leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. P denne bloggen kommer jeg primrt til skrive om bker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisrer/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

Hvitt p svart av Ruben Gallego


En gang tidlig p 2000-tallet s jeg en gammel dokumentar om livet p barnehjemmene i Sovjet. Jeg husker ikke mye av filmen, egentlig bare n scene: Der ser vi en liten og bevegelseshemmet gutt i sju eller tte rsalderen som prver ake seg p rumpa ut av rommet der man har latt ham ligge igjen. Han klarer det ikke, til det er han for utsultet og avmagret. Scenen varer kanskje i et par-tre minutter, men der jeg satt og s p den, ble disse to tre minuttene s uutholdelige at jeg slo av tv-en, kledde p meg og dro p spasertur.

Ruben Gallegos "Hvitt p svart" minnet meg ikke bare om dokumentaren jeg s for s mange r siden, den tvang meg ogs flere ganger til ta en ndvendig pause fra lesningen. At boka ville vre mrk, hadde jeg forventet. Men jeg hadde ikke ventet at den skulle vre s full av skjdesls ondskap, umenneskelighet og uanstendig likegyldighet.

Rubins historie starter i 1968. Rubins mor, Aurora Gallego, av spansk opprinnelse, treffer en mann fra Venezuela. En kort romanse produserer tvillinger. Men bare ti dager etter fdselen dr det ene barnet, mens det andre, Ruben, blir fdt med cerebral parese og erklrt s godt som dd av helsepersonalet. Konsekvensene blir katastrofale for Ruben: Moren drar hjem for bearbeide tapet og komme seg videre i livet, mens han blir plassert i et barnehjem fra helvete.

De ansatte p institusjonen er barn av sovjetstaten. De har lrt at empati belnnes med svik, pliktoppfyllelse med sjalusi og livsfarlig ryktemakeri og redelighet og rlighet med at ens egne og en selv vil sulte. S de tyr til de samme to tingene som har holdt statens maskineri i gang siden tidlig i 1920-rene; frykt og korrupsjon.

Forsendelser fra familie- hos de som har noen men av skam har blitt stuet p institusjonen-blir beslaglagt nesten totalt, eller ? hvis man er heldig- fr man en brkdel av det som er sendt (et par hundre gram av en matforsendelse p over ti kilo). Den som oppleves som vanskelig eller hvis omsorg blir for krevende, blir overfrt til et gamlehjem som fr barnehjemmet til virke som Ritz Carlton.

Ruben ender opp der. Hvordan han overlevde oppholdet og de mirakulse sammentreffene som frte til at han kom ut med hjertet og hodet fortsatt p rett plass, er vanskelig forklare med noe annet enn en klisje; menneskenden er i stand til overkomme uforstelig mye dritt.

Inspirerende og hyst interessant.

Tittel: Hvitt p svart
Utgitt: 2005
Forlag: Kagge forlag
Sider: 234

Terningkast: 6




Filmklubben av David Gilmour


Vi snakket om 60-tallet, om The Beatles (altfor ofte, men han fant seg i det), dum drikking, klok drikking, litt mer om Rebecca (Tror du hun kommer til dumpe meg?, Adolf Hitler, Dachau, Richard Nixon, utroskap, Truman Capote, Mojave-rkenen, Suge Knight, lesber, kokain, heroinmoten, Backstreet Boys (mitt forslag), tatoveringer, Johnny Carson, Tupac (hans forslag), sarkasme, vektlfting, penisstrrelse, franske skuespillere, e.e. cummings. For en tid! Kanskje ventet jeg p en jobb, men jeg lot ikke livet vente. Livet satt der, rett ved siden av meg i en kurvstol. Jeg visste at det var flott mens det pgikk- samtidig som jeg p en mte forsto at et sted der inne i fremtiden ventet mlsnret p oss. Filmklubben

Jeg plukka opp David Gilmours bok, Filmklubben, i den tro at den ville vre en bris av en roman. Jeg hpet ogs at jeg, hvis jeg var heldig, ville finne mellom dens to permer et par-tre anekdoter om filmer som jeg ikke hadde sett, men som ville bli inspirert eller pminnet om se.

