leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. På denne bloggen kommer jeg primært til å skrive om bøker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisører/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

A Hologram For The King av Dave Eggers


"Kjære Kit, hovedsaken er å være bevisst på rollen man spiller i verden og historien. Tenker du for mye, skjønner du at du ikke betyr noen ting. Tenker du akkurat nok, skjønner du at du er liten, men viktig for noen. Det er det beste man kan få gjort." Et hologram for kongen, s. 112

Alan Clay er ikke en av finanskrisens ofre. Han har fortsatt en jobb, tak over hodet, og en datter som går på et pengesluk av et privat college. Han er av de heldige som rakk å redde seg selv da bunnen falt ut av verdensøkonomien generelt ,og den amerikanske spesielt.

Men bare så vidt.

To år etter finanskrisen er han i midten av femtiårene, tjener langt mindre enn det han gjorde tre år tidligere og står på nippet til å kaste inn håndkleet og ta ut datteren fra colleget fordi han har tapt det meste av pengene sine på investeringer i Øst-Europa.

Så kommer redningen. Reliant, «verdens største IT-leverandør», hyrer ham til å dra til Saudi Arabia for å presentere en innovativ kommunikasjonsløsning, et hologramsystem, til den saudi-arabiske kongen.

Det halv milliard-dyre systemet er mer kostbart enn det konkurrentene har å selge, men det har to fordeler som rivalene ikke har: det er et genuint foregangsprodukt og dets ansikt, Alan, er en (perifer) venn av kongens nevø. 

I en verden av storstilt industriell spionasje er det første ikke så viktig som det siste, og det er greit for Alan. Han er voksen nok, noen vil si desperat nok, til å ikke legge vekt på at han ikke er hyret fordi selskapet ser en fremtid i ham, eller fordi han besitter unike salgsferdigheter.

Så han ignorer det amerikanske utenriksdepartementets sikkerhetsråd og reiser til Jeddah.

Varmen, det er førtitre grader i skyggen, er ille nok. Men det som er enda verre i dette bakstreverske landet, er dets konge. Han gjør simpelthen som han vil, avlyser møter for å dra til nære og fjerne land, og krever at alle ganske enkelt må omstille seg etter hans spontane skjema.

Og det gjør de.

Sjansen til å få en del av kaka på et prosjekt som er budsjettert til trettifem milliarder dollar er for lokkende til at noen gidder å klage høylytt. Ikke over ventingen. Ikke over den overhengende faren for å bli kidnappet av fundamentalister og solgt til Al Qaida, og ikke over det langt mer sannsynlige: faren for simpelthen å bli blåst opp i lufta.

Det Alan ikke vet, er at han ikke rustet til å høyspillet som foregår bak ryggen hans. Noe som får en tragisk følge for ham.

Mitt syn på «Et hologram for kongen» er todelt; ett er positivt og ett er negativt. Hvis vi fokuserer på det positive først, er det første som bør sies at «Et hologram for kongen» er en av disse bøkene en håper det blir skrevet mer av; du vet, den smarte, jordnære, godt skrevne og hyperaktuelle romanen som i tillegg befolkes av sympatiske og mindre sympatiske karakterer og som får en til å tenke.

Det siste er så sjeldent at det bør applauderes.

I dette tilfellet må det dessverre bli en dempet applaus. Jeg var begeistret for boka helt til jeg leste de siste sidene, og da jeg lukka den kunne jeg ikke unngå å kjenne skuffelsen velle opp.

I anledning av VM kan en si at det var som å se forventningsfull på en skihopper som er på nippet til å utføre et mesterlig rekordhopp, bare for å bli vitne til at skihopperen blir blåst ut av lufta med en kanon, i tegneseriestil. En får lyst til å falle ned på knærne (ala Willem Dafoe i Platoon) og skrike ut skuffelsen.

Overdrevent dramisk? Kanskje. Men jeg liker å visualisere mine leseskuffelser. Spesielt når slutten på en bok ikkke "synger", som de pleier å si.

Bortsett fra slutten, var "Et hologram for kongen" en god leseopplevelse. Såpass god faktisk at jeg nå planlegger å lese mer av forfatteren.

Anbefales.

Tittel: Et hologram for kongen
Utgitt: 2013
Forlag: Gyldendal
Sider: 342

Terningkast: 4 

 


Hjertets kar av Benoite Groult


«Jeg husker ikke om Gauvain var like god til å kjærtegne da som han ble senere. I hans miljø kjærtegnet man ikke noe særlig den gangen. Og den gangen lot jeg meg ikke så lett kjærtegne jeg heller. Jeg syntes at Roger var svært normal. Man kan ikke plage mennene med «nei, høyere opp» eller «au, det er for hardt»?» eller enda verre «litt til, er du snill». For hvis man maser på dem, virker man umettelig, og da går de annet steds hen til jenter som alltid er tilfredse, som høyakter deres magiske stav og drikker deres hellige olje med miner som om de gikk til alters.» Hjertets kar, s. 30-31

På de første sidene i «Hjertets kar», kommer Pariserinnen, historikeren og litteraturviteren George (uten s, oppkalt etter Sand) med en innrømmelse; ord og språk kommer til kort når en skal fange på et blankt ark « de gleder som kalles kjødelige». «[?] hvert ord jeg skriver er rede til å svikte meg, fordi det enten er kjedelig eller vulgært, blodfattig eller grotesk, om ikke direkte frastøtende.» kontemplerer hun. Så kommer hun med en av de mest skarpe (og morsomme) observasjonene jeg har sett på en stund når det gjelder erotika-litteraturen; «[?]ordforrådet for kvinnens vellyst, selv hos de beste forfattere, avslører en forferdende fattigdom.»

Denne kvalen er nokså typisk for både henne og den intellektuelle kretsen hun tilhører som voksen. De utgjør en gruppe som kan snakke «briljant [?] om elskov og vellyst», men som ikke er bedre elskere eller bedre i stand til elske for det. Alt er blitt impotent. (s. 132)

Mange år før det skjer, møter George bretoneren Gauvain. Han er seks-sju år eldre enn henne, tilhører en lavere stand og har allerede i årevis jobbet på tråleren til eldstebroren. Turistfamilien til George har frekventert området der Gauvains familie bor lenge nok til at de kjenner hverandre, men de har, som forventet, bare forakt for hverandre. Gauvain, skriver hun, oppfatter turismen som deres hovedbeskjeftigelse «og en levemåte som han neppe nærer noen aktelse for.» Selv har hun lite til overs for det grove språket som hun oppfatter som typisk for hans stand, vellysten han legger for dage når han jakter fugler og den avskyelige maskuliniteten han oser av.

Det siste kan gi inntrykk av at dette er en av disse semi-erotiske kioskromanene hvor heltinnen er en overklassejente som blir bergtatt av en grov og ukultivert plebeier. Det er både riktig og feil.

Det er riktig at George bare et par år senere, innleder et forhold med denne «ulven», «bjørnen» og «voldsomme» mannen, men hun er langt fra den passive, uskyldige patrisieren som blir geleidet gjennom erotikkens bekmørke irrganger av George. Tvert imot. Her er det George som sitter med alle kortene når det gjelder kontrollen over forholdet og de intellektuelle kapasitetene.

Hennes begjær etter Gauvain er ikke sentrert rundt hans allsidige personlighet eller fordi han er i stand til å konversere om Freud, kunst og historie, det er nettopp fordi han ikke kan at hun setter så stor pris på ham. Idealet hennes er grovt sagt «knull og hold munn» (s.154)

Og akkurat dette undergraver forfatterens misjon, som er å «skildre kjærligheten som vokser fram» mellom disse to karakterene. Jo mer jeg leste jo mindre forståelse hadde jeg for dette «kjærlighetsforholdet».

Ikke bare blir leseren bedt om å være svært generøs og heie denne forbindelsen frem enda begge er utro mot partnerne sine i løpet av de flere tiårene dette av-og-på forholdet varer, men en skal oven i kjøpet innrømme forholdet livets rett enda en hele tiden vet hvordan ser ned Gauvain, skjemmes over hans manglende dannelse og fastslår at hans oppfatninger slumrer i et brakkland» (s. 150).

At hun samtidig vil at han skal «beholde yrket sitt, aksenten sin, kraften og mangelen på kunnskaper» (s.37), skal gjøre henne sammensatt, kompleks, fanget mellom det hun søker intellektuelt sett, altså en kompatibel partner, og det hennes hjertes kar skriker etter.

På tross av alt dette, er "Hjertets kar" en bok jeg hadde stor fornøyelse av å lese. Den er langt mer grublende enn det anbefaleren ga meg inntrykk av. Men det betyr ikke at den holder erotikken bak lukka gardiner. Langt ifra. Her er det nok beskrivelser av "salknapp", "forhjerter", "staur", "lemmer" og "safter" til å tilfredsstille enhver som sitres av merkelappen "erotisk roman".

Så hvis du leter etter en bok som har erotika-elementer, treffende og ofte hysterisk morsomme observasjoner, og som i motsetning til en bok-serie som skal forbli unevnt er skrevet av noen med noe å si og en beundringsverdig reflektert skrivepennen, anbefales "Hjertets kar". Den er også fransk, noe som betyr at du ikke risikerer å støte på noen som vifter med en moralsk pekefinger på mils omkrets. Det pleier å tiltale en del.

Anbefales.
 
