leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. P denne bloggen kommer jeg primrt til skrive om bker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisrer/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

Crocodile tears av Anthony Horowitz


"Rett fr bilen hadde mistet kontrollen, hadde han hrt et fjernt smell. Og i yekroken hadde han syntes han s et lite lysglimt i mrket, bak dem og hyt over dem. Det var ikke innbildning. Han hadde sett det. Og han skjnte nyaktig hva det betydde. En skarpskytter[...] Crocodile Tears

Det er vanskelig, om ikke umulig, komme p en tenring som har hatt et like innholdsrikt og farlig fjortende r i litteraturen som Alex Rider, den unge MI6-spionen i Anthony Horowitzs suksessfulle actionserie. Han har blant annet mistet sitt eneste gjenvrende familiemedlem, blitt sviktet av folk han hadde tillit til, utsatt for kloning, drukningsdd, levende brenning og forskt kastet ut av et romskip.

Listen over livsfarene han har opplevd er selvsagt lengre enn dette, men poenget er at jeg ikke ville protestert hvis det var en Guinness Rekordbok for litteratur og han hadde tronet verst i en undvendig spesifikk kategori. Den kunne vre kalt Mest farlige fjortisliv i litteraturen. Eller kanskje noe i den duren.

Han er ikke umerket av opplevelsene. Fysisk er skuddsret nr hjertet som nesten kostet ham livet det mest konkrete og minneverdige, men det minst interessante. I hvert fall for meg (mest fordi Horowitz har sagt at han ikke er interessert i drepe Rider, og jeg ikke er spesielt interessert i nesten-fare nr konklusjonen allerede er skrevet i stein p den mten)

Det mest interessante er (for meg) de psykologiske endringene Rider har gjennomgtt siden de frste bkene i serien. Der han var utadgende og noks naiv, er han n vaktsom og kynisk/realistisk. Overivrigheten og entusiasmen for operasjonene og de teknologiske dingsene MI6 utstyrte ham med, er nesten borte. I deres sted er en ambivalent holdning til oppdragene, trassighet mot de voksne handlerne og en oppgitt og hodehengende form for patriotisme i forhold til plikten.

Det kommer tydeligst frem i frste del av Crocodile tears. Gjenforent med av-og-p kjresten Sabina, er Rider, med hendelsene i "Snakehead" friskt i minnet, opptatt av holde MI6 p avstand. Han gjr det for sin egen del, men presset fra Sabina, hennes journalistfar og vergen Jack er ogs med p presse ham i den retningen. [...]den delen av livet mitt er over." sier han for forsikre dem. Lftet er enkelt overholde s lenge han er i det fredelige skotske hylandet der Sabina og familien hennes feirer jul og nyttr. Langt fra London og Alan Blunt og Fru Jones. Vel, langt nok.

Men selv nr Rider forsker unng fare, har fare en tendens til komme til ham. Og ikke overraskende er det nettopp det som skjer etter at Sabina, faren hennes og Alex har vrt p en overddig velledighet-og nyttrsfest p slottet til filantrop som Sabinas far skriver et portrett om. P vei hjem fra festen blir bilen beskutt og kjrer av veien. Det ender nesten med at alle tre drukner i det isbelagte Loch Arkaig. At de overlever takket vre Riders snarrdighet, sier nesten seg selv.

Vel hjemme i London og akkurat i det han tror at han har lagt det hele bak seg, dukker Harry Bulman opp. Han er en tidligere elitesoldat, avskjediget i vanre, som lenge har livnret seg som frilansjournalist. Og n har han, takket vre lsmunnede kilder, funnet sitt saftigste bytte; Alex Rider. Bulman vil nemlig skrive om Riders arbeid for MI6, tjene en brte med penger og albue seg frem til den plassen i solen (rampelyset) som han mener han fortjener.

Rdls blir Rider tvunget til subbe med lua i hnden og be Blunt og Fru Jones om hjelp. Blunt gr med p hjelpe Alex. Men bare hvis Alex gjengjelder tjenesten. Urolig for hva den enorme publisiteten kan gjre for det etter hvert sterke nsket om leve et normalt liv, biter Rider tennene og gr med p bruke en klassetur til bryte seg inn hos sjefen for et av Storbritannias fremste genforskningsselskaper. Blunt og mistenker nemlig at det foregr noe som ikke tler dagens lys der, og det gjr det.

Men selv MI6 er uforberedt p djevelskapen som blir kokt der. En djevelskap som har til hensikt ta livet av tusenvis om ikke den blir stoppet i tide. Og bak det hele str en mann ingen har mistanker til. Ingen, utenom Rider.

I etterordet i Crocodile Tears, skriver Anthony Horowitz blant annet at han stadig er redd for gjenta seg. Det er ikke s rart. Enhver serie som er suksessfull, risikerer fr eller senere oppdage at den har fullfrt sirkelen og str i fare for bite seg selv i halen. Jeg synes ikke at Rider-serien er der enn.

Men det er minst ett element som etter hvert gjentar seg og som jeg merker farger min lesing av boka med tjukke og ekle lag som jeg ikke kan unng vemmes av. Dette er (som jeg kanskje har jeg nevnt fr) hvordan Horowitz kapper lemmene og broddene av skurkene sine ved f dem til brette ut planene sine, livet sitt og alle fellene de har til rdighet for Rider. Og nesten alltid under en middag!

Nr det skjer n gang, er det helt uproblematisk sluke at en skurk som bare noen kapitler tidligere nsket hodet til Rider p et fat, gripes av behovet for stille sin nysgjerrighet og se den fjorten r gamle spionen p nrt hold. Men nr det skjer i bok etter bok, sier det meg at dette er en forfatter som enten ikke tar mlgruppen p alvor, eller motsatt, at forfatteren har ftt en overveldende sterk respons fra lesere som nsker at akkurat dette elementet gis en fast plass i enhver Rider-bok.

Jeg tror ikke det siste er tilfellet. Ikke tror jeg heller at Horowitz ikke tar leserne p alvor. Men jeg er i hvert fall ikke i tvil om at dette elementet delegger enhver Rider-bok som pesten, og etterlater en bitter bismak.

At en ellers liker bkene, gjr frustrasjonen bare dypere.

Anbefales med forbehold.

Tittel: Crocodile tears
Utgitt: 2010
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 406

Terningkast: 4



hits