leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. P denne bloggen kommer jeg primrt til skrive om bker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisrer/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

A Hologram For The King av Dave Eggers


"Kjre Kit, hovedsaken er vre bevisst p rollen man spiller i verden og historien. Tenker du for mye, skjnner du at du ikke betyr noen ting. Tenker du akkurat nok, skjnner du at du er liten, men viktig for noen. Det er det beste man kan f gjort." Et hologram for kongen, s. 112

Alan Clay er ikke en av finanskrisens ofre. Han har fortsatt en jobb, tak over hodet, og en datter som gr p et pengesluk av et privat college. Han er av de heldige som rakk redde seg selv da bunnen falt ut av verdenskonomien generelt ,og den amerikanske spesielt.

Men bare s vidt.

To r etter finanskrisen er han i midten av femtirene, tjener langt mindre enn det han gjorde tre r tidligere og str p nippet til kaste inn hndkleet og ta ut datteren fra colleget fordi han har tapt det meste av pengene sine p investeringer i st-Europa.

S kommer redningen. Reliant, verdens strste IT-leverandr, hyrer ham til dra til Saudi Arabia for presentere en innovativ kommunikasjonslsning, et hologramsystem, til den saudi-arabiske kongen.

Det halv milliard-dyre systemet er mer kostbart enn det konkurrentene har selge, men det har to fordeler som rivalene ikke har: det er et genuint foregangsprodukt og dets ansikt, Alan, er en (perifer) venn av kongens nev.

I en verden av storstilt industriell spionasje er det frste ikke s viktig som det siste, og det er greit for Alan. Han er voksen nok, noen vil si desperat nok, til ikke legge vekt p at han ikke er hyret fordi selskapet ser en fremtid i ham, eller fordi han besitter unike salgsferdigheter.

S han ignorer det amerikanske utenriksdepartementets sikkerhetsrd og reiser til Jeddah.

Varmen, det er frtitre grader i skyggen, er ille nok. Men det som er enda verre i dette bakstreverske landet, er dets konge. Han gjr simpelthen som han vil, avlyser mter for dra til nre og fjerne land, og krever at alle ganske enkelt m omstille seg etter hans spontane skjema.

Og det gjr de.

Sjansen til f en del av kaka p et prosjekt som er budsjettert til trettifem milliarder dollar er for lokkende til at noen gidder klage hylytt. Ikke over ventingen. Ikke over den overhengende faren for bli kidnappet av fundamentalister og solgt til Al Qaida, og ikke over det langt mer sannsynlige: faren for simpelthen bli blst opp i lufta.

Det Alan ikke vet, er at han ikke rustet til hyspillet som foregr bak ryggen hans. Noe som fr en tragisk flge for ham.

Mitt syn p Et hologram for kongen er todelt; ett er positivt og ett er negativt. Hvis vi fokuserer p det positive frst, er det frste som br sies at Et hologram for kongen er en av disse bkene en hper det blir skrevet mer av; du vet, den smarte, jordnre, godt skrevne og hyperaktuelle romanen som i tillegg befolkes av sympatiske og mindre sympatiske karakterer og som fr en til tenke.

Det siste er s sjeldent at det br applauderes.

I dette tilfellet m det dessverre bli en dempet applaus. Jeg var begeistret for boka helt til jeg leste de siste sidene, og da jeg lukka den kunne jeg ikke unng kjenne skuffelsen velle opp.

I anledning av VM kan en si at det var som se forventningsfull p en skihopper som er p nippet til utfre et mesterlig rekordhopp, bare for bli vitne til at skihopperen blir blst ut av lufta med en kanon, i tegneseriestil. En fr lyst til falle ned p knrne (ala Willem Dafoe i Platoon) og skrike ut skuffelsen.

Overdrevent dramisk? Kanskje. Men jeg liker visualisere mine leseskuffelser. Spesielt nr slutten p en bok ikkke "synger", som de pleier si.

Bortsett fra slutten, var "Et hologram for kongen" en god leseopplevelse. Spass god faktisk at jeg n planlegger lese mer av forfatteren.

Anbefales.

Tittel: Et hologram for kongen
Utgitt: 2013
Forlag: Gyldendal
Sider: 342

Terningkast: 4




Hjertets kar av Benoite Groult


Jeg husker ikke om Gauvain var like god til kjrtegne da som han ble senere. I hans milj kjrtegnet man ikke noe srlig den gangen. Og den gangen lot jeg meg ikke s lett kjrtegne jeg heller. Jeg syntes at Roger var svrt normal. Man kan ikke plage mennene med nei, hyere opp eller au, det er for hardt? eller enda verre litt til, er du snill. For hvis man maser p dem, virker man umettelig, og da gr de annet steds hen til jenter som alltid er tilfredse, som hyakter deres magiske stav og drikker deres hellige olje med miner som om de gikk til alters. Hjertets kar, s. 30-31

P de frste sidene i Hjertets kar, kommer Pariserinnen, historikeren og litteraturviteren George (uten s, oppkalt etter Sand) med en innrmmelse; ord og sprk kommer til kort nr en skal fange p et blankt ark de gleder som kalles kjdelige. [?] hvert ord jeg skriver er rede til svikte meg, fordi det enten er kjedelig eller vulgrt, blodfattig eller grotesk, om ikke direkte frasttende. kontemplerer hun. S kommer hun med en av de mest skarpe (og morsomme) observasjonene jeg har sett p en stund nr det gjelder erotika-litteraturen; [?]ordforrdet for kvinnens vellyst, selv hos de beste forfattere, avslrer en forferdende fattigdom.

Denne kvalen er noks typisk for bde henne og den intellektuelle kretsen hun tilhrer som voksen. De utgjr en gruppe som kan snakke briljant [?] om elskov og vellyst, men som ikke er bedre elskere eller bedre i stand til elske for det. Alt er blitt impotent. (s. 132)

Mange r fr det skjer, mter George bretoneren Gauvain. Han er seks-sju r eldre enn henne, tilhrer en lavere stand og har allerede i revis jobbet p trleren til eldstebroren. Turistfamilien til George har frekventert omrdet der Gauvains familie bor lenge nok til at de kjenner hverandre, men de har, som forventet, bare forakt for hverandre. Gauvain, skriver hun, oppfatter turismen som deres hovedbeskjeftigelse og en levemte som han neppe nrer noen aktelse for. Selv har hun lite til overs for det grove sprket som hun oppfatter som typisk for hans stand, vellysten han legger for dage nr han jakter fugler og den avskyelige maskuliniteten han oser av.

Det siste kan gi inntrykk av at dette er en av disse semi-erotiske kioskromanene hvor heltinnen er en overklassejente som blir bergtatt av en grov og ukultivert plebeier. Det er bde riktig og feil.

Det er riktig at George bare et par r senere, innleder et forhold med denne ulven, bjrnen og voldsomme mannen, men hun er langt fra den passive, uskyldige patrisieren som blir geleidet gjennom erotikkens bekmrke irrganger av George. Tvert imot. Her er det George som sitter med alle kortene nr det gjelder kontrollen over forholdet og de intellektuelle kapasitetene.

Hennes begjr etter Gauvain er ikke sentrert rundt hans allsidige personlighet eller fordi han er i stand til konversere om Freud, kunst og historie, det er nettopp fordi han ikke kan at hun setter s stor pris p ham. Idealet hennes er grovt sagt knull og hold munn (s.154)

Og akkurat dette undergraver forfatterens misjon, som er skildre kjrligheten som vokser fram mellom disse to karakterene. Jo mer jeg leste jo mindre forstelse hadde jeg for dette kjrlighetsforholdet.

Ikke bare blir leseren bedt om vre svrt geners og heie denne forbindelsen frem enda begge er utro mot partnerne sine i lpet av de flere tirene dette av-og-p forholdet varer, men en skal oven i kjpet innrmme forholdet livets rett enda en hele tiden vet hvordan ser ned Gauvain, skjemmes over hans manglende dannelse og fastslr at hans oppfatninger slumrer i et brakkland (s. 150).

At hun samtidig vil at han skal beholde yrket sitt, aksenten sin, kraften og mangelen p kunnskaper (s.37), skal gjre henne sammensatt, kompleks, fanget mellom det hun sker intellektuelt sett, alts en kompatibel partner, og det hennes hjertes kar skriker etter.

P tross av alt dette, er "Hjertets kar" en bok jeg hadde stor fornyelse av lese. Den er langt mer grublende enn det anbefaleren ga meg inntrykk av. Men det betyr ikke at den holder erotikken bak lukka gardiner. Langt ifra. Her er det nok beskrivelser av "salknapp", "forhjerter", "staur", "lemmer" og "safter" til tilfredsstille enhver som sitres av merkelappen "erotisk roman".

S hvis du leter etter en bok som har erotika-elementer, treffende og ofte hysterisk morsomme observasjoner, og som i motsetning til en bok-serie som skal forbli unevnt er skrevet av noen med noe si og en beundringsverdig reflektert skrivepennen, anbefales "Hjertets kar". Den er ogs fransk, noe som betyr at du ikke risikerer stte p noen som vifter med en moralsk pekefinger p mils omkrets. Det pleier tiltale en del.

Anbefales.

