leseriet

Hei. Jeg heter Mohammed og er opprinnelig fra Somalia. På denne bloggen kommer jeg primært til å skrive om bøker og film; anmeldelser, tanker om litteratur/film og nyheter om forfattere/regisører/filmer som jeg har stor sans for.

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

Filmanbefaling: Wild Tales


Wild Tales

Regi: Damián Szifron
Med: Ricardo Darin, Oscar Martinez, Leonardo Sbaraglia, mfl.

Terningkast: 6

Det er en klisje at latin-amerikanere har et reaksjonsmønster som er noe hetere, mer uttrykksfullt, mer "overdrevent" og lidenskapelig, for ikke å snakke om spennende enn de fleste. Men det er en klisjé som, sann eller ikke, i hvert fall gjør at JEG elsker å se filmer fra Sør-og-Latin-amerika. Ikke bare er karakterene mer relaterbare, men konfliktene som settes på spissen er også langt mer gripende enn det Hollywood ofte serverer oss.

Argentinske Damián Szifrons "Wild Tales" er ikke noe unntak.

Szifrons film består av seks novellefilmer som alle handler om gjengjeldelse. Åpningshistorien, som også er den korteste, handler om en mislykket musiker som bringer sammen en gruppe mennesker for en nedtur av en reise. I den andre novellefilmen får en ung kvinnelig servitør mannen som ødela familiens økonomi til kunde og blir egget til å ta livet av ham av en kollega.

Den tredje novellefilmen, min favoritt av alle seks, er noe inspirert av Steven Spielbergs "Duel". Hovedpersonen, en forholdsvis rik jappe, kommer i stedet i konflikt med en aggressiv bilfører, fornærmer ham, blir strandet når et av hjulene punkterer og må kjempe for livet mens han venter på politiet og tauebil.

De neste to novellefilmene er også sterke. I "Bombita", faller hovedpersonens liv fra hverandre når han forsøker å kjempe mot byråkratiet en kommer i kontakt med når man får bilen tauet. Og i den femte novellen, får en fattig gartner et tilbud om å redde sønnen til arbeidsgiveren fra fengsel og sikker død, mot å bli økonomisk kompensert.

Det som gjør disse to novellene, er ikke bare gjenkjennelseseffekten og måten de kommenterer de politiske og sosiale forholdene i Argentina på, men også det oppfinnsomme manuset, de gode skuespillprestasjonene og den gode regien.

Favorittnovellen til mange av filmens fans er likevel ingen av disse. Den æren får avslutningsnovellen. Der møter vi et lykkelig ungt par på sin bryllupsdag. Det er musikk, det er gratulasjoner og det er dans. Helt til bruden får mistanker om at hennes utkårede har vært utro, og at hans elskerinne er til stede. Og med det går alt til helvete. På en morsom måte.

Anbefales på det varmeste.

Filmanmeldelse: Me and Earl and the dying girl


Me and Earl and the dying girl

Regi: Alfonso Gomez-Rejon
Med: Thomas Mann, Olivia Cook, Ronald Cyler II, mfl.

Terningkast: 2

«Hei. Jeg heter Chandler og jeg vitser når jeg er ukomfortabel.» sier Matthew Perrts karakter i «Friends» i en av episodene fra den populære komiserien fra 1990-og-tidlig-2000-tallet. Han er ikke alene om det. Stadig flere av drama-filmene som kommer fra Hollywood er så ukomfortable og redde for å bli tatt for føleri at de underminerer historiene de prøver å fortelle ved å underminere dem med ironi og irriterende selvbevissthet. «Me and Earl and the dying girl» er enda en i rekken.

Greg (Thomas Mann) er prototypen på den amerikanske high-school-eleven i små uavhengige filmer; han har ikke dametekke, er ikke medlem av en klikk, og har én venn som deler hans hobby, nemlig film. At vennen, Earl (Ronald Cyler II) er afro-amerikaner, er kanskje noe uventet, men det er så langt filmen er villig til å bevege seg utenfor den ventede stien.

I et forsøk på å få sønnen av den lite sosiale kokongen han liker å være i, krever Gregs mor (Connie Britton fra Spin City) at han henger med Rachel (Olivia Cook), en tidligere barndomskamerat Greg ikke har hengt med på lenge. Rachel har fått leukemi, og både Gregs mor og Rachels mor, Denise (Molly Shannon), mener at Rachel vil ha godt av å være sammen med en jevnaldrende, enda denne jevnaldrende er en av de som er mest allergisk mot alt som er seriøst.