Hpet ble oppfylt, men antakelsen om at boka ville bli lest og levert tilbake uten at den gjorde et varig inntrykk p meg, ble pulverisert; Frst ble jeg forfrt av Gilmours skrivestil, s ble jeg litt provosert av valget karakteren og forfatteren David Gilmour gjr tidlig i boka: Han lar snnen, Jesse, slutte p skolen.

Alle og enhver som har vrt barn eller forelder vil kjenne seg igjen i scenene tidlig i boka hvor Gilmour og snnen diskuterer frem og tilbake om hensikten med g p skole (farens posisjon) eller meningslsheten ved det nr man mistrives og ikke presterer (Jesses argument).

Som en god forelder prver David Gilmour hjelpe snnen med leksene, men uansett hva han gjr eller sier til sin ellers veloppdragne og samvittighetsfulle snn, er det ingenting som nr frem.

Da gjr Gilmour valget som overrasker snnen og gjr ekskona og moren til Jesse, Maggie, perpleks, s betenkt, fr hun motvillig omfavner det; han lar Jesse slutte p skolen.

Gilmours litt skjdeslse veiving med det hvite flagget, et valg han forsvarer med at det var et tapt slag, kommer med to betingelser: For det frste m Jesse g med p aldri bruke narkotika, og for det andre m han se tre filmer i uken sammen med sin faren.

I rene som flger frem til Jesse blir myndig, ser og analysere far og snn mange filmer; fra P vei mot livet (Francois Truffaut) og andre filmer fra den nye franske blgen, til Paul Verhoevens Basic Instinct og Showgirls. Fra Hitchcocks Notorious og William Friedkins Eksorsisten, til Quentin Tarantinos Pulp fiction og True Romance.

Mellom analysen av de ovennevnte og andre filmer og samtaler om emnene i sitatet verst, lever far og snn livet; den arbeidslse tv-journalisten blir lovet oppdrag, mister det, fr andre som han ikke tjener stort p, drar p ferie til Kuba med snn og ekskone; Jesse blir besatt av en kanadisk-asiatisk hjerteknuser som heter Rebecca og som Gilmour-faren og forfatteren- referer til som hurpe, dumper henne fr hun sluker ham hel, gr tilbake til henne, mter en annen jente, blir musiker og bryter frst det ene lftet, og til slutt det andre.

Utover den lette og enkle skrivestilen, er det flere ting man kan bermme Gilmour for: Mot sterke odds klarer han for det frste gjre sitt og snnens opplevelser sammen til noe mer enn et prosjekt som var bok fr det ble levd. Eller er jeg litt kynisk n?

Uansett kunne jeg ikke la vre vurdere dette da jeg var ferdig med boka. Jeg var s provosert av Gilmours hands off-metode nr det kommer til barneoppdragelse at jeg var villig til skrive ham diverse motiver p det tidspunktet. Jeg har moderert meg litt i etterkant, men fortsatt er det noe i meg som fr meg til riste p huet nr jeg tenker p Gilmours parole om at lykkelige barn lever lykkelig.

Det skriker uansvarlighet, hippie, og vre middelklasse-pretensist i mine rer.

Men kanskje tar jeg feil.

Anbefales med forbehold.

Tittel: Filmklubben
Utgitt: 2010
Forlag: Libretto forlag
Sider: 208

Terningkast: 4





Jeg skulle ha lftet deg varsomt over av Wencke Mhleisen


Jeg skal gjre alt om igjen, mamma. Nr du ligger og roper:- M, m!, lfter jeg deg varsomt opp. Jeg er ikke sliten. Jeg har himmelske krefter. [?]Jeg lfter deg, og du kan sitte p sengekanten s lenge du vil. Jeg holder hodet ditt som du ikke lenger kan bre selv. En arm rundt ryggen din fordi du ikke kan sitte alene.[?]Nr du for siste gang suger det ikke lenger livgivende surstoffet sttvis inn i lungene dine[?] da tar jeg deg bare i favn og lfter deg varsomt over. Jeg skulle ha lftet deg varsomt over

Ofte nr jeg sitter med en selvbiografisk bok hvor forfatteren skriver om hele eller deler av sin egen oppvekst eller livet til noen i den nre familien, kommer jeg til et punkt der jeg innser at forfatteren, talentfull som hun/han ellers er, er langt flinkere til gi verdighet, hemmeligheter og karakterstyrke til sine fiktive karakterer enn til menneskene i hans/hennes liv. Og dette er i de beste tilfellene.

