leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. På denne bloggen kommer jeg primært til å skrive om bøker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisører/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

Kistedanseren av Jeffery Deaver


"Jeg er død, tenkte hun. Jeg er død. Springkniven lå i lomma hennes. Det tok alle kreftene hun hadde å få løs den høyre armen, som lå klem under henne. Hun rullet over på ryggen og fisket opp kniven. Men det var for sent. Han tråkket på armen hennes og holdt den nede mens han stirret på henne. [?] Med en senete hånd like hard som en fugleklo, trakk den lille mannen kniven opp av lomma hennes. Han kastet den vekk. Deretter reiste han seg og grep balltreet." Kistedanseren


Jeffery Deaver er en av mine største favoritter. Det er mange grunner til at han gjennom årene har albuet seg frem til en plass til en plass i toppen i min bok, her skal jeg bare fokusere på tre-fire av dem.

For det første er karakterene hans befriende lite opptatt av barn og familie. Som Jack Reachers far, Lee Child, påpekte i et intervju, er krim-og-thrillersjangeren infisert av en sykdom som tvinger gode forfattere til å skrive unødvendige kapitler om helter og heltinnenes hjemmeliv, skilsmisser og helger med barn. Jeg påstår ikke at sykdommen er fatal for en bok, bare at hovedpersonens familieliv ofte er en avsporing som dreper historie-og-spenningsmomentet i bøker som er infisert av denne sykdommen.

For det andre er bøkene hans veldig godt plottet. Historiene svinger ofte i uventede retninger, skurkene er som matrusjkaer; skjult bak lag på lag med falske identiteter.

Og for det tredje; Deaver bruker aldri unødvendige avsnitt og sider på å beskrive været i minste detalj. Han iscenesetter situasjonen heltene eller skurkene befinner seg i med én ting i fokus: å bevege handlingen fremover uten å bruke forstørrelsesglass i hver scene og fortelle oss om hvordan vann sildrer, grenser risler og regnet trommer mot ruter og vinduer. Jeg kan ikke få sagt nok hvor forfriskende jeg opplever dette.

«Kistedanseren» er sånn sett en perfekt Deaver-bok: Den starter bra, blir bedre og er eksploderer på slutten.

Begynnelsen, der Deaver introduserer oss for Edward Carney, en flyger i midten av førtiårene som jobber for et lite lønnsomt flytransportselskap, er som en god grøsser der kameraet tar plutselige sving rundt mørke hjørner. Allerede på første side var jeg overbevist om at Carney og kona, Percey, ville bli skutt og drept. Så trodde jeg at Percey ville bli drept (siden skurken tilsynelatende har parkert utenfor huset). Begge gjetningene var feil. Carney kommer seg på jobb, tar av med co-piloten og nærmer seg destinasjonsstedet når flyet eksploderer i lufta.

Carney, kona og deres lille selskap, Hudson Air Charters, viser seg å ha forbindelse til en Phillip Hansen, en våpenhandler FBI lenge har vært ute etter og som de kort tid før Carneys død fikk huken på. FBIs problem er bare at Hansen rakk å kvitte seg med betydelige beviser ved å leie et av flyene til Hudson Air og dumpe det i Long Island-sundet.

Lincoln Rhyme, den kvadriplegiske helten i de fleste av Deavers bøker, og hans rødhårete partner, Amelia Sachs, tror først at FBI ønsker deres bistand til å finne hvor Hansen dumpet bevisene. Det gjør de ikke. Derimot ønsker FBI hjelp med å spore opp mannen de mener står bak eksplosjonen som drepte Edward Carney; Kistedanseren.

Rhyme er godt kjent med leiemorderen. Fem år tidligere, da Kistedanseren var i New York, drepte han to av Lincolns undersåtter, hvorav én var noe mer enn en juniormedarbeider. Så forsvant han.

Nå er morderen tilbake i New York City, bedre enn noensinne og fast bestemt på å gjøre jobben han er hyret for å gjøre: drepe enhver som kan tenkes å true Phillip Hansens frihet.

Rhyme og Amelias dedikasjon til oppdraget og intelligens tar politiet et langt skritt nærmere morderen. Det vekker oppmerksomheten hans. Mer enn det, det får ham til å interessere seg for radarparet. Til å studere Amelias åstedsgransking og trafikken inn og ut av Lincolns hus.

Og til slutt gjør han det selv Rhyme ikke trodde var mulig: med sin kløkt og intelligens klarer han å komme seg inn i huset.

«Kistedanseren» innfrir på alle fronter; den er spennende, den er intelligent, den er så godt skrudd sammen at man får lyst til å lese den igjen og igjen og den er velskreven. Boka har i tillegg en sluttscene fans av Deaver vil sette stor pris. Jeg skal ikke avsløre hva det er, men bare si dette; det er her det startet.

Anbefales sterkt!

Tittel: Kistedanseren
Utgitt: 2000 (min utgave, utkom først på norsk i 1998)
Forlag: J.W.CAPPELENS FORLAG AS
Sider: 416

Terningkast: 6  

Djeveltåre av Jeffery Deaver


"Graveren er i byen. Graveren ser ut som deg, Graveren ser ut som meg. Han går nedover de vinterkalde gatene på samme måte som alle andre, med skuldrene trukket sammen mot den fuktige desemberlufta. Han er verken høy eller lav, verken kraftig eller tynn. Fingrene i de mørke hanskene er kanskje tykke og butte, og kanskje ikke. Føttene virker store, men kanskje er det bare størrelsen på skoene. Hvis du ser ham inn i øynene, vil du verken merke deg formen eller fargen, bare at de ikke virker helt normale, og hvis Graveren fikk øye på deg mens du så på ham, ville kanskje øynene hans bli det siste du noensinne fikk se." Djeveltåre


I New York kalte dem ham Djevelen, i Boston Slakteren, i Philadelphia Enkemakeren. Partneren hans kaller ham Graveren, og nå er de i Washington DC.

Nyttårsaften går Graveren ned til undergrunnsstasjonen i hovedstaden og bruker Uzien sin til å drepe tjuetre mennesker og skade titalls andre. Deretter åler han seg ut av åstedet uten at noen legger merke til ham og returnerer til skjulestedet sitt.

Avtalen er at partneren skal levere radarparets håndskrevne kravbrev til byens administrasjon. Og kravet er ganske enkelt: 1) gi oss tjue millioner, hvis ikke vil Graveren fortsette å meie ned byens feststemte borgere; 2)  ikke prøv å stoppe partneren fra å ta løsepengene, for enhver hindring vil  føre til brudd på kommunikasjonen mellom partneren og Graveren, og i mangel på kontakt vil Graveren fortsette å drepe.

Margaret Lukas, FBI-agenten som leder etterforskningen, Lukas Cage, hennes eldre og nære medarbeider og resten av etterforskningsteamet har ingen planer om å hindre pengeavhentingen. De vil i stedet bruke den til å identifisere både gjerningsmannens partner, og senere- Graveren selv.

Men alt går galt uten at de vet det. Like før han skal hente pengene, blir Graverens partner kjørt ned og drept av en uoppmerksom fører. Dermed er det ingen som kommer og henter løsepengene

Desperate og med nesten ingen spor å gå etter, henter foreslår at de henter en tidligere agent inn fra kulden; Parker Kincaid var en engang byråets fremste dokumentanalytiker og bidro betydelig til å løse noen av FBIs mest prominente saker. Nå bor han i Virginia, er skilt fra sin utro kone, jobber hjemmefra som konsulent og er aleneforelder for sine to barn.

Kincaid er først lite villig til å hjelpe FBI. Ikke fordi han ikke er berørt av blodbadet, men fordi hovedgrunnen til at han fikk omsorgen for barna var at han skulle ta en mindre farefull jobb. Går han tilbake til byrået, er han sikker på at ekskona vil finne ut av det og bruke det til å ta barna.

Tross den sterke motviljen, klarer Cage å nå frem til Kincaid. Først og fremst ved å love Kincaid at etterforskningsgruppen vil hemmeligholde hans deltakelse i etterforskningen. Det lykkes de med også i lang tid. Men så blir Graveren gjort oppmerksom på Kincaid rolle og bestemmer seg for å gi eksagenten en tragisk velkomst. Ved å drepe barna hans.

«Djeveltåre» er en spennende, intrikat og smart krim. Sammenliknet med det meste i sjangeren er den både solid og særegen. Men boka hevder seg dessverre ikke noe særlig i konkurranse mot de andre bøkene av Jeffery Deaver.

Parker Kincaid er ikke like eksepsjonell som Lincoln Rhyme-bøkene, ikke engang som Katherine Dance. Dette skyldes delvis at dokumentanalyse ikke er akkurat en evne eller yrke som skriker spennings, mens tolkingen av fysiske spor eller kroppsspråk er det. Legg til at slutten, enda den er både god og tilfredsstillende, etterlater en med en følelse av at den er alt for pent innpakket til å være troverdig, så kan konklusjonen ikke bli annet enn at «Djeveltåre» er en krim som fortjener en svak firer.

Anbefales med forbehold.

Tittel: Djeveltåre
Utgitt: 2000
Forlag: J.W.Cappelens forlag as
Sider: 389

Terningkast: 4


Loven i en Lincoln av Michael Connelly


«Tankene mine var som hvisking i mørket i meg. Jeg så for meg bildet av det tårevåte ansiktet til Jesus Menendez da han sa til meg at han var uskyldig- da han tryglet meg om å tro ham- og jeg hadde sagt til ham at han måtte tilstå. Det hadde ikke bare vært et juridisk råd. Han hadde ingen penger til å betale for forsvaret og ingen sjanse til å vinne- i den rekkefølgen- og jeg sa til ham at han ikke hadde noe valg. Og selv om det til syvende og sist var hans avgjørelse og fra hans munn ordet skyldig kom i rettssalen, satt jeg nå med følelsen at det hadde vært meg, hans egen advokat, som hadde holdt systemets kniv mot strupen hans og tvunget ham til å si det.» Loven i en Lincoln


I en by hvor det daglig begås betydelig kriminalitet og hvor rettsapparatets kapasitet er nær sprengt, er prinsippet om at man er uskyldig til det motsatte er bevist ikke et prinsipp som gjelder for alle, det er bare et som hovedsakelig gjelder for de som har råd og som kan betale for en advokat.

Jesus Menendez var en av dem. Broren hans er narkolanger og kunne betale det betydelige salæret til Micky Haller, en talentfull men sjeldent høytflyvende advokat som bruker en Lincoln som hovedbase for advokatpraksisen.

Men verken brorens skitne penger eller Hallers oppfinnsomhet og iherdighet kunne redde Jesus fra å bli dømt for voldtekten og drapet på Martha Renteria, en tjuefire år gammel danser og prostituert.

Til det hadde påtalemyndighetene for mange beviser; DNA-spor, løgnene som underminerte forklaringen(e) hans og ikke færre enn tre vitner som var villige til å si at de så ham kaste drapsvåpenet, en kniv, i elven nær åstedet.  

Nå, to år etter at Fernandez ble dømt til livstid, trøster Haller seg fortsatt med at han gjorde sitt beste og reddet den meksikanske immigranten fra dødscella.

Den lille trøsten blir likevel pulverisert når Haller blir kontaktet av en Los Angeles? virkelig høytflyvende advokater, Cecil B. Dobbs. Familieadvokat for de rike. Inkludert Mary Windsor, en fornem kvinne som har blitt rik på å selge luksushjem, og hennes sønn kjekke og enslige sønn, Louis Roulet.

Louis er siktet for grovt overfall, grov legemsbeskadigelse og voldtektsforsøk mot en Regie Compo, ei ung kvinne som kom fra Indiana til Los Angeles med en drøm om å bli skuespiller og nå er prostituert.

Haller har ikke hatt en så velhavende som Louis Roulet på minst to år. Så når saken kommer til ham, er det første han tenker på de titusener, kanskje til og med hundretusener, av dollar som han kan fakturere klienten i løpet av prosessen. Men dette endrer seg fort; først oppdager han at Roulet ljuger om trivielle ting, så oppdager han at han lyver om en stor ting; han er mannen som drepte Martha Renteria.

Når Roulet innrømmer forbrytelsen overfor Haller, har Haller allerede lagt to og to sammen og samlet nok indisier til ikke å bli overrasket. Men nå har han et praktisk og et etisk problem; Skal han følge yrkesetikken og hjelpe en skyldig mann med å bli frikjent eller bør han risikere karrieren og renommeet og forråde en klient for å redde en annen klient?  

