskaper og karakteristika startet tidlig på 1900-tallet. Ingen av forsøkene lyktes. Det stopper likevel ikke Rosemarys psykolog-foreldre og kretsen rundt dem i Bloomington, Indiana, på 1970-tallet.

Både Rosemarys foreldre og forskerkollegaene er overbevist om at et mangeårig, velovervåket og veldokumentert prosjekt som Fern-prosjektet, ikke kan annet enn å føre til et gjennombrudd i hvordan man forstår menneskets evolusjon, samtidig som man vil komme grave seg enda et lag nærmere kjernen filosofiske spørsmål som hva det vil si å være menneske, hvordan vi ser på oss selv og hvordan vi ser og bør se på både artsfeller og annet liv som deler planeten med oss.

Hensikten er slett ikke god slik jeg ser det. Men den er utrolig interessant og tankevekkende. Helt til Ferns vekst og hennes uvitenhet om sin egen styrke og natur fører til vold og død. Det reiser enda flere mer interessante spørsmål: Skal hun behandles som et uskikkelig barn som har behov for å bli møtt med enda mer forståelse og empati, eller er hun et farlig dyr som ikke hører til i omgivelsene hun blir sosialisert i og som bør fjernes? Og i så fall, hvor skal hun plasseres?

Mer skal ikke sies om plottet.

Det som bør sies, som bør ropes fra høyt og lavt, er at «We are all completely beside ourselves» er eksepsjonelt morsom, intelligent, makeløst godt komponert, forførende godt skrevet og så engasjerende at det en må se til mer spesialiserte sjangre for å finne noe som er like gripende.

Når det er sagt; Gud å Gud for et provoserende moralsk syn. Enkelt sagt er Fowle en som mener at dyr og mennesker er på samme moralsk plan. At det ikke er noe fundamentalt galt med å referere til et dyr som ens «datter» eller «søster». Det er bare en raus utvidelse av den empatiske og moralske boblen man i dag bare får adgang til hvis man er homo sapiens. Fowles prosjekt, i hvert fall i denne boka, er å blåse mer luft i boblen og inkludere dyr i den.

Det er et temmelig farlig standpunkt etter min mening.

Dyrevernere jeg har snakket med mener at dette verdisynet bare drar opp dyreliv. Empati minker ikke av et en deler den med enda flere, har jeg blitt fortalt. Og det er sant. Vanligvis. Men hvor langt skal man dra denne strikken? Skal den bare langt nok til å inkludere hunder og katter og sjimpanser? Eller skal den også inkludere hester, sauer, kyr og ethvert annet dyr som lever tett inn på oss?

Min påstand er at man må si B når man har sagt A. At man ikke kan kalle en bikkje eller katt for et familiemedlem og samtidig gå i retrett når flere og flere som tar denne posisjonen faktisk også sier B. Det betyr at man bør kunne forsvare påstanden om at slakt av dyr er lik Holocaust, noe flere og flere fra dette moralske universet som ser på dyr som familiemedlem stadig er mindre redde for å lufte offentlig.

Skremmende.

Trøsten er at boka er helt fantastisk og jeg kan ikke anbefale den varmt nok.

Les den!

Tittel: We Are All Completely Beside Outselves
Utgitt: 2013
Forlag: Serpent's Tail
Sider: 319

Terningkast: 5



 

 

 
  
 

Lucky Us av Amy Bloom


"My father's wife died. My mother said we should drive down to his place and see what might be in it for us. She tapped my nose with her grapefruit spoon." It's like this, " she said. "Your father loves us more, but he's got another family, a wife, and a girl a little older than you. Her family had all the money. Wipe your face." Lucky us, s. 3

Et sted i sin monumentale og berømte bok «Story, skriver den amerikanske manusguruen Robert McKee at mennesker, nesten uavhengig av kultur, tolerer en middels god midtdel i en historie, men at mennesker, enten de bor i Guangzhou, Portland eller Cape Town, sjeldent eller aldri tolererer en laber start og en dvask slutt.

Hvis jeg noen gang ble spurt, ville jeg lagt til at enhver forfatter som skriver om tweens som sier følgende; «Moralsk sett er det galt, men etisk sett er det korrekt.», fortjener å få PC-en og skrivemaskinen sin konfiskert (han/hun kan få beholde penner og papir, vi er tross alt ikke barbarer!).

Sitatet over er ikke hentet fra «Lucky Us», det er fra Lisa O?Donnells prisvinnende debutroman, «Bienes død», fra 2013 (en av mange jeg ennå ikke har rukket å anmelde). Men Amy Bloom er like klanderverdig som O?Donnell i å legge alt for høytsvevende replikker i munnen på en tolvåring. Og da skjer det som uunngåelig må skje, i hvert fall i hodet mitt; karakteren blir lite troverdig.

Det starter en snøballeffekt hvor jeg først mister interessen for hvordan det går med akkurat den karakteren, får fantomkløe i bakhodet hver gang forfatteren insisterer på at «dette er en eksepsjonelt intelligent tolvåring som ikke bare har lest Schopenhauer og andre filosofer, men også er velbevandret i moralfilosofiens labyrinter og irrganger.

Det er ikke det at jeg tviler på at de eksisterer, jeg tror bare ikke på at de har en dekkidentitet som misforståtte og undervurderte vidunderbarn i drabantbyene.

Frustrasjonen min med denne typen karakterer og bøkene de bærer går opp flere hakk jo nærmere slutten jeg kommer og innser hvor fantastisk boka ville vært om ikke forfatteren hadde insistert på å selge sin research, filosofiske tankespinn og politiske holdninger.

Det siste er romanen andre problemet. 

Amy Bloom underviste på Wesleyan, et av USAs største liberale bastioner, da hun skrev og ga ut boka. Så det er ikke overraskende at hun, som så mange andre professorer og forfattere, befinner seg på den politiske venstresiden og har holdninger og standpunkt man forventer fra den kanten.

Det overraskende er derimot at hun stort sett ser bort fra holdninger og samfunnsmessige forhold som var gjeldende på 1940-tallet, perioden historien foregår i, og portretterer en toleranse som verken var sann, eller tjener dramaturgien. Så her er det lesbiske orgier, utroskap bak ryggen på ektemenn og offentlig forhold mellom en hvit mann og en svart kvinne. Og akkurat når du tror at det umulig kan komme enda en elefant leseren skal ignorere, dukker den største av dem opp. Mer om det senere.

Begynnelsen forbereder en ikke på det utrolige som kommer. Faktisk er det både virkelighetsnært og hjerteskjærende.  Moren til tolv år gamle Eva, informerer datteren allerede i bokas første om en gledelig nyhet; kona til Evas praktisk talt ikke-eksisterende far, Edward Acton, er død, og det er nå på tide at elskerinnen og den uekte datteren forlater skyggetilværelsen og bruker tragedien til å bedre loddet sitt.

Ikke før etter at de kommer hjem til Acton og Eva blir introdusert for sin ukjente og fire år eldre halvsøster Iris, oppdager Eva at moren egentlig var mer opptatt av å dumpe henne hos faren enn noe annet.

Acton, en mann som aldri har vært noen far for Eva, eller en god en for Iris, aksepterer både foreldreansvaret og alenepappatilværelsen. Eller rettere sagt, han kunne ikke brydd seg mindre om at det bor enda en under taket. Dermed må Eva alliere seg med den eneste hun kan alliere seg med; Iris.

I motsetning til Edward, er sekstenåringen Iris både ærgjerrig og en drømmer. Drømmen er å spare penger, dra til California og bli filmstjerne. For å oppnå det tar hun jobber der hun kan, står modell, deltar i diktopplesningskonkurranser og konkurranser hvor de gjelder om å holde mest mulig yndige og patriotiske taler for krigen. Det lille hun tjener i prispenger, gjemmer hun på forskjellige steder på rommet. Men det er før Edward oppdager dem, bruker dem til å drikke seg fra sans og samling og tvinger en frådende forbanna Iris til å starte fra bunnen av igjen med spareplanen.

Med hjelp fra Eva lykkes det Iris å endelig legge nok midler til å dra til Los Angeles. Som en takk tar hun med seg den yngre- og inntil nylig ukjente søsteren- og flytter til vestkysten.

Den hedonistiske livsstilen, de glamorøse festene og den lille men sannsynlige muligheten for å gå fra en som er ingenting, til å bli et navn som pryder både lerretet og tabloidene, appellerer til Iris. Og i et kort øyeblikk ser hun til å kunne få det.

Det skjer når hun møter, blir venn med og senere en slags elskerinne for en av filmhovedstadens kvinnelige stjerner. Kvinnen heter Rose og har hatt et kjent forhold til en annen av byens stjerner. Men i den korte perioden hun og Iris får, er det som han ikke eksisterer. Så gjør iris og Rose noe som er lite sannsynlig på den tiden; de drar på stranda og blir fotografert mens de bader nakne og «hygger seg».

Valget Rose må gjøre er like usentimentalt som ventet; hun dumper Iris og gifter seg med forloveden. For å få iris så langt som mulig vekk fra seg, iscenesetter hun en klinisk og kjapp liten operasjon som gjør Iris til et ikke-navn i filmbyen. Porten til ethvert filmstudio og døren til enhver castingagent blir stengt for henne. Verre blir det når andre med vage forbindelser til bransjen blir frarådet å gi henne arbeid.

Med mindre penger blir hun nesten dag for dag tvunget til å baklengs i karrierestigen. Først ved å flytte tilbake til rønner hun flyttet fra måneder tidligere da hun fikk mer å rutte med, og senere- tilbake til Chicago.