Tittel: Hjertets kar
Utgitt: 1990
Forlag: Aschehoug
Sider: 165

Terningkast: 4












Dr Haggards Lidelse av Patrick McGrath


"Jeg famlet meg blindt gjennom verden, på leting, selv om jeg ikke visste det, etter det som kunne gjøre meg hel. Hun gjorde meg hel, men jeg mistet henne. Og etter å ha kjent sammensmelting og helhet, ble det umulig for meg å leve uten- jeg ville foretrekke aldri å ha visst at en slik tilstand var mulig." Dr Haggards lidelse, s. 76-77

Min introduksjon til Patrick McGraths psykologiske semi-skrekkbøker, kom gjennom en adapsjon av en av hans bøker; «Asylet» fra 2005, med avdøde Natasha Richardson i hovedrollen. Jeg så filmen, ble lite imponert, leste boka og skjønte hvorfor; McGrath er en av disse forfatterne som bygger opp sine bøker på samme måte som M. Night Shyamalan, altså rundt ett spesielt element eller "vri". Og som med Shyamalan er inntrykket man sitter med etterpå avhengig av om man har latt seg imponere av dette elementet eller denne «vrien».

Det ble jeg dessverre ikke da jeg så "Asylet" og senere da jeg leste boka. "Dr Haggards lidelse" av samme lesset, kretser rundt enda en affære, og er, om mulig, enda mindre imponerende enn "Asylet".

Før jeg sier hvorfor, er det bare redelig å legge alle kortene på bordet: Jeg er en stor en fan av Stephen King. Jeg liker hans teft for å spinne historier, for måten han klarer å gjøre de mest usannsynlige skapningene reelle, og jeg liker det pulserende hjertet (noen vil si sentimentalitet) som ligger i sentrum i bibliografien hans.

Hva har King med McGrath å gjøre, spør du. Ingenting. Trodde jeg. Det var før jeg leste baksiden av «Dr Haggards lidelse», der forlaget (slik jeg har forstått dem) jekker ned King for å løfte McGrath. Det er ikke et uvanlig grep. De har tross alt en økonomisk interesse av å fremstille McGrath som en som er nær ved å få King til å abdisere. Fordi McGrath skriver «raffinert», i motsetning til King.

Det reagerer jeg på. Og enda jeg prøvde å ikke la min umiddelbare negative holdning til forfatteren gå ut over denne boka, er jeg og et menneske, og jeg ville lyve hvis jeg sa at jeg la min forutinntatthet til side og møtte boka med et fullstendig åpent sinn, slik jeg gjør med alle bøker og forfattere.

Så vet du det.

«Dr Haggards lidelse» introduserer oss for tittelkarakteren, en uærlig kvakksalver som driver en landsens privat klinikk i en liten kystby. De fleste av pasientene hans er gamle og døende, arvet fra den forrige eieren. Tross påstandene om empatioverflod, gjør Haggard lite annet enn å selge dem placebo-medisin. Det rettferdiggjør han med et par tvilsomme grunner; for det første at de ikke kan hjelpes, og for det andre at det er viktig å gi kroppen en sjanse til å gjøre sitt med å lege seg selv. En kunne forstått det om pasientene var en gjeng hypokondere, men når det handler om kreft og andre alvorlige lidelser, er det enkelt å føle antipati mot legen.

En dag blir Haggard oppsøkt av en vakker ung mann. Han heter James Vaughan, flyr Spitfire for RAF, og er sønnen til dr Haggards store kjærligheten; Fanny Vaughan. James vil høre om affæren.

Haggard er først skeptisk. Han er tvilende til hvor sømmelig det er å gjenfortelle en historie som, tross «kjærligheten» han og Fanny følte for hverandre, handler om ekteskapsbrudd, liderlighet og svik til Fannys sønn, forholds kanskje største offer. Men James insisterer og kommer stadig tilbake for å høre den bli gjenfortalt.

Problemet med «Dr Haggards lidelse» er kanskje et problem som markedsføringsavdelingen må ta på kappen; den selges som en grøsserhistorie, men er det ikke. Ikke i min bok. Ikke i din heller, med mindre du er villig til å akseptere at det ene elementet som gjør den til en grøsser, først kommer på side 194 når boka består av 205 sider.

Som kjærlighetsroman er den heller ikke spesielt bemerkelsesverdig. Det som gjenstår da er språket, og det er det ene elementet som redder «Dr Haggards lidelse» fra å være en katastrofal leseopplevelse for min del. Det er vakkert, avmålt og dunkelt. En sitter hele tiden med et inntrykk av at det foregår noe som ikke tåler dagens lys under overflaten, og det gjør det jo.

Men når man må vente så lenge på at det skal komme, mister det kraften det kunne ha hatt. Og i stedet for å få en til å sette deg opp, føles det, for min del, som noe som er klistret på, for å gjøre historien særegen.

Anbefales ikke.

Tittel: Dr Haggards lidelse
Utgitt: 2003
Forlag: Gyldendal   
Sider: 205

Terningkast: 2



Mamma er et annet sted av Aasne Linnestå


«Jeg vil vekk. Bort. Jeg har over fire tusen kroner på kontoen. Jeg har en mamma som ikke er her. Jeg har en pappa som har for mye å tenke på. Jeg har en lillebror som snakker for mye bæsj. Jeg har en søster som bare vil dø, det er i alle fall det hun sier. Og jeg har for mange tanker i hodet og det er ikke plass til dem lenger og da må jeg gjøre noe. Gjøre det jeg vil. Det er det jeg må.» Mamma er et annet sted, s. 51

De tre siste romanene til Aasne Linnestå har handlet om ett skjebnesvangert år i livet til en over gjennomsnittet privilegert norsk familie. Mer konkret tar bøkene for seg solskinnsdagene før depresjonen til forfatteren og moren i familien, Sylvia, og den tunge perioden etter at familien blir klar over at Sylvias siste forsvinningsnummer ikke er enda en i rekken, at det er alvorligere enn som så, at Sylvia har begått selvmord.

«Hagesang», den første boka i trilogien, fortalte historien fra Sylvias perspektiv. Oppfølgeren, «Opphold», fra 2014, ga ordet til den «for god til å være sanne» legen og ektemannen som plutselig måtte forsone seg med konas død og det faktum at han nå var alenepappa for tre barn.

«Mamma er et annet sted» er (regner jeg med) den siste boka i trilogien og handler om Sylvias femten år gamle datter Tale og hennes gjøren og laden både før og etter morens forsvinning.

Jeg har ikke lest «Hagesang», men jeg har lest «Opphold». Så historien som fortelles, skjelettet av den, kommer ikke som en overraskelse. Av den grunn har jeg to syn på «Mamma er et annet sted». Før jeg forteller hva de er, vil jeg likevel få sagt dette: «Mamma er et annet sted» er uten tvil en av de språkmessig beste opplevelsene jeg har hatt i år. Den har en rytme og et vart språk, en selvsikkerhet ved seg som ikke etterlater noen tvil om at Linnestå er en av landets beste forfattere.

Grunnen til at jeg nøyer meg med «språkmessig beste», skyldes to tanker jeg ikke kan kvitte meg med når det gjelder både denne boka og «Opphold»: den første tanken er en gjenganger på denne bloggen; jeg har et stort problem med bøker som seiler på hverdagslighetens bølge, der hendelsesløshet dyrkes i kapittel etter kapittel, der karakterene går rundt og vasser i sorgens sjø og går på tå hev rundt hverandre.

Den andre tanken er denne: en bok eller film bør ha et ekstra element å spille på enn at «her har noen begått selvmord, så la oss grunne over det i tre bøker». Verre er det at det ikke er spesielt mye å grunne over. I hvert fall har to bøker med grubling ikke hjulpet denne familien å komme finn et tilfredsstillende svar hvorfor en oppegående kone og mor valgte å ta forlate dem på dem måten. 

Så, bør du lese den? Hvis du har lest de to første bøkene i trilogien, bør du nok gjøre det for å a) fullføre det du har starta på, og b) fordi denne faktisk er bedre enn «Opphold».

Det er noe med umodenheten til tenåringen som forteller historien som gjør grunningen, hodehengingen og grublingen (skjer mye av det) mer tolererbar. I «Opphold» derimot, kunne jeg ikke la være å få lyst til å gi ektemannen til Sylvia, altså faren til Tale, et par ørefik, for deretter å si til ham at det nå var på tide at han sluttet å være en dørmatte og komme seg videre.  

«Mamma er et annet sted» bryter ingen ny grunn når det gjelder hvordan ungdom bearbeider sorg, du vil mest sannsynlig få et par deja vu-opplevelser fra hvordan Tales oppfører seg (fordi det er så vanlig å se det i bøker og på film), men boka er over gjennomsnittet godt skrevet og Tales stemme er så sterk at jeg ikke kan la være å anbefale denne.

Tittel: Mamma er et annet sted
Utgitt: 2015
Forlag: Aschehoug
Sider: 111

Terningkast: 4



Ask The Sun av He Dong


«Jeg visste godt at problemet med foreldrene mine var et klasseproblem. De ble sendt til landsbygda for å bli rehabilitert, gjennom hardt fysisk arbeid og gjennom kontakt med bønder og andre arbeidere, nettopp for å fri seg fra sin klassetilhørighet. Men hva skulle jeg gjøre for å befri meg selv? Det hadde ingen fortalt meg.» Spør solen, s. 82

He Dong er noe så sjeldent som en kina-født forfatter bosatt i Norge. Hun kom til Norge i 1985, debuterte med diktsamlingen «Øy» i 1990, og har siden utgitt flere diktsamlinger, fått et par noveller publisert i Samtiden og Vinduet, utgitt én novellesamling og oversatt og gjendiktet flere verk. Som om ikke det var nok, er hun medisinsk utdannet og har skrevet om hvordan akupunktur kan hjelpe røykere å bli kvitt uvanen sin.

