leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. På denne bloggen kommer jeg primært til å skrive om bøker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisører/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

Ikke si at du er redd av Giuseppe Catozzella


«Reisen er noe vi alle har hørt om fra den dagen vi ble født. Alle har vi venner og slektninger som har tatt den, eller som kjenner noen som har gjort det. Den er som et mytologisk vesen som like gjerne kan føre til redningen som til døden. Ingen vet hvor lang tid den kan ta. Er man heldig, tar den to måneder. Er man mindre heldig, kan den vare i et år, kanskje også to.» Ikke si at du er redd, s. 128


I et land som ikke kan se tilbake på de siste tre årene med stolthet, regnes somaliske barn som var så uheldige at de ble født etter 1990 i Somalia som den mest uheldige av alle generasjoner, kanskje noensinne. Samia Yusuf, den seige, modige, målbevisste og inspirerende unge kvinnen som er sentral i Guiseppe Catozzellas «Ikke si at du er redd», er en av dem.

Urolighetene som senere utvikler seg til borgerkrig som skaper i en sultkatastrofe som vekker internasjonal oppsikt, er allerede godt i gang når Samia kommer til verden våren 1991. Dermed blir både hun og alle som blir født samtidig og senere, så vant til å puste inn kruttrøyk, plutselig død og bygninger pepret med kulehull at det rake motsatte, ordinær luft, død av naturlige årsaker og himmelhøye bygninger i selv fattige hovedsteder som Addis Abeba oppleves som fremmed, fantastisk.  

At hun får se både Addis og Beijing, steder som for min generasjon bare eksisterte i navnet og som omstendighetene ikke tvang oss til å drømme om å dra til, er nettopp fordi Samia drømmer. Reisene og den korte berømmelsen som kommer senere, er bare resultatet av denne drømmen. Og hva er denne drømmen? Det enkle svaret er at hun drømmer å bli såpass god til å løpe at hun kan representere sitt hjemland i konkurranser. I OL. Men sannheten er at det er langt mer enn det. Det handler om å holde sin menneskelighet og sin evne til å håpe og drømme i live.

Høres det banalt ut? I så fall er det min skyld, og ikke Samia. Og definitivt ikke Catozzellas bok.

I en historie som går over et tiår, forteller forfatteren om livet til en ung kvinne som drømte en umulig drøm, ble utsatt for umenneskelige hindringer og som holdt sin ånd i live og åndende i møte med ondskap av alle avskygninger; i banal form, i kalkulert form, under dekke av religion, og den mest utbredte form i vår tid: den som er motivert av profitt.
 
Ikke siden jeg leste «En ganske alminnelig mann» av Paul Rusesabagina, «Halve himmelen» av Nicholas Kristof og Sheryl WuDunn og «The Immortal Life of Henrietta Lacks», har jeg blitt like berørt og opprørt av en bok. Av den grunn, vil jeg råde enhver som har lyst til å lese den til å stålsette seg. Dette er en bok som mest sannsynlig vil gi deg lyst til å gå en tur etter endt lesing slik at du kan puste ut og la tankene vandre.

Tross bokas store kvaliteter, er det likevel visse ting jeg som somalier ikke kan unngå å irritere meg over. Noen av disse tingene synes er ganske små i den store sammenhengen. Andre er mer betydelige og får meg til å klø meg på hodet fordi jeg ikke kan skjønne hvordan de kan være riktige.

Noe av det første jeg reagerte på da jeg leste boka, var hvordan den karakteriserer klanene. På side tjuefem heter det at fundamentalistene (Al Shabab) hatet medlemmene av darod-klanen «fordi de så på dem som mindreverdige, en negerklan.» Videre heter det at «abgal», klanen Samia tilhører, «[?] var lysere i huden og ansiktstrekkene våre liknet mer på araberne».