Og det er nå den største elefanten trer inn på scenen: Iris innleder et forhold til Reenie, en lavmælt og gift kokke, forelsker seg hodestups og setter i gang en utrolig diabolsk plan, så langt vil jeg faktisk gå, for å kvitte seg med Gus- den sympatiske ektemannen til elskerinnen. En plan hun lykkes med.

Før jeg sier mer om min dom over boka, så bør du som leser vite at Amy Bloom er en både kritikerrost og prisbelønt forfatter. Jeg har ikke lest noen av hennes andre bøker, men jeg er ikke i tvil om at andre har sett noe fantastisk i bøkene hennes, noe som fortjener ros og priser. Også «Lucky Us».

Når det er sagt, så er problemet, eller kanskje- problemene- jeg hadde med «Lucky Us» ikke knyttet til skrivestilen, narrasjonen eller komposisjonen. De er alle mer enn gode nok. At jeg ikke likte boka, eller mer presist, at jeg likte den mindre og mindre jo nærmere jeg kom slutten, har hovedsakelig med karakterene og deres handlinger å gjøre.

Jeg trodde simpelthen ikke på dem. Jeg tror heller ikke på at det var mulig for en hvit og en svart eller to kvinner å være så skjødesløst åpne med sine forhold og ikke få en brutal reaksjon, noe som ikke skjer her.

Slutten tar alle disse usannsynlighetene og dynger tonnevis med sukker over dem. En overdose som dolker enhver troverdighet med dødelige stikk. Da får jeg bare lyst til å skrike: «Et tu, Amy Bloom?»

Styr unna.

Tittel: Lucky Us
Utgitt: 2014
Forlag: Granta Books
Sider: 240   

Terningkast: 2


 

Marsboeren av Andy Weir


"Nå er løpet kjørt. Det er min veloverveide mening. Løpet er så jævlig kjørt. Seks dager inn i det som burde være de to mest fantastiske månedene i hele mitt liv, og så er det blitt rene mareritt.[...] For å gjøre det: Jeg døde ikke på sol 6. Rewsten av besetningen trodde definitivt at jeg gjorde det, og det klandrer jeg dem ikke for. Kanskje det blir erklært en nasjonal sørgedag for meg, og på Wikipedia-siden min vil det stå:" Mark Watney er det eneste mennesket som har dødd på Mars." Og det vil antakelig være riktig. For jeg kommer utvilsomt til å dø her. Bare ikke på sol 6, da alle tror at jeg gjorde det." Marsboeren

Eksemplarisk velplottet om en Mars-ekspedisjon som går galere enn galt. Cast Away i rommet.

I Andy Weirs eksepsjonelt spenningsfylte besteselger har menneskeheten ikke bare klart å lande astronauter på den røde planeten, man har også overkommet de kolossale tekniske og psykologiske utfordringene som er knyttet til korte opphold. Men ingen av astronautene i Ares 1 og Ares 2, de første bemannede ekspedisjonsromskipene som landet på planeten, ble værende på planetens overflate i mer enn tretti dager. Det endrer seg med Ares 3, og da bare fordi alt som kan gå galt, gjør det.

At alt går som planlagt i starten blir senere en mager trøst, men i begynnelsen er det alt som teller. Både reisen og landingen går som man hadde terpet på. Det er først etter at en ventet storm blir kraftigere enn man hadde regnet med at problemene starter. Og den det går ut over er botanikeren og maskiningeniøren Mark Watney. 

Først blir Watney spiddet av en antenne som løsner fra en hab, en blanding av lab og campingvogn. Deretter kommer de katastrofale uhellene på rekke og rad; Watney blir bevisstløs, kollegene, inkludert ekspedisjonssjef Melissa Lewis, får feil informasjon fra systemet som er ment å overvåke hans biologiske livsfunksjoner, noe som fører til at de andre ekspedisjonsmedlemmene feilaktig konkluderer at han er død.

Og Mark blir forlatt i Mars.

Etter at han våkner og pleier det åpne såret, finner Watney ut at det står enda verre til enn han noen gang kunne ha et mareritt om; ikke bare er han forlatt på Mars med et ødelagt kommunikasjonssystem, han har også begrenset provisjon. Hans eneste realistiske håp og utsikt til redning er Ares 4, en ekspedisjon som skal lande 3200 km fra der han- om fire år.

Enhver gjennomsnittlig mann ville blitt nedslått av tanken og brukt morfinen i hab-en til å gå døden i møte, i stedet for å vente den. Men Watney er ikke en gjennomsnittlig mann. Det er ikke dermed sagt at han er eksepsjonell, han er bare ikke gjennomsnittlig. Til det er han for kreativt oppfinnsom og utrustet med en insisterende god humor som trer frem når pessimisme og fatalisme skal jages på dør. Nå tar han begge til hjelp for å overleve så lenge som mulig.

De praktiske behovene gir seg selv: Han må produsere nok mat og vann. Det er ikke så enkelt når det eneste man har er noen jordprøver hjemmefra, masse bakteriefri Mars-jord og ingen gjødsel. Men nød lærer en mann som er glemt igjen på Mars å?eh?bruke egenprodusert drit til å gjødsle. Den tvinger ham også til å lage vann ved å brenne hydrazin. At det er et høyst ustabilt stoff som kan eksplodere streifer ham lenge nok til at han vurderer hvordan det vil være å blåse seg selv i lufta. Så går han videre.

Som i enhver god historie, ser alt ut til å fungere for vår helt i denne fasen. Han produserer nok vann til å overleve et år, og det provisoriske drivhuset hans ser ut til å ville produsere nok poteter til at han kan overleve et stykke etter at han går tom for de smakløse rasjonspakkene fra NASA.

Så går det galere enn galt. Hab-en går i lufta. Potetplantene dør umiddelbart. Det samme gjør bakteriene i jorda de var plantet i. Men det er først når han oppdager at han også snart vil gå tom for oksygen, at tragedien blir latterlig.

Dotten over i-en i tragisk blir grundigere markert når en ung og lavt rangert kontorrotte som jobber med satellittene som går i bane rundt Mars oppdager Watneys bevegelser rundt hab-en. Den umiddelbare gleden hos både ekspedisjonsledelsen, foreldrene til Mark og alle på jorda som følger dramaet, går snart over til sjeleknusende forferdelse: Mark Watney kommer til å dø alene på Mars, og han kommer til å dø foran kamera.

Det er mulig jeg vil bli beskyldt for å overdrive når jeg sier at jeg må tilbake til Ryan David Jahns «Good Neighbors» (anmeldt her), kanskje til og med tilbake til John Grishams «A Time To Kill», for å finne en spenningsbok som er like åndeløst spennende, lærerik, forheksende og godt skrevet som Andy Weirs «Marsboeren». Men det er der jeg befinner meg.

Egentlig ville jeg ikke skrive avsnittet over. Jeg ville ikke hype boka så ut av proporsjoner at enhver som tar det jeg sier til råd, endte med å bli skuffet. Men noen ganger må man feie forsiktigheten til side og la hjertet styre tastaturet.

Intelligent. Skrekkelig spennende. Knakende troverdig. Og uten tvil et av årets høydepunkter.

Vær så snill og les den! Vær så snill!!!

Tittel: Marsboeren
Utgitt: 2015
Forlag: Pantagruel
Sider: 474

Terningkast: 6




Tante Safiyya av Baha Tahir


«Plutselig, før verken Harbi eller jeg hadde rukket å oppfatte situasjonen, hadde beyen strukket ut hånden og gitt Harbi en kraftig ørefik. Så hardt slo han at hele den gamle kroppen skalv og tarbushen vippet over. Stemmen sprakk da han i en tone vi aldri før hadde hørt fra ham, skrek: «Jeg skal lære deg folkeskikk, din kjøter!» Beyens myke hånd hadde ikke en gang vært sterk nok til å få Harbi til å bevege ansiktet, men jeg følte at hele kroppen hans spente seg og med hele sin kraft var klar til å hive seg fremover og kaste ham i bakken. Men i stedet bøyde Harbi hodet, alt blod forsvant fra ansiktet hans, og han sa: «Tilgi meg, bey. Jeg er din sønn og tjener. Dersom jeg har gjort urett, er det din rett å straffe meg. Du kan drepe meg om du vil, men jeg vil ikke skade ham som for meg har vært som en far.» Tante Safiyya

En ettermiddag for seksten år siden, mens jeg bodde i Etiopias hovedstad Addis Abeba, var jeg vitne til en voldsepisode som jeg ikke en gang trenger å lukke øynene for å huske. Den har ikke festet seg på grunn av volden, i hvert fall ikke hovedsakelig. Jeg erindrer den fordi den både da og senere, har symbolisert baksiden av en medalje de fleste etiopiere liker å stolt vise frem: den servile respekten unge mennesker blir oppdratt til å vise de som er eldre enn dem.

Her er det som skjedde: en venn og jeg var på vei hjem fra moskeen da rundet et hjørne og kom inn i ei gate som var nesten tom mennesker. De eneste som brukte den, bortsett fra min venn og jeg, var et par andre gutter. Den ene var ca. sytten, og den andre var både yngre og fysisk sett mindre.

Fordi vi var midt opp i en diskusjon gjorde vi først ikke annet å legge merke til dem, anta at de måtte være brødre og fortsette med vårt. Det hele skjedde så fort, slik hjernen pleier å gjøre. Så det var ikke før vi var nære nok til å høre ynkingen fra den minste, se at den eldre holdt den yngre i kragen og at han brukte et eller annet som var tullet i et brunt papir til å hamre på hodet til den lille gutten at vi skjønte det unormale ved det hele, og stanset.

