leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. P denne bloggen kommer jeg primrt til skrive om bker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisrer/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

Lukk ynene av Josh Malerman


"Det kommer et snerr til, og plutselig forstr Malorie hva det er. Det hres ut som en hund. Noe fra hundefamilien. Ulver. Hun rekker ikke krke seg sammen fr en ulveklo kutter opp skulderen hennes. Hun skriker. Straks kjenner hun varmt blod renne nedetter armen. Det plasker i kaldt vann nedi bunnen av robten. Urin ogs. De kjenner lukten av det fra oss, tenke Malorie panisk og snur hodet i alle retninger mens hun slr om seg med ren. De vet at vi ikke kan forsvare oss. Hun hrer lav snerring igjen. Det er en flokk." Lukk ynene


Forlaget skriver:

"Det er noe der ute som ikke m bli sett. Ett sekund, og personen som ser, drives til ddelig vold. Ingen vet hva det er, og hvor det kom fra.

Malorie, mor til to sm barn, har overlevd. Det har gtt fem r siden det hele begynte, og Malorie vil ske tilflukt til et sted som kan gi trygghet for henne og barna. Men reisen dit vil vre det mest risikable de noensinne har utsatt seg for. Ett feilsteg kan innebre dden."

Det er ikke ofte at en debutants bok blir kjpt av et stort filmstudio i Hollywood. Enda frre fr kritikerne til sammenlikne ens debutbok med bkene til Stephen King. Men det var det som skjedde med Josh Malerman. I tillegg ble han nominert til noen betydelige priser. Er det fortjent?

Hvis en bok skal roses for premisset og for den vedvarende uhyggelige stemningen den klarer opprettholde fra frste kapittel til det siste, s er jeg ikke i tvil om at Malerman fortjener all suksessen han har ftt. Selv forventet jeg mer. Jeg ville ha en aktiv karakter som gjorde noe mer enn vre innestengt, som prvde finne ut av trusselen og kjempet.

En god venninne sa at hun satte pris p at boka fokuserte p menneskenes reaksjon p de mystiske skapningene som sprer dd over hele verden i de fire rene vi flger Malorie, hovedpersonen. Jeg har forstelse det, men for min del er faren menneskene utgjr verken spennende nok eller interessant nok til distrahere meg fra ville vite mer om skapningene boka blir solgt p. Hvor kommer de fra? Hva vil de? Og har de noen svakheter man kan bruke mot dem?

Bortsett fra noen spekulative teorier noen av karakterene kommer med, blir disse sprsmlene aldri svart. Dermed kan jeg ikke la vre med sprre meg selv; hvis forfatteren ikke hadde tenkt bruke skapningene s aktivt, hvorfor finne dem opp?

Skuffende.

Tittel: Lukk ynene
Utgitt: 2015
Forlag: Vigmostad Bjrke
Sider: 299

Terningkast: 2

Vi dyra av Justin Torres


Vi m klare oss sjl.[...] Etter en stund begynte Manny igjen, han snakket til seg selv, la planer, sa: Det er det vi m gjre, vi m finne ut en mte snu tyngdekraften p, snn at vi kan falle oppover, gjennom lufta og skyene og helt opp til himmelen, og mens han dette, begynte dette bildet danne seg i hodet mitt: brdrene mine og jeg som fektet med armene, som steg, mens verden ble mindre og mindre, og vi falt opp forbi stjernene, gjennom verdensrommet og den svarte tomheten, vi svevde oppover, helt til vi var trygge som skorn lukket inn i Guds knyttneve. Vi dyra

f barn med sin seksten r gamle kjreste mens man selv er fjorten, er ikke en god ide. dra til Texas fr man har ftt frerkortet fordi man ikke vil leve i synd gjr vondt verre. Sier konvensjonene. Men moren og faren til fortelleren i Justin Torres? debutroman, Vi dyra, var ikke de som lot seg hindre av slikt.

I realiteten var valget delvis tatt for dem da fortellerens mor ble gravid med eldstebroren Manny, men det er ikke s viktig i den store sammenhengen. Det som teller er at moren og faren (som aldri referert til med navn), da de ble mtt med staten New Yorks ufleksible lover mot gifterml mellom en fjortenring og en sekstenring, dro til Texas, der man har mer forstelse det spontane, for hjertets valg.

Det som flger er ikke s overraskende: lavere konomisk mobilitet, alkoholkonsum som til tider er ute av kontroll, vold og pflgende forsoning, og et hjemmemilj som er fattig p stabilitet, men som er rikt p oppfinnsomhet, eventyr og improvisert grensesetting.

Vi er i Brooklyn. Perioden hoveddelen av historien finner sted i, er ikke spesifisert. Men det er langt nok tilbake i tid at en del atferd som samfunnet karakteriserer som avvikende, frer til at man blir tvangsinnlagt p en psykiatrisk institusjon.

Her vokser fortelleren opp sammen med sin puertorikanske far, sin hvite mor og storebrdrene Joel og Manny. Som forlaget skriver i baksideteksten, river brdrene seg gjennom barndommen- [?] moser hverandre med tomater, lager drager av sppel, gjemmer seg nr foreldrene slss, lister seg rundt i huset mens mor sover nattevakten av seg.

En strukturert hverdag er et fremmed konsept i dette huset. Det er s at familien knapt har nok spise nr faren i familien tar et av sine sjeldne forsvinningsnumre. I tillegg m guttene takle morens depresjoner og humrsvingningene som forvandler henne til en giddels sofagris. Det gjr de ved stort sett leve utenfor huset.

En dag mter de en ung gutt som bare blir kalt Grice-gutten. Han er et par eldre enn Manny, bor i nabolaget og har visse tilbyeligheter som kanskje, eller kanskje ikke, blir skjebnesvangre for fortelleren.

Vi dyra er med sine hundre og tjuetre sider en ganske kort roman. Den er heller ikke p noen mte en bok som imponerer stort med historien den forteller, plottet eller karakterarkene til skikkelsene vi mter. Jeg skulle gjerne sagt at det var. Jeg hadde hpet det. Men det er dessverre ikke det Torres byr p her. I stedet er det sprket som tar hele fokuset. Om du faller for dets finstemte, nesten poetiske kraft, vil du like det debutanten Torres serverer. Ellers vil du vente p en uventet utvikling, noe interessant, som aldri kommer.

Les den hvis du ikke har noe bedre ta deg til.

Tittel: Vi dyra
Utgitt: 2013
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 123

Terningkast: 3









Om barna vet man ingenting av Simona Vinci


Hun synger med ren og vakker stemme, som om hun sang for noen, nyaktig og tlmodig, uten ke eller saktne tempoet. Barn synger slik, nr de er triste. De synger ordentlig, som om det var en oppgave de var plagt, et mantra som, bare du gjentar og gjentar og gjentar det, feilfritt og glassklart, jager bort alt vondt og alle vonde tanker. Om barna vet man ingenting

Allerede mens jeg leste de siste sidene i Simona Vinvis debutroman fra 1999, visste jeg at nr den tiden kom da jeg skulle skrive anmeldelsen, s ville jeg gjre noe jeg sjeldent eller aldri gjr; jeg ville bruke de frste linjene til advare leserne mot lese anmeldelsen og boka. De av dere som har lest mine krasse anmeldelser av bker jeg mener ikke er verdt verken din tid eller penger, er vant med at jeg skriker og skrler om bker som det har vrt en lidelse komme gjennom og som du br unng. Her er en innrmmelse; de anmeldelsene er de enkleste skrive.

Denne anmeldelsen, var langt fra det.

Og grunnen, eller den som er verdt fremheve tidlig, er denne: jeg har sjeldent opplevd bli like rystet, like henfrt, like kvalm og forferdet, like begeistret og like trist som jeg var da jeg leste Om barna vet man ingenting. Jeg har lest bker som har vrt like triste, tristere til og med. Jeg har lest bker som har etterlatt dypere inntrykk av menneskets mrkeste sider. Men akkurat n kommer jeg ikke over n bok som har gjort det med s poetisk og p s f sider.

Det forferdelige boka rommer (og da mener jeg forferdelig) tvinger meg til komme med disse advarslene. Samtidig skriker hjertet mitt hyt om at jeg br prakke denne boken p alle og enhver som er glad i god og viktig litteratur, og si; Her, vr s snill og les denne! Ja, det er virkelig en slik bok.

En delvis forklaring p hvorfor boka er s forferdelig, kommer av at den handler om barn og barndom. Men her er det ingen voksne som svinger pisken, drikker og driver psykisk terror, eller mishandler barna. Ikke egentlig. I stedet er det barna selv som bruker og misbruker hverandre som instrumenter, for tilfredsstille en lyst og et begjr som er langt mer voksen, langt mer sofistikert og langt mer farlig enn de skjnner.

At ondskapen ikke er villet eller forsttt gjr forferdelsen bare strre. Man har lyst til hoppe inn i handlingen og si til tiringene Martina, Greta og Matteo at de br gi en stemme til samvittigheten. Man har lyst til riste i fjortenringen Luca og fortelle ham at han straks br slutte spille annenfiolin. Men mer enn noe annet fr man lyst til glemme at femtenringen Mirko, sjefen i gjengen, er et barn og gi ham en refik som setter ham p andre tanker enn den han, med hjalp fra et par reinkarnerte djevler som lurker i bakgrunnen, introduserer for de andre; sex.

Det er mer, det er mye, mye mer. Men som sagt; jo mindre du vet, jo bedre er det.