Dette er helt feil. Det er ikke mulig å se på en somalier og si hvilken klan han tilhører utfra hvor lysebrun eller svart han er. I sjeldne tilfeller er det mulig å si at noen tilhører Bantu-klanene som bor i det sørlige Somalia og peke ut minoritetsgruppen som heter Banadiri, som er lys i huden og etter sigende være etterkommere av Portugisere eller arabere, men også i disse tilfellene er det hit-and-miss. (Fikseringen på hvem som stammer fra arabere og portugisere, lys hus og mørk hud er noe som dessverre fortsatt er med både Somalia og andre Øst-afrikanske land fra slavehandelstiden da araberne og portugiserne dominerte denne skjendige handelen på Afrikas østkyst)

Den andre feilen som dukker opp flere ganger i boka har med når terroristgruppen Al Shabab dukket opp i Mogadishu, deres sameksistens med andre militser og deres holdning til medlemmer av darod-klanen. I boka blir Al Shabab en maktfaktor år før de egentlig ble opprettet på papiret (i 2004) og to år før De Islamske Domstolene, organisasjonen som tok medlemmene deres under sin beskyttelse og reddet dem fra krigsherrene som solgte dem til CIA og andre etterretningsorganisasjoner, ble opprettet (juni 2006).

I boka påstås det også at Al Shabab eksisterte side om side med klanmilitsene, noe som er feil, og at de selv ble motivert av klanideologi, også feil.

Appellen til De Islamske domstolene og senere Al Shabab (etter 2007) var for det første at klantilhørighet ikke hadde noe å si for hvorvidt man ble medlem (noe som var viktig for unge og desperate mennesker som var lei av å leve i et land der alle deler og nabolag var oppdelt i klankontrollerte soner, styrt av krigsherrer) og for det andre at de var de eneste som sto opp mot de CIA-og-Etiopia-finansierte krigsherrene og videre vi samsvar med den til andre militante islamistiske organisasjoner.

Det er flere andre små og store slike feil pepret rundt i boka, men poenget er klart nok.

Tross alle disse små og store fakta-feilene klarer boka likevel å fortelle en viktig, hyperaktuell og nødvendig historie som tar et hardt grep rundt ens hjerte og klemmer det hardere og hardere helt til tårene truer med å piple ut. Selv hos en som meg, som sjeldent blir så berørt av bøker at jeg må gå en tur for å la opprøret sive ut av kroppen. Men det måtte jeg etter at jeg var ferdig med denne boka. Det hjalp litt.
    
Anbefales.

Tittel: Ikke si at du er redd
Utgitt: 2015
Forlag: Pax forlag
Sider: 4
 
Terningkast: 4  




Høye hæler-en skoselgers bekjennelser av Mirja Tervo


Enda jeg liker å tro at jeg møter alle bøker med et åpent sinn, er jeg ganske sikker på at jeg, som mange andre, bruker tidligere erfaringer til å plukke opp og lese en del bøker med stor velvilje, mens andre blir ofre for mine små og store fordommer mot sjangrene bøkene tilhører, temaene de tar opp eller av og til fordi jeg ganske enkelt ikke ser at det er mulig å si noe vettug om noe så trivielt.

Eksempel på bøker som har vært offer for en generell motvilje (eller er det snobberi?) fra min side inkluderer Hunger Games-bøkene, alt som heter kiosk-litteratur, bøker om mat, bøker om friluft og sist men ikke minst; bøker i det jeg vil kalle "integreringsindustrien" (se Amal Adans bøker).

Jeg har gode grunner for denne, ofte generelle, avvisningen. Minst et par av dem er gode: Jeg mener for eksempel at det er bortkastet tid å lese Susan Collins' utvannede versjon av Koushun Takamis "Battle Royale", og hvis det var opp til meg ville enhver bok som bruker trekantdrama som en motor for en bi-historie, fortjener å bli plassert bakerst i lesekøen.

Den finske etnologen Mirja Tervos "Høye hæler-en soselgers bekjennelser" burde delt samme skjebne. Det var ikke få ting som talte for at det også burde ha skjedd. For det første skriker tittelen, "Høye hæler", trivielt og uinteressant, i hvert fall gjorde det det. For det andre har jeg ikke noe forhold til emnet ettersom jeg ikke vokste opp i et samfunn hvor de var et symbol på sensualitet, makt og frigjøring. Det interesserte meg like lite som en bok om hvordan pakkis blir til (og her referer jeg ikke til en menneskegruppe!).

Så feil kan man altså ta.

