leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. P denne bloggen kommer jeg primrt til skrive om bker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisrer/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

Filmanbefaling: Wild Tales


Wild Tales

Regi: Damin Szifron
Med: Ricardo Darin, Oscar Martinez, Leonardo Sbaraglia, mfl.

Terningkast: 6

Det er en klisje at latin-amerikanere har et reaksjonsmnster som er noe hetere, mer uttrykksfullt, mer "overdrevent" og lidenskapelig, for ikke snakke om spennende enn de fleste. Men det er en klisj som, sann eller ikke, i hvert fall gjr at JEG elsker se filmer fra Sr-og-Latin-amerika. Ikke bare er karakterene mer relaterbare, men konfliktene som settes p spissen er ogs langt mer gripende enn det Hollywood ofte serverer oss.

Argentinske Damin Szifrons "Wild Tales" er ikke noe unntak.

Szifrons film bestr av seks novellefilmer som alle handler om gjengjeldelse. pningshistorien, som ogs er den korteste, handler om en mislykket musiker som bringer sammen en gruppe mennesker for en nedtur av en reise. I den andre novellefilmen fr en ung kvinnelig servitr mannen som dela familiens konomi til kunde og blir egget til ta livet av ham av en kollega.

Den tredje novellefilmen, min favoritt av alle seks, er noe inspirert av Steven Spielbergs "Duel". Hovedpersonen, en forholdsvis rik jappe, kommer i stedet i konflikt med en aggressiv bilfrer, fornrmer ham, blir strandet nr et av hjulene punkterer og m kjempe for livet mens han venter p politiet og tauebil.

De neste to novellefilmene er ogs sterke. I "Bombita", faller hovedpersonens liv fra hverandre nr han forsker kjempe mot byrkratiet en kommer i kontakt med nr man fr bilen tauet. Og i den femte novellen, fr en fattig gartner et tilbud om redde snnen til arbeidsgiveren fra fengsel og sikker dd, mot bli konomisk kompensert.

Det som gjr disse to novellene, er ikke bare gjenkjennelseseffekten og mten de kommenterer de politiske og sosiale forholdene i Argentina p, men ogs det oppfinnsomme manuset, de gode skuespillprestasjonene og den gode regien.

Favorittnovellen til mange av filmens fans er likevel ingen av disse. Den ren fr avslutningsnovellen. Der mter vi et lykkelig ungt par p sin bryllupsdag. Det er musikk, det er gratulasjoner og det er dans. Helt til bruden fr mistanker om at hennes utkrede har vrt utro, og at hans elskerinne er til stede. Og med det gr alt til helvete. P en morsom mte.

Anbefales p det varmeste.

Filmanmeldelse: Me and Earl and the dying girl


Me and Earl and the dying girl

Regi: Alfonso Gomez-Rejon
Med: Thomas Mann, Olivia Cook, Ronald Cyler II, mfl.

Terningkast: 2

Hei. Jeg heter Chandler og jeg vitser nr jeg er ukomfortabel. sier Matthew Perrts karakter i Friends i en av episodene fra den populre komiserien fra 1990-og-tidlig-2000-tallet. Han er ikke alene om det. Stadig flere av drama-filmene som kommer fra Hollywood er s ukomfortable og redde for bli tatt for fleri at de underminerer historiene de prver fortelle ved underminere dem med ironi og irriterende selvbevissthet. Me and Earl and the dying girl er enda en i rekken.

Greg (Thomas Mann) er prototypen p den amerikanske high-school-eleven i sm uavhengige filmer; han har ikke dametekke, er ikke medlem av en klikk, og har n venn som deler hans hobby, nemlig film. At vennen, Earl (Ronald Cyler II) er afro-amerikaner, er kanskje noe uventet, men det er s langt filmen er villig til bevege seg utenfor den ventede stien.

I et forsk p f snnen av den lite sosiale kokongen han liker vre i, krever Gregs mor (Connie Britton fra Spin City) at han henger med Rachel (Olivia Cook), en tidligere barndomskamerat Greg ikke har hengt med p lenge. Rachel har ftt leukemi, og bde Gregs mor og Rachels mor, Denise (Molly Shannon), mener at Rachel vil ha godt av vre sammen med en jevnaldrende, enda denne jevnaldrende er en av de som er mest allergisk mot alt som er serist.

En del har ment at Me and Earl and the dying girl minner om fjorrets treperser The Fault in our stars. Det er den ikke. Eller rettere sagt, filmene har bare noen overfladiske likheter. Begge handler om dende tenringsjenter og bruker humor til holde alvoret p avstand, og begge mislykkes miserabelt. Men av forskjellige grunner.

Mens The Fault in our stars var en srpete film som aldri lftet seg noe srlig over originalmaterialet den var basert p, er Me and Earl and the dying girl en film som kollapser fordi den allerede fra starten av skriker; IKKE TA MEG P ALVOR. Den gr til og med s langt at selvbevisstheten og usersiteten staves ut med seksvenstitler. En av dem heter kort og godt Dette er den delen hvor jeg mter den dende jenta.

Greg og Rachel blir venner, men ikke romantisk involvert. Filmen vil veldig gjerne at du skal vite at den ikke vil ta den stien og at du skal gi den kred for det. Den nrmest trygler om det et par ganger. S gjr Rachel et skjebnesvangert valg og Earl og Greg blir uvenner over visse avslringer. Men nr historien har kommet s langt har jeg koblet helt av, og bare et sprsml virrer i hodet mitt: Hvorfor skal jeg bry meg med ta inn over meg en historie som ikke vil at jeg skal gjre det?

Svaret er enkelt. Du br ikke det.

Hopp over denne.

Trailer-tirsdag: The Big Short

Nr Oscar-akademiet ignorer deg fordi du er for pen, for ung og rik eller begge og du heter Brad Pitt (eller Leonardo DiCaprio), er det bare n ting du br gjre; ta grep bak kamera. Brad Pitt gjorde det tidlig p 2000-tallet da han startet produksjonsselskapet Plan B med sin davrende kone, Jennifer Aniston. En affre med Angelina Jolie senere, kjpte Pitt Anistons del av selskapet, hentet et par drevne produsenter og resten er historie.

Noe av det som gjr Pitt og Plan B et av de beste produksjonsselskapene i Hollywood (sammen med George Clooneys Smokehouse Pictures) er at selskapet lager filmer som virkelig betyr noe. Filmer som "12 Years A Slave" (2013), Ava Duverneys "Selma" (2014), og n "The Big Short".

"The Big Short", basert p dokumentarboka med samme tittel av Michael Lewis (forfatteren bak dokumentarboka bak en annen Brad Pitt-film, "Money Ball"), handler om en gjeng Wall Street-menn som s finanskrisen komme og satset p at verdenskonomien ville kollapse.

Ved siden av Plan B og boka, som har ftt ros, er det mest iynefallende ved filmen alle de store stjernene som er med. Christian Bale, Ryan Gosling, Steve Carell, Melissa Leo og Marisa Tomei.

