leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. På denne bloggen kommer jeg primært til å skrive om bøker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisører/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

Lukk øynene av Josh Malerman


"Det kommer et snerr til, og plutselig forstår Malorie hva det er. Det høres ut som en hund. Noe fra hundefamilien. Ulver. Hun rekker ikke å krøke seg sammen før en ulveklo kutter opp skulderen hennes. Hun skriker. Straks kjenner hun varmt blod renne nedetter armen. Det plasker i kaldt vann nedi bunnen av robåten. Urin også. De kjenner lukten av det fra oss, tenke Malorie panisk og snur hodet i alle retninger mens hun slår om seg med åren. De vet at vi ikke kan forsvare oss. Hun hører lav snerring igjen. Det er en flokk." Lukk øynene


Forlaget skriver:

"Det er noe der ute som ikke må bli sett. Ett sekund, og personen som ser, drives til dødelig vold. Ingen vet hva det er, og hvor det kom fra.

Malorie, mor til to små barn, har overlevd. Det har gått fem år siden det hele begynte, og Malorie vil søke tilflukt til et sted som kan gi trygghet for henne og barna. Men reisen dit vil være det mest risikable de noensinne har utsatt seg for. Ett feilsteg kan innebære døden."

Det er ikke ofte at en debutants bok blir kjøpt av et stort filmstudio i Hollywood. Enda færre får kritikerne til å sammenlikne ens debutbok med bøkene til Stephen King. Men det var det som skjedde med Josh Malerman. I tillegg ble han nominert til noen betydelige priser. Er det fortjent?

Hvis en bok skal roses for premisset og for den vedvarende uhyggelige stemningen den klarer å opprettholde fra første kapittel til det siste, så er jeg ikke i tvil om at Malerman fortjener all suksessen han har fått. Selv forventet jeg mer. Jeg ville ha en aktiv karakter som gjorde noe mer enn å være innestengt, som prøvde å finne ut av trusselen og kjempet.

En god venninne sa at hun satte pris på at boka fokuserte på menneskenes reaksjon på de mystiske skapningene som sprer død over hele verden i de fire årene vi følger Malorie, hovedpersonen. Jeg har forståelse det, men for min del er faren menneskene utgjør verken spennende nok eller interessant nok til å distrahere meg fra å ville vite mer om skapningene boka blir solgt på. Hvor kommer de fra? Hva vil de? Og har de noen svakheter man kan bruke mot dem?

Bortsett fra noen spekulative teorier noen av karakterene kommer med, blir disse spørsmålene aldri svart. Dermed kan jeg ikke la være med å spørre meg selv; hvis forfatteren ikke hadde tenkt å bruke skapningene så aktivt, hvorfor finne dem opp?

Skuffende.

Tittel: Lukk øynene
Utgitt: 2015
Forlag: Vigmostad Bjørke
Sider: 299

Terningkast: 2

Vi dyra av Justin Torres


«Vi må klare oss sjøl.[...] Etter en stund begynte Manny igjen, han snakket til seg selv, la planer, sa: «Det er det vi må gjøre, vi må finne ut en måte å snu tyngdekraften på, sånn at vi kan falle oppover, gjennom lufta og skyene og helt opp til himmelen», og mens han dette, begynte dette bildet å danne seg i hodet mitt: brødrene mine og jeg som fektet med armene, som steg, mens verden ble mindre og mindre, og vi falt opp forbi stjernene, gjennom verdensrommet og den svarte tomheten, vi svevde oppover, helt til vi var trygge som såkorn lukket inn i Guds knyttneve.» Vi dyra

 Å få barn med sin seksten år gamle kjæreste mens man selv er fjorten, er ikke en god ide. Å dra til Texas før man har fått førerkortet fordi man ikke vil leve i synd gjør vondt verre. Sier konvensjonene. Men moren og faren til fortelleren i Justin Torres? debutroman, «Vi dyra», var ikke de som lot seg hindre av slikt.

I realiteten var valget delvis tatt for dem da fortellerens mor ble gravid med eldstebroren Manny, men det er ikke så viktig i den store sammenhengen. Det som teller er at moren og faren (som aldri referert til med navn), da de ble møtt med staten New Yorks ufleksible lover mot giftermål mellom en fjortenåring og en sekstenåring, dro til Texas, der man har mer forståelse det spontane, for hjertets valg.  

Det som følger er ikke så overraskende: lavere økonomisk mobilitet, alkoholkonsum som til tider er ute av kontroll, vold og påfølgende forsoning, og et hjemmemiljø som er fattig på stabilitet, men som er rikt på oppfinnsomhet, eventyr og improvisert grensesetting.

Vi er i Brooklyn. Perioden hoveddelen av historien finner sted i, er ikke spesifisert. Men det er langt nok tilbake i tid at en del atferd som samfunnet karakteriserer som avvikende, fører til at man blir tvangsinnlagt på en psykiatrisk institusjon.  

Her vokser fortelleren opp sammen med sin puertorikanske far, sin hvite mor og storebrødrene Joel og Manny. Som forlaget skriver i baksideteksten, river brødrene seg gjennom barndommen- «[?] moser hverandre med tomater, lager drager av søppel, gjemmer seg når foreldrene slåss, lister seg rundt i huset mens mor sover nattevakten av seg.»

En strukturert hverdag er et fremmed konsept i dette huset. Det er så at familien knapt har nok å spise når faren i familien tar et av sine sjeldne forsvinningsnumre. I tillegg må guttene takle morens depresjoner og humørsvingningene som forvandler henne til en giddeløs sofagris. Det gjør de ved å stort sett leve utenfor huset.

En dag møter de en ung gutt som bare blir kalt «Grice-gutten». Han er et par eldre enn Manny, bor i nabolaget og har visse tilbøyeligheter som kanskje, eller kanskje ikke, blir skjebnesvangre for fortelleren.

«Vi dyra» er med sine hundre og tjuetre sider en ganske kort roman. Den er heller ikke på noen måte en bok som imponerer stort med historien den forteller, plottet eller karakterarkene til skikkelsene vi møter. Jeg skulle gjerne sagt at det var. Jeg hadde håpet det. Men det er dessverre ikke det Torres byr på her. I stedet er det språket som tar hele fokuset. Om du faller for dets finstemte, nesten poetiske kraft, vil du like det debutanten Torres serverer. Ellers vil du vente på en uventet utvikling, noe interessant, som aldri kommer.

Les den hvis du ikke har noe bedre å ta deg til.

Tittel: Vi dyra
Utgitt: 2013
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 123

Terningkast: 3

 

 

 

 

Om barna vet man ingenting av Simona Vinci


«Hun synger med ren og vakker stemme, som om hun sang for noen, nøyaktig og tålmodig, uten å øke eller saktne tempoet. Barn synger slik, når de er triste. De synger ordentlig, som om det var en oppgave de var pålagt, et mantra som, bare du gjentar og gjentar og gjentar det, feilfritt og glassklart, jager bort alt vondt og alle vonde tanker.» Om barna vet man ingenting

Allerede mens jeg leste de siste sidene i Simona Vinvis debutroman fra 1999, visste jeg at når den tiden kom da jeg skulle skrive anmeldelsen, så ville jeg gjøre noe jeg sjeldent eller aldri gjør; jeg ville bruke de første linjene til å advare leserne mot å lese anmeldelsen og boka. De av dere som har lest mine krasse anmeldelser av bøker jeg mener ikke er verdt verken din tid eller penger, er vant med at jeg skriker og skråler om bøker som det har vært en lidelse å komme gjennom og som du bør unngå. Her er en innrømmelse; de anmeldelsene er de enkleste å skrive.

 Denne anmeldelsen, var langt fra det.

Og grunnen, eller den som er verdt å fremheve tidlig, er denne: jeg har sjeldent opplevd å bli like rystet, like henført, like kvalm og forferdet, like begeistret og like trist som jeg var da jeg leste «Om barna vet man ingenting». Jeg har lest bøker som har vært like triste, tristere til og med. Jeg har lest bøker som har etterlatt dypere inntrykk av menneskets mørkeste sider. Men akkurat nå kommer jeg ikke over én bok som har gjort det med så poetisk og på så få sider.

Det forferdelige boka rommer (og da mener jeg forferdelig) tvinger meg til å komme med disse advarslene. Samtidig skriker hjertet mitt høyt om at jeg bør prakke denne boken på alle og enhver som er glad i god og viktig litteratur, og si; «Her, vær så snill og les denne!» Ja, det er virkelig en slik bok.

En delvis forklaring på hvorfor boka er så forferdelig, kommer av at den handler om barn og barndom. Men her er det ingen voksne som svinger pisken, drikker og driver psykisk terror, eller mishandler barna. Ikke egentlig. I stedet er det barna selv som bruker og misbruker hverandre som instrumenter, for å tilfredsstille en lyst og et begjær som er langt mer voksen, langt mer sofistikert og langt mer farlig enn de skjønner.

At ondskapen ikke er villet eller forstått gjør forferdelsen bare større. Man har lyst til å hoppe inn i handlingen og si til tiåringene Martina, Greta og Matteo at de bør gi en stemme til samvittigheten. Man har lyst til å riste i fjortenåringen Luca og fortelle ham at han straks bør slutte å spille annenfiolin. Men mer enn noe annet får man lyst til å glemme at femtenåringen Mirko, sjefen i gjengen, er et barn og gi ham en ørefik som setter ham på andre tanker enn den han, med hjalp fra et par reinkarnerte djevler som lurker i bakgrunnen, introduserer for de andre; sex.

Det er mer, det er mye, mye mer. Men som sagt; jo mindre du vet, jo bedre er det.