Tittel: Hjertets kar
Utgitt: 1990
Forlag: Aschehoug
Sider: 165

Terningkast: 4












Dr Haggards Lidelse av Patrick McGrath


"Jeg famlet meg blindt gjennom verden, p leting, selv om jeg ikke visste det, etter det som kunne gjre meg hel. Hun gjorde meg hel, men jeg mistet henne. Og etter ha kjent sammensmelting og helhet, ble det umulig for meg leve uten- jeg ville foretrekke aldri ha visst at en slik tilstand var mulig." Dr Haggards lidelse, s. 76-77

Min introduksjon til Patrick McGraths psykologiske semi-skrekkbker, kom gjennom en adapsjon av en av hans bker; Asylet fra 2005, med avdde Natasha Richardson i hovedrollen. Jeg s filmen, ble lite imponert, leste boka og skjnte hvorfor; McGrath er en av disse forfatterne som bygger opp sine bker p samme mte som M. Night Shyamalan, alts rundt ett spesielt element eller "vri". Og som med Shyamalan er inntrykket man sitter med etterp avhengig av om man har latt seg imponere av dette elementet eller denne vrien.

Det ble jeg dessverre ikke da jeg s "Asylet" og senere da jeg leste boka. "Dr Haggards lidelse" av samme lesset, kretser rundt enda en affre, og er, om mulig, enda mindre imponerende enn "Asylet".

Fr jeg sier hvorfor, er det bare redelig legge alle kortene p bordet: Jeg er en stor en fan av Stephen King. Jeg liker hans teft for spinne historier, for mten han klarer gjre de mest usannsynlige skapningene reelle, og jeg liker det pulserende hjertet (noen vil si sentimentalitet) som ligger i sentrum i bibliografien hans.

Hva har King med McGrath gjre, spr du. Ingenting. Trodde jeg. Det var fr jeg leste baksiden av Dr Haggards lidelse, der forlaget (slik jeg har forsttt dem) jekker ned King for lfte McGrath. Det er ikke et uvanlig grep. De har tross alt en konomisk interesse av fremstille McGrath som en som er nr ved f King til abdisere. Fordi McGrath skriver raffinert, i motsetning til King.

Det reagerer jeg p. Og enda jeg prvde ikke la min umiddelbare negative holdning til forfatteren g ut over denne boka, er jeg og et menneske, og jeg ville lyve hvis jeg sa at jeg la min forutinntatthet til side og mtte boka med et fullstendig pent sinn, slik jeg gjr med alle bker og forfattere.

S vet du det.

Dr Haggards lidelse introduserer oss for tittelkarakteren, en urlig kvakksalver som driver en landsens privat klinikk i en liten kystby. De fleste av pasientene hans er gamle og dende, arvet fra den forrige eieren. Tross pstandene om empatioverflod, gjr Haggard lite annet enn selge dem placebo-medisin. Det rettferdiggjr han med et par tvilsomme grunner; for det frste at de ikke kan hjelpes, og for det andre at det er viktig gi kroppen en sjanse til gjre sitt med lege seg selv. En kunne forsttt det om pasientene var en gjeng hypokondere, men nr det handler om kreft og andre alvorlige lidelser, er det enkelt fle antipati mot legen.

En dag blir Haggard oppskt av en vakker ung mann. Han heter James Vaughan, flyr Spitfire for RAF, og er snnen til dr Haggards store kjrligheten; Fanny Vaughan. James vil hre om affren.

Haggard er frst skeptisk. Han er tvilende til hvor smmelig det er gjenfortelle en historie som, tross kjrligheten han og Fanny flte for hverandre, handler om ekteskapsbrudd, liderlighet og svik til Fannys snn, forholds kanskje strste offer. Men James insisterer og kommer stadig tilbake for hre den bli gjenfortalt.

Problemet med Dr Haggards lidelse er kanskje et problem som markedsfringsavdelingen m ta p kappen; den selges som en grsserhistorie, men er det ikke. Ikke i min bok. Ikke i din heller, med mindre du er villig til akseptere at det ene elementet som gjr den til en grsser, frst kommer p side 194 nr boka bestr av 205 sider.

Som kjrlighetsroman er den heller ikke spesielt bemerkelsesverdig. Det som gjenstr da er sprket, og det er det ene elementet som redder Dr Haggards lidelse fra vre en katastrofal leseopplevelse for min del. Det er vakkert, avmlt og dunkelt. En sitter hele tiden med et inntrykk av at det foregr noe som ikke tler dagens lys under overflaten, og det gjr det jo.

Men nr man m vente s lenge p at det skal komme, mister det kraften det kunne ha hatt. Og i stedet for f en til sette deg opp, fles det, for min del, som noe som er klistret p, for gjre historien sregen.

Anbefales ikke.

Tittel: Dr Haggards lidelse
Utgitt: 2003
Forlag: Gyldendal
Sider: 205

Terningkast: 2



Mamma er et annet sted av Aasne Linnest


Jeg vil vekk. Bort. Jeg har over fire tusen kroner p kontoen. Jeg har en mamma som ikke er her. Jeg har en pappa som har for mye tenke p. Jeg har en lillebror som snakker for mye bsj. Jeg har en sster som bare vil d, det er i alle fall det hun sier. Og jeg har for mange tanker i hodet og det er ikke plass til dem lenger og da m jeg gjre noe. Gjre det jeg vil. Det er det jeg m. Mamma er et annet sted, s. 51

De tre siste romanene til Aasne Linnest har handlet om ett skjebnesvangert r i livet til en over gjennomsnittet privilegert norsk familie. Mer konkret tar bkene for seg solskinnsdagene fr depresjonen til forfatteren og moren i familien, Sylvia, og den tunge perioden etter at familien blir klar over at Sylvias siste forsvinningsnummer ikke er enda en i rekken, at det er alvorligere enn som s, at Sylvia har begtt selvmord.

Hagesang, den frste boka i trilogien, fortalte historien fra Sylvias perspektiv. Oppflgeren, Opphold, fra 2014, ga ordet til den for god til vre sanne legen og ektemannen som plutselig mtte forsone seg med konas dd og det faktum at han n var alenepappa for tre barn.

Mamma er et annet sted er (regner jeg med) den siste boka i trilogien og handler om Sylvias femten r gamle datter Tale og hennes gjren og laden bde fr og etter morens forsvinning.

Jeg har ikke lest Hagesang, men jeg har lest Opphold. S historien som fortelles, skjelettet av den, kommer ikke som en overraskelse. Av den grunn har jeg to syn p Mamma er et annet sted. Fr jeg forteller hva de er, vil jeg likevel f sagt dette: Mamma er et annet sted er uten tvil en av de sprkmessig beste opplevelsene jeg har hatt i r. Den har en rytme og et vart sprk, en selvsikkerhet ved seg som ikke etterlater noen tvil om at Linnest er en av landets beste forfattere.

Grunnen til at jeg nyer meg med sprkmessig beste, skyldes to tanker jeg ikke kan kvitte meg med nr det gjelder bde denne boka og Opphold: den frste tanken er en gjenganger p denne bloggen; jeg har et stort problem med bker som seiler p hverdagslighetens blge, der hendelseslshet dyrkes i kapittel etter kapittel, der karakterene gr rundt og vasser i sorgens sj og gr p t hev rundt hverandre.

Den andre tanken er denne: en bok eller film br ha et ekstra element spille p enn at her har noen begtt selvmord, s la oss grunne over det i tre bker. Verre er det at det ikke er spesielt mye grunne over. I hvert fall har to bker med grubling ikke hjulpet denne familien komme finn et tilfredsstillende svar hvorfor en oppegende kone og mor valgte ta forlate dem p dem mten.

S, br du lese den? Hvis du har lest de to frste bkene i trilogien, br du nok gjre det for a) fullfre det du har starta p, og b) fordi denne faktisk er bedre enn Opphold.

Det er noe med umodenheten til tenringen som forteller historien som gjr grunningen, hodehengingen og grublingen (skjer mye av det) mer tolererbar. I Opphold derimot, kunne jeg ikke la vre f lyst til gi ektemannen til Sylvia, alts faren til Tale, et par refik, for deretter si til ham at det n var p tide at han sluttet vre en drmatte og komme seg videre.

Mamma er et annet sted bryter ingen ny grunn nr det gjelder hvordan ungdom bearbeider sorg, du vil mest sannsynlig f et par deja vu-opplevelser fra hvordan Tales oppfrer seg (fordi det er s vanlig se det i bker og p film), men boka er over gjennomsnittet godt skrevet og Tales stemme er s sterk at jeg ikke kan la vre anbefale denne.

Tittel: Mamma er et annet sted
Utgitt: 2015
Forlag: Aschehoug
Sider: 111

Terningkast: 4



Ask The Sun av He Dong


Jeg visste godt at problemet med foreldrene mine var et klasseproblem. De ble sendt til landsbygda for bli rehabilitert, gjennom hardt fysisk arbeid og gjennom kontakt med bnder og andre arbeidere, nettopp for fri seg fra sin klassetilhrighet. Men hva skulle jeg gjre for befri meg selv? Det hadde ingen fortalt meg. Spr solen, s. 82

He Dong er noe s sjeldent som en kina-fdt forfatter bosatt i Norge. Hun kom til Norge i 1985, debuterte med diktsamlingen y i 1990, og har siden utgitt flere diktsamlinger, ftt et par noveller publisert i Samtiden og Vinduet, utgitt n novellesamling og oversatt og gjendiktet flere verk. Som om ikke det var nok, er hun medisinsk utdannet og har skrevet om hvordan akupunktur kan hjelpe rykere bli kvitt uvanen sin.

