leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. På denne bloggen kommer jeg primært til å skrive om bøker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisører/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

Den unge Werthers lidelser av J.W. Von Goethe


"Nei, jeg tar ikke feil! I de mørke øynene hennes leser jeg oppriktig sympati med meg og min skjebne. Ja, jeg føler-for i så måte stoler jeg på mitt hjerte- at hun- å, tør jeg, kan jeg forme min himmelske lykke i ord- at hun elsker meg!" Den unge Werthers lidelser, s. 32

En gang hadde kjærlighets-romanen/skuespillet et godt rykte. Av mange grunner. En av grunnene til dets gode omdømme var at subsjangeren var, og er forsatt, mindre depressiv enn krigslitteraturen, en annen populær subsjanger. En annen er at den, mer enn noen annen sjanger, inviterte til oppfinnsomme plott om forviklinger og kjønnspolitikk, altså både komedie og provoserende skrifter. En tredje er kanskje den mest undervurderte av alle; sentiment.

Hvis det er noe som betegner de mest populære verkene innenfor sjangeren, de som virkelig har vist sin stayer-evne, så må det være det at bøkene og skuespillene handler om karakterer som føler mye, og som ikke er redd for å sette ord på disse følelsene.

Det står i sterk kontrast til moderne bøker og skuespill i subsjangeren. Der er det sjelden at både hovedkarakterene og menneskene rundt dem ikke er utslettende kyniske til kjærlighetens overveldende krefter.

I stedet for å nære sentimentaliteten som er halepåhenget til romantikken, kan nesten alle karakterene ikke vente med å lire av seg moderne og kyniske flosker om hvor håpløst kjærligheten er, og/eller hvor mislykket institusjonen som stadfester/bekrefter den mest, ekteskapet, er. 

Det er derfor det er forfriskende å gjenlese Johann Wolfgang von Goethes "Den unge Werthers lidelser". Der den moderne kjærlighetsromanen handler om kyniske karakterer som oppfører seg som melankoliske og hjemvendt krigsveteraner, handler Goethes berømte lille roman om en mann som har grunn til å være kynisk, men som ikke gjør det.

Delvis inspirert av hans eget liv, sender Goethe sin utdannede og fornemme hovedpersonen til en landsby. Wahlheim. I den første perioden, bruker han dagene på å komme over kvalene sine over dødsfallet til en nær kvinnelig bekjent og lese klassiske bøker.

Så møter han Lotte.

Hun er datteren til en fornem herre i Wahlheim, mor til sine små søsken siden moren døde, og viktigst av alt; hun er forloved med den intelligente, ærlige og ærerike Albert, en ung mann med en lys fremtid. Werther trosser advarslene fra bekjente, og selv det lille som er av hans egen fornuft, mot å forelske seg i Lotte.

Det betaler han en tragisk pris for.

"Den unge Werthers lidelser" er en sentimental (i positiv forstand), ærlig og rørende roman om kjærlighetens ufornuftige salighet og dens bunnløse tragedie, altså myntens to sider.

Populære og klassiske romaner er ikke alltid de enkleste bøkene å komme gjennom. For det første er det som om tidens ånd og kanoniseringens spøkelser står over ens skuldre og utfordrer en til å komme med et annet syn enn det som er godtatt. Deretter kommer grublingen og spørsmålene; hvis du er enig med den generelle konsensusen, vil du kanskje spørre deg selv om den kulturelle konsensusen ledet deg til vannet. Og hvis du er uenig, vil du kanskje spørre deg selv hva som er feil med smaken din.

Personlig mener jeg at en ikke kan gjøre annet enn å være bevisst på disse usynlige kreftene og bare formulere sin egen ærlige mening om verket.

Og min ærlige mening om "Den unge Werthers lidelser" er at den er en suveren kjærlighetsroman. Ikke på grunn av selve historien, som mer enn et par hundre år etter utgivelsen kanskje ikke er noe å rope hurra for, men fordi språket er så umåtelig utsøkt, poetisk og kraftfullt.

Anbefales sterkt!