«Loven i Lincoln» er alt det en juridisk thriller bør være; den har et hjerte, forteller en spennende og til og med tankevekkende historie og ikke minst- den er befriende fri for daukjøtt.

En annen ting både boka og Michael Connelly skal ha honnør for, er at han- i motsetning til en del andre (se John Grishams «Tilståelsen») -ikke er opptatt av å preke.( Man kan godt argumentere at «Tilståelsen» og «Loven i en Lincoln» -enda de begge er juridiske thrillere- har totalt forskjellige mål, og det er en viss sannhet i det. Men poenget er at mens «Tilståelsen» hamrer inn budskapet igjen og igjen og igjen, er «Loven i en Lincoln» subtil og lavmælt. Det gjør hviskingen dens desto kraftigere)

Anbefales på det varmeste!

Tittel: Loven i en Lincoln
Utgitt: 2009
Forlag: Gyldendal
Sider: 433

Terningkast: 6
 

 



The Scarecrow av Michael Connelly


"I climbed off the bed and started getting dressed, too. She kept laughing in a punch-drunk sort of way. Eventually, I was laughing too. I pulled my pants and shirt on first and then started hunting around the bed for my shoes and socks. I found them all except for one sock. I finally got down on my knees and looked for it under the end of the bed. And that was when the laughter stopped. ____________?s dead eyes stared at me from under the bed." The Scarecrow

Av alle store og små karakterer i Michael Connellys bøker, er Jack McEvoy- karakteren Connelly introduserte for leserne i sin femte krimroman "The Poet" i 1996- den det er enklest å påpeke speiler forfatterens biografi. McEvoy er journalist, slik Connelly var, før suksessen med forfatterskapet ga Connelly nok økonomisk trygghet til å slutte. Som Connelly gjorde i sin tid, jobber McEvoy for Los Angeles Times. Iallfall inntil hendelsene i «The Scarecrow». Og ikke minst: McEvoy har-i likhet med Connelly- en viss kjendisstatus på grunn av sin skriving om kriminelle elementer. Men i motsetning til Connelly, er McEvoys kjendisstatus en falmet en, hovedsakelig fordi det nå er tolv år siden McEvoy ga ut boka si om det livsfarlige møtet med seriemorderen som tok livet av broren.

Heldigvis har anonymiteten som c-kjendisstatusen bringer med seg ikke ført til noe mer dramatisk enn at invitasjonene fra CNN og andre medier har tørket ut. Til nå. 

Delvis på grunn av den finansielle krisen, men hovedsakelig fordi de tradisjonelle mediene blør ut penger, kommer det beskjed fra eierne om at Los Angeles Times trenger en annen «omstrukturering». Presis hundre veteraner skal ut og erstattes av nyutdannede ferskinger med ingen kilder eller kontakter innen maktens korridorer. McEvoy er en av disse hundre som skal ut, og Angela Cook er erstatteren. Hun er uerfaren, men er ærgjerrig, har forståelse for den digitale alderen og er på sosiale medier.

Beskjeden er vond, men kommer ikke som en stor overraskelse. Det som likevel kommer snikende på McEvoy, er at ledelsen krever at han trener Cook. Hadde jeg ikke lest i forrige uke i New York Times at dette er noe flere bedrifter driver med i USA- til og store konsern som Walt Disney- ville jeg trodd at denne måten å behandle ansatte på var noe Connelly hadde diktet opp, men det er det åpenbart ikke.

Dagen blir ikke lysere av at McEvoy blir ringt opp av en eldre kvinne og skjelt ut. Hun mener at han løy fra ende til annen i en av artiklene sine og vil at han skal rette opp på feilen. McEvoy tror først at den eldre kvinnen tar ham for en annen. Men så sporer han opp artikkelen, en kort og totalt forglemmelig liten sak han skrev ei uke tidligere om en seksten år gammel narkolanger som skal ha drept sin hvite kunde i Watts, og blir overbevist om at kvinnen sikkert er et naivt familiemedlem. Og det er hun også.

Hun heter Wanda Sussums, er bestemoren til Alonzo Winslow, den drapstiltalte sekstenåringen. McEvoy tar med seg en av avisens fotografer, en svart en, besøker Sussums og senere guttens advokat og blir overbevist om guttens uskyld. Men hvor mye kan han gjøre for gutten med to uker igjen på kontrakten?

Mye, skal det vise seg. Han slår seg ufrivillig sammen med Cook og starter å gå politiet etter i sømmene, og det blir snart klart at ting ikke er som de ser ut. Ikke bare er Alonzo uskyldig, men det er også Brian Ogley, en kasinoarbeider fra Las Vegas, som sitter i fengsel for å ha voldtatt og drept kona.

Det han ikke vet er at morderen, en usedvanlig intelligent og forsiktig mann med en jegers instinkt, holder øye med ham og planlegger en gjennomtenkt og plausibel ende for ham. Han vil først fjerne McEvoy fra sine vante omgivelser, så isolere ham og så gå for det drepende støtet. 

«The Scarecrow» er den andre Connelly-boka hvor McEvoy har hovedrollen, og for en bok det er. Karakterene er levende og sammensatte. Plottet er komplekst og evner å overraske, og tillegg skriver Connelly noen eksepsjonelt presise og fengende sider om avisenes død, hvilke konsekvenser det kan og vil få for journalistikken vi får og hvilke tap samfunnet vil lide på grunn av dette.

Etter at jeg leste den siste siden, satt jeg blant annet igjen med dette spørsmålet: Hvorfor er det ingen i Hollywood som har adaptert denne boka for det store lerretet?!

Jeg har ikke svaret. Kanskje er boka rammet av den samme forbannelsen som har hengt over Connellys andre bøker inntil Amazon brøt den med sin adapsjon av Bosch-bøkene. Kanskje er historien en av disse med budsjett i mellomsjiktet som Hollywood har sluttet å lage. Med mindre de regisseres av Ben Affleck. Eller kanskje skyldes det noe annet.

Det kan i hvert fall ikke være fordi boka ikke er fantastisk. Det er den.

Og hvis du leter etter en steingod krim, anbefales den på det absolutt varmeste.

Ingen tvil om det.

Tittel: The Scarecrow
Utgitt: 2009
Forlag: Little, Brown and Company
Sider: 419

Terningkast: 6 

Øyeblikkets lov av John Sandford


«Hva er det du ler av?» hylte Candy til ham. «Ler du av oss?» Smilet ble bredere, men han viftet med fingrene og sa; «Nei, nei, jeg ler ikke?»  «Faen ta deg,» sa hun og skjøt ham i ansiktet. Smellet var som en bombe i det lille kontoret. De fire kvinnene skrek og kastet seg på gulvet. Mannen bare datt sammen, mens blodet sprutet på den brungule veggen bak hodet hans, og Georgie snurret rundt og sa: «Ut.» De var ute gjennom døren i løpet av noen sekunder...» Øyeblikkets lov

For en tid tilbake leste jeg John Sandfords «Nattjegere». Jeg likte boka umiddelbart, og senere, på denne siden av «Nightcrawlers» med Jake Gyllenhaal, har jeg lett høyt og lavt etter bøker fra frilansjournalistikkens spenningsfylte periferi. Så langt har jeg ikke funnet noe som har falt i smak. I hvert fall på litteraturfronten.

Noe sier meg at det både boka og filmen er alt for spesifikke og særegne til å ha mange tvillinger eller være en del av en sub-sjanger. Men håpet lever i meg ennå, selv om de resultatløse søkene av og til truer med å sniffe det ut. 

En måte jeg pleier å bekjempe denne typen håpløshet på, er å se eller lese igjen filmen eller boka som gjorde meg noe bedrøvet på denne ikke-eksisterende sub-sjangerens vegne, men når man har sett filmen og lest boka for ente gang, kommer man til et punkt hvor man skjønner at man bør ta en pause fra akkurat denne filmen og boka og se eller lese noe annet av samme opphavsperson.

I Dan Gilroys tilfelle er det ikke noen bred eller mangeårig filmografi en kan fråtse i. John Sandford derimot, har en del bøker bak seg. Førtifem bøker for å være presis. De fleste av disse bøkene, tjuefem av dem, er i den såkalte «Prey-serien» som handler om Lucas Davenport, en til tider egenrådig etterforsker i politiet i Minneapolis.

Da jeg bestemte meg for å lese Sandford igjen og jeg var sikker på at han ikke hadde skrevet noe i samme gate som Nattjegere», var det derfor nesten uunngåelig at boka jeg kom til å lese ville være en Lucas Davenport-roman. Meg bekjent er ingen av Sandfords andre serier oversatt til norsk, og det er kanskje like greit.

«Øyeblikkets lov» er for min del en bok som beviser at «Nattjegere» mest sannsynlig var et lykketreff. Der den var spennende og uforutsigbar, er denne som en semitrailer du ser komme på lang avstand. Skurkene, med kanskje unntak av én, er amatører, svingningene hever ikke pulsen og noen av karakterene oppfører seg så idiotisk at man heller ser på at de blir ofre for sin dumhet enn å bli reddet.  Det er da jeg vet at en bok har mistet meg fullstendig.

Starten er forrykende nok: Davenport og hans kolleger har sporet opp og lagt en felle for en gruppe voldelige ranere som har herjet i både Minnesota og de omkringliggende statene.  Nå er det eneste som gjenstår å bare plukke dem opp etter at de har fullført sitt siste brekk, få dømt dem og kaste nøkkelen. Men operasjonen går ikke som planlagt.

Candy og Georgine LaChaise, de to sprøe bankranerne som leder ranet skyter overraskende en av tilskuerne. Skuddvekslingen mot dem når de kommer ut ut av banken, resulterer i et skandaløst blodbad. Begge kvinnene blir drept og Davenport og hans kolleger mistenkes for å ha lagt opp til en massakre. Og dette er før Candys ustabile ektemann, som også er Georgines bror, finner ut om familietragedien.

Fra bak fengselsmurene, der han har sonet ferdig halvparten av en dom, planlegger Dick LaChaise ikke bare flukten sin, men også en utspekulert, raskt og blodig hevn.

Han rekrutterer gamle venner fra høyreekstreme og myndighetsfiendtlige grupper, myrder for å vinne sin frihet, kidnapper og truer de han må, og samler et våpenarsenal som kan meie ned hvem som helst. Så går han til angrep. Ikke bare mot politimennene som mediene har navngitt som de som skjøt Candy og Georgie, men også deres familier.

Og bak det hele står en hensynsløs, patetisk og kynisk muldvarp. Men det vet Davenport ikke om. Ikke før det er for sent.

"Øyeblikkets lov" mangler det eneste og viktigste kortet som teller i bøker som denne: spenning. Med unntak av åpningsscenen, kan jeg ikke huske én scene eller en utvikling av plottet som gjorde boka mer interessant eller sitrende. Faktisk skjedde det motsatte oftere og oftere; det som burde vært spennende ble druknet i kjedelige beskrivelser, og resten føltes som en dans rundt grøten som bare este ut bok, uten å gi leseren noe å bite i. 

Det er litt utilgivelig i min bok.

Styr unna.  

Tittel: Øyeblikkets lov
Utgitt: 1997
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Sider: 301

Terningkast: 1








Siste skanse av Michael Connelly


«Da han leste gjennom katalogene over byens uhyrligheter, kjente Bosch at en velkjent styrke begynte å gripe tak i ham og strømme gjennom blodårene på nytt. Han hadde bare vært tilbake på jobb i en time, og han var allerede på jakt etter en drapsmann. Det spilte ingen rolle hvor lenge siden blodet var spilt. En drapsmann var på frifot, og Bosch var på vei. Som den fortapte sønn som vente hjem, visste han at han var tilbake på rett plass nå. Han ble nok en gang døpt i den eneste sanne kirkes vann. Den blå religions kirke. Og han visste at han ville finne sin frelse hos de som for lengst var fortapt, at han ville finne den i disse nedstøvede biblene der de stilte seg på rad og rekke og det var gjenferd på hver eneste side.» Siste skanse

Harry Bosch er tilbake. Etter tre år i «villmarken» som privatdetektiv, kommer Bosch inn fra kulden og får tilbake skiltet og pistolen. Men ikke før det har kostet noen en viss politisk kapital, og heller ikke uten at noen truer med at det vil koste enda mer når Bosch, i sin iver etter å gjøre det rette, blir for overivrig og maler utenfor strekene.