En noks allsidig forfatter og et (tror jeg) helstpt menneske med andre ord.

Novellesamlingen Spr solen kom ut i 1995, inneholder seks noveller og handler stort om Kina under kulturrevolusjonen. Det er kraftige saker.

Brutaliteten treffer en i fleisen allerede i den frste novellen. Der mter vi ei sju r gammel jente som bor sammen med sin treogsytti r gamle bestemor. Faren ble forvist til et ukjent sted. Moren og broren har ogs blitt sendt bort, hvor fr vi aldri vite bortsett fra at det er p landsbygda. Den umiddelbare konsekvensen er at den lille jenta fort blir voksen; i stedet for fortsette leke gjemsel og vre barn, tvinger n omstendighetene henne til ta vare p bestemoren. Det er ikke s enkelt.

En av hindringene er tante Huang; en noenogfemti r gammel kvinne og en overbevist kommunist. Tante Huang, som ikke har noe slektsforhold til sjuringen, leder nabokomiteen, og gjennom den har hun ansvar for srge for at alle kvinnene i nromrdet kan Maos sitater og lre nrmest p rams. Svekkete mentale evner p grunn av hy alder aksepteres ikke som unnskyldning for vre glemsk. Heller ikke at noen, ens barnebarn f.eks., hjelper en med tips om enkle snarveier til mlet.

Videre har hun absolutt kontroll over melke-og-kullrasjonene i nromrdet. Det gjr ikke bare tante Huang mektig, det gjr henne ogs farlig.

En dag oppdager tante Huang at sjuringen hjelper bestemoren med lre studiematerialet. Straffen ydmyker ikke bare den aldrende kvinnen, den presser ogs familien livsgrunnlag nrmere klften.

Den andre novellen i samlingen er ogs den svakeste. Den mangler den kende og eksistensielle konflikten i Ni, den frste novellen, srheten og tragedien i Bare en lek, den tredje og beste novellen i samlingen, det beske humret i den fjerde novellen, Alltid i overskyet vr, banaliteten og sviket som gjr den nestsiste novellen s gripende og desperasjonen og absurditeten som skildres i Lille ball.

Spr solen gjr noe jeg aldri har sett i en norsk novellesamling: den fr meg til bry meg om karakterene, kjenne p raseriet, overrasker meg med sine vendinger, treffer meg i hjertet med de lavmlte tragediene, sender meg p rasende leting etter flere av forfatterens novellesamlinger, fr skuffelsen over oppdage at det ikke er noen skyves til side av min takknemlighet for at denne boka eksisterer og at jeg fikk lese den.

Hvis du liker litteratur som berrer, som ikke er navlebeskuende, s anbefales Spr solen p det varmeste!

Ingen tvil om det.

Tittel: Spr solen
Utgitt: 1995
Forlag: Gyldendal
Sider: 123

Terningkast: 6


Jentene som forsvant av Jorge Ibargengoitia


Sstrene Balado pnet Casino del Danzn om kvelden den 15. september 1961. Blant de tilstedevrende var sakfrer Canales, privatsekretr for guvernren i staten Plan de Abajo, og sakfrer Sanabria, privatsekretr for guvernren i staten Mezcala, videre kongressmedlem Medrano, en jernbaneforeningsformann og to bondeledere, banksjefen i Mezcala-bankens filial i San Pedro de las Corrientes, diverse forretningsmenn og en kvegeier som eide over 100 krtter.[?] Sstrene Baladro var p toppen av sin samfunnskarriere, men trodde at det enn var mange trinn klatre p stigen. Jentene som forsvant, s. 46

Hjernen er en fantastisk konstruksjon. Jeg skal ikke g inn p dens fysiologi eller ramse opp alle de vidunderlige ting den gjr, men la meg bare nevne to ting jeg er evig takknemlig for og som hjernen min hver eneste dag: for det frste resetter den seg hver gang jeg leser en middels til drlig (hvilket skjer oftere enn jeg liker tenke p), det hindrer min litteraturelskende sjel fra bli knust under vekten av alle de drlige bkene en ikke kan unng utsette seg for nr man leser mye; det andre den gjr er enda viktigere: den tar enhver god leseopplevelse og legger den i skattebingen der minnet om de gode, sjelsettende bkene bevares, og henter dem p bestilling hver gang en bok truer med svekke min tro p at enda flere ukjente gode bker og forfatter er out there.

At det er mulig finne en anna bok som kan gjre meg like mlls som John Irvings Garps bok og Zadie Smiths Hvite tenner.

Jentene som forsvant av den meksikanske forfatteren Jorge Ibargengoitia er, tross sin beskjedne strrelse, en bok jeg vil huske. Men dessverre ikke med bare glede. Bitterstheten skyldes to ting; for det frste at forfatteren ikke rakk bli det store navnet han fortjener i litteraturen, og for det andre at han dde s alt for tidlig i en flystyrt i 1983.

Jentene som forsvant, en av hans f verk som er oversatt, er, i likhet med Gabriel Garcia Marquezs Beretningen om et varslet mord inspirert av faktiske hendelser.

Kort sagt handler historien om opprullingen av mordet p seks prostituerte jenter i Mexico p begynnelsen av 1960-tallet. Men den handler om langt mer enn det; den handler om livsfarlig kjrlighet, narkotikatrafikkens spede start, korrupsjon, banal ondskap, sskenkjrlighet, fattigdom og menneskelig dumhet.

si noe mer vil, er jeg redd, delegge overraskelsene og svingningene historien tar helt til siste side. Jeg kan likevel love deg dette: etter at du har mtt sstrene Serafina og Arcngela Balado, sistnevntes snn Humberto, den sleske kaptein Bedoya og kvinnebedreren Simn Corona, kan du ikke unng riste p huet av talentet som gikk tapt med Ibargengoitias bortgang og elske denne diamanten av en roman.

Anbefales p det sterkeste!

Tittel: Jentene som forsvant
Utgitt: 1986
Forlag: Oktober forlag
Sider: 143

Terningkast: 6



Den trettende Beatle av Gerhard Henschel


There was a shadow over me. Jeg var ondere enn selveste Mark David Chapman. Hvis det sto i stjernene at John Lennon skulle erobre Yoko Ono og forlate The Beatles- hva hadde vel jeg med det gjre? Med hvilken rett hadde jeg blandet meg inn i John Lennons liv? Den trettende Beatle, s. 50

Ting har sjelden klaffet for Billy Shears; Han har ikke fullfrt finansutdannelsen, mer enn et dusin forhold med kvinner har havnet i grften og de nitten semestrene han har brukt p ta filosofi har kun skaffet ham en deltidsjobb p en fotokopieringssjappe og en annen som bartender. Det er ikke noe han er spesielt stolt av, ikke nr han allerede er trettiseks. Det hjelper heller ikke p ting at han pusher speed p si.

Han er litt mislykket med andre ord.

Det er akkurat da at Aurelia dukker opp. Hun er i tjuerene, har ring i nesen og pstr at hun er en fe. Siden Billy er p en kunstutstilling nr han treffer Aurelia (nrmest dratt ut av huset av en venn som insisterte p at han mtte komme seg ut) og fordi han tror at det er typisk for klientellet p gallerier komme med slike pstander, er han lite villig til ta det Aurelia sier for god fisk. Men Aurelia spker ikke, og etter en test hun passerer med glans, sitter begge litt senere p en bar og samtaler om Billys to gjenstende nsker.

Enda Billy har kastet bort det meste av livet, og selv om han ikke besitter kunnskap som han kan bruke til markedsfre seg selv overfor arbeidsgivere, betyr det ikke at han ikke er en oppegende voksen. Stryk det, han er mer enn oppegende nok: Billy har en nrmest encyklopedisk kunnskap om pophistorien, spesielt det som relaterer seg til The Beatles; det beste musikken har produsert siden tidens morgen i Billys yne.

Som s mange ihuge fans av Beatles, er det hos Billy et sr som nekter gro. Og det sret heter Yoko Ono. Forbannelsen som la beslag p John Lennons sjel og pulveriserte The Beatles. Datoen var 9. november 1966, og stedet var The Indica Gallery, kunstgalleriet der John Lennon for frste gang traff Yoko Ono.

Billy nsker stoppe dette mtet fra finne sted. Derfor bruker han et av nskene til reise tilbake i tid. Det andre bruker han til nske seg midler.

Og vips, s snart han har sagt det, befinner trettiseksringen seg i London 1966, to r fr han egentlig ble fdt.

Tidsreisen gr likevel ikke som han hadde sett for seg. Bombetrusselen han bruker til avspore mtet fr et uventet resultat som bare forverrer situasjonen. Og det er bare begynnelsen p en historie som bringer vr helt ansikt til ansikt med noen av de strste stjernene i rock, kunst og forretningsverdenen. Som bonus fr han ogs en p trynet av en av rockhistoriens mildeste skikkelser.

Den trettende Beatle er en fabelaktig historie som tar deg med tilbake til orkanyet av rockens historie. Kunnskapsrikdommen til forfatteren om store og sm hendelser, konflikter, personlighetskarakteristikk og tidsnden, er imponerende.

Det som imponerte mest er likevel vittigheten og forfatterens fantastiske evne til sy sangreferansene inn i handlingen.

Boka er bare p litt over to hundre sider, men den er til tider s full av karakterer at en er ndt til bruke notatboka flittig for holde oversikt over alle som kommer og gr. Det kan f en del til miste motet. Men for den tlmodige leser, betyr det bare flere mennesker og musikere en kan google og bli kjent med.