Det eneste som fr meg til ikke ta med filmen i min liste p filmer jeg gleder meg som en unge til se, er regissren. Adam McKay er mest kjent som mannen bak en god del Will Ferrell-filmer; "Anchorman, Talladega Nights og "The Other Guys". Han er alts ikke en person jeg forventer skal regissere en intelligent film om finanskrisen, for ikke snakke om skrive den. McKay har gjort begge jobbene.

Traileren under tyder ikke p at han vil overraske. Men kanskje filmen holder kortene tett inntil brystet?

Resultatet blir se en gang neste r i Norge. Filmen har premiere i USA i desember.



Emmy-fortjent eller ufortjent

Det hres kanskje rart ut, men noen ganger skulle jeg nske at organisasjonene som deler ut film og tv-priser var litt mer konservative, elitistiske og mindre svake for ytre pvirkning om vre mer rause (ved f.eks. ke antall filmer/tv-serier de nominerer, slik Oscar-akademiet gjorde det etter at de ble massivt kritisert for IKKE nominere "The Dark Knight") og mer politisk trendy. Jeg gjr det ikke fordi jeg selv er konservativ eller elitistisk, jeg gjr det fordi vi da ville ha sluppet at svake serier og svake skuespillprestasjoner ble belnt.

Er Amazons Transparent s god at den fortjener bde Golden Globe og Emmy-priser for henholdsvis beste komiserie og beste skuespiller i komiserie i sin frste sesong? Den gjr den definitivt ikke. Fortjener Viola Davis en Emmy-pris for beste skuespillerinne i en dramaserie? Jeg har sett begge seriene, og den eneste grunnen til at belnningen av Transparent og Viola Davis? prestasjon kan forklares, er simpelthen fordi Transparent handler om et trendy emne og fordi Davis er afro-amerikaner. En blir belnt for vre tidsriktig og en fordi hun tilfeldigvis tilhrer en gruppe mennesker og et kjnn som ikke har vrt oversett i over seksti r.

Verre enn belnningen av Transparent og Davis, var Jon Hamms seier. Jeg har ikke sett alle sesongene av Mad Men, men jeg har sett flere enn fire filmer hvor Hamm har vrt med (inkludert en som ble skrevet av kona hans) og jeg kan ikke skjnne hvordan noen kan nominere ham, for ikke si belnne ham, med en pris for skuespill. Eller er det jeg som er blind for noe alle andre ser?

Heldigvis hadde natten noen vinnere som virkelig fortjente prisene de fikk. Game of Thrones vant fortjent ti priser, inkludert for beste drama, beste manus for drama og beste mannlige birolle (Peter Dinklage). Vant gjorde ogs min favoritt-komiserie; Veep.

Resten av prisene varierer fra de som ikke fortjente det, men som jeg likevel klappet for (The Daily Show), Allison Janney (Mom) og Uzo Aduba (Orange is the new black), til de gledelig overraskende (Regina King for sin prestasjon i American Crime), Frances McDormand og Bill Murray (Olive Kitteridge), til de kjedelige (prisen for beste reality-serie til The Voice, et av de kjedeligste programmene p TV).

Og n videre til Oscar-sesongen.

I bakspeilet: Malcolm X


Malcolm X

Regi: Spike Lee
Med: Denzel Washington, Angela Bassett, Albert Hall, Spike Lee, Delroy Lindo, mfl.
Lengde: 3 timer og 20 minutter

Spike Lee var en gang en av Hollywoods mest interessante regissrer. Han var independent-filmskaperen som skrev sin egen billett inn til filmbyen med sin frste langfilm i 1986 med "She's gotta have it". Han var barrierebryteren som sparket inn dren til de godes selskap med "Do the right thing" (1989). Og han var kontroversskaperen som ble beskyldt for vre antisemitist med "Mo better Blues" (1990), "Jungle Fever" (1991) og ikke minst- "Malcolm X" (1992).

Med unntak av noen f filmer, "Summer of Sam" i 1999, "25th hour" i 2002 og "Inside Man" i 2006, utgjr "Malcolm X" hydepunktet i regissrens karriere. Filmen har alt man forventer i en Spike Lee-film; en hovedperson som sier og gjr ting som vekker sosial uro, en telegrafert og hylytt tilstandsrapport om raserelasjonene i USA og det jeg liker minst ved regissrens filmer: skuespilleren Spike Lee.

Om Lees skuespillevner er et stort minus, og det er det, s er Denzel Washington i tittelrollen noe av det beste fra skuespilleren. Washintons prestasjon er s god at man ganske enkelt glemmer se skuespilleren, noe som ikke overraskende frte til at han ble Oscar-nominert for, men tapte-urettmessig i mine yne- mot Al Pacino (Scent of a Woman).

Historien filmen forteller handler om livet til Malcolm Little. Gutten, tjuven, fengselsfuglen, rasisten, sektmedlemmet, taleren, helten, skurken, muslimen og martyren som senere ble bedre kjent som Malcolm X.

Er du opptatt av politikk, USA og motstykket til Martin Luther Kings ikke-voldsfilosofi, s er "Malcolm X" en film du absolutt br se.

Blgen


Grunnet sykdom har jeg ikke ftt med meg noen filmer, trailere eller serier siden slutten av forrige uke. Men n er jeg frisk som en fisk igjen, og med det har jeg ftt tilbake energien og nsket om ta igjen det tapte.

Blant de filmene jeg ikke har ftt med meg enn, er "Blgen".

Traileren gjorde meg ikke hip p se filmen, og det har for s vidt heller ikke anmeldelsene, enda katastrofefilmen har ftt glitrende anmeldelser i de strste avisene. Jeg vil se den mest av nysgjerrighet og fordi jeg alltid liker sttte norsk film, uansett kvalitet.

En filmbransje vokser ikke ut og opp av asfalt, den m villes til live, oppmuntres og utfordres. Bare p den mten kan vi f et filmmilj som lager film om hvordan det er i Norge i dag og hva vi er opptatt av.


Lrdagsfilm: Man On Fire


Man On Fire

Regi: Tony Scott
Med: Denzel Washington, Christopher Walken, Dakota Fanning, Mickey Rourke, Mark Anthony, Radha Mitchell, mfl.
Lengde: 2 timer og 26 minutter

Terningkast: 4

En gang var eks-CIA-agenten og militrmannen John Creasy en verdifull ansatt og et eksepsjonelt verkty. Men det en stund siden. N er han en rotls dranker med et noks uflittig utseende og et inderlig nske om bli frelst for alt det fle han har gjort i tjenesten. Han fr muligheten nr han besker Paul Rayburn (Christopher Walken), en gammel kollega og venn, i Mexico. Der bor Rayburn med sin meksikanske kone og jobber som sikkerhetskonsulent for beskende forretningsfolk som er redde for bli ofre for kidnappingsblgen som herjer i landet.

