hits
leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. P denne bloggen kommer jeg primrt til skrive om bker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisrer/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

yeblikkets flaks av Matthew Quick


Richard? hvisket mamma til meg den kvelden hun dde. Det var alt. Ett. Enkelt. Ord. Richard? Sprsmlet kunne tydelig hres. Sprsmlet hjemsker meg. Sprsmlet fikk meg til tro at hele livet hennes kunne oppsummeres med bare tegnsetting. Jeg ble ikke sret, for mamma sa sitt siste ord til den innbilte-deg-meg-Richard Gere, som ogs omfatter meg- hennes kjdelige snn. Jeg var Richard i det yeblikket. I hennes bevissthet, og i min egen. yeblikkets flaks

Visse bker presenterer for leseren et eller flere elementer som bde fascinerer og forundrer. I de fleste tilfeller fr leseren en bakenforliggende forklaring, men i noen ganger hender det at forfatteren velger knytte dette eller disse elementene til noe metafysisk eller filosofisk for slippe komme med en forklaring. Det er det som skjer mer enn en gang i Matthew Quicks yeblikkets flaks, og det ville vre en lgn hvis jeg ikke sa at det irriterte meg grenselst.

En kan argumentere at siden boka handler om skjebnens lune, universets synkronisitet, tro og mangel p den og hvordan det pvirker vre handlinger og livene vi ender opp med leve, at det ikke br kommer som en overraskelse at et par-tre ting forblir hengende i luften. Det forstr jeg. Problemet her er at leseren blir bedt om se bort fra det mest fascinerende elementet. Det har jeg vansker med gjre. Selv n, flere dager etter at jeg ble ferdig med lese boka.

Boka er, tross religisiteten til flere av karakterene, ikke en bok som handler om overnaturlige hendelser eller evner. Den handler om et (kanskje) usunt mor-snn forhold, hemmeligheter, skrner vi forteller hverandre for beskytte oss selv og de vi er glade i, og sist men ikke minst- Richard Gere.

Som Marjorie Standiford, den ddsdmte heltinnen i Stuart O?Nan gjorde i The Speed Queen, kjrer hovedpersonen i yeblikkets flaks en enveis korrespondanse med en offentlig person.

Men mens Marjorie henvendte seg til sin favorittforfatter, Stephen King, skriver Bartholomew Neil, den snart frti r gamle helten i denne romanen, til morens favorittskuespiller; Richard Gere. Mannen moren var en s stor fan av at hun boikottet OL i Beijing, fordi Richard Gere oppfordret til det i et forsk p rette skelys mot Kinas politikk i Tibet.

Bartholomews mor innbiller seg at standardbrevet som har havnet i postkassen, er hndskrevet av Gere selv. At DNA-et hans sitter i konvolutten. Bartholomew vedgr at moren at er en klpper til late som, og fordi han ikke vil sre moren har han mttet bli det.

Og ikke bare nr det gjelder brevet fra Richard Gere. Senere, nr hjernekreften og demensen bytter om p ri morens bevissthet som en mare, begynner hun kalle ham Richard. S han later som han er det. Men ikke lenge.

Etter at moren dr, m Bartholomew som i flere tir har vrt s knyttet til moren og som, hvis han ikke hadde gtt ut for g p skolen der han blir mobbet og kirken p sndager, ville vrt like uvitende om hvordan verden fungerer som en slags Mr Chance, brtt mte verden p egen hnd. Men heldigvis ikke alene.

Fader McNamee, den lokale katolske presten som har vrt en stttepilar for bde moren og Bartholomew, bruker noen i flokken til sende inn ndvendige papirer til rette instanser slik at vr helt kan overta leiligheten. I tillegg ordner fader McNamee med en sorgterapeut; masterstudenten Wendy.

si at den unge og fremtidige terapeuten er ukonvensjonell, er ikke overdrivelse. Utover sine nesten konstante utbrudd om at livet er noe dritt, er hun allerede n s kynisk at hun ikke gr av veien for bruke Bartholomew for fremme sin karriere. Vr helt ser selvsagt ikke dette, ikke p en stund.

Men han ser noe annet, noe som Wendy prver skjule, noe Bartholomew bruker en, inntil nylig, ukjent evne for avdekke helt.

Denne evnen og hpet om en tilfredsstillende forklaring p den blir senere i historien begravet under en bihistorie om en roadtrip til Canada med fader McNamee, den grovkjeftede katteelskeren Max, som Bartholomew mter i en sorggruppe som bare bestr av de to, og Bibliotekpiken, en ung og forstyrret ung kvinne som helten vr mter p sitt lokale bibliotek i Philadelphia. Og for min del, er det bokas strste og mest gnagende problem.

Hvis du evner se bort fra dette, vil du her finne en feelgood-historie som er over middels god. Karakterene er sre og flerdimensjonelle, plottet mer enn interessant nok, og den litt bitterste slutten er bde rrende og verdt huske.

Alt i alt, en fornyelse lese. Ville gitt den en bedre terningkast om ikke boka hadde insistert p la noen baller henge i luften.

Anbefales.

Tittel: yeblikkets flaks
Utgitt: 2015
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 271

Terningkast: 4



Go Ask Alice av Beatrice Sparks


Kjre dagbok. I to dager n har jeg forskt overbevise meg selv om at bruk av LSD vil gjre meg til stoffmisbruker og alle de andre sjofle, skitne, foraktelige tingene jeg har hrt om ungdom som bruker LSD og alle de andre stoffene; men jeg er s, s, s, s, s nysgjerrig. Bare spr Alice

I begynnelsen av nittitallet ble muren like ved koranskolen jeg gikk p et tilholdssted for en hndfull tenringsgutter som hadde droppet koranskolen og n brukte kveldene p tvilsomme aktiviteter, inkludert ryking av hasj. Det var fr borgerkrigen, og vi levde i en boble hvor foreldrene vre innbilte seg at diktaturregimet var mer godmodig enn det var, vrt land var det fremste p kontinentet bde militrt og sportslig, og hvor rusmidler, hos den jevne borgeren, var en stor fy.

Det var selvsagt noen mennesker som utgjorde et unntak; medlemmer av eller familiene til eliten som hadde et sugerr inn i statskassen og som skte mer stimulerende adspredelse enn shopping i Dubai; kunstnere, musikere og skuespillere, s lenge de holdt seg unna regimekritikk og sist men ikke minst; ungdommer p kjret.

Fordi den gjengse borgeren ikke hadde rd eller skamlshet til vanke p de stedene eliten frekventerte og forskte unng alt som kunne bringe en i kontakt med regimets brutale hndlangere, var ungdommene de eneste hvermannsen kunne gjre ml for sitt oppdemmede frustrasjon, maktesls og moralske indignasjon.

S ethvert funn av en hasjsneip, et funn vi barna for vrig ble oppmuntret til bist med siden vi likevel virret omkring, feide opp og gravde ting, vakte stor oppmerksom. Og siden ethvert diktaturregime og politistat som er verdt sitt navn, ikke kan la vre rette oppmerksomheten sin mot enhver ting som samler mennesker i grupper, hendte det ofte at politiet kom ubedt og lynkjapt til stedet for sneipfunnet, beroliget sikkerhetstjenestens lokale stasjon om menneskesamlingen ikke hadde politiske motiver, fr de til slutt forsikret tilskuerne om at myndighetene ville ta affre.

Og noen dager senere forsvant en eller flere av ungdommene i et par-tre uker.

Dette var min frste erfaring med rusmidler.

Jeg lrte ikke om tyngre stoffer fr jeg kom til Norge og mtte ungdommer som var avhengige av kokain, piller og metamfetamin. Men mten myndighetsinstitusjoner mtte dem p var veldig annerledes fra hva jeg var vant med. I stedet for bli sett p som kriminelle, ble brukerne sett p som syke. I hvert fall i teorien. Til og med i dag hender det jo at brukere, avhengig av hvor mye de blir tatt med, skifter kategori og gr fra vre brukere til bli rettsforfulgt.

Misbrukere er selvsagt ikke bare individer. De er ogs snner, dtre, mdre, fedre og venner. Og de frste deres misbruk tester er ikke statens budsjett, det er familiens. Det er de som m se p mens deres kjre nekter ta til fornuft og akseptere hjelp. Det er de som m ile til nr de blir ringt opp fra legevakta om en overdose. Og det er de som mange ganger m punge ut for at familiemedlemmet skal gjenvinne kontrollen. I hvert fall i Norge.

Det kommer sikkert ikke som noen overraskelse at det er litt annerledes i Somalia. Avhengighet som ide mter der ikke en like stor forstelse. Den tilhrer kun brukeren, og brukeren alene. Han eller hun blir frst dmt for i det hele tatt bryte med det islamske forbudet, s for sin uvilje mot kvitte seg med avhengigheten, og til slutt kommer den endelige straffen; familiene kutter kontakten med den avhengige. Man amputerer rett og slett medlemmet som et infisert lem. Ogs her i Norge.

Derfor var noe av det frste som jeg spurte meg selv da jeg leste Beatrice Sparks? roman, Bare spr Alice, for snart tjue r siden dette: hvorfor gidder foreldrene kaste bort s mye energi p hjelpe denne bortskjemte dr********?

Snart tjue r senere, er jeg mykere og forstr foreldrene bedre. Det hindrer meg likevel ikke fra synes at de kaster bort sitt martyrium p en tenring som ikke bare misbruker LSD og andre tyngre narkotiske stoffer, men som ogs stikker hjemmefra flere ganger og m f deres hjelp for komme seg hjem.

Det mest interessante med boka, er ikke avhengighetshistorien, det er hvordan den s til de grader tar perioden, eller i hvert fall hvordan vi tror vi tror perioden var, p kornet. Her er ungdommer i tenrene som rettferdiggjr sitt misbruk med at foreldrene avhumaniserer dem nr de insisterer p at de skal klippe av seg det lange og ofte uhygieniske hret. Her er ungdommer som vil ryke eller hallusinere seg bort fra det fle vre middelklasselivet, helt til de kommer seg til San Francisco og Oregon og mter barn som er yngre enn dem, men som faktisk har legitime grunner til flykte fra hjemmene sine.

Ikke overraskende frer disse realitetsorienteringene til at bde Alice og hennes reisefelle, kommer p bedre tanker, ringer hjem og blir tatt imot med pne armer og ingen irettesettelse fra takknemlige familiemedlemmer. Jeg er ikke i tvil om at slikt skjer titt og ofte, men som leser kan jeg ikke unng bli skuffet over s mye forstelse. Jeg vil ha konflikt, at karakterene ofrer noe og kommer ut p den andre siden med arr og en helt annen mte se livet p. Det skjer ikke her.

At det likevel tilfredsstiller hviler kun p at boka skal forestille vre en ordentlig dagbok, skrevet av en anonym tenring. Den er den selvsagt ikke. Men i likhet med Fargo er jeg spass imponert at jeg gir boka en sterk firer.

Les den.

Tittel: Bare spr Alice
Utgitt: 1991 (Min utgave, utkom frste gang i 1971)
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Sider: 157

Terningkast: 4

Bare en time til av Sanne Mathiassen


Du har dratt, og det er min jobb ta vare p oss som er igjen. Det er jeg som m holde alt sammen n. Det er det du har tenkt, ikke sant? Fordi du ikke klarte det selv? Bare en time til

Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig p sin egen mte. Den bermte pningslinjen i Tolstojs Anna Karenina er ikke bare kjent av de fleste, det er ogs en av disse perfekte formuleringene som bare hres riktig ut. De fleste av oss bruker sjeldent tid p ta en nrmere titt p den. Enda frre gjr som psykiskhelse.no gjorde for noen r siden og slr fast at formuleringen ikke er uttrykk for en innsikt, men for en manglende innsikt. At det er motsatt.

Hver srger p sin egen mte, er ogs en annen formulering vi lett aksepterer. Men er det n slik? Srger hver enkelt av oss p en s sregen mte som skiller seg fra de over sju milliarder andre som lever p denne planeten? Jeg spr ikke for bare sprre, men fordi jeg mtte stille meg dette sprsmlet mens jeg leste Sanne Mathiassens Bare en time til.

I den korte romanen har den seksten r gamle hovedpersonens mor nylig begtt selvmord, og vr heltinne og faren, og i mindre grad den tte og trekvart r gamle lillessteren Veslemy, prver bearbeide bortgangen. En kan si at hver av dem srger p sin egen mte, og hver av dem er gjenkjennelig. Hovedpersonen, som ogs er fortelleren, gr til psykolog. Faren, en permittert ungdomsskolelrer, ligger p sofaen i stua, med gardinene dratt ned. Lillessteren har flyttet inn til tanta i nabohuset, og fr ofte ikke sove fordi hun forsker gjenopprette minnene hjernen langsomt visker ut.

S langt er det ingenting ved karakterenes atferd som befinner seg utenfor det kjente, akseptable og normale i hvordan folk i den vestlige sfren bearbeider sorg. Men denne normaliteten varer ikke lenge. Det skjnner vi nr hovedpersonen allerede i begynnelsen av boka, gr ned til fryseren, brekker av en bit av en fotformet is og konsumerer den.

Mora er bokstavelig talt med henne, i henne! I hvert fall midlertidig.