Anbefales sterkt!

Tittel: Den trettende Beatle
Utgitt: 2006
Forlag: Fritt forlag
Sider: 212

Terningkast: 5

Et dikt til mormor av Vigdis Hjorth


Noen hadde knust en rute p slyden, antagelig Steven, han sa det var han og at de ikke mtte sladre, Gud ser alt, men sladrer ikke skrev Steinar i sykkelskuret i matfrikvarteret, Nils hadde stjlet et mikroskop p kjemien, Fredrik hadde ryka p jentedo. Helle og Mari skulle drepe Grimsmo. Et dikt til mormor, s. 39

Vigdis Hjorhts Et dikt til mormor handler om vokse opp, om skjringspunktet mellom barnslig barndom og Rubiconen man m krysse for bli voksen. I hovedpersonen Helles tilfelle er voksenhet relativt, hun er bare elleve, men som s mange i den alderen er hun opptatt av lsrive seg, stiller sprsml ved de voksnes regler og normer og prver finne sin egen sti. Paradoksalt nok betyr det at hun og venninnen tar den samme stien som barn og unge har tatt i uminnelige tider; de skulker skolen, stjeler, skriver noks stygge brev til autoritetspersoner og grynter og sukker seg gjennom hverdagen.

I min anmeldelse av 17:15 til Tnsberg her, skrev jeg at Hjorth ikke er en forfatter en br g til hvis en sker et plott, misliker filosoferende forfattere og dialog som fr deg til legge huet p skakke som en forundret bikkje. Det mener jeg fortsatt, og Et dikt til mormor er nok et bevis p at Hjorth ikke er interessert i noe slikt. Historier med en dramatisk nerve, som bygger seg til et klimaks, interesserer henne ikke.

I stedet vil hun beskrive en tilstand. Her barndommens vinter, og ungdommens vr. Det er ikke et uvanlig fokus for bker om barn og unge. En kan egentlig si at det er dt hele sjangeren handler om.

Men alle bker er ikke skapt lik. Heller ikke bker om barn og unge. Noen f er virkelig gode, mange er snn midt p treet, og de fleste glemmes nesten med det samme siste side er lest.

De virkelig gode, de beste bkene i sjangeren, bruker et plott til fortelle en historie som gir leserne hva de vil ha og karakterene en utviklingskurve som ofte ender med en eller annen endring/innsikt. Huckleberry Finn, Drep ikke en sangfugl, Fluenes herre er noen av de mest kjente.

Hjorths bok p den andre siden av skalaen. Den er ikke drlig skrevet, men ingenting i den skriker etter bli husket. Likevel er dette er en av disse bkene folk pleier si virkelig fanger hvordan det var vre barn. Nr du spr disse menneskene hva boka handler om, er svaret ofte at handlingen ikke er s viktig, det er stemningen, de episodiske hendelsene og psykologien som gjr boka unik.

Det er tv. Egentlig betyr det at forfatteren ikke gidder gjre det historiefortellere har gjort i uminnelige tider; fortelle en historie.

Et dikt til mormor har ingenting fortelle. Ingenting.

Styr unna.

Tittel: Et dikt til mormor
Utgitt: 1990
Forlag: J.W. Cappelens forlag AS
Sider: 100

Terningkast: 0

17:15 til Tnsberg av Vigdis Hjorth


P nattbordet til den andre beboeren sto en kjempestor klokke, den tikket s hyt at jeg til slutt ikke hrte noe annet enn tikkingen. Det er tiden som gr, sa jeg til meg selv, og ble nesten glad ved tanken p hvordan den skyndte seg. Det er sannelig ikke ndvendig sl den i hjel, den dr av seg selv. 17:15 til Tnsberg, s. 13

Jeg er ikke en ekspert p forfatterskapet til Vigdis Hjort. Egentlig har jeg bare lest to av hennes bker, men hvis jeg fr en pistol mot tinningen og blir bedt om komme med en observasjon om hennes forfatterskap, s vil jeg nok si at enhver leser som sker plottdrevne historier, skyr filosoferende forfattere, misliker dialog som fr en til rynke pannen, br lese andre forfattere enn Hjort.

Eksemplene p ting som fr meg til kl under huden nr jeg leser Hjort begynner etter hvert bli mange. Noen er bare tullete. Nr hovedpersonen i 17:15 til Tnsberg og et par menn hun blir kjent med finner et lik og ndvendigheten av ringe politiet kommer opp, faller to merkelige replikker: Er du sikker? spr en av karakterene. Hvordan kan jeg vre sikker, jeg har aldri sett et ddt menneske fr. sier en annen.

Dette skjer like etter at de har sjekket pulsen og oppdaget at han ikke har noen puls! Ikke at det var ndvendig, for p neste side observerer fortelleren at Halve hodet [er] en deig, er det slik vi ser ut [p insiden], bare materie.

Starten er grei nok. En forfatter/oversetter med kjrlighetssorg drar til familiens hytte p Tjme. Alene. Siden hun er den typen som gr forbi en bensinstasjon fordi hun vil fortsette grunne over valget av hva slags drikke hun vil kjpe, vet du at hun ogs er typen som gr lange og meningsfylte turer, eller sitter p kaf for se meningsfullt ut i den tomme lufta for gruble over det ene og det andre.

P en av disse dagene treffer hun en mann som heter Thomas. Han er en oversetter som for tiden jobber med oversette en russisk poet. Han spurte ikke meg om noe bemerker fortelleren. Likevel sier hun ja til bli med ham nr han inviterer henne til hjemmet sitt. Det gr ikke som du forventer.

Senere, mens hun, Thomas og en nr venn av Thomas, Lasse, gr tur, finner de det nevnte liket. Om ikke du ikke frem til da har blitt noks likegyldig til karakterene, deres tanker og hvordan det gr med dem, blir du det nr du leser om hvordan de oppfrer seg etter likfunnet. La oss si det snn; jeg har aldri, ikke til og med i mordmysteribker med tenringer i frersetet, lest om noe s idiotisk som dette. Det er rett og slett latterlig.

Det er fullt mulig, mer enn det- svrt sannsynlig- at Hjort leverer varene for en del lesere. Dessverre gjr hun det ikke for meg.

Styr unna.

Tittel: 17:15 til Tnsberg
Utgitt: 2003
Forlag: Cappelen
Sider: 111

Terningkast: 0



Herr Han av Hwang Sok-Yong


Din verdi bestr kun i at du opptar og mestrer den lrdommen du fr. Avhengig av bruksomrde vil din verdi variere. Nr man sr et tre og forventer persimoner og det bare kommer kart er det bortkastet stole mer p det treet. Staten hadde presentert en klar mlsetning for hvordan dine medisinske ferdigheter skulle komme til nytte. Dine ferdigheter innen medisin tilhrer ikke deg, men m vre et instrument for staten. Herr Hann, s. 41


Hwang Sok-Yong er ikke ndig mot den rlige, oppofrende og moralsk stdige hovedpersonen sin. Han utsetter ham for kyniske naboer, paranoide statstjenestemenn, svikefulle kollegaer, en mistroisk kvinne, fengsel, tortur og et trist endelikt. Herr Han vasser alts ikke gjennom skitt som en Andy Dufresne, for s ende opp som en rik og fri mann p en Stillehavsy. Det gjr Hwang klart allerede i de frste frti sidene. Fokuset er i stedet p hvordan og hvorfor herr Han, en mann som en gang var professor i gynekologi i Pyongyang, har endt opp som en fattig og slagrammet dranker.

Utgangspunktet for reisen som skal avdekke dette starter i Pyongyang, i 1951. Koreakrigen raser, det Nord Koreanske regimet str med en fot i historiens grav, og desperasjonen har frt til at alle mellom seksten og frtifem, til og med leger, sendes til fronten for kjempe mot imperialismen. Men ikke herr Han, enda han er mer enn gammel nok.

At han blir spart for fronttjeneste kommer ikke av at han nyter de rabiate kommunistpartimedlemmenes tillit. Tvert imot. Sammen med noen f kollegaer er det viden kjent at han har lite til overs for kommunistpartiet. Den eneste grunnen til at han ikke har blitt henrettet enn, er fordi han er en av f erfarne leger som partiet trenger til behandle pampene og deres familiemedlemmer.

Men ikke uten at herr Han gjr motstand.

Det frer ham til et av regimets bunkerliknende fengsler, der torturen er dagligdags og enhver fr eller senere m g p akkord med sine prinsipper for leve. Og her er det leve ganske relativt. For leger som herr Han betyr det behandle tusenvis av pasienter uten tilgang til riktig medisin eller utstyr, det betyr at man ofte m fortelle en del av pasientene at de er for syke og for skadede til at det er noen vits i hjelpe dem, og det betyr at man kollapser av utmattelse og vkner skrikende opp fordi et dende menneske trekker i ens klr etter hjelp.

Og dette helvetet er bare starten p en nattsvart reise som sakte prver knuse livsviljen til herr Han og viske ut enhver tro han har p at rlighet og moralsk oppriktighet har en verdi i en kald og blodig verden.

Herr Hann er tross sin korte lengde en uhyre tung roman: det starter mrkt og blir bare mrkere jo mer en leser, helt til menneskenes bekmrke ugjerninger mot hverandre, og srlig mot gode herr Han, overvelder en i sin knusende tyngde.