Vinci debuterte med denne boka i 1997. Å si at det her ikke finnes noen tegn til at hun var en fersking, er en underdrivelse av dimensjoner. Ikke bare klarer hun å skrive troverdig, ømt, engasjerende om en gruppe barn som søker andre spenninger og får lar sin nysgjerrighet og naivitet snudd mot seg av et annet barn, hun klarer også å frembringe et gjenkjennelig og landlig miljø der barna får lov å roame og foreldrene enten er på arbeid eller sitter foran tv.

Intetanende om hva deres små driver med på åkrene og på den forlatte hytta de har gjort til klubbhus.  Ikke en gang når leken om å utforske kjønnslivet slutter å være lek og blir mer og mer hårreisende.

Anbefales på det varmeste!

Tittel: Om barna vet man ingenting
Utgitt: 1999
Forlag: Aschehoug
Sider: 162

Terningkast: 6 

Snør det utenfor vinduet ditt også av Anita Arildsdatter Pedersen

"Jeg klarer ikke å skille dagene, månedene, tida vår er sammensatt av raske øyeblikk, forholdet vårt er episodisk, som om noen har klippet ut timer og dager fra livet vårt med saks, satt dem sammen en collage jeg ikke klarer å rydde opp i, men det er jo jeg som klipper, sm bestemmer mønsteret, likevel er alt bare rot." Snør det utenfor vinduet ditt også?

Noen bøker, ofte korte og nesten alltid skrevet av debutanter, tar av eller kollapser på grunn av én ting. Fordi så mange satser på det jeg vil kalle stemningsromaner, bøker hvor historiene som fortelles er så magre at den må svelles opp med kapittel etter kapittel der festscenene, blackoutene, tømmermennene og det minimalistiske språket går så over i hverandre at man av og til får følelsen av at det eller annet sted finnes en fabrikk hvor disse forfatterskapene produseres før de sendes ut i verden via et transportbånd, hender det ofte at jeg ender opp med å basere min dom over boka på hvorvidt den har klart å lulle meg inn i historien med beskrivelsene sine.

Det ender nesten alltid med at så ikke skjer. Ikke nødvendigvis fordi forfatteren er dårlig til å skrive, eller fordi boka ikke har andre sider som en del, kanskje til og med mange, vil like. Det skjer ganske enkelt fordi jeg er en leser som alltid vil foretrekke en fortellende setning fremfor en som beskrivende.

Og hvis forfatteren bruker mer enn tjue sider på å overbevise meg om at han eller hun har en historie å fortelle, ender jeg med å innta en nokså fiendtlig holdning. Det betyr ikke at jeg slutter å lese, det gjør jeg aldri.

Men deler av meg er allerede da i gang med å stille meg selv retoriske spørsmål om hvorfor boka eksisterer og hvem det er som ennå forfekter den nærmest udrepelige filosofien som sier at en bok bør være gørrkjedelig og langsom for å være litteratur, mens ethvert hint om progresjon og karakterer som faktisk gjør noe, i stedet for å sitte og gruble over å gjøre noe, ikke er litterære.

Jeg tenkte noe av dette og mens jeg satt og leste Anita Arildsdatter Pedersens "Snør det utenfor vinduet ditt også". Ideelt sett burde det selvsagt ikke være slik. En bok bør ha noe å melde, og leseren bør ha såpass respekt for verket at han eller hun møter det med velvilje og oppmerksomhet. Dessverre startet tankene å vandre etter tjue, tretti, førti sider med beskrivelser, gjentakende daglige rutiner og ørsmå dryss av abnormal atferd og interessante implikasjoner.

Like før jeg mentalt skulle hamre inn et utropstegn etter spørsmålet om hvorfor det som fint kunne vært en grei novelle ble blåst opp til en kort roman på mindre enn hundre og tretti sider, hendte det noe. Jeg skal ikke si hva det er, men elementet kom snikende på meg, overrasket meg og ga meg samtidig lyst til å klappe. Det var for meg et bevis om at Arildsdatter Pedersen, om jeg leser henne riktig, hadde ett ess i ermet.

Overraskelsen skyldes ikke så mye at elementet er uhørt eller nytt. Det skyldes, for min del i hvert fall, at det er så sjeldent å lese debutanter som overrasker på en urovekkende måte, og som gjør det uten at det fremstår som billig og klisjéaktig.

Det gjør det ikke her.

Historien er ikke særlig original: En ung og klengete kvinne og student innleder et forhold til en eldre mann. Hun studerer kunsthistorie. Han underviser i statsvitenskap. Han er en dannet og kultivert damenes Jens med flere mislykkede forhold og ekteskap bak seg. Hun på side har inntil nylig bodd hjemme hos moren. Han søker et ukomplisert forhold mens han venter på at seperasjonen fra ekskona skal gå over til skilsmisse. Hun har aldri hatt et seriøst forhold (mye på grunn av morens lite positive syn på menn), men er fast bestemt på å endre på det. Med ham.

At jeg anbefaler «Snør det utenfor vinduet ditt også», skyldes ene og alene at jeg ble så imponert over måten Arildsdatter Pedersen har lagt opp fellen sin, før hun overrumpler leseren med et sjokkerende gløtt til et forstyrret sinn.

Om du har sans for lavmælte bøker med et skjult og vinnende kort, kan denne anbefales.

Jeg ble i hvert fall imponert.

Tittel: Snør det utenfor vinduet ditt også?
Utgitt: 2009
Forlag: Wigestrand forlag
Sider: 121

Terningkast: 4




Afrika er ikke for alle av Tania Michelet


«Jeg sto på Deirdres veranda og så solen stupe ned i horisonten. Med en gang solen var borte, kunne jeg kjenne en prikkende kulde på huden. Jeg ble he satt til en drømmelignende tilstand, det var kanskje ikke så rart etter en dag med brennende sol og et jevnt inntak av alkohol. I denne tilstanden var man klar til å ta enhver situasjon på strak arm. Om noen kom inn med et maskingevær, om en utro tjener hadde forgiftet drinken, eller om myggen satte et malariabitt, spilte ingen rolle.» Afrika er ikke for alle

Anna er en London-basert kjendisjournalist med et nokså misunnelsesverdig glamorøst liv. Men verken pengene eller oppdragene som pleier å ta henne til Los Angeles gjør henne mindre rastløs. Det eneste stedet hun trives i, som er hennes tilfluktssted er Zambia. Nærmere bestemt Little Falls, farmen til den engelske overklassedatteren Deirdre, hennes notoriske utro wallisiske ektemann Llewellyn og deres sønn, villstyringen Richard.

Etter å ha overtalt sjefen til å gi henne avspasering «i noen uker» mot at hun skriver en artikkel «fra Afrika», drar hun til Lusaka. Forandringene som har funnet sted, fiendtligheten mellom tjenerne og deres arbeidsgivere, de hvite immigrantenes syn på det privilegerte og til tider hedonistiske livet de lever, er markante, men ikke radikale. Presset fra den ytre verden om å omfavne forandringene, gjør seg stadig mer gjeldende, enda de fleste ser ut til å ønske å bare ignorere det.

Det er en holdning Anna til en viss grad deler. Mens Deidre, som har lite fint å si om de svarte som jobber i farmen og i huset, og Llewellyn, som er opptatt av å nedlegge kvinner, og Richard, som følger i farens fotspor, er mer opptatt av å hegne om privilegiene de har, er Anna en som tar sosialt ansvar. Hennes hode-i-sanden-holdning, kommer likevel til uttrykk, men da i privatlivet.

Det skjer når hun ignorerer advarslene fra alle omkring seg, dumper kjæresten Alassandro (sønn av italienske immigranter som bodde i Etiopia før familien flyttet til Zambia, der bestefaren fikk barn med en svart zambisk kvinne som ingen i familien vil snakke om), og lar seg forføre av Richard. Hun tror at hun kan konvertere ham, gjøre ham monogam.

Det klarer hun ikke. Men hun gir ikke opp. I stedet velger hun å ta en Deidre og late som hun ikke vet om bimboene til Richard. En umulig oppgave når Milo, Richards bestevenn, «[?] ustanselig», kommer trekkende med nye bimboer, og sier rett ut til Anna at Richard er en skjørtejeger som ikke vil slå seg ned.

Annes reaksjon? Hun stempler Milo som en som hater kjærlig og «kvinner generelt», og fortsetter å være Richards dørmatte. Om dette ikke gir deg lyst til å rulle med øynene eller riste på huet, så får du garantert fnatt av dette: Deidre beskylder Anna for å være «dyr i drift», og sier at det er grunnen til at sønnen hennes ikke har giftet seg med henne.

Hvis du tror at Anna svarer med en passende og frekk replikk, så gjett om igjen. Hun sier ingenting. I stedet ser hun ut i lufta og mimrer over en «romantisk» reise hun og Richard tok til Zanzibar.

Hadde jeg ikke hatt en regel om å fullføre enhver bok jeg starter å lese, ville jeg ha lagt «Afrika er ikke for alle», på dette tidspunktet (s. 70). Så jeg fortsatte å lese. De neste førtifem sidene er like latterlige, frustrerende, intetsigende og kjedelige som de første sytti sidene.

Om du leter etter en interessant historie, karakterer du kan identifisere deg med, eller i det minste heie på, driv, fokus og en tilfredsstillende slutt, så er "Afrika er ikke for alle" ikke en bok som kan tilby deg det.

Totalt bortkasta.

