leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. P denne bloggen kommer jeg primrt til skrive om bker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisrer/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

Den gule sofaen av Jos Maria Ea de Queirz


Godofredo snudde seg, kikket inn?og det han s- gode Gud- slo pusten ut av ham og lammet ham. Blodet fosset til hodet, og han kjente et stikk i hjertet som var s smertefullt at det nesten slo ham overende, for der, i den gule sofaen, ved salongbordet med en pnet flaske portvin, lente Lulu seg i sin hvite robe de chambre kraftlst mot skuldrene til en mann som strk henne over midjen mens han betraktet henne med et fortapt blikk. Den gule sofaen

Trettisju r gamle Godofred Alves er legemliggjringen av den vellykkede borgerlige forretningsmann i Lisboa p slutten av 1800-tallet: Han er konservativ, gift med den relativt musikalske Lulu, driver en uspesifisert men lukrativ forretningsvirksomhet knyttet til den portugisiske kolonien Angola sammen med kompanjongen Machado, en tjuesju r gammel og lettlivet kvinnebedrer, og ser ingen skyer i horisonten bortsett fra de som materialiserer seg de f gangene Godofred mislykkes med unng ham.

En formiddag gjr han som s mange andre bedratte menn bde fr og etter ham; han kommer hjem for tidlig og finner sin unge kone i armene p kompanjongen. Sjokket er nesten paralyserende for den intetanende Godofredo. Illusjonen om at det var nok srge for det materielle og elske betingelsesls, faller i grus. Og det p hans og Lulus fjerde bryllupsdag. At han kom tidlig for overraske henne med en gave p denne dagen, gjr bitterheten enda hardere svelge.

Men svelge den m han for gi uttrykk for sinnet, rekrenkelsen og oppreisningen den skjendige handlingen krever.

Eller gjr den det?

Enda hele hans vren, stand og kulturelle oppdragelse sier at den eneste mten han kan f oppreisning p er gjennom en duell med enten pistol eller krde, blir han- like etter ha sendt Lulu til farens hus- nesten svnls av de tyngende og uattraktive alternativene han m velge mellom: utfordre Machado til en duell, eller miste re og stand ved forevig bli stemplet som hanrei.

Situasjonen hans blir ikke mindre verre av at Neto, hans nedrige svigerfar, indirekte presser ham til gi generst til Lulus og familiens underhold for holde skandalen s langt unna offentlighetens re. Legg s til at Lulu, tross funnet av brevene til elskeren der hun bekjenner p svart og hvitt at hun ser frem til bre hans barn, pstr at affren bare var en uskyldig flrt.

For f en pust i bakken, gr Godofredo med p betale Neto og Lulu 30000 ris i mneden i underhold. Penger de bruker til reise til Ericreira, et ferieparadis vest i Portugal. Deretter oppsker han vennene Carvalho og Teles, for sprre dem om bli hans sekundanter. Men ogs der venter en overraskelse han ikke har regnet med.

I etterordet bak i boka, nevner den Brageprisvinnende oversetteren Christian Rugstad to ting som jeg ikke visste, hvorav n er viktig for Jos Maria Ea de Queirzs (1845-1900) prosjekt: Det frste er at Queiroz er en av Portugals tre viktigste forfattere, og det andre er at han var en uekte snn av en magistrat.

Det frste er greit vite i tilfelle helvete fryser over og quiz-kveldene jeg av og til er med p, skulle f kategorien obskure forfattere. Men det siste er viktig for utviklingen av plottet og hvordan en leser Den gule sofaen.

La meg si det snn; forfatteren plmer virkelig Godofredos karakter, bde som mann og som menneske, fr han kastrerer ham og forlater ham som en usannsynlig tilfreds idiot.

Med et slikt tilsynelatende slett syn p hvordan Queirz behandler hovedpersonen, kommer det kanskje som en overraskelse at jeg virkelig likte Den gule sofaen. Jeg har ftt hjertet trampet p, blitt inspirert til gruble og rrt av en god del bker i mars, men det er frst i dag- p mnedens siste dag- at jeg frst har blitt kokende forbannet p vegne av en karakter. Det er det ikke mange bker som har klart gjre, og enda frre filmer.

Nr en bok fr meg til huske hvor forbannet jeg var da jeg forlot kinosalen etter ha sett American History X, vet jeg at det er en opplevelse jeg kommer til ta med meg i lang tid fremover.

Anbefales sterkt!

Tittel: Den gule sofaen
Utgitt: 1998
Forlag: Gyldendal
Sider: 125

Terningkast: 5





No og jeg av Delphine de Vigan


Vi kan sende overlydsfly og raketter ut i verdensrommet, vi kan identifisere en forbryter med utgangspunkt i et hrstr eller en rliten hudpartikkel, dyrke frem en tomat som kan ligge tre uker i kjleskapet uten bli rynkete, og f en mikroskopisk prikk til inneholde milliarder av opplysninger. Vi er i stand til la folk ligge og d p gaten. No og jeg

Inntil for et par r siden, streifet det meg ikke med nle grave opp noen mynter, kanskje en seddel, nr jeg fikk ye p en tigger. Jeg var ikke s naiv at jeg trodde at det lille jeg ga ville utgjre en forskjell, men jeg var sikker p at min relativt ubetydelige donasjon det minste ville gjre n ting; minske piskingen samvittigheten min ville utsette meg for, slik den hadde for vane med gjre de gangene jeg, av forskjellige grunner, lot som om jeg ikke s de trengende.

S skjedde det noe.

Jeg oppdaget at en av de tiggerne jeg pleide vre spesielt geners mot, kjrte en Mercedes. Ikke en stilig og dyr en, men likevel en Mercedes!

Det avisenes skrikende overskrifter om at kriminelle bander sto bak organiseringen av en skamls del av tiggerne og mitt noks realistiske syn p ting og tang ikke klarte overbevise meg om, klarte denne opplevelsen i lpet av noen sekunder en sommerdag. Og enda denne tiggeren og jeg ikke hadde noen tette bnd, satt jeg etterp med et boblende raseri, som om jeg hadde blitt sviktet av noen jeg hadde stor tillit til.

Opplevelsen gjorde meg kynisk. Eller kanskje mer presist, mer kynisk. Jeg sluttet ikke gi penger til tiggere, men jeg sluttet gi like ofte som jeg gjorde fr, og det jeg ga var aldri i nrheten av de belpene jeg la igjen i dsene og pappeskene som l ved fttene til tiggerne.

Den tretten r gamle og intelligente hovedpersonen i Delphine de Vigans No og jeg, lrer den samme leksen jeg lrte for et par r siden. Men bde p grunn av alderen, illusjonene som gjr henne blind for virkeligheten og forholdet hun har til personen hun nsker redde, men som ender med svikte, gjr det innlysende at vi er p to forskjellige spor.

Lou er enebarn, intelligent nok til ha hoppet over to trinn, slik at hun n tar undervisning med ungdommer som er p vei inn i videregende, og -som forventet- ukomfortabel p den sosiale arena, noe som gjr henne en einsting.

Mens klassekameratene er opptatt med fritidsaktiviteter, fester og sine gryende seksuelle drifter, pleier Lou dra til den lokale togstasjonen for observere menneskene der. Frst og fremst de som skal ut p lange reiser. (Hun har en annen grunn ogs, men den er spass viktig for plottet at jeg skal la den ligge)

Tilfeldighetene skal ha det til at to ting sammenfaller; Lous innfall om skrive prosjektoppgave om de hjemlse i byen og hennes mte med Nolwenn, en atten r gammel og hjemls jente med en dyster barndom og en prekr hverdag.

En forsiktig tilnrming til hverandre, blir etterfulgt av et tilbud fra Lou om at hun vil kjpe Nolwenn kaffe mot at hun bidrar med den informasjonen Lou trenger til prosjektet sitt. Nolwenn er frst skeptisk, men takker ja etter at Lou forsikrer henne om at hun vil anonymisere henne.

Informant og utsprrer blir sakte bedre kjent, legg s til at begge, tross den noks reserverte fasaden, er bunnlst ensomme, gr det ikke lang tid fr de kjenner tomrommet de fyller hos hverandre. Det er likevel Lou som tar det frste skrittet og spikrer sammen et rasjonelt argument overfor foreldrene om hvorfor de br ta inn Nolwenn.

Overraskende lar foreldrene seg overtale. Nolwenn flytter inn, gr p t hev nr hun ikke sover av seg all utmattelsen kroppen har lagret siden besteforeldrene dde og hun mtte flytte inn hos den hatske moren og hennes motorsykkelkjrende kjreste, og blir sakte en del av familien.

Dessverre er marerittene Nolwenn hjemskes av, ikke noe en varm seng, en idealistisk trettenring og et par snille voksne umiddelbart kan kurere. Ikke nr prisen disse voksne m betale, er at deres eneste gjenlevende barn, utsettes for mer fare enn de kan tolerere, eller leve med.

Jeg har lest en hndfull skjnnlitterre og selvbiografiske bker om hjemlse og hjemlshet. Det eneste jeg kan huske om de fleste av disse bkene, er hvor lite annet enn temaet som holdt dem over vann. Det finnes selvsagt noen f unntak. Et godt eksempel er den amerikanske poeten Nick Flynns fantastiske Another bulshit night in suck city. En annen god bok som s vidt berrer temaet, er George Dawes Greens Huleboeren. Og det tredje gode eksemplet, er Delphine de Vigans No og jeg.

Boka er usentimental, opprrende, ekteflt og inspirerende.

Det eneste som ikke fungerer hele tiden, er Lous stemme. Mten hun ordlegger seg p er til tider s voksent at leseren voldsomt sparkes ut av historien.

Og etter Pinnsvinets eleganse (som kom ut et r etter denne boka) har jeg lite til overs for tweens som spytter ut noe som dette: Men det er en illusjon tro at det finnes gode eller drlige rsaker, og snn sett er grammatikken en lgn som skal f oss til tro at utsagnene svarer hverandre i en logikk som kan avdekkes gjennom granskning, en lgn som er viderefrt i flere hundre r, for n vet jeg at livet bare er en rekke av hviletilstander og kaos som ikke flger noen som helst uomgjengelig orden. (s.185)

Heldigvis er det bare en hndfull ganger at leseren utsettes for avsnitt som det over.

Anbefales varmt.

Tittel: No og jeg
Utgitt: 2009
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 223

Terningkast: 5








Lady Of The Shades av Darren Shan


The ghosts are everywhere. I see not just my own gaggle now- who mock me jubilantly at every turn, rejoicing in my downfall- but just about everyone who died here and remained bound to the buildings and streets. Old, young, innocent, guilty, from the distant past and the recent present. They reveal themselves wherever I go. Their resigned eyes follow me sadly, patiently, knowingly, as I stumble by, unwashed, unshaved, clothes torn and filthy, sobbing, moaning, gibbering.? Lady Of The Shades

De fleste bker er enkle kategorisere, sette I bs, gjette med varierende grad av hell hvor de skal. Hele sjangre er bygget p at vi skal kunne gjre det. Men s er det noen bker som er lik en Tarantino-film, som lner og stjeler fra s mange sjangre, og som, i likhet med Tarantino-mot alle odds- lykkes med sausingen til de grader at man ikke kan la vre beundre hndverket og bli takknemlig for at forfatteren ga en noe man ikke trodde at en trengte, men som en n ikke kan forestille seg leve uten.

Darren Shans Lady of The Shades er en slik bok.

Historien starter i Santiago, Chile. Der blir en dedikert menneskerettighetsadvokat som str p nippet til avslre hvordan noen av Santiagos strste kriminelle organisasjoner bruker barnehjem som front for sin lysskye virksomhet, likvidert av en leiemorder med en snl signatur.

Leiemorderen kaller seg Sebastian Dash, har base i Sveits, og forlater Chile umiddelbart etter drapet. Men ikke fr han har ftt sitt neste ml: kona til en London-basert tyrkisk-gresk gangster og hennes elsker.

Dash skyr vanligvis unna oppdrag der det er flelsesmessige relasjoner mellom offer og oppdragsgiver, men fordi han vet at det takke nei til oppdraget vil bli oppfattet som en fornrmelse av den mektige gangsteren som str bak oppdraget, velger han gjre et unntak.

Hva Dash ikke vet, er at den psttte elskeren til gangsterens kone, selv har en fortid som leiemorder. Men det er r siden Edward Sieveking sluttet drepe mennesker. N er han en under middels kjent forfatter av grsserbker.

Om Sievekings skrivetalent ikke er noe skrive hjem om, er hans spesielle evner det. Han kan nemlig se spkelser.

