leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. På denne bloggen kommer jeg primært til å skrive om bøker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisører/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

Hvitt på svart av Ruben Gallego


En gang tidlig på 2000-tallet så jeg en gammel dokumentar om livet på barnehjemmene i Sovjet. Jeg husker ikke mye av filmen, egentlig bare én scene: Der ser vi en liten og bevegelseshemmet gutt i sju eller åtte årsalderen som prøver å ake seg på rumpa ut av rommet der man har latt ham ligge igjen. Han klarer det ikke, til det er han for utsultet og avmagret. Scenen varer kanskje i et par-tre minutter, men der jeg satt og så på den, ble disse to tre minuttene så uutholdelige at jeg slo av tv-en, kledde på meg og dro på spasertur.

Ruben Gallegos "Hvitt på svart" minnet meg ikke bare om dokumentaren jeg så for så mange år siden, den tvang meg også flere ganger til å ta en nødvendig pause fra lesningen. At boka ville være mørk, hadde jeg forventet. Men jeg hadde ikke ventet at den skulle være så full av skjødesløs ondskap, umenneskelighet og uanstendig likegyldighet.

Rubins historie starter i 1968. Rubins mor, Aurora Gallego, av spansk opprinnelse, treffer en mann fra Venezuela. En kort romanse produserer tvillinger. Men bare ti dager etter fødselen dør det ene barnet, mens det andre, Ruben, blir født med cerebral parese og erklært så godt som død av helsepersonalet. Konsekvensene blir katastrofale for Ruben: Moren drar hjem for å bearbeide tapet og komme seg videre i livet, mens han blir plassert i et barnehjem fra helvete.

De ansatte på institusjonen er barn av sovjetstaten. De har lært at empati belønnes med svik, pliktoppfyllelse med sjalusi og livsfarlig ryktemakeri og redelighet og ærlighet med at ens egne og en selv vil sulte. Så de tyr til de samme to tingene som har holdt statens maskineri i gang siden tidlig i 1920-årene; frykt og korrupsjon.

Forsendelser fra familie- hos de som har noen men av skam har blitt stuet på institusjonen-blir beslaglagt nesten totalt, eller ? hvis man er heldig- får man en brøkdel av det som er sendt (et par hundre gram av en matforsendelse på over ti kilo). Den som oppleves som vanskelig eller hvis «omsorg» blir for krevende, blir overført til et gamlehjem som får barnehjemmet til å virke som Ritz Carlton.

Ruben ender opp der. Hvordan han overlevde oppholdet og de mirakuløse sammentreffene som førte til at han kom ut med hjertet og hodet fortsatt på rett plass, er vanskelig å forklare med noe annet enn en klisje; menneskeånden er i stand til å overkomme uforståelig mye dritt.

Inspirerende og høyst interessant.

Tittel: Hvitt på svart
Utgitt: 2005
Forlag: Kagge forlag
Sider: 234

Terningkast: 6  

 


Filmklubben av David Gilmour


«Vi snakket om 60-tallet, om The Beatles (altfor ofte, men han fant seg i det), dum drikking, klok drikking, litt mer om Rebecca («Tror du hun kommer til å dumpe meg?», Adolf Hitler, Dachau, Richard Nixon, utroskap, Truman Capote, Mojave-ørkenen, Suge Knight, lesber, kokain, heroinmoten, Backstreet Boys (mitt forslag), tatoveringer, Johnny Carson, Tupac (hans forslag), sarkasme, vektløfting, penisstørrelse, franske skuespillere, e.e. cummings. For en tid! Kanskje ventet jeg på en jobb, men jeg lot ikke livet vente. Livet satt der, rett ved siden av meg i en kurvstol. Jeg visste at det var flott mens det pågikk- samtidig som jeg på en måte forsto at et sted der inne i fremtiden ventet målsnøret på oss.» Filmklubben

Jeg plukka opp David Gilmours bok, «Filmklubben», i den tro at den ville være en bris av en roman. Jeg håpet også at jeg, hvis jeg var heldig, ville finne mellom dens to permer et par-tre anekdoter om filmer som jeg ikke hadde sett, men som ville bli inspirert eller påminnet om å se.