Vinci debuterte med denne boka i 1997. si at det her ikke finnes noen tegn til at hun var en fersking, er en underdrivelse av dimensjoner. Ikke bare klarer hun skrive troverdig, mt, engasjerende om en gruppe barn som sker andre spenninger og fr lar sin nysgjerrighet og naivitet snudd mot seg av et annet barn, hun klarer ogs frembringe et gjenkjennelig og landlig milj der barna fr lov roame og foreldrene enten er p arbeid eller sitter foran tv.

Intetanende om hva deres sm driver med p krene og p den forlatte hytta de har gjort til klubbhus. Ikke en gang nr leken om utforske kjnnslivet slutter vre lek og blir mer og mer hrreisende.

Anbefales p det varmeste!

Tittel: Om barna vet man ingenting
Utgitt: 1999
Forlag: Aschehoug
Sider: 162

Terningkast: 6

Snr det utenfor vinduet ditt ogs av Anita Arildsdatter Pedersen

"Jeg klarer ikke skille dagene, mnedene, tida vr er sammensatt av raske yeblikk, forholdet vrt er episodisk, som om noen har klippet ut timer og dager fra livet vrt med saks, satt dem sammen en collage jeg ikke klarer rydde opp i, men det er jo jeg som klipper, sm bestemmer mnsteret, likevel er alt bare rot." Snr det utenfor vinduet ditt ogs?

Noen bker, ofte korte og nesten alltid skrevet av debutanter, tar av eller kollapser p grunn av n ting. Fordi s mange satser p det jeg vil kalle stemningsromaner, bker hvor historiene som fortelles er s magre at den m svelles opp med kapittel etter kapittel der festscenene, blackoutene, tmmermennene og det minimalistiske sprket gr s over i hverandre at man av og til fr flelsen av at det eller annet sted finnes en fabrikk hvor disse forfatterskapene produseres fr de sendes ut i verden via et transportbnd, hender det ofte at jeg ender opp med basere min dom over boka p hvorvidt den har klart lulle meg inn i historien med beskrivelsene sine.

Det ender nesten alltid med at s ikke skjer. Ikke ndvendigvis fordi forfatteren er drlig til skrive, eller fordi boka ikke har andre sider som en del, kanskje til og med mange, vil like. Det skjer ganske enkelt fordi jeg er en leser som alltid vil foretrekke en fortellende setning fremfor en som beskrivende.

Og hvis forfatteren bruker mer enn tjue sider p overbevise meg om at han eller hun har en historie fortelle, ender jeg med innta en noks fiendtlig holdning. Det betyr ikke at jeg slutter lese, det gjr jeg aldri.

Men deler av meg er allerede da i gang med stille meg selv retoriske sprsml om hvorfor boka eksisterer og hvem det er som enn forfekter den nrmest udrepelige filosofien som sier at en bok br vre grrkjedelig og langsom for vre litteratur, mens ethvert hint om progresjon og karakterer som faktisk gjr noe, i stedet for sitte og gruble over gjre noe, ikke er litterre.

Jeg tenkte noe av dette og mens jeg satt og leste Anita Arildsdatter Pedersens "Snr det utenfor vinduet ditt ogs". Ideelt sett burde det selvsagt ikke vre slik. En bok br ha noe melde, og leseren br ha spass respekt for verket at han eller hun mter det med velvilje og oppmerksomhet. Dessverre startet tankene vandre etter tjue, tretti, frti sider med beskrivelser, gjentakende daglige rutiner og rsm dryss av abnormal atferd og interessante implikasjoner.

Like fr jeg mentalt skulle hamre inn et utropstegn etter sprsmlet om hvorfor det som fint kunne vrt en grei novelle ble blst opp til en kort roman p mindre enn hundre og tretti sider, hendte det noe. Jeg skal ikke si hva det er, men elementet kom snikende p meg, overrasket meg og ga meg samtidig lyst til klappe. Det var for meg et bevis om at Arildsdatter Pedersen, om jeg leser henne riktig, hadde ett ess i ermet.

Overraskelsen skyldes ikke s mye at elementet er uhrt eller nytt. Det skyldes, for min del i hvert fall, at det er s sjeldent lese debutanter som overrasker p en urovekkende mte, og som gjr det uten at det fremstr som billig og klisjaktig.

Det gjr det ikke her.

Historien er ikke srlig original: En ung og klengete kvinne og student innleder et forhold til en eldre mann. Hun studerer kunsthistorie. Han underviser i statsvitenskap. Han er en dannet og kultivert damenes Jens med flere mislykkede forhold og ekteskap bak seg. Hun p side har inntil nylig bodd hjemme hos moren. Han sker et ukomplisert forhold mens han venter p at seperasjonen fra ekskona skal g over til skilsmisse. Hun har aldri hatt et serist forhold (mye p grunn av morens lite positive syn p menn), men er fast bestemt p endre p det. Med ham.

At jeg anbefaler Snr det utenfor vinduet ditt ogs, skyldes ene og alene at jeg ble s imponert over mten Arildsdatter Pedersen har lagt opp fellen sin, fr hun overrumpler leseren med et sjokkerende gltt til et forstyrret sinn.

Om du har sans for lavmlte bker med et skjult og vinnende kort, kan denne anbefales.

Jeg ble i hvert fall imponert.

Tittel: Snr det utenfor vinduet ditt ogs?
Utgitt: 2009
Forlag: Wigestrand forlag
Sider: 121

Terningkast: 4




Afrika er ikke for alle av Tania Michelet


Jeg sto p Deirdres veranda og s solen stupe ned i horisonten. Med en gang solen var borte, kunne jeg kjenne en prikkende kulde p huden. Jeg ble he satt til en drmmelignende tilstand, det var kanskje ikke s rart etter en dag med brennende sol og et jevnt inntak av alkohol. I denne tilstanden var man klar til ta enhver situasjon p strak arm. Om noen kom inn med et maskingevr, om en utro tjener hadde forgiftet drinken, eller om myggen satte et malariabitt, spilte ingen rolle. Afrika er ikke for alle

Anna er en London-basert kjendisjournalist med et noks misunnelsesverdig glamorst liv. Men verken pengene eller oppdragene som pleier ta henne til Los Angeles gjr henne mindre rastls. Det eneste stedet hun trives i, som er hennes tilfluktssted er Zambia. Nrmere bestemt Little Falls, farmen til den engelske overklassedatteren Deirdre, hennes notoriske utro wallisiske ektemann Llewellyn og deres snn, villstyringen Richard.

Etter ha overtalt sjefen til gi henne avspasering i noen uker mot at hun skriver en artikkel fra Afrika, drar hun til Lusaka. Forandringene som har funnet sted, fiendtligheten mellom tjenerne og deres arbeidsgivere, de hvite immigrantenes syn p det privilegerte og til tider hedonistiske livet de lever, er markante, men ikke radikale. Presset fra den ytre verden om omfavne forandringene, gjr seg stadig mer gjeldende, enda de fleste ser ut til nske bare ignorere det.

Det er en holdning Anna til en viss grad deler. Mens Deidre, som har lite fint si om de svarte som jobber i farmen og i huset, og Llewellyn, som er opptatt av nedlegge kvinner, og Richard, som flger i farens fotspor, er mer opptatt av hegne om privilegiene de har, er Anna en som tar sosialt ansvar. Hennes hode-i-sanden-holdning, kommer likevel til uttrykk, men da i privatlivet.

Det skjer nr hun ignorerer advarslene fra alle omkring seg, dumper kjresten Alassandro (snn av italienske immigranter som bodde i Etiopia fr familien flyttet til Zambia, der bestefaren fikk barn med en svart zambisk kvinne som ingen i familien vil snakke om), og lar seg forfre av Richard. Hun tror at hun kan konvertere ham, gjre ham monogam.

Det klarer hun ikke. Men hun gir ikke opp. I stedet velger hun ta en Deidre og late som hun ikke vet om bimboene til Richard. En umulig oppgave nr Milo, Richards bestevenn, [?] ustanselig, kommer trekkende med nye bimboer, og sier rett ut til Anna at Richard er en skjrtejeger som ikke vil sl seg ned.

Annes reaksjon? Hun stempler Milo som en som hater kjrlig og kvinner generelt, og fortsetter vre Richards drmatte. Om dette ikke gir deg lyst til rulle med ynene eller riste p huet, s fr du garantert fnatt av dette: Deidre beskylder Anna for vre dyr i drift, og sier at det er grunnen til at snnen hennes ikke har giftet seg med henne.

Hvis du tror at Anna svarer med en passende og frekk replikk, s gjett om igjen. Hun sier ingenting. I stedet ser hun ut i lufta og mimrer over en romantisk reise hun og Richard tok til Zanzibar.

Hadde jeg ikke hatt en regel om fullfre enhver bok jeg starter lese, ville jeg ha lagt Afrika er ikke for alle, p dette tidspunktet (s. 70). S jeg fortsatte lese. De neste frtifem sidene er like latterlige, frustrerende, intetsigende og kjedelige som de frste sytti sidene.

Om du leter etter en interessant historie, karakterer du kan identifisere deg med, eller i det minste heie p, driv, fokus og en tilfredsstillende slutt, s er "Afrika er ikke for alle" ikke en bok som kan tilby deg det.

Totalt bortkasta.