Hwang Sok-Yong var et ukjent navn for meg frem til jeg leste denne boka. Men han er ikke en novise. I hjemlandet er han iflge baksideteksten en av de store, tilbrakte sju r i fengsel for sin dissidentarbeid og lot seg inspirere av slektshistorie for skrive denne romanen. En viktig forfatter med andre ord.

Av og til kan stemplet tynge en bok, gjre lesingen mer et pliktarbeid enn noe man genuint blir grepet av. Slik er det ikke med Herr Han. Jeg kunne virkelig ikke legge boka fra meg. Lidelsene er nkternt skildret, sprket upretensist, og karakterene fremragende tegnet.

Hva mer kan man vel nske seg i en bok?

Anbefales sterkt!

Tittel: Herr Han
Utgitt: 2009
Forlag: Solum forlag
Sider: 124

Terningkast: 6

Jacarandatreets barn av Sahar Delijani


Her var hun en utlending, omgitt av mennesker som s p henne som en fiende som mtte temmes og overvinnes, som s p det faktum at hun eksisterte som en hindring for deres maktutfoldelse, for deres oppfatning av hva som var rett og galt, moralsk og umoralsk. Mennesker som hatet henne fordi hun nektet ta imot det de tilbd fordi det ikke ar dt hun hadde kjempet for, mennesker som betraktet henne som en fiende fordi hun nektet akseptere at guden deres satt med alle svarene. Jakarandatreets barn, s. 19-20

I anmeldelsene av den prisvinnende iranske regissren Asghar Farhadis 2011-film A Separation, var det ikke rent f filmanmeldere bde i USA og i Norge som identifiserte Nader (Peyman Moaadi) og Simin ()Leila Hatami), middelklasseparet filmen fokuserer p, som sekulre, og bemerket at Vestlige seere ville vre p deres side i konflikten mot det fattige og religise ekteparet Razieh (Sareh Bayat) og Hodjat (Shahab Hosseini).

Pstandene underbygger hverandre, den frste m vre sann for at den andre ogs skal vre det. Og hva er det den frste pstanden hviler p? Jo, den hviler p tre observasjoner; for det frste det faktum at Simin nsker immigrere til et Vestlig land der datteren Termeh (Sarina Farhadi) vil ha bedre utsikter til en god fremtid; for det andre at Simin og Nader, i motsetning til Razieh og Hodjat, ikke sker veiledning hos religise skikkelser; og for det tredje at Simins flammende rde ikke er helt dekket av skautet slik nyhetsrapportene sier at regimets lover krever.

I bker som p film, er vi ofte opptatt av identifisering og gjenkjennelse. Vi sker sider ved karakterene som speiler oss (delvis eller helt) og bruker dem til heie p karakterene i det de forsker n mlene sine og gjenopprette balansen som ble forstyrret da det frste plottpunktet kom og sendte helten(e) eller heltinnen(e)s liv ut av kurs.

Men hvordan skal man f dette til? I bker (og film) som foregr utenfor den Vestlige verden, er det vanligste gjre hovedkarakteren eller karakterene vi skal heie p mennesker som komfortabelt kan sitere eller er velbevandret i kulturelle produkter med rot i Vesten, vre det seg litteratur, film, ideologi eller filosofi.

Eksemplene er for mange til at jeg skal ramse dem opp her, men Jhumpa Lahiris Navnebroren, de hjemvendte karakterene til Nurrudin Farah og Sahar Delijanis Jakarandatreets barn er bare noen av bkene som skriver seg inn p dette sporet.

Fordelene er ikke f: at bkene frontes av denne typen karakterer gjr dem enklere selge til og i Vestlige land, leserne fr akseptable og opplyste skikkelser heie p, og som bonus blir bkene stemplet som autentiske fordi de er skrevet av en som faktisk har rtter i landet det handler om.

Ulempene er mange, men den fremste er denne: i stedet for fremst som organiske, grodd opp fra den lokale jorda, blir det fort tydelig at karakterene er plantet.

Det er det strste problemet til Sahar Delijanis debutroman. I et prisverdig forsk p fortelle om Irans turbulente historie i de siste tretti rene, gjr forfatteren en fatal feil; hun befolker romanen med karakterer som ikke fles som om de vokste opp i Iran. De er Marxister, semi-ateister, har bilde av Victor Hugo p veggen i huset, gudsbespottere, snakker nedsettende om fattige landsmenn, har sex utenfor ekteskapet og er utrolig likegyldige til den eksistensielle kampen Shia-regimet frte mot USA-stttede Saddam Hussein og hans Sunni-regime.

I en artikkel med den fengende tittelen African books for Western Eyes, publisert i New York Times i november 2014,problematiserer den nigerianske forfatteren det faktum at mange a de mest kjente bkene i afrikansk litteratur, skrives og publiseres med et Vestlig publikum i tankene. Eller mer presist; at Europeiske og amerikanske forleggere og prisutdelere er portvokterne nr det gjelder hva slags bker som fr en plass i solen internasjonalt.

N er ikke Iran i Afrika, men jeg kunne ikke unng tenke p denne artikkelen da jeg nrmet meg slutten av Jakarandatreets barn og leste om Delijanis karakterer der de satt p utested i Torino, drakk alkohol og samtalte om hendelser som de var for unge til huske, foreldrenes unnlatelser og fortielser, og om det var mulig for en datter av to regimemotstandere dele et liv med snnen til en mann som var med p bringe regimet til makten.

En kunne ha tilgitt dette hvis boka hadde en nerve, en dramatisk motor som fikk dramaturgien til brle. Dessverre er det ikke tilfellet. Tross de dramatiske omstendighetene er det beste boka kommer noen nerve den frste halvdelen, som handler om den noenogtjue r gamle Marxisten Azar som fder et barn i Evin-fengselet i Tehran. Deretter hopper historien frem fire r, til 1987 og mister det lille av moment den hadde.

Styr unna.

Tittel: Jakarandatreets barn

Utgitt: 2015

Forlag: Schibsted

Sider: 283

Terningkast: 1 (for den frste delen som finner sted i 1983)

Amsterdam av Ian McEwan


Utrolig. Vernon rakte hnden ut etter et nytt[bilde]; fra topp til t og sterkt beskret; og deretter det tredje, i trekvart profil. Han vendte tilbake til det frste. Alle andre tanker var n jaget p flukt. S studerte han det andre og tredje p ny, og denne gangen tok han inn hver minste detalj ved dem og flte blger av distinkte reaksjoner: frst forblffelse, etterfulgt av en ustyrlig indre lystighet. undertrykke den gav ham en fornemmelse av lette fra stolen. Dernest fikk han en flelse av tyngende ansvar- eller var det makt? En manns liv, eller i det minste hans karriere, l i hans hender. Og hvem visste, kanskje Vernon var brakt i stand til endre landets fremtid til det bedre. Og avisens opplagstall. Amsterdam, s. 58-59

Ingen av hovedkarakterene i Ian McEwans Amsterdam kan kalles sympatiske. Ikke Molly, restaurantkritikeren og fotografen har vandret over til den andre siden og som n eksisterer kun som aske i en krukke og i minnene til de som er igjen. Ikke George, Mollys herskesyke forleggerektemann, som lot seg behandle drlig nok av henne til at menneskene rundt dem la merke til det, uten at noen kunne forst hvorfor han fortsatte bli i ekteskapet. Ikke Clive, den moralsk bankerotte komponisten Molly var sammen med p slutten av sekstirene og som, tretti r senere, fortsatt behandler forholdet som en fjr i hatten. Ikke Julian Garmony, utenriksministeren som hadde et spesielt forhold og en noks drlig skjult affre med Molly. Og ikke Vernon, redaktren og journalisten som bodde sammen med henne i et r i Paris en gang p 70-tallet, enda han er det nrmeste en kommer til en helt.

Boka kunne gjerne hatt tittelen Mollys menn. Det er nemlig de den handler om. Deres liv, gjren og laden bde fr og etter at de kommer sammen for re hennes liv.

Amsterdam dukker opp her og der som et sted for en nyhetshendelse som Vernon og avisen hans, The Judge, dekker eller vurderer dekke. Nr historien og noen av karakterene flyr dit har det meste av det viktige skjedd allerede, og finalen i Amsterdam er litt av en anti-klimaks som, for min del i hvert fall, ikke treffer med den humoristiske brodden den.

Men det er en flott tittel for en bok.

Som jobbtitlene deres gjr det klart, samlet ikke Molly p vagabonder. Hver av dem tilhrer generasjonen som ble oppfostret i etterkrigstidens fordragelighet p statens melk og kraft. Da Toryene inntok statsinstitusjonene og staten trakk til seg puppen[?] var de[konomisk sett] i sikkerhet. De bor i herskapshus og arvede stukkvilla eller andre bekvemmelige bosteder som ikke gjr skam p statusen som premissleverandr i samfunnet. Men selv blant disse samfunnsstttene har livet utfordringer by p.

Clive har ftt et oppdrag om skrive p en komposisjon som skal markere inngangen til rtusenskiftet, men lider av skrivesperre. Fallende opplagstall gjr Vernon utsatt for eiernes vrede. Konservative Garmony som lenge har seilt opp som partiets stjerne og landets neste statsminister oppdager at kompromitterende bilder som kan delegge hans politiske fremtid har lekket ut. Og George, sret ektemann og bldende minoritetsinvestor i The Judge, str foran et veiskille.

