leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. På denne bloggen kommer jeg primært til å skrive om bøker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisører/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

Den gule sofaen av José Maria Eça de Queiróz


«Godofredo snudde seg, kikket inn?og det han så- gode Gud- slo pusten ut av ham og lammet ham. Blodet fosset til hodet, og han kjente et stikk i hjertet som var så smertefullt at det nesten slo ham overende, for der, i den gule sofaen, ved salongbordet med en åpnet flaske portvin, lente Lulu seg i sin hvite robe de chambre kraftløst mot skuldrene til en mann som strøk henne over midjen mens han betraktet henne med et fortapt blikk.» Den gule sofaen

Trettisju år gamle Godofred Alves er legemliggjøringen av den vellykkede borgerlige forretningsmann i Lisboa på slutten av 1800-tallet: Han er konservativ, gift med den relativt musikalske Lulu, driver en uspesifisert men lukrativ forretningsvirksomhet knyttet til den portugisiske kolonien Angola sammen med kompanjongen Machado, en tjuesju år gammel og lettlivet kvinnebedårer, og ser ingen skyer i horisonten bortsett fra de som materialiserer seg de få gangene Godofred mislykkes med å unngå ham.

En formiddag gjør han som så mange andre bedratte menn både før og etter ham; han kommer hjem for tidlig og finner sin unge kone i armene på kompanjongen. Sjokket er nesten paralyserende for den intetanende Godofredo. Illusjonen om at det var nok å sørge for det materielle og elske betingelsesløs, faller i grus. Og det på hans og Lulus fjerde bryllupsdag. At han kom tidlig for å overraske henne med en gave på denne dagen, gjør bitterheten enda hardere å svelge.

Men svelge den må han for å gi uttrykk for sinnet, ærekrenkelsen og oppreisningen den skjendige handlingen krever.

Eller gjør den det?

Enda hele hans væren, stand og kulturelle oppdragelse sier at den eneste måten han kan få oppreisning på er gjennom en duell med enten pistol eller kårde, blir han- like etter å ha sendt Lulu til farens hus- nesten søvnløs av de tyngende og uattraktive alternativene han må velge mellom: utfordre Machado til en duell, eller miste ære og stand ved å forevig bli stemplet som hanrei.

Situasjonen hans blir ikke mindre verre av at Neto, hans nedrige svigerfar, indirekte presser ham til å gi generøst til Lulus og familiens underhold for å holde skandalen så langt unna offentlighetens øre. Legg så til at Lulu, tross funnet av brevene til elskeren der hun bekjenner på svart og hvitt at hun ser frem til å bære hans barn, påstår at affæren bare var en uskyldig flørt.

For å få en pust i bakken, går Godofredo med på å betale Neto og Lulu 30 000 réis i måneden i underhold. Penger de bruker til å reise til Ericreira, et ferieparadis vest i Portugal. Deretter oppsøker han vennene Carvalho og Teles, for å spørre dem om å bli hans sekundanter. Men også der venter en overraskelse han ikke har regnet med.

I etterordet bak i boka, nevner den Brageprisvinnende oversetteren Christian Rugstad to ting som jeg ikke visste, hvorav én er viktig for José Maria Eça de Queirózs (1845-1900) prosjekt: Det første er at Queiroz er en av Portugals tre viktigste forfattere, og det andre er at han var en uekte sønn av en magistrat.

Det første er greit å vite i tilfelle helvete fryser over og quiz-kveldene jeg av og til er med på, skulle få kategorien «obskure forfattere». Men det siste er viktig for utviklingen av plottet og hvordan en leser «Den gule sofaen».

La meg si det sånn; forfatteren pælmer virkelig Godofredos karakter, både som mann og som menneske, før han kastrerer ham og forlater ham som en usannsynlig tilfreds idiot.

Med et slikt tilsynelatende slett syn på hvordan Queiróz behandler hovedpersonen, kommer det kanskje som en overraskelse at jeg virkelig likte «Den gule sofaen». Jeg har fått hjertet trampet på, blitt inspirert til å gruble og rørt av en god del bøker i mars, men det er først i dag- på månedens siste dag- at jeg først har blitt kokende forbannet på vegne av en karakter. Det er det ikke mange bøker som har klart å gjøre, og enda færre filmer.

Når en bok får meg til å huske hvor forbannet jeg var da jeg forlot kinosalen etter å ha sett «American History X», vet jeg at det er en opplevelse jeg kommer til å ta med meg i lang tid fremover.

Anbefales sterkt!

Tittel: Den gule sofaen
Utgitt: 1998
Forlag: Gyldendal
Sider: 125

Terningkast: 5
 




 

No og jeg av Delphine de Vigan


«Vi kan sende overlydsfly og raketter ut i verdensrommet, vi kan identifisere en forbryter med utgangspunkt i et hårstrå eller en ørliten hudpartikkel, dyrke frem en tomat som kan ligge tre uker i kjøleskapet uten å bli rynkete, og få en mikroskopisk prikk til å inneholde milliarder av opplysninger. Vi er i stand til å la folk ligge og dø på gaten.» No og jeg

Inntil for et par år siden, streifet det meg ikke med å nøle å grave opp noen mynter, kanskje en seddel, når jeg fikk øye på en tigger. Jeg var ikke så naiv at jeg trodde at det lille jeg ga ville utgjøre en forskjell, men jeg var sikker på at min relativt ubetydelige donasjon det minste ville gjøre én ting; minske piskingen samvittigheten min ville utsette meg for, slik den hadde for vane med å gjøre de gangene jeg, av forskjellige grunner, lot som om jeg ikke så de trengende.

Så skjedde det noe.

Jeg oppdaget at en av de tiggerne jeg pleide å være spesielt generøs mot, kjørte en Mercedes. Ikke en stilig og dyr en, men likevel en Mercedes!

Det avisenes skrikende overskrifter om at kriminelle bander sto bak organiseringen av en skamløs del av tiggerne og mitt nokså realistiske syn på ting og tang ikke klarte å overbevise meg om, klarte denne opplevelsen i løpet av noen sekunder en sommerdag. Og enda denne tiggeren og jeg ikke hadde noen tette bånd, satt jeg etterpå med et boblende raseri, som om jeg hadde blitt sviktet av noen jeg hadde stor tillit til.

Opplevelsen gjorde meg kynisk. Eller kanskje mer presist, mer kynisk. Jeg sluttet ikke å gi penger til tiggere, men jeg sluttet å gi like ofte som jeg gjorde før, og det jeg ga var aldri i nærheten av de beløpene jeg la igjen i dåsene og pappeskene som lå ved føttene til tiggerne.

Den tretten år gamle og intelligente hovedpersonen i Delphine de Vigans «No og jeg», lærer den samme leksen jeg lærte for et par år siden. Men både på grunn av alderen, illusjonene som gjør henne blind for virkeligheten og forholdet hun har til personen hun ønsker å «redde», men som ender med å svikte, gjør det innlysende at vi er på to forskjellige spor.

Lou er enebarn, intelligent nok til å ha hoppet over to trinn, slik at hun nå tar undervisning med ungdommer som er på vei inn i videregående, og -som forventet- ukomfortabel på den sosiale arena, noe som gjør henne en einstøing. 

Mens klassekameratene er opptatt med fritidsaktiviteter, fester og sine gryende seksuelle drifter, pleier Lou å dra til den lokale togstasjonen for å observere menneskene der. Først og fremst de som skal ut på lange reiser. (Hun har en annen grunn også, men den er såpass viktig for plottet at jeg skal la den ligge) 

Tilfeldighetene skal ha det til at to ting sammenfaller; Lous innfall om å skrive prosjektoppgave om de hjemløse i byen og hennes møte med Nolwenn, en atten år gammel og hjemløs jente med en dyster barndom og en prekær hverdag.

En forsiktig tilnærming til hverandre, blir etterfulgt av et tilbud fra Lou om at hun vil kjøpe Nolwenn kaffe mot at hun bidrar med den informasjonen Lou trenger til prosjektet sitt. Nolwenn er først skeptisk, men takker ja etter at Lou forsikrer henne om at hun vil anonymisere henne.

Informant og utspørrer blir sakte bedre kjent, legg så til at begge, tross den nokså reserverte fasaden, er bunnløst ensomme, går det ikke lang tid før de kjenner tomrommet de fyller hos hverandre. Det er likevel Lou som tar det første skrittet og spikrer sammen et rasjonelt argument overfor foreldrene om hvorfor de bør ta inn Nolwenn.

Overraskende lar foreldrene seg overtale. Nolwenn flytter inn, går på tå hev når hun ikke sover av seg all utmattelsen kroppen har lagret siden besteforeldrene døde og hun måtte flytte inn hos den hatske moren og hennes motorsykkelkjørende kjæreste, og blir sakte en del av familien.

Dessverre er marerittene Nolwenn hjemsøkes av, ikke noe en varm seng, en idealistisk trettenåring og et par snille voksne umiddelbart kan kurere. Ikke når prisen disse voksne må betale, er at deres eneste gjenlevende barn, utsettes for mer fare enn de kan tolerere, eller leve med.

Jeg har lest en håndfull skjønnlitterære og selvbiografiske bøker om hjemløse og hjemløshet. Det eneste jeg kan huske om de fleste av disse bøkene, er hvor lite annet enn temaet som holdt dem over vann. Det finnes selvsagt noen få unntak. Et godt eksempel er den amerikanske poeten Nick Flynns fantastiske «Another bulshit night in suck city». En annen god bok som så vidt berører temaet, er George Dawes Greens «Huleboeren». Og det tredje gode eksemplet, er Delphine de Vigans «No og jeg».

Boka er usentimental, opprørende, ektefølt og inspirerende.

Det eneste som ikke fungerer hele tiden, er Lous stemme. Måten hun ordlegger seg på er til tider så voksent at leseren voldsomt sparkes ut av historien.

Og etter «Pinnsvinets eleganse» (som kom ut et år etter denne boka) har jeg lite til overs for tweens som spytter ut noe som dette: «Men det er en illusjon å tro at det finnes gode eller dårlige årsaker, og sånn sett er grammatikken en løgn som skal få oss til å tro at utsagnene svarer hverandre i en logikk som kan avdekkes gjennom granskning, en løgn som er videreført i flere hundre år, for nå vet jeg at livet bare er en rekke av hviletilstander og kaos som ikke følger noen som helst uomgjengelig orden.» (s.185)

Heldigvis er det bare en håndfull ganger at leseren utsettes for avsnitt som det over.

Anbefales varmt.

Tittel: No og jeg
Utgitt: 2009
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 223

Terningkast: 5 
  
 






Lady Of The Shades av Darren Shan


«The ghosts are everywhere. I see not just my own gaggle now- who mock me jubilantly at every turn, rejoicing in my downfall- but just about everyone who died here and remained bound to the buildings and streets. Old, young, innocent, guilty, from the distant past and the recent present. They reveal themselves wherever I go. Their resigned eyes follow me sadly, patiently, knowingly, as I stumble by, unwashed, unshaved, clothes torn and filthy, sobbing, moaning, gibbering.? Lady Of The Shades

De fleste bøker er enkle å kategorisere, sette I bås, gjette med varierende grad av hell hvor de skal. Hele sjangre er bygget på at vi skal kunne gjøre det. Men så er det noen bøker som er lik en Tarantino-film, som låner og «stjeler» fra så mange sjangre, og som, i likhet med Tarantino-mot alle odds- lykkes med sausingen til de grader at man ikke kan la være å beundre håndverket og bli takknemlig for at forfatteren ga en noe man ikke trodde at en trengte, men som en nå ikke kan forestille seg å leve uten.

Darren Shans «Lady of The Shades» er en slik bok.

Historien starter i Santiago, Chile. Der blir en dedikert menneskerettighetsadvokat som står på nippet til å avsløre hvordan noen av Santiagos største kriminelle organisasjoner bruker barnehjem som front for sin lysskye virksomhet, likvidert av en leiemorder med en snål signatur.

Leiemorderen kaller seg Sebastian Dash, har base i Sveits, og forlater Chile umiddelbart etter drapet. Men ikke før han har fått sitt neste mål: kona til en London-basert tyrkisk-gresk gangster og hennes elsker.

Dash skyr vanligvis unna oppdrag der det er følelsesmessige relasjoner mellom offer og oppdragsgiver, men fordi han vet at det å takke nei til oppdraget vil bli oppfattet som en fornærmelse av den mektige gangsteren som står bak oppdraget, velger han å gjøre et unntak.

Hva Dash ikke vet, er at den påståtte elskeren til gangsterens kone, selv har en fortid som leiemorder. Men det er år siden Edward Sieveking sluttet å drepe mennesker. Nå er han en under middels kjent forfatter av grøsserbøker.

Om Sievekings skrivetalent ikke er noe å skrive hjem om, er hans spesielle evner det. Han kan nemlig se spøkelser.