Tittel: Den unge Werthers lidelser
Utgitt: 1998
Forlag: Gyldendal
Sider: 104

Terningkast: 5

Glitrende og uforglemmelig om en tragedie


"Mange av dem som var på bryggen, visste at de hadde tenkt å drepe Santiago Nasar...Det var ikke en eneste som lurte på om Santiago Nasar var blitt varslet, for ingen kunne seg at han ikke var det." Beretningen om et varslet mord, s. 19-20

Santiago Nasar er bare enogtjue år, men er likevel en ung mann med en sikker fremtid. Han har akkurat arvet sin arabisk-kristne, og nå døde fars formue, land og status som en av de landeiende på et provinsielt lite sted. Den endrede statusen skal krones med et fornuftsekteskap med Flora Miguel, en nokså kjedelig yngre kvinne, når skjebnen dolker Santiago i ryggen.

Som så mange andre gode historier i litteraturen, er det en kvinne som er ansvarlig for hans endelikt.

Hun heter Angela Vicario og er omtrent like gammel som Flora. I motsetning til Flora er hennes ytre skjønnhet noe alle guttene på det lille stedet er samstemte om, uten at én av dem har lykkes med å forføre henne. Det gjør derimot Bayardo San Roman; en rik,fremmed og aristokratisk sjarmør som før han bestemte seg for å "gjøre en ærbar kvinne" av Angela, virret omkring i provinsen, på jakt etter glade dager og kvinner.

Siden Fattigdommen har gjort Vicario-familien til manna fra himmelen, er de først skeptiske til Bayardos påstander om sitt opphav og sosiale status. Men når han får sin rike familie, ledet av den berømte og velhavende faren, til å komme på besøk, fordamper ikke bare skepsisen som dug for solen, ekteskapet fremskyndes også. Det samme blir Santiago Nasars ende.

Bare timer etter den overdådige bryllupsfesten, hvor alle, inkludert Santiago, festet til de tidlige morgentimene, blir Angela sendt tilbake til barndomshjemmet som en brukt vare av Bayardo. Årsaken er ganske enkel; hun er ikke jomfruen han ble forespeilt at hun var, og han vil ikke ta til kone en kvinne som ikke er ærbar.

Familien kunne kanskje levd med ydmykelsen og katastrofen om stedet ikke hadde vært et lite sted hvor alle kjenner alle, hvor en så skandaløs og eksplosiv hendelse ikke kan forbli en hemmelighet. Velvitende om dette, velger brødrene Pablo og Pedro å bli proaktive. Og sammen vrister de en tilståelse ut av den skandaliserte søsteren.

At Angela peker ut Santiago Nasar som den ansvarlige for at hun ikke lenger har æren i behold er mer sjokkerende for både brødrene og de andre innbyggerne på det provinsielle stedet enn det neste Pablo og Pedro må gjøre etterpå: De må drepe Santiago Nasar. Bare slik kan de bevise sin egen og familiens ærbærhet.

Ettersom æren er tapt på en offentlig måte, er gjenopprettelsen av den nødt til å være offentlig. Men det er ingen av de andre beboerne på det lille stedet som tar dem på alvor når brødrene annonserer at de vil ta livet av Santiago Nasar. Ikke en gang når sliper sine kniver og slår seg ned i sentrum, der de er sikre på at Santiago kommer til å krysse på vei til landstedet han arvet fra faren sin, Ibrahim.

Så skjer katastrofen, men det er bare begynnelsen.

"Beretningen om et varslet mord" er en sitrende spennende, glitrende, flytende, enkel og samtidig kompleks roman om en tragisk hendelse og oppklaring. Å si at både saken og oppklaringen handler om noe større, er en underdrivelse.

Gabriel García Márquezs bok er en sjelden diamant i litteraturen. Det er en detektivbok uten en ordentlig detektiv, en tragedie uten sentimentalitet, en historie om hevn uten helter, og den første boken på lenge som har etterlatt meg i dyster grubling.

Å anbefale denne er knapt nok. Om jeg hadde nok penger ville jeg prakket den på alle. Både de jeg kjenner og de jeg ikke kjenner.

Les den!