Håpet ble oppfylt, men antakelsen om at boka ville bli lest og levert tilbake uten at den gjorde et varig inntrykk på meg, ble pulverisert; Først ble jeg forført av Gilmours skrivestil, så ble jeg litt provosert av valget karakteren og forfatteren David Gilmour gjør tidlig i boka: Han lar sønnen, Jesse, slutte på skolen.

Alle og enhver som har vært barn eller forelder vil kjenne seg igjen i scenene tidlig i boka hvor Gilmour og sønnen diskuterer frem og tilbake om hensikten med å gå på skole (farens posisjon) eller meningsløsheten ved det når man mistrives og ikke presterer (Jesses argument).

Som en god forelder prøver David Gilmour å hjelpe sønnen med leksene, men uansett hva han gjør eller sier til sin ellers veloppdragne og samvittighetsfulle sønn, er det ingenting som når frem.

Da gjør Gilmour valget som overrasker sønnen og gjør ekskona og moren til Jesse, Maggie, perpleks, så betenkt, før hun motvillig omfavner det; han lar Jesse slutte på skolen.

Gilmours litt skjødesløse veiving med det hvite flagget, et valg han forsvarer med at det var et tapt slag, kommer med to betingelser: For det første må Jesse gå med på å aldri bruke narkotika, og for det andre må han se tre filmer i uken sammen med sin faren. 

I årene som følger frem til Jesse blir myndig, ser og analysere far og sønn mange filmer; fra «På vei mot livet» (Francois Truffaut) og andre filmer fra den nye franske bølgen, til Paul Verhoevens «Basic Instinct» og «Showgirls». Fra Hitchcocks «Notorious» og William Friedkins «Eksorsisten», til Quentin Tarantinos «Pulp fiction» og «True Romance».

Mellom analysen av de ovennevnte og andre filmer og samtaler om emnene i sitatet øverst, lever far og sønn livet; den arbeidsløse tv-journalisten blir lovet oppdrag, mister det, får andre som han ikke tjener stort på, drar på ferie til Kuba med sønn og ekskone; Jesse blir besatt av en kanadisk-asiatisk hjerteknuser som heter Rebecca og som Gilmour-faren og forfatteren- referer til som «hurpe», dumper henne før hun sluker ham hel, går tilbake til henne, møter en annen jente, blir musiker og bryter først det ene løftet, og til slutt det andre.

Utover den lette og enkle skrivestilen, er det flere ting man kan berømme Gilmour for: Mot sterke odds klarer han for det første å gjøre sitt og sønnens opplevelser sammen til noe mer enn et prosjekt som var bok før det ble levd. Eller er jeg litt kynisk nå?

Uansett kunne jeg ikke la være å vurdere dette da jeg var ferdig med boka. Jeg var så provosert av Gilmours «hands off»-metode når det kommer til barneoppdragelse at jeg var villig til å skrive ham diverse motiver på det tidspunktet. Jeg har moderert meg litt i etterkant, men fortsatt er det noe i meg som får meg til å riste på huet når jeg tenker på Gilmours parole om at «lykkelige barn lever lykkelig».

Det skriker uansvarlighet, hippie, og øvre middelklasse-pretensiøst i mine ører.

Men kanskje tar jeg feil.

Anbefales med forbehold.

Tittel: Filmklubben
Utgitt: 2010
Forlag: Libretto forlag
Sider: 208

Terningkast: 4



 

Jeg skulle ha løftet deg varsomt over av Wencke Mühleisen


«Jeg skal gjøre alt om igjen, mamma. Når du ligger og roper:- Må, må!, løfter jeg deg varsomt opp. Jeg er ikke sliten. Jeg har himmelske krefter. [?]Jeg løfter deg, og du kan sitte på sengekanten så lenge du vil. Jeg holder hodet ditt som du ikke lenger kan bære selv. En arm rundt ryggen din fordi du ikke kan sitte alene.[?]Når du for siste gang suger det ikke lenger livgivende surstoffet støtvis inn i lungene dine[?] da tar jeg deg bare i favn og løfter deg varsomt over.» Jeg skulle ha løftet deg varsomt over

Ofte når jeg sitter med en selvbiografisk bok hvor forfatteren skriver om hele eller deler av sin egen oppvekst eller livet til noen i den nære familien, kommer jeg til et punkt der jeg innser at forfatteren, talentfull som hun/han ellers er, er langt flinkere til å gi verdighet, hemmeligheter og karakterstyrke til sine fiktive karakterer enn til menneskene i hans/hennes liv. Og dette er i de beste tilfellene.