Mange andre ganger, blir det tydelig at forfatteren har et Terrence Malickisk oppfatning av kunst og historiefortelling og begr det som, slik jeg ser det, er ddssynden over alle ddssynder i en bok eller film: kjede leseren/seeren.

Kjnnsforskeren og performanceartisten Wencke Mhleisen skriver ikke kjedelig. Langt fra.

Hun er pen, uten vre ekstremt utleverende. Gravende, uten blottlegge alt. Stiller sprsml som inspirerer til ettertanke, og kommer med nok treffende og godt observerte kommentarer om dden, anger, tilgivelse, bitterhet, tapte muligheter og en mor som, tross de annerledes valgene hun tok, forble bde en magnet som trakk henne og ssknene hjem og en uunnvrlig sol som strlte en avhengighetsdannende varme.

Utgangspunktet for boken er hjerteskjrende; i 2006 ligger Mhleinsens ttifem r gamle mor, Ellen Fugelli, i ddsleiet. Kreften som i en tid har spist seg gjennom den skrpelige kroppen hennes er for alvorlig og behandlingen for hpls til at livet kan reddes. Det eneste barna og barnebarna, som har kommet fra bde Oslo og London og til Kristiansand, kan gjre, er fylle de siste dagene og timene med s mye kjrlighet og omtanke som mulig. Og det gjr de.

Samtidig tar Mhleisen oss med tilbake flere tir, og introduserer oss for en familie med en mer interessant bakgrunn enn gjennomsnittsfamilien her i landet. Det er i hvert fall min mening.

Selv anslaget i familiens historie, at faren ble fdt inn i en slovensk familie som senere slo seg ned i sterrike i mellomkrigstiden, og at moren ble fdt i Vennesla, som en av flere dtre til en lege, kan ikke annet enn f en til ane at her m det vre en interessant historie bak mtet som skulle produsere Wencke Mhleisen og hennes ssken.

Og det er det.

Det involverer selvsagt krigen. Men det handler ogs om fortielse, opprr, skam og konflikter. Det er en historie som mer enn de fleste illustrerer Europa og Norges historie siden krigen. En historie med et stort hjerte som utsondrer en varme som man ikke kan unng bli berrt av.

Det eneste jeg kan kritisere boken for, er at den ikke var lengre.

Det er ikke ofte jeg sitter med en slik flelse.

Anbefales varmt.

Tittel: Jeg skulle ha lftet deg varsomt over
Utgitt: 2010
Forlag: Gyldendal
Sider: 144

Terningkast: 5





Farvel til Eddy Bellegueule av Edouard Louis


I landsbyen var det ikke bare viktig ha vrt en hardhaus, det var ogs viktig kunne gjre hardhauser av snnene sine. En mann forsterket sin maskuline identitet gjennom snnene, som det var hans plikt overfre sine maskuline verdier til, og faren min aktet gjre nettopp det, han skulle gjre en hardhaus av meg, det var hans stolthet som mann som sto p spill. Farvel til Eddy Bellegueule, s. 20

Det er en nrmest vedtatt sannhet (til og med i dag) at sm steder, uansett hvilket land de ligger i, er et hjemsted for det meste som ikke passer inn i dannede moderne kretser: overstadig drikking, bakstreverske tanker om likestilling, hudfarge og seksuell identitet, og ikke minst- trafikal forstelse og atferd som bde utfordrer skjebnen og setter i fare livet til verdifulle turister og viktigere; livet til Oslostanere p vei til eller fra millionhytta.