Tittel: Beretningen om et varslet mord
Utgitt: 2003
Forlag: Den Norske Bokklubben
Sider: 108

Terningkast: 6

.

      

DEN RØDE BOKSTAV



Sent på nittitallet da jeg bodde i den etiopiske hovedstaden Addis Abeba, møtte jeg ei ung mor som hadde vært strandet der i to år. Hun var ikke slående vakker eller iøynefallende stygg. Hun hadde kullsvart krøllete hår og en smal figur. Hun gikk alltid kledd i en gjennomsiktig silkekjole som ikke la skjul på det fargerike undertøyet som hun til enhver tid hadde på seg. Jeg husker at jeg tenkte at hun var uvanlig. Ikke bare fordi hun røykte og førte seg på en måte som ikke etterlot noen tvil om at hun ikke ga faen, men også fordi hun hadde en historie som hadde vekket en viss oppsikt noen år før.

Hun hadde vært en del av den tredje bølgen med somaliske flyktninger og lykkejegere som veltet over den etiopiske grensen mellom 1996 og 1997. I Somalia hadde hun vært gift med en barndomskjæreste, men han hadde stukket av til Kenya høsten 1994 og hadde ikke blitt hørt fra. Som så mange kvinner i Somalia var hun fanget i en juridisk ingenmannsland. Hun var gift på papiret, og de få religiøse skikkelsene som hun hadde rådspurt hadde fortalt henne at hun burde vente på den savnede mannen sin. Men hvor lenge?

Svarene varierte, og tiden gikk. Da hun til slutt ikke kunne holde ut tausheten og den kvelende hverdagen hos svogerfamilien, ordnet hun seg en plass på en lastebil som skulle føre henne og fjorten andre til Etiopia. Ettersom hun ikke hadde penger betalte hun for turen på en annen måte. Jeg hørte historien først fra en felles venninne, og når hun sa at Ismahan- det var det hun het- hadde finansiert turen på en annen måte, spurte jeg ikke hva hun mente.

Når Ismahan selv en gang gjenfortalte historien og fargela detaljene for meg mens vi satt for oss selv på en madrass i et dunkelt rom (elektrisiteten hadde gått og det eneste lyset kom fra to stearinlys som blafret i mørket) hvor lyden fra oud-musikken fra transistor-radioen nesten overdøvet våre stemmer, forestilte jeg meg at hun og sjåføren hadde utvekslet tjenester ute i villmarken. Kanskje under et akasietre mens hyenene ulte i nærheten og løvene som ikke hadde flyktet over grensen til Kenya for å komme seg unna menneskets ondskap gjemte seg i gresståken som dekket landet som et mørkt teppe. Jeg visste fra min egen reise langs den samme ruten et par år senere at slik handel ikke var uvanlig. Noen ganger var det ikke en gang en utveksling av tjenester, men en krenkelse som ingen ville eller kunne vedkjenne seg når dagen grydde og de reisende som nesten ikke hadde lukket øynene gjennom natten (fordi de var byfolk og lett ble skremt av enhver lyd som nådde ørene deres, enten den var virkelig eller innbilt), måtte fortsette reisen.

Uansett kom Ismahan og reisefølget hennes til Addis etter syv døgn. Hun kjente ingen der. Så hun bød seg til enhver som var interessert, og måtte leve med å finne nåde eller unåde under vekten av dem. Noen var snille og oversvømte henne med varme omtanker mens de lå svette og nakne ved siden av henne. Noen var harde og brukte tungen sin til å piske henne for deres og hennes fall, som om det kunne renvaske dem for det som kvalte dem innvendig. Enkelte var grusomme, og kroppen hennes var som et kart som bare viste dype daler, kraterslag og mørke landingsstriper.

På den tiden var AIDS noe som bare ble visket bak hjemmets fire vegger. De syke og deres pårørende brukte tausheten som medisin, og de brukte den flittig både dag og natt mens den syke ble tæret av både sykdom og skam. Ismahan visste om risikoen, men hun hadde forlengs tatt avskjed med denne verdenen og brydde seg ikke spesielt hva som skjedde med legemet som fortsatt var igjen. Hun ble ikke smittet. Heldigvis. Men hun ble gravid. Og ingen trengte å være spesielt begavet for å skjønne at hun bar på et uekte barn.