Det er likevel ikke slik at han er omringet av poltergeister eller avgåtte mennesker som har et sterkt ønske om å kommunisere med ektefeller, barn og foreldre om svikefulle stemødre (ala «Den sjette sansen») eller viktige papirer (ala «Ghost Town»). Faktisk er de eneste som hjemsøker ham de menneskene han (mer eller mindre) myrdet med kaldt blod, og som alle spøkelser, kan de ikke kommunisere med ord.

Tror han.

Spøkelsene er likevel ikke de eneste som henger ham. Han blir også tynget av presset om å skrive, det sterke ønsket om å bevise spøkelsenes eksistens, og marerittene fra et forhold som kollapset så spektakulært at han ikke har nærmet seg en kvinne på lang tid.

Men det ligger forandring i lufta. Først får han hjelp fra bestevennen Joe til å spikre fast plottet og organisere forundersøkelsen til sin neste bok. Deretter presses han av Joe til å dra på en fest, der han treffer en kvinne som gjør et umiddelbart inntrykk på ham.

At kvinnen er gift med Dashs oppdragsgiver, vet han ikke. Men det finner han snart ut. Han kan heller ikke unngå å legge merke til alle sporene etter gangsterens terrorisering på kvinnens kropp. Hodet forteller ham at han bør holde løftet han ga til seg selv om å aldri spille blod igjen. Men hjertet kan ikke la være å bli inspirert til å redde kvinnen han sakte men sikkert begynner å bli glad i.

Imens fryder spøkelsene rundt ham seg, slik de pleier å gjøre hver gang en uant fare holder på å gjøre ham til en av dem. Men det er Sieveking for forelsket i til å bry seg om. Så oppdager han sannheten, men da er det for sent.

Det finnes filmer som kan bli ødelagt av avsløringen av ett element. Som identiteten til den gåtefulle skurken i «De mistenkte». Avsløringen i tredje akt i «Den sjette sansen», og den i Dart Vaders replikk til Luke i «Star Wars: Imperiet slår tilbake».

Avsløringene i «Lady of The Shades» er kanskje ikke så sjokkerende som de ovennevnte, men minst én av dem kommer et stykke på vei opp mot disse. At den minner meg om en som var ganske sentral i en minneverdig film fra tidlig på 1990-tallet, minsket ikke den sitrende fryden da bomben gikk av halvveis ut i boka.

Og et par dager etter at jeg fullførte boka, sitter jeg fortsatt med et tilfreds glis om munnen, takknemlig for leseopplevelsen og fast bestemt på å snarest gjøre meg kjent med Darren Shans forfatterskap.

Anbefales sterkt!

Tittel: Lady Of The Shades
Utgitt: 2012
Forlag: Orion Books
Sider: 312

Terningkast: 5




 


  

Afrikaneren av J.M.G. Le Clézio


"Lenge drømte jeg at minmor var svart. Da jeg kom tilbake fra Afrika, diktet jeg meg en historie, en fortid, for å flykte fra virkeligheten. I dette landet, i denne byen de rjeg ikke kjente noen, der jeg var blitt en fremmed. Da min far ved oppnådd pensjonsalder kom tilbake til Frankrike for å gjenoppta livet sammen med oss, oppdaget jeg at det var han som var afrikaneren. Det var vanskelig å erkjenne det. Jeg ble nødt til å gå tilbake i tiden, begynne fra begynnelsen igjen, prøve å forstå." Afrikaneren, s. 5

Av alle ting som får meg til å bli paff, før jeg kaster meg ut i en diskusjon, er dette for øyeblikket topp tre: folk som påstår at Joan Armatrading er en bedre låtskriver enn Tracy Chapman, folk som sier at de elsker hunden sin og ser på den som et familiemedlem, og folk/forfattere/bøker som snakker/skriver om Afrika som om det var ett land.

Det siste er noe du hører fra alle typer mennesker. Fra folk som selv er fra et av kontinentets land og folk som aldri har satt en fot der. Fra noksagter som Sarah Palin til smarte, empatiske og eksepsjonelt talentfulle mennesker som J.M.G. Le Clézio, den kritikerroste fransk-mauritanske forfatteren av "Afrikaneren"*, som (fant jeg ut i dag) vant nobelprisen i litteratur i 2008.
   
Hva kommer det av?

Jeg tror ikke det er én altomfattende forklaring på dette. Men det finnes mange små som kan forklare tendensen alt for mange har til å se på det afrikanske kontinentet som én stor landsby, som rommer noe av det vakreste og styggeste på denne planeten.

På den positive siden, og dette er bare min teori, tror jeg at både de som er fra kontinentet og de som er sympatiske til landene og menneskene derfra, er opptatt av å tro på og fremheve at uridealene modernismen skjøv til side til fordel for individualisme(egoisme), privat eiendom (materialisme) og sekularisme (avstand til naturen), lever «i moder Afrika». 

Om det virkelig er slik spiller liten rolle, så lenge en kan snakke beundrende om hvordan «folk der» kaller hverandre bror og søster, har «respekt for de eldre» og har et symbiotisk forhold til naturen og dyrelivet omkring seg.

Overdrivelse på den ene siden, møtes med overdrivelse fra den andre. Fredselskende afrikanere med «en praktfull mangel på kroppslig bluferdighet» (s.10), blir i øynene til de som bare lar seg utdanne av tv-skjermen «de ville»(s.51). Sannheten, at mennesker i alle land har like mye kapasitet til godhet og ondskap, idioti like mye som klokskap, blir ofret i en diskusjon som handler mer om å forsvare det man var skråsikker på fra før av.

Det er ikke en sexy sannhet. Kan hende det faktisk er litt kynisk, siden det drysser salt over det idealistiske bildet Le Clézio tegner av farens tjueto år lange legegjerning i det koloniserte Afrika, hvordan andre verdenskrig skilte familien, hvordan det var å bli kjent med den fremmede mannen alle sa var faren hans i 1948 da familien, bestående av Le Clézio selv, broren og moren, dro fra Nice og til Nigeria der faren drev en klinikk, formingen av hans afrikanske identitet og frihetsfølelsen hans yngre jeg ble overveldet med av den veldige «afrikanske» himmelen og savannen

Prosjektet til Le Clézio i «Afrikaneren», å bruke sin utsøkt poetiske penn til å fortelle om sin unike-ikke afrikanske- men fransk-nigerianske oppvekst, er beundringsverdig, konsist og engasjerende. Bokas eneste feil, er at den er vel idealiserende og propagerer (unødvendig) afrikansk essensialisme.

Det boka lykkes med, det flotte bildet den tegner av farens opplevelser i flere koloniserte afrikanske land, den knugende oppveksten og husarresten under krigen, omfavnelsen av de eventyrlige omgivelsene den yngre Le Clézio oppviser når han og broren finner seg til rette, den vare beskrivelsen av kjærligheten mellom foreldrene og så mye mer, overgår enkelt de få tingene jeg ikke likte.

Anbefales sterkt!

Tittel: Afrikaneren
Utgitt: 2009
Forlag: Arneberg forlag
Sider: 91  

Terningkast: 5

*Boka er kategorisert som "roman" av forlaget og litterær selvbiografi andre steder.

Beasts of No Nation av Uzodinma Iweala


«It is night. It is day. It is light. It is dark. It is too hot. It is too cold. It is raining. It is too much sunshine. It is too dry. It is too wet. But all the time we are fighting. No matter what, we are always fighting. All the time bullet is just eating everything, leaf, tree, ground, person- eating them- just making person bleed everywhere and there is so much blood flooding all over the bush.? Beasts of No Nation

Første gang jeg så en barnesoldat var våren 1993. Borgerkrigen som hadde herjet i den somaliske hovedstaden, Mogadishu, hadde ? takket være de internasjonale styrkene, ledet av USA- blitt satt på pause på ubestemt tid. De som hadde flyktet fra fronten, min egen familie inkludert, begynte å dra på ukentlige turer for å inspisere det som var av husene sine, fjerne kadaveret etter egne eller andres husdyr fra eiendommen, informere de internasjonale styrkene om eventuelle funn av udetonerte granater og andre typer eksplosiver.

En dag hun skulle på en av disse inspeksjonsturene, sa moren min endelige ja til å ta meg med etter lengre tids mas fra min side. Hvis jeg husker riktig, var argumentet jeg brukte til å vinne over henne at jeg ville se barndomshuset og at jeg stadig drømte om det gamle nabolaget. Det var ikke en løgn, men det var en kraftig overdrivelse. Jeg ville gjerne se resultatet av bombingen og brannen mor hadde fortalt hadde svidd av halve huset. Men mer enn det ville jeg se de amerikanske soldatene som hadde slått seg ned mindre enn hundre meter fra huset vårt.

Amerikanerne, fant jeg ut senere, pleide for det meste å holde seg innendørs mesteparten av tiden. De hadde kommunisert til krigsherrene at de kun var opptatt av å eskortere lastebilene som fraktet nødhjelpen og var ikke interessert i den politiske sandkassekampen mellom en hotellmanager (den ene av krigsherrene var det) og en eksfange (den andre krigsherren). Dette var før Black Hawk Down-episoden i oktober 1993.

I min barnslige naivitet trodde jeg militsene hadde innsett at de ikke hadde nok militær slagkraft til å stå imot amerikanerne og hadde trukket seg tilbake til hullene sine. Jeg glemte å ta med i regningen at mange av de væpnede unge mennene, hadde kommet fra distriktene og landsbyene omkring i landet, der livsgrunnlaget var så utarmet at det ikke kom på tale å legge våpnene ned. Alternativet var å opprette veisperringer, kreve «skatt» av alle kjøretøy og forbipasserende.

Det var derfor jeg ble dobbelt overrasket da vi ble stoppet av et par AK-47-veivende unge mennesker; for det først fordi jeg ikke ventet at de skulle være der, og for det andre fordi jeg faktisk kjente igjen begge guttene. Den ene var en av mine beste venner fra før krigen, mens den andre var storebroren hans.

Vi klemte hverandre, utvekslet de vanlige frasene som unge mennesker som ikke har sett hverandre deler. Så gjorde jeg noe de fleste sjeldent gjør; jeg komplimenterte AK-47 som dinglet ned fra skulderen hans og som tynget ned den spinkle elleve år gamle kroppen. Kort tid etter dukket faren deres opp, også han væpnet, og den uroen som hadde gjort kroppen spent bare noen minutter tidligere da guttene stoppet oss med et varselskudd, ble forvandlet til en slags hyggelig gjenforening.

Jeg kom til å tenke på disse to guttene da jeg leste den nigeriansk-amerikanske sosiologen, legen og forfatteren Uzodinma Iwealas språkmektige, særegne og uforglemmelig sterke debutroman «Beasts of No Nation», fra 2005.

Agu, hovedpersonen, er en skoleglad, lærenem (han kan lese og skrive før han starten på skolen) og sprudlende liten gutt som bor i en landsby i et ikke navngitt afrikansk land. Der bor han sammen med sin lærerfar, den hjemmeværende og sterkt kristne moren og søsteren. I en ideell verden ville hans horisont blitt utvidet av støttende lærere og gitt verktøy til å realisere potensialet sitt.

Men Agus hjemland er ikke et ideelt sted. Tvert imot. En sakte blussende borgerkrig har i en periode herjet i landet, tvunget faren til å sende moren og søsteren til et tryggere sted, og når den endelig kommer til den lille landsbyen som utgjør Agus verden, skjer det så brått at far og sønn kommer bort fra hverandre.

Agu havner i klørne på en skruppelløs og ondskapsfull mann som bare kalles Kommandant, får en machete fordi han er alt for liten å bære våpenet, blir tvunget til å hakke til døde en ubevæpnet soldat og får «gun juice» (narkotika blandet med krutt) for å både numne følelsene og fortsette å marsjere inn og gjennom det neste blodbadet.

«Beasts of No Nation» (tittelen er lånt fra den nigerianske musikeren og aktivisten Fela Kutis album fra 1989) føyer seg i rekken av gripende, intelligente og velskrevne bøker om barns erfaringer i krig.

Ahmadou Kouroumas komisk anlagte «Allah skylder ingen noe» (2002) og Ismael Beahs dokumentarisk «En bedre dag i morgen» fra 2007 er tematiske slektninger. Men om selve temaet ikke er nytt (hva er vel det i disse dager?), så er Agus stemme og særegne måte å ordlegge seg på fabelaktig. Den talte måten historien er fortalt på og det grammatikalsk ukorrekte språket, forfører oss det ene øyeblikket med sin billedrikdom og får oss til å ville snu, legge vekk boken i det neste.

Jeg har aldri advart folk mot bøker på grunn av sitt sterke innehold. I hvert fall ikke skriftlig (Muntlig har jeg rådet venner og bekjente om å holde seg unna «Jeg har sett mørkets indre», fortsatt den mest nattsvarte boken om barndom jeg har lest i litteraturen). Nå gjør jeg det.

