leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. På denne bloggen kommer jeg primært til å skrive om bøker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisører/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

Filmanmeldelse: Me and Earl and the dying girl


Me and Earl and the dying girl

Regi: Alfonso Gomez-Rejon
Med: Thomas Mann, Olivia Cook, Ronald Cyler II, mfl.

Terningkast: 2

«Hei. Jeg heter Chandler og jeg vitser når jeg er ukomfortabel.» sier Matthew Perrts karakter i «Friends» i en av episodene fra den populære komiserien fra 1990-og-tidlig-2000-tallet. Han er ikke alene om det. Stadig flere av drama-filmene som kommer fra Hollywood er så ukomfortable og redde for å bli tatt for føleri at de underminerer historiene de prøver å fortelle ved å underminere dem med ironi og irriterende selvbevissthet. «Me and Earl and the dying girl» er enda en i rekken.

Greg (Thomas Mann) er prototypen på den amerikanske high-school-eleven i små uavhengige filmer; han har ikke dametekke, er ikke medlem av en klikk, og har én venn som deler hans hobby, nemlig film. At vennen, Earl (Ronald Cyler II) er afro-amerikaner, er kanskje noe uventet, men det er så langt filmen er villig til å bevege seg utenfor den ventede stien.

I et forsøk på å få sønnen av den lite sosiale kokongen han liker å være i, krever Gregs mor (Connie Britton fra Spin City) at han henger med Rachel (Olivia Cook), en tidligere barndomskamerat Greg ikke har hengt med på lenge. Rachel har fått leukemi, og både Gregs mor og Rachels mor, Denise (Molly Shannon), mener at Rachel vil ha godt av å være sammen med en jevnaldrende, enda denne jevnaldrende er en av de som er mest allergisk mot alt som er seriøst.

En del har ment at «Me and Earl and the dying girl» minner om fjorårets tåreperser «The Fault in our stars». Det er den ikke. Eller rettere sagt, filmene har bare noen overfladiske likheter. Begge handler om døende tenåringsjenter og bruker humor til å holde alvoret på avstand, og begge mislykkes miserabelt. Men av forskjellige grunner.

Mens «The Fault in our stars» var en sørpete film som aldri løftet seg noe særlig over originalmaterialet den var basert på, er «Me and Earl and the dying girl» en film som kollapser fordi den allerede fra starten av skriker; «IKKE TA MEG PÅ ALVOR». Den går til og med så langt at selvbevisstheten og userøsiteten staves ut med seksvenstitler. En av dem heter kort og godt «Dette er den delen hvor jeg møter den døende jenta».

Greg og Rachel blir venner, men ikke romantisk involvert. Filmen vil veldig gjerne at du skal vite at den ikke vil ta den stien og at du skal gi den kred for det. Den nærmest trygler om det et par ganger. Så gjør Rachel et skjebnesvangert valg og Earl og Greg blir uvenner over visse avsløringer. Men når historien har kommet så langt har jeg koblet helt av, og bare et spørsmål virrer i hodet mitt: Hvorfor skal jeg bry meg med å ta inn over meg en historie som ikke vil at jeg skal gjøre det?

Svaret er enkelt. Du bør ikke det.

Hopp over denne.  
 

hits