hits
leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. På denne bloggen kommer jeg primært til å skrive om bøker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisører/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

Den vandrende jøde


"Han så barn komme til verden, skrøpelige, forsvarsløse krek, han så mennesker dø, unge som gamle, alt sammen uten mening. Han så hvorledes de små ble fortært av de store, han så de forsultne livsslavene i sin lille gate bli lik hunder som sloss om et ben; han så uskyldige stakkarer lide som martyrer. Han ville helst ha ledd av hele denne meningsløse spøken, men han kunne ikke engang gråte, alt snørte seg i ham, og det var som lå det en sten på hans hjerte." Den vandrende jøde, s. 19-20

Belgiske August Vermeylens «Den vandrende jøde» er inspirert av sagnet om Ahasverus, også kjent som «den vandrende jøde». Jeg hadde så vidt hørt om den siste betegnelsen, men kjente ikke detaljene i den bakenforliggende historien. Overraskelsen var derfor ikke liten da jeg, etter at jeg hadde lest boka, bestemte meg for å finne og lese det jeg kunne finne om historiens historiske tilblivelse.

Kort fortalt handler den opprinnelige bibelske historien om en ansiktsløs karakter, som «hånte Jesus på hans vei til korsfestelsen» (som det heter i Wikipedia). Det blir han forbannet for, og straffen er at han skal vandre jorda til Jesus kommer tilbake for å annonsere Dommedag.

Historien har som sagt et hint av bibelsk opphav. Men det er som å si at grønnlandsisen startet med en dråpe vann. Begge påstandene er sanne nok, men det forteller oss ingenting om de historiske og klimatiske forholdene som henholdsvis formet folkloren rundt Ahesverus og det Grønland som er i dag.

De eldste nedtegnelsene om Ahesverus-historien er fra 1200-tallet. Ikke akkurat en glitrende periode hva gjelder toleranse mot jøder. Og «Den vandrende jøde» er ikke annet om ikke en århundrelang destillering av rasistiske oppfatninger og hatske stereotypier om jøder.

Foredlingen av jødehatet som historien representerer, finner sitt første høydepunkt på 1600-tallet. Det er fra denne tiden at de fleste trekkene blir stadfestet og popularisert. Til Norge kommer den i siste halvdel av 1600-tallet.

Vermeylens bok er derfor en del av en tradisjon. Men hans bok er annerledes enn tidligere litterære behandlinger av sagnet på minst ett område; den er langt mer sympatisk til Ahesverus enn de fleste andre litterære verk om karakteren.

Der han ofte ble fremstilt som en sviker, spotter og hovmodig mann, fremstilles han her som en desillusjonert mann som blir inspirert av Jesus? taler, bare for å føle seg sveket når den karismatiske taleren ikke vil bruke vold for å skape omveltninger. Hans spottende ord og hån er dermed ikke ordene til en hovmodig mann, men derimot de bitre rallingene til en mann som er forbannet over at revolusjonen aldri vil komme for de elendige som han ser daglig, og som han selv er et medlem av.

«Den vandrende jøde» er en poetisk, tankevekkende bok som var forut for sin tid.

Les den!

Tittel: Den vandrende jøde
Utgitt: 1992 (min versjon)
Forlag:Solum forlag
Sider: 121

Terningkast: 5

Filmanmeldelse: Nightcrawler


Første gang vi møter Lou Bloom, den avmagrede og glatte hovedpersonen i Dan Gilroys «Nightcrawler», er han i ferd med å bryte seg inn i et privat industriområde for å stjele kobber som han kan selge billig til skruppelløse skraphandlere. Han blir oppdaget av en patruljerende sikkerhetsvakt, prøver å smiske seg ut av klemmen ved å først spille dum, så titulere mannen med sir og når han skjønner at det ikke hjelper, har han også lagt merke til noe annet; vaktens klokke. Et brått overfall senere er klokka hans.

I et intervju sa Jake Gyllenhaal, som spiller karakteren, at Lou er en åtseleter. Det forklarer det sykelige utseendet; de innsunkne øynene, det magre ansiktet. Han likner et rovdyr som er blitt avmagret etter en tørkeperiode. I Blooms tilfelle er tørkeperioden den finansielle krisen. Til tross for sin unge alder, er arbeidsmarkedet stengt for ham. Ikke fordi han ikke er smart, men fordi han mangler formell utdannelse. I et jobbmarked hvor mange med utdannelse og års erfaring er arbeidsledige, må Lou stille seg bakerst i køen. Og bli der.

Men Lou er ikke interessert i å bli der. Det er derfor han er kobbertyv. Det er derfor han har tatt alle nettkursene han kan komme over. Det siste er spesielt viktig; nesten enhver setning som kommer ut av munnen hans er en eller annen floskel fra en selvhjelpsbok eller kurs der positivitet og det å selge seg selv er en religion.

En kveld mens han er på vei hjem, blir Lou vitne til en pågående redningsaksjon der et par politimenn prøver å hjelpe en kvinne som har krasjet med bilen sin. Men det er ikke det Lou kommer til å huske. Det avgjørende for ham, skjer derimot når han ser et tv-team som filmer hendelsen. I spissen for disse videojournalistene står Joe Loder (Bill Paxton; Edge of Tomorrow, Frailty), en mann uten illusjoner om hva det er han gjør. «If it bleeds, it leads» sier Loder om hvor viktig stoffet han filmer kommer til å havne i lokalnyhetene.

Loder er berømt nok til at politiet på åstedet kjenner navnet hans. Men han er ikke bemidlet nok eller kanskje villig nok til å gjøre noe annet enn å avvise Lou når han spør om han ansetter. Det kommer han til å angre på.

Lou skaffer seg et videokamera, hyrer en hjelper (Riz Ahmed) og etablerer et bruk/misbruksforhold til nyhetssjefen i en lokal tv-kanal med dårlige seertall. Og dermed er han i gang med å klatre oppover kjeden av videoleverandører. Men ulikt andre, er Lou bokstavelig villig til å gå over lik for å iscenesette og filme ulykker, mord og overfall. Det sjokkerer, og samtidig kan vi ikke la være med å se på. Dermed gjøres vi, seerne, til medskyldige i Lous ugjerninger.

«Nightcrawler» er en karakterstudie av de sjeldne i amerikanske filmer. I en tid hvor filmene bare blir større og dyrere og hvor filmskapere klager endeløst over innblanding fra studiesjefene om sluttproduktet, er det sjeldent at en regissør/manusforfatter får så frie tøyler til å lage en film som starter mørkt og bare blir mørkere.

At filmen på en intelligent måte kommenterer medievirkeligheten i USA, er bare en bonus. Det jeg kommer til å huske er karakterene, med Lou i front. Og jeg kommer til å huske at et av de største ugjerningene Oscar-akademiet noen gang har begått, skjedde i januar 2015, da Jake Gyllenhaal ikke ble nominert for prestasjonen sin i filmen.
Løp og se!


Terningkast: 6

Film: Nightcrawler
Regi/manus: Dan Gilroy
Med: Jake Gyllenhaal, Rene Russo, Riz Ahmed, Bill Paxton mfl.
Premieredato: 30.01.2015
Lengde: 118 minutter     

Personal av Lee Child


"Then three things happened, in a neat deadly preordained rhythm as slow as the tick of an old clock, one, and two, and three, first a tiny pinprick of sudden light in the far distance, and then the snap of flags everywhere as a gust of wind blew by, and then __________ head blew apart, right next to my shoulder." Personal

Plukker du opp en av de nitten bøkene den engelske forfatteren Lee Child har skrevet om Jack Reacher , den tidligere militærpurken som Child introduserte for leserne i «The Killing Floor i 1997, vil du ofte kunne lese blurber som fremhever Reachers tøffhet, plottets magnetiske kraft, Childs skriveevner og til med påstanden om hvordan Reacher er en moderne Sherlock Holmes.

Men sjeldent eller aldri er det noen som gidder å berømme Child for noe av det jeg liker mest ved Reacher-bøkene; stedskunnskapene. Child gjør grundig research og gjør de små og store stedene som den nomadiske Reacher er innom særegne. Selv New York, en by som er beskrevet i utallige bøker.

Det er imponerende når en tenker på alle stedene han er innom. I «The Killing Floor» var det Georgia, i «Die Trying» var det Chicago og Montana, og i «Personal», den nittende boka i serien, er Reacher på vestkysten: Først i Los Angeles, så San Francisco, så Portland i Oregon og så i Seattle.  Mens han gjør dette er det noen som prøver å snikmyrde den franske presidenten. I Paris. Nesten ti tusen kilometer unna der Reacher befinner seg. Reacher leser om det og sier til seg selv at det ikke har noe med ham å gjøre. Og tar feil. Noe som skjer mer enn én gang i «Personal».

Det første tegnet på at noe ikke er som det skal, finner han på en bussholdeplass nær Fort Lewis, like utenfor Seattle. I en gjenlagt militæravis, finner han en annonse som kun består av fem ord: Jack Reacher ring Rick Shoemaker.

Bak annonsen står en mann som gjorde Reacher en tjeneste tjue år tidligere, og lik et løfte til Don Corleone, må tjenesten gjengjeldes når den kreves inn. Så Reacher svarer på annonsen, setter seg på flyet som vennen har rekvirert og deltar i en briefing om det mislykkede attentatet som han ikke trodde hadde noe med ham å gjøre.

Franskmennene har konkludert at skuddet ble avfyrt fra en leilighet halvannen kilometer unna der den franske presidenten holdt en tale bak et nytt kuleavstøttende glass. Fordi attentatmannen var så presis på en slik avstand, tror flere Vestlige etterretningsorganisasjoner at det bare er noen få menn som er i stand til det. Og en av dem er en eksepsjonell amerikansk eliteskyter som Reacher arresterte da han var i militærpolitiet. Problemet er for det første at mannen nå er ute, og for det andre at man ikke klarer å finne ham.   

Dermed settes Reacher på saken. Men han er ikke alene. Uten at han ber om det blir han satt sammen med Casey Nice, en ung og uerfaren grønnskolling fra CIA, som er utplassert i Utenriksdepartementet. Som om det ikke er nok, lider hun av panikkanfall og popper angstpiller som drops. Reacher tar det på strak arm.

Tom O?Day, sjefen til Reachers venn, insisterer at Nice og Reacher flyr direkte til Paris for å starte jakten. Men Reacher har aldri likt å bli fortalt hvordan han skal etterforske en sak, det er heller ikke en uvane han har tenkt å starte nå.

Det første skrittet hans blir derfor å dra til snikskytterens hjem i Arkansas. Undersøke hva slags skitt og spor han har lagt igjen og se om det bekrefter hva O?Day og etterretningsorganisasjonene tror, eller om mistankene bare er basert på panikk fordi man tror at skuddet mot den franske presidenten var en test før det egentlige showet: det forestående G8-møtet i London.

Bekreftelsen finner Reacher. Deretter drar han, for første gang, utenlands; først til Paris, der han og Nice må samarbeide med britiske og russiske kollegaer, og senere, London, hvor John Kott, mannen Reacher arresterte for mange år siden, har forberedt en felle.

