leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. På denne bloggen kommer jeg primært til å skrive om bøker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisører/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

Marsboeren av Andy Weir


"Nå er løpet kjørt. Det er min veloverveide mening. Løpet er så jævlig kjørt. Seks dager inn i det som burde være de to mest fantastiske månedene i hele mitt liv, og så er det blitt rene mareritt.[...] For å gjøre det: Jeg døde ikke på sol 6. Rewsten av besetningen trodde definitivt at jeg gjorde det, og det klandrer jeg dem ikke for. Kanskje det blir erklært en nasjonal sørgedag for meg, og på Wikipedia-siden min vil det stå:" Mark Watney er det eneste mennesket som har dødd på Mars." Og det vil antakelig være riktig. For jeg kommer utvilsomt til å dø her. Bare ikke på sol 6, da alle tror at jeg gjorde det." Marsboeren

Eksemplarisk velplottet om en Mars-ekspedisjon som går galere enn galt. Cast Away i rommet.

I Andy Weirs eksepsjonelt spenningsfylte besteselger har menneskeheten ikke bare klart å lande astronauter på den røde planeten, man har også overkommet de kolossale tekniske og psykologiske utfordringene som er knyttet til korte opphold. Men ingen av astronautene i Ares 1 og Ares 2, de første bemannede ekspedisjonsromskipene som landet på planeten, ble værende på planetens overflate i mer enn tretti dager. Det endrer seg med Ares 3, og da bare fordi alt som kan gå galt, gjør det.

At alt går som planlagt i starten blir senere en mager trøst, men i begynnelsen er det alt som teller. Både reisen og landingen går som man hadde terpet på. Det er først etter at en ventet storm blir kraftigere enn man hadde regnet med at problemene starter. Og den det går ut over er botanikeren og maskiningeniøren Mark Watney. 

Først blir Watney spiddet av en antenne som løsner fra en hab, en blanding av lab og campingvogn. Deretter kommer de katastrofale uhellene på rekke og rad; Watney blir bevisstløs, kollegene, inkludert ekspedisjonssjef Melissa Lewis, får feil informasjon fra systemet som er ment å overvåke hans biologiske livsfunksjoner, noe som fører til at de andre ekspedisjonsmedlemmene feilaktig konkluderer at han er død.

Og Mark blir forlatt i Mars.

Etter at han våkner og pleier det åpne såret, finner Watney ut at det står enda verre til enn han noen gang kunne ha et mareritt om; ikke bare er han forlatt på Mars med et ødelagt kommunikasjonssystem, han har også begrenset provisjon. Hans eneste realistiske håp og utsikt til redning er Ares 4, en ekspedisjon som skal lande 3200 km fra der han- om fire år.

Enhver gjennomsnittlig mann ville blitt nedslått av tanken og brukt morfinen i hab-en til å gå døden i møte, i stedet for å vente den. Men Watney er ikke en gjennomsnittlig mann. Det er ikke dermed sagt at han er eksepsjonell, han er bare ikke gjennomsnittlig. Til det er han for kreativt oppfinnsom og utrustet med en insisterende god humor som trer frem når pessimisme og fatalisme skal jages på dør. Nå tar han begge til hjelp for å overleve så lenge som mulig.

De praktiske behovene gir seg selv: Han må produsere nok mat og vann. Det er ikke så enkelt når det eneste man har er noen jordprøver hjemmefra, masse bakteriefri Mars-jord og ingen gjødsel. Men nød lærer en mann som er glemt igjen på Mars å?eh?bruke egenprodusert drit til å gjødsle. Den tvinger ham også til å lage vann ved å brenne hydrazin. At det er et høyst ustabilt stoff som kan eksplodere streifer ham lenge nok til at han vurderer hvordan det vil være å blåse seg selv i lufta. Så går han videre.

Som i enhver god historie, ser alt ut til å fungere for vår helt i denne fasen. Han produserer nok vann til å overleve et år, og det provisoriske drivhuset hans ser ut til å ville produsere nok poteter til at han kan overleve et stykke etter at han går tom for de smakløse rasjonspakkene fra NASA.

Så går det galere enn galt. Hab-en går i lufta. Potetplantene dør umiddelbart. Det samme gjør bakteriene i jorda de var plantet i. Men det er først når han oppdager at han også snart vil gå tom for oksygen, at tragedien blir latterlig.

Dotten over i-en i tragisk blir grundigere markert når en ung og lavt rangert kontorrotte som jobber med satellittene som går i bane rundt Mars oppdager Watneys bevegelser rundt hab-en. Den umiddelbare gleden hos både ekspedisjonsledelsen, foreldrene til Mark og alle på jorda som følger dramaet, går snart over til sjeleknusende forferdelse: Mark Watney kommer til å dø alene på Mars, og han kommer til å dø foran kamera.

Det er mulig jeg vil bli beskyldt for å overdrive når jeg sier at jeg må tilbake til Ryan David Jahns «Good Neighbors» (anmeldt her), kanskje til og med tilbake til John Grishams «A Time To Kill», for å finne en spenningsbok som er like åndeløst spennende, lærerik, forheksende og godt skrevet som Andy Weirs «Marsboeren». Men det er der jeg befinner meg.

Egentlig ville jeg ikke skrive avsnittet over. Jeg ville ikke hype boka så ut av proporsjoner at enhver som tar det jeg sier til råd, endte med å bli skuffet. Men noen ganger må man feie forsiktigheten til side og la hjertet styre tastaturet.

Intelligent. Skrekkelig spennende. Knakende troverdig. Og uten tvil et av årets høydepunkter.

Vær så snill og les den! Vær så snill!!!

Tittel: Marsboeren
Utgitt: 2015
Forlag: Pantagruel
Sider: 474

Terningkast: 6




ellikken

24.04.2015 kl.09:01

Tør ikke lese, tør ikke lese! Leste ut boken i går, og i redsel for å ufrivillig kopiere alt du skriver til mitt eget blogginnlegg, MÅ jeg vente. Men HERREFREEEEEED så glad jeg er for å se terningkastet ditt! - For DET måtte jeg sjekke.

Jeg er fremdeles skikkelig high on life etter denne boken :-)

leseriet

24.04.2015 kl.13:51

ellikken: Jeg kan ikke vente med å lese hva du skriver om den! Og filmen kommer til høsten.
hits