Som boka bde da og senere ikke legger noen skjul p, er isen en konkret fysisk ting fra moren. Det er fotavtrykket moren laget i vinterlandskapet utenfor huset, som vr heltinne fant etter, varsomt meislet ut og n bevarer i fryseboksen.

Fr du hopper opp og utbryter psykiske problemer (politisk korrekt, men lite sannsynlig), eller grn (ikke politisk korrekt, men mer sannsynlig), br jeg nevne at boka verken fr eller etterp forsker sette hovedpersonen i en slik bs. Hennes karakterark ender ikke selvinnsikt om at hun trenger mer hjelp enn hun fr. S det er ingen scene hvor hun innrmmer at hun har et problem ved tilst overfor psykologen at hun gomler p isen som formet seg etter morens fotavtrykk. I stedet er det en bi-historie som involverer en av skolens populre gutter, som ogs gr til den samme psykologen, og som hun faller for til tross for at truer henne hvis hun avslrer at han gr til psykolog til noen p skolen.

Jeg mtte stoppe her og stille meg et par sprsml: Hvis dette ikke er en liten historie om ei jente med psykiske problemer som tilfeldigvis gjennomgr en tragedie, er dette da et forsk p gjre bde henne og historien mer sr? Og hvis det er slik, hva er vitsen med gjre alt bortsett fra denne siden av karakteren s j**** jordnrt?

Jeg har ingenting mot sregne karakterer, faktisk liker jeg lese om mennesker som bde er underlige og som opptrer underlig. Men jeg krever en forklaring p hvorfor karakteren er slik, eller en ark som bygger opp til en blottlegging av denne sregenheten, som scorer dramatiske ml og skaper reaksjon og endring. Det skjer dessverre ikke her.

Dermed kan jeg ikke annet enn konkludere at poenget med dette elementet er at det skal vre hispterlitterrt; et kjttlst bein som leseren skal tygge p i et hp om finne noe symboltungt gomle p. Det fungerer sjeldent. Ikke nr historien ellers er s tynn. Verre er det at slutten, i et forsk p Gud-vet-hva, gir leseren en lusing ved ende p en slags cliffhanger.

En fornrmelse.

Tittel: Bare en time til
Utgitt: 2014
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 96

Terningkast: 1

Har du lest boka? Hva tenker du om at en karakter srger p denne mten uten at det er en dramatisk "payoff"?



Herlig urlig av Ally Carter


Kat ble stende helt stille en lang stund p fortauet[?] mens konvolutten veide tungt i hendene hennes. Hun holdt pusten og kikket inni. Fotografier. Men ikke bare fotografier: Pressmidler.[?] Alle de menneskene som sto henne nrmest, var avbildet her i svart-hvitt, og beskjeden var entydig: Arturo Taccone visste hvordan han skulle finne menneskene og tingene som betydde noe for henne. Herlig urlighet

Jeg tror ikke jeg er gammel nok til si at alt var s meget bedre fr uten et flertall av de som mtte vre tilstede nr jeg sier det himler med ynene og sier at jeg m slutte sitere Youtube-kommentarer, eller hvis de er mer sknsomme, at jeg m vente til jeg befinner meg p den andre siden av femtirene for at min klagesang skal f noen som helst troverdighet. Men, som s mange andre, kan jeg ikke la vre med ta p min Eldre-enn-jeg-ser-ut-hatt, ryste p huet av det ene av det andre, srlig bker og filmer, og sprre retorisk hva vitsen er med resirkulere gamle konsepter uten tilfye noe ekstra som ikke er latterlig. Slik er det n bare.

Denne siden av meg kan f meg til fremst som en som str med klubben hevet, har et glis om munnen og en trang til slakte hver annen film og bok. Jeg er selvsagt ikke en slik person. Ikke i det hele tatt. Men jeg skal innrmme at grinchen i meg kommer ut og herjer langt oftere enn karakteren i Dr Zeus? kjente karakter, og at min herjing oftere gr ut over n spesiell subsjanger i film som i litteratur: ungdomssjangeren. Og mer presist, seriebker for unge.

Kall meg grn, men jeg kan ikke la vre med konkludere med at ungdomssjangeren, srlig bokserier, er infisert av en forholdsvis ny sykdom. Denne sykdommen heter konseptforfatteren. Kjennetegnene p denne alvorlige sykdommen er flgende: Breren kommer ofte fra eller er inspirert av den engelsktalende litteraturverdenen, har fortid i fanfiction-foraene p nettet, tv-bransjen eller filmverdenen. Bkene er ofte, men ikke alltid, basert p eller lner konsept fra, andre bker eller filmer. Og i sentrum av handlingen er et uunngelig element; en trekantromanse.

Hunger Games. Twilight. Og n, Herlig urlig.

P baksiden blir boka beskrevet som Ocean?s Eleven med ungdommer, og det er ikke helt feil. Katarina Bishop, tenringssvaret p Danny Ocean, er tross sin unge alder en erfaren tyv. Takket vre faren og onkelen. Men i motsetning til hovedpersonen i den bermte filmen, har hun forlatt familiegeskjeften nr vi mter henne. Hennes siste brekk, har gitt henne en plass p en eliteskole, og planen er bli en rlig Jane. S er det noen som delegger rektors dyre bil, og plasserer alle bevisene p rommet til Katarina. At hun ikke har gjort det spiller liten rolle.

Utvisningen kommer som bestilt for faren. En italiensk gangster er p leting etter ham. Ikke for gi ham oppdrag, men fordi flere av hans mest sjeldne malerier, malerier kunstverdenen har vrt p jakt etter helt siden de ble borte under andre verdenskrig, har blitt stjlet fra eiendommen hans. Og han er overbevist om at Katarinas far Bobby Bishop, str bak brekket.

Gangsteren, Arturo Taccone, er lite villig til akseptere Bobby Bishops forklaring; at han var i Paris og begikk et annet brekk der. Men italieneren er ikke en barbar. Han er villig til gi familien vente med fjorten dager p returnere maleriene.

Ettersom Katarinas far fotflges av Interpol og onkelen Eddie ikke er tilgjengelig av grunner som ikke tler nrmere titt, blir det opp til Kat, beileren og rikingssnnen Hale, brdrene Hamish og Angus, kusinen Gabrielle, kameraten Simon og lommetyven Nicholas finne maleriene, planlegge brekket og redde dagen. Men ting gr ikke helt som planlagt.

Det positive med Herlig urlig er at den ikke kludrer til konseptet. Premisset er fengende nok, spenningen god nok, karakterene greit nok tegnet og brekket? jeg kan ikke akkurat si at det er oppfinnsomt, men det holder ml.

Og det er hele boka i ntteskall; fra start til bokas siste side er det ingenting ved den som vekker stor interesse. Ikke i en grad som gjr det verdt plye gjennom 359-sider.

Men filmrettighetene til bkene er solgt til Hollywood. So that?s that.

Helt gjennomsnittlig.

Les den hvis du ikke har noe bedre ta deg til.

Tittel: Herlig urlig
Utgitt: 2010
Forlag: Pantagruel Forlag AS
Sider: 359

Terningkast: 3




Merkelig vr i Tokyo av Hiromi Kawakami


Jeg mtte ut i gatene, for f bekreftet at jeg ikke var den eneste som levde, og som levde med denne hjelpelsheten. Men samme hvor grundig jeg gransket menneskene omkring meg, fikk jeg ikke den bekreftelsen jeg trengte. Jo sterke behovet for bekreftelse, desto vanskeligere ble det f bekreftet noe som helst. Det var da jeg sttte p Sensei. Merkelig vr i Tokyo

Kristin Valla, forfatteren og redaktren, skrev for noen uker siden flgende i Aftenpostens K-magasinet om Merkelig vr i Tokyo: Murakami-fans vil utvilsom omfavne denne boken, men den har ogs en srhet og et blikk for detaljer som leder tankene i retning av Sofia Coppolas Lost in Translation.

Jeg har ikke lest Murakamis bker, og med unntak av debutfilmen The Virgin Suicides har jeg ikke hatt noen sans for Sofia Coppolas filmer (i bunn og grunn tror jeg at hun seiler p navnet mer enn p talentet, men det er en annen sak). Hvilket vil si at appelleringen til disse to kunstnerne ikke sa meg noe spesielt da jeg plukket opp boka. At jeg lnte og leste skyldes hovedsakelig at boka var nominert til Man Asian Literary Prize i 2013.

Men det skal sies, at en bok er blitt nominert eller har vunnet priser, er ikke ensbetydende med at den vil falle i smak. Det betyr bare at en eksklusiv gruppe med mennesker som man mer eller mindre har respekt for, kanskje motvillig, synes at boka har visse kvaliteter som gjr at den fortjener bli lftet opp.

I dette tilfellet m jeg si at jeg ikke ser hva det er nominasjonsjuryen s i 2013.

Frst historien: Tsukiko Omachi er en ensom trettisju, snart trettir gammel kvinne i Tokyo. Ensomheten er tross pstanden i sitatet over delvis selvvalgt. Hun jager kjresten p dr ved nesten bokstavelig slutte kommunisere i mneder p strekk. Samtidig gjr hun ingenting for pleie bndet til familien, enda de bor i samme bydel og det ikke er noen konflikt mellom dem som hun kan bruke som en unnskyldning.

Hun unngr likevel ikke all kontakt med andre mennesker. S sr er hun ikke. Nr hun ikke er p jobb, pleier hun g p en lokal kneipe. Det er der hun en dag treffer Harutsuna Matsumoto, eller Sensei. Han er nesten dobbelt s gammel som henne, og han pleide vre hennes lrer p videregende.

Likevel blir hun mildt besatt av innlede et forhold til ham. Overraskelsen, og det utrolige, er at han lenge ikke er interessert i henne. Og grunnen er like platt, som den er uforstelig. I hvert fall slik jeg ser det.

Bokas strste minus, er ikke at en ikke kjper et forhold mellom mennesker med et s stort alderssprik; det er at hele historien, fra turene p markedene til samtalene om sopp, blekksprutkjtt, reisetekanner og ekskona til Sensei som stakk femten r tidligere, og mer, aldri, og da mener jeg aldri, vekker interesse.

Hvis en velger vre geners kan man si at Tsukiko og Senseis tur til ya der eksona skal ha oppholdt seg sist han hrte fra henne, vekker en gnist. Men Tsukiko dynger flere baljer med vann over gnisten omgende, og historien svinger tilbake inn p det samme, kjedelige, gamle sporet. Helt til slutten.

Det andre minuset er at deler av dialogen enten er for rar, for latterlig eller for utroverdig. For eksempel spr en karakter Tsukiko et sted om hun vet han giftet seg med en felles bekjent. Nr hun sier nei, sier den andre, Ikke s rart. Jeg fortalte nesten ingen det. Senere finner replikkvekslingen under sted mellom Tsukiko og Sensei:

Men jeg vil dra et sted sammen med deg. Jeg satte meg opp. S Sensei inn i ynene mens jeg sa det.
Jeg drar ingen steder, svarte Sensei og s meg rett i ynene.
Men jeg vil, Sensei! Jeg vil! (s.125-126).

Enda senere trygler (og da mener jeg ikke spr eller foreslr, men trygler) Tsukiko Sensei om at han m ta henne med til Disneyland.

Jeg er ikke i tvil om at det finnes lesere som er villige til strekke seg langt nok til kjpe at en trettiring, enten hun bor i Tokyo eller Zambia, snakker slik, eller er opptatt av Disneyland som Tsukiko er.

Jeg er ikke en av disse. Jeg tror ikke de fleste er.

Styr unna.

Tittel: Merkelig vr i Tokyo
Utgitt: 2015
Forlag: Forlaget Press
Sider: 195

Terningkast: 1






We are all completely beside ourselves av Karen Joy Fowler


"The world runs," Lowell said, "on the fuel of this endless, fathomless misery. People know it, but they don't mind what they don't see. Make them look and they mind, but you're the one they hate, because you're the one that made them look." We are all completely beside ourselves

I 1997 skjedde det noe som merket meg for livet og som, selv n nr jeg skriver disse ordene og hjernen min spiller minnet p loop, fr meg til bite tennene hardt sammen, ryste demonstrativt p hodet og lyst til sitere det siste verset i Timbuktus Resten av ditt liv for den som har skylden for dette arret (Jeg hoppas du aldri ngonsin igjen kan komma ihg en pin-kod, ass aldri, ven nr du fr en ny. Och m din klocka alltid g tjugo minuter fr sakta s att du alltid kommer fr sent. [...] Och m dina hrddiskar fr evigt alltid krascha).

Det skal sies, det er et arr en br sette relativt foran. Med andre ord; det er ikke et som br blottes og vist frem med en viss stolthet i tide og utide. Men siden det er et som spker i bakgrunnen hver gang jeg skriver om bker og film, og siden jeg ikke kan skrive om boka jeg skal anmelde i dag uten dumpe en gorilla av en spoiler tidlig i denne anmeldelsen (noe annet er dessverre ikke mulig), er det mer enn passende at jeg bruker noen ord p vise frem spkelset som har hengt over meg i snart tjue r.