Kameraten min så hva det var det brune papiret var tullet rundt før jeg gjorde det. En diger spiker. Den eldre gutten sa et eller annet på amhara, hovedspråket i landet, fikk svar som han ikke var tilfreds med og spiddet den spisse enden i hodet til den yngre gutten.

Sjokket vårt gikk snart over til forferdelse, og deretter til harme. Og så gjorde vi det normale mennesker pleier å gjøre: Vi gikk bort til de to guttene og stoppet for mishandlingen.

Hodet til gutten var ille tilredt. Blodet piplet ut og strimet ned i nakken på gutten, dryppet fra pannen og la seg bak guttens ører. Det gjorde inntrykk på oss, og harmen ga oss mot til å rope et par sannhetsord etter mishandleren som nonsjalant var på vei bort. Like rolig som en pensjonist på spasertur.  Han snudde seg tilbake, skjønte at vi ikke var barn han kunne mishandle og forsvant kort etter rundt hjørnet.

Om dette var det eneste som hendte, ville denne anekdoten ikke vært mye til en historie. Den er det hovedsakelig på grunn av hva gutten sa og gjorde etter at bøllen forsvant. Han gikk til angrep på oss, sa at «alt» hadde vært hans skyld og at han hadde fortjent straffen «storebroren» hans fant for godt å gi ham.

Vi hadde vært lenge nok i Etiopia, glant på med undring hver gang vi så en ung Etiopier bukke og bruke begge hendene til å hilse på eldre, men vi hadde aldri drømt om den beundringsverdige respekten hadde en bakside. En som selv selvopprettholdelsesdriften vanskelig kunne konkurrere med og som ikke kan kalles annet enn servilitet.

Hjernen dro opp denne opplevelsen fra erindringsbanken mens jeg leste egyptiske Baha Tahirs «Tante Safiyya». Det er ikke tilfeldig. I scenen som sitatet over er hentet fra, oppsøker beyen, en patrisier, Harbi, en enkel slektning av fortelleren, med et mål for øyet: ydmyke ham og banke ham til blods.

Grunnen er noe så simpelt som et rykte som har kommet ham for øre, og som har overbevist ham om at Harbi har planer om å drepe sønnen tittelkarakteren nylig har født ham. Det finnes ingen beviser for mistanken, det trenger han heller ikke.

Landeiere og blåblodige som ham, som er så vant til å dra ned nesa fra skyene bare for å forsikre seg om at foten ordentlig trykker ned nakken til bygselmennene som er prisgitt patrisierklassens vilkårlige og (noen ganger) sadistiske innfall, har aldri hatt trengt en gyldig grunn. Det holder med mistanken.

Men som Harbi (i motsetning til den lille etiopiske gutten) utbryter etter å ha blitt ydmyket og banket til blods av beyen; «Nok, nok, nok.»

Dermed blir fortelleren, en liten gutt som er slektningen til Harbi, vitne til at Harbi dreper beyen. Til tross for de formildende omstendighetene, vet Harbi at loven vil gi ham dødsstraff. Så han har ikke noe annet valg enn å gå i skjul. Men det blir snart tydelig at han har tatt de dårlige nyhetene alt for raskt på forskudd; vitnenes uttalelser til politiet er så klare og så overveldende på hans side at myndighetene bare dømmer ham til ti års fengsel.

Det er en straff de fleste i landsbyen mener er en rettferdig straff, og Harbi er mer enn villig til å sone den. Men Safiyya, beyens kone, mor til hans nå farløse sønn, som også er tanta til fortelleren, nekter å godta at hun ikke kan få sin blodhevn.

Hun er villig til å betale hvem som helst, vende det døve øret til landsbyens imam, som også er hennes adoptivfar, og sette sin egen helse i fare for å realisere den eneste straffen hun mener ektemannens drapsmann fortjener; dødsstraff.

Denne konflikten er hjertet til «Tante Safiyya». Men det er ikke den eneste, kanskje heller ikke den viktigste.

Både før og etter Safiyya blir midtpunkt, gjør Tahir oss kjent med landsbyen; de levende karakterene som bor i den, det koptiske klosteret og dets respekterte munker, kvinnenes begredelige plass, det rigide klasselivet og den latterlige standbevisstheten som får landeiende fedre til å forferde seg over å finne sønnene sine fornedre seg til å jobbe med jorda, og mer.

Tunge emner og en øyeåpnende innsikt i hva som rørte seg i og opptok det egyptiske samfunnet før og etter seksdagerskrigen.

Anbefales sterkt.

Tittel: Tante Safiyya
Utgitt: 2005
Forlag: Solum forlag
Sider: 101

Terningkast: 5










Fallet-dagboknotater av Michel Laub


"Bestefar likte ikke å snakke om fortiden. Det er lett å forstå, i det minste med tanke på det som virkelig betyr noe, nemlig det faktum at han var jøde og at han kom til Brasil med et av disse skipene stuet fulle av folk, tjueåringer, trettiåringer, førtiåringer, mennesker som har opplevd historiens slutt- og det eneste som er tilbake, er en erindring som kommer og går, og som kan vise seg å være et enda verre fengsel enn det de kom fra." Fallet-dagboknotater

Det er sagt og skrevet så mye om Holocaust, dets planlegging, de hatske historiske kreftene som inspirerte ideologien som satte det ut i livet, hva vi kan lære av det og hvor viktig det er at vi ikke glemmer eller lukker øynene for folkemord generelt, og dette spesielt, at det nå er enklere å finne bøker som banaliserer temaet (Saras nøkkel) eller misbruker det kommersielt (Gutten i den stripete pysjamasen), enn det er å finne en bok med en innfallsvinkel og noe vektig å melde.

Heldigvis er det ikke umulig. Noe den brasilianske journalisten og forfatteren Michel Laub beviser med sin sjette bok, semi-selvbiografiske «Fallet-dagboknotater», gitt ut i Norge i 2014.

Boka handler om tre generasjoner med jødiske menn; den Holocaust-overlevende bestefaren til fortelleren, hans sønn, faren til fortelleren, og fortelleren selv, en førti år gamle alkoholikeren og blivende far som sitter og forfatter boka til sin ufødte sønn.

Det er en historie om fedre og sønner. Men mer enn det, er det en historie om hvordan Holocaust, både som en historisk hendelse og som en arv, henger som en skygge over en, og hvor umulig det er å komme seg unna den, hvor enn hardt man forsøker å gjøre det. Til og med om man drar så langt som til Brasil for å komme unna minnene.

Det er det bestefaren til fortelleren gjør. Han slår seg ned i Porto Alegre, i Rio Grande do Sul. Der starter han et normalt liv; gifter seg, får barn og gjør familien en naturlig del av det levende jødiske samfunnet i byen. For både sønn og sønnesønn, betyr det en plass på den jødiske skolen og en nokså fast plass i synagogen.

Men om livet utad har et skinn av normalitet, lar marerittene fra Auschwitz ikke sjelen være i ro. Så fortellerens bestefar gjør det menn i hans generasjon gjorde; han stenger seg inne på hjemmekontoret. Der skriver han på en flere hundre sider lang dagbok. Ikke om sine egne opplevelser, men om de mest trivielle og dagligdagse tanker om næringsinnholdet i melk og hvordan en manns kone og barna bør opptre overfor familieoverhodet.

En dag gjør han som det mange mistenker forfatteren og Holocaust-overleveren Primo Levi gjorde: han tar sitt eget liv.

Fortellerens far, som bare er fjorten år gammel og som da blir mannen i huset, blir naturligvis merket av hendelsen. Sinnet mot faren går hånd i hånd med skyldfølelse og, senere, forståelse for de enorme påkjenningene den gamle ruget på, og som til slutt knakk psyken hans. Ettersom han ikke kan få forlatelse for det han nå oppfatter som svik mot faren og hans opplevelser under krigen, velger han å sone for det ved å holde historien i live. Først for seg selv, så for sønnen når han blir gammel nok til å kunne høre den. 

Men sønnen er ikke interessert. Han er mer opptatt av å være tenåring, passe inn, ha moro. Alt annet enn å bære på en byrde som han føler ikke er hans. Og når han setter ord på denne likegyldigheten, er det noe som går i stykker mellom far og sønn. Det får konsekvenser.

Jeg har sagt det før, og jeg skal si det igjen: når en leser en haug med bøker, er det enkelt å bli nummen, eller verre, bli så deprimert over hvor mange middels til dårlige bøker som gis ut, at en får vansker med å finne motivasjon til å holde entusiasmen for bøker levende.

Så kommer man over en bok som er så velskreven, så tankevekkende og gripende at man ikke kan la være å bli overveldet. «Fallet-dagboknotater» var for meg en slik bok.

Det vil være enkelt å ramse opp adjektiver og superlativer og skryte boka høyt opp i skyene. Det skal jeg ikke gjøre. I stedet skal jeg nøye meg med å bare si dette: hvis du liker bøker som, mildt sagt, er godt skrevne, som har et vitalt hjerte og som handler om noe av det viktigste litteratur kan handle om, bør du lese denne boka. Intet mindre.

Anbefales på det varmeste!