Det er likevel ikke slik at han er omringet av poltergeister eller avgtte mennesker som har et sterkt nske om kommunisere med ektefeller, barn og foreldre om svikefulle stemdre (ala Den sjette sansen) eller viktige papirer (ala Ghost Town). Faktisk er de eneste som hjemsker ham de menneskene han (mer eller mindre) myrdet med kaldt blod, og som alle spkelser, kan de ikke kommunisere med ord.

Tror han.

Spkelsene er likevel ikke de eneste som henger ham. Han blir ogs tynget av presset om skrive, det sterke nsket om bevise spkelsenes eksistens, og marerittene fra et forhold som kollapset s spektakulrt at han ikke har nrmet seg en kvinne p lang tid.

Men det ligger forandring i lufta. Frst fr han hjelp fra bestevennen Joe til spikre fast plottet og organisere forunderskelsen til sin neste bok. Deretter presses han av Joe til dra p en fest, der han treffer en kvinne som gjr et umiddelbart inntrykk p ham.

At kvinnen er gift med Dashs oppdragsgiver, vet han ikke. Men det finner han snart ut. Han kan heller ikke unng legge merke til alle sporene etter gangsterens terrorisering p kvinnens kropp. Hodet forteller ham at han br holde lftet han ga til seg selv om aldri spille blod igjen. Men hjertet kan ikke la vre bli inspirert til redde kvinnen han sakte men sikkert begynner bli glad i.

Imens fryder spkelsene rundt ham seg, slik de pleier gjre hver gang en uant fare holder p gjre ham til en av dem. Men det er Sieveking for forelsket i til bry seg om. S oppdager han sannheten, men da er det for sent.

Det finnes filmer som kan bli delagt av avslringen av ett element. Som identiteten til den gtefulle skurken i De mistenkte. Avslringen i tredje akt i Den sjette sansen, og den i Dart Vaders replikk til Luke i Star Wars: Imperiet slr tilbake.

Avslringene i Lady of The Shades er kanskje ikke s sjokkerende som de ovennevnte, men minst n av dem kommer et stykke p vei opp mot disse. At den minner meg om en som var ganske sentral i en minneverdig film fra tidlig p 1990-tallet, minsket ikke den sitrende fryden da bomben gikk av halvveis ut i boka.

Og et par dager etter at jeg fullfrte boka, sitter jeg fortsatt med et tilfreds glis om munnen, takknemlig for leseopplevelsen og fast bestemt p snarest gjre meg kjent med Darren Shans forfatterskap.

Anbefales sterkt!

Tittel: Lady Of The Shades
Utgitt: 2012
Forlag: Orion Books
Sider: 312

Terningkast: 5









Afrikaneren av J.M.G. Le Clzio


"Lenge drmte jeg at minmor var svart. Da jeg kom tilbake fra Afrika, diktet jeg meg en historie, en fortid, for flykte fra virkeligheten. I dette landet, i denne byen de rjeg ikke kjente noen, der jeg var blitt en fremmed. Da min far ved oppndd pensjonsalder kom tilbake til Frankrike for gjenoppta livet sammen med oss, oppdaget jeg at det var han som var afrikaneren. Det var vanskelig erkjenne det. Jeg ble ndt til g tilbake i tiden, begynne fra begynnelsen igjen, prve forst." Afrikaneren, s. 5

Av alle ting som fr meg til bli paff, fr jeg kaster meg ut i en diskusjon, er dette for yeblikket topp tre: folk som pstr at Joan Armatrading er en bedre ltskriver enn Tracy Chapman, folk som sier at de elsker hunden sin og ser p den som et familiemedlem, og folk/forfattere/bker som snakker/skriver om Afrika som om det var ett land.

Det siste er noe du hrer fra alle typer mennesker. Fra folk som selv er fra et av kontinentets land og folk som aldri har satt en fot der. Fra noksagter som Sarah Palin til smarte, empatiske og eksepsjonelt talentfulle mennesker som J.M.G. Le Clzio, den kritikerroste fransk-mauritanske forfatteren av "Afrikaneren"*, som (fant jeg ut i dag) vant nobelprisen i litteratur i 2008.

Hva kommer det av?

Jeg tror ikke det er n altomfattende forklaring p dette. Men det finnes mange sm som kan forklare tendensen alt for mange har til se p det afrikanske kontinentet som n stor landsby, som rommer noe av det vakreste og styggeste p denne planeten.

P den positive siden, og dette er bare min teori, tror jeg at bde de som er fra kontinentet og de som er sympatiske til landene og menneskene derfra, er opptatt av tro p og fremheve at uridealene modernismen skjv til side til fordel for individualisme(egoisme), privat eiendom (materialisme) og sekularisme (avstand til naturen), lever i moder Afrika.

Om det virkelig er slik spiller liten rolle, s lenge en kan snakke beundrende om hvordan folk der kaller hverandre bror og sster, har respekt for de eldre og har et symbiotisk forhold til naturen og dyrelivet omkring seg.

Overdrivelse p den ene siden, mtes med overdrivelse fra den andre. Fredselskende afrikanere med en praktfull mangel p kroppslig bluferdighet (s.10), blir i ynene til de som bare lar seg utdanne av tv-skjermen de ville(s.51). Sannheten, at mennesker i alle land har like mye kapasitet til godhet og ondskap, idioti like mye som klokskap, blir ofret i en diskusjon som handler mer om forsvare det man var skrsikker p fra fr av.

Det er ikke en sexy sannhet. Kan hende det faktisk er litt kynisk, siden det drysser salt over det idealistiske bildet Le Clzio tegner av farens tjueto r lange legegjerning i det koloniserte Afrika, hvordan andre verdenskrig skilte familien, hvordan det var bli kjent med den fremmede mannen alle sa var faren hans i 1948 da familien, bestende av Le Clzio selv, broren og moren, dro fra Nice og til Nigeria der faren drev en klinikk, formingen av hans afrikanske identitet og frihetsflelsen hans yngre jeg ble overveldet med av den veldige afrikanske himmelen og savannen

Prosjektet til Le Clzio i Afrikaneren, bruke sin utskt poetiske penn til fortelle om sin unike-ikke afrikanske- men fransk-nigerianske oppvekst, er beundringsverdig, konsist og engasjerende. Bokas eneste feil, er at den er vel idealiserende og propagerer (undvendig) afrikansk essensialisme.

Det boka lykkes med, det flotte bildet den tegner av farens opplevelser i flere koloniserte afrikanske land, den knugende oppveksten og husarresten under krigen, omfavnelsen av de eventyrlige omgivelsene den yngre Le Clzio oppviser nr han og broren finner seg til rette, den vare beskrivelsen av kjrligheten mellom foreldrene og s mye mer, overgr enkelt de f tingene jeg ikke likte.

Anbefales sterkt!

Tittel: Afrikaneren
Utgitt: 2009
Forlag: Arneberg forlag
Sider: 91

Terningkast: 5

*Boka er kategorisert som "roman" av forlaget og litterr selvbiografi andre steder.

Beasts of No Nation av Uzodinma Iweala


It is night. It is day. It is light. It is dark. It is too hot. It is too cold. It is raining. It is too much sunshine. It is too dry. It is too wet. But all the time we are fighting. No matter what, we are always fighting. All the time bullet is just eating everything, leaf, tree, ground, person- eating them- just making person bleed everywhere and there is so much blood flooding all over the bush.? Beasts of No Nation

Frste gang jeg s en barnesoldat var vren 1993. Borgerkrigen som hadde herjet i den somaliske hovedstaden, Mogadishu, hadde ? takket vre de internasjonale styrkene, ledet av USA- blitt satt p pause p ubestemt tid. De som hadde flyktet fra fronten, min egen familie inkludert, begynte dra p ukentlige turer for inspisere det som var av husene sine, fjerne kadaveret etter egne eller andres husdyr fra eiendommen, informere de internasjonale styrkene om eventuelle funn av udetonerte granater og andre typer eksplosiver.

En dag hun skulle p en av disse inspeksjonsturene, sa moren min endelige ja til ta meg med etter lengre tids mas fra min side. Hvis jeg husker riktig, var argumentet jeg brukte til vinne over henne at jeg ville se barndomshuset og at jeg stadig drmte om det gamle nabolaget. Det var ikke en lgn, men det var en kraftig overdrivelse. Jeg ville gjerne se resultatet av bombingen og brannen mor hadde fortalt hadde svidd av halve huset. Men mer enn det ville jeg se de amerikanske soldatene som hadde sltt seg ned mindre enn hundre meter fra huset vrt.

Amerikanerne, fant jeg ut senere, pleide for det meste holde seg innendrs mesteparten av tiden. De hadde kommunisert til krigsherrene at de kun var opptatt av eskortere lastebilene som fraktet ndhjelpen og var ikke interessert i den politiske sandkassekampen mellom en hotellmanager (den ene av krigsherrene var det) og en eksfange (den andre krigsherren). Dette var fr Black Hawk Down-episoden i oktober 1993.

I min barnslige naivitet trodde jeg militsene hadde innsett at de ikke hadde nok militr slagkraft til st imot amerikanerne og hadde trukket seg tilbake til hullene sine. Jeg glemte ta med i regningen at mange av de vpnede unge mennene, hadde kommet fra distriktene og landsbyene omkring i landet, der livsgrunnlaget var s utarmet at det ikke kom p tale legge vpnene ned. Alternativet var opprette veisperringer, kreve skatt av alle kjrety og forbipasserende.

Det var derfor jeg ble dobbelt overrasket da vi ble stoppet av et par AK-47-veivende unge mennesker; for det frst fordi jeg ikke ventet at de skulle vre der, og for det andre fordi jeg faktisk kjente igjen begge guttene. Den ene var en av mine beste venner fra fr krigen, mens den andre var storebroren hans.

Vi klemte hverandre, utvekslet de vanlige frasene som unge mennesker som ikke har sett hverandre deler. S gjorde jeg noe de fleste sjeldent gjr; jeg komplimenterte AK-47 som dinglet ned fra skulderen hans og som tynget ned den spinkle elleve r gamle kroppen. Kort tid etter dukket faren deres opp, ogs han vpnet, og den uroen som hadde gjort kroppen spent bare noen minutter tidligere da guttene stoppet oss med et varselskudd, ble forvandlet til en slags hyggelig gjenforening.

Jeg kom til tenke p disse to guttene da jeg leste den nigeriansk-amerikanske sosiologen, legen og forfatteren Uzodinma Iwealas sprkmektige, sregne og uforglemmelig sterke debutroman Beasts of No Nation, fra 2005.

Agu, hovedpersonen, er en skoleglad, lrenem (han kan lese og skrive fr han starten p skolen) og sprudlende liten gutt som bor i en landsby i et ikke navngitt afrikansk land. Der bor han sammen med sin lrerfar, den hjemmevrende og sterkt kristne moren og ssteren. I en ideell verden ville hans horisont blitt utvidet av stttende lrere og gitt verkty til realisere potensialet sitt.

Men Agus hjemland er ikke et ideelt sted. Tvert imot. En sakte blussende borgerkrig har i en periode herjet i landet, tvunget faren til sende moren og ssteren til et tryggere sted, og nr den endelig kommer til den lille landsbyen som utgjr Agus verden, skjer det s brtt at far og snn kommer bort fra hverandre.

Agu havner i klrne p en skruppells og ondskapsfull mann som bare kalles Kommandant, fr en machete fordi han er alt for liten bre vpenet, blir tvunget til hakke til dde en ubevpnet soldat og fr gun juice (narkotika blandet med krutt) for bde numne flelsene og fortsette marsjere inn og gjennom det neste blodbadet.

Beasts of No Nation (tittelen er lnt fra den nigerianske musikeren og aktivisten Fela Kutis album fra 1989) fyer seg i rekken av gripende, intelligente og velskrevne bker om barns erfaringer i krig.

Ahmadou Kouroumas komisk anlagte Allah skylder ingen noe (2002) og Ismael Beahs dokumentarisk En bedre dag i morgen fra 2007 er tematiske slektninger. Men om selve temaet ikke er nytt (hva er vel det i disse dager?), s er Agus stemme og sregne mte ordlegge seg p fabelaktig. Den talte mten historien er fortalt p og det grammatikalsk ukorrekte sprket, forfrer oss det ene yeblikket med sin billedrikdom og fr oss til ville snu, legge vekk boken i det neste.

Jeg har aldri advart folk mot bker p grunn av sitt sterke innehold. I hvert fall ikke skriftlig (Muntlig har jeg rdet venner og bekjente om holde seg unna Jeg har sett mrkets indre, fortsatt den mest nattsvarte boken om barndom jeg har lest i litteraturen). N gjr jeg det.

Om du reagerer sterkt p beskrivelse av krigshandlinger, dd og bruk og misbruk av barn i vpnede konflikter br du styre unna denne boka.