Om du reagerer sterkt på beskrivelse av krigshandlinger, død og bruk og misbruk av barn i væpnede konflikter bør du styre unna denne boka.

Beskrivelsene er ikke alltid grafiske. Men de er brutale, hjerteskjærende og uforglemmelige, og er pepret i nesten hvert eneste kapittel at en ikke kan unngå å bli påvirket.

Ei uke etter at jeg leste boka, virrer fortsatt noen av de mest brutale bildene i hodet mitt. Med tanke på det jeg har vært vitne til selv og det jeg har lest, vil jeg nok si at det sier sitt.

Ellers er dette stor litteratur. En bok jeg ikke kommer til å glemme med det første, om noen gang.

Anbefales på det varmeste.

Tittel: Beasts of No Nation
Utgitt: 2005
Forlag: John Murray Publishers (Storbritannia)
Sider: 180

Terningkast: 6


Frokost på Tiffany av Truman Capote


«Jeg blir ikke tent på en mann før han er toogførti. Denne dumme jenta som hele tiden sier at jeg burde til en hjernekrymper, hun påstår at jeg lider av farsbinding. Noe så inn i hampen merde. Jeg har ganske enkelt trenet meg opp til å like eldre menn, og det er det lureste jeg noen gang har gjort.» Frokost på Tiffany, s. 24

Nesten hver gang adapsjon av bøker til film diskuteres, er det uunngåelig at minst én av deltakerne i diskusjonen tidlig slår fast at filmen var bra, men at boka er bedre. Det spiller ikke en rolle om adapsjonene som diskuteres er de eksepsjonelt gode, som «Gudfaren» (1 og 2), «Psycho» og «Frihetens regn», eller de dårlige, som «Gulliver?s Travels» (2010-versjonen med Jack Black og Emiliy Blunt), «How Stella Got Her Groove Back» og «Hannibal».

«Frokost på Tiffany» kan føyes til den siste gruppen.

Overraskende? Det tok meg litt på senga også. Enda jeg hadde sett filmen først, liker jeg Capotes forfatterskap sånn passe, i hvert fall nok til at jeg trodde at boka i det minste måtte være på høyde med filmen. Det er den ikke. Ikke i mine øyne.

Dens første problem er at Holly Golightly ikke er så sjarmerende, elegant og tøff det Audrey Hepburn klarte å fremstille henne som i filmen. Som med så mange adapsjoner kan noe av det forklares bort med filmmediets kraft og hvordan det visuelle enklere etser seg fast til minnet sammenliknet med ordene på papiret.

Men brorparten av skylda stammer fra boka; der Holly i filmen fremstår som en som er nødt til å albue seg frem i verden ved hjelp av motebevissthet og ved å bruke eldre menn som en bro til et bedre liv, er Holly i boka bare grunn, naiv og usympatisk.

Er det fordi det er enklere å kreditere Holly for overlevelsesinstinktet i filmen, der hun er eldre, enn i boka, hvor hun er to måneder fra å fylle 19 år? Det mener jeg. Først når Doc Golightly dukker opp og forteller «Fred» om at Holly er kona hans, at hun egentlig ikke heter Holly og vi får se hvordan hun reagerer på å bli outa, får hun en mer sammensatt dimensjon.

Det er først da at historien og novellaen starter å putre. Dessverre gjøres det ingenting med dette. Historien går tilbake på det gamle sporet.

Det andre og mer fatale problemet boka har, er perioden den er lagt til. Boka finner sted et par år før krigen slutter. Naziregimet står fortsatt relativt sterkt. Nødvendige basisvarer rasjoneres. Det gjør det vanskeligere å sluke lettsvevenheten og bekymringsløsheten til Holly og den åpne nazisympatien som beskrives. Da er det enklere å kjøpe Hollys ønske og vilje til å oppfinne seg selv i 1960-årene, et tiår som jo huskes for sosiale, politiske og økonomiske omrokkeringer av kortstokkene.

Kanskje skyldes det mitt behov for en dramatisk motor, kanskje er det jeg som leser boka for snevert. Men uansett hva det måtte skyldes, kan jeg ikke si at jeg hadde noen som helst fornøyelse av å lese «Frokost på Tiffany».

Hadde du? I så fall vil jeg høre hva som traff deg.

I mellomtiden kan jeg ikke annet enn å anbefale at den eller de som setter pris på en historie med hjerte, dramatisk driv og tilfredsstillende klimaks på en velfortalt historie, styrer unna denne.

Tittel: Frokost på Tiffany
Utgitt: 1992 (min utgave)
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Sider: 94

Terningkast: 1

Gray Mountain av John Grisham


"She began walking along the creek, headed for the trail where she had seen him disappear. She stopped for a second and thought about the gun, then kept walking. The documents were not worth dying for, not when her life was on the line. If the bad guys grabbed her, she was betting that they would not kill her. Unarmed,anyway. If she burst into the woods blasting away, she wouldn't last three seconds." Gray Mountain

John Grisham, en av mine favorittforfattere, har siden debuten i 1989 blitt et en av de mest populære forfatterne i verden ved å skrive om unge og fremadstormende advokater med moralsk ryggrad som kjemper mot overmakten, enten denne overmakten er det rasistiske juridiske systemet i USA (Tid for hevn), mafiaen (Firmaets mann), tobakk-industrien (Juryen), helseforsikringsselskapene (Regnmakeren), politikere og deres velgjørere (Pelikanrapporten) osv., osv.      

Mellom disse utgivelsene har Grisham skrevet bøker en kan kalle kampanjebøker. Dette er bøker som handler om en karakter (ofte en advokat, men ikke alltid) som, i motsetning til f.eks. Mitchell McDeere, foretar en klasse, moralsk eller karrierereise i en retning som frem til åpenbaringsøyeblikket, ikke hadde noen appell.

Det første og beste eksemplet på en av disse bøkene, er 1998-romanen «Gatens advokat». Michael Brock, hovedpersonen, er en velbetalt, bekymringsløs og hvit advokat i Washington DC (en av de svarteste og samtidig mest segregerte storbyene i USA, selv om de demografiske endringene i det siste tiåret har endret noe på den «rasemessige» sammensetningen av innbyggerne).

Og om ikke en hjemløs mann hadde subbet inn i bygningen firmaet Brock er ansatt i holder til, for så å ta flere av advokatene som gisler, ville han sikkert fortsatt på samme sti, jobbet nærmere hundre timer i uka, tjent uanstendig mye penger og blitt en rotfast del av byens elite.

Men det er akkurat det som skjer.

Etter noen nervepirrende timer der både Brock og hans kolleger tvilte på at de ville komme fra hendelsen med livet i behold, blir gisseltakeren skutt av politiet. Livet går videre. Men ikke for alle. Ikke for Brock. Kall det Stockholmsyndrom, kall det nysgjerrighet. Det er i hvert fall nå slik at Brock ikke kan la være med å grave, med å ville forstå hva som motiverte gisseltakeren. Og det han lærer underveis, tvinger ham til å bli såpass moralsk oppskaket at han forlater den lukrative stillingen og starter i stedet å jobbe for et advokatfirma som kjemper for de hjemløse. 

Spenningselementene i «Gatens advokat» er ikke så viktige som Brocks moralske oppvåkning. Spørsmålet om hvordan det er mulig at samfunnets svakeste blir hundset med av de politiske og juridiske etatene, så nært opp til kongressen og det hvite hus, i verdens rikeste og mektigste land, er ett som stadig kommer opp.

Meningen er å skake opp leserens moralsk; motivere ham eller henne til å være oppmerksom på de små og store forskriftene som lokalpolitikere i USA introduserte stadig hyppigere på slutten av 1990-tallet, og som praktisk talt skyflet hjemløse og vekk fra de fleste steder der skattebetalerne kunne risikere å bli konfrontert av elendigheten.

«Gatens advokat» er god, og jeg applauderer forfattere som er samfunnsbevisste nok til å ta opp viktige sosiale problemer. Men hvis jeg skal være ærlig og rangere mine favorittbøker av Grisham, vil «Gatens advokat» ikke være blant de topp ti beste. Delvis fordi spenningen er så tynn, men mest fordi store deler av boka føles som en lang preken.

«Gray Mountain», Grishams siste roman fra 2014, lider av dette siste problemet. Emnet Grisham preker om denne gang, er ikke hjemløshet, heller ikke dødsstraff (tror han gjorde seg ferdig med det «Dødskammeret», «Tilståelsen» og «En uskyldig mann»). I stedet handler det nå om miljøskadelig drift av kullgruver i de fattigste delene i noen av de fattigste statene i USA: Kentucky, Pennsylvania, North Carolina og Virginia.

Den som denne gangen får øynene åpnet og kanaliserer leserens sjokk og moralske indignasjon, er Samantha Kofer. Hun er en tjueni år gammel, Columbia-og-Georgetown-utdannet advokat, tjener 180 000 dollar, bor i SoHo og jobber, nei jobbet, nesten hundre timer i uka i det som -inntil finanskrisen detonerer som en bombe- var verdens største advokatfirma. Nå er nesten alle på avdelingen hennes permittert. Bare sjefene blir igjen, selvsagt. Tre års innsats og neglisjering av privatlivet, belønnes i all hovedsak med et løfte om at hun kan beholde livsforsikringen. Betingelsen er at de må bruke noe av tiden sin på å jobbe for kvalifiserte frivillige organisasjoner. Gratis.

I et arbeidsmarked der enhver arbeidsgiver enten sparker ansatte eller har foretatt ansettelsesstopp, er selv praktikantstillingene nå en mangelvare. Det er derfor Samantha, mindre enn tjuefire timer etter at hun ble permittert, befinner seg i den absurde situasjonen at den ene etter den andre velledige organisasjonen takker nei til hennes tilbud om å jobbe gratis for dem. Hele ni arbeidsgivere takker henne for henvendelsen, før de informerer henne om at de har gått for noen annen.  Men hun får et relativt positivt svar fra den tiende organisasjonen. At det også er den minst attraktive er nesten gitt.

Mountain Legal Aid Clinic, organisasjonen som tar kontakt med henne, holder nemlig til på Brady, Virginia. Med sine 2200 innbyggere og inngrodde fattigdom, for ikke å snakke om de epidemiske problemene som stammer fra koking, bruk og salg av metamfetamin, er Brady et bakstreversk helvete. Men det er der Samantha drar for å møte Mattie Wyatt, den tøffe sjefen, og Annette, hennes noenogførti år gamle kompanjong. Mattie og klinikken trenger all den hjelpen de kan få, selv fra en som Samantha som aldri har jobbet i en rettssal. Men hun er ikke villig til å ta imot hjelp fra noen som allerede har en fot utenfor døren. Så Samantha må love å love å i hvert fall bli værende i noen måneder. Og det går hun med på etter at hun blir sjarmert av både Mattie og Donovan Gray, Matties nevø, som også er advokat, men som driver sin egen praksis.

Davids tragiske fortid i barndomshuset på Gray Mountain og hans korstog mot gruveselskapene danner hjertet av romanen. Samantha trosser råd, sitt eget instinkt og den overhengende faren som omgir David Gray, og som har tvunget ham til å væpne seg, og lar seg sakte bli sjarmert. At han er pen, eier et lite fly som han flyr selv og har et hjerte som banker for datteren med ekskona og de fattige arbeiderne med de ødelagte lungene og forgiftede drikkevann, gjør henne bare varm av beundring.

Men det er en ting å like tanken på å la seg bli sveipt av føttene av en mann med hjertet på det rette stedet, noe annet å løfte karosseriet og se hva som beveger mannen. Og etter at hun har sett, er hun villig til å innlede en relasjon, profesjonell eller intim, med en mann som motiveres av ønsket om hevn, som er mer enn villig til å bruke tvilsomme og ulovlige metoder og forsvarer det med at motstanderne også gjør det? Er hun villig til å stikke hånden i et vepsebol og risikere livet?

 Det første du bør vite om «Gray Mountain» er at den ikke er en spenningsroman. I hvert fall ikke hvis du forventer en historie som bygger seg opp til et spennings-og-actionfylt klimaks. Det er ikke dermed sagt at ingen dør, det gjør de. Men hovedplottet om den miljøskadelige gruvedriften og dets ofre, blir oftere enn jeg satte pris på skjøvet til side av små bi-plott; om metamfetamin, vold i nære relasjoner, konspirasjon mellom det juridiske systemet og private aktører som tramper ned på de fattigste av de fattige, Samanthas ambivalente forhold til foreldrene, særlig faren, osv., osv.

En venter og venter på at hovedplottet skal komme i gang og oppdager alt for sent at boka er mer opptatt av å preke, mer enn den er opptatt av å holde liv i det spennende og interessante premisset. Et plottelement som fokuserer på flyttingen av stjålne dokumenter, er alt for magert til å mette. Man står da igjen med sympatiske og moralsk indignerte karakterer som kjemper det godes sak, men som titt og ofte buser ut med «Det der kan ikke være lovlig!», eller «Det der er hårreisende» (ikke direkte oversettelse).