Det franske vidunderbarnet Edouard Louis? litterre selvbiografi Farvel til Eddy Bellegueule, handler ikke om Norge eller Oslo. Men ststedet hvorfra Louis skriver fra, leksende, overlegen og forbanna, speiler litt av skepsisen, irritasjonen og den noen ganger oppgitte fiendtligheten som eksisterer mellom de som bor i et lands sentrum og de ikke gjr det. Sinnet og bitterheten skjnner en etter ha lest boka, men overlegenheten og nedlatenheten som stikker ut huet n da, fr meg- som bygdeboer- til automatisk komme ut med klrne. Det er ikke spesielt behagelig (se Wolverine).

Eddy, navnet til Edouard, fr han skiftet det, blir fdt i en liten Nord-fransk by med mindre enn tusen innbyggere. Moren, en gang en kokkelrling med framtidsutsikter, har vrt hjemmevrende i revis nr Eddy kommer til verden. Dermed er faren og senere storebroren familiens forsrgere.

Begge jobber p samme sted mange av stedets menn; p messingfabrikken der den voldelige og drikkfeldige farfaren til Eddy jobbet, helt til han ikke gadd mer og stakk bde kone og barn. Du kan nesten tegne den onde sirkelen i blinde. Og hvis du har gjettet at Eddys far, tross det brennende hatet for alt opphavet sto for, m vre dranker og voldelig, s br du vurdere spille p lotto.

Deduserer du deg frem til at en slik mann, en slik far, vil ha lite til overs for en snn som snakker feminint, tyvlner ssterens klr, foretrekker henge med nabojentene fremfor guttene og som heller liker bruke fritidens sin p sminke dem i stedet for sparke fotball, s br du vurdere sl telt, leie kostyme og ndvendig rekvisita og kalle deg selv spkone/mann.

Utskjellingen Eddy blir utsatt for hjemme og i nabolaget er likevel mild i forhold til hva han m gjennomg p skolen. Der blir han isolert som pesten av de vennligste, de likegyldige hner ham, de svake ler av ham og de sterke gir ham et valg som han tar imot med takknemlighet; ta imot hva det enn de pnsker ut i skjul, fremfor bli ydmyket foran alle.

Foreldrene vet det ikke, og selv om de visste er Eddy sikker p at de ikke ville sagt at han mtte slutte med sitt skaperi og bli som alle andre gutter. S Eddy sier det til ingen. Og lidelsene blir s hverdagslige at han ikke bare blir nummen, men han internaliserer ogs vemmelsen alle ser ut til fle for ham.

Herfra gr boka over til skildre Eddys tenringsliv, og fordi jeg ikke kan skrive om det uten avslre et par viktige momenter som jeg enn ikke vet hva jeg skal mene om, skal jeg nye meg med si dette; sprsmlet om Eddys egentlige identitet henger enn i lufta for meg. Hovedsakelig p grunn av noe som skjer nr Eddy er ni r gammel, og som utgjr bokas mest sjokkerende enkelthendelse.

Det er enkelt kalle Farvel til Eddy Bellegueule for en bok om fl barndom og en forvirret gutts brutale mte med verden. Den er det. Men den er ikke kun det.

For min del var det mest interessante beskrivelsen Louis gir av livet til den fattige arbeiderklassen i Frankrike. Volden, alkoholmisbruket, den hatet mot alt og alle som er annerledes, fr en til tro at dette m ha blitt hentet fra en annen tid. Det er det ikke iflge Edouard Louis.

Det har gjort boka hans til en stor hit i Frankrike.

For min del er den et av rets beste.

Anbefales sterkt!

Tittel: Farvel til Eddy Bellegueule
Utgitt: 2015
Forlag: Aschehoug
Sider: 172

Terningkast: 5



Charlie Chaplin- en biografi av Peter Ackroyd

Frste gang jeg stiftet bekjentskap med Charlie Chaplin, var i en kinosal i Mogadishu i 1989 eller 1990. Fr borgerkrigen. Delvis fordi jeg enn var ung for det meste som ble vist p bde TV og p kino og delvis fordi mamma ikke hadde noe til overs for den lille eller den store skjerm og insisterte p at jeg skulle g ut og leke, mtte jeg gjre det de minste i enhver husholdning overalt p kloden hater aller mest for f tak i penger til kinobillett; kysse ringen til storebroren min (Gud nde hans sjel) og be ham vre barmhjertig med en stakkar som hadde desperat behov for se en Bollywood-film.