Beskrivelsene er ikke alltid grafiske. Men de er brutale, hjerteskjrende og uforglemmelige, og er pepret i nesten hvert eneste kapittel at en ikke kan unng bli pvirket.

Ei uke etter at jeg leste boka, virrer fortsatt noen av de mest brutale bildene i hodet mitt. Med tanke p det jeg har vrt vitne til selv og det jeg har lest, vil jeg nok si at det sier sitt.

Ellers er dette stor litteratur. En bok jeg ikke kommer til glemme med det frste, om noen gang.

Anbefales p det varmeste.

Tittel: Beasts of No Nation
Utgitt: 2005
Forlag: John Murray Publishers (Storbritannia)
Sider: 180

Terningkast: 6


Frokost p Tiffany av Truman Capote


Jeg blir ikke tent p en mann fr han er toogfrti. Denne dumme jenta som hele tiden sier at jeg burde til en hjernekrymper, hun pstr at jeg lider av farsbinding. Noe s inn i hampen merde. Jeg har ganske enkelt trenet meg opp til like eldre menn, og det er det lureste jeg noen gang har gjort. Frokost p Tiffany, s. 24

Nesten hver gang adapsjon av bker til film diskuteres, er det uunngelig at minst n av deltakerne i diskusjonen tidlig slr fast at filmen var bra, men at boka er bedre. Det spiller ikke en rolle om adapsjonene som diskuteres er de eksepsjonelt gode, som Gudfaren (1 og 2), Psycho og Frihetens regn, eller de drlige, som Gulliver?s Travels (2010-versjonen med Jack Black og Emiliy Blunt), How Stella Got Her Groove Back og Hannibal.

Frokost p Tiffany kan fyes til den siste gruppen.

Overraskende? Det tok meg litt p senga ogs. Enda jeg hadde sett filmen frst, liker jeg Capotes forfatterskap snn passe, i hvert fall nok til at jeg trodde at boka i det minste mtte vre p hyde med filmen. Det er den ikke. Ikke i mine yne.

Dens frste problem er at Holly Golightly ikke er s sjarmerende, elegant og tff det Audrey Hepburn klarte fremstille henne som i filmen. Som med s mange adapsjoner kan noe av det forklares bort med filmmediets kraft og hvordan det visuelle enklere etser seg fast til minnet sammenliknet med ordene p papiret.

Men brorparten av skylda stammer fra boka; der Holly i filmen fremstr som en som er ndt til albue seg frem i verden ved hjelp av motebevissthet og ved bruke eldre menn som en bro til et bedre liv, er Holly i boka bare grunn, naiv og usympatisk.

Er det fordi det er enklere kreditere Holly for overlevelsesinstinktet i filmen, der hun er eldre, enn i boka, hvor hun er to mneder fra fylle 19 r? Det mener jeg. Frst nr Doc Golightly dukker opp og forteller Fred om at Holly er kona hans, at hun egentlig ikke heter Holly og vi fr se hvordan hun reagerer p bli outa, fr hun en mer sammensatt dimensjon.

Det er frst da at historien og novellaen starter putre. Dessverre gjres det ingenting med dette. Historien gr tilbake p det gamle sporet.

Det andre og mer fatale problemet boka har, er perioden den er lagt til. Boka finner sted et par r fr krigen slutter. Naziregimet str fortsatt relativt sterkt. Ndvendige basisvarer rasjoneres. Det gjr det vanskeligere sluke lettsvevenheten og bekymringslsheten til Holly og den pne nazisympatien som beskrives. Da er det enklere kjpe Hollys nske og vilje til oppfinne seg selv i 1960-rene, et tir som jo huskes for sosiale, politiske og konomiske omrokkeringer av kortstokkene.

Kanskje skyldes det mitt behov for en dramatisk motor, kanskje er det jeg som leser boka for snevert. Men uansett hva det mtte skyldes, kan jeg ikke si at jeg hadde noen som helst fornyelse av lese Frokost p Tiffany.

Hadde du? I s fall vil jeg hre hva som traff deg.

I mellomtiden kan jeg ikke annet enn anbefale at den eller de som setter pris p en historie med hjerte, dramatisk driv og tilfredsstillende klimaks p en velfortalt historie, styrer unna denne.

Tittel: Frokost p Tiffany
Utgitt: 1992 (min utgave)
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Sider: 94

Terningkast: 1

Gray Mountain av John Grisham


"She began walking along the creek, headed for the trail where she had seen him disappear. She stopped for a second and thought about the gun, then kept walking. The documents were not worth dying for, not when her life was on the line. If the bad guys grabbed her, she was betting that they would not kill her. Unarmed,anyway. If she burst into the woods blasting away, she wouldn't last three seconds." Gray Mountain

John Grisham, en av mine favorittforfattere, har siden debuten i 1989 blitt et en av de mest populre forfatterne i verden ved skrive om unge og fremadstormende advokater med moralsk ryggrad som kjemper mot overmakten, enten denne overmakten er det rasistiske juridiske systemet i USA (Tid for hevn), mafiaen (Firmaets mann), tobakk-industrien (Juryen), helseforsikringsselskapene (Regnmakeren), politikere og deres velgjrere (Pelikanrapporten) osv., osv.

Mellom disse utgivelsene har Grisham skrevet bker en kan kalle kampanjebker. Dette er bker som handler om en karakter (ofte en advokat, men ikke alltid) som, i motsetning til f.eks. Mitchell McDeere, foretar en klasse, moralsk eller karrierereise i en retning som frem til penbaringsyeblikket, ikke hadde noen appell.

Det frste og beste eksemplet p en av disse bkene, er 1998-romanen Gatens advokat. Michael Brock, hovedpersonen, er en velbetalt, bekymringsls og hvit advokat i Washington DC (en av de svarteste og samtidig mest segregerte storbyene i USA, selv om de demografiske endringene i det siste tiret har endret noe p den rasemessige sammensetningen av innbyggerne).

Og om ikke en hjemls mann hadde subbet inn i bygningen firmaet Brock er ansatt i holder til, for s ta flere av advokatene som gisler, ville han sikkert fortsatt p samme sti, jobbet nrmere hundre timer i uka, tjent uanstendig mye penger og blitt en rotfast del av byens elite.

Men det er akkurat det som skjer.

Etter noen nervepirrende timer der bde Brock og hans kolleger tvilte p at de ville komme fra hendelsen med livet i behold, blir gisseltakeren skutt av politiet. Livet gr videre. Men ikke for alle. Ikke for Brock. Kall det Stockholmsyndrom, kall det nysgjerrighet. Det er i hvert fall n slik at Brock ikke kan la vre med grave, med ville forst hva som motiverte gisseltakeren. Og det han lrer underveis, tvinger ham til bli spass moralsk oppskaket at han forlater den lukrative stillingen og starter i stedet jobbe for et advokatfirma som kjemper for de hjemlse.

Spenningselementene i Gatens advokat er ikke s viktige som Brocks moralske oppvkning. Sprsmlet om hvordan det er mulig at samfunnets svakeste blir hundset med av de politiske og juridiske etatene, s nrt opp til kongressen og det hvite hus, i verdens rikeste og mektigste land, er ett som stadig kommer opp.

Meningen er skake opp leserens moralsk; motivere ham eller henne til vre oppmerksom p de sm og store forskriftene som lokalpolitikere i USA introduserte stadig hyppigere p slutten av 1990-tallet, og som praktisk talt skyflet hjemlse og vekk fra de fleste steder der skattebetalerne kunne risikere bli konfrontert av elendigheten.

Gatens advokat er god, og jeg applauderer forfattere som er samfunnsbevisste nok til ta opp viktige sosiale problemer. Men hvis jeg skal vre rlig og rangere mine favorittbker av Grisham, vil Gatens advokat ikke vre blant de topp ti beste. Delvis fordi spenningen er s tynn, men mest fordi store deler av boka fles som en lang preken.

Gray Mountain, Grishams siste roman fra 2014, lider av dette siste problemet. Emnet Grisham preker om denne gang, er ikke hjemlshet, heller ikke ddsstraff (tror han gjorde seg ferdig med det Ddskammeret, Tilstelsen og En uskyldig mann). I stedet handler det n om miljskadelig drift av kullgruver i de fattigste delene i noen av de fattigste statene i USA: Kentucky, Pennsylvania, North Carolina og Virginia.

Den som denne gangen fr ynene pnet og kanaliserer leserens sjokk og moralske indignasjon, er Samantha Kofer. Hun er en tjueni r gammel, Columbia-og-Georgetown-utdannet advokat, tjener 180000 dollar, bor i SoHo og jobber, nei jobbet, nesten hundre timer i uka i det som -inntil finanskrisen detonerer som en bombe- var verdens strste advokatfirma. N er nesten alle p avdelingen hennes permittert. Bare sjefene blir igjen, selvsagt. Tre rs innsats og neglisjering av privatlivet, belnnes i all hovedsak med et lfte om at hun kan beholde livsforsikringen. Betingelsen er at de m bruke noe av tiden sin p jobbe for kvalifiserte frivillige organisasjoner. Gratis.

I et arbeidsmarked der enhver arbeidsgiver enten sparker ansatte eller har foretatt ansettelsesstopp, er selv praktikantstillingene n en mangelvare. Det er derfor Samantha, mindre enn tjuefire timer etter at hun ble permittert, befinner seg i den absurde situasjonen at den ene etter den andre velledige organisasjonen takker nei til hennes tilbud om jobbe gratis for dem. Hele ni arbeidsgivere takker henne for henvendelsen, fr de informerer henne om at de har gtt for noen annen. Men hun fr et relativt positivt svar fra den tiende organisasjonen. At det ogs er den minst attraktive er nesten gitt.

Mountain Legal Aid Clinic, organisasjonen som tar kontakt med henne, holder nemlig til p Brady, Virginia. Med sine 2200 innbyggere og inngrodde fattigdom, for ikke snakke om de epidemiske problemene som stammer fra koking, bruk og salg av metamfetamin, er Brady et bakstreversk helvete. Men det er der Samantha drar for mte Mattie Wyatt, den tffe sjefen, og Annette, hennes noenogfrti r gamle kompanjong. Mattie og klinikken trenger all den hjelpen de kan f, selv fra en som Samantha som aldri har jobbet i en rettssal. Men hun er ikke villig til ta imot hjelp fra noen som allerede har en fot utenfor dren. S Samantha m love love i hvert fall bli vrende i noen mneder. Og det gr hun med p etter at hun blir sjarmert av bde Mattie og Donovan Gray, Matties nev, som ogs er advokat, men som driver sin egen praksis.

Davids tragiske fortid i barndomshuset p Gray Mountain og hans korstog mot gruveselskapene danner hjertet av romanen. Samantha trosser rd, sitt eget instinkt og den overhengende faren som omgir David Gray, og som har tvunget ham til vpne seg, og lar seg sakte bli sjarmert. At han er pen, eier et lite fly som han flyr selv og har et hjerte som banker for datteren med ekskona og de fattige arbeiderne med de delagte lungene og forgiftede drikkevann, gjr henne bare varm av beundring.

Men det er en ting like tanken p la seg bli sveipt av fttene av en mann med hjertet p det rette stedet, noe annet lfte karosseriet og se hva som beveger mannen. Og etter at hun har sett, er hun villig til innlede en relasjon, profesjonell eller intim, med en mann som motiveres av nsket om hevn, som er mer enn villig til bruke tvilsomme og ulovlige metoder og forsvarer det med at motstanderne ogs gjr det? Er hun villig til stikke hnden i et vepsebol og risikere livet?

Det frste du br vite om Gray Mountain er at den ikke er en spenningsroman. I hvert fall ikke hvis du forventer en historie som bygger seg opp til et spennings-og-actionfylt klimaks. Det er ikke dermed sagt at ingen dr, det gjr de. Men hovedplottet om den miljskadelige gruvedriften og dets ofre, blir oftere enn jeg satte pris p skjvet til side av sm bi-plott; om metamfetamin, vold i nre relasjoner, konspirasjon mellom det juridiske systemet og private aktrer som tramper ned p de fattigste av de fattige, Samanthas ambivalente forhold til foreldrene, srlig faren, osv., osv.

En venter og venter p at hovedplottet skal komme i gang og oppdager alt for sent at boka er mer opptatt av preke, mer enn den er opptatt av holde liv i det spennende og interessante premisset. Et plottelement som fokuserer p flyttingen av stjlne dokumenter, er alt for magert til mette. Man str da igjen med sympatiske og moralsk indignerte karakterer som kjemper det godes sak, men som titt og ofte buser ut med Det der kan ikke vre lovlig!, eller Det der er hrreisende (ikke direkte oversettelse).