En nokså allsidig forfatter og et (tror jeg) helstøpt menneske med andre ord.

Novellesamlingen «Spør solen» kom ut i 1995, inneholder seks noveller og handler stort om Kina under kulturrevolusjonen. Det er kraftige saker.

Brutaliteten treffer en i fleisen allerede i den første novellen. Der møter vi ei sju år gammel jente som bor sammen med sin treogsytti år gamle bestemor. Faren «ble forvist til et ukjent sted». Moren og broren har også blitt sendt bort, hvor får vi aldri vite bortsett fra at det er på «landsbygda». Den umiddelbare konsekvensen er at den lille jenta fort blir voksen; i stedet for å fortsette å leke gjemsel og være barn, tvinger nå omstendighetene henne til å ta vare på bestemoren. Det er ikke så enkelt.

En av hindringene er tante Huang; en noenogfemti år gammel kvinne og en overbevist kommunist. Tante Huang, som ikke har noe slektsforhold til sjuåringen, leder nabokomiteen, og gjennom den har hun ansvar for å sørge for at alle kvinnene i nærområdet kan Maos sitater og lære nærmest på rams. Svekkete mentale evner på grunn av høy alder aksepteres ikke som unnskyldning for å være glemsk.  Heller ikke at noen, ens barnebarn f.eks., hjelper en med tips om enkle snarveier til målet.
 
Videre har hun absolutt kontroll over melke-og-kullrasjonene i nærområdet. Det gjør ikke bare tante Huang mektig, det gjør henne også farlig.

En dag oppdager tante Huang at sjuåringen hjelper bestemoren med å lære studiematerialet. Straffen ydmyker ikke bare den aldrende kvinnen, den presser også familien livsgrunnlag nærmere kløften.

Den andre novellen i samlingen er også den svakeste. Den mangler den økende og eksistensielle konflikten i «Ni», den første novellen, sårheten og tragedien i «Bare en lek», den tredje og beste novellen i samlingen, det beske humøret i den fjerde novellen, «Alltid i overskyet vær», banaliteten og sviket som gjør den nestsiste novellen så gripende og desperasjonen og absurditeten som skildres i «Lille ball».

«Spør solen» gjør noe jeg aldri har sett i en norsk novellesamling: den får meg til å bry meg om karakterene, kjenne på raseriet, overrasker meg med sine vendinger, treffer meg i hjertet med de lavmælte tragediene, sender meg på rasende leting etter flere av forfatterens novellesamlinger, før skuffelsen over å oppdage at det ikke er noen skyves til side av min takknemlighet for at denne boka eksisterer og at jeg fikk lese den.

Hvis du liker litteratur som berører, som ikke er navlebeskuende, så anbefales «Spør solen» på det varmeste!

Ingen tvil om det.

Tittel: Spør solen
Utgitt: 1995
Forlag: Gyldendal
Sider: 123

Terningkast: 6
 

Jentene som forsvant av Jorge Ibargüengoitia


«Søstrene Balado åpnet Casino del Danzón om kvelden den 15. september 1961. Blant de tilstedeværende var sakfører Canales, privatsekretær for guvernøren i staten Plan de Abajo, og sakfører Sanabria, privatsekretær for guvernøren i staten Mezcala, videre kongressmedlem Medrano, en jernbaneforeningsformann og to bondeledere, banksjefen i Mezcala-bankens filial i San Pedro de las Corrientes, diverse forretningsmenn og en kvegeier som eide over 100 krøtter.[?] Søstrene Baladro var på toppen av sin samfunnskarriere, men trodde at det ennå var mange trinn å klatre på stigen.» Jentene som forsvant, s. 46

Hjernen er en fantastisk konstruksjon. Jeg skal ikke gå inn på dens fysiologi eller ramse opp alle de vidunderlige ting den gjør, men la meg bare nevne to ting jeg er evig takknemlig for og som hjernen min hver eneste dag: for det første resetter den seg hver gang jeg leser en middels til dårlig (hvilket skjer oftere enn jeg liker å tenke på), det hindrer min litteraturelskende sjel fra å bli knust under vekten av alle de dårlige bøkene en ikke kan unngå å utsette seg for når man leser mye; det andre den gjør er enda viktigere: den tar enhver god leseopplevelse og legger den i skattebingen der minnet om de gode, sjelsettende bøkene bevares, og henter dem på bestilling hver gang en bok truer med å svekke min tro på at enda flere ukjente gode bøker og forfatter er «out there».

At det er mulig å finne en anna bok som kan gjøre meg like målløs som John Irvings «Garps bok» og Zadie Smiths «Hvite tenner».

«Jentene som forsvant» av den meksikanske forfatteren Jorge Ibargüengoitia er, tross sin beskjedne størrelse, en bok jeg vil huske. Men dessverre ikke med bare glede. Bittersøtheten skyldes to ting; for det første at forfatteren ikke rakk å bli det store navnet han fortjener i litteraturen, og for det andre at han døde så alt for tidlig i en flystyrt i 1983.

«Jentene som forsvant», en av hans få verk som er oversatt, er, i likhet med Gabriel Garcia Marquezs «Beretningen om et varslet mord» inspirert av faktiske hendelser.

Kort sagt handler historien om opprullingen av mordet på seks prostituerte jenter i Mexico på begynnelsen av 1960-tallet. Men den handler om langt mer enn det; den handler om livsfarlig kjærlighet, narkotikatrafikkens spede start, korrupsjon, banal ondskap, søskenkjærlighet, fattigdom og menneskelig dumhet.

Å si noe mer vil, er jeg redd, ødelegge overraskelsene og svingningene historien tar helt til siste side. Jeg kan likevel love deg dette: etter at du har møtt søstrene Serafina og Arcángela Balado, sistnevntes sønn Humberto, den sleske kaptein Bedoya og kvinnebedåreren Simón Corona, kan du ikke unngå å riste på huet av talentet som gikk tapt med Ibargüengoitias bortgang og elske denne diamanten av en roman.

Anbefales på det sterkeste!

Tittel: Jentene som forsvant
Utgitt: 1986
Forlag: Oktober forlag
Sider: 143

Terningkast: 6



Den trettende Beatle av Gerhard Henschel


«There was a shadow over me. Jeg var ondere enn selveste Mark David Chapman. Hvis det sto i stjernene at John Lennon skulle erobre Yoko Ono og forlate The Beatles- hva hadde vel jeg med det å gjøre? Med hvilken rett hadde jeg blandet meg inn i John Lennons liv?» Den trettende Beatle, s. 50

Ting har sjelden klaffet for Billy Shears; Han har ikke fullført finansutdannelsen, mer enn et dusin forhold med kvinner har havnet i grøften og de nitten semestrene han har brukt på å ta filosofi har kun skaffet ham en deltidsjobb på en fotokopieringssjappe og en annen som bartender. Det er ikke noe han er spesielt stolt av, ikke når han allerede er trettiseks. Det hjelper heller ikke på ting at han pusher speed på si.

Han er litt mislykket med andre ord.

Det er akkurat da at Aurelia dukker opp. Hun er i tjueårene, har ring i nesen og påstår at hun er en fe. Siden Billy er på en kunstutstilling når han treffer Aurelia (nærmest dratt ut av huset av en venn som insisterte på at han måtte komme seg ut) og fordi han tror at det er typisk for klientellet på gallerier å komme med slike påstander, er han lite villig til å ta det Aurelia sier for god fisk. Men Aurelia spøker ikke, og etter en test hun passerer med glans, sitter begge litt senere på en bar og samtaler om Billys to gjenstående ønsker.

Enda Billy har kastet bort det meste av livet, og selv om han ikke besitter kunnskap som han kan bruke til å markedsføre seg selv overfor arbeidsgivere, betyr det ikke at han ikke er en oppegående voksen. Stryk det, han er mer enn oppegående nok: Billy har en nærmest encyklopedisk kunnskap om pophistorien, spesielt det som relaterer seg til The Beatles; det beste musikken har produsert siden tidens morgen i Billys øyne.

Som så mange ihuge fans av Beatles, er det hos Billy et sår som nekter å gro. Og det såret heter Yoko Ono. Forbannelsen som la beslag på John Lennons sjel og pulveriserte The Beatles. Datoen var 9. november 1966, og stedet var The Indica Gallery, kunstgalleriet der John Lennon for første gang traff Yoko Ono.

Billy ønsker å stoppe dette møtet fra å finne sted. Derfor bruker han et av ønskene til å reise tilbake i tid. Det andre bruker han til å ønske seg midler.

Og vips, så snart han har sagt det, befinner trettiseksåringen seg i London 1966, to år før han egentlig ble født.

Tidsreisen går likevel ikke som han hadde sett for seg. Bombetrusselen han bruker til å avspore møtet får et uventet resultat som bare forverrer situasjonen. Og det er bare begynnelsen på en historie som bringer vår helt ansikt til ansikt med noen av de største stjernene i rock, kunst og forretningsverdenen. Som bonus får han også en på trynet av en av rockhistoriens mildeste skikkelser.

«Den trettende Beatle» er en fabelaktig historie som tar deg med tilbake til orkanøyet av rockens historie. Kunnskapsrikdommen til forfatteren om store og små hendelser, konflikter, personlighetskarakteristikk og tidsånden, er imponerende.

Det som imponerte mest er likevel vittigheten og forfatterens fantastiske evne til å sy sangreferansene inn i handlingen.