Tittel: Afrika er ikke for alle
Utgitt: 2008
Forlag: Kolon Forlag
Sider: 115

Terningkast: 0






Beasts of No Nation av Uzodinma Iweala


It is night. It is day. It is light. It is dark. It is too hot. It is too cold. It is raining. It is too much sunshine. It is too dry. It is too wet. But all the time we are fighting. No matter what, we are always fighting. All the time bullet is just eating everything, leaf, tree, ground, person- eating them- just making person bleed everywhere and there is so much blood flooding all over the bush.? Beasts of No Nation

Frste gang jeg s en barnesoldat var vren 1993. Borgerkrigen som hadde herjet i den somaliske hovedstaden, Mogadishu, hadde ? takket vre de internasjonale styrkene, ledet av USA- blitt satt p pause p ubestemt tid. De som hadde flyktet fra fronten, min egen familie inkludert, begynte dra p ukentlige turer for inspisere det som var av husene sine, fjerne kadaveret etter egne eller andres husdyr fra eiendommen, informere de internasjonale styrkene om eventuelle funn av udetonerte granater og andre typer eksplosiver.

En dag hun skulle p en av disse inspeksjonsturene, sa moren min endelige ja til ta meg med etter lengre tids mas fra min side. Hvis jeg husker riktig, var argumentet jeg brukte til vinne over henne at jeg ville se barndomshuset og at jeg stadig drmte om det gamle nabolaget. Det var ikke en lgn, men det var en kraftig overdrivelse. Jeg ville gjerne se resultatet av bombingen og brannen mor hadde fortalt hadde svidd av halve huset. Men mer enn det ville jeg se de amerikanske soldatene som hadde sltt seg ned mindre enn hundre meter fra huset vrt.

Amerikanerne, fant jeg ut senere, pleide for det meste holde seg innendrs mesteparten av tiden. De hadde kommunisert til krigsherrene at de kun var opptatt av eskortere lastebilene som fraktet ndhjelpen og var ikke interessert i den politiske sandkassekampen mellom en hotellmanager (den ene av krigsherrene var det) og en eksfange (den andre krigsherren). Dette var fr Black Hawk Down-episoden i oktober 1993.

I min barnslige naivitet trodde jeg militsene hadde innsett at de ikke hadde nok militr slagkraft til st imot amerikanerne og hadde trukket seg tilbake til hullene sine. Jeg glemte ta med i regningen at mange av de vpnede unge mennene, hadde kommet fra distriktene og landsbyene omkring i landet, der livsgrunnlaget var s utarmet at det ikke kom p tale legge vpnene ned. Alternativet var opprette veisperringer, kreve skatt av alle kjrety og forbipasserende.

Det var derfor jeg ble dobbelt overrasket da vi ble stoppet av et par AK-47-veivende unge mennesker; for det frst fordi jeg ikke ventet at de skulle vre der, og for det andre fordi jeg faktisk kjente igjen begge guttene. Den ene var en av mine beste venner fra fr krigen, mens den andre var storebroren hans.

Vi klemte hverandre, utvekslet de vanlige frasene som unge mennesker som ikke har sett hverandre deler. S gjorde jeg noe de fleste sjeldent gjr; jeg komplimenterte AK-47 som dinglet ned fra skulderen hans og som tynget ned den spinkle elleve r gamle kroppen. Kort tid etter dukket faren deres opp, ogs han vpnet, og den uroen som hadde gjort kroppen spent bare noen minutter tidligere da guttene stoppet oss med et varselskudd, ble forvandlet til en slags hyggelig gjenforening.

Jeg kom til tenke p disse to guttene da jeg leste den nigeriansk-amerikanske sosiologen, legen og forfatteren Uzodinma Iwealas sprkmektige, sregne og uforglemmelig sterke debutroman Beasts of No Nation, fra 2005.

Agu, hovedpersonen, er en skoleglad, lrenem (han kan lese og skrive fr han starten p skolen) og sprudlende liten gutt som bor i en landsby i et ikke navngitt afrikansk land. Der bor han sammen med sin lrerfar, den hjemmevrende og sterkt kristne moren og ssteren. I en ideell verden ville hans horisont blitt utvidet av stttende lrere og gitt verkty til realisere potensialet sitt.

Men Agus hjemland er ikke et ideelt sted. Tvert imot. En sakte blussende borgerkrig har i en periode herjet i landet, tvunget faren til sende moren og ssteren til et tryggere sted, og nr den endelig kommer til den lille landsbyen som utgjr Agus verden, skjer det s brtt at far og snn kommer bort fra hverandre.

Agu havner i klrne p en skruppells og ondskapsfull mann som bare kalles Kommandant, fr en machete fordi han er alt for liten bre vpenet, blir tvunget til hakke til dde en ubevpnet soldat og fr gun juice (narkotika blandet med krutt) for bde numne flelsene og fortsette marsjere inn og gjennom det neste blodbadet.

Beasts of No Nation (tittelen er lnt fra den nigerianske musikeren og aktivisten Fela Kutis album fra 1989) fyer seg i rekken av gripende, intelligente og velskrevne bker om barns erfaringer i krig.

Ahmadou Kouroumas komisk anlagte Allah skylder ingen noe (2002) og Ismael Beahs dokumentarisk En bedre dag i morgen fra 2007 er tematiske slektninger. Men om selve temaet ikke er nytt (hva er vel det i disse dager?), s er Agus stemme og sregne mte ordlegge seg p fabelaktig. Den talte mten historien er fortalt p og det grammatikalsk ukorrekte sprket, forfrer oss det ene yeblikket med sin billedrikdom og fr oss til ville snu, legge vekk boken i det neste.

Jeg har aldri advart folk mot bker p grunn av sitt sterke innehold. I hvert fall ikke skriftlig (Muntlig har jeg rdet venner og bekjente om holde seg unna Jeg har sett mrkets indre, fortsatt den mest nattsvarte boken om barndom jeg har lest i litteraturen). N gjr jeg det.

Om du reagerer sterkt p beskrivelse av krigshandlinger, dd og bruk og misbruk av barn i vpnede konflikter br du styre unna denne boka.

Beskrivelsene er ikke alltid grafiske. Men de er brutale, hjerteskjrende og uforglemmelige, og er pepret i nesten hvert eneste kapittel at en ikke kan unng bli pvirket.

Ei uke etter at jeg leste boka, virrer fortsatt noen av de mest brutale bildene i hodet mitt. Med tanke p det jeg har vrt vitne til selv og det jeg har lest, vil jeg nok si at det sier sitt.

Ellers er dette stor litteratur. En bok jeg ikke kommer til glemme med det frste, om noen gang.

Anbefales p det varmeste.

Tittel: Beasts of No Nation
Utgitt: 2005
Forlag: John Murray Publishers (Storbritannia)
Sider: 180

Terningkast: 6


Alice and the fly av James Rice


Miss Hayes has a new theory. She thinks my condition?s caused by some traumatic incident from my past I keep deep-rooted in my mind. As soon as I come clean I?ll flood out all these tears and it?ll all be OK and I won?t be scared of Them any more.? Alice and the Fly, s. 9

Gregory Hill er en forstyrret ung mann. Det har han i grunnen vrt siden han var fire r gammel og foreldrene fant ham i lillessterens rom midt p natta mens hans grt om at hun var omringet av Dem. Sosietetsmoren Deborah trodde den gang at episodene bare var del av en forbigende fase som snnen ville vokse seg ut av, og den kirurgiutdannede faren var alt for opptatt med stable p beina klinikken han er deleier i til la seg bry med snnens stadig mer urovekkende tendenser. At det skjedde flere ganger endret ikke foreldrenes holdning. Ikke en gang etter at Gregory et par r senere prvde klo ssteren til blods.

Drpen som fr begeret til renne over kommer mens Gregory og ssteren Sarah er p ferie i Finners Island, i det srlige England. Der fr Gregory en av sine episoder, og fordi det skjer mens han og ssteren er alene i vannet i en jolle (som de egentlig har ftt forbud mot bruke) og fordi de voksne som skal passe p dem ikke er oppmerksomme, ender det nesten med koste Sarah livet.

Foreldrenes fremste reaksjon er ikke intensivere forskene p finne en god, varig og fungerende behandling for Greg, men derimot gjre det hele enklere for seg selv. Det gjr de ved sende Greg i eksil til besteforeldrene, holde ham langt unna datteren. Lsningen fungerer i en periode, alle fr et pusterom. Vel, nesten alle. Men det oppdager ikke Howard (faren) og Deborah fr r senere.

N i tenrene bor Gregory igjen hjemme med foreldrene og fungerer normalt i hverdagen. Vel, relativt normalt. Han har frre episoder og er en av de beste elevene i klassen. Men vre sr og flink er aldri en god kombinasjon p ungdomsskolen. I hvert fall ikke uten at en m betale en pris for det. For Gregorys del er prisen at han blir mobbet. Flgelig har han ikke noe sosialt liv som kan f ham ut av rommet, der han tilbringer utallige timer p se gamle filmer og vemme seg over nye.

Men denne (u)vanen med leve et mest mulig avsondret liv, er ikke noe han er alene om i huset. Lillessteren Sarah er opptatt med ve til en danseforestilling p skolen som kan jekke opp hennes status. Faren, nr han ikke er p jobben til klokka ti-elleve p kvelden, spiser eller underholder gjester med moren, lser seg inn p hjemmekontoret der han studerer tusenvis av bilder av bryster for jobben. Og moren gr rundt og planlegger hvordan hun skal innynde seg hos Ken og Ursula Hampton, Skipdales mest velhavende familie (Ken er blant annet investor i Howards klinikk).

S den eneste som ser ut til virkelig se Greg, som er opptatt av f ham ut av kokongen sin, er engelsklreren Miss Hayes. Hun er en av disse evig optimistiske menneskene som vkner opp hver morgen med en insisterende overbevisning om at de skal redde verden ved redde elever som desperat ser ut til trenge en redningsperson. Hun har selvflgelig sin egen bagasje, men den kommer ikke i veien for hennes planer om hale ut Gregory ved hjelp av litteratur og oppmuntring til legge ord p flelsene som ellers aldri kommer til uttrykk.