Verre er at Kott ikke er alene. Noen har hjulpet ham siden han slapp ut av fengsel. Noen med midler og makt.

Å si at «Personal» er smart, fartsfylt, actionpakket, overraskende, ofte morsom (på bekostning av franskmenn og briter) og lever opp til de skyhøye forventningene jeg hadde, vil ikke være særlig overraskende. Det er liksom slik det skal være i en Jack Reacher-bok. Men «Personal» gir også Reacher-fans noe litt ekstra; korte glimt av Reachers barndom og morens historie under krigen.

Det gjør Reacher mer menneskelig.

Og bra er det.

Anbefales sterkt!

Tittel: Personal
Utgitt: 2014
Forlag: Transworld Publishers
Sider: 393

Terningkast: 5

 
 


Drapet på Margaret Thatcher


"Da mekanismen var satt sammen, holdt han den opp og lot meg se den. "Løpet kan foldes sammen," sa han. "Fantastisk greie. Får plass i en kornflakespakke. Den kalles 'Enkemakeren'. Men ikke i dette tilfellet, da. Stakkars jævla Denis, hva? Han blir nødt til å koke eggene sine selv fra nå av." Drapet på Margaret Thatcher,

Hilary Mantel er en sjeldenhet. Ikke bare har hun blitt belønnet med to Booker-priser på uhørt kort tid, men bøkene hennes er også en stor suksess blant den jevne leser. Siden det store flertallet av lesere sjelden eller aldri bruker tid på å følge med hva den ene eller andre litterære elitegruppen mener er det ypperste på det litterære landskapet i ethvert gitt år, er det siste viktig. Det sørger for at god litteratur når flest mulig (innlysende nok), noe som i sin tur kan inspirere andre medier, hovedsakelig TV og filmbransjen, til å adaptere materialet og bringe det videre til enda flere.

Det er det som har skjedd med Mantels bøker. De to første bøkene om Tudortiden og mer konkret om Thomas Cromwell, en av de største og mektigste kongehviskerne i historien, er nå en kritikerrost tv-serie med stor seersuksess for BBC. Og om tidligere trender kan brukes til å spå fremtiden, er det ingen tvil om at et ikke ubetydelig antall seere som aldri hadde lest eller ønsket å lese Mantels bøker, vil stikke innom sitt lokale bibliotek eller nærmeste bokhandler og kjøpe bøkene. 

Kanskje vil de også samtidig plukke opp Mantels siste bok, «Drapet på Margaret Thatcher».

Som tittelen avslører handler den ikke Tudortiden. Det er ikke en gang en roman, det er en novellesamling.

En diplomatfrue trekker gardinene til side og gir oss et interessant innsyn i de høye kretsene hun og mannen er en del av i Saudi Arabia (i «Beklager å forstyrre»), «Komma» handler det om vennskap og barndom, i «Harley Street» blir vi kjent med det underlige personalet på en klinikk som kanskje driver med noe som ikke tåler dagens lys, i «Hvordan kjenner jeg deg igjen» tar Rose, en forfatter som sliter med et biografiprosjekt, pause fra arbeidet og takker ja til holde et foredrag for et litterært selskap og i «Drapet på Margaret Thatcher» åpner en kvinne døren for en mann hun tror er sendt for å fikse varmvannsberederen, bare for å ende opp som gisselet til en fanatiker med planer om å snikmyrde Storbritannias statsminister fra soverommet hennes.

«Drapet på Margaret Thatcher» er et solid håndverk fra en over gjennomsnittet god forfatter. Jeg må likevel innrømme at en del av novellene, f.eks. «Lang QT-tid» (den tredje novellen), «Vinterferie» (den fjerde i samlingen), «Legemsfornærmelse (den sjette) og «Endestasjonen» (den niende) ikke vekket interesse.

Jeg opplevde dem tørre og subbende. En av dem, «Endestasjonen», klarer aldri å komme seg opp av bakken til tross for et interessant premiss (hovedpersonen sitter i toget på Waterloo stasjonen når han ser sin døde far på et annet tog).  

Men ta det jeg sier med en dose salt. Jeg hadde nemlig ikke stor sans for «Wolf Hall». Faktisk mener jeg at Mantel aldri har produsert noe som er i nærheten like godt som det f.eks. Julian Barnes har produsert.  Han har selvfølgelig bare én Booker-pris, noe som enda et bevis på at litterære priser, akkurat som andre priser, handler om mer enn kvalitet.

Det handler om politikk, nettverk, medieoppmerksomhet og andre samfunnsforhold som jeg ikke skal bruke så mye tid på her.

Det betyr ikke at Mantel ikke er god. Det er hun. Hun er bare ikke to-Booker-pris-verdig god. Til det finnes det mange andre, både mannlige og kvinnelige forfattere, som har produsert verker som sier noe langt mer vektig enn det Mantel har gjort med sine historiske romaner.

Uansett. Hvis du skal lese sample samlingen, anbefaler jeg deg å lese novellene jeg lister opp under. I motsetningen til de ovennevnte er de interessante, lekne, av og til morsomme, innsiktsfulle og har et pulserende hjerte.

Beste noveller i samlingen:
«Beklager å forstyrre»
«Drapet på Margaret Thatcher»
«Harley Street»
«Komma»

Tittel: Drapet på Margaret Thatcher
Utgitt: 2014
Forlag: Forlaget Press
Sider: 187

Terningkast: 4   

Tredje landevei av Morten Claussen


[...]russere i sin alminnelighet uttaler seg bare om det de har greie på[...] eller om det de mener at de har rett til å få etter å ha bestukket en hel rekke instanser for å oppnå det ene eller det andre, kort oppsummert det meste som betyr noe i livet til den jevne borger[...]" Tredje landevei, s. 16

Fordi jeg ofte går bredt ut og sampler forfattere ved først å lese én enkelt bok av en forfatter før jeg lar inntrykket jeg sitter igjen med diktere om jeg skal returnere til forfatteren, skjer det en av tre ting: a) jeg finner bøker og forfattere som jeg aldri i livet ville ha funnet frem til (enten fordi vennene mine ikke leser ham/henne/dem, avisene/bloggerne ikke anmelder dem eller ganske enkelt fordi det er så lenge siden de kom ut at få er interessert i å skrive om dem) og som tømmer meg for superlativer; b) jeg lærer (enda en gang) at det skrives ufattelig mange bøker (av debutanter) som handler om unge mennesker som skriver eller drømmer om å skrive; og c) Jeg oppdager (på nytt) hvor sjeldne de gode bøkene og forfatterne er.

Morten Claussen, forfatteren bak ikke bare én, men to av bøkene jeg har lest denne uka, er et nytt bekjentskap for meg. Jeg hadde aldri hørt om ham, verken i media eller via venner. Og det er kanskje ikke så rart. Han skriver ikke krim, er ikke selvutleverende og er en av få norske forfattere (som jeg vet om) som gir inntrykk over å reflektere over den verdenen vi lever i. I det litterære Norge der det er mer sannsynlig at de dagsaktuelle, vektige og ikke-navlebeskuende emnene tas opp i krimbøker og av krimforfattere og ikke, som man skulle tro, i såkalte «litterære» bøker, gjør Claussens perspektivvalg ham til en voksen i et felt som har altfor få.

«Tredje landevei», hans sjette utgivelse, er et klart bevis på det.

Tross sin beskjedne størrelse, den er bare på hundreogti sider, tar de tre fortellingene boka består av opp store emner; globalisering, korrupsjon, diktatur, undertrykkelse, forvitringen av middelklassen i USA og ikke minst, historie. Men dette er ingen bok som ofrer karakterene, deres lidelser og perspektiv for å kunne snakke om temaene over. Den gjør faktisk det motsatte; den setter karakterene i sentrum og lar de politiske, sosiale og økonomiske kreftene stige opp som verdenshavene nå gjør på grunn av oppvarmingen av planeten: sakte.

Ta for eksempel den første historien i boka, «Erindring om demokratiet i Russland.» Der introduseres vi for den pensjonerte enkemannen og åndshistorikeren Nikolaj Nikolajevitsj. Han bor alene i leiligheten sin i en by han bare refererer til som «P», tidligere kalt «L», altså St. Petersburg (som i forskjellige perioder ble kalt både Petrograd og Leningrad).

Vagheten er ikke uttrykk for de snobberi, men er et resultat av usikkerheten og redselen som landets innbyggere lærte å internalisere under Sovjettiden. Det er en lekse som fortsatt sitter, selv om Russland nå er et «demokrati».

Når datteren som han knapt har hatt kontakt med i ti år bryter med noksagten som var mannen hennes og flytter inn sammen med barnebarna, havner familien i en stadig vanskeligere økonomisk situasjon. Det blir enda verre når guttene blir alvorlig syke.

I den andre og tredje beste fortellingen utsettes vi en bitter, grinete og usympatisk krigsveteran som står på terskelen til å miste alt. Den er knapt verdt å huske. Det samme kan ikke sies om den tredje og siste fortellingen, tittelfortellingen «Tredje landevei.»

På mindre enn tretti sider tar boka for seg den frustrerende lange, unødvendig byråkratiske, latterlig innviklete prosessen med å bygge en tredje landevei i Hunan-provinsen i det sørlige Kina. Det er en historie om Kinas mirakuløse økonomi, kommunistpartiet, Mao, historierevisjonisme og de navnløse ofrene for fremskrittet landet har blitt berømmet for.

Den som vil kan se mange røde tråder mellom fortellingene, men det er ikke nødvendig. Hver historie er en egen og avsluttet fortelling som ikke trenger de to andre. Den som er interessert får likevel nok garn til å nøste en global historie om individet og dets maktesløshet overfor de synlige og usynlige kreftene som herjer og legger dets liv øde.

Anbefales sterkt!

Tittel: Tredje landevei   
Utgitt­: 2006
Forlag: Solum forlag
Sider: 110

Terningkast: 5
 

 


Liket Som Forsvant


Enda det er morsomt, lærerikt, nærende og underholdende å lese bøkene til forfattere som lyktes både kunstnerisk og kommersielt og som brukes som referanse i litteraturen generelt og i de respektive sjangrene spesielt, er det nesten like mye å lære av å lese forfatterne som sjelden eller aldri bli nevnt.

Kanskje mer hvis man tar over seg det enkle faktum at det er langt, langt, langt flere av den siste gruppen enn de som tilhører den eksklusive første eliten. Shakespeare og Ibsen er sjeldenheter i scenekunsten. Dickens og Flaubert og Proust og Joyce og Hamsun er dominerende stjerner blant romanforfattere. Christie, Poe, Chandler og King er andre som har dominert i det nye litterære landskapet. De er unntaket. De første navnene som streifer oss når vi blir spurt om de største i litteraturen. 

Men spar en tanke for alle de titusener av forfattere som aldri nådde opp, som aldri vil nå opp. Også de skrev/skriver, ga/gir ut bøker og ble/blir lest av et publikum med en varierende størrelse. Så ble/blir de lagt til side og glemt. Det er ofte det som skjer med de fleste skrivende. Og det er de heldige.