Tittel: Afrika er ikke for alle
Utgitt: 2008
Forlag: Kolon Forlag
Sider: 115

Terningkast: 0

 

 


Beasts of No Nation av Uzodinma Iweala


«It is night. It is day. It is light. It is dark. It is too hot. It is too cold. It is raining. It is too much sunshine. It is too dry. It is too wet. But all the time we are fighting. No matter what, we are always fighting. All the time bullet is just eating everything, leaf, tree, ground, person- eating them- just making person bleed everywhere and there is so much blood flooding all over the bush.? Beasts of No Nation

Første gang jeg så en barnesoldat var våren 1993. Borgerkrigen som hadde herjet i den somaliske hovedstaden, Mogadishu, hadde ? takket være de internasjonale styrkene, ledet av USA- blitt satt på pause på ubestemt tid. De som hadde flyktet fra fronten, min egen familie inkludert, begynte å dra på ukentlige turer for å inspisere det som var av husene sine, fjerne kadaveret etter egne eller andres husdyr fra eiendommen, informere de internasjonale styrkene om eventuelle funn av udetonerte granater og andre typer eksplosiver.

En dag hun skulle på en av disse inspeksjonsturene, sa moren min endelige ja til å ta meg med etter lengre tids mas fra min side. Hvis jeg husker riktig, var argumentet jeg brukte til å vinne over henne at jeg ville se barndomshuset og at jeg stadig drømte om det gamle nabolaget. Det var ikke en løgn, men det var en kraftig overdrivelse. Jeg ville gjerne se resultatet av bombingen og brannen mor hadde fortalt hadde svidd av halve huset. Men mer enn det ville jeg se de amerikanske soldatene som hadde slått seg ned mindre enn hundre meter fra huset vårt.

Amerikanerne, fant jeg ut senere, pleide for det meste å holde seg innendørs mesteparten av tiden. De hadde kommunisert til krigsherrene at de kun var opptatt av å eskortere lastebilene som fraktet nødhjelpen og var ikke interessert i den politiske sandkassekampen mellom en hotellmanager (den ene av krigsherrene var det) og en eksfange (den andre krigsherren). Dette var før Black Hawk Down-episoden i oktober 1993.

I min barnslige naivitet trodde jeg militsene hadde innsett at de ikke hadde nok militær slagkraft til å stå imot amerikanerne og hadde trukket seg tilbake til hullene sine. Jeg glemte å ta med i regningen at mange av de væpnede unge mennene, hadde kommet fra distriktene og landsbyene omkring i landet, der livsgrunnlaget var så utarmet at det ikke kom på tale å legge våpnene ned. Alternativet var å opprette veisperringer, kreve «skatt» av alle kjøretøy og forbipasserende.

Det var derfor jeg ble dobbelt overrasket da vi ble stoppet av et par AK-47-veivende unge mennesker; for det først fordi jeg ikke ventet at de skulle være der, og for det andre fordi jeg faktisk kjente igjen begge guttene. Den ene var en av mine beste venner fra før krigen, mens den andre var storebroren hans.

Vi klemte hverandre, utvekslet de vanlige frasene som unge mennesker som ikke har sett hverandre deler. Så gjorde jeg noe de fleste sjeldent gjør; jeg komplimenterte AK-47 som dinglet ned fra skulderen hans og som tynget ned den spinkle elleve år gamle kroppen. Kort tid etter dukket faren deres opp, også han væpnet, og den uroen som hadde gjort kroppen spent bare noen minutter tidligere da guttene stoppet oss med et varselskudd, ble forvandlet til en slags hyggelig gjenforening.

Jeg kom til å tenke på disse to guttene da jeg leste den nigeriansk-amerikanske sosiologen, legen og forfatteren Uzodinma Iwealas språkmektige, særegne og uforglemmelig sterke debutroman «Beasts of No Nation», fra 2005.

Agu, hovedpersonen, er en skoleglad, lærenem (han kan lese og skrive før han starten på skolen) og sprudlende liten gutt som bor i en landsby i et ikke navngitt afrikansk land. Der bor han sammen med sin lærerfar, den hjemmeværende og sterkt kristne moren og søsteren. I en ideell verden ville hans horisont blitt utvidet av støttende lærere og gitt verktøy til å realisere potensialet sitt.

Men Agus hjemland er ikke et ideelt sted. Tvert imot. En sakte blussende borgerkrig har i en periode herjet i landet, tvunget faren til å sende moren og søsteren til et tryggere sted, og når den endelig kommer til den lille landsbyen som utgjør Agus verden, skjer det så brått at far og sønn kommer bort fra hverandre.

Agu havner i klørne på en skruppelløs og ondskapsfull mann som bare kalles Kommandant, får en machete fordi han er alt for liten å bære våpenet, blir tvunget til å hakke til døde en ubevæpnet soldat og får «gun juice» (narkotika blandet med krutt) for å både numne følelsene og fortsette å marsjere inn og gjennom det neste blodbadet.

«Beasts of No Nation» (tittelen er lånt fra den nigerianske musikeren og aktivisten Fela Kutis album fra 1989) føyer seg i rekken av gripende, intelligente og velskrevne bøker om barns erfaringer i krig.

Ahmadou Kouroumas komisk anlagte «Allah skylder ingen noe» (2002) og Ismael Beahs dokumentarisk «En bedre dag i morgen» fra 2007 er tematiske slektninger. Men om selve temaet ikke er nytt (hva er vel det i disse dager?), så er Agus stemme og særegne måte å ordlegge seg på fabelaktig. Den talte måten historien er fortalt på og det grammatikalsk ukorrekte språket, forfører oss det ene øyeblikket med sin billedrikdom og får oss til å ville snu, legge vekk boken i det neste.

Jeg har aldri advart folk mot bøker på grunn av sitt sterke innehold. I hvert fall ikke skriftlig (Muntlig har jeg rådet venner og bekjente om å holde seg unna «Jeg har sett mørkets indre», fortsatt den mest nattsvarte boken om barndom jeg har lest i litteraturen). Nå gjør jeg det.

Om du reagerer sterkt på beskrivelse av krigshandlinger, død og bruk og misbruk av barn i væpnede konflikter bør du styre unna denne boka.

Beskrivelsene er ikke alltid grafiske. Men de er brutale, hjerteskjærende og uforglemmelige, og er pepret i nesten hvert eneste kapittel at en ikke kan unngå å bli påvirket.

Ei uke etter at jeg leste boka, virrer fortsatt noen av de mest brutale bildene i hodet mitt. Med tanke på det jeg har vært vitne til selv og det jeg har lest, vil jeg nok si at det sier sitt.

Ellers er dette stor litteratur. En bok jeg ikke kommer til å glemme med det første, om noen gang.

Anbefales på det varmeste.

Tittel: Beasts of No Nation
Utgitt: 2005
Forlag: John Murray Publishers (Storbritannia)
Sider: 180

Terningkast: 6


Alice and the fly av James Rice


«Miss Hayes has a new theory. She thinks my condition?s caused by some traumatic incident from my past I keep deep-rooted in my mind. As soon as I come clean I?ll flood out all these tears and it?ll all be OK and I won?t be scared of Them any more.? Alice and the Fly, s. 9

Gregory Hill er en forstyrret ung mann. Det har han i grunnen vært siden han var fire år gammel og foreldrene fant ham i lillesøsterens rom midt på natta mens hans gråt om at hun var omringet av «Dem». Sosietetsmoren Deborah trodde den gang at episodene bare var del av en forbigående fase som sønnen ville vokse seg ut av, og den kirurgiutdannede faren var alt for opptatt med å stable på beina klinikken han er deleier i til å la seg bry med sønnens stadig mer urovekkende tendenser. At det skjedde flere ganger endret ikke foreldrenes holdning. Ikke en gang etter at Gregory et par år senere prøvde å klo søsteren til blods.

Dråpen som får begeret til å renne over kommer mens Gregory og søsteren Sarah er på ferie i Finners Island, i det sørlige England. Der får Gregory en av sine «episoder», og fordi det skjer mens han og søsteren er alene i vannet i en jolle (som de egentlig har fått forbud mot å bruke) og fordi de voksne som skal passe på dem ikke er oppmerksomme, ender det nesten med å koste Sarah livet.

Foreldrenes fremste reaksjon er ikke å intensivere forsøkene på å finne en god, varig og fungerende behandling for Greg, men derimot å gjøre det hele enklere for seg selv. Det gjør de ved å sende Greg i eksil til besteforeldrene, holde ham langt unna datteren. Løsningen fungerer i en periode, alle får et pusterom. Vel, nesten alle. Men det oppdager ikke Howard (faren) og Deborah før år senere.

Nå i tenårene bor Gregory igjen hjemme med foreldrene og fungerer normalt i hverdagen. Vel, relativt normalt. Han har færre episoder og er en av de beste elevene i klassen. Men å være sær og flink er aldri en god kombinasjon på ungdomsskolen. I hvert fall ikke uten at en må betale en pris for det. For Gregorys del er prisen at han blir mobbet. Følgelig har han ikke noe sosialt liv som kan få ham ut av rommet, der han tilbringer utallige timer på å se gamle filmer og vemme seg over nye.

Men denne (u)vanen med å leve et mest mulig avsondret liv, er ikke noe han er alene om i huset.  Lillesøsteren Sarah er opptatt med å øve til en danseforestilling på skolen som kan jekke opp hennes status. Faren, når han ikke er på jobben til klokka ti-elleve på kvelden, spiser eller underholder gjester med moren, låser seg inn på hjemmekontoret der han studerer tusenvis av bilder av bryster «for jobben». Og moren går rundt og planlegger hvordan hun skal innynde seg hos Ken og Ursula Hampton, Skipdales mest velhavende familie (Ken er blant annet investor i Howards klinikk). 

Så den eneste som ser ut til å virkelig se Greg, som er opptatt av å få ham ut av kokongen sin, er engelsklæreren Miss Hayes. Hun er en av disse evig optimistiske menneskene som våkner opp hver morgen med en insisterende overbevisning om at de skal redde verden ved å redde elever som desperat ser ut til å trenge en redningsperson. Hun har selvfølgelig sin egen bagasje, men den kommer ikke i veien for hennes planer om å hale ut Gregory ved hjelp av litteratur og oppmuntring til å legge ord på følelsene som ellers aldri kommer til uttrykk.