En del har ment at «Me and Earl and the dying girl» minner om fjorårets tåreperser «The Fault in our stars». Det er den ikke. Eller rettere sagt, filmene har bare noen overfladiske likheter. Begge handler om døende tenåringsjenter og bruker humor til å holde alvoret på avstand, og begge mislykkes miserabelt. Men av forskjellige grunner.

Mens «The Fault in our stars» var en sørpete film som aldri løftet seg noe særlig over originalmaterialet den var basert på, er «Me and Earl and the dying girl» en film som kollapser fordi den allerede fra starten av skriker; «IKKE TA MEG PÅ ALVOR». Den går til og med så langt at selvbevisstheten og userøsiteten staves ut med seksvenstitler. En av dem heter kort og godt «Dette er den delen hvor jeg møter den døende jenta».

Greg og Rachel blir venner, men ikke romantisk involvert. Filmen vil veldig gjerne at du skal vite at den ikke vil ta den stien og at du skal gi den kred for det. Den nærmest trygler om det et par ganger. Så gjør Rachel et skjebnesvangert valg og Earl og Greg blir uvenner over visse avsløringer. Men når historien har kommet så langt har jeg koblet helt av, og bare et spørsmål virrer i hodet mitt: Hvorfor skal jeg bry meg med å ta inn over meg en historie som ikke vil at jeg skal gjøre det?

Svaret er enkelt. Du bør ikke det.

Hopp over denne.  
 

Trailer-tirsdag: The Big Short

Når Oscar-akademiet ignorer deg fordi du er for pen, for ung og rik eller begge og du heter Brad Pitt (eller Leonardo DiCaprio), er det bare én ting du bør gjøre; ta grep bak kamera. Brad Pitt gjorde det tidlig på 2000-tallet da han startet produksjonsselskapet Plan B med sin daværende kone, Jennifer Aniston. En affære med Angelina Jolie senere, kjøpte Pitt Anistons del av selskapet, hentet et par drevne produsenter og resten er historie.

Noe av det som gjør Pitt og Plan B et av de beste produksjonsselskapene i Hollywood (sammen med George Clooneys Smokehouse Pictures) er at selskapet lager filmer som virkelig betyr noe. Filmer som "12 Years A Slave" (2013), Ava Duverneys "Selma" (2014), og nå "The Big Short".

"The Big Short", basert på dokumentarboka med samme tittel av Michael Lewis (forfatteren bak dokumentarboka bak en annen Brad Pitt-film, "Money Ball"), handler om en gjeng Wall Street-menn som så finanskrisen komme og satset på at verdensøkonomien ville kollapse.

Ved siden av Plan B og boka, som har fått ros, er det mest iøynefallende ved filmen alle de store stjernene som er med. Christian Bale, Ryan Gosling, Steve Carell, Melissa Leo og Marisa Tomei.

Det eneste som får meg til ikke å ta med filmen i min liste på filmer jeg gleder meg som en unge til å se, er regissøren. Adam McKay er mest kjent som mannen bak en god del Will Ferrell-filmer; "Anchorman, Talladega Nights og "The Other Guys". Han er altså ikke en person jeg forventer skal regissere en intelligent film om finanskrisen, for ikke å snakke om skrive den. McKay har gjort begge jobbene.

Traileren under tyder ikke på at han vil overraske. Men kanskje filmen holder kortene tett inntil brystet?

Resultatet blir å se en gang neste år i Norge. Filmen har premiere i USA i desember.



 

Emmy-fortjent eller ufortjent

Det høres kanskje rart ut, men noen ganger skulle jeg ønske at organisasjonene som deler ut film og tv-priser var litt mer konservative, elitistiske og mindre svake for ytre påvirkning om å være mer rause (ved f.eks. å øke antall filmer/tv-serier de nominerer, slik Oscar-akademiet gjorde det etter at de ble massivt kritisert for IKKE å nominere "The Dark Knight") og mer politisk trendy.  Jeg gjør det ikke fordi jeg selv er konservativ eller elitistisk, jeg gjør det fordi vi da ville ha sluppet at svake serier og svake skuespillprestasjoner ble belønt.