Mer enn forfengeligheten, mer enn kompromisslsheten, mer enn dobbeltspillet og sparkene til hyre og venstre mot mediementaliteten, handler Amsterdam for min del om moralsk forvirring og verdiforvitring. Skamlsheten florerer, hykleriet feires, og enkelte oppdager at endringene som har skapt tilstanden skjedde s raskt at deres forstelse av eget samfunn ikke hang med.

Her er en bok, som tross sin begrensede lengde, virkelig gir en lyst til gruble og diskutere. Ikke overraskende vant boka Booker-prisen i 1998. Nest etter "Om forlatelse" er dette min absolutte favoritt av forfatteren.

Anbefales sterkt!

Tittel: Amsterdam
Utgitt: 1999
Forlag: Gyldendal
Sider: 170

Terningkast: 5




En liten jernbanestasjon i krig av Bohumil Hrabal


Og det var ganske riktig min feil alt sammen, s derfor var det jo bare rett og riktig at de to ss-mennene hadde tvunget meg inn i lokomotivet for s kunne sette pistolene sine i nakken p meg og p et gitt tidspunkt legge fingeren p avtrekkeren, fyre av og s dytte meg ut gjennom dren En liten jernbanestasjon i krig, s. 27

Du hrer det ofte; dette er s rutinepreget. Meningen er ikke til misforst: dette er kjedelig at jeg ikke orker mer. Det er den hflige versjonen. Den som har lyst til gi replikken en aktiv vri kan gjre den om til skryt, noe med at oppgaven er s skjematisert at man kan gjre den med dagdrm i huet og et blankt stirr mot et usynlig punkt.

Nr jeg hrer pstander som dette fr jeg lyst til ta p en imaginr selvhjelpguruhatt og lire av meg halvsanne floskler som kjedsomhet er en sinnstilstand du har kontroll over og rutine er noe av det mest fundamentale i livet, omfavn den i stedet for vre en evig flyktning.

Med visse forbehold, tror jeg at begge pstandene har en kjerne av sannhet i seg. Spesielt den siste. Det lrte jeg for over tjue r siden da bde jeg og hjemlandet mitt brt rutinen: jeg skulket skolen og en langvarig borgerkrig brt ut samme dag. Jeg sier ikke at disse to hadde noe med hverandre gjre, men det gr ikke en dag hvor jeg ikke tenker p de kjedelige barneskoledagene og drysser over dem et tjukt lag med gull.

Opplevelsene fra de rene har gjort meg en elsker av rutine og en frafallen nr det gjelder kjedsomhetens filosofi.

Det gjr heller ikke karakterene i Bohumil Hrabals En liten jernbanestasjon i krig.

I den lille men store, bermte og morsomme boka befinner vi oss i Tsjekkia i 1945. Krigen er s godt som over, tyske krigsfly hjemsker ikke lufta over den lille tsjekkiske byen helten vr bor i slik de gjorde for bare kort tid siden, og hovedpersonen, tjueto r gamle Milos har akkurat kommet tilbake til jobben p jernbanestasjonen etter flere mneders sykefravr. Han har nemlig prvd beg selvmord ved kutte over pulsrene. Men det ble med forsket.

N er han tilbake til hverdagens rutiner med en vigr som fr en til sprre hva som i det hele tatt fikk en slik ung mann til prve ta tidlig avskjed med livet. Det fr vi egentlig ikke noe svar p. Det spiller heller ikke noen stor rolle. Ved siden av jobben, sladderen om en viss viril kollega, den rgjerrige sjefen som elsker se av sin visdom over Milos enten han vil det eller ikke, fokuserer historien p to aspekter; det hverdagslige rutinemessige livet i vannpytten karakterene lever i, og Milos? forsk p bli fullt ut mann ved for frste gang trenge inn i en kvinne.

Det gr ikke som forventet.

Siden det er krig og Tsjekkia enn er besatt av tyskerne og fordi retretten til de overlevende tyske troppene som kjempet i stfronten gr gjennom den lille byen, er isolasjonen ikke komplett som fokuset p hverdagslivet fr en til anta. Redslene popper opp med jevne mellomrom, og beistets fall bringer ut flere, inkludert Milos, som har et sterkt nske om stikke det dende udyret. For n er alle plutselig partisaner.

Forlaget kaller En liten jernbanestasjon i krig melankolsk, og for en gangs skyld er det sant. Men den er mye mer enn det. Den er poetisk til tider, mrk, morsom (spesielt historiene om oldefaren, farfaren og faren til Milos) og full av vakre og mindre vakre bilder.

Anbefales sterkt!

Tittel: En liten jernbanestasjon i krig
Utgitt: 1991
Forlag: Ex Libris
Sider: 74

Terningkast: 5

Hva er det med mamma av Vigdis Hjorth


En gang, da jeg var mindre, sa jeg til henne at hun var nesten perfekt, at det bare var n ting. At hun ville vrt perfekt hvis det ikke var for dt. Det er ikke ditt, sier hun. Driter jeg meg ut, har det ingenting med deg gjre. Du behver ikke like meg. Ikke forsvare meg. Du kan ta avstand fra meg. Du kan si: Mora mi er teit. Jeg forakter henne. Du kan si: moren min drikker. Til venner, lrere, alle, hvem som helst, det er din rett, meg gjr det ingenting. Hva er det med mor, s. 15

Vigdis Hjorts Hva er det med mor minner meg veldig om en av disse skalte sosialproblemromanene en leste p skolen, bker som virket som om de var bestillingsverket til et eller annet ministerium med penger brenne og en inderlig motstand mot rusmidler, bker som brukte en overdimensjonert tegneseriehammer for banke gjennom en beskjed: rusmidler er ikke bra for deg.

Intensjonen er god nok: Mari er ei tenringsjente som bor med sin alkoholiserte mor. Drikkingen, som en kan si moren arvet fra sin egen far, har alltid vrt en kilde til lftebrudd, skuffelser og angst, men siden Mari n er i tenrene og mer opptatt av hvordan hun fremstr, er det som om hver eneste flause moren begr i ruset tilstand river et lag med hud fra hennes ansikt, blottlegger hennes skam og gjr folk rundt henne ille til mote. Og hva er vel mer viktig og ndvendig skrive om enn et slikt mor-datter forhold som de til de grader er i grfta?

Problemet med Hva er det med mor, er det samme problemet filmen 12 Years A Slave hadde; nr den ene drikkehistorien, eller piskingen i filmens tilfelle, flges av en annen, s en annen, s en annen, blir man fort og ufrivillig nummen mot det en leser/ser. S skjer det som uunngelig m skje; man fr drlig samvittighet for ens synkende lidelsessensitivitet. Det tjener ingen bok p, heller ikke en film.

Hva er det med mor er en viktig bok. Sprket er rent og stemmen til Mari kommer tydelig frem. Hjort er ogs utrolig god p fargelegge de dramatiske scenene med langt frre ord enn de fleste. S boka er ikke drlig, ikke p det tekniske i hvert fall.

Problemet dens er at den etter hvert oppleves som monoton og fastfrossen. Den spiller p n enkelt note. Og etter femti sider ville jeg hre noe annet, noe annerledes.

Den som nsker lese hvor godt det kan gjres, br lese Nick Flynns Nok en bedriten natt i mkkabyen.

Denne kan du derimot styre unna med god samvittighet.

Tittel: Hva er det med mor
Utgitt: 2000
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 127

Terningkast: 2


Rd svane av Sissel Lie


Soldatene du sendte, truet indianerne med svi av husene og maiskrene, drepe kyr, griser og hester og sage ned frukttrrne. De tvang indianerne til utlevere meg, men kjresten min kommer til hente meg, han lar seg ikke stanse av noe. Bare om du dreper meg, kan du skille oss, mor. Rd svane, s. 92

Det meste som de fleste av oss vet om indianerne i Nord-Amerika, kommer fra filmer som Danser med ulver, Lucky Luke-bker og andre popkulturprodukter som filtrert gjennom ynene til fremmede, frst og fremst hvite.

Sissel Lies Rd svane er i s mte ikke en som bryter med den tradisjonen. Fokuset er hele tiden p hvite nybyggere, hvite soldater, hvit lidelse, hvit begrunnelse for slakte ned indianerne og hvit seir. Det som skiller boka fra det meste andre som har blitt skrevet om indianernes brutale mte med overmakten, er for det frste at boka er skrevet av en norsk forfatter, og for det andre er langt mer sympatisk innstilt til indianerne, og for det tredje er skrevet s sent som 1994.

Den er alts en post-Danser med ulver-roman. Ikke at den trkker p de samme sporene. Faktisk gr den en lang sirkel omkring det meste av det en er vant til i denne subsjangeren; den handler ikke om menn, har ikke store slag og gir nesten aldri en indianer en stemme.

I stedet fokuserer den p forholdet mellom en mor og hennes tenringsdatter. Moren, som er gjort enke av indianerne, og datteren lever i et omrde som grenser mot en indianerstamme; Irokeser-indianerne (som hadde/har flere strre understammer, inkludert de bermte mohawkene). Konflikten mellom hvite og indianerne har pgtt lenge, kostet utallige liv, uten at det har dempet selvrettferdigheten og hevntrsten som fortsatt bruser i rene hos de innfdte og inntrengerne.