Bøkene er Gregory ikke flink til å lese. Men han omfavner hennes råd om å skrive en dagbok med hemningsløs entusiasme som han, beklagelig nok, aldri lar henne få se. Så når han hver tirsdag dukker opp på samtaletimene hun har initiert, sier han knapt noe. Ikke om dagboken, ikke om medisineringen, og spesielt ikke om Alice. Det er hun han egentlig skriver dagboken til. Hun han forteller om mobberne, farens bimbosekretær som moren mistenker at han er utro med, om Dem og viktigst av alt: hvor forelsket han er i henne og dyrker henne.

Men Gregorys forelskelse er ikke bare en uskyldig tenåringsforelskelse. Tvert imot. Den er merkelig, urovekkende og farlig.

Det er sjeldent en leser en debutbok som dirrer så sterkt av uro, griper så raskt og får en til å bla febrilsk frem for å se hva som skjer videre som tilfellet er med James Rices «Alice and the fly».

Boka er en slow-burner. Den avslører ikke alle sine hemmeligheter på en gang. En må lese til siste side og kanskje gjenlese den for å sette pris på den summende uroen, den forførende og jordnære narasjonen, den villedende veltilpassheten og måten tragedien du begynner å vente på allerede fra side tjue, blir avdekket. ( Historiefortellingselementet minner om Showtime-serien «The Affair», der hovedpersonene blir avhørt av politiet og seerne ikke kan la være å se på for å finne ut hva som kan ha skjedd som er såpass alvorlig at politiet har kommet på banen)

En debutbok av de sjeldne.

Anbefales på det varmeste!

Tittel: Alice and the Fly
Utgitt: 2015
Forlag: Hodder & Stoughton
Sider: 323

Terningkast: 6

 

 
    

Den endelige historien av Selma Lønning Aarø


«Han hadde funnet det han lette etter. Noen som var nødt, eller villig til å ta deler av hans fornedrelse, og som fra nå av ville bære den med seg slik han selv måtte. Han hadde funnet meg. Penger, sa han. Du skal få penger.» Den endelige historien, s. 27

Som de som har vært innom bloggen med jevne mellomrom vet, har jeg i løpet av de åtte-ni månedene bloggen har vært oppe skrevet noen virkelig krasse anmeldelser av romaner og novellesamlinger av forholdsvis populære forfattere. Og da mener jeg virkelig krasse. For eksempel var tittelen på min anmeldelse av Jon Øystein Flinks andre bok «Bort med den dagen da denne boka ble utgitt». Som sagt, krast.

En del kan få inntrykk av at jeg skriver fra et alt for følsomt sted. Og det er nok sant. I likhet med mange andre bokbloggere gjør jeg det jeg kan for å la min entusiasme eller frustrasjon lyse gjennom anmeldelsene. Jeg prøver også hver eneste gang å begrunne mine konklusjoner.

Noen ganger lykkes jeg, andre ganger ikke.

Det siste skjer ofte fordi jeg alt for iherdig forsøker å unngå avsløre viktige momenter i en bok, uavhengig om jeg liker boka eller ikke. Resultatet blir noen ganger noe jeg selv misliker nesten like inderlig som en spoiler, nemlig vaghet. Etterpå sitter jeg med en følelse av at jeg, i et forsøk på å varmt anbefale en bok eller rope fra høyt om en bok som ikke er verdt ens tid, har vært respektløs overfor skribenten som har brukt måneder, ofte år, på å spikre sammen en bok.

I en artikkel om hvorfor og hvordan Susanne Biers film "Serena" krasjlandet på VOD til tross for at den har Jennifer Lawrence og Bradley Cooper i hovedrollene, skrev journalisten Adam Sternbergh dette i nettsteder Vulture: «In the end, the lesson of Serena isn?t how remarkable it is when a movie like this goes badly, but how improbable it is that any movie at all turns out to be good.»

Som med Biers film, så også med Selma Lønning Aarøs debutroman «Den endelige historien».

Jeg leste hennes siste roman «Jeg kommer snart» (Cappelen Damm, 2013) og antok at vittigheten, de gjenkjennelige observasjonene og den jordnære realismen i «Jeg kommer snart» ville være å finne også i denne boka. Så feil kan man altså ta.

Historien foregår på to forskjellige tidsplan: På fortidsplanet er hovedpersonen en forvirret ung kvinne (av grunner som jeg ennå ikke forstår) som, etter at moren dør, stikker til København fremfor å delta i begravelsen, drar videre til Tyskland og Italia, før hun havner i Amsterdam. Der møter hun og forelsker seg i en impotent belgier som både slår og betaler henne for å ta på undertøy han har kjøpt og fortelle historier (ala Sjeherazad)

På nåtidsplanet er hun hjemme igjen. Uten belgieren. Men skjebnen smiler til henne når hun en dag, mens hun er på et lokalt spisested, møter igjen en barndomsvenn hun hadde et kort forhold til og som hun ble dumpa av. Mozart, som hun pleide å kalle kameraten enda han ikke har noe musikalsk talent, har nemlig blitt millionær etter å ha investert godt arven fra moren sin. Og nå er han mer enn villig (av grunner vi aldri forstår)til å være generøs mot vår heltinne. Uten baktanker eller betingelser.

Mitt største problem med «Den endelige historien» er ikke at historien er tynn, enda den er det. Heller ikke at boka er kjemisk renset for humor, noe den også er. Ikke en gang at hovedkarakterene (belgieren og vår heltinne) er totalt usympatiske. I stedet koker det hele ned til om en tror på historiens realisme og kjøper det hele, eller om en ikke gjør det. Jeg gjør det ikke. Ikke i det hele tatt.

Jeg skal ikke trette deg med alt, men la meg si det sånn: Noe i meg protesterer når en kvinnelig karakter blir slått av en mann og reagerer ved å si, « Jeg husker at jeg tenkte at de kom som fortjent, slagene. Det var min fornedrelse, min del av kontrakten. På en måte hadde jeg lagt opp til det[?]» Og dette: « Det fantes uante krefter i den tynne, nesten kvinnelige kroppen. Han slo og slo, skrek at det fikk ham til å føle seg som en mann.» (s. 97)Og dette: «Jeg reiste ikke fra ham. Ikke den kvelden, og ikke den neste. Vi trengte hverandre uten at noen av oss ville være ved det.» (s.98).

Ikke gråt. Ikke forbannelse. Ikke redsel. Aksept. Fra første dag.

La meg bare si at jeg ikke leser bøker for å lete med forstørrelsesglass etter urealistiske scener eller historieelementer. Jeg ville ikke lest bøker om jeg gjorde det. Men jeg forventer at karakterene oppfører seg noenlunde realistisk når historien skal foregi å finne sted i en verden der ordinære menneskelige reaksjonsmønstre ikke er satt ut av spill. Og i den reelle verden reagerer ikke ordinære mennesker sånn som hovedpersonen gjør.

Verre blir det når hun sitter hjemme i Norge og skriver til ham og venter lengtende på et svar fra ham. Da kaster jeg opp armene og tenker at her er det ingenting for meg.

Ingenting for noen egentlig.

Styr unna.

Tittel: Den endelige historien
Utgitt: 1995
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 148

Terningkast: 0


   
 
 

Alt annet enn sannheten av Ranja Bojer


"Han nølte, men fikk til slutt stotret fram, mellom langtrukne vokaler, at hun hadde jo vært og tatt en blodprøve her om dagen. Han så på henne et brøkdels sekund og fortsatte å stirre på dataskjermen mens han beveget på musa. Så greide han, med mye strev, å si at nå hadde altså resultatet kommet. Mer nøling og virring og stirring på dataskjermen før han kom til saken: Hun måtte nok ta en ny test, for den første hun hadde tatt var positiv."

Zanzibar, den lille øya utenfor Tanzania som i flere hundre år var brohodet for slavehandelen i Øst Afrika, er åstedet for brorparten av handlingen i debutanten Ranja Bojens debutbok: «Alt annet enn sannheten». Det er mye positivt og et par ikke fullt så positive ting jeg skal si om boka, men først kort om hva boka handler om.

Maria er en ung kvinne fra Trondheim som ikke skiller seg noe særlig ut fra sine jevnaldrende; hun er i jobb, har så vidt rukket å komme seg over eksen med hjelp fra et par én-natts-eventyr og trives med der hun er i livet. Men ting kan alltid bli bedre, og når broren Simon vinner et par billetter til Zanzibar og spør om hun vil bli med, lar hun seg ikke be to ganger.

Øya er enda mer innbydende enn Maria og Simon hadde forventet; været er fantastisk, vannet er asurblått og øyas hovedsakelig muslimske befolkning er langt mer vennlige enn de trodde med tanke på hva de har sett på nyhetene om steder der muslimer er i flertall.

Ikke at øya ikke har noen av de samme problemene som plager en del land på fastlandet; fattigdommen er godt synlig og generasjonskonfliktene og de voksende hiv-relaterte utfordringene, enda den langt fra er like truende som i Tanzania, utgjør en fare man må være bevisst på.

Det siste glemmer Maria. Mens hun og Simon er ute en kveld, møter hun Abdallah. Han er like gammel som hun, pen, veltalende og annerledes. En stimulerende samtale leder til hotellrommet, og deretter skjer det som pleier å skje.

Vel hjemme oppdager Maria, som sitatet over hinter om, at hun er hiv-positiv. Sjokket nyhetene gir henne går raskt over til sinne. Og dermed gjør hun et impulsivt valg: hun bestemmer seg for å dra til Zanzibar og konfrontere Abdallah, og om nødvendig stoppe ham fra å ødelegge andres liv.