Er Amazons «Transparent» så god at den fortjener både Golden Globe og Emmy-priser for henholdsvis beste komiserie og beste skuespiller i komiserie i sin første sesong? Den gjør den definitivt ikke. Fortjener Viola Davis en Emmy-pris for beste skuespillerinne i en dramaserie? Jeg har sett begge seriene, og den eneste grunnen til at belønningen av «Transparent» og Viola Davis? prestasjon kan forklares, er simpelthen fordi «Transparent» handler om et trendy emne og fordi Davis er afro-amerikaner. En blir belønt for å være tidsriktig og en fordi hun tilfeldigvis tilhører en gruppe mennesker og et kjønn som ikke har vært oversett i over seksti år.

Verre enn belønningen av «Transparent» og Davis, var Jon Hamms seier. Jeg har ikke sett alle sesongene av «Mad Men», men jeg har sett flere enn fire filmer hvor Hamm har vært med (inkludert en som ble skrevet av kona hans) og jeg kan ikke skjønne hvordan noen kan nominere ham, for ikke si belønne ham, med en pris for skuespill. Eller er det jeg som er blind for noe alle andre ser?

Heldigvis hadde natten noen vinnere som virkelig fortjente prisene de fikk. «Game of Thrones» vant fortjent ti priser, inkludert for beste drama, beste manus for drama og beste mannlige birolle (Peter Dinklage). Vant gjorde også min favoritt-komiserie; «Veep».

Resten av prisene varierer fra de som ikke fortjente det, men som jeg likevel klappet for («The Daily Show»), Allison Janney («Mom») og Uzo Aduba (Orange is the new black), til de gledelig overraskende (Regina King for sin prestasjon i «American Crime), Frances McDormand og Bill Murray (Olive Kitteridge), til de kjedelige (prisen for beste reality-serie til The Voice, et av de kjedeligste programmene på TV).

Og nå videre til Oscar-sesongen.

I bakspeilet: Malcolm X


Malcolm X

Regi: Spike Lee
Med: Denzel Washington, Angela Bassett, Albert Hall, Spike Lee, Delroy Lindo, mfl.
Lengde: 3 timer og 20 minutter

Spike Lee var en gang en av Hollywoods mest interessante regissører. Han var independent-filmskaperen som skrev sin egen billett inn til filmbyen med sin første langfilm i 1986 med  "She's gotta have it". Han var barrierebryteren som sparket inn døren til de godes selskap med "Do the right thing" (1989). Og han var kontroversskaperen som ble beskyldt for å være antisemitist med "Mo better Blues" (1990), "Jungle Fever" (1991) og ikke minst- "Malcolm X" (1992).

Med unntak av noen få filmer, "Summer of Sam" i 1999, "25th hour" i 2002 og "Inside Man" i 2006, utgjør "Malcolm X" høydepunktet i regissørens karriere. Filmen har alt man forventer i en Spike Lee-film; en hovedperson som sier og gjør ting som vekker sosial uro, en telegrafert og høylytt tilstandsrapport om raserelasjonene i USA og det jeg liker minst ved regissørens filmer: skuespilleren Spike Lee.

Om Lees skuespillevner er et stort minus, og det er det, så er Denzel Washington i tittelrollen noe av det beste fra skuespilleren. Washintons prestasjon er så god at man ganske enkelt glemmer å se skuespilleren, noe som ikke overraskende førte til at han ble Oscar-nominert for, men tapte-urettmessig i mine øyne- mot Al Pacino (Scent of a Woman).      

Historien filmen forteller handler om livet til Malcolm Little. Gutten, tjuven, fengselsfuglen, rasisten, sektmedlemmet, taleren, helten, skurken, muslimen og martyren som senere ble bedre kjent som Malcolm X.

Er du opptatt av politikk, USA og motstykket til Martin Luther Kings ikke-voldsfilosofi, så er "Malcolm X" en film du absolutt bør se.
 
 

Bølgen


Grunnet sykdom har jeg ikke fått med meg noen filmer, trailere eller serier siden slutten av forrige uke. Men nå er jeg frisk som en fisk igjen, og med det har jeg fått tilbake energien og ønsket om å ta igjen det tapte.

Blant de filmene jeg ikke har fått med meg ennå, er "Bølgen".

Traileren gjorde meg ikke hip på å se filmen, og det har for så vidt heller ikke anmeldelsene, enda katastrofefilmen har fått glitrende anmeldelser i de største avisene. Jeg vil se den mest av nysgjerrighet og fordi jeg alltid liker å støtte norsk film, uansett kvalitet.

