leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. På denne bloggen kommer jeg primært til å skrive om bøker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisører/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

Filmanbefaling: Wild Tales


Wild Tales

Regi: Damián Szifron
Med: Ricardo Darin, Oscar Martinez, Leonardo Sbaraglia, mfl.

Terningkast: 6

Det er en klisje at latin-amerikanere har et reaksjonsmønster som er noe hetere, mer uttrykksfullt, mer "overdrevent" og lidenskapelig, for ikke å snakke om spennende enn de fleste. Men det er en klisjé som, sann eller ikke, i hvert fall gjør at JEG elsker å se filmer fra Sør-og-Latin-amerika. Ikke bare er karakterene mer relaterbare, men konfliktene som settes på spissen er også langt mer gripende enn det Hollywood ofte serverer oss.

Argentinske Damián Szifrons "Wild Tales" er ikke noe unntak.

Szifrons film består av seks novellefilmer som alle handler om gjengjeldelse. Åpningshistorien, som også er den korteste, handler om en mislykket musiker som bringer sammen en gruppe mennesker for en nedtur av en reise. I den andre novellefilmen får en ung kvinnelig servitør mannen som ødela familiens økonomi til kunde og blir egget til å ta livet av ham av en kollega.

Den tredje novellefilmen, min favoritt av alle seks, er noe inspirert av Steven Spielbergs "Duel". Hovedpersonen, en forholdsvis rik jappe, kommer i stedet i konflikt med en aggressiv bilfører, fornærmer ham, blir strandet når et av hjulene punkterer og må kjempe for livet mens han venter på politiet og tauebil.

De neste to novellefilmene er også sterke. I "Bombita", faller hovedpersonens liv fra hverandre når han forsøker å kjempe mot byråkratiet en kommer i kontakt med når man får bilen tauet. Og i den femte novellen, får en fattig gartner et tilbud om å redde sønnen til arbeidsgiveren fra fengsel og sikker død, mot å bli økonomisk kompensert.

Det som gjør disse to novellene, er ikke bare gjenkjennelseseffekten og måten de kommenterer de politiske og sosiale forholdene i Argentina på, men også det oppfinnsomme manuset, de gode skuespillprestasjonene og den gode regien.

Favorittnovellen til mange av filmens fans er likevel ingen av disse. Den æren får avslutningsnovellen. Der møter vi et lykkelig ungt par på sin bryllupsdag. Det er musikk, det er gratulasjoner og det er dans. Helt til bruden får mistanker om at hennes utkårede har vært utro, og at hans elskerinne er til stede. Og med det går alt til helvete. På en morsom måte.

Anbefales på det varmeste.

Filmanmeldelse: Me and Earl and the dying girl


Me and Earl and the dying girl

Regi: Alfonso Gomez-Rejon
Med: Thomas Mann, Olivia Cook, Ronald Cyler II, mfl.

Terningkast: 2

«Hei. Jeg heter Chandler og jeg vitser når jeg er ukomfortabel.» sier Matthew Perrts karakter i «Friends» i en av episodene fra den populære komiserien fra 1990-og-tidlig-2000-tallet. Han er ikke alene om det. Stadig flere av drama-filmene som kommer fra Hollywood er så ukomfortable og redde for å bli tatt for føleri at de underminerer historiene de prøver å fortelle ved å underminere dem med ironi og irriterende selvbevissthet. «Me and Earl and the dying girl» er enda en i rekken.

Greg (Thomas Mann) er prototypen på den amerikanske high-school-eleven i små uavhengige filmer; han har ikke dametekke, er ikke medlem av en klikk, og har én venn som deler hans hobby, nemlig film. At vennen, Earl (Ronald Cyler II) er afro-amerikaner, er kanskje noe uventet, men det er så langt filmen er villig til å bevege seg utenfor den ventede stien.

I et forsøk på å få sønnen av den lite sosiale kokongen han liker å være i, krever Gregs mor (Connie Britton fra Spin City) at han henger med Rachel (Olivia Cook), en tidligere barndomskamerat Greg ikke har hengt med på lenge. Rachel har fått leukemi, og både Gregs mor og Rachels mor, Denise (Molly Shannon), mener at Rachel vil ha godt av å være sammen med en jevnaldrende, enda denne jevnaldrende er en av de som er mest allergisk mot alt som er seriøst.

En del har ment at «Me and Earl and the dying girl» minner om fjorårets tåreperser «The Fault in our stars». Det er den ikke. Eller rettere sagt, filmene har bare noen overfladiske likheter. Begge handler om døende tenåringsjenter og bruker humor til å holde alvoret på avstand, og begge mislykkes miserabelt. Men av forskjellige grunner.

Mens «The Fault in our stars» var en sørpete film som aldri løftet seg noe særlig over originalmaterialet den var basert på, er «Me and Earl and the dying girl» en film som kollapser fordi den allerede fra starten av skriker; «IKKE TA MEG PÅ ALVOR». Den går til og med så langt at selvbevisstheten og userøsiteten staves ut med seksvenstitler. En av dem heter kort og godt «Dette er den delen hvor jeg møter den døende jenta».

Greg og Rachel blir venner, men ikke romantisk involvert. Filmen vil veldig gjerne at du skal vite at den ikke vil ta den stien og at du skal gi den kred for det. Den nærmest trygler om det et par ganger. Så gjør Rachel et skjebnesvangert valg og Earl og Greg blir uvenner over visse avsløringer. Men når historien har kommet så langt har jeg koblet helt av, og bare et spørsmål virrer i hodet mitt: Hvorfor skal jeg bry meg med å ta inn over meg en historie som ikke vil at jeg skal gjøre det?

Svaret er enkelt. Du bør ikke det.

Hopp over denne.  
 

Trailer-tirsdag: The Big Short

Når Oscar-akademiet ignorer deg fordi du er for pen, for ung og rik eller begge og du heter Brad Pitt (eller Leonardo DiCaprio), er det bare én ting du bør gjøre; ta grep bak kamera. Brad Pitt gjorde det tidlig på 2000-tallet da han startet produksjonsselskapet Plan B med sin daværende kone, Jennifer Aniston. En affære med Angelina Jolie senere, kjøpte Pitt Anistons del av selskapet, hentet et par drevne produsenter og resten er historie.

Noe av det som gjør Pitt og Plan B et av de beste produksjonsselskapene i Hollywood (sammen med George Clooneys Smokehouse Pictures) er at selskapet lager filmer som virkelig betyr noe. Filmer som "12 Years A Slave" (2013), Ava Duverneys "Selma" (2014), og nå "The Big Short".

"The Big Short", basert på dokumentarboka med samme tittel av Michael Lewis (forfatteren bak dokumentarboka bak en annen Brad Pitt-film, "Money Ball"), handler om en gjeng Wall Street-menn som så finanskrisen komme og satset på at verdensøkonomien ville kollapse.

Ved siden av Plan B og boka, som har fått ros, er det mest iøynefallende ved filmen alle de store stjernene som er med. Christian Bale, Ryan Gosling, Steve Carell, Melissa Leo og Marisa Tomei.