Det er dessverre ikke nok for meg.

Skuffende.

Tittel: Gray Mountain
Utgitt: 2014
Forlag: Doubleday
Sider: 384

Terningkast: 2 (1-for de flott tegnede karakterene, og 1-for premisset)

Venn av avdde av Andrej Kurkov


Jeg hadde to timer igjen leve, og jeg hadde det ikke travelt. Jeg hadde ingenting som mtte gjres. Alt var enten fullfrt eller ikke ndvendig fullfre. Jeg flte meg nesten litt oppstemt- omsider kunne jeg tro p meg selv, p min evne til vre besluttsom og kaldblodig. Venn av avdde

Tolja, fortelleren i Andrej Kurkovs Venn av avdde, har ftt det for seg at han er grkjedelig og uinteressant, at dette har skylda for at han knapt har et sosialt liv og konas penlyse utroskap. En normal mann ville skt skilsmisse, kanskje blitt midlertidig ustabil og tydd til vold mot bde kona og elskeren hennes. Men det ville ikke vre det minste originalt. Bare banal sjalusi. (s.17). Og det siste Tolja vil vre, selv med sin noks dystre sinnsstemning, er banal og uoriginal.

S Tolja tar en Bulworth (mer presist er det Bulworth som tok en Tolja, siden Warren Beattys morsomme og Oscar-nominerte film kom i 1998, to r etter utgivelsen av denne boka). Gjennom Dima Samorodin, en gammel venn som han mter igjen tilfeldig og gjenopptar kontakt med, hyrer han en leiemorder til ta livet av seg.

Toljas fremste grunn til la seg drepe, at det vil f ham til fremst som langt mer interessant enn han noensinne har vrt, er langt fra like engasjerende sammenliknet med Bulworths nske om unng smertefull dd fra alvorlig sykdom i 1998-filmen. Det er med p svekke boka. Heldigvis er det en hindring som kommer tidlig, og hvis du skyver den til side, lfter boka seg opp. Men bare midlertidig.

Som i Bulworth, blir det interessant nr den avtalte dagen og timen for henrettelsen nrmer seg med stormskritt og Tolja fr flere og flere grunner til ombestemme seg. Han mter en kvinne som ikke behandler ham som luft, tjener et betydelig belp p vitne falskt i retten i en skilsmissesak og blir overmannet av en sentimentalitet som inspirerer ham til rekke ut hnda til mennesker han ikke har hatt kontakt med p revis.

Det er n en annen av bokas svakheter trer frem. I stedet for ta kontakt med Dima og avlyse drapskonktrakten mot seg selv, hyrer han en livvakt. Hres det morsomt ut? Vel, jeg kan forsikre deg om at det ikke er det i boka. Livvakten, Vanja, er en vag karakter som vi aldri skjnner oss p. Han kommer inn, gjr sitt, og forsvinner uten bidra med noe som er i nrheten av vre ustyrtelig morsomt.

Og boka reddes dessverre ikke av den Monster?s Ball-aktige slutten.

Venn av avdde er en bok med et veldig godt premiss. Men i motsetning til Bulworth, som var interessert i tekkes et publikum, har boka en tendens til kvele sine mest interessante ideer med banal intellektualisering, meningsls dysterhet og en slutt som ikke tilfredsstiller.

Unng denne.

Tittel: Venn av avdde
Utgitt: 2010
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 128

Terningkast: 2

Khirbet Khizeh av S. Yizhar


Jeg vandret mellom dem, blant dem som grt hyt, blant dem som stumt skar tenner, blant dem som syntes synd p seg selv, n som de hadde mistet alt de eide, blant dem som kjempet mot sin skjebne og dem som taust underkastet seg, blant dem som skammet seg over seg selv og sin skjensel, blant dem som allerede la planer og tenkte at det nok skulle ordne seg, blant dem som grt over de markene som skulle legges brakk, blant dem som hadde forstummet i utmattelse, som ble fortret av sult og angst.[?] blant alle disse menneskene fantes en Jeremia som var hensunket i mrke i tanker, men ogs i flammende vrede, som formet en harmdirrende munn i sitt hjerte og med halvkvalt rst rope ut til sin gamle Gud i himmelen, p den lastebilen som skulle fre ham i eksil. Khirbet Khizeh*

Hvit og gull eller sort og bl? I et par dager i slutten av februar var dette sprsmlet nesten det eneste folk var opptatt av p sosiale medier, i avisene, p tv og kaffekroken p jobben. Det inspirerte reaksjonsvideoer, populrvitenskapelige artikler og satte familiemedlemmer, venner og kolleger mot hverandre i opphetede diskusjoner der beskyldninger om blindhet og synssvakhet ble utvekslet som om det gjaldt livet. Verden holdt p g av hengslene.

Det beste med #thedress-debatten var ikke at noe s relativt trivielt opptok s mange mennesker over hele kloden (noen av de morsomste reaksjonene jeg leste kom fra den kinesiske siden Sina Weibo), men hvor iherdig de to leirene forsvarte sitt syn, lukket ynene for motstridende synspunkter og forklaringer og rev ned alle p den andre siden og alt de sto for.

Om utgangspunktet var trivielt, var flelsene, standpunktene og reaksjonene som det inspirerte langt fra en vits.

At mennesker har en tendens til innta standpunkter, tuller dem i essensen av den de er (verdimessig, moralsk) og forsvarer dem ved demonisere den andre (ved hjelp av et bredt spekter som svinger fra mild demonisering, til livsfarlig dehumanisering) vet vi er en viktig bestanddel i konflikter. Men det var spennende se mekanismen materialisere seg s konsentrert i en s stor skala i 2015. Og det p grunn av noe trivielt. Eller mer presist, nettopp fordi det handlet om noe trivielt.

Vanligvis er det ikke slik. Langt fra.

Ta Israel-Palestina-konflikten. I sekstisju r har konflikten, dens ofre og gjerningsmenn og dens rot og lsning opptatt og opprrt mennesker i de fleste deler av verden. Flelsene den vekker overalt springer ut fra den samme kilden som de fleste som deltok i #TheDress-debatten drakk fra, men fordi noe langt mer engasjerende str p spill og fordi konflikten har pgtt s lenge, har partene gtt tom for det meste og har bare igjen grums og bunnfall, som de bruker til sverte og umenneskeliggjre den andre siden.

Kimene til dette, er det den israelske forfatteren S. Yizhars Khirbet Khizeh handler om. Mer konkret fokuserer forfatteren p utdrivelsen av palestinere i 1948, en hendelse palestinerne bare kaller Nakba, eller Katastrofen.

Den navnlse hovedpersonen og fortelleren er en ung soldat som sammen med medsoldatene har ftt ordre om rense landsbyen Khirbet Khizah for dets palestinske innbyggere. Det er ikke den frste gangen han har deltatt i en slik operasjon, men det er n at begeret renner over og samvittigheten begynner skrike over det ynene hans er vitne til: flyktende sivile som blir plaffet ned mens medsoldatene heier p skiveskyteren, det dehumaniserende sprket, rettferdiggjringen av den umenneskelige behandlingen av palestinerne ved henvise til Holocaust og jdenes eget eksil og mer. Mye mer.

I et poetisk, billedrikt og stramt sprk plasserer forfatteren oss midt i konflikten, lar oss se kaoset, den ordinre, ja banale, ondskapen som begs, fle kjedsomheten mellom operasjonene, heten som brenner alle og sist men ikke minst lar han oss vemmes av stanken fra de dde eller dende som enten steker i sola eller venter p at livet skal ebbe ut i skyggen av et tre.

Opprrende? Definitivt! Medrivende? Uten tvil! Men av mange ting jeg kommer til huske fra denne leseopplevelsen, er det siste og viktigste jeg vil trekke frem dette: medmenneskeligheten som trosser lag p lag med kvelende argumenter for det ene eller det andre og nekter la seg drukne. Som gir hp om at det er mulig innse at verden og hvordan en ser p ting, kan modifiseres, til og med overkommes, ved holde dra p gltt for muligheten om at det finnes en annen mte se ting p. Og at de som ser ting annerledes enn en, ogs har krav p medmenneskelighet.

Anbefales p det varmeste!

Tittel: Khirbet Khizeh
Utgitt: 2011
Forlag: Aschehoug
Sider: 94

Terningkast: 6


*Boka har ogs utkommet under tittelen "Khirbet Khizah".




Dette var ensomheten av Juan Jos Mills


Jeg satte meg i mors lenestol og tenkte p min datter, min gravide datter. Den piken som hadde ligget i magen min, i armene mine, skulle til forlenge kjeden, selv om jeg ikke visste hvor hen, i retning hva. Slik er livet, tenkte jeg, slik var livet. Ikke noe annet enn det, bli fdt, forplante seg og d. Noen ganger ogs vokse. Og midt oppe i det hele, et tomt rom, en dd tid, en redsel og gru som vi ikke engang kan huske. Dette var ensomheten

Frtitre r gamle Elena er fanget i et limbo; stillingen i reklamebyret har blitt vasket bort av arbeidsgiverens konkurs, datteren Mercedes omfavner de verste egenskapene til bestemoren (som ogs heter Mercedes) og bebreider moren med bde blikk og ved spille p Elenas skyldflelse over hvor mye hun kommer til kort som forelder, noe som bare fr avstanden dem imellom til ke og forverrer situasjonen. Som om det ikke var nok, mistenker Elena at mannen Enrique er utro.

I stedet for konfrontere utfordringene, velger Elena heller ignorere dem ved hjelp av hasj. Siden hun er hjemmevrende, hennes eneste barn allerede er ute av redet og p vei til etablere en familie selv og det ikke haster med finne en ny jobb, bestr Elenas dager kun nesten av stelle seg p en neddempet mte som skal underspille hennes klasse og relative velstand, g turer og ryke.

S ringer telefonen en dag og Elena fr vite at moren, som hun aldri har hatt et nrt eller varmt forhold til, har gtt bort. Hun er rlig nok med seg selv og med andre til ikke late som om hun er berrt av bortgangen.

Hun grter derfor ingen trer. Faktisk lar hun vre delta i begravelsen. Den lar hun ssteren Mercedes (ja, den tredje i familien) og lillebroren Juan fikse. Frst nr morens etterlatenskaper skal fordeles og arven gjres opp, tar Elena motvillig turen over til morens bolig.

Og det er mens hun er der at hun finner morens mange notatbker.

Skrevet over flere r og i et utskt og konsentrert sprk, er morens notater en uvurderlig skatt for Elena. For frste gang i sitt liv har hun ftt en mulighet til bli kjent med moren, se hvem hun var bak den kalde og distanserte fasaden.

Samtidig som Elena sakte gr gjennom notatene, hyrer hun anonymt en privatdetektiv til flge etter Enrique. Senere gir hun den samme detektiven i oppdrag flge etter og skrive subjektive og ndelst granskende rapporter om henne selv.

Det er et impulsivt og kanskje banalt innfall, men for hver rapport detektiven skriver, foretar Elena korrigeringer i forhold til hvordan hun fremstr, og hver og en av disse korreksjonene tar henne et steg nrmere en konfrontasjon med menneskene omkring seg som hun brygget p lenge.

Juan Jos Mills? Dette var ensomheten er ikke en bok en faller for umiddelbart. Jeg gjorde i hvert fall ikke det. Tross den gripende starten, de levende karakterene og den ikke-moraliserende holdningen om hasj-ryking som preger starten (blir noe annerledes og skuffende moralistisk p slutten), var jeg (basert p baksideteksten) redd for at boka skulle bli litt for svevende og forutsigbar. Det ble den ikke og det er den ikke.

Det en derimot fr er en kontemplativ, godt skrevet og stimulerende roman om forholdet mellom mdre og dtre, om veggene vi noen ganger mter i livet og de sm og store kompromissene som har brakt oss dit, enten de er av personlige eller politiske art.

En gledelig overraskelse og en bok jeg anbefaler varmt.

Tittel: Dette var ensomheten
Utgitt: 1992
Forlag: Aschehoug
Sider: 120

Terningkast: 5

Lang november i Madrid av Juan Eduardo Ziga


I ryggen hadde de byen de skulle komme til forsvare s desperat, denne byen dit det strmmet mennesker fra mange land for gjre sine kropper om til vollen foran en festning som tegnet seg skarpt mot de truende skyene: de som hadde flyktet fra umenneskelige regimer, de som drmte om en broderlig verden fordi de visste hva urettferdighet var, de disiplinerte som adld ordre, drmmerne og de rasjonelle, alle rykket frem over pne marker, tok seg fremt il leirvegger og rnner i utkanten av byen, det som skulle bli fronten. Lang november i Madrid

Et par av de beste dokumentarbkene jeg leste i fjor (fr jeg begynte blogge), handlet om norske frivillige som kjempet p republikanernes side i den spanske borgerkrigen (1936-1939). Den norske kontingenten som man anslr aldri bikket over to hundre, var en bitte liten del av de 30000 utenlandske frivillige som kjempet p republikanernes side.