 Men det er enklere sagt enn gjort. Ikke bare kjenner hun ikke etternavnet hans, hun har heller ikke et bilde av ham som kan gjøre det enklere for andre å hjelpe henne med å identifisere ham. Og selv hvis hun hadde bildet, hvor god en ide er det egentlig å utsette seg for en slik fare? Og hva vil hun gjøre når ting ikke går hennes vei?

«Alt annet enn sannheten» er, i likhet med en del bøker jeg har anmeldt, en av disse bøkene som minner deg sterkt om de moraliserende bøkene du pleide å lese på ungdomsskolen om sosiale og helserelaterte problemer.

Hvis du har lest en, har du lest ti, og hvis du vet hvordan én sluttet, vet du også moralen i titalls bøker av samme sort. Spenningen ligger derfor ikke i hvordan boka vil slutte, men den særegne veien den vil ta for å bringe leseren dit. Og jeg kan ikke si annet enn at jeg hadde stor fornøyelse av reisen.

Jeg har likevel et-par tre problemer med boka: de to første handler om et par avstikkere: ett om Zanzibars historie og ett om noen lokale karakterer, som jeg ikke satte pris på i det hele tatt. Begge disse avstikkerne er totalt unødvendige (slik jeg ser det). I tillegg gjør de noe boka trengte lite av; de hemmer det som er av driv i historien.

Det tredje problemet er en spoiler, så jeg skal ikke stave det ut. Men la meg si det sånn; det minnet meg så sterkt om en noen år gammel skandale rundt den Sørafrikanske presidenten Jacob Zuma at jeg brast ut i latter.

En bok som tar opp hiv/AIDS-problematikken bør ikke vekke slike assosiasjoner.

Ellers er «Alt annet enn sannheten» en godt skrevet bok. Historien er troverdig, karakterene er levende og vekker empati og forfatteren evner på en beundringsverdig måte å bringe oss og sansene våre til Stone Towns gater.

En forfatter å holde øye med.

Tittel: Alt annet enn sannheten
Utgitt: 2014
Forlag: Margbok forlag
Sider: 213
 
Terningkast: 4

Det niende bohemsbud av May-Britt Schei Andersen (debutant)


Enten man anmelder bøker, filmer, teater, eller andre kunstuttrykk uten å selv være en profesjonell skribent person, er det uunngåelig at man opplever øyeblikk hvor man trykker på pauseknappen og spør seg selv hva som kvalifiserer en til å kaste terning og dømme kvaliteten på kulturproduktene til mennesker som ofte besitter et bedre talent til å skrive enn det en selv gjør.

Som en bokelsker og jevnlig anmelder opplever jeg dette stadig, uavhengig om boka jeg anmelder er skrevet av en etablert forfatter med et godt håndtverk eller en forfatterspire som fikk boka si utgitt på et lite og obskurt forlag som aldri har gått i pluss. Når boka er skrevet av en etablert forfatter, avisene har overøst ham eller henne med lovord, føler jeg et stikk av dårlig samvittighet, og mindreverdighetskomplekset jeg har i forhold til setningene jeg evner å snekre sammen slår inn. Spesielt når jeg ikke er enig med de etablerte litteraturanmelderne som får sine såkalte "blurps" på bokas omslag. Men det er ikke bare da at jeg kjenner et stikk i siden, det hender også de gangene jeg kommer over, leser og skal anmelde bøker av mindre kjente forfattere.

Som f.eks May-Britt Schei Andersen.

Hun er en ung forfatter (f. 1989) fra Trondheim, utdannet make-up-artist, og jobber som "konfirmasjonsleder hos Humanistisk forbund" (hva enn det betyr) ifølge baksideteksten av hennes debutbok fra 2010; "Det niende bohembud."

Jeg kan ikke si at jeg hadde noen som helst forventninger til boka. Likevel kan jeg, dessverre, ikke si annet enn at boka skuffet meg. La meg si litt om handlingen før jeg sier et par ord om hvorfor boka ikke falt i smak.

Hovedpersonen i boka er ei jente i slutten av tenårene, begynnelsen av tenårene som bor hjemme hos moren. Hun driver ikke med noe som helst av betydning. Eller rettere sagt, hun gjør ingenting som vekker det steindaue hjertet til det dramatiske drivet som, mener jeg, absolutt må være i hjertet av enhver bok. Det betyr ikke at hun ikke gjør noe som helst. Det gjør hun. Hun går på den ene festen etter den andre, blir stadig drita, er seksuelt promiskuøs og farer ellers gjennom livet uten å berøre eller bli berørt av noe eller noen. Det endrer seg når hun møter Johanne; ei tre år eldre ung kvinne, som også er lesbisk.

Ut av det blå oppdager hovedpersonen at hun er lesbisk. Reaksjonen er litt tankevekkende; "Må jeg plutselig klippe håret mitt kort og kaste alle skjørtene mine nå da ? Og slutte å barbere meg under armene , klippe neglene mine, bare gå i flate sko og begynne å snuse. Faen og." (s.44) Og jeg som trodde at dette var en forestilling om feminister. Så feil kan man altså ta.

Det første forholdet med Johanne er ikke like fantastisk som hun forestiller seg. I møtet med Johannes' voksne spørsmål om barn og etablering, stikker hovedpersonen. Deretter slår hun seg sammen med en annen jente, en som er like lite seriøs når det gjelder det meste som hun selv. Men leken kommer til en brå stopp når hovedpersonen vår, igjen helt ut av det blå, prøver å begå selvmord.

Slik fortsetter "Det niende bohembud". Boka er retningsløs, uengasjerende og fragmentert. Karakterenes valg og personligheter gir ikke noen som helst mening. Enda verre blir det når stadig flere karakterer dukker opp, betegnes som hovedkarakterens venn(inner) i én scene , før de forsvinner ut av historien og, antar jeg, hovedpersonens liv for alltid (i hvert fall resten av boka). Ingen forklaring blir gitt.

"Det niende bohembud" er dessverre ikke en god bok. Den er ikke en gang en dårlig nok bok til å fortjene en terningkast. Den bare er.

Anbefales ikke.

Tittel: Det niende bohembud
Utgitt: 2010
Forlag: Publica bok AS
Sider: 144

Terningkast: Ingen.

Ung jente voksen mann av Eline Lund Fjæren (debutant)


Ei tretten år gammel ballettdansende jente møter en noen-og-tretti år gammel mann på settet der de filmer en musikkvideo for bandet hans. Noe klikker. Kanskje fordi hun vil vokse raskere enn sine jevnaldrende. Kanskje fordi hun har en naiv forestilling om musikere. Eller kanskje fordi det faktisk er noe ekte, som har potensiale til å vokse og bli noe varig. Uansett innleder de fort et forhold.

Det starter med relativt uskyldig klining. Men det er ikke nok for jenta. I korte kapitler hvor leseren får lov å se historien fra begges perspektiv, blir vi vitne til hvordan et slags gjensidig kjærlighetsforhold utvikler seg mellom disse to menneskene som juridisk sett ikke burde være i et forhold.

Forfatteren, som er ei ung kvinne selv, utfordrer leseren ved å la jenta være den aktive parten. Der mannen er tilbakeholdende og gir uttrykk for sin frykt for å havne i fengsel, tar jenta tyren ved hornene, som man sier, stjeler nøklene til leiligheten hans, låser seg inn og "gir seg hen til ham." Forfatteren lar ham protestere, men ikke sterkt nok til å gjøre ham uansvarlig for valget han tross alt gjør.

Som i så mange andre bøker om denne slags relasjoner, utsettes forholdet for potensielle ytre trusler; avsløring, andre partnere og endrede omstendigheter. Likevel putrer det fremover, i år etter år. Hun vokser, han blir eldre. Hun blir mer og mer "voksen", mens han fortsetter å gli gjennom livet som den ultimate kunstner som, i motsetning til vennene, ikke vil slå røtter. Han er et ideal for henne, men bare frem til illusjonene faller og realiteten står foran henne; avskallet.

Da boka kom ut i fjor sommer, skrev Dagbladets anmelder at tittelen på boka, "Ung jente, voksen mann", [...] for mange er en provoserende direkte." Jeg vil heller si at den er upretensiøs. Den er enkel, fengende og ikke til å misforstå. Den skriker også etter en reaksjon. For hva skal man mene en bok som er blottet for moralske og juridiske diskusjoner om dette forhold?

Noen vil kategorisk si at jenta, uansett hva hun gjør, er et offer. Det er den voksne mannen som begår en forbrytelse. Bare tanken om at forholdet kan være jevnbyrdig, fremstår for mange som provoserende i seg selv. Som å lefle med nedrige forbrytelser. Andre vil ha et mer nyansert syn.

Bokas hovedstyrke ligger i språket. Det er blitt kalt stilsikker, men jeg er ikke helt enig. Jeg vil heller si at det ikke skaper veidumper for den lette og ledige tonen som preger boka. Det betyr likevel ikke at det er helt vellykket. En svakhet ved språket som kan og bør trekkes frem, er likheten mellom "stemmene" til tenåringsjenta og den til hennes over tretti år gamle partner.

Jeg tilskriver det forfatterens unge alder, og ferskhet.

Hvis du ønsker å lese en drivende, kort og særegen roman, er denne å anbefale.

Tittel: Ung jente, voksen mann
Utgitt: 2013
Forlag:Oktober
Sider: 120

Terningkast: 4

Kvinnen fra månen av Milena Agus (debutant)


Milena Agus' prisbelønte roman " Kvinnen fra månen" er ganske kort. Et hundreogtrettini sider fordelt på tjue kapitler. Frem til side hundreogtrettisju var jeg sikker på at boka hadde lagt alle kortene sine på bordet. Jeg var så sikker på det at jeg allerede skrev og redigerte anmeldelsen jeg skulle skrive om boka i bakhodet. Så leste jeg det tjuende og siste kapitellet. Og brått måtte jeg sette meg opp og revurdere alt.