Resten forsvinner i et mer eller mindre altoppslukende svart hull. De mest uheldige av disse, vil oppleve at det svarte hullet av og til spytter ut bøkene deres, minus deres eget navn.

På midten av 1950-tallet hadde dette svarte hullet et navn i Australia: Cleveland Publishing. Forlaget ble etablert tidlig på 1950-tallet, før TV-en kom til landet i 1956,og ga nesten bare ut Western-bøker. Det var en populær sjanger. Australiere, akkurat som nordmenn senere, hadde sansen for tøffe helter med moralsk ryggrad og en evne til å tåle et slag mot kjaken.

Som fans av hardkokt noir godt vet, er cowboyen det nærmeste en kommer en storebror og forløper for den rakryggede sub-sjangeren vi alle er så glade i. Det betyr ikke at det ikke er noen forskjeller, det er det. Men disse forskjellene er såpass små at det ikke skal mye velvilje til for å glatte dem over. Det var i hvert fall det som skjedde da Cleveland Publishing bestemte seg for å transplantere en amerikansk karakter, privatdetektiven Larry Kent, til Australia.

Det skjer i de senere bøkene av det som etter hvert ble en serie på over 400 titler. I de første befinner detektiven seg fortsatt i hjemlandet, nærmere bestemt i New York området.

Det er der vi møter ham i «Liket som forsvant». Kent har akkurat forført en kvinne med tvilsom karakter (hun er danser på en bule, men ses på som en eskorte, altså prostituert) når han oppdaget liket av en kvinne. Siden mobiltelefoner ikke eksisterer, kjører han til den nærmeste telefonautomaten og ringer det lokale politiet.

Og det er da mysteriet begynner.

Etterforskerne fra det lokale politikontoret er så vidt på plass når det blir klart at liket er borte. Men Kent er ikke villig til å akseptere skjenneprekenen til det lokale politiet, og insisterer på at det må settes i gang en etterforskning. Det får han ikke gehør for.  Så han setter i gang sin egen.

Det lokale politiet som først er villige til å avskrive ham og hans steile holdning som et misforstått forsøk på å imponere en hore, får raskt nok av uroen han sprer rundt i byen med sin graving. Dermed inntar de en mer resolutt holdning: de vil ha ham ut av byen sin.

Men Kent er ikke en mann som lett lar seg herse med. Koste hva det koste vil.

«Liket som forsvant» er ikke en bok du vil huske fordi den har minneverdige karakterer, fantastiske vrier eller bitende replikker. Det du får er usminket, ublandet og ren underholdning fra første side til siste.

Det er verdt noe. Selv når boka ikke har en navngitt forfatter.

Les den!

Tittel: Liket som forsvant
Utgitt: 1968
Forlag: Uniprint
Sider: 127

Terningkast: 5

 


Møt meg på likhuset


New York Times kalte Ross MacDonald «den fineste forfatteren av hardkokte detektivromaner siden Raymonch Chandler». Jeg har ikke lest så mange hardkokte detektivromaner at jeg kan si meg enig eller uenig med autoritet, men jeg har lite grunn til å tro at «The Grey Lady» grunnløst kaster om seg den type ros. Det hindrer meg likevel ikke fra å si at «Møt meg på likhuset», MacDonalds niende utgivelse (ifølge Wikipedia) fra 1953, ikke lever opp til forventningene.  Men det skal jeg komme tilbake til.

«Møt meg på likhuset» har det meste av det du kan vente i en noir-bok; en rakrygget helt, vakre og dødelige kvinner, en (relativt) uskyldig mann, giftige forhold, et intrikat plott og en slutt som enten vil få deg til å klappe av beundring eller riste på hodet før den unødvendig lange oppklaringen av mysteriet får deg til å døse av.

Starten er spennende nok. En fire år gamle gutt, enebarnet til den retirerte (boka bruker faktisk dette ordet i stedet for pensjonert) eiendomsmagnaten Abel Johnson og hans unge kone, Helen, forsvinner en morgen sammen med sjåføren sin. Mindre enn tre timer senere mottar familien et brev med krav om løsesum på 50 000 dollar. Pengene skal leveres samme dag, og ikke overraskende loves de fortvilte foreldrene at gutten vil få en brå og voldelig død om de kontakter politiet. Det gjør de ikke heller.

Det blir derimot Howie Cross. Han er ikke en detektiv, ikke offisielt. Han driver i stedet en tilsynsverge-tjeneste som har sugerøret i statens rehabiliteringsindustri. Altså er han en barnevakt for kriminelle som har fått betingede dommer og som må holde seg på matta for ikke å åke inn.

Fred Miner, sjåføren til Johnson-familien, mannen som er mistenkt for forbrytelsen er av Cross? klienter.  Mer enn det, partneren til Cross, Alex Linebarge, skrev en positiv rapport om Miner. Nå er det mye som taler for at rapporten kan koste firmaet dets ry.

Så Cross blir involvert. Det samme blir FBI etter at Abel Johnson gjør det mest idiotiske som han kunne gjøre; betale. I stedet for å ende marerittet, gjør pengene tingene verre. Gutten forblir borte, og likene begynner å hoppe seg opp.

Det går ikke lang tid før Cross innser at en kalkulerende gjerningsperson hele tiden ligger et par skritt foran ham. Og denne er villig til å eliminere hvem som helst for å komme seg unna. 

Hvorfor du bør lese den

Det beste som kan sies om «Møt meg på likhuset» er at den er intrikat plottet. Det er samtidig også noe av det som gjør at den ikke helt blir vellykket. Og grunnen er ganske enkel: i stedet for å gjøre boka kompleks, får det surrete plottet boka til å fremstå som tung og langsom. At skurkene aldri blir farlige, at de kvinnelige karakterene ikke gis rom til å puste før på slutten og at replikkene mangler krutt hjelper heller.

Det er synd.

Anbefales med forbehold.

Tittel: Møt meg på likhuset
Utgitt: 1969 (1953 i USA)
Forlag: Gyldendal
Sider: 185

Terningkast: 3

After Dark My Sweet av Jim Thompson


Bill "Kid" Collins er mye; impulsiv, av og til paranoid, eksbokser, småkriminell, gæren og nå en rømling fra en psykiatrisk institusjon. Men han er ikke hva man vil kalle en beregnende type. Det er derimot Fay Anderson, enken han møter på en kneipe mens han er på rømmen. Hun er også farlig glad i alkohol og tvilsomme menn, i den rekkefølgen. Og når Collins slår ned en mann foran henne, titter hun opp fra glasset og blir oppmerksom på ham. Det endrer kursen livet hans var på. 

Ikke at han har noe imot det. Boksekarrieren var død allerede før han ble lagt inn på psykiatrisk. Han har derfor ingen illusjoner om å gjøre et comeback. I hvert fall ikke i ringen. Men det betyr ikke at han ikke har de samme drømmer og håp som unge menn på egen alder: etablere seg, leve fritt og komfortabelt, og nyte omgang med det motsatte kjønn.

Sånn sett kan man si at han spreller ved vannkanten og er mer enn klar nok til å bli plukket opp av en kvinne som Fay Anderson. At hun gjør det med en blanding av likegyldighet og overlegenhet, får ikke entusiasmen hans til å skrumpe. Tvert om. Den øker bare hans fascinasjon for henne og krydrer den magnetiske tiltrekningen hun har på ham.

Beruselsen er likevel bare kortvarig. Kort tid etter at hun har brakt til huset sitt, avslører hun motivasjonen sin: både hennes kompanjong og hun selv ønsker hans hjelp med å kidnappe et barn. Sønnen til en av statens rikeste menn.

Collins er naturlig nok skeptisk. For det første byr forbrytelsen ham imot. Greit nok har han både slått menn og stjålet fra dem. Men han har aldri sunket så dypt at han har måttet skade barn. For det andre er han ganske sikker på at folk som Fay og partneren hennes, folk med større grådighet enn skrupler, før eller senere vil konkludere at det er enklere og bedre å spandere en kule på typer som ham enn det er å forære en andel av byttet.

Likevel velger han å skyve mistankene sine til side og fokusere på de praktiske utfordringene knyttet til planen. Og når Onkel Bud, Fays partner, forklarer planen, må Collins motvillig innrømme at den er godt gjennomtenkt. Det er kanskje ikke spesielt overraskende med tanke på at onkel Bud en gang var en purk. Han vet åssen kollegaene tenker, og han er ikke i tvil om at den kvart millionen som de kommer til å kreve for guttebarnet er så godt som deres.

Dessverre har han ikke tatt med i betraktning Collins? paranoia, Fays kverulerende natur, politiets oppfinnsomhet og skjebnens lune.  

Før det hele er over, er flere av deltakerne døde. Og hva verre er, Collins er overbevist om at en av hans medskyldige ønsker å drepe barnet.

Hvorfor du bør lese den

«I kveld min elskede» er ikke like god som «Hard by», heller ikke er den i like stor grad et karakterstudie  som «Fikserne». Den er likevel røff, intrigefull, spennende og godt skrevet noir.

Fokuset er ikke, som man skulle tro, på kidnappingen, forhandlingene med politiet eller på overraskende vendinger. I stedet er det et slags kammerspill, der det meste av handlingen finner sted innendørs. Det er klaustrofobisk, sitrende og uten tvil interessant. Men det kunne vært bedre. Mye bedre.

Anbefales med forbehold.

Tittel: I kveld, min elskede
Utgitt: 1992 (utgitt i 1955 i USA)
Forlag: Cappelen
Sider: 173

Terningkast: 3

#bok #bøker #anmeldelse #noir-bøker

Noe med natur av Dag Johan Haugerud

«Vi sto på toppen av bakken nå. På hver side var det bare øde mark, mark som skulle vendes av gravemaskiner for så å bygges på. Og rett framfor oss, femti meter unna, sto stillaset, veldig og forblåst, som ruinene av Professor Balthazars maskin, med en pondus og autoritet som man aldri i verden ville våge å sette seg opp mot.» Noe med natur

BOK: En ung mann med en vaklende personlighet og tvilsom yrkespraksis blir «funnet god nok for jobben» og ansettes på en farlig byggeplass. Men han er ikke et uvitende og blindt lam som føres til slaktebenken. Han vet at hans nye arbeidssted har et rykte på seg for å være et farlig sted å jobbe, får en nøktern rapport på sin første arbeidsdag om at to menn ble skadet da stillaset kollapset dagen og finner kort tid etter at utilfredsheten blant en del av arbeiderne er nær bristepunktet.  

Nettopp dette aspektet er et av bokas minst troverdige sider. Ulykkene, skadene og dødsfallsraten de ansatte utsettes for og tåler dag ut og dag inn, i uke etter uke og i måned etter måned er av et slikt omfang at det går på troverdigheten løs.