Nr datteren blir kidnappet, holdt i revis, forelsker seg i en indianer, blir gravid med ham, og bringes tilbake, starter en kamp mellom moren og datteren; datteren vil g tilbake til sin elskede, til indianersamfunnet der hun har funnet en friskere luft puste i. Moren p sin side gjr alt hun kan for overbevise datteren, om ndvendig med tvang, om at en hvit hrer til hos sine egne. Men klarer hun overbevise datteren?

Rd svane bryter ikke ny grunn. Den har ingen spesielt minneverdige karakterer, ikke semi-historiske slag, ikke bi-karakterer lnt fra virkelige skikkelser og ikke noen ny innsikt om indianernes skjebne. Det den derimot har, er et pulserende og poetisk sprk. Setninger og vendinger som nrmest er inspirert av febervillelse som transporterer en til det pne landskapet der hvite langsomt begynner ta over.

Det er ikke en essensiell lesning, men det er en grei bok bruke noen timer p hvis du ikke har noe bedre drive med.

Anbefales med stort forbehold.

Tittel: Rd svane
Utgitt: 1994
Forlag: Gyldendal
Sider: 164

Terningkast: 3

Mord i oppgangen


Det er noe med underdogen, han eller hun som blir avskrevet av alle, men som p grunn av sin iherdighet, utholdenhet, stpvilje og med en dose hell trosser alle spdommer og kommer seirende ut. Det er ikke hver dag man ser snt, noe som bidrar til den elektriske magien som fr hret til reise seg nr man en sjelden gang blir vitne til noe slikt.

For det er virkelig sjeldent.

For min egen del har jeg ikke sett noe som har imponert meg siden Euromesterskapet i 2004 da Hellas vant hele mesterskapet. Siden jeg heiet p tsjekkerne, etterlot grekernes seir meg med en bitter smak i munnen, mye p grunn av anti-fotballen de spilte, men etterp da jeg roet meg ned, kunne jeg ikke la vre beundre hva grekerne hadde prestert.

Som med sport, s ogs med litteratur, enda en del vil protestere at det er en forskjell. Ikke i min bok. Ikke alltid.

Fordi jeg leser s mange bker og sampler s mange forfattere, blomstrer eller dr mitt forhold til en forfatter p et par bker. Hvis forfatteren ikke klarer fenge meg, vekke min interesse eller forsker drepe min leseentusiasme med tusen kutt ved hengi seg til pretensist svada, unngr jeg hele forfatterskapet og gr videre til noe mer givende. Verden er tross alt full av skribenter som ikke fr meg til lukke ynene og puste inn og ut for overkomme instinktet til kyle boka mot veggen.

Jon ystein Flink tilhrte frem til et par bker siden forfattere i denne kategorien, forfattere jeg avskrev som s drlige og pretensise at jeg ikke ville bruke ett eneste minutt av livet mitt p lese igjen.

Mye av motviljen stammet fra den frste boka av Flink som jeg kom over; Bort med den dagen da Jon ble fdt. Som den som vil kan lese i min anmeldelse, har jeg sjeldent slaktet en bok like brutalt p denne bloggen. Den er fortsatt en av de verste leseopplevelsene jeg har hatt, men av en eller annen grunn overkom jeg motviljen min og leste et par bker til; den frste var Sex, dd og ekteskap og den andre og siste er Mord i oppgangen.

Sex, dd og ekteskap overbeviste meg om at forfatteren hadde evner som han ikke viste i Borte med den dagen da Jon ble fdt. Hans siste roman, Mord i oppgangen, har klart det umulige; den har ftt meg til se frem til hans neste bok. Snakk om ett comeback!

Mord i oppgangen handler om en navnls krimforfatter. Elleve r etter debuten, er forfatteren kjent nok til bli kalt en kjent norsk krimforfatter, men han er egentlig en av disse i mellomsjiktet som en leser n bok av, som er kompetente, men som aldri gir en noe sregent, noe minneverdig.

Hva mer er, helten vr tilhrer en av de mest late i bransjen. Han skriver bare et par timer om dagen. Og ikke overraskende har han ikke produsert noe p et par r. Heldigvis klarer han tjene en slant her og der ved skrive anmeldelser eller ta korrekturlesingsoppdrag for diverse forlag. Men selv dette er ikke innbringende nok. Og det er der dama hans kommer inn; ikke bare kommer hun fra en bemidlet familie fra Stabekk, men hun er ogs en hytlnnet researcher i Telenor.

Like etter at researcheren blir gravid og drar p en ukelang ferie i varmere strk, gjr vr helt to skjebnesvangre oppdagelser; for det frste finner han ut at han er tiltrukket av Renate, en barndomsvenninne. Men utroskapen er bare begynnelsen. For like etter at han forlater leiligheten til Renate, oppdager han et lik i oppgangen; en knivstukket asiatisk kvinne.

Plutselig str han i sentrum for en sak med hysteriske svingninger, klnete etterforskere og mange lik.

Mord i oppgangen er rett p sak, hysterisk morsom og sr roman. Det er Flinks gjennombrudd (den som har lest vil skjnne det).

Ikke siden jeg s "What We Do In The Shadows" for noen uker siden har jeg ledd like godt.

Anbefales sterkt!

Tittel: Mord i oppgangen
Utgitt: 2014
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 184

Terningkast: 5

Utid av Kristin Lind


Er det ikke litt ekkelt tenke p at jeg sitter her uten truse? Hendene slipper hverandre og tar tak i kjolekanten isteden. Men barnet gr ikke, hun blir stende foran kvinnen. Du kan sjekke om jeg lyver, vet du, sier kvinnen. Utid, s. 10

De som har lest noen av mine anmeldelser av novellesamlinger vet at jeg sjeldent har noe til overs for underkommunisering, vaghet, pretensist svada, beskrivelsesoverdrivelser, karakterer som bare refereres til med n bokstav fra alfabetet (A, B, H, Z, S etc.) og noveller der det er tydelig at karakterene bare er bowlingkjegler som er stilt opp bare for bli meid ned av et vektig tema eller behandlingen av en eller flere ideer. Dette er samlinger som, s snart en er ferdig med lese dem, fr en til lure p hvem de var ment for, og hva meningen man skal f ut av dem er.

Kristin Linds novellesamling, Utid, er en av disse.

Ta den frste novellen, tittelnovellen Utid. Der mter vi ei navnls lita jente som har et underlig mte med en like navnls voksen kvinne i en park p en sommerdag. Det skjer like etter at moren forteller datteren at hun kommer til bli borte i n time.

Novellen stiller ikke sprsml ved morens skjdeslshet, i stedet er fokuset p mtet. Og for et mte! Jeg har til gode lese om et like underlig mte mellom en voksen og et barn hvor det hele henger i lufta p slutten, som om ingenting hadde skjedd. Men noe har skjedd.

Det frste som skjer og som bringer jenta og kvinnen i samtale er at kvinnens hund, Finn, driter p lekeplassen. Jenta, samvittighetsfull som bare barn er i den alderen, gr bort til kvinnen og forteller henne hva som har skjedd.

Kvinnen som sitter opptatt med lese og som har latt hunden renne rundt uten bnd, roser ikke jenta for samvittighetsfullheten. Det ville vrt alt for normalt. Det hun derimot gjr er frst beskylde jenta for ljuge, for deretter inng et underlig veddeml med henne. Ikke om penger, men om kvinnen snakker sant eller ljuger nr hun, ut av det bl, pstr overfor jenta at hun er trusels. Jeg skal ikke si hvordan novellen slutter, men la meg si at jeg ikke kan huske ha lest en like drlig novelle i hele mitt liv.

Samlingen som helhet kommer seg aldri opp fra bakken etter denne katastrofale starten. Det eneste lyspunktet, kommer i Brevet, den ellevte novellen av tretten i samlingen. Men da er det dessverre for sent.

Novellene peker mot at livet i alle dets faser og sm sidespor er en jobb, og noen ganger virkelig hardt arbeid skriver forlaget i baksideteksten. Det er ikke sant. Om noe kan lres her m det vre hvor mye tv det er mulig samle p hundreogatten sider. For her er det ikke annet lre.

Styr klart unna!

Tittel: Utid
Utgitt: 2014
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 118

Terningkast: 0

Ynde av Kristin Marie Berstad

Jeg har vrt utro. Jeg ler litt, og heller appelsinjuicen i glasset. Jeg var tjuesju da jeg giftet, ikke en gang Stig trodde vel at han var den eneste jeg skulle pule med resten av livet. Ynde, s. 38

Ballettdanseren Maria, hovedpersonen i Kristin Marie Berstads Ynde, str foran mer enn et veiskille i livet: P jobbsiden har hun akkurat ftt hovedrollen i en oppsetting av Shakespeares Romeo og Julie. Bonusen er at Romeo skal spilles av Antonio, en klisjaktig rflott italiensk danser med erfaring fra scenemiljet i New York.

Men fr stykket blir en realitet m hun overkomme bde en fersk skade i kneet og usikkerheten som kommer fra yngre og ferskere dansere som puster henne i nakken.

P hjemmebane gr ekteskapet med Stig, et A4-menneske, p skinner. Det er ikke det inntrykket man fr nr man leser baksideteksten der forlaget skriver at Stig ikke er i stand til forst lidenskapen som driver Maria.

Det er ikke helt sant.

Stig er i sin egen verden, p samme mte som Maria er det. Og utover fastsl (i hodet sitt) at Stig aldri skjnner hvor kjedelig de tingene han er opptatt av egentlig er, er det ingen scene i boka hvor Maria krangler med Stig om at han ikke forstr hennes kunstneriske lidenskaper.