Fordi Creasys evner ikke er hva de en gang var, kan ikke Paul gi ham en jobb i sin organisasjon. Men han klarer skaffe en komfortabel jobb som livvakt for Pita (Dakota Fanning), datteren til en meksikansk forretningsmann (Marc Anthony) og hans amerikanske kone (Radha Mitchell).

Creasy er fast bestemt p gjre jobben enkelt og greit, uten bli for mye involvert i klientens liv. Men Pita gjr det ikke enkelt for ham. Hun spr og graver og trer ned forsvarsverkene hans sakte men sikkert. Hun og Creasy fr et spesielt bnd, og for frste gang p lenge gjr han et alvorlig forsk p legge flasken til side og omfavne livet.

Det er da alt gr galt og Pita blir snappet opp fra gata. Selv blir Creasy alvorlig sret, havner p sykehuset og blir anklaget for ha drept flere fderale politifolk. Rayburn fr ham ut, og han er ikke den eneste som er villig til hjelpe eks-agenten med komme seg tilbake p fttene og p sporet av de som kidnappet Pita, tjente millioner p det og til slutt drepte henne.

N er det tid for hevn. Uansett hva det koster.

Den engelske forfatteren Philip Nicholsens spenningsbok fra 1980 blir med noen f modifikasjoner adaptert til en underholdende og til tider rrende action-film i hendene p Tony Scott (True Romance). Gjenforent med sin Crimson Tide-stjerne Denzel Washington, og begge leverer en solid film. Av skuespillerne er Dakota Fanning verd trekke frem. Hennes kjemi med Washington er utskt, og scenene de har sammen i filmen er sjarmerende, flelsesladet og humoristiske. Christopher Walken gjr ogs en god jobb. Resten, inkludert Mickey Rourke, gjr ikke et spesielt sterkt inntrykk.

Man on Fire er en solid actionfilm med en flelsesmessig tyngde.

Se den!

M. Night Shyamalans beste filmer

(bilde fra Wall Street Journal)


Fr Christopher Nolan erobret alle nerders hjerter med sine intelligente og spennende filmer, var M. Night Shyamalan den mest glitrende stjernen p filmregissrhimmelen. Praying with Anger og Wide awake, var hans frste filmer, men f husker dem. Det de fleste derimot ikke kan la vre huske, er Den sjette sansen.

F filmer i de siste tjue, tretti rene, har SKAPT en regissr som Den sjette sansen. Det ble klart etterp. Fr folk s filmen p kino, fortalte sine venner om vrien, dro tilbake for se filmen en gang til, var Bruce Willis filmens strste markedsfringspunkt. Etterp var Shyamalans navn, hans mesterlige penn og hans visuelle sprk noe bde filmnerder og vanlige kinogjengere var villige til kjpe en billett for.

Femten r og Lady in the water, The last airbender og After Earth senere, har navnet hans blitt synonymt med hovmod, platte filmer og drlige og utilfredsstillende vrier.

I morgen har hans ellevte film premiere i USA og da passer det se tilbake p mannens filmer og rangere dem. Fordi jeg fortsatt nrer en viss svakhet for mannens evner som filmskaper, skal jeg bare rangere de beste. Jo mindre tid bde jeg og alle andre bruker p kaste bort tid p hans verste filmer, jo bedre vil livet vre.


1: Unbreakable: David Dunn (Bruce Willis) er en tilsynelatende normal mann. Han jobber som vakt p et stadion i Philadelphia, er p nippet til g fra kona Audrey (Robin Wright Penn) og flytte til New York York, langt unna snnen Joseph (Spencer Treat Clark). P vei hjem fra et jobbintervju havner David i en togulykke. Hundre og trettien mennesker omkommer. Men ikke David. Faktisk har han ikke en gang n eneste skramme. Audrey ser p det som et mirakel, et tegn p at de kanskje br gi forholdet en ny sjanse. Men Elijah Price (Samuel L. Jackson), som eier og driver et galleri dedisert til superheltkunst, har en annen teori om David. En teori som kommer til forandre alt i Davids liv og verden omkring ham.

Unbreakable er en av de mest utskte filmene som noensinne er laget. Ikke bare er fotografiet s betydningsfullt, men det samme er ogs manuset. Mens Den sjette sansen har en utskt vri, har Unbreakable en mytologi og stemning som gjr den utvilsomt mer verdt studere, sammenliknet med Shyamalans mest populre film.

En skatt.


2: Den sjette sansen: Kort tid etter ha ftt en pris for sitt arbeid som terapeut, kommer Malcolm Crowe (Bruce Willis) hjem og oppdager at noen har brutt seg inn i huset hans. Han finner gjerningsmannen, Vincent grey (Donnie Wahlberg), p badet, vpnet, ustabil og opprrt over at Malcolm har blitt beret for ha hjulpet barn, enda han ikke har klart kurere Vincent. Malcolm forsker berolige sin tidligere pasient, men forgjeves. Donnie skyter Malcolm, fr han begr selvmord. Mneder senere oppsker Malcolm Cole Sear (Haley Joel Osment). Ni-ringens tilstand og vansker minner sterkt om Vincent, og Malcolm er oppsatt p hjelpe guttungen. Og ogs seg selv. Men det skal vise seg vre mer komplisert enn frst antatt.

Den sjette sansen var et fenomen i 1999. Den tjente nesten 700 millioner dollar, fikk seks Oscar-nominasjoner, blant annet for Beste manus (Shyamalan) og Beste birolle (Osment), og ble en snakkis overalt. Hovedsakelig p grunn av vrien. Og for en vri! Uheldigvis er vrien, s genial som den er, ogs det som til slutt dela Shyamalans karriere. I stedet for g inn i kinosalen for se en god film regissert av Shyamalan, begynte alle forvente en vri i hver eneste av hans filmer, og Shyamalan, lett arrogant, noe henfrt, begynte steppdanse for Massa. Og du skal aldri steppdanse for Massa.


3: Signs: Romvesener invaderer verden, lager innviklete mnstre i kornkrer og begynner, i desperasjon, hjemske eiendommen til Graham Hess(Mel Gibson), en eks-prest som deler huset med sine to barn (Rory Culkin og Abigail Breslin) og sin yngre bror, Merrill (Joaquin Phoenix).

Enda Signs ikke handler om dde mennesker og planter som dreper, og ikke er full av blod og grr, er den Shyamalans mest skremmende. Den klarer dette trikset ved utnytte hentydningens kunst p en mesterlig mte. I tillegg har den det beste ensemblet av alle Shyamalans filmer; Mel Gibson leverer som en mann som ikke har sluttet srge bortgangen til kona (en bortgang som foranlediget hans brudd med religion). Breslin (i sin frste store rolle p lerretet) og Culkin (lillebroren til Macaulay fra Hjemme alene-filmene) er eksepsjonelle. Det samme er ogs Joaquin Phoenix.

"The Visit", Shyamalans siste film, en skrekkomedie han selv har finansier av egen lomme, har premiere i USA i morgen. Anmeldelsene s langt spriker. En god del hevder at dette markerer Shyamalans lslatelse fra de drlige regissrers fengsel. En del andre er uenige og mener at filmen er en markant forbedring fra regissrens siste filmer, men at "The Visit" likevel ikke er en god film.