Fremst av de som satser på ham, er hans gamle partner, Kizmin Rider. Tidligere medlem av trekløveret som inkluderte Boschs første partner Jerry partner. Mens Edgars karriere har stagnert på Hollywood-avdelingen, har Rider, takket være sin kløkt og politiske fingerspissfølelse, klart å få mektige venner på toppen. Nå bruker hun disse mektige vennene til å gi Bosch skiltet tilbake.

Men både Rider og den nye sjefen vet at Bosch er verdt prisen de eventuelt må betale for at han går over streken. Og Irving S. Irving, visepolitisjef og Boschs evige nemesis, er beredt til å bruke den minste av Bosch overtredelser som en stige eller pressmiddel for å ta det endelige steget opp til tronen. Slik han ser det er det bare et spørsmål om når, ikke om.

Ikke at Bosch er særlig bekymret. Han og Rider er mer opptatt av den 17 år gamle kalde saken de har fått i fanget.

Sommeren 1988 forsvant 16 år gamle Rebecca Verloren fra rommet sitt. Den første feilen de opprinnelige etterforskerne gjorde var å anta at den unge jenta hadde rømt på grunn av en eller annen grunn som foreldrene ikke villige til å si.

Det var før tenåringsjentas lik ble funnet mindre enn en halv kilometer fra huset, død. Etterforskernes andre feil var å tro at Verloren-jenta hadde begått selvmord, og dermed kastet de bort verdifull tid på å vente på rettsmedisinerens konklusjoner før de åpnet en mordetterforskning.

Den tredje feilen blir tydelig først nå: DNA-spor funnet i pistolen, peker mot at drapsmannen er en ung mann som bare var et par år eldre enn Rebecca Verloren. En ung mann med nynazistiske sympatier og forbindelser.

Enda sjefen og kollegen er overbevist om at saken bare krever få støttepilarer før den selges for enhver jury, er Bosch mindre sikker. Han tviler ikke på at DNA-sporet er viktig, men instinktet han har utviklet og skjerpet i over et kvart århundre, forteller ham at det biologiske sporet ikke forteller hele historien. 

Mens Bosch følger sin nese og Rider henger med og spenningen øker for hver ny utvikling, gjør Connelly noe smart: han lar noen av karakterene spisse i bakgrunnen knivene de kommer til å bruke å dolke både venner og fiender i ryggen med.

Det er ikke noe man setter pris på før i den siste boken, «Utfor kanten» (Les anmeldelsen her), men når man gjør det kan man ikke annet enn å beundre forfatterens evne og vilje til å overraske leserne sine.

«Siste skanse» er en spenningsmettet, godt skreven roman som både overrasker og underholder. Et utsøkt håndverk av en krimroman.

Anbefales varmt!

Tittel: Siste skanse
Utgitt: 2007
Forlag: Gyldendal
Sider: 344

Terningkast: 5


 


Kongens råd av Ørjan N Karlsson


"Mannen med maskinpistolen stirret rett på meg. Bruker nok et ekstra sekund eller to på å innse at det faktisk er en person i treet. Så svinger våpenet i min retning. En kontrollert, innøvd bevegelse. [?] Jeg slipper greinen, og faller. Et bløtt poff. Skudd med lyddemper." Kongens råd

Intelligent, spennende, aktuell og til tider morsom krim om spioner, kontraspioner og makten som utøves på siden av loven og demokratiet.

Timer inn i nyåret 1958 blir den tidligere motstandsmannen og legen Tormod Risør vekket av en telefon. Risør, nå en fallert dranker som ikke har praktisert medisin på en stund, kjenner ikke oppringeren, men oppringeren kjenner ham. Iallfall godt nok til å vite om Risørs patriotiske tjeneste og hvordan man kan børste støvet av den.

Kort tid etter samtalen blir Risør hentet av en bil og kjørt til en rivningsklar bygning et sted i Oslo. Der møter han menneskene som kommer til å hjemsøke marerittene hans i årene som følger: først offiserer fra overvåkningstjenesten som danner førstelinjen i den eksistensielle kampen mot sovjetiske etterretningsorganisasjoner, og deretter, trusselen, en sovjetisk spion, en quisling som heter Sverre Løvenquist.

Risør har ikke noen sympati for Løvenquists misjon, men han kan ikke la være å protestere på torturen offiserene har brukt mot ham. Den hippokratiske eden kan likevel ikke redde ham fra å velge side. Ikke når nasjonens sikkerhet står på spill, som en av offiserene minner ham på. Dermed må Risør bistå avhørsspesialistene med å holde Løvenquist i live.

Neste dag hører han på radio at Løvenquist og kona hans omkom i en bilulykke. Risør er sikker på at paret har blitt drept. Mindre sikker på er han hvorfor. Men selv det kommer ikke til å bety så mye for ham som det gnagende behovet etter å vaske av seg blodet han er blitt besudlet med. Ved å avdekke sannheten. Hvis han kan. 

I nåtidens Oslo møter vi (igjen) Kyrre Kaupang, enslig katteeier, squashspiller og etterretningsspesialist. Medlem av Stiftelsen, en «vital og halvdemokratisk levning fra den kalde krigen», for å sitere baksiden av boka.

Både Kyrre og Stiftelsen lærer at Norges ambassadør i USA, er blitt funnet med buksa nede og død på det samme hotellet som var så sentralt i Strauss-Kahn-skandalen. Narkotika, Viagra og dyr champagne er i bildet. Det gjør også en kvinne. Men ingen vet hvem hun er eller hvor hun er. Enda mer mystisk: man kan ikke finne noen spor av henne på rommet.

Enda det meste tyder på at ambassadøren døde av hjerteinfarkt, skriker omstendighetene etter en etterforskning, og Stiftelsen, med Kyrre og kollegene Lorents Sølvberg i spissen, er mer enn oppsatte på å oppklare det lille mysteriet. Det er før de får ordre fra høyeste hold om å lukke saken og fokusere på noe annet.

Nest etter å drepe familien til protagonisten, vet jeg ikke om noe annet som pleier å inspirere helten til å ture frem for å avdekke sannheten og tjene rettferdighets sak. Og ikke overraskende dropper ikke Kyrre og Lorents saken. I stedet rekrutterer Kaira, en kollega som er sykmeldt.

Samtidig skaper en kvinnelig oligark og tidligere venn av Putin bølger i norsk næringsliv. Ingen vet så mye om henne, men suksessen som har gjort det mulig for henne å etablere virksomheten sin under radaren og hennes nå voksende profil, etterlater nesten tvil om at hun har mektige venner.

Er dette venner som støtter henne fordi de ser på henne som en ideell gallionsfigur de kan bruke mot Putin på denne siden av Ukraina-konflikten, eller ligger det noe mer bak?

«Kongens råd» er, for min del, den mest unorske norske krimromanen jeg har noen gang har lest. Ikke fordi flere store europeiske hovedsteder spiller en cameorolle i historien. Heller ikke fordi boka gjør noe få norske krimbøker gjør og tar for seg en hyperaktuell internasjonal sak, i dette tilfellet det kompliserte forholdet vi har med bjørnen i nord.

Jeg kaller den unorsk ganske enkelt fordi den er nærmest kjemisk rengjort for de fleste elementene jeg misliker så sterkt ved norske krimbøker; den overdrevne bruken av beskrivelser (vær så snill og slutt med det!), infantiliseringen av skurkene og ikke minst: humørløsheten.

Misforstå meg ikke: Jeg vil ikke at en krimbok skal være en latterkule, men jeg kan ikke si hvor befriende det er å lese en krimbok hvor karakterene har en humoristisk sans og forfatteren ikke er for snerpete til å blunke til leserne sine ved å skrive replikker som denne; "Skal jeg dra en Petter Northug og stikke av?" Eller; "Mine datakunnskaper er på Commodore 64-nivå."

En forfatter som tøyler iveren til å beskrive i hjel hver grå himmel og grener som rasler, annonserer at han eller hun er trygg nok på historien til ikke å ville kaste bort sider på slikt. Gode og morsomme replikker forteller meg at forfatteren vil vise meg hvem karakterene er.

Begge disse tingene overbeviser meg at jeg har foran meg en forfatter som tar meg seriøst som leser. En forfatter jeg mer gjerne applauderer når han eller hun lykkes.

Og lykkes gjør Ørjan N. Karlsson!

«Kongens råd» er intelligent, spennende og hyperaktuell om spioner, kontraspioner, prisen en del mener vi må betale for å beskytte Norges suverenitet og vanskene med å leve med dette valget. 

Det er alt for tidlig til å utrope noen bok til en av årets bøker, men noe sier meg at jeg, når desember kommer, vil komme til å referere til denne som en av årets absolutt beste krimbøker.

Hvis du er opptatt av internasjonal politikk, spionlitteratur, den kalde krigen, i det hele tatt- god krim, bør du snarest lese "Kongens råd".
 
Anbefales varmt!

Tittel: Kongens råd
Utgitt: 2015- I bokhandleren fra 14.05.15
Forlag: Gyldendal (Leseeksemplar)  
Sider: 370

Terningkast: 5







 


Utfor kanten av Michael Connelly


«Verden var kanskje blitt digital, men Harry Bosch hadde ikke blitt med på forvandlingen. Han hadde lært seg å bruke mobiltelefonen og bærbar datamaskin. Han hørte på musikk på en iPod, og en gang iblant leste han avisa på datterens iPad. Men når det gjaldt mordbøker, var han fortsatt, og kom alltid til å være, svoren til papir og plast. Han var et fossil. Det spilte ingen rolle at etaten gikk over til digital arkivering og at det i det nye politihuset ikke fantes hyller til de tykke, blå permene. Bosch var en mann som vedlikeholdt tradisjoner, spesielt når han mente det dreide seg om tradisjoner som bidro til å ta drapsmenn.» Utfor kanten

Et par år ute i kulden der han arbeidet som privatetterforsker, har lært Harry Bosch, den aldrende, jazzelskende og ikoniske etterforskeren i Michael Connellys bøker, at selv om det var en befrielse å komme unna de politiske intrigene og rivaliseringene som hang over karrieren i politihuset, så er det ingenting som er like bekreftende og tilfredsstillende som å jobbe med en mordsak, nøste opp trådene og være den som feller rettferdighetens hammer over gjerningsmannen. Eller gjerningskvinnen.

Passende nok jobber han nå i «Enheten for åpne og uløste saker»; en underavdeling i Los Angeles politiets drapsetterforskningsavsnitt som primært jobber med kalde drapssaker fra så langt som femti år tilbake i tid. Ti tusen av dem. Men som i ethvert byråkrati, er rutinene for hvordan sakene skal prioriteres ikke umiddelbart logiske.

For eksempel kan ikke etterforskerne bare plukke opp den øverste saken i pallen og, i samarbeid med krimteknisk, gjennomgå de fysiske bevisene og bygge opp sakene derfra. I stedet har hvert etterforskningspar en eksklusiv periode for seg selv, og følger disse sakene fra gjenopptakelse til rettsak.  Det virker på overflaten som en god ide, men det er før man finner ut at backloggen hos krimteknisk kan sette noen etterforskningspar på sidelinjen, virkeløse.

Det er det som er tilfellet med Bosch og partneren David Chu i starten av «Utfor kanten. Men virkeløsheten varer ikke lenge.  Nesten som mana fra himmelen, faller en over tjue år gammel sak i fanget på Bosch og Chu. Den er fra 1989 og krimteknisk har nettopp fått napp på de tekniske sporene. Den gode nyheten er at DNA-et tilhører en nylig løslatt homofil pedofil. Problemet er at han bare var åtte år gammel da 19 år gamle Lily Price ble kidnappet og kvalt i 1989.

Både Bosch og hans nærmeste sjef, Gail Duvall, tviler på at åtteåringen var i stand til å begå ugjerningen, men alternativet er også urovekkende; at krimteknisk eller noen i politiet kludret med de fysiske sporene. I en by og et land som stadig blir flinkere til å stille spørsmål ved hvordan rettssystemet fungerer, eller ikke fungerer, er det helt rimelig å forvente at en slik konklusjon, vil sette i gang en skandale som kan koste flere jobben. Duvall vil være en av de første som vil komme i skuddlinjen.

Så kommer en annen og større sak i veien.