Det han ikke forstr er utroskapen.

At Maria innleder et noks skjematisk forhold til Antonio kommer ikke som en overraskelse. Det str p svart og hvitt i baksideteksten. Det som derimot er overraskende, er at Maria fortsetter affren selv etter at Stig finner ut! Og ikke bare holder Stig ut, men som lesere skal vi sympatisere med Marias behov for dette forholdet fordi hun sker det sublime, det fullkomne.

Jeg skulle gjerne likt at Maria hadde kommet rett ut og sagt til Stig; Skatt, jeg ligger ikke med Antonio bare for ligge med ham. Jeg gjr det for gjre oppsettingen sublim! Det ville i hvert fall gitt oss et hint om at forfatteren skjnner hvor latterlig en slik unnskyldning hres.

I en blurb i baksiden kaller Anne B. Ragde boka vond lese. Det er ikke det inntrykket jeg selv sitter med. I stedet vil jeg si at boka og historien preges av det monotone; sex-scenene bygger aldri til et dramatisk klimaks, og i mellomtiden gjr karakterene ordinre hverdagslige sysler som heller aldri frer noe sted.

Jeg skal likevel bermme forfatteren for en ting; hun har turt gi mikrofonen til en karakter som aldri gjr noe forsk p bli likt av leseren.

Utroskapen er bare en del av hva som gjr henne usympatisk.

Hun er ogs en som fryder seg over andres ulykke, hyklersk refser Stig nr hun mener at han er upassende nr en annen kvinne og stiller seg p siden av en ektemann som presser kona til ha sex like etter at hun har fdt et barn.

Som om det ikke er nok, er hun ogs nedlatende. Med alle disse personlighetskarakteristikkene kan man ikke annet enn konkludere at det ikke er meningen at man skal like henne.

Men kan man forst henne?

Jeg gjorde ikke. Dessverre.

Styr unna.


Tittel: Ynde
Utgitt: 2010
Forlag: Tiden
Sider: 130

Terningkast: 1

Filmanmeldelse: Menneskelig kapital


Det tok meg nittifire minutter f sansen for Dino (Fabrizio Bentivoglio), den bablende, ambisise og servile karakteren som vi blir kjent med i det frste kapittelet av i alt fire kapitler i Paolo Virzis Menneskelig kapital.

Fr den tid fr vi perspektivene til Carla (Valeria Bruni Tedeschi), sosietetshustruen til en finansakrobat, og Serena (Matilda Gioli), datteren til Dino fra et tidligere ekteskap.

Minuset er at Dino blir alt annet enn patetisk nr han frst oppfrer seg nedrig, og jeg er noks sikker p at det gjr karakteren mer moralsk suspekt enn han var i begynnelsen. Men han gjr i hvert fall noe annet enn krype. Og akkurat det er en fremgang.

Dino er en ordinr middelklassemann: han driver sitt eget eiendomsmeglingsfirma, er i et trivelig forhold med psykologen Roberta (Valeria Golino)og er p nippet til sende datteren, Serena, ut av redet. Men i et Italia like fr finanskrise hvor middelklassemennesker som ham har konomisk sikkerhet (i hans tilfelle bde forretningen og oppsparte midler) str det trygge ikke frersetet. Spesielt ikke for en som Dino, som fr luksuslivet dinglet foran ynene sine av familien til datterens kjreste.

S Dino gjr det han tror er den smarteste investeringen siden manns minne; han lner flere hundre tusen og nrmest kaster dem etter Giovanni Bernaschi (Fabrizio Gifuni) , en glatt finansakrobat som ogs er faren til datterens kjreste.

Det Dino ikke vet er at Bernaschi og fondet han driver har veddet store penger p kollapsen til Italias konomi. Slike detaljer er han uansett ikke interessert i, s lenge Giovanni inviterer ham p tenniskampene han pleier spille mot sine rike kompiser. Dino vil mer enn noe annet, bli akseptert i slike kretser.

At det har en pris, blir tydelig allerede fra starten. Til og med fr vi mter Dino.

I en nktern pningssekvens som gir drlige assosiasjoner til Thomas Wangsmos Inn i mrket, blir en hotellarbeider kjrt av veien, havner i grfta og senere p sykehus hvor han dr. Sprsmlet om hvem som satt bak rattet fletter ikke bare de to familienes skjebne, det lfter ogs opp de menneskelige kostnadene p et menneskeliv i bunnen av samfunnet, vre det seg i Italia eller andre steder.

Filmen er dramatisk, til tider gapskrattende morsom og velskrevet. Karakterene er godt tegnet. Spesielt verdt er det trekke frem Carla. Valeria Bruni spiller henne som en kvinne som p den ene siden higer etter og setter pris p livet velstanden har gitt henne, men som p den andre genuint er forferdet over de tingene hun gjr for sikre sine egne og familiens interesser.

I en film hvor nesten alle ser ut til vre selvrettferdige drittsekker, er hun av f som ser ut til reflektere, selv om refleksjonen ikke alltid frer til noen konkret handling som lfter henne opp fra kloakken alle, ogs hun, svmmer i.

Veldig bra!

Hvis du har lyst til se et drama som er verdt pengene denne helgen, s se denne.

Men vr obs p at Dinos kapittel, ikke reflekterer filmens generelle kvalitet. I praksis betyr det at du br holde ut den frste halvtimen.

Terningkast: 5

Tittel: Menneskelig kapital
Manus/Regi: Paolo Virzi
Med: Fabrizio Bentivoglio, Valeria Bruni Tedeschi, Matilda Gioli, Fabrizio Gifuni, Valeria Golino, mfl.
Kinopremiere: 13.02.2015
Aldersgrense: 11 r

Bisettelsen har funnet sted av Jens M. Johansson


Herre, du ransaker meg og kjenner meg! Rer jeg leie i ddsriket, er du der. Tar jeg morgenrdens vinger p og slr meg ned der havet ender, s frer du meg ogs der. Bisettelsen har funnet sted

Dden. Det tomme intet hvis du ikke er religis. En viktig mellomstasjon dersom du er religis. En uunngelig kontrollpost som vi alle m gjennom. Et emne en del liker si at de liker gruble over.

Jeg er ikke en av dem.

Ikke fordi jeg ikke synes det er interessant snakke om det, det gjr jeg. Men min strste bekymring kretser lite rundt selve ddsprosessen (enda jeg foretrekker krysse over s smertefritt som mulig). I stedet er jeg mer opptatt av hvor jeg kommer til ende opp. Om troen min og mine gode gjerninger er nok. Enkle ting.

Karakterene i Jens M. Johanssons Bisettelsen har funnet sted er snn sett litt som meg. De er ikke religise mennesker, langt ifra. Selv ikke den ene presten som dukker opp p slutten. Men de og jeg har det tilfelles at bruker lite tid p tenke p dden, og jeg tror de ville vre enige med meg om at erkjennelsen ikke bringer et innsiktsniv hvor en mter dden med pne armer og et tilfreds mine.

Til det elsker jeg livet for hyt.

Likevel, nr et ddsfall inntreffer, og det gjr det i novellesamlingen, gjr karakterene det mest normale av alle ting; de tar et par yeblikk til stoppe opp, tenke og komme sammen for forsone seg med det som har skjedd. Om grublingen og forsoningen blir vellykket og gir resultater er noe annet.

Den som gr bort heter Alfred Antonsen. Han er bare frtini r nr han hjertet gir opp og han m g av scenen. Alt for ung alts. Men slik er n livet. Folk og karakterer dr unge som gamle, selv spedbarn dr. Jeg vet ikke hvilken trst som ligger i det. Det gjr heller ikke hovedpersonen i den ttende novellen, Ddsannonsene. En kan bare riste hodet av det, fr livet m videre.

Og videre m det; for den gamle moren til Alfred som sjokket gjr enda mer forvirret enn hun allerede er; for snnen som skulle ha sagt et og annet sannhetsord til faren; og ikke minst, ssteren.

Men familien, hans nrmeste, er ikke de eneste som blir pvirket av ddsfallet. Det blir ogs bestevennen Henry, en linjedommer med et stagnert liv, som aldri har tatt en risiko, og som n for frste gang vurderer g opp stupetrnet og kaste seg ut i livet. Etter ham kommer den nevnte presten, en mann som vakler s kraftig i troen at man ikke kan la vre lure p hva han fortsatt gjr i kirken. Det samme blir Samuel, en tretti r gammel fersking i begravelsesbransjen. Og ikke minst, kollegaene hans, som var til stede da Alfred utndet.

I tolv noveller blir vi introdusert for alle disse karakterene og flere andre. Felles for dem alle er Alfred, men mer enn det, er det ddens nrvr og avtrykkene den har lagt igjen etter sitt brutale besk.

Da jeg leste baksideteksten antok jeg at temaet ville tynge ned novellene, senke dem til bunns i en hengemyr av pretensist og filosofisk svada om dden. Det er dessverre det som ofte skjer. I hvert fall har det vrt min erfaring i noveller som prver ta for seg emnet. Heldigvis gr Johansson andre veier, holder fokuset p karakterene og leverer en vektig liten samling om noe srdeles viktig.

Anbefales sterkt.



Tittel: Bisettelsen har funnet sted
Utgitt: 2002
Forlag: Tiden
Sider: 157

Terningkast: 5


hits