En filmbransje vokser ikke ut og opp av asfalt, den må villes til live, oppmuntres og utfordres. Bare på den måten kan vi få et filmmiljø som lager film om hvordan det er i Norge i dag og hva vi er opptatt av.


Gutt lager klokke-blir arrestert


USA er et fremgangsland på mange områder: Teknologi, forskning, underholdning, og tullete grunner for utvisning av elever.

Skoleelever har vært utvist for å ha på feil klær, for korte plagg, for ikke å synge skolesangen, for å ha hatt på t-skjorte med Pepsi-logo på når skolen feiret Coke-day (sponset av Coca Cola). Og denne uka ble en ung, fjorten år gammel gutt utvist for å ha laget en provisorisk klokke.

Gutten heter Ahmed Mohammed og har siden barneskolen vært interessert i bygge og fikle med ting. Så da han møtte opp på skolen mandag og viste frem en klokke han hadde bygget i løpet av tjue minutter over helgen, ville han imponere læreren sin, ikke bli anmeldt av lærerne for å ha bygget en bombe, arrestert, tatt fingeravtrykk av og utvist i tre dager.

Hendelsen, som fant sted i Texas, har nå nådd riksmediene i USA og er et het tema på Twitter og Facebook. Rasisme-anklagene og kravene om at lærerne og politifolkene som avhørte en mindreåring i timesvis uten å tilkalle foreldrene, blir nå krevd avskjediget. Siden det er Texas vi snakker om, skjer dette trolig ikke. Men siden hendelsen fant sted i USA, er det nesten ingen tvil om at Mohammeds familie vil saksøke og bli millionærer i løpet av de kommende månedene.

Det fortjener de også.
 

Lørdagsfilm: Man On Fire


Man On Fire

Regi: Tony Scott
Med: Denzel Washington, Christopher Walken, Dakota Fanning, Mickey Rourke, Mark Anthony, Radha Mitchell, mfl.
Lengde: 2 timer og 26 minutter

Terningkast: 4

En gang var eks-CIA-agenten og militærmannen John Creasy en verdifull  ansatt og et eksepsjonelt verktøy. Men det en stund siden. Nå er han en rotløs dranker med et nokså uflittig utseende og et inderlig ønske om å bli frelst for alt det fæle han har gjort i tjenesten. Han får muligheten når han besøker Paul Rayburn (Christopher Walken), en gammel kollega og venn, i Mexico. Der bor Rayburn med sin meksikanske kone og jobber som sikkerhetskonsulent for besøkende forretningsfolk som er redde for å bli ofre for kidnappingsbølgen som herjer i landet.  

Fordi Creasys evner ikke er hva de en gang var, kan ikke Paul gi ham en jobb i sin organisasjon. Men han klarer å skaffe en komfortabel jobb som livvakt for Pita (Dakota Fanning), datteren til en meksikansk forretningsmann (Marc Anthony) og hans amerikanske kone (Radha Mitchell).

Creasy er fast bestemt på å gjøre jobben enkelt og greit, uten å bli for mye involvert i klientens liv. Men Pita gjør det ikke enkelt for ham. Hun spør og graver og tærer ned forsvarsverkene hans sakte men sikkert. Hun og Creasy får et spesielt bånd, og for første gang på lenge gjør han et alvorlig forsøk på å legge flasken til side og omfavne livet.

Det er da alt går galt og Pita blir snappet opp fra gata. Selv blir Creasy alvorlig såret, havner på sykehuset og blir anklaget for å ha drept flere føderale politifolk. Rayburn får ham ut, og han er ikke den eneste som er villig til å hjelpe eks-agenten med å komme seg tilbake på føttene og på sporet av de som kidnappet Pita, tjente millioner på det og til slutt drepte henne.

Nå er det tid for hevn. Uansett hva det koster.

Den engelske forfatteren Philip Nicholsens spenningsbok fra 1980 blir med noen få modifikasjoner adaptert til en underholdende og til tider rørende action-film i hendene på Tony Scott (True Romance). Gjenforent med sin Crimson Tide-stjerne Denzel Washington, og begge leverer en solid film. Av skuespillerne er Dakota Fanning verd å trekke frem. Hennes kjemi med Washington er utsøkt, og scenene de har sammen i filmen er sjarmerende, følelsesladet og humoristiske. Christopher Walken gjør også en god jobb. Resten, inkludert Mickey Rourke, gjør ikke et spesielt sterkt inntrykk.

«Man on Fire» er en solid actionfilm med en følelsesmessig tyngde.

Se den!  