Du og jeg fr dmme det selv den 25. september.

Out brand is crisis


(bilde: huffingtonpost.com)

Det er ikke noen hemmelighet at Hollywood er et liberalt sted. Politisk er det Demokratiske partiet s dominant blant filmskaperne i byen at man automatisk antas tilhre den politiske venstresiden til man sier det motsatte, noe f tr gjre i frykt for miste karrieremuligheter.

Sosialt er bildet noe mer sammensatt.

P den ene siden er menneskene som jobber i filmbyen en gruppe med hy toleranse for alternative livsstiler og valg, og p den andre siden har filmstudiene, manusforfatterne og produsentene en noks konservativ holdning nr det gjelder hvilke karakterer de bringer til skjermen og hvem de velger til gestalte disse rollene.

Hollywood har et minoritetsproblem. Men ogs noe verre; det har et kvinneproblem.

At kvinnelige skuespillere, selv de beste, eldes ut av bransjen s snart de nrmer seg frtirsalderen er kjent. Hvorfor det skjer, finnes det ikke en altomfattende forklaring p. Men det finnes noen gode og gyldige teorier.

En gr ut p at finansrene, lik finansrer overalt, krever f igjen for investeringen sin, og nr valget str mellom satse p en mannlig karakter som menn og kvinner i alle aldre kan identifisere seg (menn antakelig fordi han er en mann, og kvinner fordi de har blitt historisk sosialisert til det) og en kvinnelig karakter som vil tvinge menn til se en kvinnefilm, s velger produsentene og finansrene nesten alltid alternativ nummer en.

Unntakene finnes. Jennifer Lawrence (fordi hun er ung), Scarlet Johannson (fordi hun er ung, og bare i de rette filmene) og Sandra Bullock (fordi hun ikke tar seg selv s serist og fordi hun er villig til vente p det rette prosjektet).

Selv er jeg av den oppfatning at problemene og lsningen har tre rtter; produsentene, manusforfatterne og publikum. Produsentene fordi det er de som gir incentiver til skribentene om hvilke prosjekter de aksepterer og vil satse p, manusforfatterne fordi de slavisk lar seg lede, og publikum fordi vi stadig belnner de samme ingrediensene.

Hvilket bringer oss til Our brand is crisis. Filmen handler om en valgkampstrateg (Bullock) som blir rekruttert til bist i valgkampen til en presidentkandidat i et latinamerikansk land. Opprinnelig var manuset og prosjektet skreddersydd for George Clooney. Men s droppet han ut. Samtidig var Bullock p jakt etter et godt manus hvor folkene bak filmen ikke hadde noe problem med skifte kjnnet p hovedpersonen. Resultatet er Our brand in crisis.

Vil filmen vre god fordi manuset opprinnelig var ment for en mannlig skuespiller? Det tror jeg ikke. Men jeg hper faktisk det, og jeg hper at Bullock vil bruke promoteringen av filmen til ppeke det urettferdige ved det hele.

Filmbransjen er annerledes enn de fleste bransjer. Men det br vre like uholdbart dirigere de gode prosjektene som bringer penger og bermmelse til mannlige skuespillere og regissrer som det er for en sjef reservere arbeidsoppgavene og prosjektene som bringer karrierefremgang for mannlige ansatte.




M. Night Shyamalan er tilbake


Begynnelsen av september kan sammenliknes med januar i USA. Da dumpes de sm, nisjefilmene som verken har nok muskler til vre sommerfilmer eller prestisje til konkurrere mot de tunge, voksne dramaene som er skreddersydd for prisutdelende organisasjoner (se Oscar-akademiet).

M. Night Shyamalan, mannen som brakte oss mesterverk som Den Sjette Sansen, Unbreakable og Signs, burde i utgangspunktet ikke vre en av regissrene som fr filmen sin dumpet tidlig i september. Eller mer presist, han var ikke det.

Men n er det lenge siden kritikerne lovpriste ham, publikum flokket til hans filmer og han ble kalt den neste Spielberg. Det er prisen han har betalt for The Last Airbender, en film som var s drlig at en del publikum i USA skal ha skreket og forbannet filmen mens den ble vist.

N er Shymalan tilbake med en ny film. Den heter The Visit og handler kort sagt om et par ssken (Olivia DeJonge og Ed Exonbould) som skal tilbringe ei uke med besteforeldrene (Deanna Dunagan og Peter McRobbie) p et litt avsidesliggende hus. Alt er fryd og gammen frst, men s begynner barna legge merke til besteforeldrenes sre atferd (bestemor krafser neglene mot dra om natten og kravler omkring naken, bestefar ser ut til ville beg selvmord med ei brse) og ting blir bare verre derfra.

Utover at dette er en Shyamalan-film, er filmen spesiell av to grunner; 1) Shyamalan dekket hele filmens produksjonsbudsjett p 5 millioner dollar selv; 2) Og den er kjpt og markedsfres av Blumhouse Productions, det mest fremtredende produksjonsselskapet p skrekkfilmmarkedet i de siste rene (Paranormal Activity, Insidious, Sinister, The Purge).

S langt har ikke de store filmbloggerne og avisene ikke postet noen anmeldelse av filmen. Men hvis tilbakemeldingen fra vanlige kinogjengere som har vrt p mange av visningene filmen har hatt i USA, England og Tyskland stemmer, er Shyamalan tilbake.

Filmen har premiere i Norge p fredag, 11. september.




Sndagsbiter

Tjuefemten har s langt ikke vrt et godt filmr. Woody Allen skuffet med Irrational Man. Fox serverte oss den verste superheltfilmen siden Ironman 2 (2010), kanskje Daredevil (2003). Og selv komediene som skulle lyse opp ret var enten lite morsomme (Trainwreck, Spy, Hot Porsuit), og/eller barnslige og lite morsomme (The Wedding Ringer, Ted 2, Get Hard).

Men n er hsten endelig her, noe som betyr at prestisjefilmene, filmene Hollywood-studiene og finansrene hper skal appellere til Oscar-akademiet kommer p lpende bnd. To av disse har premiere den samme helga, fredag 25. september.

Den frste filmen er Pawn Sacrifice med Toby Maguire (Spiderman, Cider House Rules), Peter Sarsgaard (An Education) og Liev Schreiber (Manchurian Candidate). Filmen handler om sjakklegenden Bobby Fischs (Maguire) bermte duell mot det russiske sjakkgeniet Boris Spassky i 1972, i den kalde krigens kanskje kaldeste dager. Traileren, som du kan se under, er imponerende. Men vil filmen leve opp til den? Jeg hper virkelig det.

Den som er allergisk mot alt som har med sjakk gjre, har mulighet til se kanadisk Denis Villeneuves Cannes-favoritt, Sicario. Emily Blunt (Edge of Tomorrow) spiller en FBI-agent som blir involvert i og deretter kompromittert av den blodige krigen mot narkotika i grenseomrdet mellom USA og Mexico.