Først kort om Mirja Tervos prosjekt: Like før finanskrisen sendte sjokkbølger over hele verden, bestemmer etnologen seg for å skrive om høye hæler, deres tilblivelse, estetikk, plass og verdi. Men hun ville ikke skrive en historiebok. I stedet ville hun være ute i "feltet", der det skjer. Mer konkret ville hun jobbe i en luksusbutikk som selger ekslusive sko for kvinner. Høyhælte sko. 

Fordi Norden er et område hvor egalitarismen er så rotfestet at de fleste kvinner i yrkeslivet ikke har et altfor sterkt forhold til høyhælte sko (bortsett fra i julebordsesongen), faller valget på verdensmetropolen New York. Eller rettere sagt, valget passer som fot i hose, siden hun allerede har flyttet dit sammen med mannen, som har fått jobb på et av byens universiteter.

Ikke lenge etter ankomsten og ad omveier får Tervo jobb på en såkalt sko-salong i Manhattan. En av byens store. Arbeidsbetingelsene der er langt fra hva en arbeidstaker fra Norden er vant til: for det første får de ansatte ikke en grunnlønn, de jobber for kommisjon. For det andre må de selge sko for 3500 for å få minstelønn. Den som ikke klarer det i to uker på strekk, får sparken.

Bitterheten, stresset og urettferdigheten ved jobben og arbeidsbetingelsene aksepteres fordi alle de ansatte er mer opptatt av mulighetene. Den ærgjerrige og fokuserte har nemlig anledning til å tjene mer enn 140 000 dollar i året. Det blir Tervo informert om allerede under intervjuet. Det er skryt eller villedning fra intervjuerens side.

Men er jobben verdt det? Og hva er det med høyhælte sko som gjør at de er så innbringende og så ladet med symbolikk? Og er det egentlig sant at finske og nordiske kvinner bryr seg lite om disse skoene?

Hvorfor du bør lese den

Det er det "Høye hæler" handler. Men heldigvis ikke kun det. Den handler også om økonomi, klasse og merkevare.

At boka likevel ikke er like tørr som disse buzzordene, kan tilskrives menneskene forfatteren introduserer oss for mellom permene.

Hvis du er som meg og det første du tenker på når du hører "skoselger" er Al Bundy, hovedpersonen fra "Våre verste år", vil du mer enn heve blikket når du møter en tidligere lege, en atlet som en gang deltok i OL, en pensjonert baseballproff og en finansspekulant fra Wall Street som alle selger sko.

Om annet vil du i det minst, akkurat som jeg gjorde, lære at vi alle har godt av å minnet på at fordommer, hvorenn enkle de er å knuge seg til, fortjener å bli utfordret og avslørt for det de er; dumme og meningsløse.

Må hver bok gjøre det, og må den være like overraskende god som "Høye hæler ".

Anbefales.

Tittel: Høye hæler
Utgitt: 2014
Forlag: Spartacus forlag
Sider: 204

Terningkast: 5









Bønn til månen av Fatima Elayoubi (debutant)


"Å være en god muslim og samtidig en typisk fransk jente, lot seg ikke forene. På skolen måtte du være kul, bruke sminke, og drikke på fest. Hjemme ble den slags oppførsel ansett som syndig. Hvis man ikke hadde sex med gutta, ble man sett på som snerpete, og hvis man hadde sex, var man en hore." Bønn til månen, s. 21 (Av Fatima Elayoubi, Kontur forlag, 2008, 108 sider)

Enda vi som individer er en del av større enheter, familien, lokalmiljøet osv, er det viktig for oss at vi blir rost eller kritisert for det vi, som individer, gjør eller ikke gjør. I det moderne og individualistiske samfunnet vi lever i , kan man nesten si at det er en hellig en overbevisning. Vi liker ikke å bli definert, men selv definere.

Men makten og privilegiet til å definere seg selv, i hvert fall i møte med storsamfunnet, er ikke alle forunt. Grovt sett er det bare noe en som er medlem av en majoritet kan tillate seg. Derfor tror jeg ikke det er kontroversielt å si at en etnisk nordmann, har en langt større mulighet til å handle som et individ og bli opphøyet eller dratt gjennom sølen kun som person enn en norsk-pakistaner, norsk-somalier og -norsk-kurder kan. 