Det ville vært forståelig om historien fant sted på begynnelsen av 1900-tallet eller til og med et par tiår etter andre verdenskrig. Men det gjør den ikke. Vi er i stedet på siste halvpart av 1990-tallet. Og likevel vil boka ha oss til å tro at de ansatte vegrer seg for å organisere seg og at skader på lem og tap av liv tiltrekker seg kun ett besøk fra arbeidstilsynet.

Hovedpersonens reaksjon på farene som omgir ham og kollegaene vakler mellom den zen-aktige roen til Tor, en av kollegaene, og Jørn, en annen av kollegaene. Tors syn er at en med tidas hjelp kan og vil bli vant til det meste. Jørn på den andre siden, er realistisk nok til å erkjenne at han trenger jobben og pengene, men er fintfølende nok til at han fortsatt blir berørt når den ene kollegaen etter den andre faller fra stadig faller fra.

Så vår helt blir. Til den hasardiøse loddtrekningen en dag spytter ut hans navn.

Hvorfor du bør lese den

Du vil elske «Noe med natur» hvis du liker én eller flere av disse: bøker med uutgrunnelige karakterer som ikke har noe mål, observerende litteratur hvor det meste blir beskrevet i hjel og bøker hvor lange partier bare handler om hverdagslige ting uten at noe interessant skjer.

Ellers er «Noe med natur» ikke en bok du bør plukke opp.  Karakterene er ikke troverdige, settingen enda mindre så, historien totalt uinteressant til tross for at karakter etter karakter enten skades eller faller til sin død og slutten er helt meningsløs.

Styr unna.

Tittel: Noe med natur
Utgitt: 1999
Forlag: Tiden
Sider: 212

Terningkast: 0


De skyter jo hester, ikke sant av Horace McCoy


"De to kan godt komme til å vinne." sa Gloria. "De er sterke som esler. Den vesle Alabama-gåsen er fødd opp på havre." De skyter jo hester, ikke sant, s. 46

Depresjonsårene, altså årene mellom børskrakket på Wall Street i 1929 og utbruddet av andre verdenskrig, var, mildt sagt, fæle år for verden.

Handelen sank som stein, arbeidsledigheten steg nesten overalt, selskaper og banker gikk konkurs, imperier fikk skudd på baugen, autoritære despoter tilranet seg en plass i solen og vanlige og desperate folk ble sendt på rotløs omflakking i sitt eget land, jaktende etter en livline som kunne bidra til å holde hodene deres over vann og gi håp om overlevelse, kanskje til og med en bedre fremtid.

De mest minneverdige bildene og assosiasjonene de fleste av oss, i hvert fall her i Norge, har til denne perioden (tør jeg påstå) er ikke fra Norge, de er fra USA.

Det skyldes for det første at krisen var så mye større i statene (et anslag over arbeidsledigheten i USA sier at mer enn en av fem og så mange som en av tre var arbeidsledige mot midten av 1930-årene, mens de fleste forskere anslår at ca. 10% var uten arbeid i Norge).

Men viktigere enn det, mener jeg, er at fotografier (som det av Florence Owens Thompson) og Hollywood-filmer (som «Of Mice and Men», «The Grapes Of Wrath» og delvis «Modern Times») dominert vår forestilling om disse årene.

Frem til noen uker siden, visste jeg ikke at det var en bok og en film som burde føyes til listen over de mest poengterte filmene om denne perioden. Boka og filmen som ble adaptert fra den heter begge «They shoot horses, don?t they?», og begge lærte meg om en ting jeg aldri hadde hørt om før; dansemaraton.

Fenomenet var ikke et barn av depresjonsårene, men derimot et avkom av de dekadente 1920-årene. Det gikk ganske enkelt ut på at par satte utholdenheten sin på prøve ved å delta i dansekonkurranser som kunne vare i flere titalls døgn og hvor det siste paret som sto igjen ble forespeilet flere hundre (ofte flere tusen, dollar).

Parene danset selvfølgelig ikke uavbrutt, i hvert fall gjør de det ikke i «De skyter jo hester, ikke sant?» Hver danseøkt består av én time og femti minutter. Og på slutten av økten, før parene får ti minutters pause til å spise, gå på do og sove, blir parene egget til å øke tempoet og nærmest sprintdanse. Og det er nettopp da at mange kollapser, deiser mot gulvet, slåss med partneren og ryker ut.

Bokas historie finner sted i midten av 1930-årene, og den økonomiske krisen henger som en mørk skygge over parene som deltar i konkurransen.

Hovedpersonene er fortelleren, Robert Syvertsen, og den relativ unge og mørksinnede Gloria Beatty.  Syvertsen er en likedannes kar som arbeider på bar og som har et nokså jordnært syn på livet. Han er lik et fleksibelt tre som bøyer seg med vinden når det blåser kraftigst.

Gloria er det totalt motsatte.  Men det har hun grunn til: hun mistet faren i krigen i Europa, ble antastet av onkelen som hun flyttet inn hos når hun ikke kranglet med kjerringa hans, rømte da hun ble lei, giftet seg med en greker av desperasjon, prøvde å begå selvmord ved å ta gift for å komme seg ut av ekteskapet og livet, overlevde, kom til Hollywood og fikk aldri det gjennombruddet som hun drømte om.

Nå klinger hun seg til to desperate håp: at hun og Robert vinner konkurransen og 1000-dollarspremien, og at regissørene, studiedirektørene og kjendisene som kommer for å se konkurransen, vil se noe i henne og rekruttere henne til en av filmene sine. 

Siden historien finner sted i Los Angeles er dette en drøm hun deler med mange av konkurransedeltakerne. Og alle er villige til å gå over lik for å vinne en plass i solen.

Hvorfor du bør lese den

I min anmeldelse avJulian Barnes? «A Sense of an Ending», skrev jeg at refleksjonene og temaene som tas opp i boka, gjør boka langt større og mer vektig enn sideantallet antyder. Og det er sant. Men Barnes var ikke den første til å bevise at en ikke trenger å plapre i flere hundre sider for å si noe viktig. Langt ifra.

Hans bok, fantastisk som den er, er heller ikke en av de absolutt beste blant korte og vektige bøker. Den er likevel på lista, som forresten toppes av George Orwells «Kamerat Napoleon», en enda kortere bok. På lista er også «De skyter jo hester, ikke sant?»

Boka er godt skrevet, morsom, engasjerende og har en slutt som er poengtert og tankevekkende.

Uten tvil en bok alle som ikke har lest, bør lese.

Anbefales sterkt!

Tittel: De skyter jo hester, ikke sant
Utgitt: 1976 (mitt eksemplar, utgitt i USA i 1935)
Forlag: Cappelen
Sider: 137

Terningkast: 6

Ildfuglen av Hedda H. Robertsen


Det som ikke dreper deg, vil bare gjøre deg sterkere. Det er i hvert fall det vi alltid har blitt fortalt, og det er mer eller mindre sant. Resultatet er selvfølgelig avhengig av hva slags påkjenning du utsettes for og hvem du er. Altså hva som bor i deg.

En del mennesker kan gå gjennom de mest traumatiserende hendelser en kan forestille seg, for bare å børste det av seg og marsjere videre. Andre er ikke like heldige; store og små vonde hendelser dytter dem ut av kurs, inn i en nedadgående spiral og til slutt: det berømte og uunngåelige krasjet.

I bøker som på film, er denne malen ganske vanlig. I bok etter bok og i den ene filmen etter den andre, er det karakterer som har opplevd påkjenninger av en eller annen grad som prøver å gjøre seg selv numne for de psykologiske smertene fra traumaene sine ved å skeie ut; drikke, bruke narkotika og kaste seg ut i risikabel atferd. Til bunnen blir nådd og karakteren(e) erkjenner at den vonde sirkelen bare kan brytes ved at han/hun/de gjør ett av to valg: «Get busy living, or get busy dying.»

Sånn sett er ikke Hedda Robertsens «Ildfuglen» særlig overraskende. Stiene den tar er allerede godt tråkket ned av mange andre som kom forut (intet nytt under solen). Men boka er ikke kjedelig eller uinteressant. Til det er den for særegen, poengtert, freidig og frisk.

Da boka kom ut, sa forfatteren til Dagbladet at hun var opptatt av «fangenskap, eksistensielt og fysisk, og hvorvidt underkastelse og hengivelse kan være en vei ut av det.»

Amalie og Simone er to unge og seksuelt aktive studenter på Blindern. Psykologistudenten Amalie har et forhold til den ti år eldre Thomas. Det er ikke uvanlig. At han er en av lærerne hennes, har samboer og barn, og at hun likevel går med en insisterende drøm om at han skal forlate familien for hennes skyld, er nok litt mer uventet. Men ikke nok til at hun overgår venninnen. Ikke bare Simone en større seksuell appetitt, hun har også et uforståelig sterkt behov for å bli bundet, mishandlet og ydmyket av sine seksuelle partnere.

Psykologiseringen av atferden deres, tvinger frem en, etter min mening, dum grunn for hvorfor de oppfører seg som de gjør. Forklaringen er verken naturlig eller passende. Tvert imot får den dem til å fremstå som veike og tafatte, i stedet for som handlende agenter med full kontroll over sin seksualitet.

Det er ikke et spesielt uvanlig grep.

En skulle bare ønske at forfattere sluttet å si at enhver atferd karakterene legger for dage og som er litt på siden av det normale, nødvendigvis måtte ha rot i et eller annet traume.

Ville ikke bøker være mer interessante hvis karakterene drakk fordi de likte å drikke, i stedet for å døyve smerten av et tap? Ville ikke seriemorder-litteraturen vært mer gripende om flere av drapsmennene var som Hannibal Lecter og hevet seg over simpel psykologisering som gjør dem til sjakkbrikker som ufrivillig blir styrt av barndommen? Og ville ikke erotikalitteraturen ikke vært mer spennende om karakterene hadde sex fordi de ville, og ikke for å komme over et eller annet?

Jo, jeg synes at det ville.

I intervjuet med Dagbladet som er lenket til over, nevnte forfatteren over at en av de store i erotikasjangeren, franske Georges Bataille, var blant hennes forbilder. Jeg skulle ønske at det var mer tydelig i boka.

Tross svakhetene, er "Ildfuglen" en minneverdig og modig liten bok. Karakterene er interessante, flott tegnet og mer lekne enn man ofte er vant til i norske bøker. Språket er rett på sak og lider ikke av symbolikksyke. Det gjør historien mer troverdig og gripende.

Men det er selve hjertet, historien, som holder "Ildfuglen" fra å bli ødelagt av den klisjéaktige psykologiseringen.

Anbefales med forbehold.
 
Tittel: Ildfuglen
Utgitt: 2012
Forlag: Tiden norsk forlag
Sider: 136

Terningkast: 3

Wild Town av Jim Thompson


"Bugs kunne ikke se inntrengeren skikkelig; bare at det var noen der. Bare en utydelig skygge blant de andre mørke skyggene i rommet. Men det var nok." Hard by

Fillebyen, det lille stedet vest i Texas som John Thompson skriver om i «Hard by», er alt det man forbinder med staten: vill, korrupt og røff. Det er også, i likhet med staten, et sted som holdes i live av oljen som ligger under bakken. Det er den som har gjort pioner ut av menn som Mike Hanlon, den gamle og nå lamme streberen som var den første som ble rik på det svarte gullet i Fillebyen, og det er den som har trukket ambisiøse og ikke rent lite tvilsomme unge menn og kvinner til byen. En av disse David «Bugs» McKenna.