Historien, som strekker seg over seks tiår, finner sted i og omkring Cagliari, på Sardinia. Året er 1943. Krigen herjer både i Italia og i Europa. Men oldemoren og oldefaren til fortelleren er mer opptatt av en nærere katastrofe. Datteren deres, bestemoren til fortelleren, er over tretti og, i motsetning til sine søstre, ugift. Til farens økende bekymring og morens store fortvilelse, fordufter køen av beilere som vil "gjøre en ærlig dame ut av henne"like fort som den materialiserer seg.

Når noen av kjærlighetsbrevene som bestemoren til fortelleren har forfattet til beilerne blir funnet, blir familien så oppskaket over dem at de straks tilkaller den lokale presten for å drive djevelen ut av henne. I stedet for å bli renvasket av hennes skjendighet i landbyens øyne, blir familien enda mer besudlet.

Redningen kommer i form av bestefaren til fortelleren. Han er over førti og har akkurat mistet alt i de Alliertes bombing av Cagliari. I tillegg er han Kommunist og ateist. Men familien er villig til å overse alle disse skavankene hvis han er villig til å ekte datteren. Det spiller ingen rolle at datteren er sterkt motvillig til foreningen.

Fordi "Kvinnen fra månen" er så kort som den er, er det greit å stoppe handlingsreferatet her og heller si et par ord om inntrykket jeg sitter igjen med.

For det første er det ingen tvil om at vendingen, eller twisten, på de to siste sidene i boka er noe av det mest overraskende jeg har lest på en stund. Men i motsetning til ,for eksempel, twistene i Orson Scott Cards "Ender's Game" og Ian McEwans " Om forlatelse", tok ikke vendingen pusten fra meg.

Den primære grunnen til det, er at jeg startet å mislike fortellerens bestemor midtveis i boka. Ikke er hun bare melodramatisk, men hun er også en karakter uten moralsk ryggrad. Eller er hun bare gærn? Hvis det første er riktig, og en stor del av meg synes det, så er hun en av de mest patetiske karakterene jeg har kommet over på en stund. Hvis jeg tar feil og hun er forskrudd, så forklarer det en del. Samtidig skaper det visse frustrerende spørsmål og problemer for historien.

Jeg kan ikke si at jeg ikke likte boka. Til det er den for velskreven, for levende, for sitrende, og ikke minst for overraskende. Inntrykket jeg sitter med minner meg om hvordan jeg reagerte da jeg for første gang så Michael Hanekes "Funny Games". Heldigvis koker jeg ikke med like mye sinne og frustrasjon som jeg gjorde etter at jeg hadde opplevd Hanekes berømte film. Men jeg skal innrømme at jeg utsøtte et lite "hva f***!" da jeg lukket igjen boka. Jeg følte meg lurt. Samtidig ville jeg reise meg opp og gi Milena Agus en applaus.

Les gjerne boka. Og hvis du har lest den, send meg dine tanker om hva du mener om slutten.

Tittel: Kvinnen fra månen
Utgitt: 2009
Forlag: Aschehoug
Sider: 139

Terningkast: 3-5
  

Forbrytelser i Southern Indiana av Frank Bill (debutant)


Hver og en av oss som har sett TV-serier og/eller filmer som finner sted i de amerikanske Sørstatene, eller lest bøker med karakterer fra disse statene som ofte refereres til som "fly-over-states", som minst én gang har spilt på vår kollektive reservoar av fordommer om menneskene som bor der. Dersom du ikke tror meg, så er du velkommen til å prøve å ramse opp de første fem tingene du assosierer med Sørstatene. Hvor mange av de er positive? Hvor mange er negative?

Jeg kom til å gruble over mine fordomsfulle inntrykk av og negative holdning til Sørstatene etter at jeg ble ferdig med å lese Frank Bills novellesamling "Forbrytelser i Southern Indiana". Boka kom ut i 2011, og her og der ble Frank Bills 17 historier i samlingen betegnet som "pulb", "røffe" og "nådeløse". Hans upolerte skrivestil ble sammenliknet med den store amerikanske forfatteren Cormac McCarthy. Brutaliteten karakterene hans utviser når de kommer i konfrontasjon mot hverandre over kvinner/jenter, narkotika, jaktområder, ære og religion, kan til tider minne om en Quentin Tarantino-film. Og i likhet med noen av Tarantinos filmer, dukker noen av karakterene igjen i flere av historiene.

De tre første historiene er også, etter min mening de beste i boka. I den første, " Hill-klanens kirkegård", møter vi Hillbrødrene i det de raider et motellrom. Brødrene har drevet en lønnsom narkosmugling-og- distribusjonsforretning i minst ti år. Det har de kunnet gjøre fordi den lokale sheriffen, Elmo Sig, får generøs donasjon fra Hillene for å se en annen vei. Men verken sheriffen eller brødrene kan tolerere at deres respektive sønner, Karl og Irvine, har åpnet en egen dopbutikk fra byens motell sammen med et par venner.

"Den gamle skrotten", som er den andre historien i boka, presenterer oss for en av de mest sjofle karakterene jeg har lest om på en stund. Able Kirby er den middelaldrende faren til de to guttene som var kompanjongene til Karl og Irvine i den første novellen. Han bor sammen med sin kreftsyke Josephine, og det fjorten år gamle barnebarnet, Knee High Audrey. Fordi Able og Josephine ikke har forsikring, har de heller ikke råd til Josephines medisin. Så Able gjør det verste han kan gjøre; han selger sitt barnebarn til en prostitusjonsring.

I "Alt det jævlige" følger vi Audreys korte liv som prostitusjon. Det er grufull liten historie hvor, blant annet, en mann betaler 400 dollar for å tilbringe tre timer med en innelåst Audrey.

Deretter blir historiene bare mer og mer brutale. De blir også mindre unike. Karakterenes navn og skjebner flyter over i hverandre. Deres motiver blir mindre og mindre viktige. En side eller halvannen ut i historien blir den ene eller den andre karakteren blåst ut med en avsagd hagle. Og jo oftere det skjer, jo mindre inntrykk gjør det.

"Forbrytelser i Southern Indiana" er en samling med historier fra et unikt miljø. Den likefremme stilen kler historien godt, og forfatteren er flink til å skjære vekk tøvprat og fokusere på historiene.

Grunnen til at boka likevel ikke falt i smak, i hvert fall hos meg, er at den i historie etter historie, ikke evnet å servere meg annet enn klisjéfylte karakterer som bare forer våre fordommer om mennesker fra Sørstatene. Her er amfetaminkokende idioter, sex-forhold mellom familiemedlemmer, krigsveteraner med mentale problemer og hat mot statsmakten, rasister osv., osvt.

Dersom du leter etter en samling med historier som serverer deg fordommer og klisjéer, krydret med stanken av krutt, så er " Forbrytelser i Southern Indiana" en bok du vil ha glede av. Ellers er det dessverre ikke særlig mye å hente her.

Tittel: Forbrytelser i Southern Indiana
Utgitt: 2012
Forlag: Aschehoug
Sider: 246

Terningkast: 1

Under verden av Aurskog-Høland (debutant)


No man is an Island, entire of itself; every man is a piece of the Continent, a part of the main."  skrev den engelske poeten og presten John Donne i 1624. Linjen er ikke bare en av de mest berømte i engelsk litteratur, men den er også en av de mest siterte poetisk uttrykk for kommunitarismen. Men Donne var ikke interessert i å ta en filosofisk stilling i naturtilstand-debatten, slik for eksempel hans landsmann Thomas Hobbes var noen tiår senere. Han var i stedet interessert i å skrive om sykdom og hvordan den er et synliggjøring av en "inderlig syndefullhet".

Både den religiøse troen og lojaliteten til de samfunnsmessige institusjonene har gjennomgått markante endringer siden Donnes tid. Og ikke bare i Europa, eller Vesten. Folk har mindre og mindre tro til både representanter som statsmakt og religiøse institusjoner. Derimot vokser troen, om man kan kalle det, til individet. Det innovative individet. Det relativistisk-tenkende individet. Det frihetssøkende individet som gjør seg fri den den beklemmende klemmen til samfunnet og drar (tilbake) til naturen der det kan leve i tråd med sin egen overbevisning. Fri fra press om å leve opp til idealer og normer som er resultat av historiske krefter.

Spesielt det siste er et gjennomgående fokus for mange i dette landet. Ingenting gjør det mer konkret enn hyttekulturen. En særegen tradisjon som i det store og hele feirer evnen og viljen til å trekke seg ut av samfunnets komfort og ut i villmarkens naturlige naturlighet. Et sted individet kan puste ut rolig og finne meningen med alt mens det går turer og lever tett på livet som krybber og går i skog og mark.

Ikke overraskende har litteraturen, spesielt her i Norge, omfavnet individer som gir seg hen til naturen. Jeg kan ennå huske hvor matt jeg ble når lærerne ba oss om å lese disse romanene. Bøker med humørløse karakterer som levde et tilbaketrukket, ensomt og alvorlige liv. Bøker hvor det skjedde så lite spennende at vi ble nødt til å presse mening ut av været og trærnes i varierende tilstand av blomstring og død. Da Erlend Loes "Doppler" kom ut og harselerte med den tilbaketrukkede urkarakteren, var jeg allerede ut av skolen.

Siden "Doppler" har slike bøker fortsatt å komme ut. Og jeg har lest en god del av dem. Ikke fordi jeg har saumfert bokhandlere og biblioteker etter dem men fordi jeg tilfeldigvis plukka dem opp. Jo flere jeg har lest, jo mer har jeg blitt overbevisst om at det er en eller annen trend blant skrivende om å skrive om karakterer som også er skribenter, og som trekker seg tilbake til hytta eller et annet avsondret sted for å finne inspirasjon. Metabøker.