Et medlem av en av de tre nevnte etniske/nasjonale gruppene er, nesten alltid, noe mer enn seg selv. Bilal er sjeldent én norsk-pakistansk gutt som handler som ett individ; han blir også tvunget til å reprsentere pakistanere i alt han gjør. Både fra storsamfunnet som tilskriver ham ansvar for skitt han ikke er ansvarlig for, og plikter fra et pakistansk miljø han kanskje ikke identifiserer seg med.

Hvis Bilal skulle utgi en bok, fiktiv eller ikke, vil pressen ikke møte ham som en individuell forfatter, med et individuelt prosjekt. I stedet vil han mest sannsynlig bli utpekt som en slags ekspert på pakistanere i Norge, og hans bok vil avhengig av innehold, enten bli en referanse for enhver som trenger ryggdekning til å komme med grove generaliseringer om pakistanere, eller noe andre pakistanere kan bruke til å slå i bordet med når man skal belyse miljøets integrering i det norske samfunnet og pakistaners tilstedeværelse i det offentlige rom. 

At det forholder seg slik er, trist nok, ikke noe som kommer som en overraskelse for de fleste. De få som tviler, kan, hvis de trenger det, lese Amal Adens pseudodokumentariske debutbok"Se oss- en bekymringsmelding fra en ung norsksomalisk kvinne" (Aschehoug, 2008) hvor forfatteren blant annet påstår at somaliske foreldre ikke evner å elske barna sine. Uten at kritikerne stiller spørsmål ved en slik uhyrlig påstand, fordi de store mediehusene ikke vil bli oppfattet som om de forsvarer somaliske foreldre i alle henseende, og verre- at de utøver psykologisk press mot en varsler.

Også det er ikke overraskende.

Det er derfor jeg nesten alltid er skeptisk til dokumentariske og halvdokumentariske bøker skrevet av en som tilhører en minoritet, og som forlaget lover skal gi oss innblikk i "en hverdag for mange i vårt land, som vi ofte ikke ser."

"Bønn til månen" er en av disse.

Den er skrevet av Fatima Elayoubi, en fransk-marokkansk innvandrer, mor og arbeider. Boka er en episodisk, av og til poetisk, ofte sentimental fortelling om forfatterens oppvekst i Marokko, hennes innvandring til Frankrike da hun ble gift med en landsmann som bodde i Frankrike, det mislykkede ekteskapet, den påfølgende separasjonen og skilsmissen, livet som alenemor og arbeider, og senere arbeidsulykken som nær gjorde henne invalid.

Heldigvis er ikke "Bønn til månen" ikke like platt som andre bøker i denne sub-sub-sjangeren.

I motsetning til mange bøker i denne kategorien, er det ingenting i "Bønn til månen" som virker kontroversielt. Ei heller avslører boka noe særegent om marokkanske kvinners liv og lidelse i Frankrike. Faktisk berører boka sjeldent om noe "marokkansk". Likevel vekket boka såpass oppsikt da den kom ut i Frankrike på midten av 2000-tallet at både ministre og andre pekte på den som et verk som sier noe fundamentalt om livet i de fattige bydelene der en betydelig del av Frankrikes innvandrerbefolkning bor. Det er også slik forlaget selger boka på baksiden.

Dessverre er ikke "Bønn til månen" en bok med et slikt prosjekt. Det gjør den ikke til en dårlig bok. Tvert imot, da slutten nærmet seg og jeg skjønte hvor det bar hen, likte jeg forfatterens episodiske og brevaktige fortelling om livet sitt, hennes nøkternhet, hennes til tider poetiske formuleringer, og det faktum at hun ikke fornærmet lesernes intelligens ved å komme med påstander om mennesker i drabantbyene generelt og marokkanere i Frankrike spesielt.

Anbefales.