Liket til George Thomas Irving, advokatsønnen til Boschs fremste og største nemesis, blir funnet på asfalten utenfor et av underholdningsbyens mest kjente og historiske hoteller.

Bevisene tilsier at det er ikke er noe annet enn selvmord. Men det er ikke noe den sørgende Irvin Irving, faren, eks politimesteren og nå, mektig byrådsmedlem med sterk og voksende, noen vil si kvelende, innflytelse over politiets budsjett, kan akseptere. Han insisterer på at saken bør etterforskes som en mulig drapssak, og han krever at ingen annen enn Bosch skal lede den.  Ikke fordi han har blitt bløt, men fordi han, her og nå, er overbevist om at Bosch styres av en integritet som noen har formulert for ham, og som han lirer av seg når han møter Bosch: «Du sa en gang at alle teller, eller så er det ingen som teller.»

Enda sitatet er hans «[?]absolutte rettesnor som menneske», kjenner Bosch det ikke igjen som noe han noen gang skal ha sagt. Ikke at det spiller noen rolle. Han har fått et oppdrag, og det oppdraget skal han gjøre så godt han evner. Men som han gjør det klart overfor både Duvall, politimesteren, Irving og Kizmin Rider, ekspartneren som nå på en mirakuløs vis har klart å arbeide seg oppover det haifylte farvannet som er politihusets politiske ledelsestårn, vil han heller takke nei til de tre ekstra årene han har blitt innvilget før han må pensjonere seg enn å utføre en etterforskning hvor konklusjonen skal bli stavet ut for ham.

Ingen gjør noe annet enn å rose Bosch for standhaftigheten. Men noen ljuger.

Samtidig som han og Chu skal prioritere Irving-saken, kjører Bosch en parallelletterforskning i Lily Price-saken. Og også her står vanskene i kø. For det første byr det Bosch imot å gjøre noe forsøk på forstå Clayton Pell og hans historie. Men det er det han blir inspirert til å gjøre av Hannah Stone, Pells terapeut. Ikke for å unnskylde eller bortforklare Pells ugjerninger, men for å børste støvet av den pedofile mannens personlige helvetehistorie og dermed komme et steg nærmere identifiseringen av den som brutalt drepte en ung kvinne som sto på terskelen til en lys fremtid.

Sammen med Deon Meyer og Jeffery Deaver er Michael Connelly en mine absolutt største krimforfattere. Det stramme plottet, referansene til gode jazzmusikere og hans evne og vilje til å på en spennende måte sy inn i historien både de rasepolitiske hensynene etaten må ta og svikene som er motivert av karrieremessig ærgjerrighet, er noe som, for meg, blitt noe jeg ser frem til hver gang jeg plukker opp en Connelly-roman. Jeg har til nå, selv etter så mange bøker, ikke blitt skuffet én eneste gang.

Å si at Connelly feier de fleste av banen, vil bare være en gjentakelse av hva mange andre, meg selv inkludert, har sagt. Men det er et faktum.

Glem de vanlige mistenkte og les denne.

Og har jeg sagt at slutten ga meg en sitring som jeg ikke kan huske å ha fått fra en krimbok på en stund? Vel, nå er det sagt.

Anbefales på det varmeste.

Tittel: Utfor kanten
Utgitt: 2015
Forlag: Gyldendal
Sider: 390

Terningkast: 6
 
 



Skamtegnet av H.K. Fauskanger


«Jeg mener å huske at De hadde ambisjoner om å bli diplomat, Battenschlag, dersom vårt nasjonale strev skulle lykkes? Vel, gratulerer. Noen offisiell tittel kan De jo ikke få, og ute av Norge vil De ikke ha noen som helst formell immunitet eller fullmakt. Og likevel blir De og Deres akademiske venn vår våre diplomater, våre agenter, våre sendebud- i gavnet om ikke i navnet. Alle Norges håp vil avhenge av dere.» Skamtegnet, s. 293

Mens spørsmålet om hvorvidt Norge skal vinne sin uavhengighet fra Sverige gjennom demokratiske midler eller med våpen fortsatt henger i luften, blir skjebnen til en ung diplomat og familien hans «sammenvevet med hele nasjonens skjebne». Resultatet er en krimbok som ofte gnistrer, men som bruker god tid på å komme seg over målstreken.

Filologen og Bergenseren H.K. Fauskanger debuterte med «Skrinet» i 2012. Fulgte opp med «Skarlagenssalen» året etter. Begge bøkene fikk veldig gode anmeldelser. Noe jeg ikke fikk med meg. Men da en liten e-post hvor hans siste bok, «Skamtegnet» (2015, Gyldendal) ble introdusert datt i e-posten min, kunne jeg ikke la være med å ville lese den. Og nå som den er lest, kan jeg ikke vente med ville anbefale den og glede meg til å lese forfatterens andre bøker.   

Fauskangers siste bok er litt av en murstein på 557 sider. Men jeg lot meg ikke affisere. Ikke av lengden. Innledningen derimot, holdt på å gi meg kalde føtter. Den er nokså klisjépreget der den introduserer oss for et oldebarn og hennes advokat som befinner seg i Bergen for å åpne en pakke som har vært forseglet i flere tiår.

Inni pakken er det et dokument av nasjonalhistorisk viktighet, som forteller den egentlige historien om hva som skjedde bak kulissene i 1905 da lille-Norge med kun tjuetotusen sammenraskede soldater og dets diplomater, gikk i ringen for friheten og selvbestemmelsens sak mot Sverige, dets over syttitusen mektige hær og dets nettverk av diplomater og allierte.  

Men innledningen er ikke representativ for historien som fortelles. Langt ifra.

Først premisset: Det er i slutten av 1905 og de fastlåste forhandlingene mellom Norges og Sveriges politiske og diplomatiske representanter har økt spenningen og mistenksomheten mellom partene såpass at krig nå ser ut til å bli virkelig.

Mens begge nasjonene mobiliserer, banker en død mann på døra til en ung diplomat av lavere rang i Kristiania. Diplomatens heter Oskar Brattenschlag, er gift med Ada og har en sønn på fem år. Det siste han venter å finne utenfor døra si er en blødende mann med viktige historiske dokumenter og en livsviktig beskjed som må leveres før livet ebber ut. Men det er nettopp det han finner.

Beskjeden og dokumentet er ment for Brattenschlags sjef, Thorstein Carlmeyer. Statsminister Christian Michelsens sekretær. Så snart Oskar pliktskyldig leverer beskjeden, blir han bedt om å glemme hele saken. Det kan han selvfølgelig ikke.

For å forstå det lille han har sett og hørt, oppsøker Brattenschlag en mentor fra universitetet i Kristiania, nemlig Sebastian Lagergren. Den eksentriske og bibliofile religionseksperten er imøtekommende nok, men han er også en mann som lever i sin egen verden, der bevaring og av studie av dokumenter alltid kommer foran trivielle ting som kjeklingen mellom nasjoner og krigen(e) som nesten alltid følger.

Samtidig kommer en svensk diplomat til hovedstaden. Sendt av den svenske kongen. Men det blir snart klart at den svenske kongen kan ha feilberegnet mannens kapasitet. Ikke bare er han en dranker og kvinnebedårer av rang. Mannen lider også av et forfølgelsesvanvidd som springer ut fra et opphold i England. Nå er han overbevist om at busemannen fra fortiden, har fulgt ham til Kristiania.

Både Oskar og hans kolleger skjemmes på vegne av det svenske hoffet. Men det er før de maltrakterte likene dukker opp.

Og som om det ikke var nok, spøker en annen og større fiende i bakgrunnen. En fiende som truer med å gjøre den svensk-norske konflikten til en krangel i en vannpytt.

«Skamtegnet» er en sitrende spennende og grundig researchet cocktail av en krimroman. Den blander sammen politisk historie, skattejakt, spiritisme, okkultisme og mer for å fortelle en -bokstavelig talt-grenseoverskridende historie som etter hvert handler om noe mer, langt mer, enn Norges uavhengighet.

Boka er likevel ikke fullt ut tilfredsstillende. Mest på grunn av to elementer. Det første er at så mye av handlingen foregår innendørs. Det ga den en vibe som minner om den en ser i uavhengighetsfilmer, der lokalitetene scenene filmes i begrenses av filmens budsjett.

I bokas tilfelle satt jeg med en gryende mistanke om at det meste av forundersøkelsen gikk til de historiske elementene som ikke handlet om hvordan folk levde, hvordan Kristianias gater så ut, hva lå hvor etc.

Det andre jeg reagerte på er de lange enetalene karakterene holder. Jeg setter lite pris på det når jeg leser det i en Poirot-bok, heller ikke når det går meg på vettet i en John Dickson Carr-bok, og ikke denne gangen heller. Sammen med innendørsscenene gjør enetalene at en føler at historien stagnerer. Det er sjeldent bra.

Likevel, hvis du leter etter en bok som, utover å være spennende og velplottet, vil inspirere deg til å plukke opp en og annen bok for å lære mer om eller friske opp det du vet om da Norge egentlig ble født som nasjon, er «Skamtegnet» en bok jeg vil anbefale. Uten tvil. 

Boka er i butikkene fra 10.mars. Takk til Gyldendal for leseeksemplaret.

Tittel: Skamtegnet
Utgitt: 2015
Forlag: Gyldendal
Sider: 557

Terningkast: 4

The Reversal av Michael Connelly


«For possibly the first time in these hallowed halls of justice, the prosecution would indeed be the underdog. The decision to retry Jason Jessup was fraught with peril and the realistic likelihood of failure. As I stood at the front of the room next to Gabriel Williams and before the phalanx of video cameras, bright lights and reporters, it finally dawned on me what a terrible mistake I had made.? The Reversal

BOK: En søndag sent i 1986 blir enhver families verste mareritt virkelig for Landy-familien i Los Angeles: tretten år gamle Sarah og den et år yngre søsteren Melissa leker utenfor huset i sine søndagskjoler når en mann dukker opp og kidnapper Melissa. Sarah er først målløs, så handlekraftig.

Kort tid senere er politiet på åstedet, og Sarahs årvåkenhet leder raskt til at tre menn blir paradert foran huset. En av dem ble to år tidligere dømt for voldtektsforsøk, og politietterforskerne regner med at det er han som stå bak bortføringen. Men Sarah overrasker alle når hun peker på en annen; Jason Jessup.

Dessverre redder det ikke Melissas liv. Tolvåringens lik blir funnet i en søppeldunk, kvalt.

Siden det fortsatt er en stund til DNA-bevis blir svar på alle politiets bønner, blir Jessup dømt for indisier og vitnemålet fra Sarah og en velkjent informant som forteller retten at Jessup i en fortrolig samtale dem imellom avslørte detaljer som ikke var offentliggjort av politiet.

Tjuefire år og utallige ankesøknader senere, gjør Californias høyesterett noe uventet: den innvilger anken, reverserer dommen mot Jessup og sender møkka nedover. Dermed saken på bordet til en mann som ikke vil ha noe med den å gjøre: den ærgjerrige anklageren Gabriel Williams.

Williams har politiske ambisjoner og ruten er allerede staket ut: første ledd i planene hans er å skyve rivalen til side og bli statsadvokat, og deretter er det bare naturlig å stille til valg og innta guvernørboligen.

Nå står Jessup plutselig i veien. Høyesteretten har ikke bare gitt Jessup rett i at den opprinnelige rettsaken var full av prosedyrefeil, den har også nedkjent DNA-sporene. Det første kunne Williams levd med, men det siste er rett og slett knusende: sæden som ble funnet på kjolen til Melissa Landy kommer nemlig ikke fra Jason Jessup. Hvilket bare kan bety én ting; at Jessup er uskyldig.

Det vil Williams ikke gå med på. Det kan han ikke. Ikke hvis han vil holde sine politiske ambisjoner i live. Og slett ikke hvis byen skal unngå millioner i erstatningsutbetaling til Jessup.

Så Williams gjør noe uhørt: Han inviterer Mickey Haller på middag og anmoder ham om å skifte side. Bare for denne saken.

Haller er naturlig nok først overrasket. I tjue år har han hamret mot den andre siden, vært utsatt for deres nedlatenhet og hån og gitt tilbake med samme mål. Likevel sier han ja til Williams forslag. For det første liker han tanken på at tenåringsdatteren Hayley, for første gang vil få se faren stå opp for et offer i stedet for å bruke sine evner på å forsvare folk som er mistenkt for det verste en kan tenke seg. Og for det andre, vil han hjelpe ekskona Maggie til å komme seg ut av karrierevillnisset hun har havnet i.