Bugs har akkurat kommet ut av fengsel. Det tredje lengre oppholdet hans i kasjotten. Men han er fast bestemt på å holde seg på matta fremover. Dessverre er ikke Fillebyen et sted for folk som ønsker å rehabilitere seg og holde seg på den smale veien. Det finner Bugs først ut senere.

For i starten virker alt rosenrødt. Ufattelig og utrolig rosenrødt, hvis man spør Bugs. I stedet for å bli hundset med av lovens lange arm og avvist av ethvert sted han søker arbeid slik han har blitt andre steder i staten, tas han imot med åpne armer.

Sheriffen hjelper ham med å få jobb som husdetektiv på Hanlon Hotel, byens eneste hotell (oppkalt etter eieren), og flere av stedets mest ettertraktede kvinner sjarmeres av hans røffe språk og landsens væremåte. Han har aldri vært bemidlet nok til å tro på hell, og det er ikke en uvane han har tenkt å starte nå. Likevel er det det han blir nødt til å gjøre når hammeren han venter skal falle og knuse avbrekket skjebnen luller ham med ikke viser seg på måneder.

Men den kommer, og faller og setter ham i en umulig situasjon.

Det starter med en vennlig bønn om hjelp, som han ikke kan besvare. Deretter forsvinner 5000 dollar fra hotellets kasse. Og til slutt er en mann død.

Enda han ikke kan bevise det, er sheriffen sikker på at Bugs har noe med dødsfallet å gjøre. Det kan Bugs leve med. Verre er det at noen andre vet at han var på rommet til offeret da mannen fløy ut av vinduet på hotellrommet. Og denne noen krever penger for å holde informasjonen for seg selv. Penger Bugs ikke har.

Så han bestemmer seg for å finne tyven som stjal hotellets penger og bruke pengene til å betale utpresseren. Men det er lettere sagt enn gjort. Særlig når du aldri har vært detektiv.

Hvorfor du bør lese den

«Hard by» er en hardkokt noir-bok, og den har det du kan vente i slike bøker; korrupte og semi-korrupte karakterer i offentlig tjeneste, damer som er røffe i kantene, en helt med en dunkel moral og med en enda dunklere bakgrunn og en rik gammel mann. Det siste er kanskje ikke et offisielt kjennetegn ved sjangeren, men det bør være det all den tid så mange av bøkene i sjangeren har med en slik karakter.

Thompson er en ny forfatter for meg. Jeg har bare lest én annen bok av ham; «Fikserne». Så jeg kan ikke komme med et generelt syn på forfatterskapet hans. Allikevel kan si at «Fikserne» og nå «Hard by» ga mersmak, og at jeg definitivt kommer til å lese mer av ham.

Dermed kommer det ikke som en overraskelse at jeg anbefaler «Hard by». Det er ikke en bok du lese, men hvis du liker noir-bøker og hardkokt krim, er denne en du bør vurdere etter å ha lest klassikerne i sub-sjangeren.

Tittel: Hard by
Utgitt: 1995 (min utgave, utgitt 1957 i USA)
Forlag: J.W. Cappelens forlag A.S
Sider: 153

Terningkast: 4     

The Brass Verdict av Michael Connelly


Jeg oppdaget ikke Michael Connelly før i 2002. Ti år etter at han brakdebuterte med "The Black Echo". Det skjedde ganske tilfeldig; jeg så Clint Eastwoods filmatisering av den første Terry McCaleb-boka "Blood Work", yahooa filmen (dette var før man googlet) og oppdaget at manuset var adaptert fra en bok. Ikke overraskende ble boka bak filmen mitt første bekjentskap med forfatteren. Det ga mersmak, og ikke lenge etter leste jeg den ene Harry Bosch boka etter den andre.

Men jeg har ikke alltid vært fan Connellys arbeid. Det var f.eks. en periode i midten av 2000-tallet da jeg bevisst unngikk forfatterens bøker. Eller noen av bøkene hans, for å være presis. Mer konkret var det hans nye serie om advokaten Micky Haller som jeg i lang tid skydde som pesten. Ikke fordi jeg hadde hørt at de var dårlige, men rett og slett fordi jeg mente at han kastet bort tida på et sideprosjekt når han burde fokusere på det viktigste; skrive en ny Bosch-bok.

Connelly er ikke den eneste som har vært offer for denne barnslige, urasjonelle og selektive boikotten. Det har også en av mine andre favoritter, Robert Harris. Forfatteren bak «Fedreland», «Enigma», «Imperium» og «Lustrum». De to siste bøkene er første og andre bok i en triologi om Cicero, den romerske advokaten, senatoren, oratoren og statsmannen.

Å si at de er blant mine favoritt-bøker, vil være for mildt. De er også kilden til min frustrasjon med Harris. Fem år etter utgivelsen av «Lustrum» har Harris nemlig ennå ikke blitt ferdig med den tredje og siste boka i trilogien. I stedet skrev han og ga ut «Fryktindeksen», en finansthriller, i 2011. Det var ikke det jeg trengte. Så jeg bestemte meg for å gjøre det samme med den som jeg hadde hjort med Micky Haller-bøkene; ignorere den. Men så kom jeg til fornuft. Samme år kom «The Lincoln Lawyer» og vasket bort min motvilje mot Haller-bøkene.

Og nå har de en nesten like høy stjerne i boka mi som bøkene om min favorittetterforsker i krimsjangeren.

«The Brass Verdict», den andre boka om Haller, er bare nok et bevis på at Connelly er en av de mest suverene nålevende krimforfattere. Det kan høres ut som om jeg tar for mange forbehold, men det kommer bare av at jeg umulig kan velge en favoritt blant mine favoritter: Jeffery Deaver, Deon Meyer og Michael Connelly.

I 1992 er Jerry Vincent en ung og fremadstormende anklager i Los Angeles. En mann som tjener offentligheten. Men det er før han møter Micky Haller i retten. Som en offentlig forsvarer for en drapsanklaget langer, klarer Haller å finne det svake leddet som fører til at den anklagede blir kjent uskyldig. Tapet er bittert og betydelig nok til å få Vincent til å slutte i det offentlige og starte en privat praksis. Det fører også til at Vincent og Haller, mot alle odds, blir gode venner.

Femten år senere blir Jerry Vincent drept i garasjen i bygningen der han har kontoret sitt. Haller har nok med seg selv og vet det ikke. Ikke før en av byens dommere, en med et administrativt ansvar for domstolene, innkaller ham til et møte, informerer ham drapet og ber ham overta praksisen og klientene til Vincent.

Haller har av personlige grunner ikke praktisert yrket i et år. Han er derfor først ikke sikker på om han ønsker å gå tilbake til retten. Han vet ikke om han er mentalt likevektig nok til å gi klientene en representasjon som han kan stå inne for.

Når han likevel bestemmer seg for at han vil klatre opp på hesten igjen, er det ikke dommerens ord, oppmuntring og milde press som gjør utslaget. Derimot er det hans eget ønske om å ære vennen som motiverer ham til å samle troppene (ekskona Lorna, etterforskeren Cisco og klienten/sjåføren Patrick Henson) og gå til krig.

En av klientene dommeren vil at han skal prioritere, er filmmogulen Walter Elliot. Han er anklaget for å ha for å ha drept kona og hennes tyske elsker. Elliot bedyrer sin uskyld og påstår at han bare fant likene. Videre insisterer han på at Vincent forsikret ham om at han hadde en «magisk kule» som ville sikre en total seier i retten. Problemet er bare at verken Haller eller teamet hans finner denne magiske kulen. Kan den ha befunnet seg i den bærbare PC-en som lå i dokumentveska til Vincent og som morderen tok med seg? Det er en av deres antakelser. Men antakelser er ikke bevis.

Nå har de mindre enn to uker på å forberede seg til tiårets rettssak i Los Angeles, og enhver rust i maskineriet vil koste en mann hans frihet, og kanskje også hans liv.

Hvorfor du bør lese den

«The Brass Verdict» er åndeløst spennende, ofte morsom og alltid overraskende. Den er, som er så mange av Connellys bøker, fri for daukjøtt, har en helt som det er lett å sympatisere med og mange kvinnelige karakterer med bein i nesa.

Det skader heller ikke at Harry Bosch har en betydelig bi-rolle i historien.

Den eneste skuffelsen, finner sted på slutten av boka og underminerer noe av den bitre realismen i den juridiske verden som Haller selv anerkjenner minst to ganger i boka. Ellers er «The Brass Verdict» en fantastisk god krimbok.

Anbefales sterkt!

Tittel: The Brass Verdict
Utgitt: 2008
Forlag: Little, Brown
Sider: 422

Terningkast: 5

 



Taus himmel av Shusaku Endo



"Vi er på vei, vi er på vei
Vi er på vei til Paradisets tempel
Til Paradisets tempel
Til det store tempel" s. 68, (synges av kristne før de drepes)

Enda 1500-tallet og 1600-tallet sies å være de to mest sentrale århundrene i renessansen, var denne perioden også en av de mørkeste i klodens historie.

Europa ble revet i stykker av kriger. I Amerika ble de innfødte indianerne tvunget til å arbeide i gruver og elver for kolonister som feilaktig hadde lovet sine kongelige sponsorer at Det nye Verden bugnet av gull og grønne skoger, en påstand de forøvrig ikke var villige til å gi opp til og med når indianerne sluttet å formere seg fordi de var for utmattet, og de få som gjorde det druknet eller kvalte avkommet sitt for at de skulle unngå deres skjebne. Det førte som kjent til at kolonistene hentet slaver fra Vest Afrika.

Omtrent samtidig skjedde det noe interessant i Asia; Japan begynte å lære av Kina og lukke seg mot alle inntrengere. Primært Portugiserne, men senere også flere andre Europeiske land.

Det er enkelt å tro at det hovedsakelig handlet om japansk proteksjonisme og uvilje mot å la landet sitt bli oversvømt av Europeiske varer. Det var det ikke. Faktisk handlet det ikke om handel. Det handlet om religion.

Ethvert land som vil bli rik på handel, har også ambisjoner om å selge ideene sine til verden. Det er sant i dag og det var sant på 1500-og-1600-tallet. I dag er ideene først og fremst liberalisme/markedsliberalisme (USA/Europa) og statsstyrt blandingsøkonomi/sosialisme med «særlige kinesiske kjennetegn», som det så fint heter.

Ettersom Kina hadde trukket seg innover og den muslimske verden var tilfreds med det den hadde, var det bare to Europeiske spillere på banen: protestantismen og katolisismen. Mer presist var det Portugal og Spania på den ene siden, og England og i mindre grad Nederland på den andre.