Men ingen har noen gang betvilt nordmennenes ideologiske og idealistiske motiver for forlate det trygge Norge for kjempe mot fascismen.

Tvert om.

Fordi historien bare mneder etter nederlaget til republikanerne ga dem rett nr det gjelder de fascistiske regimene i Europa, gir historikere dem ofte en forsinket anerkjennelse for ha vrt s forutseende. De er prima eksempel p gode utenlandske frivillige krigere (i motsetning til en viss annen gruppe)

Som det fremgr av sitatet over, er beundringen for de utenlandske krigerne ogs finne i den Madrid-fdte forfatteren Juan Eduardo Zunigas novellesamling om borgerkrigen, Lang november i Madrid. Alle de seksten novellene i samlingen handler perioden mellom 1936-1939.

Nordmennene blir ikke nevnt spesifikt. Det gjr for s vidt heller ikke mange av de andre nasjonalitetene. De to eneste utlendingene som blir dratt frem er en franskmann og en frivillig soldat som bare blir beskrevet som utlending. Og det er kanskje ikke s overraskende all den tid mye av fokuset ikke ligger p striden i seg selv, men heller hvordan beboerne og soldatene lever og blir pvirket av krigstilstanden.

Soldatenes psykologiske tilpasningsdyktighet og hva de prioriterer gjre nr de ikke er i fronten, er nok det mest interessante i samlingen. Man kan ikke la vre fle med soldaten som, tross at han risikerer bli drept, gjr det han kan for arrangere et intimt samvr med en av det motsatte kjnn.

En annen ung republikansk soldat som har forlatt familien og hjemstedet for forsvare fremtiden, som han slr fast, mter en kvinne som mener at krigen har revet ned alle pilarene som har holdt moralen oppe.

En tredje soldat blir konfrontert med republikanernes forestende tap og m gjre et karakterdefinerende valg mellom anerkjenne det uunngelige og legge ned vpenet, eller om han skal dra tilbake til fronten og g ned med skipet.

Sivilistene i novellene, de fleste av dem i hvert fall, er langt mindre interessante og sympatiske. De er enten opptatt av trivielle ting som verdisteiner og smykker, venter p at krigen skal slutte slik at de skal selge eiendom de har arvet og kutte de siste bndene til familiemedlemmer eller selger seg selv p en eller annen mte.

De eneste sivilistene som kommer i nrheten av vre interessante, er et par kvinner med et intimt forhold (mest fordi man stusser over penheten dette blir brettet ut p i et katolsk land i 1930-rene).

Ettersom de fleste novellene handler om sivilister, vekslet jeg mellom bli irritert, kjedet og oppgitt av noveller som surret og summet og som var s dvaske at den eneste gleden jeg hadde av dem, kom da jeg leste den siste setningen i novellen.

At disse novellene i tillegg mangler hjerte eller driv som kunne ha strammet dem opp, gjr selv de korteste et ork komme gjennom.

Ikke bra.

Jeg er ikke velbevandret i litteraturen som behandler den spanske borgerkrigen, men jeg er likevel villig til satse en slant p at det finnes mange bker om emnet som er mer verdig din tid enn Lang november i Madrid. Mange bker.

Styr unna.

Tittel: Lang november i Madrid
Utgitt: 1998
Forlag: Gyldendal
Sider: 170

Terningkast: 1


Crocodile tears av Anthony Horowitz


"Rett fr bilen hadde mistet kontrollen, hadde han hrt et fjernt smell. Og i yekroken hadde han syntes han s et lite lysglimt i mrket, bak dem og hyt over dem. Det var ikke innbildning. Han hadde sett det. Og han skjnte nyaktig hva det betydde. En skarpskytter[...] Crocodile Tears

Det er vanskelig, om ikke umulig, komme p en tenring som har hatt et like innholdsrikt og farlig fjortende r i litteraturen som Alex Rider, den unge MI6-spionen i Anthony Horowitzs suksessfulle actionserie. Han har blant annet mistet sitt eneste gjenvrende familiemedlem, blitt sviktet av folk han hadde tillit til, utsatt for kloning, drukningsdd, levende brenning og forskt kastet ut av et romskip.

Listen over livsfarene han har opplevd er selvsagt lengre enn dette, men poenget er at jeg ikke ville protestert hvis det var en Guinness Rekordbok for litteratur og han hadde tronet verst i en undvendig spesifikk kategori. Den kunne vre kalt Mest farlige fjortisliv i litteraturen. Eller kanskje noe i den duren.

Han er ikke umerket av opplevelsene. Fysisk er skuddsret nr hjertet som nesten kostet ham livet det mest konkrete og minneverdige, men det minst interessante. I hvert fall for meg (mest fordi Horowitz har sagt at han ikke er interessert i drepe Rider, og jeg ikke er spesielt interessert i nesten-fare nr konklusjonen allerede er skrevet i stein p den mten)

Det mest interessante er (for meg) de psykologiske endringene Rider har gjennomgtt siden de frste bkene i serien. Der han var utadgende og noks naiv, er han n vaktsom og kynisk/realistisk. Overivrigheten og entusiasmen for operasjonene og de teknologiske dingsene MI6 utstyrte ham med, er nesten borte. I deres sted er en ambivalent holdning til oppdragene, trassighet mot de voksne handlerne og en oppgitt og hodehengende form for patriotisme i forhold til plikten.

Det kommer tydeligst frem i frste del av Crocodile tears. Gjenforent med av-og-p kjresten Sabina, er Rider, med hendelsene i "Snakehead" friskt i minnet, opptatt av holde MI6 p avstand. Han gjr det for sin egen del, men presset fra Sabina, hennes journalistfar og vergen Jack er ogs med p presse ham i den retningen. [...]den delen av livet mitt er over." sier han for forsikre dem. Lftet er enkelt overholde s lenge han er i det fredelige skotske hylandet der Sabina og familien hennes feirer jul og nyttr. Langt fra London og Alan Blunt og Fru Jones. Vel, langt nok.

Men selv nr Rider forsker unng fare, har fare en tendens til komme til ham. Og ikke overraskende er det nettopp det som skjer etter at Sabina, faren hennes og Alex har vrt p en overddig velledighet-og nyttrsfest p slottet til filantrop som Sabinas far skriver et portrett om. P vei hjem fra festen blir bilen beskutt og kjrer av veien. Det ender nesten med at alle tre drukner i det isbelagte Loch Arkaig. At de overlever takket vre Riders snarrdighet, sier nesten seg selv.

Vel hjemme i London og akkurat i det han tror at han har lagt det hele bak seg, dukker Harry Bulman opp. Han er en tidligere elitesoldat, avskjediget i vanre, som lenge har livnret seg som frilansjournalist. Og n har han, takket vre lsmunnede kilder, funnet sitt saftigste bytte; Alex Rider. Bulman vil nemlig skrive om Riders arbeid for MI6, tjene en brte med penger og albue seg frem til den plassen i solen (rampelyset) som han mener han fortjener.

Rdls blir Rider tvunget til subbe med lua i hnden og be Blunt og Fru Jones om hjelp. Blunt gr med p hjelpe Alex. Men bare hvis Alex gjengjelder tjenesten. Urolig for hva den enorme publisiteten kan gjre for det etter hvert sterke nsket om leve et normalt liv, biter Rider tennene og gr med p bruke en klassetur til bryte seg inn hos sjefen for et av Storbritannias fremste genforskningsselskaper. Blunt og mistenker nemlig at det foregr noe som ikke tler dagens lys der, og det gjr det.

Men selv MI6 er uforberedt p djevelskapen som blir kokt der. En djevelskap som har til hensikt ta livet av tusenvis om ikke den blir stoppet i tide. Og bak det hele str en mann ingen har mistanker til. Ingen, utenom Rider.

I etterordet i Crocodile Tears, skriver Anthony Horowitz blant annet at han stadig er redd for gjenta seg. Det er ikke s rart. Enhver serie som er suksessfull, risikerer fr eller senere oppdage at den har fullfrt sirkelen og str i fare for bite seg selv i halen. Jeg synes ikke at Rider-serien er der enn.

Men det er minst ett element som etter hvert gjentar seg og som jeg merker farger min lesing av boka med tjukke og ekle lag som jeg ikke kan unng vemmes av. Dette er (som jeg kanskje har jeg nevnt fr) hvordan Horowitz kapper lemmene og broddene av skurkene sine ved f dem til brette ut planene sine, livet sitt og alle fellene de har til rdighet for Rider. Og nesten alltid under en middag!

Nr det skjer n gang, er det helt uproblematisk sluke at en skurk som bare noen kapitler tidligere nsket hodet til Rider p et fat, gripes av behovet for stille sin nysgjerrighet og se den fjorten r gamle spionen p nrt hold. Men nr det skjer i bok etter bok, sier det meg at dette er en forfatter som enten ikke tar mlgruppen p alvor, eller motsatt, at forfatteren har ftt en overveldende sterk respons fra lesere som nsker at akkurat dette elementet gis en fast plass i enhver Rider-bok.

Jeg tror ikke det siste er tilfellet. Ikke tror jeg heller at Horowitz ikke tar leserne p alvor. Men jeg er i hvert fall ikke i tvil om at dette elementet delegger enhver Rider-bok som pesten, og etterlater en bitter bismak.

At en ellers liker bkene, gjr frustrasjonen bare dypere.

Anbefales med forbehold.

Tittel: Crocodile tears
Utgitt: 2010
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 406

Terningkast: 4



Krysset en natt elven av Izzet Celasin


Jeg hadde hpet finne Adam, eller jeg hadde hpet finne ut hva som hadde skjedd med ham, men i stedet ble jeg viklet inn i en verden ukjent for meg, en verden med ulike skjebner hvor sannheter og usannheter byttet plass uten vekke oppsikt. For usannhetene var etter alt dmme ikke ment som lgn, og sannhetene hadde ikke strre prestisje enn de hvite lgnene. Menneskene jeg mtte, utsatt for indre og ytre pvirkninger som de var, var ikke i stand til gi enkle svar p enkle sprsml. Krysset en natt elven

Jeg hrte om norsk-tyrkiske Izzet Celasin for frste gang for ca. tte r siden. Hans manus, debutromanen Svart himmel, svart hav, hadde akkurat blitt kret som vinner i Gyldendals beste politiske roman skrevet av en upublisert skribent. Og jeg husker at jeg leste et intervju med ham i Dagbladet og sa til meg selv at han m jeg lese. S skjedde livet.

Men da jeg fikk tilsendt info-mail om hans nyeste utgivelse, Krysset en natt elven, og selv fr jeg hadde lest introduksjonsteksten om boka, var jeg sikker p at jeg, tross alle bkene jeg har liggende, ikke kunne la sjansen til bli kjent med Celasins forfatterskap g fra meg. Vanligvis liker jeg lese kronologisk, starte med debutboka og flge forfatterens vekst eller mangel p sdan. Men jeg er ikke fremmed for litt juksing nr anledningen byr seg, og det var akkurat dette som skjedde da Gyldendal var s vennlige at de sendte meg et leseeksemplar. (Takk)

I 1988, mer enn tretti r etter at Abraham de Africa, hovedpersonen, og hans kampfeller, ledet av Castro, kastet ut Batista-regimet, er den gamle revolusjonre en karrierediplomat med ingen flere trinn igjen p den bermte stigen. Han er stasjonert i ei bakevje, i Beograd, der hans fremste ansvar er representere det cubanske regimet i Organisasjonen av alliansefrie nasjoner. Lite spennende eller av konsekvens skjer der, men det er en sinekyrestilling som i hvert fall holder ham langt unna mistanker om kontrarevolusjonre holdninger.

Det er i hvert fall det han tror.

Men det er fr et halvannet r gammel bekjentskap med en mystisk tyrkisk eksmilitr, fengselsfugl venstreradikaler og flyktning som heter Adam, brtt gjr ham ml for overfall, kidnappingsforsk, drapsforsk og mistanker om avhopping.

For redde stumpene av det som er av karriere og viktigere, livet, begynner han grave i fortiden til tyrkeren. Det gjr han ved oppske menneskene han tror kjenner Adam best; asylskerne som han delte mottak, liv, personlige historier og anekdoter med. Eller gjorde han egentlig det? For jo mer Abraham hrer om tyrkerens fortid i Tyrkia og liv i Beograd, jo klarere blir det for Abraham at han vet langt mindre om mannen enn han trodde han gjorde.

