leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. På denne bloggen kommer jeg primært til å skrive om bøker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisører/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

M. Night Shyamalans beste filmer

(bilde fra Wall Street Journal)


Før Christopher Nolan erobret alle nerders hjerter med sine intelligente og spennende filmer, var M. Night Shyamalan den mest glitrende stjernen på filmregissørhimmelen. «Praying with Anger» og «Wide awake», var hans første filmer, men få husker dem. Det de fleste derimot ikke kan la være å huske, er «Den sjette sansen».

Få filmer i de siste tjue, tretti årene, har SKAPT en regissør som «Den sjette sansen». Det ble klart etterpå. Før folk så filmen på kino, fortalte sine venner om vrien, dro tilbake for å se filmen en gang til, var Bruce Willis filmens største markedsføringspunkt. Etterpå var Shyamalans navn, hans mesterlige penn og hans visuelle språk noe både filmnerder og vanlige kinogjengere var villige til å kjøpe en billett for.

Femten år og «Lady in the water», «The last airbender» og «After Earth» senere, har navnet hans blitt synonymt med hovmod, platte filmer og dårlige og utilfredsstillende vrier.

I morgen har hans ellevte film premiere i USA og da passer det å se tilbake på mannens filmer og rangere dem. Fordi jeg fortsatt nærer en viss svakhet for mannens evner som filmskaper, skal jeg bare rangere de beste. Jo mindre tid både jeg og alle andre bruker på å kaste bort tid på hans verste filmer, jo bedre vil livet være.


1: Unbreakable: David Dunn (Bruce Willis) er en tilsynelatende normal mann. Han jobber som vakt på et stadion i Philadelphia, er på nippet til å gå fra kona Audrey (Robin Wright Penn) og flytte til New York York, langt unna sønnen Joseph (Spencer Treat Clark). På vei hjem fra et jobbintervju havner David i en togulykke. Hundre og trettien mennesker omkommer. Men ikke David. Faktisk har han ikke en gang én eneste skramme. Audrey ser på det som et mirakel, et tegn på at de kanskje bør gi forholdet en ny sjanse. Men Elijah Price (Samuel L. Jackson), som eier og driver et galleri dedisert til superheltkunst, har en annen teori om David. En teori som kommer til å forandre alt i Davids liv og verden omkring ham.

«Unbreakable» er en av de mest utsøkte filmene som noensinne er laget. Ikke bare er fotografiet så betydningsfullt, men det samme er også manuset. Mens «Den sjette sansen» har en utsøkt vri, har «Unbreakable» en mytologi og stemning som gjør den utvilsomt mer verdt å studere, sammenliknet med Shyamalans mest populære film.

En skatt.


2: Den sjette sansen: Kort tid etter å ha fått en pris for sitt arbeid som terapeut, kommer Malcolm Crowe (Bruce Willis) hjem og oppdager at noen har brutt seg inn i huset hans. Han finner gjerningsmannen, Vincent grey (Donnie Wahlberg), på badet, væpnet, ustabil og opprørt over at Malcolm har blitt beæret for å ha hjulpet barn, enda han ikke har klart å kurere Vincent. Malcolm forsøker å berolige sin tidligere pasient, men forgjeves. Donnie skyter Malcolm, før han begår selvmord. Måneder senere oppsøker Malcolm Cole Sear (Haley Joel Osment). Ni-åringens tilstand og vansker minner sterkt om Vincent, og Malcolm er oppsatt på å hjelpe guttungen. Og også seg selv. Men det skal vise seg å være mer komplisert enn først antatt.

«Den sjette sansen» var et fenomen i 1999. Den tjente nesten 700 millioner dollar, fikk seks Oscar-nominasjoner, blant annet for Beste manus (Shyamalan) og Beste birolle (Osment), og ble en snakkis overalt. Hovedsakelig på grunn av vrien. Og for en vri! Uheldigvis er vrien, så genial som den er, også det som til slutt ødela Shyamalans karriere. I stedet for å gå inn i kinosalen for å se en god film regissert av Shyamalan, begynte «alle» å forvente en vri i hver eneste av hans filmer, og Shyamalan, lett arrogant, noe henført, begynte å steppdanse for Massa. Og du skal aldri steppdanse for Massa.


3: Signs: Romvesener invaderer verden, lager innviklete mønstre i kornåkrer og begynner, i desperasjon, å hjemsøke eiendommen til Graham Hess(Mel Gibson), en eks-prest som deler huset med sine to barn (Rory Culkin og Abigail Breslin) og sin yngre bror, Merrill (Joaquin Phoenix).

Enda «Signs» ikke handler om døde mennesker og planter som dreper, og ikke er full av blod og gørr, er den Shyamalans mest skremmende. Den klarer dette trikset ved å utnytte hentydningens kunst på en mesterlig måte. I tillegg har den det beste ensemblet av alle Shyamalans filmer; Mel Gibson leverer som en mann som ikke har sluttet å sørge bortgangen til kona (en bortgang som foranlediget hans brudd med religion). Breslin (i sin første store rolle på lerretet) og Culkin (lillebroren til Macaulay fra «Hjemme alene»-filmene) er eksepsjonelle. Det samme er også Joaquin Phoenix.

"The Visit", Shyamalans siste film, en skrekkomedie han selv har finansier av egen lomme, har premiere i USA i morgen. Anmeldelsene så langt spriker. En god del hevder at dette markerer Shyamalans løslatelse fra de dårlige regissørers fengsel. En del andre er uenige og mener at filmen er en markant forbedring fra regissørens siste filmer, men at "The Visit" likevel ikke er en god film.

Du og jeg får dømme det selv den 25. september.

 

hits