leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. På denne bloggen kommer jeg primært til å skrive om bøker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisører/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

Fortellinger fra bushen av Henry Lawson


«Solen er nesten gått ned, og det brygger opp til tordenvær. Barna må komme seg i ly, men hun har ikke lyst til å ta dem inn i huset, for hun vet at slangen er der og kan komme opp gjennom en sprekk i det gisne plankegulvet når som helst. Så hun bærer flere fanger med ved inn i kjøkkenet og tar barna dit. Kjøkkenet har ikke noe gulv- eller rettere sagt, det har et jordgulv, som de kaller «første etasje» i denne delen av bushen. Det står et stort, grovt bord midt i rommet. Hun tar barna inn og sier de skal holde seg oppå bordet. Det er to gutter og to jenter- rene spedbarna. Hun gir dem litt kveldsmat, og så, før det blir mørkt, går hun inn i huset og napper til seg noen puter og tepper- venter å se eller ta slangen når som helst. Hun rer opp på kjøkkenbordet for barna og setter seg ved siden av det for å holde vakt hele natten.»  Fortellinger fra bushen

Er man en hipster når man fortsatt leser avis på papir og hører på radio? Jeg gjør begge. Ikke fordi jeg kan eller ønsker å pårope meg en sær eller snobbete smak, men fordi jeg 1) liker følelsen av å holde avisa mens jeg sipper i kaffen, og 2) fordi radio gir meg en et stort og bredt tilgang til givende diskusjoner og tips.

Et av disse tipsene kom meg for øre i forrige uke, da jeg hørte på et innslag om en, for meg, helt ukjent forfatter; Henry Lawson.

Lawsons far, Niels Hertzberg Larsen, var en av de mange som skylte inn i Australias kyst på midten av 1800-tallet. Han var bare 23 år da han dro fra Tromøy ved Arendal for å søke lykken «Down Under», der man noen år hans utvandring hadde funnet gull.

Men gullrushet varte ikke lenge. Og brått måtte de mange tusen som hadde reist tusenvis av mil over havet, bestemme seg for om de ville forlate landet eller utfordre skjebnen ved å ta imot myndighetenes generøse tilbud om land innover i landet. En del valgte det første, men ikke Henrys far. Han ble i stedet snekker og tømmerhugger. Resten er historie.

De tolv fortellingene i denne samlingen fra 1989, handler om den tøffe, livsfarlige, eventyrlige, ukuelige og alkoholfylte hverdagen til de som ble, som bestemte seg for å bli, overleve og- om ikke beseire- så i hvert fall lære å ikke la seg kue av de barske omgivelsene.

Som med de fleste litterære samlinger, har denne også sine sterke og svake sider, slik jeg ser det. De sterkeste kvalitetene er de som er enklest å få øye på; fengende beskrivelser, troverdige karakterer, et miljø som er levende og dødelig, og- kanskje overraskende- en humor som ofte er beksvart og av og til slap-stick.

Den morsomste fortellingen, som også er den det er enklest å like, er den niende. Der møter vi en gruppe menn som, der andre har gitt opp, fortsatt har troen på at det er mulig å sprenge seg ned til en gullåre.

Men mens pessimismen og forsøkene på å ta fra dem motet fra andre, mer realistiske artsfeller, ikke truer livene deres, er det noe annet som gjør: den dumme retrieveren de har hatt med seg i en stund. Jeg skal ikke avsløre hva som skjer videre, men det er, tross det enkle premisset, ganske enkelt noe av det morsomste jeg har lest på en stund.

En annen fortelling med en veldig god premiss, er «Driftekarens kone», den åttende fortellingen i samlingen. I motsetning til ovennevnte fortelling, er denne ikke morsom. Ikke i det hele tatt. I en mesterlig historie på korte ti sider, fortelles det en åndeløst gripende og dypt engasjerende historie om en mor og hennes barn som bor i bushen og deres kamp for livet mot en giftig slange som har slått seg ned under deres falleferdige hus.

Enkelt sagt er dette hva en bare drømmer om å komme over i en novellesamling, et eksempel til etterfølgelse for forfattere som heller foretrekker å kjede leserne sine til graven.

De andre fortellingene varierer fra det interessante og ektefølte, til det hjerteskjærende. «Ikke noe sted for en kvinne» et eksempel på det siste. Det starter underlig med møtet mellom jeg-fortelleren og en ensom gammel mann som er kjent i bushen for å søke selskapet til alle som streifer forbi huset hans.

Så utvikler det seg i en uventet og, avhengig av hvordan du ser det, skremmende eller hjerteskjærende retning. Utrolig godt komponert.

Om du ønsker en kort introduksjon til Lawsons forfatterskap, liker litteratur om nybyggerliv, og da særlig i Australia, kan denne anbefales.