Tittel: Bønn til månen
Utgitt: 2008
Forlag: Kontur forlag
Sider: 108

Terningkast: 4

Organer til salgs av Susanne Lundin


Selvpreservasjon er et av de mest inngrodde instinkene hos alle organismer. Ingen organisme kan markere sin væren uten å søke etter føde (ved hjelp av jakt eller arbeid), innta byttet av sitt arbeid, før den reproduserer med dette ene målet for øyet: Leve. Det er et av biologiens mest rasjonelle instinkter. Men mennesker er, heldigvis, ikke som andre organismer. Ulikt alt annet levende her på jorda, danner ikke atferden vår en årsakskjede som munner ut i en biologisk forklaring. De munner derimot ut i grunner. Forskjellen er, som den norske filosofen Lars Svendsen påpekte i sin filosofibok "De sanne, det gode, det skjønne:en innføring i filosofi" (Universitetsforlaget, 2004) at grunner, i motsetning til årsaker, bygger på et moralsk fundament. Men hva om disse kommer i konflikt med hverandre? Hvilken av dem vil, eller bør komme seirende ut av det?

Spørsmålene kan fremstå som rent hypotetiske. Det er de dessverre ikke. Hvert eneste år får flere tusen nordmenn en eller annen diagnose som gjør det nødvendig med organtransplantasjon. Av disse er noen få  så heldige at organet de trenger er en lever eller en nyre, enda færre vinner lotteriet fordi de har en i familien eller vennekretsen som kan og vil donere. De fleste er ikke så heldige. De må stille seg på venteliste og vente i minst et år.

De som ikke kan eller vil vente og som har midler nok, kan reise til utlandet. Til land som Filippinene, Pakistan, India, Tyrkia, Sør-Afrika og andre, der fattige donorer enten bor eller blir fløyet inn av mellommenn og organsalgligaer med internasjonale forgreininger.

Susanne Lundins "Organer til salgs" handler om det økonomiske, etiske, moralske krasjet mellom desperate rike mennesker som lider av sykdom og som vil leve, og desperate fattige mennesker som får organene sine høstet for en brøkdel av pengene som sirkulerer i dette markedet.

For det er akkurat det det er; mennesker i nød blir hentet fra Moldova, fra Nasaret og fra favalaene i Recife i Brasil, og blir fløyet eller fraktet over grenser med løfter om titusener av kroner og oppfølging. Men så snart organene er levert, forsvinner løftene lik dug for solen. Dermed sitter de fattige i et enda dypere hull enn de gjorde før. Det eneste som er forandret, er at de - i tillegg til fattigdommen, nå har synlige merker som stigmatiserer dem og skrantende helse som gjør dem uattraktive i arbeidslivet.
 
Fordi Lundin er svensk, fokuserer hun litt på Sveriges. Der er det, i likhet med herhjemme, forbudt å selge organer. Prinsippet som underbygger det svenske organisasjonssystemet (og søsterorganer både her i Norge og mange andre land) er altruismemotivet. Troen på at mennesker, av sitt hjertes gode, skal velge å donere (noen av) organene sine slik at andre kan leve lengre. Resultatet har mildt sagt vært varierende. I Norge er ventetiden ikke mindre enn et år. I Sverige er det tre år.

Det eneste landet som har lykkes med å matche tilbud og etterspørsel er, kanskje overraskende nok, Iran.

Før landet reformerte systemet sitt, hadde landet de samme utfordringene som mange andre land; økende livsstilssykdommer, for få donorere, for lange køer, for mange som mistet livet unødig mens de sto på listen. Så bestemte landets regime seg for å oppheve forbudet mot salg av nyrer. Dermed kan mennesker som har råd til det kjøpe, og de som ikke kan får bistand fra både staten og nasjonale hjelpeorganisasjoner til å dekke utgiftene.

Til tross for forbudet i f.eks Sverige om kjøp, salg og tilrettelegging for handelen, har loven et lite smutthull; svenske borgere kan fritt reise til utlandet, kjøpe organer, komme hjem og få medisinsk bistand slik at kroppen ikke støter ut det kjøpte organet. En stilltiende aksept av handelen. Bare transaksjonen skjer utenfor landets grenser.

"Organer til salgs" er interessant, informativ, og veldig godt skrevet. Den luker ut de mange fagtunge begrepene som vanligvis dukker opp i litteraturen, og setter fokus på menneskene på begge sider av denne handelen. En av de beste bøkene jeg har lest i år.