Traileren minner en om Steven Soderberghs Traffic (2000), delvis kanskje fordi en av de sentrale skuespillerne fra den filmen-Oscar-vinneren Benicio Del Toro ? ogs er med i denne. Men i motsetning til Traffics panoramiske perspektiv, ser det ut til at Sicario vil vre en mer intim affre, noe jeg ikke tror vil vre til filmens fordel nr den skal jakte p priser.

Her er traileren for Sicario.

Filmanbefaling: Brasils hjerte


Brasils hjerte


Regi: Walter Salles
Med: Fernanda Montenegro, Vincius de Oliveira, Soia Lira, Marlia Pra, mfl.

Terningkast: 6

Dora (Fernanda Montenegro) er en noks flelsesmessig avstumpet pensjonert lrer med en noe spesiell jobb. Hun skriver brev for folk som ikke kan lese og skrive. Hver dag tropper hun opp p sentralstasjonen i Rio og fr i fanget intim detaljer om folks liv. En mann skriver til sin elskede. En kvinne til sin mann bak murene. En annen til en som lurte ham. Osv.

Dora skriver brevene, tar seg betalt, men sender sjeldent brevene. Noen river hun i stykker, andre oppbevarer hun i en skuff hjemme, og alle blir brukt til underholde venninnen Irene (Marlia Pra)

Ni-ringen Josus (Vincius de Oliveira) mor oppsker en dag Dora og ber henne skrive et brev til Josus far-Jesus. Gutten har aldri mtt faren sin, delvis fordi Ana (Soia Lira), moren, ikke har nsket det. Men n insisterer gutten p bli kjent med sin far, og Ana er villig til bruke sin kommende ferie til ta ham til faren.

Det skjer aldri. Like etter at Dora forfatter brev nummer to for Ana, blir hun pkjrt og drept utenfor stasjonen. Josus, n foreldrels, oppsker Dora og ber henne skrive et nytt brev til faren, denne gang for informere ham om hva som har skjedd og gjre ham klar over den prekre situasjonen snnen hans befinner seg i. Men fordi Josus ikke har penger, avviser Dora guttens anmodning. Til og med nr hun ser ham springe etter toget hennes nr hun skal hjem.

Enda hun er avstumpet, er Dora likevel ikke et monster. Og nr samvittighetens gnaging blir for uutholdelig, bestemmer hun seg for strekke en hnd til gutten og hjelpe ham med bli forent med faren. Kjapt og uten komplikasjoner. Men det skal vise seg ikke vre lett. Og snart er Dora mer knyttet til gutten enn hun nsket. Mer enn hun kanskje kan takle.

Walter Salles? Slvbjrn-vinnende og dobbelt Oscar-nominert (Beste fremmedsprklige film og Beste skuespillerinne) er en film som griper kjapt fatt i ens hjerte og sakte klemmer, og klemmer, og klemmer til man blir varm i toppen og vt i ynene.

Skuespillet er s neddempet og naturlig at man glemmer at det er der. Manuset er eksemplarisk godt, og regien er s god at man skulle nske filmen fikk enda en Oscar-nominasjon (foran Roberto Benigni). At det ikke skjedde sier mer om Oscar-akademiets manglende bakkekontakt enn om jobben Salles har gjort her.

Anbefales p det varmeste.

Filmanbefaling: Rabbit Proof Fence


Rabbit Proof Fence


Regi: Phillip Noyce
Med: Evelyn Sampi, Tianna Sansbury,Laura Monaghan, Kenneth Branagh, David Gulpilil

Terningkast: 6

Intro: Enda mine skriblerier om film s langt ikke har tydet p det, er jeg en stor fan av filmer som er basert p eller inspirert av virkelige hendelser og menneskers liv. Jeg har ikke tall p hvor mange slike filmer jeg har sett, men noen hundre er det. De fleste av dem har vrt forglemmelige. Men de gode, de virkelig gode, har vrt s gode at de har etset seg fast i bevisstheten og evner gjre meg inspirert, nedstemt, hpefull, forundret, sjokkert, rasende. Schindlers liste er en av disse filmene. Det er ogs Hotel Rwanda, Terry Georges eksepsjonelle film fra 2004 om folkemordet i Rwanda i 1994.

Det samme er Phillip Noyces sterke, kritikerroste og prisbelnte Rabbit Proof Fence.

Om filmen: 1931,Vest i Australia. Sstrene Molly (14) (Evelyn Sampi) og Daisy (Tianna Sansbury)bor i den lille urfolkbyen Jigalong, langs et flere tusen kilometer langt gjerde, kalt rabbit-proof fence, bygget for beskytte avlingene til bndene i omrdet.

Som et ledd i sivilisere urbefolkningen og skape dem i eget bilde har myndighetene bygget flere barnehjem og vedtatt lov som tillater at barna aboriginer-barn kan fjernes og sendes til barnehjem langt fra sine familier.

Nr barna er ferdige med opplringen p disse institusjonene, er det meningen at de skal begynne arbeide som tjenestefolk hos hvite familier og bli kulturelt og rasemessig renvasket for sine aboriginske kultur og tendenser.

Molly og Daisy og kusinen deres, Gracie (Laura Monaghan), blir tatt og plassert p et av de ovennevnte barnehjemmene. Der er disiplinen hard, sprket nedverdigende og fremtiden blek. Men jentene er bde utholdende og viljesterke. Og en dag bestemmer de seg at nok er nok og rmmer fra barnehjemmet.

De vil hjem.

Den eneste mten de vet komme hjem p, den eneste mten de kan orientere seg hjem p, er finne den nrmeste delen av kaningjerdet. Og det gjr de. Men det er bare starten p en mildt sagt krevende reise p over 2400 kilometer.

Og jagende etter dem, kommer A.O. Neville (Kenneth Branagh), mannen som er satt til styre aboriginernes affrer for myndighetene, og Moodoo (David Gulpilil, som fikk debuten sin i Walkabout, en annen fantastisk australsk film), en aboriginsk sporingsekspert,

Hvorfor du br se den: Jeg kan nevne mange grunner, hvorav dette er bare noen; fordi dette er en fantastisk inspirerende og opprrende film; fordi du vil lre litt om Australias mrke og nre historie; fordi skuespillerne, til tross for sin unge alder, imponerer stort; fordi selv Hamlet og Henry V (Kenneth Branagh) spiller skurken.

Hvorfor du IKKE br se den: Hvis du hater historie, gode dramafilmer og hater barn. Da er jeg redd at denne filmen IKKE er for deg.

Trivia: Phillip Noyce er mest kjent for vre en action-thriller-regissr (Salt, Clear and Present Danger). S etter selve historien, var det for meg dette som var den strste overraskelsen da jeg s filmen tidlig p 2000-tallet.



Trailer-tirsdag: The Danish Girl


The Danish Girl


Regi: Tom Hooper
Med: Eddie Redmayne, Alicia Vikander, Amber Heard, Matthias Schoenaerts, Ben Whishaw, mfl.