Bkene er Gregory ikke flink til lese. Men han omfavner hennes rd om skrive en dagbok med hemningsls entusiasme som han, beklagelig nok, aldri lar henne f se. S nr han hver tirsdag dukker opp p samtaletimene hun har initiert, sier han knapt noe. Ikke om dagboken, ikke om medisineringen, og spesielt ikke om Alice. Det er hun han egentlig skriver dagboken til. Hun han forteller om mobberne, farens bimbosekretr som moren mistenker at han er utro med, om Dem og viktigst av alt: hvor forelsket han er i henne og dyrker henne.

Men Gregorys forelskelse er ikke bare en uskyldig tenringsforelskelse. Tvert imot. Den er merkelig, urovekkende og farlig.

Det er sjeldent en leser en debutbok som dirrer s sterkt av uro, griper s raskt og fr en til bla febrilsk frem for se hva som skjer videre som tilfellet er med James Rices Alice and the fly.

Boka er en slow-burner. Den avslrer ikke alle sine hemmeligheter p en gang. En m lese til siste side og kanskje gjenlese den for sette pris p den summende uroen, den forfrende og jordnre narasjonen, den villedende veltilpassheten og mten tragedien du begynner vente p allerede fra side tjue, blir avdekket. ( Historiefortellingselementet minner om Showtime-serien The Affair, der hovedpersonene blir avhrt av politiet og seerne ikke kan la vre se p for finne ut hva som kan ha skjedd som er spass alvorlig at politiet har kommet p banen)

En debutbok av de sjeldne.

Anbefales p det varmeste!

Tittel: Alice and the Fly
Utgitt: 2015
Forlag: Hodder & Stoughton
Sider: 323

Terningkast: 6




Den endelige historien av Selma Lnning Aar


Han hadde funnet det han lette etter. Noen som var ndt, eller villig til ta deler av hans fornedrelse, og som fra n av ville bre den med seg slik han selv mtte. Han hadde funnet meg. Penger, sa han. Du skal f penger. Den endelige historien, s. 27

Som de som har vrt innom bloggen med jevne mellomrom vet, har jeg i lpet av de tte-ni mnedene bloggen har vrt oppe skrevet noen virkelig krasse anmeldelser av romaner og novellesamlinger av forholdsvis populre forfattere. Og da mener jeg virkelig krasse. For eksempel var tittelen p min anmeldelse av Jon ystein Flinks andre bok Bort med den dagen da denne boka ble utgitt. Som sagt, krast.

En del kan f inntrykk av at jeg skriver fra et alt for flsomt sted. Og det er nok sant. I likhet med mange andre bokbloggere gjr jeg det jeg kan for la min entusiasme eller frustrasjon lyse gjennom anmeldelsene. Jeg prver ogs hver eneste gang begrunne mine konklusjoner.

Noen ganger lykkes jeg, andre ganger ikke.

Det siste skjer ofte fordi jeg alt for iherdig forsker unng avslre viktige momenter i en bok, uavhengig om jeg liker boka eller ikke. Resultatet blir noen ganger noe jeg selv misliker nesten like inderlig som en spoiler, nemlig vaghet. Etterp sitter jeg med en flelse av at jeg, i et forsk p varmt anbefale en bok eller rope fra hyt om en bok som ikke er verdt ens tid, har vrt respektls overfor skribenten som har brukt mneder, ofte r, p spikre sammen en bok.

I en artikkel om hvorfor og hvordan Susanne Biers film "Serena" krasjlandet p VOD til tross for at den har Jennifer Lawrence og Bradley Cooper i hovedrollene, skrev journalisten Adam Sternbergh dette i nettsteder Vulture: In the end, the lesson of Serena isn?t how remarkable it is when a movie like this goes badly, but how improbable it is that any movie at all turns out to be good.

Som med Biers film, s ogs med Selma Lnning Aars debutroman Den endelige historien.

Jeg leste hennes siste roman Jeg kommer snart (Cappelen Damm, 2013) og antok at vittigheten, de gjenkjennelige observasjonene og den jordnre realismen i Jeg kommer snart ville vre finne ogs i denne boka. S feil kan man alts ta.

Historien foregr p to forskjellige tidsplan: P fortidsplanet er hovedpersonen en forvirret ung kvinne (av grunner som jeg enn ikke forstr) som, etter at moren dr, stikker til Kbenhavn fremfor delta i begravelsen, drar videre til Tyskland og Italia, fr hun havner i Amsterdam. Der mter hun og forelsker seg i en impotent belgier som bde slr og betaler henne for ta p underty han har kjpt og fortelle historier (ala Sjeherazad)

P ntidsplanet er hun hjemme igjen. Uten belgieren. Men skjebnen smiler til henne nr hun en dag, mens hun er p et lokalt spisested, mter igjen en barndomsvenn hun hadde et kort forhold til og som hun ble dumpa av. Mozart, som hun pleide kalle kameraten enda han ikke har noe musikalsk talent, har nemlig blitt millionr etter ha investert godt arven fra moren sin. Og n er han mer enn villig (av grunner vi aldri forstr)til vre geners mot vr heltinne. Uten baktanker eller betingelser.

Mitt strste problem med Den endelige historien er ikke at historien er tynn, enda den er det. Heller ikke at boka er kjemisk renset for humor, noe den ogs er. Ikke en gang at hovedkarakterene (belgieren og vr heltinne) er totalt usympatiske. I stedet koker det hele ned til om en tror p historiens realisme og kjper det hele, eller om en ikke gjr det. Jeg gjr det ikke. Ikke i det hele tatt.

Jeg skal ikke trette deg med alt, men la meg si det snn: Noe i meg protesterer nr en kvinnelig karakter blir sltt av en mann og reagerer ved si, Jeg husker at jeg tenkte at de kom som fortjent, slagene. Det var min fornedrelse, min del av kontrakten. P en mte hadde jeg lagt opp til det[?] Og dette: Det fantes uante krefter i den tynne, nesten kvinnelige kroppen. Han slo og slo, skrek at det fikk ham til fle seg som en mann. (s. 97)Og dette: Jeg reiste ikke fra ham. Ikke den kvelden, og ikke den neste. Vi trengte hverandre uten at noen av oss ville vre ved det. (s.98).

Ikke grt. Ikke forbannelse. Ikke redsel. Aksept. Fra frste dag.

La meg bare si at jeg ikke leser bker for lete med forstrrelsesglass etter urealistiske scener eller historieelementer. Jeg ville ikke lest bker om jeg gjorde det. Men jeg forventer at karakterene oppfrer seg noenlunde realistisk nr historien skal foregi finne sted i en verden der ordinre menneskelige reaksjonsmnstre ikke er satt ut av spill. Og i den reelle verden reagerer ikke ordinre mennesker snn som hovedpersonen gjr.

Verre blir det nr hun sitter hjemme i Norge og skriver til ham og venter lengtende p et svar fra ham. Da kaster jeg opp armene og tenker at her er det ingenting for meg.

Ingenting for noen egentlig.

Styr unna.

Tittel: Den endelige historien
Utgitt: 1995
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 148

Terningkast: 0




Alt annet enn sannheten av Ranja Bojer


"Han nlte, men fikk til slutt stotret fram, mellom langtrukne vokaler, at hun hadde jo vrt og tatt en blodprve her om dagen. Han s p henne et brkdels sekund og fortsatte stirre p dataskjermen mens han beveget p musa. S greide han, med mye strev, si at n hadde alts resultatet kommet. Mer nling og virring og stirring p dataskjermen fr han kom til saken: Hun mtte nok ta en ny test, for den frste hun hadde tatt var positiv."

Zanzibar, den lille ya utenfor Tanzania som i flere hundre r var brohodet for slavehandelen i st Afrika, er stedet for brorparten av handlingen i debutanten Ranja Bojens debutbok: Alt annet enn sannheten. Det er mye positivt og et par ikke fullt s positive ting jeg skal si om boka, men frst kort om hva boka handler om.

Maria er en ung kvinne fra Trondheim som ikke skiller seg noe srlig ut fra sine jevnaldrende; hun er i jobb, har s vidt rukket komme seg over eksen med hjelp fra et par n-natts-eventyr og trives med der hun er i livet. Men ting kan alltid bli bedre, og nr broren Simon vinner et par billetter til Zanzibar og spr om hun vil bli med, lar hun seg ikke be to ganger.

ya er enda mer innbydende enn Maria og Simon hadde forventet; vret er fantastisk, vannet er asurbltt og yas hovedsakelig muslimske befolkning er langt mer vennlige enn de trodde med tanke p hva de har sett p nyhetene om steder der muslimer er i flertall.

Ikke at ya ikke har noen av de samme problemene som plager en del land p fastlandet; fattigdommen er godt synlig og generasjonskonfliktene og de voksende hiv-relaterte utfordringene, enda den langt fra er like truende som i Tanzania, utgjr en fare man m vre bevisst p.

Det siste glemmer Maria. Mens hun og Simon er ute en kveld, mter hun Abdallah. Han er like gammel som hun, pen, veltalende og annerledes. En stimulerende samtale leder til hotellrommet, og deretter skjer det som pleier skje.

Vel hjemme oppdager Maria, som sitatet over hinter om, at hun er hiv-positiv. Sjokket nyhetene gir henne gr raskt over til sinne. Og dermed gjr hun et impulsivt valg: hun bestemmer seg for dra til Zanzibar og konfrontere Abdallah, og om ndvendig stoppe ham fra delegge andres liv.