I motsetning til AIDS-en, så var svangerskap uten en far som tilkjente farskapet ikke noe nytt. Ei heller var det uhørt å kvitte seg med barnet. Det var private klinikker som kunne ordne med prosedyren selv om det var langt fra billig. Ismahan fortalte meg at hun godt kunne ha betalt for å fjerne barnet, men hun var ikke villig til å myrde barnet sitt.



Da jeg kom over Nathaniel Hawthornes Den røde Bokstav, tenkte jeg umiddelbart på Ismahan og hennes historie. Hawthorne ga ut bok i 1865, men historien finner sted på midten av 1600-tallet. Mellom 1642-1647 for å være presis.

Den handler om Hester Prynne. Hester er gift med en vel ansett mann. Men mens hun har vært på kolonien i Boston, er han i moderlandet England der han ikke har blitt hørt fra på to år. I det historien starter blir hun ført fra fengselet til byens torg. Forbrytelsen hennes er det seks måneder barnet hun har fått mens mannen har vært borte. Straffen hennes, i tillegg til å stå i torget og bli utskjelt i flere timer, er å bære en rødfarget brodering av bokstaven A på kjolen for adulteress, ekteskapsbryter.

Hester blir av hennes sjelesørger, presten Arthur Dimmesdale, spurt om å navngi faren. Hennes svar; «Gud gi at jeg kan bære hans lidelser like godt som min!» (s. 35)

Mens Hester blir spottet i byens torg, ankommer en fremmed til byen. Han har i lengre tid vært fange hos indianerne, men er nå frigitt mot løsepenger. Den fremmede mannen får medynk med Hester, og besøker henne senere i fengselet hvor hun holdes i en mørk celle. Han gir medisin til hennes syke barn, og spør henne om hvem som er faren. Men Hester vil ikke si det. Mannen forlater skuffet Hesters celle, men ikke før han har lovet henne at han skal grave helt til han finner ut hvem som er faren til Hesters jentunge.

Når hun blir løslatt flytter Hester inn i en liten hytte utenfor byen. Hun tjener nok penger fra syingen og broderingsjobben til å forsørge seg selv og datteren Pearl. En dag kommer byens puritanske ledere frem til at Hesters moralske fall gjør henne uskikket til å oppfostre et kristent barn, og planen er å gi barnet til noen som ? slik de ser det- redde barnets sjel. Dermed starter en langsom avdekking av det lille mysteriet om hvem som er faren til Pearl.

Nathaniel Hawthornes roman er en klassisk amerikansk roman. Dessverre er den ikke en bok som tilfredsstilte min smak. Hovedgrunnen er enkel; Hawthorne er mer opptatt av filosofering enn av å fortelle en god historie. Boka er full av setninger som disse; « Ingen var så villig til å gi av det lille de eide til de fattige.» (om Hester, s. 119) « Hun var som en kilde av menneskelig godhet.» (Igjen om Hester, s. 120). Og sånn fortsetter det om hvor herlig hovedpersonen er.  Jeg har ikke noe imot forfattere som liker sine hovedpersoner, men når slike beskrivelser blir gitt om protogonisten, får det meg til å bite tennene og mislike han/hun for hver kompliment forfatteren overøser henne/ham med.

Boka er heldig ikke særlig lang, bare litt over 200 sider. Den er etter min mening ikke en god representant for datidens litteratur. Jeg tør nesten påstå at den eneste grunnen til at den har overlevd med den statusen den har, er fordi det var uvanlig å behandle et slikt emne med en slik overvelde sympati for det som kan betegnes som en synder.

Dersom du har lyst til å lese en bok hvor forfatteren er glad i sine tankestormer uten spesiell progresjon, så er dette en bok for deg. Dersom du ønsker å lese en dramatisk historie om ekteskapsbrudd og puritansk samfunnsjustis så er dette ikke en bok for deg.

Terningkast: 3


hits