leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. På denne bloggen kommer jeg primært til å skrive om bøker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisører/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

Møt meg på likhuset


New York Times kalte Ross MacDonald «den fineste forfatteren av hardkokte detektivromaner siden Raymonch Chandler». Jeg har ikke lest så mange hardkokte detektivromaner at jeg kan si meg enig eller uenig med autoritet, men jeg har lite grunn til å tro at «The Grey Lady» grunnløst kaster om seg den type ros. Det hindrer meg likevel ikke fra å si at «Møt meg på likhuset», MacDonalds niende utgivelse (ifølge Wikipedia) fra 1953, ikke lever opp til forventningene.  Men det skal jeg komme tilbake til.

«Møt meg på likhuset» har det meste av det du kan vente i en noir-bok; en rakrygget helt, vakre og dødelige kvinner, en (relativt) uskyldig mann, giftige forhold, et intrikat plott og en slutt som enten vil få deg til å klappe av beundring eller riste på hodet før den unødvendig lange oppklaringen av mysteriet får deg til å døse av.

Starten er spennende nok. En fire år gamle gutt, enebarnet til den retirerte (boka bruker faktisk dette ordet i stedet for pensjonert) eiendomsmagnaten Abel Johnson og hans unge kone, Helen, forsvinner en morgen sammen med sjåføren sin. Mindre enn tre timer senere mottar familien et brev med krav om løsesum på 50 000 dollar. Pengene skal leveres samme dag, og ikke overraskende loves de fortvilte foreldrene at gutten vil få en brå og voldelig død om de kontakter politiet. Det gjør de ikke heller.

Det blir derimot Howie Cross. Han er ikke en detektiv, ikke offisielt. Han driver i stedet en tilsynsverge-tjeneste som har sugerøret i statens rehabiliteringsindustri. Altså er han en barnevakt for kriminelle som har fått betingede dommer og som må holde seg på matta for ikke å åke inn.

Fred Miner, sjåføren til Johnson-familien, mannen som er mistenkt for forbrytelsen er av Cross? klienter.  Mer enn det, partneren til Cross, Alex Linebarge, skrev en positiv rapport om Miner. Nå er det mye som taler for at rapporten kan koste firmaet dets ry.

Så Cross blir involvert. Det samme blir FBI etter at Abel Johnson gjør det mest idiotiske som han kunne gjøre; betale. I stedet for å ende marerittet, gjør pengene tingene verre. Gutten forblir borte, og likene begynner å hoppe seg opp.

Det går ikke lang tid før Cross innser at en kalkulerende gjerningsperson hele tiden ligger et par skritt foran ham. Og denne er villig til å eliminere hvem som helst for å komme seg unna. 

Hvorfor du bør lese den

Det beste som kan sies om «Møt meg på likhuset» er at den er intrikat plottet. Det er samtidig også noe av det som gjør at den ikke helt blir vellykket. Og grunnen er ganske enkel: i stedet for å gjøre boka kompleks, får det surrete plottet boka til å fremstå som tung og langsom. At skurkene aldri blir farlige, at de kvinnelige karakterene ikke gis rom til å puste før på slutten og at replikkene mangler krutt hjelper heller.

Det er synd.

Anbefales med forbehold.

Tittel: Møt meg på likhuset
Utgitt: 1969 (1953 i USA)
Forlag: Gyldendal
Sider: 185

Terningkast: 3

hits