Men det er enklere sagt enn gjort. Ikke bare kjenner hun ikke etternavnet hans, hun har heller ikke et bilde av ham som kan gjre det enklere for andre hjelpe henne med identifisere ham. Og selv hvis hun hadde bildet, hvor god en ide er det egentlig utsette seg for en slik fare? Og hva vil hun gjre nr ting ikke gr hennes vei?

Alt annet enn sannheten er, i likhet med en del bker jeg har anmeldt, en av disse bkene som minner deg sterkt om de moraliserende bkene du pleide lese p ungdomsskolen om sosiale og helserelaterte problemer.

Hvis du har lest en, har du lest ti, og hvis du vet hvordan n sluttet, vet du ogs moralen i titalls bker av samme sort. Spenningen ligger derfor ikke i hvordan boka vil slutte, men den sregne veien den vil ta for bringe leseren dit. Og jeg kan ikke si annet enn at jeg hadde stor fornyelse av reisen.

Jeg har likevel et-par tre problemer med boka: de to frste handler om et par avstikkere: ett om Zanzibars historie og ett om noen lokale karakterer, som jeg ikke satte pris p i det hele tatt. Begge disse avstikkerne er totalt undvendige (slik jeg ser det). I tillegg gjr de noe boka trengte lite av; de hemmer det som er av driv i historien.

Det tredje problemet er en spoiler, s jeg skal ikke stave det ut. Men la meg si det snn; det minnet meg s sterkt om en noen r gammel skandale rundt den Srafrikanske presidenten Jacob Zuma at jeg brast ut i latter.

En bok som tar opp hiv/AIDS-problematikken br ikke vekke slike assosiasjoner.

Ellers er Alt annet enn sannheten en godt skrevet bok. Historien er troverdig, karakterene er levende og vekker empati og forfatteren evner p en beundringsverdig mte bringe oss og sansene vre til Stone Towns gater.

En forfatter holde ye med.

Tittel: Alt annet enn sannheten
Utgitt: 2014
Forlag: Margbok forlag
Sider: 213

Terningkast: 4

Det niende bohemsbud av May-Britt Schei Andersen (debutant)


Enten man anmelder bker, filmer, teater, eller andre kunstuttrykk uten selv vre en profesjonell skribent person, er det uunngelig at man opplever yeblikk hvor man trykker p pauseknappen og spr seg selv hva som kvalifiserer en til kaste terning og dmme kvaliteten p kulturproduktene til mennesker som ofte besitter et bedre talent til skrive enn det en selv gjr.

Som en bokelsker og jevnlig anmelder opplever jeg dette stadig, uavhengig om boka jeg anmelder er skrevet av en etablert forfatter med et godt hndtverk eller en forfatterspire som fikk boka si utgitt p et lite og obskurt forlag som aldri har gtt i pluss. Nr boka er skrevet av en etablert forfatter, avisene har overst ham eller henne med lovord, fler jeg et stikk av drlig samvittighet, og mindreverdighetskomplekset jeg har i forhold til setningene jeg evner snekre sammen slr inn. Spesielt nr jeg ikke er enig med de etablerte litteraturanmelderne som fr sine skalte "blurps" p bokas omslag. Men det er ikke bare da at jeg kjenner et stikk i siden, det hender ogs de gangene jeg kommer over, leser og skal anmelde bker av mindre kjente forfattere.

Som f.eks May-Britt Schei Andersen.

Hun er en ung forfatter (f. 1989) fra Trondheim, utdannet make-up-artist, og jobber som "konfirmasjonsleder hos Humanistisk forbund" (hva enn det betyr) iflge baksideteksten av hennes debutbok fra 2010; "Det niende bohembud."

Jeg kan ikke si at jeg hadde noen som helst forventninger til boka. Likevel kan jeg, dessverre, ikke si annet enn at boka skuffet meg. La meg si litt om handlingen fr jeg sier et par ord om hvorfor boka ikke falt i smak.

Hovedpersonen i boka er ei jente i slutten av tenrene, begynnelsen av tenrene som bor hjemme hos moren. Hun driver ikke med noe som helst av betydning. Eller rettere sagt, hun gjr ingenting som vekker det steindaue hjertet til det dramatiske drivet som, mener jeg, absolutt m vre i hjertet av enhver bok. Det betyr ikke at hun ikke gjr noe som helst. Det gjr hun. Hun gr p den ene festen etter den andre, blir stadig drita, er seksuelt promiskus og farer ellers gjennom livet uten berre eller bli berrt av noe eller noen. Det endrer seg nr hun mter Johanne; ei tre r eldre ung kvinne, som ogs er lesbisk.

Ut av det bl oppdager hovedpersonen at hun er lesbisk. Reaksjonen er litt tankevekkende; "M jeg plutselig klippe hret mitt kort og kaste alle skjrtene mine n da ? Og slutte barbere meg under armene , klippe neglene mine, bare g i flate sko og begynne snuse. Faen og." (s.44) Og jeg som trodde at dette var en forestilling om feminister. S feil kan man alts ta.

Det frste forholdet med Johanne er ikke like fantastisk som hun forestiller seg. I mtet med Johannes' voksne sprsml om barn og etablering, stikker hovedpersonen. Deretter slr hun seg sammen med en annen jente, en som er like lite seris nr det gjelder det meste som hun selv. Men leken kommer til en br stopp nr hovedpersonen vr, igjen helt ut av det bl, prver beg selvmord.

Slik fortsetter "Det niende bohembud". Boka er retningsls, uengasjerende og fragmentert. Karakterenes valg og personligheter gir ikke noen som helst mening. Enda verre blir det nr stadig flere karakterer dukker opp, betegnes som hovedkarakterens venn(inner) i n scene , fr de forsvinner ut av historien og, antar jeg, hovedpersonens liv for alltid (i hvert fall resten av boka). Ingen forklaring blir gitt.

"Det niende bohembud" er dessverre ikke en god bok. Den er ikke en gang en drlig nok bok til fortjene en terningkast. Den bare er.

Anbefales ikke.

Tittel: Det niende bohembud
Utgitt: 2010
Forlag: Publica bok AS
Sider: 144

Terningkast: Ingen.

Ung jente voksen mann av Eline Lund Fjren (debutant)


Ei tretten r gammel ballettdansende jente mter en noen-og-tretti r gammel mann p settet der de filmer en musikkvideo for bandet hans. Noe klikker. Kanskje fordi hun vil vokse raskere enn sine jevnaldrende. Kanskje fordi hun har en naiv forestilling om musikere. Eller kanskje fordi det faktisk er noe ekte, som har potensiale til vokse og bli noe varig. Uansett innleder de fort et forhold.

Det starter med relativt uskyldig klining. Men det er ikke nok for jenta. I korte kapitler hvor leseren fr lov se historien fra begges perspektiv, blir vi vitne til hvordan et slags gjensidig kjrlighetsforhold utvikler seg mellom disse to menneskene som juridisk sett ikke burde vre i et forhold.

Forfatteren, som er ei ung kvinne selv, utfordrer leseren ved la jenta vre den aktive parten. Der mannen er tilbakeholdende og gir uttrykk for sin frykt for havne i fengsel, tar jenta tyren ved hornene, som man sier, stjeler nklene til leiligheten hans, lser seg inn og "gir seg hen til ham." Forfatteren lar ham protestere, men ikke sterkt nok til gjre ham uansvarlig for valget han tross alt gjr.

Som i s mange andre bker om denne slags relasjoner, utsettes forholdet for potensielle ytre trusler; avslring, andre partnere og endrede omstendigheter. Likevel putrer det fremover, i r etter r. Hun vokser, han blir eldre. Hun blir mer og mer "voksen", mens han fortsetter gli gjennom livet som den ultimate kunstner som, i motsetning til vennene, ikke vil sl rtter. Han er et ideal for henne, men bare frem til illusjonene faller og realiteten str foran henne; avskallet.

Da boka kom ut i fjor sommer, skrev Dagbladets anmelder at tittelen p boka, "Ung jente, voksen mann", [...] for mange er en provoserende direkte." Jeg vil heller si at den er upretensis. Den er enkel, fengende og ikke til misforst. Den skriker ogs etter en reaksjon. For hva skal man mene en bok som er blottet for moralske og juridiske diskusjoner om dette forhold?

Noen vil kategorisk si at jenta, uansett hva hun gjr, er et offer. Det er den voksne mannen som begr en forbrytelse. Bare tanken om at forholdet kan vre jevnbyrdig, fremstr for mange som provoserende i seg selv. Som lefle med nedrige forbrytelser. Andre vil ha et mer nyansert syn.

Bokas hovedstyrke ligger i sprket. Det er blitt kalt stilsikker, men jeg er ikke helt enig. Jeg vil heller si at det ikke skaper veidumper for den lette og ledige tonen som preger boka. Det betyr likevel ikke at det er helt vellykket. En svakhet ved sprket som kan og br trekkes frem, er likheten mellom "stemmene" til tenringsjenta og den til hennes over tretti r gamle partner.

Jeg tilskriver det forfatterens unge alder, og ferskhet.

Hvis du nsker lese en drivende, kort og sregen roman, er denne anbefale.

Tittel: Ung jente, voksen mann
Utgitt: 2013
Forlag:Oktober
Sider: 120

Terningkast: 4

Kvinnen fra mnen av Milena Agus (debutant)


Milena Agus' prisbelnte roman " Kvinnen fra mnen" er ganske kort. Et hundreogtrettini sider fordelt p tjue kapitler. Frem til side hundreogtrettisju var jeg sikker p at boka hadde lagt alle kortene sine p bordet. Jeg var s sikker p det at jeg allerede skrev og redigerte anmeldelsen jeg skulle skrive om boka i bakhodet. S leste jeg det tjuende og siste kapitellet. Og brtt mtte jeg sette meg opp og revurdere alt.