Det er dessverre ikke nok for meg.

Skuffende.

Tittel: Gray Mountain
Utgitt: 2014
Forlag: Doubleday
Sider: 384

Terningkast: 2 (1-for de flott tegnede karakterene, og 1-for premisset)
 

Venn av avdøde av Andrej Kurkov


«Jeg hadde to timer igjen å leve, og jeg hadde det ikke travelt. Jeg hadde ingenting som måtte gjøres. Alt var enten fullført eller ikke nødvendig å fullføre. Jeg følte meg nesten litt oppstemt- omsider kunne jeg tro på meg selv, på min evne til å være besluttsom og kaldblodig.» Venn av avdøde

Tolja, fortelleren i Andrej Kurkovs «Venn av avdøde», har fått det for seg at han er gråkjedelig og uinteressant, at dette har skylda for at han knapt har et sosialt liv og konas åpenlyse utroskap. En normal mann ville søkt skilsmisse, kanskje blitt midlertidig ustabil og tydd til vold mot både kona og elskeren hennes. Men det ville ikke være «det minste originalt. Bare banal sjalusi.» (s.17). Og det siste Tolja vil være, selv med sin nokså dystre sinnsstemning, er banal og uoriginal.

Så Tolja tar en «Bulworth» (mer presist er det «Bulworth» som tok en Tolja, siden Warren Beattys morsomme og Oscar-nominerte film kom i 1998, to år etter utgivelsen av denne boka). Gjennom Dima Samorodin, en gammel venn som han møter igjen tilfeldig og gjenopptar kontakt med, hyrer han en leiemorder til å ta livet av seg.

Toljas fremste grunn til å la seg drepe, at det vil få ham til å fremstå som langt mer interessant enn han noensinne har vært, er langt fra like engasjerende sammenliknet med Bulworths ønske om å unngå smertefull død fra alvorlig sykdom i 1998-filmen. Det er med på å svekke boka.  Heldigvis er det en hindring som kommer tidlig, og hvis du skyver den til side, løfter boka seg opp. Men bare midlertidig.

Som i «Bulworth», blir det interessant når den avtalte dagen og timen for henrettelsen nærmer seg med stormskritt og Tolja får flere og flere grunner til å ombestemme seg. Han møter en kvinne som ikke behandler ham som luft, tjener et betydelig beløp på å vitne falskt i retten i en skilsmissesak og blir overmannet av en sentimentalitet som inspirerer ham til å rekke ut hånda til mennesker han ikke har hatt kontakt med på årevis.

Det er nå en annen av bokas svakheter trer frem. I stedet for å ta kontakt med Dima og avlyse drapskonktrakten mot seg selv, hyrer han en livvakt. Høres det morsomt ut? Vel, jeg kan forsikre deg om at det ikke er det i boka. Livvakten, Vanja, er en vag karakter som vi aldri skjønner oss på. Han kommer inn, gjør sitt, og forsvinner uten å bidra med noe som er i nærheten av å være «ustyrtelig morsomt».

Og boka reddes dessverre ikke av den «Monster?s Ball»-aktige slutten.

«Venn av avdøde» er en bok med et veldig godt premiss. Men i motsetning til «Bulworth», som var interessert i å tekkes et publikum, har boka en tendens til å kvele sine mest interessante ideer med banal intellektualisering, meningsløs dysterhet og en slutt som ikke tilfredsstiller.

Unngå denne.

Tittel: Venn av avdøde
Utgitt: 2010
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 128

Terningkast: 2

Khirbet Khizeh av S. Yizhar


«Jeg vandret mellom dem, blant dem som gråt høyt, blant dem som stumt skar tenner, blant dem som syntes synd på seg selv, nå som de hadde mistet alt de eide, blant dem som kjempet mot sin skjebne og dem som taust underkastet seg, blant dem som skammet seg over seg selv og sin skjensel, blant dem som allerede la planer og tenkte at det nok skulle ordne seg, blant dem som gråt over de markene som skulle legges brakk, blant dem som hadde forstummet i utmattelse, som ble fortæret av sult og angst.[?] blant alle disse menneskene fantes en Jeremia som var hensunket i mørke i tanker, men også i flammende vrede, som formet en harmdirrende munn i sitt hjerte og med halvkvalt røst rope ut til sin gamle Gud i himmelen, på den lastebilen som skulle føre ham i eksil.» Khirbet Khizeh*

Hvit og gull eller sort og blå? I et par dager i slutten av februar var dette spørsmålet nesten det eneste folk var opptatt av på sosiale medier, i avisene, på tv og kaffekroken på jobben. Det inspirerte reaksjonsvideoer, populærvitenskapelige artikler og satte familiemedlemmer, venner og kolleger mot hverandre i opphetede diskusjoner der beskyldninger om blindhet og synssvakhet ble utvekslet som om det gjaldt livet. Verden holdt på å gå av hengslene. 

Det beste med #thedress-debatten var ikke at noe så relativt «trivielt» opptok så mange mennesker over hele kloden (noen av de morsomste reaksjonene jeg leste kom fra den kinesiske siden Sina Weibo), men hvor iherdig de to leirene forsvarte sitt syn, lukket øynene for motstridende synspunkter og forklaringer og rev ned alle på den andre siden og alt de sto for.

Om utgangspunktet var trivielt, var følelsene, standpunktene og reaksjonene som det inspirerte langt fra en vits.

At mennesker har en tendens til å innta standpunkter, tuller dem i essensen av den de er (verdimessig, moralsk) og forsvarer dem ved å demonisere den andre (ved hjelp av et bredt spekter som svinger fra mild demonisering, til livsfarlig dehumanisering) vet vi er en viktig bestanddel i konflikter. Men det var spennende å se mekanismen materialisere seg så konsentrert i en så stor skala i 2015. Og det på grunn av noe trivielt. Eller mer presist, nettopp fordi det handlet om noe trivielt.

Vanligvis er det ikke slik. Langt fra.

Ta Israel-Palestina-konflikten. I sekstisju år har konflikten, dens ofre og gjerningsmenn og dens rot og løsning opptatt og opprørt mennesker i de fleste deler av verden. Følelsene den vekker overalt springer ut fra den samme kilden som de fleste som deltok i #TheDress-debatten drakk fra, men fordi noe langt mer engasjerende står på spill og fordi konflikten har pågått så lenge, har partene gått tom for det meste og har bare igjen grums og bunnfall, som de bruker til å sverte og umenneskeliggjøre den andre siden. 

Kimene til dette, er det den israelske forfatteren S. Yizhars «Khirbet Khizeh» handler om. Mer konkret fokuserer forfatteren på utdrivelsen av palestinere i 1948, en hendelse palestinerne bare kaller «Nakba», eller Katastrofen.

Den navnløse hovedpersonen og fortelleren er en ung soldat som sammen med medsoldatene har fått ordre om å rense landsbyen «Khirbet Khizah» for dets palestinske innbyggere. Det er ikke den første gangen han har deltatt i en slik operasjon, men det er nå at begeret renner over og samvittigheten begynner å skrike over det øynene hans er vitne til: flyktende sivile som blir plaffet ned mens medsoldatene heier på skiveskyteren, det dehumaniserende språket, rettferdiggjøringen av den umenneskelige behandlingen av palestinerne ved å henvise til Holocaust og jødenes eget eksil og mer. Mye mer.

I et poetisk, billedrikt og stramt språk plasserer forfatteren oss midt i konflikten, lar oss se kaoset, den ordinære, ja banale, ondskapen som begås, føle kjedsomheten mellom operasjonene, heten som brenner alle og sist men ikke minst lar han oss vemmes av stanken fra de døde eller døende som enten steker i sola eller venter på at livet skal ebbe ut i skyggen av et tre.

Opprørende? Definitivt! Medrivende? Uten tvil! Men av mange ting jeg kommer til å huske fra denne leseopplevelsen, er det siste og viktigste jeg vil trekke frem dette: medmenneskeligheten som trosser lag på lag med kvelende argumenter for det ene eller det andre og nekter å la seg drukne. Som gir håp om at det er mulig å innse at verden og hvordan en ser på ting, kan modifiseres, til og med overkommes, ved å holde døra på gløtt for muligheten om at det finnes en annen måte å se ting på. Og at de som ser ting annerledes enn en, også har krav på medmenneskelighet. 

Anbefales på det varmeste!

Tittel: Khirbet Khizeh
Utgitt: 2011
Forlag: Aschehoug
Sider: 94

Terningkast: 6


*Boka har også utkommet under tittelen "Khirbet Khizah".   




 

Dette var ensomheten av Juan José Millás


«Jeg satte meg i mors lenestol og tenkte på min datter, min gravide datter. Den piken som hadde ligget i magen min, i armene mine, skulle til å forlenge kjeden, selv om jeg ikke visste hvor hen, i retning hva. Slik er livet, tenkte jeg, slik var livet. Ikke noe annet enn det, å bli født, forplante seg og dø. Noen ganger også å vokse. Og midt oppe i det hele, et tomt rom, en død tid, en redsel og gru som vi ikke engang kan huske.» Dette var ensomheten

Førtitre år gamle Elena er fanget i et limbo; stillingen i reklamebyrået har blitt vasket bort av arbeidsgiverens konkurs, datteren Mercedes omfavner de verste egenskapene til bestemoren (som også heter Mercedes) og bebreider moren med både blikk og ved å spille på Elenas skyldfølelse over hvor mye hun kommer til kort som forelder, noe som bare får avstanden dem imellom til å øke og forverrer situasjonen. Som om det ikke var nok, mistenker Elena at mannen Enrique er utro.

I stedet for å konfrontere utfordringene, velger Elena å heller ignorere dem ved hjelp av hasj. Siden hun er hjemmeværende, hennes eneste barn allerede er ute av redet og på vei til å etablere en familie selv og det ikke haster med å finne en ny jobb, består Elenas dager kun nesten av å stelle seg på en neddempet måte som skal underspille hennes klasse og relative velstand, gå turer og røyke.

Så ringer telefonen en dag og Elena får vite at moren, som hun aldri har hatt et nært eller varmt forhold til, har gått bort. Hun er ærlig nok med seg selv og med andre til ikke å late som om hun er berørt av bortgangen.

Hun gråter derfor ingen tårer. Faktisk lar hun være å delta i begravelsen. Den lar hun søsteren Mercedes (ja, den tredje i familien) og lillebroren Juan fikse. Først når morens etterlatenskaper skal fordeles og arven gjøres opp, tar Elena motvillig turen over til morens bolig.

Og det er mens hun er der at hun finner morens mange notatbøker. 
 
Skrevet over flere år og i et utsøkt og konsentrert språk, er morens notater en uvurderlig skatt for Elena. For første gang i sitt liv har hun fått en mulighet til å bli kjent med moren, se hvem hun var bak den kalde og distanserte fasaden.

Samtidig som Elena sakte går gjennom notatene, hyrer hun anonymt en privatdetektiv til å følge etter Enrique. Senere gir hun den samme detektiven i oppdrag å følge etter og skrive subjektive og nådeløst granskende rapporter om henne selv.

Det er et impulsivt og kanskje banalt innfall, men for hver rapport detektiven skriver, foretar Elena korrigeringer i forhold til hvordan hun fremstår, og hver og en av disse korreksjonene tar henne et steg nærmere en konfrontasjon med menneskene omkring seg som hun brygget på lenge. 

Juan José Millás? «Dette var ensomheten» er ikke en bok en faller for umiddelbart. Jeg gjorde i hvert fall ikke det. Tross den gripende starten, de levende karakterene og den ikke-moraliserende holdningen om hasj-røyking som preger starten (blir noe annerledes og skuffende moralistisk på slutten), var jeg (basert på baksideteksten) redd for at boka skulle bli litt for svevende og forutsigbar. Det ble den ikke og det er den ikke.

Det en derimot får er en kontemplativ, godt skrevet og stimulerende roman om forholdet mellom mødre og døtre, om veggene vi noen ganger møter i livet og de små og store kompromissene som har brakt oss dit, enten de er av personlige eller politiske art.

En gledelig overraskelse og en bok jeg anbefaler varmt.

Tittel: Dette var ensomheten
Utgitt: 1992
Forlag: Aschehoug
Sider: 120

Terningkast: 5

Lang november i Madrid av Juan Eduardo Zúñiga


«I ryggen hadde de byen de skulle komme til å forsvare så desperat, denne byen dit det strømmet mennesker fra mange land for å gjøre sine kropper om til vollen foran en festning som tegnet seg skarpt mot de truende skyene: de som hadde flyktet fra umenneskelige regimer, de som drømte om en broderlig verden fordi de visste hva urettferdighet var, de disiplinerte som adlød ordre, drømmerne og de rasjonelle, alle rykket frem over åpne marker, tok seg fremt il leirvegger og rønner i utkanten av byen, det som skulle bli fronten.» Lang november i Madrid

Et par av de beste dokumentarbøkene jeg leste i fjor (før jeg begynte å blogge), handlet om norske frivillige som kjempet på republikanernes side i den spanske borgerkrigen (1936-1939). Den norske kontingenten som man anslår aldri bikket over to hundre, var en bitte liten del av de 30 000 utenlandske frivillige som kjempet på republikanernes side.