Tittel: Fallet-dagboknotater
Utgitt: 2011
Forlag: Gyldendal
Sider: 174

Terningkast: 6  


 


 




 



Den bortkomne av Hans-Ulrich Treichel


«Broren min satt på et hvitt ullteppe og lo inn i kameraet. Det var under krigen, sa mor, det siste krigsåret, hjemme. Hjemme, det var østpå, og broren min var født østpå. Straks mor sa ordet «hjemme», begynte hun å gråte, som hun så ofte gjorde når det ble snakk om broren min. han het Arnold, akkurat som far. Arnold var en glad gutt, sa mor, mens hun betraktet fotografiet. Så sa hun ikke mer, og jeg sa heller ikke mer og betraktet Arnold, som satt å et hvitt ullteppe og var glad. Jeg vet ikke hva Arnold var glad for, det var jo krig, og dessuten befant han seg østpå, men likevel var han glad. Jeg misunte ham denne gleden, og jeg misunte ham det hvite ullteppet, og jeg misunte ham også plassen i fotoalbumet.» Den bortkomne

Tidlig på nittitallet, ikke lenge etter utbruddet av borgerkrigen som har hjemsøkt mitt hjemland Somalia i et kvart århundre, startet London-baserte BBC-Somalisk et program kalt «Savnet».

Det var et sju minutter langt program som alltid kom på slutten av den timelange ettermiddagssendingen og handlet, som navnet antyder, om mennesker som desperat søkte etter kontakt med sine kjære, som de hadde mistet kontakten med i løpet av konflikten.

Barn som søkte kontakt med foreldrene sine. Foreldre som var så fylt av skyldfølelse og savn etter sine bortkomne barn, både små og voksne, at de gjorde alt de kunne for å pøse ut følelsene i de desperate brevene til stasjonen.

Det var hva man kan kalle et «tåreperserprogram», og det var, ikke overraskende, veldig populært. Ikke fordi lytterne så noen underholdningsverdi i programmet, i hvert fall ikke i samme grad som reality-seere gjør (meg selv inkludert på et tidspunkt).

Det var populært fordi så mange i og utenfor landet hadde opplevd redslene og kaoset som hadde skilt disse familiene fra hverandre, og fordi de fleste som satt hjemme og lyttet på programmet ønsket å hjelpe til med å finne de savnede, slik at familiene kunne bli gjenforent.

For ca. et par uker siden leste jeg om noe som minnet meg om både dette programmet og denne perioden i ei avis (jeg er ikke sikker på om det var Dagbladet eller VG).

Portrettartikkelen handlet ikke om Somalia eller et radioprogram, men derimot om de tusener på tusener med foreldreløse tyske barn som vandret, ble mishandlet og døde, og de få som overlevde ved å komme seg helt til Litauen og andre Øst-europeiske land, der de ble adoptert av og inn i et samfunn som var totalt fremmed for dem.

Det var en sterk tekst, og jeg skulle ønske at jeg kunne huske hvor jeg hadde sett den slik at jeg kunne linke til den. Men hukommelsen vil ikke, og Google ser ikke ut til å ville hjelpe til.

Det jeg kan gjøre, er å anbefale noe enda bedre; en litterær, hjerteskjærende, tankevekkende og flott liten roman som handler om noe av det samme.

Tittelen er «Den bortkomne» og forfatteren er Hans-Ulrich Treichel.

Historiens hovedperson, en ung gutt som bor i Vest-Berlin med mor og far rett etter krigen, lever i skyggen av en fraværende; lillebroren Arnold. Foreldrene har fortalt ham at han døde av sult i januardagene 1945 mens familien, som så mange andre tyskere, forsøkte å flykte fra russerne. Men det er ikke sant. Eller rettere sagt; det er ikke hele historien.

Når et hittebarn, bare kalt «hittebarn 2307», blir funnet og ad omveier kommer i morens desperate søkelys, starter en både tragisk og latterlig prosess der byråkrater, frenologer og foreldrene, særlig moren, kjemper en seig sannsynlighetskamp. En kamp som får hovedpersonen til å tvile på sin egen identitet og foreldrene, og (igjen)- særlig moren, til å gå av hengslene.

Anbefales sterkt!

Tittel: Den bortkomne
Utgitt: 2000
Forlag: Pax forlag
Sider: 109

Terningkast: 5










Fortellinger fra bushen av Henry Lawson


«Solen er nesten gått ned, og det brygger opp til tordenvær. Barna må komme seg i ly, men hun har ikke lyst til å ta dem inn i huset, for hun vet at slangen er der og kan komme opp gjennom en sprekk i det gisne plankegulvet når som helst. Så hun bærer flere fanger med ved inn i kjøkkenet og tar barna dit. Kjøkkenet har ikke noe gulv- eller rettere sagt, det har et jordgulv, som de kaller «første etasje» i denne delen av bushen. Det står et stort, grovt bord midt i rommet. Hun tar barna inn og sier de skal holde seg oppå bordet. Det er to gutter og to jenter- rene spedbarna. Hun gir dem litt kveldsmat, og så, før det blir mørkt, går hun inn i huset og napper til seg noen puter og tepper- venter å se eller ta slangen når som helst. Hun rer opp på kjøkkenbordet for barna og setter seg ved siden av det for å holde vakt hele natten.»  Fortellinger fra bushen

Er man en hipster når man fortsatt leser avis på papir og hører på radio? Jeg gjør begge. Ikke fordi jeg kan eller ønsker å pårope meg en sær eller snobbete smak, men fordi jeg 1) liker følelsen av å holde avisa mens jeg sipper i kaffen, og 2) fordi radio gir meg en et stort og bredt tilgang til givende diskusjoner og tips.

Et av disse tipsene kom meg for øre i forrige uke, da jeg hørte på et innslag om en, for meg, helt ukjent forfatter; Henry Lawson.

Lawsons far, Niels Hertzberg Larsen, var en av de mange som skylte inn i Australias kyst på midten av 1800-tallet. Han var bare 23 år da han dro fra Tromøy ved Arendal for å søke lykken «Down Under», der man noen år hans utvandring hadde funnet gull.

Men gullrushet varte ikke lenge. Og brått måtte de mange tusen som hadde reist tusenvis av mil over havet, bestemme seg for om de ville forlate landet eller utfordre skjebnen ved å ta imot myndighetenes generøse tilbud om land innover i landet. En del valgte det første, men ikke Henrys far. Han ble i stedet snekker og tømmerhugger. Resten er historie.

De tolv fortellingene i denne samlingen fra 1989, handler om den tøffe, livsfarlige, eventyrlige, ukuelige og alkoholfylte hverdagen til de som ble, som bestemte seg for å bli, overleve og- om ikke beseire- så i hvert fall lære å ikke la seg kue av de barske omgivelsene.

Som med de fleste litterære samlinger, har denne også sine sterke og svake sider, slik jeg ser det. De sterkeste kvalitetene er de som er enklest å få øye på; fengende beskrivelser, troverdige karakterer, et miljø som er levende og dødelig, og- kanskje overraskende- en humor som ofte er beksvart og av og til slap-stick.

Den morsomste fortellingen, som også er den det er enklest å like, er den niende. Der møter vi en gruppe menn som, der andre har gitt opp, fortsatt har troen på at det er mulig å sprenge seg ned til en gullåre.

Men mens pessimismen og forsøkene på å ta fra dem motet fra andre, mer realistiske artsfeller, ikke truer livene deres, er det noe annet som gjør: den dumme retrieveren de har hatt med seg i en stund. Jeg skal ikke avsløre hva som skjer videre, men det er, tross det enkle premisset, ganske enkelt noe av det morsomste jeg har lest på en stund.

En annen fortelling med en veldig god premiss, er «Driftekarens kone», den åttende fortellingen i samlingen. I motsetning til ovennevnte fortelling, er denne ikke morsom. Ikke i det hele tatt. I en mesterlig historie på korte ti sider, fortelles det en åndeløst gripende og dypt engasjerende historie om en mor og hennes barn som bor i bushen og deres kamp for livet mot en giftig slange som har slått seg ned under deres falleferdige hus.

Enkelt sagt er dette hva en bare drømmer om å komme over i en novellesamling, et eksempel til etterfølgelse for forfattere som heller foretrekker å kjede leserne sine til graven.

De andre fortellingene varierer fra det interessante og ektefølte, til det hjerteskjærende. «Ikke noe sted for en kvinne» et eksempel på det siste. Det starter underlig med møtet mellom jeg-fortelleren og en ensom gammel mann som er kjent i bushen for å søke selskapet til alle som streifer forbi huset hans.

Så utvikler det seg i en uventet og, avhengig av hvordan du ser det, skremmende eller hjerteskjærende retning. Utrolig godt komponert.

Om du ønsker en kort introduksjon til Lawsons forfatterskap, liker litteratur om nybyggerliv, og da særlig i Australia, kan denne anbefales.

Tittel: Fortellinger fra bushen
Utgitt: 1989
Forlag: Solum forlag
Sider: 128

Terningkast:  4






 


Kaskade av Diogo Mainardi


«Det var vann så langt øyet rakk, gjørmete på den ene siden, svart som tjære på den andre. Horisonten var skjult bak et tykt røykteppe fra brannen i oljeanlegget. Alle byene i distriktet var fullstendig oversvømt[?]. Alt skrotet og skrammelet fra vannkraftverket fortalte oss at oversvømmelsen skyldtes at Ilha Solteirademningen hadde bristet. Her og der, spredt mellom de fossende vannmassene på nedsiden av demningen, kunne man fremdeles skimte små øyer i form av kirketak og takene på universiteter og boligblokker. Hvis strømmen forble like sterk, ville vi nå det nærmeste taket to dager senere.» Kaskade

Etter en menneskeskapt katastrofe som har lagt hele byen under vann, finner nesten et dusin mennesker hverandre og bestemmer seg for å slå seg ned på et kirketak og der vente på hjelp. Men de sitter ikke der uvirksomme, de er jo tross alt mennesker. De lager en prioriteringsliste over nødvendige oppgaver som må gjøres for at de skal overleve og deler på arbeidsoppgavene.