Boka er bare på litt over to hundre sider, men den er til tider så full av karakterer at en er nødt til å bruke notatboka flittig for å holde oversikt over alle som kommer og går. Det kan få en del til å miste motet. Men for den tålmodige leser, betyr det bare flere mennesker og musikere en kan google og bli kjent med.

Anbefales sterkt!

Tittel: Den trettende Beatle
Utgitt: 2006
Forlag: Fritt forlag
Sider: 212

Terningkast: 5

 

Et dikt til mormor av Vigdis Hjorth


«Noen hadde knust en rute på sløyden, antagelig Steven, han sa det var han og at de ikke måtte sladre, Gud ser alt, men sladrer ikke skrev Steinar i sykkelskuret i matfrikvarteret, Nils hadde stjålet et mikroskop på kjemien, Fredrik hadde røyka på jentedo. Helle og Mari skulle drepe Grimsmo.» Et dikt til mormor, s. 39

Vigdis Hjorhts «Et dikt til mormor» handler om å vokse opp, om skjæringspunktet mellom barnslig barndom og Rubiconen man må krysse for å bli «voksen». I hovedpersonen Helles tilfelle er «voksenhet» relativt, hun er bare elleve, men som så mange i den alderen er hun opptatt av å løsrive seg, stiller spørsmål ved de voksnes regler og normer og prøver å finne sin egen sti. Paradoksalt nok betyr det at hun og venninnen tar den samme stien som barn og unge har tatt i uminnelige tider; de skulker skolen, stjeler, skriver nokså stygge brev til autoritetspersoner og grynter og sukker seg gjennom hverdagen.

I min anmeldelse av «17:15 til Tønsberg» her, skrev jeg at Hjorth ikke er en forfatter en bør gå til hvis en søker et plott, misliker filosoferende forfattere og dialog som får deg til å legge huet på skakke som en forundret bikkje. Det mener jeg fortsatt, og «Et dikt til mormor» er nok et bevis på at Hjorth ikke er interessert i noe slikt. Historier med en dramatisk nerve, som bygger seg til et klimaks, interesserer henne ikke.

I stedet vil hun beskrive en tilstand. Her barndommens vinter, og ungdommens vår. Det er ikke et uvanlig fokus for bøker om barn og unge. En kan egentlig si at det er dét hele sjangeren handler om.

Men alle bøker er ikke skapt lik. Heller ikke bøker om barn og unge. Noen få er virkelig gode, mange er sånn midt på treet, og de fleste glemmes nesten med det samme siste side er lest.

De virkelig gode, de beste bøkene i sjangeren, bruker et plott til å fortelle en historie som gir leserne hva de vil ha og karakterene en utviklingskurve som ofte ender med en eller annen endring/innsikt. «Huckleberry Finn», «Drep ikke en sangfugl», «Fluenes herre» er noen av de mest kjente.

Hjorths bok på den andre siden av skalaen. Den er ikke dårlig skrevet, men ingenting i den skriker etter å bli husket. Likevel er dette er en av disse bøkene folk pleier å si «virkelig fanger hvordan det var å være barn». Når du spør disse menneskene hva boka handler om, er svaret ofte at handlingen ikke er så viktig, det er stemningen, de episodiske hendelsene og psykologien som gjør boka unik.

Det er tøv. Egentlig betyr det at forfatteren ikke gidder å gjøre det historiefortellere har gjort i uminnelige tider; fortelle en historie.

«Et dikt til mormor» har ingenting å fortelle. Ingenting.

Styr unna.

Tittel: Et dikt til mormor
Utgitt: 1990
Forlag: J.W. Cappelens forlag AS
Sider: 100

Terningkast: 0

17:15 til Tønsberg av Vigdis Hjorth


«På nattbordet til den andre beboeren sto en kjempestor klokke, den tikket så høyt at jeg til slutt ikke hørte noe annet enn tikkingen. Det er tiden som går, sa jeg til meg selv, og ble nesten glad ved tanken på hvordan den skyndte seg. Det er sannelig ikke nødvendig å slå den i hjel, den dør av seg selv.» 17:15 til Tønsberg, s. 13

Jeg er ikke en ekspert på forfatterskapet til Vigdis Hjort. Egentlig har jeg bare lest to av hennes bøker, men hvis jeg får en pistol mot tinningen og blir bedt om å komme med en observasjon om hennes forfatterskap, så vil jeg nok si at enhver leser som søker plottdrevne historier, skyr filosoferende forfattere, misliker dialog som får en til å rynke pannen, bør lese andre forfattere enn Hjort.

Eksemplene på ting som får meg til å klø under huden når jeg leser Hjort begynner etter hvert å bli mange. Noen er bare tullete. Når hovedpersonen i «17:15 til Tønsberg» og et par menn hun blir kjent med finner et lik og nødvendigheten av å ringe politiet kommer opp, faller to merkelige replikker: «Er du sikker?» spør en av karakterene. «Hvordan kan jeg være sikker, jeg har aldri sett et dødt menneske før.» sier en annen.

Dette skjer like etter at de har sjekket pulsen og oppdaget at han ikke har noen puls! Ikke at det var nødvendig, for på neste side observerer fortelleren at «Halve hodet [er] en deig, er det slik vi ser ut [på insiden], bare materie».

Starten er grei nok. En forfatter/oversetter med kjærlighetssorg drar til familiens hytte på Tjøme. Alene. Siden hun er den typen som går forbi en bensinstasjon fordi hun vil fortsette å «grunne over valget» av hva slags drikke hun vil kjøpe, vet du at hun også er typen som går lange og meningsfylte turer, eller sitter på kafé for å se meningsfullt ut i den tomme lufta for å gruble over det ene og det andre.

På en av disse dagene treffer hun en mann som heter Thomas. Han er en oversetter som for tiden jobber med å oversette en russisk poet. «Han spurte ikke meg om noe» bemerker fortelleren. Likevel sier hun ja til å bli med ham når han inviterer henne til hjemmet sitt. Det går ikke som du forventer.

Senere, mens hun, Thomas og en «nær» venn av Thomas, Lasse, går tur, finner de det nevnte liket. Om ikke du ikke frem til da har blitt nokså likegyldig til karakterene, deres tanker og hvordan det går med dem, blir du det når du leser om hvordan de oppfører seg etter likfunnet. La oss si det sånn; jeg har aldri, ikke til og med i mordmysteribøker med tenåringer i førersetet, lest om noe så idiotisk som dette. Det er rett og slett latterlig.

Det er fullt mulig, mer enn det- svært sannsynlig- at Hjort leverer varene for en del lesere. Dessverre gjør hun det ikke for meg.

Styr unna.

Tittel: 17:15 til Tønsberg
Utgitt: 2003
Forlag: Cappelen
Sider: 111

Terningkast: 0



 

Herr Han av Hwang Sok-Yong


«Din verdi består kun i at du opptar og mestrer den lærdommen du får. Avhengig av bruksområde vil din verdi variere. Når man sår et tre og forventer persimoner og det bare kommer kart er det bortkastet å stole mer på det treet. Staten hadde presentert en klar målsetning for hvordan dine medisinske ferdigheter skulle komme til nytte. Dine ferdigheter innen medisin tilhører ikke deg, men må være et instrument for staten.» Herr Hann, s. 41


Hwang Sok-Yong er ikke nådig mot den ærlige, oppofrende og moralsk stødige hovedpersonen sin. Han utsetter ham for kyniske naboer, paranoide statstjenestemenn, svikefulle kollegaer, en mistroisk kvinne, fengsel, tortur og et trist endelikt. Herr Han vasser altså ikke gjennom skitt som en Andy Dufresne, for så å ende opp som en rik og fri mann på en Stillehavsøy. Det gjør Hwang klart allerede i de første førti sidene. Fokuset er i stedet på hvordan og hvorfor herr Han, en mann som en gang var professor i gynekologi i Pyongyang, har endt opp som en fattig og slagrammet dranker.

Utgangspunktet for reisen som skal avdekke dette starter i Pyongyang, i 1951. Koreakrigen raser, det Nord Koreanske regimet står med en fot i historiens grav, og desperasjonen har ført til at alle mellom seksten og førtifem, til og med leger, sendes til fronten for å kjempe mot imperialismen. Men ikke herr Han, enda han er mer enn gammel nok.

At han blir spart for fronttjeneste kommer ikke av at han nyter de rabiate kommunistpartimedlemmenes tillit. Tvert imot. Sammen med noen få kollegaer er det viden kjent at han har lite til overs for kommunistpartiet. Den eneste grunnen til at han ikke har blitt henrettet ennå, er fordi han er en av få erfarne leger som partiet trenger til å behandle pampene og deres familiemedlemmer.

Men ikke uten at herr Han gjør motstand.

Det fører ham til et av regimets bunkerliknende fengsler, der torturen er dagligdags og enhver før eller senere må gå på akkord med sine prinsipper for å leve. Og her er det å «leve» ganske relativt. For leger som herr Han betyr det å behandle tusenvis av pasienter uten tilgang til riktig medisin eller utstyr, det betyr at man ofte må fortelle en del av pasientene at de er for syke og for skadede til at det er noen vits i å hjelpe dem, og det betyr at man kollapser av utmattelse og våkner skrikende opp fordi et døende menneske trekker i ens klær etter hjelp.

Og dette helvetet er bare starten på en nattsvart reise som sakte prøver å knuse livsviljen til herr Han og viske ut enhver tro han har på at ærlighet og moralsk oppriktighet har en verdi i en kald og blodig verden.

«Herr Hann» er tross sin korte lengde en uhyre tung roman: det starter mørkt og blir bare mørkere jo mer en leser, helt til menneskenes bekmørke ugjerninger mot hverandre, og særlig mot gode herr Han, overvelder en i sin knusende tyngde.