Men ingen har noen gang betvilt nordmennenes ideologiske og idealistiske motiver for å forlate det trygge Norge for å kjempe mot fascismen.

Tvert om.

Fordi historien bare måneder etter nederlaget til republikanerne ga dem rett når det gjelder de fascistiske regimene i Europa, gir historikere dem ofte en forsinket anerkjennelse for å ha vært så forutseende. De er prima eksempel på gode utenlandske frivillige krigere (i motsetning til en viss annen gruppe)

Som det fremgår av sitatet over, er beundringen for de utenlandske krigerne også å finne i den Madrid-fødte forfatteren Juan Eduardo Zunigas novellesamling om borgerkrigen, «Lang november i Madrid». Alle de seksten novellene i samlingen handler perioden mellom 1936-1939.

Nordmennene blir ikke nevnt spesifikt. Det gjør for så vidt heller ikke mange av de andre nasjonalitetene. De to eneste utlendingene som blir dratt frem er en franskmann og en frivillig soldat som bare blir beskrevet som utlending. Og det er kanskje ikke så overraskende all den tid mye av fokuset ikke ligger på striden i seg selv, men heller hvordan beboerne og soldatene lever og blir påvirket av krigstilstanden.

Soldatenes psykologiske tilpasningsdyktighet og hva de prioriterer å gjøre når de ikke er i fronten, er nok det mest interessante i samlingen. Man kan ikke la være å føle med soldaten som, tross at han risikerer å bli drept, gjør det han kan for å arrangere et intimt samvær med en av det motsatte kjønn.

En annen ung republikansk soldat som har forlatt familien og hjemstedet for å forsvare fremtiden, som han slår fast, møter en kvinne som mener at krigen har revet ned alle pilarene som har holdt moralen oppe.

En tredje soldat blir konfrontert med republikanernes forestående tap og må gjøre et karakterdefinerende valg mellom å anerkjenne det uunngåelige og legge ned våpenet, eller om han skal dra tilbake til fronten og gå ned med skipet.

Sivilistene i novellene, de fleste av dem i hvert fall, er langt mindre interessante og sympatiske. De er enten opptatt av trivielle ting som verdisteiner og smykker, venter på at krigen skal slutte slik at de skal selge eiendom de har arvet og kutte de siste båndene til familiemedlemmer eller selger seg selv på en eller annen måte.

De eneste sivilistene som kommer i nærheten av å være interessante, er et par kvinner med et intimt forhold (mest fordi man stusser over åpenheten dette blir brettet ut på i et katolsk land i 1930-årene). 

Ettersom de fleste novellene handler om sivilister, vekslet jeg mellom å bli irritert, kjedet og oppgitt av noveller som surret og summet og som var så dvaske at den eneste gleden jeg hadde av dem, kom da jeg leste den siste setningen i novellen.

At disse novellene i tillegg mangler hjerte eller driv som kunne ha strammet dem opp, gjør selv de korteste et ork å komme gjennom.

Ikke bra.

Jeg er ikke velbevandret i litteraturen som behandler den spanske borgerkrigen, men jeg er likevel villig til å satse en slant på at det finnes mange bøker om emnet som er mer verdig din tid enn «Lang november i Madrid». Mange bøker.

Styr unna.

Tittel: Lang november i Madrid
Utgitt: 1998
Forlag: Gyldendal
Sider: 170

Terningkast: 1
 

Crocodile tears av Anthony Horowitz


"Rett før bilen hadde mistet kontrollen, hadde han hørt et fjernt smell. Og i øyekroken hadde han syntes han så et lite lysglimt i mørket, bak dem og høyt over dem. Det var ikke innbildning. Han hadde sett det. Og han skjønte nøyaktig hva det betydde. En skarpskytter[...] Crocodile Tears

Det er vanskelig, om ikke umulig, å komme på en tenåring som har hatt et like innholdsrikt og farlig fjortende år i litteraturen som Alex Rider, den unge MI6-spionen i Anthony Horowitzs suksessfulle actionserie. Han har blant annet mistet sitt eneste gjenværende familiemedlem, blitt sviktet av folk han hadde tillit til, utsatt for kloning, drukningsdød, levende brenning og forsøkt kastet ut av et romskip.

Listen over livsfarene han har opplevd er selvsagt lengre enn dette, men poenget er at jeg ikke ville protestert hvis det var en Guinness Rekordbok for litteratur og han hadde tronet øverst i en unødvendig spesifikk kategori. Den kunne være kalt «Mest farlige fjortisliv i litteraturen». Eller kanskje noe i den duren.

Han er ikke umerket av opplevelsene. Fysisk er skuddsåret nær hjertet som nesten kostet ham livet det mest konkrete og minneverdige, men det minst interessante. I hvert fall for meg (mest fordi Horowitz har sagt at han ikke er interessert i å drepe Rider, og jeg ikke er spesielt interessert i nesten-fare når konklusjonen allerede er skrevet i stein på den måten)

Det mest interessante er (for meg) de psykologiske endringene Rider har gjennomgått siden de første bøkene i serien. Der han var utadgående og nokså naiv, er han nå vaktsom og kynisk/realistisk. Overivrigheten og entusiasmen for operasjonene og de teknologiske dingsene MI6 utstyrte ham med, er nesten borte. I deres sted er en ambivalent holdning til oppdragene, trassighet mot de voksne «handlerne» og en oppgitt og hodehengende form for patriotisme i forhold til plikten. 

Det kommer tydeligst frem i første del av «Crocodile tears». Gjenforent med av-og-på kjæresten Sabina, er Rider, med hendelsene i "Snakehead" friskt i minnet, opptatt av å holde MI6 på avstand. Han gjør det for sin egen del, men presset fra Sabina, hennes journalistfar og vergen Jack er også med på å presse ham i den retningen. [...]den delen av livet mitt er over." sier han for å forsikre dem. Løftet er enkelt å overholde så lenge han er i det fredelige skotske høylandet der Sabina og familien hennes feirer jul og nyttår. Langt fra London og Alan Blunt og Fru Jones. Vel, langt nok.

Men selv når Rider forsøker å unngå fare, har fare en tendens til å komme til ham. Og ikke overraskende er det nettopp det som skjer etter at Sabina, faren hennes og Alex har vært på en overdådig velledighet-og nyttårsfest på slottet til filantrop som Sabinas far skriver et portrett om. På vei hjem fra festen blir bilen beskutt og kjører av veien. Det ender nesten med at alle tre drukner i det isbelagte Loch Arkaig. At de overlever takket være Riders snarrådighet, sier nesten seg selv.

Vel hjemme i London og akkurat i det han tror at han har lagt det hele bak seg, dukker Harry Bulman opp. Han er en tidligere elitesoldat, avskjediget i vanære, som lenge har livnæret seg som frilansjournalist. Og nå har han, takket være løsmunnede kilder, funnet sitt saftigste bytte; Alex Rider. Bulman vil nemlig skrive om Riders arbeid for MI6, tjene en bråte med penger og albue seg frem til den plassen i solen (rampelyset) som han mener han fortjener.

Rådløs blir Rider tvunget til å subbe med lua i hånden og be Blunt og Fru Jones om hjelp. Blunt går med på å hjelpe Alex. Men bare hvis Alex gjengjelder tjenesten. Urolig for hva den enorme publisiteten kan gjøre for det etter hvert sterke ønsket om å leve et normalt liv, biter Rider tennene og går med på å bruke en klassetur til å bryte seg inn hos sjefen for et av Storbritannias fremste genforskningsselskaper. Blunt og mistenker nemlig at det foregår noe som ikke tåler dagens lys der, og det gjør det.

Men selv MI6 er uforberedt på djevelskapen som blir kokt der. En djevelskap som har til hensikt å ta livet av tusenvis om ikke den blir stoppet i tide. Og bak det hele står en mann ingen har mistanker til. Ingen, utenom Rider.

I etterordet i Crocodile Tears, skriver Anthony Horowitz blant annet at han stadig er redd for å gjenta seg. Det er ikke så rart. Enhver serie som er suksessfull, risikerer før eller senere å oppdage at den har fullført sirkelen og står i fare for å bite seg selv i halen. Jeg synes ikke at Rider-serien er der ennå.

Men det er minst ett element som etter hvert gjentar seg og som jeg merker farger min lesing av boka med tjukke og ekle lag som jeg ikke kan unngå å vemmes av. Dette er (som jeg kanskje har jeg nevnt før) hvordan Horowitz kapper lemmene og broddene av skurkene sine ved å få dem til å brette ut planene sine, livet sitt og alle fellene de har til rådighet for Rider. Og nesten alltid under en middag!

Når det skjer én gang, er det helt uproblematisk å sluke at en skurk som bare noen kapitler tidligere ønsket hodet til Rider på et fat, gripes av behovet for å stille sin nysgjerrighet og se den fjorten år gamle spionen på nært hold. Men når det skjer i bok etter bok, sier det meg at dette er en forfatter som enten ikke tar målgruppen på alvor, eller motsatt, at forfatteren har fått en overveldende sterk respons fra lesere som ønsker at akkurat dette elementet gis en fast plass i enhver Rider-bok.

Jeg tror ikke det siste er tilfellet. Ikke tror jeg heller at Horowitz ikke tar leserne på alvor. Men jeg er i hvert fall ikke i tvil om at dette elementet ødelegger enhver Rider-bok som pesten, og etterlater en bitter bismak.

At en ellers liker bøkene, gjør frustrasjonen bare dypere.

Anbefales med forbehold.

Tittel: Crocodile tears
Utgitt: 2010
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 406

Terningkast: 4
 


Krysset en natt elven av Izzet Celasin


«Jeg hadde håpet å finne Adam, eller jeg hadde håpet å finne ut hva som hadde skjedd med ham, men i stedet ble jeg viklet inn i en verden ukjent for meg, en verden med ulike skjebner hvor sannheter og usannheter byttet plass uten å vekke oppsikt. For usannhetene var etter alt å dømme ikke ment som løgn, og sannhetene hadde ikke større prestisje enn de hvite løgnene. Menneskene jeg møtte, utsatt for indre og ytre påvirkninger som de var, var ikke i stand til å gi enkle svar på enkle spørsmål.» Krysset en natt elven

Jeg hørte om norsk-tyrkiske Izzet Celasin for første gang for ca. åtte år siden. Hans manus, debutromanen «Svart himmel, svart hav», hadde akkurat blitt kåret som vinner i Gyldendals «beste politiske roman» skrevet av en upublisert skribent. Og jeg husker at jeg leste et intervju med ham i Dagbladet og sa til meg selv at han må jeg lese. Så skjedde livet.

Men da jeg fikk tilsendt info-mail om hans nyeste utgivelse, «Krysset en natt elven», og selv før jeg hadde lest introduksjonsteksten om boka, var jeg sikker på at jeg, tross alle bøkene jeg har liggende, ikke kunne la sjansen til å bli kjent med Celasins forfatterskap gå fra meg. Vanligvis liker jeg å lese kronologisk, starte med debutboka og følge forfatterens vekst eller mangel på sådan. Men jeg er ikke fremmed for litt juksing når anledningen byr seg, og det var akkurat dette som skjedde da Gyldendal var så vennlige at de sendte meg et leseeksemplar. (Takk)

I 1988, mer enn tretti år etter at Abraham de Africa, hovedpersonen, og hans kampfeller, ledet av Castro, kastet ut Batista-regimet, er den gamle revolusjonære en karrierediplomat med ingen flere trinn igjen på den berømte stigen. Han er stasjonert i ei bakevje, i Beograd, der hans fremste ansvar er å representere det cubanske regimet i Organisasjonen av alliansefrie nasjoner. Lite spennende eller av konsekvens skjer der, men det er en sinekyrestilling som i hvert fall holder ham langt unna mistanker om kontrarevolusjonære holdninger.

Det er i hvert fall det han tror.

Men det er før et halvannet år gammel bekjentskap med en mystisk tyrkisk eksmilitær, fengselsfugl venstreradikaler og flyktning som heter Adam, brått gjør ham mål for overfall, kidnappingsforsøk, drapsforsøk og mistanker om avhopping.

For å redde stumpene av det som er av karriere og viktigere, livet, begynner han å grave i fortiden til tyrkeren. Det gjør han ved å oppsøke menneskene han tror kjenner Adam best; asylsøkerne som han delte mottak, liv, personlige historier og anekdoter med. Eller gjorde han egentlig det? For jo mer Abraham hører om tyrkerens fortid i Tyrkia og liv i Beograd, jo klarere blir det for Abraham at han vet langt mindre om mannen enn han trodde han gjorde.