Samtidig kommer en kontraspionasjeagent fra Havanna for g Abraham i smmene. Det lover sjeldent godt.

Forsidebildet p Krysset en natt elven og baksideteksten etterlater en med et inntrykk av at boka kommer til handle om hemmeligheter, tkelegging og dunkle affrer som er skjult like under overflaten. Og det er sant nok. Her er det spioner, kontraspioner, muldvarper og dopingsforsk. Referanser til Orson Wells? The Third Man og John Le Carrs Muldvarpen dukker ogs opp.

Men det fremste prosjektet til Krysset en natt elven er likevel ikke spionasje og forrderi. Dens prosjekt handler i stedet om flyktningenes status, fortid, liv og hp for fremtiden. Mange av dem har, tross redselsfull fortid, omfavnet et optimistisk tankesett som tilsynelatende har gjort seg fri fra ideologier, etnisitet og religion. Det har verden ogs. Eller det er i hvert fall det alle trodde, til fragmenteringen av landet flyktningene befinner seg i,(eks) Jugoslavia, bare noen r senere gjr skam p denne optimismen.

si at jeg fikk en annen bok enn det jeg ventet, er en underdrivelse. Jeg kan heller ikke si at jeg har blitt hyggelig overrasket. Eller underholdt. Eller berrt. Spionasjehistorien som danner fasaden er ikke innviklet nok og mangler driv til tilfredsstille hodet. Og historiene til flyktningene, ofte avskrift av det som skal vre opptak, er enten alt for konstruerte til vre muntlige, eller surrete og uten noe interessant melde. Dialogen forsker til tider vre verbal sjakk, men ender dessverre for ofte med bli for barnslig eller for Noir.

Slutten er ogs lite tilfredsstillende. Og det er fr en av karakterenes fr lov bruke de siste tretti sidene p legge alt p bordet.

Krysset en natt elven har sporadiske gnister, men er ellers en bok jeg mest kommer til huske for det den ikke har; fokus, spenning, intrige, god dialog og et bankende hjerte.

Anbefaler ikke.

Tittel: Krysset en natt elven
Utgitt: 2015
Forlag: Gyldendal (Leseeksemplar)
Sider: 328

Terningkast: 2

I BUTIKKENE 20.03.2015

Snakehead av Anthony Horowitz


Han kastet seg p magen ett sekund fr en sveipende kaskade av maskingevrkuler som kom ingensteds fra, splintret greiner og rev i stykker lv. Det kom en ny eksplosjon som var mindre kraftig enn den frste. Denne begynte p bakken og sendte en ildsyle til vrs. Alex la hendene beskyttende over hodet. Jord og sand deiset ned p alle kanter rundt ham. Han var i en krigssone. Dette overgikk alt annet han noensinne hadde opplevd. Snakehead

BOK: Alex Rider har akkurat returnert fra verdensrommet og tilbringer noen dager i Australia for komme seg etter pkjenningene fra hendelsene i Ark Angel nr han blir kontaktet av ASA, Australias svar p MI6. Organisasjonen og dens leder, Ethan Brooke, har ikke kunnet unng hre om hans bragder i den britiske ssterorganisasjonen tjeneste, og n nsker de hans hjelp i en viktig hasteoperasjon.

Overveldet av den store pgangen med btflyktninger, har Brookes organisasjon ftt til oppgave om knuse smuglingsnettverkene i st-Asia som tjener rtt p bringe de desperate flyktningene til australsk farvann. Fremst av disse nettverkene er en mektig og hensynsls kriminell organisasjon kalt slangehode. Brookes plan er at Alex og en av ASAs fremste agenter, skal gi seg ut for vre afghanske flyktninger, slik at de kan kartlegge ruten og de logistiske innfartsrene til smuglerne.

Alex er som en del ganger fr lite interessert. Det eneste han nsker er fly hjem med Jack, som har kommet den lange veien fra London for ta ham med hjem. Men det er fr han finner ut at agenten Brooke nsker spleise ham med, Ash, var en god venn av foreldrene. S god faktisk at han var forlover da John og Helen Rider giftet seg.

Sentimentalitet er likevel ikke en av Ashs mest fremtredende sider. Og til tross for de gode skussmlene Brookes gir Alex, vil Ash ikke risikere livet fr Alex viser at han kan overleve under vanskelige kr. Det gjr han, men bare s vidt.

Ikke at det teller s mye.

Med en gang han og Ash lander i Bangkok, er bde operasjonen og deres hemmelige identitet avslrt. Og snart m Rider overleve bde snikmordere, Muay Thai-spesialister, korrupte og ondskapsfulle leger som tjener store penger p hste organer og en skurk med en spesiell lidelse og en forfinet smak nr det kommer til tortur.

Og alt dette fr han blir klar over at en av hans mest ddelige fiender har bestemt seg komme ut av skyggen for gjre maksimal skade.

Snakehead, den sjuende boken i serien om den fjorten r gamle spionen Alex Rider, serverer det meste og beste av hva en etter hvert venter av serien; godt iscenesatte actionscener, et interessant premiss, driv, lekenhet og gode skurker. Den inneholder samtidig ogs noe av det jeg misliker mest ved serien; skurker som i det ene yeblikket ikke kan vente med kverke Rider, men som i det neste har all verdens tid til gi seg inn p lange tilstelser. Og verst av alt; skurker som forklarer hvilke feller de har lagt omkring.

Jeg vet at disse bkene er ungdomsbker og at en (kanskje) br jekke ned forventningene til realisme i en serie om en fjorten r gammel spion, men det er ingen grunn til at skurkene skal ta lufta ut av ballongen ved komme med flersidige tilstelser/avslringer. Det er svakt nr det skjer i Bond-filmene, og det er svakt her ogs.

Ellers er Snakehead en av de bedre bkene i serien.

Anbefales med forbehold.

Tittel: Snakehead
Utgitt: 2008
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 400

Terningkast: 4


Livvakten av Lee Child


Han hadde sltt meg tre ganger, og jeg var helt ferdig. Jeg var dypt rystet og skjnte med plutselig klarhet at jeg kom til d i Abbot, Maine, en dyster lrdagsmorgen sent i april. En del av meg sa hei, vi skal d alle sammen, s hvilken rolle spiller det nr og hvor det skjer. Livvakten

F forfattere og bker evner fange og holde p min oppmerksomhet like totalt som Lee Child og hans Jack Reacher-bker. Det er noe med mten hans fettfrie setninger er konstruert p, det enkle og likevel uimotstelige ved premisset som er i hjertet av hver bok, Reachers omflakkende og frie liv (for drmmer ikke de fleste av oss av og til om en livsstil uten forpliktelser eller bagasje, med blikket festet p kun den neste horisonten?) og ikke minst- mulighetene for se onde skurker f et velfortjent spark (mildt sagt) i baken.

I en Q&A som ligger p Youtube, blir Child spurt om to ting som ofte kommer opp nr man snakker om Reacher-bkene; for det frste, hvorfor forandrer han seg ikke? Og for det andre, har han ikke lyst til skrive om andre karakterer?

Mten Child svarer p, er like direkte, upretensist og friskt som Reacher selv.

For det frste, sier Child, finnes det tonnevis med seriebker hvor helten eller heltinnen forandrer seg ved slutten av hver eneste bok. Han var ikke interessert i skrive om enda en slik skikkelse da han startet, er ikke interessert i det n, og mener at bokmarkedet er fullt av bker som kan tilfredsstille det behovet for den som sker det. For det andre, sier Child, er leserne mine ikke interessert i lese om nye karakterer som ikke er Reacher. De vil bare ha Reacher, og jeg kommer til gi dem det s lenge jeg kan.

Jeg anbefaler enhver som er interessert i skriving, markedsfring og litteraturbransjen om se p noen av hans foredrag. Ved siden av samtalene med Stephen King og Zadie Smith, er det noe av det beste om og med forfattere p Youtube.

Men tilbake til Livvakten.

Som tilsynelatende s mange andre ganger, er Reacher ute og streifer, denne gangen i New England, nr han blir vitne til og setter stopper for en kidnapping. Offeret er tjue r gamle Richard Beck, snnen til en rik teppeimportr. At det ikke er den frste gangen han blir forskt kidnappet, er det manglende ret et bevis p. Men forrige gang var ikke Reacher i nrheten, og nr den permitterte militrpolitimannen er ferdig ligger flere menn igjen p stedet. Dde.

Uheldigvis er en av dem en politimann.

Det er i hvert fall det Reacher og agentvennene hans vil at Richard skal tro. Mlet er f Reacher inn i den innerste kretsen hos teppehandleren Zachary Beck. Bortsett fra at agentene ikke tror at Beck importerer orientalske tepper, slik han gir inntrykk av.

De er derimot overbevist om at den luksurise livsstilen og den velbevoktede eiendommen finansieres med narkotikapenger. Men overbevisning er ikke akkurat noe retten vil akseptere som gyldig bevis, og siden alle forsk p infiltrering har mislykkes, er Reacher n de fderale agentenes siste utvei.

Selv er Reacher ikke motivert av edle hensikter. Han bryr seg egentlig ikke om hva som skjer med Zachary Beck, hans kone Elizabeth eller Richard. Den eneste han nsker f has p, er et spkelse han trodde han hadde begravd flere tir tidligere, men som n ser ut til ha oppsttt og inntatt en mektig posisjon i Becks nettverk av kjeltringer.

S gr alt som kan g galt galt. Og plutselig blir Reacher tvunget til se dden i ynene. Kanskje for frste gang.

Jeg leste livvakten for over ti r siden. Men da jeg var innom mitt lokale bibliotek, kunne jeg ikke la vre ville lese den, for se om den er like god, spennende og actionfylt som jeg husker at den var for s mange r siden. Og svaret er ja.

Det eneste som jeg syntes var litt skuffende, er at skurken ikke dukker opp p ntidsplanet fr helt p slutten. Ellers er Livvakten en gjennomfrt og fabelaktig godt komponert thriller som ikke kan annet enn gjre en fylt av beundring for hndverket som ligger bak et kunstverk av en bok som denne.

Les den!

Tittel: Livvakten
Utgitt: 2007
Forlag: N.W.DAMM & SN
Sider: 415

Terningkast: 5





The Boston Girl av Anita Diamant


Don't let anyone tell you things aren't better than they used to be. The Boston Girl, s. 291

En jdisk bestemor og enke blir i 1985 intervjuet av sitt Harvard-studerende barnebarn om hva som formet henne i Anita Diamants The Boston Girl. Det er en god historie med et stort hjerte, medrivende fortalt i en muntlig.

Men som s mange andre romaner om noen av de viktigste tirene i det tjuende rhundre, kan boka ikke unng sveipe over de kjente markrene i disse tirene; pogromen i Tsarens Russland, immigrantenes tffe hverdag og integrering i USA, religionens sterke tilstedevrelse i hverdagen og lsrivelseskampen unge kvinner mtte kjempe mot foreldregenerasjonen selv i byene for jobbe og bo for seg selv og f politisk stemme, frste verdenskrig, den spanske influensaen og depresjonsrene.

Den episodiske flelsen forsterkes av at hvert kapittel fokuserer p to r av karakterenes liv om gangen fra 1915 til 1931. Deretter oppsummerer boka alt som skjer mellom 1931 og 1985 p mindre enn femten sider. Det gjr at man sitter med to motstridende tanker; det ene er at man ikke kan unng tenke at boka ikke vant noe som helst p presisere rene s konkret.

Tvert imot.

De varierende temposkiftene (noen av kapitlene er bare noen f sider og gir en flelsen av at de bare er der fordi de nevner et par sm ting som skjedde og som er viktige for det neste og mye lengre kapittelet) gir historien et oppjaget tempo (lik skoleelever som er mer opptatt av smjogge gjennom en museumsutstilling for bare kunne si at de har ftt med seg utstillingen enn virkelig f med seg utstillingen). Boka kunne alts med helle latt rene flyte over i hverandre (med sm hint om r sydd inn i handlingen). Det ville, tror jeg, gitt historien en mer ekspansiv horisont.

Men som sagt; historien er bde god og godt sammenskrudd.

I 1915 er femten r gamle Addie Baum, den yngste av tre dtre til et par russiske jder som mtte flykte fra Russland for komme seg unna jdeforflgelsen i landet, et skolelys med en fremtid som ser ut til f en br ende fr den en gang har begynt.

Foreldrene, spesielt moren, insisterer p at Addie skal begynne arbeide og bidra til familiens underhold, eller gifte seg og gi dem barnebarna verken den gode datteren Celia, eller horen (som moren kaller den andre datteren) Betty, ikke har klart gi dem.