At han omgir seg med folk han kan stole på, betyr ikke at faktaene rundt saken har endret seg. DNA-beviset er ubrukelig, det samme er informanten. Dermed gjenstår Sarah. Men også hun har blitt et svakt ledd med årene. Hun er likevel hans eneste håp til å få noen straffet for drapet på Melissa Landy. Selv hvis dette noen ikke er Jason Jessup.

«The reversal» inneholder det meste av det du venter i en Mickey Haller-bok: et plott som hekter, en sak som blir mer og mer håpløs, et utenomrettslig drama, og en rettssak som tar uventede svinger. Boka har også flere enn en skurk, og de er alle med på å gi historien en uhygge som er uvanlig i bøkene om Haller. At Harry Bosch har en mer fremtredende rolle enn i «The Brass Verdict», gjør boka bare bedre.

Anbefales sterkt!

Tittel: The Reversal
Utgitt: 2010
Forlag: Little, Brown & Company
Sider: 389

Terningkast: 5

The Brass Verdict av Michael Connelly


Jeg oppdaget ikke Michael Connelly før i 2002. Ti år etter at han brakdebuterte med "The Black Echo". Det skjedde ganske tilfeldig; jeg så Clint Eastwoods filmatisering av den første Terry McCaleb-boka "Blood Work", yahooa filmen (dette var før man googlet) og oppdaget at manuset var adaptert fra en bok. Ikke overraskende ble boka bak filmen mitt første bekjentskap med forfatteren. Det ga mersmak, og ikke lenge etter leste jeg den ene Harry Bosch boka etter den andre.

Men jeg har ikke alltid vært fan Connellys arbeid. Det var f.eks. en periode i midten av 2000-tallet da jeg bevisst unngikk forfatterens bøker. Eller noen av bøkene hans, for å være presis. Mer konkret var det hans nye serie om advokaten Micky Haller som jeg i lang tid skydde som pesten. Ikke fordi jeg hadde hørt at de var dårlige, men rett og slett fordi jeg mente at han kastet bort tida på et sideprosjekt når han burde fokusere på det viktigste; skrive en ny Bosch-bok.

Connelly er ikke den eneste som har vært offer for denne barnslige, urasjonelle og selektive boikotten. Det har også en av mine andre favoritter, Robert Harris. Forfatteren bak «Fedreland», «Enigma», «Imperium» og «Lustrum». De to siste bøkene er første og andre bok i en triologi om Cicero, den romerske advokaten, senatoren, oratoren og statsmannen.

Å si at de er blant mine favoritt-bøker, vil være for mildt. De er også kilden til min frustrasjon med Harris. Fem år etter utgivelsen av «Lustrum» har Harris nemlig ennå ikke blitt ferdig med den tredje og siste boka i trilogien. I stedet skrev han og ga ut «Fryktindeksen», en finansthriller, i 2011. Det var ikke det jeg trengte. Så jeg bestemte meg for å gjøre det samme med den som jeg hadde hjort med Micky Haller-bøkene; ignorere den. Men så kom jeg til fornuft. Samme år kom «The Lincoln Lawyer» og vasket bort min motvilje mot Haller-bøkene.

Og nå har de en nesten like høy stjerne i boka mi som bøkene om min favorittetterforsker i krimsjangeren.

«The Brass Verdict», den andre boka om Haller, er bare nok et bevis på at Connelly er en av de mest suverene nålevende krimforfattere. Det kan høres ut som om jeg tar for mange forbehold, men det kommer bare av at jeg umulig kan velge en favoritt blant mine favoritter: Jeffery Deaver, Deon Meyer og Michael Connelly.

I 1992 er Jerry Vincent en ung og fremadstormende anklager i Los Angeles. En mann som tjener offentligheten. Men det er før han møter Micky Haller i retten. Som en offentlig forsvarer for en drapsanklaget langer, klarer Haller å finne det svake leddet som fører til at den anklagede blir kjent uskyldig. Tapet er bittert og betydelig nok til å få Vincent til å slutte i det offentlige og starte en privat praksis. Det fører også til at Vincent og Haller, mot alle odds, blir gode venner.

Femten år senere blir Jerry Vincent drept i garasjen i bygningen der han har kontoret sitt. Haller har nok med seg selv og vet det ikke. Ikke før en av byens dommere, en med et administrativt ansvar for domstolene, innkaller ham til et møte, informerer ham drapet og ber ham overta praksisen og klientene til Vincent.

Haller har av personlige grunner ikke praktisert yrket i et år. Han er derfor først ikke sikker på om han ønsker å gå tilbake til retten. Han vet ikke om han er mentalt likevektig nok til å gi klientene en representasjon som han kan stå inne for.

Når han likevel bestemmer seg for at han vil klatre opp på hesten igjen, er det ikke dommerens ord, oppmuntring og milde press som gjør utslaget. Derimot er det hans eget ønske om å ære vennen som motiverer ham til å samle troppene (ekskona Lorna, etterforskeren Cisco og klienten/sjåføren Patrick Henson) og gå til krig.

En av klientene dommeren vil at han skal prioritere, er filmmogulen Walter Elliot. Han er anklaget for å ha for å ha drept kona og hennes tyske elsker. Elliot bedyrer sin uskyld og påstår at han bare fant likene. Videre insisterer han på at Vincent forsikret ham om at han hadde en «magisk kule» som ville sikre en total seier i retten. Problemet er bare at verken Haller eller teamet hans finner denne magiske kulen. Kan den ha befunnet seg i den bærbare PC-en som lå i dokumentveska til Vincent og som morderen tok med seg? Det er en av deres antakelser. Men antakelser er ikke bevis.

Nå har de mindre enn to uker på å forberede seg til tiårets rettssak i Los Angeles, og enhver rust i maskineriet vil koste en mann hans frihet, og kanskje også hans liv.

Hvorfor du bør lese den

«The Brass Verdict» er åndeløst spennende, ofte morsom og alltid overraskende. Den er, som er så mange av Connellys bøker, fri for daukjøtt, har en helt som det er lett å sympatisere med og mange kvinnelige karakterer med bein i nesa.

Det skader heller ikke at Harry Bosch har en betydelig bi-rolle i historien.

Den eneste skuffelsen, finner sted på slutten av boka og underminerer noe av den bitre realismen i den juridiske verden som Haller selv anerkjenner minst to ganger i boka. Ellers er «The Brass Verdict» en fantastisk god krimbok.

Anbefales sterkt!

Tittel: The Brass Verdict
Utgitt: 2008
Forlag: Little, Brown
Sider: 422

Terningkast: 5

 



The Concrete Blond av Michael Connelly


"Hva fikk deg til å slutte som advokat?"
"Et grovt tilfelle av rettferdighet." Betongblondinen

Dukkemakeren, en sadistisk seriemorder, herjer i Los Angeles. Men det er ingen ramaskrik, siden ingen av ofrene er fra den respektable siden av samfunnet. Ikke at det har noe å si for Harry Bosch og etterforskergruppen som er satt til å ta morderen. For dem handler det om å gjøre jobben sin.

For ledelsen derimot, handler det om statistikk, oppklaringsprosent og politikk. Ærgjerrigheten har ikke tatt ferie bare fordi likene hopper seg opp og etterforskningen står på bar bakke. Men den går på hvilemodus, hovedsakelig fordi Dukkemakerens ofre alle har vært sexarbeidere; aktive og mindre aktive pornoskuespillere og prostituerte.

Et dusin lik er likevel et dusin lik, og sensasjonelle og dårlige overskrifter er aldri særlig hyggelige. Særlig ikke for en politietat som LAPD, som ennå ikke har kommet over Rodney King-affæren og opptøyene som kom i etterkant og svidde ned deler av byen. 

Det er derfor gjennombruddet, når det kommer, ses på som en liten manna fra himmelen.

En av nattens kvinner ringer etterforskergruppen og forteller at hun nettopp har flyktet fra morderens hus. Fordi det er midt mellom skiftene i politihuset og Harry Bosch er den eneste som vokter tipstelefonen, er det han innringeren snakker med. Deretter gjør Bosch noe skjebnesvangert: i stedet for å be om støtte, velger han å tross de interne reglene og kjøre et sololøp.

Kort tid etter ligger Norman Church, en trettini år gammel tobarnsfar, død i sengen sin. Skutt av Bosch. I rapporten han senere skriver og i samtalene med sine overordnede står Bosch fast på at Church var Dukkemakeren, at han trosset ordrene om å ikke røre seg og at han strekte seg etter noe Bosch trodde var et våpen.

At det bare var tupéen, er det for sent å gjøre noe med. Og siden drapene stanser, er ledelsen sikre på at Bosch huket den rette. Resten kan ingen vite noen noe sikkert om, siden ingen andre var der som kan motsi det.

Ikke på fire år.

Da begynner det ikke bare å regne. Da høljer det ned.

Først blir Bosch saksøkt av enken til Norman Church i en sivil domstol. Påstanden er at Bosch skjøt en ubevæpnet og uskyldig mann i sengen, og at ledelsen i politiet feiet hendelsen under teppet. Suspensjonen Bosch fikk blir revet i fillet som et hån mot offeret og dets familie, og som nok et bevis på at Los Angeles politiet beskytter sine egne.

Bosch holder hodet kaldt. Han er ikke i tvil om at mannen han skjøt var Dukkemakeren, uansett hva enken måtte tro om mannen sin. Og enda han skulle ønske at drapsmannen fikk sin dag i retten, har han ingen dårlig samvittighet for at han kortet ned på prosessen. Han er også beroliget av at det faktum at det ikke er han som må betale eventuell erstatningssum som enken må bli tilkjent, siden han var i tjeneste da skyte-episoden skjedde.

Men pipen får en annen lyd ganske raskt når ledelsen gjør det klart at det vil være umulig å ha ham blant sine rekker hvis han blir dømt. Bosch trenger ikke en gang å spørre for å vite at dette er den institusjonelle refleksen etter Rodney King-saken; bedre å gi offentligheten inntrykk av at LAPD gjør det rette ved å ofre hans karriere på alteret, i stedet for å foreta gjennomgripende reformer.  

Som ikke det var nok, treffes Bosch av et annet og kraftigere slag; politihuset får et anonymt tips fra en som påstår at han er den egentlige Dukkemakeren. For å bevise sannheten i påstanden, forteller tipseren om hvor politiet kan finne et av Dukkemakerens ofre; en kvinne begravet i betong.

Enda advokaten hans vil at han skal fokusere på rettssaken, velger Bosch å pendle mellom rettssalen og etterforskningen. Og for hver dag som går i både rettssaken og i etterforskningen, blir Bosch mer og mer urolig over at han kanskje har gjort sitt livs største tabbe; drept en uskyldig mann.

Hvorfor du bør lese den

"Betongblondinen" leverer så til de grader: den er spennende, intrikat plottet, humoristisk og har en av de beste finalene jeg kan huske å ha lest i en Connelly-bok. Men det er ikke hovedgrunnen til at den nå er en av mine favoritter av Connellys bøker.

Personlig liker jeg den så godt fordi den, kanskje mer enn en annen Connelly-bok, leverer på sin kommentar om de politiske og samfunnsmessige kreftene som virker inn på politiarbeid i LAPD. I dette tilfellet hvordan Rodney King-saken endret hva det vil si å være politimann i byen. 

Det betyr ikke at den dveler ved det politiske, eller at du må være interessert i det for å lese boka. Langt ifra. Men du vil sette større pris på den  om du allerede er overbevist om at politiarbeid, som det meste annet, handler om noe mer og av og til annet enn å opprettholde loven.

Anbefales sterkt!

Tittel: Betongblondinen
Utgitt:1996
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Sider: 379

Terningkast: 5 

Jack & Jill av James Patterson


"Stunden er kommet da de sjelløse skal dømmes." Jack & Jill, s. 94

Han har utgitt mer enn 130 bøker, solgt over 300 millioner kopier, forfattet og med-forfattet over fjorten bøker bare i fjor, tjente i overkant av 90 millioner dollar i 2014 alene og inntektene bøkene hans genererer utgjør en tredjedel av den totale inntjeningen til Little Brown, det amerikansk-franske forlaget som blant annet har forfattere som J.K. Rowling og Dan Brown i stallen. Likevel er den amerikanske thrillerforfatteren kanskje en av de minst respekterte forfatterne i litteraturbransjen. Hvorfor?