Dette skjedde: En ettermiddag, jeg husker ikke hvilken mned det var, spurte jeg moren min om penger slik at jeg kunne dra p kino. Jeg var blakk som en ?ikke kirkerotte, vi har ikke kirker der jeg kommer fra.( Eller rettere sagt, vi hadde n, men den var snderknust slikt som mye annet i Mogadishu). Kanskje moskerotte? Yes! Stavelsesprogrammet p Word aksepterer moskerotte, s jeg antar at det er en grei.

Uansett. Jeg spurte mamma om jeg kunne bomme penger til en kinotur, og da skjedde noe som skjedde sjeldent. Eller mer presist, noe som skjedde frst etter at jeg hadde mttet gjre et eller annet som jeg hadde lite lyst til gjre, som rydde rommet mitt, eller ville, som handle, eller mente (den gang) var under min verdighet, som hjelpe til med noe som helst i huset. Min unnskyldning for det og det meste annet var ikke s mye at jeg var en ung mann, selv om jeg mente at jeg var det, men at jeg var den yngste. Hva kan jeg si, det var en lodd jeg skrapa entusiastisk hver gang sjansen bd seg. Hvilket vil si nesten hver dag.

Ingen av kameratene mine trengte bruke slike triks. De hadde ftt utdelt andre lodd. De var mellombarn eller det eldste barnet i huset. Anonyme eller den rampelyset var p. Dermed kommer det kanskje ikke som en overraskelse at de var sjalu p meg og ertet meg for hvordan jeg skamlst brukte noe s tilfeldig som det vre det sistefdte barnet til min fordel. I 1997 gikk denne ertingen over grensen.

I et forsk p la meg f svi for hellet skjebnen hadde gitt meg i gave, avslrte en av kameratene mine slutten p filmen jeg skulle bruke pengene jeg hadde oppfrt meg som en skyldstynget puddel for f tak i. Hadde filmen vrt en drlig en, eller til og med gjennomsnittlig og god, ville jeg ha glemt episoden som s mye annet fra 1997. At jeg ikke gjorde det, skyldes at det ikke var en hvilken som helst film. Det var The Usual Suspects. Eller De mistenkte.

Hvis du har sett The Usual Suspects, vet du hvor kriminelt kameraten min oppfrte seg. Men det er i hans fotspor jeg m g i kunne si noe som helst som er verdt si om Karen Joy Fowles Bookerprisnominerte We are all completely beside ourselves.

Det som teller, som gjr meg til en mindre drittsekk enn kameraten min var, er at jeg ikke vil avslre gorillaen i bokas sentrum uten advare deg om at det er det jeg kommer til gjre i de kommende avsnittene.

Til tross for at jeg mener at Fowles forfekter et- moralsk sett- farlig standpunkt, avslrer jeg ikke bokas viktigste plottpoeng fordi jeg ikke likte boka. Tvert imot. Jeg ikke bare likte boka, jeg likte den veldig, veldig godt. S jeg hvor mye enn det teller, kommer jeg til gi den en sterk femmer p terningen. En femmer som lett kunne vrt en sekser, hadde det synet Fowles har p visse ting ikke provosert meg s kraftig og skremt meg. Det synes jeg fortjener et ye mindre p terningen.

For gjenta; Under kommer jeg til avslre et, mildt sagt, sentralt plottpoeng i boka. Jeg hper derfor at du stopper med lese n, lper til ditt nrmeste bibliotek eller bokhandleren du pleier frekventere og fr tak i denne perlen. Serist. Lp. Ikke g.

Ikke les videre.

Frst en kjapp oversikt: Historien som fortelles gr over mer enn tre tir. Fra 1970-rene til 2010-tallet. Fortelleren, Risenart Cooke, blir i de fleste av disse rene hjemskt av et eneste sprsml: hva skjedde med ssteren Fern?

Baksideteksten, i hvert fall den versjonen jeg har lest, gjr en god jobb med ikke avslre at Fern ikke er en vanlig sster. Eller menneske. Fern er en sjimpanse. Hun ender opp hos Cooke-familien som en del av et forskningsprogram som skal finne ut om det gr an oppdra en sjimpanse som et menneske, og hva man eventuelt kan lre av et slikt eksperiment.

Som Fowle dokumenterer i etterordet var slike forsk verken uhrte eller nye p 1970-tallet. Forsk p gi aper, og da srlig sjimpanser, menneskelige egenskaper og karakteristika startet tidlig p 1900-tallet. Ingen av forskene lyktes. Det stopper likevel ikke Rosemarys psykolog-foreldre og kretsen rundt dem i Bloomington, Indiana, p 1970-tallet.

Bde Rosemarys foreldre og forskerkollegaene er overbevist om at et mangerig, velovervket og veldokumentert prosjekt som Fern-prosjektet, ikke kan annet enn fre til et gjennombrudd i hvordan man forstr menneskets evolusjon, samtidig som man vil komme grave seg enda et lag nrmere kjernen filosofiske sprsml som hva det vil si vre menneske, hvordan vi ser p oss selv og hvordan vi ser og br se p bde artsfeller og annet liv som deler planeten med oss.

Hensikten er slett ikke god slik jeg ser det. Men den er utrolig interessant og tankevekkende. Helt til Ferns vekst og hennes uvitenhet om sin egen styrke og natur frer til vold og dd. Det reiser enda flere mer interessante sprsml: Skal hun behandles som et uskikkelig barn som har behov for bli mtt med enda mer forstelse og empati, eller er hun et farlig dyr som ikke hrer til i omgivelsene hun blir sosialisert i og som br fjernes? Og i s fall, hvor skal hun plasseres?

Mer skal ikke sies om plottet.

Det som br sies, som br ropes fra hyt og lavt, er at We are all completely beside ourselves er eksepsjonelt morsom, intelligent, makelst godt komponert, forfrende godt skrevet og s engasjerende at det en m se til mer spesialiserte sjangre for finne noe som er like gripende.

Nr det er sagt; Gud Gud for et provoserende moralsk syn. Enkelt sagt er Fowle en som mener at dyr og mennesker er p samme moralsk plan. At det ikke er noe fundamentalt galt med referere til et dyr som ens datter eller sster. Det er bare en raus utvidelse av den empatiske og moralske boblen man i dag bare fr adgang til hvis man er homo sapiens. Fowles prosjekt, i hvert fall i denne boka, er blse mer luft i boblen og inkludere dyr i den.

Det er et temmelig farlig standpunkt etter min mening.

Dyrevernere jeg har snakket med mener at dette verdisynet bare drar opp dyreliv. Empati minker ikke av et en deler den med enda flere, har jeg blitt fortalt. Og det er sant. Vanligvis. Men hvor langt skal man dra denne strikken? Skal den bare langt nok til inkludere hunder og katter og sjimpanser? Eller skal den ogs inkludere hester, sauer, kyr og ethvert annet dyr som lever tett inn p oss?

Min pstand er at man m si B nr man har sagt A. At man ikke kan kalle en bikkje eller katt for et familiemedlem og samtidig g i retrett nr flere og flere som tar denne posisjonen faktisk ogs sier B. Det betyr at man br kunne forsvare pstanden om at slakt av dyr er lik Holocaust, noe flere og flere fra dette moralske universet som ser p dyr som familiemedlem stadig er mindre redde for lufte offentlig.

Skremmende.

Trsten er at boka er helt fantastisk og jeg kan ikke anbefale den varmt nok.

Les den!

Tittel: We Are All Completely Beside Outselves
Utgitt: 2013
Forlag: Serpent's Tail
Sider: 319

Terningkast: 5









Lucky Us av Amy Bloom


"My father's wife died. My mother said we should drive down to his place and see what might be in it for us. She tapped my nose with her grapefruit spoon." It's like this, " she said. "Your father loves us more, but he's got another family, a wife, and a girl a little older than you. Her family had all the money. Wipe your face." Lucky us, s. 3

Et sted i sin monumentale og bermte bok Story, skriver den amerikanske manusguruen Robert McKee at mennesker, nesten uavhengig av kultur, tolerer en middels god midtdel i en historie, men at mennesker, enten de bor i Guangzhou, Portland eller Cape Town, sjeldent eller aldri tolererer en laber start og en dvask slutt.

Hvis jeg noen gang ble spurt, ville jeg lagt til at enhver forfatter som skriver om tweens som sier flgende; Moralsk sett er det galt, men etisk sett er det korrekt., fortjener f PC-en og skrivemaskinen sin konfiskert (han/hun kan f beholde penner og papir, vi er tross alt ikke barbarer!).

Sitatet over er ikke hentet fra Lucky Us, det er fra Lisa O?Donnells prisvinnende debutroman, Bienes dd, fra 2013 (en av mange jeg enn ikke har rukket anmelde). Men Amy Bloom er like klanderverdig som O?Donnell i legge alt for hytsvevende replikker i munnen p en tolvring. Og da skjer det som uunngelig m skje, i hvert fall i hodet mitt; karakteren blir lite troverdig.

Det starter en snballeffekt hvor jeg frst mister interessen for hvordan det gr med akkurat den karakteren, fr fantomkle i bakhodet hver gang forfatteren insisterer p at dette er en eksepsjonelt intelligent tolvring som ikke bare har lest Schopenhauer og andre filosofer, men ogs er velbevandret i moralfilosofiens labyrinter og irrganger.

Det er ikke det at jeg tviler p at de eksisterer, jeg tror bare ikke p at de har en dekkidentitet som misforsttte og undervurderte vidunderbarn i drabantbyene.

Frustrasjonen min med denne typen karakterer og bkene de brer gr opp flere hakk jo nrmere slutten jeg kommer og innser hvor fantastisk boka ville vrt om ikke forfatteren hadde insistert p selge sin research, filosofiske tankespinn og politiske holdninger.

Det siste er romanen andre problemet.

Amy Bloom underviste p Wesleyan, et av USAs strste liberale bastioner, da hun skrev og ga ut boka. S det er ikke overraskende at hun, som s mange andre professorer og forfattere, befinner seg p den politiske venstresiden og har holdninger og standpunkt man forventer fra den kanten.

Det overraskende er derimot at hun stort sett ser bort fra holdninger og samfunnsmessige forhold som var gjeldende p 1940-tallet, perioden historien foregr i, og portretterer en toleranse som verken var sann, eller tjener dramaturgien. S her er det lesbiske orgier, utroskap bak ryggen p ektemenn og offentlig forhold mellom en hvit mann og en svart kvinne. Og akkurat nr du tror at det umulig kan komme enda en elefant leseren skal ignorere, dukker den strste av dem opp. Mer om det senere.

Begynnelsen forbereder en ikke p det utrolige som kommer. Faktisk er det bde virkelighetsnrt og hjerteskjrende. Moren til tolv r gamle Eva, informerer datteren allerede i bokas frste om en gledelig nyhet; kona til Evas praktisk talt ikke-eksisterende far, Edward Acton, er dd, og det er n p tide at elskerinnen og den uekte datteren forlater skyggetilvrelsen og bruker tragedien til bedre loddet sitt.

Ikke fr etter at de kommer hjem til Acton og Eva blir introdusert for sin ukjente og fire r eldre halvsster Iris, oppdager Eva at moren egentlig var mer opptatt av dumpe henne hos faren enn noe annet.

Acton, en mann som aldri har vrt noen far for Eva, eller en god en for Iris, aksepterer bde foreldreansvaret og alenepappatilvrelsen. Eller rettere sagt, han kunne ikke brydd seg mindre om at det bor enda en under taket. Dermed m Eva alliere seg med den eneste hun kan alliere seg med; Iris.

I motsetning til Edward, er sekstenringen Iris bde rgjerrig og en drmmer. Drmmen er spare penger, dra til California og bli filmstjerne. For oppn det tar hun jobber der hun kan, str modell, deltar i diktopplesningskonkurranser og konkurranser hvor de gjelder om holde mest mulig yndige og patriotiske taler for krigen. Det lille hun tjener i prispenger, gjemmer hun p forskjellige steder p rommet. Men det er fr Edward oppdager dem, bruker dem til drikke seg fra sans og samling og tvinger en frdende forbanna Iris til starte fra bunnen av igjen med spareplanen.

Med hjelp fra Eva lykkes det Iris endelig legge nok midler til dra til Los Angeles. Som en takk tar hun med seg den yngre- og inntil nylig ukjente ssteren- og flytter til vestkysten.

Den hedonistiske livsstilen, de glamorse festene og den lille men sannsynlige muligheten for g fra en som er ingenting, til bli et navn som pryder bde lerretet og tabloidene, appellerer til Iris. Og i et kort yeblikk ser hun til kunne f det.

Det skjer nr hun mter, blir venn med og senere en slags elskerinne for en av filmhovedstadens kvinnelige stjerner. Kvinnen heter Rose og har hatt et kjent forhold til en annen av byens stjerner. Men i den korte perioden hun og Iris fr, er det som han ikke eksisterer. S gjr iris og Rose noe som er lite sannsynlig p den tiden; de drar p stranda og blir fotografert mens de bader nakne og hygger seg.

Valget Rose m gjre er like usentimentalt som ventet; hun dumper Iris og gifter seg med forloveden. For f iris s langt som mulig vekk fra seg, iscenesetter hun en klinisk og kjapp liten operasjon som gjr Iris til et ikke-navn i filmbyen. Porten til ethvert filmstudio og dren til enhver castingagent blir stengt for henne. Verre blir det nr andre med vage forbindelser til bransjen blir frardet gi henne arbeid.