At hun i det hele tatt har kunnet g p skole s lenge som hun har gjort, er ikke et resultat av foreldrenes liberale holdning til utdanning eller tvang fra Boston-by. Det er derimot ene og alene et resultat av at foreldrenes yestein, Celia, har sett verdien av at lillessteren velger en annen og lysere sti enn den som tvang henne selv og den eldste ssteren, Betty, til g ut i arbeid tidlig, noe som har inspirert henne til argumentere overfor foreldrene for Addies sak.

Men med fullfrelsen av ungdomsskolen er foreldrene ikke lenger lydhre for Celias argumenter eller Addies lrer. Ikke en gang nr sistnevnte kommer hjem og appellerer til deres grdighet ved fortelle dem at Addie kan f en bedre jobb og tjene godt hvis hun gr p videregende. She reads and she counts. It?s enough.? er farens svar.

Det er fr Addie mter Miss Edith. En inspirerende, insisterende og mlbevisst mirakelarbeider som har tatt mange av nabolagets unge jenter under sine vinger og ftt dem til strekke seg etter sine "umulige" drmmer.

Gjennom henne, blir ikke bare Addie oppmuntret til trre lese dikt, hun fr ogs en slags sinekyrestilling der Miss Edith i grunnen betaler henne for lese og diskutere litteratur. I tillegg blir hun invitert til en sommerleir for Miss Ediths jenter.

Oppholdet som gjentar seg av og p i flere r, gir henne ikke bare venner for livet, det gir henne ogs et pusterom til drmme om en fremtid der hun ikke forsaker sine nsker for g hjemme og fde barn.

Og pusterom er nkkelordet her. Fordi hun ikke har en jobb eller prospekter til f en jobb der hun kan betale for sitt livsopphold og leie et eget sted, slik storessteren Betty har gjort, er Addie tvunget til leve med at faren og srlig moren, ser p henne som et prakteksempel p alt som er galt med de unge og tiden de lever i. Hun kalles lat, bortskjemt, bedreviter og overlegen. Senere kommer anklagene om at hun kler seg som ei tyte, at ingen vil ende opp som en peppermy hvis hun fortsetter gjre seg til, og mer.

Om foreldrenes er et symbol p mennesker tiden holder p forlate p stasjonen, ligger Addie, som tenringer flest, foran skjema. Det blir tydelig nr hun lar seg forfre av en lete type med dunkle hensikter. Jeg tror ikke det er en spoiler si at hun kommer fra det med livet og det meste intakt, men stoltheten fr en rispe hun ikke kommer til glemme.

Ikke fr hun er i midten av tjuerene, jobber som en anonymisert forfatter av kvinneseksjonen i en av lokalavisene og mter sitt livs kjrlighet.

Med en sikker stemme og utgangspunkt i et liberalt perspektiv* forteller Anita Diamant en hjertevarm historie om en jdisk tenringsjente som kryper, kravler og sprinter gjennom et liv og flere tir preget av fattigdom, diskriminering og sexisme, og som frst finner seg selv nr hun frst er middelaldrende og mor.

Det er ikke en bok som overvelder med dybde eller originalitet. Til det har den et alt for hyt tempo og minner om Forrest Gump (en tynn, men gyldig assosiasjon). Men hvis du har en ledig ettermiddag og lyst til lese om Boston tidlig i det tjuende rhundre, er denne absolutt noe du br vurdere.

Ellers er det mye du gr glipp av. Helt grei roman.

Tittel: The Boston Girl
Utgitt: 2015
Forlag: Simon & Schuster
Sider: 322

Terningkast: 3

*Addie referer til venner hun har mistet fordi de har blitt "hyreradikale" og drmmen om ordinering av kvinnelige rabbinere.





Alice and the fly av James Rice


Miss Hayes has a new theory. She thinks my condition?s caused by some traumatic incident from my past I keep deep-rooted in my mind. As soon as I come clean I?ll flood out all these tears and it?ll all be OK and I won?t be scared of Them any more.? Alice and the Fly, s. 9

Gregory Hill er en forstyrret ung mann. Det har han i grunnen vrt siden han var fire r gammel og foreldrene fant ham i lillessterens rom midt p natta mens hans grt om at hun var omringet av Dem. Sosietetsmoren Deborah trodde den gang at episodene bare var del av en forbigende fase som snnen ville vokse seg ut av, og den kirurgiutdannede faren var alt for opptatt med stable p beina klinikken han er deleier i til la seg bry med snnens stadig mer urovekkende tendenser. At det skjedde flere ganger endret ikke foreldrenes holdning. Ikke en gang etter at Gregory et par r senere prvde klo ssteren til blods.

Drpen som fr begeret til renne over kommer mens Gregory og ssteren Sarah er p ferie i Finners Island, i det srlige England. Der fr Gregory en av sine episoder, og fordi det skjer mens han og ssteren er alene i vannet i en jolle (som de egentlig har ftt forbud mot bruke) og fordi de voksne som skal passe p dem ikke er oppmerksomme, ender det nesten med koste Sarah livet.

Foreldrenes fremste reaksjon er ikke intensivere forskene p finne en god, varig og fungerende behandling for Greg, men derimot gjre det hele enklere for seg selv. Det gjr de ved sende Greg i eksil til besteforeldrene, holde ham langt unna datteren. Lsningen fungerer i en periode, alle fr et pusterom. Vel, nesten alle. Men det oppdager ikke Howard (faren) og Deborah fr r senere.

N i tenrene bor Gregory igjen hjemme med foreldrene og fungerer normalt i hverdagen. Vel, relativt normalt. Han har frre episoder og er en av de beste elevene i klassen. Men vre sr og flink er aldri en god kombinasjon p ungdomsskolen. I hvert fall ikke uten at en m betale en pris for det. For Gregorys del er prisen at han blir mobbet. Flgelig har han ikke noe sosialt liv som kan f ham ut av rommet, der han tilbringer utallige timer p se gamle filmer og vemme seg over nye.

Men denne (u)vanen med leve et mest mulig avsondret liv, er ikke noe han er alene om i huset. Lillessteren Sarah er opptatt med ve til en danseforestilling p skolen som kan jekke opp hennes status. Faren, nr han ikke er p jobben til klokka ti-elleve p kvelden, spiser eller underholder gjester med moren, lser seg inn p hjemmekontoret der han studerer tusenvis av bilder av bryster for jobben. Og moren gr rundt og planlegger hvordan hun skal innynde seg hos Ken og Ursula Hampton, Skipdales mest velhavende familie (Ken er blant annet investor i Howards klinikk).

S den eneste som ser ut til virkelig se Greg, som er opptatt av f ham ut av kokongen sin, er engelsklreren Miss Hayes. Hun er en av disse evig optimistiske menneskene som vkner opp hver morgen med en insisterende overbevisning om at de skal redde verden ved redde elever som desperat ser ut til trenge en redningsperson. Hun har selvflgelig sin egen bagasje, men den kommer ikke i veien for hennes planer om hale ut Gregory ved hjelp av litteratur og oppmuntring til legge ord p flelsene som ellers aldri kommer til uttrykk.

Bkene er Gregory ikke flink til lese. Men han omfavner hennes rd om skrive en dagbok med hemningsls entusiasme som han, beklagelig nok, aldri lar henne f se. S nr han hver tirsdag dukker opp p samtaletimene hun har initiert, sier han knapt noe. Ikke om dagboken, ikke om medisineringen, og spesielt ikke om Alice. Det er hun han egentlig skriver dagboken til. Hun han forteller om mobberne, farens bimbosekretr som moren mistenker at han er utro med, om Dem og viktigst av alt: hvor forelsket han er i henne og dyrker henne.

Men Gregorys forelskelse er ikke bare en uskyldig tenringsforelskelse. Tvert imot. Den er merkelig, urovekkende og farlig.

Det er sjeldent en leser en debutbok som dirrer s sterkt av uro, griper s raskt og fr en til bla febrilsk frem for se hva som skjer videre som tilfellet er med James Rices Alice and the fly.

Boka er en slow-burner. Den avslrer ikke alle sine hemmeligheter p en gang. En m lese til siste side og kanskje gjenlese den for sette pris p den summende uroen, den forfrende og jordnre narasjonen, den villedende veltilpassheten og mten tragedien du begynner vente p allerede fra side tjue, blir avdekket. ( Historiefortellingselementet minner om Showtime-serien The Affair, der hovedpersonene blir avhrt av politiet og seerne ikke kan la vre se p for finne ut hva som kan ha skjedd som er spass alvorlig at politiet har kommet p banen)

En debutbok av de sjeldne.

Anbefales p det varmeste!

Tittel: Alice and the Fly
Utgitt: 2015
Forlag: Hodder & Stoughton
Sider: 323

Terningkast: 6




Den endelige historien av Selma Lnning Aar


Han hadde funnet det han lette etter. Noen som var ndt, eller villig til ta deler av hans fornedrelse, og som fra n av ville bre den med seg slik han selv mtte. Han hadde funnet meg. Penger, sa han. Du skal f penger. Den endelige historien, s. 27

Som de som har vrt innom bloggen med jevne mellomrom vet, har jeg i lpet av de tte-ni mnedene bloggen har vrt oppe skrevet noen virkelig krasse anmeldelser av romaner og novellesamlinger av forholdsvis populre forfattere. Og da mener jeg virkelig krasse. For eksempel var tittelen p min anmeldelse av Jon ystein Flinks andre bok Bort med den dagen da denne boka ble utgitt. Som sagt, krast.

En del kan f inntrykk av at jeg skriver fra et alt for flsomt sted. Og det er nok sant. I likhet med mange andre bokbloggere gjr jeg det jeg kan for la min entusiasme eller frustrasjon lyse gjennom anmeldelsene. Jeg prver ogs hver eneste gang begrunne mine konklusjoner.

Noen ganger lykkes jeg, andre ganger ikke.

Det siste skjer ofte fordi jeg alt for iherdig forsker unng avslre viktige momenter i en bok, uavhengig om jeg liker boka eller ikke. Resultatet blir noen ganger noe jeg selv misliker nesten like inderlig som en spoiler, nemlig vaghet. Etterp sitter jeg med en flelse av at jeg, i et forsk p varmt anbefale en bok eller rope fra hyt om en bok som ikke er verdt ens tid, har vrt respektls overfor skribenten som har brukt mneder, ofte r, p spikre sammen en bok.

I en artikkel om hvorfor og hvordan Susanne Biers film "Serena" krasjlandet p VOD til tross for at den har Jennifer Lawrence og Bradley Cooper i hovedrollene, skrev journalisten Adam Sternbergh dette i nettsteder Vulture: In the end, the lesson of Serena isn?t how remarkable it is when a movie like this goes badly, but how improbable it is that any movie at all turns out to be good.

Som med Biers film, s ogs med Selma Lnning Aars debutroman Den endelige historien.

Jeg leste hennes siste roman Jeg kommer snart (Cappelen Damm, 2013) og antok at vittigheten, de gjenkjennelige observasjonene og den jordnre realismen i Jeg kommer snart ville vre finne ogs i denne boka. S feil kan man alts ta.

Historien foregr p to forskjellige tidsplan: P fortidsplanet er hovedpersonen en forvirret ung kvinne (av grunner som jeg enn ikke forstr) som, etter at moren dr, stikker til Kbenhavn fremfor delta i begravelsen, drar videre til Tyskland og Italia, fr hun havner i Amsterdam. Der mter hun og forelsker seg i en impotent belgier som bde slr og betaler henne for ta p underty han har kjpt og fortelle historier (ala Sjeherazad)

P ntidsplanet er hun hjemme igjen. Uten belgieren. Men skjebnen smiler til henne nr hun en dag, mens hun er p et lokalt spisested, mter igjen en barndomsvenn hun hadde et kort forhold til og som hun ble dumpa av. Mozart, som hun pleide kalle kameraten enda han ikke har noe musikalsk talent, har nemlig blitt millionr etter ha investert godt arven fra moren sin. Og n er han mer enn villig (av grunner vi aldri forstr)til vre geners mot vr heltinne. Uten baktanker eller betingelser.

Mitt strste problem med Den endelige historien er ikke at historien er tynn, enda den er det. Heller ikke at boka er kjemisk renset for humor, noe den ogs er. Ikke en gang at hovedkarakterene (belgieren og vr heltinne) er totalt usympatiske. I stedet koker det hele ned til om en tror p historiens realisme og kjper det hele, eller om en ikke gjr det. Jeg gjr det ikke. Ikke i det hele tatt.