Det eneste som får meg til ikke å ta med filmen i min liste på filmer jeg gleder meg som en unge til å se, er regissøren. Adam McKay er mest kjent som mannen bak en god del Will Ferrell-filmer; "Anchorman, Talladega Nights og "The Other Guys". Han er altså ikke en person jeg forventer skal regissere en intelligent film om finanskrisen, for ikke å snakke om skrive den. McKay har gjort begge jobbene.

Traileren under tyder ikke på at han vil overraske. Men kanskje filmen holder kortene tett inntil brystet?

Resultatet blir å se en gang neste år i Norge. Filmen har premiere i USA i desember.



 

Emmy-fortjent eller ufortjent

Det høres kanskje rart ut, men noen ganger skulle jeg ønske at organisasjonene som deler ut film og tv-priser var litt mer konservative, elitistiske og mindre svake for ytre påvirkning om å være mer rause (ved f.eks. å øke antall filmer/tv-serier de nominerer, slik Oscar-akademiet gjorde det etter at de ble massivt kritisert for IKKE å nominere "The Dark Knight") og mer politisk trendy.  Jeg gjør det ikke fordi jeg selv er konservativ eller elitistisk, jeg gjør det fordi vi da ville ha sluppet at svake serier og svake skuespillprestasjoner ble belønt.

Er Amazons «Transparent» så god at den fortjener både Golden Globe og Emmy-priser for henholdsvis beste komiserie og beste skuespiller i komiserie i sin første sesong? Den gjør den definitivt ikke. Fortjener Viola Davis en Emmy-pris for beste skuespillerinne i en dramaserie? Jeg har sett begge seriene, og den eneste grunnen til at belønningen av «Transparent» og Viola Davis? prestasjon kan forklares, er simpelthen fordi «Transparent» handler om et trendy emne og fordi Davis er afro-amerikaner. En blir belønt for å være tidsriktig og en fordi hun tilfeldigvis tilhører en gruppe mennesker og et kjønn som ikke har vært oversett i over seksti år.

Verre enn belønningen av «Transparent» og Davis, var Jon Hamms seier. Jeg har ikke sett alle sesongene av «Mad Men», men jeg har sett flere enn fire filmer hvor Hamm har vært med (inkludert en som ble skrevet av kona hans) og jeg kan ikke skjønne hvordan noen kan nominere ham, for ikke si belønne ham, med en pris for skuespill. Eller er det jeg som er blind for noe alle andre ser?

Heldigvis hadde natten noen vinnere som virkelig fortjente prisene de fikk. «Game of Thrones» vant fortjent ti priser, inkludert for beste drama, beste manus for drama og beste mannlige birolle (Peter Dinklage). Vant gjorde også min favoritt-komiserie; «Veep».

Resten av prisene varierer fra de som ikke fortjente det, men som jeg likevel klappet for («The Daily Show»), Allison Janney («Mom») og Uzo Aduba (Orange is the new black), til de gledelig overraskende (Regina King for sin prestasjon i «American Crime), Frances McDormand og Bill Murray (Olive Kitteridge), til de kjedelige (prisen for beste reality-serie til The Voice, et av de kjedeligste programmene på TV).

Og nå videre til Oscar-sesongen.

I bakspeilet: Malcolm X


Malcolm X

Regi: Spike Lee
Med: Denzel Washington, Angela Bassett, Albert Hall, Spike Lee, Delroy Lindo, mfl.
Lengde: 3 timer og 20 minutter

Spike Lee var en gang en av Hollywoods mest interessante regissører. Han var independent-filmskaperen som skrev sin egen billett inn til filmbyen med sin første langfilm i 1986 med  "She's gotta have it". Han var barrierebryteren som sparket inn døren til de godes selskap med "Do the right thing" (1989). Og han var kontroversskaperen som ble beskyldt for å være antisemitist med "Mo better Blues" (1990), "Jungle Fever" (1991) og ikke minst- "Malcolm X" (1992).

Med unntak av noen få filmer, "Summer of Sam" i 1999, "25th hour" i 2002 og "Inside Man" i 2006, utgjør "Malcolm X" høydepunktet i regissørens karriere. Filmen har alt man forventer i en Spike Lee-film; en hovedperson som sier og gjør ting som vekker sosial uro, en telegrafert og høylytt tilstandsrapport om raserelasjonene i USA og det jeg liker minst ved regissørens filmer: skuespilleren Spike Lee.

Om Lees skuespillevner er et stort minus, og det er det, så er Denzel Washington i tittelrollen noe av det beste fra skuespilleren. Washintons prestasjon er så god at man ganske enkelt glemmer å se skuespilleren, noe som ikke overraskende førte til at han ble Oscar-nominert for, men tapte-urettmessig i mine øyne- mot Al Pacino (Scent of a Woman).      

Historien filmen forteller handler om livet til Malcolm Little. Gutten, tjuven, fengselsfuglen, rasisten, sektmedlemmet, taleren, helten, skurken, muslimen og martyren som senere ble bedre kjent som Malcolm X.

Er du opptatt av politikk, USA og motstykket til Martin Luther Kings ikke-voldsfilosofi, så er "Malcolm X" en film du absolutt bør se.
 
 

Bølgen


Grunnet sykdom har jeg ikke fått med meg noen filmer, trailere eller serier siden slutten av forrige uke. Men nå er jeg frisk som en fisk igjen, og med det har jeg fått tilbake energien og ønsket om å ta igjen det tapte.

Blant de filmene jeg ikke har fått med meg ennå, er "Bølgen".

Traileren gjorde meg ikke hip på å se filmen, og det har for så vidt heller ikke anmeldelsene, enda katastrofefilmen har fått glitrende anmeldelser i de største avisene. Jeg vil se den mest av nysgjerrighet og fordi jeg alltid liker å støtte norsk film, uansett kvalitet.

En filmbransje vokser ikke ut og opp av asfalt, den må villes til live, oppmuntres og utfordres. Bare på den måten kan vi få et filmmiljø som lager film om hvordan det er i Norge i dag og hva vi er opptatt av.


Lørdagsfilm: Man On Fire


Man On Fire

Regi: Tony Scott
Med: Denzel Washington, Christopher Walken, Dakota Fanning, Mickey Rourke, Mark Anthony, Radha Mitchell, mfl.
Lengde: 2 timer og 26 minutter

Terningkast: 4

En gang var eks-CIA-agenten og militærmannen John Creasy en verdifull  ansatt og et eksepsjonelt verktøy. Men det en stund siden. Nå er han en rotløs dranker med et nokså uflittig utseende og et inderlig ønske om å bli frelst for alt det fæle han har gjort i tjenesten. Han får muligheten når han besøker Paul Rayburn (Christopher Walken), en gammel kollega og venn, i Mexico. Der bor Rayburn med sin meksikanske kone og jobber som sikkerhetskonsulent for besøkende forretningsfolk som er redde for å bli ofre for kidnappingsbølgen som herjer i landet.  