Og en stund ser ting ut til å fungere noenlunde greit.

Det er før den navnløse jeg-personen, en filosof, og ødelegger det hele.

Han gjør det ikke med vilje. Det gjør sjeldent slike mennesker. Det er bare det han ser på seg selv som en uforstyrrelig og utvalgt filosofikonge med adgang til ideenes opphøyde eksistensverden.

Det tirrer hans med-overlevende, og snart kan de ikke la være med å teste hans toleransenivå ved å spytte på og sparke ham. Reaksjonen hans er både overraskende og morsomt.

Senere klarer vår helt mirakuløst å overbevise de andre om å velge ham som lovgiver. I starten virker det som en god ide, siden han gir gruppen viktige og rasjonelle mål som sørger for overlevelse og adspredelse.

Men det går ikke lang tid før hans eksentriskhet kommer til overflaten og han visker dem ut av eksistens ved å betegne dem som «instrumenter for filosofien». Altså at de bare eksisterer for at han skal sette på prøve de filosofiske tankene og ideene til heltene sine: Platon og Rousseau.

Det ender omtrent like dårlig som det endte for de ovennevnte filosofene: protester, opprør og en lyst til å hive tyrannen i sjøen.

Med sin burleske humor og små avstikkere om Platons forsøk på å sette ideene sine ut i livet i Italia og Rousseaus flukt og skisser for et styresystem som ikke jaget ham omkring franske territorium for å ha dumpet ungene sine på et barnehjem, er "Kaskade" en liten og lattervekkende perle som fortjener flere lesere.

Anbefales varmt!

Tittel: Kaskade
Utgitt: 1996
Forlag: J.W.Cappelen forlag as
Sider: 92

Terningkast: 5  
 


Snør det utenfor vinduet ditt også av Anita Arildsdatter Pedersen

"Jeg klarer ikke å skille dagene, månedene, tida vår er sammensatt av raske øyeblikk, forholdet vårt er episodisk, som om noen har klippet ut timer og dager fra livet vårt med saks, satt dem sammen en collage jeg ikke klarer å rydde opp i, men det er jo jeg som klipper, sm bestemmer mønsteret, likevel er alt bare rot." Snør det utenfor vinduet ditt også?

Noen bøker, ofte korte og nesten alltid skrevet av debutanter, tar av eller kollapser på grunn av én ting. Fordi så mange satser på det jeg vil kalle stemningsromaner, bøker hvor historiene som fortelles er så magre at den må svelles opp med kapittel etter kapittel der festscenene, blackoutene, tømmermennene og det minimalistiske språket går så over i hverandre at man av og til får følelsen av at det eller annet sted finnes en fabrikk hvor disse forfatterskapene produseres før de sendes ut i verden via et transportbånd, hender det ofte at jeg ender opp med å basere min dom over boka på hvorvidt den har klart å lulle meg inn i historien med beskrivelsene sine.

Det ender nesten alltid med at så ikke skjer. Ikke nødvendigvis fordi forfatteren er dårlig til å skrive, eller fordi boka ikke har andre sider som en del, kanskje til og med mange, vil like. Det skjer ganske enkelt fordi jeg er en leser som alltid vil foretrekke en fortellende setning fremfor en som beskrivende.

Og hvis forfatteren bruker mer enn tjue sider på å overbevise meg om at han eller hun har en historie å fortelle, ender jeg med å innta en nokså fiendtlig holdning. Det betyr ikke at jeg slutter å lese, det gjør jeg aldri.

Men deler av meg er allerede da i gang med å stille meg selv retoriske spørsmål om hvorfor boka eksisterer og hvem det er som ennå forfekter den nærmest udrepelige filosofien som sier at en bok bør være gørrkjedelig og langsom for å være litteratur, mens ethvert hint om progresjon og karakterer som faktisk gjør noe, i stedet for å sitte og gruble over å gjøre noe, ikke er litterære.

Jeg tenkte noe av dette og mens jeg satt og leste Anita Arildsdatter Pedersens "Snør det utenfor vinduet ditt også". Ideelt sett burde det selvsagt ikke være slik. En bok bør ha noe å melde, og leseren bør ha såpass respekt for verket at han eller hun møter det med velvilje og oppmerksomhet. Dessverre startet tankene å vandre etter tjue, tretti, førti sider med beskrivelser, gjentakende daglige rutiner og ørsmå dryss av abnormal atferd og interessante implikasjoner.

Like før jeg mentalt skulle hamre inn et utropstegn etter spørsmålet om hvorfor det som fint kunne vært en grei novelle ble blåst opp til en kort roman på mindre enn hundre og tretti sider, hendte det noe. Jeg skal ikke si hva det er, men elementet kom snikende på meg, overrasket meg og ga meg samtidig lyst til å klappe. Det var for meg et bevis om at Arildsdatter Pedersen, om jeg leser henne riktig, hadde ett ess i ermet.

Overraskelsen skyldes ikke så mye at elementet er uhørt eller nytt. Det skyldes, for min del i hvert fall, at det er så sjeldent å lese debutanter som overrasker på en urovekkende måte, og som gjør det uten at det fremstår som billig og klisjéaktig.

Det gjør det ikke her.

Historien er ikke særlig original: En ung og klengete kvinne og student innleder et forhold til en eldre mann. Hun studerer kunsthistorie. Han underviser i statsvitenskap. Han er en dannet og kultivert damenes Jens med flere mislykkede forhold og ekteskap bak seg. Hun på side har inntil nylig bodd hjemme hos moren. Han søker et ukomplisert forhold mens han venter på at seperasjonen fra ekskona skal gå over til skilsmisse. Hun har aldri hatt et seriøst forhold (mye på grunn av morens lite positive syn på menn), men er fast bestemt på å endre på det. Med ham.

At jeg anbefaler «Snør det utenfor vinduet ditt også», skyldes ene og alene at jeg ble så imponert over måten Arildsdatter Pedersen har lagt opp fellen sin, før hun overrumpler leseren med et sjokkerende gløtt til et forstyrret sinn.

Om du har sans for lavmælte bøker med et skjult og vinnende kort, kan denne anbefales.

Jeg ble i hvert fall imponert.

Tittel: Snør det utenfor vinduet ditt også?
Utgitt: 2009
Forlag: Wigestrand forlag
Sider: 121

Terningkast: 4




High-rise av J.G. Ballard


"Already Laing had decided to separate himself and his two women from everyone else. Hee needed to be alone with Alice and Eleanor, to be as aggressive and self-reliant, as passive and submissive as he wished. [...]Laing knew that he was far happier now than ever before, despite all the hazards of his life, the likelihood that he would die at any time from hunger or assault. He was satisfied by his self-reliance, his ability to cope with the tasks of survival-foraging, keeping his wits about him, guardian his two women from any marauder who might want to use them for similar purposes. Above all, he was pleased with his good sense in giving rein to those impulses that involved him with Eleanor and his sister, perversities created by the limitless possibilities of the high-rise." High-rise

Som en del andre lesere ble jeg først introdusert for J.G. Ballards forfatterskap da Steven Spielberg adapterte hans semibiografiske roman «Solens rike» på slutten av 1980-tallet. Det stoppet også der. Jeg gikk videre til andre forfattere, og Ballard og forfatterskapet hans var like ofte i tankene mine som Michael Ondaatje (Den engelske pasienten). Det vil si sjeldent.

Men så skjedde «Pangbournemassakren», anmeldt her. Og mindre enn sytti sider senere, hadde jeg ikke bare funnet den beste novellaen siden «Rita Hayworth and Shawshank Redemption», jeg var også en nyfrelst Ballard-fan.

Novellesamlinger og romaner ble bestilt, pakket opp med en fryd som bare kan forstås av en som selv er nylig omvendt og lest sakte, slik jeg alltid pleier å gjøre med forfattere og bøker jeg faller for.

At det er «High-Rise», en av de jeg IKKE kjøpte, jeg anmelder først handler mer om mitt ønske om å lese og anmelde så mange som mulig av bøkene som blir adaptert til film i år, og ikke om min manglende entusiasme for de andre Ballard-titlene jeg har rukket å lese. Så er det sagt.

I et intervju bakerst i boka, sier Ballard at barndomsopplevelsene under krigen, åpnet øynene hans for hvordan etablerte normer og sivilisatoriske spilleregler kunne settes ut av spill raskere enn man trodde var mulig, og hvor snare ordinære mennesker var til å gi seg hen til barbariet.

Det er dette «High-rise» handler om.

Beboerne på en eksklusiv blokk der det bor to tusen mennesker og flere dusin kjæledyr som tolereres med sammenbitte tenner av de som ikke har egne, går fra å være merkevarebevisste, vinsippende og festelskende japper til smålige, og senere, ondskapsfulle, barbarer.

Bikkjer druknes eller slaktes og grilles med stolthet. Utroskap begås. En gullsmed tar en flyvetur ned til sin død. Og dette er bare starten.

Det sjokkerende er ikke bare at det skjer eller hvor fort det skjer, men hvor relativt rolig alle lar seg smitte av barbariet. Leger som advokater. Tv-produsenter så vel som skuespillere, lærere, kunstnere, forleggere og motekonsulenter. Barn og voksne. Kvinner og menn.

Akkurat som i krig, fører regresjonen til at tankesett, handlingsmønster og moralen til naturtilstanden. De sterke undertrykker de svake. De onde får overhånd over de gode. Og som alltid havner barn og kvinner nederst.