Mange andre ganger, blir det tydelig at forfatteren har et Terrence Malickisk oppfatning av kunst og historiefortelling og begår det som, slik jeg ser det, er dødssynden over alle dødssynder i en bok eller film: kjede leseren/seeren.

Kjønnsforskeren og performanceartisten Wencke Mühleisen skriver ikke kjedelig. Langt fra.

Hun er åpen, uten å være ekstremt utleverende. Gravende, uten å blottlegge alt. Stiller spørsmål som inspirerer til ettertanke, og kommer med nok treffende og godt observerte kommentarer om døden, anger, tilgivelse, bitterhet, tapte muligheter og en mor som, tross de annerledes valgene hun tok, forble både en magnet som trakk henne og søsknene hjem og en uunnværlig sol som strålte en avhengighetsdannende varme.

Utgangspunktet for boken er hjerteskjærende; i 2006 ligger Mühleinsens åttifem år gamle mor, Ellen Fugelli, i dødsleiet. Kreften som i en tid har spist seg gjennom den skrøpelige kroppen hennes er for alvorlig og behandlingen for håpløs til at livet kan reddes. Det eneste barna og barnebarna, som har kommet fra både Oslo og London og til Kristiansand, kan gjøre, er å fylle de siste dagene og timene med så mye kjærlighet og omtanke som mulig. Og det gjør de.

Samtidig tar Mühleisen oss med tilbake flere tiår, og introduserer oss for en familie med en mer interessant bakgrunn enn gjennomsnittsfamilien her i landet. Det er i hvert fall min mening.

Selv anslaget i familiens historie, at faren ble født inn i en slovensk familie som senere slo seg ned i Østerrike i mellomkrigstiden, og at moren ble født i Vennesla, som en av flere døtre til en lege, kan ikke annet enn å få en til å ane at her må det være en interessant historie bak møtet som skulle produsere Wencke Mühleisen og hennes søsken.

Og det er det.

Det involverer selvsagt krigen. Men det handler også om fortielse, opprør, skam og konflikter. Det er en historie som mer enn de fleste illustrerer Europa og Norges historie siden krigen. En historie med et stort hjerte som utsondrer en varme som man ikke kan unngå å bli berørt av.

Det eneste jeg kan kritisere boken for, er at den ikke var lengre.

Det er ikke ofte jeg sitter med en slik følelse.

Anbefales varmt.

Tittel: Jeg skulle ha løftet deg varsomt over
Utgitt: 2010
Forlag: Gyldendal
Sider: 144

Terningkast: 5





Farvel til Eddy Bellegueule av Edouard Louis


«I landsbyen var det ikke bare viktig å ha vært en hardhaus, det var også viktig å kunne gjøre hardhauser av sønnene sine. En mann forsterket sin maskuline identitet gjennom sønnene, som det var hans plikt å overføre sine maskuline verdier til, og faren min aktet å gjøre nettopp det, han skulle gjøre en hardhaus av meg, det var hans stolthet som mann som sto på spill.» Farvel til Eddy Bellegueule, s. 20

Det er en nærmest vedtatt sannhet (til og med i dag) at små steder, uansett hvilket land de ligger i, er et hjemsted for det meste som ikke passer inn i dannede moderne kretser: overstadig drikking, bakstreverske tanker om likestilling, hudfarge og seksuell identitet, og ikke minst- trafikal forståelse og atferd som både utfordrer skjebnen og setter i fare livet til verdifulle turister og viktigere; livet til Oslostanere på vei til eller fra millionhytta.