Ida Hegazi Høyers debutroman "Under verden" fra 2012 er en slik bok.

Hovedkarakteren, en kvinne mellom tretti-og- førti, flytter fra Oslo og til det lille stedet Hemnes i Aurskog-Høland. Hun flytter inn i ei hytte som tilhørte familien til eksmannen, men som har stått tom i førti år. Ikke bare er den falleferdig, men den stinker også. Uten at hun kan finne årsaken.

Hun har ikke flyttet bare for å komme seg unna ruinene av et havarert ekteskap. Hun er også der for å skrive. Mens hun venter på inspirasjonen, gjør hun så lite som mulig for å gli inn i lokalsamfunnet. Hun er verken interessert i å lære om deres gleder og sorger, eller for den saks skyld- deres navn. I hvert fall i begynnelsen.

Men snart forlater hun kokongen sin. Hun starter å vanke på den lokale puben, søker og får jobb i den eneste klesbutikken på stedet, og blir tatt varmt imot av den store nabofamilien.

Ikke lenge etter innleder hun et slags forhold. Og like etter kommer inspirasjonen.

I anmeldelsene av boka da den kom ut, fokuserte mange av kritikerne på det de mente var en flott refleksjon over "vanskelige sider ved ord som "heim" og "heime" , " for å sitere NRKs Marta Norheim. Og det er sant nok. Men er den refleksjonen interessant?

Delvis. En av grunnene til at boka imponerte meg, er at den- i motsetning til mange av bøkene til norske debutanter, presenterte meg for karakterer av kjøtt og blod. Det er kanskje en klisjé som stadig dukker opp i bokanmeldelser, men jeg kan ikke berømme forfatteren nok for at hun maner frem karakterer som snakker normalt, oppfører seg som ordinære mennesker og som -Gudskjelov (!) ikke stirrer inn i et speil og drømmer seg vekk.

Karakterenes interaksjon og deres små sammenstøt, altså den ytre handlingen, er umåtelig mer interessant enn den papirtynne refleksjonen. Hadde boka fokusert mer på det, er jeg overbevist om at historien og boka ville tjent på det. Dessverre valgte forfatteren ikke den ruten.

"Under verden" er dermed en bok som forspilte sjansen sin til å bare fortelle historien sin uten å kaste bort anledningen på staffasje. Men den er milevis bedre enn de fleste debutantbøker som kommer ut på norsk.

Boka er ikke noe å rope hurra for. Men forfatteren har potensiale til å bli det.

Tittel: Under verden
Utgitt: 2012
Forlag: Tiden
Sider: 185

Terningkast: 3

Boys av Anna Ringberg (debutant)


Etter nesten to ti års fravær, reiser Matti hjem for å besøke faren, Lasse. Vi vet ikke helt hvorfor de to ikke har sett hverandre i så lang tid. Ei heller hva som er den primære grunnen til at Matti nå kommer til hjemtraktene. Men det blir stykkevis og sakte avklart. I hvert fall delvis.

Før han rekker å besøke faren, møter han og kommer i prat med to menn, hvorav den ene er en bekjent. Mennene har med en hund som de forteller Matti er aggressiv og en fare for barn. De skal ta den med ut i skauen og avlive den med børsene de har med seg.

Av grunner som i hvert fall jeg aldri forsto, bestemmer Matti seg for bli med mennene. Men den planlagte avlivingen går ikke slik mennene så for seg. Hunden klarer stikke av. Men ikke før den gir Matti et lite men alvorlig bit på fingeren. I stedet for å dra til en legevakten, forbinder Matti selv skaden. Så ringer han dama, forteller at han har kommet frem, men lar være å informere henne om at han ikke har besøkt faren ennå, eller om den stygge skaden han har fått.

Senere, etter at han har tatt avskjed med mennene, bestemmer han seg for å utsette besøket og sove i bilen. Det er ikke så enkelt i den iskalde natten. Men erindringene fra barndommen, luller ham i søvn.

Imens blir vi presentert for Lasse. Snart sekstifem, singel, og til tider brysk. En mann som har levd livet, som de sier. Ikke bare har han fartet fra den ene jobben til den neste gjennom hele livet, men underveis klarte han i tillegg å havne i alkoholens vanedannende klør. Det kostet ham mer enn han kan eller vil huske. Både økonomisk, helsemessig og ikke minst- sosialt.

Men i de siste seks månedene har vært på bedrings vei.

Han går jevnelig på AA-møter,jobber som frivillig på et senter der både han og vennene vanker, og bygger sakte men sikkert opp livet sitt. Til tross for fremgangen han har gjort med å temme de ødeleggende kreftene som ødela så mye av det han hadde kjært, har han ikke funnet en kvinne å dele livet med. Ikke er vi sikre på om han vil ha det heller, ettersom han har et udefinert og sporadisk forhold til en mann i omgangskretsen Grunnen til at leseren er usikker, er at han selv ser på det som noe uplanlagt og slett ikke som noe som han vil gjenta. Men han har noen i livet sitt som han setter foran alt og alle. Det blir vi i hvert fall fortalt.

Møt whippeten Boys. En lojal hund for Lasse, men en kilde til konflikt mellom eieren og naboene som ser på han som en udisiplinert plage. Konflikten mellom partene har eskalert såpass at kommunen har blitt involvert, men fordi partene er så uvillige til å gå i dialog med hverandre, er det ingen løsning i sikte.

Historien veksler mellom perspektivene til de tre.

"Boys" er et forsøk på å skrive et øyeblikksbilde om en gruppe skadete menn og et kjæledyr som prøver å finne, eller finne tilbake til, sin plass i solen.

Dessverre er det ikke særlig vellykket. For det første er historien full av klisjéer. En barndom ødelagt av alkohol; en gruppe menn som har levd lenge, men som oppfører seg og snakker som tenåringer; vennskap mellom menn som absolutt må ha rot i homoerotikk. Alt er der.

Men klisjéer trenger ikke å være kjedelige. De kan pakkes i humor, anekdoter, og interessante hendelser som dekker over klisjéene. Dessverre gjøres det ikke her. Humoren er nærmest fraværende. Det lille som er der er så barnslig at det virker myntet på fjortenåringer. Her er et eksempel: På bursdagsfesten ber en av gjestene alle tie stille. Deretter forteller han om den gang Lasse kom for å leie en buss, hvordan han var skeptisk til han, og hvordan alt endte i latter og livslangt vennskap da det viste seg at Lasse ville leie bussen for å transportere et dusin kvinner til et feriested for en orgie. Hvis du reagerer med et "hæ?" uten å smile eller le, så er vi i samme båt.

Det som likevel overbeviste meg om at jeg hadde kastet bort tiden, er dette; leseren blir gitt et inntrykk av at Lasse elsker hunden sin. En av karakterene mener til og med at den opptar en for stor plass i livet hans. Likevel, når hunden forsvinner, er hans reaksjon ikke å lete. Nei, han fortsetter å underholde og feste sammen med kameratene. Som om det ikke var nok, går han og legger seg etter festen. Uten å lete etter hunden!

Personlig synes jeg at altfor mange mennesker har et følelsesmessig usunt forhold til kjæledyrene sine (f.eks alle menneskene som demonstrerte forleden i forbindelse med drapet av hunden Tønnes), men jeg har til gode å møte noen som påstår å "elske" sitt kjæledyr og som deretter fester og sover etter at kjæredyret deres ble borte.

Jeg er ikke i tvil om at Anna Ringberg kan skrive. Hun klarte tross alt å gi ut denne boka. Men det å kunne skrive, og det å kunne skrive interessant og godt er ikke det samme.

"Boys" er kjedelig, uinteressant og utroverdig i sin karaktertegninger. En av mine absolutt verste leseropplevelser. Uten tvil.

Tittel: Boys
Utgitt: 2011
Forlag: Pax forlag
Sider: 254

Terningkast: 0

Mann går på bar av Oliver Opheim



For noen år siden leste jeg et utdrag av et intervjue med en forfatter (jeg husker dessverre ikke navnet hans) der han snakket om hva vordende forfattere ikke bør gjøre. Et av rådene han kom med streifet meg mens jeg leste Oliver Opheims " Mann går på bar". Forfatteren (i intervjuet) sa at enhver som ønsker å engasjere sine lesere, spesielt hvis du er fersk, bør unngå å skrive om karakterer som ønsker å begå selvmord. Han mente at vanlige lesere sjeldent ville investere tiden og energien sin i historiene til slike karakterer.

Som med det meste er det selvfølgelig unntak, og ovennevnte forfatter sa at de eneste gangene slike karakterer kunne og burde tolereres, er når historien deres hadde en politisk dimensjon (kamikaze-flygere, selvmordsbombere o.l.) eller en moralsk dimensjon ( hjelp til selvmord).

Hovedkarakteren i Oliver Opheims er en middelaldrende mann som kaller seg selv Johan Olsen. Forhenværende litteraturstudent, forhenværende blivende forfatter. Nå er han sykmeldt og bruker dagene på å deppe over at han fortsatt ikke har utgitt noe. Han vurderer å begå selvmord ved å henge seg i leiligheten der han bor, men blir distrahert.

En dag treffer han ei Isabel på den lokale baren. Hun er i tjueårene, har en diffus og tragisk bakgrunn og en interesse for "litterære" typer. Ikke lenge etter at hun ligger med han i alkoholtåke, tropper hun foran bygningen der han bor, og snart bor hun sammen med han. Han får livsgnisten tilbake. Men det går ikke lang tid før det skjærer seg.

