leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. På denne bloggen kommer jeg primært til å skrive om bøker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisører/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

I rampelyset: Charlize Theron

Å være konvensjonelt vakker har noen baksider. Ikke mange, men noen. En blir redusert til utseendet, blir oppfattet som en lettvekter i alt som er seriøst g og kan sjeldent (om noen gang) unngå at alle som vurderer ens arbeid bruker hvordan en ser ut til å forklare alt ved deg; hvilke muligheter du har fått, hvordan du presterer i den osv. osv.

Få har en bedre erfaring med dette enn Charlize Theron. Helt siden hun fikk sitt store gjennombrudd på slutten av 1990-tallet med filmer som «The Devil?s Advocate» (1997), «Mighty Joe Young» (1998) og «The Astronaut?s Wife» (1999), har hun knapt spilt i en film hvor hennes utseende ikke har kommet opp i kritikernes anmeldelser.

Det er en ære og forbannelse hun har delt med noen få andre. På mennenes side, er Brad Pitt kanskje den som har delt samme bås lengst. George Clooney er en annen som i mange år ikke kunne unngå å få sine prestasjoner vurdert i forhold til hva hans konvensjonelle ytre appell kunne tiltrekke. Men som menn har disse to superstjernene per definisjon ikke hatt så store vansker med å komme ut av pent-ansikt-båsen/arresten som Theron. Rampelyset er som kjent mindre nådig mot kvinner, og de tilbys ikke like ofte et kom-ut-av-fengsel-kort. Eller mulighet.

Mens Pitt og Clooney i de siste årene har klart å redefinere seg selv ved hjelp av seriøse og Oscar-belønte prosjekter, har det vært stille fra Theron. Eller kanskje er stille ikke det riktige ordet. Stagnert er kanskje mer passende.  

Hun har vekslet mellom prosjekter hvor hun har brukt sin skjønnhet til sin fordel (Snow White And The Huntsman» (2012), prosjekter hvor hun prøver å gjøre litt narr av det (A Million Ways To Die in The West) (2014) og prosjekter hvor hun begrave det med makeup og/eller modifikasjon av utseendet («Monster» fra 2003, «North Country» fra 2005 og «Mad Max: Fury Road» fra i år ).

Både «Snow White and The Huntsman» og «Fury Road» har vært suksessfulle, den første mer enn den andre, men ingen av dem har helt klart å ta Theron opp til der hun hører hjemme; på A-listen over kvinnelige skuespillere, der Emely Bluntene, Scarlett Johansensenene, Jennifer Lawrencene og nå-Rebecca Fergusen er medlemmer.

Denne skyvingen og omfavnelsen av sitt vakre utseende er også til stede i Therons siste film, "Dark Places" (filmen har premiere i Norge den 28. august). Filmen er basert på Gillian Flynns bok med samme navn, er skrevet og regissert av franskmannen Gilles Paquet-Brenner og har, utover Theron, flere, interessante skuespillere på rollelisten: Nicholas Hoult («About A Boy», og Therons kollega fra «Fury Road») og Chloe Grace Moretz.

Det som gjør filmen spesiell, for meg i hvert fall, er at Theron for første gang siden «Monster» tar grep om karrieren sin ved å være produsent på en betydelig film hvor hun selv er med.

At skuespillere ønsker å spille på flere strenger jo mer etablert de blir er verken nytt eller spesielt. Mannlige skuespillere har gjort det lenge. Noen få kvinnelige skuespillere har også kastet seg ut i det. Men jeg kan knapt huske en tid hvor skuespillere har vært mer aktive og suksessfulle bak kamera som nå. Brad Pitts produksjonsselskap Plan B, George Clooneys Smokehouse Pictures og Reese Witherspoons Pacific Standard er bare noen av de mest suksessfulle.

Kan Theron ta endelig komme seg ut av skjønnhetsbåsen ved å bli en maktfaktor bak kamera? En del av det avhenger av hvordan «Dark Places» blir mottatt av publikum og en del av om Theron tar og lykkes med roller som redefinerer henne i rampelyset.

Som å produsere.

Selv heier jeg på henne.


 


 

hits