Leirene konkurrerte om territorier og markedsadgang. Men viktigere enn det konkurrerte de om å vinne nye tilhengerskarer utenfor det Europeiske kontinentet. Og det er her Japan kommer inn.

Landets handel med Europeiske land, protestantiske så vel som katolske, betydde at europeiske land forventet at åpenhet for deres varer også betydde åpenhet for deres ideer og de som spredte dem, altså deres religioner og prester. Det aksepterte Japanerne. Men bare til et visst punkt.

Punktet ble nådd på slutten av 1500-tallet. Da var det, ifølge mange anslag, så mange som 300 000 kristne i landet. Det var et urovekkende antall for shogunene, som fryktet at Europeerne ville bruke trosfellene til å først underminere styresmaktene, før de rekrutterte de i en åpen konflikt som hadde et enkelt mål; å legge Japan under seg.

Regimets reaksjon var først å forby kristendommen. Så kommunisere til Europeiske handelsskip og landene de tilhørte at Japan ikke ville gi prester adgang. Og da det ikke fungerte fordi kristne geistlige og særlig de fra katolske land, simpelthen lot seg bli smuglet inn, startet forfølgelsen. 

Det er dette den japanske forfatteren Shusaku Endos «Taus himmel» handler om.

I midten av 1630-tallet, er Francisco Garrpe og Sebastian Rodrigues to unge prester med et rosenrødt syn på verden og et inderlig ønske om å spre Guds ord. Det er de ikke alene om. Deres lærer og forbilde, fader Ferreira, har allerede dratt ut i verden, reist til Østen og via Macau dratt til Japan for å omvende hedningene fra Buddhismen. Nå vil Garrpe og Rodrigues følge i hans spor.

Men Japan er ikke et innbydende sted for en kristen. Enhver som bekjenner seg til troen blir torturert, så tvunget til å falle fra, og deretter enten korsfestet ved strandkanten slik at sjøstigningen drukner dem sakte, eller gitt sin frihet, alt etter lynet til prefektene i de forskjellige områdene.

Det skremmer ikke Rodrigues og Garrpi. De er overbevist om helligheten ved misjonen sin. Og de blir ikke mindre motiverte til å dra når de hører at fader Ferreira har sluttet å kommunisere med misjonshovedkvarteret i Macau. Man frykter at styresmaktene har tatt ham. 

Fordi de verken snakker språket eller vet hvor landet ligger, både bokstavelig og i overført betydning, trosser de sine instinkter og betaler en japaner i Macau til å guide dem gjennom overferden. Japaneren heter Kichijirio og de er ikke skeptiske, ja foraktfulle, overfor ham fordi de er rasister, enda de av og til er det. Forakten deres er derimot bunnet i Kichijirios feige karakterløshet. Han var nemlig en kristen, før han falt ifra og skammen fikk ham til å bli dranker og flyktning i Macau.

Kan man i det hele tatt stole på en slik slett skapning? Det vet de ikke. Men det finner de snart ut, sammen med mye annet.

Hvorfor du bør lese den

«Taus himmel» handler ikke bare om to unge idealister som reiser ut i verden. Det handler heller ikke en gang om en redningsaksjon. Begge elementene driver handlingen frem, men i bunn og grunn handler det om noe langt mer skjellsettende, tankevekkende og uforglemmelig: hva det vil si å være troende, hva det vil si å være frafallen, hvordan man tjener Gud (slik karakterene oppfatter det), om utholdenhet i det mørkeste mørke, og om mot? Uforståelig, inspirerende og mektig mot.

Om noen måneder vil Martin Scorseses film, basert på boka, komme på kino.

Les boka før du ser filmen.

Anbefales på det sterkeste!

Tittel: Taus himmel
Utgitt: 1971
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Sider: 216

Terningkast: 6


The Concrete Blond av Michael Connelly


"Hva fikk deg til å slutte som advokat?"
"Et grovt tilfelle av rettferdighet." Betongblondinen

Dukkemakeren, en sadistisk seriemorder, herjer i Los Angeles. Men det er ingen ramaskrik, siden ingen av ofrene er fra den respektable siden av samfunnet. Ikke at det har noe å si for Harry Bosch og etterforskergruppen som er satt til å ta morderen. For dem handler det om å gjøre jobben sin.

For ledelsen derimot, handler det om statistikk, oppklaringsprosent og politikk. Ærgjerrigheten har ikke tatt ferie bare fordi likene hopper seg opp og etterforskningen står på bar bakke. Men den går på hvilemodus, hovedsakelig fordi Dukkemakerens ofre alle har vært sexarbeidere; aktive og mindre aktive pornoskuespillere og prostituerte.

Et dusin lik er likevel et dusin lik, og sensasjonelle og dårlige overskrifter er aldri særlig hyggelige. Særlig ikke for en politietat som LAPD, som ennå ikke har kommet over Rodney King-affæren og opptøyene som kom i etterkant og svidde ned deler av byen. 

Det er derfor gjennombruddet, når det kommer, ses på som en liten manna fra himmelen.

En av nattens kvinner ringer etterforskergruppen og forteller at hun nettopp har flyktet fra morderens hus. Fordi det er midt mellom skiftene i politihuset og Harry Bosch er den eneste som vokter tipstelefonen, er det han innringeren snakker med. Deretter gjør Bosch noe skjebnesvangert: i stedet for å be om støtte, velger han å tross de interne reglene og kjøre et sololøp.

Kort tid etter ligger Norman Church, en trettini år gammel tobarnsfar, død i sengen sin. Skutt av Bosch. I rapporten han senere skriver og i samtalene med sine overordnede står Bosch fast på at Church var Dukkemakeren, at han trosset ordrene om å ikke røre seg og at han strekte seg etter noe Bosch trodde var et våpen.

At det bare var tupéen, er det for sent å gjøre noe med. Og siden drapene stanser, er ledelsen sikre på at Bosch huket den rette. Resten kan ingen vite noen noe sikkert om, siden ingen andre var der som kan motsi det.

Ikke på fire år.

Da begynner det ikke bare å regne. Da høljer det ned.

Først blir Bosch saksøkt av enken til Norman Church i en sivil domstol. Påstanden er at Bosch skjøt en ubevæpnet og uskyldig mann i sengen, og at ledelsen i politiet feiet hendelsen under teppet. Suspensjonen Bosch fikk blir revet i fillet som et hån mot offeret og dets familie, og som nok et bevis på at Los Angeles politiet beskytter sine egne.

Bosch holder hodet kaldt. Han er ikke i tvil om at mannen han skjøt var Dukkemakeren, uansett hva enken måtte tro om mannen sin. Og enda han skulle ønske at drapsmannen fikk sin dag i retten, har han ingen dårlig samvittighet for at han kortet ned på prosessen. Han er også beroliget av at det faktum at det ikke er han som må betale eventuell erstatningssum som enken må bli tilkjent, siden han var i tjeneste da skyte-episoden skjedde.

Men pipen får en annen lyd ganske raskt når ledelsen gjør det klart at det vil være umulig å ha ham blant sine rekker hvis han blir dømt. Bosch trenger ikke en gang å spørre for å vite at dette er den institusjonelle refleksen etter Rodney King-saken; bedre å gi offentligheten inntrykk av at LAPD gjør det rette ved å ofre hans karriere på alteret, i stedet for å foreta gjennomgripende reformer.  

Som ikke det var nok, treffes Bosch av et annet og kraftigere slag; politihuset får et anonymt tips fra en som påstår at han er den egentlige Dukkemakeren. For å bevise sannheten i påstanden, forteller tipseren om hvor politiet kan finne et av Dukkemakerens ofre; en kvinne begravet i betong.

Enda advokaten hans vil at han skal fokusere på rettssaken, velger Bosch å pendle mellom rettssalen og etterforskningen. Og for hver dag som går i både rettssaken og i etterforskningen, blir Bosch mer og mer urolig over at han kanskje har gjort sitt livs største tabbe; drept en uskyldig mann.

Hvorfor du bør lese den

"Betongblondinen" leverer så til de grader: den er spennende, intrikat plottet, humoristisk og har en av de beste finalene jeg kan huske å ha lest i en Connelly-bok. Men det er ikke hovedgrunnen til at den nå er en av mine favoritter av Connellys bøker.

Personlig liker jeg den så godt fordi den, kanskje mer enn en annen Connelly-bok, leverer på sin kommentar om de politiske og samfunnsmessige kreftene som virker inn på politiarbeid i LAPD. I dette tilfellet hvordan Rodney King-saken endret hva det vil si å være politimann i byen. 

Det betyr ikke at den dveler ved det politiske, eller at du må være interessert i det for å lese boka. Langt ifra. Men du vil sette større pris på den  om du allerede er overbevist om at politiarbeid, som det meste annet, handler om noe mer og av og til annet enn å opprettholde loven.

Anbefales sterkt!

Tittel: Betongblondinen
Utgitt:1996
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Sider: 379

Terningkast: 5 

Mareritt i Rom 16 av Stephen King


"Hvis du sier at din far hatet deg som barn, kan du gå ut og sprenge nabolaget, voldta en ungjente eller sette fyr på Pytiariddernes Bingosalong og fremdeles kreve påtaleunnlatelse." Mareritt i rom 16, s. 59

USA er et kontrastfylt land. Det er verdens største militære og økonomiske supermakt, og samtidig har det flere titalls millioner som lever i bunnløs fattigdom. Det er hjem til verdens beste teknologi-og internettselskaper, likevel er gjennomsnittshastigheten på linjene så lave at landet kommer på 27. plass, seks plasser etter Norge, i diverse rangeringer over land med best internetthastighet.

At landets internettbrukere nå trues av nettselskapenes behov for å få mulighet til å skape et klasseskille på internett (se net neutrality-debatten), vil sannsynligvis ikke bedre situasjonen, men det er ofte slik der borte; når pengemakten står mot befolkningen, er det ofte pengemakten som kommer seirende ut av det.

Det er kanskje ikke så overraskende, vil noen si. Det er slik det er overalt i verden. Og det er sant nok. Men jeg tror ikke at jeg er på tynn is når jeg påstår at i ingen industrialisert og demokratisk land er de politiske knivene så skarpe, de økonomiske maktene så underminerende og de ideologiske linjene så uforsonlige som de er i USA.

Resultatet er at spillerne på den politiske arenaen konstant er i kriseberedskap. Eller mer generøst; det er det media og politikerne i de forskjellige partiene liker å formidle. Ikke overraskende fører denne mentaliteten til at den ene politikeren etter den andre fortelleren tilhengerne og enhver annen som vil høre det, at partiet eller landet eller nasjonen står foran et historisk valg, det viktigste i manns minne. Foran hver bidige valg!

Meningen med innlegget er ikke å snakke i det uendelige om amerikansk politikk, men bare kort skissere det politiske klimaet omkring litteraturen der i landet, og mer konkret hva som førte til at grøssermesteren Stephen King selv ba utgiveren om å slutte å trykke "Mareritt i rom 16", en av bøkene han ga ut under pseudonymet Richard Bachman.