M. Night Shyamalans beste filmer

(bilde fra Wall Street Journal)


Før Christopher Nolan erobret alle nerders hjerter med sine intelligente og spennende filmer, var M. Night Shyamalan den mest glitrende stjernen på filmregissørhimmelen. «Praying with Anger» og «Wide awake», var hans første filmer, men få husker dem. Det de fleste derimot ikke kan la være å huske, er «Den sjette sansen».

Få filmer i de siste tjue, tretti årene, har SKAPT en regissør som «Den sjette sansen». Det ble klart etterpå. Før folk så filmen på kino, fortalte sine venner om vrien, dro tilbake for å se filmen en gang til, var Bruce Willis filmens største markedsføringspunkt. Etterpå var Shyamalans navn, hans mesterlige penn og hans visuelle språk noe både filmnerder og vanlige kinogjengere var villige til å kjøpe en billett for.

Femten år og «Lady in the water», «The last airbender» og «After Earth» senere, har navnet hans blitt synonymt med hovmod, platte filmer og dårlige og utilfredsstillende vrier.

I morgen har hans ellevte film premiere i USA og da passer det å se tilbake på mannens filmer og rangere dem. Fordi jeg fortsatt nærer en viss svakhet for mannens evner som filmskaper, skal jeg bare rangere de beste. Jo mindre tid både jeg og alle andre bruker på å kaste bort tid på hans verste filmer, jo bedre vil livet være.


1: Unbreakable: David Dunn (Bruce Willis) er en tilsynelatende normal mann. Han jobber som vakt på et stadion i Philadelphia, er på nippet til å gå fra kona Audrey (Robin Wright Penn) og flytte til New York York, langt unna sønnen Joseph (Spencer Treat Clark). På vei hjem fra et jobbintervju havner David i en togulykke. Hundre og trettien mennesker omkommer. Men ikke David. Faktisk har han ikke en gang én eneste skramme. Audrey ser på det som et mirakel, et tegn på at de kanskje bør gi forholdet en ny sjanse. Men Elijah Price (Samuel L. Jackson), som eier og driver et galleri dedisert til superheltkunst, har en annen teori om David. En teori som kommer til å forandre alt i Davids liv og verden omkring ham.

«Unbreakable» er en av de mest utsøkte filmene som noensinne er laget. Ikke bare er fotografiet så betydningsfullt, men det samme er også manuset. Mens «Den sjette sansen» har en utsøkt vri, har «Unbreakable» en mytologi og stemning som gjør den utvilsomt mer verdt å studere, sammenliknet med Shyamalans mest populære film.

En skatt.


2: Den sjette sansen: Kort tid etter å ha fått en pris for sitt arbeid som terapeut, kommer Malcolm Crowe (Bruce Willis) hjem og oppdager at noen har brutt seg inn i huset hans. Han finner gjerningsmannen, Vincent grey (Donnie Wahlberg), på badet, væpnet, ustabil og opprørt over at Malcolm har blitt beæret for å ha hjulpet barn, enda han ikke har klart å kurere Vincent. Malcolm forsøker å berolige sin tidligere pasient, men forgjeves. Donnie skyter Malcolm, før han begår selvmord. Måneder senere oppsøker Malcolm Cole Sear (Haley Joel Osment). Ni-åringens tilstand og vansker minner sterkt om Vincent, og Malcolm er oppsatt på å hjelpe guttungen. Og også seg selv. Men det skal vise seg å være mer komplisert enn først antatt.

«Den sjette sansen» var et fenomen i 1999. Den tjente nesten 700 millioner dollar, fikk seks Oscar-nominasjoner, blant annet for Beste manus (Shyamalan) og Beste birolle (Osment), og ble en snakkis overalt. Hovedsakelig på grunn av vrien. Og for en vri! Uheldigvis er vrien, så genial som den er, også det som til slutt ødela Shyamalans karriere. I stedet for å gå inn i kinosalen for å se en god film regissert av Shyamalan, begynte «alle» å forvente en vri i hver eneste av hans filmer, og Shyamalan, lett arrogant, noe henført, begynte å steppdanse for Massa. Og du skal aldri steppdanse for Massa.


3: Signs: Romvesener invaderer verden, lager innviklete mønstre i kornåkrer og begynner, i desperasjon, å hjemsøke eiendommen til Graham Hess(Mel Gibson), en eks-prest som deler huset med sine to barn (Rory Culkin og Abigail Breslin) og sin yngre bror, Merrill (Joaquin Phoenix).