Samtidig kommer en kontraspionasjeagent fra Havanna for å gå Abraham i sømmene. Det lover sjeldent godt.
   
Forsidebildet på «Krysset en natt elven» og baksideteksten etterlater en med et inntrykk av at boka kommer til å handle om hemmeligheter, tåkelegging og dunkle affærer som er skjult like under overflaten. Og det er sant nok. Her er det spioner, kontraspioner, muldvarper og dopingsforsøk. Referanser til Orson Wells? «The Third Man» og John Le Carrés «Muldvarpen» dukker også opp.

Men det fremste prosjektet til «Krysset en natt elven» er likevel ikke spionasje og forræderi. Dens prosjekt handler i stedet om flyktningenes status, fortid, liv og håp for fremtiden. Mange av dem har, tross redselsfull fortid, omfavnet et optimistisk tankesett som tilsynelatende har gjort seg fri fra ideologier, etnisitet og religion. Det har verden også. Eller det er i hvert fall det alle trodde, til fragmenteringen av landet flyktningene befinner seg i,(eks) Jugoslavia, bare noen år senere gjør skam på denne optimismen. 

Å si at jeg fikk en annen bok enn det jeg ventet, er en underdrivelse. Jeg kan heller ikke si at jeg har blitt hyggelig overrasket. Eller underholdt. Eller berørt. Spionasjehistorien som danner fasaden er ikke innviklet nok og mangler driv til å tilfredsstille hodet. Og historiene til flyktningene, ofte avskrift av det som skal være opptak, er enten alt for konstruerte til å være muntlige, eller surrete og uten noe interessant å melde. Dialogen forsøker til tider å være verbal sjakk, men ender dessverre for ofte med å bli for barnslig eller for Noir.

Slutten er også lite tilfredsstillende. Og det er før en av karakterenes får lov å bruke de siste tretti sidene på å legge alt på bordet.

«Krysset en natt elven» har sporadiske gnister, men er ellers en bok jeg mest kommer til å huske for det den ikke har; fokus, spenning, intrige, god dialog og et bankende hjerte.

Anbefaler ikke. 

Tittel: Krysset en natt elven
Utgitt: 2015
Forlag: Gyldendal (Leseeksemplar)
Sider: 328

Terningkast: 2

I BUTIKKENE 20.03.2015

Snakehead av Anthony Horowitz


«Han kastet seg på magen ett sekund før en sveipende kaskade av maskingeværkuler som kom ingensteds fra, splintret greiner og rev i stykker løv. Det kom en ny eksplosjon som var mindre kraftig enn den første. Denne begynte på bakken og sendte en ildsøyle til værs. Alex la hendene beskyttende over hodet. Jord og sand deiset ned på alle kanter rundt ham. Han var i en krigssone. Dette overgikk alt annet han noensinne hadde opplevd.» Snakehead

BOK: Alex Rider har akkurat returnert fra verdensrommet og tilbringer noen dager i Australia for å komme seg etter påkjenningene fra hendelsene i «Ark Angel» når han blir kontaktet av ASA, Australias svar på MI6. Organisasjonen og dens leder, Ethan Brooke, har ikke kunnet unngå å høre om hans bragder i den britiske søsterorganisasjonen tjeneste, og nå ønsker de hans hjelp i en viktig hasteoperasjon.

Overveldet av den store pågangen med båtflyktninger, har Brookes organisasjon fått til oppgave om å knuse smuglingsnettverkene i Øst-Asia som tjener rått på å bringe de desperate flyktningene til australsk farvann.  Fremst av disse nettverkene er en mektig og hensynsløs kriminell organisasjon kalt «slangehode». Brookes plan er at Alex og en av ASAs fremste agenter, skal gi seg ut for å være afghanske flyktninger, slik at de kan kartlegge ruten og de logistiske innfartsårene til smuglerne.

Alex er som en del ganger før lite interessert. Det eneste han ønsker er å fly hjem med Jack, som har kommet den lange veien fra London for å ta ham med hjem. Men det er før han finner ut at agenten Brooke ønsker å spleise ham med, Ash, var en god venn av foreldrene. Så god faktisk at han var forlover da John og Helen Rider giftet seg.

Sentimentalitet er likevel ikke en av Ashs mest fremtredende sider. Og til tross for de gode skussmålene Brookes gir Alex, vil Ash ikke risikere livet før Alex viser at han kan overleve under vanskelige kår. Det gjør han, men bare så vidt.

Ikke at det teller så mye.

Med en gang han og Ash lander i Bangkok, er både operasjonen og deres hemmelige identitet avslørt. Og snart må Rider overleve både snikmordere, Muay Thai-spesialister, korrupte og ondskapsfulle leger som tjener store penger på å høste organer og en skurk med en spesiell lidelse og en forfinet smak når det kommer til tortur.

Og alt dette før han blir klar over at en av hans mest dødelige fiender har bestemt seg å komme ut av skyggen for å gjøre maksimal skade.

«Snakehead», den sjuende boken i serien om den fjorten år gamle spionen Alex Rider, serverer det meste og beste av hva en etter hvert venter av serien; godt iscenesatte actionscener, et interessant premiss, driv, lekenhet og gode skurker. Den inneholder samtidig også noe av det jeg misliker mest ved serien; skurker som i det ene øyeblikket ikke kan vente med å kverke Rider, men som i det neste har all verdens tid til å gi seg inn på lange tilståelser. Og verst av alt; skurker som forklarer hvilke feller de har lagt omkring.

Jeg vet at disse bøkene er ungdomsbøker og at en (kanskje) bør jekke ned forventningene til realisme i en serie om en fjorten år gammel spion, men det er ingen grunn til at skurkene skal ta lufta ut av ballongen ved å komme med flersidige tilståelser/avsløringer. Det er svakt når det skjer i Bond-filmene, og det er svakt her også.

Ellers er «Snakehead» en av de bedre bøkene i serien.

Anbefales med forbehold.

Tittel: Snakehead
Utgitt: 2008
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 400

Terningkast: 4


Livvakten av Lee Child


«Han hadde slått meg tre ganger, og jeg var helt ferdig. Jeg var dypt rystet og skjønte med plutselig klarhet at jeg kom til å dø i Abbot, Maine, en dyster lørdagsmorgen sent i april. En del av meg sa hei, vi skal dø alle sammen, så hvilken rolle spiller det når og hvor det skjer.» Livvakten

Få forfattere og bøker evner å fange og holde på min oppmerksomhet like totalt som Lee Child og hans Jack Reacher-bøker. Det er noe med måten hans fettfrie setninger er konstruert på, det enkle og likevel uimotståelige ved premisset som er i hjertet av hver bok, Reachers omflakkende og frie liv (for drømmer ikke de fleste av oss av og til om en livsstil uten forpliktelser eller bagasje, med blikket festet på kun den neste horisonten?) og ikke minst- mulighetene for å se onde skurker få et velfortjent spark (mildt sagt) i baken.

I en Q&A som ligger på Youtube, blir Child spurt om to ting som ofte kommer opp når man snakker om Reacher-bøkene; for det første, hvorfor forandrer han seg ikke? Og for det andre, har han ikke lyst til å skrive om andre karakterer?

Måten Child svarer på, er like direkte, upretensiøst og friskt som Reacher selv.

For det første, sier Child, finnes det tonnevis med seriebøker hvor helten eller heltinnen forandrer seg ved slutten av hver eneste bok. Han var ikke interessert i å skrive om enda en slik skikkelse da han startet, er ikke interessert i det nå, og mener at bokmarkedet er fullt av bøker som kan tilfredsstille det behovet for den som søker det. For det andre, sier Child, er leserne mine ikke interessert i å lese om nye karakterer som ikke er Reacher. De vil bare ha Reacher, og jeg kommer til å gi dem det så lenge jeg kan.

Jeg anbefaler enhver som er interessert i skriving, markedsføring og litteraturbransjen om å se på noen av hans foredrag. Ved siden av samtalene med Stephen King og Zadie Smith, er det noe av det beste om og med forfattere på Youtube.

Men tilbake til «Livvakten».

Som tilsynelatende så mange andre ganger, er Reacher ute og streifer, denne gangen i New England, når han blir vitne til og setter stopper for en kidnapping. Offeret er tjue år gamle Richard Beck, sønnen til en rik teppeimportør. At det ikke er den første gangen han blir forsøkt kidnappet, er det manglende øret et bevis på. Men forrige gang var ikke Reacher i nærheten, og når den permitterte militærpolitimannen er ferdig ligger flere menn igjen på åstedet. Døde.

Uheldigvis er en av dem en politimann.

Det er i hvert fall det Reacher og agentvennene hans vil at Richard skal tro. Målet er å få Reacher inn i den innerste kretsen hos teppehandleren Zachary Beck. Bortsett fra at agentene ikke tror at Beck importerer orientalske tepper, slik han gir inntrykk av.

De er derimot overbevist om at den luksuriøse livsstilen og den velbevoktede eiendommen finansieres med narkotikapenger. Men overbevisning er ikke akkurat noe retten vil akseptere som gyldig bevis, og siden alle forsøk på infiltrering har mislykkes, er Reacher nå de føderale agentenes siste utvei.

Selv er Reacher ikke motivert av edle hensikter. Han bryr seg egentlig ikke om hva som skjer med Zachary Beck, hans kone Elizabeth eller Richard. Den eneste han ønsker å få has på, er et spøkelse han trodde han hadde begravd flere tiår tidligere, men som nå ser ut til å ha oppstått og inntatt en mektig posisjon i Becks nettverk av kjeltringer.

Så går alt som kan gå galt galt. Og plutselig blir Reacher tvunget til å se døden i øynene. Kanskje for første gang.

Jeg leste livvakten for over ti år siden. Men da jeg var innom mitt lokale bibliotek, kunne jeg ikke la være å ville lese den, for å se om den er like god, spennende og actionfylt som jeg husker at den var for så mange år siden. Og svaret er ja.

Det eneste som jeg syntes var litt skuffende, er at skurken ikke dukker opp på nåtidsplanet før helt på slutten. Ellers er «Livvakten» en gjennomført og fabelaktig godt komponert thriller som ikke kan annet enn å gjøre en fylt av beundring for håndverket som ligger bak et kunstverk av en bok som denne.

Les den!

Tittel: Livvakten
Utgitt: 2007
Forlag: N.W.DAMM & SØN
Sider: 415

Terningkast: 5



 

 

The Boston Girl av Anita Diamant


«Don't let anyone tell you things aren't better than they used to be.» The Boston Girl, s. 291

En jødisk bestemor og enke blir i 1985 intervjuet av sitt Harvard-studerende barnebarn om hva som formet henne i Anita Diamants «The Boston Girl». Det er en god historie med et stort hjerte, medrivende fortalt i en muntlig.

Men som så mange andre romaner om noen av de viktigste tiårene i det tjuende århundre, kan boka ikke unngå å sveipe over de kjente markørene i disse tiårene; pogromen i Tsarens Russland, immigrantenes tøffe hverdag og integrering i USA, religionens sterke tilstedeværelse i hverdagen og løsrivelseskampen unge kvinner måtte kjempe mot foreldregenerasjonen selv i byene for å jobbe og bo for seg selv og få politisk stemme, første verdenskrig, den spanske influensaen og depresjonsårene.

Den episodiske følelsen forsterkes av at hvert kapittel fokuserer på to år av karakterenes liv om gangen fra 1915 til 1931. Deretter oppsummerer boka alt som skjer mellom 1931 og 1985 på mindre enn femten sider. Det gjør at man sitter med to motstridende tanker; det ene er at man ikke kan unngå å tenke at boka ikke vant noe som helst på å presisere årene så konkret.

Tvert imot.

De varierende temposkiftene (noen av kapitlene er bare noen få sider og gir en følelsen av at de bare er der fordi de nevner et par små ting som skjedde og som er viktige for det neste og mye lengre kapittelet) gir historien et oppjaget tempo (lik skoleelever som er mer opptatt av å småjogge gjennom en museumsutstilling for bare å kunne si at de har fått med seg utstillingen enn å virkelig få med seg utstillingen). Boka kunne altså med helle latt årene flyte over i hverandre (med små hint om år sydd inn i handlingen). Det ville, tror jeg, gitt historien en mer ekspansiv horisont.

Men som sagt; historien er både god og godt sammenskrudd.

I 1915 er femten år gamle Addie Baum, den yngste av tre døtre til et par russiske jøder som måtte flykte fra Russland for å komme seg unna jødeforfølgelsen i landet, et skolelys med en fremtid som ser ut til å få en brå ende før den en gang har begynt.

Foreldrene, spesielt moren, insisterer på at Addie skal begynne å arbeide og bidra til familiens underhold, eller gifte seg og gi dem barnebarna verken den gode datteren Celia, eller «horen» (som moren kaller den andre datteren) Betty, ikke har klart å gi dem.