Hwang Sok-Yong var et ukjent navn for meg frem til jeg leste denne boka. Men han er ikke en novise. I hjemlandet er han ifølge baksideteksten en av de store, tilbrakte sju år i fengsel for sin dissidentarbeid og lot seg inspirere av slektshistorie for å skrive denne romanen. En viktig forfatter med andre ord.

Av og til kan stemplet tynge en bok, gjøre lesingen mer et pliktarbeid enn noe man genuint blir grepet av. Slik er det ikke med «Herr Han». Jeg kunne virkelig ikke legge boka fra meg. Lidelsene er nøkternt skildret, språket upretensiøst, og karakterene fremragende tegnet.

Hva mer kan man vel ønske seg i en bok?

Anbefales sterkt!

Tittel: Herr Han
Utgitt: 2009
Forlag: Solum forlag
Sider: 124

Terningkast: 6

Jacarandatreets barn av Sahar Delijani


«Her var hun en utlending, omgitt av mennesker som så på henne som en fiende som måtte temmes og overvinnes, som så på det faktum at hun eksisterte som en hindring for deres maktutfoldelse, for deres oppfatning av hva som var rett og galt, moralsk og umoralsk. Mennesker som hatet henne fordi hun nektet å ta imot det de tilbød fordi det ikke ar dét hun hadde kjempet for, mennesker som betraktet henne som en fiende fordi hun nektet å akseptere at guden deres satt med alle svarene.» Jakarandatreets barn, s. 19-20

I anmeldelsene av den prisvinnende iranske regissøren Asghar Farhadis 2011-film A Separation, var det ikke rent få filmanmeldere både i USA og i Norge som identifiserte Nader (Peyman Moaadi) og Simin ()Leila Hatami), middelklasseparet filmen fokuserer på, som sekulære, og bemerket at Vestlige seere ville være på deres side i konflikten mot det fattige og religiøse ekteparet Razieh (Sareh Bayat) og Hodjat (Shahab Hosseini).

Påstandene underbygger hverandre, den første må være sann for at den andre også skal være det. Og hva er det den første påstanden hviler på? Jo, den hviler på tre observasjoner; for det første det faktum at Simin ønsker å immigrere til et Vestlig land der datteren Termeh (Sarina Farhadi) vil ha bedre utsikter til en god fremtid; for det andre at Simin og Nader, i motsetning til Razieh og Hodjat, ikke søker veiledning hos religiøse skikkelser; og for det tredje at Simins flammende røde ikke er helt dekket av skautet slik nyhetsrapportene sier at regimets lover krever. 

I bøker som på film, er vi ofte opptatt av identifisering og gjenkjennelse. Vi søker sider ved karakterene som speiler oss (delvis eller helt) og bruker dem til å heie på karakterene i det de forsøker å nå målene sine og gjenopprette balansen som ble forstyrret da det første plottpunktet kom og sendte helten(e) eller heltinnen(e)s liv ut av kurs. 

Men hvordan skal man få dette til? I bøker (og film) som foregår utenfor den Vestlige verden, er det vanligste å gjøre hovedkarakteren eller karakterene vi skal heie på mennesker som komfortabelt kan sitere eller er velbevandret i kulturelle produkter med rot i Vesten, være det seg litteratur, film, ideologi eller filosofi. 

Eksemplene er for mange til at jeg skal ramse dem opp her, men Jhumpa Lahiris «Navnebroren», de hjemvendte karakterene til Nurrudin Farah og Sahar Delijanis «Jakarandatreets barn» er bare noen av bøkene som skriver seg inn på dette sporet. 

Fordelene er ikke få: at bøkene frontes av denne typen karakterer gjør dem enklere å selge til og i Vestlige land, leserne får akseptable og «opplyste» skikkelser å heie på, og som bonus blir bøkene stemplet som autentiske fordi de er skrevet av en som faktisk har røtter i landet det handler om. 

Ulempene er mange, men den fremste er denne: i stedet for å fremstå som organiske, grodd opp fra den lokale jorda, blir det fort tydelig at karakterene er plantet. 

Det er det største problemet til Sahar Delijanis debutroman. I et prisverdig forsøk på å fortelle om Irans turbulente historie i de siste tretti årene, gjør forfatteren en fatal feil; hun befolker romanen med karakterer som ikke føles som om de vokste opp i Iran. De er Marxister, semi-ateister, har bilde av Victor Hugo på veggen i huset, gudsbespottere, snakker nedsettende om fattige landsmenn, har sex utenfor ekteskapet og er utrolig likegyldige til den eksistensielle kampen Shia-regimet førte mot USA-støttede Saddam Hussein og hans Sunni-regime. 

I en artikkel med den fengende tittelen «African books for Western Eyes», publisert i New York Times i november 2014,problematiserer den nigerianske forfatteren det faktum at mange a de mest kjente bøkene i afrikansk litteratur, skrives og publiseres med et Vestlig publikum i tankene. Eller mer presist; at Europeiske og amerikanske forleggere og prisutdelere er portvokterne når det gjelder hva slags bøker som får en plass i solen internasjonalt.

Nå er ikke Iran i Afrika, men jeg kunne ikke unngå å tenke på denne artikkelen da jeg nærmet meg slutten av «Jakarandatreets barn» og leste om Delijanis karakterer der de satt på utested i Torino, drakk alkohol og samtalte om hendelser som de var for unge til å huske, foreldrenes unnlatelser og fortielser, og om det var mulig for en datter av to regimemotstandere å dele et liv med sønnen til en mann som var med på å bringe regimet til makten. 

En kunne ha tilgitt dette hvis boka hadde en nerve, en dramatisk motor som fikk dramaturgien til å brøle. Dessverre er det ikke tilfellet. Tross de dramatiske omstendighetene er det beste boka kommer noen nerve den første halvdelen, som handler om den noenogtjue år gamle Marxisten Azar som føder et barn i Evin-fengselet i Tehran. Deretter hopper historien frem fire år, til 1987 og mister det lille av moment den hadde.  

Styr unna. 

Tittel: Jakarandatreets barn

Utgitt: 2015

Forlag: Schibsted

Sider: 283

 

Terningkast: 1 (for den første delen som finner sted i 1983) 

Amsterdam av Ian McEwan


«Utrolig. Vernon rakte hånden ut etter et nytt[bilde]; fra topp til tå og sterkt beskåret; og deretter det tredje, i trekvart profil. Han vendte tilbake til det første. Alle andre tanker var nå jaget på flukt. Så studerte han det andre og tredje på ny, og denne gangen tok han inn hver minste detalj ved dem og følte bølger av distinkte reaksjoner: først forbløffelse, etterfulgt av en ustyrlig indre lystighet. Å undertrykke den gav ham en fornemmelse av å lette fra stolen. Dernest fikk han en følelse av tyngende ansvar- eller var det makt? En manns liv, eller i det minste hans karriere, lå i hans hender. Og hvem visste, kanskje Vernon var brakt i stand til å endre landets fremtid til det bedre. Og avisens opplagstall.» Amsterdam, s. 58-59

Ingen av hovedkarakterene i Ian McEwans «Amsterdam» kan kalles sympatiske. Ikke Molly, restaurantkritikeren og fotografen har vandret over til den andre siden og som nå eksisterer kun som aske i en krukke og i minnene til de som er igjen. Ikke George, Mollys herskesyke forleggerektemann, som lot seg behandle dårlig nok av henne til at menneskene rundt dem la merke til det, uten at noen kunne forstå hvorfor han fortsatte å bli i ekteskapet. Ikke Clive, den moralsk bankerotte komponisten Molly var sammen med på slutten av sekstiårene og som, tretti år senere, fortsatt behandler forholdet som en fjær i hatten. Ikke Julian Garmony, utenriksministeren som hadde et spesielt forhold og en nokså dårlig skjult affære med Molly. Og ikke Vernon, redaktøren og journalisten som bodde sammen med henne i et år i Paris en gang på 70-tallet, enda han er det nærmeste en kommer til en helt.

Boka kunne gjerne hatt tittelen «Mollys menn». Det er nemlig de den handler om. Deres liv, gjøren og laden både før og etter at de kommer sammen for å ære hennes liv.

Amsterdam dukker opp her og der som et åsted for en nyhetshendelse som Vernon og avisen hans, The Judge, dekker eller vurderer å dekke. Når historien og noen av karakterene flyr dit har det meste av det viktige skjedd allerede, og finalen i Amsterdam er litt av en anti-klimaks som, for min del i hvert fall, ikke treffer med den humoristiske brodden den. 

Men det er en flott tittel for en bok.

Som jobbtitlene deres gjør det klart, samlet ikke Molly på vagabonder. Hver av dem tilhører generasjonen som ble «oppfostret i etterkrigstidens fordragelighet på statens melk og kraft». Da Toryene inntok statsinstitusjonene og «staten trakk til seg puppen[?] var de[økonomisk sett] i sikkerhet». De bor i herskapshus og arvede stukkvilla eller andre bekvemmelige bosteder som ikke gjør skam på statusen som premissleverandør i samfunnet. Men selv blant disse samfunnsstøttene har livet utfordringer å by på.

Clive har fått et oppdrag om å skrive på en komposisjon som skal markere inngangen til årtusenskiftet, men lider av skrivesperre. Fallende opplagstall gjør Vernon utsatt for eiernes vrede. Konservative Garmony som lenge har seilt opp som partiets stjerne og landets neste statsminister oppdager at kompromitterende bilder som kan ødelegge hans politiske fremtid har lekket ut. Og George, såret ektemann og blødende minoritetsinvestor i The Judge, står foran et veiskille.