Fordi Creasys evner ikke er hva de en gang var, kan ikke Paul gi ham en jobb i sin organisasjon. Men han klarer å skaffe en komfortabel jobb som livvakt for Pita (Dakota Fanning), datteren til en meksikansk forretningsmann (Marc Anthony) og hans amerikanske kone (Radha Mitchell).

Creasy er fast bestemt på å gjøre jobben enkelt og greit, uten å bli for mye involvert i klientens liv. Men Pita gjør det ikke enkelt for ham. Hun spør og graver og tærer ned forsvarsverkene hans sakte men sikkert. Hun og Creasy får et spesielt bånd, og for første gang på lenge gjør han et alvorlig forsøk på å legge flasken til side og omfavne livet.

Det er da alt går galt og Pita blir snappet opp fra gata. Selv blir Creasy alvorlig såret, havner på sykehuset og blir anklaget for å ha drept flere føderale politifolk. Rayburn får ham ut, og han er ikke den eneste som er villig til å hjelpe eks-agenten med å komme seg tilbake på føttene og på sporet av de som kidnappet Pita, tjente millioner på det og til slutt drepte henne.

Nå er det tid for hevn. Uansett hva det koster.

Den engelske forfatteren Philip Nicholsens spenningsbok fra 1980 blir med noen få modifikasjoner adaptert til en underholdende og til tider rørende action-film i hendene på Tony Scott (True Romance). Gjenforent med sin Crimson Tide-stjerne Denzel Washington, og begge leverer en solid film. Av skuespillerne er Dakota Fanning verd å trekke frem. Hennes kjemi med Washington er utsøkt, og scenene de har sammen i filmen er sjarmerende, følelsesladet og humoristiske. Christopher Walken gjør også en god jobb. Resten, inkludert Mickey Rourke, gjør ikke et spesielt sterkt inntrykk.

«Man on Fire» er en solid actionfilm med en følelsesmessig tyngde.

Se den!  

M. Night Shyamalans beste filmer

(bilde fra Wall Street Journal)


Før Christopher Nolan erobret alle nerders hjerter med sine intelligente og spennende filmer, var M. Night Shyamalan den mest glitrende stjernen på filmregissørhimmelen. «Praying with Anger» og «Wide awake», var hans første filmer, men få husker dem. Det de fleste derimot ikke kan la være å huske, er «Den sjette sansen».

Få filmer i de siste tjue, tretti årene, har SKAPT en regissør som «Den sjette sansen». Det ble klart etterpå. Før folk så filmen på kino, fortalte sine venner om vrien, dro tilbake for å se filmen en gang til, var Bruce Willis filmens største markedsføringspunkt. Etterpå var Shyamalans navn, hans mesterlige penn og hans visuelle språk noe både filmnerder og vanlige kinogjengere var villige til å kjøpe en billett for.

Femten år og «Lady in the water», «The last airbender» og «After Earth» senere, har navnet hans blitt synonymt med hovmod, platte filmer og dårlige og utilfredsstillende vrier.

I morgen har hans ellevte film premiere i USA og da passer det å se tilbake på mannens filmer og rangere dem. Fordi jeg fortsatt nærer en viss svakhet for mannens evner som filmskaper, skal jeg bare rangere de beste. Jo mindre tid både jeg og alle andre bruker på å kaste bort tid på hans verste filmer, jo bedre vil livet være.


1: Unbreakable: David Dunn (Bruce Willis) er en tilsynelatende normal mann. Han jobber som vakt på et stadion i Philadelphia, er på nippet til å gå fra kona Audrey (Robin Wright Penn) og flytte til New York York, langt unna sønnen Joseph (Spencer Treat Clark). På vei hjem fra et jobbintervju havner David i en togulykke. Hundre og trettien mennesker omkommer. Men ikke David. Faktisk har han ikke en gang én eneste skramme. Audrey ser på det som et mirakel, et tegn på at de kanskje bør gi forholdet en ny sjanse. Men Elijah Price (Samuel L. Jackson), som eier og driver et galleri dedisert til superheltkunst, har en annen teori om David. En teori som kommer til å forandre alt i Davids liv og verden omkring ham.

«Unbreakable» er en av de mest utsøkte filmene som noensinne er laget. Ikke bare er fotografiet så betydningsfullt, men det samme er også manuset. Mens «Den sjette sansen» har en utsøkt vri, har «Unbreakable» en mytologi og stemning som gjør den utvilsomt mer verdt å studere, sammenliknet med Shyamalans mest populære film.

En skatt.


2: Den sjette sansen: Kort tid etter å ha fått en pris for sitt arbeid som terapeut, kommer Malcolm Crowe (Bruce Willis) hjem og oppdager at noen har brutt seg inn i huset hans. Han finner gjerningsmannen, Vincent grey (Donnie Wahlberg), på badet, væpnet, ustabil og opprørt over at Malcolm har blitt beæret for å ha hjulpet barn, enda han ikke har klart å kurere Vincent. Malcolm forsøker å berolige sin tidligere pasient, men forgjeves. Donnie skyter Malcolm, før han begår selvmord. Måneder senere oppsøker Malcolm Cole Sear (Haley Joel Osment). Ni-åringens tilstand og vansker minner sterkt om Vincent, og Malcolm er oppsatt på å hjelpe guttungen. Og også seg selv. Men det skal vise seg å være mer komplisert enn først antatt.

«Den sjette sansen» var et fenomen i 1999. Den tjente nesten 700 millioner dollar, fikk seks Oscar-nominasjoner, blant annet for Beste manus (Shyamalan) og Beste birolle (Osment), og ble en snakkis overalt. Hovedsakelig på grunn av vrien. Og for en vri! Uheldigvis er vrien, så genial som den er, også det som til slutt ødela Shyamalans karriere. I stedet for å gå inn i kinosalen for å se en god film regissert av Shyamalan, begynte «alle» å forvente en vri i hver eneste av hans filmer, og Shyamalan, lett arrogant, noe henført, begynte å steppdanse for Massa. Og du skal aldri steppdanse for Massa.


3: Signs: Romvesener invaderer verden, lager innviklete mønstre i kornåkrer og begynner, i desperasjon, å hjemsøke eiendommen til Graham Hess(Mel Gibson), en eks-prest som deler huset med sine to barn (Rory Culkin og Abigail Breslin) og sin yngre bror, Merrill (Joaquin Phoenix).

Enda «Signs» ikke handler om døde mennesker og planter som dreper, og ikke er full av blod og gørr, er den Shyamalans mest skremmende. Den klarer dette trikset ved å utnytte hentydningens kunst på en mesterlig måte. I tillegg har den det beste ensemblet av alle Shyamalans filmer; Mel Gibson leverer som en mann som ikke har sluttet å sørge bortgangen til kona (en bortgang som foranlediget hans brudd med religion). Breslin (i sin første store rolle på lerretet) og Culkin (lillebroren til Macaulay fra «Hjemme alene»-filmene) er eksepsjonelle. Det samme er også Joaquin Phoenix.

"The Visit", Shyamalans siste film, en skrekkomedie han selv har finansier av egen lomme, har premiere i USA i morgen. Anmeldelsene så langt spriker. En god del hevder at dette markerer Shyamalans løslatelse fra de dårlige regissørers fengsel. En del andre er uenige og mener at filmen er en markant forbedring fra regissørens siste filmer, men at "The Visit" likevel ikke er en god film.