Med mindre penger blir hun nesten dag for dag tvunget til baklengs i karrierestigen. Frst ved flytte tilbake til rnner hun flyttet fra mneder tidligere da hun fikk mer rutte med, og senere- tilbake til Chicago.

Og det er n den strste elefanten trer inn p scenen: Iris innleder et forhold til Reenie, en lavmlt og gift kokke, forelsker seg hodestups og setter i gang en utrolig diabolsk plan, s langt vil jeg faktisk g, for kvitte seg med Gus- den sympatiske ektemannen til elskerinnen. En plan hun lykkes med.

Fr jeg sier mer om min dom over boka, s br du som leser vite at Amy Bloom er en bde kritikerrost og prisbelnt forfatter. Jeg har ikke lest noen av hennes andre bker, men jeg er ikke i tvil om at andre har sett noe fantastisk i bkene hennes, noe som fortjener ros og priser. Ogs Lucky Us.

Nr det er sagt, s er problemet, eller kanskje- problemene- jeg hadde med Lucky Us ikke knyttet til skrivestilen, narrasjonen eller komposisjonen. De er alle mer enn gode nok. At jeg ikke likte boka, eller mer presist, at jeg likte den mindre og mindre jo nrmere jeg kom slutten, har hovedsakelig med karakterene og deres handlinger gjre.

Jeg trodde simpelthen ikke p dem. Jeg tror heller ikke p at det var mulig for en hvit og en svart eller to kvinner vre s skjdeslst pne med sine forhold og ikke f en brutal reaksjon, noe som ikke skjer her.

Slutten tar alle disse usannsynlighetene og dynger tonnevis med sukker over dem. En overdose som dolker enhver troverdighet med ddelige stikk. Da fr jeg bare lyst til skrike: Et tu, Amy Bloom?

Styr unna.

Tittel: Lucky Us
Utgitt: 2014
Forlag: Granta Books
Sider: 240

Terningkast: 2


Marsboeren av Andy Weir


"N er lpet kjrt. Det er min veloverveide mening. Lpet er s jvlig kjrt. Seks dager inn i det som burde vre de to mest fantastiske mnedene i hele mitt liv, og s er det blitt rene mareritt.[...] For gjre det: Jeg dde ikke p sol 6. Rewsten av besetningen trodde definitivt at jeg gjorde det, og det klandrer jeg dem ikke for. Kanskje det blir erklrt en nasjonal srgedag for meg, og p Wikipedia-siden min vil det st:" Mark Watney er det eneste mennesket som har ddd p Mars." Og det vil antakelig vre riktig. For jeg kommer utvilsomt til d her. Bare ikke p sol 6, da alle tror at jeg gjorde det." Marsboeren

Eksemplarisk velplottet om en Mars-ekspedisjon som gr galere enn galt. Cast Away i rommet.

I Andy Weirs eksepsjonelt spenningsfylte besteselger har menneskeheten ikke bare klart lande astronauter p den rde planeten, man har ogs overkommet de kolossale tekniske og psykologiske utfordringene som er knyttet til korte opphold. Men ingen av astronautene i Ares 1 og Ares 2, de frste bemannede ekspedisjonsromskipene som landet p planeten, ble vrende p planetens overflate i mer enn tretti dager. Det endrer seg med Ares 3, og da bare fordi alt som kan g galt, gjr det.

At alt gr som planlagt i starten blir senere en mager trst, men i begynnelsen er det alt som teller. Bde reisen og landingen gr som man hadde terpet p. Det er frst etter at en ventet storm blir kraftigere enn man hadde regnet med at problemene starter. Og den det gr ut over er botanikeren og maskiningeniren Mark Watney.

Frst blir Watney spiddet av en antenne som lsner fra en hab, en blanding av lab og campingvogn. Deretter kommer de katastrofale uhellene p rekke og rad; Watney blir bevisstls, kollegene, inkludert ekspedisjonssjef Melissa Lewis, fr feil informasjon fra systemet som er ment overvke hans biologiske livsfunksjoner, noe som frer til at de andre ekspedisjonsmedlemmene feilaktig konkluderer at han er dd.

Og Mark blir forlatt i Mars.

Etter at han vkner og pleier det pne sret, finner Watney ut at det str enda verre til enn han noen gang kunne ha et mareritt om; ikke bare er han forlatt p Mars med et delagt kommunikasjonssystem, han har ogs begrenset provisjon. Hans eneste realistiske hp og utsikt til redning er Ares 4, en ekspedisjon som skal lande 3200 km fra der han- om fire r.

Enhver gjennomsnittlig mann ville blitt nedsltt av tanken og brukt morfinen i hab-en til g dden i mte, i stedet for vente den. Men Watney er ikke en gjennomsnittlig mann. Det er ikke dermed sagt at han er eksepsjonell, han er bare ikke gjennomsnittlig. Til det er han for kreativt oppfinnsom og utrustet med en insisterende god humor som trer frem nr pessimisme og fatalisme skal jages p dr. N tar han begge til hjelp for overleve s lenge som mulig.

De praktiske behovene gir seg selv: Han m produsere nok mat og vann. Det er ikke s enkelt nr det eneste man har er noen jordprver hjemmefra, masse bakteriefri Mars-jord og ingen gjdsel. Men nd lrer en mann som er glemt igjen p Mars ?eh?bruke egenprodusert drit til gjdsle. Den tvinger ham ogs til lage vann ved brenne hydrazin. At det er et hyst ustabilt stoff som kan eksplodere streifer ham lenge nok til at han vurderer hvordan det vil vre blse seg selv i lufta. S gr han videre.

Som i enhver god historie, ser alt ut til fungere for vr helt i denne fasen. Han produserer nok vann til overleve et r, og det provisoriske drivhuset hans ser ut til ville produsere nok poteter til at han kan overleve et stykke etter at han gr tom for de smaklse rasjonspakkene fra NASA.

S gr det galere enn galt. Hab-en gr i lufta. Potetplantene dr umiddelbart. Det samme gjr bakteriene i jorda de var plantet i. Men det er frst nr han oppdager at han ogs snart vil g tom for oksygen, at tragedien blir latterlig.

Dotten over i-en i tragisk blir grundigere markert nr en ung og lavt rangert kontorrotte som jobber med satellittene som gr i bane rundt Mars oppdager Watneys bevegelser rundt hab-en. Den umiddelbare gleden hos bde ekspedisjonsledelsen, foreldrene til Mark og alle p jorda som flger dramaet, gr snart over til sjeleknusende forferdelse: Mark Watney kommer til d alene p Mars, og han kommer til d foran kamera.

Det er mulig jeg vil bli beskyldt for overdrive nr jeg sier at jeg m tilbake til Ryan David Jahns Good Neighbors (anmeldt her), kanskje til og med tilbake til John Grishams A Time To Kill, for finne en spenningsbok som er like ndelst spennende, lrerik, forheksende og godt skrevet som Andy Weirs Marsboeren. Men det er der jeg befinner meg.

Egentlig ville jeg ikke skrive avsnittet over. Jeg ville ikke hype boka s ut av proporsjoner at enhver som tar det jeg sier til rd, endte med bli skuffet. Men noen ganger m man feie forsiktigheten til side og la hjertet styre tastaturet.

Intelligent. Skrekkelig spennende. Knakende troverdig. Og uten tvil et av rets hydepunkter.

Vr s snill og les den! Vr s snill!!!

Tittel: Marsboeren
Utgitt: 2015
Forlag: Pantagruel
Sider: 474

Terningkast: 6




Tante Safiyya av Baha Tahir


Plutselig, fr verken Harbi eller jeg hadde rukket oppfatte situasjonen, hadde beyen strukket ut hnden og gitt Harbi en kraftig refik. S hardt slo han at hele den gamle kroppen skalv og tarbushen vippet over. Stemmen sprakk da han i en tone vi aldri fr hadde hrt fra ham, skrek: Jeg skal lre deg folkeskikk, din kjter! Beyens myke hnd hadde ikke en gang vrt sterk nok til f Harbi til bevege ansiktet, men jeg flte at hele kroppen hans spente seg og med hele sin kraft var klar til hive seg fremover og kaste ham i bakken. Men i stedet byde Harbi hodet, alt blod forsvant fra ansiktet hans, og han sa: Tilgi meg, bey. Jeg er din snn og tjener. Dersom jeg har gjort urett, er det din rett straffe meg. Du kan drepe meg om du vil, men jeg vil ikke skade ham som for meg har vrt som en far. Tante Safiyya

En ettermiddag for seksten r siden, mens jeg bodde i Etiopias hovedstad Addis Abeba, var jeg vitne til en voldsepisode som jeg ikke en gang trenger lukke ynene for huske. Den har ikke festet seg p grunn av volden, i hvert fall ikke hovedsakelig. Jeg erindrer den fordi den bde da og senere, har symbolisert baksiden av en medalje de fleste etiopiere liker stolt vise frem: den servile respekten unge mennesker blir oppdratt til vise de som er eldre enn dem.

Her er det som skjedde: en venn og jeg var p vei hjem fra moskeen da rundet et hjrne og kom inn i ei gate som var nesten tom mennesker. De eneste som brukte den, bortsett fra min venn og jeg, var et par andre gutter. Den ene var ca. sytten, og den andre var bde yngre og fysisk sett mindre.

Fordi vi var midt opp i en diskusjon gjorde vi frst ikke annet legge merke til dem, anta at de mtte vre brdre og fortsette med vrt. Det hele skjedde s fort, slik hjernen pleier gjre. S det var ikke fr vi var nre nok til hre ynkingen fra den minste, se at den eldre holdt den yngre i kragen og at han brukte et eller annet som var tullet i et brunt papir til hamre p hodet til den lille gutten at vi skjnte det unormale ved det hele, og stanset.

Kameraten min s hva det var det brune papiret var tullet rundt fr jeg gjorde det. En diger spiker. Den eldre gutten sa et eller annet p amhara, hovedsprket i landet, fikk svar som han ikke var tilfreds med og spiddet den spisse enden i hodet til den yngre gutten.

Sjokket vrt gikk snart over til forferdelse, og deretter til harme. Og s gjorde vi det normale mennesker pleier gjre: Vi gikk bort til de to guttene og stoppet for mishandlingen.

Hodet til gutten var ille tilredt. Blodet piplet ut og strimet ned i nakken p gutten, dryppet fra pannen og la seg bak guttens rer. Det gjorde inntrykk p oss, og harmen ga oss mot til rope et par sannhetsord etter mishandleren som nonsjalant var p vei bort. Like rolig som en pensjonist p spasertur. Han snudde seg tilbake, skjnte at vi ikke var barn han kunne mishandle og forsvant kort etter rundt hjrnet.

Om dette var det eneste som hendte, ville denne anekdoten ikke vrt mye til en historie. Den er det hovedsakelig p grunn av hva gutten sa og gjorde etter at bllen forsvant. Han gikk til angrep p oss, sa at alt hadde vrt hans skyld og at han hadde fortjent straffen storebroren hans fant for godt gi ham.

Vi hadde vrt lenge nok i Etiopia, glant p med undring hver gang vi s en ung Etiopier bukke og bruke begge hendene til hilse p eldre, men vi hadde aldri drmt om den beundringsverdige respekten hadde en bakside. En som selv selvopprettholdelsesdriften vanskelig kunne konkurrere med og som ikke kan kalles annet enn servilitet.

Hjernen dro opp denne opplevelsen fra erindringsbanken mens jeg leste egyptiske Baha Tahirs Tante Safiyya. Det er ikke tilfeldig. I scenen som sitatet over er hentet fra, oppsker beyen, en patrisier, Harbi, en enkel slektning av fortelleren, med et ml for yet: ydmyke ham og banke ham til blods.

Grunnen er noe s simpelt som et rykte som har kommet ham for re, og som har overbevist ham om at Harbi har planer om drepe snnen tittelkarakteren nylig har fdt ham. Det finnes ingen beviser for mistanken, det trenger han heller ikke.

Landeiere og blblodige som ham, som er s vant til dra ned nesa fra skyene bare for forsikre seg om at foten ordentlig trykker ned nakken til bygselmennene som er prisgitt patrisierklassens vilkrlige og (noen ganger) sadistiske innfall, har aldri hatt trengt en gyldig grunn. Det holder med mistanken.

Men som Harbi (i motsetning til den lille etiopiske gutten) utbryter etter ha blitt ydmyket og banket til blods av beyen; Nok, nok, nok.

Dermed blir fortelleren, en liten gutt som er slektningen til Harbi, vitne til at Harbi dreper beyen. Til tross for de formildende omstendighetene, vet Harbi at loven vil gi ham ddsstraff. S han har ikke noe annet valg enn g i skjul. Men det blir snart tydelig at han har tatt de drlige nyhetene alt for raskt p forskudd; vitnenes uttalelser til politiet er s klare og s overveldende p hans side at myndighetene bare dmmer ham til ti rs fengsel.