Enda «Signs» ikke handler om døde mennesker og planter som dreper, og ikke er full av blod og gørr, er den Shyamalans mest skremmende. Den klarer dette trikset ved å utnytte hentydningens kunst på en mesterlig måte. I tillegg har den det beste ensemblet av alle Shyamalans filmer; Mel Gibson leverer som en mann som ikke har sluttet å sørge bortgangen til kona (en bortgang som foranlediget hans brudd med religion). Breslin (i sin første store rolle på lerretet) og Culkin (lillebroren til Macaulay fra «Hjemme alene»-filmene) er eksepsjonelle. Det samme er også Joaquin Phoenix.

"The Visit", Shyamalans siste film, en skrekkomedie han selv har finansier av egen lomme, har premiere i USA i morgen. Anmeldelsene så langt spriker. En god del hevder at dette markerer Shyamalans løslatelse fra de dårlige regissørers fengsel. En del andre er uenige og mener at filmen er en markant forbedring fra regissørens siste filmer, men at "The Visit" likevel ikke er en god film.

Du og jeg får dømme det selv den 25. september.

 

Out brand is crisis


(bilde: huffingtonpost.com)

Det er ikke noen hemmelighet at Hollywood er et liberalt sted. Politisk er det Demokratiske partiet så dominant blant filmskaperne i byen at man automatisk antas å tilhøre den politiske venstresiden til man sier det motsatte, noe få tør gjøre i frykt for å miste karrieremuligheter.

Sosialt er bildet noe mer sammensatt.

På den ene siden er menneskene som jobber i filmbyen en gruppe med høy «toleranse» for alternative livsstiler og valg, og på den andre siden har filmstudiene, manusforfatterne og produsentene en nokså konservativ holdning når det gjelder hvilke karakterer de bringer til skjermen og hvem de velger til å gestalte disse rollene.

Hollywood har et minoritetsproblem. Men også noe verre; det har et kvinneproblem.

At kvinnelige skuespillere, selv de beste, «eldes» ut av bransjen så snart de nærmer seg førtiårsalderen er kjent. Hvorfor det skjer, finnes det ikke en altomfattende forklaring på. Men det finnes noen gode og gyldige teorier.

 En går ut på at finansørene, lik finansører overalt, krever å få igjen for investeringen sin, og når valget står mellom å satse på en mannlig karakter som menn  og kvinner i alle aldre kan identifisere seg (menn antakelig fordi han er en mann, og kvinner fordi de har blitt historisk sosialisert til det) og en kvinnelig karakter som vil tvinge menn til å se en «kvinnefilm», så velger produsentene og finansørene nesten alltid alternativ nummer en.

Unntakene finnes. Jennifer Lawrence (fordi hun er ung), Scarlet Johannson (fordi hun er ung, og bare i de rette filmene) og Sandra Bullock (fordi hun ikke tar seg selv så seriøst og fordi hun er villig til å vente på det rette prosjektet).

Selv er jeg av den oppfatning at problemene og løsningen har tre røtter; produsentene, manusforfatterne og publikum. Produsentene fordi det er de som gir incentiver til skribentene om hvilke prosjekter de aksepterer og vil satse på, manusforfatterne fordi de slavisk lar seg lede, og publikum fordi vi stadig belønner de samme ingrediensene.

Hvilket bringer oss til «Our brand is crisis». Filmen handler om en valgkampstrateg (Bullock) som blir rekruttert til å bistå i valgkampen til en presidentkandidat i et latinamerikansk land. Opprinnelig var manuset og prosjektet skreddersydd for George Clooney. Men så droppet han ut. Samtidig var Bullock på jakt etter et godt manus hvor folkene bak filmen ikke hadde noe problem med å skifte kjønnet på hovedpersonen. Resultatet er «Our brand in crisis».

Vil filmen være god fordi manuset opprinnelig var ment for en mannlig skuespiller? Det tror jeg ikke. Men jeg håper faktisk det, og jeg håper at Bullock vil bruke promoteringen av filmen til å påpeke det urettferdige ved det hele.

Filmbransjen er annerledes enn de fleste bransjer. Men det bør være like uholdbart å dirigere de gode prosjektene som bringer penger og berømmelse til mannlige skuespillere og regissører som det er for en sjef å reservere arbeidsoppgavene og prosjektene som bringer karrierefremgang for mannlige ansatte.



 
 

hits