Historien, som strekker seg over seks tir, finner sted i og omkring Cagliari, p Sardinia. ret er 1943. Krigen herjer bde i Italia og i Europa. Men oldemoren og oldefaren til fortelleren er mer opptatt av en nrere katastrofe. Datteren deres, bestemoren til fortelleren, er over tretti og, i motsetning til sine sstre, ugift. Til farens kende bekymring og morens store fortvilelse, fordufter ken av beilere som vil "gjre en rlig dame ut av henne"like fort som den materialiserer seg.

Nr noen av kjrlighetsbrevene som bestemoren til fortelleren har forfattet til beilerne blir funnet, blir familien s oppskaket over dem at de straks tilkaller den lokale presten for drive djevelen ut av henne. I stedet for bli renvasket av hennes skjendighet i landbyens yne, blir familien enda mer besudlet.

Redningen kommer i form av bestefaren til fortelleren. Han er over frti og har akkurat mistet alt i de Alliertes bombing av Cagliari. I tillegg er han Kommunist og ateist. Men familien er villig til overse alle disse skavankene hvis han er villig til ekte datteren. Det spiller ingen rolle at datteren er sterkt motvillig til foreningen.

Fordi "Kvinnen fra mnen" er s kort som den er, er det greit stoppe handlingsreferatet her og heller si et par ord om inntrykket jeg sitter igjen med.

For det frste er det ingen tvil om at vendingen, eller twisten, p de to siste sidene i boka er noe av det mest overraskende jeg har lest p en stund. Men i motsetning til ,for eksempel, twistene i Orson Scott Cards "Ender's Game" og Ian McEwans " Om forlatelse", tok ikke vendingen pusten fra meg.

Den primre grunnen til det, er at jeg startet mislike fortellerens bestemor midtveis i boka. Ikke er hun bare melodramatisk, men hun er ogs en karakter uten moralsk ryggrad. Eller er hun bare grn? Hvis det frste er riktig, og en stor del av meg synes det, s er hun en av de mest patetiske karakterene jeg har kommet over p en stund. Hvis jeg tar feil og hun er forskrudd, s forklarer det en del. Samtidig skaper det visse frustrerende sprsml og problemer for historien.

Jeg kan ikke si at jeg ikke likte boka. Til det er den for velskreven, for levende, for sitrende, og ikke minst for overraskende. Inntrykket jeg sitter med minner meg om hvordan jeg reagerte da jeg for frste gang s Michael Hanekes "Funny Games". Heldigvis koker jeg ikke med like mye sinne og frustrasjon som jeg gjorde etter at jeg hadde opplevd Hanekes bermte film. Men jeg skal innrmme at jeg utstte et lite "hva f***!" da jeg lukket igjen boka. Jeg flte meg lurt. Samtidig ville jeg reise meg opp og gi Milena Agus en applaus.

Les gjerne boka. Og hvis du har lest den, send meg dine tanker om hva du mener om slutten.

Tittel: Kvinnen fra mnen
Utgitt: 2009
Forlag: Aschehoug
Sider: 139

Terningkast: 3-5


Forbrytelser i Southern Indiana av Frank Bill (debutant)


Hver og en av oss som har sett TV-serier og/eller filmer som finner sted i de amerikanske Srstatene, eller lest bker med karakterer fra disse statene som ofte refereres til som "fly-over-states", som minst n gang har spilt p vr kollektive reservoar av fordommer om menneskene som bor der. Dersom du ikke tror meg, s er du velkommen til prve ramse opp de frste fem tingene du assosierer med Srstatene. Hvor mange av de er positive? Hvor mange er negative?

Jeg kom til gruble over mine fordomsfulle inntrykk av og negative holdning til Srstatene etter at jeg ble ferdig med lese Frank Bills novellesamling "Forbrytelser i Southern Indiana". Boka kom ut i 2011, og her og der ble Frank Bills 17 historier i samlingen betegnet som "pulb", "rffe" og "ndelse". Hans upolerte skrivestil ble sammenliknet med den store amerikanske forfatteren Cormac McCarthy. Brutaliteten karakterene hans utviser nr de kommer i konfrontasjon mot hverandre over kvinner/jenter, narkotika, jaktomrder, re og religion, kan til tider minne om en Quentin Tarantino-film. Og i likhet med noen av Tarantinos filmer, dukker noen av karakterene igjen i flere av historiene.

De tre frste historiene er ogs, etter min mening de beste i boka. I den frste, " Hill-klanens kirkegrd", mter vi Hillbrdrene i det de raider et motellrom. Brdrene har drevet en lnnsom narkosmugling-og- distribusjonsforretning i minst ti r. Det har de kunnet gjre fordi den lokale sheriffen, Elmo Sig, fr geners donasjon fra Hillene for se en annen vei. Men verken sheriffen eller brdrene kan tolerere at deres respektive snner, Karl og Irvine, har pnet en egen dopbutikk fra byens motell sammen med et par venner.

"Den gamle skrotten", som er den andre historien i boka, presenterer oss for en av de mest sjofle karakterene jeg har lest om p en stund. Able Kirby er den middelaldrende faren til de to guttene som var kompanjongene til Karl og Irvine i den frste novellen. Han bor sammen med sin kreftsyke Josephine, og det fjorten r gamle barnebarnet, Knee High Audrey. Fordi Able og Josephine ikke har forsikring, har de heller ikke rd til Josephines medisin. S Able gjr det verste han kan gjre; han selger sitt barnebarn til en prostitusjonsring.

I "Alt det jvlige" flger vi Audreys korte liv som prostitusjon. Det er grufull liten historie hvor, blant annet, en mann betaler 400 dollar for tilbringe tre timer med en innelst Audrey.

Deretter blir historiene bare mer og mer brutale. De blir ogs mindre unike. Karakterenes navn og skjebner flyter over i hverandre. Deres motiver blir mindre og mindre viktige. En side eller halvannen ut i historien blir den ene eller den andre karakteren blst ut med en avsagd hagle. Og jo oftere det skjer, jo mindre inntrykk gjr det.

"Forbrytelser i Southern Indiana" er en samling med historier fra et unikt milj. Den likefremme stilen kler historien godt, og forfatteren er flink til skjre vekk tvprat og fokusere p historiene.

Grunnen til at boka likevel ikke falt i smak, i hvert fall hos meg, er at den i historie etter historie, ikke evnet servere meg annet enn klisjfylte karakterer som bare forer vre fordommer om mennesker fra Srstatene. Her er amfetaminkokende idioter, sex-forhold mellom familiemedlemmer, krigsveteraner med mentale problemer og hat mot statsmakten, rasister osv., osvt.

Dersom du leter etter en samling med historier som serverer deg fordommer og klisjer, krydret med stanken av krutt, s er " Forbrytelser i Southern Indiana" en bok du vil ha glede av. Ellers er det dessverre ikke srlig mye hente her.

Tittel: Forbrytelser i Southern Indiana
Utgitt: 2012
Forlag: Aschehoug
Sider: 246

Terningkast: 1

Under verden av Aurskog-Hland (debutant)


No man is an Island, entire of itself; every man is a piece of the Continent, a part of the main." skrev den engelske poeten og presten John Donne i 1624. Linjen er ikke bare en av de mest bermte i engelsk litteratur, men den er ogs en av de mest siterte poetisk uttrykk for kommunitarismen. Men Donne var ikke interessert i ta en filosofisk stilling i naturtilstand-debatten, slik for eksempel hans landsmann Thomas Hobbes var noen tir senere. Han var i stedet interessert i skrive om sykdom og hvordan den er et synliggjring av en "inderlig syndefullhet".

Bde den religise troen og lojaliteten til de samfunnsmessige institusjonene har gjennomgtt markante endringer siden Donnes tid. Og ikke bare i Europa, eller Vesten. Folk har mindre og mindre tro til bde representanter som statsmakt og religise institusjoner. Derimot vokser troen, om man kan kalle det, til individet. Det innovative individet. Det relativistisk-tenkende individet. Det frihetsskende individet som gjr seg fri den den beklemmende klemmen til samfunnet og drar (tilbake) til naturen der det kan leve i trd med sin egen overbevisning. Fri fra press om leve opp til idealer og normer som er resultat av historiske krefter.

Spesielt det siste er et gjennomgende fokus for mange i dette landet. Ingenting gjr det mer konkret enn hyttekulturen. En sregen tradisjon som i det store og hele feirer evnen og viljen til trekke seg ut av samfunnets komfort og ut i villmarkens naturlige naturlighet. Et sted individet kan puste ut rolig og finne meningen med alt mens det gr turer og lever tett p livet som krybber og gr i skog og mark.

Ikke overraskende har litteraturen, spesielt her i Norge, omfavnet individer som gir seg hen til naturen. Jeg kan enn huske hvor matt jeg ble nr lrerne ba oss om lese disse romanene. Bker med humrlse karakterer som levde et tilbaketrukket, ensomt og alvorlige liv. Bker hvor det skjedde s lite spennende at vi ble ndt til presse mening ut av vret og trrnes i varierende tilstand av blomstring og dd. Da Erlend Loes "Doppler" kom ut og harselerte med den tilbaketrukkede urkarakteren, var jeg allerede ut av skolen.

Siden "Doppler" har slike bker fortsatt komme ut. Og jeg har lest en god del av dem. Ikke fordi jeg har saumfert bokhandlere og biblioteker etter dem men fordi jeg tilfeldigvis plukka dem opp. Jo flere jeg har lest, jo mer har jeg blitt overbevisst om at det er en eller annen trend blant skrivende om skrive om karakterer som ogs er skribenter, og som trekker seg tilbake til hytta eller et annet avsondret sted for finne inspirasjon. Metabker.