I en artikkel i The Guardian i februar 2013, nevner King selv et par hendelser som fikk begeret til å renne over: Den ene fant sted i februar 1996, da Barry Loukaitis, en fjorten år gammel år gutt, stormet matteklassen sin, drepte mattelæreren og to medelever, før han siterte en av bokas mest kjente replikker; " Dette slår algebra, gjør det ikke?". Året etter dro Michael Carneal, også fjorten, til skolen sin i Kentucky, drepte tre og skadet fem. I skapet hans fant man senere et eksemplar av "Mareritt i rom 16". Det var dråpen for Stephen King.

Bare et par år senere, i 1999, kom Colombine-massakren. Den kostet 13 menneskeliv, skapte en unik nasjonal trauma, og var det store startskuddet for en debatt som med forstørrelsesglass sporet årsakene tilbake til alt fra Marilyn Manson og voldelige videospill, til sekulariseringen av det amerikanske samfunnet og våpendyrkelse. Men merkelig nok ikke bowling, som var det siste guttene gjorde før de dro til skolen og drepte uskyldige lærere og elever (se Michael Moores "Bowling for Colombine").

I denne perioden var det helt uunngåelig at Stephen Kings bok ble nevnt, analysert, bannlyst og erkjent uskyldig. Alt samtidig. Etter å ha lest boka, skjønner jeg ikke at det skjedde, for boka er ikke like blodig og grusom som ryktet dens skal ha det til. Tvert imot er den overraskende morsom, ærlig og frisk. Og det er kanskje ikke så rart, siden King begynte å skrive historien da han selv gikk på videregående i 1966.

Charles «Chuck» Decker, fortelleren, er en, mildt sagt, vanskelig elev. Han er et forstyrrende element i klasserommet, oppsetsig og anti-autoritær. Definisjonen på en sint og retningsløs tenåring. Skolen og administrasjonen på skolen har lenge prøvd å hjelpe ham, men er nå kommet til veis ende med ham etter at han angrep og sendte en av lærerne på sykehus.

Like etter et møte hvor han håner og hudfletter rektor, går Charles ned til skapet sitt, tar ut en pistol, går til algebratimen, dreper mattelæreren, Mrs. Underwood, og tar klassekameratene som gisler. Hensikten er ikke klar i starten, verken for leseren eller Charles selv. Men etter hvert som timene skrider frem og politiet og deres snikskyttere posisjonerer seg, vinner Charles flere og flere av medelevene til seg og sitt tankesett. Og det er der skrekken ligger.

Hvorfor du bør lese den

«Mareritt i rom 16» er skremmende morsom, realistisk, absurd og uforglemmelig. Charles minnet meg mye om mange av karakterene i Quentin Tarantinos filmer; anti-autoritær, rappkjefta, uanfektet av volden han utfører og full av minneverdige observasjoner og replikker. Du heier på ham, enda det han har gjort er forferdelig. Du unnskylder det med at det er en reaksjon på tyranniet han har blitt fostra opp på hjemme av den eks-militære faren. At han ikke vet bedre.

Men er det virkelig slik? Les og avgjør selv.

Anbefales sterkt!

Tittel: Mareritt i rom 16
Utgitt: 1977
Forlag: FREDHØIS FORLAG A/S
Sider: 205

Terningkast: 5

Stem på Mrs Harris


"Hun hadde ingen positiv plan å legge frem, heller ikke noen nærmere kritikk av den økonomiske miseren som rammet dem alle med slik sviende urettferdighet. Til gjengjeld satte hun behendig ordet "de" opp som syndebukk, slik at hver enkelt ut fra sine forutsetninger kunne legge hva han ville i det." Stem på Mrs. Harris, s. 42,

Hvis det er én oppfatning som forener mennesker overalt på kloden, uavhengig av hudfarge, sosial rang, religion eller kjønn, så er jeg nokså sikker på at det må være den at politikere er løgnaktige og idiotiske tullinger som ikke kan annet enn å prate og bruke skattebetalernes penger på unyttige ting.

Jeg tør også påstå at det knapt finnes et annet yrke som den jevne mannen tror så lite om, som han eller hun er overbevist om kan gjøres av alle og enhver som kommer rett fra gata, uten noen forhåndskunnskaper eller ekspertise på noe som helst.

Er det virkelig slik?

Vel, hovedkarakterene i Paul Gallicos "Stem på Mrs. Harris" mener det. Særlig hovedpersonen, Mrs. Ada Harris. Hver torsdag ettermiddag møtes vaskekonen Ada, herskapssjåføren John Bayswater og frilanskokken Mrs. Violet Butterfield for å drikke te og se på det populære kvasi-intellektuelle showet "Hva mener De". Etterpå diskuterer de uvitenheten til de snobbete politikerne, og hvordan de selv ville ryddet opp i rotet hvis de hadde sittet i Underhuset.

Ada er den som ofte kommer med de saftigste raljeringene, de mest jordnære løsningene og de mest inspirerende slagordene. Det siste er kort og godt "Leve og la leve". At hennes raljeringer bare er varm luft, at hennes jordnære løsninger er forenkling av komplekse saker og at slagordet hennes er likt et kar som bare speiler tilbake alt det enhver vil se i det, betyr ingenting for Ada. Hun er overbevist om at hun har løsningene som skal til for å sette Storbritannia på et bedre spor enn det det er på.

Oppmuntret av vennenes bifall, legger hun tankene sine frem for arbeidsgiveren, Sir Wilmot Corrison. Den tidligere eiendomsspekulanten, er nå en trådtrekker og "bakgrunnspolitiker" i Sentrumspartiet, et parti som ikke har sett snurten av en politisk vind siden 1922.

Corrison, som enhver mann i hans posisjon på midten av 1960-årene, vil egentlig ikke høre vaskekona legge ut om ut om hvordan hun vil løse landets problemer. At han likevel gjør det, skyldes for det første at han holder sengen på grunn av en virussykdom, og for det andre fordi han brått får en idé som kan hjelpe Sentrumspartiet til en vippeposisjon. Med andre ord; makt. 

Når Ada fullfører prekenen sin med slagordet sitt, gjør Corrison noe hun aldri trodde var mulig: han spør henne om hun ønsker å bli kandidat til det forestående valget. Ada er først forfjamset, så beæret og ikke lenge etter- inspirert. Og hvorfor ikke. Hun har jo drømt om å stå i Underhuset og holde en gripende tale som forener alle dets over 600 medlemmer i begeistring over hennes hvermannsenske oppriktighet og klare tale!

Hennes politiske fødsel er likevel ikke uten smerteløs. Den første som får svi, er ikke Ada, men to ærgjerrige medlemmer av Sentrumspartiet i East Battersea, distriktet hun bor i. Den første er Chatsworth Taylor, et ung og Oxford-utdannet politisk føl. Den andre er Charlie Smyce, valglederen i Adas distrikt. Det er Taylors politiske fremtid som aborteres, men det er Smyce som sitter igjen med den største bitterheten.

Og han er mer enn villig til å gjøre hva som skal til for å svi Adas politiske karriere. At det samtidig vil koste Sentrumspartiet makten dets medlemmer og ledelse tørster etter, betyr ikke noe lenger. Men han er ikke den Ada bør bekymre seg mest over. Det er det en annen som er. Dessverre oppdager hun det ikke før det er for sent.

Hvorfor du bør lese den

"Stem på Mrs. Harris" er en øm, morsom, klok og treffende roman om politikk, renkespill og en kvinne som går i ringen uten hansker og minst mulig erfaring. Hennes eneste skjold er hennes ærlighet og troen hennes på at gode intensjoner er nok til å riste den rådende politiske elitens grunnvoller.

En suveren komedie.

Anbefales sterkt!

Tittel: Stem på Mrs. Harris
Utgitt: 1965
Forlag: Ernst G. Mortensens forlag
Sider: 168

Terningkast: 5 






Høye hæler-en skoselgers bekjennelser av Mirja Tervo


Enda jeg liker å tro at jeg møter alle bøker med et åpent sinn, er jeg ganske sikker på at jeg, som mange andre, bruker tidligere erfaringer til å plukke opp og lese en del bøker med stor velvilje, mens andre blir ofre for mine små og store fordommer mot sjangrene bøkene tilhører, temaene de tar opp eller av og til fordi jeg ganske enkelt ikke ser at det er mulig å si noe vettug om noe så trivielt.

Eksempel på bøker som har vært offer for en generell motvilje (eller er det snobberi?) fra min side inkluderer Hunger Games-bøkene, alt som heter kiosk-litteratur, bøker om mat, bøker om friluft og sist men ikke minst; bøker i det jeg vil kalle "integreringsindustrien" (se Amal Adans bøker).

Jeg har gode grunner for denne, ofte generelle, avvisningen. Minst et par av dem er gode: Jeg mener for eksempel at det er bortkastet tid å lese Susan Collins' utvannede versjon av Koushun Takamis "Battle Royale", og hvis det var opp til meg ville enhver bok som bruker trekantdrama som en motor for en bi-historie, fortjener å bli plassert bakerst i lesekøen.

Den finske etnologen Mirja Tervos "Høye hæler-en soselgers bekjennelser" burde delt samme skjebne. Det var ikke få ting som talte for at det også burde ha skjedd. For det første skriker tittelen, "Høye hæler", trivielt og uinteressant, i hvert fall gjorde det det. For det andre har jeg ikke noe forhold til emnet ettersom jeg ikke vokste opp i et samfunn hvor de var et symbol på sensualitet, makt og frigjøring. Det interesserte meg like lite som en bok om hvordan pakkis blir til (og her referer jeg ikke til en menneskegruppe!).

Så feil kan man altså ta.

Først kort om Mirja Tervos prosjekt: Like før finanskrisen sendte sjokkbølger over hele verden, bestemmer etnologen seg for å skrive om høye hæler, deres tilblivelse, estetikk, plass og verdi. Men hun ville ikke skrive en historiebok. I stedet ville hun være ute i "feltet", der det skjer. Mer konkret ville hun jobbe i en luksusbutikk som selger ekslusive sko for kvinner. Høyhælte sko. 

Fordi Norden er et område hvor egalitarismen er så rotfestet at de fleste kvinner i yrkeslivet ikke har et altfor sterkt forhold til høyhælte sko (bortsett fra i julebordsesongen), faller valget på verdensmetropolen New York. Eller rettere sagt, valget passer som fot i hose, siden hun allerede har flyttet dit sammen med mannen, som har fått jobb på et av byens universiteter.

Ikke lenge etter ankomsten og ad omveier får Tervo jobb på en såkalt sko-salong i Manhattan. En av byens store. Arbeidsbetingelsene der er langt fra hva en arbeidstaker fra Norden er vant til: for det første får de ansatte ikke en grunnlønn, de jobber for kommisjon. For det andre må de selge sko for 3500 for å få minstelønn. Den som ikke klarer det i to uker på strekk, får sparken.

Bitterheten, stresset og urettferdigheten ved jobben og arbeidsbetingelsene aksepteres fordi alle de ansatte er mer opptatt av mulighetene. Den ærgjerrige og fokuserte har nemlig anledning til å tjene mer enn 140 000 dollar i året. Det blir Tervo informert om allerede under intervjuet. Det er skryt eller villedning fra intervjuerens side.