Premiere i Norge: 5. februar 2016

Hva filmen handler om: Filmen handler om den bemerkelsesverdige kjrlighetshistorien mellom Lili Elbe (Eddie Redmayne) og Gerda Wegener (Alicia Vikander). Lili og Gerdas liv transformeres idet de sammen navigerer seg gjennom Lilis banebrytende prosess med bli transe i Kbenhavn tidlig p 1930-tallet.

Hvorfor du br gi f***: Filmen kommer (nesten) garantert til vre en av de fremste konkurrentene til Oscar i r.

Hva mer: Den er basert p David Ebershoffs roman fra r 2000. Romanen er selv inspirert av den sanne historien om den virkelige Lili Elbe og Gerda Wegener.

Da Tom Hooper vant Oscar for beste regissr over David Fincher og filmen hans feide kritikeryndlingen The Social Network til side og ogs tok hjem Oscar-statuen for Beste film og Beste mannlige skuespiller, ble ikke bare den tidligere tv-regissren litt av et hatobjekt for filmnerder (som heiet p Fincher), han ble ogs en filmskaper man br holde ye med.

Hoopers frste film etter The King?s Speech, filmatiseringen av Victor Hugos bermte roman, Les Miserables ble ikke en like stor Oscar-grossist som frstnevnte, men den gjorde noe spesielt; den skaffet Anna Hathaway hennes frste Oscar for Beste kvinnelige birolle.

N ser det ut til at Hooper igjen har myntet gull med sin siste film. Traileren til regissrens siste film, The Danish Girl, ble sluppet p nett for noen timer siden. De frste reaksjonene er ekstremt positive. Inkludert fra undertegnede.

Hvorvidt filmen lever opp til traileren blir klart nr den vises for frste gang under filmfestivalen i Venice p lrdag.

Se traileren under.







Ukens viktigste filmnyheter


Helgens viktigste nyhet i filmverdenen er ogs den tristeste; bortgangen til skrekkmesteren Wes Craven. Veteranfilmskaperen som ga oss uddelige grsserklassikere som A Nightmare on Elm Street, The Hills Have Eyes og Scream-filmene, dde etter lengre tids sykdom, omringet av sine kjre. Han ble bare syttiseks r gammel. R.I.P.


Tidlig i forrige uke meldte bransjenettstedet Deadline at Kina reddet Terminator: Genisys fra rde tall og hadde gjort det mer sannsynlig at filmens produsenter og Paramount, studiet bak filmen, ville gi grnt lys til en oppflger. Tall fra helgen fra samme nettsted fjerner sannsynlig den lille tvilen som var; filmen VIL f oppflger. Sprsmlet er bare om studiet og produsentene bruker de samme folkene bak kamera eller om de kommer kritikerne i mte og bringer friskt blod- kanskje til og med James Cameron- i folden.


Penelope Cruz (Vicky, Christina, Barcelona) har i et intervju med et spansk moteblad fortalt at hun skal vre med i Asghar Farhadis (A Separation, About Elly)neste film. Cruz sa videre i intervjuet at hun ikke har ftt et manus enn, men at hun takket ja med en gang Farhadi fortalte henne historien. Filmen skal ha spanske og amerikanske skuespillere og produseres av giganten Pedro Almodovar (Volver, Alt om min mor). Filmingen starter en gang sent i 2016. Jeg venter ikke noe mindre enn et mesterverk her.


Spekulasjonene rundt hvilken film som ligger best an til vinne Oscar kommer for alvorlig i gang denne uka, nrmere bestemt i morgen tirsdag, nr traileren til Tom Hoopers The Danish Girl slippes p nett.

Filmen har Oscar-vinneren Eddie Redmayne og svenske Alicia Vikander (Anna Karenina) i hovedrollen, er basert p romanen til og handler om Einar Wegener/Lili Elbe, en av frste personene som ble kjnnsoperert p 1930-tallet, og kona hans-Gerda Wegener. Aktuell som f*** med andre ord. Regn med at Redmayne vinner Oscar-igjen- og gjentar den sjeldne bedriften til Tom Hanks, som vant Oscar for beste mannlige skuespiller to r p rad i 1993 og 1994 for henholdsvis "Forrest Gump" og "Philadelphia".

Med er ogs Amber Heard (All The Boys Love Mandy Lane) Matthias Schoenaerts (Rust and Bone) og Ben Whishaw (Perfume: The Story of a Murderer). Filmen fr sin verdenspremiere under filmfestivalen I Venice den 5. September og kommer p norske kinoer den 5. februar 2016.

Filmanbefaling: Mountain Patrol


Mountain Patrol


Regi og manus: Lu Chuan
Med: Zhang Lei, Tobgyal, Qi Liang, mfl.

Terningkast: 6

Mennesket har ikke en lang historie med sette pris p og ta vare p naturen og artene som lever i det. I store deler av vr eksistens har vi vrt oppfrt oss slik Agent Smith i The Matrix beskriver oss; som virus.

Og vr interaksjon med omgivelsene vre har vrt lik virusets: 1: Ta kontroll over et omrde, 2)Bruk og misbruk alle ressursene innenfor omrdet, og 3) Flytte til et annet omrde og gjenta mnstret.

Krypskyting er delvis en relativt moderne etterlevning av denne mentaliteten. Og det er det Mountain Patrol, den kritikerroste kinesisk-tibetanske filmen fra 2004 handler om.

Historien er inspirert av virkelige hendelser som fant sted i Tibet tidlig p 1990-tallet.

Ga Yu (Zhang Lei), en reporter fra Beijing, drar til Tibet for skrive om en gruppe frivillige som -med livet som innsats -forsker redde den tibetanske antilopen fra utryddelse.

Gruppen ledes av Ritai (Tobgyal, en viljesterk og patriotisk mann. Ga Yu fr innpass i gruppen og blir med dem p deres hasardise tokter inn i krypskytternes territorier. De blir beskutt, fr motortrbbel, blir skadet, mister menn, m slippe krypskyttere ls for spare ressurser og blir tvunget til betale den ultimate prisen; livet.

Skuespillprestasjonene er mektige, manuset utskt, omgivelsene spektakulre og filmen er filmet i en dokumentarisk stil som gjr at man virkelig tror at skuespillerne er ved krepere av trst. Jeg trodde det i hvert fall.

En medrivende og viktig film.

I bakspeilet: Desperado


Desperado

Regi og manus: Robert Rodriguez
Med: Antonio Banderas, Salma Hayek, Joaquim Almeida, Steve Buscemi, Cheech Marin, Danny Trejo, Quentin Tarantino

Terningkast: 3

Ofte nr jeg rydder i bokhylla eller filmhylla mi, hender det at en bok og/eller film fanger oppmerksomheten min og summer verst i bevisstheten til jeg leser boka eller ser filmen. Det var det som skjedde tidligere i uka da jeg ryddet i filmhylla mi og Roberto Rodriguezs Desperado fra 1995 fanget blikket mitt. Etterp var det IKKE se filmen ikke noe alternativ.