Du og jeg får dømme det selv den 25. september.

 

Out brand is crisis


(bilde: huffingtonpost.com)

Det er ikke noen hemmelighet at Hollywood er et liberalt sted. Politisk er det Demokratiske partiet så dominant blant filmskaperne i byen at man automatisk antas å tilhøre den politiske venstresiden til man sier det motsatte, noe få tør gjøre i frykt for å miste karrieremuligheter.

Sosialt er bildet noe mer sammensatt.

På den ene siden er menneskene som jobber i filmbyen en gruppe med høy «toleranse» for alternative livsstiler og valg, og på den andre siden har filmstudiene, manusforfatterne og produsentene en nokså konservativ holdning når det gjelder hvilke karakterer de bringer til skjermen og hvem de velger til å gestalte disse rollene.

Hollywood har et minoritetsproblem. Men også noe verre; det har et kvinneproblem.

At kvinnelige skuespillere, selv de beste, «eldes» ut av bransjen så snart de nærmer seg førtiårsalderen er kjent. Hvorfor det skjer, finnes det ikke en altomfattende forklaring på. Men det finnes noen gode og gyldige teorier.

 En går ut på at finansørene, lik finansører overalt, krever å få igjen for investeringen sin, og når valget står mellom å satse på en mannlig karakter som menn  og kvinner i alle aldre kan identifisere seg (menn antakelig fordi han er en mann, og kvinner fordi de har blitt historisk sosialisert til det) og en kvinnelig karakter som vil tvinge menn til å se en «kvinnefilm», så velger produsentene og finansørene nesten alltid alternativ nummer en.

Unntakene finnes. Jennifer Lawrence (fordi hun er ung), Scarlet Johannson (fordi hun er ung, og bare i de rette filmene) og Sandra Bullock (fordi hun ikke tar seg selv så seriøst og fordi hun er villig til å vente på det rette prosjektet).

Selv er jeg av den oppfatning at problemene og løsningen har tre røtter; produsentene, manusforfatterne og publikum. Produsentene fordi det er de som gir incentiver til skribentene om hvilke prosjekter de aksepterer og vil satse på, manusforfatterne fordi de slavisk lar seg lede, og publikum fordi vi stadig belønner de samme ingrediensene.

Hvilket bringer oss til «Our brand is crisis». Filmen handler om en valgkampstrateg (Bullock) som blir rekruttert til å bistå i valgkampen til en presidentkandidat i et latinamerikansk land. Opprinnelig var manuset og prosjektet skreddersydd for George Clooney. Men så droppet han ut. Samtidig var Bullock på jakt etter et godt manus hvor folkene bak filmen ikke hadde noe problem med å skifte kjønnet på hovedpersonen. Resultatet er «Our brand in crisis».

Vil filmen være god fordi manuset opprinnelig var ment for en mannlig skuespiller? Det tror jeg ikke. Men jeg håper faktisk det, og jeg håper at Bullock vil bruke promoteringen av filmen til å påpeke det urettferdige ved det hele.

Filmbransjen er annerledes enn de fleste bransjer. Men det bør være like uholdbart å dirigere de gode prosjektene som bringer penger og berømmelse til mannlige skuespillere og regissører som det er for en sjef å reservere arbeidsoppgavene og prosjektene som bringer karrierefremgang for mannlige ansatte.



 
 

M. Night Shyamalan er tilbake


Begynnelsen av september kan sammenliknes med januar i USA. Da dumpes de små, nisjefilmene som verken har nok muskler til å være sommerfilmer eller prestisje til å konkurrere mot de tunge, voksne dramaene som er skreddersydd for prisutdelende organisasjoner (se Oscar-akademiet).

M. Night Shyamalan, mannen som brakte oss mesterverk som «Den Sjette Sansen», «Unbreakable» og «Signs», burde i utgangspunktet ikke være en av regissørene som får filmen sin dumpet tidlig i september. Eller mer presist, han var ikke det.

Men nå er det lenge siden kritikerne lovpriste ham, publikum flokket til hans filmer og han ble kalt den neste Spielberg. Det er prisen han har betalt for «The Last Airbender», en film som var så dårlig at en del publikum i USA skal ha skreket og forbannet filmen mens den ble vist.

Nå er Shymalan tilbake med en ny film. Den heter «The Visit» og handler kort sagt om et par søsken (Olivia DeJonge og Ed Exonbould) som skal tilbringe ei uke med besteforeldrene (Deanna Dunagan og Peter McRobbie) på et litt avsidesliggende hus. Alt er fryd og gammen først, men så begynner barna å legge merke til besteforeldrenes sære atferd (bestemor krafser neglene mot døra om natten og kravler omkring naken, bestefar ser ut til å ville begå selvmord med ei børse) og ting blir bare verre derfra.

Utover at dette er en Shyamalan-film, er filmen spesiell av to grunner; 1) Shyamalan dekket hele filmens produksjonsbudsjett på 5 millioner dollar selv; 2) Og den er kjøpt og markedsføres av Blumhouse Productions, det mest fremtredende produksjonsselskapet på skrekkfilmmarkedet i de siste årene (Paranormal Activity, Insidious, Sinister, The Purge).

Så langt har ikke de store filmbloggerne og avisene ikke postet noen anmeldelse av filmen. Men hvis tilbakemeldingen fra vanlige kinogjengere som har vært på mange av visningene filmen har hatt i USA, England og Tyskland stemmer, er Shyamalan tilbake.

Filmen har premiere i Norge på fredag, 11. september.


 

 

Søndagsbiter

Tjuefemten har så langt ikke vært et godt filmår. Woody Allen skuffet med «Irrational Man». Fox serverte oss den verste superheltfilmen siden Ironman 2 (2010), kanskje Daredevil (2003). Og selv komediene som skulle lyse opp året var enten lite morsomme (Trainwreck, Spy, Hot Porsuit), og/eller barnslige og lite morsomme (The Wedding Ringer, Ted 2, Get Hard).  

Men nå er høsten endelig her, noe som betyr at prestisjefilmene, filmene Hollywood-studiene og finansørene håper skal appellere til Oscar-akademiet kommer på løpende bånd. To av disse har premiere den samme helga, fredag 25. september. 

Den første filmen er Pawn Sacrifice med Toby Maguire (Spiderman, Cider House Rules), Peter Sarsgaard (An Education) og Liev Schreiber (Manchurian Candidate). Filmen handler om sjakklegenden Bobby Fischs (Maguire) berømte duell mot det russiske sjakkgeniet Boris Spassky i 1972, i den kalde krigens kanskje kaldeste dager.  Traileren, som du kan se under, er imponerende. Men vil filmen leve opp til den? Jeg håper virkelig det.

Den som er allergisk mot alt som har med sjakk å gjøre, har mulighet til å se kanadisk Denis Villeneuves Cannes-favoritt, «Sicario». Emily Blunt (Edge of Tomorrow) spiller en FBI-agent som blir involvert i og deretter kompromittert av den blodige «krigen mot narkotika» i grenseområdet mellom USA og Mexico.