Tittel: Fortellinger fra bushen
Utgitt: 1989
Forlag: Solum forlag
Sider: 128

Terningkast:  4






 


Tredje landevei av Morten Claussen


[...]russere i sin alminnelighet uttaler seg bare om det de har greie på[...] eller om det de mener at de har rett til å få etter å ha bestukket en hel rekke instanser for å oppnå det ene eller det andre, kort oppsummert det meste som betyr noe i livet til den jevne borger[...]" Tredje landevei, s. 16

Fordi jeg ofte går bredt ut og sampler forfattere ved først å lese én enkelt bok av en forfatter før jeg lar inntrykket jeg sitter igjen med diktere om jeg skal returnere til forfatteren, skjer det en av tre ting: a) jeg finner bøker og forfattere som jeg aldri i livet ville ha funnet frem til (enten fordi vennene mine ikke leser ham/henne/dem, avisene/bloggerne ikke anmelder dem eller ganske enkelt fordi det er så lenge siden de kom ut at få er interessert i å skrive om dem) og som tømmer meg for superlativer; b) jeg lærer (enda en gang) at det skrives ufattelig mange bøker (av debutanter) som handler om unge mennesker som skriver eller drømmer om å skrive; og c) Jeg oppdager (på nytt) hvor sjeldne de gode bøkene og forfatterne er.

Morten Claussen, forfatteren bak ikke bare én, men to av bøkene jeg har lest denne uka, er et nytt bekjentskap for meg. Jeg hadde aldri hørt om ham, verken i media eller via venner. Og det er kanskje ikke så rart. Han skriver ikke krim, er ikke selvutleverende og er en av få norske forfattere (som jeg vet om) som gir inntrykk over å reflektere over den verdenen vi lever i. I det litterære Norge der det er mer sannsynlig at de dagsaktuelle, vektige og ikke-navlebeskuende emnene tas opp i krimbøker og av krimforfattere og ikke, som man skulle tro, i såkalte «litterære» bøker, gjør Claussens perspektivvalg ham til en voksen i et felt som har altfor få.

«Tredje landevei», hans sjette utgivelse, er et klart bevis på det.

Tross sin beskjedne størrelse, den er bare på hundreogti sider, tar de tre fortellingene boka består av opp store emner; globalisering, korrupsjon, diktatur, undertrykkelse, forvitringen av middelklassen i USA og ikke minst, historie. Men dette er ingen bok som ofrer karakterene, deres lidelser og perspektiv for å kunne snakke om temaene over. Den gjør faktisk det motsatte; den setter karakterene i sentrum og lar de politiske, sosiale og økonomiske kreftene stige opp som verdenshavene nå gjør på grunn av oppvarmingen av planeten: sakte.

Ta for eksempel den første historien i boka, «Erindring om demokratiet i Russland.» Der introduseres vi for den pensjonerte enkemannen og åndshistorikeren Nikolaj Nikolajevitsj. Han bor alene i leiligheten sin i en by han bare refererer til som «P», tidligere kalt «L», altså St. Petersburg (som i forskjellige perioder ble kalt både Petrograd og Leningrad).

Vagheten er ikke uttrykk for de snobberi, men er et resultat av usikkerheten og redselen som landets innbyggere lærte å internalisere under Sovjettiden. Det er en lekse som fortsatt sitter, selv om Russland nå er et «demokrati».

Når datteren som han knapt har hatt kontakt med i ti år bryter med noksagten som var mannen hennes og flytter inn sammen med barnebarna, havner familien i en stadig vanskeligere økonomisk situasjon. Det blir enda verre når guttene blir alvorlig syke.

I den andre og tredje beste fortellingen utsettes vi en bitter, grinete og usympatisk krigsveteran som står på terskelen til å miste alt. Den er knapt verdt å huske. Det samme kan ikke sies om den tredje og siste fortellingen, tittelfortellingen «Tredje landevei.»

På mindre enn tretti sider tar boka for seg den frustrerende lange, unødvendig byråkratiske, latterlig innviklete prosessen med å bygge en tredje landevei i Hunan-provinsen i det sørlige Kina. Det er en historie om Kinas mirakuløse økonomi, kommunistpartiet, Mao, historierevisjonisme og de navnløse ofrene for fremskrittet landet har blitt berømmet for.

Den som vil kan se mange røde tråder mellom fortellingene, men det er ikke nødvendig. Hver historie er en egen og avsluttet fortelling som ikke trenger de to andre. Den som er interessert får likevel nok garn til å nøste en global historie om individet og dets maktesløshet overfor de synlige og usynlige kreftene som herjer og legger dets liv øde.

Anbefales sterkt!

Tittel: Tredje landevei   
Utgitt­: 2006
Forlag: Solum forlag
Sider: 110

Terningkast: 5
 

 


hits