For det var det vi gikk for se p kino da jeg var liten. Bollywoodfilmer. Fargerike, dansefylte, patosfylte og tre timer lange indiske filmer med storheter som Mithun Chakraborty (Disco dancer), Amitabh Bachtan (Suhaag) og senere, Aamir Khan (Dil). Skuespillere med et bredt register som filleristet oss flelsesmessig gjennom skjermen, fr de sendte oss ut med et glis om munnen og gaulende p tittelrefrenget.

Den gang som n, liker kinoeiere i Mogadishu vente til setene er fulle fr de slr av lysene og setter i gang den oppsatte filmen. Det er en slags tradisjon, en de deler med den helprivate offentlige transportbransjen. Men i motsetning til transportbransjen, er kinoeiere, bde den gang og n, opptatt av underholde de betalende mens de venter, og venter, og venter...

Det var i en av disse venteperiodene, mens alle er opptatt med spekulere i hva man tror filmen kommer til handle om utfra de maleriske plakatene, at en av Chaplins kort-filmer kom p skjermen. Hadde kameratene mine og jeg ikke sittet p frste rad, ville vi antakelig aldri ofret den oppmerksomheten vr. Men det gjorde vi. Og det gjorde de rundt oss ogs. Og mindre enn fem minutter ut i filmen, satt vi alle mutt stille, grepet av en film der ingen talte et hrbart ord. Likevel forsto vi. Eller gjorde vi det?

Hvis vi skal tro Peter Ackroyds biografi er svaret bde og.

Jeg har, som s mange andre, sett en god del av Chaplins mest kjente filmer; "Mesterbokseren", "Landstrykeren", "Banken", "Immigranten", "Modern Times" og "Gullfeber". Jeg kan s vidt huske ha hrt om at han skal ha leflet med kommunisme, at karrieren hans fikk et skudd for baugen p grunn av dette etter krigen, og ikke minst- at han vokste opp fattig. Ellers visste jeg ingenting om Chaplin fr jeg kom over denne utskte biografien.

Boka tar oss med til 1800-tallets London, gnir fjesene vre i den bunnlse og desperate fattigdommen, forsker brste stvet av Chaplins tvilsomme biologiske opphav og gir oss innblikk i varietmiljet som Chaplins, hans navnefar og senere Chaplin selv var en del av.

Men dette er ikke en bok som sveiper gjennom Chaplins liv. Derimot forsker den g grundig til verks.

Det er ikke s enkelt.

Vanskelighetene (for enhver biograf) starter med Charlie selv. I et forsk p ta "narrativ kontroll" som de sier i Hollywood, forfattet skuespilleren nemlig et par selvbiografier; en i starten av karrieren, og en p slutten. At begge gir leserne viktig innblikk i hvordan Charlie ville bli husket p, er det ingen tvil om. Like lite tvil er det ogs om at bkene tkela, for ikke si visket ut, viktige aspekter av oppveksten, karrieren og privatlivet.

Det er ikke helt uforstelig. Hvem kan vel unng dandere sitt navn, liv og ry med ros(er) nr anledningen byr seg? Og er det egentlig s viktig at han utelot, forskjnna og redigerte historien om sitt liv? Kanskje. Kanskje ikke.

"Charlie Chaplin-En biografi" er en grundig researchet, overraskende, stram og helstpt biografi om et komplekst menneske og en av filmmediet frste og strste kjendiser. Du vil helt sikkert miste noen illusjoner om bde skuespilleren, regissren og privatpersonen, men du vil ha lest en minneverdig biografi.

Anbefales varmt!