Det er en straff de fleste i landsbyen mener er en rettferdig straff, og Harbi er mer enn villig til sone den. Men Safiyya, beyens kone, mor til hans n farlse snn, som ogs er tanta til fortelleren, nekter godta at hun ikke kan f sin blodhevn.

Hun er villig til betale hvem som helst, vende det dve ret til landsbyens imam, som ogs er hennes adoptivfar, og sette sin egen helse i fare for realisere den eneste straffen hun mener ektemannens drapsmann fortjener; ddsstraff.

Denne konflikten er hjertet til Tante Safiyya. Men det er ikke den eneste, kanskje heller ikke den viktigste.

Bde fr og etter Safiyya blir midtpunkt, gjr Tahir oss kjent med landsbyen; de levende karakterene som bor i den, det koptiske klosteret og dets respekterte munker, kvinnenes begredelige plass, det rigide klasselivet og den latterlige standbevisstheten som fr landeiende fedre til forferde seg over finne snnene sine fornedre seg til jobbe med jorda, og mer.

Tunge emner og en yepnende innsikt i hva som rrte seg i og opptok det egyptiske samfunnet fr og etter seksdagerskrigen.

Anbefales sterkt.

Tittel: Tante Safiyya
Utgitt: 2005
Forlag: Solum forlag
Sider: 101

Terningkast: 5










Fallet-dagboknotater av Michel Laub


"Bestefar likte ikke snakke om fortiden. Det er lett forst, i det minste med tanke p det som virkelig betyr noe, nemlig det faktum at han var jde og at han kom til Brasil med et av disse skipene stuet fulle av folk, tjueringer, trettiringer, frtiringer, mennesker som har opplevd historiens slutt- og det eneste som er tilbake, er en erindring som kommer og gr, og som kan vise seg vre et enda verre fengsel enn det de kom fra." Fallet-dagboknotater

Det er sagt og skrevet s mye om Holocaust, dets planlegging, de hatske historiske kreftene som inspirerte ideologien som satte det ut i livet, hva vi kan lre av det og hvor viktig det er at vi ikke glemmer eller lukker ynene for folkemord generelt, og dette spesielt, at det n er enklere finne bker som banaliserer temaet (Saras nkkel) eller misbruker det kommersielt (Gutten i den stripete pysjamasen), enn det er finne en bok med en innfallsvinkel og noe vektig melde.

Heldigvis er det ikke umulig. Noe den brasilianske journalisten og forfatteren Michel Laub beviser med sin sjette bok, semi-selvbiografiske Fallet-dagboknotater, gitt ut i Norge i 2014.

Boka handler om tre generasjoner med jdiske menn; den Holocaust-overlevende bestefaren til fortelleren, hans snn, faren til fortelleren, og fortelleren selv, en frti r gamle alkoholikeren og blivende far som sitter og forfatter boka til sin ufdte snn.

Det er en historie om fedre og snner. Men mer enn det, er det en historie om hvordan Holocaust, bde som en historisk hendelse og som en arv, henger som en skygge over en, og hvor umulig det er komme seg unna den, hvor enn hardt man forsker gjre det. Til og med om man drar s langt som til Brasil for komme unna minnene.

Det er det bestefaren til fortelleren gjr. Han slr seg ned i Porto Alegre, i Rio Grande do Sul. Der starter han et normalt liv; gifter seg, fr barn og gjr familien en naturlig del av det levende jdiske samfunnet i byen. For bde snn og snnesnn, betyr det en plass p den jdiske skolen og en noks fast plass i synagogen.

Men om livet utad har et skinn av normalitet, lar marerittene fra Auschwitz ikke sjelen vre i ro. S fortellerens bestefar gjr det menn i hans generasjon gjorde; han stenger seg inne p hjemmekontoret. Der skriver han p en flere hundre sider lang dagbok. Ikke om sine egne opplevelser, men om de mest trivielle og dagligdagse tanker om nringsinnholdet i melk og hvordan en manns kone og barna br opptre overfor familieoverhodet.

En dag gjr han som det mange mistenker forfatteren og Holocaust-overleveren Primo Levi gjorde: han tar sitt eget liv.

Fortellerens far, som bare er fjorten r gammel og som da blir mannen i huset, blir naturligvis merket av hendelsen. Sinnet mot faren gr hnd i hnd med skyldflelse og, senere, forstelse for de enorme pkjenningene den gamle ruget p, og som til slutt knakk psyken hans. Ettersom han ikke kan f forlatelse for det han n oppfatter som svik mot faren og hans opplevelser under krigen, velger han sone for det ved holde historien i live. Frst for seg selv, s for snnen nr han blir gammel nok til kunne hre den.

Men snnen er ikke interessert. Han er mer opptatt av vre tenring, passe inn, ha moro. Alt annet enn bre p en byrde som han fler ikke er hans. Og nr han setter ord p denne likegyldigheten, er det noe som gr i stykker mellom far og snn. Det fr konsekvenser.

Jeg har sagt det fr, og jeg skal si det igjen: nr en leser en haug med bker, er det enkelt bli nummen, eller verre, bli s deprimert over hvor mange middels til drlige bker som gis ut, at en fr vansker med finne motivasjon til holde entusiasmen for bker levende.

S kommer man over en bok som er s velskreven, s tankevekkende og gripende at man ikke kan la vre bli overveldet. Fallet-dagboknotater var for meg en slik bok.

Det vil vre enkelt ramse opp adjektiver og superlativer og skryte boka hyt opp i skyene. Det skal jeg ikke gjre. I stedet skal jeg nye meg med bare si dette: hvis du liker bker som, mildt sagt, er godt skrevne, som har et vitalt hjerte og som handler om noe av det viktigste litteratur kan handle om, br du lese denne boka. Intet mindre.

Anbefales p det varmeste!

Tittel: Fallet-dagboknotater
Utgitt: 2011
Forlag: Gyldendal
Sider: 174

Terningkast: 6














Den bortkomne av Hans-Ulrich Treichel


Broren min satt p et hvitt ullteppe og lo inn i kameraet. Det var under krigen, sa mor, det siste krigsret, hjemme. Hjemme, det var stp, og broren min var fdt stp. Straks mor sa ordet hjemme, begynte hun grte, som hun s ofte gjorde nr det ble snakk om broren min. han het Arnold, akkurat som far. Arnold var en glad gutt, sa mor, mens hun betraktet fotografiet. S sa hun ikke mer, og jeg sa heller ikke mer og betraktet Arnold, som satt et hvitt ullteppe og var glad. Jeg vet ikke hva Arnold var glad for, det var jo krig, og dessuten befant han seg stp, men likevel var han glad. Jeg misunte ham denne gleden, og jeg misunte ham det hvite ullteppet, og jeg misunte ham ogs plassen i fotoalbumet. Den bortkomne

Tidlig p nittitallet, ikke lenge etter utbruddet av borgerkrigen som har hjemskt mitt hjemland Somalia i et kvart rhundre, startet London-baserte BBC-Somalisk et program kalt Savnet.

Det var et sju minutter langt program som alltid kom p slutten av den timelange ettermiddagssendingen og handlet, som navnet antyder, om mennesker som desperat skte etter kontakt med sine kjre, som de hadde mistet kontakten med i lpet av konflikten.

Barn som skte kontakt med foreldrene sine. Foreldre som var s fylt av skyldflelse og savn etter sine bortkomne barn, bde sm og voksne, at de gjorde alt de kunne for pse ut flelsene i de desperate brevene til stasjonen.

Det var hva man kan kalle et treperserprogram, og det var, ikke overraskende, veldig populrt. Ikke fordi lytterne s noen underholdningsverdi i programmet, i hvert fall ikke i samme grad som reality-seere gjr (meg selv inkludert p et tidspunkt).

Det var populrt fordi s mange i og utenfor landet hadde opplevd redslene og kaoset som hadde skilt disse familiene fra hverandre, og fordi de fleste som satt hjemme og lyttet p programmet nsket hjelpe til med finne de savnede, slik at familiene kunne bli gjenforent.

For ca. et par uker siden leste jeg om noe som minnet meg om bde dette programmet og denne perioden i ei avis (jeg er ikke sikker p om det var Dagbladet eller VG).

Portrettartikkelen handlet ikke om Somalia eller et radioprogram, men derimot om de tusener p tusener med foreldrelse tyske barn som vandret, ble mishandlet og dde, og de f som overlevde ved komme seg helt til Litauen og andre st-europeiske land, der de ble adoptert av og inn i et samfunn som var totalt fremmed for dem.

Det var en sterk tekst, og jeg skulle nske at jeg kunne huske hvor jeg hadde sett den slik at jeg kunne linke til den. Men hukommelsen vil ikke, og Google ser ikke ut til ville hjelpe til.

Det jeg kan gjre, er anbefale noe enda bedre; en litterr, hjerteskjrende, tankevekkende og flott liten roman som handler om noe av det samme.

Tittelen er Den bortkomne og forfatteren er Hans-Ulrich Treichel.

Historiens hovedperson, en ung gutt som bor i Vest-Berlin med mor og far rett etter krigen, lever i skyggen av en fravrende; lillebroren Arnold. Foreldrene har fortalt ham at han dde av sult i januardagene 1945 mens familien, som s mange andre tyskere, forskte flykte fra russerne. Men det er ikke sant. Eller rettere sagt; det er ikke hele historien.

Nr et hittebarn, bare kalt hittebarn 2307, blir funnet og ad omveier kommer i morens desperate skelys, starter en bde tragisk og latterlig prosess der byrkrater, frenologer og foreldrene, srlig moren, kjemper en seig sannsynlighetskamp. En kamp som fr hovedpersonen til tvile p sin egen identitet og foreldrene, og (igjen)- srlig moren, til g av hengslene.

Anbefales sterkt!

Tittel: Den bortkomne
Utgitt: 2000
Forlag: Pax forlag
Sider: 109

Terningkast: 5










Fortellinger fra bushen av Henry Lawson


Solen er nesten gtt ned, og det brygger opp til tordenvr. Barna m komme seg i ly, men hun har ikke lyst til ta dem inn i huset, for hun vet at slangen er der og kan komme opp gjennom en sprekk i det gisne plankegulvet nr som helst. S hun brer flere fanger med ved inn i kjkkenet og tar barna dit. Kjkkenet har ikke noe gulv- eller rettere sagt, det har et jordgulv, som de kaller frste etasje i denne delen av bushen. Det str et stort, grovt bord midt i rommet. Hun tar barna inn og sier de skal holde seg opp bordet. Det er to gutter og to jenter- rene spedbarna. Hun gir dem litt kveldsmat, og s, fr det blir mrkt, gr hun inn i huset og napper til seg noen puter og tepper- venter se eller ta slangen nr som helst. Hun rer opp p kjkkenbordet for barna og setter seg ved siden av det for holde vakt hele natten. Fortellinger fra bushen

Er man en hipster nr man fortsatt leser avis p papir og hrer p radio? Jeg gjr begge. Ikke fordi jeg kan eller nsker prope meg en sr eller snobbete smak, men fordi jeg 1) liker flelsen av holde avisa mens jeg sipper i kaffen, og 2) fordi radio gir meg en et stort og bredt tilgang til givende diskusjoner og tips.

Et av disse tipsene kom meg for re i forrige uke, da jeg hrte p et innslag om en, for meg, helt ukjent forfatter; Henry Lawson.

Lawsons far, Niels Hertzberg Larsen, var en av de mange som skylte inn i Australias kyst p midten av 1800-tallet. Han var bare 23 r da han dro fra Tromy ved Arendal for ske lykken Down Under, der man noen r hans utvandring hadde funnet gull.

Men gullrushet varte ikke lenge. Og brtt mtte de mange tusen som hadde reist tusenvis av mil over havet, bestemme seg for om de ville forlate landet eller utfordre skjebnen ved ta imot myndighetenes generse tilbud om land innover i landet. En del valgte det frste, men ikke Henrys far. Han ble i stedet snekker og tmmerhugger. Resten er historie.

De tolv fortellingene i denne samlingen fra 1989, handler om den tffe, livsfarlige, eventyrlige, ukuelige og alkoholfylte hverdagen til de som ble, som bestemte seg for bli, overleve og- om ikke beseire- s i hvert fall lre ikke la seg kue av de barske omgivelsene.

Som med de fleste litterre samlinger, har denne ogs sine sterke og svake sider, slik jeg ser det. De sterkeste kvalitetene er de som er enklest f ye p; fengende beskrivelser, troverdige karakterer, et milj som er levende og ddelig, og- kanskje overraskende- en humor som ofte er beksvart og av og til slap-stick.

Den morsomste fortellingen, som ogs er den det er enklest like, er den niende. Der mter vi en gruppe menn som, der andre har gitt opp, fortsatt har troen p at det er mulig sprenge seg ned til en gullre.

Men mens pessimismen og forskene p ta fra dem motet fra andre, mer realistiske artsfeller, ikke truer livene deres, er det noe annet som gjr: den dumme retrieveren de har hatt med seg i en stund. Jeg skal ikke avslre hva som skjer videre, men det er, tross det enkle premisset, ganske enkelt noe av det morsomste jeg har lest p en stund.