Ida Hegazi Hyers debutroman "Under verden" fra 2012 er en slik bok.

Hovedkarakteren, en kvinne mellom tretti-og- frti, flytter fra Oslo og til det lille stedet Hemnes i Aurskog-Hland. Hun flytter inn i ei hytte som tilhrte familien til eksmannen, men som har sttt tom i frti r. Ikke bare er den falleferdig, men den stinker ogs. Uten at hun kan finne rsaken.

Hun har ikke flyttet bare for komme seg unna ruinene av et havarert ekteskap. Hun er ogs der for skrive. Mens hun venter p inspirasjonen, gjr hun s lite som mulig for gli inn i lokalsamfunnet. Hun er verken interessert i lre om deres gleder og sorger, eller for den saks skyld- deres navn. I hvert fall i begynnelsen.

Men snart forlater hun kokongen sin. Hun starter vanke p den lokale puben, sker og fr jobb i den eneste klesbutikken p stedet, og blir tatt varmt imot av den store nabofamilien.

Ikke lenge etter innleder hun et slags forhold. Og like etter kommer inspirasjonen.

I anmeldelsene av boka da den kom ut, fokuserte mange av kritikerne p det de mente var en flott refleksjon over "vanskelige sider ved ord som "heim" og "heime" , " for sitere NRKs Marta Norheim. Og det er sant nok. Men er den refleksjonen interessant?

Delvis. En av grunnene til at boka imponerte meg, er at den- i motsetning til mange av bkene til norske debutanter, presenterte meg for karakterer av kjtt og blod. Det er kanskje en klisj som stadig dukker opp i bokanmeldelser, men jeg kan ikke bermme forfatteren nok for at hun maner frem karakterer som snakker normalt, oppfrer seg som ordinre mennesker og som -Gudskjelov (!) ikke stirrer inn i et speil og drmmer seg vekk.

Karakterenes interaksjon og deres sm sammenstt, alts den ytre handlingen, er umtelig mer interessant enn den papirtynne refleksjonen. Hadde boka fokusert mer p det, er jeg overbevist om at historien og boka ville tjent p det. Dessverre valgte forfatteren ikke den ruten.

"Under verden" er dermed en bok som forspilte sjansen sin til bare fortelle historien sin uten kaste bort anledningen p staffasje. Men den er milevis bedre enn de fleste debutantbker som kommer ut p norsk.

Boka er ikke noe rope hurra for. Men forfatteren har potensiale til bli det.

Tittel: Under verden
Utgitt: 2012
Forlag: Tiden
Sider: 185

Terningkast: 3

Boys av Anna Ringberg (debutant)


Etter nesten to ti rs fravr, reiser Matti hjem for beske faren, Lasse. Vi vet ikke helt hvorfor de to ikke har sett hverandre i s lang tid. Ei heller hva som er den primre grunnen til at Matti n kommer til hjemtraktene. Men det blir stykkevis og sakte avklart. I hvert fall delvis.

Fr han rekker beske faren, mter han og kommer i prat med to menn, hvorav den ene er en bekjent. Mennene har med en hund som de forteller Matti er aggressiv og en fare for barn. De skal ta den med ut i skauen og avlive den med brsene de har med seg.

Av grunner som i hvert fall jeg aldri forsto, bestemmer Matti seg for bli med mennene. Men den planlagte avlivingen gr ikke slik mennene s for seg. Hunden klarer stikke av. Men ikke fr den gir Matti et lite men alvorlig bit p fingeren. I stedet for dra til en legevakten, forbinder Matti selv skaden. S ringer han dama, forteller at han har kommet frem, men lar vre informere henne om at han ikke har beskt faren enn, eller om den stygge skaden han har ftt.

Senere, etter at han har tatt avskjed med mennene, bestemmer han seg for utsette besket og sove i bilen. Det er ikke s enkelt i den iskalde natten. Men erindringene fra barndommen, luller ham i svn.

Imens blir vi presentert for Lasse. Snart sekstifem, singel, og til tider brysk. En mann som har levd livet, som de sier. Ikke bare har han fartet fra den ene jobben til den neste gjennom hele livet, men underveis klarte han i tillegg havne i alkoholens vanedannende klr. Det kostet ham mer enn han kan eller vil huske. Bde konomisk, helsemessig og ikke minst- sosialt.

Men i de siste seks mnedene har vrt p bedrings vei.

Han gr jevnelig p AA-mter,jobber som frivillig p et senter der bde han og vennene vanker, og bygger sakte men sikkert opp livet sitt. Til tross for fremgangen han har gjort med temme de deleggende kreftene som dela s mye av det han hadde kjrt, har han ikke funnet en kvinne dele livet med. Ikke er vi sikre p om han vil ha det heller, ettersom han har et udefinert og sporadisk forhold til en mann i omgangskretsen Grunnen til at leseren er usikker, er at han selv ser p det som noe uplanlagt og slett ikke som noe som han vil gjenta. Men han har noen i livet sitt som han setter foran alt og alle. Det blir vi i hvert fall fortalt.

Mt whippeten Boys. En lojal hund for Lasse, men en kilde til konflikt mellom eieren og naboene som ser p han som en udisiplinert plage. Konflikten mellom partene har eskalert spass at kommunen har blitt involvert, men fordi partene er s uvillige til g i dialog med hverandre, er det ingen lsning i sikte.

Historien veksler mellom perspektivene til de tre.

"Boys" er et forsk p skrive et yeblikksbilde om en gruppe skadete menn og et kjledyr som prver finne, eller finne tilbake til, sin plass i solen.

Dessverre er det ikke srlig vellykket. For det frste er historien full av klisjer. En barndom delagt av alkohol; en gruppe menn som har levd lenge, men som oppfrer seg og snakker som tenringer; vennskap mellom menn som absolutt m ha rot i homoerotikk. Alt er der.

Men klisjer trenger ikke vre kjedelige. De kan pakkes i humor, anekdoter, og interessante hendelser som dekker over klisjene. Dessverre gjres det ikke her. Humoren er nrmest fravrende. Det lille som er der er s barnslig at det virker myntet p fjortenringer. Her er et eksempel: P bursdagsfesten ber en av gjestene alle tie stille. Deretter forteller han om den gang Lasse kom for leie en buss, hvordan han var skeptisk til han, og hvordan alt endte i latter og livslangt vennskap da det viste seg at Lasse ville leie bussen for transportere et dusin kvinner til et feriested for en orgie. Hvis du reagerer med et "h?" uten smile eller le, s er vi i samme bt.

Det som likevel overbeviste meg om at jeg hadde kastet bort tiden, er dette; leseren blir gitt et inntrykk av at Lasse elsker hunden sin. En av karakterene mener til og med at den opptar en for stor plass i livet hans. Likevel, nr hunden forsvinner, er hans reaksjon ikke lete. Nei, han fortsetter underholde og feste sammen med kameratene. Som om det ikke var nok, gr han og legger seg etter festen. Uten lete etter hunden!

Personlig synes jeg at altfor mange mennesker har et flelsesmessig usunt forhold til kjledyrene sine (f.eks alle menneskene som demonstrerte forleden i forbindelse med drapet av hunden Tnnes), men jeg har til gode mte noen som pstr "elske" sitt kjledyr og som deretter fester og sover etter at kjredyret deres ble borte.

Jeg er ikke i tvil om at Anna Ringberg kan skrive. Hun klarte tross alt gi ut denne boka. Men det kunne skrive, og det kunne skrive interessant og godt er ikke det samme.

"Boys" er kjedelig, uinteressant og utroverdig i sin karaktertegninger. En av mine absolutt verste leseropplevelser. Uten tvil.

Tittel: Boys
Utgitt: 2011
Forlag: Pax forlag
Sider: 254

Terningkast: 0

Mann gr p bar av Oliver Opheim



For noen r siden leste jeg et utdrag av et intervjue med en forfatter (jeg husker dessverre ikke navnet hans) der han snakket om hva vordende forfattere ikke br gjre. Et av rdene han kom med streifet meg mens jeg leste Oliver Opheims " Mann gr p bar". Forfatteren (i intervjuet) sa at enhver som nsker engasjere sine lesere, spesielt hvis du er fersk, br unng skrive om karakterer som nsker beg selvmord. Han mente at vanlige lesere sjeldent ville investere tiden og energien sin i historiene til slike karakterer.

Som med det meste er det selvflgelig unntak, og ovennevnte forfatter sa at de eneste gangene slike karakterer kunne og burde tolereres, er nr historien deres hadde en politisk dimensjon (kamikaze-flygere, selvmordsbombere o.l.) eller en moralsk dimensjon ( hjelp til selvmord).

Hovedkarakteren i Oliver Opheims er en middelaldrende mann som kaller seg selv Johan Olsen. Forhenvrende litteraturstudent, forhenvrende blivende forfatter. N er han sykmeldt og bruker dagene p deppe over at han fortsatt ikke har utgitt noe. Han vurderer beg selvmord ved henge seg i leiligheten der han bor, men blir distrahert.

En dag treffer han ei Isabel p den lokale baren. Hun er i tjuerene, har en diffus og tragisk bakgrunn og en interesse for "litterre" typer. Ikke lenge etter at hun ligger med han i alkoholtke, tropper hun foran bygningen der han bor, og snart bor hun sammen med han. Han fr livsgnisten tilbake. Men det gr ikke lang tid fr det skjrer seg.