Alle fra New York Times til Time Magazine, fra Washington Post og Vanity Fair har prøvd å komme til bunns i svaret, og resultatet er mildt sagt varierende. Noen ganger vektlegges skrivestilen, andre ganger det faktum at krim-og-thrillerbøker er de mest populære hos leserne. Den eksklusive markedsføringsgruppen som forlaget har stilt til hans rådighet fremheves av noen, mens alle nevner hans fortid i reklamebransjen. Kort oppsummert er svaret at det er komplisert. 

Selv har forfatteren et enkelt og jordnært svar på hva som gjør ham så suksessfull. I en over ti år gammel kommentar sa han følgende: " Jeg ser på det (skrivingen og forfatterskapet) på samme måte som Henry Ford ville sett på det."

Kommentaren har ikke økt eller skapt en kritikk som ikke var der. Men det er ingen tvil om at den har gjort det akseptabelt å stemple Patterson som en "samlebåndsforfatter". Altså en forfatter som med hjelp fra en horde medforfattere, assistenter og eksklusive markedsføringseksperter, er i stand til å fore bokmarkedet med kjappe, lettfordøyelige titler.

En del kritikere har til og med gått så langt som å kalle ham en dårlig forfatter. En av dem er grøssermesteren Stephen King, en forfatter som selv har blitt kalt simpel og en setningstømrer av verste sort. 

At det er et marked for Patterson, er det ingen tvil om. At han av og til kan være god, er en like stor selvfølge, spesielt når man sampler bøkene hans fra 1996-2000. Men selv denne perioden er full av bommerter. "Jack & Jill", er, skuffende nok, en av disse bommertene.

Jack og Jill er et uvanlig par. De er ikke, som man skulle tro, kopier av Bonnie og Clyde; desperado-paret som herjet i USA under depresjonsårene. Til det er Jill for lite involvert i selve drapsaktene. Det betyr likevel ikke at hun er mindre psykopatisk, eller tvinges til å overvære og filme de brutale drapene de begår i hjertet av DC.

Enda de såkalte Jack & Jill-drapene er en føderal sak, blir DC-purken Alex Cross dratt inn i saken når to venner i FBI anmoder om hans assistanse. At han og kollegaen John Sampson er opptatt med jakten på en annen seriemorder, en som dreper barn blant byens fattige, opptar hverken media eller sjefene hans. Ikke når Jack og Jill brutalt slakter ned noen av byens prominente medlemmer.

Protestene hans fører bare til at han får et ultimatum av sjefene: enten leverer han skiltet og tjenestepistolen, eller så assisterer han FBI i jakten på Jack og Jill. Cross biter tennene sammen og velger å gjøre det siste. Men ikke før han setter sammen en borgerverngruppe bestående av etterforskerkollegaer fra DC-politiet. Sammen skal de etterforske barnedrapene i fritiden. Koste hva det koste vil. 

Hvorfor du bør lese den

"Jack & Jill" er ikke like spennende som "Fanget i mørket". Den har ikke det samme hjertet som "Kiss The Girls", og den ikke like utspekulert som "The Big Bad Wolf". Men den har de fleste kjennetegnene som en er vant med å finne i en bok av Patterson: den er heseblesende, har korte kapitler og uventede vrier, og en slutt som gir en lyst til å løpe og kjøpe den neste boka i serien.

Hvorfor du ikke bør lese den

Grunnen til at jeg likevel mener at den skuffer, er fordi boka, kanskje mer enn noen annen Patterson-bok som jeg kan komme på, har fått meg til å stille spørsmål ved karakteren Alex Cross. Hva er det som gjør ham så eksepsjonelt flink at FBI og presidenten søker hans bidrag?

Vel, hvis vi forholder oss kun til hans arbeid i denne boka, så kan jeg ikke komme på én eneste ting som en ordinær etterforsker i en krimbok ikke vill kommet på. Han metode er nemlig den at ikke har noen metode. Med mindre du regner det å finne en DVD i et hus som allerede er gjennomsøkt som et genitrekk.

For det meste lirer han av seg selvfølgeligheter som de han samtaler med innrømmer at de allerede hadde vurdert. Du håper nesten at noen skal rekke opp hånda og spørre hva man skal med ham, når han ikke bidrar med noe som helst.

Styr unna.

Tittel: Jack & Jill
Utgitt: 1998
Forlag: Egmont hjemmets bokforlag
Sider: 352

Terningkast: 2

A Kiss Before Dying av Ira Levin


"Døra til kleskottet var lukket opp, og innrammet av døråpningen stod en mann i regnfrakk og med hansker på hendene. Han var høy og blond, og i høyre hånd holdt han en stor pistol." Et kyss før døden

"Et kyss før døden" har stått i bokhylla mi i årevis uten at jeg noen gang har følt en trang til å lese den. Ennå vet jeg ikke hvorfor. Kanskje av latskap. Kanskje fordi jeg har det med å prioritere lånte bøker, nyere bøker, anbefalte bøker, osv., foran de som anklagende stirrer på meg fra min egen bokhylle. Det er jeg ikke alene om, tror jeg. Eller hva?

Vel, nå er den lest.

Premisset i boka er enkelt nok: En ung mann med ambisjoner om å klatre velstandsstigen ved å forføre og ekte døtrene til rike familier, sklir ut i uføre. Det skjer når han finner ut at kjæresten, den nitten år gamle datteren til en industrimagnat, forteller ham at hun er gravid.

Problemet er at faren hennes, en lite tilgivende mann som har kastet ut moren hennes etter å ha funnet ut om en "tabbe" hun skal ha holdt skjult i åtte år, garantert vil gjøre henne arveløs når han finner ut at hun bærer på en bastard.

I et forsøk på å redde drømmen, ber han først kjæresten, Dorothy, om å ta abort. Men med en gang alternativet kommer på bordet, aner både han og vi at hun ikke er begeistret for det. Tvert imot mener hun at graviditeten er det lille puffet forholdet deres trenger for å ta det siste steget; gifte seg.

Senere faller anklager om naivitet og rosenrød tenking på grunn av oppvekst der hun vasset i penger. Sukkersøte ord følger hakk i hæl og balsamerer de såre følelsene anklagene skaper, og til slutt klarer den (i starten) navnløse unge mannen å overtale Dorrie til å ta piller han vil skaffe fra universitetets langer. Eller gjør han det?

Svaret får han dagen etter når Dorrie kommer til forelesningen og påstår at pillene ikke virket. Påstanden overbeviser den unge mannen om to ting; for det første at forholdet har kommet til veis ende, og for det andre at han ikke annet alternativ enn å drepe henne dersom han skal holde planene sine på stø kurs. Men hvordan skal han gå frem?

Siden ambisjonene hans alltid har krevd gjennomtenking og planlegging, er det ikke overraskende at han gjentar metoden. Forskjellige alternativer for å sende Dorrie tidlig i graven blir vurdert og forkastet. Til slutt står han igjen med to alternativer: gift og selvmord.

Men det er bare begynnelsen på besværelsene hans.

Hvorfor du bør lese den

Enda jeg liker intrikat plottede krimbøker like mye som andre boklesere, så er jeg er enda større fan av bøker som kalles sjangerens "Fargo" eller "En enkel plan". Både Coens brødrenes berømte film og Scott Smiths roman og filmen som ble adaptert fra den, starter med et enkelt premiss som omstendighetene får til å bli et løpsk tog. Og hver sving dette imaginære toget tar, bringer større risiko, som krever enda større innsats for å nå det opprinnelige målet.

"Et kyss før døden" er en slik bok, og jeg hadde store fornøyelse av å lese den.

Anbefales sterkt!

Tittel: Et kyss før døden
Utgitt: 1998 (min utgave, utgitt 1. gang på norsk 1954, engelsk 1953
Forlag: Gyldendal
Sider: 272

Terningkast: 6

Det store bankranet og andre noveller av Dashiell Hammett


"Rommet var svart som fremtiden til en hederlig politiker." Det store bankranet og andre noveller, s. 134

Dashiell Hammett er en forfatter som det tar litt tid å få smaken for. Hans tørre og lite sentimentale stil, koblet med avstanden heltene i bøkene hans holder til leseren sammenliknet med moderne detektiver, fører til at man ikke får tilknytning til bøkene.

Videre er bøkene, i likhet med alle bøker, sterkt preget av den historiske perioden de ble gitt ut i. I Hammetts tilfelle er det 1920-1960-årenes oppfatninger og holdninger til ikke-hvite. Å erkjenne det betyr ikke at man setter seg opp på sin høye hest og moraliserer uten å gjøre et forsøk på å forstå. Men det betyr heller ikke at man går til den ekstreme andre enden og velvitende gjør seg blind for rasismen som stirrer en midt i øyet.

Med andre ord; det er fullt ut mulig å si at Hammett levde i en annen tid, preget av andre normer, OG samtidig erkjenne at bøkene hans, i likhet med de til hans landsmann og samtidige, F. Scott Fitzgerald, er full av rasisme.  

"Det store ranet og andre noveller" er ikke noe unntak.

Den første novellen, uskyldig kalt "Et hus i Chinatown" i den norske oversettelsen, heter egentlig "Dead yellow women". Jeg vet ikke om titteloversettelsen alltid har vært slik, eller om den er resultatet av en re-tolking fra midten av nittitallet (mitt eksemplar av boka kom ut i 1995).

Uansett er det ingen tvil om at det er et midlertidig plaster på et sår. Heldigvis eller uheldigvis, avhengig av hvordan du ser på det, tar det ikke lang tid før plasteret blir revet av. Det skjer i det første avsnittet, på den første siden. Og derfra dukker de rasistiske beskrivelsene og nedsettende kallenavnene jevnt og trutt.  

Det kommer ikke som en stor overraskende. Vi snakker tross alt om historier som ble skrevet i 1920-årenes USA, da Ku Klux Klan-medlemmer fritt kunne lynsje. Ting var veldig annerledes. Likevel er det uunngåelig å stoppe opp og sperre opp øynene av og til. Det er bare naturlig.

Personlig blir jeg ikke lenger overrasket over ordene i seg selv. Eller rettere sagt, jeg blir ikke like overrasket som jeg ble før. Det som derimot fortsatt gjør meg paff, er de sosiale normene, situasjonene og antakelsene som underbygger ordene og holdningene, og som gjør deres bruk så hverdagslige.

Så kan man gjøre en av to ting; enten bestemmer man seg for at man ikke er villig til å utsette seg for et slikt språk i kapittel etter kapittel og legger boka til side, eller så pløyer man gjennom stoffet, bevisst på at dette gir en et perfekt innsyn til datidens tanker og samfunn.

Jeg pleier å gjøre det siste. Og så lenge det er pust i meg og jeg kan lese, tror jeg at jeg vil fortsette å gjøre det. 

Tilbake til novellesamlingen.

"Det store ranet og andre noveller" består av tre noveller; "Et hus i Chinatown" og "Corkscrew", først publisert i 1925, og "Det store bankranet", fra 1927. Det var ikke før flere tiår senere at novellene ble utgitt i en samling, redigert av skribenten, forfatteren og elskerinnen til Dashiell Hammett; Lillian Hellmann.

Hovedpersonen i alle novellene er den navnløse detektiven fra The Continental Detective Agency.

I den første novellen, blir detektiven oppsøkt av en ung kinesisk-amerikansk kvinne som politiet mistenker for mord når flere mennesker blir funnet drept i huset hennes. Hun bedyrer selvfølgelig sin uskyld, og vår navnløse helt tar saken.

I den andre novellen blir detektiven sendt til en lovløs liten by som lovens håndhever. Hans arbeidsgiver, et konsern, ønsker nemlig å investere i området. Men det kan de ikke gjøre før de uønskede elementene blir ryddet av veien.

Tittelnovellen var forfatterens første forsøk på å skrive lengre tekster, og den er også den lengste novellen her.

Vår helt har akkurat dratt fra en tvilsom kneip når han støter på en av sine informanter; en junky som heter Beno. Mannen har heit informasjon å selge. For en god pris. Siden Beno ikke er en stor fisk på gata som kommer over verdifull informasjon, og verre, siden han er en junky, er vår helt lite fristet til å kaste bort penger på verdiløse rykter fra en narkis. Men mannens desperasjon smuldrer bort motstanden hans.