Men er jobben verdt det? Og hva er det med høyhælte sko som gjør at de er så innbringende og så ladet med symbolikk? Og er det egentlig sant at finske og nordiske kvinner bryr seg lite om disse skoene?

Hvorfor du bør lese den

Det er det "Høye hæler" handler. Men heldigvis ikke kun det. Den handler også om økonomi, klasse og merkevare.

At boka likevel ikke er like tørr som disse buzzordene, kan tilskrives menneskene forfatteren introduserer oss for mellom permene.

Hvis du er som meg og det første du tenker på når du hører "skoselger" er Al Bundy, hovedpersonen fra "Våre verste år", vil du mer enn heve blikket når du møter en tidligere lege, en atlet som en gang deltok i OL, en pensjonert baseballproff og en finansspekulant fra Wall Street som alle selger sko.

Om annet vil du i det minst, akkurat som jeg gjorde, lære at vi alle har godt av å minnet på at fordommer, hvorenn enkle de er å knuge seg til, fortjener å bli utfordret og avslørt for det de er; dumme og meningsløse.

Må hver bok gjøre det, og må den være like overraskende god som "Høye hæler ".

Anbefales.

Tittel: Høye hæler
Utgitt: 2014
Forlag: Spartacus forlag
Sider: 204

Terningkast: 5









Being There av Jerzy Kosinski


"Det han kan, det kan han." Being There, s. 78),

Det er enkelt å beskrive Mr Chance, hovedpersonen i den polsk-amerikanske forfatteren Jerzy Kosinskis roman fra 1970, som enfoldig. Det er til og med mulig å argumentere for at han er mentalt tilbakestående. Men han er mer kompleks enn som så, enda boka går langt i å så tvil om en slik generøs lesning. 

Tvilens frøer blir sådd allerede i starten av romanen. På side elleve får vi vite at den noenogførti år gamle Mr Chance aldri klarte å lære å lese og skrive. Av to grunner; for det første fordi moren hans, som døde da han ble født, var "like svak på forstanden som Chance", og for det andre fordi hans verden er så begrenset at han aldri har behøvd å tilegne seg denne kunnskapen. Han blir sørget for. 

Mannen som har sørget for at Chance, tross begrensningene, har tak over hodet, TV på rommet og en hushjelp som sørger for å tilberede måltidene for ham, er en pensjonert advokat. Vi får verken vite hva han heter eller hva som fikk ham til å bestemme seg for å ta av seg Chance da moren hans døde. Det kan vi bare spekulere.

Boka utelukker likevel kjapt to nærliggende antakelser; gamlingen er ikke faren til Mr Chance, og truslene han har holdt over Chance siden han var liten om at han vil havne på "et spesielt hjem for sinnssyke[...] og glemt for resten av livet" hvis han ikke gjør nøyaktig som "han ble bedt om", gjør det klart at han ikke er fullstendig god. Og hva er dette han blir bedt om? Jo, å vedlikeholde hagen og aldri forlate huset. Det har heller Mr Chance aldri gjort.

Er Mr Chance da en fange? Vel, han er aldri i lenker, og den gamle mannen har ingen kneskålknekkende tøffinger i nærheten som holder Chance i huset ved hjelp av trusler og legemsbeskadigelse. Det er mer komplekst enn som så. Det er nemlig slik at Mr Chance selv "ikke gjør regning" med livet utenfor. Men det betyr ikke at han ikke er klar over at det er "noe der ute". Til det er støyen fra trafikken i New York, der Chance bor, for påtrengende. I tillegg har han TV-en på rommet, og den farger hele hans forståelse av hvordan folk oppfører seg rundt hverandre.

Når den eldre mannen dør, advokaten som jobber med dødsboet ikke kan finne noen dokumenter som beviser at Mr Chance noen gang har vært registrert på adressen eller lønnet, skjer det uunngåelige; Mr Chance blir kastet ut og huset blir låst igjen. Det viktigste Chance får med seg etter ca. førti år i huset til den gamle mannen, er gamlingens strøkne dress.

Den kommer godt med, skal det vise seg.

Det skjer når Mr Chance, som bare har sett biler og trafikk på TV, blir sneiet av en limousin ikke langt fra huset. Han blir ikke alvorlig skadet, men treffet er hardt nok til å gi ham et blått merke på leggen. Nestenulykken setter ikke bare et støkk i ham, den skremmer også passasjeren til å øse av sin generøsitet og tilby Chance å bli behandlet av en privat lege. På hennes regning.

Kvinnen er ikke hvem som helst. Hun heter Elizabeth Eve og er gift med en mye eldre finansmagnat som er en nær venn av USAs president. Og det er her det sentrale elementet i plottet klikker.

Dagen etter at han ble kastet ut av det eneste hjemmet han kjente, kommer USAs president til New York for å søke Rands råd om den økonomiske krisen. Men det er ikke hans ord presidenten tar med seg tilbake til Washington og som han refererer til i en tale i nasjonen. Det er ordene til Mr Chance.

Presidenten, journalistene og alle andre Mr Chance møter gjør nemlig en brøler; hver gang han beskriver hagen i huset og hvordan han møysommelig arbeidet med den, tror de at han bruker hagen som metafor. Og det er der komedien oppstår; uvitenheten hans blir sett på som visdom, naiviteten hans blir tolket som mot og hans ikke-eksisterende erfaring med det motsatte kjønn blir tatt for å være nok et tegn på hvor seksuelt sofistikert han er. 

Hvorfor du bør lese den

"Being There" er, mer enn noe annet, knakende morsom. Den er også til tider øm og tankevekkende. Men hvor mye av dette skal man gi forfatteren ære for?

Ifølge Wikipediasiden til boka, bør svaret være at han i stedet for applaus, fortjener hån og kritikk. Det påstås nemlig at både den og kanskje hele forfatterens bibliografi, er basert på stjålne idéer og plagiering av polske forfattere som var ukjente i USA.

Hva sannheten enn er, så er "Being There" en bok som har gitt meg en veldig god leseopplevelse. Resten er bare støy. Spesielt siden forfatteren har vært død i mer enn tjue år. 

Anbefales sterkt!

Tittel: Being There
Utgitt: 1972 (eksemplaret jeg leste)
Forlag: J.W. CAPPELENS FORLAG A.S
Sider: 112

Terninkast: 5

Når havet stiger av Jim Lynch


Religion har vært en viktig del av vår felles historie siden tidens morgen. Innholdet i de forskjellige religionene har variert, men hver og en av dem som har eksistert gjennom historien har på en eller annen måte forsøkt å si noe om vår tilblivelse, vår eksistens, verdenen vi lever i og hva som skjer når vi dør. Kort sagt; religion, religiøs praksis og spiritualitet ga mening.

Uten å gå nærmere i detalj for hvorfor og hvordan, kan vi grovt sett si at religion sakte men sikkert ble skjøvet til side da sekularismen startet å vinne frem i Vestlige land. Det førte til at religion, spiritualisme og troen på noe grunnleggende sikkert, ble erstattet av det motsatte; materialisme, usikkerhet og relativisme.

Men bare fordi samfunnene ble mer sekulære, betyr det ikke at folk mistet behovet for å finne mening "der ute". Noe som knyttet individet til "noe større".

Hvis vi konsentrerer oss om vårt eget land, tror jeg ikke at det er en overdrivelse å si at dette "noe", som har tatt religionens plass hos mange nordmenn, er naturen. I stedet for Gud og Jesus, er det nå skog og mark som er gjenstand for "dyrkelse".

Jeg setter ordet dyrkelse i anførselstegn bare fordi de fleste som jeg har snakket med sjeldent vil innrømme at de dyrker naturen. Men det tror jeg de gjør. Ikke bokstavelig, men det er ikke langt unna. Beviset ligger i måten mange snakker om naturen på. I spiritualiseringen av både naturen og opplevelsene i møte med den.

Det er det den amerikanske forfatteren Jim Lynchs "Når havet stiger" handler om: spiritualisering av møtet med naturen.

Hovedkarakteren, Miles, er en 13 år gammel og litt annerledes gutt. Mens hans jevnaldrende er opptatt det 13 åringer pleier å være opptatt av, foretrekker Miles å vandre langs stranden, utforske marinelivet og lese bøker om marinebiologi. Han kan navnet på flere hundre arter, og har inngående kjennskap til deres levesett, paring og i det hele tatt "natur".

Dessverre finnes det ikke én bok som han kan lese og som vil gjøre det enklere å forstå foreldrene. Hans bryggeriarbeidende far og moren er nemlig på nippet til å gå fra hverandre. Det ligger liksom i luften,   sammen med farens likegyldighet til den forestående katastrofen og lukten av eter som moren pruster ut mens hun angrer bittert på å ha kastet sine beste år på en mann som er langt under hennes nivå. Intelligensmessig.

Selv er Miles mer bekymret over hva slags endringer bruddet vil føre til. Må han flytte til innlandet sammen med moren, eller kan han fortsette å bo hos faren i barndomshuset, ved bukten?

Han finner et slags svar. Men ikke på det lurer på. En dag, mens han er ute og vandrer langs stranden, finner han nemlig en 458-kilo tung og sjelden blekksprut på stranden. Funnet vekker ikke overraskende oppsikt, og 13-åringen blir fort en lokal stjerne når han blir intervjuet av en journalist fra distriktet og snakker om dyrelivet i bukta på en imponerende og informativ måte.

Ting sporer av ikke lenge etter. Det skjer etter at det første funnet blir etterfulgt av et annet, så et til. Oppmuntringen og rosen viker til side for hakeslepp, og deretter for mumling og spørsmål. Er det tilfeldig at nettopp Miles, en 13 gammel gutt, gjør disse oppsiktsvekkende oppdagelsene som skaper overskrifter over hele verden, eller er han et spesielt barn? Og hvis han er spesiell, hvor spesiell er han egentlig?

Før svaret blir avslørt, blir Miles plutselig gjenstand for dyrkelse fra folk som mener at han er en profet. Og før han vet av det, sitter han foran mennesker som er like gammel som foreldrene, om ikke eldre, og holder foredrag om det spirituelle ved hans tilknytning til livet i havbukten, og gjennom det, til noe annet. Noe større.

Hvorfor du bør lese den

"Når havet stiger" er drivende godt skrevet, spennende og full av helstøpte karakterer, fengende beskrivelse og morsomme observasjoner.

Den er likevel ikke en perfekt bok. Langt ifra.

To elementer som jeg ikke satte pris på, er den dårlig skjulte prekingen og den voksne stemmen til Miles. Begge elementene er forstyrrende elementer og får en til å riste på hodet og aldri glemme at det er forfatteren som snakker. Det taper boka på.

Ellers er "Når havet stiger" en grei roman.

Anbefales med forbehold.

Tittel: Når havet stiger
Utgitt: 2014
Forlag: Font forlag
Sider: 282

Terningkast: 4