leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. På denne bloggen kommer jeg primært til å skrive om bøker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisører/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

Crocodile tears av Anthony Horowitz


"Rett før bilen hadde mistet kontrollen, hadde han hørt et fjernt smell. Og i øyekroken hadde han syntes han så et lite lysglimt i mørket, bak dem og høyt over dem. Det var ikke innbildning. Han hadde sett det. Og han skjønte nøyaktig hva det betydde. En skarpskytter[...] Crocodile Tears

Det er vanskelig, om ikke umulig, å komme på en tenåring som har hatt et like innholdsrikt og farlig fjortende år i litteraturen som Alex Rider, den unge MI6-spionen i Anthony Horowitzs suksessfulle actionserie. Han har blant annet mistet sitt eneste gjenværende familiemedlem, blitt sviktet av folk han hadde tillit til, utsatt for kloning, drukningsdød, levende brenning og forsøkt kastet ut av et romskip.

Listen over livsfarene han har opplevd er selvsagt lengre enn dette, men poenget er at jeg ikke ville protestert hvis det var en Guinness Rekordbok for litteratur og han hadde tronet øverst i en unødvendig spesifikk kategori. Den kunne være kalt «Mest farlige fjortisliv i litteraturen». Eller kanskje noe i den duren.

Han er ikke umerket av opplevelsene. Fysisk er skuddsåret nær hjertet som nesten kostet ham livet det mest konkrete og minneverdige, men det minst interessante. I hvert fall for meg (mest fordi Horowitz har sagt at han ikke er interessert i å drepe Rider, og jeg ikke er spesielt interessert i nesten-fare når konklusjonen allerede er skrevet i stein på den måten)

Det mest interessante er (for meg) de psykologiske endringene Rider har gjennomgått siden de første bøkene i serien. Der han var utadgående og nokså naiv, er han nå vaktsom og kynisk/realistisk. Overivrigheten og entusiasmen for operasjonene og de teknologiske dingsene MI6 utstyrte ham med, er nesten borte. I deres sted er en ambivalent holdning til oppdragene, trassighet mot de voksne «handlerne» og en oppgitt og hodehengende form for patriotisme i forhold til plikten. 

Det kommer tydeligst frem i første del av «Crocodile tears». Gjenforent med av-og-på kjæresten Sabina, er Rider, med hendelsene i "Snakehead" friskt i minnet, opptatt av å holde MI6 på avstand. Han gjør det for sin egen del, men presset fra Sabina, hennes journalistfar og vergen Jack er også med på å presse ham i den retningen. [...]den delen av livet mitt er over." sier han for å forsikre dem. Løftet er enkelt å overholde så lenge han er i det fredelige skotske høylandet der Sabina og familien hennes feirer jul og nyttår. Langt fra London og Alan Blunt og Fru Jones. Vel, langt nok.

Men selv når Rider forsøker å unngå fare, har fare en tendens til å komme til ham. Og ikke overraskende er det nettopp det som skjer etter at Sabina, faren hennes og Alex har vært på en overdådig velledighet-og nyttårsfest på slottet til filantrop som Sabinas far skriver et portrett om. På vei hjem fra festen blir bilen beskutt og kjører av veien. Det ender nesten med at alle tre drukner i det isbelagte Loch Arkaig. At de overlever takket være Riders snarrådighet, sier nesten seg selv.

Vel hjemme i London og akkurat i det han tror at han har lagt det hele bak seg, dukker Harry Bulman opp. Han er en tidligere elitesoldat, avskjediget i vanære, som lenge har livnæret seg som frilansjournalist. Og nå har han, takket være løsmunnede kilder, funnet sitt saftigste bytte; Alex Rider. Bulman vil nemlig skrive om Riders arbeid for MI6, tjene en bråte med penger og albue seg frem til den plassen i solen (rampelyset) som han mener han fortjener.

Rådløs blir Rider tvunget til å subbe med lua i hånden og be Blunt og Fru Jones om hjelp. Blunt går med på å hjelpe Alex. Men bare hvis Alex gjengjelder tjenesten. Urolig for hva den enorme publisiteten kan gjøre for det etter hvert sterke ønsket om å leve et normalt liv, biter Rider tennene og går med på å bruke en klassetur til å bryte seg inn hos sjefen for et av Storbritannias fremste genforskningsselskaper. Blunt og mistenker nemlig at det foregår noe som ikke tåler dagens lys der, og det gjør det.

Men selv MI6 er uforberedt på djevelskapen som blir kokt der. En djevelskap som har til hensikt å ta livet av tusenvis om ikke den blir stoppet i tide. Og bak det hele står en mann ingen har mistanker til. Ingen, utenom Rider.

I etterordet i Crocodile Tears, skriver Anthony Horowitz blant annet at han stadig er redd for å gjenta seg. Det er ikke så rart. Enhver serie som er suksessfull, risikerer før eller senere å oppdage at den har fullført sirkelen og står i fare for å bite seg selv i halen. Jeg synes ikke at Rider-serien er der ennå.

Men det er minst ett element som etter hvert gjentar seg og som jeg merker farger min lesing av boka med tjukke og ekle lag som jeg ikke kan unngå å vemmes av. Dette er (som jeg kanskje har jeg nevnt før) hvordan Horowitz kapper lemmene og broddene av skurkene sine ved å få dem til å brette ut planene sine, livet sitt og alle fellene de har til rådighet for Rider. Og nesten alltid under en middag!

Når det skjer én gang, er det helt uproblematisk å sluke at en skurk som bare noen kapitler tidligere ønsket hodet til Rider på et fat, gripes av behovet for å stille sin nysgjerrighet og se den fjorten år gamle spionen på nært hold. Men når det skjer i bok etter bok, sier det meg at dette er en forfatter som enten ikke tar målgruppen på alvor, eller motsatt, at forfatteren har fått en overveldende sterk respons fra lesere som ønsker at akkurat dette elementet gis en fast plass i enhver Rider-bok.

Jeg tror ikke det siste er tilfellet. Ikke tror jeg heller at Horowitz ikke tar leserne på alvor. Men jeg er i hvert fall ikke i tvil om at dette elementet ødelegger enhver Rider-bok som pesten, og etterlater en bitter bismak.

At en ellers liker bøkene, gjør frustrasjonen bare dypere.

Anbefales med forbehold.

Tittel: Crocodile tears
Utgitt: 2010
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 406

Terningkast: 4
 


hits