Umiddelbart etter at vår helt kvitter seg med informanten, hører han lyden av et skudd. Allerede mens han løper tilbake til der skuddet kommer fra, aner han hva som har skjedd. Liket av informanten bare bekrefter det. Dagen etter starter marerittet. For både detektiven og for San Francisco.

"Det store bankranet og andre noveller" er litt av en bølge. Først starter den jevnt og tamt med første halvdel av "Et hus i Chinatown". Deretter bruser både novellen og samlingen seg kraftig opp omtrent etter den første tredjedelen. Så er det som om kraften som suges ut av det hele med den andre novellen, "Et syndig og gudløst sted". Deretter leser man "Det store bankranet, og tenker; for den, for den, har det vært verdt å pløye seg gjennom den andre novellen.

Samlingen reddes dermed av den siste novellen. Hvis du skal lese hele samlingen, så kan jeg ikke si annet enn at den er verdt å få med seg. Men hvis du er mer kresen, er det nok å lese tittelnovellen. Et ypperlig, ypperlig lite stykke krim.

Anbefales!

Tittel: Det store bankranet og andre noveller
Utgitt: 1995
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Sider: 174

Terningkast: 4

The Speed Queen av Stewart O'Nan


"Jeg har visst alltid hatt litt større fart enn resten av verden. Det er vel derfor jeg sitter her.[...] Lamont pleide å si at jeg var skapt for høye hastigheter. Det stemmer; verden har alltid virka litt for treg for meg." Speed Queen, s. 16

På et av de siste sidene i sin halv-biografiske "Om å skrive", lister Stephen King opp de titalls bøkene han hadde lest året før bokas utgivelse. Jeg har ikke boka her foran meg, men så vidt jeg husker består lista av noenogsøtti bøker, og en av disse er heter "Speed Queen".

Mer enn ti år etter at jeg leste boka, husker jeg fortsatt hvordan tittelen fikk meg til å stoppe opp, gå på Yahoo og lete etter et utdrag. Enda dette var tidlig i 2000-tallet og bokutdrag ikke fløt omkring, måtte jeg gi opp søket etter noe sånt som et kvarter. Men jeg glemte aldri tittelen.

Rundt 2004/2005, mens jeg saumfor krimbokhylla på biblioteket på Lillehammer, sto den plutselig der foran meg. Jeg kunne nesten ikke tro mine egne øyne. I ettertid liker jeg å tro at det gikk flere sekunder før jeg strakte ut hånda og dro den ut.

Men det er mulig at det er noe hjernen min har kokt opp senere. Det jeg derimot er sikker på hendte er at jeg sto noen minutter foran hylla og leste de tre første sidene. Stående. Så lukket jeg igjen boka, sikker på at jeg ikke ville lese et ord til av den på noen dager. Jeg ville utsette det. Spare på boka. Det er det jeg ofte gjør med bøker som best kan beskrives som en perfekt rekke med dominobrikker som danner et perfekt mønster. Jeg vil ikke utsette meg for dem i et stort sjafs.

Det sier seg selv at ikke alle bøker fremkaller en slik reaksjon. De få som gjør det, er likevel så nær mitt hjerte som leser at jeg har gitt dem en spesiell plass i bokhylla mi. Og der står de på rekke og rad: "Mitt navn er karmosin", "En bønn for Owen Meany", "Purpurfargen", "La oss ikke gå til hundene i kveld", "Shaking hands with the Devil", "Kamerat Napoleon", "Gråt mitt elskede land", Speed Queen" osv. Jeg beundrer dem på avstand. Og av og til, når jeg har lest en forferdelig dårlig bok, drar jeg ut en av dem og leser et par sider, og blir påminnet om hvorfor jeg leser.

Marjorie "Maggie" Standiford, hovedpersonen og fortelleren i Stewart O'nans roman fra 1998, er også en leser. Hennes favorittforfatter er, ikke overraskende, Stephen King, og referanser til hans forskjellige bøker dukker titt og ofte i boka. Men Maggie er ikke en ordinær bokleser. Hun er også en massemorder som sitter i dødscelle i Oklahoma, dømt for sin delaktighet i nedslaktingen av nesten ti mennesker.

Brutaliteten i ugjerningene og det faktum at hun kommer til å bli den første kvinnen som henrettes på flere tiår, har skapt et enormt marked for bøker om saken. En av dem som allerede har foret dette markedet, er en av Maggies medskyldige, Natalie Kramer.

Å si at Maggie syder av raseri over løgnene hun mener blir servert i Natalies bok, er en underdrivelse. Som hun innrømmer et sted i boka, ville hun ikke hatt noen skrupler mot å hyre noen til å ta sin tidligere venninne av dage. Men hun har ikke slike midler. Hun har ikke en gang penger som hun kan gi i arv til sønnen på utsiden. Det er der Stephen King kommer inn i bildet.

King har, via Maggies advokat, Mr Jefferies, kjøpt rettighetene til Maggies liv. Boka, som Maggie er overbevist om vil knuse Natalies oppdiktede løgner til pinneved, er likevel avhengig av at hun samarbeider med forfatteren. "Speed Queen" er derfor utformet som en korrespondanse med forfatteren, men ikke slik man ville anta.

I stedet for å være en serie brev mellom forfatteren og fangen som åpner med "Kjære mr King", eller "Kjære Maggie", leser Maggie historien inn på tape. King kommer aldri til ordet. Men vi aner hans nærvær gjennom Maggies retoriske spørsmål om hvorfor han vil vite om det ene og det andre.

Den ledige tonen i transkripsjonen, som boka skal være en resultat av, og settingen gjør "Speed Queen" vanedannende. Du kan, tør jeg påstå, åpne hvilken som helst side i boka, lese noen få linjer og bli grepet. Det blir i hvert fall jeg hver gang jeg leser den, og slik har det vært i mer enn ti år.

"Speed Queen" er spennende ,men ikke oppjagende. Rørende, uten å være sentimental. Brutal, men ikke grotesk. Morsom, autentisk og original. Men viktigere enn hva den er, er hvordan den er. Og den beste beskrivelsen jeg kan komme på, er at "Speed Queen" er en blanding av Terrence Malicks "Badlands", Quentin Tarantinos "True Romance" og Stephen Kings "Dolores Claiborn".

Gjør deg selv en tjeneste og les denne krimklassikeren!

Tittel: Speed Queen
Utgitt: 1998
Forlag:J.W. Cappelens forlag A.S.
Sider: 237

Terningkast: 6

The Burning Room av Michael Connelly


"The man's mouth was open in a silent scream. His eyes were directed upward as if beseeching God for mercy. Deep down Bosch knew that the dead were the dead and they no longer suffered the cruelties of life, but even so he felt like saying, Enough is enough." The Burning Room, s. 3

Før Orlando Merced ble et verktøy for en av de ambisiøse politikerne i Los Angeles, var han en enkel gitarist i et mariachi-band. Når han og bandet ikke spilte på brylluper, bursdagsfester og andre sosiale tilstelninger, kunne man finne dem på Echo Park der mange av byens mariachi-band pleier å komme sammen for å måle evner mot hverandre og vente på kunder.

Men når Merced blir truffet Merced av en kule som planter seg i ryggsøylen, er karrieren plutselig over. Han får ikke engang tilfredsstillelsen av å se politiet arrestere en gjerningsmann. Etterforskningen konkluderer nemlig med at kulen ble utløst i en konfrontasjon mellom gategjenger, og at de ikke kommer noen vei.

Verken gjengkrig eller skyteepisoder der uskyldige havner i midten er unormalt i en storby som Los Angeles. Og spesielt ikke på østsiden av byen, der kriminaliteten er stor, fattigdommen større og polititilstedeværelsen minimal.

Så episoden vekker ikke oppmerksomhet fordi dets brutalitet overstiger en grense byen ikke har sett før, eller fordi Merced utgjør dråpen som får begeret til å renne over. Den får oppmerksomhet simpelthen fordi den kommer som bestilt for den oppadstigende politiske stjernen Armando Zeyas, et byrådsmedlem med et desperat behov for politisk vind som kan hjelpe ham til å innta ordførersetet.

Dermed blir Merced hentet fra rehabiliteringssenteret, kledd i den samme blodige skjorta han hadde på seg den skjebnesvangre kvelden og rullet inn på podiet der en oppildnet Zeyas maner tilhørerne, både de foran ham og de som sitter hjemme, om å gi ham deres stemme slik at han kan rydde opp i likegyldigheten som altfor lenge har blitt til del for ofre i de fattige bydelene.

Ti år senere, våren 2014, dør Merced. Rettsmedisineren fastslår at han omkom på grunn av kulen som nå lirkes ut av ryggen hans, og saken klassifiseres som en såkalt "Cold case", altså en gammel og uoppklart kriminalsak. Og her kommer helten vår, jazz-entusiasten og alenefaren Hieronymus "Harry" Bosch inn.

Avdelingen for uløste saker, der Bosch jobber, skal egentlig bare vurdere hvorvidt kulen leder til spor. Ikke noe mer. Ikke noe mindre. Hvis kulens særegenhet(er) gir treff i statlige eller føderale registre, skal saken gjenåpnes. Hvis ikke, skal den føyes til de 10 000 uløste andre sakene som ligger på vent.

At Harry og hans nye ferske og unge partner, Lucia Soto, likevel blir bedt om å åpne saken til tross for det negative resultatet på kulen, skyldes at Zeyas fortsatt har mektige allierte i byrådet, selv om han selv ikke lenger er ordfører. I hvert fall delvis. Bosch mistenker også at det kan ligge andre motiver bak hvorfor han og ferskingen Soto er satt på en sak med nesten ingenting å gå på.

Hans mistanker blir ikke mindre av at han blir bedt om å fronte saken for media. Bosch har aldri vært glad i media, og når han lufter ut frustrasjonen sin overfor for sjefene om at han heller vil bruke tiden sin på å arbeide i stedet for å bekymre seg for de optiske sidene av saken, får han en utvetydelig beskjed om at noe annet alternativ ikke finnes.

Han blir ikke mindre forbannet og paranoid når han ser hvordan ledelsen kynisk bruker Sotos etniske bakgrunn og hennes medieimage som stammer fra en skuddveksling der hun tok livet av to kriminelle og hold i stand mot to andre. Eller er det hun som bruker dem?

Uansett går det ikke lang tid før Bosch og Soto kommer på sporet av en kaldblodig morder med flere liv på samvittigheten. Men enda før det, oppdager Bosch at Soto har helt andre motiver i sitt arbeid enn det som tjener Merced-saken. Motiver som ikke bare kan koste saken dyrt, men som også kan føre til at hans byråkratiske rivaler i politiet endelig får has på ham.

"The Burning Room" inneholder alt det du kan vente deg av veteranen Michael Connelly; spenning, byråkratiske intriger, politiske overtoner, et intrikat og interessant plott, en beintøff ny karakter og et fullt ut tilfredsstillende klimaks.

En maktdemonstrasjon fra en av den moderne krimlitteraturens største. 

Anbefales sterkt!

Tittel: The Burning Room
Utgitt: 2014 (Engelsk versjon)
Forlag: Little & Brown/Hachette
Sider: 388

Terningkast: 5 






























L For Lovløs av Sue Grafton


"Ikke for å klage, men heretter skal jeg tenke meg om minst to ganger før jeg sier ja til å gjøre venners venner en tjeneste. Maken til bråk og trøbbel har jeg aldri hatt. Men i begynnelsen virket det så uskyldig- jeg kan sverge på at jeg ikke hadde mulighet til å forutse hvor det bar hen. " L for lovløs, s. 9

Som jeg har tatt opp ved et par tidligere anledninger i mine anmeldelser av Sue Graftons alfabetserie om privatdetektiven Kinsey Millhone, makter forfatteren ikke å gi noe liv eller gnist til stoffet når plottets/historiens senter ligger tilbake i fortiden. Et ypperlig eksempel på hvor daft resultatet kan bli er "G for gissel" (du kan lese anmeldelsen her).

Dessverre gjentar blemmen seg i "L for lovløs". Men la oss få plottoppsummeringen overstått før vi tar for oss hvor boka skrenser av og tar en "Thelma and Louise".

Fire-fem måneder etter bortgangen til en eldre krigsveteran, tar familien til mannen kontakt med Kinsey Millhone og ber om hennes tjenester slik at de kan få overhånd mot det amerikanske forsvaret. Veteranetaten påstår nemlig at den avdøde ikke står i deres register, og dermed ikke er berettiget til å få de 400 dollarne i gravstøtte som familien har søkt om.