Mer enn forfengeligheten, mer enn kompromissløsheten, mer enn dobbeltspillet og sparkene til høyre og venstre mot mediementaliteten, handler Amsterdam for min del om moralsk forvirring og verdiforvitring. Skamløsheten florerer, hykleriet feires, og enkelte oppdager at endringene som har skapt tilstanden skjedde så raskt at deres forståelse av eget samfunn ikke hang med.

Her er en bok, som tross sin begrensede lengde, virkelig gir en lyst til å gruble og diskutere. Ikke overraskende vant boka Booker-prisen i 1998. Nest etter "Om forlatelse" er dette min absolutte favoritt av forfatteren.

Anbefales sterkt!

Tittel: Amsterdam
Utgitt: 1999
Forlag: Gyldendal
Sider: 170

Terningkast: 5

 


En liten jernbanestasjon i krig av Bohumil Hrabal


«Og det var ganske riktig min feil alt sammen, så derfor var det jo bare rett og riktig at de to ss-mennene hadde tvunget meg inn i lokomotivet for så å kunne sette pistolene sine i nakken på meg og på et gitt tidspunkt legge fingeren på avtrekkeren, fyre av og så dytte meg ut gjennom døren» En liten jernbanestasjon i krig, s. 27

Du hører det ofte; dette er så rutinepreget. Meningen er ikke til å misforstå: dette er kjedelig at jeg ikke orker mer. Det er den høflige versjonen. Den som har lyst til å gi replikken en aktiv vri kan gjøre den om til skryt, noe med at oppgaven er så skjematisert at man kan gjøre den med dagdrøm i huet og et blankt stirr mot et usynlig punkt.

Når jeg hører påstander som dette får jeg lyst til å ta på en imaginær selvhjelpguruhatt og lire av meg halvsanne floskler som «kjedsomhet er en sinnstilstand du har kontroll over» og «rutine er noe av det mest fundamentale i livet, omfavn den i stedet for å være en evig flyktning».

Med visse forbehold, tror jeg at begge påstandene har en kjerne av sannhet i seg. Spesielt den siste. Det lærte jeg for over tjue år siden da både jeg og hjemlandet mitt brøt rutinen: jeg skulket skolen og en langvarig borgerkrig brøt ut samme dag. Jeg sier ikke at disse to hadde noe med hverandre å gjøre, men det går ikke en dag hvor jeg ikke tenker på de kjedelige barneskoledagene og drysser over dem et tjukt lag med gull.

Opplevelsene fra de årene har gjort meg en elsker av rutine og en frafallen når det gjelder kjedsomhetens filosofi.

Det gjør heller ikke karakterene i Bohumil Hrabals «En liten jernbanestasjon i krig».

I den lille men store, berømte og morsomme boka befinner vi oss i Tsjekkia i 1945. Krigen er så godt som over, tyske krigsfly hjemsøker ikke lufta over den lille tsjekkiske byen helten vår bor i slik de gjorde for bare kort tid siden, og hovedpersonen, tjueto år gamle Milos har akkurat kommet tilbake til jobben på jernbanestasjonen etter flere måneders sykefravær. Han har nemlig prøvd å begå selvmord ved å kutte over pulsårene. Men det ble med forsøket.

Nå er han tilbake til hverdagens rutiner med en vigør som får en til å spørre hva som i det hele tatt fikk en slik ung mann til å prøve å ta tidlig avskjed med livet. Det får vi egentlig ikke noe svar på. Det spiller heller ikke noen stor rolle. Ved siden av jobben, sladderen om en viss viril kollega, den ærgjerrige sjefen som elsker å øse av sin visdom over Milos enten han vil det eller ikke, fokuserer historien på to aspekter; det hverdagslige rutinemessige livet i vannpytten karakterene lever i, og Milos? forsøk på å bli fullt ut mann ved å for første gang «trenge inn i en kvinne».

Det går ikke som forventet.

Siden det er krig og Tsjekkia ennå er besatt av tyskerne og fordi retretten til de overlevende tyske troppene som kjempet i Østfronten går gjennom den lille byen, er isolasjonen ikke komplett som fokuset på hverdagslivet får en til å anta. Redslene popper opp med jevne mellomrom, og beistets fall bringer ut flere, inkludert Milos, som har et sterkt ønske om å stikke det døende udyret. For nå er alle plutselig partisaner. 

Forlaget kaller «En liten jernbanestasjon i krig» «melankolsk», og for en gangs skyld er det sant. Men den er mye mer enn det. Den er poetisk til tider, mørk, morsom (spesielt historiene om oldefaren, farfaren og faren til Milos) og full av vakre og mindre vakre bilder.

Anbefales sterkt!

Tittel: En liten jernbanestasjon i krig
Utgitt: 1991
Forlag: Ex Libris
Sider: 74

Terningkast: 5

Hva er det med mamma av Vigdis Hjorth


«En gang, da jeg var mindre, sa jeg til henne at hun var nesten perfekt, at det bare var én ting. At hun ville vært perfekt hvis det ikke var for dét.» Det er ikke ditt, sier hun. Driter jeg meg ut, har det ingenting med deg å gjøre. Du behøver ikke like meg. Ikke forsvare meg. Du kan ta avstand fra meg. Du kan si: Mora mi er teit. Jeg forakter henne. Du kan si: moren min drikker. Til venner, lærere, alle, hvem som helst, det er din rett, meg gjør det ingenting.» Hva er det med mor, s. 15

Vigdis Hjorts «Hva er det med mor» minner meg veldig om en av disse såkalte sosialproblemromanene en leste på skolen, bøker som virket som om de var bestillingsverket til et eller annet ministerium med penger å brenne og en inderlig motstand mot rusmidler, bøker som brukte en overdimensjonert tegneseriehammer for å banke gjennom en beskjed: rusmidler er ikke bra for deg.

Intensjonen er god nok: Mari er ei tenåringsjente som bor med sin alkoholiserte mor. Drikkingen, som en kan si moren arvet fra sin egen far, har alltid vært en kilde til løftebrudd, skuffelser og angst, men siden Mari nå er i tenårene og mer opptatt av hvordan hun fremstår, er det som om hver eneste flause moren begår i ruset tilstand river et lag med hud fra hennes ansikt, blottlegger hennes skam og gjør folk rundt henne ille til mote. Og hva er vel mer viktig og nødvendig å skrive om enn et slikt mor-datter forhold som de til de grader er i grøfta? 

Problemet med «Hva er det med mor», er det samme problemet filmen «12 Years A Slave» hadde; når den ene drikkehistorien, eller piskingen i filmens tilfelle, følges av en annen, så en annen, så en annen, blir man fort og ufrivillig nummen mot det en leser/ser. Så skjer det som uunngåelig må skje; man får dårlig samvittighet for ens synkende lidelsessensitivitet. Det tjener ingen bok på, heller ikke en film.

«Hva er det med mor» er en viktig bok. Språket er rent og stemmen til Mari kommer tydelig frem. Hjort er også utrolig god på å fargelegge de dramatiske scenene med langt færre ord enn de fleste. Så boka er ikke dårlig, ikke på det tekniske i hvert fall.

Problemet dens er at den etter hvert oppleves som monoton og fastfrossen. Den spiller på én enkelt note. Og etter femti sider ville jeg høre noe annet, noe annerledes.

Den som ønsker å lese hvor godt det kan gjøres, bør lese Nick Flynns «Nok en bedriten natt i møkkabyen».

Denne kan du derimot styre unna med god samvittighet.

Tittel: Hva er det med mor
Utgitt: 2000
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 127

Terningkast: 2 


Rød svane av Sissel Lie


«Soldatene du sendte, truet indianerne med å svi av husene og maisåkrene, drepe kyr, griser og hester og sage ned frukttrærne. De tvang indianerne til å utlevere meg, men kjæresten min kommer til å hente meg, han lar seg ikke stanse av noe. Bare om du dreper meg, kan du skille oss, mor.» Rød svane, s. 92

Det meste som de fleste av oss vet om indianerne i Nord-Amerika, kommer fra filmer som «Danser med ulver», Lucky Luke-bøker og andre popkulturprodukter som filtrert gjennom øynene til fremmede, først og fremst hvite.

Sissel Lies «Rød svane» er i så måte ikke en som bryter med den tradisjonen. Fokuset er hele tiden på hvite nybyggere, hvite soldater, hvit lidelse, hvit begrunnelse for å slakte ned indianerne og hvit seir. Det som skiller boka fra det meste andre som har blitt skrevet om indianernes brutale møte med overmakten, er for det første at boka er skrevet av en norsk forfatter, og for det andre er langt mer sympatisk innstilt til indianerne, og for det tredje er skrevet så sent som 1994.

Den er altså en post-Danser med ulver-roman. Ikke at den tråkker på de samme sporene. Faktisk går den en lang sirkel omkring det meste av det en er vant til i denne subsjangeren; den handler ikke om menn, har ikke store slag og gir nesten aldri en indianer en stemme.

I stedet fokuserer den på forholdet mellom en mor og hennes tenåringsdatter. Moren, som er gjort enke av indianerne, og datteren lever i et område som grenser mot en indianerstamme; Irokeser-indianerne (som hadde/har flere større understammer, inkludert de berømte mohawkene). Konflikten mellom hvite og indianerne har pågått lenge, kostet utallige liv, uten at det har dempet selvrettferdigheten og hevntørsten som fortsatt bruser i årene hos de innfødte og inntrengerne.