At hun i det hele tatt har kunnet gå på skole så lenge som hun har gjort, er ikke et resultat av foreldrenes liberale holdning til utdanning eller tvang fra Boston-by. Det er derimot ene og alene et resultat av at foreldrenes øyestein, Celia, har sett verdien av at lillesøsteren velger en annen og lysere sti enn den som tvang henne selv og den eldste søsteren, Betty, til å gå ut i arbeid tidlig, noe som har inspirert henne til å argumentere overfor foreldrene for Addies sak.

Men med fullførelsen av ungdomsskolen er foreldrene ikke lenger lydhøre for Celias argumenter eller Addies lærer. Ikke en gang når sistnevnte kommer hjem og appellerer til deres grådighet ved å fortelle dem at Addie kan få en bedre jobb og tjene godt hvis hun går på videregående. «She reads and she counts. It?s enough.? er farens svar.

Det er før Addie møter Miss Edith. En inspirerende, insisterende og målbevisst mirakelarbeider som har tatt mange av nabolagets unge jenter under sine vinger og fått dem til å strekke seg etter sine "umulige" drømmer.

Gjennom henne, blir ikke bare Addie oppmuntret til å tørre å lese dikt, hun får også en slags sinekyrestilling der Miss Edith i grunnen betaler henne for å lese og diskutere litteratur. I tillegg blir hun invitert til en sommerleir for Miss Ediths jenter.

Oppholdet som gjentar seg av og på i flere år, gir henne ikke bare venner for livet, det gir henne også et pusterom til å drømme om en fremtid der hun ikke forsaker sine ønsker for å gå hjemme og føde barn.

Og pusterom er nøkkelordet her. Fordi hun ikke har en jobb eller prospekter til å få en jobb der hun kan betale for sitt livsopphold og leie et eget sted, slik storesøsteren Betty har gjort, er Addie tvunget til å leve med at faren og særlig moren, ser på henne som et prakteksempel på alt som er galt med de unge og tiden de lever i. Hun kalles lat, bortskjemt, bedreviter og overlegen.  Senere kommer anklagene om at hun kler seg som ei tøyte, at ingen vil ende opp som en peppermøy hvis hun fortsetter å gjøre seg til, og mer.

Om foreldrenes er et symbol på mennesker tiden holder på å forlate på stasjonen, ligger Addie, som tenåringer flest, foran skjema. Det blir tydelig når hun lar seg forføre av en ålete type med dunkle hensikter. Jeg tror ikke det er en spoiler å si at hun kommer fra det med livet og det meste intakt, men stoltheten får en rispe hun ikke kommer til å glemme.

Ikke før hun er i midten av tjueårene, jobber som en anonymisert forfatter av kvinneseksjonen i en av lokalavisene og møter sitt livs kjærlighet.

Med en sikker stemme og utgangspunkt i et liberalt perspektiv* forteller Anita Diamant en hjertevarm historie om en jødisk tenåringsjente som kryper, kravler og sprinter gjennom et liv og flere tiår preget av fattigdom, diskriminering og sexisme, og som først finner seg selv når hun først er middelaldrende og mor.  

Det er ikke en bok som overvelder med dybde eller originalitet. Til det har den et alt for høyt tempo og minner om «Forrest Gump» (en tynn, men gyldig assosiasjon). Men hvis du har en ledig ettermiddag og lyst til å lese om Boston tidlig i det tjuende århundre, er denne absolutt noe du bør vurdere.

Ellers er det mye du går glipp av. Helt grei roman.

Tittel: The Boston Girl
Utgitt: 2015
Forlag: Simon & Schuster
Sider: 322

Terningkast: 3

*Addie referer til venner hun har mistet fordi de har blitt "høyreradikale" og drømmen om ordinering av kvinnelige rabbinere.

 



Alice and the fly av James Rice


«Miss Hayes has a new theory. She thinks my condition?s caused by some traumatic incident from my past I keep deep-rooted in my mind. As soon as I come clean I?ll flood out all these tears and it?ll all be OK and I won?t be scared of Them any more.? Alice and the Fly, s. 9

Gregory Hill er en forstyrret ung mann. Det har han i grunnen vært siden han var fire år gammel og foreldrene fant ham i lillesøsterens rom midt på natta mens hans gråt om at hun var omringet av «Dem». Sosietetsmoren Deborah trodde den gang at episodene bare var del av en forbigående fase som sønnen ville vokse seg ut av, og den kirurgiutdannede faren var alt for opptatt med å stable på beina klinikken han er deleier i til å la seg bry med sønnens stadig mer urovekkende tendenser. At det skjedde flere ganger endret ikke foreldrenes holdning. Ikke en gang etter at Gregory et par år senere prøvde å klo søsteren til blods.

Dråpen som får begeret til å renne over kommer mens Gregory og søsteren Sarah er på ferie i Finners Island, i det sørlige England. Der får Gregory en av sine «episoder», og fordi det skjer mens han og søsteren er alene i vannet i en jolle (som de egentlig har fått forbud mot å bruke) og fordi de voksne som skal passe på dem ikke er oppmerksomme, ender det nesten med å koste Sarah livet.

Foreldrenes fremste reaksjon er ikke å intensivere forsøkene på å finne en god, varig og fungerende behandling for Greg, men derimot å gjøre det hele enklere for seg selv. Det gjør de ved å sende Greg i eksil til besteforeldrene, holde ham langt unna datteren. Løsningen fungerer i en periode, alle får et pusterom. Vel, nesten alle. Men det oppdager ikke Howard (faren) og Deborah før år senere.

Nå i tenårene bor Gregory igjen hjemme med foreldrene og fungerer normalt i hverdagen. Vel, relativt normalt. Han har færre episoder og er en av de beste elevene i klassen. Men å være sær og flink er aldri en god kombinasjon på ungdomsskolen. I hvert fall ikke uten at en må betale en pris for det. For Gregorys del er prisen at han blir mobbet. Følgelig har han ikke noe sosialt liv som kan få ham ut av rommet, der han tilbringer utallige timer på å se gamle filmer og vemme seg over nye.

Men denne (u)vanen med å leve et mest mulig avsondret liv, er ikke noe han er alene om i huset.  Lillesøsteren Sarah er opptatt med å øve til en danseforestilling på skolen som kan jekke opp hennes status. Faren, når han ikke er på jobben til klokka ti-elleve på kvelden, spiser eller underholder gjester med moren, låser seg inn på hjemmekontoret der han studerer tusenvis av bilder av bryster «for jobben». Og moren går rundt og planlegger hvordan hun skal innynde seg hos Ken og Ursula Hampton, Skipdales mest velhavende familie (Ken er blant annet investor i Howards klinikk). 

Så den eneste som ser ut til å virkelig se Greg, som er opptatt av å få ham ut av kokongen sin, er engelsklæreren Miss Hayes. Hun er en av disse evig optimistiske menneskene som våkner opp hver morgen med en insisterende overbevisning om at de skal redde verden ved å redde elever som desperat ser ut til å trenge en redningsperson. Hun har selvfølgelig sin egen bagasje, men den kommer ikke i veien for hennes planer om å hale ut Gregory ved hjelp av litteratur og oppmuntring til å legge ord på følelsene som ellers aldri kommer til uttrykk.

Bøkene er Gregory ikke flink til å lese. Men han omfavner hennes råd om å skrive en dagbok med hemningsløs entusiasme som han, beklagelig nok, aldri lar henne få se. Så når han hver tirsdag dukker opp på samtaletimene hun har initiert, sier han knapt noe. Ikke om dagboken, ikke om medisineringen, og spesielt ikke om Alice. Det er hun han egentlig skriver dagboken til. Hun han forteller om mobberne, farens bimbosekretær som moren mistenker at han er utro med, om Dem og viktigst av alt: hvor forelsket han er i henne og dyrker henne.

Men Gregorys forelskelse er ikke bare en uskyldig tenåringsforelskelse. Tvert imot. Den er merkelig, urovekkende og farlig.

Det er sjeldent en leser en debutbok som dirrer så sterkt av uro, griper så raskt og får en til å bla febrilsk frem for å se hva som skjer videre som tilfellet er med James Rices «Alice and the fly».

Boka er en slow-burner. Den avslører ikke alle sine hemmeligheter på en gang. En må lese til siste side og kanskje gjenlese den for å sette pris på den summende uroen, den forførende og jordnære narasjonen, den villedende veltilpassheten og måten tragedien du begynner å vente på allerede fra side tjue, blir avdekket. ( Historiefortellingselementet minner om Showtime-serien «The Affair», der hovedpersonene blir avhørt av politiet og seerne ikke kan la være å se på for å finne ut hva som kan ha skjedd som er såpass alvorlig at politiet har kommet på banen)

En debutbok av de sjeldne.

Anbefales på det varmeste!

Tittel: Alice and the Fly
Utgitt: 2015
Forlag: Hodder & Stoughton
Sider: 323

Terningkast: 6

 

 
    

Den endelige historien av Selma Lønning Aarø


«Han hadde funnet det han lette etter. Noen som var nødt, eller villig til å ta deler av hans fornedrelse, og som fra nå av ville bære den med seg slik han selv måtte. Han hadde funnet meg. Penger, sa han. Du skal få penger.» Den endelige historien, s. 27

Som de som har vært innom bloggen med jevne mellomrom vet, har jeg i løpet av de åtte-ni månedene bloggen har vært oppe skrevet noen virkelig krasse anmeldelser av romaner og novellesamlinger av forholdsvis populære forfattere. Og da mener jeg virkelig krasse. For eksempel var tittelen på min anmeldelse av Jon Øystein Flinks andre bok «Bort med den dagen da denne boka ble utgitt». Som sagt, krast.

En del kan få inntrykk av at jeg skriver fra et alt for følsomt sted. Og det er nok sant. I likhet med mange andre bokbloggere gjør jeg det jeg kan for å la min entusiasme eller frustrasjon lyse gjennom anmeldelsene. Jeg prøver også hver eneste gang å begrunne mine konklusjoner.

Noen ganger lykkes jeg, andre ganger ikke.

Det siste skjer ofte fordi jeg alt for iherdig forsøker å unngå avsløre viktige momenter i en bok, uavhengig om jeg liker boka eller ikke. Resultatet blir noen ganger noe jeg selv misliker nesten like inderlig som en spoiler, nemlig vaghet. Etterpå sitter jeg med en følelse av at jeg, i et forsøk på å varmt anbefale en bok eller rope fra høyt om en bok som ikke er verdt ens tid, har vært respektløs overfor skribenten som har brukt måneder, ofte år, på å spikre sammen en bok.

I en artikkel om hvorfor og hvordan Susanne Biers film "Serena" krasjlandet på VOD til tross for at den har Jennifer Lawrence og Bradley Cooper i hovedrollene, skrev journalisten Adam Sternbergh dette i nettsteder Vulture: «In the end, the lesson of Serena isn?t how remarkable it is when a movie like this goes badly, but how improbable it is that any movie at all turns out to be good.»

Som med Biers film, så også med Selma Lønning Aarøs debutroman «Den endelige historien».

Jeg leste hennes siste roman «Jeg kommer snart» (Cappelen Damm, 2013) og antok at vittigheten, de gjenkjennelige observasjonene og den jordnære realismen i «Jeg kommer snart» ville være å finne også i denne boka. Så feil kan man altså ta.

Historien foregår på to forskjellige tidsplan: På fortidsplanet er hovedpersonen en forvirret ung kvinne (av grunner som jeg ennå ikke forstår) som, etter at moren dør, stikker til København fremfor å delta i begravelsen, drar videre til Tyskland og Italia, før hun havner i Amsterdam. Der møter hun og forelsker seg i en impotent belgier som både slår og betaler henne for å ta på undertøy han har kjøpt og fortelle historier (ala Sjeherazad)

På nåtidsplanet er hun hjemme igjen. Uten belgieren. Men skjebnen smiler til henne når hun en dag, mens hun er på et lokalt spisested, møter igjen en barndomsvenn hun hadde et kort forhold til og som hun ble dumpa av. Mozart, som hun pleide å kalle kameraten enda han ikke har noe musikalsk talent, har nemlig blitt millionær etter å ha investert godt arven fra moren sin. Og nå er han mer enn villig (av grunner vi aldri forstår)til å være generøs mot vår heltinne. Uten baktanker eller betingelser.

Mitt største problem med «Den endelige historien» er ikke at historien er tynn, enda den er det. Heller ikke at boka er kjemisk renset for humor, noe den også er. Ikke en gang at hovedkarakterene (belgieren og vår heltinne) er totalt usympatiske. I stedet koker det hele ned til om en tror på historiens realisme og kjøper det hele, eller om en ikke gjør det. Jeg gjør det ikke. Ikke i det hele tatt.