Eller mer presist; barna glir sakte ut av fokus, og kvinnene, både de mennene var intime med før og de normer og konvensjon dannet en barriere rundt før, blir nå mål for både vold og seksuell oppmerksom.

Det er ikke en pen «verden».

Det som gjør den enda mer skremmende, er hvordan livet utenfor fortsetter som normalt. Politiet dukker opp og drar. En del beboerne går til og med på jobb når dagen gryr, for så å komme tilbake til blokken og gjenoppta den barbariske atferden.

Ikke siden jeg leste Joe Haldemans «Den evige krigen» og kanadiske Roméo Dallaires «Shaking Hands With The Devil» for en del år siden, har en bok hjemsøkt mine drømmer på samme måte som «High-rise».

Den er ikke like gjennomsyret av vold som boka til den kanadiske generalens bok om folkemordet i Rwanda. Men hver side dirrer med en snikende, voksende uro.

Volden som bryter ut nå og da er ikke sjokkerende fordi den er grotesk. Tvert imot. Den klistrer seg mot en fordi den omgis av så lite brumming og opphausing. Den bare er.
   
Hårreisende og uforglemmelig god bok.

Tittel: High-rise
Utgitt: 2006
Forlag: Harper Perennial
Sider: 173

Terningkast: 6
 

 

  



Forbudt by av William Bell


"Jeg så alt gjennom søkeren, som om jeg befant meg under vann. Lang flammespyd sprang ut av maskinpistolene. Folk skallet av fra mengden i gata. Noen gikk i bakken som melsekker. Noen spratt bakover som om de ble rykket med tau, for så å falle urørlig om. Den skrallende salven pågikk i minst ti sekunder." Forbudt by

For et par uker siden var den svenske statsministeren Stefan Löfven i Beijing for å møte Kinas politiske ledelse og fremme svensk handel med verdens nest største økonomi. Vanligvis er det lite interessant å skrive hjemom om disse besøkene; politikerne ramser opp tall, sier et par ord om hvordan pilene som markerer den bilaterale handelen bare peker oppover og slår fast at Kina og ens land har økonomier som utfyller hverandre.

Om den besøkende er fra et liberalt demokratisk land og blir offer for en journalist med lite forståelse for at «vi må selge til Kina», sier manuskriptet at politikeren skal påpeke at Kina har gjort store fremskritt siden Tiananmen-massakren, at landet mer enn noe annet land i historien har redusert fattigdommen i verden, at det ikke taktfullt av et relativt lite land som ______________ skal belære en sivilisasjonsnasjon som Kina, og at det beste er å ta opp sensitive emner bak lukkede dører.

Löfven fulgte stort sett manuset. Men så ble han, bare timer før besøket i Beijing, spurt om Kina var et diktatur. Han hadde blitt stilt det samme spørsmålet noen uker tidligere, da om Saudi Arabia. Verken Löfven eller hans utenriksminister ville svare direkte på spørsmålet. Ikke på flere dager. Men vitsing og latterliggjøring på sosiale medier har det med å tære på motstandsdyktigheten til de fleste, og etter noen dager kom Löfven ut og sa at ja, Saudi Arabia var et diktatur.

Det var åpenbart det siste stempelmerket han hadde igjen. For da det var Kinas tur, kunne verken påminnelse om Saudi-saken eller henvisning til statsvitenskapens definisjon tvinge Sosialdemokraten til å innrømme at Kina var et diktatur.  

Jeg kom til å tenke på dette og måten demokratiske land forholder seg til Kina da jeg leste den Kanadiske forfatteren William E. Bells 1991-roman, «Forbudt by».

Boka handler om Tiananmen-massakren i juni 1989, og som så mange bøker om Kina fra tidlig på 1990-tallet er boka dynget i et til tider nedlatende syn på Kina, et litt naivt syn på diktaturer og misforstått empati som på et tidspunkt får hovedpersonen til å konkurrere med en av studentene som deltok i demonstrasjonen om antall tapte venner.

Likevel er dette ikke en dårlig bok. Bare ikke en veldig god en.

Hovedpersonen, Alexander Jackson er tross sin unge alder (han er sytten) en «historybuff». Særlig er han opptatt av militærhistorie, både Vestlig og ikke-Vestlig. Hans dedikasjon til hobbyen har gjort ham til et kjent navn i Ontario, der han har hatt utstillinger og vunnet konkurranser knyttet til historiefaget.

Når vi møter ham er han opptatt av terrakottasoldatene Qin Shi Huangdi. Keiseren som forente Kina, fullførte byggingen av den kinesiske mur og gikk i graven i sitt 49. år med en terrakottahær på ikke mindre enn 8000 soldater. Så dukker det, takket være faren, en mulighet til å til Kina og se historien i stedet for å lese om den. Dermed reiser far og sønn til Midtens Rike.

Farens primære oppdrag er å dekke Gorbatsjovs statsbesøk til landet sammen med den kanadiske rikskringkastingens reporter i landet. Tilsynelatende et enkelt oppdrag. Men det er før en av kommunistpartiets milde og diskrediterte pamper dør og begravelsen hans bringer ut tusener på tusener av studenter som ønsker å markere hans bortgang. Og før sorgen går over til protester mot korrupsjon, økonomisk stagnasjon og manglende politisk frihet. 

Alexander rekker så vidt å krysse av noen av de historiske stedene han ønsker å se fra lista si da stemningen i både Beijing og ellers i landet blir mer og mer amper. Politiet og deler av det militære nekter å være hardhendte mot de unge studentene.

Men det blir ikke farlig før etter at Zhao Ziying, en av kommunistpartiets øverste ledere bryter med kollegene sine, kommer ned til Tiananmen-plassen og går langt i sin støtte til studentene.

Plutselig ser de konservative fraksjonene i kommunistpartiet kontrarevolusjonære rundt hvert gatehjørne. Og da kommer både AK-47-ene og tanksene ut på gata. Hæravdelingene fra Beijing-området som nektet å utføre ordre blir skiftet ut med herdete og partilojale avdelinger. Så smeller det.

Det som gjør «Forbudt by» til en interessant bok, er ikke karakterene, selv om de er passe sympatiske nok til å engasjere. Heller ikke plottets utvikling, siden det ikke tar overraskende ruter som en ikke har sett i bøker som denne. Det mest interessante er at boka er en fantastisk tidskapsel, som illustrerer hvor langt forholdet mellom Vesten og Kina har kommet.

Der man før var primært opptatt av menneskerettigheter, og da særlig Tibet og de kvelende metodene regimet brukte og fortsatt bruker mot egne borgere (Kina bruker i dag mer penger på intern sikkerhet, altså overvåking og kontroll av egne borgere, enn det gjør på forsvar), har det siste kvart århundret handler om handel.

De gjallende ropene og rungende protestene om Tienanmen-massakren, om dødsstraffen og organhøsting som var uunngåelige for til og med ti år siden, har i dag blitt til hvisking. Og knapt nok det.

«Forbudt by» forteller om da det startet.

Anbefales med forbehold.

Tittel: Forbudt by
Utgitt: 1991
Forlag: N.W.DAMM & SØN
Sider: 240

Terningkast: 3
 

 

Kjære Osama av Chris Cleave


"Kjære Osama, de vil ha tak i deg død eller levende for at det skal bli slutt på terroren. Vel, jeg vet ikke helt- det ble ikke slutt på rock 'n roll da Elvis døde- den ble bare dårligere. Før vi visste ordet av det, hadde vi Sonny & Cher og Dexy's Midnight Runners. Mer om dem siden. Poenget mitt er at det er lette å starte slike ting enn å stanse dem. Men det tenkte du vel over eller? Det er utlovet en belønning på 25 millioner dollar på ditt hode, men du behøver ikke bli søvnløs på grunn av meg, Osama. Jeg har ingen opplysninger som kan føre til at du blir funnet eller pågrepet. Dessuten ville jeg ikke vite hva jeg skulle gjøre med 25 millioner dollar. Jeg har ingen å bruke pengene på etter at du sprengte mannen og gutten min i lufta." Kjære Osama, s. 11 (Av Chris Cleave, 2006, N.W.DAMM & SØN, 253 sider) ?DEBUTANT

Jeg har et ambivalent forhold til karakterer med tvilsom moral. På den ene siden hender det at jeg, som så mange andre, blir så sjarmert av dem at jeg velger å skyve de negative aspektene ved deres karakter i bakgrunnen. At jeg heller fokuserer på de positive aspektene ved den de «er»; deres vittighet, intelligens, oppfinnsomhet og kreativitet. Selv når disse negative personlighetssidene kan spenne fra det tvilsomme til det ulovlige. Det er slik jeg f.eks. kan leve med å beundre Hannibal Lecter i «Nattsvermeren», heie på Dexter Morgan i «Dexter» og Paul Kersey, Charles Bronsons vigilantkarakter, i «Nådeløs by».

På den andre siden har jeg mange ganger mistet interessen for en bok når karakterene det er meningen at jeg skal sympatisere med og heie på, gjør seg skyldige i mindre moralske overtredelser. I hvert fall når du sammenlikner dem med Lecter, Dexter og Bronsons Kersey.

Jeg er f.eks. ikke spesielt interessert i å forstå mobberen i hjel. Føler ikke noe annet enn vemmelse når noen tar mordere til forsvar. Går rundt med tunge skyer over hodet over å ha drept en seriemorder (SPOILER! se «Fuglemannen» av Mo Hayder). Eller opptatt av å gå til bunns i hva som får en ektemann eller hustru til å begå utroskap og opprettholde en affære.