Når datteren blir kidnappet, holdt i årevis, forelsker seg i en indianer, blir gravid med ham, og bringes tilbake, starter en kamp mellom moren og datteren; datteren vil gå tilbake til sin elskede, til indianersamfunnet der hun har funnet en friskere luft å puste i. Moren på sin side gjør alt hun kan for å overbevise datteren, om nødvendig med tvang, om at en hvit hører til hos sine egne. Men klarer hun å overbevise datteren? 

«Rød svane» bryter ikke ny grunn. Den har ingen spesielt minneverdige karakterer, ikke semi-historiske slag, ikke bi-karakterer lånt fra virkelige skikkelser og ikke noen ny innsikt om indianernes skjebne. Det den derimot har, er et pulserende og poetisk språk. Setninger og vendinger som nærmest er inspirert av febervillelse som transporterer en til det åpne landskapet der hvite langsomt begynner å ta over.

Det er ikke en essensiell lesning, men det er en grei bok å bruke noen timer på hvis du ikke har noe bedre å drive med.

Anbefales med stort forbehold.

Tittel: Rød svane
Utgitt: 1994
Forlag: Gyldendal
Sider: 164

Terningkast: 3

Mord i oppgangen


Det er noe med underdogen, han eller hun som blir avskrevet av alle, men som på grunn av sin iherdighet, utholdenhet, ståpåvilje og med en dose hell trosser alle spådommer og kommer seirende ut. Det er ikke hver dag man ser sånt, noe som bidrar til den elektriske magien som får håret til å reise seg når man en sjelden gang blir vitne til noe slikt.

For det er virkelig sjeldent.

For min egen del har jeg ikke sett noe som har imponert meg siden Euromesterskapet i 2004 da Hellas vant hele mesterskapet. Siden jeg heiet på tsjekkerne, etterlot grekernes seir meg med en bitter smak i munnen, mye på grunn av anti-fotballen de spilte, men etterpå da jeg roet meg ned, kunne jeg ikke la være å beundre hva grekerne hadde prestert.

Som med sport, så også med litteratur, enda en del vil protestere at det er en forskjell. Ikke i min bok. Ikke alltid.

Fordi jeg leser så mange bøker og sampler så mange forfattere, blomstrer eller dør mitt forhold til en forfatter på et par bøker. Hvis forfatteren ikke klarer å fenge meg, vekke min interesse eller forsøker å drepe min leseentusiasme med tusen kutt ved å hengi seg til pretensiøst svada, unngår jeg hele forfatterskapet og går videre til noe mer givende. Verden er tross alt full av skribenter som ikke får meg til å lukke øynene og puste inn og ut for å overkomme instinktet til å kyle boka mot veggen.

Jon Øystein Flink tilhørte frem til et par bøker siden forfattere i denne kategorien, forfattere jeg avskrev som så dårlige og pretensiøse at jeg ikke ville bruke ett eneste minutt av livet mitt på å lese igjen.

Mye av motviljen stammet fra den første boka av Flink som jeg kom over; «Bort med den dagen da Jon ble født». Som den som vil kan lese i min anmeldelse, har jeg sjeldent slaktet en bok like brutalt på denne bloggen. Den er fortsatt en av de verste leseopplevelsene jeg har hatt, men av en eller annen grunn overkom jeg motviljen min og leste et par bøker til; den første var «Sex, død og ekteskap» og den andre og siste er «Mord i oppgangen».

«Sex, død og ekteskap» overbeviste meg om at forfatteren hadde evner som han ikke viste i «Borte med den dagen da Jon ble født». Hans siste roman, «Mord i oppgangen», har klart det umulige; den har fått meg til å se frem til hans neste bok. Snakk om ett comeback!

«Mord i oppgangen» handler om en navnløs krimforfatter. Elleve år etter debuten, er forfatteren kjent nok til å bli kalt «en kjent norsk krimforfatter», men han er egentlig en av disse i mellomsjiktet som en leser én bok av, som er kompetente, men som aldri gir en noe særegent, noe minneverdig.

Hva mer er, helten vår tilhører en av de mest late i bransjen. Han skriver bare et par timer om dagen. Og ikke overraskende har han ikke produsert noe på et par år. Heldigvis klarer han å tjene en slant her og der ved å skrive anmeldelser eller ta korrekturlesingsoppdrag for diverse forlag. Men selv dette er ikke innbringende nok. Og det er der dama hans kommer inn; ikke bare kommer hun fra en bemidlet familie fra Stabekk, men hun er også en høytlønnet researcher i Telenor.

Like etter at researcheren blir gravid og drar på en ukelang ferie i varmere strøk, gjør vår helt to skjebnesvangre oppdagelser; for det første finner han ut at han er tiltrukket av Renate, en barndomsvenninne. Men utroskapen er bare begynnelsen. For like etter at han forlater leiligheten til Renate, oppdager han et lik i oppgangen; en knivstukket asiatisk kvinne.

Plutselig står han i sentrum for en sak med hysteriske svingninger, klønete etterforskere og mange lik.

«Mord i oppgangen» er rett på sak, hysterisk morsom og sær roman. Det er Flinks gjennombrudd (den som har lest vil skjønne det).

Ikke siden jeg så "What We Do In The Shadows" for noen uker siden har jeg ledd like godt.

Anbefales sterkt!

Tittel: Mord i oppgangen
Utgitt: 2014
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 184

Terningkast: 5

Utid av Kristin Lind


«Er det ikke litt ekkelt å tenke på at jeg sitter her uten truse?» Hendene slipper hverandre og tar tak i kjolekanten isteden. Men barnet går ikke, hun blir stående foran kvinnen. «Du kan sjekke om jeg lyver, vet du, sier kvinnen.» Utid, s. 10

De som har lest noen av mine anmeldelser av novellesamlinger vet at jeg sjeldent har noe til overs for underkommunisering, vaghet, pretensiøst svada, beskrivelsesoverdrivelser, karakterer som bare refereres til med én bokstav fra alfabetet (A, B, H, Z, S etc.) og noveller der det er tydelig at karakterene bare er bowlingkjegler som er stilt opp bare for å bli meid ned av et vektig tema eller behandlingen av en eller flere ideer. Dette er samlinger som, så snart en er ferdig med å lese dem, får en til å lure på hvem de var ment for, og hva meningen man skal få ut av dem er.

Kristin Linds novellesamling, «Utid», er en av disse.

Ta den første novellen, tittelnovellen «Utid». Der møter vi ei navnløs lita jente som har et underlig møte med en like navnløs voksen kvinne i en park på en sommerdag. Det skjer like etter at moren forteller datteren at hun kommer til å bli borte i én time.

Novellen stiller ikke spørsmål ved morens skjødesløshet, i stedet er fokuset på møtet. Og for et møte! Jeg har til gode å lese om et like underlig møte mellom en voksen og et barn hvor det hele henger i lufta på slutten, som om ingenting hadde skjedd. Men noe har skjedd.

Det første som skjer og som bringer jenta og kvinnen i samtale er at kvinnens hund, Finn, driter på lekeplassen. Jenta, samvittighetsfull som bare barn er i den alderen, går bort til kvinnen og forteller henne hva som har skjedd.

Kvinnen som sitter opptatt med å lese og som har latt hunden renne rundt uten bånd, roser ikke jenta for samvittighetsfullheten. Det ville vært alt for normalt. Det hun derimot gjør er å først beskylde jenta for å ljuge, for deretter å inngå et underlig veddemål med henne. Ikke om penger, men om kvinnen snakker sant eller ljuger når hun, ut av det blå, påstår overfor jenta at hun er truseløs. Jeg skal ikke si hvordan novellen slutter, men la meg si at jeg ikke kan huske å ha lest en like dårlig novelle i hele mitt liv.

Samlingen som helhet kommer seg aldri opp fra bakken etter denne katastrofale starten. Det eneste lyspunktet, kommer i «Brevet», den ellevte novellen av tretten i samlingen. Men da er det dessverre for sent.

«Novellene peker mot at livet i alle dets faser og små sidespor er en jobb, og noen ganger virkelig hardt arbeid» skriver forlaget i baksideteksten. Det er ikke sant. Om noe kan læres her må det være hvor mye tøv det er mulig å samle på hundreogatten sider. For her er det ikke annet å lære.

Styr klart unna!

Tittel: Utid
Utgitt: 2014
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 118

Terningkast: 0
   

Ynde av Kristin Marie Berstad

«Jeg har vært utro. Jeg ler litt, og heller appelsinjuicen i glasset. Jeg var tjuesju da jeg giftet, ikke en gang Stig trodde vel at han var den eneste jeg skulle pule med resten av livet.» Ynde, s. 38
 
Ballettdanseren Maria, hovedpersonen i Kristin Marie Berstads «Ynde», står foran mer enn et veiskille i livet: På jobbsiden har hun akkurat fått hovedrollen i en oppsetting av Shakespeares Romeo og Julie. Bonusen er at Romeo skal spilles av Antonio, en klisjéaktig råflott italiensk danser med erfaring fra scenemiljøet i New York.

Men før stykket blir en realitet må hun overkomme både en fersk skade i kneet og usikkerheten som kommer fra yngre og ferskere dansere som puster henne i nakken.

På hjemmebane går ekteskapet med Stig, et A4-menneske, på skinner. Det er ikke det inntrykket man får når man leser baksideteksten der forlaget skriver at Stig ikke er «i stand til å forstå lidenskapen som driver Maria.»

Det er ikke helt sant.