Anbefales sterkt!

Tittel: Organer til salgs"
Utgitt: 2014
Forlag: Font Forlag
Sider: 220 

Terningkast: 5

I havet er det krokodiller av Fabio Geda


Det er i slutten av nittitallet. Afghanistan. Taliban er på sitt mektigste. Kvinner kan ikke gå ut uten burka. Jenter kan ikke gå på skole. Minoriteter forfølges. Spesielt Hazaraene, som ikke bare er en minoritet i et land dominert av Pashtunere (den største etniske gruppen i Afghanistan og som også de fleste Taliban-soldatene tilhører), men de er også Shia; en religiøs minoritet som Taliban- som er Sunni- ser på som frafalne. Med andre ord; fritt vilt.

Enaitollah er ca ti år gammel og bor sammen med familien i Nawa, øst i Afghanistan. I de fleste land ville han bli sett på som et barn. Men i et Afghanistan som har vært herjet av borgerkrig, og som nå er dominert av en væpnet og ekstrem religiøs gruppe er han på terskelen til å måtte velge mellom to skjebner; å dø som hazara, eller bli tvangskonvertert til Sunni og bli kanonføde for Taliban i deres kamp mot den eneste gjenværende militære motstanden i landet; Nord-alliansen.

Faren er borte, så moren gjør skjebnesvalget for han; hun smugler han ut. Ved hjelp av en smugler krysser de grensen til Pakistan. Reisens endestasjon er den pakistanske storbyen Quetta. Der foretar moren et enda vanskeligere valg: Hun forlater ham i et gjestehus, drevet av en mann som bare kalles Rahim. Men ikke før hun har fått han til å love tre ting: At han aldri vil bruke narkotika; at han aldri vil bruke våpen mot andre, og at han aldri stjeler. Enaitollah lover, uvitende om at moren vil være borte når han våkner opp dagen etter, og at den vanskelige skjebnen som ligger foran ham vil utfordre alle disse lovnadene.

"I havet er det krokodiller" er en liten memoar. Historien fortelles kronologisk, av Enaitollah, men blir ført i pennen av den italiensk journalisten Fabio Geda. Av og til bryter Geda inn i historien og ber Enaitollah om å klargjøre det ene og det andre. Av og til gjør Enaitollah det, andre ganger understreker han at det ikke er særlig viktig for den historien han ønsker å fortelle.

Det får leseren til å stoppe og ofre en tanke eller to til redigeringens kraft i historiefortelling. Ganske ofte er dette underforstått. Ordene, avsnittene, scenene og kapitlene som blir sydd sammen til en historie som forteller om skjebnen til et eller flere menneskers (virkelige eller uvirkelige), dukker ikke ferdigskrevet opp på skriveprogrammet eller skrivearket på skrivemaskinen. De må velges og settes sammen med omhu.

Men hva blir borte og hva blir igjen når prosessen er ferdig? Og er historien mer eller mindre sann fordi vi vet at det må være flere dusin, om ikke hundrevis av sider, som havnet i søppelkurven?

Det er et spørsmål jeg er opptatt av når det gjelder selvbiografier. Spesielt selvbiografier om og fra såkalte "hotspots". Områder i verden hvor brå geopolitiske hendelser, plutselig skaper et umettelig marked for bøker som handler om området, eller mennesker derfra og deres skjebne. Fordi så mange av disse bøkene etter hvert blitt er kritisert for å dikte opp det ene og det andre, har jeg etter hvert blitt skeptisk til hver og en av dem. Det gjelder dessverre også " I havet er det krokodiller".

Boka er spennende, morsom, nøktern og rett på sak. Enaitollah virker ikke bare som en oppvakt ung mann, men også som et fantastisk menneske.

Men er alt i boka sånn som det skjedde? Jeg vet ikke. Men dersom du vil lese en historie overlevelse og den tøffe virkeligheten som mange medborgere kommer fra, er dette en flott bok å starte med.

Anbefales.

Tittel: I havet er det krokodiller
Utgitt: 2011
Forlag: Gyldendal
Sider: 182

Terningkast: 4

hits