Etter mange år som leser så har jeg i de siste årene kommet frem til at jeg virkelig ikke liker bøker som 1;  handler om karakterer som studerer eller har studert litteratur, 2) karakterer som ønsker å begå selvmord, og 3) karakterer som vandrer gjennom historier hvor nesten ingenting skjer.

Bøker som handler om for eksempel den siste gruppen, kan sammenliknes med stillbilder. Av og til er det fint å se på slike, men de vil sjeldent holde på oppmerksomheten din og de er sjeldent like minneverdige. Dessverre faller debutantboka til Olav Opheim i denne kategorien.

Uten at jeg skal generalisere i altfor stor grad, vil jeg si at for mange norske forfattere er opptatt av å skrive stillbilder mellom to permer i stedet for å fortelle en historie med plott og omveltninger som griper. Jeg tror det kommer av at en del i kultureliten opplever slike historier som svulstige og bombastiske. Bedre heller å skrive side opp og side ned om hvordan det lukter i gatene, øl smaker, pissoaret lukter,alkoholister sjangler og kjærestepar vandrer i sommersola.

Det finnes sikkert de som setter stor pris slik litteratur. Jeg er ikke en av dem.

Fakta:
Tittel: Mann går på bar
Forfatter: Oliver Opheim
Forlag: Kvalshaug forlag
utgitt: 2014
Sider: 222

Terningkast: 2

Hore av Nelly Arcan

Et av de enkleste quizspørsmålene som dukker opp minst én gang i ens vennekrets og som garantert vekker energisk skrål og nervøs barnslig latter er denne; hva er verdens eldste yrke? En er så vidt over fjorten når svaret kommer en for øre; prostitusjon.

Det er ikke så mange som er interessert i å spørre hva det nest eldste er. Instinktet mitt sier forfatteren, eller rapportøren. Historikerne sier at det ikke kan stemme, siden menneskene først begynte å skrive mellom. 5000-7000 år siden. Men ettersom massepublikasjonen først slo gjennom for ca. 700 år siden, så tror jeg det er trygt å si at de muntlige historiefortellerne (rapportørene) har hatt mye å si for formidlingen av historie, myter og legender. Om ikke for noe annet, så er det morsomt forestille seg en kar som fikk godtgjørelse av tilhørere for å fortelle om sine seksuelle (og kanskje skandaløse) eskapader med nabolandsbyens kvinner. Den gang for mange tusen år siden, var seksualmoralen annerledes. Naturlig nok. Det er ikke umulig å forestille seg at det ikke ble sett på med blide øyne dersom landsbyens Don Juan forførte jentene og kvinnene i landsbyen, for så å lufte sine private gjøremål. Men fortelle om sex gjorde de sikkert. Kanskje i vitseform, eller i eventyrform.

Poenget mitt er at litteraturen om sex, både hentydning og eksplisitt utlegging om hva som skjer mellom en mann og en kvinne når de er intime med hverandre, ikke er noe nytt. Kama Sutra er et ypperlig eksempel for den som trenger å bli kurert for villfarelsen om at det bare er den såkalte "moderne" mannen og kvinnen som har perfeksjonert seksualitetens ytre utskeielsesgrenser.

Likevel forteller mediene oss at vi stadig blir sjokkert over halvbiografiske og litterære verker om sex og seksualitet. For bare noen få år siden var det 50 Shades of Grey-serien. Noen år før det var det Mads Larsens Pornopung som satte mange samfunnsdebattanters penner i flammer. To år før han debuterte Kanadiske Nelly Arcan med boka "Hore"

Jeg må innrømme at jeg ikke er vel bevandret i erotica-sjangeren. Det er et bevisst valg. Ikke fordi jeg er prektig ( det tror jeg i hvert fall ikke), men fordi jeg har oppdaget to sannheter om slike bøker: For det første så er det utrolig vanskelig å skrive det godt. Det holder ikke å ha et skrivetalent; mange kjente forfattere kan ikke skrive om sex uten at det virker svulstig, kleint eller overdrevent detaljert (fordi forfatteren tror at inngående detaljer skaper intimitet). For det andre er bøkene og karakterenes psykologi klisjepreget. Det er begrenset hvor mange bøker med kvinnelige karakterer med farskompleks og gutter/menn med perverst forhold til moren sin en gidder å lese (selv i krimbøker/filmer der den siste karakterarketypen er så vanlig)

Arcans bok skiller seg ikke særlig ut. Den har alt det du kan forvente; Jente som hater moren sin, har et suspekt forhold til og perverse tanker om faren sin, hater og beundrer andre kvinner (fordi de ser ned på henne), mimrer over barndommen og hvordan hun hatet de andre jentene fordi de fikk seksuell oppmerksomhet før henne, osv, osv. Du skjønner tegninga. Hele boka er en tankestrøm. Her er det ikke et plot, ingen historie som når en forløsning.

En slik bok, der forfatteren eller hovedkarakteren forfølger en tanke i flere avsnitt og sider (her ofte uten noe punktum), er avhengig av et musikalsk språk. Og det er her boka virkelig presterer. Her er treffende refleksjon om "yrket", kundene, andre kvinner, foreldrene og barndommen. Om kundene skriver hun blant annet; " ... og man må se dem der de kler på seg i all hast, høre dem løpe bortover korridoren mot heisen, man må se dem for seg med ansiktet i tilforlatelige folder, som om ingenting var skjedd, som om det å betale en kvinne for å få ligge med henne bare utenkelig dersom man skulle støte på et vitne." (s. 37). Om kvinner ; " ... kvinner har ofte altfor mye av det de har, de er alltid for mye av det de er,de er etter hva man sier, naglet til kjønnet sitt, ute av stand til å skrive sin egen historie på nytt eller tenke seg et liv utenfor spørreundersøkelsene i motebladene... uten annet mål i livet enn å se seg i speilet og sammenlikne seg med andre." (s.51-52).

Arcan skrev boka på fransk (hun var fra Quebec) og slektskapet med fransk erotica er der. Jeg tør påstå at "Hore" er lillesøsteren til Catherine Millets skandaløse selvbiografi fra 2002 (Catherine Ms seksuelle liv). Men i motsetning til Millets bok, er "Hore" tørr og uinteressant. Der Millets bok gir deg (i det minste) et bilde av en epoke, av en gruppe hedonistiske mennesker, gjør " Hore" ikke noe forsøk på å si noe meningsfullt om karakteren/forfatteren, eller byen Montréal der handlingen finner sted.

Men språket er fin. Og det er jo noe, er det ikke?

Tittel: Hore
Utgitt:2004
Forlag:Kagge forlag
Sider: 127

Terningkast: 3

 

 

Terningkast: 3

 

Nabogutten Irene Sabatini

Irene Sabatinis prisvinnende roman er aktuell nok. Men er den god nok ?



I Irene Sabatinis roman som vant Orange Award, en av de mest høythengende litteraturprisene for kvinner i den engelsktalende verden, møter vi tenåringen Lindiwe Bishop. Hun bor i Zimbabwes nest største og tidligere mest pulserende industruby, Bulawayo. Historien som fortelles tar til samtidig som landets svarte gjentar makten fra det hvite mindretallet som hadde styrt landet frem til da.

Lindiwe bor sammen med sin sterkt religiøse mor, faren , en dame som faren uoffisielt har tatt til seg, og en slektning som driver dank etter å ha tjenestegjort under frigjøringskrigen.

Lindiwes familie er naboer med en hvit familieMcKenzie-ene. En natt mens Lindiwer og familien sover brennes huset ned og fruen i huset, Mrs McKenzie, blir funnet drept. Den sytten år gamle sønnen i huset Ian, blir arrestert og tiltalt for mordet på stemoren og kastet i fengsel. Over et år senere slippes han ut da det viser seg at saken mot han var svakere enn antatt, og at tilståelsen som han skrev under på ble fremtvunget med trusler fra politiets side.

Lindiwe er tiltrukket av denne gutten, og historien som følger kan best beskrives som en blanding mellom postkort-forelskelse/romantikk og lidelsesturisme.

I de siste årene har det kommet en del bøker av kvinnelige forfattere som følger denne formelen. Det er snart en egen sjanger. Det beste eksemplet på sjangeren er Tatiana De Rosnays " SARAS NØKKEL".

Nabogutten forsøker å fortelle en kjærlighetshistorie mens de politiske og økonomiske og historiske tilstandene skurrer i bakgrunnen. Når det ikke er noe ekstraordinært eller en gang spesielt med kjærlighetshistorien, må behandlingen av det politiske, det økonomiske og det historiske være så godt behandlet at det gjør lesningen verdt.

Det gjør det desverre ikke.

Lindiwe sveiper gjennom livet og til tross for at hun kaller seg "farget", ikke helt svart, virker det som om hele hennes karakter ble basert på en europeisk tenåringsjente og senere kvinne. Blikket hennes virker som den til en utenforstående; en som er så distansert fra det livet som andre zimbabwesere lever. Det gjør det vanskeligere å tro på henne som karakter og bry seg om historien hennes mellom disse sidene.

Boka gir heller ikke et nyansert eller interessant bilde av tilstandene i Zimbabwe. Bare flyktige og overfladiske korte beskrivelser som det sikkert var meningen skulle gi boka tyngde. Det gjør det desverre ikke. Mest fordi vi ser på lang avstand at det er det som er intensjonen.

Etter hundre og femti sider ( mindre enn halvparten av boka) så jeg mer frem til å bli ferdig med boka mer jeg brydde meg om karakterenes historie eller deres skjebne.

Noe av skylda må jeg ta på min egen kappe. Etter å ha lest baksiden av boka, fikk jeg inntrykk av at boka ville gi meg en innsikt i Zimbabwes politikk.

Det er desverre ikke en slik bok. Og dersom du søker en slik bok du også, så bør du styre unna denne.

Terningskast : Tre

hits