Rodriguez debuterte i 1992 med El Mariachi. Filmen kostet s lite som 7000 dollar produsere (kostet noe mer etter at Columbia kjpte rettighetene) og tjente to millioner dollar. Med en slik suksess, var det nrmest uunngelig at Hollywood ville banke p dren og at regissrens neste film ville vre mer av alt: mer stjernefylt, mer stilsikker, penere og ikke minst- dyrere.

Desperado, oppflgeren til El Mariachi skuffet snn sett ikke. Film som hadde premiere i USA den 25. august 1995, kostet 7 millioner dollar (en latterlig liten sum i forhold til de fleste av filmene som lages i dag), byttet ut Carlos Gallardo, skuespilleren som hadde hovedrollen i El Mariachi, med Antonio Banderas og rekrutterte en til da ukjent meksikansk telenovella-skuespillerinne til vre hans kvinnelige sidekick: Salma Hayek.

Handlingen er enkel nok: En eks-musiker (Banderas) som fikk kjresten drept og hnden skutt av en gangster (Joaquim Almeida) med forbindelse til colombiansk mafia, nsker hevne seg mot nevnte gangster. Mellom dem str en haug med kanonfde og noen f habile fotsoldater. Men han er ikke alene. Han blir frst hjulpet av The American (Steve Buscemi), en kar han refererer til som en bror, og Carolina (Salma Hayek), eieren av bokhandler.

Det Desperado mangler av originalitet tar den nesten igjen med stil og musikk. Actionsekvensene er lekkert iscenesatt og filmet. Og jeg skulle nske at det var flere av dem. At det ikke er, og at filmen har flere dialogdrevne og sakte scener, vil overraske den som ser filmen for frste gang. Eller kanskje ikke. Selv husker jeg hvor utlmodig jeg ble av dem da jeg s filmen for frste gang. Men senere lrte jeg sette pris p dem, og p den fantastiske musikken som stryker dem fremover.

Skuespillprestasjonene er jevnt over gode. Men det er noen scener hvor skuespillet er som negler som dras utover ei tavle. En av disse er en actionscene som foregr p et tak, hvor Banderas og Hayek spaserer fra stedet med det hndgranatene Banderas kastet mot skurkene eksploderer i bakgrunnen. Den scenen tar meg ut av filmen.

Det samme gjr elskovsscenen mellom Hayek og Banderas langt ut i filmen. Jeg overdriver kanskje nr jeg sier at scenen er den mest falske sexscenen i filmhistorien. Men ikke noe srlig.

En grei actionfilm. Ikke mer.







Filmanmeldelse: Dark Places


Dark Places

Regi og manus: Gilles Paquet-Brenner
Med: Charlize Theron, Nicholas Hoult, Christina Hendricks, Corey Stoll, mfl.

Terningkast: 2

Mine favoritt krim-og-thriller-filmer har nesten alltid den ting tilfelles at de starter med ett enkelt premiss og tar av med karakterdybde og/eller uventede og interessante vendinger i spenningskurven, fr de returnerer meg til virkeligheten med et smil om munnen. Nattsvermeren, One False Move, Frailty, The Yellow Sea , hrer til i denne kategorien.

Ogs de drlige krimfilmene og thrillerne har ogs en del ting tilfelles: drlig eller ikke-eksisterende karakterutvikling, for lite plott og enda verre -for mye plott. Jeg tror det siste skyldes at filmskaperne er s ivrige etter lage en god krim/thriller (for jeg tror absolutt ikke at noen bruker 2-3 r p lage en drlig film) at de ? kanskje i et forsk p gjre det vanskelig for publikum gjette slutten- gjr plottet s innviklet og s surrete at slutten er ndt til bli latterlig.

Det er dessverre det som har skjedd med Dark Places.

Jeg har ikke lest boka til Gillian Flynn, forfatteren bak boka filmen er basert p. S det er godt mulig at filmens franske regissr og manusforfatter, Gilles Paquet-Brenner, baserte filmen sin p en drlig bok. Og det er synd hvis det er tilfellet, for regissrens evne til bygge en atmosfre og Charlize Therons troverdige rolleprestasjon, hadde fortjent en bedre historie lage film av.

I filmen spiller Theron Libby Day. Libby mistet moren og sstrene i en brutal massakre i Kansas tidlig p ttitallet. Med hjelp fra Libbys vitneml ble en person dmt for drapene: storebroren hennes, Ben.

Mer enn to tir etter hendelsen, har Libby enn ikke kommet over tragedien. Den har levd i henne, og hun har levd av den. Bokstavelig. Hun er arbeidsls, bor alene og har-nr vi mter henne- lenge levd av pengene fikk for boka om drapene p familien og donasjoner empatiske fremmede har sendt henne. Men n er kontoen snart tom.

Det er derfor hun motvillig takker ja nr Lyle Wirth (Nicholas Hoult) og vennene hans dukker opp og vil bruke henne og erindringene hennes til bde tilfredsstille nysgjerrigheten sin og til renvaske Ben. Gruppen er nemlig overbevist om at Ben ikke drepte familien hennes. Dermed starter gravingen etter hva som skjedde for nesten tretti r siden.

Dark Places er alt det en thriller ikke br vre: seig, flokete, lite spennende og disjointed (jeg finner ikke et passende norsk ord for dette). Libby og hennes historie er pirrende nok, det samme er Wirths gruppe.

Men nr historiens ntidsplan stort sett bestr av Libby som gr p besk hos forskjellige mennesker fra fortiden, uinteressante tilbakeblikksekvenser, og det mest kriminelle av alt- at den dropper Hoults Mordjeger-gruppe nesten umiddelbart, er det ikke rart at en begynner kjenne filmens lengde p kroppen i kinosalen. Filmen er en time og femtitre minutter lang, men den virker lengre.

S kommer slutten og spytter seerne i fjeset. Jeg ser en god del film, men jeg kan ikke huske sist jeg flte jeg ristet s lenge p hodet av en film. Veldig drlig.

Det mest frustrerende er likevel ikke at filmen er drlig, men at den er drlig enda Theron, Hoult og Christina Hendricks (Mad Men) leverer varene.

Hvis du har planer om dra p kino i helga, rder jeg deg til styre unna denne og velge en annen film. Denne fortjener ikke pengene dine.

Beste og verste filmer: Charlize Theron

(bilde hentet fra The Telegraph)

Siden hun debuterte i ?Children of The Corn III: The Harvest? I 1995, har Charlize Theron vrt i trettiseks filmer. P fredag har film nummer trettisju, ?Dark Places?, premiere her i Norge. Jeg skal se filmen i morgen og poste en anmeldelse av den enten sent i morgen eller p fredag.