Det franske vidunderbarnet Edouard Louis? litterære selvbiografi «Farvel til Eddy Bellegueule», handler ikke om Norge eller Oslo. Men ståstedet hvorfra Louis skriver fra, leksende, overlegen og forbanna, speiler litt av skepsisen, irritasjonen og den noen ganger oppgitte fiendtligheten som eksisterer mellom de som bor i et lands sentrum og de ikke gjør det. Sinnet og bitterheten skjønner en etter å ha lest boka, men overlegenheten og nedlatenheten som stikker ut huet nå da, får meg- som bygdeboer- til å automatisk komme ut med klørne. Det er ikke spesielt behagelig (se Wolverine).

Eddy, navnet til Edouard, før han skiftet det, blir født i en liten Nord-fransk by med mindre enn tusen innbyggere. Moren, en gang en kokkelærling med framtidsutsikter, har vært hjemmeværende i årevis når Eddy kommer til verden. Dermed er faren og senere storebroren familiens forsørgere.

Begge jobber på samme sted mange av stedets menn; på messingfabrikken der den voldelige og drikkfeldige farfaren til Eddy jobbet, helt til han ikke gadd mer og stakk både kone og barn. Du kan nesten tegne den onde sirkelen i blinde. Og hvis du har gjettet at Eddys far, tross det brennende hatet for alt opphavet sto for, må være dranker og voldelig, så bør du vurdere å spille på lotto.

Deduserer du deg frem til at en slik mann, en slik far, vil ha lite til overs for en sønn som snakker feminint, tyvlåner søsterens klær, foretrekker å henge med nabojentene fremfor guttene og som heller liker å bruke fritidens sin på å sminke dem i stedet for å sparke fotball, så bør du vurdere å slå telt, leie kostyme og nødvendig rekvisita og kalle deg selv spåkone/mann.

Utskjellingen Eddy blir utsatt for hjemme og i nabolaget er likevel mild i forhold til hva han må gjennomgå på skolen. Der blir han isolert som pesten av de vennligste, de likegyldige håner ham, de svake ler av ham og de sterke gir ham et valg som han tar imot med takknemlighet; å ta imot hva det enn de pønsker ut i skjul, fremfor å bli ydmyket foran alle.

Foreldrene vet det ikke, og selv om de visste er Eddy sikker på at de ikke ville sagt at han måtte slutte med sitt skaperi og bli som alle andre gutter. Så Eddy sier det til ingen. Og lidelsene blir så hverdagslige at han ikke bare blir nummen, men han internaliserer også vemmelsen alle ser ut til å føle for ham.

Herfra går boka over til å skildre Eddys tenåringsliv, og fordi jeg ikke kan skrive om det uten å avsløre et par viktige momenter som jeg ennå ikke vet hva jeg skal mene om, skal jeg nøye meg med å si dette; spørsmålet om Eddys egentlige identitet henger ennå i lufta for meg.  Hovedsakelig på grunn av noe som skjer når Eddy er ni år gammel, og som utgjør bokas mest sjokkerende enkelthendelse.

Det er enkelt å kalle «Farvel til Eddy Bellegueule» for en bok om fæl barndom og en forvirret gutts brutale møte med verden. Den er det. Men den er ikke kun det.

For min del var det mest interessante beskrivelsen Louis gir av livet til den fattige arbeiderklassen i Frankrike. Volden, alkoholmisbruket, den hatet mot alt og alle som er annerledes, får en til å tro at dette må ha blitt hentet fra en annen tid. Det er det ikke ifølge Edouard Louis.

Det har gjort boka hans til en stor hit i Frankrike.

For min del er den et av årets beste.

Anbefales sterkt!

Tittel: Farvel til Eddy Bellegueule
Utgitt: 2015
Forlag: Aschehoug
Sider: 172

Terningkast: 5



Charlie Chaplin- en biografi av Peter Ackroyd

Første gang jeg stiftet bekjentskap med Charlie Chaplin, var i en kinosal i Mogadishu i 1989 eller 1990. Før borgerkrigen. Delvis fordi jeg ennå var ung for det meste som ble vist på både TV og på kino og delvis fordi mamma ikke hadde noe til overs for den lille eller den store skjerm og insisterte på at jeg skulle gå ut og leke, måtte jeg gjøre det de minste i enhver husholdning overalt på kloden hater aller mest for å få tak i penger til kinobillett; kysse ringen til storebroren min (Gud nåde hans sjel) og be ham være barmhjertig med en stakkar som hadde desperat behov for å se en Bollywood-film.