Traileren minner en om Steven Soderberghs «Traffic» (2000), delvis kanskje fordi en av de sentrale skuespillerne fra den filmen-Oscar-vinneren «Benicio Del Toro ? også er med i denne. Men i motsetning til Traffics panoramiske perspektiv, ser det ut til at «Sicario» vil være en mer intim affære, noe jeg ikke tror vil være til filmens fordel når den skal jakte på priser.

Her er traileren for Sicario.

     

Filmanbefaling: Brasils hjerte


Brasils hjerte


Regi: Walter Salles
Med: Fernanda Montenegro, Vinícius de Oliveira, Soia Lira, Marília Pêra, mfl.

Terningkast: 6

Dora (Fernanda Montenegro) er en nokså følelsesmessig avstumpet pensjonert lærer med en noe spesiell jobb. Hun skriver brev for folk som ikke kan lese og skrive. Hver dag tropper hun opp på sentralstasjonen i Rio og får i fanget intim detaljer om folks liv. En mann skriver til sin elskede. En kvinne til sin mann bak murene. En annen til en som lurte ham. Osv.

Dora skriver brevene, tar seg betalt, men sender sjeldent brevene.  Noen river hun i stykker, andre oppbevarer hun i en skuff hjemme, og alle blir brukt til å underholde venninnen Irene (Marília Pêra)

Ni-åringen Josués (Vinícius de Oliveira) mor oppsøker en dag Dora og ber henne skrive et brev til Josués far-Jesus. Gutten har aldri møtt faren sin, delvis fordi Ana (Soia Lira), moren, ikke har ønsket det. Men nå insisterer gutten på å bli kjent med sin far, og Ana er villig til å bruke sin kommende ferie til å ta ham til faren.

Det skjer aldri. Like etter at Dora forfatter brev nummer to for Ana, blir hun påkjørt og drept utenfor stasjonen. Josués, nå foreldreløs, oppsøker Dora og ber henne skrive et nytt brev til faren, denne gang for å informere ham om hva som har skjedd og gjøre ham klar over den prekære situasjonen sønnen hans befinner seg i. Men fordi Josués ikke har penger, avviser Dora guttens anmodning. Til og med når hun ser ham springe etter toget hennes når hun skal hjem.

Enda hun er avstumpet, er Dora likevel ikke et monster. Og når samvittighetens gnaging blir for uutholdelig, bestemmer hun seg for å strekke en hånd til gutten og hjelpe ham med å bli forent med faren. Kjapt og uten komplikasjoner. Men det skal vise seg å ikke være lett. Og snart er Dora mer knyttet til gutten enn hun ønsket. Mer enn hun kanskje kan takle.

Walter Salles? Sølvbjørn-vinnende og dobbelt Oscar-nominert (Beste fremmedspråklige film og Beste skuespillerinne) er en film som griper kjapt fatt i ens hjerte og sakte klemmer, og klemmer, og klemmer til man blir varm i toppen og våt i øynene.

Skuespillet er så neddempet og naturlig at man glemmer at det er der. Manuset er eksemplarisk godt, og regien er så god at man skulle ønske filmen fikk enda en Oscar-nominasjon (foran Roberto Benigni). At det ikke skjedde sier mer om Oscar-akademiets manglende bakkekontakt enn om jobben Salles har gjort her.

Anbefales på det varmeste.  

Filmanbefaling: Rabbit Proof Fence


Rabbit Proof Fence


Regi: Phillip Noyce
Med: Evelyn Sampi, Tianna Sansbury,Laura Monaghan, Kenneth Branagh, David Gulpilil

Terningkast: 6

Intro: Enda mine skriblerier om film så langt ikke har tydet på det, er jeg en stor fan av filmer som er basert på eller inspirert av virkelige hendelser og menneskers liv. Jeg har ikke tall på hvor mange slike filmer jeg har sett, men noen hundre er det. De fleste av dem har vært forglemmelige. Men de gode, de virkelig gode, har vært så gode at de har etset seg fast i bevisstheten og evner å gjøre meg inspirert, nedstemt, håpefull, forundret, sjokkert, rasende. «Schindlers liste» er en av disse filmene. Det er også «Hotel Rwanda», Terry Georges eksepsjonelle film fra 2004 om folkemordet i Rwanda i 1994.

Det samme er Phillip Noyces sterke, kritikerroste og prisbelønte «Rabbit Proof Fence».

Om filmen: 1931,Vest i Australia. Søstrene Molly (14) (Evelyn Sampi) og Daisy (Tianna Sansbury)bor i den lille urfolkbyen Jigalong, langs et flere tusen kilometer langt gjerde, kalt «rabbit-proof fence», bygget for å beskytte avlingene til bøndene i området.  

Som et ledd i å «sivilisere» urbefolkningen og skape dem i eget bilde har myndighetene bygget flere barnehjem og vedtatt lov som tillater at barna aboriginer-barn kan fjernes og sendes til barnehjem langt fra sine familier.

Når barna er ferdige med «opplæringen» på disse institusjonene, er det meningen at de skal begynne å arbeide som tjenestefolk hos hvite familier og bli kulturelt og rasemessig «renvasket» for sine aboriginske kultur og «tendenser».

Molly og Daisy og kusinen deres, Gracie (Laura Monaghan), blir tatt og plassert på et av de ovennevnte barnehjemmene. Der er disiplinen hard, språket nedverdigende og fremtiden blek. Men jentene er både utholdende og viljesterke. Og en dag bestemmer de seg at nok er nok og rømmer fra barnehjemmet.

De vil hjem.

Den eneste måten de vet å komme hjem på, den eneste måten de kan orientere seg hjem på, er å finne den nærmeste delen av kaningjerdet. Og det gjør de. Men det er bare starten på en mildt sagt krevende reise på over 2400 kilometer.

Og jagende etter dem, kommer A.O. Neville (Kenneth Branagh), mannen som er satt til å styre aboriginernes affærer for myndighetene, og Moodoo (David Gulpilil, som fikk debuten sin i «Walkabout», en annen fantastisk australsk film), en aboriginsk sporingsekspert,

Hvorfor du bør se den: Jeg kan nevne mange grunner, hvorav dette er bare noen; fordi dette er en fantastisk inspirerende og opprørende film; fordi du vil lære litt om Australias mørke og nære historie; fordi skuespillerne, til tross for sin unge alder, imponerer stort; fordi selv Hamlet og Henry V (Kenneth Branagh) spiller skurken.

Hvorfor du IKKE bør se den: Hvis du hater historie, gode dramafilmer og hater barn. Da er jeg redd at denne filmen IKKE er for deg.

Trivia: Phillip Noyce er mest kjent for å være en action-thriller-regissør (Salt, Clear and Present Danger). Så etter selve historien, var det for meg dette som var den største overraskelsen da jeg så filmen tidlig på 2000-tallet.



