leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. På denne bloggen kommer jeg primært til å skrive om bøker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisører/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

Mareritt i Rom 16 av Stephen King


"Hvis du sier at din far hatet deg som barn, kan du gå ut og sprenge nabolaget, voldta en ungjente eller sette fyr på Pytiariddernes Bingosalong og fremdeles kreve påtaleunnlatelse." Mareritt i rom 16, s. 59

USA er et kontrastfylt land. Det er verdens største militære og økonomiske supermakt, og samtidig har det flere titalls millioner som lever i bunnløs fattigdom. Det er hjem til verdens beste teknologi-og internettselskaper, likevel er gjennomsnittshastigheten på linjene så lave at landet kommer på 27. plass, seks plasser etter Norge, i diverse rangeringer over land med best internetthastighet.

At landets internettbrukere nå trues av nettselskapenes behov for å få mulighet til å skape et klasseskille på internett (se net neutrality-debatten), vil sannsynligvis ikke bedre situasjonen, men det er ofte slik der borte; når pengemakten står mot befolkningen, er det ofte pengemakten som kommer seirende ut av det.

Det er kanskje ikke så overraskende, vil noen si. Det er slik det er overalt i verden. Og det er sant nok. Men jeg tror ikke at jeg er på tynn is når jeg påstår at i ingen industrialisert og demokratisk land er de politiske knivene så skarpe, de økonomiske maktene så underminerende og de ideologiske linjene så uforsonlige som de er i USA.

Resultatet er at spillerne på den politiske arenaen konstant er i kriseberedskap. Eller mer generøst; det er det media og politikerne i de forskjellige partiene liker å formidle. Ikke overraskende fører denne mentaliteten til at den ene politikeren etter den andre fortelleren tilhengerne og enhver annen som vil høre det, at partiet eller landet eller nasjonen står foran et historisk valg, det viktigste i manns minne. Foran hver bidige valg!

Meningen med innlegget er ikke å snakke i det uendelige om amerikansk politikk, men bare kort skissere det politiske klimaet omkring litteraturen der i landet, og mer konkret hva som førte til at grøssermesteren Stephen King selv ba utgiveren om å slutte å trykke "Mareritt i rom 16", en av bøkene han ga ut under pseudonymet Richard Bachman.

I en artikkel i The Guardian i februar 2013, nevner King selv et par hendelser som fikk begeret til å renne over: Den ene fant sted i februar 1996, da Barry Loukaitis, en fjorten år gammel år gutt, stormet matteklassen sin, drepte mattelæreren og to medelever, før han siterte en av bokas mest kjente replikker; " Dette slår algebra, gjør det ikke?". Året etter dro Michael Carneal, også fjorten, til skolen sin i Kentucky, drepte tre og skadet fem. I skapet hans fant man senere et eksemplar av "Mareritt i rom 16". Det var dråpen for Stephen King.

Bare et par år senere, i 1999, kom Colombine-massakren. Den kostet 13 menneskeliv, skapte en unik nasjonal trauma, og var det store startskuddet for en debatt som med forstørrelsesglass sporet årsakene tilbake til alt fra Marilyn Manson og voldelige videospill, til sekulariseringen av det amerikanske samfunnet og våpendyrkelse. Men merkelig nok ikke bowling, som var det siste guttene gjorde før de dro til skolen og drepte uskyldige lærere og elever (se Michael Moores "Bowling for Colombine").

I denne perioden var det helt uunngåelig at Stephen Kings bok ble nevnt, analysert, bannlyst og erkjent uskyldig. Alt samtidig. Etter å ha lest boka, skjønner jeg ikke at det skjedde, for boka er ikke like blodig og grusom som ryktet dens skal ha det til. Tvert imot er den overraskende morsom, ærlig og frisk. Og det er kanskje ikke så rart, siden King begynte å skrive historien da han selv gikk på videregående i 1966.

Charles «Chuck» Decker, fortelleren, er en, mildt sagt, vanskelig elev. Han er et forstyrrende element i klasserommet, oppsetsig og anti-autoritær. Definisjonen på en sint og retningsløs tenåring. Skolen og administrasjonen på skolen har lenge prøvd å hjelpe ham, men er nå kommet til veis ende med ham etter at han angrep og sendte en av lærerne på sykehus.

Like etter et møte hvor han håner og hudfletter rektor, går Charles ned til skapet sitt, tar ut en pistol, går til algebratimen, dreper mattelæreren, Mrs. Underwood, og tar klassekameratene som gisler. Hensikten er ikke klar i starten, verken for leseren eller Charles selv. Men etter hvert som timene skrider frem og politiet og deres snikskyttere posisjonerer seg, vinner Charles flere og flere av medelevene til seg og sitt tankesett. Og det er der skrekken ligger.

Hvorfor du bør lese den

«Mareritt i rom 16» er skremmende morsom, realistisk, absurd og uforglemmelig. Charles minnet meg mye om mange av karakterene i Quentin Tarantinos filmer; anti-autoritær, rappkjefta, uanfektet av volden han utfører og full av minneverdige observasjoner og replikker. Du heier på ham, enda det han har gjort er forferdelig. Du unnskylder det med at det er en reaksjon på tyranniet han har blitt fostra opp på hjemme av den eks-militære faren. At han ikke vet bedre.

Men er det virkelig slik? Les og avgjør selv.

Anbefales sterkt!

Tittel: Mareritt i rom 16
Utgitt: 1977
Forlag: FREDHØIS FORLAG A/S
Sider: 205

Terningkast: 5

hits