Tittel: Charlie Chaplin- En biografi
Utgitt: 2014
Forlag: Font forlag
Sider: 267

Terningkast: 5




Blond av Tomas Espedal


"Mor var vakker, altfor vakker var hun, og det er ikke heldig for en gutt ha en altfor vakker mor. Det er uheldig for en liten mann som enn ikke har sett og kjent andre kvinner, ha en mor som er vakrere enn som det som er normalt. han vil senere komme til sammenligne, og denne sammenligningen vil gjre ham ulykkelig.... " Blond, s. 9

Vi som elsker lese er ofte nesten like opptatt av forfatterne bak bkene vi leser eller har lest, som vi er av bkene selv. Vi vil vite hva i deres privatliv, om noe, som inspirerte dem til skrive de bkene de skriver. Om noen av karakterene er basert p virkelige personer; kjrester, foreldre, venner, eller kjente kulturskikkelser. Og ikke minst vil vi vite hvilken brist, tragedie og/eller ulykkelig oppvekst, liv eller omstendighet som, oppskriftsmessig, har gjort dem til kunstnere. Akkurat det siste er, sammen med mordere i grsserfilmer, en klisj som ikke vil d uansett hvor mange staker den blir spiddet med.

Ca ti sider fr slutten i Tomas Espedals lille (og selv/semi-biografiske) roman "Blond", satt jeg med hjertet i halsen fordi jeg ble grepet av en scene som jeg sikker p ville f en tragisk utgang, og som samtidig forklarer hvorfor barnet Tomas Espedal, ble forfatteren Tomas Espedal. Jeg skal ikke avslre hvordan det ender, men jeg skal innrmme at det er lenge siden jeg har lest en s insisterende, urovekkende og intens scene i en bok.

Tross scenen nevnt over, er boka ikke en thriller, krim eller grsser. Det er en erindringsbok. Delvis om Tomas, delvis om ssteren og faren, men mest om forholdet mellom moren og Tomas.

pningslinjene i sitatet over luller en til tro at boka kmmer til handle om en gutt som i likhet med en del menn (en del vil si de fleste menn) blir forevig delagt av sitt behov for idealisere og opphye moren, og videre at denne idealiseringen gjr enhver kvinne som kommer inn i hans liv sjansels. Vel, antakelsen er delvis riktig, men den er langt fra rettferdig mot Espedals prosjekt. Det er mer komplekst enn man frst tror.

Og komplekst er nkkelordet her.

Det ser man i det konfliktfylte forholdet mellom Espedals mor og mormoren. Begge er sterke individer som er opptatt av hevde seg, kritisere alt og alle rundt seg, og danner en sterk kontrast til mennene i familien; den sykkelsportelskende farfaren til Tomas og den hippieaktige og kommunistiske faren. At det er kultursmaken, estetikken og personlighetstrekkene til kvinnene som blir nordstjernen Tomas og lillessteren navigerer etter og senere gjr opprr mot , er dermed kanskje ikke s overraskende. Faren og farfaren er, personligsmessig, bare for dvergplaneter regne i forhold til kvinnene i Espedalfamilien.

S nr tenringsgutten Tomas gjr opprr mot A-4-skjemaet han blir presset til passe inn i av bde moren (og faren) og samfunnet, er det moren som er mlet. Det er hun han slss mot, ikke faren. Det er ogs hun som ,uvitende, gir ham nkkelen til kongeriket; i denne opprrsperioden hvor de falske sykedagene og fravret stadig ker, begynner han lese flere og flere av romanene moren tar med seg fra besteforeldrenes hus p Torgallmenningen. En av dem er Balzacs "Historien om den tapte tid", og den forandrer alt.

"Blond" er en m, morsom, til tider overraskende erindringsbok om en litt spesiell barndom til en av Norges beste forfattere.

Den er ikke som erindringsbker flest. Bde moren, mormoren, ssteren og Tomas Espedal selv likner til tider p romankarakterer, og noen av situasjonene og gjenfortellingene drar strikken vel langt og gjr at jeg tviler litt p sannhetsgehalten. Ikke fordi de er for fantastiske, men fordi komposisjonen gjr at de fr et anstrk av fiksjon over seg og fr meg til gruble over hva som er sant, hva som er usant og som er pyntet p.