En annen fortelling med en veldig god premiss, er Driftekarens kone, den ttende fortellingen i samlingen. I motsetning til ovennevnte fortelling, er denne ikke morsom. Ikke i det hele tatt. I en mesterlig historie p korte ti sider, fortelles det en ndelst gripende og dypt engasjerende historie om en mor og hennes barn som bor i bushen og deres kamp for livet mot en giftig slange som har sltt seg ned under deres falleferdige hus.

Enkelt sagt er dette hva en bare drmmer om komme over i en novellesamling, et eksempel til etterflgelse for forfattere som heller foretrekker kjede leserne sine til graven.

De andre fortellingene varierer fra det interessante og ekteflte, til det hjerteskjrende. Ikke noe sted for en kvinne et eksempel p det siste. Det starter underlig med mtet mellom jeg-fortelleren og en ensom gammel mann som er kjent i bushen for ske selskapet til alle som streifer forbi huset hans.

S utvikler det seg i en uventet og, avhengig av hvordan du ser det, skremmende eller hjerteskjrende retning. Utrolig godt komponert.

Om du nsker en kort introduksjon til Lawsons forfatterskap, liker litteratur om nybyggerliv, og da srlig i Australia, kan denne anbefales.

Tittel: Fortellinger fra bushen
Utgitt: 1989
Forlag: Solum forlag
Sider: 128

Terningkast: 4









Kaskade av Diogo Mainardi


Det var vann s langt yet rakk, gjrmete p den ene siden, svart som tjre p den andre. Horisonten var skjult bak et tykt rykteppe fra brannen i oljeanlegget. Alle byene i distriktet var fullstendig oversvmt[?]. Alt skrotet og skrammelet fra vannkraftverket fortalte oss at oversvmmelsen skyldtes at Ilha Solteirademningen hadde bristet. Her og der, spredt mellom de fossende vannmassene p nedsiden av demningen, kunne man fremdeles skimte sm yer i form av kirketak og takene p universiteter og boligblokker. Hvis strmmen forble like sterk, ville vi n det nrmeste taket to dager senere. Kaskade

Etter en menneskeskapt katastrofe som har lagt hele byen under vann, finner nesten et dusin mennesker hverandre og bestemmer seg for sl seg ned p et kirketak og der vente p hjelp. Men de sitter ikke der uvirksomme, de er jo tross alt mennesker. De lager en prioriteringsliste over ndvendige oppgaver som m gjres for at de skal overleve og deler p arbeidsoppgavene.

Og en stund ser ting ut til fungere noenlunde greit.

Det er fr den navnlse jeg-personen, en filosof, og delegger det hele.

Han gjr det ikke med vilje. Det gjr sjeldent slike mennesker. Det er bare det han ser p seg selv som en uforstyrrelig og utvalgt filosofikonge med adgang til ideenes opphyde eksistensverden.

Det tirrer hans med-overlevende, og snart kan de ikke la vre med teste hans toleranseniv ved spytte p og sparke ham. Reaksjonen hans er bde overraskende og morsomt.

Senere klarer vr helt mirakulst overbevise de andre om velge ham som lovgiver. I starten virker det som en god ide, siden han gir gruppen viktige og rasjonelle ml som srger for overlevelse og adspredelse.

Men det gr ikke lang tid fr hans eksentriskhet kommer til overflaten og han visker dem ut av eksistens ved betegne dem som instrumenter for filosofien. Alts at de bare eksisterer for at han skal sette p prve de filosofiske tankene og ideene til heltene sine: Platon og Rousseau.

Det ender omtrent like drlig som det endte for de ovennevnte filosofene: protester, opprr og en lyst til hive tyrannen i sjen.

Med sin burleske humor og sm avstikkere om Platons forsk p sette ideene sine ut i livet i Italia og Rousseaus flukt og skisser for et styresystem som ikke jaget ham omkring franske territorium for ha dumpet ungene sine p et barnehjem, er "Kaskade" en liten og lattervekkende perle som fortjener flere lesere.

Anbefales varmt!

Tittel: Kaskade
Utgitt: 1996
Forlag: J.W.Cappelen forlag as
Sider: 92

Terningkast: 5



Snr det utenfor vinduet ditt ogs av Anita Arildsdatter Pedersen

"Jeg klarer ikke skille dagene, mnedene, tida vr er sammensatt av raske yeblikk, forholdet vrt er episodisk, som om noen har klippet ut timer og dager fra livet vrt med saks, satt dem sammen en collage jeg ikke klarer rydde opp i, men det er jo jeg som klipper, sm bestemmer mnsteret, likevel er alt bare rot." Snr det utenfor vinduet ditt ogs?

Noen bker, ofte korte og nesten alltid skrevet av debutanter, tar av eller kollapser p grunn av n ting. Fordi s mange satser p det jeg vil kalle stemningsromaner, bker hvor historiene som fortelles er s magre at den m svelles opp med kapittel etter kapittel der festscenene, blackoutene, tmmermennene og det minimalistiske sprket gr s over i hverandre at man av og til fr flelsen av at det eller annet sted finnes en fabrikk hvor disse forfatterskapene produseres fr de sendes ut i verden via et transportbnd, hender det ofte at jeg ender opp med basere min dom over boka p hvorvidt den har klart lulle meg inn i historien med beskrivelsene sine.

Det ender nesten alltid med at s ikke skjer. Ikke ndvendigvis fordi forfatteren er drlig til skrive, eller fordi boka ikke har andre sider som en del, kanskje til og med mange, vil like. Det skjer ganske enkelt fordi jeg er en leser som alltid vil foretrekke en fortellende setning fremfor en som beskrivende.

Og hvis forfatteren bruker mer enn tjue sider p overbevise meg om at han eller hun har en historie fortelle, ender jeg med innta en noks fiendtlig holdning. Det betyr ikke at jeg slutter lese, det gjr jeg aldri.

Men deler av meg er allerede da i gang med stille meg selv retoriske sprsml om hvorfor boka eksisterer og hvem det er som enn forfekter den nrmest udrepelige filosofien som sier at en bok br vre grrkjedelig og langsom for vre litteratur, mens ethvert hint om progresjon og karakterer som faktisk gjr noe, i stedet for sitte og gruble over gjre noe, ikke er litterre.

Jeg tenkte noe av dette og mens jeg satt og leste Anita Arildsdatter Pedersens "Snr det utenfor vinduet ditt ogs". Ideelt sett burde det selvsagt ikke vre slik. En bok br ha noe melde, og leseren br ha spass respekt for verket at han eller hun mter det med velvilje og oppmerksomhet. Dessverre startet tankene vandre etter tjue, tretti, frti sider med beskrivelser, gjentakende daglige rutiner og rsm dryss av abnormal atferd og interessante implikasjoner.

Like fr jeg mentalt skulle hamre inn et utropstegn etter sprsmlet om hvorfor det som fint kunne vrt en grei novelle ble blst opp til en kort roman p mindre enn hundre og tretti sider, hendte det noe. Jeg skal ikke si hva det er, men elementet kom snikende p meg, overrasket meg og ga meg samtidig lyst til klappe. Det var for meg et bevis om at Arildsdatter Pedersen, om jeg leser henne riktig, hadde ett ess i ermet.

Overraskelsen skyldes ikke s mye at elementet er uhrt eller nytt. Det skyldes, for min del i hvert fall, at det er s sjeldent lese debutanter som overrasker p en urovekkende mte, og som gjr det uten at det fremstr som billig og klisjaktig.

Det gjr det ikke her.

Historien er ikke srlig original: En ung og klengete kvinne og student innleder et forhold til en eldre mann. Hun studerer kunsthistorie. Han underviser i statsvitenskap. Han er en dannet og kultivert damenes Jens med flere mislykkede forhold og ekteskap bak seg. Hun p side har inntil nylig bodd hjemme hos moren. Han sker et ukomplisert forhold mens han venter p at seperasjonen fra ekskona skal g over til skilsmisse. Hun har aldri hatt et serist forhold (mye p grunn av morens lite positive syn p menn), men er fast bestemt p endre p det. Med ham.

At jeg anbefaler Snr det utenfor vinduet ditt ogs, skyldes ene og alene at jeg ble s imponert over mten Arildsdatter Pedersen har lagt opp fellen sin, fr hun overrumpler leseren med et sjokkerende gltt til et forstyrret sinn.

Om du har sans for lavmlte bker med et skjult og vinnende kort, kan denne anbefales.

Jeg ble i hvert fall imponert.

Tittel: Snr det utenfor vinduet ditt ogs?
Utgitt: 2009
Forlag: Wigestrand forlag
Sider: 121

Terningkast: 4




High-rise av J.G. Ballard


"Already Laing had decided to separate himself and his two women from everyone else. Hee needed to be alone with Alice and Eleanor, to be as aggressive and self-reliant, as passive and submissive as he wished. [...]Laing knew that he was far happier now than ever before, despite all the hazards of his life, the likelihood that he would die at any time from hunger or assault. He was satisfied by his self-reliance, his ability to cope with the tasks of survival-foraging, keeping his wits about him, guardian his two women from any marauder who might want to use them for similar purposes. Above all, he was pleased with his good sense in giving rein to those impulses that involved him with Eleanor and his sister, perversities created by the limitless possibilities of the high-rise." High-rise

Som en del andre lesere ble jeg frst introdusert for J.G. Ballards forfatterskap da Steven Spielberg adapterte hans semibiografiske roman Solens rike p slutten av 1980-tallet. Det stoppet ogs der. Jeg gikk videre til andre forfattere, og Ballard og forfatterskapet hans var like ofte i tankene mine som Michael Ondaatje (Den engelske pasienten). Det vil si sjeldent.

Men s skjedde Pangbournemassakren, anmeldt her. Og mindre enn sytti sider senere, hadde jeg ikke bare funnet den beste novellaen siden Rita Hayworth and Shawshank Redemption, jeg var ogs en nyfrelst Ballard-fan.

Novellesamlinger og romaner ble bestilt, pakket opp med en fryd som bare kan forsts av en som selv er nylig omvendt og lest sakte, slik jeg alltid pleier gjre med forfattere og bker jeg faller for.

At det er High-Rise, en av de jeg IKKE kjpte, jeg anmelder frst handler mer om mitt nske om lese og anmelde s mange som mulig av bkene som blir adaptert til film i r, og ikke om min manglende entusiasme for de andre Ballard-titlene jeg har rukket lese. S er det sagt.

I et intervju bakerst i boka, sier Ballard at barndomsopplevelsene under krigen, pnet ynene hans for hvordan etablerte normer og sivilisatoriske spilleregler kunne settes ut av spill raskere enn man trodde var mulig, og hvor snare ordinre mennesker var til gi seg hen til barbariet.

Det er dette High-rise handler om.

Beboerne p en eksklusiv blokk der det bor to tusen mennesker og flere dusin kjledyr som tolereres med sammenbitte tenner av de som ikke har egne, gr fra vre merkevarebevisste, vinsippende og festelskende japper til smlige, og senere, ondskapsfulle, barbarer.

Bikkjer druknes eller slaktes og grilles med stolthet. Utroskap begs. En gullsmed tar en flyvetur ned til sin dd. Og dette er bare starten.

Det sjokkerende er ikke bare at det skjer eller hvor fort det skjer, men hvor relativt rolig alle lar seg smitte av barbariet. Leger som advokater. Tv-produsenter s vel som skuespillere, lrere, kunstnere, forleggere og motekonsulenter. Barn og voksne. Kvinner og menn.

Akkurat som i krig, frer regresjonen til at tankesett, handlingsmnster og moralen til naturtilstanden. De sterke undertrykker de svake. De onde fr overhnd over de gode. Og som alltid havner barn og kvinner nederst.

Eller mer presist; barna glir sakte ut av fokus, og kvinnene, bde de mennene var intime med fr og de normer og konvensjon dannet en barriere rundt fr, blir n ml for bde vold og seksuell oppmerksom.

Det er ikke en pen verden.

Det som gjr den enda mer skremmende, er hvordan livet utenfor fortsetter som normalt. Politiet dukker opp og drar. En del beboerne gr til og med p jobb nr dagen gryr, for s komme tilbake til blokken og gjenoppta den barbariske atferden.

Ikke siden jeg leste Joe Haldemans Den evige krigen og kanadiske Romo Dallaires Shaking Hands With The Devil for en del r siden, har en bok hjemskt mine drmmer p samme mte som High-rise.

Den er ikke like gjennomsyret av vold som boka til den kanadiske generalens bok om folkemordet i Rwanda. Men hver side dirrer med en snikende, voksende uro.

Volden som bryter ut n og da er ikke sjokkerende fordi den er grotesk. Tvert imot. Den klistrer seg mot en fordi den omgis av s lite brumming og opphausing. Den bare er.

Hrreisende og uforglemmelig god bok.

Tittel: High-rise
Utgitt: 2006
Forlag: Harper Perennial
Sider: 173

Terningkast: 6








Forbudt by av William Bell


"Jeg s alt gjennom skeren, som om jeg befant meg under vann. Lang flammespyd sprang ut av maskinpistolene. Folk skallet av fra mengden i gata. Noen gikk i bakken som melsekker. Noen spratt bakover som om de ble rykket med tau, for s falle urrlig om. Den skrallende salven pgikk i minst ti sekunder." Forbudt by

For et par uker siden var den svenske statsministeren Stefan Lfven i Beijing for mte Kinas politiske ledelse og fremme svensk handel med verdens nest strste konomi. Vanligvis er det lite interessant skrive hjemom om disse beskene; politikerne ramser opp tall, sier et par ord om hvordan pilene som markerer den bilaterale handelen bare peker oppover og slr fast at Kina og ens land har konomier som utfyller hverandre.