For det var det vi gikk for å se på kino da jeg var liten. Bollywoodfilmer. Fargerike, dansefylte, patosfylte og tre timer lange indiske filmer med storheter som Mithun Chakraborty (Disco dancer), Amitabh Bachtan (Suhaag) og senere, Aamir Khan (Dil). Skuespillere med et bredt register som filleristet oss følelsesmessig gjennom skjermen, før de sendte oss ut med et glis om munnen og gaulende på tittelrefrenget.

Den gang som nå, liker kinoeiere i Mogadishu å vente til setene er fulle før de slår av lysene og setter i gang den oppsatte filmen. Det er en slags tradisjon, en de deler med den helprivate offentlige transportbransjen. Men i motsetning til transportbransjen, er kinoeiere, både den gang og nå, opptatt av å underholde de betalende mens de venter, og venter, og venter...

Det var i en av disse venteperiodene, mens alle er opptatt med å spekulere i hva man tror filmen kommer til å handle om utfra de maleriske plakatene, at en av Chaplins kort-filmer kom på skjermen. Hadde kameratene mine og jeg ikke sittet på første rad, ville vi antakelig aldri ofret den  oppmerksomheten vår. Men det gjorde vi. Og det gjorde de rundt oss også. Og mindre enn fem minutter ut i filmen, satt vi alle mutt stille, grepet av en film der ingen talte et hørbart ord. Likevel forsto vi. Eller gjorde vi det?

Hvis vi skal tro Peter Ackroyds biografi er svaret både og.

Jeg har, som så mange andre, sett en god del av Chaplins mest kjente filmer; "Mesterbokseren", "Landstrykeren", "Banken", "Immigranten", "Modern Times" og "Gullfeber". Jeg kan så vidt huske å ha hørt om at han skal ha leflet med kommunisme, at karrieren hans fikk et skudd for baugen på grunn av dette etter krigen, og ikke minst- at han vokste opp fattig. Ellers visste jeg ingenting om Chaplin før jeg kom over denne utsøkte biografien.

Boka tar oss med til 1800-tallets London, gnir fjesene våre i den bunnløse og desperate fattigdommen, forsøker å børste støvet av Chaplins tvilsomme biologiske opphav og gir oss innblikk i varietémiljøet som Chaplins, hans navnefar og senere Chaplin selv var en del av.

Men dette er ikke en bok som sveiper gjennom Chaplins liv. Derimot forsøker den å gå grundig til verks.

Det er ikke så enkelt.

Vanskelighetene (for enhver biograf) starter med Charlie selv. I et forsøk på å ta "narrativ kontroll" som de sier i Hollywood, forfattet skuespilleren nemlig et par selvbiografier; en i starten av karrieren, og en på slutten. At begge gir leserne viktig innblikk i hvordan Charlie ville bli husket på, er det ingen tvil om. Like lite tvil er det også om at bøkene tåkela, for ikke å si visket ut, viktige aspekter av oppveksten, karrieren og privatlivet.

Det er ikke helt uforståelig. Hvem kan vel unngå å dandere sitt navn, liv og ry med ros(er) når anledningen byr seg? Og er det egentlig så viktig at han utelot, forskjønna og redigerte historien om sitt liv? Kanskje. Kanskje ikke.

"Charlie Chaplin-En biografi" er en grundig researchet, overraskende, stram og helstøpt biografi om et komplekst menneske og en av filmmediet første og største kjendiser. Du vil helt sikkert miste noen illusjoner om både skuespilleren, regissøren og privatpersonen, men du vil ha lest en minneverdig biografi.    

Anbefales varmt!