 

Trailer-tirsdag: The Danish Girl


The Danish Girl


Regi: Tom Hooper
Med: Eddie Redmayne, Alicia Vikander, Amber Heard, Matthias Schoenaerts, Ben Whishaw, mfl.

Premiere i Norge: 5. februar 2016

Hva filmen handler om: Filmen handler om «den bemerkelsesverdige kjærlighetshistorien mellom Lili Elbe (Eddie Redmayne) og Gerda Wegener (Alicia Vikander). Lili og Gerdas liv transformeres idet de sammen navigerer seg gjennom Lilis banebrytende prosess med å bli transe i København tidlig på 1930-tallet.

Hvorfor du bør gi f***: Filmen kommer (nesten) garantert til å være en av de fremste konkurrentene til Oscar i år.

Hva mer: Den er basert på David Ebershoffs roman fra år 2000. Romanen er selv inspirert av den sanne historien om den virkelige Lili Elbe og Gerda Wegener.

Da Tom Hooper vant Oscar for beste regissør over David Fincher og filmen hans feide kritikeryndlingen «The Social Network» til side og også tok hjem Oscar-statuen for Beste film og Beste mannlige skuespiller, ble ikke bare den tidligere tv-regissøren litt av et hatobjekt for filmnerder (som heiet på Fincher), han ble også en filmskaper man bør holde øye med.

Hoopers første film etter «The King?s Speech», filmatiseringen av Victor Hugos berømte roman, «Les Miserables» ble ikke en like stor Oscar-grossist som førstnevnte, men den gjorde noe spesielt; den skaffet Anna Hathaway hennes første Oscar for Beste kvinnelige birolle.

Nå ser det ut til at Hooper igjen har myntet gull med sin siste film. Traileren til regissørens siste film, «The Danish Girl», ble sluppet på nett for noen timer siden. De første reaksjonene er ekstremt positive. Inkludert fra undertegnede.

Hvorvidt filmen lever opp til traileren blir klart når den vises for første gang under filmfestivalen i Venice på lørdag.

Se traileren under.







   

Ukens viktigste filmnyheter


Helgens viktigste nyhet i filmverdenen er også den tristeste; bortgangen til skrekkmesteren Wes Craven. Veteranfilmskaperen som ga oss udødelige grøsserklassikere som «A Nightmare on Elm Street», «The Hills Have Eyes» og «Scream»-filmene, døde etter lengre tids sykdom, omringet av sine kjære. Han ble bare syttiseks år gammel. R.I.P.


Tidlig i forrige uke meldte bransjenettstedet Deadline at Kina reddet «Terminator: Genisys» fra røde tall og hadde gjort det mer sannsynlig at filmens produsenter og Paramount, studiet bak filmen, ville gi grønt lys til en oppfølger. Tall fra helgen fra samme nettsted fjerner sannsynlig den lille tvilen som var; filmen VIL få oppfølger. Spørsmålet er bare om studiet og produsentene bruker de samme folkene bak kamera eller om de kommer kritikerne i møte og bringer friskt blod- kanskje til og med James Cameron- i folden.


Penelope Cruz (Vicky, Christina, Barcelona) har i et intervju med et spansk moteblad fortalt at hun skal være med i Asghar Farhadis (A Separation, About Elly)neste film. Cruz sa videre i intervjuet at hun ikke har fått et manus ennå, men at hun takket ja med en gang Farhadi fortalte henne historien. Filmen skal ha spanske og amerikanske skuespillere og produseres av giganten Pedro Almodovar (Volver, Alt om min mor). Filmingen starter en gang sent i 2016. Jeg venter ikke noe mindre enn et mesterverk her. 


Spekulasjonene rundt hvilken film som ligger best an til å vinne Oscar kommer for alvorlig i gang denne uka, nærmere bestemt i morgen tirsdag, når traileren til Tom Hoopers «The Danish Girl» slippes på nett.

Filmen har Oscar-vinneren Eddie Redmayne og svenske Alicia Vikander (Anna Karenina) i hovedrollen, er basert på romanen til og handler om Einar Wegener/Lili Elbe, en av første personene som ble kjønnsoperert på 1930-tallet, og kona hans-Gerda Wegener. Aktuell som f*** med andre ord. Regn med at Redmayne vinner Oscar-igjen- og gjentar den sjeldne bedriften til Tom Hanks, som vant Oscar for beste mannlige skuespiller to år på rad i 1993 og 1994 for henholdsvis "Forrest Gump" og "Philadelphia".

Med er også Amber Heard (All The Boys Love Mandy Lane) Matthias Schoenaerts (Rust and Bone) og Ben Whishaw (Perfume: The Story of a Murderer). Filmen får sin verdenspremiere under filmfestivalen I Venice den 5. September og kommer på norske kinoer den 5. februar 2016.

Filmanbefaling: Mountain Patrol


Mountain Patrol


Regi og manus: Lu Chuan
Med: Zhang Lei, Tobgyal, Qi Liang, mfl.

Terningkast: 6

Mennesket har ikke en lang historie med å sette pris på og ta vare på naturen og artene som lever i det. I store deler av vår eksistens har vi vært oppført oss slik Agent Smith i «The Matrix» beskriver oss; som virus.

Og vår interaksjon med omgivelsene våre har vært lik virusets: 1: Ta kontroll over et område, 2)Bruk og misbruk alle ressursene innenfor området, og 3) Flytte til et annet område og gjenta mønstret.  

Krypskyting er delvis en relativt moderne etterlevning av denne mentaliteten. Og det er det «Mountain Patrol», den kritikerroste kinesisk-tibetanske filmen fra 2004 handler om.

Historien er inspirert av virkelige hendelser som fant sted i Tibet tidlig på 1990-tallet.

Ga Yu (Zhang Lei), en reporter fra Beijing, drar til Tibet for å skrive om en gruppe frivillige som -med livet som innsats -forsøker å redde den tibetanske antilopen fra utryddelse.

Gruppen ledes av Ritai (Tobgyal, en viljesterk og patriotisk mann. Ga Yu får innpass i gruppen og blir med dem på deres hasardiøse tokter inn i krypskytternes territorier. De blir beskutt, får motortrøbbel, blir skadet, mister menn, må slippe krypskyttere løs for å spare ressurser og blir tvunget til å betale den ultimate prisen; livet.

Skuespillprestasjonene er mektige, manuset utsøkt, omgivelsene spektakulære og filmen er filmet i en dokumentarisk stil som gjør at man virkelig tror at skuespillerne er ved å krepere av tørst. Jeg trodde det i hvert fall.

En medrivende og viktig film.  

 

I bakspeilet: Desperado


Desperado

Regi og manus: Robert Rodriguez
Med: Antonio Banderas, Salma Hayek, Joaquim Almeida, Steve Buscemi, Cheech Marin, Danny Trejo, Quentin Tarantino

Terningkast: 3

Ofte når jeg rydder i bokhylla eller filmhylla mi, hender det at en bok og/eller film fanger oppmerksomheten min og summer øverst i bevisstheten til jeg leser boka eller ser filmen. Det var det som skjedde tidligere i uka da jeg ryddet i filmhylla mi og Roberto Rodriguezs «Desperado» fra 1995 fanget blikket mitt. Etterpå var det å IKKE se filmen ikke noe alternativ.  