Fr det vil jeg bruke noen linjer til rangere mine favorittfilmer av en av mine favorittskuespillere. En med store evner og et par skikkelig gode filmer fra ta seg til toppen av makthierarkiet i Hollywood. Der er hun ikke enn. Den boltreplassen er forelpig forbeholdt Jennifer Lawrence, Scarlet Johansson, Angelina Jolie, Emily Blunt og Sandra Bullock.

Listen inneholder ti filmer (pluss fem bonusfilmer). Fem er filmene jeg mener er Therons beste, fem er filmer som fr meg til sprre: Var Theron ved sine fulle fem da hun sa ja til vre i dem? Og to er filmer jeg ville tatt med hvis jeg laget en topp ti-beste-Charlize-Theron-filmer. Det gjr jeg ikke. Her er jeg like ndels som Oscar-akademiet var fr det ble populistisk og begynte nominere for mange filmer.

Uansett. Her er lista.

Charlize Therons beste filmer:

5) Trapped: Theron spiller Karen Jennings, kona til en forsker (Stuart Townsend, Therons samboer fra 2002-2010). Nr parets eneste barn, datteren Abby (Dakota Fanning), blir kidnappet av Joe Hickey (Kevin Bacon), kona hans, Cheryl (Courtney Love) og en medarbeider, blir plutselig den lille familiens liv et eneste mareritt.


Filmen ble slaktet av kritikerne da den kom ut og har en score p 18 % p Rottentomatoes. Det br enhver som liker gode thrillere se bort fra. Bde Theron og Bacon leverer gode prestasjoner. Det gjr ogs Dakota Fanning.

4: Mad Max: Fury Road. Filmen er fersk nok i manges minner til at en oppsummering av plottet er noks bortkastet. Det som derimot er verdt nevne, er at filmen ikke er like god som kritikerne skal ha det til (nei, den er ikke tirets actionfilm) og Furiosa er ikke og vil ikke bli en like ikonisk karakter som Ellen Ripley eller Sarah Connor. Punktum.

3: The Italian Job: Remaken av Peter Collinsons mesterlige film fra 1969, ble overraskende bra I hendene p F. Gary Gray, Mark Wahlberg og Charlize Theron. Sistnevnte spiller Stella Bridger, datteren til Wahlbergs mentor (Donald Sutherland). Nr faren og mentoren blir drept, slr Stella og Mark Wahlbergs Charlie Croker seg sammen for ta hevn. I stil og med klkt.


2: Young Adult: Det er ikke enkelt gjre en karakter som bevisst gr etter en annens ektefelle sympatisk. Og en del kritikere mente at Theron, Diablo Cody (manusforfatteren) og regissr Jason Reitman (Up in The Air) ikke klarte det. Men jeg er av en annen oppfatning. For frste gang siden Monster, fr Theron her et manus som gir henne rom til virkelig strekke ut skuespillmusklene. Veldig severdig.


1: Monster: Filmen som beviste at Charlize Theron ikke bare var et pent ansikt. Hun kunne virkelig spille en sammensatt karakter. Ufyselig. Stygg. Skremmende. Uforglemmelig. Hennes beste film og rolleprestasjon til dags dato.

Honorable mentions:

The Cider House Rules


Og North Country


Jo mindre jeg sier om Therons verste filmer jo bedre er det. Under er filmene jeg skulle nske ikke hadde eksistert.

Her er Therons verste filmer:

5: Head In The Clouds: En periodefilm som aldri tar av. Bortkastet.


4: The Burning Plane: Etter Elskede kjtere (2000) og Babel (2006) ble regissr Alejandro Gonzlez Irritu og manusforfatteren bak begge filmene, Guillermo Arriaga Jordan, utropt til et kreativt dynamittpar se opp for. Samarbeidet endte kort tid etter. Irritu fant seg selv igjen med Birdman (2014). Jordan skrev for Tommy Lee Jones (The Three Burials of Melquiades Estrada). Han gikk selv bak kameraet med denne filmen. Resultatet er langt fra like godt som Elskede kjtere, Babel eller TTBoME).

3: The Legend of Bagger Vance. Theron har ikke en spesiell stor rolle, men likevel. En av rtusenskiftets verste filmer.

2: Hancock: Theron og Will Smith spiller superhelter og eks-elskere. Resultatet er enda drligere enn da skuespillerne delte lerretet i The Legend of Bagger Vance.

1: A Million Ways To Die In The West. Denne filmen var s drlig at jeg ble forbannet p Therons vegne da jeg s den p kino. Jeg hadde lyst til reise meg opp og skrike til lerretet, sprre; Hvorfor Charlize, hvorfor?!


Hva er dine favorittfilmer med Charlize Theron? Hvilke eller hvilke misliker du mest? Og skal du se Dark Places?









Trailer-tirsdag: Tale Of Tales


Trailer-tirsdag: Dediseres til n, av og til flere filmer jeg ser frem til. Her skriver jeg litt mer om filmen(e)/skuespillerne enn det som er vanlig.


P begynnelsen av totusentallet var Salma Hayek en av mine favorittskuespillere. Ikke s mye p grunn av evnene sine som skuespiller. Og-tro det eller ei-heller ikke p grunn av skjnnheten. Jeg var simpelthen en fan fordi jeg s i henne en sregen gld som sa at hun kunne bli ikonisk action-skuespillerinne og en respektabel drama-skuespiller hvis hun bare var mer selektiv i forhold til hvilke prosjekter hun sa ja til og holdt seg unna de store kalkunene.

Det gikk ikke som jeg hpet. Hennes filmografi siden Frida (2002) er nesten bare en lang liste med filmer hun burde ha skydd unna som pesten. Hvorfor hun ikke gjorde det kan jeg bare spekulere p.

En rsak som jeg tror er mer sann enn spekulasjon, er at hun ble rammet av den samme forbannelsen som rammer s mange lovende og habile skuespillerinner nr de kommer i trettirene; de gode manusene gr til andre, helst yngre kvinner. De som ikke gjr det, knives det s hardt om at skuespillere som Hayek, mest kjent for actionfilmer, ikke blir fanget opp av produsentenes forestilling nr en rolle skal besettes. I tillegg er hun Latin-Amerikaner.

Heldigvis er Matteo Garrone (Gamorrah)ikke en del av Hollywood. Og det er italieren Hayek kan takke for det som n ser ut som sin comebackfilm, Tale of Tales.

Filmen hadde premiere i Cannes og fikk strlende mottakelse der.

N er traileren her.

Filmen er en absurd og surrealistisk eventyr-fantasi og handler blant annet om en konge (Toby Jones; Tinker, Tailor, Soldier, Spy) og dronningen hans (Salma Hayek; Frida) som gr langt for bli gravide. Med i filmen er ogs John C. Reilly (Stepbrothers) og Vincent Cassel (Black Swan).

Manuset er adaptert fra den napolitanske poeten og forfatteren Giambattista Basiles (1566-1632) eventyrsamling (der en av Rapunsel og Askepotts tidligste versjoner dukker opp).

Filmen har forelpig ikke en kjent norsk premieredato. Det vil sikkert endre seg hvis og nr Hayek vinner priser.

Her er traileren



hits