leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. På denne bloggen kommer jeg primært til å skrive om bøker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisører/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

Out brand is crisis


(bilde: huffingtonpost.com)

Det er ikke noen hemmelighet at Hollywood er et liberalt sted. Politisk er det Demokratiske partiet så dominant blant filmskaperne i byen at man automatisk antas å tilhøre den politiske venstresiden til man sier det motsatte, noe få tør gjøre i frykt for å miste karrieremuligheter.

Sosialt er bildet noe mer sammensatt.

På den ene siden er menneskene som jobber i filmbyen en gruppe med høy «toleranse» for alternative livsstiler og valg, og på den andre siden har filmstudiene, manusforfatterne og produsentene en nokså konservativ holdning når det gjelder hvilke karakterer de bringer til skjermen og hvem de velger til å gestalte disse rollene.

Hollywood har et minoritetsproblem. Men også noe verre; det har et kvinneproblem.

At kvinnelige skuespillere, selv de beste, «eldes» ut av bransjen så snart de nærmer seg førtiårsalderen er kjent. Hvorfor det skjer, finnes det ikke en altomfattende forklaring på. Men det finnes noen gode og gyldige teorier.

 En går ut på at finansørene, lik finansører overalt, krever å få igjen for investeringen sin, og når valget står mellom å satse på en mannlig karakter som menn  og kvinner i alle aldre kan identifisere seg (menn antakelig fordi han er en mann, og kvinner fordi de har blitt historisk sosialisert til det) og en kvinnelig karakter som vil tvinge menn til å se en «kvinnefilm», så velger produsentene og finansørene nesten alltid alternativ nummer en.

Unntakene finnes. Jennifer Lawrence (fordi hun er ung), Scarlet Johannson (fordi hun er ung, og bare i de rette filmene) og Sandra Bullock (fordi hun ikke tar seg selv så seriøst og fordi hun er villig til å vente på det rette prosjektet).

Selv er jeg av den oppfatning at problemene og løsningen har tre røtter; produsentene, manusforfatterne og publikum. Produsentene fordi det er de som gir incentiver til skribentene om hvilke prosjekter de aksepterer og vil satse på, manusforfatterne fordi de slavisk lar seg lede, og publikum fordi vi stadig belønner de samme ingrediensene.

Hvilket bringer oss til «Our brand is crisis». Filmen handler om en valgkampstrateg (Bullock) som blir rekruttert til å bistå i valgkampen til en presidentkandidat i et latinamerikansk land. Opprinnelig var manuset og prosjektet skreddersydd for George Clooney. Men så droppet han ut. Samtidig var Bullock på jakt etter et godt manus hvor folkene bak filmen ikke hadde noe problem med å skifte kjønnet på hovedpersonen. Resultatet er «Our brand in crisis».

Vil filmen være god fordi manuset opprinnelig var ment for en mannlig skuespiller? Det tror jeg ikke. Men jeg håper faktisk det, og jeg håper at Bullock vil bruke promoteringen av filmen til å påpeke det urettferdige ved det hele.

Filmbransjen er annerledes enn de fleste bransjer. Men det bør være like uholdbart å dirigere de gode prosjektene som bringer penger og berømmelse til mannlige skuespillere og regissører som det er for en sjef å reservere arbeidsoppgavene og prosjektene som bringer karrierefremgang for mannlige ansatte.



 
 

hits