Rodriguez debuterte i 1992 med «El Mariachi». Filmen kostet så lite som 7000 dollar å produsere (kostet noe mer etter at Columbia kjøpte rettighetene) og tjente to millioner dollar. Med en slik suksess, var det nærmest uunngåelig at Hollywood ville banke på døren og at regissørens neste film ville være mer av alt: mer stjernefylt, mer stilsikker, penere og ikke minst- dyrere.

«Desperado», oppfølgeren til «El Mariachi» skuffet sånn sett ikke. Film som hadde premiere i USA den 25. august 1995, kostet 7 millioner dollar (en latterlig liten sum i forhold til de fleste av filmene som lages i dag), byttet ut Carlos Gallardo, skuespilleren som hadde hovedrollen i «El Mariachi», med Antonio Banderas og rekrutterte en til da ukjent meksikansk telenovella-skuespillerinne til å være hans kvinnelige sidekick: Salma Hayek.   

Handlingen er enkel nok: En eks-musiker (Banderas) som fikk kjæresten drept og hånden skutt av en gangster (Joaquim Almeida) med forbindelse til colombiansk mafia, ønsker å hevne seg mot nevnte gangster. Mellom dem står en haug med kanonføde og noen få habile fotsoldater.  Men han er ikke alene. Han blir først hjulpet av «The American» (Steve Buscemi), en kar han refererer til som en bror, og Carolina (Salma Hayek), eieren av bokhandler.

Det «Desperado» mangler av originalitet tar den nesten igjen med stil og musikk. Actionsekvensene er lekkert iscenesatt og filmet. Og jeg skulle ønske at det var flere av dem. At det ikke er, og at filmen har flere dialogdrevne og «sakte» scener, vil overraske den som ser filmen for første gang. Eller kanskje ikke. Selv husker jeg hvor utålmodig jeg ble av dem da jeg så filmen for første gang. Men senere lærte jeg å sette pris på dem, og på den fantastiske musikken som stryker dem fremover.

Skuespillprestasjonene er jevnt over gode. Men det er noen scener hvor skuespillet er som negler som dras utover ei tavle. En av disse er en actionscene som foregår på et tak, hvor Banderas og Hayek spaserer fra åstedet med det håndgranatene Banderas kastet mot skurkene eksploderer i bakgrunnen. Den scenen tar meg ut av filmen.

Det samme gjør elskovsscenen mellom Hayek og Banderas langt ut i filmen. Jeg overdriver kanskje når jeg sier at scenen er den mest falske sexscenen i filmhistorien. Men ikke noe særlig.

En grei actionfilm. Ikke mer.   

 





Filmanmeldelse: Dark Places


Dark Places

Regi og manus: Gilles Paquet-Brenner
Med: Charlize Theron, Nicholas Hoult, Christina Hendricks, Corey Stoll, mfl.

Terningkast: 2

Mine favoritt krim-og-thriller-filmer har nesten alltid den ting tilfelles at de starter med ett enkelt premiss og tar av med karakterdybde og/eller uventede og interessante vendinger i spenningskurven, før de returnerer meg til virkeligheten med et smil om munnen. «Nattsvermeren», «One False Move», «Frailty», «The Yellow Sea» , hører til i denne kategorien.

Også de dårlige krimfilmene og thrillerne har også en del ting tilfelles: dårlig eller ikke-eksisterende karakterutvikling, for lite plott og enda verre -for mye plott. Jeg tror det siste skyldes at filmskaperne er så ivrige etter å lage en god krim/thriller (for jeg tror absolutt ikke at noen bruker 2-3 år på å lage en dårlig film) at de ? kanskje i et forsøk på å gjøre det vanskelig for publikum å gjette slutten- gjør plottet så innviklet og så surrete at slutten er nødt til å bli latterlig.

Det er dessverre det som har skjedd med «Dark Places».

Jeg har ikke lest boka til Gillian Flynn, forfatteren bak boka filmen er basert på. Så det er godt mulig at filmens franske regissør og manusforfatter, Gilles Paquet-Brenner, baserte filmen sin på en dårlig bok. Og det er synd hvis det er tilfellet, for regissørens evne til å bygge en atmosfære og Charlize Therons troverdige rolleprestasjon, hadde fortjent en bedre historie å lage film av.

I filmen spiller Theron Libby Day. Libby mistet moren og søstrene i en brutal massakre i Kansas tidlig på åttitallet. Med hjelp fra Libbys vitnemål ble en person dømt for drapene: storebroren hennes, Ben.

Mer enn to tiår etter hendelsen, har Libby ennå ikke kommet over tragedien. Den har levd i henne, og hun har levd av den. Bokstavelig. Hun er arbeidsløs, bor alene og har-når vi møter henne- lenge levd av pengene fikk for boka om drapene på familien og donasjoner empatiske fremmede har sendt henne. Men nå er kontoen snart tom.

Det er derfor hun motvillig takker ja når Lyle Wirth (Nicholas Hoult) og vennene hans dukker opp og vil bruke henne og erindringene hennes til å både tilfredsstille nysgjerrigheten sin og til å renvaske Ben. Gruppen er nemlig overbevist om at Ben ikke drepte familien hennes. Dermed starter gravingen etter hva som skjedde for nesten tretti år siden.

«Dark Places» er alt det en thriller ikke bør være: seig, flokete, lite spennende og disjointed (jeg finner ikke et passende norsk ord for dette). Libby og hennes historie er pirrende nok, det samme er Wirths gruppe.

Men når historiens nåtidsplan stort sett består av Libby som går på besøk hos forskjellige mennesker fra fortiden, uinteressante tilbakeblikksekvenser, og det mest kriminelle av alt- at den dropper Hoults Mordjeger-gruppe nesten umiddelbart, er det ikke rart at en begynner å kjenne filmens lengde på kroppen i kinosalen. Filmen er en time og femtitre minutter lang, men den virker lengre.

Så kommer slutten og spytter seerne i fjeset. Jeg ser en god del film, men jeg kan ikke huske sist jeg følte jeg ristet så lenge på hodet av en film. Veldig dårlig.

Det mest frustrerende er likevel ikke at filmen er dårlig, men at den er dårlig enda Theron, Hoult og Christina Hendricks (Mad Men) leverer varene.

Hvis du har planer om å dra på kino i helga, råder jeg deg til å styre unna denne og velge en annen film. Denne fortjener ikke pengene dine.   
 

Beste og verste filmer: Charlize Theron

(bilde hentet fra The Telegraph)

Siden hun debuterte i ?Children of The Corn III: The Harvest? I 1995, har Charlize Theron vært i trettiseks filmer. På fredag har film nummer trettisju, ?Dark Places?, premiere her i Norge. Jeg skal se filmen i morgen og poste en anmeldelse av den enten sent i morgen eller på fredag.