Etter mange r som leser s har jeg i de siste rene kommet frem til at jeg virkelig ikke liker bker som 1; handler om karakterer som studerer eller har studert litteratur, 2) karakterer som nsker beg selvmord, og 3) karakterer som vandrer gjennom historier hvor nesten ingenting skjer.

Bker som handler om for eksempel den siste gruppen, kan sammenliknes med stillbilder. Av og til er det fint se p slike, men de vil sjeldent holde p oppmerksomheten din og de er sjeldent like minneverdige. Dessverre faller debutantboka til Olav Opheim i denne kategorien.

Uten at jeg skal generalisere i altfor stor grad, vil jeg si at for mange norske forfattere er opptatt av skrive stillbilder mellom to permer i stedet for fortelle en historie med plott og omveltninger som griper. Jeg tror det kommer av at en del i kultureliten opplever slike historier som svulstige og bombastiske. Bedre heller skrive side opp og side ned om hvordan det lukter i gatene, l smaker, pissoaret lukter,alkoholister sjangler og kjrestepar vandrer i sommersola.

Det finnes sikkert de som setter stor pris slik litteratur. Jeg er ikke en av dem.

Fakta:
Tittel: Mann gr p bar
Forfatter: Oliver Opheim
Forlag: Kvalshaug forlag
utgitt: 2014
Sider: 222

Terningkast: 2

Hore av Nelly Arcan

Et av de enkleste quizsprsmlene som dukker opp minst n gang i ens vennekrets og som garantert vekker energisk skrl og nervs barnslig latter er denne; hva er verdens eldste yrke? En er s vidt over fjorten nr svaret kommer en for re; prostitusjon.

Det er ikke s mange som er interessert i sprre hva det nest eldste er. Instinktet mitt sier forfatteren, eller rapportren. Historikerne sier at det ikke kan stemme, siden menneskene frst begynte skrive mellom. 5000-7000 r siden. Men ettersom massepublikasjonen frst slo gjennom for ca. 700 r siden, s tror jeg det er trygt si at de muntlige historiefortellerne (rapportrene) har hatt mye si for formidlingen av historie, myter og legender. Om ikke for noe annet, s er det morsomt forestille seg en kar som fikk godtgjrelse av tilhrere for fortelle om sine seksuelle (og kanskje skandalse) eskapader med nabolandsbyens kvinner. Den gang for mange tusen r siden, var seksualmoralen annerledes. Naturlig nok. Det er ikke umulig forestille seg at det ikke ble sett p med blide yne dersom landsbyens Don Juan forfrte jentene og kvinnene i landsbyen, for s lufte sine private gjreml. Men fortelle om sex gjorde de sikkert. Kanskje i vitseform, eller i eventyrform.

Poenget mitt er at litteraturen om sex, bde hentydning og eksplisitt utlegging om hva som skjer mellom en mann og en kvinne nr de er intime med hverandre, ikke er noe nytt. Kama Sutra er et ypperlig eksempel for den som trenger bli kurert for villfarelsen om at det bare er den skalte "moderne" mannen og kvinnen som har perfeksjonert seksualitetens ytre utskeielsesgrenser.

Likevel forteller mediene oss at vi stadig blir sjokkert over halvbiografiske og litterre verker om sex og seksualitet. For bare noen f r siden var det 50 Shades of Grey-serien. Noen r fr det var det Mads Larsens Pornopung som satte mange samfunnsdebattanters penner i flammer. To r fr han debuterte Kanadiske Nelly Arcan med boka "Hore"

Jeg m innrmme at jeg ikke er vel bevandret i erotica-sjangeren. Det er et bevisst valg. Ikke fordi jeg er prektig ( det tror jeg i hvert fall ikke), men fordi jeg har oppdaget to sannheter om slike bker: For det frste s er det utrolig vanskelig skrive det godt. Det holder ikke ha et skrivetalent; mange kjente forfattere kan ikke skrive om sex uten at det virker svulstig, kleint eller overdrevent detaljert (fordi forfatteren tror at inngende detaljer skaper intimitet). For det andre er bkene og karakterenes psykologi klisjepreget. Det er begrenset hvor mange bker med kvinnelige karakterer med farskompleks og gutter/menn med perverst forhold til moren sin en gidder lese (selv i krimbker/filmer der den siste karakterarketypen er s vanlig)

Arcans bok skiller seg ikke srlig ut. Den har alt det du kan forvente; Jente som hater moren sin, har et suspekt forhold til og perverse tanker om faren sin, hater og beundrer andre kvinner (fordi de ser ned p henne), mimrer over barndommen og hvordan hun hatet de andre jentene fordi de fikk seksuell oppmerksomhet fr henne, osv, osv. Du skjnner tegninga. Hele boka er en tankestrm. Her er det ikke et plot, ingen historie som nr en forlsning.

En slik bok, der forfatteren eller hovedkarakteren forflger en tanke i flere avsnitt og sider (her ofte uten noe punktum), er avhengig av et musikalsk sprk. Og det er her boka virkelig presterer. Her er treffende refleksjon om "yrket", kundene, andre kvinner, foreldrene og barndommen. Om kundene skriver hun blant annet; " ... og man m se dem der de kler p seg i all hast, hre dem lpe bortover korridoren mot heisen, man m se dem for seg med ansiktet i tilforlatelige folder, som om ingenting var skjedd, som om det betale en kvinne for f ligge med henne bare utenkelig dersom man skulle stte p et vitne." (s. 37). Om kvinner ; " ... kvinner har ofte altfor mye av det de har, de er alltid for mye av det de er,de er etter hva man sier, naglet til kjnnet sitt, ute av stand til skrive sin egen historie p nytt eller tenke seg et liv utenfor sprreunderskelsene i motebladene... uten annet ml i livet enn se seg i speilet og sammenlikne seg med andre." (s.51-52).

Arcan skrev boka p fransk (hun var fra Quebec) og slektskapet med fransk erotica er der. Jeg tr pst at "Hore" er lillessteren til Catherine Millets skandalse selvbiografi fra 2002 (Catherine Ms seksuelle liv). Men i motsetning til Millets bok, er "Hore" trr og uinteressant. Der Millets bok gir deg (i det minste) et bilde av en epoke, av en gruppe hedonistiske mennesker, gjr " Hore" ikke noe forsk p si noe meningsfullt om karakteren/forfatteren, eller byen Montral der handlingen finner sted.

Men sprket er fin. Og det er jo noe, er det ikke?

Tittel: Hore
Utgitt:2004
Forlag:Kagge forlag
Sider: 127

Terningkast: 3

Terningkast: 3

Nabogutten Irene Sabatini

Irene Sabatinis prisvinnende roman er aktuell nok. Men er den god nok ?



I Irene Sabatinis roman som vant Orange Award, en av de mest hythengende litteraturprisene for kvinner i den engelsktalende verden, mter vi tenringen Lindiwe Bishop. Hun bor i Zimbabwes nest strste og tidligere mest pulserende industruby, Bulawayo. Historien som fortelles tar til samtidig som landets svarte gjentar makten fra det hvite mindretallet som hadde styrt landet frem til da.

Lindiwe bor sammen med sin sterkt religise mor, faren , en dame som faren uoffisielt har tatt til seg, og en slektning som driver dank etter ha tjenestegjort under frigjringskrigen.

Lindiwes familie er naboer med en hvit familieMcKenzie-ene. En natt mens Lindiwer og familien sover brennes huset ned og fruen i huset, Mrs McKenzie, blir funnet drept. Den sytten r gamle snnen i huset Ian, blir arrestert og tiltalt for mordet p stemoren og kastet i fengsel. Over et r senere slippes han ut da det viser seg at saken mot han var svakere enn antatt, og at tilstelsen som han skrev under p ble fremtvunget med trusler fra politiets side.

Lindiwe er tiltrukket av denne gutten, og historien som flger kan best beskrives som en blanding mellom postkort-forelskelse/romantikk og lidelsesturisme.

I de siste rene har det kommet en del bker av kvinnelige forfattere som flger denne formelen. Det er snart en egen sjanger. Det beste eksemplet p sjangeren er Tatiana De Rosnays " SARAS NKKEL".

Nabogutten forsker fortelle en kjrlighetshistorie mens de politiske og konomiske og historiske tilstandene skurrer i bakgrunnen. Nr det ikke er noe ekstraordinrt eller en gang spesielt med kjrlighetshistorien, m behandlingen av det politiske, det konomiske og det historiske vre s godt behandlet at det gjr lesningen verdt.

Det gjr det desverre ikke.

Lindiwe sveiper gjennom livet og til tross for at hun kaller seg "farget", ikke helt svart, virker det som om hele hennes karakter ble basert p en europeisk tenringsjente og senere kvinne. Blikket hennes virker som den til en utenforstende; en som er s distansert fra det livet som andre zimbabwesere lever. Det gjr det vanskeligere tro p henne som karakter og bry seg om historien hennes mellom disse sidene.

Boka gir heller ikke et nyansert eller interessant bilde av tilstandene i Zimbabwe. Bare flyktige og overfladiske korte beskrivelser som det sikkert var meningen skulle gi boka tyngde. Det gjr det desverre ikke. Mest fordi vi ser p lang avstand at det er det som er intensjonen.

Etter hundre og femti sider ( mindre enn halvparten av boka) s jeg mer frem til bli ferdig med boka mer jeg brydde meg om karakterenes historie eller deres skjebne.

Noe av skylda m jeg ta p min egen kappe. Etter ha lest baksiden av boka, fikk jeg inntrykk av at boka ville gi meg en innsikt i Zimbabwes politikk.

Det er desverre ikke en slik bok. Og dersom du sker en slik bok du ogs, s br du styre unna denne.

Terningskast : Tre

hits