Om den beskende er fra et liberalt demokratisk land og blir offer for en journalist med lite forstelse for at vi m selge til Kina, sier manuskriptet at politikeren skal ppeke at Kina har gjort store fremskritt siden Tiananmen-massakren, at landet mer enn noe annet land i historien har redusert fattigdommen i verden, at det ikke taktfullt av et relativt lite land som ______________ skal belre en sivilisasjonsnasjon som Kina, og at det beste er ta opp sensitive emner bak lukkede drer.

Lfven fulgte stort sett manuset. Men s ble han, bare timer fr besket i Beijing, spurt om Kina var et diktatur. Han hadde blitt stilt det samme sprsmlet noen uker tidligere, da om Saudi Arabia. Verken Lfven eller hans utenriksminister ville svare direkte p sprsmlet. Ikke p flere dager. Men vitsing og latterliggjring p sosiale medier har det med tre p motstandsdyktigheten til de fleste, og etter noen dager kom Lfven ut og sa at ja, Saudi Arabia var et diktatur.

Det var penbart det siste stempelmerket han hadde igjen. For da det var Kinas tur, kunne verken pminnelse om Saudi-saken eller henvisning til statsvitenskapens definisjon tvinge Sosialdemokraten til innrmme at Kina var et diktatur.

Jeg kom til tenke p dette og mten demokratiske land forholder seg til Kina da jeg leste den Kanadiske forfatteren William E. Bells 1991-roman, Forbudt by.

Boka handler om Tiananmen-massakren i juni 1989, og som s mange bker om Kina fra tidlig p 1990-tallet er boka dynget i et til tider nedlatende syn p Kina, et litt naivt syn p diktaturer og misforsttt empati som p et tidspunkt fr hovedpersonen til konkurrere med en av studentene som deltok i demonstrasjonen om antall tapte venner.

Likevel er dette ikke en drlig bok. Bare ikke en veldig god en.

Hovedpersonen, Alexander Jackson er tross sin unge alder (han er sytten) en historybuff. Srlig er han opptatt av militrhistorie, bde Vestlig og ikke-Vestlig. Hans dedikasjon til hobbyen har gjort ham til et kjent navn i Ontario, der han har hatt utstillinger og vunnet konkurranser knyttet til historiefaget.

Nr vi mter ham er han opptatt av terrakottasoldatene Qin Shi Huangdi. Keiseren som forente Kina, fullfrte byggingen av den kinesiske mur og gikk i graven i sitt 49. r med en terrakottahr p ikke mindre enn 8000 soldater. S dukker det, takket vre faren, en mulighet til til Kina og se historien i stedet for lese om den. Dermed reiser far og snn til Midtens Rike.

Farens primre oppdrag er dekke Gorbatsjovs statsbesk til landet sammen med den kanadiske rikskringkastingens reporter i landet. Tilsynelatende et enkelt oppdrag. Men det er fr en av kommunistpartiets milde og diskrediterte pamper dr og begravelsen hans bringer ut tusener p tusener av studenter som nsker markere hans bortgang. Og fr sorgen gr over til protester mot korrupsjon, konomisk stagnasjon og manglende politisk frihet.

Alexander rekker s vidt krysse av noen av de historiske stedene han nsker se fra lista si da stemningen i bde Beijing og ellers i landet blir mer og mer amper. Politiet og deler av det militre nekter vre hardhendte mot de unge studentene.

Men det blir ikke farlig fr etter at Zhao Ziying, en av kommunistpartiets verste ledere bryter med kollegene sine, kommer ned til Tiananmen-plassen og gr langt i sin sttte til studentene.

Plutselig ser de konservative fraksjonene i kommunistpartiet kontrarevolusjonre rundt hvert gatehjrne. Og da kommer bde AK-47-ene og tanksene ut p gata. Hravdelingene fra Beijing-omrdet som nektet utfre ordre blir skiftet ut med herdete og partilojale avdelinger. S smeller det.

Det som gjr Forbudt by til en interessant bok, er ikke karakterene, selv om de er passe sympatiske nok til engasjere. Heller ikke plottets utvikling, siden det ikke tar overraskende ruter som en ikke har sett i bker som denne. Det mest interessante er at boka er en fantastisk tidskapsel, som illustrerer hvor langt forholdet mellom Vesten og Kina har kommet.

Der man fr var primrt opptatt av menneskerettigheter, og da srlig Tibet og de kvelende metodene regimet brukte og fortsatt bruker mot egne borgere (Kina bruker i dag mer penger p intern sikkerhet, alts overvking og kontroll av egne borgere, enn det gjr p forsvar), har det siste kvart rhundret handler om handel.

De gjallende ropene og rungende protestene om Tienanmen-massakren, om ddsstraffen og organhsting som var uunngelige for til og med ti r siden, har i dag blitt til hvisking. Og knapt nok det.

Forbudt by forteller om da det startet.

Anbefales med forbehold.

Tittel: Forbudt by
Utgitt: 1991
Forlag: N.W.DAMM & SN
Sider: 240

Terningkast: 3


#bok #bker #anmeldelse #litteratur #kina #tienanmen-massakren

Kjre Osama av Chris Cleave


"Kjre Osama, de vil ha tak i deg dd eller levende for at det skal bli slutt p terroren. Vel, jeg vet ikke helt- det ble ikke slutt p rock 'n roll da Elvis dde- den ble bare drligere. Fr vi visste ordet av det, hadde vi Sonny & Cher og Dexy's Midnight Runners. Mer om dem siden. Poenget mitt er at det er lette starte slike ting enn stanse dem. Men det tenkte du vel over eller? Det er utlovet en belnning p 25 millioner dollar p ditt hode, men du behver ikke bli svnls p grunn av meg, Osama. Jeg har ingen opplysninger som kan fre til at du blir funnet eller pgrepet. Dessuten ville jeg ikke vite hva jeg skulle gjre med 25 millioner dollar. Jeg har ingen bruke pengene p etter at du sprengte mannen og gutten min i lufta." Kjre Osama, s. 11 (Av Chris Cleave, 2006, N.W.DAMM & SN, 253 sider) ?DEBUTANT

Jeg har et ambivalent forhold til karakterer med tvilsom moral. P den ene siden hender det at jeg, som s mange andre, blir s sjarmert av dem at jeg velger skyve de negative aspektene ved deres karakter i bakgrunnen. At jeg heller fokuserer p de positive aspektene ved den de er; deres vittighet, intelligens, oppfinnsomhet og kreativitet. Selv nr disse negative personlighetssidene kan spenne fra det tvilsomme til det ulovlige. Det er slik jeg f.eks. kan leve med beundre Hannibal Lecter i Nattsvermeren, heie p Dexter Morgan i Dexter og Paul Kersey, Charles Bronsons vigilantkarakter, i Ndels by.

P den andre siden har jeg mange ganger mistet interessen for en bok nr karakterene det er meningen at jeg skal sympatisere med og heie p, gjr seg skyldige i mindre moralske overtredelser. I hvert fall nr du sammenlikner dem med Lecter, Dexter og Bronsons Kersey.

Jeg er f.eks. ikke spesielt interessert i forst mobberen i hjel. Fler ikke noe annet enn vemmelse nr noen tar mordere til forsvar. Gr rundt med tunge skyer over hodet over ha drept en seriemorder (SPOILER! se Fuglemannen av Mo Hayder). Eller opptatt av g til bunns i hva som fr en ektemann eller hustru til beg utroskap og opprettholde en affre.

Slik jeg ser det er det eneste som er verdt se frem til i en bok om utroskap den (vanligvis) uunngelige avslringen og straffen (enten det er miste familien eller f en bunny boiler i nakken). Og heldigvis har de fleste forfattere nok anstendighet til gi leserne dette. Men det er en del som prver g andre veier, tilbakeholder payoffen i tredje akt. Resultatet er, slik jeg ser det, aldri tilfredsstillende(se Guro Hoftun Gjestads Anfall).

S hvordan er det mulig, og viktigere, forsvarlig, p den ene siden heie p eller beundre fiktive mordere, mens en ser ned p, ryster p huet og vifter med den moralske pekefingeren mot andre fiktive karakterer som er moralsk klanderverdige, men et stykke fra vre mordere? Jeg har ikke kommet p et tilfredsstillende og rasjonelt forsvar. Men det er n slik det er.

Poenget er at jeg ville likt hovedpersonen i Chris Cleaves debutroman, og dermed boka, mye mer om hun ikke hadde vrt en notorisk utro hurpe. Men det er det hun er. Hun er likevel ikke alene om det. De fleste karakterene i boka er det, enda de alle har vrt i mangerige forhold. n har til og med barn.

Det er meningen at den svake moralen hos flere skal vre en slags kommentar og kontrast med den reelle eller psttte puritanismen til terroristene som spiller en s sentral rolle i historien. Men jeg har store problemer med forst et tankesett som ser p utroskap som kjrlighet, og spredningen av den (i boka) som en passende motpol til hatet terroristene representerer. Det blir gjort verre av at alle, bortsett fra n av de bedratte partnerne, ikke fr vite noe om sviket.

Om man skal rangere karakterene fra drlig til verst (hva gjelder moralsk usympatiskhet), tar nok hovedpersonen kaka. Ikke for utroskapen, ikke hvis vi er generse, men ganske enkelt fordi hun har den verste unnskyldningen for vre utro som jeg noen gang har lest: Ektemannens jobb som politimann i bombedesarmeringsgruppen gjr henne nemlig s nervs at den eneste mten hun vet om for f det ut av kroppen, er ligge med menn.

Det er slik hun mter Jasper Black. Han er kokainsniffende journalist, jobber for Sunday Telegraph og er samboer p sjette ret med annen journalist, den elegante, kalde (jepp) og karrierebevisste Petra Sutherland. Jasper og vr heltinne mtes p den lokale puben, flrter og ligger sammen. Det spiller ingen rolle at begge vet at de er naboer, og at begge vet om eksistensen av den andres livspartner. Det som starter som et engangsligg utvikler seg snart til en affre, og senere til et merkelig trekantforhold.

Men det er etter at elleve terrorister kaldblodig sprenger seg selv og flere hundre uskyldige p en fotballkamp mellom Arsenal og Chelsea. Hovedpersonens mann og fire og et halvt r gamle snn er blant de omkomne. Det eneste vr heltinne tilsynelatende har igjen er minnene, dokken etter snnen, og vissheten om at hun var utro mot mannen sin mens han og snnen ble sprengt av bombene. Bokstavelig talt.

Sjokket treffer ikke bde hun, men hele landet. Storbritannia, og London spesielt, gr fra vre en livlig metropol til et sted der portforbud, segregering og profilering blir daglige ting i flere mneder. I mangel av nr familie, sker hovedpersonen, n enke, trst hos Jasper. Bde flelsesmessig og seksuelt. Det ser ikke Petra forstelig nok ikke p med blide yne. Senere, og omtrent parallelt, innleder vr heltinne et forhold til en annen opptatt mann, ektemannens sjef. Det blir ikke billett til det forjettede landet. Dermed oppstr behovet for melde seg til busemannen som rev livet hennes i stykker.

Tross de frustrerende lite sympatiske karakterene, kan jeg ikke si at jeg ikke likte Kjre Osama. Til det er den uforglemmelig og magnetisk godt skrevet. Karakterene, enn s fle de er, er morsomme, smlige, hyklerske, ynkelige, rasende og beregnende. Med andre ord; mangesidige.

Boka kom ut fr 7.7.2005 og var debutboka til Chris Cleave. I mine yne gjr det ham ikke bare til en skremmende forutsigende forfatter, men en jeg, etter ha lest Kjre Osama, ikke kan vente med bli bedre kjent med. Og jeg hper at hans andre bker ikke gjr det like vanskelig like bde karakterene og boka.

Anbefales.

Tittel: Kjre Osama
Utgitt: 2006
Forlag: N.W.DAMM & SN
Sider: 253

Terningkast: 4























Pupper og egg av Mieko Kawakami


Jeg tenker p ta en snn brystoperasjon, sa hun. Ringte alts rikstelefon, midt p natta etter endelig ha kommet se hjem fra jobb, ens rend for hre hva jeg synes om saken, og likevel fikk jeg en veldig klar flelse av at hun verken hadde overskudd eller tilstedevrelse nok til lytte til noe av det jeg mtte ha av tanker eller meninger, alt dreide seg om hennes jeg skal fikse puppene iblant et og annet men tr jeg virkelig det da, hele tiden vaklet hun opphisset i spenningsfeltet mellom disse to, og jeg tror det var dette som ga meg den pussige flelsen jeg hadde av et misforhold mellom tidens omlpshastighet der hun, og der jeg var. Pupper og egg

De fem-seks rene hun har bodd i Tokyo har ikke bedret Natsus lodd. Hun har en jobb som betaler drlig, bor i en liten leilighet i et nedslitt nabolag, og har ikke hatt rom eller vilje til et forhold. Stresset fra den trange hverdagen og det ikke-eksisterende sexlivet har i det siste ftt hormonene til spore av, noe som frt til at menstruasjonssyklusen har sluttet flge den forutsigbare ruten den har duret p i over to tirene hun har vrt kjnnsmoden.