Slik jeg ser det er det eneste som er verdt å se frem til i en bok om utroskap den (vanligvis) uunngåelige avsløringen og straffen (enten det er å miste familien eller få en bunny boiler i nakken). Og heldigvis har de fleste forfattere nok anstendighet til å gi leserne dette. Men det er en del som prøver å gå andre veier, tilbakeholder payoffen i tredje akt. Resultatet er, slik jeg ser det, aldri tilfredsstillende(se Guro Hoftun Gjestads «Anfall»).

Så hvordan er det mulig, og viktigere, forsvarlig, å på den ene siden heie på eller beundre fiktive mordere, mens en ser ned på, ryster på huet og vifter med den moralske pekefingeren mot andre fiktive karakterer som er moralsk klanderverdige, men et stykke fra å være mordere? Jeg har ikke kommet på et tilfredsstillende og rasjonelt forsvar. Men det er nå slik det er.

Poenget er at jeg ville likt hovedpersonen i Chris Cleaves debutroman, og dermed boka, mye mer om hun ikke hadde vært en notorisk utro hurpe. Men det er det hun er. Hun er likevel ikke alene om det. De fleste karakterene i boka er det, enda de alle har vært i mangeårige forhold. Én har til og med barn.

Det er meningen at den svake moralen hos flere skal være en slags «kommentar» og kontrast med den reelle eller påståtte puritanismen til terroristene som spiller en så sentral rolle i historien. Men jeg har store problemer med å forstå et tankesett som ser på utroskap som kjærlighet, og spredningen av den (i boka) som en passende motpol til hatet terroristene representerer. Det blir gjort verre av at alle, bortsett fra én av de bedratte partnerne, ikke får vite noe om sviket. 

Om man skal rangere karakterene fra dårlig til verst (hva gjelder moralsk usympatiskhet), tar nok hovedpersonen kaka. Ikke for utroskapen, ikke hvis vi er generøse, men ganske enkelt fordi hun har den verste unnskyldningen for å være utro som jeg noen gang har lest: Ektemannens jobb som politimann i bombedesarmeringsgruppen gjør henne nemlig så nervøs at den eneste måten hun vet om for å få det ut av kroppen, er å ligge med menn.

Det er slik hun møter Jasper Black. Han er kokainsniffende journalist, jobber for Sunday Telegraph og er samboer på sjette året med annen journalist, den elegante, kalde (jepp) og karrierebevisste Petra Sutherland. Jasper og vår heltinne møtes på den lokale puben, flørter og ligger sammen. Det spiller ingen rolle at begge vet at de er naboer, og at begge vet om eksistensen av den andres livspartner. Det som starter som et engangsligg utvikler seg snart til en affære, og senere til et merkelig trekantforhold.

Men det er etter at elleve terrorister kaldblodig sprenger seg selv og flere hundre uskyldige på en fotballkamp mellom Arsenal og Chelsea. Hovedpersonens mann og fire og et halvt år gamle sønn er blant de omkomne. Det eneste vår heltinne tilsynelatende har igjen er minnene, dokken etter sønnen, og vissheten om at hun var utro mot mannen sin mens han og sønnen ble sprengt av bombene. Bokstavelig talt.

Sjokket treffer ikke både hun, men hele landet. Storbritannia, og London spesielt, går fra å være en livlig metropol til et sted der portforbud, segregering og profilering blir daglige ting i flere måneder.  I mangel av nær familie, søker hovedpersonen, nå enke, trøst hos Jasper. Både følelsesmessig og seksuelt. Det ser ikke Petra forståelig nok ikke på med blide øyne. Senere, og omtrent parallelt, innleder vår heltinne et forhold til en annen opptatt mann, ektemannens sjef. Det blir ikke billett til det forjettede landet. Dermed oppstår behovet for å melde seg til busemannen som rev livet hennes i stykker.

Tross de frustrerende lite sympatiske karakterene, kan jeg ikke si at jeg ikke likte «Kjære Osama». Til det er den uforglemmelig og magnetisk godt skrevet. Karakterene, enn så fæle de er, er morsomme, smålige, hyklerske, ynkelige, rasende og beregnende. Med andre ord; mangesidige. 

Boka kom ut før 7.7.2005 og var debutboka til Chris Cleave. I mine øyne gjør det ham ikke bare til en skremmende forutsigende forfatter, men en jeg, etter å ha lest «Kjære Osama», ikke kan vente med å bli bedre kjent med. Og jeg håper at hans andre bøker ikke gjør det like vanskelig å like både karakterene og boka.

Anbefales.

Tittel: Kjære Osama
Utgitt: 2006
Forlag: N.W.DAMM & SØN
Sider: 253

Terningkast: 4























Pupper og egg av Mieko Kawakami


«Jeg tenker på å ta en sånn brystoperasjon, sa hun. Ringte altså rikstelefon, midt på natta etter endelig å ha kommet se hjem fra jobb, ens ærend for å «høre hva jeg synes om saken», og likevel fikk jeg en veldig klar følelse av at hun verken hadde overskudd eller tilstedeværelse nok til å lytte til noe av det jeg måtte ha av tanker eller meninger, alt dreide seg om hennes «jeg skal fikse puppene» iblant et og annet «men tør jeg virkelig det da», hele tiden vaklet hun opphisset i spenningsfeltet mellom disse to, og jeg tror det var dette som ga meg den pussige følelsen jeg hadde av et misforhold mellom tidens omløpshastighet der hun, og der jeg var.» Pupper og egg

De fem-seks årene hun har bodd i Tokyo har ikke bedret Natsus lodd. Hun har en jobb som betaler dårlig, bor i en liten leilighet i et nedslitt nabolag, og har ikke hatt rom eller vilje til et forhold. Stresset fra den trange hverdagen og det ikke-eksisterende sexlivet har i det siste fått hormonene til å spore av, noe som ført til at menstruasjonssyklusen har sluttet å følge den forutsigbare ruten den har duret på i over to tiårene hun har vært kjønnsmoden.

Båsen hun sitter i og veggene som stadig klemmer henne hardere og hardere fra alle kanter, er ikke bare resultat av individuelle valg. Det er også en konsekvens av lovendringene som ble foretatt i Japan på midten av 1980-tallet, og den økonomiske krisen som rammet Asia på slutten av 1990-tallet.

Sammen har disse kreftene ikke bare diktert hareløpet japanske arbeidsgivere, særlig kvinner, lever under i dag, men også den magre belønningen de kan få for arbeidet sitt.

En annen som lider under dette regimet og navigerer under forutsetningene det legger til grunn, er Natsus storesøster, Makiko. Hun er måneder unna sin førtiende bursdag, bor i Osaka og jobber som hostess på et spisested med skjenkebevilling som refereres til som «snackbar».

Sammen med et par yngre og nokså late kolleger, er det hennes fremste oppgave å «holde samtalen med gjestene gående og samtidig sørge for at de spiser og drikker så mye som mulig.» (s.138) Ikke overraskende har bransjen et lurvete rykte, og det er ikke uvanlig at gjestene og vertinnene deler noe mer enn givende samtaler. Men det er ikke noe som staves ut i boka.

Det det likevel ikke er noen tvil om, er at Makiko, både på grunn av alderstegnene og merkene etter livet hun har brakt til verden, ser hvordan livsgrunnlaget trues av yngre noksagter, selv om disse ikke er like hardtarbeidende, pliktoppfyllende eller ansvarsbevisste som henne selv. Hun ser skriften på veggen og forståelig eller ikke, tar hun en kostbar avgjørelse: Hun bestemmer seg for å forstørre brystene.

Så etter flere måneders tankevirksomhet, informasjonssamling og samtaler med lillesøsteren, tar hun med seg datteren Midoriko og reiser til Tokyo, der hun har funnet en passende klinikk.

Verken ankomsten eller oppholdet, med unntak av et par scener, preges av stor dramatikk. Søstrene har et greit forhold, og selv om Natsu har både spørsmål og innvendinger mot storesøsterens valg, gjør hun det hun kan for å unngå en krangel og konfrontasjon. Mest fordi hun har dårlig samvittighet over at hun ikke kan bistå søsteren økonomisk.

Men en konfrontasjon finner sted. Ting blir knust, og et par skritt tas mot en innsikt i løpet av de få sommerdagene oppholdet varer.

«Pupper og egg» er en av disse historiene som seiler i et så bedagelig lavt tempo at man ikke merker de store bevegelsene før etterpå. Hvis du setter pris på slike historier, er det ingen tvil om at du vil like dens lavmælte språk, den utsøkte karaktertegningen og de bevegende bekjennelsene (Midoriko har ikke snakket i seks måneder og fører dagbok, mest om menstruasjon og prokreasjon). Hvis ikke, råder jeg deg til å styre unna denne.

Anbefales med forbehold.

Tittel: Pupper og egg
Utgitt: 2013
Forlag: Bokvennen
Sider: 156*

Terningkast: 4

*Inkludert i boka er novellen «Deres kjærlighet er døende»








Fire brave borgere av Elin Brodin


«Jeg vil slippe unna foreldrene mine, Caro vil beholde ungen og få noe utdannelse, og jens vil spille i band og slutte med stoff. Det blir vel noe av det samme: Vi vil ha vårt eget liv, og i en kald by som denne trenger man et sted å bo, en base, hvis man skal få overskudd til noe som helst. Det er det saken dreier seg om.» Fire brave borgere

En del av oss vet alltid at reklamer, selv de vi synes er morsomme, fengende og kreative og som egger oss til å skaffe oss det det reklameres for, er løgn. Regissørene, manusforfatterne, skuespillerne eller produsentene er ikke motivert av edle idealer og hensikter; de ønsker kun å trekke til seg oppmerksomheten vår og gi oss det de tror vi ønsker, mot at vi gir fra oss et visst beløp.