Jeg skal ikke trette deg med alt, men la meg si det sånn: Noe i meg protesterer når en kvinnelig karakter blir slått av en mann og reagerer ved å si, « Jeg husker at jeg tenkte at de kom som fortjent, slagene. Det var min fornedrelse, min del av kontrakten. På en måte hadde jeg lagt opp til det[?]» Og dette: « Det fantes uante krefter i den tynne, nesten kvinnelige kroppen. Han slo og slo, skrek at det fikk ham til å føle seg som en mann.» (s. 97)Og dette: «Jeg reiste ikke fra ham. Ikke den kvelden, og ikke den neste. Vi trengte hverandre uten at noen av oss ville være ved det.» (s.98).

Ikke gråt. Ikke forbannelse. Ikke redsel. Aksept. Fra første dag.

La meg bare si at jeg ikke leser bøker for å lete med forstørrelsesglass etter urealistiske scener eller historieelementer. Jeg ville ikke lest bøker om jeg gjorde det. Men jeg forventer at karakterene oppfører seg noenlunde realistisk når historien skal foregi å finne sted i en verden der ordinære menneskelige reaksjonsmønstre ikke er satt ut av spill. Og i den reelle verden reagerer ikke ordinære mennesker sånn som hovedpersonen gjør.

Verre blir det når hun sitter hjemme i Norge og skriver til ham og venter lengtende på et svar fra ham. Da kaster jeg opp armene og tenker at her er det ingenting for meg.

Ingenting for noen egentlig.

Styr unna.

Tittel: Den endelige historien
Utgitt: 1995
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 148

Terningkast: 0


   
 
 

En bønn for de børtførte av Jennifer Clement


«Søndag morgen våkna de fleste fangene tidlig for å forberede seg til visittdagen. Kvinnene lakka neglene, gredde håret i topper og fletter eller retta det ut med store ruller som de hadde ligget med i håret hele natta. Sjøl fanger som aldri fikk besøk, stelte seg, bare i tilfelle. Det alle visste, var at køen av besøkende som venta utafor på å slippe inn i kvinnefengselet, var kort. Køen foran mannsfengselet var lang, den strakte seg langt nedover gata, minst ti kvartaler. Det kunne ta timevis før du omsider slapp inn og fikk treffe mennene. Det var Luna som fortalte meg dette. Mer trenger du ikke å vite om noe som helst, sa hun. Ingen besøker kvinnene. Alle besøker mennene. Hva mer trenger vi å vite om denne verden?» En bønn for de bortførte, s. 211

De fleste har hørt dette før: «Det er tre typer løgner; løgn, forbannet løgn, og statistikk.» Sitatet forbindes ofte med Mark Twain, men ble egentlig kokt opp av en av Storbritannias mest fremstående statsministere; Benjamin Disraeli.

Jennifer Clements oppskakende, øyneåpnende og hjerteskjærende «En bønn for de bortførte» (Cappelen Damm, 2015) handler ikke om matematikk. Det handler i stedet om hvordan purunge jenter bortføres og tvinges inn i sexslaveri og sexindustrien i de store byene i Mexico, narkokrigens brutalitet, endemisk korrupsjon som gjør at fly som det er meningen skal spraye marihuanaåkrene heller dumper sykdomsfremkallende kjemikalier over folk og fe i fattige områder og den meksikanske statens ansvarsfraskrivelse når det gjelder å utdanne de fattige.

Og mye mer.

Men fordi statistikk tilsynelatende sier så mye med få tegn og fordi jeg tror at både du og jeg har godt av at jeg fatter meg i (relativ) korthet, lar jeg meg friste. Så her er det: Over 60 000 mennesker har dødd i krigen mot narkotika i Mexico i de siste årene; i 2013 ble det begått 33.1 millioner kriminelle handlinger mot 22.5 millioner ofre (inkluderer ikke drap/mord). Økningen var på 19 prosent sammenliknet med året før. Sjokkerende lave 10 prosent av alle disse ugjerningene ble anmeldt. Mest fordi ofrene enten er redde for represalier eller fordi de ikke har tiltro til politiet.

Men statistikk, nyttig som den er i en del sammenhenger, fremstår som kald når den gjør så mange så ansiktsløse. Når den summerer livet til ti år gamle Karen Juarez Fuentes til kun et nummer i listen over unge meksikanske jenter som forsvant på vei til skolen.

Min rasjonelle side hvisker til meg at statistikk hjelper oss til å holde en viss distanse, at en nærmere konkretisering av blodet og tårene bak sifrene vil overvelde ethvert menneske til lammelse. Men noe i meg gjør opprør og argumenterer at det er bedre å møte lidelsen i verden med åpne og tårevåte øyne enn med blanke og vitende.

Vi trenger noe mer (menneskelig og sannferdig) enn statistikk.

«En bønn for de bortførte» er i så måte en bok etter mitt hjerte. Den tar opp noe jeg var vagt klar over og for enkelthetens skyld hadde arkivert i samme hylle som «narkotikakrigen» bare fordi det skjer i Mexico og ? egentlig kun av den grunn.

I Guerrero, en fattig delstat sør for Mexico by, bor Ladydi sammen med moren. Den upålitelige faren er i USA, og likhet med mange av mennene fra stedet har han ingen planer om å sørge for eller komme tilbake til familien.

Dermed er moren både mor og far. Det er en rolle hun omfavner med en blanding av beundringsverdig oppofrelse og rasende bitterhet. Heldigvis er moren til Ladydi ikke typen som omsetter sin bitterhet til fysisk mishandling, og den giftige omtalen av faren har hun levd med så lenge at den har blitt en vanlig del av oppveksten.

Noe annet som også er en ordinær del av livet i Guerrero, er narkokartellenes raid i området for å bortføre de peneste jentene til et liv i sexslaveri i Acapulco, Mexico-by eller Tamaulpas, helt nord i landet.

Fordi nesten alle mennene har dratt over Rio Grande, fordi kartellenes makt er så allestedsgjeldende og fordi myndighetenes knefall for disse er så total, har kvinnene og mødrene på disse små stedene (og det gjelder mange andre steder enn kun Guerrero) ikke noe annet alternativ enn å bare utsette det uunngåelige.

Det gjør de ved å erklære at de har født en gutt når de har nedkommet med ei jente, gjøre jentebarna «styggere» ved å sverte ansiktene deres med kull eller ved å bruke gul eller svart merkepenn på tenner slik at døtrene fremstår mest mulig «ulekre» i kartellenes øyne. Siste skanse er å grave hull i husene og i åkrene, slik at jentene kan gjemme seg lik kaniner når luksusbilene med de sotete rutene dukker opp. 

Staten som skulle hjelpe dem, gjør alt annet enn det. Når den ikke svikter dem ved å sende lærere som kun er der for å gjøre samfunnstjeneste og gir blanke f i å undervise, sender den fly som er fullastet med kjemikalier som uten hensyn sprayer dem med kjemikalier som var ment for narkotikaavlingene i området. Er det da rart at befolkningen ser på alle myndighetspersoner som en like stor trussel som kartellene?

I både Guerrero og, kan man anta, hele Mexico lærer alle å bare stole på seg selv og sine. Selv etter at Paula, Ladydis venninne, blir bortført. Selv etter at Ruth, eieren av den lokale skjønnhetssalongen (hun kaller den selv en stygghetssalong, fordi jobben hennes er å gjøre jentene akkurat det), forsvinner og etterlater seg en blodpøl.

Å gjøre noe annet enn å tie, påskynder bare toget som kommer for å kjøre over en. Og selv om livet er beksvart er det noe i alle beboerne av Guerrero, i alle mennesker egentlig, som ønsker å klenge seg til livet så lenge som mulig.

Men hvor lenge kan man holde ut når den eneste utdannelsen læreren gidder å gi er lytting til Tsjajkovskijs «Svanesjøen» og framtidsalternativene bare består av å enten jobbe som lavtlønnet ansatt som vasker og tjener de rike eller havne i fengsel?

 Da jeg var ferdig med å lese «En bønn for de bortførte» hadde jeg lyst til å åpne anmeldelsen med en advarsel om hvor tøff lesing boka var og hvor tilrådelig det ville være å spare seg for opplevelsen hvis du har store vansker med å tåle å lese om lidelse og fornedring av mennesker. 

At jeg valgte annerledes betyr ikke at jeg ikke lenger mener at de(n) som ønsker å lese boka ikke bør stålsette seg for opplevelsen. Det betyr bare at jeg mener at de andre grunnene, de levende karakterene, den utrolig interessante historien, de sviende sparkene mot autoritetene i Mexico, det billedrike språket og den jordnære måten Clement forteller historien på, veier opp mer enn ubehaget, raseriet og tårene en risikerer å felle i løpet av lesingen.

Jeg vet at det å kalle boka viktig, vil få enkelte til å himle med øynene. Jeg er klar over at betegnelsen for en del signaliserer at boka sikkert er en jammerlig leseopplevelse. Noe kjipt som koster mer enn det gir.

Men «En bønn for de bortførte» er langt fra det. Og hvis du velger å gi den en sjanse, slik jeg håper at du som leser dette gjør, er jeg ganske sikker på at du, mellom dens to permer, vil finne en roman som rørende, opprørende og ekstremt engasjerende bok.

En leseopplevelse som vil etterlate noen rifter i ditt hjerte.

Anbefales på det varmeste!

Tittel: En bønn for de bortførte
Utgitt: 2015 (lånt fra Lillehammer bibliotek)
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 222

Terningkast: 6




  

Vår store fortvilelse av Barış Bıçakçı


«Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Å leve innebærer å skape forbindelser mellom opplevelser som egentlig er atskilt fra hverandre. Det er ikke et fotoalbum, men et levende menneske som forbinder et minne med et annet.» Vår store fortvilelse

Oversetteren Ender og bygningsingeniøren Cetin har vært venner siden ungdomsårene. Og nesten like lenge har det sammenfallende synet på livet, lyne og varme vennskap som Ender sier er en form for forelskelse, egget dem til å bo sammen. Men det var ikke en drøm som lot seg realisere og kombinere med studier og reiser i utlandet og kjærester og forhold. Heldigvis, eller uheldigvis, avhengig av hvor man dømmer det fra, smeltet hindringene bort med årene, og nå bor de to ungkarene sammen.

Tosomheten deres varer likevel ikke lenge.

Når Fikret, en venn fra studietiden som flyttet til USA, havner i en ulykke som tar livet av faren og stemoren bare dager etter at han kom tilbake til Tyrkia, får Ender og Cetin en uventet forespørsel av sin skadede venn; kan hans sytten år gamle halvsøster bo med dem i de to årene hun har igjen av skolegangen før hun begynner å studere? Selv er han nemlig nødt til å dra tilbake til statene, og utgiftene hennes er noe Fikret skal sørge for.

Ender og Cetin ser ikke noen annen utvei enn å si ja til forslaget. Delvis for Fikrets skyld, delvis for Nihals skyld, men mest fordi de ser på det som en måte å æreNiyazi og Melahat på, gode mennesker som alltid tok imot dem med åpne armer og viste dem eksemplarisk gjestfrihet.

Dermed flytter Nihal inn. Utover sjokket etter foreldrenes dødsfall, er Nihal som syttenåringer flest; hun mingler med folk hun ikke bør mingle med, drikker mer enn hun bør drikke og behandler voksne som luft. Ender og Cetin er ikke noe unntak.

Tålmodigheten og overbærenheten de møter henne med er kanskje litt i overkant, men etter tre-fire måneder gir det resultater. Nahil kommer ut av kokongen sin og blir snart en integrert del av livet til kameratene. Men forholdet er ikke uten komplikasjoner. Og den største er uten tvil at begge nå er forelsket i henne.

Forsidebildet av «Vår store fortvilelse» får en til å tro at boka er en munter og sjarmerende roman om et bromance-par som lærer å bli voksne ved å finne ut av et og annet når de begge tar en vilter jente som holder på å bli en kvinne. Jeg ville likt en slik bok. Dessverre er «Vår store fortvilelse» ikke den boka.

Sjarmen og humoren boka blir solgt på fant jeg ikke. I stedet opplevde jeg en historie som raskt slo inn på et lavt gir og som aldri giret opp eller ned til siste side. Jeg ventet å humre, men gliste ikke. Ventet og ventet på å bli sjarmert av hovedkarakterenes håpløse ærend, men ble ikke sjarmert. Og til slutt ventet jeg på en av disse optimistiske sluttspurtene sommerutgivelser er kjent for, men heller ikke den kom.

Det var litt kjipt.

Det mest positive jeg kan si om boka, er at den er godt skrevet. Den muntlige stilen historien fortelles i, har jeg stor sans for.

Men det er dessverre ikke nok når karakterene aldri engasjerer og historien pruster uten å aldri komme ordentlig i gang. Så er det de små irriterende elementene, som det at Ender flere ganger refererer til seg selv i tredjeperson, de platte tankene om kvinner og deres behov for å få dikt skrevet om seg, avsporingene tilbake til fortiden og de totalt uinteressante referansene til noveller, romaner og fortellinger.

Les noe annet. 

Tittel: Vår store fortvilelse
Utgitt: 2014
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 190

Terningkast: 1

hits