En annen detektiv ville tatt pengene til familien og forlatt dem mens en sky av gitte løfter om rask oppklaring virvlet så tett rundt dem at sikten forvirret dem om hvor de var, men Millhone er ærlig og er ikke sen om å informere familien om hvor håpløs saken er. Når familien likevel blottlegger sin desperasjon, og hvordan de ønsker å vinne for faren en posthum anerkjennelse for det han gjorde for landet sitt, lover Kinsey at hun skal gjøre det hun kan.

Dessverre viser det seg å ikke være mye. Veteranetatens undersøkelse er faktisk så grundig at Kinsey begynner å tvile på historien hun har blitt fortalt. Er det familien som lyver eller er det forsvarsdepartementet som har noe å skjule? Familien påstår hardnakket at det er det siste, og at faren høyst sannsynlig jobbet med etterretning.

Kinsey er naturlig nok skeptisk, og en kveld når hun er på vei for å gi familien beskjed om at hun ikke kommer lenger med saken, oppdager hun et pågående innbrudd mot familiens hjem. I mangel av andre spor, følger hun etter paret; en mann og en kvinne. Ikke til den andre siden av Santa Teresa, men helt til Texas.

Med lite penger, et par forbrytere hun ikke kjenner motivene til og en klient som plutselig påstår at hun ikke kommer til å få betalt, bestemmer Kinsey seg for å avslutte det hun har startet.

Det kan koste henne livet.

"L for lovløs" er mildt interessant, ofte kjedelig, og aldri spennende krimbok.

Dens første problem er at plottet fokuserer mer på roadmovieaspektet, mer enn på krimaspektet. Det handler mer om karakterenes klisj mot hverandre enn om dramatisk konfrontasjon mellom Kinsey og en mektig skurk. Faktisk dukker skurken ikke opp før helt på slutten, og selv da er opptredenen til denne ganske så patetisk.

"L for lovløs" føyer seg dessverre i rekken av skuffende bøker i serien.

Styr unna.


Tittel: L for lovløs
Utgitt:1996
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Sider: 273

 

 

M for Mord av Sue Grafton


"Ringingen fra ørene fortsatte, ble sterkere, lød som en hylende vind. Kroppen var tung av redsel. Det er en følelse jeg av og til opplever når jeg har mareritt- en overveldende trang til å løpe, uten at jeg er i stand til å røre meg av flekken. Jeg strevde for å få frem en lyd. Jeg kunne ha sverget på at det var noe der, noe som hang over meg..." M for mord, s. 175

Alle produktive forfattere har en dårlig periode. Eller i det minste en periode hvor deres seneste verker ikke tåler den uunngåelige sammenlikningen med tidligere verker fra deres penn, som offentligheten har tatt til seg og kanonisert.

Det er sant om store forfattere, og forfattere som har gått i glemmeboken. Krimforfattere er ikke noe unntak, selv om kravene som stilles til dem ikke er så høytaktet som de man har til de såkalte litterære forfatterne. Også de, om de er produktive og populære nok, vil etter hvert kjenne et forventningspress om at deres siste bok må leve opp til et glitrende tidligere verk, ofte de første utgivelsene, for å virkelig få kritikerne og lesernes oppmerksomhet.

Noen forfattere lykkes. Andre gjør det ikke. Uten å påstå at det står skrevet i stein, vil jeg hevde at det er enklere for krimforfatterne å gjenta tidligere suksesser enn det er for vanlige romanforfattere, såkalte litterære forfattere. Grunnen er ganske enkelt at krimbøker er mer formulariske enn bøker med litterære ambisjoner, såkalte idébøker. Der en krimbok kan forføre leseren med handling og intrikat plott, har den ideelle litterære romanen et annet prosjekt; den søker å behandle en eller flere allmenngyldige ideer på en original måte, som i sin tur vil vekke både refleksjon og komplekse følelser hos leseren.

Det bør ikke være nødvendig å si at begge krever et talent. Hvorvidt den litterære forfatteren er mer talentfull, skal jeg ikke ta opp her, men jeg kan i hvert fall innrømme at jeg liker hvordan krimserier gir meg som leser en mulighet til å følge en hovedperson over flere bøker, som spenner over flere år. Det krever sin forfatter.

Da jeg først kom over Sue Graftons bøker, var jeg snar med å avvise dem. Jeg likte ikke gimmicken, den alfabetiske tittelserien. Jeg mente at det skrek dårlig kvalitet og simpelhet. Men for noen måneder siden overbeviste jeg meg selv om at det var på tide å droppe den snobbete holdningen og gi flere bøker og forfattere en sjanse. Ved å lese dem.

Som sagt, så gjort.

Nå er jeg tolv bøker inn i serien, og selv om det ikke gjør meg til en ekspert på Grafton, mener jeg det gjør meg berettiget til å komme med et noen få generelle påstander om hennes forfatterskap.

La oss begynne med det positive: For det første er hennes Kinsey Millhone en særegen, tøff, levende og minneverdig karakter i krimlitteraturen. Hun er den mindre patetiske versjonen av Stephanie Plum. Hun er kontrollert, alvorlig, pratsom, smart, selvstendig, feminin og realistisk. Alle disse kvalitetene gjør henne til tider beundringsverdig, til tider irriterende, og til tider bare dum.

Hvis jeg skal trekke frem én ting som har irritert meg i bok etter bok, også "M for Mord", og som har senket kvaliteten på bøkene for hver utgivelse, er forfatterens ordflom. Et par eksempler finner man på sidene trettito til trettitre, og hundreogåttini til hundreognitti. Det første eksemplet er en tjueåttelinjer, over to hundre ord lang ytre beskrivelse av eiendommen til den rike Malek-familien. Eksempel nummer to er enda lengre; trettifem linjer og beskriver utseendet og kontoret til advokaten Kinsey leier kontor av. Og ingen av beskrivelsene har noe å si for historiens plott!

Apropos plottet: Kinsey er opptatt med returen til sin av-og-på elsker når kusinen , Tasha Howard, ber henne om å ta en sak for henne. Bakgrunnen for saken er delikat; patriarken i den rike entreprenørfamilien Malek, har nettopp dødd og etterlatt seg et sammensurium av påstander om testamentet sitt. Familien, som Tasha jobber for, påstår at faren skrev et nytt testament hvor han deler formuen mellom sine lojale tre sønner. Men det testamentet er det ingen som finner. Dermed er det testamentet fra midten av 1960-årene som fortsatt er gyldig. Der blir familiens sorte får, Guy, tilgodesett med en arv som ved patriarkens bortgang er verdt 5 millioner dollar.

Brødretrioen hevder at Guy allerede på 1960-tallet fikk arven sin, den gang 10 000 dollar, før faren sparket ham ut av huset, og at han dermed ikke fortjener en rød øre. Siden ingen har hørt noe fra ham eller om ham på nesten tjue år, ønsker brødrene at Kinsey gjør noen undersøkelser og produserer en rapport når søket mislykkes, slik at de kan gå til retten og kreve at han blir erklært død.

Kinsey gjør det ingen hadde forventet; hun finner Guy i en liten by, ikke langt fra Santa Teresa. Han jobber som en altmuligmann og er en gjenfødt kristen. Når hun forteller ham om oppdraget, blir han først rørt fordi han tror at brødrene har savnet ham. Sannheten legger en liten demper på den blussende sentimentalismen, men det slukker det ikke. Hvis ikke brødrene søker hans selskap, vil nå Guy søke deres. Ikke på grunn av pengene, dem er han ikke interessert i, men for å forsone seg med brødrene.

Det går ikke særlig bra.

"M for mord" er en krimbok som mangler det meste som kan forventes av en krimbok; en interessant etterforskning, et spennende plott, en stram rytme og en god slutt.

Utover de lange og unødvendig detaljerte beskrivelsene om ting som ikke har noen som helst viktig betydning, er bokas største problem at det ikke skjer noe som helst spennende før et hundreogtjueni sider ut i boka. Min beskjedne regel er at krimforfatteren har sviktet når hun eller han lar leseren vente femti sider før det skjer noe interessant. Hundre sider uten antydning til spenning er et hån mot leseren, og når sidetallene bikker over hundre og det fortsatt ikke har skjedd noe, så er jeg som leser overhodet ikke velvillig innstilt overfor forfatterens prosjekt.

Dermed er det ikke overraskende at "M for mord" får en dårlig score.

Styr langt unna denne.

Tittel: M for mord
Utgitt1997
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Sider:  273

Terningkast: 1

Glassnøkkelen av Dashiell Hammett


" Jeg har gått i to måneder uten en eneste gevinst, og sånt tar på humøret. Hva duger jeg vel til om hellet svikter? Og så gjør jeg et bra kupp. Eller jeg tror jeg gjør det. Og alt er like bra igjen. [...] Og så, til slutt når jeg tror at hellet har snudd igjen, da blir jeg lurt for pengene mine av denne fyren. Det finner jeg meg ikke i. For hvis jeg finner meg i det, da er jeg ferdig, da er jeg nervevrak. Men jeg akter ikke å finne meg i det." Glassnøkkelen, s. 23-24.

Ned Beaumont er en degenerert gambler. Det gjør ham til en populær mann i spillebulene, pubene der han drikker for å feire gevinstene eller for å salve svien etter de voksende tapene, og hos damene. Han er også en sosial mann , en ærlig venn som ikke kvier seg for å servere venner gode råd og bitre sannheter, en lojal kar som ikke viker fra vennenes side når det røyner på, og en mann som fortsatt husker viktigheten av å holde ord.

Selv når det ikke er han som har gitt løftet.

Problemene startet når han en kveld blir oppsøkt av en mann som heter Walter Ivans. Broren hans, Timothy, sitter i fengsel, tiltalt for uaktsomt drap i forbindelse med nedkjøringen av en fotgjenger. Og som en lojal undersått til Neds beste venn, den respektable forbryterbossen Paul Madwig, regner Walter nå med at Paul skal "fikse det" politiets vitne og får ut Timothy, slik at han kan ta seg av kona si og barnet som hun skal bringe til verden i løpet av fire uker.

Når Ned råder Paul til å hjelpe Walter, før denne går rundt og plaprer til alle om at Paul Madwig har blitt for god til å hjelpe sine når de er i knipe, gjør Paul ingenting for å avkrefte at innpasset han etter hvert har fått i de rikes sosiale sirkler har forandret ham. Tvert imot. Han forteller Ned at han vil befeste sin allianse med den  aristokratisk senatoren, Ralph Bancroft Henry, ved å gifte seg med datteren til senatoren, Janet.

Ned er ikke like overbevist som vennen at Henry-familien gjengjelder hans varme følelser. Faktisk er han nokså sikker på at familien ser på ham som en pøbel fra rennesteinen og at de bare er interessert i å bruke ham til å skaffe stemmer til senatoren, før både senatoren og datteren hans kaster ham til side som gårdagens avis. Paul blir ikke særlig berørt av vennens råd og advarsler. Men mindre et døgn senere, kaller han Ned til seg for å be om hjelp.

Senatorens eneste sønn, Taylor, er død. Og noen er villige til å fabrikere bevis for å henlede offentlighetens mistanker mot ham. Paul vil at Ned skal forpurre etterforskningen. Til tross for at Ned er overbevist om at Paul er uskyldig, er han ikke overraskende ukomfortabel med anmodningen. Situasjonen blir enda mer forverret når vitnet i Timothy Ivans sak blir drept i et kuleregn.

Og igjen er det liten tvil om at fellesnevneren er Paul Madwig.

"Glassnøkkelen" er en velplottet, realistisk, kort og klassisk detektivroman.

Nettopp realismen er noe av det beste i denne noir-liknende krimen.

Ned er ikke en tvers gjennom moralsk helt. Han er villig til å gå over grensen, bryte reglene, presse ut folk og ta et lengre opphold i den moralske gråsonen enn det som var vanlig i sjangeren på den tiden. Så han er ikke en Bruce Wayne. Derimot er han en mann som har akseptert den grime virkeligheten han lever i, men som likevel prøver å leve opp til noen idealer. Når det lar seg gjøre. Det gjør ham, og boken langt mer interessant.

Anbefales. 

Tittel: Glassnøkkelen
Utgitt: 1994 (mitt eksemplar, første gang utgitt på norsk i 1953, i USA i 1931)
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Sider:175

Terningkast: 5

hits