Før det vil jeg bruke noen linjer til å rangere mine favorittfilmer av en av mine favorittskuespillere. En med store evner og et par skikkelig gode filmer fra å ta seg til toppen av makthierarkiet i Hollywood. Der er hun ikke ennå. Den boltreplassen er foreløpig forbeholdt Jennifer Lawrence, Scarlet Johansson, Angelina Jolie, Emily Blunt og Sandra Bullock.

Listen inneholder ti filmer (pluss fem bonusfilmer). Fem er filmene jeg mener er Therons beste, fem er filmer som får meg til å spørre: Var Theron ved sine fulle fem da hun sa ja til å være i dem? Og to er filmer jeg ville tatt med hvis jeg laget en topp ti-beste-Charlize-Theron-filmer. Det gjør jeg ikke. Her er jeg like nådeløs som Oscar-akademiet var før det ble populistisk og begynte å nominere for mange filmer.

Uansett. Her er lista.

Charlize Therons beste filmer:

5) Trapped: Theron spiller Karen Jennings, kona til en forsker (Stuart Townsend, Therons samboer fra 2002-2010). Når parets eneste barn, datteren Abby (Dakota Fanning), blir kidnappet av Joe Hickey (Kevin Bacon), kona hans, Cheryl (Courtney Love) og en medarbeider, blir plutselig den lille familiens liv et eneste mareritt.


Filmen ble slaktet av kritikerne da den kom ut og har en score på 18 % på Rottentomatoes. Det bør enhver som liker gode thrillere se bort fra. Både Theron og Bacon leverer gode prestasjoner. Det gjør også Dakota Fanning.

4: Mad Max: Fury Road. Filmen er fersk nok i manges minner til at en oppsummering av plottet er nokså bortkastet. Det som derimot er verdt å nevne, er at filmen ikke er like god som kritikerne skal ha det til (nei, den er ikke tiårets actionfilm) og Furiosa er ikke og vil ikke bli en like ikonisk karakter som Ellen Ripley eller Sarah Connor. Punktum.

3: The Italian Job: Remaken av Peter Collinsons mesterlige film fra 1969, ble overraskende bra I hendene på F. Gary Gray, Mark Wahlberg og Charlize Theron. Sistnevnte spiller Stella Bridger, datteren til Wahlbergs mentor (Donald Sutherland). Når faren og mentoren blir drept, slår Stella og Mark Wahlbergs Charlie Croker seg sammen for å ta hevn. I stil og med kløkt.


2: Young Adult: Det er ikke enkelt å gjøre en karakter som bevisst går etter en annens ektefelle sympatisk. Og en del kritikere mente at Theron, Diablo Cody (manusforfatteren) og regissør Jason Reitman (Up in The Air) ikke klarte det. Men jeg er av en annen oppfatning. For første gang siden «Monster», får Theron her et manus som gir henne rom til å virkelig strekke ut skuespillmusklene. Veldig severdig.


1: Monster: Filmen som beviste at Charlize Theron ikke bare var et pent ansikt. Hun kunne virkelig spille en sammensatt karakter. Ufyselig. Stygg. Skremmende. Uforglemmelig. Hennes beste film og rolleprestasjon til dags dato.

Honorable mentions:

The Cider House Rules


Og North Country

 


Jo mindre jeg sier om Therons verste filmer jo bedre er det. Under er filmene jeg skulle ønske ikke hadde eksistert.

Her er Therons verste filmer:

5: Head In The Clouds: En periodefilm som aldri tar av. Bortkastet.


4: The Burning Plane: Etter «Elskede kjøtere» (2000) og «Babel» (2006) ble regissør Alejandro González Iñárritu og manusforfatteren bak begge filmene, Guillermo Arriaga Jordan, utropt til et kreativt dynamittpar å se opp for. Samarbeidet endte kort tid etter. Iñárritu fant seg selv igjen med «Birdman» (2014). Jordan skrev for Tommy Lee Jones (The Three Burials of Melquiades Estrada). Han gikk selv bak kameraet med denne filmen. Resultatet er langt fra like godt som «Elskede kjøtere», «Babel» eller «TTBoME).

3: The Legend of Bagger Vance. Theron har ikke en spesiell stor rolle, men likevel. En av årtusenskiftets verste filmer.

2: Hancock: Theron og Will Smith spiller superhelter og eks-elskere. Resultatet er enda dårligere enn da skuespillerne delte lerretet i «The Legend of Bagger Vance».

1: A Million Ways To Die In The West. Denne filmen var så dårlig at jeg ble forbannet på Therons vegne da jeg så den på kino. Jeg hadde lyst til å reise meg opp og skrike til lerretet, spørre; Hvorfor Charlize, hvorfor?!


Hva er dine favorittfilmer med Charlize Theron? Hvilke eller hvilke misliker du mest?  Og skal du se «Dark Places»?


 





    
 

Trailer-tirsdag: Tale Of Tales


Trailer-tirsdag: Dediseres til én, av og til flere filmer jeg ser frem til. Her skriver jeg litt mer om filmen(e)/skuespillerne enn det som er vanlig.


På begynnelsen av totusentallet var Salma Hayek en av mine favorittskuespillere. Ikke så mye på grunn av evnene sine som skuespiller. Og-tro det eller ei-heller ikke på grunn av skjønnheten.  Jeg var simpelthen en fan fordi jeg så i henne en særegen glød som sa at hun kunne bli ikonisk action-skuespillerinne og en respektabel drama-skuespiller hvis hun bare var mer selektiv i forhold til hvilke prosjekter hun sa ja til og holdt seg unna de store kalkunene.
    
Det gikk ikke som jeg håpet. Hennes filmografi siden «Frida» (2002) er nesten bare en lang liste med filmer hun burde ha skydd unna som pesten. Hvorfor hun ikke gjorde det kan jeg bare spekulere på.

En årsak som jeg tror er mer sann enn spekulasjon, er at hun ble rammet av den samme forbannelsen som rammer så mange lovende og habile skuespillerinner når de kommer i trettiårene; de gode manusene går til andre, helst yngre kvinner. De som ikke gjør det, knives det så hardt om at skuespillere som Hayek, mest kjent for actionfilmer, ikke blir fanget opp av produsentenes forestilling når en rolle skal besettes. I tillegg er hun Latin-Amerikaner.  

Heldigvis er Matteo Garrone (Gamorrah)ikke en del av Hollywood. Og det er italieren Hayek kan takke for det som nå ser ut som sin comebackfilm, «Tale of Tales».

Filmen hadde premiere i Cannes og fikk strålende mottakelse der.

Nå er traileren her.

Filmen er en absurd og surrealistisk eventyr-fantasi og handler blant annet om en konge (Toby Jones; Tinker, Tailor, Soldier, Spy) og dronningen hans (Salma Hayek; Frida) som går langt for å bli gravide. Med i filmen er også John C. Reilly (Stepbrothers) og Vincent Cassel (Black Swan).

Manuset er adaptert fra den napolitanske poeten og forfatteren Giambattista Basiles (1566-1632) eventyrsamling (der en av Rapunsel og Askepotts tidligste versjoner dukker opp).

Filmen har foreløpig ikke en kjent norsk premieredato. Det vil sikkert endre seg hvis og når Hayek vinner priser.

Her er traileren



hits