Hodet mitt sier at det er sånn det fungerer uansett hva slags produkt det reklameres for. Klær, livsstilaktiviteter, biler, til og med bøker.  Men av en eller annen grunn er det noe i meg som reagerer sterkere på reklame av bøker, og viktigere, overdreven eller falsk reklame av bøker.

Der jeg forventer at andre reklametyper lyver for meg i løpet av de tretti sekundene de er på skjermen, er det noe annet med en reklame for en bok. Enda jeg vet at det er urimelig å forvente at bokbransjen skal holdes til en høyere standard for ærlighet og redelig når det gjelder markedsføring, kan jeg ikke la være med å forvente akkurat det.

Og når jeg oppdager at en bok enten overdriver eller lyver, noe jeg bare kan oppdage etter å ha kjøpt eller lånt boka og lest den, farger det inntrykket jeg sitter igjen med. Irritasjonen og skuffelsen jeg sitter med går opp et par hakk hvis jeg, tross den falske reklamen, likte boka. Og det er tilfellet med Elin Brodins «Fire brave borgere».

I baksideteksten skriver forlaget følgende: «De harde nittiåra er her. Oslo herjes av bolignød og fattigdom. Tenåringer lever og dør på gata. Jens, Niels Peter og Caro er tre ungdommer med ulik bakgrunn, men én ting felles: De trenger et sted å bo. Det gjør også gamle Amanda. Sammen okkuperer de en tom leilighet.»

Denne synopsisen minnet meg om Kjell Askildsens «Hverdag». Det var en av grunnene til at jeg plukket opp boka og bestemte meg for å lese den. Dessverre er den en sterk overdrivelse i forhold til bildet som tegnes av Oslo i boka, og livssituasjonen til karakterene som er nevnt over.

Caro er nitten, har en tre år gammel sønn og bor på hospits. Jens har akkurat kommet ut av fengsel etter å ha «lånt» en bil i påvirket tilstand, kjørt i et hus og drept husets katt. Niels Peter, vestkantgutten i gjengen, flykter fra tyranniet hjemme og vil bare stable på beina sitt eget liv (noe som blant annet betyr at han takker nei til en ferieinvitasjon til Florida som faren inviterer ham med på). Så er det Amanda. Hun er åttitre, bor på gamlehjem og har ikke sett familien på elleve år.

Alle fire er enten ensomme eller har, på grunn av gale valg, vansker med å stable på beina et noenlunde normalt liv. Men verken bolignød eller død er noe som truer disse karakterene. Faktisk er det overveldende inntrykket jeg sitter med at disse menneskene er hobbyrebeller. De gjør ikke opprør mot nøden, ikke egentlig. I stedet gjør de motstand mot A4-livet; åtte til fire jobben, etablering og pardannelse, og ? i Amandas tilfelle- de fastlagte rutinene på gamlehjemmet.

Dermed blir det vanskelig å ta på alvor Jens? raljering mot systemet, se hva som er så fælt med de fornuftige bekymringene Caros storesøster Jenny gir uttrykk for når hun stiller spørsmål ved fornuften i å oppfostre et barn i et hus med alvorlige mangler eller fatte hva som gjør foreldrene til Niels til monstre all den tid de bare ønsker at han ta fornuftige valg i yrkeslivet og inviterer ham på ferie.

Den eneste en kan skjønne miséreen til, er Amanda.

Det er ikke en historie om en «kamp mot fordommer, maktstrukturer og formynderi» slik forlaget lover i baksideteksten. Men det er en historie med flott tegnede karakterer og livlig og troverdig dialog. En fin liten historie, godt fortalt.

Les den hvis du ikke har noe bedre å ta deg til og lyst til å lese noe fra 1990-tallet. Ellers kan du godt hoppe over denne.

Tittel: Fire brave borgere
Utgitt: 1990
Forlag: Aschehoug
Sider: 118

Terningkast: 3
 

Antichrista av Amélie Nothomb


«Jeg var seksten år gammel. Jeg hadde ingenting, hverken materielle goder eller åndelig styrke. Jeg hadde ingen venner, ingen kjæreste, jeg hadde ikke opplevd noe. Jeg hadde ikke en tanke i hodet, jeg var ikke sikker på om jeg hadde en sjel. Kroppen min var alt jeg hadde.» Antichrista

En kan lese seg til det. Gå på foredrag og høre på de som har opplevd det, eller de som har forsket og er eksperter på det, fortelle. Men jeg tror det er en del av en som alltid, instinktivt, vil reagere på mobbeofferet og voldsofferets utholdenhet og underkastelse med to nærliggende og enkle spørsmål; hvorfor tar/tok han eller hun ikke igjen? Eller hvorfor drar/dro hun ikke sin vei?

Det var det første som streifet meg så snart Blanche, den intelligente seksten år hovedpersonen i Amélie Nothombs «Antichrista», startet å underkaste seg den jevnaldrende medstudenten og hundjevelen, Christa.

Ikke fordi jeg ikke føler empati med Blanche. Det gjør jeg. Men i likhet med enkelte som har tendens til å skrike til tv-skjermen eller filmlerretet for å advare karakterer som tasser nedover en mørk gang eller ned trappa mot en kjeller, kunne jeg ikke la være å rive av meg håret og prøve å kommunisere telepatisk til Blanche om at ingen vennskap, og ingen portal til et sosialt nettverk (som Christa representerer), kunne være verdt prisen hun var på vei til å betale.

At jeg reagerte så sterkt på både boka og Blanches lidelser, skyldes ikke bare boka. Dessverre. For mange år siden da jeg skoleelev i Somalia, gikk jeg i klasse med en Blanche.

Han var stillferdig og intelligent, uten at det hjalp ham. Tvert imot.

Intelligensen stigmatiserte ham, og stillferdigheten gjorde ham til en som led i taushet. Han sa ingenting da de andre guttene, meg selv inkludert senere må jeg innrømme, helte melk og juice i håret hans. Ingenting da dronningbiene leende tok ut tyggegummien de alltid så ut til tygge på og gned den inn i håret hans. Og ingenting da vi konkurrerte om å treffe ham med ballen hver gang han viste seg i nærheten av oss i friminuttene.  

Vi var ikke sofistikerte nok til å leke med selvbildet hans. Jeg har hørt at det er det jenter gjør med hverandre. Det er i hvert fall det Christa gjør.

Mindre enn én time etter at Blanche har latt henne flytte inn i familiens hus i Brussel, takker Christa for gjestfriheten ved å «bodyshamme» verten. Først håner hun Blanche fordi Blanche er alt for bluferdig til å kle seg naken. Og deretter gjør hun Blanche enda mindre ved å kritisere hennes kropp, særlig brystene.

En med selvtillit og omgangskrets, en som ikke desperat søker anerkjennelse og sosiale bånd med jevnaldrende, ville kanskje reagert med et utbrudd som gjorde slutt på misbruket. Men det ensomme enebarnet Blanche, har hverken selvtilliten eller følelsen av egen verdi som hun trenger for å stå imot Christas belønninger og straff. Så hun gjør det som er naturlig for henne: hun legger seg flat. I hvert fall på utsiden.

Hun holder ut at Christa spiller sin smakløse og sentimentale musikk, sier ingenting når dundringen fra musikken får foreldrene til å komme og Christa, uten å blunke, påstår at det er Blanches favorittmusikk. Hun holder ut at Christa forteller alle at hun er hennes veldedighetsprosjekt. Hun holder til og med ut at Christa, eller antichrista som hun senere kaller henne, forfører både foreldrene og deres venner i den grad at selv foreldrene tar hundjevelens side.

Men alle har et bristepunkt.

Amélie Nothombs «Antichrista» er så rasende festlig, så blankpolert og rett på sak, så inderlig og gripende og så egenartet at da jeg hadde lest tre firedeler begynte å gjøre noe jeg sjeldent gjør; jeg oppførte meg som en hoppsporttilskuer som ser på et hopp som er på vei til å gå i historiebøkene, som reiser seg opp, knytter nevene og ber en stille bønn om avslutningen, landingen, måtte bli like fantastisk som det foregående. Og da boka landet, støtte jeg ut pusten, smilte og var takknemlig.

Boka har så mange elementer som treffer blink (for meg) at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Karakterene, særlig Blanche, er et funn av en karakter. Den innestengte desperasjonen hennes til å bli sett er til å ta og føle på. Det samme er det dirrende selvhatet, som i store deler av boka bare kommer til uttrykk i dystene mellom hodet hennes, som ber henne tenke rasjonelt og bruke Christa som en bro til et sosialt liv og en som kan fungere på denne sosiale arenaen, og hjertet, som dirrer etter et oppgjør med den dominerende Christa.

At sistnevnte også er en verdig skurk, sier seg selv.

Det andre jeg kommer til å huske, er humoren. Det er alt for mange hysteriske og beksvarte sitater og observasjoner til at jeg bare kan velge én eller to, men det nærmeste jeg kan komme til en passende sammenlikning er Krynkels servile og hatske mumling i forhold til Harry og alle andre som tilhører det godes side i Harry Potter-bøkene. Gir det noen mening? Jeg håper det.

Uansett, jeg hadde en stor fornøyelse av å lese «Antichrista», og jeg anbefaler den varmt.

Tittel: Antichrista
Utgitt: 2006
Forlag: Bazar forlag
Sider: 127

Terningkast: 6