Bsen hun sitter i og veggene som stadig klemmer henne hardere og hardere fra alle kanter, er ikke bare resultat av individuelle valg. Det er ogs en konsekvens av lovendringene som ble foretatt i Japan p midten av 1980-tallet, og den konomiske krisen som rammet Asia p slutten av 1990-tallet.

Sammen har disse kreftene ikke bare diktert harelpet japanske arbeidsgivere, srlig kvinner, lever under i dag, men ogs den magre belnningen de kan f for arbeidet sitt.

En annen som lider under dette regimet og navigerer under forutsetningene det legger til grunn, er Natsus storesster, Makiko. Hun er mneder unna sin frtiende bursdag, bor i Osaka og jobber som hostess p et spisested med skjenkebevilling som refereres til som snackbar.

Sammen med et par yngre og noks late kolleger, er det hennes fremste oppgave holde samtalen med gjestene gende og samtidig srge for at de spiser og drikker s mye som mulig. (s.138) Ikke overraskende har bransjen et lurvete rykte, og det er ikke uvanlig at gjestene og vertinnene deler noe mer enn givende samtaler. Men det er ikke noe som staves ut i boka.

Det det likevel ikke er noen tvil om, er at Makiko, bde p grunn av alderstegnene og merkene etter livet hun har brakt til verden, ser hvordan livsgrunnlaget trues av yngre noksagter, selv om disse ikke er like hardtarbeidende, pliktoppfyllende eller ansvarsbevisste som henne selv. Hun ser skriften p veggen og forstelig eller ikke, tar hun en kostbar avgjrelse: Hun bestemmer seg for forstrre brystene.

S etter flere mneders tankevirksomhet, informasjonssamling og samtaler med lillessteren, tar hun med seg datteren Midoriko og reiser til Tokyo, der hun har funnet en passende klinikk.

Verken ankomsten eller oppholdet, med unntak av et par scener, preges av stor dramatikk. Sstrene har et greit forhold, og selv om Natsu har bde sprsml og innvendinger mot storessterens valg, gjr hun det hun kan for unng en krangel og konfrontasjon. Mest fordi hun har drlig samvittighet over at hun ikke kan bist ssteren konomisk.

Men en konfrontasjon finner sted. Ting blir knust, og et par skritt tas mot en innsikt i lpet av de f sommerdagene oppholdet varer.

Pupper og egg er en av disse historiene som seiler i et s bedagelig lavt tempo at man ikke merker de store bevegelsene fr etterp. Hvis du setter pris p slike historier, er det ingen tvil om at du vil like dens lavmlte sprk, den utskte karaktertegningen og de bevegende bekjennelsene (Midoriko har ikke snakket i seks mneder og frer dagbok, mest om menstruasjon og prokreasjon). Hvis ikke, rder jeg deg til styre unna denne.

Anbefales med forbehold.

Tittel: Pupper og egg
Utgitt: 2013
Forlag: Bokvennen
Sider: 156*

Terningkast: 4

*Inkludert i boka er novellen Deres kjrlighet er dende








Fire brave borgere av Elin Brodin


Jeg vil slippe unna foreldrene mine, Caro vil beholde ungen og f noe utdannelse, og jens vil spille i band og slutte med stoff. Det blir vel noe av det samme: Vi vil ha vrt eget liv, og i en kald by som denne trenger man et sted bo, en base, hvis man skal f overskudd til noe som helst. Det er det saken dreier seg om. Fire brave borgere

En del av oss vet alltid at reklamer, selv de vi synes er morsomme, fengende og kreative og som egger oss til skaffe oss det det reklameres for, er lgn. Regissrene, manusforfatterne, skuespillerne eller produsentene er ikke motivert av edle idealer og hensikter; de nsker kun trekke til seg oppmerksomheten vr og gi oss det de tror vi nsker, mot at vi gir fra oss et visst belp.

Hodet mitt sier at det er snn det fungerer uansett hva slags produkt det reklameres for. Klr, livsstilaktiviteter, biler, til og med bker. Men av en eller annen grunn er det noe i meg som reagerer sterkere p reklame av bker, og viktigere, overdreven eller falsk reklame av bker.

Der jeg forventer at andre reklametyper lyver for meg i lpet av de tretti sekundene de er p skjermen, er det noe annet med en reklame for en bok. Enda jeg vet at det er urimelig forvente at bokbransjen skal holdes til en hyere standard for rlighet og redelig nr det gjelder markedsfring, kan jeg ikke la vre med forvente akkurat det.

Og nr jeg oppdager at en bok enten overdriver eller lyver, noe jeg bare kan oppdage etter ha kjpt eller lnt boka og lest den, farger det inntrykket jeg sitter igjen med. Irritasjonen og skuffelsen jeg sitter med gr opp et par hakk hvis jeg, tross den falske reklamen, likte boka. Og det er tilfellet med Elin Brodins Fire brave borgere.

I baksideteksten skriver forlaget flgende: De harde nittira er her. Oslo herjes av bolignd og fattigdom. Tenringer lever og dr p gata. Jens, Niels Peter og Caro er tre ungdommer med ulik bakgrunn, men n ting felles: De trenger et sted bo. Det gjr ogs gamle Amanda. Sammen okkuperer de en tom leilighet.

Denne synopsisen minnet meg om Kjell Askildsens Hverdag. Det var en av grunnene til at jeg plukket opp boka og bestemte meg for lese den. Dessverre er den en sterk overdrivelse i forhold til bildet som tegnes av Oslo i boka, og livssituasjonen til karakterene som er nevnt over.

Caro er nitten, har en tre r gammel snn og bor p hospits. Jens har akkurat kommet ut av fengsel etter ha lnt en bil i pvirket tilstand, kjrt i et hus og drept husets katt. Niels Peter, vestkantgutten i gjengen, flykter fra tyranniet hjemme og vil bare stable p beina sitt eget liv (noe som blant annet betyr at han takker nei til en ferieinvitasjon til Florida som faren inviterer ham med p). S er det Amanda. Hun er ttitre, bor p gamlehjem og har ikke sett familien p elleve r.

Alle fire er enten ensomme eller har, p grunn av gale valg, vansker med stable p beina et noenlunde normalt liv. Men verken bolignd eller dd er noe som truer disse karakterene. Faktisk er det overveldende inntrykket jeg sitter med at disse menneskene er hobbyrebeller. De gjr ikke opprr mot nden, ikke egentlig. I stedet gjr de motstand mot A4-livet; tte til fire jobben, etablering og pardannelse, og ? i Amandas tilfelle- de fastlagte rutinene p gamlehjemmet.

Dermed blir det vanskelig ta p alvor Jens? raljering mot systemet, se hva som er s flt med de fornuftige bekymringene Caros storesster Jenny gir uttrykk for nr hun stiller sprsml ved fornuften i oppfostre et barn i et hus med alvorlige mangler eller fatte hva som gjr foreldrene til Niels til monstre all den tid de bare nsker at han ta fornuftige valg i yrkeslivet og inviterer ham p ferie.

Den eneste en kan skjnne misreen til, er Amanda.

Det er ikke en historie om en kamp mot fordommer, maktstrukturer og formynderi slik forlaget lover i baksideteksten. Men det er en historie med flott tegnede karakterer og livlig og troverdig dialog. En fin liten historie, godt fortalt.

Les den hvis du ikke har noe bedre ta deg til og lyst til lese noe fra 1990-tallet. Ellers kan du godt hoppe over denne.

Tittel: Fire brave borgere
Utgitt: 1990
Forlag: Aschehoug
Sider: 118

Terningkast: 3

Antichrista av Amlie Nothomb


Jeg var seksten r gammel. Jeg hadde ingenting, hverken materielle goder eller ndelig styrke. Jeg hadde ingen venner, ingen kjreste, jeg hadde ikke opplevd noe. Jeg hadde ikke en tanke i hodet, jeg var ikke sikker p om jeg hadde en sjel. Kroppen min var alt jeg hadde. Antichrista

En kan lese seg til det. G p foredrag og hre p de som har opplevd det, eller de som har forsket og er eksperter p det, fortelle. Men jeg tror det er en del av en som alltid, instinktivt, vil reagere p mobbeofferet og voldsofferets utholdenhet og underkastelse med to nrliggende og enkle sprsml; hvorfor tar/tok han eller hun ikke igjen? Eller hvorfor drar/dro hun ikke sin vei?

Det var det frste som streifet meg s snart Blanche, den intelligente seksten r hovedpersonen i Amlie Nothombs Antichrista, startet underkaste seg den jevnaldrende medstudenten og hundjevelen, Christa.

Ikke fordi jeg ikke fler empati med Blanche. Det gjr jeg. Men i likhet med enkelte som har tendens til skrike til tv-skjermen eller filmlerretet for advare karakterer som tasser nedover en mrk gang eller ned trappa mot en kjeller, kunne jeg ikke la vre rive av meg hret og prve kommunisere telepatisk til Blanche om at ingen vennskap, og ingen portal til et sosialt nettverk (som Christa representerer), kunne vre verdt prisen hun var p vei til betale.

At jeg reagerte s sterkt p bde boka og Blanches lidelser, skyldes ikke bare boka. Dessverre. For mange r siden da jeg skoleelev i Somalia, gikk jeg i klasse med en Blanche.

Han var stillferdig og intelligent, uten at det hjalp ham. Tvert imot.

Intelligensen stigmatiserte ham, og stillferdigheten gjorde ham til en som led i taushet. Han sa ingenting da de andre guttene, meg selv inkludert senere m jeg innrmme, helte melk og juice i hret hans. Ingenting da dronningbiene leende tok ut tyggegummien de alltid s ut til tygge p og gned den inn i hret hans. Og ingenting da vi konkurrerte om treffe ham med ballen hver gang han viste seg i nrheten av oss i friminuttene.

Vi var ikke sofistikerte nok til leke med selvbildet hans. Jeg har hrt at det er det jenter gjr med hverandre. Det er i hvert fall det Christa gjr.

Mindre enn n time etter at Blanche har latt henne flytte inn i familiens hus i Brussel, takker Christa for gjestfriheten ved bodyshamme verten. Frst hner hun Blanche fordi Blanche er alt for bluferdig til kle seg naken. Og deretter gjr hun Blanche enda mindre ved kritisere hennes kropp, srlig brystene.

En med selvtillit og omgangskrets, en som ikke desperat sker anerkjennelse og sosiale bnd med jevnaldrende, ville kanskje reagert med et utbrudd som gjorde slutt p misbruket. Men det ensomme enebarnet Blanche, har hverken selvtilliten eller flelsen av egen verdi som hun trenger for st imot Christas belnninger og straff. S hun gjr det som er naturlig for henne: hun legger seg flat. I hvert fall p utsiden.

Hun holder ut at Christa spiller sin smaklse og sentimentale musikk, sier ingenting nr dundringen fra musikken fr foreldrene til komme og Christa, uten blunke, pstr at det er Blanches favorittmusikk. Hun holder ut at Christa forteller alle at hun er hennes veldedighetsprosjekt. Hun holder til og med ut at Christa, eller antichrista som hun senere kaller henne, forfrer bde foreldrene og deres venner i den grad at selv foreldrene tar hundjevelens side.

Men alle har et bristepunkt.

Amlie Nothombs Antichrista er s rasende festlig, s blankpolert og rett p sak, s inderlig og gripende og s egenartet at da jeg hadde lest tre firedeler begynte gjre noe jeg sjeldent gjr; jeg oppfrte meg som en hoppsporttilskuer som ser p et hopp som er p vei til g i historiebkene, som reiser seg opp, knytter nevene og ber en stille bnn om avslutningen, landingen, mtte bli like fantastisk som det foregende. Og da boka landet, sttte jeg ut pusten, smilte og var takknemlig.

Boka har s mange elementer som treffer blink (for meg) at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Karakterene, srlig Blanche, er et funn av en karakter. Den innestengte desperasjonen hennes til bli sett er til ta og fle p. Det samme er det dirrende selvhatet, som i store deler av boka bare kommer til uttrykk i dystene mellom hodet hennes, som ber henne tenke rasjonelt og bruke Christa som en bro til et sosialt liv og en som kan fungere p denne sosiale arenaen, og hjertet, som dirrer etter et oppgjr med den dominerende Christa.

At sistnevnte ogs er en verdig skurk, sier seg selv.

Det andre jeg kommer til huske, er humoren. Det er alt for mange hysteriske og beksvarte sitater og observasjoner til at jeg bare kan velge n eller to, men det nrmeste jeg kan komme til en passende sammenlikning er Krynkels servile og hatske mumling i forhold til Harry og alle andre som tilhrer det godes side i Harry Potter-bkene. Gir det noen mening? Jeg hper det.

Uansett, jeg hadde en stor fornyelse av lese Antichrista, og jeg anbefaler den varmt.

Tittel: Antichrista
Utgitt: 2006
Forlag: Bazar forlag
Sider: 127

Terningkast: 6