Jeg skal ikke trette deg med alt, men la meg si det snn: Noe i meg protesterer nr en kvinnelig karakter blir sltt av en mann og reagerer ved si, Jeg husker at jeg tenkte at de kom som fortjent, slagene. Det var min fornedrelse, min del av kontrakten. P en mte hadde jeg lagt opp til det[?] Og dette: Det fantes uante krefter i den tynne, nesten kvinnelige kroppen. Han slo og slo, skrek at det fikk ham til fle seg som en mann. (s. 97)Og dette: Jeg reiste ikke fra ham. Ikke den kvelden, og ikke den neste. Vi trengte hverandre uten at noen av oss ville vre ved det. (s.98).

Ikke grt. Ikke forbannelse. Ikke redsel. Aksept. Fra frste dag.

La meg bare si at jeg ikke leser bker for lete med forstrrelsesglass etter urealistiske scener eller historieelementer. Jeg ville ikke lest bker om jeg gjorde det. Men jeg forventer at karakterene oppfrer seg noenlunde realistisk nr historien skal foregi finne sted i en verden der ordinre menneskelige reaksjonsmnstre ikke er satt ut av spill. Og i den reelle verden reagerer ikke ordinre mennesker snn som hovedpersonen gjr.

Verre blir det nr hun sitter hjemme i Norge og skriver til ham og venter lengtende p et svar fra ham. Da kaster jeg opp armene og tenker at her er det ingenting for meg.

Ingenting for noen egentlig.

Styr unna.

Tittel: Den endelige historien
Utgitt: 1995
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 148

Terningkast: 0




En bnn for de brtfrte av Jennifer Clement


Sndag morgen vkna de fleste fangene tidlig for forberede seg til visittdagen. Kvinnene lakka neglene, gredde hret i topper og fletter eller retta det ut med store ruller som de hadde ligget med i hret hele natta. Sjl fanger som aldri fikk besk, stelte seg, bare i tilfelle. Det alle visste, var at ken av beskende som venta utafor p slippe inn i kvinnefengselet, var kort. Ken foran mannsfengselet var lang, den strakte seg langt nedover gata, minst ti kvartaler. Det kunne ta timevis fr du omsider slapp inn og fikk treffe mennene. Det var Luna som fortalte meg dette. Mer trenger du ikke vite om noe som helst, sa hun. Ingen besker kvinnene. Alle besker mennene. Hva mer trenger vi vite om denne verden? En bnn for de bortfrte, s. 211

De fleste har hrt dette fr: Det er tre typer lgner; lgn, forbannet lgn, og statistikk. Sitatet forbindes ofte med Mark Twain, men ble egentlig kokt opp av en av Storbritannias mest fremstende statsministere; Benjamin Disraeli.

Jennifer Clements oppskakende, ynepnende og hjerteskjrende En bnn for de bortfrte (Cappelen Damm, 2015) handler ikke om matematikk. Det handler i stedet om hvordan purunge jenter bortfres og tvinges inn i sexslaveri og sexindustrien i de store byene i Mexico, narkokrigens brutalitet, endemisk korrupsjon som gjr at fly som det er meningen skal spraye marihuanakrene heller dumper sykdomsfremkallende kjemikalier over folk og fe i fattige omrder og den meksikanske statens ansvarsfraskrivelse nr det gjelder utdanne de fattige.

Og mye mer.

Men fordi statistikk tilsynelatende sier s mye med f tegn og fordi jeg tror at bde du og jeg har godt av at jeg fatter meg i (relativ) korthet, lar jeg meg friste. S her er det: Over 60000 mennesker har ddd i krigen mot narkotika i Mexico i de siste rene; i 2013 ble det begtt 33.1 millioner kriminelle handlinger mot 22.5 millioner ofre (inkluderer ikke drap/mord). kningen var p 19 prosent sammenliknet med ret fr. Sjokkerende lave 10 prosent av alle disse ugjerningene ble anmeldt. Mest fordi ofrene enten er redde for represalier eller fordi de ikke har tiltro til politiet.

Men statistikk, nyttig som den er i en del sammenhenger, fremstr som kald nr den gjr s mange s ansiktslse. Nr den summerer livet til ti r gamle Karen Juarez Fuentes til kun et nummer i listen over unge meksikanske jenter som forsvant p vei til skolen.

Min rasjonelle side hvisker til meg at statistikk hjelper oss til holde en viss distanse, at en nrmere konkretisering av blodet og trene bak sifrene vil overvelde ethvert menneske til lammelse. Men noe i meg gjr opprr og argumenterer at det er bedre mte lidelsen i verden med pne og trevte yne enn med blanke og vitende.

Vi trenger noe mer (menneskelig og sannferdig) enn statistikk.

En bnn for de bortfrte er i s mte en bok etter mitt hjerte. Den tar opp noe jeg var vagt klar over og for enkelthetens skyld hadde arkivert i samme hylle som narkotikakrigen bare fordi det skjer i Mexico og ? egentlig kun av den grunn.

I Guerrero, en fattig delstat sr for Mexico by, bor Ladydi sammen med moren. Den uplitelige faren er i USA, og likhet med mange av mennene fra stedet har han ingen planer om srge for eller komme tilbake til familien.

Dermed er moren bde mor og far. Det er en rolle hun omfavner med en blanding av beundringsverdig oppofrelse og rasende bitterhet. Heldigvis er moren til Ladydi ikke typen som omsetter sin bitterhet til fysisk mishandling, og den giftige omtalen av faren har hun levd med s lenge at den har blitt en vanlig del av oppveksten.

Noe annet som ogs er en ordinr del av livet i Guerrero, er narkokartellenes raid i omrdet for bortfre de peneste jentene til et liv i sexslaveri i Acapulco, Mexico-by eller Tamaulpas, helt nord i landet.

Fordi nesten alle mennene har dratt over Rio Grande, fordi kartellenes makt er s allestedsgjeldende og fordi myndighetenes knefall for disse er s total, har kvinnene og mdrene p disse sm stedene (og det gjelder mange andre steder enn kun Guerrero) ikke noe annet alternativ enn bare utsette det uunngelige.

Det gjr de ved erklre at de har fdt en gutt nr de har nedkommet med ei jente, gjre jentebarna styggere ved sverte ansiktene deres med kull eller ved bruke gul eller svart merkepenn p tenner slik at dtrene fremstr mest mulig ulekre i kartellenes yne. Siste skanse er grave hull i husene og i krene, slik at jentene kan gjemme seg lik kaniner nr luksusbilene med de sotete rutene dukker opp.

Staten som skulle hjelpe dem, gjr alt annet enn det. Nr den ikke svikter dem ved sende lrere som kun er der for gjre samfunnstjeneste og gir blanke f i undervise, sender den fly som er fullastet med kjemikalier som uten hensyn sprayer dem med kjemikalier som var ment for narkotikaavlingene i omrdet. Er det da rart at befolkningen ser p alle myndighetspersoner som en like stor trussel som kartellene?

I bde Guerrero og, kan man anta, hele Mexico lrer alle bare stole p seg selv og sine. Selv etter at Paula, Ladydis venninne, blir bortfrt. Selv etter at Ruth, eieren av den lokale skjnnhetssalongen (hun kaller den selv en stygghetssalong, fordi jobben hennes er gjre jentene akkurat det), forsvinner og etterlater seg en blodpl.

gjre noe annet enn tie, pskynder bare toget som kommer for kjre over en. Og selv om livet er beksvart er det noe i alle beboerne av Guerrero, i alle mennesker egentlig, som nsker klenge seg til livet s lenge som mulig.

Men hvor lenge kan man holde ut nr den eneste utdannelsen lreren gidder gi er lytting til Tsjajkovskijs Svanesjen og framtidsalternativene bare bestr av enten jobbe som lavtlnnet ansatt som vasker og tjener de rike eller havne i fengsel?

Da jeg var ferdig med lese En bnn for de bortfrte hadde jeg lyst til pne anmeldelsen med en advarsel om hvor tff lesing boka var og hvor tilrdelig det ville vre spare seg for opplevelsen hvis du har store vansker med tle lese om lidelse og fornedring av mennesker.

At jeg valgte annerledes betyr ikke at jeg ikke lenger mener at de(n) som nsker lese boka ikke br stlsette seg for opplevelsen. Det betyr bare at jeg mener at de andre grunnene, de levende karakterene, den utrolig interessante historien, de sviende sparkene mot autoritetene i Mexico, det billedrike sprket og den jordnre mten Clement forteller historien p, veier opp mer enn ubehaget, raseriet og trene en risikerer felle i lpet av lesingen.

Jeg vet at det kalle boka viktig, vil f enkelte til himle med ynene. Jeg er klar over at betegnelsen for en del signaliserer at boka sikkert er en jammerlig leseopplevelse. Noe kjipt som koster mer enn det gir.

Men En bnn for de bortfrte er langt fra det. Og hvis du velger gi den en sjanse, slik jeg hper at du som leser dette gjr, er jeg ganske sikker p at du, mellom dens to permer, vil finne en roman som rrende, opprrende og ekstremt engasjerende bok.

En leseopplevelse som vil etterlate noen rifter i ditt hjerte.

Anbefales p det varmeste!

Tittel: En bnn for de bortfrte
Utgitt: 2015 (lnt fra Lillehammer bibliotek)
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 222

Terningkast: 6




Vr store fortvilelse av Barış Bıakı


Jeg har sagt det fr, og jeg sier det igjen: leve innebrer skape forbindelser mellom opplevelser som egentlig er atskilt fra hverandre. Det er ikke et fotoalbum, men et levende menneske som forbinder et minne med et annet. Vr store fortvilelse

Oversetteren Ender og bygningsingeniren Cetin har vrt venner siden ungdomsrene. Og nesten like lenge har det sammenfallende synet p livet, lyne og varme vennskap som Ender sier er en form for forelskelse, egget dem til bo sammen. Men det var ikke en drm som lot seg realisere og kombinere med studier og reiser i utlandet og kjrester og forhold. Heldigvis, eller uheldigvis, avhengig av hvor man dmmer det fra, smeltet hindringene bort med rene, og n bor de to ungkarene sammen.

Tosomheten deres varer likevel ikke lenge.

Nr Fikret, en venn fra studietiden som flyttet til USA, havner i en ulykke som tar livet av faren og stemoren bare dager etter at han kom tilbake til Tyrkia, fr Ender og Cetin en uventet foresprsel av sin skadede venn; kan hans sytten r gamle halvsster bo med dem i de to rene hun har igjen av skolegangen fr hun begynner studere? Selv er han nemlig ndt til dra tilbake til statene, og utgiftene hennes er noe Fikret skal srge for.

Ender og Cetin ser ikke noen annen utvei enn si ja til forslaget. Delvis for Fikrets skyld, delvis for Nihals skyld, men mest fordi de ser p det som en mte reNiyazi og Melahat p, gode mennesker som alltid tok imot dem med pne armer og viste dem eksemplarisk gjestfrihet.

Dermed flytter Nihal inn. Utover sjokket etter foreldrenes ddsfall, er Nihal som syttenringer flest; hun mingler med folk hun ikke br mingle med, drikker mer enn hun br drikke og behandler voksne som luft. Ender og Cetin er ikke noe unntak.

Tlmodigheten og overbrenheten de mter henne med er kanskje litt i overkant, men etter tre-fire mneder gir det resultater. Nahil kommer ut av kokongen sin og blir snart en integrert del av livet til kameratene. Men forholdet er ikke uten komplikasjoner. Og den strste er uten tvil at begge n er forelsket i henne.

Forsidebildet av Vr store fortvilelse fr en til tro at boka er en munter og sjarmerende roman om et bromance-par som lrer bli voksne ved finne ut av et og annet nr de begge tar en vilter jente som holder p bli en kvinne. Jeg ville likt en slik bok. Dessverre er Vr store fortvilelse ikke den boka.

Sjarmen og humoren boka blir solgt p fant jeg ikke. I stedet opplevde jeg en historie som raskt slo inn p et lavt gir og som aldri giret opp eller ned til siste side. Jeg ventet humre, men gliste ikke. Ventet og ventet p bli sjarmert av hovedkarakterenes hplse rend, men ble ikke sjarmert. Og til slutt ventet jeg p en av disse optimistiske sluttspurtene sommerutgivelser er kjent for, men heller ikke den kom.

Det var litt kjipt.

Det mest positive jeg kan si om boka, er at den er godt skrevet. Den muntlige stilen historien fortelles i, har jeg stor sans for.

Men det er dessverre ikke nok nr karakterene aldri engasjerer og historien pruster uten aldri komme ordentlig i gang. S er det de sm irriterende elementene, som det at Ender flere ganger refererer til seg selv i tredjeperson, de platte tankene om kvinner og deres behov for f dikt skrevet om seg, avsporingene tilbake til fortiden og de totalt uinteressante referansene til noveller, romaner og fortellinger.

Les noe annet.

Tittel: Vr store fortvilelse
Utgitt: 2014
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 190

Terningkast: 1

hits