Stig er i sin egen verden, på samme måte som Maria er det. Og utover å fastslå (i hodet sitt) at Stig aldri skjønner hvor kjedelig de tingene han er opptatt av egentlig er, er det ingen scene i boka hvor Maria krangler med Stig om at han ikke forstår hennes kunstneriske lidenskaper.

Det han ikke forstår er utroskapen. 

At Maria innleder et nokså skjematisk forhold til Antonio kommer ikke som en overraskelse. Det står på svart og hvitt i baksideteksten. Det som derimot er overraskende, er at Maria fortsetter affæren selv etter at Stig finner ut! Og ikke bare holder Stig ut, men som lesere skal vi sympatisere med Marias behov for dette forholdet fordi hun søker «det sublime, det fullkomne.»

Jeg skulle gjerne likt at Maria hadde kommet rett ut og sagt til Stig; «Skatt, jeg ligger ikke med Antonio bare for å ligge med ham. Jeg gjør det for å gjøre oppsettingen sublim!» Det ville i hvert fall gitt oss et hint om at forfatteren skjønner hvor latterlig en slik unnskyldning høres.

I en blurb i baksiden kaller Anne B. Ragde boka «vond å lese.» Det er ikke det inntrykket jeg selv sitter med. I stedet vil jeg si at boka og historien preges av det monotone; sex-scenene bygger aldri til et dramatisk klimaks, og i mellomtiden gjør karakterene ordinære hverdagslige sysler som heller aldri fører noe sted.

Jeg skal likevel berømme forfatteren for en ting; hun har turt å gi mikrofonen til en karakter som aldri gjør noe forsøk på å bli likt av leseren.

Utroskapen er bare en del av hva som gjør henne usympatisk.

Hun er også en som fryder seg over andres ulykke, hyklersk refser Stig når hun mener at han er upassende nær en annen kvinne og stiller seg på siden av en ektemann som presser kona til å ha sex like etter at hun har født et barn.

Som om det ikke er nok, er hun også nedlatende. Med alle disse personlighetskarakteristikkene kan man ikke annet enn å konkludere at det ikke er meningen at man skal like henne.

Men kan man forstå henne?

Jeg gjorde ikke. Dessverre.

Styr unna.


Tittel: Ynde
Utgitt: 2010
Forlag: Tiden
Sider: 130

Terningkast: 1

Filmanmeldelse: Menneskelig kapital


Det tok meg nittifire minutter å få sansen for Dino (Fabrizio Bentivoglio), den bablende, ambisiøse og servile karakteren som vi blir kjent med i det første kapittelet av i alt fire kapitler i Paolo Virzis «Menneskelig kapital».

Før den tid får vi perspektivene til Carla (Valeria Bruni Tedeschi), sosietetshustruen til en finansakrobat, og Serena (Matilda Gioli), datteren til Dino fra et tidligere ekteskap.

 Minuset er at Dino blir alt annet enn patetisk når han først oppfører seg nedrig, og jeg er nokså sikker på at det gjør karakteren mer moralsk suspekt enn han var i begynnelsen. Men han gjør i hvert fall noe annet enn å krype. Og akkurat det er en fremgang.

Dino er en ordinær middelklassemann: han driver sitt eget eiendomsmeglingsfirma, er i et trivelig forhold med psykologen Roberta (Valeria Golino)og er på nippet til å sende datteren, Serena, ut av redet. Men i et Italia like før finanskrise hvor middelklassemennesker som ham har økonomisk sikkerhet (i hans tilfelle både forretningen og oppsparte midler) står det trygge ikke førersetet. Spesielt ikke for en som Dino, som får luksuslivet dinglet foran øynene sine av familien til datterens kjæreste.

Så Dino gjør det han tror er den smarteste investeringen siden manns minne; han låner flere hundre tusen og nærmest kaster dem etter Giovanni Bernaschi (Fabrizio Gifuni) , en glatt finansakrobat som også er faren til datterens kjæreste.

Det Dino ikke vet er at Bernaschi og fondet han driver har veddet store penger på kollapsen til Italias økonomi. Slike detaljer er han uansett ikke interessert i, så lenge Giovanni inviterer ham på tenniskampene han pleier å spille mot sine rike kompiser. Dino vil mer enn noe annet, bli akseptert i slike kretser.

At det har en pris, blir tydelig allerede fra starten. Til og med før vi møter Dino.

I en nøktern åpningssekvens som gir dårlige assosiasjoner til Thomas Wangsmos «Inn i mørket», blir en hotellarbeider kjørt av veien, havner i grøfta og senere på sykehus hvor han dør. Spørsmålet om hvem som satt bak rattet fletter ikke bare de to familienes skjebne, det løfter også opp de menneskelige kostnadene på et menneskeliv i bunnen av samfunnet, være det seg i Italia eller andre steder.

Filmen er dramatisk, til tider gapskrattende morsom og velskrevet. Karakterene er godt tegnet. Spesielt verdt er det å trekke frem Carla. Valeria Bruni spiller henne som en kvinne som på den ene siden higer etter og setter pris på livet velstanden har gitt henne, men som på den andre genuint er forferdet over de tingene hun gjør for å sikre sine egne og familiens interesser.

I en film hvor nesten alle ser ut til å være selvrettferdige drittsekker, er hun av få som ser ut til å reflektere, selv om refleksjonen ikke alltid fører til noen konkret handling som løfter henne opp fra kloakken alle, også hun, svømmer i.

Veldig bra!

Hvis du har lyst til å se et drama som er verdt pengene denne helgen, så se denne.

Men vær obs på at Dinos kapittel, ikke reflekterer filmens generelle kvalitet. I praksis betyr det at du bør holde ut den første halvtimen.

Terningkast: 5

Tittel: Menneskelig kapital
Manus/Regi: Paolo Virzi
Med: Fabrizio Bentivoglio, Valeria Bruni Tedeschi, Matilda Gioli, Fabrizio Gifuni, Valeria Golino, mfl.
Kinopremiere: 13.02.2015
Aldersgrense: 11 år

Bisettelsen har funnet sted av Jens M. Johansson


«Herre, du ransaker meg og kjenner meg! Rer jeg leie i dødsriket, er du der. Tar jeg morgenrødens vinger på og slår meg ned der havet ender, så fører du meg også der.» Bisettelsen har funnet sted

Døden. Det tomme intet hvis du ikke er religiøs. En viktig mellomstasjon dersom du er religiøs. En uunngåelig kontrollpost som vi alle må gjennom. Et emne en del liker å si at de «liker å gruble over».

Jeg er ikke en av dem.

Ikke fordi jeg ikke synes det er interessant å snakke om det, det gjør jeg. Men min største bekymring kretser lite rundt selve dødsprosessen (enda jeg foretrekker å krysse over så smertefritt som mulig). I stedet er jeg mer opptatt av hvor jeg kommer til å ende opp. Om troen min og mine gode gjerninger er nok. Enkle ting.

Karakterene i Jens M. Johanssons «Bisettelsen har funnet sted» er sånn sett litt som meg. De er ikke religiøse mennesker, langt ifra. Selv ikke den ene presten som dukker opp på slutten. Men de og jeg har det tilfelles at bruker lite tid på å tenke på døden, og jeg tror de ville være enige med meg om at erkjennelsen ikke bringer et innsiktsnivå hvor en møter døden med åpne armer og et tilfreds mine.

Til det elsker jeg livet for høyt.

Likevel, når et dødsfall inntreffer, og det gjør det i novellesamlingen, gjør karakterene det mest normale av alle ting; de tar et par øyeblikk til å stoppe opp, tenke og komme sammen for å forsone seg med det som har skjedd. Om grublingen og forsoningen blir vellykket og gir resultater er noe annet.

Den som går bort heter Alfred Antonsen. Han er bare førtini år når han hjertet gir opp og han må gå av scenen. Alt for ung altså. Men slik er nå livet. Folk og karakterer dør unge som gamle, selv spedbarn dør. Jeg vet ikke hvilken trøst som ligger i det. Det gjør heller ikke hovedpersonen i den åttende novellen, «Dødsannonsene». En kan bare riste hodet av det, før livet må videre.

Og videre må det; for den gamle moren til Alfred som sjokket gjør enda mer forvirret enn hun allerede er; for sønnen som skulle ha sagt et og annet sannhetsord til faren; og ikke minst, søsteren.

Men familien, hans nærmeste, er ikke de eneste som blir påvirket av dødsfallet. Det blir også bestevennen Henry, en linjedommer med et stagnert liv, som aldri har tatt en risiko, og som nå for første gang vurderer å gå opp stupetårnet og kaste seg ut i livet. Etter ham kommer den nevnte presten, en mann som vakler så kraftig i troen at man ikke kan la være å lure på hva han fortsatt gjør i kirken. Det samme blir Samuel, en tretti år gammel fersking i begravelsesbransjen. Og ikke minst, kollegaene hans, som var til stede da Alfred utåndet.

I tolv noveller blir vi introdusert for alle disse karakterene og flere andre. Felles for dem alle er Alfred, men mer enn det, er det dødens nærvær og avtrykkene den har lagt igjen etter sitt brutale besøk.

Da jeg leste baksideteksten antok jeg at temaet ville tynge ned novellene, senke dem til bunns i en hengemyr av pretensiøst og filosofisk svada om døden. Det er dessverre det som ofte skjer. I hvert fall har det vært min erfaring i noveller som prøver å ta for seg emnet. Heldigvis går Johansson andre veier, holder fokuset på karakterene og leverer en vektig liten samling om noe særdeles viktig.

Anbefales sterkt.



Tittel: Bisettelsen har funnet sted
Utgitt: 2002
Forlag: Tiden
Sider: 157

Terningkast: 5 


hits