Uansett, det er ingen tvil om at Espedal er en god forteller. Og "Blond" er en unik erindringsbok. Sant eller ikke.

Anbefales sterkt!

Tittel: Blond
Utgitt: 1996
Forlag: Gyldendal
Sider: 125

Terningkast: 5

Another bullshit night in suck city av Nick Flynn


Den prisbelnte amerikanske poeten Nick Flynns gjr som s mange forfattere fr ham; setter sitt eget liv under lupen. Men i motsetning til de fleste (en av vre hjemlige forfattere som har skrevet et seksbindsverk om livet sitt inkludert) er historien Flynn forteller om oppveksten og livet fr han ble forfatter langt mer unikt og interessant. Resultatet er en diamant av en bok.

En middelaldrende, halvt edru hjemls mann str i k sammen med en gruppe skjebnefeller og lar seg ransake av de ansatte p et hospits for hjemlse i Boston. En ung mann str p den andre siden av mottaksrommet og betrakter ham mens mannen "beveger seg dsig effektivt forbi de dsende kroppene[...] sjekker inn verdisakene sine og kvitterer for dem." Hvis han oppfrer seg pent vil han f klesskift, mat og sted sove. Omgitt av s mange andre som er desperate etter stjele selv sko for finansiere sin avhengighet for rusmidler, er det likevel ikke enkelt ikke ty til vold. Spesielt nr du er en hissig alkis som har brukt det meste av livet til svikte alle omkring seg. Srlig familien.

Den hjemlse mannen er Jonathan Flynn, en forhenvrende drosjesjfr; forhenvrende sjekksvindler og fengselsfugl, ektemann, levemann, stormannsgal forfatterspire og far (av den slette sorten). Den unge mannen som ser betrakter ham heter Nick Flynn, og utover vre Jonathans snn jobber han p hospitset. Det har han gjort i flere r.

Hvis du tror at dette er en rrende historie om en ung mann som blir gjenforent med en lenge savnet far, tar du grundig feil. Nick vet nemlig at faren er hjemls. Faktisk har han visst i mnedvis at faren mistet drosjelisensen p grunn av sin drikking, ble kastet ut av leiligheten som han leide, fr han havnet p gata. Ikke at han gir blaffen. Den eneste grunnen til at Jonathan egentlig ikke bor p gata enn, er fordi noen av Nicks kollegaer fikk medynk med ham. Noe han ikke fortjener.

Nicks bitre flelser mot faren, har sin rtter i barndommen. Ikke lenge etter at Jonathan Flynn, barnebarn av oppfinnere, forfrer datteren til en velhavende Boston-familie fra Scituate (50 km utenfor Boston og et feriested for velhavende familier og prominente politikere), er resultatet bare av den gledelige sorten; et gifterml og to raske nedkomster med to snner. Deretter faller livet fra hverandre som et korthus; Flynn blir sjekksvindler, drikker enda tettere enn vanlig fordi skrivingen ikke gr s bra som han trodde, forsmmer pliktene sine som forelder og ved forlate familien, fr det hele kulminerer med at foreldrene til Jody- moren til Nick- skilles fordi faren hennes slr seg sammen med sekretren og flytter til Florida.

Deretter blir ting bare verre.

" Nok en bedriten natt i mkkabyen" er en poetisk erindringsbok. Den benytter en rekke utskte virkemidler til fortelle en historie om far og snn, om skrivekunsten, om det amerikanske samfunnet p 1970-, og 1980-tallet. Brevutdrag, linjer fra poesi, romanaktig prosa og film-og-teatermanusaktige dialogscener gir i sum et gripende innblikk i opplsningen til en familie, en snns redsel for bli som sin far (en allminnelig frykt?) og senere forsk p forsone seg med farens synder.

En poetisk pageturner av de absolutt sjeldne.

Anbefales p det varmeste.

Tittel: Nok en bedriten natt i mkkabyen
Utgitt: 2007
Forlag: N.W. Damm & Sn
Sider: 295

Terningkast: 6

hits