Tittel: Charlie Chaplin- En biografi
Utgitt: 2014
Forlag: Font forlag
Sider:  267

Terningkast: 5

   


Blond av Tomas Espedal


"Mor var vakker, altfor vakker var hun, og det er ikke heldig for en gutt å ha en altfor vakker mor. Det er uheldig for en liten mann som ennå ikke har sett og kjent andre kvinner, å ha en mor som er vakrere enn som det som er normalt. han vil senere komme til å sammenligne, og denne sammenligningen vil gjøre ham ulykkelig.... " Blond, s. 9

Vi som elsker å lese er ofte nesten like opptatt av forfatterne bak bøkene vi leser eller har lest, som vi er av bøkene selv. Vi vil vite hva i deres privatliv, om noe, som inspirerte dem til å skrive de bøkene de skriver. Om noen av karakterene er basert på virkelige personer; kjærester, foreldre, venner, eller kjente kulturskikkelser. Og ikke minst vil vi vite hvilken brist, tragedie og/eller ulykkelig oppvekst, liv eller omstendighet som, oppskriftsmessig, har gjort dem til kunstnere. Akkurat det siste er, sammen med mordere i grøsserfilmer, en klisjé som ikke vil dø uansett hvor mange staker den blir spiddet med.

Ca ti sider før slutten i Tomas Espedals lille (og selv/semi-biografiske) roman "Blond", satt jeg med hjertet i halsen fordi jeg ble grepet av en scene som jeg sikker på ville få en tragisk utgang, og som samtidig forklarer hvorfor barnet Tomas Espedal, ble forfatteren Tomas Espedal. Jeg skal ikke avsløre hvordan det ender, men jeg skal innrømme at det er lenge siden jeg har lest en så insisterende, urovekkende og intens scene i en bok.

Tross scenen nevnt over, er boka ikke en thriller, krim eller grøsser. Det er en erindringsbok. Delvis om Tomas, delvis om søsteren og faren, men mest om forholdet mellom moren og Tomas.

Åpningslinjene i sitatet over luller en til å tro at boka kmmer til å handle om en gutt som i likhet med en del menn (en del vil si de fleste menn) blir forevig ødelagt av sitt behov for å idealisere og opphøye moren, og videre at denne idealiseringen gjør enhver kvinne som kommer inn i hans liv sjanseløs. Vel, antakelsen er delvis riktig, men den er langt fra rettferdig mot Espedals prosjekt. Det er mer komplekst enn man først tror.

Og komplekst er nøkkelordet her.

Det ser man i det konfliktfylte forholdet mellom Espedals mor og mormoren. Begge er sterke individer som er opptatt av å hevde seg, kritisere alt og alle rundt seg, og danner en sterk kontrast til mennene i familien; den sykkelsportelskende farfaren til Tomas og den hippieaktige og kommunistiske faren. At det er kultursmaken, estetikken og personlighetstrekkene til kvinnene som blir nordstjernen Tomas og lillesøsteren navigerer etter og senere gjør opprør mot , er dermed kanskje ikke så overraskende. Faren og farfaren er, personligsmessig, bare for dvergplaneter å regne i forhold til kvinnene i Espedalfamilien.

Så når tenåringsgutten Tomas gjør opprør mot A-4-skjemaet han blir presset til å passe inn i av både moren (og faren) og samfunnet, er det moren som er målet. Det er hun han slåss mot, ikke faren. Det er også hun som ,uvitende, gir ham nøkkelen til kongeriket; i denne opprørsperioden hvor de falske sykedagene og fraværet stadig øker, begynner han å lese flere og flere av romanene moren tar med seg fra besteforeldrenes hus på Torgallmenningen. En av dem er Balzacs "Historien om den tapte tid", og den forandrer alt.

"Blond" er en øm, morsom, til tider overraskende erindringsbok om en litt spesiell barndom til en av Norges beste forfattere.

Den er ikke som erindringsbøker flest. Både moren, mormoren, søsteren og Tomas Espedal selv likner til tider på romankarakterer, og noen av situasjonene og gjenfortellingene drar strikken vel langt og gjør at jeg tviler litt på sannhetsgehalten. Ikke fordi de er for fantastiske, men fordi komposisjonen gjør at de får et anstrøk av fiksjon over seg og får meg til å gruble over hva som er sant, hva som er usant og som er pyntet på.

Uansett, det er ingen tvil om at Espedal er en god forteller. Og "Blond" er en unik erindringsbok. Sant eller ikke.

Anbefales sterkt!

Tittel: Blond
Utgitt: 1996
Forlag: Gyldendal
Sider: 125

Terningkast: 5 

Another bullshit night in suck city av Nick Flynn


Den prisbelønte amerikanske poeten Nick Flynns gjør som så mange forfattere før ham; setter sitt eget liv under lupen. Men i motsetning til de fleste (en av våre hjemlige forfattere som har skrevet et seksbindsverk om livet sitt inkludert) er historien Flynn forteller om oppveksten og livet før han ble forfatter langt mer unikt og interessant. Resultatet er en diamant av en bok.

En middelaldrende, halvt edru hjemløs mann står i kø sammen med en gruppe skjebnefeller og lar seg ransake av de ansatte på et hospits for hjemløse i Boston. En ung mann står på den andre siden av mottaksrommet og betrakter ham mens mannen "beveger seg døsig effektivt forbi de døsende kroppene[...] sjekker inn verdisakene sine og kvitterer for dem." Hvis han oppfører seg pent vil han få klesskift, mat og sted å sove. Omgitt av så mange andre som er desperate etter å stjele selv sko for å finansiere sin avhengighet for rusmidler, er det likevel ikke enkelt å ikke ty til vold. Spesielt når du er en hissig alkis som har brukt det meste av livet til å svikte alle omkring seg. Særlig familien.

Den hjemløse mannen er Jonathan Flynn, en forhenværende drosjesjåfør; forhenværende sjekksvindler og fengselsfugl, ektemann, levemann, stormannsgal forfatterspire og far (av den slette sorten). Den unge mannen som ser betrakter ham heter Nick Flynn, og utover å være Jonathans sønn jobber han på hospitset. Det har han gjort i flere år.

Hvis du tror at dette er en rørende historie om en ung mann som blir gjenforent med en lenge savnet far, tar du grundig feil. Nick vet nemlig at faren er hjemløs. Faktisk har han visst i månedvis at faren mistet drosjelisensen på grunn av sin drikking, ble kastet ut av leiligheten som han leide, før han havnet på gata. Ikke at han gir blaffen. Den eneste grunnen til at Jonathan egentlig ikke bor på gata ennå, er fordi noen av Nicks kollegaer fikk medynk med ham. Noe han ikke fortjener.

Nicks bitre følelser mot faren, har sin røtter i barndommen. Ikke lenge etter at Jonathan Flynn, barnebarn av oppfinnere, forfører datteren til en velhavende Boston-familie fra Scituate (50 km utenfor Boston og et feriested for velhavende familier og prominente politikere), er resultatet bare av den gledelige sorten; et giftermål og to raske nedkomster med to sønner. Deretter faller livet fra hverandre som et korthus; Flynn blir sjekksvindler, drikker enda tettere enn vanlig fordi skrivingen ikke går så bra som han trodde, forsømmer pliktene sine som forelder og ved å forlate familien, før det hele kulminerer med at foreldrene til Jody- moren til Nick- skilles fordi faren hennes slår seg sammen med sekretæren og flytter til Florida.

Deretter blir ting bare verre.

" Nok en bedriten natt i møkkabyen" er en poetisk erindringsbok. Den benytter en rekke utsøkte virkemidler til å fortelle en historie om far og sønn, om skrivekunsten, om det amerikanske samfunnet på 1970-, og 1980-tallet. Brevutdrag, linjer fra poesi, romanaktig prosa og film-og-teatermanusaktige dialogscener gir i sum et gripende innblikk i oppløsningen til en familie, en sønns redsel for å bli som sin far (en allminnelig frykt?) og senere forsøk på å forsone seg med farens synder.

En poetisk pageturner av de absolutt sjeldne.

Anbefales på det varmeste.

Tittel: Nok en bedriten natt i møkkabyen
Utgitt: 2007
Forlag: N.W. Damm & Søn
Sider: 295

Terningkast: 6
 

hits